Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet lyder som følger:
«Svært mange har gjennom
trafikkulykker eller andre ulykker fått
nakkeskader. Mange henvendelser fra nakkeskadde personer tyder på at
utrednings- og behandlingstilbudet på langt nær
er godt nok i vårt helsevesen, og det synes også å mangle
kunnskap om både skadebilde og god rehabilitering.
Hva kan statsråden gjøre
for å sikre pasienter med nakkeskader et godt behandlingstilbud?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Pasienter med nakkeskader rapporterer at de
opplever at de er kasteballer mellom forskjellige spesialister
som nevrologer, fysikalske medisinere, ortopeder, psykiatere, fysioterapeuter osv.
De sier ofte at de ikke har opplevd
at noen har hatt et helhetlig ansvar for utredning
og behandling av denne typen skader. Dette er signaler som det er
all grunn til å ta alvorlig. Pasientene skal oppleve en
helsetjeneste som imøtekommer deres behov. Sosial-
og helsedirektoratet har derfor foreslått at nakkepasienter
tas hånd om ved ryggpoliklinikker der slike finnes. På den
måten vil en spesialist ha et helhetsansvar
for pasientene.
Det er imidlertid et beklagelig faktum at vi ikke
vet hva som er den faktiske årsaken til langtidsproblemer som
følge av nakkeskader etter trafikkulykker eller
andre ulykker, verken i Norge eller
internasjonalt. Det gjør at det heller ikke er
mulig å fastslå hva som er en optimal behandling
i alle tilfeller. Ifølge Sosial- og helsedirektoratet
finnes det pr. i dag ingen sikker metode for å påvise skader
hos disse pasientene. Det finnes lite vitenskapelig dokumentasjon
på om det ligger en organisk skade bak pasientenes plager,
og det er derfor vanskelig å tilby
pasientene en behandling som fjerner plagene. Noen spesialister
mener å kunne påvise båndskader
i nakken ved MR-undersøkelser, men da det ikke
finnes undersøkelser på normalbefolkningen, er
det usikkert hva de påviste funnene betyr for pasientenes
plager.
Hele den internasjonale medisin synes å ha
det samme problemet. Enkelte sentre i utlandet mener å ha gode
behandlingstilbud, men etter norske fagmiljøers
vurderinger er dette snakk om metoder og tilnærminger som
er lite faglig dokumentert. Ettersom enkelte av disse
sentrene benytter risikofylte, store operasjoner i nakkeregionen,
er det grunn for norske spesialister til å være
tilbakeholdne med å anbefale slik behandling, inntil en
dokumentert nytteverdi er påvist.
Det er søkt om forskningsmidler fra
universitetssykehusene i Trondheim, Bergen og Oslo til
nærmere avklaring av årsaksforholdene når
det gjelder plagene hos pasienter med nakkeslengskader.
Prosjektet i Bergen har som mål å undersøke
nærmere den behandlingsmetode som benyttes ved enkelte
sentre i Tyskland, slik at nytteeffekten av denne behandlingen kan
få en avklaring. Pr. i dag er denne behandlingen å betrakte
som eksperimentell, uten vitenskapelig forankring. Min klare ambisjon
er at vi ved innføring av nye metoder skal benytte metoder
som enten er godt dokumentert, eller også benytte
en forskningstilnærming, slik at vi selv blir i stand til å gi
en vitenskapelig dokumentasjon, med en adekvat oppfølging
og evaluering. Derfor er de initiativene som er kommet til norske
forskningsprosjekter, interessante. Flere av de forskningsprosjektene
som er foreslått i Norge, har for øvrig også til
hensikt å vurdere nytten av MR-undersøkelser av
eventuelle båndskader i nakken nærmere.
Videre har Sosial- og helsedirektoratet anbefalt
at St. Olavs Hospital i Trondheim, som i dag er et nasjonalt kompetansesenter
for ryggpasienter, også får nasjonale kompetanseoppgaver
i forhold til nakkeskader. Jeg vil sørge for at disse anbefalingene
blir fulgt opp. Jeg ser også at sentrale helsemyndigheter
må gjøre noe for å bedre kunnskapen
om nakkeskader, både når det gjelder diagnostisering
og behandling. Jeg vil derfor også vurdere hvordan
vi kan få stimulert noen av våre
universitetssykehus til å prioritere klinisk forskning
på nakkeskader.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret. Jeg synes helseministeren
gav et meget konstruktivt bidrag til det å komme videre.
Det har jeg lyst til å si. Samtidig vil jeg for egen regning
si at jeg mener at deler av helsevesenet
har et problem, nemlig å akseptere at problemet med
nakkeskade finnes.
Jeg har gjennom årene fått
svært mange henvendelser som går ut på at
pasientene blir direkte avvist – ja, jeg må kanskje også bruke
ordet «trakassert» – ikke minst
på grunn av forhold som jeg ikke skal ta opp
her, men som knytter seg til forsikringsleger og forsikringsselskaper. Jeg
skal la det ligge nå, men de beretninger jeg får
om pasientopplevde situasjoner, tilsier at dette er alvorlig. Det
synes også helseministeren å være inne
på, i mer diplomatiske ordelag enn dem jeg nå brukte.
Kompetansen i spesialistmiljøene er
tydeligvis noe spredt, og jeg har merket meg at samspillet er for
dårlig. Mitt tilleggsspørsmål til ministeren
vil da være: Ser en noen mulighet for å koordinere
kunnskapsmiljøene noe bedre enn det som synes å være
tilfellet i dag?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Den tilnærmingen som Sosial- og helsedirektoratet
har hatt til dette problemet, nemlig forslaget om at nakkepasienter
i større grad skal tas hånd om ved ryggpoliklinikker,
er en tilnærming som vil gi et mer helhetlig behandlingsopplegg.
Dette er jo i stor grad tverrfaglige tilbud, hvor de ulike faggruppene
må samarbeide om pasienten. Det bør i alle
kompliserte sammenhenger være en forutsetning, men er det dessverre ikke
alltid.
Jeg tror vi skal ta på alvor at det
her rett og slett er en kunnskapsmangel, ikke bare
i Norge, men internasjonalt. Da er svaret i stor grad knyttet til
det å utvikle og dokumentere kunnskapen. Jeg har derfor
uttrykt interesse for disse forskningsinitiativene. (Presidenten
klubber.) Og …
Presidenten: Asmund Kristoffersen – til
tilleggsspørsmål.
Presidenten ber om unnskyldning dersom han
forstyrret statsråden.
Asmund Kristoffersen (A): Da skal jeg gå videre fra der statsråden
ble avbrutt av presidenten!
Det må være svært
riktig og viktig å stimulere til metodeutvikling og dokumentasjon, ikke
minst på det en faktisk gjør. Derfor synes jeg
det var svært tillitvekkende å høre
at ministeren ønsker å stimulere til
forskning i de ulike miljøene. Det er jeg veldig
enig i.
Det som da på en måte
vil være spørsmålet, er: I
hvor stor grad ser ministeren muligheter for nettopp å legge inn
de midler som er nødvendige for å komme videre
i forskningen, og stimulere til at helseforetakene faktisk bruker
dem? Det er helt åpenbart at en nå står
og stamper i en slags motsjø og ikke i tilstrekkelig
grad kommer videre. Det tror jeg faktisk er en stor utfordring.
Så vil jeg bare kort si
når det gjelder ryggpoliklinikkene: Det er ikke
svaret, for der har en en kompetanse som kanskje ikke
knytter seg til den øverste delen av ryggsøylen.
Derfor ønsker jeg ikke at det vektlegges
for sterkt at det er det eneste svaret. Det må være
noe mer enn det.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det framgikk av mitt hovedsvar
at det er mer enn det. Men det er en del av de anbefalingene jeg
har fått fra Sosial- og helsedirektoratet, som jeg synes
det er grunn til å følge opp.
For øvrig vil jeg se på hvordan
man kan få stimulert noen av våre
universitetssykehus til å prioritere slik klinisk forskning.
Hvilke muligheter vi har for det, skal jeg komme tilbake til. Men
medisinsk forskning er generelt prioritert. Fra Helsedepartementets side
er vi opptatt av å påvirke innretningen av satsingen
på medisinsk forskning, og dette er ett av de
områdene hvor det vil være aktuelt å gjøre
det.