Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) (ordfører for saken): St.meld. nr. 20 for 2002-2003 er en oppfølging av tidligere arbeid i næringskomiteen, som har pekt på behovet for en samlet drøfting av strukturtiltak i kystfiskeflåten. Strukturering av fiskeflåten har vært behandlet en rekke ganger gjennom de siste 20 årene. Det er også helt klart at det har vært bred tverrpolitisk enighet blant skiftende regjeringer og storting om at fangstkapasiteten må tilpasses tilgjengelig ressursgrunnlag for å oppnå en bærekraftig utvikling i næringen.

Det er nødvendig med strukturtiltak for å sikre kystflåtens framtid og av hensyn til kystsamfunnene. Ikke minst er dette viktig for å sikre rekruttering til flåten. Regjeringens mål er å få rammebetingelser som gjør arbeidsplassene om bord attraktive for ungdom som vil inn i yrket. Det skal være en næring som ungdommer søker til, og som folk langs kysten tør satse på fordi den bidrar både til bosetting og sysselsetting i levedyktige lokalsamfunn langs kysten. En sterk kystflåte er ett av flere virkemidler for å nå distriktspolitiske mål, og siden kystfiskeflåten er en bærebjelke i fiskerinæringen, har den også stor betydning for kystsamfunnenes framtid.

Lønnsomhet og evne til fornyelse av flåten er avgjørende i denne sammenheng. Tiltakene vil legge til rette for bedre lønnsomhet og større muligheter for fornying av flåten og bidra til å skape attraktive arbeidsplasser som gjør at ungdom ønsker å satse sin framtid i dette yrket.

I dag er situasjonen i fiskeflåten preget av overkapasitet. Også internasjonalt er overkapasitet i fiskeflåten satt inn i en større global sammenheng og vurderes som den mest alvorlige trussel mot bærekraftig fiskeriforvaltning.

Dette er vi nødt til å ta innover oss, og vi må samtidig se i øynene det vi har visst lenge, nemlig at fangstevnen i kystflåten i dag er altfor høy i forhold til tilgjengelige fiskeressurser. Dette henger sammen med at fangsteffektiviteten både i havfiskeflåten og kystfiskeflåten har økt voldsom gjennom flere tiår. Til forskjell fra andre næringer vil økt effektivitet i fiskerinæringen ikke gi økt totalproduksjon fordi det i ressursgrunnlaget og totalkvotene er begrensninger. Dette betyr også, dersom noen skulle være i tvil, at fordelingen av kvotene mellom havfiskeflåten og kystfiskeflåten ligger fast og ikke er endret gjennom de strukturtiltakene for kystfiskeflåten som nå foreligger.

Det vil i framtiden bli større fokus på å sikre kvaliteten på de delene av fisken som i dag utnyttes, men også på å ta vare på de delene av fisken som ennå ikke utnyttes. I større og større grad vil kvalitetsarbeidet starte om bord i båten, og det er helt klart at i denne sammenheng har kystflåten en unik forutsetning for å levere råstoff av høy kvalitet. Samtidig gir slikt råstoff foredlingsindustrien et nødvendig utgangspunkt for å forsyne markedet med produkter av høy kvalitet. Dette kan derfor utvikle seg til å bli blant de viktigste konkurransefortrinnene for fiskerinæringen etter hvert.

Slik situasjonen er i dag, har vi enda et stykke å gå før fiskeflåten imøtekommer disse framtidige krav. Bedre utnyttelse av råstoffet er derfor en viktig etisk og økonomisk utfordring som vi står overfor. Dette er altså enda en grunn til å bedre lønnsomheten og fornye flåten. At aktørene har et tilstrekkelig driftsgrunnlag, er helt avgjørende for deres tro på framtiden. Presset på å handle nå for at kystflåten i framtiden kan opprettholde sin posisjon, er uvurderlig. Det vil likevel være en balanse her mellom næringsutøverens interesser og det som tjener lokal- eller distriktspolitiske interesser.

Disse kryssende interesser og hensyn er det viktig å ivareta, og derfor må tiltakene inneholde nødvendige sperrer for å ivareta bl.a. distriktspolitiske hensyn. Vi må også være ærlige nok til å innrømme at konsekvensene av dette vil være at noen båter vil komme til å forsvinne – slik er det.

Hvis vi skal ta utfordringene med overkapasitet og teknologiutviklingen med økt fangsteffektivitet som konsekvens på alvor, betyr dette at vi må erkjenne at det vi har pratet om og visst lenge, må vi sette ut i handling. Det gjør vi gjennom St.meld. nr. 20.

Først som sist, la meg gripe fatt i det som har vært hausset mest opp: Kristelig Folkeparti har ikke åpnet for full kvoteomsettelighet, og det har heller ikke innføringen av strukturtiltakene for kystfiskeflåten. Det blir i media fokusert uforholdsmessig sterkt på at strukturtiltakene medfører full liberalisering og fjerning av alle hindre som måtte ligge i veien for at kvotene skulle kunne omsettes fritt. La meg være helt klar og tydelig på at dette ikke er tilfellet.

De foreslåtte strukturtiltakene har blitt ytterligere begrenset etter at saken har vært behandlet i Stortinget. For å utdype dette noe kan jeg si at dette har vært helt avgjørende for Kristelig Folkepartis mulighet til å finne gode løsninger for kystfiskerne i forhold til utfordringene med overkapasitet. Det skal derfor mye til før det skal være mulig å oppheve disse begrensningene i neste omgang, som det blir hevdet.

Noe av det viktigste som har skjedd, er at vi har startet en prosess. Da det i sin tid ble foreslått strukturering for ringnot og trål, var det kontroversielt nok at noen måtte bort. I dag ser vi at disse gruppene har greid å oppnå lønnsomhet.

Så til de konkrete tiltakene som ligger i meldingen:

• et kvotetak på tre

• lengdegrupper og fylkesmessige grenser som begrenser omsetteligheten

• avkorting på 20 pst. framfor valget av tidsavgrensing; avkortingen går direkte tilbake til samfunnet, som også har en dempende effekt på omsetteligheten

• evaluering av ordningen etter tre driftsår

• en frivillig ordning

• ingen mulighet til å overføre kvoter mellom fartøyer av ulik størrelse – dermed dempes kappfiske, og omsetteligheten reduseres.

Jeg har lyst til å ta for meg noen av de påstandene som vi er blitt møtt med, fordi jeg sitter igjen med en følelse av at det er mye fordommer og feilinformasjon ute og går.

Det har blitt påstått at distriktene kommer til å avfolkes og jobbene forsvinne. Dette er ikke tilfellet. Tiltakene legger til rette for levende kystsamfunn med en bærekraftig flåte gjennom større lønnsomhet og fleksible ordninger. Samtidig legger vi til rette for mangfold i flåten ved å styrke de ulike lengdestørrelsene.

Det hevdes at vi setter 1 000 arbeidsplasser i kystfiskeflåten i fare. Her vil jeg gjerne utfordre når det gjelder følgende: Trenden har de senere årene vært en kraftig nedgang i antall fiskere. Dette ville fortsette om vi ikke satte inn tiltak. Det betyr at konsekvensen av ikke å foreta seg noe som helst, er det mest dramatiske.

Påstanden har vært at vi skyver de få ungdommene som er igjen i næringen, ut i kulden. Dette vil jeg også tilbakevise, fordi det er nettopp ved å legge til rette for lønnsomhet, at ungdommen ser verdien av å satse på fiskeriyrket.

Vi har i næringskomiteen parallelt med denne saken behandlet et Dokument nr. 8-forslag om strukturtiltak for ungdom. Dette har omhandlet rekrutteringskvoter for ungdom i fiskerinæringen. Det som er helt klart, er at fokuseringen på dette er av stor betydning for dagens ungdom – den er framtidens arbeidskraft. Vi kan ikke friste ungdommen ved å tilby knappe kvoter og utilstrekkelig inntjening grunnet overkapasitet, men vi vurderer problematikken dit hen at det må ses på i en større fiskerisammenheng. Det er derfor en samlet komite som ber Regjeringen utrede ulike konsekvenser av en eventuell rekrutteringsordning for ungdom. Dette blir det interessant å følge utfallet av.

Jeg har til slutt lyst til å komme dem litt i forkjøpet, som tviler på Kristelig Folkeparti i denne sammenheng. Kristelig Folkeparti har tidligere vært imot en tankegang hvor fiskerettighetene blir gjenstand for kjøp og salg. Vi har tidligere hevdet at konsekvensene i forhold til vedtatte mål for fiskeripolitikk og bosetting må legges fram for Stortinget før en eventuell utvidelse av ordningen med enhetskvoter for båter under 28 meter. Dette legger vi ikke skjul på, men samtidig har vi vurdert situasjonen som endret, fordi forverring i ressurssituasjonen har skjedd raskere enn forventet. Situasjonen i forhold til en ansvarlig ressursforvaltning og bærekraftig utvikling har gått raskere enn vi hadde antatt. Dessuten synes vi at mangel på handling når det gjelder temaet som har vært gjenstand for debatt i over 20 år, tilsier at nå må vi handle. Vi føler ansvar for å føre en pragmatisk politikk og ta tak i utfordringene.

Når vi åpner strukturkvoteordningen for båter under 28 meter, ligger det som tidligere nevnt sterke begrensninger i det. Vi mener derfor at tiltakene er til det beste for en rasjonell utnytting av ressursene, og til miljøets beste.

Vår holdning har vi målt opp mot og vurdert i forhold til hva Kristelig Folkeparti tidligere har tatt til orde for. Vi frykter ikke at de løsningene med påfølgende begrensninger vil føre til økt kapitalisering og redusert lokal tilknytning. Dette betyr ikke at fokus i større grad blir på kapitalavkastningen og mindre på vektlegging av en forsvarlig forvaltning av ressursene, lokal tilhørighet og arbeidsplasser i distriktene. Tvert imot!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg hører hva representanten Andersen Eide sier, og at hun er veldig skråsikker på resultatet av det som skal skje her i dag.

Arbeiderpartiet fremmer i innstillingen, sammen med SV og Senterpartiet, et forslag om at de samfunnsmessige konsekvensene ved å gjennomføre strukturtiltak i kystflåten må utredes før man iverksetter denne store reformen. Dette har Kristelig Folkeparti avvist, som representanten Andersen Eide selv var inne på – til tross for tidligere utsagn.

Fra mange hold er det kommet krav om en slik utredning. Blant annet i Kristelig Folkepartis største kommune i Norge, Skjervøy kommune i Troms, er det fattet vedtak om et slikt krav, og det er vektige argumenter som er lagt i bunn. De er virkelig bekymret – de med mange andre – for hva som kan komme til å skje.

Jeg hørte hva representanten Andersen Eide sa, men jeg ønsker å vite: Hva er det som gjør at man nå har et slikt hastverk at man ikke kan være med på en slik debatt?

Rigmor Andersen Eide (KrF): Ja, skråsikker – vi skal aldri være skråsikre. Vi har sagt at vi vil evaluere denne strukturkvoteordningen etter tre år. Det synes vi det er viktig at kommer fram.

Men det ikke å gjøre noe, det vil heller si at da vil handlingslammelsen komme over oss. Jeg tror det er viktig i denne situasjonen at vi gjør noe, og at vi gjør det nå. Det er ikke noe vi har bråhast med, for vi har jo holdt på med dette i 20 år og utredet og utredet. Og en må da en gang komme til et punkt der en setter foten ned og sier at nå er nok nok! Jeg tror vi kunne utredet oss i hjel i 20 år framover også.

Lodve Solholm (FrP): St. meld. nr. 20 vart lagd fram av Regjeringa, der saksordføraren sitt parti er medlem. Det som undrar meg litt, er at saksordføraren et alt, om ein kan bruke eit slikt uttrykk – eg veit ikkje om det er parlamentarisk, men det får så vere.

På eitt punkt bryt saksordføraren med Regjeringa, og det gjeld kvotetak. Eg undrar meg litt over kvifor Kristeleg Folkeparti, sannsynlegvis, har pressa igjennom i Stortinget ei innstilling om at ein vil ha kvotetak, og at det skal avgrensast til tre. For å seie det slik, eg er for så vidt glad for at det vart tre og ikkje to, slik det låg an til å bli ei stund. Dette forundrar meg litt, og det kunne vore interessant å få vete grunngivinga, kvifor saksordføraren går i rette med statsråden.

Rigmor Andersen Eide (KrF): For oss i Kristelig Folkeparti var det viktig med de begrensningene som ligger til grunn for det vi sier. Blant annet var en av de viktigste tingene vi tok med oss, kvotetak på tre. Vi tror det vil være lurt i forhold til å dempe den omsetteligheten som det er fare for at det kan bli dersom vi slipper alt løs, slik Fremskrittspartiet ønsker. Derfor ønsker vi på det punktet å stramme inn det som Regjeringen la fram i St. meld. nr. 20 – og det er ingen annen grunn enn det!

Åsa Elvik (SV): Saksordføraren heldt eit godt og offensivt innlegg for Regjeringas politikk.

For to år sidan stod stortingsrepresentant Jon Lilletun på denne same talarstolen og fremma forslag om å evaluere gjeldande einingskvoteordning før ein eventuelt skulle utvide ordninga. Og Kristeleg Folkeparti stemte mot lovheimelen då denne evalueringa ikkje vart gjennomført.

I den innstillinga vi har på bordet i dag, erkjenner fleirtalet behovet for å evaluere ordninga etter ei stund. Då er mitt enkle spørsmål til saksordføraren: Korfor evaluerer ein ikkje dei ordningane som ein allereie kjenner konsekvensane av, men som vi ikkje har fått dokumentert konsekvensane av, før ein set i verk nye tiltak?

Rigmor Andersen Eide (KrF): Vi har en praksis med enhetskvoteordning i forbindelse med havfiskeflåten. Vi har jo sett det som har skjedd der. Det er det og de vurderingene som er gjort i forhold til havfiskeflåten, som også ligger til grunn for at vi ønsker dette i kystfiskeflåten.

Det er grenser for hvor lang tid man skal holde på med å evaluere en ordning. Man vil legge fram en evaluering av denne strukturkvoteordningen, og effektene av den, etter tre driftsår. Da håper vi at vi har fått svar på det som Åsa Elvik etterlyste.

Odd Roger Enoksen (Sp): Hvis det går slik som iallfall fiskeriministeren håper, vil en stor del av strukturendringene være foretatt i løpet av tre år. Kristelig Folkeparti har nå akseptert et system der de som kjøper kvoterettigheter, får kjøpt for all framtid. Det er greit nok å evaluere denne ordningen etter tre år og se om den har fungert slik man hadde tenkt, eller ikke.

Jeg kunne tenke meg å spørre representanten Andersen Eide: Hva slags tiltak har man til hensikt å iverksette om tre år, når de som kjøper kvote, sitter med den for all framtid, og det ikke vil være mulig å gjøre noe annet enn å gå videre med strukturendringene, slik man gjorde på Island, da man der åpnet for fri omsettelighet av kvoter, da de hadde sin første evaluering?

Rigmor Andersen Eide (KrF): Når det gjelder tildeling av kvoter til såkalt evig tid, vil jeg minne representanten Enoksen om at kvoter tildeles årlig. Om en båt har fått konsesjon på tre kvoter, må man årlig motta den tillatelsen. Det er det første. For det andre: Hvorfor skal man evaluere etter tre år? Har vi ikke tro på denne ordningen? Jo, vi har tro på ordningen, men vi tror også at ingen ordning er så god at det ikke kan oppstå skjevheter. Hvis vi ser at det utvikler seg, må det justeringer til. Det ønsker vi å opprettholde. Dersom vi får skjevheter i utviklingen, ønsker vi å gjøre noe med dem.

Til slutt har jeg lyst til å gi honnør til Ludvigsen – det skulle jeg gjort tidligere – for at han har gjort denne meldingen mulig. Det skal mot til å sette foten ned og si: Nå handler vi, nå gjør vi det vi har tro på.

Eva M. Nielsen (A): Kristelig Folkeparti har i møter med lokalbefolkningen langs kysten vært positive til å utrede regionale forvaltningsmodeller. Mange er opptatt av å få utredet en slik regional modell, fordi de mener at dette kan være med på å sikre samfunnets verdier langs kysten, forhindre privatisering av rettigheter og utsalg fra lokalsamfunnet. Jeg har forstått det slik at dette har vært noe Kristelig Folkeparti også har vært opptatt av. Fra Kristelig Folkeparti-kommunen Skjervøy har dette vært sterkt framhevet.

Hvorfor vil ikke Kristelig Folkeparti engang utrede dette spørsmålet før man setter i verk en drastisk strukturering, slik som det vi nå ser?

Rigmor Andersen Eide (KrF): Det blir hele tiden spurt etter videre utredninger, et bedre grunnlag for det vi gjør. Det forundrer meg litt at man ikke nå er i stand til å se at vi må handle, ikke bare tenke, vurdere og komme med enda flere stortingsmeldinger.

Arbeiderpartiets tidligere statsråd, Otto Gregussen, hadde nok tenkt en god del av disse tankene selv da han gikk av høsten 2001. Vi kan se av hans siste tale til Fiskarlagets landsmøte at en strukturendring, som vi foreslår i dag, nok er tanker som også Arbeiderpartiet har tenkt tidligere.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Bendiks H. Arnesen (A): Fiskerinæringen er Norges nest største eksportnæring, og den er avgjørende for bosetting, sysselsetting og næringsliv langs kysten. Her spiller kystfiskeflåten er meget viktig rolle. Komiteen er enig i at fiskeriressursene er fellesskapets eiendom og skal forvaltes og utnyttes av fellesskapet til beste for næringsutvikling og bosetting.

Fra Arbeiderpartiets side ønsker vi å legge dette til grunn når vi vedtar nye rammebetingelser for næringslivet og for lokalbefolkningen langs kysten. Derfor mener vi at det er så nødvendig å ta seg tid til å se på de samfunnsmessige konsekvensene av de omfattende grep som Stortinget i dag inviteres til å gjøre.

I høringer som komiteen har hatt, og i uttalelser som er kommet om strukturmeldingen, har også nødvendigheten av et bedre grunnlag for Stortingets behandling av denne stortingsmeldingen vært betydelig fokusert på.

En fiskeriavhengig kommune som Skjervøy i Troms har i en uttalelse sagt at viktige endringer i fiskeripolitikken må konsekvensutredes før de iverksettes, og de har påpekt flere uavklarte forhold. Flere andre kommuner, fylkeskommuner, Sametinget, regionråd, fiskeriorganisasjoner, miljøorganisasjoner og politiske partier er opptatt av det samme. Forsker Jahn Petter Johnsen ved Bygdeforskning i Trondheim sier i et avisinnlegg at han ser det som åpenbart at meldingen vil føre til at fiskets betydning for bosetting og sysselsetting på kysten, blir enda mer marginal. Førsteamanuensis Torbjørn Trondsen ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø sier i et avisinnlegg at resultatet av stortingsmeldingen kan bli en mer gjeldstynget flåte med sterkt redusert sysselsetting, men at mange av dagens båteiere kan pensjonere seg med millioner i banken fra salg av sine fangstrettigheter.

Jeg er forundret over at Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet ikke har merket seg slike viktige argumenter, og ikke ser behovet for en mer omfattende analyse av dagens situasjon og av konsekvensene av tiltakene i meldingen. Vi snakker tross alt her om framtiden for mange livskraftige og viktige lokalsamfunn, som har store naturressurser rett utenfor stuedøra.

I lys av at fisken er en nasjonal fellesressurs, har Arbeiderpartiet ønsket å forhindre at det innføres omsettelige fiskekvoter i Norge. Derfor foreslo vi at retten til å utnytte de sammenslåtte kvotene måtte tidsavgrenses til ti år, men dette får ikke flertall. Jeg er imidlertid glad for at Arbeiderpartiet fikk regjeringspartiene med på et forslag om å fastsette et kvotetak.

Mange har tatt til orde for å se på regionale modeller for forvaltning av fiskeriressursene, herunder regionale kvotefond og kvotebanker. Argumentene for dette har vært at en regionalisering av rettigheter kan sikre samfunnets verdier langs kysten, og slik unngå at store verdier fra fisket privatiseres og selges ut av lokalsamfunnene. I en tid hvor mange kystsamfunn sliter, burde vi også se på slike konstruktive innspill, men jeg konstaterer at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke ønsker en slik vurdering. Mest overraskende er det som sagt at Kristelig Folkeparti også avviser dette.

Jeg frykter for at Stortinget i dag kan gi startskuddet for en situasjon som kan føre til en mer negativ utvikling for våre kystsamfunn. Jeg er også svært bekymret for at vi utestenger mange unge dyktige fiskere fra drømmen om å drive sin egen virksomhet på egen fiskebåt. Hvordan kan det være mulig å rekruttere unge folk til et slikt yrke når retten til å fiske koster langt mer enn det en ung fisker kan framskaffe av kapital?

Jeg tar opp forslagene fra Arbeiderpartiet som ligger i innstillingen.

Presidenten: Representanten Bendiks H. Arnesen har tatt opp de forslag han har referert.

Det blir replikkordskifte.

Lodve Solholm (FrP): Det er litt underleg at Arbeidarpartiet, Det norske Arbeidarparti, som har snakka om nasjonale ressursar og nasjonale verdiar, no plutseleg skal regionalisere heilt ned på kommunenivå når det gjeld fiskeressursane. Nesten kvar enkelt kommune, iallfall kvart fylke, skal sitje med sin eigen verdi, sine eigne kvotar.

Er ikkje fisken ein nasjonal rett og ein nasjonal ressurs? Eg lurar på korleis Arbeidarpartiet, og ikkje minst folk med ein nordleg dialekt, ville ha reagert dersom vi på same måten skulle regionalisere oljeressursane våre og sagt at avgjerdene og råderetten når det galdt desse verdiane, skulle regionaliserast slik at det vart Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane som skulle bestemme over dei? Eg skjønar ikkje kvar Arbeidarpartiet vil, og det hadde vore interessant å få ei nærare utgreiing av det.

Bendiks H. Arnesen (A): Nå snakker representanten Solholm som om vi skulle ha konkludert.

I vårt forslag ber vi kun om en utredning. Det er kommet veldig sterke argumenter knyttet til regionalisering, og vi må bare erkjenne at argumentet om at nærhet gir rett, også burde telle – men vi har ikke konkludert. Vi er villige til å utrede dette, men jeg konstaterer at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke er det, til tross for at det er kommet veldig sterke argument fra dem som sitter med ressursen rett utenfor stuevinduet og ikke har mulighet til å utnytte den, slik at de kan opprettholde sine lokalsamfunn.

Michael Momyr (H): I sitt innlegg ramser Arnesen opp en hel del høringsinstanser som han viser til. Imidlertid er det slik at de fleste av disse høringsinstansene ikke har det ansvaret for helheten, for ressursene i sin helhet, som vi har når vi skal gjøre et vedtak.

Vi vet at det er en overkapasitet innenfor denne fartøygruppen, og vi opplever at det er en trussel mot fiskebestanden. Innser ikke representanten Arnesen at det er behov for å foreta strukturgrep i denne fartøygruppen, som faktisk har altfor stor overkapasitet?

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg har ramset opp både fylkeskommuner, sameting, kommuner, miljøorganisasjoner og fiskeriorganisasjoner i mitt innlegg. Det er instanser som har et betydelig ansvar for denne næringen og for andre næringer. Fylkeskommunene som regionale utviklingsaktører burde særlig være meningsberettiget, og de har også fått anledning til å uttale seg i meldingen.

Igjen må jeg si at vi ikke har sagt at vi er helt imot strukturering. Men vi har sagt at vi må få se på de samfunnsmessige konsekvensene. Det kan ikke være slik at vi skal gå så fort fram at vi ikke får sett på om dette legger kystsamfunn øde – om det er slik at der den minste flåten utgjør bærebjelken i samfunnet, vil man altså legge distriktet øde.

Åsa Elvik (SV): Eg synest at Arbeidarpartiet har teke ein del veldig gode standpunkt i den innstillinga som vi har til behandling i dag. Blant anna ber ein om ei konsekvensutgreiing før ein set i verk tiltaka. Ein ber om utgreiing av regional kvoteforvaltning – ikkje kvoteeigarskap, slik som eg forstår forslaget, men regional kvoteforvaltning.

For to år sidan, då denne lovheimelen blei gitt, var det etter forslag frå Arbeidarpartiet i regjering. Då stemte ein mot forslaget om å evaluere gjeldande ordningar før ein gav heimel for nye. Eg forstår for så vidt at ein forandrar litt synspunkt på det, etter som tida går og verda modnast, men eg synest det er litt uklart, slik som innstillinga ligg føre no, korleis Arbeidarpartiet subsidiært stiller seg til Regjeringa sine forslag. Støttar ein strukturkvotane slik som dei ligg føre, når Arbeidarpartiet ikkje får tilslutning til forslag om regional forvaltning av dei?

Bendiks H. Arnesen (A): Ja det er nok riktig at ting modnes. Og når man ser en negativ utvikling ute i kystsamfunnene, må man ha tid til å sette seg ned og vurdere om det man har gjort, er riktig. Jeg synes ikke det kan stå klarere i innstillingen enn det som står der. Vi har sagt at tiltak ikke kan iverksettes før de ting som vi har skissert, er vurdert og konsekvensutredet. Stort klarere kan det ikke stå.

Rigmor Andersen Eide (KrF): Jeg vil bare minne Bendiks Arnesen om at ut fra lovforslaget som ble behandlet i juni 2001, tror jeg det var, har departementet allerede en lovhjemmel som gjør at en kan innføre en del strukturtiltak i kystfiskeflåten. Vi bad om en stortingsmelding, og vi fikk en stortingsmelding, og de analysene som ble gjort i den forbindelse, finner vi der.

Så spør jeg da: Vil det noen gang komme til et tidspunkt da vi ikke trenger å vente på noe før vi kan gå fra ord til handling? Tror Arbeiderpartiet vi noen gang vil komme til et tidspunkt da alt på alle områder og nivåer er vurdert og konsekvensutredet, eller handler dette om at Arbeiderpartiet ikke er ferdig med å gjennomarbeide fiskeripolitikken i eget parti? Eller er det en del av markeringspolitikken som vi har sett mye i den senere tid?

Bendiks H. Arnesen (A): Ja det er korrekt som representanten sier, at vi har vært med på å få på plass en lov om dette. Men det vi kan si å ha sett i ettertid, er at den meldingen vi bad om, ikke inneholdt de avklaringene og de analysene som vi mente måtte være på plass for å kunne ta et standpunkt i denne saken. Jeg tror at saken godt kan bli utredet på et tidspunkt hvis alle gode krefter settes inn. Men da må man trekke med alle de lokalsamfunn som nå sitter og skjelver over hva som er i ferd med å skje. Hvis man skal analysere disse fiskerikystsamfunnenes forhold i framtiden, må man ha dem med på råd. I dag er det utrolig mange. Jeg vil vise til en artikkel i Dagbladet i går, som beskriver at bekymringen i deler av kystsamfunnene våre er veldig stor.

Ivar Kristiansen (H): Jeg vil få sitere fra en komitemerknad:

«Dette har medført at vi i dag står i en vanskelig situasjon, og komiteen erkjenner at vi i dag har overkapasitet i fiskeriene.»

Hvorfor griper ikke Arbeiderpartiet fatt i denne utfordringen med et eneste forslag til tiltak i forbindelse med denne behandlingen?

Så sier Bendiks Arnesen under henvisning til at Arbeiderpartiet vil ha utredet spørsmålet, at nærhet til ressursene gir rett. Et interessant spørsmål for mange. Vil det bety at man fra Arbeiderpartiets side også kan tenke seg å få utredet om det samme prinsippet skal gjøres gjeldende under henvisning til de norske olje- og gassressursene f.eks.? Jeg er ganske overbevist om at folk i Rogalandsområdet vil ha stor interesse av en slik utredning.

Bendiks H. Arnesen (A): Ja, jeg erkjenner at vi har overkapasitet – overkapasitet i forhold til den ressursen vi kan ta ut. Men jeg er ikke så sikker på at det vi nå gjør, å ta ut den flåten som er den som beskatter minst pr. arbeidsplass, er det som kan redusere overkapasiteten. Jeg er ikke sikker på at den medisinen vil virke, derfor er jeg veldig opptatt av hva som skal skje i neste runde.

Så trekker representanten Kristiansen fram oljeressursene. Jeg synes ikke at dette er sammenlignbart. Fisken er en fornybar ressurs, en ressurs vi må ta vare på og beskatte ut fra helt spesielle prinsipper. Så det er ikke sammenlignbart i det hele tatt. Jeg synes det er rart at man trekker inn oljen i debatten om fiskeri på dette nivået.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ivar Kristiansen (H): Linjen for dagens debatt er lagt, og la meg bare innledningsvis få slå fast at jeg synes saksordføreren på en glimrende måte har gjort rede for behandlingen i komiteen og for de hovedkonklusjonene som flertallet har kommet frem til i komiteinnstillingen. Det er også grunn til å gi honnør til Fremskrittspartiet og representanten Solholm, som subsidiært gir Regjeringen og regjeringspartiene støtte for hovedlinjene i denne stortingsmeldingen.

Det er ingen tvil om at norsk fiskerinæring har store problemer og sliter, sånn som tiden har utviklet seg. Det er en del av det bildet vi ser rundt i hele verden, særlig i de markedene som skal ta imot norsk fisk, som i det alt vesentlige er på det utenlandske kontinent. Mer enn 150 nasjoner mottar fisk fra Norge. Det nasjonale konsumet er for nesten ingenting å regne, og vi er dessverre i en situasjon hvor konsumet nasjonalt er for nedadgående. Det er svært beklagelig.

Norge er en stormakt på havet. Norske havområder utgjør seks ganger landområdet, og vi har hånd om og suverenitet over mer enn 30 pst. av Vest-Europas land- og sjøareal. Når vi i mange slags sammenhenger, ikke minst internasjonalt, har påtatt oss rollen som foregangsland, er det svært viktig når det gjelder forvaltning under miljøvignetten «ressursbevaring» og andre forhold som ligger til hvordan vi skal kunne være foregangsnasjon, at vi lever opp til våre egne krav. Det kan vi med hånden på hjertet i dag slå fast at vi ikke har klart å oppnå. På noen områder har vi vært bedre enn andre, men på andre områder er vi ikke noe særlig bedre enn andre nasjoner som vi ønsker å rette pekefingeren mot med krav om at vi må gjøre noe for å bevare villfiskstammene overalt på denne kloden, som er så til de grader overbeskattet. Vi ser den ene rapporten etter den andre si svært mye om hvordan tingenes tilstand er fatt når det gjelder den globale forvaltning.

Når noen i dag ber om ytterligere konsekvensutredninger, er ikke dette for annet å regne enn at man kanskje ikke vet hvor man har lagt alle de andre konsekvensutredningene, som gir oss en overveldende mengde med dokumentasjon på hvordan vi har vært i stand til å forvalte våre egne ressurser, som vi har et overnasjonalt ansvar for. For det står ikke noe særlig bra til. Vår største utfordring innenfor fiskeripolitikken i dag er å gjenoppbygge de bestandene som er nede på et minimum, samtidig som vi selvfølgelig er nødt til å gjøre noe med de utfordringene vi har innenfor markedsadgang.

Dessverre har opp gjennom altfor mange år mørkemenn, etter hvert i høyere og høyere alder, fått lov å sette sitt preg på den norske fiskeridebatten, og jeg ser at de har ikke sjenert seg for å legge premissene for dagens debatt heller. Det er sterkt å beklage. Det er så sterkt å beklage fordi vi har sett at vi med åpne øyne har beveget oss i en retning hvor vi mer eller mindre har klart å avfolke kystkommuner. Sånn kan det ikke fortsette lenger. De samme rådgiverne som legger premissene – under henvisning til det oppslaget i Dagbladet i går som Arnesen viste til, hvor disse mørkemenn, ofte i et miljø rundt Universitetet i Tromsø, på to nye helsider ble viet oppmerksomhet – får lov å fortelle hvor galt det går hvis denne frivillige ordningen, altså en frivillig ordning, blir gjennomført. Dette skjer ikke i noen annen takt enn all annen kondemnering som har vært foretatt under applaudering fra Arbeiderpartiet og andre partier i denne sal de siste år. Bare fra 1998 og til 2002 ble det over fiskeriavtalen bevilget rundt 200 mill. kr til kondemnering av kystfiskefartøy. Jeg hørte ikke én representant fra Arbeiderpartiet da snakke om den katastrofe som ville vederfares Kyst-Norge hvis man fortsatte denne politikken. Det var en politikk man ivret for. Dette er en frivillig ordning som ikke går ut over noen i fangstgruppen, og som også har geografiske grenser. Jeg gjentar på nytt, siden den ene etter den andre er ute og forteller om hva slags svartedød som vil vederfares Kyst-Norge, at vi kan på en forsiktig måte tilnærme oss situasjonen ved å ta fatt i det begrepet som er nødvendig å ta fatt i, nemlig å få bukt med en del av overkapasiteten innenfor fartøynæringen.

Vi har all verdens dokumentasjon på bordet foran oss, som viser hvordan tingenes tilstand er. Vi ser at det er kappfiske, overregulering, man er i drift få uker i løpet av året. Og den største trusselen mot bestanden – jeg gjentar det – er overkapasitet. Det er en trussel mot lønnsomhet, hvor det selvfølgelig også er en hard prøvelse i disse dager.

Da ville det vært totalt uansvarlig av fiskeriministeren hvis han ikke tok fatt i denne utfordringen, hvis han unnlot å gjøre noe med situasjonen, på lik linje med det vi gjorde for den havgående flåten, hvor vi ser formidabelt positive resultater etter innføringen av enhetskvoteordningen: Kapasiteten er redusert langt mer enn de mange, mange pessimister som var ute og gav råd på forhånd, sa.

Dette er en forsiktig tilnærming. Når vi ser de økonomiske midlene som kommer til å bli stilt til disposisjon rundt dette spørsmålet, er jeg redd for at utfordringen er at vi antakelig tar for lite fatt i det å få bort overkapasitet. Sannsynligvis blir ikke tempoet noe særlig høyere enn det har vært de siste år.

Og det må da tennes en varsellampe hos noen i denne sal når vi ser et av hovedoppslagene på CNN for et par uker siden, om at i løpet av de siste 50 år er 90 pst. av villtorskstammen utryddet. Vi er i ferd med å navigere i den retning at torsken vil stå på en liste over utrydningstruede arter, noe som kan føre til vansker med hensyn til å klare seg i markedet.

Men hvis vi lytter på mørkemennenes råd, skal vi altså bevege oss videre i en retning hvor gjennomsnittsalderen for fiskerne kryper oppover og oppover, fartøyene blir eldre og eldre, og det tegnes et mørkt bilde av norsk fiskerinæring, et bilde som blir så elendig at begrepet «rekruttering» nå virkelig vil få plass, antakelig, i en ny utredning, som vi mer enn gjerne skal være med på, for å sørge for at noen er nødt til å se optimistisk på fremtiden, også for norsk fiskerinæring. Vi kan ikke lenger godta at det er 7 000 dansker som skal få lov til å sitte og stikke kniven i norsk fisk fordi disse mørkemennene har sørget for å advare mot at norsk fiskerinæring skal ha betingelser i markedet som ikke er så mye verre enn dem alle andre fiskerinasjoner har.

Så til forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Jeg vet ikke om Arbeiderpartiet selv har tro på at det er gjennomførbart, selv om man lar noen av disse nevnte menn fra Tromsø gi seg i kast med å utrede spørsmålet. Men vi snakker altså om en viltbestand som passerer landegrenser og fylkesgrenser, og som på disse vandringene på jakt etter føde, på jakt etter gyteområder, går så langt som fra Lofoten, der torsken er født, til Barentshavet, der den er vokst opp, ofte på russisk side, for så å bevege seg nedover langs norskekysten helt ned til Mørekysten. En del andre fiskestammer er innom islandsk sone før de går ut i Smutthullet, Smutthavet osv. Så skal man altså gjennom dette forslaget legge til side det vi har i dag av ordninger – jeg går ut fra at Reguleringsutvalget til Norges Fiskarlag havner i historiebøkene når man skal ha denne såkalte regionale forvaltningen. Blir det mer fisk i havet av regional forvaltning? Blir overkapasiteten større eller mindre? Og som enkelte foreslår, skal man altså åpne for at disse regionale leddene skal få lov til å kjøpe kapasitet i tiden fremover. Nei, jeg tror man må se med nye, friske øyne på norsk fiskeripolitikk. Man må nå bidra til å gjenreise den styrke norsk fiskerinæring egentlig har. Fiskerinæringen produserer faktisk 13 ganger mer – i kilo fisk – enn en gjør innenfor landbrukets kjøttproduksjon, men vi utstyrer altså denne næringen med en slags «lua i handa»-mentalitet, hvor vi lar de mørkeste av mørkemennene få lov å prege bildet av hvordan denne næringen skal få lov til å utvikle seg i fremtiden. Og blir det ikke lønnsomhet, balanse mellom kapasitet og ressurs, seiler vi denne næringen ytterligere inn i en mørk situasjon. Heldigvis ønsker stortingsflertallet sammen med fiskeriministeren å sette en stopper for en videreutvikling av denne mørke tankegangen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Det framstilles som om det skulle være uenighet her i Stortinget om det å beholde en bærekraftig fiskeriressurs. Der er det altså ingen uenighet – det tror ikke jeg. Jeg tror alle ønsker å ta vare på fiskeressursene. Så sier representanten Kristiansen at det foreligger en mengde konsekvensutredninger. Da spør jeg: Hva slags konsekvensutredninger er det man her tenker på når det gjelder denne formen for struktureringstiltak?

Det andre jeg har lyst til å vise til, er at i Dagbladet på søndag er det altså en fiskerijurist som sier at Stortinget er i ferd med å begå noe ulovlig når det innfører denne formen for omsettelige kvoter. Er ikke dette verdt å se på? Er det bare tøv fra denne juristen?

Ivar Kristiansen (H): Når denne juristen sier at Stortinget er i ferd med å gjøre noe som bærer i retning av noe fullstendig ulovlig, er mitt klare svar: Ja, hvis han er sitert korrekt, er det det reneste tøv denne juristen også denne gangen forfekter når han uttaler seg om Regjeringens fiskeripolitikk. Jeg tror også at vi, når vi tar for oss alle de rapportene som Havforskningsinstituttet i Bergen har levert, sammen med de internasjonale havforskningsrapportene, galant har valgt altfor mange ganger å legge til side konklusjonene i disse rapportene. Det er den type tilsidelegging vi i dag dessverre blir straffet for, og som gjør at vi på overtid er nødt til å handle relativt radikalt.

Lodve Solholm (FrP): Eg må først få takke representanten for rosen. Det er greitt å ta med seg inn i sommarferien.

Det som undrar meg lite grann, er at ein er så avgrensa på Finnmarksmodellen – ein ser ikkje skogen for berre tre, som vi seier på våre kantar av landet. Ein opplever at fleire reiarlag har båtar både over og under 21 meter, men på grunn av at ein er så firkanta, blir det ikkje mogleg for eit reiarlag å slå saman ein 18-metersbåt og ein 22-metersbåt for å strukturere. Då har ein oppnådd lite, synest eg. Eg håpar at Høgre seinare ein gong kan vere med på å vere litt meir fleksibel i praktiseringa av denne 21-metersgrensa.

Ivar Kristiansen (H): Representanten Solholm er inne på et tema som blir tatt opp av flere. Det viser jo kanskje også litt av spennvidden i synspunktene og i debatten vi har i dag, hvordan den springer ganske bredt.

Men til Solholms spørsmål vil jeg bare henvise til at dette er en forsøksordning. Den skal i utgangspunktet vedvare i fem år, og den kommer til å bli evaluert i løpet av en treårsperiode. Så jeg vil tro at vi i løpet av denne perioden vil ha et tilstrekkelig erfaringsmateriale som kan legges til grunn for å vurdere om vi skal gå videre i retning av den fartøygruppen som representanten Solholm nevner.

Åsa Elvik (SV): Eg synest det var i overkant mange symbol og i underkant med arealpolitikk i innlegget frå Kristiansen. Eg får sannsynlegvis anta at Kristiansen plasserer meg i kategorien med mørke menn sjølv om eg har ein litt meir feminin utsjånad.

Kristiansen snakka overraskande lite om ordninga som Regjeringa foreslår. Han snakka overraskande lite overbevist om at ordningane kjem til å tene det målet som dei faktisk skal tene. Kristiansen har vore ein god alliert i jobben med å fokusere på at ei berekraftig forvalting av ressursane må vere det overordna målet. Men eg må seie at etter i dag lurer eg på kva som eigentleg er Kristiansen sin strategi for å oppnå dette målet, for å byggje opp ressursane. Kva er den beste strategien for å byggje opp ressursane?

Å redusere talet på båtar har vore norsk offisiell fiskeripolitikk i 80 år. Det har ikkje tent formålet. Ergo må problemet liggje ein annan stad, og løysinga må vere ei anna. Kva er Kristiansen sine løysingar på dette?

Ivar Kristiansen (H): Det er soleklart at begrepet «overkapasitet» er den aller, aller største trusselen for å få en større balanse i tilnærmingen mellom kapasitet og ressurssituasjon. Det er jeg overbevist om at representanten Elvik er særdeles enig med meg i. Da er vi dessverre nødt til å ta fatt i det som er den største av alle utfordringer.

Når vi i tillegg kan sørge for at redusert overkapasitet, tilnærmet en balanse, også kan åpne for større lønnsomhet innenfor fiskerinæringen – mangel på lønnsomhet har jeg sett at SVs representant Elvik gang på gang har påpekt behovet for å gjøre noe med – vil vi kunne se at en stabilisert/en større balanse kan bli en kime til kanskje mer robust og styrket bosetting, som også er et incitament til å skaffe en bedre og større rekruttering til fiskerinæringen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Ivar Kristiansens innlegg var et innlegg som vi har hørt så pass mange av fra den kanten, at jeg må innrømme at jeg faktisk ikke klarer helt å hisse meg opp over hans beskrivelse av de mørkeste av de mørke menn.

Ivar Kristiansens utgangspunkt for innlegget var imidlertid bekymringen for ressurssituasjonen i fiskerinæringen. Det er en bekymring som det er all grunn til å dele. De aller fleste land har fisket ned sine ressurser og sliter nå med overkapasitet, med svak lønnsomhet og med en næring hvor man har fisket ned ressursgrunnlaget.

Fra 1990 til 2002 har antallet fartøy i kystfiskeflåten blitt redusert med 24 pst., mens kapasiteten i den samme perioden har økt med 30 pst. Man har fått færre fartøy, større kapasitet, og lønnsomheten har i hele denne perioden blitt dårligere og dårligere. Mitt spørsmål til Ivar Kristiansen er: Hva er det som får Høyre til å tro at de ved å fortsette på den samme veien skal snu denne utviklingen?

Ivar Kristiansen (H): Jeg tror det foreligger et relativt enkelt svar på representanten Enoksens spørsmål. Det er å forholde seg slik at det rett og slett blir færre å fordele den tilmålte kvoten til. I dag er det dessverre slik at på grunn av den store overkapasiteten vi har, må en beskjeden kvote fordeles på mange. Nå får vi enheter ut av aktivt fiske, samtidig som det blir mer tilgjengelig for dem som blir igjen. Med mitt utbytte av matematikkundervisningen på skolen tilsier det at det blir mer å dele på færre, som skal gi en mulighet til større lønnsomhet.

En alternativ politikk, som jeg skjønner representanten Enoksen sverger til, er å vente og se. Det tar ikke denne regjeringen og flertallspartiene sjansen på, for da fortsetter vi avfolkningen av Kyst-Norge.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Handling kan være bra, men det er ikke nødvendigvis en bra handling hvis man ikke har full oversikt over konsekvensene av det man gjør. Det er det Arbeiderpartiet har påpekt at man burde ha skaffet seg bedre oversikt over.

Det er over tid gjennomført flere strukturtiltak i fiskerinæringen. Ett av de virkemidlene som har vært benyttet, har vært enhetskvoteordningen. Det har høstet betydelig kritikk, bl.a. fra regjeringspartner Kristelig Folkepartis side, for de virkningene som man hevdet fulgte av den ordningen. Det forslag som i dag formodentlig får flertall, innebærer vesentlige endringer i forhold til enhetskvoteordningen, for det første ved at Regjeringens forslag ikke er begrenset i antall, og at det ikke er begrenset i tid. Er representanten Kristiansen enig i at det som synes å bli vedtatt i dag, innebærer en permanent sammenslåing, som på den måten går utover konsekvensene av det som har fulgt av det enhetskvotesystemet som har vært innført bl.a. i deler av trålflåten, og at det i så måte innebærer en mer permanent sammenslåing og endring enn det det systemet innebar?

Ivar Kristiansen (H): Jeg tror vi gjør klokt i å forholde oss til det vedtaket som Stortinget kommer til å fatte i dag, som gir oss anledning til å evaluere ordningen.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet bruker Kristelig Folkeparti som skyteskive i denne debatten. De har et slags stigmatiserende oppløp mot Kristelig Folkeparti, ofte under henvisning til kommunen Skjervøy som et slags utstillingsvindu for hvordan Arbeiderpartiet akter å gjøre tingene. Jeg tror man vil stå seg på å gå inn på realitetene i meldingen slik den foreligger. Der kommer det også tydelig frem av gjennomgangen at ordningen innført for trålflåten har vært en formidabel suksess.

Til slutt: Hva er det eks-fiskeriministre, som støtter og anbefaler denne meldingen, tar feil i, inkludert Arbeiderpartiets tidligere fiskeriministre, som slår fast at for alt i verden, få vedtatt forslaget fra Regjeringen? Det vil være galskap å unnlate å gjøre noe som helst. Hva er det disse, som selv har sittet med ansvar, og som gir Regjeringen det råd vi akter å følge i dag, tar feil i?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lodve Solholm (FrP): Vi skal i dag diskutere fiskeri og kystflåten. Han er ein del av den store samanhengen, av den den marine næringa, som vi alle er einige om ein gong i framtida skal bli den næringa som skal gi oss inntekter i same storleik som oljeinntektene. Då trur eg det er viktig at vi har tilhøve og rammevilkår som gjer det mogleg å utvikle denne næringa i framtida, slik at ho kan bli den tunge, økonomiske berebjelken i det norske samfunnet. Då må vi ta visse grep, og eg synest at denne meldinga er eit steg i rett retning.

Det som kanskje er det viktigaste av alt vi står framom, som er ei stor utfordring, er å få fiskebestandane og fiskeslaga til å bli så store og berekraftige at vi kan hauste med lønsemd av desse ressursane. Difor går vi òg spanande år i møte når det gjeld korleis vi skal forvalte fiskeressursane våre, få bestandane til å bli store, og når vi har fått dei store, at vi ikkje haustar meir enn dei kan bere med tanke på framtida.

Eg trur òg det er viktig at om vi skal vi få den rekrutteringa som blir omtala i Dokument nr. 8:88 og i innstillinga til det, må vi ha ei næring som er moderne, som har moderne arbeidsvilkår for dei tilsette. Då nyttar det ikkje at ein fiskar ikkje har dei same rammevilkåra for å gå i ein fiskebåt, som han har for å gå om bord i eit anna fartøy. Skal vi klare å få til det, er vi nøydde til å få til lønsemd i kvart enkelt fartøy. Korleis får vi det? Det får vi ikkje utan at vi får større inntekter på kvar båt. Og korleis skal vi få større inntekter på kvar båt? Då har vi to vegar å gå. Det er anten å auke uttaket av ressursen, slik at båtane får større kvotar, eller å redusere talet på båtar, slik at kvar enkelt båt på den måten kan få ein større del av den totale kvoten. Det er ikkje verre matematikk enn det.

At fiskarane vil byggje båtar som er meir effektive, og som i utgangspunktet kanskje er større, er forståeleg. Det er stor forskjell på ein 35-foting frå 1960-talet og ein 35-foting i dag. Det veit vi jo. Og det er jo ikkje unaturleg at fiskarane òg vil ha gode og sikre arbeidsplassar. Det må òg vere viktig. Då må vi stelle oss slik at det er mogleg å få til lønsemd om bord i kvar enkelt båt, slik at det blir interessant for ungdommen å gå om bord og bli fiskarar. Det gjeld den havgåande flåten, og det gjeld kystflåten.

Eg synest at ein i meldinga legg opp til å ta ein del av desse signala på alvor. Eg føler at meldinga går i rett retning i forhold til det å byggje bestandar, skape lønsemd om bord i båtane, skape grunnlag for rekruttering og samtidig gjere det mogleg å lage gode arbeidsplassar, men eg synest ikkje at ho går langt nok. Eg skjønar ikkje kvifor ein er så redd for omsetjelege kvotar, om ein organiserer dette på ein måte som gjer at dei store kapitalistane ikkje et dei små. Eg vil heller ikkje, sjølv om vi får ei ordning med omsetjelege kvotar, ha ei ordning der det er papirflyttarane i Holmenkollåsen som skal sitje og forvalte fiskeressursane våre. Det er ikkje det som er poenget mitt. Eg ser for meg, og eg ser verdien av, at vi har ein stor fiskareigd flåte der eigarforholdet til ressursane står i forhold til dette.

Det er vidare unaturleg å ha dette skiljet ved 21 m når det gjeld strukturkvoteordninga, for fartøy mellom 15 og 28 m. Eg synest det er eit hinder som gjer at ein ikkje får til ei god organisering og effektivisering av flåten. Eg vil overfor ein del kritikarar igjen peike på at dette er ei frivillig ordning. Det er ingen som blir tvinga til verken å kjøpe eller selje. Ingen blir tvinga til verken å kondemnere eller ikkje å kondemnere. Det er ei frivillig ordning. Så får kvar enkelt vurdere prisen.

Det blir hevda her at banklineflåten/autolineflåten har blitt så håplaus. Men arbeidarpartimann Knut Arne Høyvik seier at det er ingenting som viser at dei som har kjøpt kvotar og kjøpt opp ein annan båt, er dårlegare stilte enn dei som ikkje har kjøpt. Han seier at det er snarare tvert om. Så denne skremselspropagandaen, som særleg kjem frå SV og Kystfiskarlaget, som er to sider av same sak, er ikkje riktig. Eg skjønar ikkje kvifor ein skal ha eit kvotetak, for det vil også minske moglegheita for å få ein effektiv flåte, for å få ei effektiv strukturkvoteordning. Eg skjønar ikkje kvifor vi skal ha det, for det vil naturleg bli sett nokre grenser av fiskaren sjølv, for det er trass i alt ei grense for kor mykje ein klarar å fiske.

Det er litt merkeleg at vi skal ha desse konsekvensutgreiingane som Arbeidarpartiet absolutt vil ha. Eg er einig med representanten Kristiansen i at vi har nok utgreiingar. Ein skal vere klar over at historia viser at det er dei tilfella der vi har teke sjansar på noko som vi trur er riktig, som har ført verda framover. Det har aldri ført verda framover å sitje på bakenden og vurdere og tenkje gjennom kvar situasjon og moglegheit av «the worst case». Det er i dei tilfella vi verkeleg trår til og tør å vere modige, at vi gjer noko nytt. Det er heilt riktig som det er sagt, at det som er gjort tidlegare, er det jo Arbeidarpartiet som har hatt ansvaret for, mesteparten av dei siste 50 åra. Det er dei som har ført ein fiskeripolitikk som har ført til overkapasitet. No må vi vere villige til å ta sjansen på å få han ned.

Derfor synest eg det er heilt utruleg at vi får den regionaliseringsdebatten som Arbeidarpartiet legg opp til. Her skal altså fylke og kommunar forvalte sine eigne små ressursar. Og så blir Bendiks H. Arnesen fornærma fordi nokon trekkjer inn oljen her. Men fisken er jo ein nasjonal ressurs på same måten som oljen, så det går ikkje an å bli fornærma fordi om ein samanliknar oljeressursen med fiskeressursen. Når Bendiks H. Arnesen ramsar opp ulike organisasjonar, fylkeskommunar og kommunar, ligg dei fleste nord for 62º N. Eg skjønar godt det. Eg stilte spørsmålet, og Ivar Kristiansen stilte også spørsmålet, men vi fekk ikkje svar. Kva ville Arbeidarpartiet sagt dersom vi på 1970-tallet og 1980-tallet begynte å snakke om at det skulle vere ei lokal forvalting av oljeressursen som ligg ute i Norskehavet? Eg er ikkje så sikker på at Arbeidarpartiet ville ha sagt at det var noko vi skulle trekkje inn. Men no skal ein plutseleg trekkje inn lokal forvalting og lokal eigarskap, og vi må sjølvsagt høyre på dei som har fiskeressursen nærast. Kvifor skal vi ikkje høyre på dei som har oljeressursen nærast? Kvifor skal vi ikkje høyre på dei som har malm, fjell osv. heilt opp til seg? Kvifor skal vi politikarar frå Nord-Noreg og Vestlandet bestemme over skogressursar som finst i det indre austlandsområdet? Det er jo nasjonale ressursar vi snakkar om. Det er jo ei nasjonal forvalting vi må ha. Vi må sjå heile landet under eitt. Det er jo det som er viktig. Derfor er det viktig at vi faktisk har klart å opne for at vi får ei prøveordning når det gjeld driftsordninga, som vi synest er eit godt tiltak som vi støttar, og at vi no får fjerna den avgrensinga som låg i meldinga, om at dette berre skulle gjelde Finnmark, slik at vi no kanskje får dette til å gjelde heile landet. Derfor synest eg det går i riktig retning. Fleire grep kan og må ein ta seinare, men vi er på rett veg til beste både for landet og for fiskarane, anten dei fiskar langs kysten eller langt til havs.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A): Vi har hørt at Fremskrittspartiet ikke ønsker at det settes kvotetak. De mener at kvotetak legger begrensninger på fiskerne. De ser heller ingen problemer med omsettelige kvoter og vil gjerne løsne enda mer på det. Betyr det at Fremskrittspartiet ønsker at alt salg av kvoter skal være helt fritt, med full omsettelighet og ingen kvotetak? Dersom det er slik, har Fremskrittspartiet tenkt på konsekvensene for våre kystsamfunn – bosetting, arbeidsplasser og vår kystkultur – som vil bli truet med nedlegging og fraflytting? Alle disse konsekvensene burde vært utredet før man fattet vedtak i denne saken. På akkurat dette feltet er det utredet for lite. Vi kjenner ikke konsekvensene av dette, og vi vet ikke hva som skjer med disse samfunnene. Er virkelig disse verdiene helt underordnet i Fremskrittspartiets framtidige fiskeri- og kystpolitikk?

Lodve Solholm (FrP): Nei, er svaret på det siste spørsmålet. Vi er overtydde om at vår politikk vil redde busetjinga langs kysten, for fiskebåtane og fiskebruka må liggje langs kysten. Fiskeressursane er langs kysten eller langt til havs, så den saka er grei. Det vi ønskjer, er ei næring som er lønsam, og som kan drive Noreg og norsk fiskerinæring framover. Det kan vi gjere ved at vi løyser litt på snippen. Det merkelege er jo at Arbeidarpartiet ikkje har blitt einig seg imellom. Det kan dei ikkje ha blitt, og så skal ein utgreie og utgreie. Dei gongene då vi tok eit par sjansar på å gjere noko, og så kjørte i gang – det var jo Arbeidarpartiet ekspert på i sin tidlege ungdom, men dei har tydelegvis gløymt det no. No skal dei utgreie, men det er truleg av intern hygiene, fordi ein ikkje har blitt einig om eigen fiskeripolitikk.

Åsa Elvik (SV): Eg registrerte at representanten Solholm putta Kystfiskarlaget og SV i same boks, som motstandarar av forslaga i innstillinga, men då synest eg Solholm hoppa elegant over at også sentrale tillitsvalde i Norges Fiskarlag, som sjølve er autolinereiarar, åtvarar mot å innføre dei same ordningane i kystflåten. Er dette ein suksess? Det veit vi ikkje, for vi får ikkje noka evaluering på bordet.

Så vil eg også leggje til til representanten Solholm at ein alternativ strategi for betre lønsemd faktisk er å kutte kostnadane, men det er sjølvsagt ein strategi som Framstegspartiet ikkje er særleg interessert i. Eg lurer på korleis Fiskeri-Noreg, med Framstegspartiet sin fiskeripolitikk og med dei forslaga som ligg i innstillinga, blir sjåande ut. Korleis skal Framstegspartiet hindre at dei store et opp dei små, slik Solholm uttrykte bekymring for i innlegget sitt? Er han f.eks. interessert i å styrkje deltakarlova? Det ville då vere eit glitrande tiltak for å hindre nettopp det.

Lodve Solholm (FrP): Det er farleg å spå, om framtida spesielt.

Eg har inga bekymring for at ikkje vår fiskeripolitikk vil føre til eit betre samfunn totalt sett i Noreg enn den fiskeripolitikken SV legg opp til, som skal fjerne havfiskeflåten, som berre skal sitje igjen med kystfiskeflåte, og som heller ikkje høyrer på at det går an å gjere det på andre måtar. Det er klart at å få ei ordning med omsetjelege kvotar kan gjerast på mange måtar. Ein kan bruke Finnmarksmodellen som utgangspunkt, der omsetjelegheita foregår innanfor dei einskilde lengdegruppene. No har ein avgrensa det, fordi ein ikkje får dei store, sterke som i dag har bygd seg opp. Det er merkeleg at ikkje SV har sett den lønsemda og den flåten som ein no har fått innan ringnot, som verkeleg er lønsam. Eg må berre vise til formannen i Sunnmøre og Romsdal Fiskarlag, Knut-Arne Høyvik, som er autolinefiskar og arbeidarpartimann, og som rosar dette og meiner at det ikkje har vore ein fiasko med einingskvoteordningar i banklineflåten.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg synes det er god grunn til å gjenta spørsmålet som Åsa Elvik stilte, for det spørsmålet ble ikke besvart av representanten Lodve Solholm.

I Fremskrittspartiets programformuleringer sier man at man ønsker å auksjonere bort de årlige fiskekvotene til høystbydende. Man ønsker å fjerne det meste av lovreguleringer som foreligger innenfor fiskerisektoren. I innstillingen i dag tar man til orde for å fjerne de reguleringene som Regjeringen har lagt inn med hensyn til fylkesbindinger, med hensyn til omsettelighet mellom de ulike lengdegruppene. Det er ikke mye igjen av reguleringen innenfor fiskerinæringen med Fremskrittspartiets fiskeripolitikk. Når Lodve Solholm startet sitt innlegg med å si at han ønsket ikke at papirflytterne i Holmenkollåsen skal forvalte kvotene, eller at det blir de store som skal kjøpe de små, kunne jeg godt tenke meg å få høre hvordan Lodve Solholm med Fremskrittspartiets auksjonering av kvotene og frislippet innenfor fiskerinæringen skal unngå at så skal skje.

Lodve Solholm (FrP): Eg trur at ei ordning med at vi får ein ressurs ut på den opne marknaden, der vi kan regulere dette opp mot å ha forskjellige grupper ordningar der ein lagar omsetjelege kvotesystem innanfor dei forskjellige gruppeordningane, på ein god måte vil hindre at det skjer. Det er klart at ein skal då vere med som fiskar og ikkje sitje som ein papirflyttar eller vere noko anna når ein skal vere med i eit omsetjeleg kvotesystem. Ein kan òg bruke ressursavgiftssystemet innanfor dette systemet.

Eg synest det er litt merkeleg at Senterpartiet, som har ivra for det mest reguleringskåte samfunnet ein kan tenkje seg i dette landet, ikkje vil vere med no når dei har sett at politikken har feila, at vi har fått ein fiskeripolitikk som ikkje er tilpassa ressursen, og at det er altfor stor overkapasitet. Eg vil berre seie til representanten frå Senterpartiet at deira tidlegare statsråd jo støttar denne meldinga.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg står her som representant for en av de mørke menn, men det får nå så være. Jeg har nå mitt medlemskap i orden i Norges Fiskarlag.

Møringene – de eter i sør, og de eter i nord, og de blir aldri mette. Vi skulle nesten tro at de som snakker møredialekt, var i flertall i Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag på grunn av at kvotene havner der. Nei, det er de ikke.

Hva er Fremskrittspartiet og Lodve Solholms medisin for at vi skal få en yngre garde med i norsk fiskerinæring? Er det å auksjonere bort kvotene til 20-åringer som ikke har penger, som skal gi den økende rekrutteringen? Er det på den måten vi skal få ungdom inn i næringen? Nei, jeg frykter at Fremskrittspartiets politikk kan føre til at kvotene havner i Holmenkollåsen.

Presidenten: Men det blir ikke mye fisk i Holmenkollen.

Lodve Solholm (FrP): Dersom Steinar Bastesen hadde vore i salen og høyrt på innlegget mitt, hadde han kanskje høyrt kva eg sa når det gjaldt dette med rekruttering.

Vi støttar jo det forslaget frå Senterpartiet om rekrutteringskvoteordning. Heile komiteen bed Regjeringa vurdere korleis vi skal kunne klare å lage ei rekrutteringskvoteordning, slik at vi kan få ungdommen vår til å gå inn i fiskeria.

Det andre eg sa når det gjeld dette med rekruttering, er at vi må gjere båtane så lønsame at arbeidsvilkåra og miljøvilkåra om bord i båtane blir slik at det blir interessant for ein fiskar å vere fiskar. Det er ikkje dermed sagt at alle fiskarar vil starte med eigen båt. Men ein vil kanskje starte som mannskap om bord i ein båt, og då må det vere arbeidsvilkår om bord i den båten som gjer at ein føler at ein har eit yrke som er trygt og godt, og at ein har ein god arbeidsplass, samtidig som ein også kan ha eit familieliv ved sidan av det å vere sjømann og fiskar.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg registrerer at det også i Fremskrittspartiet er delte meninger om denne saken. Et framtredende medlem av Fremskrittspartiet fra Bulandet – altså ikke med nordnorsk dialekt – sier følgende:

«Vi må helst stoppe strukturmeldingen før den blir vedtatt. Den dreper kysten, enkelt og greit.»

Til det svarer representanten Solholm at man kanskje bør endre partiets handlingsprogram på dette området om to år. Vil representanten Solholm støtte de aktive fiskerne på Bulandet i en slik endring?

Lodve Solholm (FrP): Å kalle vedkomande for ein framtredande medlem i Framstegspartiet synest eg er å overdrive litt. Så vidt eg veit, har han vore medlem i eitt år. Før det var vedkomande medlem i Senterpartiet i 14 år og i Kystpartiet i eitt år.

Det som eg kan svare på når det gjeld akkurat 2005, er at til liks med Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Kystpartiet vil eg tru at også vi skal revidere partiprogrammet vårt fram mot stortingsvalet i 2005. Då har eg invitert både mannen frå Bulandet og andre, fiskarar spesielt, som driv i næringa, til å vere med i den prosessen som vi startar, til liks med alle andre parti no, når vi skal revidere partiprogrammet vårt. Så får vi sjå om det er fleirtal for at det skal skje. Den prosessen er i gang i partiet, og den skal også eg vere med på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åsa Elvik (SV): «Vi er redde for ei auka kapitalisering av næringa. Vi er redde for ei utvikling der auka krav til kapitalavkasting kan føre til eit auka press for større kvotar. Med auka krav til avkasting på kapitalen og meir effektive båtar med større kapasitet er det lite hjelp i om det er færre båtar som tek del i fisket.»

Det blir sagt mykje på Stortinget, og ein del av det er klokt. Dette er ikkje soge frå eige bryst, men henta frå næringskomiteen sin debatt 26. april 2001, om såkalla spesielle kvoteordningar, der lovheimelen for einingskvotar i flåten under 28 meter blei gitt. Den saka blir m.a. behandla i dag. Talaren var Jon Lilletun.

I dag deler eg Lilletun si uro. Lilletun var for to år sia bekymra for at ein ikkje hadde evaluert dei ordningane som ein allereie hadde, og at ein ikkje kunne dokumentere om resultata av einingskvoteordninga hadde blitt slik som ein ønskte. Heller ikkje i dag har det skjedd noka form for evaluering, langt mindre noka konsekvensutgreiing. Det har statsråden kjapt avfeia med formuleringar om at den beste forma for konsekvensutgreiing er å prøve ordninga i praksis. Nei vel, så er det vel for vanskeleg for Fiskeridepartementet å føreta ein konsekvensanalyse på førehand, men ei evaluering av dei strukturtiltaka som ein allereie har sett i verk, som t.d. einingskvoteordninga i havfiskeflåten og for den konvensjonelle flåten over 28 meter, skulle ein vel kunne klare? Lønnsemd etter struktureringa skulle jo vere interessant nettopp i denne samanhengen, men det er altså kunnskap som departementet ikkje har, som ein også stadfesta i svar på spørsmål frå komiteen, i motsetnad til det som saksordføraren sa tidlegare i dag – og som stortingsfleirtalet ikkje er det minste interessert i.

Eg synest sjølvsagt det er bra at det i løpet av stortingsbehandlinga har komme inn formuleringar om at ein skal evaluere desse nye strukturtiltaka etter tre år. Men eg klarer ikkje å forstå korfor ein ikkje undersøkjer dei erfaringane ein har, før ein set i verk nye tiltak. Korfor er det ikkje interessant for fleirtalet å halde seg til tal frå Budsjettnemnda, som viser at for den konvensjonelle flåten over 28 meter, som har hatt tilgang på einingskvotane i nokre år no, har gjelda i snitt auka frå 20 mill. kr til 34 mill. kr? Eigenkapitalen har forverra seg, frå minus 1,8 mill. kr til minus 2,2 mill. kr. Korfor er ikkje dette interessant å leggje vekt på?

Dette er grunnlaget for at eg vil karakterisere den politikken som skal setjast i verk etter vedtak her i dag, som eit gigantisk fiskeripolitisk eksperiment.

Departementet og fleirtalet tek som utgangspunkt at marknadsprisen på dei kvotane som no skal omsetjast, ikkje kjem til å bli høgare enn at kjøparane vil få ei betra bedriftsøkonomisk lønnsemd. Eg er ikkje overbevist om det. Ein kan like gjerne sjå føre seg at marknadsprisen på kvotane blir så høg at gevinsten ved auka kvotegrunnlag blir eten opp av investeringa i kvote. Det kan med andre ord like gjerne bli den som sel kvotar, som realiserer grunnrenta og gjer ho til sin finansielle formue, mens kjøparen får auka finanskostnader og gjeldsbyrde. Det er derfor vi fryktar at dei føreslåtte strukturkvotane ikkje kjem til å betre lønnsemda i fiskeria, men svekkje ho.

I dag er vi i ein situasjon med historisk låge kvotar i torskefiskeria. Etter vår meining er det beste langsiktige verkemidlet for å betre lønnsemda i heile fiskerinæringa å byggje opp ressursane og forvalte dei ut frå omsynet til maksimalt langtidsutbytte og ikkje ut frå kortsiktig forteneste. Isolert sett er det det mest lønnsame på kort sikt også. I torskefiskeria er det mest lønnsame å la fisken få lov til å vekse seg stor før han blir fanga. Ei vriding av skattleggingsmønsteret vil derfor vere eit vesentleg tiltak for å vareta dei fiskeripolitiske målsetjingane. Dette er grunnlaget for at vi ønskjer å leggje betre til rette for den kystnære, konvensjonelle flåten og ikkje vrake han, slik som stortingsfleirtalet legg opp til i dag.

Vi har stilt spørsmål ved klokskapen i å drive strukturtilpassing i ein situasjon med lågkonjunktur og særskilde næringsmessige utfordringar. Ein av nestorane i Noregs Fiskarlag, Thor Wold frå Andøya, har sagt til avisa Fiskaren:

«Vi kan ikke ha en flåte basert på bunnivå. Det vil i praksis si at vi ikke klarer å ta kvoten i gode tider, noe som innebærer overføring fra kyst til hav.»

Men det er nettopp det vi gjer. Det er lite som skil argumentasjon og premissar i St.meld. nr. 20 frå Lønnsomhetsutvalgets innstilling heilt tilbake til 1937. Problemet er for mange fiskarar og for mange små farty. Løysinga er færre fiskarar og strukturendringar i flåten. Vi skriv i dag ut den same medisinen som vi har brukt i 80 år, og han har vist seg ikkje å fungere. Korfor har ein framleis ei einsidig fokusering på at reduksjon av talet på fiskebåtar vil vere eit rett grep i forhold til dei utfordringane næringa står overfor i dag?

Overkapasitet er ei global utfordring som m.a. blir spegla ved at 90 pst. av dei store artane er utfiska. Men vi er nøydde til å stille spørsmål om kva slags type kapasitet ein ønskjer i fiskerinæringa. SV ønskjer ein differensiert flåte, i motsetning til kva alle andre måtte seie, med både kystnære og havgåande farty, som kan bidra til busetjing og verdiskaping på land. Men det er målet som skal styre verkemiddelet, det er ikkje verkemiddelet som skal styre målet. Derfor ønskjer vi ei sterkare prioritering av kystflåten.

Vi har derfor i denne saka fremma forslag om å be Regjeringa leggje fram forslag til korleis ein i løpet av ein tiårsperiode kan fase ut fabrikktrålflåten, fordi denne flåten i mykje mindre grad bidrar til busetjing og verdiskaping på land. Vi føreslår også at ein skal kunne opne for å overføre kvoterettar frå flåten over 28 meter til flåten under 28 meter. Om ein i tillegg kunne begynne å bruke SND som eit instrument for å stimulere til ei omlegging ut frå den kunnskapen som vi har om feilinvesteringar på 1990-talet, kunne vi verkeleg ha lagt til rette for ein lønnsam kystflåte med ein sunn finansiell situasjon. Vi går tvert imot i stikk motsett retning.

SV tek til etterretning at departementet har fått lovheimel til å opprette eit strukturfond, men vi vil motsetje oss at fondet utelukkande skal brukast til å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten. Vi vil derfor at fondet skal innrettast slik at ein kvittar seg med ulønnsame, eldre og uhøvelege farty, uavhengig av lengd. Det er den minste flåten som best medverkar til å oppfylle dei generelle, fiskeripolitiske målsetjingane om lønnsemd, berekraft, arbeidsplassar og busetjing, som berre blir ord dersom politikken går i motsett retning. Det er den minste flåten som allereie er kraftigast strukturert.

Alle veit at det skjer kjøp og sal av fiskerettar i dag, og strukturkvotane er ei legalisering av dette. Eg synest fleirtalet har ei veldig uklår haldning til spørsmålet når ein på den eine sida seier at fiskeriressursane skal vere folkets felleseige, og på den andre sida legg til rette for å privatisere dei.

Bjørn Hershoug ved Noregs fiskerihøgskole – vi får vel tru at han føler seg treft av karakteristikken som den mørkaste av dei mørke menn – kallar ein spade for ein spade. Han seier i ein artikkel:

«Omsettelige kvoter har ingen god klang i norsk politiske debatt. Sist de ble forsøkt lansert (i 1992) gikk ministeren og byråkratiet på et formidabelt nederlag, etter en rask kuvending i Arbeiderpartiet.»

Takk for den! – Det var mine ord, ikkje Hershougs ord. Han seier vidare:

«Siden har individuelt omsettelig kvoter vært et ikke-tema i norsk fiskeripolitisk debatt. Likevel er det nettopp slike ordninger som det nå legges ytterligere til rette for.»

Eg seier ikkje at vi innfører fritt omsetjelege kvotar i dag. Eg seier at vi går eit langt skritt vidare på vegen mot fritt omsetjelege kvotar. Eg meiner at også dei føreslåtte driftsordningane bidreg til ei auka privatisering av ressursane, fordi ein gir rom for at den som har kvoterett, skal kunne leige, lease eller låne ut kvotar. Vi går derfor mot denne prøveordninga.

Eg synest det er bra at Stortinget krev kvotetak, og hadde eg vore Kristeleg Folkeparti-representant, ville eg ha sagt takk og lov for at vi iallfall fekk til dette. Men eg synest det er oppsiktsvekkjande at fleirtalet ikkje går inn for at kvotane skal vere tidsavgrensa, slik dei er i havfiskeflåten. Dette styrkjer etter mi meining inntrykket av at desse kvotane er privat eigedom. Det gjer også eit svar som departementet har sendt komiteen, om at desse kvotane kjem til å vere eit inntektsgrunnlag for all framtid.

Vi er med på eit forslag om å greie ut regional forvalting av kvotane. Dette vil kunne fungere som ei motvekt mot den aukande privatiseringa, og det hadde vore interessant å sjå resultatet av ei utgreiing av dette spørsmålet. Men det er ein kunnskap som stortingsfleirtalet slett ikkje er interessert i. Det synest eg er trist.

Eg vil berre få lov til å presisere at forslaget ikkje handlar om regional eigedomsrett til kvoten. Det handlar om utgreiing av regional forvalting av kvoten. Det er to heilt forskjellige ting. Stortinget stadfestar igjen i dag at fisken i havet er det norske folks fellesressurs. Det er forvaltinga vi ønskjer å ha ei utgreiing av.

Eg vil til sist få lov til å ta opp dei forslaga SV har fremma, åleine eller saman med andre.

Presidenten: Representanten Åsa Elvik har teke opp dei forslaga ho gjorde greie for.

Det vert replikkordskifte.

Lodve Solholm (FrP): Det kunne vere greitt å få ei grunngjeving for kvifor SV ikkje vil vere med på at dei enkelte skal få lov til å ha driftsordningar, slik at to båtar i ein kommune som kanskje har problem, kan slå saman sine slantar og drifte det på anten éin båt eller på to båtar e.l. Eg synest det er heilt utruleg at SV ikkje vil vere med på å styrkje den spisskompetansen ein her kan få.

Så er Åsa Elvik oppteken av gode analysar, og ho trur at ho har funne gode analysar, når ho seier at einingskvoteordninga i banklineflåten er mislykka. Men alt tyder på at ho ikkje er mislykka. Dei som kjenner næringa godt, hevdar at det er ingen ting som tyder på dårlege tider, at dei som no har kjøpt seg kvotar, er dårlegare stilte enn dei som ikkje har kjøpt, snarare tvert om. Det er jo prisane på kvitfisken som har gjort at lønsemda i den flåtestrukturen er så dårleg som ho er.

Det er ein annan ting som også Åsa Elvik bør ta med seg. Det er at dei siste fem–seks åra har det vore enorme investeringar i nye båtar som ikkje har noko med einingskvoteordninga å gjere, og som også har gjort at gjelda stig.

Åsa Elvik (SV): Vi går mot driftsordninga av den same grunnen som vi går mot strukturkvoteordninga. Hadde det vore snakk om at ein berre skulle bytte kvotar eller låne ut kvotar, kunne vi kanskje ha vurdert det, mot at ein hadde sett ein del avgrensingar. Men her er det snakk om at ein skal få lov til å leie ut kvotar. Ergo er det vedkomande som leier ut kvotar, som eig kvotar, og som har lov til å ta betalt for at ein annan får lov til å gjere seg nytte av dei. Dette er eit langt steg i retning av privatisering, og som Bjørn Hershoug vil eg seie at eg kallar det ikkje utveksling når eg går på Polet og kjøper meg raudvin, eg kallar det kjøp og sal.

Eg synest representanten Solholm skal vere forsiktig med å karakterisere einingskvoteordninga i havfiskeflåten og den konvensjonelle flåten over 28 meter som ein suksess. Her er det veldig sprikande tal, og eg held meg til tal som seier at gjeldssituasjonen er dramatisk forverra, eigenkapitalsituasjonen er dramatisk forverra, og eg hadde gjerne sett at departementet kom tilbake med ei utgreiing om dette. Men eg held meg til at departementet ikkje har den typen kunnskap.

Ivar Kristiansen (H): Jeg må få lov til å si at jeg er veldig skuffet over SV i denne saken og over den holdningen man har inntatt i dette spørsmålet. Jeg hadde trodd at SV skulle påta seg rollen å være pådriver for å skaffe en større balanse mellom kapasitet og den tilgjengelige ressurs som vi har å fange på. Men i debatten her henviser man i noen sammenhenger til en del tilårskomne menn fra Tromsø, og i andre sammenhenger viser man til Fiskarlagets Thor Wold, og så etterlater man seg den holdningen at det egentlig er greit med litt overkapasitet, for vi kan vente og se. Vi kan vente og se om kapasiteten kan bli i større samsvar med ressursen om noen år. Men har man ikke fått med seg i SV, noe jeg faktisk trodde man hadde, at det er en enorm kamp om den tilgjengelige ressursen? Det er et kappfiske, det er til dels et rovfiske, som gjør at vi ikke trenger mer dokumentasjon. Det er skuffende å høre at SV er så til de grader uklar i dette viktige spørsmålet i norsk fiskeripolitikk.

Åsa Elvik (SV): Vi ventar ikkje og ser. Vi fremmar ei heil rekkje eigne forslag, som eg gjorde greie for i innlegget mitt. Vi ventar ikkje og ser.

Men eg meiner at også representanten Kristiansen burde vere i stand til å sjå forskjell på fangstkapasitet, i den forstand at ein set seg ned og tel båtar og måler lastevolum, og fangstbehov. Det er to heilt forskjellige ting. Derfor meiner eg at vi er nøydde til å finne ei løysing på dette problemet. Vi løyser det ikkje med å vrake den mest lønnsame flåten. Vi løyser det ikkje med å innføre ordningar som aukar kapitalbehovet for resten av flåten.

Elles vil eg berre seie, slik vi har skrive i ein merknad i innstillinga, at ein løyser ikkje reguleringsmessige problem, slik som overregulering og kappfiske, gjennom strukturering. Det synest eg blir å ta vel dramatiske verkemiddel i bruk for å løyse problem som ein kan løyse på veldig mykje enklare måtar.

Rigmor Andersen Eide (KrF): Vi kan gjerne takke og love, som representanten Elvik sa, for at det kommer kvotetak, siden dette forslaget kom akkurat fra Kristelig Folkeparti. Vi er veldig glad for at vi har fått flertall for det.

Når jeg nå lytter til representanten Elvik, hører jeg gjentatt den argumentasjonen som jeg har hørt flere ganger fra Kystfiskarlaget. Hvorfor lytter ikke SV mer til den største fiskeriorganisasjonen, Norges Fiskarlag, der 80 pst. av medlemmene er kystfiskere, et fiskarlag som støtter Regjeringens forslag, som støtter meldingen fullt ut, og som har fått gjennomslag for mange av sine synspunkter og ikke bare viser til noen negative utspill fra enkelte tillitsvalgte?

Åsa Elvik (SV): No må eg ærleg talt innrømme at eg vart litt overraska. SV er eit politisk parti, og vi høyrer på dei som er interesserte i å snakke med oss. Vi har hatt fleire møte med Noregs Fiskarlag og høyrt på deira synspunkt og teke delar av dei til etterretning. Blant anna føreslår vi at gruppe II skal vere unnateken strukturavgift, i tråd med Fiskarlaget sitt krav. Men eg registrerer at det er veldig stor ueinigheit i Norges Fiskarlag. Blant anna vart det fatta eit vedtak på årsmøtet i Nordland Fylkes Fiskarlag som går veldig langt i å seie at dei ordningane som då var ute på høyring, gjekk i heilt feil retning i forhold til dei utfordringane som norsk fiskerinæring står overfor, og dei hadde forslag til tiltak som var mykje meir i tråd med det som vi står for, enn det som Regjeringa har fremma. Vi held oss til Norges Fiskarlag på ein veldig ordentleg og grei måte. Vi snakkar alltid med dei når dei vil snakke med oss, men å seie at det som er Norges Fiskarlag sin politikk, skal vere vår politikk, kjem vi aldri til å gjere. Og eg synest kanskje det er litt spesielt at andre parti i Stortinget gjer det slik.

Steinar Bastesen (Kp): Det er ikke alltid vi er enige med SV, men i denne saken er det mye vi kan være enige med SV i. Derfor vil vi stemme sammen med SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne saken.

Men det jeg skulle spørre om, er kanskje litt utenfor saken. SV har jo tonet flagg med å hevde at Barentshavet var tomt for torsk. I år har vi opplevd et overfall av torsk på kysten. Den kommer fra Syltefjorden. En kystbåt gikk i halvannen time gjennom et område med torsk som stod så tett at en ikke engang klarte å se bunnen med ekkoloddet. De samme forskerne som sa at det var fritt for torsk, sier at nå er kysttorsken borte. Deler SV fortsatt dette synet at Barentshavet er tomt for torsk, at kysttorsken er borte, og at vi er nødt til å sette restriksjoner? Er SV fremdeles av den oppfatning?

Åsa Elvik (SV): Det var hyggeleg at Kystpartiet langt på veg var einig med oss i denne saka. Det skal vi ta med oss.

Vi har aldri sagt at Barentshavet er tomt for torsk. Vi har lagt utsegner frå forskarar til grunn, som har sagt at torskestammen har vore hausta utanfor sikre biologiske grenser. ICES, Det internasjonale råd for havforskning, la fram si anbefaling i førre veke, der dei seier at den norske, arktiske torsken framleis er hausta utover sikre biologiske grenser. Dei seier at for å hauste bestanden innanfor sikre grenser anbefaler dei ein betydeleg reduksjon i beskatningsgraden til under føre var-grensa. Ein anbefaler ein noko høgare kvote enn det vi har hatt i år. Ein anbefaler m.a. full stopp i haustinga av kysttorsk. Eg er veldig glad for at gytebestanden ser ut til å vere høgare enn ein hadde rekna med på førehand, men eg synest likevel at det er grunn til å ha is i magen og forvalte torskestammen utifrå omsynet til langsiktig, men maksimalt utbytte.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er en sak av svært stor betydning vi behandler i dag, ikke bare for fiskerinæringen eller for befolkningen langs kysten, men faktisk for hele landet.

Norge har alle forutsetninger for å bli en stormakt i marin sektor. Sjømatprodukter høstet på en ressursmessig og miljømessig forsvarlig måte vil ha konkurransefortrinn i markedet i framtiden. Kvalitet vil komme til å bli et av de viktigste konkurransefortrinnene, enten vi snakker om tradisjonell fiskerinæring eller om oppdrett. Klima, rent hav, nærhet til ressursene, bosettingsmønster og en variert flåtestruktur er våre viktigste konkurransefortrinn i dag. Disse konkurransefortrinnene må vi ta vare på. De største utfordringene næringen står overfor, er tilgjengelighet for markedet gjennom hele året. Det er kvalitet på produkter. Det er fleksibilitet i forhold til forandringer i det som markedet etterspør. Det er lønnsomhet, og det er rekruttering til næringen. Senterpartiet tror disse utfordringene best kan imøtekommes gjennom andre tiltak enn det Regjeringen foreslår. først og fremst gjennom en målrettet satsing på forskning/utvikling med tanke på en bedre ressursutnyttelse og høyere verdiskaping på produktet, ikke minst å utnytte hele fisken på en skikkelig måte.

Vi må få på land et ferskest mulig råstoff, hvilket tilsier at vi må ha en kystnær flåte, og vi må ha en desentralisert industri og mottaksstruktur i framtiden.

Vi tror også på at et lokalt eierskap både i industri, i flåten og i oppdrett vil være gunstig i forhold til utviklingen i fiskerisektoren i tiden framover.

Regjeringens forslag og flertallets innstilling går i motsatt retning på mange av disse punktene. Vi får færre og større fartøy. Vi vil over tid få færre og større mottaks- og industrianlegg. Forslaget legger opp til å privatisere allmenningen. Man gjør en rett noen har fått til vederlagsfritt å høste av en naturressurs, til en omsettelig vare, der de som selger, vil sitte igjen som vinnere, mens de som føler seg tvunget til å kjøpe rettigheter, lett kan komme til å bli taperne.

Man kommer til å bli mer sårbar for prisfall. Man vil komme til å oppleve en økt gjeldsbelastning i næringen. Det skulle være nok å se på det som har skjedd innenfor oppdrettsnæringen de siste årene, eller i deler av flåten som har gjennomgått strukturendringer.

Senterpartiet støtter, på bakgrunn av det jeg nå har vært gjennom, ikke Regjeringens forslag. Vi ønsker ikke privatisering av allmenningen. Vi ønsker ikke å privatisere fellesskapets ressurser.

Senterpartiet er imidlertid for virkemidler som skal sikre flåtefornyelse, som kan sikre økt lønnsomhet, og som kan bidra til at vi kan få til levendehåndtering av fisk for å komme et skritt videre i utnyttelsen av og kvalitetshevingen på fisk. Vi ønsker også å opprettholde en regional balanse i kvotetildeling og i kvantum innenfor de tilgjengelige ressurser.

Vi er heller ikke motstandere av at antall fartøy skal reduseres. Det har vi opplevd over lang tid. Vi har heller ikke sagt nei til den typen ordninger tidligere, men vi sier nei til at reduksjon av antall fartøy skal skje gjennom innføring av omsettelige kvoter. Vi har støttet, både i forrige runde og i denne runden, forslaget om å innføre en strukturavgift. En slik ordning kan gjøre det mulig å kondemnere fartøy og ta ut kapasitet hvor vi ønsker å få utredet regionale kvotebanker som igjen kan disponere de frigitte kvotene. De kvotene kan da forvaltes innenfor hver enkelt region. Dette står i motsetning til en modell hvor man gjør kvotene omsettelige fiskere imellom.

Enkelte har sterkt argumentert for å redusere antall fartøy, slik at man skal få mer fisk på hver båt, og mener at det er det som skal til for å øke lønnsomheten i næringen. Jeg har ingen problemer med å forstå de fiskerne, de som er innenfor næringen, som ønsker å fange større kvantum på sin båt. Det er helt naturlig. Enhver bedriftseier ønsker å få en større andel av kaken, en større andel av markedet eller en større andel av de tilgjengelige ressursene. Det skulle bare mangle, for det er vel ingen tvil om at det å høste et større kvantum på en båt som man allerede har, vil komme til å øke lønnsomheten.

Men vi har altså i lang, lang tid redusert antall fartøy. Det er det eneste vi har gjort. Antall fartøy har gått ned i hele fiskerinæringens historie. Samtidig har fartøyene blitt større og større, og kapasiteten har økt. I St. meld. nr. 20 er det framlagt statistikk for de siste ti årene som viser at antall fartøy bare på en tiårsperiode er redusert med 24 pst., mens kapasiteten har økt med 30 pst. Denne utviklingen vil komme til å fortsette med Regjeringens forslag. Vi vil få flere båter opp mot 28-metersgrensen og færre båter ned mot 21-metersgrensen, altså økt kapasitet og dermed økt gjeldsbelastning og lavere lønnsomhet som resultat, og ikke bedre lønnsomhet, slik som flertallet håper på.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Naturligvis vil Regjeringen og regjeringspartiene ha en nasjonal forvaltning av og en nasjonal kontroll med de fiskeressursene som Norge er satt til å forvalte. Det må ikke herske noen tvil om at slik skal det også bli i fremtiden.

Jeg ser at representanten Enoksen fra Senterpartiet sier i en merknad:

«Senterpartiet mener en modell som innebærer en regional kvotebank hvor en region kan kjøpe opp fiskefartøy, vil ivareta behovet for flåtestrukturering på en langt mer kontrollert og bedre måte enn Regjeringens forslag.»

Slik kan man annullere deltakerloven.

Er det en primærkommune som nå skal få lov til å kjøpe opp fiskefartøy? Er det fylkeskommunen representanten Enoksen tenker på, eller er det kanskje aller helst et regionråd som nå skal få tilgang og mulighet til å kjøpe opp, kontrollere og regulere kystfiskeflåten?

Odd Roger Enoksen (Sp): Hvis representanten Kristiansen føler seg usikker på hva som ligger i en regional kvotemodell, hadde det kanskje vært en idé å ha stilt det spørsmålet under behandlingen i komiteen, så kunne det muligens ha vært en sjanse for å diskutere seg fram til enighet om en slik regional forvaltning.

Vi ønsker selvsagt ikke at verken regionråd, kommuner eller fylkeskommuner skal starte som fiskere og dermed annullere deltakerkoven. Vi ønsker derimot at det skal være mulig å beholde de kvotene som blir ledige gjennom nedgang i antall fartøy – f.eks. gjennom uttak, gjennom en kondemneringsordning – at de skal forvaltes regionalt og bli innenfor en region. Vi ønsker ikke at vi skal få en utvanning hvor kvoteandeler flyter fritt mellom landsdeler.

Vi tror at den modellen som flere har skissert, bl.a. Nordland fylkeskommune, kan være en god modell å bygge videre på. Men hvordan denne skal utformes i praksis, hvordan dette skal fungere i praksis, er faktisk et ganske komplisert spørsmål. Derfor har ikke vi i innstillingen sagt nøyaktig hvordan dette skal gjennomføres, vi ber om en utredning av det. Vi ønsker ikke å privatisere fiskerettighetene, slik som flertallet går inn for. Vi ønsker å få utredet alternative modeller før man setter i gang en strukturendring som medfører at noen fiskere kan kjøpe andres kvoter. Det er å begynne i feil ende.

Lodve Solholm (FrP): Representanten Enoksen sa at det er kjøparane som vinn og seljarane som tapar. Vi har eit eksempel med ringnotfartøya. Dei har hatt einskapskvoteordning med kjøp og sal no, og der har det vist seg at lønsemda har gått opp. Både dei som har kjøpt, og dei som selde, har vunne. Dei som korkje selde eller kjøpte, har også vunne, fordi ein har fått redusert talet på båtar frå 400 til under 100 og fått opp lønsemda. Er det ei grein innafor fiskerinæringa som ikkje har problem med rekrutteringa, så er det ringnotfartøya. Der går det så det susar.

Innafor autolineflåten hevdar dei sjølve at det ikkje er einskapskvoteordninga som er årsaka til at det er dårlegare økonomi no, og at lønsemda er dårlegare og gjeldstyngda større, det er fordi prisen på fisken akkurat no er veldig låg, spesielt på kvit fisk. Det er det som er årsaka til at vi har dei problema i autolineflåten, og ikkje einskapskvoteordninga.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg synes på mange måter oppdrett er det verste eksempelet i forhold til virkningene av å gjøre rettigheten omsettelig, slik man har gjort. En eksklusiv rettighet, som man har tilbudt noen få, omsatte man i en periode med høye priser. Blårussen spådde gull og grønne skoger for denne næringen, og så ble rettighetene omsatt for mellom 30 og 40 mill. kr. for én konsesjon. De første som fikk problemer da prisfallet kom, var de som hadde kjøpt seg store med lånte midler. Det ser vi også innenfor deler av fiskerinæringen, som jeg sa. Deler av autolineflåten sliter med noe av det samme. De båtene over 28 meter som har fått lov til å delta i strukturordningen, har de samme problemene.

Det er selvsagt flere grunner til at ringnotflåten går godt. Men jeg må få lov til å si at en reduksjon fra 400 til 100 fartøy, som vi har sett innenfor ringnotflåten, ville bety en dramatisk endring i forhold til bosettingsmønster og leveringsmønster for kystfiskeflåten. Jeg tror ikke Lodve Solholm fullt ut overskuer konsekvensene.

Rigmor Andersen Eide (KrF): Tidligere fiskeriminister Peter Angelsen sa til Fiskaren så sent som 4. juni 2003:

«Etter min mening er det ingen bedre løsninger for fartøy over 15 meters lengde enn de som Fiskeridepartementet har redegjort for i Strukturmeldingen.»

Videre:

«Spørsmålet er kort og godt hvordan skal kystfiskerne, som en del av vår konkurranseutsatte fiskenæring, henge med i den økonomiske og sosiale utviklingen i vårt samfunn.»

Og endelig:

«En utsettelse kan beskrives med ordtaket; «Mens gresset gror, dør kua».»

Hva er galt med synspunktene til tidligere statsråd Peter Angelsen?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg må si at jeg hadde blitt særdeles skuffet om denne replikken ikke hadde kommet.

Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, har jeg overhodet ikke problemer med å forstå de fiskere som ønsker litt større kvoter på sine båter. Jeg har overhodet ikke problemer med å forstå at en som har investert i et fartøy og som har stor ledig kapasitet, som kanskje fisker 100 dager i året, mener at en gjennom å få fiske 150 dager i året kan forbedre lønnsomheten på denne båten. Det er ganske opplagt. Jeg er selv bedriftseier. Den dagen jeg er kvitt alle konkurrenter og har en monopolsituasjon eller en større andel av markedet, vil selvsagt min bedrift få utnyttet sin kapasitet bedre, og lønnsomheten vil øke.

Men som folkevalgte og som stortingsrepresentanter har vi også et helhetsansvar som vi skal ta. For Senterpartiet innebærer det helhetsansvaret at vi ikke ønsker å privatisere allmenningen. Det er et prinsipielt ståsted fra vår side hvor vi i motsetning til Kristelig Folkeparti ikke ønsker omsettelige kvoter. Vi står faktisk fast på det Kristelig Folkeparti alltid har ment: Det er en fellesskapsressurs som skal forvaltes av fellesskapet, og som skal fordeles på de fartøy som finnes der. Så får vi finne andre måter å redusere antall båter på.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg lyttet med interesse til innlegget til Odd Roger Enoksen. Og det han ikke var inne på, var det samme spørsmålet som jeg stilte i stad: Hvordan er det med rekrutteringen, hvordan er det med ungdommen i de forskjellige fiskeriorganisasjonene? Det sa Senterpartiets forhenværende leder Odd Roger Enoksen ingenting om. Og jeg er like opptatt av det i dag, som når jeg er i de møtene. Ungdommen er stort sett ikke tilstedeværende. Hva slags medisin har Senterpartiet for å få ungdommen på plass i organisasjonene igjen?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er et ganske komplekst spørsmål Bastesen her reiser. Det er mange grunner til at ungdommen svikter fiskerinæringen. Det er klart at alder på fartøy har betydning. Senterpartiet har derfor alltid gått inn for gode finansieringsordninger for å sikre en flåtefornyelse som skal sørge for at man har attraktive, gode arbeidsplasser. Men vi ønsker ikke å gjøre det på den måten som vil bli virkningen av Regjeringens forslag i St.meld. nr. 20.

Vi har også til behandling i dag et Dokument nr. 8-forslag fra Marit Arnstad om å gi rekrutteringkvote til ungdom for å sikre rekrutteringen på den måten. Men det viktigste av alt er faktisk å sikre en distriktspolitikk som gjør at ungdom vil bosette seg i Distrikts-Norge, på kysten, i bygdene, og dermed kan utgjøre et grunnlag for å sikre rekrutteringen også i kystfiskeflåten. Det betyr at vi må sikre arbeidsplasser på land, vi må sikre alternative arbeidsplasser for dem som ikke vil inn i fiskerinæringen. For uten et helhetlig samfunn hvor det er plass til alle, blir det heller ikke noen til fiskerinæringen.

Michael Momyr (H): Mye av det som representanten Enoksen berører i sitt innlegg, er det lett å være enig i. Han peker på det faktum at det er den teknologiske utviklingen som er hovedårsaken til at vi i dag har et misforhold mellom tilgjengelige ressurser og kapasitet. Det gir oss utfordringer. Flertallet her ønsker å ta de utfordringene innover seg og gjennomføre strukturtiltak. Det går Enoksen imot.

Jeg har lyst til å stille spørsmålet til Enoksen slik: Tror Enoksen at vi kan stoppe den teknologiske utviklingen, eller endog reversere den? Og så spør jeg i tillegg: Tror Enoksen at det er en sammenheng mellom en slik holdning og det faktum at det er vanskelig å rekruttere ungdommer til næringen?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg tror overhodet ikke at det er mulig å stanse den teknologiske utviklingen, og jeg ønsker det heller ikke. Men jeg ønsker en teknologisk utvikling som går i en annen retning enn at vi stadig skal få større fartøy med større energiforbruk, større og større kapasitet, hvor et naturgitt kvantum fisk skal fanges på færre og færre fartøy, større og større fartøy med fryseri om bord, som leverer der de får best mulig pris for et frossent produkt. Jeg ønsker en utvikling i retning av fartøy som kan håndtere levende fisk, som kan bevege seg raskt over korte strekninger, hvor man kan levere til fleksible mottaksanlegg som er i stand til å håndtere levende fisk, for på den måten å ta vare på hele fisken. Det er framtiden for norsk fiskerinæring, ikke en flåtestruktur hvor vi skal ende opp med flere og flere frosne produkter som transporteres over lengre og lengre avstander, og hvor det blir færre og færre anlegg på land som skal håndtere denne fisken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (Kp): Sakene vi diskuterer først i dag, gjelder den største næringen vi har i Norge – etter olje, men det er den største næringen i sysselsetting. Det er derfor presselosjen er så velfylt i dag. (Munterhet i salen) Jeg må med respekt å melde si at vi har to journalister til stede, og det er ikke dårlig. Vi diskuterer altså den største næringen vi har i Norge, men det Stortinget og presselosjen er opptatt av, er hunder og unger. Man kan jo diskutere hva som er viktigst, om det er hunder eller unger; det kan vi spørre presselosjen om etterpå. Vi diskuterer faktisk den største næringen i sysselsetting i dag, men det gjelder så få at presselosjen ikke er interessert. Den kritikken må presselosjen gjerne ta med seg.

Stortinget vedtok i forrige stortingsperiode med Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiets støtte å sende en henstilling til Fiskeridepartementet om å utrede en enhetskvoteordning også for båter under 28 meter. Så Fiskeridepartementet har ikke gjort noe annet enn det de har fått beskjed om fra Stortinget. Det er litt for sent å forandre mening i dag. Men vi blir gjeldsslaver, enten vi vil eller ikke. For det som antakelig blir vedtatt i dag, er at det skal bli omsettelige kvoter, det skal bli legalisert. Vi har omsatt kvoter og omsatt båter med kvoter tidligere. Vi har omsatt en ressurs som vi har fått til dels gratis. Jeg for min del er vel den eneste kystfiskeren som er i Stortinget, og jeg står på denne talerstol. Jeg fikk fisken gratis fra samfunnet. Jeg kunne gå ut og fiske så mye jeg ville hele tiden og tjene penger på det. Men det skal forandres, det skal bli legalisert å omsette de kvotene. Jeg har dannet et datterselskap, så jeg kan selge aksjene. Men kvotene skal omsettes med båten, og det skal bli legalisert. Det er greit nok for dem som har posisjonert seg og har fått flere båter, som må hoppe fra den ene båten til andre for på den måten å fiske kvotene for de andre båtene – med det samme mannskapet og det samme rederiet. Det er ikke rett å gjøre det på den måten. Men er det svaret som ligger i meldingen, det folk venter på? Jeg tror ikke det. De skal leie ut kvotene eller selge kvotene, for på den måten å få legalisert det.

Meldingen sier videre at det ikke skal være noen størrelsesbegrensning innenfor en kommune. Innenfor kommunen kan man selge fra stor båt til liten båt. Og når det gjelder aksjeselskap, er det ikke noe forbud mot å selge aksjer. Aksjer kan selges ut av kommunen. Dermed er det jo omsettelig. Hvis Høyre og Fremskrittspartiet får det som de vil og opphever deltakerloven – for den skal jo fjernes – er alt plutselig omsettelig. Og de som har mest penger, kan kjøpe. Hvis man skal kalle det noe, vil jeg kalle det elefantsyke, og elefantsyke dør man av. Næringen vil dø ut, enten man liker det eller ikke.

Så til kondemneringsordningen: Ja, det skal man være med på, men man må betale det selv. Vi har brukt milliarder på å strukturere i ringnotflåten, men vi skal ikke gjøre det i kystfiskeflåten. Der skal man betale det selv. Det er ikke rett! Det er langt fra rett!

De har prøvd å privatisere næringen på Island f.eks. Ja, det fungerer – for de store. Det fungerer for de kredittinstitusjonene som låner ut penger. For dem fungerer det godt. Da er jeg mer enig med Senterpartiet når det gjelder regionalisering. Vi må jo komme dit hen at vi regionaliserer fiskekvotene, og så kan man sitte og styre og bestemme, og så får man tildelt kvote etter hvor flink man er, ikke etter hvor stor kvote man har. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Nå tror presidenten det passer at Bastesen tar opp det forslaget han har levert.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg tar hermed opp det forslaget som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Bastesen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Rita Tveiten (A): Eg vil starta med å gje fiskeriministeren ros for at han har gjeve denne stortingsmeldinga ei utforming som gjer at fleire enn berre dei heilt innvigde kan forstå kva saka dreier seg om. Dette er viktig, fordi det trengst at fleire interesserer seg for fiskeria våre og tek del i diskusjonen om forvaltinga av desse fellesressursane, både her i Stortinget og i samfunnet elles.

Når det er sagt, har eg merka meg at heller ikkje denne meldinga inneheld ei utgreiing om dei samfunnsmessige konsekvensane ved å gjennomføra strukturtiltak – denne gongen for kystfiskeflåten. Det er ei svakheit ettersom det resulterer i mangel på prosess bl.a. fram mot ordningar som vert innførde. Det stemmer ikkje når fleire representantar hevdar at me er lasta ned med den typen konsekvensutgreiing. Slike har me faktisk ikkje hatt, i alle fall ikkje på dei siste åtte–ti åra.

Gong på gong har Stortinget stadfesta at dei norske fiskeressursane tilhøyrer det norske folket i fellesskap. Og like ofte har det vore peika på at verdien av desse ressursane vert gjord tilgjengeleg for oss ved at fiskarane tek arbeidet med å henta fisken opp frå havet.

Så lenge denne retten til å fiska var gjeven alle, var dette greitt, men no er røynda ei anna. Deltaking i fisket er avgrensa, og det er deltakarlova som i all hovudsak styrer kven som har rett til å eiga fiskebåtar. Dette bør auka merksemda på at vilkåra i deltakarlova vert haldne, også dei gongene dispensasjonshøvet i lova vert nytta.

Me har fått ei ordning der fiskekvoten har fått ein pris når han vert seld saman med fartøyet. Det kjem me ikkje bort frå. Me kjem heller ikkje bort frå at denne utviklinga har skjedd over lang tid og under skiftande regjeringar.

Når no også kystfiskeflåten får si strukturtilpassing, er det viktig at ordninga sikrar målsetnaden om ei god fordeling av fiskefartøy når det gjeld størrelse og geografisk fordeling. Kystfiskarar finn me nemleg langs heile norskekysten. Kystfiskeflåten har store fortrinn når det gjeld nærleik til fiskeindustrien. Denne flåten har difor høve til å levera ferskt kvalitetsråstoff, som bør vera eit konkurransefortrinn for fiskeindustrien. Her er det rom for innovasjon og nyskaping, til liks med i andre næringar. Det bør også vera stort rom for nye måtar å handtera fangsten på, m.a. ved å ta fisken levande til land og driva med vidare oppfôring og foredling. Dette bør også sjåast i eit verdiskapingsperspektiv, ved at fisken kjem på marknaden til ulike tidspunkt og ein dermed kan få betre pris.

Det er lønsemdsperspektivet og presset på ressursane som er dei berande elementa i meldinga. Struktureringa er eitt av dei, men i denne meldinga vert det streka under at heile råstoffet skal nyttast. Det vil eg seia meg samd i. Kravet om at heile råstoffet skal takast vare på, har vore opplese og vedteke i lang tid, men det er mange element som må på plass for at dette skal verta ein realitet. Det må arbeidast med marknadssida. Det er vanskeleg å få fiskarane til å ta vare på dette restråstoffet utan at dei kan ha rimeleg tryggleik for at det finst kundar som vil kjøpa det, og til ein pris som forsvarer arbeidsinnsatsen.

I dag vert det gjort eit godt arbeid gjennom stiftinga RUBIN på dette feltet. Fleire forskingsmiljø arbeider på dette feltet. Likevel er det for lite samordning og samarbeid mellom dei ulike «lekamane» som er involverte. Det er mitt håp at fiskeriministeren vil sjå nærare på dette, og i alle høve krevja at forskingsaktivitet og resultat som er gjennomførde med staten som heil eller delvis finansieringskjelde, skal gjerast tilgjengelege for dei som vil bruka resultata til kommersiell næringsverksemd. Det bør også setjast krav om at dei ulike aktørane på feltet samarbeider og deler resultata seg imellom.

Ettersom den totale fangstmengda neppe kjem til å auka monaleg framover, vert det avgjerande kva me gjer med det råstoffet som me faktisk tek opp av havet. Kunne det vera ein idé for fiskeriministeren at han vurderer å gje eit kvotetillegg til dei fiskebåtane som har ein plan for og i praksis tek vare på heile råstoffet, i alle høve i ein overgangsfase, slik at me kan få desse hjula i gang?

Så litt om rekruttering: Stortingsmeldinga fokuserer på at tiltaka skal føra til at fleire unge ynskjer seg arbeid i kystfiskenæringa. Det håpar me alle. Men i eit slikt perspektiv er det underleg at fiskeriministeren har ivra så sterkt for å svekkja finansieringa av FINKO, Fiskerinæringens Kompetansesenter, ved å fjerna statsstøtta til denne organisasjonen. FINKO har nedlagt eit stort arbeid for å få ungdom til å velja fiskar- og fiskerirelatert utdanning og karriereval, og har lukkast med arbeidet sitt. Eg er redd det kan syna seg å vera korttenkt å svekkja FINKO, og eg håpar fiskeriministeren vil revurdera sitt syn på dette feltet.

Til slutt må eg seia at det er viktig at vi får den evalueringa som Stortinget har bestilt etter tredje driftsåret. Når me har fått den evalueringa, bør Stortinget få høve til å diskutera fiskeripolitikken på brei basis att.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg viser til saksordførerens redegjørelse om ordninger som flertallet anbefaler, og de vil selvsagt bli fulgt opp av Regjeringen.

Jeg er svært tilfreds med at en samlet komite sier seg enig i det som er mitt hovedargument for strukturtiltakene, nemlig at vi i dag har overkapasitet i fiskeriene. En naturlig konsekvens bør derfor være erkjennelsen av at det er nødvendig å tilpasse bedre fangstkapasiteten og bearbeidingskapasiteten til det ressursgrunnlaget vi faktisk har å høste av. Jeg er også enig med komiteen når det gjelder den videre behandlingen av Dokument nr. 8:88 om rekrutteringskvoter.

Overkapasitet har gitt flere svært uheldige konsekvenser. For det første gir den et vedvarende press og kappfiske for å høste mest mulig av det havet kan gi. Det igjen fører til behov for kostbare og omfattende kontroll- og håndhevingsordninger.

Senest i vinter fikk vi under lofotfisket demonstrert at overkapasitet fører til press på omforente reguleringsordninger og setter fiskerne opp mot hverandre i kampen for det daglige utkomme. Overkapasiteten har dessverre den helt logiske konsekvens at kvotene blir mindre enn de burde ha vært for hvert enkelt fartøy, noe som igjen gir lav inntekt for den enkelte fisker og økonomisk tap for samfunnet. Fordi fangstkapasiteten ikke er tilpasset ressursgrunnlaget, går meravkastningen som høsting av en naturressurs kan gi, tapt. Summen av dette gir mer eller mindre konstant behov for kortsiktige løsninger på akutte lønnsomhetsproblemer, og det har igjen medført svak rekruttering til kystfiskeflåten og en stadig eldre flåte med langtidsvirkende problemer for hele næringen.

Regjeringens forslag i strukturmeldingen om «Strukturtiltak for kystfiskeflåten» er svar på disse utfordringene, og jeg er svært tilfreds med flertallets innstilling. Jeg tar til etterretning av det er skiftende flertall og skiftende tilslutning til de enkelte forslagene.

I så måte kan jeg sitere kystfisker Halvar Larsen på «Halgeirson» fra Senja, et torskeavhengig fartøy uten lukrative silde- og notrettigheter, som i Troms Folkeblad den 11. juni i år sa følgende:

«Hvis kvotene øker og Stortinget i tillegg vedtar strukturmeldinga som vil gi oss lov til å samle flere rettigheter på én båt, ser det ikke galt ut.»

Og han legger til:

«Jeg tror vi har vært nede på det verste».

Det han ber om, er at Stortinget forandrer politikken, så kan han og de andre fiskerne både bevare fiskeværene og øke verdiskapingen fra eksportnæringen.

For meg er slike utsagn bekreftelse på at frivillige strukturkvoteordninger, frivillige kondemneringsordninger og frivillige driftsordninger er riktig medisin, og at ordtaket om at «den som har skoen på, vet best hvor den trykker» også er gyldig i fiskeripolitikken. Derfor legger jeg større vekt på fiskernes holdninger enn hva mange selvbestaltede forståsegpåere måtte mene – forståsegpåere som for lengst har forlatt fiskebåtene og fiskeværene og sitter varmt og tørt med gode inntekter fra media, offentlige stillinger eller andre trygge jobber hvor overkapasitet, lave torskepriser og lave torskekvoter ikke påvirker pengeboken, slik det gjør for fiskeribefolkningen i fiskevær, som jeg har valgt å bo i.

Strukturkvoteordningen, strukturfondet og driftsordningene som Stortinget i dag gir sin tilslutning til, vil vise seg å være noen av flere viktige virkemidler for å stanse en svært uheldig utvikling vi har sett over lang tid i fiskerinæringen. Hvis vi ikke gjør noe, vil den negative utviklingen skyte ytterligere fart. Jeg inviterer derfor til å forandre for å bevare nå, og ikke vente til det blir enda verre.

Vi har erfaringer å bygge på. For det første har lave kvoter og høy fangstkapasitet medført at torskefisket har blitt stoppet tidligere og tidligere de siste årene, hvilket har medført mye ledighet både for fiskerne og industriarbeiderne. For det andre har rekrutteringen til kystflåten vist en skremmende negativ utvikling, og for det tredje har flåten blitt dramatisk foreldet.

Det sier seg selv at det er vanskelig å fornye flåten, fordi det ikke er tilstrekkelig lønnsomhet. Men en fornyelse er samtidig helt nødvendig, fordi vi i framtiden må ta vare på 100 pst. av fisken som et kvalitetsprodukt – slik flere har pekt på, bl.a. siste taler. Kvalitetsarbeidet starter om bord, og kystfiskeflåten har unike forutsetninger for å levere råstoff av høy kvalitet. Det er et fortrinn som vil bli tatt vare på når Stortinget fatter sine vedtak i dag. Dagens flåte har samtidig problemer med å tilby ungdommen trygge arbeidsplasser og godt arbeidsmiljø. Selvsagt krever de helårs arbeidsplasser og høy nok inntekt til å klare sine forpliktelser i en etableringsfase med familie, hus og heim.

Regjeringens vilje til å forandre fiskeripolitikken på dette området må også ses i sammenheng med at det uten slike tiltak blir vanskeligere å opprettholde Norges nest største eksportnæring og selve bærebjelken i bosettingsmønsteret langs kysten – hvis ungdommen velger seg bort fra fiskeryrket og reiser til byen. Det er slike tendenser strukturtiltakene for kystfiskeflåten skal motvirke. Det verste vi kan gjøre, er å ikke gjøre noe. Det er et skrikende behov for å forandre politikken for å bevare hovedtrekkene i bosetningen langs kysten.

Derfor advarer jeg mot å følge dem som vil utsette løsningene, i en slags tro på at problemene løser seg selv hvis vi skyver dem foran oss. Jeg er enig med tidligere fiskeriminister Peter Angelsen som sa i Fiskaren den 4. juni i år:

«Spørsmålet er kort og godt hvordan skal kystfiskerne, som en del av vår konkurranseutsatte fiskerinæring, henge med i den økonomiske og sosiale utviklingen i vårt samfunn.»

Jeg har for øvrig også registrert at flere tidligere statsråder og statssekretærer i Fiskeridepartementet, fra skiftende arbeiderparti- og sentrumsregjeringer, nå gir sin støtte til de tiltakene Stortingets flertall kommer til å fatte i dag. I så måte har jeg sett en økende oppslutning i næringen om strukturtiltakene, takket være den omfattende og brede offentlige debatten vi la opp til da vi startet dette arbeidet.

Målet med forslagene er å gi kystfiskeflåten rammebetingelser som gjør det mulig for hver båteier å velge tilpasningsformer som passer for den enkelte, og som alt i alt gir bedre kapasitetsutnyttelse. Da jeg tiltrådte som fiskeriminister høsten 2001, lovet jeg å arbeide for økt lønnsomhet i hele næringskjeden, og at fiskerne skulle få større frihet i yrket sitt. Det får de gjennom vedtaket i dag.

Et hovedpoeng er at tiltakene er frivillige. Ingen skal tvinges ut av næringen.

Ordningene må derfor være så gunstige at mange nok vil benytte seg av dem, slik at vi oppnår den nødvendige struktureffekten. Både kystfiskeflåten og havfiskeflåten teller i dag for mange fartøy i forhold til ressursene, slik også en samlet komite erkjenner. De ulike gruppene i havfiskeflåten har sine strukturordninger, og mange grupper har kommet langt i reduksjon og økt lønnsomhet. Kystfiskeflåten får nå en slik mulighet.

Siktemålet for strukturtiltakene er med andre ord å legge til rette for en frivillig reduksjon av antall fartøy. Det gjør vi på en slik måte at målet om en variert flåte – sammensatt av både store og små fartøy – blir ivaretatt. Vi ivaretar også målsettingen om en geografisk spredning ut fra distriktspolitiske hensyn.

Og jeg vil gjerne presisere: Det alternativet vi nå velger bort, var en strukturtilpasning styrt av fiskere som måtte gi opp av økonomiske årsaker. Dette alternativet ville ikke gitt mulighet verken til å sikre en differensiert flåte eller til å ivareta målsettingen om geografisk spredning. Konkurser er et lite egnet virkemiddel for strukturtilpasning i et distriktspolitisk perspektiv.

Bedret lønnsomhet og dermed økt økonomisk evne til overlevelse og fornying er derfor nødvendig.

Det er viktig at utøverne har tilstrekkelig driftsgrunnlag og dermed tro på framtiden. Dette kan ikke baseres bare på større framtidige totalkvoter for fiskeriene samlet. Riktignok er vår målsetting stabile, høye totalkvoter, men vi kan vanskelig forsikre oss mot at naturen vil ha oppturer og nedturer. Vi må derfor få på plass ordninger som kan virke over tid og være tilgjengelige når den enkelte ser det økonomisk riktig å nytte ordningene.

Slik legger vi nå til rette for dem som vil satse på framtiden.

Ingen grupper i fiskeflåten kan unndra seg denne strukturtilpasningen. Og ingen kan kreve forhøyde kvoteandeler til seg og sin gruppe når andre grupper har tilpasset sin struktur til de andeler de er blitt tildelt. Som sagt: Ulike grupper i havfiskeflåten har allerede kommet langt i sin strukturtilpasning, og de tiltakene som foreslås her, skal legge til rette for det samme i kystfiskeflåten.

For kystfiskeflåten er situasjonen i dag at alle, uansett den enkeltes ambisjonsnivå, blir gitt de samme vilkårene. Effekten av dette har vært en jevn forverring for alle. Det er ingen grunn til å tro annet enn at gjennomsnittsalderen i kystfiskeflåten fortsatt vil øke dersom man ikke foretar seg noe. En stadig eldre kystfiskeflåte vil ikke kunne oppfylle framtidens krav og være det konkurransefortrinnet for Fiskeri-Norge som den skal være.

Det er det å ikke foreta seg noe som er det mest dramatiske alternativet. Jeg er forbauset over at enkelte partier her tar til orde for å utsette pinen og gjøre den større. Derfor har jeg invitert til å forandre for å bevare. En frivillig reduksjon av antall fartøy i de ulike reguleringsgruppene er med andre ord nødvendig for å legge til rette for en robust kystfiskeflåte i framtiden. Samtidig holder vi fast på kvotefordelingen mellom hav og kyst og internt i kystfiskergruppen, slik vi la opp til da Regjeringen innførte den såkalte Finnmarksmodellen for å sikre de minste båtene stabile og forutsigbare rammevilkår. En slik kystfiskeflåte kan, sammen med en tilpasset fiskeindustri, gi god nok økonomi til å sikre livskraftige lokalsamfunn.

Jeg synes det kan være viktig å lytte til den realiteten som fiskerne føler at de sliter med, nemlig dårlig strukturering på grunn av dårlig økonomi. Det kunne kanskje være riktig å sitere en kystfisker, Trond Berntsen, som i Fiskaren 24. februar i år sa følgende:

«Vi sto i valget mellom å trappe ned eller satse videre. Da planene om en ny struktur i kystflåten kom, bestemte vi oss for å satse videre.»

Og han la til:

«Fiskeprisene tar ikke nattesøvnen fra oss. Det blir verre hvis strukturplanen ikke blir gjennomført.»

Det synes jeg er ord vi skal legge oss på minne, og det står i grell kontrast til det som noen av dem som er karakterisert som mørkemenn, har gitt til kjenne, nemlig at alt blir verre hvis man gjør noe. Problemet er at hvis man ikke gjør noe, vil kystfiskerne bli de store taperne. Jeg er forbauset over at så mange gjør seg til talsmenn for å forverre pinen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg hører hva statsråden sier, og viser til at vi i næringskomiteen er enige om at fiskeriressursene er en nasjonal fellesressurs. Men vi registrerer også at stadig flere langs kysten mener at nå blir denne fellesressursen omgjort til privat eiendom for de få. Noen sier det så sterkt at kystbefolkningen på denne måten ranes, og at lokalsamfunn vil legges øde. Mine spørsmål blir da: Er denne bekymringen fra små og større kystsamfunn uberettiget? Er reaksjonene for sterke, eller viser Regjeringens analyser at frykten er berettiget, men at endringen ut fra rent økonomiske og markedsmessige grunner likevel må gjennomføres? Mener statsråden at vi bare må se i øynene at mange kystsamfunn ikke har livets rett i framtiden, og at folk i slike områder bare skal begynne å forberede seg på en fraflytting?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er interessant at representanten Arnesen så sterkt understreker at fisken er en nasjonal ressurs. Men i neste omgang tar han ikke konsekvensen av det, så nå synes jeg det er på tide at representanten Arnesen bestemmer seg for om dette er en nasjonal ressurs, som da skal forvaltes ut fra et nasjonalt regime, eller om han ønsker noe annet. Man kan ikke ønske seg begge deler. Det gjør altså representanten Arnesen seg til talsmann for også i denne sammenheng.

Så synes jeg det er viktig at man leser meldingen. Der vil man se at både driftsordningen, strukturkvoteordningen og kondemneringsordningen ivaretar to viktige hensyn. Det ene er at den geografiske bindingen som ligger der i dag, ikke blir rokket. Det andre er at da denne regjeringen gjennomførte den såkalte Finnmarksmodellen, sikret vi som den første regjering og jeg som den første statsråd at også de minste båtene fikk forutsigbarhet i kvotefordelingen. Det holder vi fast ved, slik at det ikke skal være mulig å overføre kvoter fra små til store båter eller det motsatte.

Lodve Solholm (FrP): Eg er samd med statsråden i at meldinga er eit steg i rett lei i norsk fiskeripolitikk for å sikre lønsemd, rekruttering og ikkje minst busetnad. I så måte må det vel vere eit lite nederlag for statsråden å oppleve at regjeringspartia i komiteen går inn for eit kvotetak, noko statsråden ikkje gjorde i si melding. Eg konstaterer det. Eg vil likevel gjerne høyre om det er ei lita von for desse reiarlaga som har båtar både over og under 21 meter. Dersom det skulle kome ein søknad om dispensasjon på statsrådens bord utpå haustparten om å få slå saman, innan eitt og same reiarlag, kvoten til ein båt på 18,5 meter og ein på 25 meter, for å samle kvotane på den eine båten, er det mogleg at ein kan få dispensasjon frå det stivbeinte regelverket som ligg i meldinga?

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg er glad for og er ikke overrasket over at Fremskrittspartiet står for fremskrittspolitikk i fiskerisammenheng. For det vi nå legger fram og som blir vedtatt i Stortinget, er, som det er blitt sagt, et steg i riktig retning. Det er et viktig steg for å sikre bosettingen og sikre mangfoldet i norsk fiskerinæring.

Det at det blir innført et kvotetak på tre kvoter pr. fartøy, har ikke jeg som statsråd og Regjeringen noen problemer med å forholde oss til. Det ville være begrenset hvor mange kvoter som det var interessant å kjøpe opp på hvert enkelt fartøy, fordi praktisk gjennomføring av fisket ikke tillater at man kan samle et ubegrenset antall. Dernest er det slik at mange av dem som nå vil strukturere seg, er folk som eier to og tre båter, og som nå vil bruke anledningen til å ta ut fartøy for å redusere kostnadene og på den måten gjøre at mannskapet slipper å gå fra to til tre båter for å ta den samme kvoten som de nå kan ta på ett fartøy. I så måte er dette et viktig framskritt.

Så kommer jeg i håndteringen og oppfølgingen av Stortingets vedtak til strikt å holde meg til det vedtaket som er gjort. Jeg kommer ikke til å forholde meg til tenkte søknader som ikke ligger på mitt bord. Jeg kommer til å forholde meg til Stortingets vedtak på en skikkelig måte, og ikke gå ut over de begrensningene som der er lagt.

Åsa Elvik (SV): Eg synest det er skuffande at statsråden følgjer opp retorikken frå representanten Kristiansen. Eg hadde vel eigentleg venta meg betre frå statsråden, om eg ikkje venta meg betre frå Kristiansen. Eg trur vi alle er einige om å leggje vekt på kva næringsaktørane seier, men eg synest det er oppsiktsvekkjande at Regjeringa sin politikk pr. definisjon skal falle saman med landsmøtevedtak i Norges Fiskarlag, og at ein av makelegheitsomsyn ikkje vil ta innover seg at det er betydeleg usemje også i Norges Fiskarlag. Det synest eg er veldig spesielt.

Dåverande fiskeriminister Peter Angelsen sa i ein debatt i Odelstinget i 1999, i ein kommentar til Framstegspartiet sitt forslag om å utrede ressursavgift:

«Grunnrenteavgiften passer best i en virkelighet der privatisering av fellesressursene er gjennomført, og hvor det derfor er nødvendig å trekke inn i felleskassen en andel av grunnrenten til fordeling.»

Er bakgrunnen for at statsråden no sender ut på høring forslag om å greie ut ressursrente, at ressursen i praksis er privatisert, og at ein har behov for å trekkje inn ein del av det til felleskassa?

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg er tilfreds med at det er bred enighet om at vi nå skal utrede ressursrente. Så får vi når utredningen foreligger, legge den fram for Stortinget og få en skikkelig debatt om hvordan vi skal forholde oss til dette i framtiden. Men dette er i hvert fall en måte å sikre at samfunnet får sin rimelige andel av den verdiskapingen som der foregår.

Representanten Elvik sa at hun hadde forventet mer av statsråden. Til det er det å si at det får stå sin prøve. Jeg hadde for så vidt ikke forventet noe annet av representanten Elvik, og så får man tolke det som man vil, ikke minst med bakgrunn i en del av de utsagnene som er kommet. Det er gjort et stort poeng av at det å slå sammen to fartøy skulle øke gjeldsgraden i næringen. Det er jo en feilslutning. Og når man til de grader bruker banklineflåten som eksempel på at gjeldsbelastningen har steget, har man med respekt å melde ikke forstått regnestykkene, for i den gruppen er den faktisk blitt redusert fra 1,8 til 2 milliarder totalt.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er interessant å registrere det fiskeriministeren sier om Kristelig Folkepartis seier med hensyn til kvotetak, at det er uten praktisk betydning, og at man derfor ikke har sett noen grunn til å motsette seg det. Det er også interessant å registrere at fiskeriministeren sier at konkurser er et lite egnet virkemiddel i forhold til flåten. Da er det merkelig at statsråden lar akkurat det skje i industrien.

Men så litt til dette med kjøp og salg av kvoter. Som jeg har sagt gjentatte ganger i mine tidligere innlegg, har antall fartøy gått ned med 24 pst. i løpet av ti år. Det fiskeriministeren ønsker skal skje, har altså skjedd hver eneste dag i fiskerinæringens historie. Det er blitt færre fartøy, det er blitt færre fiskere, og dermed er det blitt større kvoter på hver båt. Men det er en vesentlig forskjell på det som har skjedd tidligere, og det man nå legger opp til. Hvem er det som vil selge? Det er de som nærmer seg pensjonisttilværelsen, og det er de nyetablerte som har så høy gjeld at nervøse banksjefer framtvinger salg. De som vil kjøpe, er de som har 10–15 år igjen til de blir pensjonister og som har kapital til å kjøpe. Er det de unge nyetablerte fiskeriministeren ønsker ut av næringen med tvang fra deres bankforbindelser?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det skulle egentlig være unødvendig å spørre om det er ungdommen jeg vil ha ut av fiskerinæringen, når jeg så sterkt har understreket at nettopp ved å øke lønnsomheten kan vi gi grunnlag for at rekrutteringen skal vokse. Det er altså slik at fiskeriavhengige Finnmark nå har høyest gjennomsnittsalder på fiskerne. Rekrutteringen til kystflåten svikter dramatisk, mens man står i kø for å være med på ringnotflåten, som har strukturert seg. Det forteller at dette nytter.

Senterpartiets medisin er at alle skal tjene like lite. For det er jo ikke slik at vi forhindrer at folk kan kjøpe et enkelt fartøy med en enkelt kvote, det vil være like omsettelig etter de godkjenningsordningene som er. Men hva er galt med at en som eier to båter, skal få lov til å slå disse sammen til én kvote på én båt og derved redusere kostnadene? Det øker ikke gjeldsgraden. Jeg har tillit til at fiskerne – men jeg skjønner jo at verken Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV har det – er i stand til å investere på en måte som gjør at de både kan forvalte dette og betjene lånene sine. Der har jeg tillit til fiskerne.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

Grunnen til at denne meldingen er lagt fram, er at man vil øke lønnsomheten i kystfisket. Er det for å øke lønnsomheten at man har innført at det skal betales en ressursavgift, øker det lønnsomheten at man må betale for kvoter? Det vil jeg gjerne ha svar på.

Så er det en annen ting. Høyre går jo inn for å privatisere fiskeallmenningen. Vil de også gå inn for å privatisere de øvrige naturressursene, som havet, kysten, skogen, vannet, oljen og gassen?

Statsråd Svein Ludvigsen: Et nøkkelord er lønnsomhet, eller mangel på lønnsomhet i denne næringen. Jeg er fornøyd med at en samlet komite erkjenner at det er overkapasitet. Da er spørsmålet: Hva gjør vi med det? Vi fra Regjeringen og flertallet i denne salen kommer med tiltak. Men jeg registrerer at andre sier: Nei, la oss skyve det foran oss, det er så vanskelig, det er så problemfylt. I tidligere debatter ble det fra Arbeiderpartiets side sagt klart til meg: Nå må vi ikke strukturere, for nå er det så vanskelig. Jo, det er nå vi må gjøre en del tilpasninger, og det bør også representanten fra Kystpartiet være villig til.

Så er det slik at vi har satt i gang et arbeid med å utrede en ressursavgift. Det er ikke besluttet at det skal gjennomføres. Vi skal utrede det, og så vidt jeg registrerer, er samtlige partier enig i at det er en viktig utredning, slik at vi kan få konkludert. Det kan faktisk være med på å motvirke den tendens at enkelte kan hente ut store gevinster ved kjøp og salg av fartøy med rettigheter. Fisken er en nasjonal ressurs, og den skal forvaltes som en nasjonal ressurs. Det er Regjeringens holdning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er et alvorlig tankekors at vi på den ene siden har unike muligheter for utvikling av næringsaktivitet langs kysten, ikke minst i fiskerinæringen, samtidig som vi på den andre siden ser at deler av kysten er de områdene som har størst nedgang i folketallet. Det gjør at Arbeiderpartiet mener at det er behov for å utforme en ny og helhetlig kystpolitikk. Vi vil at kysten skal være en drivkraft for en nasjonal verdiskaping, og gjennom det vil vi også legge til rette for en stabil bosetting i kystområdene. Da er det også viktig å legge til rette for en utvikling av fiskerinæringen, for det første gjennom en strategisk utvikling. Her må vi bl.a. stille det grunnleggende spørsmål hvordan det er mulig at vi har en fiskerinæring hvor vi fisker fisken i Norge, fryser den ned, sender den til Kina og får den bearbeidet, og så får den sendt tilbake igjen til Europa. Vi må ha en strategisk satsing hvor vi utnytter de fortrinnene som vi har for utvikling i denne næringen. For det andre må fiskerinæringen bidra til utvikling langs hele kysten.

Fiskeressursene er en samfunnsressurs som må forvaltes til beste for bosetting og næringsutvikling langs hele kysten. Det er en styrke at næringen har en struktur der aktørene varierer i størrelse, og at de hver på sin måte danner grunnlag for levedyktige lokalsamfunn. Da er det også behov for en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten. Det må legges til rette for en moderne og variert flåte som kan sikre industrien helårig tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet. Men det er ikke noe mål i seg selv å redusere antallet fiskefartøyer. Imidlertid kan det i noen tilfeller være et mål å redusere overkapasitet, slik at man unngår økt press på ressursene, og slik at lønnsomheten i flåten forbedres.

Arbeiderpartiet er imidlertid mot fritt omsettelige kvoter i fiskeflåten. Vi mener derfor at det ikke må innføres ordninger som gir en enkelt utøver en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvote. Det er noe prinsipielt annet enn å ha rett til å delta i lukket fiskeri, og det tilsier at det heller ikke bør innføres permanente strukturkvoter ved at en f.eks. kan beholde en andel av kvotetillegget i en enhetskvoteordning utover den fastsatte perioden.

Arbeiderpartiet har ikke sagt at vi er imot strukturtiltak for fiskeflåten. I mange tilfeller har Arbeiderpartiet bidratt til å innføre strukturtiltak. Men vi må jo for det første vite hva virkningene er av de tiltak som iverksettes. Derfor har Arbeiderpartiet kritisert at de samfunnsmessige konsekvenser ved å gjennomføre de tiltak som foreslås i dag, ikke er utredet tilfredsstillende. Dernest mener Arbeiderpartiet at det er behov for å utrede alternative måter å gjøre det på, og har derfor foreslått at det blir utredet en regional modell for forvaltning av fiskeriressursene, herunder regionale kvotefond/kvotebanker – med andre ord regionale strukturordninger som sikrer en stabilitet i forhold til de ulike delene av landet.

Dessverre er det ikke flertall for å foreta disse utredningene før Stortinget i dag skal ta sin beslutning. Derfor har Arbeiderpartiet også i dagens innstilling gått inn i en subsidiær vurdering i forhold til de forslag som Regjeringen har lagt fram.

Statsråden understreker betydningen av handling. Ja, det kan være viktig. Men dersom man handler feil, kan skadevirkningene av beslutningen være større enn om man ikke hadde handlet, men tatt seg tid til å vurdere hva man skulle gjøre, før man handlet. Arbeiderpartiet mener at det forslaget Regjeringen har lagt fram, er prinsipielt noe helt annerledes enn det vi så langt har sett i norsk fiskerinæring. Derfor er det også fra Arbeiderpartiets side på to punkter sterkt understreket at det må være et minimum at man foretar endringer i forhold til Regjeringens opplegg. Regjeringens forslag er prinsipielt annerledes ved for det første at det ikke begrenser antallet som kan slås sammen, og for det andre at det ikke begrenser i tid. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er nødvendig at det settes et kvotetak på tre fartøy, slik som det for så vidt blir flertall for i dag, men Arbeiderpartiet mener også at det må settes en avgrensning i tid. Og det er oppsiktsvekkende at partier som i denne sal har gått intenst imot å innføre enhetskvoteordninger under henvisning til virkningene av det, faktisk i dag går inn for ordninger som bringer oss langt videre. Dagens forslag og de vedtak som i dag gjøres, (presidenten klubber), bringer oss nærmere en privatisering av fiskeressursene. Derfor er det prinsipielt noe helt annet enn det som er innført tidligere, og derfor er også Arbeiderpartiet imot Regjeringens forslag og har klare alternative forslag.

Presidenten: Det var ei lang avslutning.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Raymond Robertsen (H): Mens jeg hørte på siste taler, kunne jeg ikke unnlate å tenke følgende: Dersom de utredningene man etterlyser, og det man ønsker å utsette, hadde blitt satt i gang under den tiden da denne personen var fiskeristatsråd, hadde man kanskje nå vært ferdig med å igangsette tiltak. Men heldigvis gjør Stortinget det likevel.

Debatten rundt strukturtiltakene for kystfiskeflåten har engasjert hele kysten, og har resultert i mange medieoppslag. Jeg vil si at det på mange måter har vært en merkelig debatt, og noen har gjennom desinformasjon klart å skape et helt feilaktig bilde av konsekvensene av en slik ordning. Spesielt er det at de som er mest imot dette, ikke er de som ordningene angår, men i stor grad personer utenfor fiskeriene. Noen lokalpolitikere, stortingspolitikere og kjente akademikere har gjennom lang tid spådd både rasering av fiskeriene, arbeidsledige fiskere og øde kystsamfunn som konsekvens av ordningen med strukturtiltak i kystflåten. Jeg er sikker på at dette ikke vil bli resultatet.

Et levedyktig kystsamfunn forutsetter at folk kan leve av sitt arbeid og skape et økonomisk overskudd og trygghet for seg og sin familie. Regjeringens forslag til strukturtiltak for kystflåten har dette som utgangspunkt. I dag vet vi at mange fiskere eier flere båter for å ha nok å fiske på. Dette medfører store kostnader både til administrasjon og til vedlikehold. De fisker opp kvoten for en båt, for senere å gå videre til neste båt. En slik situasjon krever handling, og fiskernes etterlengtede tiltak vedtas av Stortinget i dag.

Dessverre er det ikke alle partier som ønsker å hjelpe fiskerne i denne situasjonen. Arbeiderpartiet reiser land og strand rundt og påpeker problemene i fiskeriene. Bare det i seg selv er jo en gedigen kritikk av deres egen fiskeripolitikk, som de har formet gjennom 60 år. Paradokset er at det nettopp er Arbeiderpartiet som ikke ønsker handling nå, men ønsker å utsette det. Jeg hadde ikke tort å se konkurstruede fiskere i øynene dersom jeg ikke hadde ønsket å avhjelpe situasjonen, når situasjonen er der. Problemet er vel at en rekke pensjonerte toppolitikere nettopp i Arbeiderpartiet har ønsket Regjeringens opplegg velkommen.

Noen miljøer ønsker å forkaste ordningen, med det argument at man i stedet må ta rettigheter fra trålerne. Dette vil i så fall være siste spikeren i kista for en kriserammet fiskeriindustri langs kysten. Tusenvis av mennesker på de ytterste holmer og skjær har sitt innkomme nettopp gjennom en industri som også er avhengig av råstoff fra en havgående flåte.

Det skjer ingen omfordeling av kvoter mellom fartøygrupper, og vi vet at kystflåten står for 71 pst. av fanget torsk av den norske totalkvoten. Derfor er det bra at Stortinget vedtar Regjeringens forslag til strukturtiltak, for dermed å sikre kystflåten fortsatt lønnsomhet og levende lokalsamfunn rundt hele kysten.

Michael Momyr (H): Samtidig med at vi diskuterer St.meld. nr. 20, har vi også til behandling Dokument nr. 8:88, om rekrutteringskvoter. Det er en samlet bekymring i komiteen, tror jeg, for vi ser problemet med rekruttering til næringen. Vi er enige om at det er et misforhold mellom kapasitet og ressurser. Debatten i dag avslører at vi er uenige om løsningene, i hvert fall er vi uenige om hvordan vi skal iverksette løsningene, men vi er enige om at vi må se på det rekrutteringsproblemet som vi har.

Vi må prøve å forene det faktum at vi har en kystkultur som gjennom generasjoner har vært preget av mangfold, med at ungdom i dag ønsker moderne arbeidsplasser, de ønsker arbeidsplasser som gir en stabil inntekt. Det er utgangspunktet når en samlet komite nå ber om en gjennomgang av eventuelle rekrutteringsordninger for ungdom.

Det er fire punkter vi peker på i komitemerknaden, og som vi ber om at det blir tatt hensyn til i gjennomgangen. For det første ønsker vi å få en vurdering av effekten av tidligere ordninger som har vært forsøkt og gjennomført. Vi ønsker å få en vurdering av konsekvensene i forhold til deltaker- og reguleringsbestemmelser. Vi ønsker en vurdering av hensiktsmessigheten av en tidsavgrensning og hvor lang tidsavgrensningen måtte være. Og vi ønsker å få en vurdering av om det er hensiktsmessig å ha en øvre aldersgrense på 25 år.

Det vi håper kan komme ut av denne utredningen, er at vi klarer å snu den negative utvikingen som vi ser, ved at alderen på fiskerne, utøverne, blir stadig høyere. Jeg har tillit til at det kan gå an å snu denne utviklingen, for kystkulturen i Norge preges av å være omstillingsdyktig – den preges av mangfold og omstillingsdyktighet.

Jan Sahl (KrF): Jeg skal ikke gjenta argumentasjonen fra en interessant og viktig debatt, men jeg vil gjerne kommentere den rørende omsorgen for Kristelig Folkeparti som på nytt igjen har vært vist fra opposisjonen. Jeg synes det er noe spesielt når Arbeiderpartiet viser til uttalelser fra Skjervøy, en kommune hvor Kristelig Folkeparti har rent flertall. Dersom Skjervøy nå har blitt en idealkommune for Arbeiderpartiet, er vi stolte over det. I Skjervøy kan de nettopp vise til at på grunn av at de har maktet en omstilling av kystflåten, fungerer det meste i kommunen. Vi er stolte over det vår ordfører der har fått til.

SV er redd og bekymret for Kristelig Folkeparti. Da vil jeg si: Hvem har ikke uro for framtiden når det gjelder fiskerinæringen. Men i denne saken gjelder det etter vår mening nå å komme seg over angsten og handle. Jeg minner om det kraftige påtrykket om økte kvoter som kom fra fiskerne i mars da torskefisket ble stoppet. Det burde etter Kristelig Folkepartis skjønn ha bekymret SV mer. Der har vi en felles bekymring som jeg tror vi kan være med på å løse med det som i dag er lagt fram.

Odd Roger Enoksen hadde også en hilsen til Kristelig Folkeparti. Representanten Odd Roger Enoksen sa: Vi står fast på det Kristelig Folkeparti alltid har ment. Ja, jeg er nå ikke så veldig sikker på det. Vi stod sammen i Innst. O. nr. 55 for 1998-99, der vi bad om at Regjeringen skulle greie ut den enhetskvoteordningen vi i dag har til behandling. Det er den ene siden av det. Den andre siden av det er at vi hadde en fiskeriminister i sentrumsregjeringen som i fredagens Fiskeribladet kommer med en sterk oppfordring til oss alle om nettopp å gå inn for det som i dag ligger på bordet. Han sier:

«En utsettelse kan beskrives med ordtaket; «Mens gresset gror, dør kua». Derfor er det å håpe at de som skal fatte beslutning har is i magen og er rakrygget nok til å stå på de signaler som ble gitt for flere år siden. Politisk forutsigbarhet er viktig for de som skal investere i framtiden og gis mulighet til å skape trygge arbeidsplasser.»

Det er en sterk oppfordring fra en felles fiskeriminister til både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Til slutt vil jeg bare kort si: Når det gjelder industrien på land, er den uhyre interessert i nettopp det som skjer i dag. Hvis vi får en kystflåte med større kvoter, sier industrieiere at de er interessert i å inngå avtaler med kystflåten for å få helårige leveranser, og de kan tilby bedre pris. Det ønsker Kristelig Folkeparti.

Statsråd Svein Ludvigsen: Noen korte merknader til spørsmål som er rettet til meg.

Først: Jeg skal selvfølgelig følge opp de vedtakene som blir gjort i begge de to sakene som vi nå behandler. Tiltakene, hvis de blir brukt – for dette er frivillige tiltak – er ment å skulle gi en sterkere og mer lønnsom flåte. Målet er å snu trenden med at sesongene blir kortere og kortere med påfølgende problemer både for fiskeindustrien og fiskerne. Kappfiske gir dårligere kvalitet og mindre inntekt, og derfor trenger nå kystflåten å få tiltak som øker lønnsomheten og fornyelsen, forbedrer arbeidsmiljøet og bedrer sikkerheten for fiskerne på havet, og som gjør at ungdommen velger fiskeryrket. Lederen i Troms Fiskarfylking sa nå like før helgen i Fiskeribladet:

«Med den nye strukturen har folk en sjanse til å berge seg på en båt i stedet for på tre. Men vi har nå i grunnen tapt både båt og folk hele tiden de siste årene, så dette fører neppe til noen dramatisk endring.»

Derfor blir Schjøtt-Pedersens ord som om han synes det er greit at fiskeriministeren har handlingskraft, men han bør helst ikke handle. Det er jo et resultat av den feilslåtte politikken at vi har de resultatene som vi nå ser i kystflåten. Derfor er det nødvendig å endre det, når ryggraden i kystflåten er over 34 år, når gjennomsnittsalderen for fiskerne i Finnmark er 46 år, når rekrutteringen har sviktet de siste 14 år. For 14 år siden var en av tre fiskere under 30 år. Nå er en av fem fiskere under 30 år. Da må vi, med respekt å melde, gjøre noe.

Så noen merknader til det som er sagt.

Det blir ikke mindre fisk for kystflåten ved de ordningene som blir innført her, slik man kunne få inntrykk av i representanten Arnesens innlegg. Fordelingen mellom kystfiske og havfiske ligger fast, Finnmarksmodellen ligger fast, og de geografiske bindingene ligger fast. Det er heller ikke riktig som Schjøtt-Pedersen og flere var inne på, at meldingen ikke behandler sysselsettingsmessige og distriktsmessige konsekvenser. Jeg refererer til kap. 11. Men nå er det slik at disse ordningene er frivillige, og dermed er det også umulig å foreta en fullstendig konsekvensutredning. Det hadde kun vært mulig hvis det hadde vært tvangstiltak.

Så er det flere talere, bl.a. Bendiks H. Arnesen, som gir inntrykk av at hvis man bare lar være å innføre disse frivillige ordningene, vil flukten fra fiskeryrket stoppe opp. Men det er altså slik at kysten og lokalsamfunnene langs kysten har opplevd en kontinuerlig nedgang i antall fiskere og antall fartøy fra 1949, og det er altså Arbeiderpartiet som har sittet med ansvaret den lengste tiden. Derfor må vi gjøre noe annet enn det vi har gjort til nå.

Så blir det brukt som eksempel at banklineflåten er forgjeldet. Det faktiske forhold er slik at antall fartøy i banklineflåten har gått ned fra 98 til 53, gjennomsnittlig gjeld har gått opp fra 20 mill. kr til 34 mill. kr, men summen av gjeld i denne flåten er gått ned med 1,8–2 milliarder kr. Det viser at det også i kystflåten kan skje at total gjeld går ned. (Presidenten klubber.)

Hvis jeg får lov, president, bare et siste svar til representanten Tveiten om å gi et tilskudd til dem som bearbeider hele fisken. Det er en interessant tanke, vi får evaluere det, men vi kommer ikke bort fra at vi da må ta fra noen andre. Men jeg tar med meg forslaget.

Presidenten: Presidenten vil minna om taletida. Me har ein lang, lang dag framom oss.

Fleire har ikkje bede om ordet til sakene nr. 1 og 2.

Etter ynske frå familie-, kultur og administrasjonskomiteen vil presidenten føreslå at sakene nr. 3 og 4 vert handsama under eitt. – Det er å sjå som vedteke.