Kjell Engebretsen (A) (ordfører for sakene): Som presidenten redegjorde for, foreligger det to forslag om å endre Grunnloven på en slik måte at det skal være mulig å oppløse Stortinget i valgperioden, og dermed også å skrive ut nyvalg. Det er få vestlige demokratier, om noen i det hele tatt, som ikke har en slik bestemmelse i sin konstitusjon. Norge skiller seg altså her ut.

Det vil være en rekke spørsmål som må avklares dersom oppløsningsrett skal innføres: Hvem skal ha rett til å oppløse? Skal det nye storting ha en funksjonstid på fire år eller bare ut inneværende ordinære valgperiode? Skal Stortinget kunne oppløses når som helst, eller skal det være betinget av bestemte situasjoner? Hvilken funksjon har det oppløste storting inntil et nytt er valgt, osv.?

Alle disse situasjonene er godt ivaretatt i de ulike alternativer som ligger inne i forslagene, slik at rent teknisk ville det ikke være noe problem å bestemme en ordning med oppløsning nå.

Hvis vi ser bort fra Kongens rett til å sende Stortinget hjem etter tre måneder, og senere to måneder, enten de var ferdige med sitt arbeid eller ikke – dette var tidlig på 1800-tallet – så har vi aldri hatt noen oppløsningsrett i Norge. Men det har ikke manglet på forsøk på å få det til. Fra 1874 og fram til 1920 ble det fremmet forslag om oppløsningsrett hele sju ganger.

Også i nyere tid har tilsvarende forslag vært framsatt gang på gang, men hver gang blitt nedstemt, og, etter det jeg har funnet, siste gang i 1976. Det er vanskelig å finne noe partipolitisk system i denne debatten, fordi partiene har vekslet på å være for eller mot oppløsningsrett.

Når innstillingen også denne gangen er at forslagene ikke skal bifalles, så kan man vel si at Stortinget følger opp en god, lang og vel innarbeidet tradisjon.

Situasjonen nå er imidlertid den at de langt fleste partiene er positive til å innføre oppløsningsrett lagt til Regjeringen, eller – mer korrekt – lagt til Kongen.

Merknadene i innstillingen viser at de ulike partiene ser oppløsningsretten som et hensiktsmessig instrument i visse situasjoner. Begrunnelsen for at flertallet likevel ikke innstiller på at forslagene skal bifalles, ligger i at Norge har en ordning hvor regjeringer blir etablert uten at de nødvendigvis har støtte eller tilslutning i et flertall i Stortinget – og det vanlige gjennom lang, lang tid nå har vært at vi har hatt mindretallsregjeringer.

Konflikter mellom en regjering utgått fra et mindretall og Stortingets flertall vil mer være en naturlig tilstand enn en ekstraordinær situasjon, og derav følger at enhver slik regjering i større eller mindre omfang vil bli nedstemt i denne salen.

Flertallet finner det ikke hensiktsmessig at en regjering uten et parlamentarisk flertall bak seg når den etableres, skal kunne oppløse Stortinget. Det vil derfor være nødvendig å innføre en ordning med investitur, slik at Stortingets flertall gjennom sin stemmegivning støtter dannelsen av en ny regjering. Dermed starter regjeringen sin virksomhet med forvissning om at den har et flertall i Stortinget bak seg, og at stortingsflertallet har villet denne regjeringen. Dersom dette flertallet deretter skulle vise seg ikke å holde valgperioden ut, og at regjeringen ikke lenger har det parlamentariske grunnlaget den ble etablert på, bør oppløsningsretten kunne komme til anvendelse i visse situasjoner.

Flertallet i komiteen er klar over at det ved innføring av investitur i vår forfatning vil kunne oppstå en situasjon hvor ingen regjeringsalternativer klarer å samle et flertall bak seg, dersom Stortinget har fått en – om jeg får lov til å bruke begrepet – «komplisert sammensetning». Dette vil ikke være en situasjon mellom regjeringen og Stortinget, men en sak for Stortinget alene. Det vil derfor ikke være hensiktsmessig at Kongen i en slik situasjon skal kunne oppløse Stortinget, men at det må tilligge Stortinget selv, antakelig mest hensiktsmessig tilligge Stortingets president.

Dette er hva flertallet mener må ligge til grunn for å innføre rett til å oppløse Stortinget i valgperioden og rett til å skrive ut nyvalg. De foreliggende grunnlovsforslagene gir ingen mulighet til å innføre slike bestemmelser, og flertallet antar at det innen utgangen av denne valgperiodens tredje år vil bli fremmet nye forslag til grunnlovsendringer som dekker alle sider av hva jeg her har omtalt.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Martin Engeset (H): Det første forslaget om å gi Kongen oppløsningsrett ble fremsatt så tidlig som i 1821. Totalt har det i løpet av Stortingets levetid faktisk blitt fremmet forslag om innføring av ulike oppløsningsinstitutter over 40 ganger. Det nærmeste Stortinget har vært å vedta oppløsningsrett i nyere tid, var i 1972 – og også i 1976, tror jeg. Da behandlet Stortinget et forslag som fikk støtte fra et klart flertall, men altså ikke det grunnlovsmessig nødvendige to tredjedels flertall. Senere, etter 1976, har forslaget imidlertid fått mer beskjeden støtte.

Gjennom behandlingen av saken i dag ser vi imidlertid at det er en meget interessant utvikling når det gjelder Stortingets holdning til temaet oppløsningsrett. Det var også saksordføreren på en veldig ryddig måte inne på. Og vi registrerer med stor interesse – og med glede – at både Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV i merknader åpner for en litt annen holdning til dette enn det vi har sett ved tidligere korsveier. Det er derfor kanskje ikke helt urimelig å anta at det slik sett bare er et tidsspørsmål før et grunnlovsmessig vedtak om å innføre oppløsningsrett vil bli fattet i Stortinget.

Fra Høyres side er det i innstillingen gjort rede for at ved en rekke av de tidligere behandlingene av dette spørsmålet har Høyres gruppe vært delt. Det vil være tilfellet også denne gangen. Jeg skal i mitt innlegg imidlertid forsøke å peke på noen av argumentene – for så vidt både de for og de imot. Jeg skal være så raus at jeg gjør det, men Høyres fraksjon i komiteen er tilhenger av en oppløsningsrett med det innhold som fremgår av dokumentene.

På 1870-tallet var det en omfattende diskusjon om oppløsningsretten, herunder hvorvidt det å innføre oppløsningsrett ville føre til parlamentarisme eller ikke. Debatten i dag handler ikke om dette. Ved å benytte seg av mistillitsinstituttet kan Stortinget når som helst kaste den sittende regjering. Et oppløsningsinstitutt vil ikke kunne rokke ved denne parlamentariske grunnsteinen, men vil likevel kunne ha en rekke positive og også noen negative virkninger for vår statsskikk. Jeg tror imidlertid det er viktig at denne typen sak forsøksvis bør vurderes frikoblet fra hvem som til enhver tid sitter i regjering eller i opposisjon, og forsøksvis debatteres på prinsipielt grunnlag. Det er selvfølgelig ikke lett, men jeg tror saken og Stortinget tjener på det.

For det første vil et oppløsningsinstitutt kunne brukes som en appell til folket. Oppløsningsretten gjør det mulig å få sentrale stridsspørsmål avgjort ved direkte velgerappell. Hvis oppløsningsretten ligger på regjeringens hender, vil en appell til folket kunne representere en form for demokratisk kontroll av de folkevalgtes virke, på samme måte som de folkevalgte kontrollerer regjeringens aktivitet. Nyvalg knyttet til en enkeltsak kan imidlertid føre til for sterk konsentrasjon om den saken og dermed gi et valgresultat som ikke reflekterer bredere vurderinger på en god måte.

Et argument som er brukt mot å innføre oppløsningsrett, er at det kan lede til hyppige valg og korte valgperioder, med de kostnader dette medfører, for f.eks. partiene. Det er imidlertid ikke klare indikatorer på at hyppige valg fører til velgertretthet. Under komiteens behandling av denne saken hadde vi en meget interessant studiereise til København og Folketinget – for å se på hvilke erfaringer man der hadde gjort seg i forhold til bruken av oppløsningsrett. Erfaringene fra Danmark tyder på at det ikke er mulig å spore noen velgertretthet i den forstand at det er blitt lavere oppslutning om valgene, snarere tvert imot. Danskene har hatt betydelig større oppslutning om sine folketingsvalg enn hva vi har hatt om våre stortingsvalg den senere tid. Ei heller var det mulig å spore at det nødvendigvis var slik at den sittende regjering hadde stor gevinst av å skrive ut nyvalg. Det kan jo selvfølgelig lede til den konklusjon at den vanskelige, uløste situasjonen som var årsaken til at nyvalg ble skrevet ut, ikke nødvendigvis fant sin løsning gjennom det nyvalg som fant sted.

Et annet argument for innføring av et slikt institutt tillagt utøvende myndighet er hensynet til regjeringenes levetid og ønsket om regjeringsstabilitet. Tilgjengelige data viser imidlertid kun en svak sammenheng mellom regjeringsstabilitet og oppløsningsrett tillagt utøvende myndighet i land med flerpartisystem. Det kan se ut som om antall partier har langt større betydning for disse temaene. Økt regjeringsstabilitet bør derfor antakelig heller søkes gjennom justeringer i valgloven.

For det tredje kan instituttet fungere som en sikkerhetsventil, ved at oppløsningsretten kan være et middel for å løse helt fastlåste situasjoner der Stortinget ikke evner å utføre helt sentrale oppgaver, som f.eks. å peke ut en funksjonsdyktig regjering eller å vedta et budsjett. Dette er et sentralt argument for å legge oppløsningsretten til Stortinget, men samme hensikt kan oppnås ved å legge retten, eller eventuelt kun initiativretten, til regjeringen eller Kongen.

I vår statsskikk har vi ikke et investiturinstitutt, slik saksordføreren gjorde rede for i sitt innlegg. Stortinget voterer ikke over en tiltredelseserklæring eller en regjeringssammensetning. Det parlamentariske styresettet sikres ved at regjeringen sitter på Stortingets stilltiende aksept. Derfor er det etter vårt skjønn ikke behov for en sikkerhetsventil knyttet til regjeringsdannelsen i Norge.

Det som det derimot er behov for, er å gi dette instrumentet til regjeringen, hvilket åpner for at velgerne kan spørres om råd hvis regjeringen ikke føler seg i stand til å utøve sitt embete innenfor de rammer de folkevalgte gir, eller hvis Stortinget ønsker å kaste regjeringen gjennom et mistillitsforslag. På denne måten kan en oppløsningsrett tillagt Kongen som et prerogativ etablere en hensiktsmessig maktbalanse. I og med at Stortinget til enhver tid kan skifte ut regjeringen, bør regjeringen under gitte omstendigheter kunne svare med å sende hjem de folkevalgte.

Utviklingen i statsskikken vår har gitt en uheldig utvisking av de opprinnelige, klare ansvarslinjene i norsk statsforfatning. I stadig større grad instrueres regjeringen i sin myndighetsutøvelse av de folkevalgte. Dette er altså en generell oppfatning, som ikke nødvendigvis knytter seg akkurat til dagens situasjon, men som vi har sett gjennom skiftende regjeringer gjennom lengre tid. Derfor bør en regjerings stilling styrkes i forhold til Stortinget, for å unngå at et flertall blant de folkevalgte ubegrenset kan trenge inn på regjeringens enemerker og drive stortingsregjereri. Regjeringens sterkeste maktmiddel i dag – kabinettsspørsmål – bør derfor suppleres med en situasjonsbestemt oppløsningsrett. Hvis oppløsningsretten knyttes til kabinettsspørsmål, vil regjeringen kunne sette større tyngde bak et standpunkt, noe som er avgjørende for dens følelse av å kunne ta ansvar og villighet til å kunne styre. Hvis retten i tillegg knyttes til mistillitsvotum, vil det innebære en hensiktsmessig institusjonalisering av maktdelingen mellom utøvende myndighet og den lovgivende, bevilgende og kontrollerende myndighet.

Høyres fraksjon i komiteen har derfor gått inn for at deler av grunnlovsforslaget i Dokument nr. 12:9, fremsatt av daværende stortingsrepresentant Per-Kristian Foss og Inge Lønning, blir bifalt. Jeg henviser for øvrig til innstillingen.

Som jeg nevnte innledningsvis, er Høyres gruppe tradisjonen tro delt i dette spørsmålet. Det vil komme til uttrykk i voteringen. Dette temaet er ikke programfestet hos oss. For egen del ser jeg med spenning frem til avstemningen, og hvordan det vil fordele seg med tilhengere og motstandere.

Henrik Rød (FrP): Spørsmålet om hvorvidt det skal være anledning til å oppløse Stortinget og skrive ut nyvalg midt i en periode, er noe Stortinget, som flere nå har vært inne på, har vurdert en rekke ganger tidligere. Fremskrittspartiet har drøftet dette og ser helt klart at det i enkelte spesielle situasjoner bør kunne være en slik anledning. Det kan f.eks. være i situasjoner hvor det viser seg nærmest umulig for Stortinget å få et budsjett vedtatt, eller, som også andre har vært inne på, ved regjeringsdannelser. I slike tilfeller vil det etter Fremskrittspartiets oppfatning kunne være ønskelig med en form for oppløsningsrett.

Jeg har hørt fra flere av representantene i dag at dette er et meget komplisert spørsmål. Det finnes en rekke modeller som man kan benytte seg av. En løsning kan være at regjeringen alene har rett til å oppløse Stortinget. Det vil etter Fremskrittspartiets oppfatning ikke være en ønskelig ordning, fordi det reduserer Stortingets makt og gir ytterligere spillerom for regjeringer. Gjennom noen år har det etablert seg en praksis i Norge med mindretallsregjeringer. Det faktum gjør at en ordning hvor regjeringen alene kan oppløse Stortinget, vil være meget betenkelig sett med Fremskrittspartiets øyne. En annen modell kan være at både regjering og storting må godkjenne en slik oppløsning. En tredje modell kan være at denne muligheten ligger hos Stortinget alene.

Fremskrittspartiet ser at de aller fleste sammenlignbare land har bestemmelser om oppløsningsrett. Det er imidlertid store forskjeller mellom disse landene når det gjelder praktiseringen av dette regelverket. Sverige har f.eks. nesten aldri benyttet disse reglene, mens Danmark gjør det relativt ofte.

Vi er av den oppfatning at disse spørsmålene krever meget grundig behandling før endelig vedtak fattes. Derfor bør man også vurdere andre instrumenter i samspillet mellom Stortinget og regjeringen. Som saksordføreren var inne på, er et annet instrument dette med investitur. Det innebærer som kjent at et flertall i Stortinget må stille seg bak en regjeringsdannelse gjennom vedtak. Dersom man innfører en slik ordning, vil man kunne risikere at en regjeringsdannelse blir enda mer komplisert enn slik den framstår med dagens ordning. I en slik situasjon virker det relativt klart at det bør være en mulighet for Stortinget til selv å kunne oppløse Stortinget dersom man finner det umulig å danne en regjering. Vi ønsker derfor å vurdere også det instrumentet, og vi ønsker å ta initiativ til at det i denne perioden blir fremmet et slikt forslag, som kan behandles i neste stortingsperiode.

Ågot Valle (SV) (komiteens leder): Jeg vil ikke gå igjennom historien, det har andre, bl.a. saksordføreren, på en utmerket måte gjort før meg, men jeg vil slå fast at vi ikke kommer til å tilrå at noen av forslagene bifalles. Men SV kan se at det i helt spesielle situasjoner kan være behov for en oppløsningsrett. Det kan altså være argumenter for at det i svært fastlåste parlamentariske situasjoner skal kunne være mulig å skrive ut nyvalg for å gi landet en styringsdyktig regjering ved å la velgerne få det siste ordet.

Vi kan altså se at det kan være argumenter for en oppløsningsrett, men vi heller likevel til å være mest kritiske i forhold til å innføre en oppløsningsrett, for det er ikke, som Valglovutvalget viser til, noen automatikk i at en oppløsningsrett skaper flertallsløsninger og dermed også styringsdyktige regjeringer.

Ifølge Bjørn Erik Rasch, som har skrevet forskningsrapporter til Valglovutvalget, er det ikke slik at land med oppløsningsrett oftere har vært styrt av flertallsregjeringer enn andre land. Hensikten med en oppløsningsrett må være at det kan være muligheter til å forandre sammensetningen av Stortinget, slik at man kan få styringsdyktige flertallsregjeringer. Men det er ikke slik at velgerne handler som en helhetlig gruppe. Det er derfor en reell risiko for at mandatfordelinga i Stortinget blir uforandret etter et nyvalg.

Etter 1971 har Norge for det meste hatt mindretallsregjeringer uten et parlamentarisk flertall bak seg ved dannelsen. Normalt lever mindretallsregjeringer utrygt – det kan vi kanskje se også i dag – fordi de er nødt til å opptre slik at de ikke provoserer opposisjonen for sterkt. Men vår ordning har ført til at evnen og viljen til samarbeid for å finne løsninger har vært relativt sterk. Det er faktisk et kjennetegn ved den norske parlamentarismen. En oppløsningsrett kan derfor føre til at opposisjonen kan kjenne seg mindre ansvarlig overfor svake regjeringer, og at konfliktnivået dermed øker unødvendig.

SV avviser helt en oppløsningsrett lagt i regjeringas hender – og regjeringas hender alene – fordi det er en fare at regjeringer kan spekulere i gunstige meningsmålinger og taktikkeri, noe som ikke akkurat fører til en økning av tilliten til politikere. Det kan også forrykke balansen mellom Stortinget og regjeringa.

Dersom det skal være aktuelt med en oppløsningsrett, må den etter vår vurdering kombineres med en ordning der flertallet gjennom sin stemmegivning stiller seg bak regjeringa, en såkalt investitur. En investitur – eller et innsettingsvotum – kan være et virkemiddel for å bote på situasjonen ved svake mindretallsregjeringer, og der et stadig skiftende flertall står bak beslutninger. Når en ordning med et innsettingsvotum er lagt fram for Stortinget – og først bare da – kan SV vurdere å gå inn for en oppløsningsrett, og da også modeller som tar vare på maktbalansen som skal være mellom Stortinget og regjeringa.

Modulf Aukan (KrF): Framlegg om oppløysingsrett av Stortinget er ein gjengangar, slik som saksordføraren har gjort greie for. Mellom anna på dette grunnlaget fekk Vallovutvalet i oppgåve å vurdera også dette ved sin gjennomgang av NOU 2001:3, Velgere, valgordning, valgte. At eit fleirtal kom fram til at ei innføring av ein slik rett til å oppløysa nasjonalforsamlinga ville auka konfliktnivået i norsk politikk, er verdt å merka seg.

Det er vanleg, som det har vore sagt tidlegare i dag, elles i Europa at det finst former for og moglegheiter for å skriva ut nyval, for på den måten å skapa eit styringsdyktig regime.

Det har vore henvist til komiteen si studiereise til Sverige og Danmark. Eg synest vi der nøye fekk sett praktiseringa av denne moglegheita til å kunna skriva ut nyval dersom det vert ein vanskeleg parlamentarisk situasjon.

Konklusjonen vår i Kristeleg Folkeparti er at det mest stabile og funksjonelle er å invitera folket til stortingsval kvart fjerde år – punktum. Eit slikt system har sannsynlegvis – eg seier sannsynlegvis – hittil ført fram til det å disiplinera representantar, slik at ein har vorte nøydd til å finna løysingar både på saker og på innfløkte og krevjande parlamentariske samarbeidssituasjonar.

Kristeleg Folkeparti ser ikkje at ein oppløysingsrett er eit tenleg verktøy i dag, og går derfor imot.

Trine Skei Grande (V): Når man diskuterer de ulike former for politisk organisering av den politiske hverdag, er dette debatter som mest opptar politikere. Men når det gjelder temaet oppløsningsrett, syns jeg det kommer inn en del andre perspektiv, fordi jeg syns prinsippet som ligger bak, er ganske forkastelig, nemlig at folk mener feil ting og bør mene på nytt igjen.

Vi ber folk om å velge det partiet de støtter, og vi får da en sammensetning, ut fra valglovenes intensjon, som gjenspeiler folkets sammensetning i denne salen. Og så skal vi da ha det sånn at fordi vi ikke klarer å samarbeide, skal vi si at folket tar feil – folket må prøve på nytt. Man valgte feil, prøv på nytt igjen!

Det som også taler for oppløsningsrett i denne salen, må jo være at folk skal skifte parti, at de skal skifte mening, skifte programmet de stemmer på, slik at det blir litt lettere for oss å arbeide. Det prinsippet syns jeg ikke vi kan stå for i denne salen. Vi skal gjenspeile folkets sammensetning, og da er det vår plikt å styre på bakgrunn av folkets sammensetning.

Så viser det seg at folk i de landene der det er oppløsningsrett, faktisk ikke skifter standpunkt. Det er faktisk ikke sånn at de skifter parti, at de går fra ett parti til et annet, sånn at de skal få styringstillegget sitt. Det er faktisk slik at de har en oppriktig mening bak det valget de har gjort.

Derfor kommer vi i Venstre til å stemme mot begge forslagene, og jeg vil oppfordre også dem i Høyre som er i tvil, og som jeg skjønner det går an å skyve litt på her, til å si at det faktisk ikke er mulig for et parlament å si til folket at dere mener feil, prøv på nytt.

André Dahl (H): Representanten Martin Engeset holdt et nyansert innlegg om henholdsvis fordeler og ulemper ved innføring av oppløsningsrett. Jeg skal være forholdsvis nyansert, jeg også, men jeg skal snakke i et litt bredere perspektiv enn om bare oppløsningsrett som sådan.

Innføringen og utviklingen av parlamentarismen som styreform betød i sin tid et brudd med den maktfordeling som Grunnloven opprinnelig la opp til. På mange måter er det riktig å si at det ble begått et statskupp med forfatningsmessige virkemidler. Enkelte har betegnet den senere utviklingen av domstolenes prøvelsesrett overfor lover som de konservatives siste forsøk på å stikke kjepper i demokratiets hjul for å avhjelpe virkningene av systemskiftet som parlamentarismen i sin tid innebar. I ettertid, og med dagens politiske briller på, er det selvfølgelig ikke alltid helt lett å slutte seg til hva enkelte Høyre-forfedre i sin tid gjorde og argumenterte for, uansett hvor konservativ man måtte være.

Avvikling av parlamentarismen som styreform er heldigvis ikke et debattema. Men på samme måte som en del Venstre-folk var forut for sin tid mot slutten av 1800-tallet, er det vel verdt å diskutere om en del av argumentene og hensynet som i sin tid ble anført mot selve styreformen, i dag kan tjene som hensyn som bør drøftes i forhold til hvordan parlamentarismen praktiseres.

Flertallsregjeringer og investitur anføres av noen som nærmest det eneste saliggjørende for å hindre dagens kaotiske situasjon med vekslende mindretallsregjeringer. Jeg tror ikke nødvendigvis og ubetinget at lukkede møter med færre deltakere fører til mer og ikke minst bedre demokrati. Med en til enhver tid konstruktiv kritisk opposisjon er behovet for flertallsregjeringer, som i praksis ofte har en tendens til å binde opp sine folkevalgte stortingsgrupper, ikke like sterkt.

Meningen med parlamentarismen har aldri vært at regjeringen skal være en slags administrerende direktør uten noen som helst form for signaturrett. Hvis man mener at det er slik det skal være, er det en del hensyn man bør merke seg hva angår mindre effektiv bruk av offentlig tid og ressurser. Stortinget kan med fordel utøve en aktiv kontroll. Stortingets kontroll med regjering og forvaltning får vi diskutert på onsdag, men det er verdt å nevne allerede her at kontroll er en kjerneoppgave som Stortinget har de beste forutsetninger for å utføre i motsetning til det prinsipielt motsatte: stortingsregjereri og instruksmakeri i forkant.

Jeg skulle ønske at flere tok del i den debatten som representanten Thorbjørn Jagland har prøvd å reise på tvers av partigrensene i flere år, om hvordan misbruk av parlamentarismen som styreform svekker demokratiet innenfra. På samme måte som all kunnskap og visdom ikke er forbeholdt statsråder, departement og byråkrati – tro det eller ei – sikrer heller ikke alltid dette huset best mulig bruk av offentlige midler eller best mulig saksbehandling til tross for at et flertall mener noe veldig sterkt på et eller annet tidspunkt. Det var ikke bare for å sikre embetsmennenes maktstilling, overlesing av forfatningsteori og hastverket med å vedta Grunnloven før Carl Johan stod på trappen i 1814, som motiverte grunnlovsfedrene våre. Erkjennelsen av at maktfordeling hindrer maktmisbruk og overilte beslutninger er vel så aktuell i dag, hvor budsjettene blir større og mulighetene for å skusle bort enorme summer er tilsvarende store. At et vedtak fattes med flertall i denne salen, er selvfølgelig demokratisk. Men demokratiske flertallsvedtak om bruk av instruksjonsmyndighet e.l. behøver ikke nødvendigvis være til det bedre, på samme måte som overivrig bruk av Stortingets kontrollfunksjon kan bidra til å motvirke noe av formålet med kontrollen: at vi få mer igjen for pengene vi bevilger.

Det er i dette perspektivet jeg er av den oppfatning at det bør innføres en form for oppløsningsrett på regjeringens hånd, slik representanten Inge Lønning og tidligere stortingsrepresentant, nåværende statsråd, Per-Kristian Foss, foreslår. En oppløsningsrett hvor man gir regjeringen et ris bak speilet og styrker dens stilling, kan kanskje av noen betegnes som en kjepp i demokratiets hjul. Jeg heller mer i retning av at jeg vil at dette skal være et støttehjul for vårt demokrati, som jeg er redd ikke er så sterkt som man kunne ønske seg. Å innføre oppløsningsrett er imidlertid ikke noe simsalabim som kan avhjelpe alle de demokratiske svakheter som dagens praktisering av parlamentarismen avdekker. Til syvende og sist er det opp til partiene, komiteene og enkeltrepresentantene å bruke de parlamentariske redskapene med omhu. 165 ekstraordførere i det som av bl.a. Lars Roar Langslet har blitt betegnet som barnetimen for de minste, dvs. spørretimen, er ikke nødvendigvis alltid det mest effektive som finnes. Demokrati koster, og det skal koste, men spørsmålet er om kostnadene kan bli så store at selve demokratiet forvitrer. Innføring av oppløsningsrett på regjeringens hånd er et lite, men viktig skritt for å avhjelpe en del systemsvakheter som vi har i dag.

Inge Lønning (H): Norge er et parlamentarisk annerledesland, og det slo meg særlig sterkt da jeg lyttet til representanten Trine Skei Grandes innlegg, som regnet opp et stort antall formentlig prinsipielle argumenter mot oppløsningsrett uten engang å registrere at praktisk talt alle andre parlamentarisk styrte land har oppløsningsrett som en selvfølgelig del av sin parlamentariske tradisjon. Norge skiller seg ut og er et påfallende unntak. Det er i seg selv ikke noe argument, selvfølgelig. Forutsatt at vi er av den oppfatning at dagens norske system fungerer godt, og er tjenlig, er det selvfølgelig ingen som helst grunn til å forandre Grunnloven. Representanten fra Kristelig Folkeparti ytret seg på en annen måte med henvisning til nettopp erfaringen. Det står også skrevet inn i innstillingen fra komiteen på Kristelig Folkepartis vegne:

«Etter dette medlems vurdering bør det imidlertid legges større vekt på at fraværet av oppløsningsrett i norsk politikk ser ut til å virke disiplinerende, både på regjering og opposisjon. Det at man er nødt til å finne en løsning, og at det under ingen omstendigheter vil kunne bli skrevet ut nytt valg, medvirker til at alle stortingsrepresentantene tar ansvar, også i vanskelige parlamentariske situasjoner.»

Jeg skulle nesten ønske at dette var en riktig virkelighetsbeskrivelse, men det er notorisk en feilaktig virkelighetsbeskrivelse. Jeg la også merke til at representanten Aukan, da han fremførte det fra talerstolen, føyde inn en liten reservasjon. Han sa at det «sannsynlegvis» virker disiplinerende. Jeg tror det skal godt gjøres for en nøytral iakttaker av dagens norske styresett å komme til den slutning at disiplineringsgraden er spesielt høy i samspillet mellom den utøvende og den lovgivende forsamling. Vi har sett en utvikling over de siste 15–20 år som snarere kan beskrives som en tiltagende forvitring av parlamentarismen som system.

Det fremheves ofte, særlig fra statsvitere og jurister som ønsker en oppdatering av den norske grunnlov, at det er en alvorlig mangel ved Grunnloven at parlamentarismen ikke er innskrevet i Grunnloven. Det er en oppfatning jeg ikke deler, og det av den enkle grunn at parlamentarismen gjennom 120 år har så sterk sedvanerettslig karakter i Norge at det ikke er noen som er i tvil om hva den i utgangspunktet går ut på. Parlamentarismens idé er at ansvar til enhver tid skal kunne plasseres klart, fordi det er en forutsetning for at et politisk system kan fungere godt, at man til enhver tid kan plassere ansvaret for de beslutninger som treffes, og det som iverksettes. Innvendingen mot dagens norske praktisering av parlamentarismen er at den i tiltagende grad har gjort det vanskelig å plassere ansvar. Makt og ansvar er to sider av samme sak. Det er grunn til å tro at hvis det er problemer med å plassere ansvaret, er det også problemer med å plassere makten.

Vi opplever gang etter gang i dagens Norge at tilfeldige flertall på Stortinget pålegger regjeringen å føre en annen politikk enn den regjeringen selv inviterer Stortinget til å føre. Dette er helt klart i strid med parlamentarismens idé i utgangspunktet, for så vidt som parlamentarismens idé går ut på at Stortinget suverent avgjør hvilken regjering landet til enhver tid skal ha. Det forutsetter også at dersom Stortingets flertall er grunnleggende misfornøyd med den politikk regjeringen fører, sørger Stortingets flertall for å skaffe landet en ny regjering. Da vil man etter et regjeringsskifte ha like lett for å plassere ansvaret der hvor det hører hjemme, som man hadde før regjeringsskiftet. I et system hvor stortingsflertall kan instruere regjeringen om å føre en annen politikk enn den regjeringen står for, vil det til sist være umulig å gjøre ansvar gjeldende. For hvem skal ansvaret gjøres gjeldende overfor? Og hvem skal gjøre ansvar gjeldende overfor en regjering som egentlig fører en politikk som den selv ikke står for? Stortingsflertallet er da ukvalifisert til å gjøre ansvar gjeldende overfor regjeringen, og regjeringen er egentlig ukvalifisert til å være den utøvende myndighet, fordi den aksepterer å føre en politikk som den mener ikke er den riktige politikk for landet.

Dette er etter mitt skjønn alvoret i situasjonen. Jeg deler den oppfatning som representanten Dahl gjorde gjeldende fra talerstolen, at den eneste sentrale utøvende politiker i dagens Norge som har forsøkt å klargjøre dette på en noenlunde sakssvarende måte, er tidligere statsminister og partileder Thorbjørn Jagland, som har påpekt at vi gjennom de siste to tiårene har sett en akselererende prosess i retning av pulverisering av ansvar, og dermed utvisking av rolleforskjellen mellom den lovgivende og den bevilgende myndighet på den ene siden og den utøvende statsmakt på den annen side.

Dette er etter mitt skjønn ikke spørsmål om en konkurranse mellom storting og regjering – hadde det bare vært så vel! Etter mitt skjønn taper både storting og regjering på at ansvarsforholdene utviskes. Det innebærer ikke at Stortingets makt reelt sett økes, men det innebærer ganske visst at regjeringens makt minskes.

Enkelte i Norge har den oppfatning at makt er et onde i seg selv som helst bør unngås, og at makt ikke skal utøves. Det er i beste fall en misforståelse. I ethvert samfunn er det nødvendig at makt utøves, simpelthen fordi det er en betingelse for at noen kan ha ansvar, og at noen kan trekkes til ansvar når det begås fundamentale feil. Hvis det ikke utøves makt på klare premisser, er heller ikke det nødvendige ansvar til stede.

Bakgrunnen for at jeg sammen med Per-Kristian Foss fremmet forslaget i forrige stortingsperiode om å innføre en oppløsningsrett på regjeringens hånd, er ikke at jeg tror at det i seg selv løser dette problemet. Men det er et lite bidrag til å normalisere Norge i forhold til det som er standarden i praktisk talt alle andre parlamentarisk styrte land. Jeg tror ikke at de som frykter for at en oppløsningsrett ville bli brukt i tide og utide, og at det ville føre til at vi får altfor hyppige valg, har noen grunn til uro. Det ville være et så nytt element i norsk statsskikk at det er liten grunn til å tro at regjeringer ville fristes over evne til å ta det i bruk. Det er heller ikke noen som helst grunn til å tro at velgerne ville honorere en regjering som lettsindig gjorde bruk av dette virkemiddel – tvert imot. Det er all grunn til å tro det motsatte.

Så en liten merknad til det som er argumentasjonen fra Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets side i innstillingen, som interessant nok uttrykker en viss sympati for oppløsningsrett som institutt, men som insisterer på at det må kobles sammen med investitur for at det skal kunne være akseptabelt. Det er en tankegang som jeg for min del har vanskelig for å forstå. Tankegangen bak investitur isolert betraktet er ikke vanskelig å forstå, og det er godt mulig at det i dagens norske situasjon kan være et virkemiddel som bør overveies seriøst. Det som derimot er meget vanskelig å skjønne, er at investitur skulle være en logisk forutsetning for å innføre oppløsningsrett, med den begrunnelse at det bare er dersom stortingsflertallet gjennom et positivt votum har stilt seg bak en regjering, at denne regjering kunne tenkes å ha autoritet nok.

Ideen bak oppløsningsretten er ikke at en regjering for å kunne gjøre bruk av et slikt virkemiddel er nødt til å ha flertallet av parlamentet bak seg. Oppløsningsretten er jo bare aktuell pr. definisjon i situasjoner hvor det er en tilspisset konflikt mellom et flertall i parlamentet og regjeringen.

Jeg har vanskelig for å forstå argumentasjonen bak denne sammenkobling av investitur og oppløsningsrett. Etter mitt skjønn taler alle erfaringer med utviklingen av den norske mindretallsparlamentarismen over de siste 15 år for den motsatte slutning. Det er nettopp i den situasjonen vi har satt oss i i Norge, med mindretallsregjeringer uten positiv tilslutning fra flertallet i parlamentet, at oppløsningsrett har mening som et virkemiddel for å skape en bedre balanse i forholdet mellom en mindretallsregjering og parlamentet. Derfor synes jeg det er litt trist at særlig Arbeiderpartiet, som så vidt jeg har forstått har noe henimot programfestet at man er tilhenger av oppløsningsrett, har låst seg fast til denne sammenkobling mellom to virkemidler som ikke logisk hører sammen i det hele tatt, og at man dermed egentlig nekter å gå inn på det som er den konkrete utfordring i den måten den norske mindretallsparlamentarismen har utviklet seg på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5 og 6.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 7 og 8 behandles under ett – og anser det for vedtatt.