Jørgen Kosmo (A) (ordfører for saken): Riksretten er en rett som har som hovedoppgave å ta stilling til og dømme i saker som gjelder påtale mot statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter. Dette er en institusjon som er svært lite brukt, og det er forskjellige forklaringer fra ulike hold på hva som er årsaken til at riksretten er så lite brukt.

En av forklaringene er at den er så komplisert, så vanskelig tilgjengelig, at den av den grunn ikke blir brukt. En annen forklaring, som etter min mening er den mest åpenbare, er at i vårt åpne demokrati vil det til stadighet være prosesser som forhindrer at det blir begått handlinger som skulle gjøre det naturlig å iverksette riksretten som instans.

Dette har medført at det fra tid til annen reises forslag om endringer i dette systemet som skulle gjøre det enklere å få stilt særlig statsråder under tiltale dersom det forelå mistanke om at de hadde forbrutt seg, særlig i forhold til ansvarlighetsloven.

Jeg tror jeg kan understreke at hele komiteen er av den oppfatning at riksretten som institusjon er en foreldet institusjon, og at det åpenbart burde gjøres et stykke arbeid for å få forandret den, ikke bare for å gjøre den lettere tilgjengelig, men også for å gjøre den mer fleksibel. Derimot er det stor uenighet om hvordan denne forandringen skulle skje. De forslag som foreligger nå, går i og for seg ganske langt i å gjøre riksretten til en domstol som bare dømmer i siste instans, mens den øvrige behandlingen av disse sakene skal foregå i det ordinære rettssystemet.

I tillegg til dette forslaget foreligger det en utredning i det såkalte Frøiland-utvalget med også ganske omfattende vurderinger av hvilke rettsinstanser man skal og bør ha for å kunne reise tiltale og føre rettssaker mot personer som er mistenkt for å ha forbrutt seg i sine embeter. Vi vil komme tilbake til behandlingen i Frøiland-utvalget senere denne uken. Også der er det uenighet om hvordan fortsettelsen skal være.

Det som imidlertid er helt klart, er at når det gjelder de foreliggende forslag, er hele komiteen enig i at dette sannsynligvis ikke er den rette veien å gå. Vi foreslår derfor at forslagene ikke bifalles.

Carl I. Hagen (FrP): For en utenforstående vil det vel virke noe merkelig at jeg, som forslagsstiller, i innstillingen sier at jeg ikke vil stemme for at det bifalles. Jeg tror derfor det er behov for en liten stemmeforklaring.

For det første er dette forslaget fremsatt for annen gang, og fremsatt før siste stortingsvalg, slik at det i hvert fall på dette storting, i denne fireårsperioden, skulle være mulig å gjøre en endring når det gjelder riksretten, hvis noe annet ikke skjedde i mellomtiden.

Det er skjedd noe annet i mellomtiden. Frøiland-utvalget, hvor jeg hadde gleden av å være medlem, har kommet frem til andre måter å opprettholde en reell riksrettssituasjon på – altså at det konstitusjonelle ansvar bl.a. statsråder skal ha, skal opprettholdes. Det er også uttalt at man har som formål å få til en ordning som lettere skal kunne brukes enn den bestående, meget tungvinte ordning med riksrett.

I hovedsak går Frøiland-utvalgets flertall, hvor jeg også er med, inn for å normalisere situasjonen, slik at det blir det ordinære påtalesystemet som også skal kunne ta ansvaret for å etterforske og eventuelt vurdere å ta ut tiltale for brudd på ansvarlighetsloven og i forhold til de andre lovendringene som Frøiland-utvalget legger opp til. Det ble sist sagt av en tidligere stortingspresident at selve systemet med riksrett i seg selv var så tungvint at man ikke ville kunne bruke det hvis det skulle være en statsråd som hadde brutt ansvarlighetsloven. Dermed har i hvert fall noe av hensikten min med å fremme forslag til endringer av grunnlovsbestemmelsene om riksrett blitt oppnådd. Jeg er enig i at det som ligger i forslaget fra Frøiland-utvalgets flertall om å bruke det ordinære rettsapparatet, er bedre enn å gjøre riksretten til dømmende bare i siste instans, som er det som forslaget fra meg går ut på.

Jeg har også lyst til å påpeke at det er viktig at man har et system hvor statsråder også kan dømmes til straff, altså fengselsstraff eller bøter, for grove brudd. Det er viktig når man sammenligner med alle andre yrker. Det er mange lover som medfører straffansvar for en yrkesutøver som forgår seg mot bestemmelser. Derfor er det viktig at det også skjer med statsråder.

Noen har den holdning at hvis en statsråd har forbrutt seg, kan man bare vedta et mistillitsforslag og kaste vedkommende ut av jobben. Det er etter min oppfatning ikke tilstrekkelig. I veldig mange andre yrkeskategorier kan man ikke bare miste jobben, man kan også måtte betale bøter og eventuelt sone fengselsstraff. Når vi ser på den makten som ligger i politikken, både i regjering og for den saks skyld også i storting, bør det være et straffansvar hvis man forbryter seg.

Mistillit er også noe som ikke er så lett å benytte. Mange har vel hevdet at dersom man eventuelt vil fremme mistillitsforslag overfor en enkeltstatsråd i forbindelse med enkelte saker, vil det i våre dager ofte være naturlig at hele regjeringen i tilfelle setter sin makt bak og sier at hele regjeringen må kastes. Da er det ikke lenger en vurdering av om den statsrådens feil er av en slik karakter at det burde medfører konsekvenser for vedkommende. Det blir et spørsmål om regjeringsskifte. Med mistillit å fjerne en enkelt statsråd er altså egentlig ikke noen gangbar måte å løse problemet på hvis man skal ha likebehandling av statsråder, stortingsrepresentanter og folk i andre yrker.

Det er også det å si at det hender eventuelt at hvis noen gjør noe feil, oppdages det kanskje mye senere. Kanskje vedkommende allerede er gått av som statsråd. Da er det ingen løsning med såkalte parlamentariske konsekvenser, altså mistillit. Da er det bare straffeinstituttet som i realiteten gjenstår. Derfor er det viktig at hvis det i ettertid blir avdekket grove feil, skal man ikke kunne gå straffri på grunn av at det oppdages senere. Det gjelder også alle andre straffebestemmelser hvor det er meget vanlig med mange års foreldelsesfrister. Det er den andre grunnen til at vi må opprettholde et system hvor konstitusjonelt, altså rettslig, ansvar kan gjøres gjeldende overfor statsråder og for den saks skyld også overfor stortingsrepresentanter.

Frøiland-utvalgets flertallsforslag vil i hvert fall jeg sørge for blir innlevert før fristens utløp for behandling som grunnlovsendring i neste stortingsperiode. Det må da leveres i neste stortingssesjon. Når det gjelder det utvalget som jeg går ut fra nå skal nedsettes etter flertallsmerknaden, forutsetter jeg også, slik flertallet skriver, at den utredningen som blir iverksatt, vil være ferdig, med konklusjoner, slik at mulige alternative forslag blir fremsatt i denne stortingsperioden for behandling og da sannsynligvis med vedtak om grunnlovsendring i neste stortingsperiode. Dette er bakgrunnen for at vi heller ikke stemmer for det forslaget som jeg fremla i forrige stortingsperiode.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.