Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter, og at taletiden for øvrig settes til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe, og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

– Dette anses vedtatt.

Julie Christiansen (H) (ordfører for sak nr. 2): 20 år etter at vi sist var medlem av FNs sikkerhetsråd, tok Norge igjen sete som ett av 15 medlemsland den 1. januar 2001.

Siden 1980 har saksmengden og møtevirksomheten i Sikkerhetsrådet økt betydelig. Det gir en god illustrasjon at Norge i toårsperioden tok ordet ca. 1 100 ganger i formelle møter i selve Sikkerhetsrådet. I tillegg kommer de tallløse uformelle møtene i ulike underkomiteer og en rekke skriftlige fremlegg.

Det har derfor uten tvil vært en svært krevende oppgave for norsk utenrikstjeneste å fylle det ansvaret et slikt verv innebærer. Men nettopp derfor var det viktig at Norge igangsatte en omfattende kampanje for å igjen å bli medlem av Sikkerhetsrådet. En grunnpilar i vår utenrikspolitikk er å arbeide for et internasjonalt samfunn grunnet på FN-pakten, folkeretten og bindende mellomstatlig samarbeid. Vi skal bruke ressurser på å gi FN tyngde i det internasjonale samfunn.

Så er jo spørsmålet om måten Norge har håndtert sitt medlemskap på, har bidratt til å gi FN tyngde. Svaret på det – fra en nesten samlet komité – er ja. Ikke minst har det hatt sammenheng med den arbeidsform og profil Norge inntok. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig konsensusorientert arbeid med målsetting om å finne frem til samlende løsninger er i FN-sammenheng: Det er kun når FN greier å samle seg, at FN kan spille en viktig og relevant rolle.

Vedtak av flere viktige resolusjoner tjener som eksempler på at det finnes evne og vilje til å finne kompromisser i FNs sikkerhetsråd. Resolusjonen som sikret forlengelse av mandatet for FNs operasjon i Bosnia og Hercegovina er ett slikt eksempel. Et annet er åpenbart resolusjonene om Midtøsten som ble vedtatt i løpet av Norges presidentskapsperiode i mars 2002. Så er det da også en samlet komite som fremhever innsatsen som fra norsk side ble lagt ned, og som bidro til vedtak av blant annet resolusjon 1397: Resolusjonen er den første noen gang som omtaler visjonen om en palestinsk stat. Det er unødvendig å utdype hvilken betydning den vil ha for de videre fredsbestrebelsene i Midtøsten.

Senterpartiet, men særlig SV, er i sine merknader kritiske til det de mener har vært en lav profil fra Norges side. SV mener for eksempel vi burde tatt til orde for sanksjoner mot Israel, selv om det var lite realistisk at dette skulle blitt vedtatt. Men antakelig bidrog vår profil nettopp til å skape resultater i form av enstemmige resolusjoner, noe som må være viktigere enn å markere det norske flagget.

Ingen enkeltsak har satt sterkere preg på vårt arbeid i Sikkerhetsrådet enn Irak-konflikten. Norge la mye ressurser i vårt lederskap av sanksjonskomiteen for Irak, og høstet også anerkjennelse for dette arbeidet. Særlig er det grunn til å fremheve at vi bidrog til en omlegging av sanksjonspolitikken som bedret den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen, samtidig som man styrket kontrollen med Iraks tilgang til varetyper med militær bruksnytte.

Norge har gjennom alle år støttet FNs bindende krav til Irak om å avskaffe masseødeleggelsesvåpen. Norges posisjon har, med bred støtte i Stortinget, vært at avvæpning ved bruk av militær makt bare må skje i siste instans – når alle forsøk med fredelige midler er uttømt.

Resolusjon 1441, som ble vedtatt i november 2002, slo ettertrykkelig fast at mangelfullt samarbeid med våpeninspektørene ville innebære et fortsatt vesentlig mislighold av gjeldende resolusjoner, og advarte Irak mot alvorlige konsekvenser av dette.

Det at våpeninspektørene igjen kunne ta opp sitt arbeid i Irak, hadde utvilsomt sammenheng med det militære presset på regimet som resolusjon 1441 ble ledsaget av.

Det er beklagelig at det såkalte FN-sporet ikke lot seg føre helt frem. Det var kun et samlet FN som kunne sikret en fredelig løsning på Irak-konflikten. Tvilen som etter hvert ble sådd om verdenssamfunnets vilje til å sette makt bak kravene overfor Saddam Hussein, svekket FN, og det svekket våpeninspeksjonene. Det mente både Kofi Annan, Hans Blix og Blix’ forgjenger, tidligere svensk FN-ambassadør Rolf Ekéus, som til Aftenposten uttalte:

«Hvis presset minsker på grunn av politisk uenighet over Atlanteren, tror jeg risikoen øker for en mer besværlig politikk fra Iraks side, at man ikke holder sin passive linje, men aktivt holder tilbake sine små hemmeligheter». Det beste for freden var å holde presset mot Irak oppe, mente Ekéus.

Det maktpåliggende nå er å sikre FNs stilling i det videre arbeidet i Irak. Norge har som kjent avsatt til sammen 410 mill. kr. til humanitære hjelpetiltak. Vedtaket av FN-resolusjon 1483 den 22. mai er et gledelig uttrykk for Sikkerhetsrådets vilje til å se fremover og til å gi et viktig grunnlag for også Norges videre deltakelse.

Sikkerhetsrådet er en viktig arena for å rette søkelyset mot den brede sammenheng mellom fred og utvikling. Regjeringen har hatt dette perspektivet som en hovedprioritet i arbeidet i Sikkerhetsrådet.

Ikke minst er en slik bred tilnærming viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Innsatsen for å stabilisere og gjenreise Afghanistan er kanskje det klareste eksempel på at Norges hovedprioriteringer i FNs sikkerhetsråd har vært høyst relevante. Derfor er det viktig at Norge arbeider for at FN sikres en ledende rolle i det globale antiterrorismearbeidet.

Afrika var også en av Norges tre hovedprioriteringer for arbeidet i Sikkerhetsrådet, og afrikanske konflikter har utgjort nesten to tredjedeler av sakene på dagsordenen i rådet. Komiteen har særlig fremhevet det arbeidet Norge la ned i forhold til konfliktene på Afrikas horn, hvor vi har hatt et lederansvar for både Etiopia-Eritrea-konflikten og konflikten i Somalia. Komiteen er enstemmig i sin tilslutning til Regjeringens planer for en videreføring av arbeidet for å støtte opp om fredsprosessene i disse tre landene.

Hele komiteen fremhever også viktigheten av vår deltakelse i internasjonale operasjoner. Her vil også Norges innsats for å styrke FNs evne til å gjennomføre fredsoperasjoner være viktig – man kan ikke bare se på antallet offiserer med blå lue som er norske.

Det er ingen tvil om at flere stiller grunnleggende spørsmål ved FNs Sikkerhetsråds evne til å håndtere internasjonal fred og sikkerhet etter Irak-krisen enn før. Vi står overfor andre typer trusler i dag, enn da FN-pakten ble undertegnet. FN-pakten forbyr bruk av makt overfor andre land, men forbyr ikke regimer å undertrykke sitt eget folk. Terrornettverk har ingen nasjonalstat, men utgjør like fullt en alvorlig trussel mot demokratiske land og mot menneskeverdet. Den internasjonale orden som ble etablert etter annen verdenskrig, samsvarer ikke med den internasjonale orden vi ser anno 2003.

Vi trenger derfor å engasjere oss selv og andre i en prinsipiell debatt om FNs rolle. Men samtidig skal vi ikke undervurdere hvilken kraft som ligger i det praktiske arbeidet som pågår i FNs regi hver dag. Det er også gjennom eksemplets makt vi kan vise medlemslandene at det er nødvendig å gjenopprette og styrke FNs rolle og stilling.

Gunhild Øyangen (A) (ordfører for sak nr. 3):Vi behandler her to saker under ett. Den ene er stortingsmeldingen om Norges deltakelse i FNs 57. ordinære generalforsamling, og den andre er meldingen om Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd i perioden 2001–2002.

Den ene meldingen er en gjennomgang av Generalforsamlingen og de viktigste temaene som stod på dagsordenen der. Komiteens innstilling er enstemmig, og jeg finner derfor ikke noen grunn til å gå detaljert inn på de enkelte temaene.

Komiteen fastslår innledningsvis at større globale utfordringer gjør at globale styringsredskap må styrkes. Et sterkt multilateralt samarbeid i regi av FN, men også andre internasjonale institusjoner, er helt nødvendig for å håndtere de utfordringene vi står overfor i dagens globaliserte verden. Det viktigste vi kan gjøre internasjonalt nå, er å arbeide med tiltak som kan styrke FN. Dersom FN på en mer effektiv måte skal sikre både fred og utvikling, må FN få bedre muligheter for sitt arbeid.

Generalsekretærens forslag til nye reformtiltak var også en av de store sakene på Generalforsamlingen. Hovedmålet med reformpakken er å sette FN bedre i stand til å følge opp Tusenårstiltakene. Det er viktig å opprettholde politisk trykk på reformarbeidet i FN. Det gjelder også Sikkerhetsrådet, som en før eller siden må ta stilling til en reform av.

Det bringer meg over til den andre stortingsmeldingen vi har til behandling, som omhandler Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd. To regjeringer deltok i arbeidet for å få Norge innvalgt i Sikkerhetsrådet for toårsperioden 2001–2002, og lyktes med det.

Medlemskap i FNs sikkerhetsråd er en ansvarsfull oppgave. Flertallet i komiteen peker på at Norge håndterte dette ansvaret på en god måte. Nå når medlemskapsperioden er over, er det viktig at Norge evner aktivt å videreføre de erfaringene og den kunnskapen medlemskapet har gitt oss, videre i vårt utenrikspolitiske engasjement.

En av de tre prioriterte målsettingene for Norges medlemskap i rådet var særskilt vekt på spørsmål som gjelder fred og sikkerhet i Afrika. Konflikter i Afrika har utgjort to tredjedeler av sakene på dagsordenen i Sikkerhetsrådet i den perioden Norge var medlem.

Og vi må ikke glemme Afrika! Vi husker alle det folkemordet som fant sted i Rwanda i 1994, mens maktesløse FN-soldater stod og så på. Vi fire fra utenrikskomiteen som var i Rwanda for godt og vel et år siden, fikk en nærhet til folkemordet og sterke opplevelser i møte med mennesker som hadde opplevd det. Det er inntrykk som vi aldri vil glemme. Vi opplevde mistillit til FN, fordi FN ikke stoppet det grusomme folkemordet. Men vi opplevde også tillit til FNs forsoningsarbeid og arbeid for å bedre livssituasjonen for ofrene og ofrenes etterlatte, i regi av UNDP. Det vi ønsker, er et FN som tar ansvar, og så tidlig at slike overgrep kan forhindres. Det som skjedde i Rwanda, må ikke skje igjen. FN har nå appellert til medlemslandene om bidrag til styrker til den borgerkrigsherjede demokratiske republikken Kongo.

Arbeiderpartiet mener sterkt at vi må gjøre alt som er mulig for å finne fram til personell som kan bidra til denne operasjonen, for hvis ikke vil Norges troverdighet som sterk støttespiller for FN kunne bli svekket. En avgjørelse om å sende styrker inn i et så farlig konfliktområde krever at man analyserer situasjonen nøye på forhånd. Arbeiderpartiet mener Regjeringen bør foreta en slik analyse og vurdere hva vi har av personell, hva det er behov for, og hva vi kan bidra med. Dette bør det være enighet om i Stortinget, i og med at det er en enstemmig komite som viser til at deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner har lange tradisjoner som en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Komiteen understreker betydningen av fortsatt norsk deltakelse i fredsoperasjoner i regi av FN eller operasjoner under FN-mandat. Dette er et sterkt signal fra Stortinget til Regjeringen.

Komiteen mener det er viktig at Norge framstår som en stabil og troverdig bidragsyter til slike operasjoner. Komiteen er av den oppfatning at det er viktig med en bred deltakelse i fredsbevarende operasjoner, og at det også omfatter deltakelse utover Norges nærområder. Mulige bidrag må vurderes ut fra både militære og politiske hensyn. Det kan med andre ord ikke være rene militærstrategiske hensyn alene som legges til grunn når Norge skal vurdere styrkebidrag.

Både i budsjettinnstillingen fra forsvarskomiteen og i budsjettinnstillingen fra utenrikskomiteen til 2003-budsjettet ble betydningen av norske bidrag til fredsbevarende operasjoner i Afrika understreket.

I dag har vi hørt at FNs generalsekretær, Kofi Annan, har tatt til orde for en fredsbevarende styrke i Midtøsten. Han tror ikke at palestinerne og israelerne klarer å nå fram på egen hånd. Derfor kan en fredsstyrke hjelpe til å roe ned situasjonen og gjøre det mulig å fortsette forhandlingene. Vi har fra Arbeiderpartiets side i lang tid tatt til orde for nødvendigheten av en internasjonal tilstedeværelse i Midtøsten, og vi ønsker derfor velkommen et slikt initiativ fra FN. Dersom en slik styrke kommer på plass, regner vi med at Regjeringen vurderer seriøst hvorvidt Norge kan delta i en slik styrke. Norsk deltakelse i slike FN-operasjoner er viktig først og fremst av hensyn til den enkelte konflikt og de menneskene som blir berørt, men det er også viktig fordi det styrker Norges troverdighet i FN, så vel som norsk anseelse og tillit i fattige land generelt. Når det er sagt, vil jeg si at det er viktig at det ikke skapes et motsetningsforhold mellom operasjoner i FN-regi og operasjoner under FN-mandat. KFOR/SFOR er eksempler på styrker som bidrar til å oppfylle FN-vedtak.

I kjølvannet av den dragkampen vi var vitne til i Sikkerhetsrådet i forbindelse med Irak-konflikten, har det vært mange utsagn om at FNs stilling nå er svekket, eller at FN har blitt et redskap som brukes kun når det tjener de store lands interesser. Etter min mening er det ikke mulig å si noe sikkert om FN er svekket eller ikke. Det er det for tidlig å si noe om. Det vi kan fastslå med sikkerhet, er at dagens situasjon internasjonalt, med terrortrusler, fattigdom, hiv/aids, SARS og en rekke regionale konflikter, viser at vi kanskje mer enn noen gang er avhengige av et sterkt multilateralt samarbeid. Vi er avhengige av et sterkt og velfungerende FN. Men FN er ikke mer enn det medlemslandene gjør det til. Det er derfor ytterst viktig at det vises politisk vilje i forhold til å styrke organisasjonen og gjøre den bedre i stand til å sikre både fred og utvikling.

Christopher Stensaker (FrP): FNs sikkerhetsråd er et viktig instrument for å sikre fred og trygghet på vegne av alle medlemslandene i FN. Dette legger et særlig ansvar både på de valgte medlemmene og på de fem faste medlemmene som i praksis preger arbeidet i rådet. Men både ansvaret for virksomheten og vedtakene som rådet gjør, er likt fordelt mellom de 15 medlemmene.

Ingen enkeltsak satte sterkere preg på Norges arbeid i Sikkerhetsrådet enn Irak.

Deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner har lange tradisjoner og er en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Det har derfor stor betydning at Norge deltar i fredsoperasjoner i regi av FN eller i operasjoner under FN-mandat. Norge må også framstå som en stabil og troverdig bidragsyter til slike operasjoner. Fremskrittspartiet, i likhet med resten av komiteen, mener det er viktig med en bred deltakelse i fredsbevarende operasjoner, og at det også omfatter deltakelse utover Norges nærområder. Det er viktig at mulige bidrag må vurderes ut fra både militære og politiske hensyn.

Norges interesser er best tjent med et effektivt og normsettende FN. Det er derfor viktig at saker som er betydningsfulle for internasjonal fred og trygghet, håndteres av Sikkerhetsrådet. Vedtak må ha hjemmel i FN-pakten og gjeldende folkerett. Det er svært viktig at en ikke rokker ved dette systemet, ved at enkelte land setter seg utenfor det kollektive trygghetssystemet som følger av FN-pakten. Internasjonal terrorisme og spredning av våpen som truer menneskeheten, utgjør en stor trussel mot internasjonal fred og trygghet. Denne erkjennelsen har samlet et overveldende flertall av land i verden i kampen mot de kreftene som søker å ramme grunnverdiene i samfunnet, og som undergraver menneskeverd og demokratiske samfunnsnormer.

Norge har engasjert seg sterkt i Sikkerhetsrådet for å nedkjempe internasjonal terrorisme og i alle sider ved internasjonal fredsbygging og forsoning, og det er vi glad for.

Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd i 2001 og 2002 har vært en viktig og krevende oppgave for de to regjeringer som har hatt ansvaret i perioden. Norges deltakelse må karakteriseres som vellykket. Norge greide å skape oppslutning om egne saker og prioriteringer, samtidig som vi var med på å samle Sikkerhetsrådet bak viktige beslutninger og vedtak. Dette viser at Norge var godt forberedt på det store ansvaret medlemskapet innebar, og at hovedprioriteringene som lå til grunn for medlemskapet, var relevante. Innsatsen Norge la ned i presidentvervet, bidrog til framdrift i en rekke saker. Resolusjon 1397 om Midtøsten ble vedtatt i Norges presidentskapsperiode, og denne resolusjonen stadfester for første gang visjonen om en palestinsk stat.

Erfaringene fra presidentskapsperioden understreker viktigheten av en konsensusorientert arbeidsform i Sikkerhetsrådet, hvor innsatsen rettes inn mot å finne samlende løsninger. En slik tilnærming styrker FNs stilling i det internasjonale samfunnet.

Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringens prioriteringer for arbeidet i Sikkerhetsrådet hele tiden har hatt bred tilslutning i Stortinget, og mener de erfaringene og den kunnskapen Norge har tilegnet seg i Sikkerhetsrådet, må brukes aktivt i vårt videre utenrikspolitiske engasjement.

Den langvarige konflikten mellom FN og Irak var den vanskeligste saken i Norges medlemsperiode. Fremskrittspartiet mener det var riktig av Norge å støtte resolusjon 1441, som stadfestet og forsterket FNs årelange og bindende krav overfor Irak. Resolusjon 1441 slo fast at brudd på resolusjonen ville få alvorlige følger for Irak. Fremskrittspartiet mener Regjeringens standpunkt til spørsmålet om bruk av væpnet makt dersom Irak ikke oppfylte forpliktelsene sine, kunne vært klarere, da vi mener at resolusjon 1441 tok de nødvendige hensyn til at vedtak og handlinger skulle være rotfestet i FN-pakten og i gjeldende folkerett. Det er beklagelig at Frankrike og Tyskland valgte å sette seg på sidelinjen, når våre viktigste allierte, USA og England, med bakgrunn i resolusjon 1441, valgte å gå til aksjon mot Irak etter at mange års sanksjoner ikke hadde ført fram.

Det internasjonale samfunns videre håndtering av Irak-spørsmålet vil få stor betydning for FNs og Sikkerhetsrådets rolle og stilling.

Arbeidet for å forbedre og effektivisere FNs sanksjonspolitikk må videreføres. Selv om målet er mer treffsikre, «smarte» sanksjoner med effekt overfor regimer, kan man ikke se bort fra at maktbruk også må tas i bruk der et regime terroriserer eller rammer sivilbefolkningens daglige behov.

Fremskrittspartiet er tilfreds med Regjeringens sterke engasjement i Sikkerhetsrådets arbeid for å bekjempe internasjonal terrorisme. I den sammenheng er det grunn til å understreke betydningen av den helhetlige tilnærming Norge la til grunn for sitt engasjement i Afghanistan, hvor det ble fokusert på sammenhengen mellom militær innsats, nødhjelp, langsiktig utviklingshjelp og arbeidet med fred og forsoning. Denne tilnærming må ligge til grunn også for den videre kampen mot internasjonal terrorisme.

Konflikter i Afrika har utgjort nesten to tredjedeler av sakene på dagsordenen i rådet, og Fremskrittspartiet mener at Norges prioritering av konfliktene på Afrikas Horn er viktig. Derfor støtter vi et videre engasjement i forhold til konfliktområdene i Afrika. Det er viktig å videreføre arbeidet for å styrke FNs kapasitet innen internasjonal konflikthåndtering, og forholdet mellom militære og sivile aktører i fredsoperasjoner bør være et satsingsområde fra norsk side.

Det norske engasjementet for utvikling av internasjonal strafferett er viktig, men vi er lite tilfreds med at det fremdeles under uverdige forhold – som også forrige taler var inne på – sitter over 100 000 i rwandiske fengsler etter folkemordet i 1994, som ennå ikke har fått sin sak for retten.

Her har også Sikkerhetsrådet et ansvar, som tok sin del av ansvaret for driften av de opprettede straffedomstolene. Det er også viktig å videreføre arbeidet med å få global oppslutning om den internasjonale straffedomstolen.

Bjørn Jacobsen (SV): Det er gledeleg når vi no skal oppsummere arbeidet i FN og Tryggingsrådet, at det er mykje positivt å seie om Regjeringa sitt arbeid. Ikkje minst er det gledeleg at FN stod han av og ikkje lét seg presse til å sanksjonere ein krig mot Irak. Mange har hevda at krigen ville komme likevel, så det betydde ikkje noko, og at dette gjorde FN uinteressant som internasjonal konfliktløysar og krigshindrar. Det kan jo vere mogleg, det, men på sikt vil eg påstå at vi iallfall oppnådde at folkeretten sitt forbod mot bruk av makt ikkje blei uthola.

Sjølv om vi frå SV si side har slutta oss til fleirtalets merknader i innstillinga, hadde vi nok ønskt at Regjeringa hadde vore endå tydelegare og stilt endå fleire spørsmål ved om det var riktig av Noreg å halde ein så låg profil i fleire vanskelege saker. Vi anerkjenner det gode og dyktige arbeidet som blei gjort, men det kunne ha vore litt meir piff i det, ikkje minst knytt til Midtausten og handteringa med omsyn til Irak. Tryggingsrådet er eit vedtaksorgan, og Noreg burde ha vist evne til å føre ein meir sjølvstendig politikk, særleg når det gjeld å take klart til orde for ei avvikling av dei skadelege sidene ved sanksjonane mot Irak og for eit sterkare internasjonalt engasjement til støtte for palestinarane.

Olje for mat-programmet veit vi jo at Saddam boikotta. Sivilbefolkninga i Irak hadde inga moglegheit til å boikotte det, men det var dei som leid mest. Når det gjeld olje for mat-programmet, veit vi at kontraktane var laga slik at ein skulle avtale prisen etter at handelen var ferdig og kontraktane låg på bordet. Då er det vanskeleg å få i gang ein slik oljehandel. Saddam hadde sine måtar å få tak i pengar på, så han leid ikkje av dette. Det er klart at det er ei utfordring å få til smartare sanksjonar og få dei til å verke. Dette er ei utfordring i alle konfliktar.

Vi kunne også brukt plassen i Tryggingsrådet til å utfordre USA med omsyn til å bidra sterkare til ei heilskapleg løysing på Midtausten-konflikten. To gonger lét vi vere å stemme for resolusjonar om utplassering av internasjonale observatørar i Midtausten – og vi snakkar berre om observatørar. Sjølv om USA i desse tilfella la ned veto, ville det etter SV si meining vore viktig at Noreg tona flagg. Noreg burde teke til orde for sanksjonar mot Israel, sjølv om det var lite realistisk at dette skulle bli vedteke. Men iallfall ville vi då på ein måte ha tona flagg, og vi ville ha markert oss. Det undergrev Tryggingsrådet sin autoritet at Israel bryt FN-resolusjonar utan at det har konsekvensar, og det er sjølvsagt ein sentral del av det å finne løysingar i Midtausten.

Under debatten om Irak hausten 2002 heldt Noreg ein rimeleg låg profil. Vi kunne allereie av president Bush sin tale til generalforsamlinga i september tolke at USA hadde planar om å gå til krig uavhengig av FN. Noreg kunne også då i Tryggingsrådet både klårare og på eit tidlegare tidspunkt vist motstand mot USA sine krigsplanar, ikkje minst for å forsvare folkeretten si tarv. Dette er ikkje noko vi i SV finn på for å irritere utanriksministeren, men dette er ein del av den politiske debatten også i USA. Og for å gje eit lite bilete av den debatten vil eg sitere John F. Kennedys gamle taleskrivar, Theodore Sorensen, som blei sitert i Dagbladet i går med følgjande ord:

«Vår doktrine om forkjøpsangrep uten juridisk rettferdiggjøring eller bevis er musikk for terroristorganisasjoner som nettopp driver med den slags angrep.»

Når vi så i ettertid får sjå kva slags skodebrød av bevis som blei presentert for Tryggingsrådet av utanriksminister Colin Powell, så er dette alvorleg. Det er på ein måte å vanære Tryggingsrådet, FN og det internasjonale samfunnet, når ein legg fram bevis som kan sjå ut som om dei var produserte, og iallfall ikkje til dags dato har halde mål. For det einaste sikre vi kan seie om masseøydeleggingsvåpen i Irak hittil, er at opp til 95 pst. av dei blei fjerna av FN allereie i 1998. Hittil er det det einaste sikre vi veit.

Vi veit også at det i Storbritannia er ein stor debatt på gang der Blair får mykje pes for sin bruk av bevis. Eg skal ikkje gå i detalj, men vi veit at utanriksministeren har gått av, og det er ein stor debatt i Storbritannia om ein i det heile teke har halde seg innafor det vi kan kalle for ein anstendig måte å føre bevis på internasjonalt.

Regjeringa skal ha mykje ros for at det blei lagt stor vekt på konfliktane i Afrika og på ei styrking av FNs fredsbevarande styrkar under medlemskapsperioden. Vi burde følgt målsetjinga på dette området med å leggje meir vekt på Noregs konkrete innsats, og representanten Øyangen var tidlegare inne på dette med Kongo. Regjeringa kutta mot slutten av perioden i Noregs fredsinnsats i Afrika for å finansiere innsatsen i Afghanistan.

Det forholdet at vi pr. i dag berre har ca. 40 personar i FN-teneste, gjev grunn til stor bekymring. Det kan verke som om det er eit linjeskifte på gang. I 1995 hadde vi 1 500–1 600 folk med blå hjelmar rundt om i verda, i dag er det knapt 40. Vi seier på den eine sida at FN er viktig, men det kan ein ikkje sjå av farga på hjelmane til norske soldatar som er ute i teneste. Vi skal heller ikkje gløyme at dette har stor påverknad på opinionen heime. At det sit ein lensmann i ei lita bygd, at det jobbar nokon på ein politistasjon, og at det er folk rundt omkring i heile Noreg som faktisk har vore ute i fredsbevarande teneste og har erfaring frå felt, er også med på å danne eit bilete ute blant vanlege folk i Noreg av korleis desse konfliktane og krigane artar seg. Dette er ikkje berre noko for oss her på Stortinget, men det er folk i ulike yrke, ikkje minst soldatar og politifolk, som har hatt god erfaring frå teneste ute. Derfor bør vi vere så aktive i forhold til FN-tenesta.

Libanon er jo det beste eksemplet. Den norske opinionen snudde i den konflikten, fordi norske soldatar, norske tenestemenn og -kvinner var ute og såg kor ille konflikten og okkupasjonen var. Derfor har SV ein merknad i samband med revidert om at vi, som Sverige, skal sende styrkebidrag til ein mellombels internasjonal stabiliseringsstyrke i Øst-Kongo. Dette linjeskiftet kan også tolkast som at ein er meir villig til å bidra med soldatar der USA fører sine krigar, enn å bidra der nauda er størst. No har eg ikkje trekt i tvil i det heile Regjeringa si målsetjing og kva ein både på diplomatisk og politisk nivå har hatt av god innsats, men oppfølginga av konkrete styrkebidrag er ikkje heilt der det skal vere. Vi veit også at det ikkje trengst norske soldatar i Irak for minerydding. Ein kan heller gje pengane til Norsk Folkehjelp. Dei er mykje meir effektive. Lat oss no lære av bistandsfolka, som seier at det å sende norske ekspertar med høge lønningar, ikkje nødvendigvis er god bistand. Om ein gjev pengane til private og frivillige, så får ein faktisk mykje meir effektiv minerydding, fordi det Norsk Folkehjelp og også andre frivillige organisasjonar av den typen gjer, er å lære opp folk, slik at ein får mineryddingskapasitet i Irak på lang sikt. Det er mykje viktigare enn å stille med 60, 70, 100 norske menn som kostar mykje. Lat oss no lære litt frå bistanden i dette området.

I den merknaden i revidert nasjonalbudsjett ber vi Regjeringa om å komme med konkrete forslag, som Øyangen også var inne på. Eg trur at utanriksministeren kanskje vil kunne kommentere det litt. Sverige er jo med i ein EU-innsats, og den EU-innsatsen har som mål heilt enkelt å forhindre overgrep mot sivile, å betre den humanitære situasjonen og ikkje minst gje støtte til FN når det gjeld fredsprosessen i Kongo, og det vil jo seie heilt klart at det er midt i den norske utanrikspolitiske orienteringa. Dette skal vi kunne ha pengar til.

Så litt i forhold til FN og generalforsamlinga. Eg vil be utanriksministeren også om å kommentere litt det som for så vidt er problematisert i meldinga, dette med tusenårsmåla, reformarbeidet, som også Øyangen var inne på, dette med ICC, den nyheita som har komme om at Frankrike, Tyskland og Syria lèt vere å stemme i forhold til om USA framleis skal få lov å behalde immuniteten sin. Så om debatten skal bli mest mogleg aktuell, vil eg be utanriksministeren om å kommentere ein del av desse forholda, gjerne også at ein frå USAs side no prøver å påverke Belgia i forhold til å endre lovgjevinga si. Altså: Vi skal byggje eit nytt NATO-bygg – det høyrer kanskje til debatten i neste sak – og derfor påverkar ein sterkt Belgia til å endre si nasjonale lovgjeving. Men dette høyrer også heime i FN-debatten, for dette med respekt for internasjonal rett og lov er kanskje den største utfordringa med omsyn til det tryggingspolitiske for eit lite land som Noreg.

Lars Rise (KrF): Norsk utenrikspolitikk har alltid lagt til grunn at det er FNs sikkerhetsråd som har hovedansvaret for opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet. FN er en av bærebjelkene i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk og den fremste organisasjonen i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Derfor vil Kristelig Folkeparti at Norge skal arbeide innenfor rammen av FN når vi søker løsninger i internasjonale konflikter, og gå aktivt inn for å styrke FN som organisasjon. Når vi vektlegger FNs arbeid så sterkt, var det viktig for Norge å få muligheten til å delta i Sikkerhetsrådet. Vi arbeidet derfor intenst for at Norge skulle få en plass i rådet. Utgangspunktet var at vi ønsket at Sikkerhetsrådet skulle konsentrere seg mer om langsiktig arbeid i konfliktområder, og ikke bare fokusere på politisk krisehåndtering av dagsaktuelle hendelser. Norge hadde derfor tre hovedområder der vi ønsket et mer langsiktig arbeid. Det gjaldt de underliggende årsakene til krig og konflikt, fokus på Afrikas utfordringer og FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner.

Hva oppnådde vi så med vårt arbeid i Sikkerhetsrådet? Norge fikk anerkjennelse for vårt fokus og vår innsats rettet inn mot Afrika i Sikkerhetsrådet. Med tanke på at nesten 15 millioner er drept i bare fem krigsherjede land i Afrika de senere år, framstår dette fokus som riktig. Konflikter i Afrika har også utgjort nesten to tredjedeler av sakene på dagsordenen i rådet, særlig gjelder dette konfliktene på Afrikas Horn, i Vest-Afrika og i og rundt Kongo. Norge fikk helt fra begynnelsen av hovedansvaret for den forberedende behandlingen av uttalelser og vedtak for Afrikas Horn. Vi hadde et lederansvar for både Etiopia-Eritrea-konflikten og konflikten i Somalia. I januar 2001 bidrog vi aktivt til å forhindre en tidlig opphevelse av våpenembargoen mot Etiopia og Eritrea, noe bl.a. USA var for. Vi ledet sendelag til Etiopia og Eritrea, og ledet arbeidet med en presidentuttalelse i rådet med mål om å forplikte både Etiopia og Eritrea til å akseptere kjennelsen fra den FN-oppnevnte grensekommisjonen. Utenriksministeren var selv i Etiopia og Eritrea for å støtte fredsprosessen. Selv om vi ikke lenger deltar i Sikkerhetsrådet, vil Afrikas Horn fremdeles være et hovedsatsingsområde for norsk utenrikspolitikk.

Når det gjelder fredsbevarende operasjoner, fikk Norge lederskapet i rådets arbeidsgruppe for fredsbevarende operasjoner. Dette var i tråd med de prioriteringer Regjeringen hadde satt for arbeidet i Sikkerhetsrådet. Det har vært en tendens de senere årene til manglende oppfyllelse og deltakelse i FN-styrker fra vestlige industriland. Også det norske nærværet i FN-ledede fredsoperasjoner er redusert de senere årene, til fordel for NATO og internasjonale koalisjoner. Kristelig Folkeparti vil på det sterkeste fastholde viktigheten av at Norge deltar i FN-ledede operasjoner. Det trenger ikke være noen motsetning å delta i NATO eller andre koalisjoner, så lenge en fastholder at vi ønsker et sterkt FN. At flere internasjonale og flernasjonale aktører bidrar, kan styrke stabiliteten og sikkerheten i et område, men det skal ikke gå på bekostning av vårt FN-engasjement. Norge har lange tradisjoner for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Kristelig Folkeparti ønsker at Norge fremdeles skal delta i slike operasjoner i FN-regi eller operasjoner under FN-mandat. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har lovet å videreføre en norsk aktiv innsats for å styrke FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner. FN må bli best mulig til å håndtere globale konflikter.

Fokuset på de underliggende årsaker til krig og konflikt var den tredje av våre hovedprioriteringer. Norge arbeidet for å sette de økonomiske drivkreftene i konflikter på dagsordenen. Et slikt aktuelt tema her var forholdet mellom konflikt og plyndring av et lands naturressurser. Rike naturressurser er dessverre ikke alltid noen garanti for vekst og utvikling. Tvert om er kampen om slike ressurser ofte årsak til konflikt og omfattende voldsbruk, og enda oftere det viktigste hinder for en fredelig løsning. Ulovlig utnytting av naturressurser som olje, diamanter, mineraler og tropisk tømmer kan gi store inntekter. Disse inntektene går ofte til å finansiere væpnede konflikter.

Under presidentskapsmåneden var vi med på å arrangere en internasjonal konferanse om dette temaet. Vi støttet også sanksjoner mot handel med diamanter fra Liberia og Sierra Leone. Oppmerksomheten rundt Sikkerhetsrådets fokusering på ulovlig ressursutnyttelse og konflikt har bidratt til et omfattende samarbeid for å kontrollere handelen med rådiamanter, for å sikre at handel med disse går gjennom legale kanaler. Kristelig Folkeparti er svært glad for framgangen på dette feltet, og håper det vil bidra til at de økonomiske drivkreftene i konflikter blir kraftig svekket. Det er positivt at Regjeringen vil arbeide videre med temaet, og arbeide for at den økonomiske dimensjonen ved voldelige konflikter blir integrert i handlingsprogram og forskningsprogram i Verdensbanken og FN-organ.

I Sikkerhetsrådet og i generaldebatten var utvikling av internasjonal strafferett sterkt i fokus. Samme dag som vedtektene til den permanente internasjonale straffedomstolen trådte i kraft, la USA ned veto mot forlengelse av FNs operasjoner i Bosnia og Hercegovina. Etter forhandlinger kom en fram til en felles resolusjon om å utsette straffeforfølgelse for deltakelse i fredsbevarende operasjoner fra stater som ikke er del i Roma-vedtektene. Det er et kompromiss, men det sikrer at FN fremdeles har en sentral rolle i fredsbevarende operasjoner, og slår fast at den internasjonale straffedomstolen har en særskilt verdi.

Da Norge hadde presidentskapet i mars 2002, ble det fattet sentrale vedtak i Sikkerhetsrådet med tanke på konflikten i Midtøsten. I dette arbeidet spilte Norge en helt sentral rolle. I vår presidentskapsmåned ble det vedtatt to viktige Midtøsten-resolusjoner. Resolusjon 1397 var basert på forslag fra Saudi-Arabias kronprins, og for første gang gikk de arabiske land inn for Israels rett til eksistens, og for første gang gav USA sin støtte til en palestinsk stat. Dette var historisk og gav håp om en ny giv i fredsarbeidet i Midtøsten-konflikten. USA har siden den gang engasjert seg sterkere, og partene har godtatt kvartettens veikart til fred. Det er likevel bekymringsfullt å se den senere opptrappingen av voldsbruken mellom Israel og palestinerne. Norge må på det sterkeste fordømme terroraksjoner og selvmordsbombere. Slike angrep bringer ikke palestinerne nærmere en palestinsk stat. Derfor må de palestinske myndigheter gjøre sitt ytterste for å forhindre terror. Samtidig er det vanskelig å se at de israelske militære aksjoner bidrar til å gi Israel større sikkerhet. Mange av aksjonene kan snarere framprovosere nye aksjoner.

Norge var et aktivt medlem av Sikkerhetsrådet. Vi ledet to av fem sendelag, vi ledet rådets arbeidsgruppe for fredsbevarende operasjoner, og vi tok på oss ansvaret for å lede sanksjonskomiteen for Irak. Det var en svært krevende oppgave. Sikkerhetsrådet ble mot slutten av 2001 enig om en konkret omlegging av sanksjonene.

FNs 57. ordinære generalforsamling var preget av Irak-spørsmålet, og det var den vanskeligste saken i Norges medlemsperiode. Norge støttet konsekvent FNs strategi for en avvæpning av Irak. Norge var med da Sikkerhetsrådet 8. november enstemmig vedtok resolusjon 1441. Denne resolusjonen viste en vei til løsning av konflikten, en vei vi kalte FN-sporet. Norge håpet at Saddam Hussein ville etterkomme FNs mange bindende krav som var stilt til det irakiske regimet, slik at vi kunne ha fått en fredelig løsning på konflikten. Iraks regime samarbeidet gradvis mer, men bare halvhjertet og motstrebende. De oppfylte ikke kravene i resolusjon 1441. Etter hvert gav diplomatiet, våpeninspeksjonene og økt militært press likevel større resultater. Derfor gikk Norge inn for å gi våpeninspektørene mer tid, samtidig som Irak fikk konkrete krav til nedrustning innen korte, men gjennomførbare tidsfrister. Både mens Norge var medlem av Sikkerhetsrådet og senere holdt vi fast ved at FN hadde hovedansvaret, og at det derfor var FN-sporet som skulle følges.

Det er dypt beklagelig at Sikkerhetsrådet ikke klarte å bli enig om veien videre. Det er alvorlig når Sikkerhetsrådet ikke har evne til å løse oppgaver og inngå kompromisser som gjelder trusler mot internasjonal fred og sikkerhet. Det vil kunne svekke autoriteten i framtiden. Norge var imot krigen. Vi var uenig i den militære løsningen Irak-konflikten fikk, men nå må vi se hvordan vi kan bidra til oppbyggingen av Irak til det beste for sivilbefolkningen. Norge er innstilt på å bidra aktivt til oppbyggingsinnsatsen, og har lagt vekt på at innsatsen bør koordineres av FN. Det er derfor positivt at FNs sikkerhetsråd enstemmig vedtok å gjenopprette programmet. FNs generalsekretær har fått utvidede og fleksible fullmakter til å benytte ressursene i programmet til å møte den humanitære krisen i Irak.

USA vant tilsynelatende den militære krigen, men USA vil ikke vinne freden alene. Det meldes nå om at angrepene mot de amerikanske okkupasjonsstyrkene stadig blir flere og bedre planlagt. Bare i løpet av de siste to ukene har ti amerikanske soldater blitt drept og mer enn 25 skadet. Freden er altså ikke vunnet. Forsvarsminister Rumsfeld sa denne uken at han trodde det ville ta flere måneder før okkupasjonsstyrkene ville kunne klare å stanse angrepene. I Bagdad har ikke offentlig ansatte fått lønn siden mars, mange går uten arbeid, og folk mangler penger til å kjøpe mat. Dette vitner ikke om en situasjon der krigen er vunnet og freden har seiret. Jeg tror USA bedre enn før ser at de ikke kan operere uavhengig av FN og det internasjonale samfunnet. Derfor gikk det også forholdsvis smertefritt i Sikkerhetsrådet å få vedtatt en spesialutsending til Irak. Målet er nå at det irakiske folks lidelser skal ta slutt. Da må alle jobbe sammen for å få en slutt på deres lidelser.

I Irak-spørsmålet opplevde Sikkerhetsrådet et tilbakeslag, men rådet blir likevel aldri irrelevant. FN har opplevd tilbakeslag før og kommet sterkt igjen. Det er i dag ingen andre som kan fylle FNs rolle i en stadig mer globalisert verden.

Marit Arnstad (Sp): Norges deltakelse i Sikkerhetsrådet var en viktig mulighet og en krevende utfordring. Oppgaven ble på mange områder løst på en tilfredsstillende måte, men etter Senterpartiets mening er det grunn til å sette et spørsmålstegn ved om alle muligheter til å påvirke og til å sette dagsorden ble benyttet godt nok.

Sikkerhetsrådets dagsorden er naturlig nok preget av internasjonale hendelser som til enhver tid oppstår. Norge måtte forholde seg til den akutte agendaen, og det krevde mye oppmerksomhet og arbeidskraft fra den norske delegasjonen. I forkant av deltakelsen i Sikkerhetsrådet hadde Norge imidlertid pekt ut tre satsingsområder, og vi ønsket å fokusere særlig på disse områdene. De tre områdene var særlig utfordringene i forhold til Afrika, styrking av FNs fredsbevarende operasjoner og å reise en debatt om underliggende årsaker til konflikter. Vårt arbeid i Sikkerhetsrådet må også måles i forhold til de prioriteringene vi hadde satt oss før deltakelsen.

Det er selvsagt ikke vanskelig å erkjenne at det kan være hardt for små land å sette dagsordenen i en periode som i tillegg var ekstra preget av fokuset på kampen mot terrorisme og den dramatiske situasjonen etter angrepet på World Trade Center.

Likevel er det Senterpartiets oppfatning at Norge ikke greide å få til gode nok framskritt for de prioriteringene vi faktisk hadde satt oss. Et hederlig unntak er vår innsats på Afrikas Horn, der det norske engasjementet var høyt. Det er oppløftende at Regjeringen ønsker å fokusere på det arbeidet også framover, bl.a. gjennom å forebygge voldelige konflikter og forhindre at løste konflikter blusser opp igjen.

Det er også rimelig å framheve positivt Norges innsats for å få på plass to Midtøsten-resolusjoner, som var en viktig stimulans for fredsarbeidet i regionen. Norge ledet forhandlingene om resolusjon 1397, som var den første som noensinne har omtalt visjonen om en palestinsk stat. Det var et viktig gjennombrudd. Sjøl om vilkårene for iverksettelse av resolusjonene ikke var til stede i regionen, og sjøl om konflikten dessverre har eskalert etterpå, var det norske arbeidet med å styrke troverdigheten til både Norge og FNs engasjement i konflikten viktig.

Irak-situasjonen satte naturlig nok sitt preg på særlig den siste tiden av den norske perioden. Etter Senterpartiets mening var Norge for passiv altfor lenge i den tilspissende situasjonen som oppstod. Vi brukte ikke de mulighetene vi hadde gjennom vår plass i Sikkerhetsrådet, til også å påvirke prosessen og ha en klar holdning i forhold til den prosessen som pågikk. Jeg må også få lov å si at debatten i ettertid i både USA og Storbritannia burde ha vært en vekker også for debatten i Norge. Det er merkverdig at det ikke skaper større debatt også hos oss, at det ikke settes spørsmålstegn i Norge knyttet til det man har sett av debatt i USA og Storbritannia etterpå, ikke minst knyttet til markedsføringen av den konflikt og den krig som oppstod.

Norge hadde ansvaret for sanksjonskomiteen for Irak, der det har vært nedlagt et omfattende arbeid. Omleggingen av sanksjonene var et skritt i riktig retning, men fortsatt fikk ikke sanksjonene den ønskede effekt.

Når det gjelder vår erklærte ambisjon om å bidra til å styrke FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsbevarende operasjoner, er det Senterpartiets holdning at Norges profil var svak. På begynnelsen av 1990-tallet hadde Norge godt over 1 000 personer ute i FNs fredsbevarende operasjoner. I dag har vi et tjuetalls nordmenn med blå hjelm igjen ute i felten. FNs totale antall personer i felten er 30 000. De norske tallene er et avslørende bevis på at det fra norsk side er langt mellom teori og praksis på dette området. Senterpartiet er opptatt av at vi ved handling må styrke FNs kapasitet og legitimitet på det fredsbevarende området. Særlig i dagens internasjonale situasjon, der USA har valgt å handle unilateralt utenom FN, er det viktig for land som Norge å gjøre sitt ytterste for å bygge opp under FN, ikke minst på det fredsbevarende området.

Et eksempel er Kongo, der vi i dag har utstasjonert fem mann under FN-flagg som det er meningen skal trekkes ut om kort tid, til tross for at FNs generalsekretær har kommet med direkte henstillinger også til Norge om å bidra med personell til fredsbevarende FN-styrker i landet. Senterpartiet er ikke tilfreds med at en så direkte FN-henstilling blir nedprioritert samtidig som Norge har sagt ja til å bidra i Irak, i oppryddingen etter en krig Norge faktisk var imot. Vi mener at Norge ikke er tjent med å si til nei FN samtidig som vi sier ja til USA, slik situasjonen er i dag, der det også er utviklet en viss konflikt mellom FN og USA. Norge burde opptre aktivt som en brobygger i internasjonale konflikter gjennom konsekvent å jobbe for multilaterale løsninger og multilateralt samarbeid.

Jeg ønsker også å knytte noen få kommentarer til utviklingsarbeidet. Jeg tror det er en erkjennelse samlet sett at verken det bilaterale eller det multilaterale utviklingsarbeidet fungerer godt nok. En del av årsakene må anses å være at svært mange utviklingsland har for svake administrative systemer. Administrativ og organisatorisk kapasitet er en helt grunnleggende forutsetning for god utvikling. Utviklingen må rett og slett administreres bedre. Det gjelder både oppbygging av tjenester og velferdstilbud, næringsutvikling og fordeling, for å nevne noen områder. På dette feltet har FNs utviklingsprogram UNDP en viktig oppgave. Det har kapasitetsbygging som et av sine primære mål. Norge bør fokusere på det arbeidet og styrke UNDPs evne til å jobbe offensivt med akkurat denne utfordringen.

Senterpartiet hadde håpet at norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet ville ha skapt økt interesse og debatt i Norge om viktige utenrikspolitiske spørsmål. Det har man etter mitt skjønn bare i liten grad lyktes med. Kanskje kunne den brede debatten i befolkningen vært stimulert mer bevisst og på en bredere front enn det den faktisk ble. Kanskje kunne en ha oppnådd en bredere debatt gjennom større åpenhet og involvering av f.eks. frivillige organisasjoner. Jeg tror også at utviklingen av forholdet mellom FN og USA burde ha påkalt både større debatt og større problematisering i den samlede norske utenrikspolitiske debatten.

Til tross for at Senterpartiet ikke er fullt ut tilfreds med utbyttet av vår deltakelse i Sikkerhetsrådet, har Norge bygd opp en svært god kunnskap om dette feltet i løpet av denne perioden, og det er gjort en stor arbeidsinnsats av svært mange. Den kunnskapen må vi forvalte videre. Senterpartiet håper det kan utarbeides en helhetlig strategi for hvordan man bevisst kan satse videre på vegen etter deltakelsen i Sikkerhetsrådet.

Trine Skei Grande (V): FN er alltid et viktig utgangspunkt for Norges utenrikspolitikk, og vil alltid være en grunnstein i den. Det å klare å få til internasjonale løsninger ved samarbeid og å jobbe for at det internasjonale samfunnet skal bli mer og mer demokratisk, må være en av våre hovedroller.

Jeg syns Norge har spilt en god rolle på den internasjonale arenaen og klart å få til en stor påvirkning i forhold til at vi er et lite land. Man har vært opptatt av å sette ned noen påler når det gjelder de viktige idealene, og ikke, slik som det høres ut som SV skulle gjøre, sette ned flagg på alle tuene som vi passerer. Hvis flere land hadde valgt den profilen Norge har valgt, hadde vi kanskje også kommet lenger når det gjelder det store problemet vi fikk på den internasjonale arenaen knyttet til Irak. Vi hadde ønsket oss et FN som hadde hatt mye større styrke, et FN som hadde hatt evne til å skaffe flertall i Sikkerhetsrådet bak de internasjonale grepene som ble tatt. Venstre beklager veldig sterkt at Sikkerhetsrådet ikke fikk den rollen. Nå må vi sørge for at FN og det internasjonale samfunn går inn i det irakiske samfunnet for å stoppe lidelsene til de menneskene som bor der, og for få samfunnet opp å gå igjen.

Vi har en jobb å gjøre for å styrke FNs system etter de svekkelsene vi opplevde ved splittelsen i Irak-saken, det er også viktig at vi i vårt arbeid i FN ikke bare fokuserer på det som er fremst i media og fremst på den amerikanske dagsordenen, og at vårt engasjement i Irak heller ikke skygger for vårt engasjementet andre steder i verden. Jeg har sjøl akkurat vært i Sarajevo og sett hvordan FN lokalt klarer å gjøre en kjempeviktig jobb i forhold til å bygge opp et samfunn etter en grusom krig.

FN er også inne i en fase der det er behov for reformer, og Irak-konflikten har utfordret FN-systemet når det gjelder både Sikkerhetsrådet og folkeretten. FN må bli mer demokratisk og mer beslutningsdyktig – samtidig. Det er en utfordring. Demokrati er alltid den beste styreformen, og det må vi også sørge for blir utviklet på den internasjonale arenaen. Da må styringssystemene utvikles og endres. På kort sikt gjelder det reformen av Sikkerhetsrådet, at en må få med flere land og flere faste medlemmer. Det vil være en god start for å få til dette.

Det virker som det er bred enighet i salen om at Norges rolle og innsats i Sikkerhetsrådet var god. Det var en viktig periode vi var medlem i, og jeg syns vi kan være stolt av den innsatsen som ble gjort. Vi i Venstre er i hvert fall spesielt glade for fokuseringen på Afrika og det arbeidet som ble gjort i forbindelse med Midtøsten-spørsmålet, som det er en kjempeutfordring å få til en løsning på. Det som er viktig nå, er å dra nytte av de erfaringene vi fikk, og bruke dem i arbeidet for å styrke FNs legitimitet og FNs nødvendige posisjon i den internasjonale politikken.

Venstre har en visjon om en mer demokratisk verden og verdensorden, og har tro på at demokratiet og samarbeidet mellom demokratiske land er det beste utgangspunktet for å forme en god og menneskerettighetsvennlig utenrikspolitikk.

Så har jeg lyst til å komme inn på et poeng som SV hadde, som jeg syns var veldig viktig, nemlig det folkelige engasjementet i forhold til de fredsbevarende prosessene. Det vi så av folkelig engasjementet internasjonalt i forhold til Irak, var stort – veldig stort – og det folkelige engasjementet hadde også en stor betydning for den internasjonale politikken i en rekke land. Det er viktig at det er kjennskap til og folkelig engasjement rundt internasjonale spørsmål. Å knytte det folkelige engasjementet til FN er også viktig. Slik sett er det viktig å sørge for observatører på de ulike arenaene som FN jobber på, og det er veldig viktig med organisasjoners arbeid, slik som Marit Arnstad tok opp. Det er også viktig at ungdomsrepresentanter tidlig går inn på de internasjonale arenaene og ser hvordan en jobber der, for å ha muligheten til å påvirke internasjonal politikk i et lengre perspektiv enn bare det som skjer fra dag til dag i dette hus.

Inge Lønning (H): Først to korte merknader til debattens forløp: Det er grunn til å minne om når man presenterer problemstillingen som om Norge står overfor et alternativ, enten å delta i FN-ledede operasjoner eller å delta i f.eks. operasjoner under NATO-lederskap, at det i noen sammenhenger simpelthen er en feilaktig problemstilling. Man risikerer da å uteglemme hele det betydelige engasjement som finner sted og har funnet sted i atskillig tid på Balkan, som er under NATOs lederskap, men på uttrykkelig autorisasjon og anmodning fra FN, bl.a. ut fra den historiske bakgrunn at det viste seg at FN var helt ute av stand til, i en gitt krisesituasjon, å løse de problemene som måtte løses på Balkan. Bildet er altså ikke fullt så enkelt som man tegner det.

Så en liten kommentar til det kritiske synspunkt som er fremført i innstillingen fra Senterpartiets side, og som også ble fremført av Marit Arnstad i debatten, om forløpet i Sikkerhetsrådet forut for Irak-krigen. Der heter det at

«Norge var for passiv for lenge og at man dermed fraskrev seg muligheten til å påvirke prosessen i Sikkerhetsrådet».

Jeg tror dette er det motsatte av etterpåklokskap, dette er fravær av etterpåklokskap! For hvis det er noen slutning man kan trekke av det forløpet, er det at de landene som på et meget tidlig tidspunkt holdt en meget høy profil og erklærte for all verden hva de under ingen omstendighet ville være med på, verken i FN-regi eller i noen annens regi, var de som mest effektivt bidrog til å blokkere muligheten for at Sikkerhetsrådet kunne nå frem til en løsning. Man kan ved å være meget tidlig ute og hevde meget kategoriske standpunkter helt opplagt oppnå å påvirke en prosess, men man oppnådde denne gang – nå tenker jeg særlig på Tyskland, og i noen grad på Frankrike – å påvirke den i nøyaktig motsatt retning av det som var meningen!

Så til de kjempestore utfordringer som FN i dag står overfor. Vi brukte formelen «FN-sporet» i norsk debatt over lang tid. Og det er med det uttrykket som med alle andre klisjéuttrykk, at det kan gi mange slags assosiasjoner. Problemet med FN som konstruksjon er jo at det på den ene siden er en drøm, en visjon som det er umulig for noen å være uenig i, om en fredelig verden med et internasjonalt rettssystem og evnen til å opprettholde en slik rettsorden og finne frem til kompromissløsninger. På den annen side viser virkeligheten gang etter gang i kritiske situasjoner at avstanden mellom denne drøm og FN som organisasjon og FNs evne til å leve opp til visjonene, er dramatisk stor. Og vi er nødt til å forholde oss til begge deler, at vi bekjenner oss til ideene og visjonene bak FN, og at vi samtidig tar til etterretning at det er svært, svært langt igjen før FN som organisasjon er i stand til å leve opp til sitt formål.

FN-sporet viste seg jo denne gang å være et blindspor, i den betydning at det i likhet med i tidligere internasjonale krisesituasjoner viste seg at det på et gitt tidspunkt stoppet opp fordi Sikkerhetsrådet ble lammet og ikke var i stand til å utføre den oppgave som Sikkerhetsrådet er tiltenkt i FN-pakten. Det har skjedd før. Det kommer sikkert til å skje senere. Men på det nåværende tidspunkt burde vi i hvert fall være interessert i å medvirke til at FN går en ny runde med seg selv når det gjelder evnen til å reformere sine egne organisasjonsstrukturer.

En av grunnene til at Sikkerhetsrådet denne gang mislyktes, er at Sikkerhetsrådet avspeiler en verden som ikke lenger eksisterer, nemlig verden slik den så ut umiddelbart etter den annen verdenskrig. Det er meget langt unna realitetene i dagens verdensbilde. Hvis FN i årene fremover ikke er i stand til på en måte å oppdatere Sikkerhetsrådet, slik at det begynner å avspeile noenlunde de reelle maktforhold i dagens verden, kommer risikoen for at FN-sporet stadig på ny viser seg å være et blindspor, til å øke dramatisk.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg vil gjerne begynne med å takke for de hyggelige ordene som står i innstillingen om den norske innsatsen i Sikkerhetsrådet, og også for gjentakelsen av dem i debatten her i dag. Det er ikke minst en ros til et gjennom profesjonelt og engasjert embetsverk, som har stått for dette over lengre tid. Jeg tror vi har grunn til å si at vi kan være stolte av den norske utenrikstjenesten. Det er også ord som i aller høyeste grad kan deles med min forgjenger, som ikke minst stod for et viktig arbeid når det gjaldt å reformere sanksjonene overfor Irak, og som for så vidt har hatt ansvaret for nesten halvparten av den perioden som vi i dag melder om og debatterer.

Det har vært riktig at debatten i noen grad har vært preget av de målene Norge satte seg. Jeg tror vi kan si at vi i rimelig grad har nådd disse målene. Men etter å ha hørt på et par av innleggene må jeg samtidig understreke at det er Sikkerhetsrådets mandat som selvfølgelig må styre vår innsats. Sikkerhetsrådets mandat dreier seg om å bevare fred og sikkerhet. Det betyr at de sentrale spørsmålene selvfølgelig må gjelde de krisene som Sikkerhetsrådet må håndtere. Det har betydd Midtøsten. Det har betydd Irak. Jeg tror vi må kunne si at vi også på det området har gjort den jobben som vi som medlem av Sikkerhetsrådet skulle gjøre.

I Irak-spørsmålet er det ingen tvil om at Regjeringen hadde solid forankring i Stortinget, gjennom den stortingsdebatten vi hadde her i oktober, for den innsatsen som ble lagt ned i Irak-spørsmålet.

Gunhild Øyangen la vekt på den erfaringen hun selv hadde etter besøk i Rwanda, og den skuffelse som noen har hatt i forbindelse med FNs engasjement i så måte. Jeg tror det er all grunn til å trekke lærdom av den skuffelsen. Det er på mange måter noe av den samme lærdommen vi fikk på Balkan, fra Srebrenica, på 1990-tallet, hvor vi vel må si at de engasjementsreglene FN hadde, ikke var robuste nok i forhold til den utfordringen man da fikk. Det er svært viktig for oss å ta lærdom av det når det gjelder hvordan vi skal organisere dette fremover. Nå er vel også en av forklaringene, f.eks. på at NATO og de vestlige land har vært så tungt inne på Balkan som de har vært, at de har en organisasjon, trening og engasjementsregler som har gjort det mulig å gjøre jobben på en skikkelig måte. Når vi nærmer oss de enkelte kriser, tror jeg det derfor er svært viktig at man behandler krisen ut fra de utfordringer den gir oss. Derfor har det vært svært viktig, det komiteen gjør i innstillingen, nemlig at man i samme åndedrett snakker om både FN-styrker og FN-mandat. Jeg tror at nettopp det gir den fleksibilitet som er nødvendig.

På denne bakgrunn er jeg litt i stuss over den kritikken som Marit Arnstad fremførte, hvor hun viste til kontrasten mellom hva som hadde vært tyngden i engasjementene våre på 1990-tallet, og hva som er tyngden i dag. Realiteten er jo at endringen kom under Bondevik I-regjeringen, som Marit Arnstad selv var medlem av. Det var overgangen fra UNIFIL til vårt engasjement på Balkan som på mange måter markerte dette. Jeg tror det var meget fornuftig at Bondevik I-regjeringen gjorde det den gjorde ved å foreslå at man skulle trekke seg ut av UNIFIL. Jeg tror kanskje at man gjorde det litt for sent, fordi det her var spørsmål om å bruke ressursene på de aller viktigste og mest presserende oppgavene. Men da gikk man altså over til en annen måte å gjøre disse tingene på. Derfor var Marit Arnstads innlegg i hovedsak en kritikk mot hva hun selv var med på, på 1990-tallet. Men jeg vil i grunnen trøste og si at jeg tror det var fornuftig, det som den gangen ble gjort.

Det er en annen lærdom som man også skal ta med seg, og det er at verdenssamfunnet ikke bare må glemme konflikter og trekke seg ut hvis problemet er uløst. Det er noe av det problemet vi fortsatt står overfor på Balkan. Jeg tror det er viktig fortsatt å ha et norsk engasjement på Balkan. Jeg tror konsekvensene av å trekke seg ut for tidlig vil kunne være dramatiske. Dette er jo enda mer eksponert i tilfellet Afghanistan, hvor det ikke er noen tvil om at situasjonen er meget alvorlig. Oppgavene er vanskelige. Men da er det ikke et poeng å trekke seg ut. Da må vi se på hvordan vi eventuelt skal gjøre ting annerledes eller gjøre flere ting. Hvis ikke betyr det rett og slett at verdenssamfunnet på det området har tapt. Det bør ikke vi bidra til.

Jeg er helt enig i at nye oppgaver kommer opp. Det ble nevnt et FN-engasjement i Midtøsten. Ja, det kan tenkes. Det kan f.eks. også tenkes at hvis partene blir enige om det, bør NATO kunne spille en rolle i så måte. Jeg var blant dem av mine kollegaer som på siste ministerrådsmøte i NATO ikke så bort fra at det ville være en mulighet hvis partene skulle ønske det. Nå går det jo ikke spesielt bra i området denne gangen heller, dessverre. Det er meget dramatisk, det vi har sett i de siste dagene. Men at en slik mulighet er der, synes jeg vi på mange måter bør diskutere.

Når det gjelder Afrika, har jeg lyst til å legge inn et alvorlig ord i forhold til det Lars Rise nevnte, nemlig at Norge har hatt et engasjement i forhold til Etiopia-Eritrea-konflikten. Det tror jeg det er svært viktig å vedlikeholde, og det er også en av de typer konflikter som vi ikke bør glemme selv om de i dag ikke har hovedoverskriftene. Derfor er jeg glad for at Lars Rise understreker dette engasjementet. Det betyr på mange måter at vi bør fortsette med et engasjement i UNME, som er en klar FN-operasjon, ikke minst fordi det går inn i en større sammenheng fordi vi gjør mer enn å være der i Etiopia-Eritrea-konflikten. Det er et viktig valg av innsatsområde som vi i så måte måtte stå overfor. Jeg synes på mange måter at i Afrika-sammenheng er kanskje det det viktigste Norge som land står overfor.

Når det gjelder Kongo, er det et interessant poeng. Jeg skjønner godt den bekymringen som er. Jacobsen bad meg kontere hva som skal skrives i revidert om det. Til det er å si at revidert er under avgivelse, og det er vanskelig for meg å kommentere en innstilling som ikke er publisert. Det må jeg avstå fra. Men jeg håper det betyr at Jacobsen i så fall putter flere penger inn i statsbudsjettet, med mindre han vil kutte ut noe helt konkret som vi nå gjør.

Jeg har lyst til å si at når han roser Sverige, synes jeg det er meget interessant, tatt i betraktning at Jacobsen også er EU-motstander. Det er nemlig EU som er på vei inn for å gjøre den jobben i Kongo under et FN-mandat. Jeg synes det er en meget interessant og meget positiv utvikling, og så får vi håpe og tro at de vil kunne gjøre en skikkelig jobb på dette området. Det er som sagt en alvorlig konflikt, og at EU tar på seg en slik rolle, er på mange måter et nytt skritt. Men jeg synes det er et interessant skritt. Jeg er glad for at ikke minst Jacobsen er så positiv til at EU gjør en slik oppgave utenfor det europeiske kontinentet.

Det ble invitert til å si et par ting om andre temaer òg. Jeg tror ikke jeg igjen skal ta opp en debatt om Midtøsten med Jacobsen. Vi har vært gjennom dette mange ganger før. Jeg tror Norge har funnet en riktig tone her. Og jeg tror at hvis vi skal ha en oppgave utover bare å sende resolusjoner, har vi funnet en riktig balanse for å kunne gjøre en nyttig jobb på bakken. Men jeg innrømmer gjerne frustrasjonene over det som nå skjer.

Når det gjelder vårt engasjement i Irak, vil vel det komme opp i forbindelse med revidert-debatten. Jeg vil bare minne om at også på det området har Sikkerhetsrådet nå vedtatt en resolusjon, slik at det engasjementet Regjeringen har invitert Stortinget til, har en hjemmel i en FN-resolusjon og således burde være innenfor den rammen som denne debatten trekker opp. Det virket ikke som om alle representantene var helt enig i, eller innforstått med, det.

Når det gjelder reformarbeidet, har jeg egentlig ikke noe å tillegge i forhold til det vi skriver i meldingen.

Når det gjelder spørsmålet om ICC, er jeg ikke helt sikker på hva det dreide seg om, men jeg antok at det dreide seg om den norske stemmegivningen i fjor sommer. Jeg tror det for så vidt var et riktig kompromiss som da ble inngått. Det var ikke en ideell situasjon, ikke en ideell resolusjon, men av hensyn til FNs fredsbevarende operasjoner tror jeg det var helt avgjørende at vi var med på det kompromisset – fordi det ikke å ha det største landet i FN inne i den prosessen, tror jeg ville være direkte i strid med det ønsket som mange her i salen har gitt uttrykk for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er helt enig i det utenriksministeren sa, at man skal være forsiktig med å lage et skille mellom de tradisjonelle FN-styrkene under blå hjelm og andre militære styrker som har hatt og har FN-mandat. Det er helt utenkelig at disse tradisjonelle FN-styrkene kunne gjøre en jobb på Balkan som NATO-styrkene har gjort i Afghanistan, og helt utenkelig at slike styrker kan ha noen særlig rolle i det å skille partene i Midtøsten-konflikten.

Det som er det viktigste, er hvor man setter inn et internasjonalt engasjement. Det er et problem at Afrika i for stor grad er blitt glemt, og at man i for stor grad går dit hvor fjernsynskameraene vender seg. Masseødeleggelsesvåpen er en farlig ting, men borgerkrigene og sulten i Afrika er i seg selv et masseødeleggelsesvåpen. Det er drept tre millioner mennesker i Kongo, og det er klart at vi da må spørre oss: Hva kan vi gjøre i den konflikten? Det jeg vil spørre om, er: Har Utenriksdepartementet et arbeid nå for å se på hva slags type personell man kan bidra med i den fredsstyrken som settes opp der?

Utenriksminister Jan Petersen: La meg først si meg helt enig i Thorbjørn Jaglands utgangspunkt, nemlig at det ikke må være fjernsynskameraene som styrer hvor vi er. Det er bakgrunnen for at jeg legger Etiopia-Eritrea-konflikten så høyt på listen, i håp om at fjernsynskameraene ikke kommer dit igjen, slik som de har vært.

Når det gjelder Kongo, er det vel kjent at vi har hatt fem styrker i Kongo. Det som nå kreves, er nok noe helt annet enn dette, ikke minst at man har engasjementsregler som gjør at man kan gå inn og virkelig sette makt bak kravene. Så vidt jeg skjønner, er det det denne EU-styrken nå får med FN-mandat. Men skal vi her kunne gå inn, må enten noe annet ut, eller så må forsvarsbevilgningene opp. Det er de to dilemmaene vi står overfor. Jeg har ikke sett noe grunnlag for å kunne gå videre her nå, med mindre en av de forutsetningene er på plass. Det blir spennende å se hva revidert gir på det området. Hvis Stortinget har plusset på revidert i forhold til hva Regjeringen har foreslått, vil det være en interessant utvikling.

Bjørn Jacobsen (SV): Frå SV si side har vi ingenting mot at EU også gjer ein innsats så lenge han er FN-leidd og under FN-kommando.

Det eg har lyst til å spørje utanriksministeren om, er eit lite påakta arbeid som har vore gjort i høve til den internasjonale konferansen om økonomiske drivkrefter som vi arrangerte i New York. Også det positive som kom etter 11. september, var at ein fekk gjennomsiktige forhold både når det gjeld dette med skjulte beløp og antiskattkreftene, som kom i dårlege tider – no skulle ting på bordet, og ein skulle ha gjennomsiktige forhold i dei fleste økonomiske transaksjonane.

Eg vil derfor spørje utanriksministeren om dette med økonomiske drivkrefter som årsak til konfliktar: Kva fekk vi ut av det arbeidet? Og korleis går det arbeidet vidare?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg ble litt i stuss om hva Jacobsen sa om Kongo, hvis han nå krever FN-kommando. Det man får, er for så vidt et FN-mandat. Jeg tror dette kommer til å være et meget viktig bidrag. Jeg går ut fra at det var FN-mandat han regnet med, men jeg tror det er viktig å holde orden på det også.

Når det gjelder spørsmålet om økonomiske drivkrefter, valgte Norge, etter å ha lagt frem et ganske grundig skriftlig materiale, å holde et seminar om spørsmålet utenfor selve rådsrammen. Det ville ikke være mulig å lage et rådsmøte om det spørsmålet, men det var en måte å starte en debatt på, forsøke å dele informasjon og synspunkter med andre gjennom et seminar. Vi greide vel å nå frem til en del. Jeg skulle ønske vi hadde greidd å nå frem til flere enn det vi gjorde, men jeg tror man kan si at det stod i hvert fall ikke på oss. Det var en meget opphetet og vanskelig situasjon – ikke minst stod Midtøsten da på dagsordenen. Men jeg tror vi kan si at vi gjorde det vi kunne i vår formannsperiode, for å få satt det på dagsordenen.

Marit Arnstad (Sp): Jeg vedkjenner meg sjølsagt de endringene som ble gjort i fredsbevarende styrker på 1990-tallet, da man bl.a. trakk norske fredsbevarende styrker ut av Libanon, men det var i seg sjøl ikke noe signal om at vi i årene framover skulle nedprioritere fredsbevarende styrker. Det som er problemet med Høyres tidligere holdninger her, er at man av og til kan få det inntrykket at jo nærmere Norge de fredsbevarende styrkene er, desto bedre er det, men jo lenger vekk fra Norge, særlig i Afrika, desto mer problematisk. Nå skjønner jeg at utenriksministeren på en måte ikke vil svare angående Kongo, for han skyver det over til revidert. Jeg vil sjølsagt ikke be utenriksministeren om å kommentere det som foregår i komiteen i forbindelse med revidert, men jeg vil stille ham to spørsmål.

Det ene er: Hvilken holdning har utenriksministeren til økt norsk innsats i Kongo?

Det andre spørsmålet er: Det han sier om økonomiske budsjetter og balanse, kan det tas som et signal om at når Norge nå prioriterer bidrag i Irak, må vi gjøre det i stedet for og på bekostning av Kongo, fordi vi ikke har økonomisk mulighet til begge?

Utenriksminister Jan Petersen: Den første delen av replikken var eiendommelig i den forstand at hvis representanten Arnstad tror at det er den geografiske nærheten til Norge som er avgjørende, vet hun utmerket godt at det har det aldri vært. Hvordan hun kan komme på den tanken at det er Høyres holdning, får være hennes problem, men det bør hun vite i sin jobb. Jeg vil bare nevne Afghanistan, det er et godt eksempel på at det ikke nødvendigvis er de ting som er nærmest Norges grense, som her er poenget. Så jeg legger det til side.

Når det gjelder Kongo, har jeg for så vidt allerede besvart det i replikken til Jagland. Jeg har ingenting under forberedelse på det spørsmålet, men når jeg nevnte revidert, var det fordi Jacobsen inviterte meg til å kommentere de merknadene som stod i revidert, og det har jeg litt vanskelig for å gjøre.

Når det gjelder Irak, vil det ikke være mulig for Norge innenfor de rammene vi har, å kunne yte det bidraget som vi har invitert Stortinget til å gjøre, og som nå behandles i forbindelse med revidert. Derfor bad vi om en tilleggsbevilgning på det området. Det gjelder også alle andre områder, at det ville ikke være mulig.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er helt enig i det utenriksministeren sier, det nytter ikke å sende norsk personell, soldater, til Kongo etter en merknad i revidert budsjett. Det må behandles på en helt annen måte. Men når utenriksministeren sier at det utelukkende er et spørsmål om penger, er det et tankekors. Jeg ville bare peke på at det er et tankekors at når det blir et slikt søkelys som det var på Kosovo, Afghanistan, Irak, kommer alltid Regjeringen til Stortinget og sier at nå må vi ha så og så mye penger. Men det har altså egentlig skjedd et folkemord på Afrikas kontinent i lang tid. Det er ikke noen kritikk mot Regjeringen, men det er et tankekors at vi da ikke har den samme reaksjonsevnen fra det internasjonale samfunns side. En annen ting er at det må kunne gå an å sette seg ned og se på hva det er Norge kan bidra med innenfor den rammen som Sikkerhetsrådet nå setter, og innenfor de styrkene som EU setter opp. Er det noe vi kan bidra med, som ikke nødvendigvis trenger enorme tilleggsbevilgninger? Det er også et spørsmål.

Utenriksminister Jan Petersen: Poenget her er at det beløpet som Stortinget har satt av til internasjonale operasjoner, og som ligger under Forsvarsdepartementets budsjett, er utnyttet fullt ut innenfor det året som vi nå står overfor. Det er bakgrunnen for at forsvarsministeren har sagt at en del av de mindre engasjementene ser hun det vanskelig å fortsette med. Det er de rammene som enhver regjering må arbeide innenfor. Jeg håper og tror at den bistanden som ikke minst EU nå skal yte, vil føre et stykke fremover. Men som jeg sa, jeg har ikke noen ting under forberedelse på dette området, bare så det er helt klart.

Bjørn Jacobsen (SV): Kongo er jo eitt eksempel, men ser vi på utviklinga, begynte talet på norske soldatar i FN-teneste å gå sakte, men sikkert nedover frå ca. 1995 og har nærmast flata ut i null. Så det er ein kontrast mellom ein uttalt politikk om å støtte Afrika og det praktiske, det som blir realiteten. Så eg vil spørje utanriksministeren: Er det eit linjeskifte? Vi har sett det i forhold til talet på soldatar, men er det også eit politisk linjeskifte på gang her?

Utenriksminister Jan Petersen: Nei, det kan jeg si, det er ikke noe linjeskifte på gang. I den grad det skjedde et linjeskifte, var det det som ikke minst den regjering Marit Arnstad var medlem av, fremmet, og med god grunn. Da hadde man bedre bruk for styrkene på Balkan enn man hadde i UNIFIL. Og av hensyn til freden var det en fornuftig ting det som da ble gjort.

Jeg tror det er svært viktig at vi nå tar utgangspunkt i den konflikten vi står overfor, ser om vi kan yte noe, og hva vi kan yte, ser hva andre kan yte i konfliktene. Realiteten er at Norge har vært såpass høyt oppe på banen i fredsbevarende arbeid, i fredsarbeid, at vi på mange måter har utnyttet de ressursene som vi har. Vi har engasjementet på Balkan, vi har engasjementet i Afghanistan, vi har nå et ganske beskjedent engasjement på gang i Irak – det er ikke all verdens stort, for å si det forsiktig. Men det betyr altså at vi har utnyttet de ressursene vi har. Skal man gjøre noe annet enn det man hittil har gjort, må man ta ut noe av det vi nå holder på med, med mindre man i revidert gir andre rammer enn det vi nå er klar over at vi arbeider med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Finn Martin Vallersnes (H): FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Multilateralt samarbeid er den beste fremgangsmåten for å fremme fred og sikkerhet, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling. Et sterkt FN er den beste vei til effektivt multilateralt samarbeid. Det er derfor viktig og riktig at Norge støtter opp under generalsekretærens initiativ for å reformere og styrke FN.

Som det fremgår av innstillingen, mener komiteen det er en viktig forutsetning for et sterkt FN at en lykkes med effektiv oppgaveløsning og avbyråkratisering. Det kan en oppnå gjennom flere ulike tiltak, men Høyre vil, som i fjor, særlig understreke betydningen av videre utvikling av verktøyet for resultatevaluering samt fortsatt forbedring av koordineringen innen FN og i forhold til andre multilaterale institusjoner.

Norge støtter generalsekretærens vektlegging av styrket koordinering på landnivå. Det er viktig at FNs samlede arbeid integreres i fokuserte strategier. Det gjelder i utviklingsland, men også i land i fare for konflikt eller i en post konfliktsituasjon.

Vi imøteser implementeringen av en handlingsplan for innsatsen til FNs særorganisasjoner, fond og programmer på landnivå, herunder at forholdene legges til rette for større grad av samlet ressursbruk og iverksetting av fellesprogrammer. Det forutsetter at FNs stedlige koordinator må gis utvidet rolle og kapasitet med sikte på å opprette effektive landkontor. Det var bl.a. et eksempel på hvordan dette kan gjøres, fire av komiteens medlemmer fikk se i regi av UNDP da vi i 2002 besøkte Rwanda, en tur som for øvrig flere har vært innom, og som gav veldig sterke inntrykk.

Koordineringen i felten må også omfatte aktivitetene til Verdensbanken og Pengefondet. Koordineringsgraden mellom de internasjonale finansieringsinstitusjonene og det øvrige FN-systemet på landnivå er styrket de senere år som følge av arbeidet med nasjonale fattigdomsstrategier – de såkalte PRSP-er, Poverty Reduction Strategy Papers. Dette er en positiv utvikling, og vi imøteser at koordineringen også vil gjelde de nye evalueringsmetodene, de såkalte PSIA, Poverty and Social Impact Analysis.

Norge har arbeidet for utvidet koordinering på landnivå. Det er her reformgevinstene vil gi mest tiltrengt og synlig virkning. UNDPs funksjon og rolle bør styrkes for dette formålet, og vi imøteser at senere årsrapporter også informerer om fremdriften i disse prosessene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.