Åslaug Haga (Sp) (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg innledningsvis bemerke det uheldige i at komiteen har fått svært begrenset tid til å behandle meldinga om det nordiske samarbeidet. For framtida bør komiteen organisere sitt arbeid på en måte som gjør at hastverk i denne typen saker blir unødvendig.

Gjennom de mer enn 50 år samarbeidet i Nordisk Råd har bestått, har organisasjonen til fulle vist sin eksistensberettigelse og opparbeidet seg en betydelig legitimitet både innad i vår region og utad. Den har vist vilje og evne til å omstille seg til nye problemstillinger i vår samtid, samtidig som den bygger videre på det nordiske særpreget.

Stortingsmeldinga om nordisk samarbeid viser med all tydelighet det tette og omfattende samarbeidet mellom de nordiske land. For det første har vi det formelle samarbeidet i Nordisk Ministerråd med nordiske samarbeidsministere, og vi har fagministerråd på 17 saksområder. I tillegg har vi de nordiske statsministermøtene og møtene som finner sted mellom utenriksministrene, forsvarsministrene og utviklingsministrene. På parlamentarikersida har vi et omfattende samarbeid fastlagt gjennom Nordisk Råds rammer, med nasjonale delegasjoner, nordiske fagutvalg, komiteer og nordiske partigrupper. Men dette er bare toppen av et hyggelig isfjell. Det offisielle nordiske samarbeidet hviler på en underskog av nordisk samarbeid og kontaktskapende virksomhet mellom hundretalls av organisasjoner og foreninger, og det er derfor etter mitt syn viktig med et godt samarbeid mellom myndighetene og den frivillige sektor. Den demokratiske samfunnsdialogen skal omfatte alle berørte parter, frivillige organisasjoner, næringsliv, faglige sammenslutninger samt regjeringer og politiske partier, for å nevne noen. Flertallet i komiteen understreker da også betydningen av arbeidet for å trekke inn de frivillige organisasjonene og den frivillige sektoren i det videre arbeidet på en minst like sterk og god måte som en har gjort tidligere.

Det er en samlet komite som gir sin støtte til Regjeringas prioritering av en fortsatt systematisk nedbygging av grensehindre mellom de nordiske land. Folk i Norden forventer at det skal være enkelt å reise, bo, studere, få sykebehandling, osv. i et annet nordisk land. Personmobiliteten har helt siden samarbeidets spede begynnelse vært betraktet som grunnleggende for utviklingen av Norden. Mobilitetsfremmende tiltak og avskaffelse av byråkratiske og juridiske grensebarrierer må derfor være et prioritert innsatsområde også framover.

50 års framgangsrikt samarbeid til tross: Ambassadør Norrbacks rapport viste oss at vi ikke kan hvile på laurbærene, og komiteen understreker da også at det er god grunn for Regjeringa til å foreslå regelendringer når det viser seg i praksis at eksisterende regler utgjør et hinder for alminnelig nordisk samkvem. Det forventes derfor at Ministerrådet til den kommende Nordisk Råds sesjon legger fram konkrete forslag til løsninger på noen av de problemene som ble omtalt i Norrback-rapporten.

Men sjølsagt har vi oppnådd mye i form av forpliktende konvensjoner og avtaler. Gode avtaler er imidlertid ikke nok. Det har dessverre vist seg at det er store mangler på kunnskap om rettigheter i forbindelse med mobilitet, at også håndhevende myndigheter har mangelfull kunnskap. Det er derfor nødvendig med både informasjon til allmennheten og styrket kompetanse hos ansvarlige myndigheter. Meldinga bærer bud om at viktige skritt er tatt for å følge opp disse forhold. Jeg tenker da på styrking av informasjonstjenesten Hallo Norden og rekken av seminarer for å skolere den nasjonale forvaltningen. Det er grunn til å gi honnør til samarbeidsministeren for dette.

En samlet komite påpeker også viktigheten av at man blant en rekke gode forslag og rapporter evner å utkrystallisere klare prioriteringer i Nordisk Råds arbeid. I den forbindelse oppfordres den norske delegasjonen til å arbeide for en klarere prioritering av saksområder og en målrettet dialog mellom Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd.

Det kan være fristende å presentere en lang rekke eksempler på godt, aktuelt nordisk samarbeid. Et eksempel er oppfølgingen av den nordiske strategien for bærekraftig utvikling. Strategiens 20-årige hovedmål om mer kortsiktige, konkrete resultatkrav er et godt eksempel på en regional, samordnet miljøpolitikk. Strategien er presentert både for EU og på toppmøtet i Johannesburg i 2002. Det videre arbeidet med strategien fokuserer på operasjonelle indikatorer for måloppnåelse i forhold til bærekraftig utvikling og inkludering av sosiale og økonomiske parametre i politikken for en bærekraftig utvikling.

Et annet eksempel kan være kjønns- og likestillingsarbeidet, hvor Norden fortsatt i høyeste grad er foregangsregion. Det er blitt rettet særlig oppmerksomhet mot handel med kvinner, noe som også innebærer satsinger i nærområdene i form av kampanjer, informasjon og etablering av nettverk. Dette er et alvorlig problem med mange aspekter. Økonomisk og sosial nød og organisert kriminalitet er sider av denne aktiviteten.

Flertallet i komiteen understreker at begge de nevnte saksfelt, miljø og kampen mot handel med kvinner, er områder man bør være spesielt oppmerksom på i tida framover.

Flertallet i komiteen er opptatt av det tradisjonelt nære nordiske samarbeidet på det bistandsmessige og humanitære området, og at dette blir videreført. De nordiske land etterstreber et nært nordisk samarbeid i internasjonale organisasjoner, især innen Verdensbanken og FN-systemet. Nordisk samråd omfatter også, som kjent, nordiske kandidater til internasjonale verv og i en del tilfeller også stillinger.

Komiteens flertall er opptatt av videreføringen av det nordiske samarbeidet om europeiske spørsmål. Effekten av økt globalisering og fordypning av integrasjon i Europa vil øke behovet for nordisk samordning for å forsterke Nordens innflytelse og for å fremme nordiske verdier og interesser internasjonalt. Det nordiske samarbeidet er en viktig kanal for å gjøre nordiske synspunkter kjent og for å fremme nordiske interesser med henblikk på viktige prosesser i EU. Følgelig understreker flertallet i komiteen det positive i at Regjeringa legger vekt på å videreføre tidligvarslingssystemet for konkrete EU- og EØS-spørsmål. Systemet sikrer at saker til behandling i EU og EØS av fellesnordisk betydning drøftes i en nordisk ramme på et tidlig tidspunkt. Regjeringas arbeid med å styrke de nordiske kontakter og den informasjonsutveksling som er relevant for Norge i forhold til EU, er derfor viktig.

Særlig relevant i denne sammenheng er det å påpeke den forestående revisjonen av EUs strukturfondpolitikk og den betydelige oppgave det er å skape forståelse i EU for Nordens særlige regionalpolitiske utfordringer. ESAs krav om omlegging av den norske modellen for differensiert arbeidsgiveravgift, en modell som samtlige partier i denne sal ønsker å beholde, er en treffende aktualisering av dette poenget.

Flertallet i komiteen framholder det konfliktforebyggende og fredsbevarende arbeidet som viktig. Blant annet på Balkan har vi praktiske og gode eksempler på dette, som bør forvaltes videre. Også på annet forsvarspolitisk samarbeid har det nordiske samarbeidet vist seg nyttig. La meg eksempelvis nevne det nordiske forsvarsmateriellsamarbeidet, som fremmer kostnadseffektivt samarbeid om innkjøp og vedlikehold, og som siden etableringen har gitt betydelige besparelser.

For øvrig understreker flertallet i komiteen at det nordiske samarbeidet må videreutvikles i forhold til alle de øvrige regionale samarbeidsbestrebelsene – Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og Arktisk Råd. Miljøsamarbeid, inkludert arbeidet med atomopprydding, understrekes spesielt.

Fremskrittspartiet har omfattende særmerknader som jeg regner med at partiets representanter vil redegjøre for. Det er verdt å merke seg at Fremskrittspartiet igjen er tilbake i sitt gamle spor om at Nordisk Råd i sin nåværende form bør legges ned eller omorganiseres. Det foreligger imidlertid ingen konkrete forslag fra Fremskrittspartiets side om utmeldelse. Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet i sine merknader sier at de ikke ønsker «å legge ned nordisk samarbeid». Det ville for øvrig blitt svært krevende.

La meg avslutningsvis på Senterpartiets vegne vende tilbake til viktigheten av at nordisk samarbeid forankres på alle nivåer i nordisk samfunnsliv. Erfaringsutveksling mellom de nordiske folk på individnivå er en forutsetning for å skape legitimitet og framdrift i arbeidet i framtida. Senterpartiet, sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker derfor å understreke betydningen av å opprettholde nordisk United World College i Fjaler. Denne unike skolen ble åpnet i 1995 etter vedtak i denne sal og med støtte fra de nordiske regjeringer. Skolen har 200 elever fra 80 land, en stor del av disse fra konfliktområder. Fra norsk side har det tradisjonelt særlig vært vektlagt at skolen skal være et redskap for å fremme nordiske verdier med hensyn til fredsarbeid og formidling av humanitet. Med neste års forslag til statsbudsjett trues skolen av nedleggelse, noe som er dypt beklagelig. Skolen er et eksempel på nordisk samarbeid med effekt på individnivå for hver enkelt ungdom som får skape og utvikle seg, og den er et godt eksempel på hvordan det nordiske verdifellesskapet er et tankegods som fortjener å formidles.

La meg avslutningsvis tilføye at det er viktig at det tradisjonelle samarbeidet i nordiske rammer ikke nedprioriteres ettersom nye elementer i samarbeidet øker. Det nordiske kultursamarbeidet, i vid forstand, må fortsatt være bærebjelken i samarbeidet. I en periode med innstramminger er det viktig å arbeide for at kulturens sentrale plass i det samlede nordiske samarbeidet ikke svekkes. Felles historie, felles kulturarv, felles demokratiske tradisjoner og en langt på vei likeartet samfunnsstruktur er fundamentet for at de fem nordiske land og de sjølstyrte områdene har etablert et formalisert samarbeid som har vart i mer enn 50 år. Det nordiske samarbeidets struktur er et forbilde for andre regionale samarbeid. En kjerne i dette samarbeidet er at nordboernes rettigheter i Norden blir ivaretatt. Derfor er oppfølgingen av Norrback-rapporten svært viktig. Vi må innse at folk i Norden har forventninger til praktiske resultater, og det er ikke minst vi, parlamentarikere og ministre, som skal sørge for at forventningene blir oppfylt.

Jeg anbefaler til slutt, som saksordfører, komiteens innstilling til vedtak.

Bendiks H. Arnesen (A): Integrasjon og samarbeid mellom våre nordiske land har lange tradisjoner, og jeg tror kanskje at det enkelte ganger kan bli sett på som en selvfølge. Likevel, i foregående år har det nordiske samarbeidet i stor grad fokusert på nedbygging av grensehindringer mellom de nordiske land, dette fordi den nordiske integrasjonen ikke hadde kommet så langt som man hadde trodd. Vi levde lenge i den troen at man kunne flytte fritt mellom de nordiske land, ta jobb i et annet nordisk land, ta utdanning i et annet nordisk land, osv., uten at dette skulle by på problemer. Dette skulle imidlertid vise seg ikke å være helt riktig, og dette ble heldigvis avdekket gjennom Norrback-rapporten. Rapporten viste at det er langt igjen til det grenseløse Norden. Nordens innbyggere støter på problemer i hverdagen i forhold til ulike former for grenseoverskridende virksomhet i Norden.

Derfor er de aller viktigste arbeidsoppgavene innenfor det nordiske samarbeid fortsatt å arbeide for å fjerne grensehindringer mellom våre land. Dette er satt høyt på dagsordenen, og jeg håper at vi snart igjen vil se et nordisk samarbeid som fungerer etter hensikten, nemlig at det skal være til nytte for innbyggerne i Norden. Slik kan hverdagslivet forenkles for de titusenvis av mennesker som hvert år flytter eller pendler mellom de nordiske land, investerer eller sykebehandles, studerer i eller besøker et annet nordisk land. Dette arbeidet kan være utfordrende, men samtidig gjør det også at det folkelige fundamentet i samarbeidet igjen har blitt tydeliggjort. Det er derfor viktig at fokus ligger på dette arbeidet også i tiden framover.

Samarbeidet med nærområdene har vært og er en svært viktig dimensjon i det nordiske samarbeidet. Det er bra at Nordisk Ministerråd har som ambisjon et nærmere samarbeid med de øvrige regionale organisasjoner, som Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd. Det foregår viktig arbeid i disse organisasjonene, ikke minst på miljøsiden, og det er viktig at en i det nordiske samarbeidet koordinerer det arbeidet som gjøres her.

Det har til tider vært mange rekommandasjoner fra Nordisk Råd til Nordisk Ministerråd. De har også vært spredt på kanskje for mange områder, og det har, som Ministerrådet også har gitt uttrykk for overfor rådet, kunnet bidra til å gjøre Nordisk Råds prioriteringer mindre tydelige. Dette skal vi ta på alvor, og vi skal arbeide for en klarere prioritering av saksområdene.

Til slutt vil jeg nevne en konkret sak som også er tatt opp av komiteen i innstillingen. I forbindelse med Nordisk Råds jubileumssesjon i 2002 ble det delt ut en nordisk filmpris. Dette var på initiativ fra sosialdemokratene i Nordisk Råd. Jeg er glad for at flertallet i utenrikskomiteen uttrykker seg positivt til etableringen av en permanent filmpris. Vi vet hvor viktige Nordisk Råds øvrige priser er, og de henger høyt. I Norden har vi mye god film. En attraktiv, nordisk filmpris vil fungere som inspirasjon til nye satsinger. Jeg er sikker på at en permanent filmpris også vil kunne bidra til større oppmerksomhet omkring nordiske filmer internasjonalt.

Inge Lønning (H): Det nordiske samarbeidet står overfor omtrent den motsatte utfordring av de fleste andre former for internasjonalt samarbeid som Norge deltar i. De fleste former for internasjonalt samarbeid har beskjeden oppbakking og beskjedent engasjement på grasrota. Undertiden er det også en uttalt skepsis til det i vårt land. Når det gjelder det nordiske samarbeidet, er bildet i Norge nøyaktig likt bildet i de øvrige nordiske land. Det er en nesten unison oppbakking om formålet på grasrota. Det gjør at det nordiske samarbeid i utgangspunktet står sterkt. Samtidig stiller det det nordiske samarbeid overfor et betydelig problem, fordi denne støtte på grasrota også innebærer at folk forventer konkrete resultater. Og når et formalisert samarbeid har eksistert i et halvt hundre år, er det klart at forventningene til resultatene blir desto større.

Norrback-rapporten og oppfølgingen av Norrback-rapporten er på mange måter en prøvesten på hvorvidt Nordisk Råd-samarbeidet klarer å leve opp til disse forventningene. Samtidig er den unisone oppslutning om det nordiske samarbeidet helt opplagt en politisk kapital som det går an å trekke store veksler på dersom de nordiske samarbeidsorganene har tilstrekkelig høyt ambisjonsnivå, og dersom de nordiske regjeringer og de nordiske parlamenter er i stand til å følge opp dette ambisjonsnivået. Jeg tror det er grunn til å konstatere, på bakgrunn av 50-årsjubileumsfeiringen i fjor, at det fremdeles er et potensial som ikke er utløst og realisert i det nordiske samarbeidet.

Nå kan man nærme seg det nordiske samarbeidet og stortingsmeldingen under to forskjellige perspektiver. Man kan se på de enkelte problemstillinger som det er redegjort for på en ryddig og oversiktlig måte fra Regjeringens side, hva som er gjort i det forgangne år, og hva som er den videre målsetting. Det gjorde saksordfører på en oversiktlig og grei måte, og vi har ingen problemer fra Høyres side med å slutte oss til den redegjørelse saksordfører gav for det.

Det andre er å bruke dette som en foranledning til å løfte blikket og se litt mer på de lange linjene bakover og fremover for samarbeidet i Norden. Det siste tiåret har forandret det nordeuropeiske bildet ganske grunnleggende. Det som utløste denne forandringsprosessen, var den store omveltning som skjedde da jernteppet omsider ble borte i Europa, og da den østlige del av Europa fikk muligheten til å velge sin egen vei i likhet med landene i Vest-Europa.

I overgangsfasen på 1990-tallet spilte de nordiske land, både hver for seg og gjennom det nordiske samarbeidet, en viktig rolle når det gjaldt å hjelpe de baltiske land til i løpet av forbausende kort tid å gjenoppta sine tidligere demokratiske tradisjoner og bli selvstendige medspillere i det europeiske samarbeidet.

I dag er vi kommet til det avgjørende vendepunkt i denne utvikling i Nord-Europa. Fra og med 2004 vil de tre baltiske land være medlemmer både av NATO og av Den europeiske union. Det eneste av medlemslandene i Nordisk Råd som formelt er i samme posisjon, er som kjent Danmark, men da med ikke ubetydelige forbehold. Fra og med neste år vil altså de tre baltiske land være mer aktive deltakere i både det forsvarspolitiske samarbeidet og i det alminnelige politiske samarbeidet i Europa, enn det de nordiske statene er. Det er en situasjon som ingen av oss hadde fantasi til å forestille seg for ti år siden, eller for den saks skyld for fem år siden, men det er en situasjon vi er nødt til å forholde oss til og finne ut av hvorledes vi skal bruke. La meg i den sammenheng i parentes bemerke at jeg synes det er meget positivt at Nordisk Ministerråd har tilbudt de baltiske land medlemskap i Den Nordiske Investeringsbank, for det er etter mitt skjønn et uttrykk for at man erkjenner den nye situasjonen. Det er ikke lenger de nordiske land som tilbyr seg å hjelpe og understøtte de baltiske land, men nå er vi partnere på like fot, og derfor er det naturlig å invitere de baltiske land også til å delta i dette samarbeidet på like fot og med de samme forpliktelser som de nordiske land gjør.

For Norges vedkommende er det én utvikling i dette tiårsperspektivet som burde oppta oss særlig, og det er forskyvningen av tyngdepunktet i det nordiske samarbeidet mot øst. Mer og mer av oppmerksomheten og den politiske energi i det nordiske samarbeidet er i dag konsentrert om Østersjøområdet og om våre naboområder på østsiden av Østersjøen. Det er ikke et problem i seg selv, men det er et problem for Norge dersom tyngden ensidig flyttes over på den delen av vårt eget nærområde. Derfor er det viktig i fortsettelsen at vi fra norsk side følger aktivt opp det arbeidet som nå er gjort når det gjelder å utrede Vest-Nordens stilling innenfor det nordiske samarbeidet. Det er helt klart i Norges interesse, både ut fra vår geografiske plassering og vår politiske plassering, å være det medlemsland i Nordisk Råd som er spesielt opptatt av å bevare balansen mellom den østlige og den vestlige dimensjon i det nordiske samarbeidet.

På Østersjø-konferansen som fant sted i Oulo i Finland for noen uker siden, hadde jeg gleden av på vegne av Det norske storting å invitere Østersjø-konferansen til Bergen neste høst. Det er jo en pedagogisk utfordring å forklare at Bergen er en østersjøby. Hvis man bare kjenner forholdene fra kartet, er det en betydelig utfordring. Hvis man derimot har lite grann historisk kunnskap, er det en helt selvinnlysende sak. Hvis man betrakter det historisk, er jo Det hanseatiske forbund og handels- og kultursamarbeidet i hansatiden et av de viktigste formende trekk når det gjelder nettopp Nord-Europas utvikling.

Det er en utfordring for Norge å medvirke til at potensialet i det nordiske samarbeidet når det gjelder handels- og økonomiske forhold, når det gjelder de videre utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske utfordringer, og når det gjelder innsatsen for konfliktforebygging og fredsbevaring, blir ivaretatt.

Det er stor oppslutning i komiteen om hovedlinjene i innstillingen. La meg bare ganske kort kommentere det som har kontroversiell karakter.

Fremskrittspartiets særuttalelse har jeg gjort mitt beste for å forstå, men jeg er fremdeles i tvil om hvorvidt jeg har lyktes. Det er så mange ulike elementer som peker i så mange ulike retninger, at det er meget vanskelig å lese ut av den særuttalelsen hva Fremskrittspartiet egentlig mener om nordisk samarbeid, bortsett fra at man er for lavere alkoholavgifter i Norge. Det er jo et relativt smalt perspektiv på nordisk samarbeid. Hvis man for ramme alvor mener at Norge ensidig skulle si opp Helsingforstraktaten, som ligger i bunnen av det organiserte nordiske samarbeid, burde man i det minste ta seg bryet med å tenke igjennom hva man ønsker å sette istedenfor dette. Etter mitt skjønn er det direkte uansvarlig å antyde at alt det som er bygd opp gjennom 50 års møysommelig organisert samarbeid i Norden, med et pennestrøk skal strykes ut, uten at man har et eneste konkret forslag om hvorledes et videre nordisk samarbeid egentlig skal organiseres.

Merknaden fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om United World College kan man i og for seg ha sympati for når det gjelder innholdet. Etter mitt skjønn er det imidlertid en misforståelse å skrive denne merknaden inn i denne innstilling, fordi dette aldri har vært en del av det formaliserte nordiske samarbeid som skjer i regi av Nordisk Ministerråd, og det er det denne stortingsmeldingen dreier seg om. Realiteten i saken hører selvfølgelig hjemme i budsjettbehandlingen, og der vil vi komme tilbake til den i denne sal, men, som sagt, i innstillingen til stortingsmeldingen om nordisk samarbeid har dette punktet egentlig ingenting å gjøre.

En eneste bemerkning til sist: Et medlemsforslag om å opprette en egen nordisk filmpris har versert i forskjellige organer i Nordisk Råd i relativt lang tid, og det har vært ganske ulike oppfatninger mellom partigruppene i Nordisk Råd om betimeligheten av å opprette en egen slik pris. Denne saken kommer til realitetsavgjørelse på sesjonen her i Oslo i meget, meget nær fremtid. Jeg er for min del blitt overbevist om at det er riktig å skjære igjennom og gå inn for dette forslag, simpelthen fordi filmen er en så viktig kulturytring i dagens nordiske samfunn. Det skjer så mye interessant innenfor denne kunstart i de nordiske land at det er velbegrunnet å opprette en slik pris.

La meg vende tilbake til det punkt jeg startet med. Det nordiske samarbeids store fordel er den folkelige oppslutning om formålet i alle de nordiske land. Det er også risikoen, for det skaper en betydelig fallhøyde for de politikere som har ansvaret for å omsette dette i praktiske tiltak som gjør at borgerne i de nordiske land virkelig opplever at vi ikke bare har et felles arbeidsmarked på papiret, at vi har en rekke andre felles ordninger, men at dette politiske samarbeid også er i stand til å fjerne de hindringene folk opplever i sin hverdag, dersom de er avhengige av å bevege seg mellom de nordiske land.

Christopher Stensaker (FrP): Representanten Inge Lønning trekker fram at Fremskrittspartiet går inn for lavere alkoholavgifter. Jeg har ikke sett at jeg har skrevet det i våre merknader, men det er jo en kjensgjerning at det er et av virkemidlene for å oppnå mer likhet mellom Norge og de andre nordiske land på det området.

Vi vil imidlertid vise til at Regjeringen mener den prioriterer en fortsatt og systematisk nedbygging av grensehindrene mellom de nordiske land, selv om det norske skatte- og avgiftssystemet bærer preg av det motsatte. Vi mener derimot at det gjøres for lite fra norsk side for å samordne bl.a. priser i forhold til de andre nordiske land, noe som medfører økt handelslekkasje til våre naboland, og det fører til mindre inntekter til bl.a. turistnæringen, produsenter og handel i Norge.

Etter vår mening er det viktig å styrke kontakten mellom handelskamre, næringslivsorganisasjoner og andre ikke-statlige økonomiske aktører i regionen og legge til rette for at det blir lønnsomt å investere i Norge, noe som meldingen etter vår oppfatning ikke bærer preg av.

Vi er glade for at Norge har påtatt seg vertskapet for OSSEs parlamentariske forsamling, som blir avholdt i Tromsø i mai 2005, der man blant andre saker vil belyse den nordiske dimensjon. Det er viktig at det fokuseres på nordisk samarbeid innenfor konfliktforebyggende og fredsbevarende oppgaver, og at OSSEs medlemsland blir kjent med de problemer og muligheter som ligger i nordområdene. Men det er vår oppgave å legge ting til rette på eget område.

Den nordiske velferdsmodell er under press, og det er nødvendig med en modernisering og samordning av de sosiale skatte- og trygdesystemene i Norden og Europa for å gjøre det lettere å bevege seg mellom de nordiske land. Dette gjelder både for arbeid og for bosetting.

Det vil også være behov for en betydelig innsats for å rasjonalisere bort en del av de over hundre forskjellige råd, nemnder, komiteer, institutter, grupper og andre for å kunne effektivisere innsatsen i Norden. Dette vil også gjøre det enklere for folk flest å vite hvem som driver med hva, og gi en økonomisk gevinst.

Samarbeidet i Norden om europeiske spørsmål har etter Fremskrittspartiets mening ikke en formell status, men består av uformelle samråd og informasjonsutveksling etter behov. Det er derfor viktig å rasjonalisere, slik at man reduserer det store antallet såkalte råd, og dermed vil de få større tyngde. Det mest fruktbare nordiske samarbeidet skjer gjennom de mange uformelle kontakter som skapes via det private marked i tilknytning til handel og reiser. Også private organisasjoner har verdifulle kontakter over landegrensene i Norden. Det samme gjelder våre universiteter og høyskoler.

Fremskrittspartiet har hele tiden ment at Nordisk Råd i sin nåværende form bør legges ned eller omorganiseres. Samarbeidet mellom de nordiske regjeringer bør først og fremst skje innenfor EØS-samarbeidet, Europarådet og eventuelt i EU. Forsvarspolitiske spørsmål og samarbeid skal i hovedsak utarbeides gjennom NATO.

Fremskrittspartiet ønsker ikke å legge ned, som det påstås her, nordisk samarbeid, men tror at det nordiske samarbeidet kan skje helt uavhengig av Nordisk Råds funksjon og eksistens, der de økonomiske kostnadene gir liten eller ingen målbar effekt. Gjennomgående for de ulike sektorenes arbeid i Nordisk Råd er at dette er et organ som i stor grad jobber med klar forankring til den politikk som føres i EU. Da Norge ikke er medlem av EU, kommer vi i en situasjon som ligger på siden av det interesseområdet flertallet av medlemslandene representerer, og har de begrensninger at vedtak som fattes, innebærer en binding, at politiske beslutninger må være i samsvar med EUs bestemmelser.

Vi mener imidlertid at det omfattende frivillige samarbeidet mellom organisasjoner og institusjoner i Norden er av stor betydning, og framveksten av informasjonssamfunnet er et av Nordens fremste kjennetegn og fortrinn.

Det er viktig at de prioriterte innsatsområdene i nord integreres innenfor en felles strategi for bærekraftig utvikling, og at samene tas med på råd, men at dette ikke må hindre utnyttelse av statlig grunn.

Fremskrittspartiet synes at det er uklare kriterier for hvorledes f.eks. bistandsmidler til miljøtiltak skal fordeles. Dette har resultert i at svært økonomisk sterke selskaper har mottatt norsk støtte til miljøtiltak som disse selskapene kunne finansiert selv.

Det er også viktig at det blir like vilkår for den enkelte borger i de nordiske land, slik at utdannelse fra ett land også godtas i de andre landene, og at skattesystemet er slik at man skatter kun til ett land. Det må også være slik at ambulanser kan bevege seg fritt over grensene med personer til sykehus eller med medisiner.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at borgere i de nordiske landene forventer at det skal være enkelt å ta seg arbeid, få sykebehandling, gå på skole og å bosette seg i nabolandene. Det vil derfor være viktig at hinder for dette fjernes.

Fremskrittspartiet mener det er naturlig med samarbeid mellom de nordiske land, og særlig på regjeringsnivå, men synes resultatene av mange års parlamentarisk samarbeid i Nordisk Råd er små. Det foregår i dag et utstrakt parlamentarisk samarbeid i mange andre europeiske og internasjonale organisasjoner, som f.eks. Europarådet, OSSE, NATO og IPU.

Finlands ambassadør i Norge, Ole Norrback, ledet et fellesnordisk utvalg for å se på grensehindringer mellom de nordiske land, og gruppens rapport viste med all tydelighet at det fremdeles er betydelige hindringer for alle former for bevegelse av mennesker og menneskelig aktivitet mellom de nordiske land.

Innenfor samferdsel er det også store forskjeller mellom landene. Veinettet, som er så viktig for næringslivet, er dessverre lite prioritert i Norge og har en standard som fordyrer transporten på norsk side. Dårlig standard går også ut over sikkerheten for de veifarende.

Vi ser også med stadig større uro på utbredelsen av terrorisme i verden, og mener innsatsen for å bekjempe denne bør intensiveres og koordineres i de nordiske land. Fremskrittspartiet er også av den oppfatning at det nordiske samarbeidet bør omfatte tiltak for å unngå at Norden blir et fristed for personer som har som mål å bekjempe en demokratisk utvikling i sitt hjemland, herunder å ta i bruk virkemidler som skader sivile.

Fremskrittspartiet mener at bevilgninger til forsvaret i de nordiske land ikke står i stil med de utfordringer som man står overfor, og at et nordisk samarbeid også bør omfatte koordinering på dette området.

Vi mener at nordisk handlingsplan for matvaretrygghet også bør åpne for økt samhandel mellom de nordiske land og EU med hensyn til matvarer og jordbruksprodukter. De nordiske land bør også i større grad samarbeide om bekjempelse av forurensning som går over landegrensene.

Konklusjonen på meldingen om nordisk samarbeid må bli at det skjer en positiv utvikling på dette området, men at det står mye arbeid igjen før man kan være fornøyd.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lars Rise (KrF): Når representanten Stensaker sier så tydelig her, som også representanten Lønning påpekte, at Fremskrittspartiet ønsker at Nordisk Råd skal legges ned eller omorganiseres, må jeg få lov til å spørre: Mener Fremskrittspartiet at Helsingforstraktaten skal sies opp? Har Fremskrittspartiet laget en oversikt over alle andre avtaler som er basert på det nordiske samarbeidet og avtaleverket i Helsingforstraktaten? Har man laget en oversikt over konsekvensene? Jeg vil be om et klart svar på om man ønsker at traktaten skal sies opp.

Christopher Stensaker (FrP): Det vi sier og mener, er for det første at det er altfor mange råd og utvalg, og at det her må kunne koordineres og samkjøres, slik at det blir bedre. Nordisk Råd trenger ikke nødvendigvis å være slik som det er i dag, men kan omorganiseres på en måte som gjør at samarbeidet innen Norden blir mer effektivt og mer målrettet. Om det skjer på grunnlag av den traktaten som Nordisk Råd nå er opprettet på, segmenterer ikke det vår mening, at ting kan gjøres på en annen måte, og at ting ikke er statiske, men at man sikkert også i traktater kan forandre på ting.

Inge Lønning (H): Representanten Stensakers innlegg gjorde ikke Fremskrittspartiets politikk på dette området vesentlig klarere, for å si det forsiktig. Han besværet seg over at jeg hadde trukket inn alkoholavgiftene, og jeg må beklage hvis de ikke er ment inkludert i den generelle merknaden – som faktisk er den første i den lange særuttalelsen fra Fremskrittspartiet – om mangelen på samordning av priser i forhold til de andre nordiske land fra norsk side. Jeg trodde faktisk at Fremskrittspartiet var relativt sterkt opptatt av alkoholholdige varer i den sammenheng, men hvis så ikke er tilfellet, ber jeg om unnskyldning.

Når det gjelder spørsmålet om hva man mener med å legge ned Nordisk Råd, må det vel være mulig å be om å få svar på om man har tenkt igjennom hva det er man ønsker å sette i stedet dersom Norge ensidig skulle si opp hele det avtalegrunnlaget som i 50 år har ligget til grunn for Nordisk Råd. Det kan jo ikke være urimelig å forvente at et parti som er så radikalt, har tenkt igjennom alternativene.

Christopher Stensaker (FrP): Representanten Inge Lønning er kanskje mer opptatt av alkoholpriser enn jeg er, men jeg fant ikke det så viktig at jeg hadde det i merknads form. Men det er klart at i forhold til handelslekkasjen til Sverige er det viktig at disse avgifter blir satt ned i Norge.

Når representanten fikk det for seg at det som jeg har sagt, ikke gjorde det klarere hva vi mener om Nordisk Råd, skal jeg prøve å forklare det litt bedre. Vi ønsker å forenkle ting. Jeg skjønner at representanten Lønning er vant til at ting skal være komplisert, at det skal være vanskelig, slik at folk flest ikke skjønner det – da er det bra. Vi vil ha det forenklet, dvs. den nåværende form på Nordisk Råd bør forandres. Vi vil ikke nødvendigvis sette noe i stedet for Nordisk Råd, men forandre det til beste for det nordiske folk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV): SV er et parti som absolutt ønsker et sterkt nordisk samarbeid. Jeg skal ikke begrunne hvorfor det er viktig med et godt nordisk samarbeid, for det er det flere før meg som har vært grundig inne på.

Jeg ønsker å bruke denne tida til å se litt framover og spørre oss: Har vi organisert dette nordiske samarbeidet på en måte som er til beste for den måten vi ønsker å jobbe på, og for det vi ønsker å oppnå?

Jeg vil ta tak i to områder som jeg mener vi absolutt bør stille oss kritiske til. Og når man er kritisk til noe, betyr ikke det at man er negativ. Jeg pleier å si det slik at en som er glad i huset sitt, er den første til å skifte ut både bordkledning og råtne vinduer og til å beise huset når det er nødvendig, fordi man ser etter svakheter som må ordnes, slik at huset også vil være et bra hus i framtida. Jeg mener det nordiske hus har en rekke råtne bord og en rekke vinduer som må skiftes, hvis vi skal få dette til å fungere godt.

La meg ta to eksempler. For det første mener jeg at vi i dag har altfor mange prosjekter knyttet til arbeidet vårt, rundt 700 ulike prosjekter rundt omkring, og mange av dem er veldig små. Dette medfører store kostnader til administrasjon, og vi har sett at enkelte av disse små prosjektene har en administrasjonskostnad helt oppe i 50 pst. Det betyr altså at vi bruker en rekke av midlene våre til administrasjon, som ikke kommer innbyggerne til gode.

Vi i SV ser for oss at vi godt kan bruke mer penger på nordisk samarbeid, mer penger på slike tiltak. Men vi ønsker å gå mye mer kritisk inn i hva slags type prosjekter og hvordan vi administrerer disse prosjektene. Eksempelvis er dette med studentutveksling og kulturutveksling tiltak som jeg mener det er viktig å styrke, og som det er viktig å videreutvikle, slik at flest mulig ungdommer, og også andre, får benytte seg av de spenstige og gode tilbudene. Men vi er nødt til å smale inn de satsingsrommene vi har, slik at vi ikke går for bredt ut.

Jeg er enig med representanten Lønning i at Vest-Norden er et av de områdene vi kanskje bør legge større ressurser inn i. Når det gjelder samarbeidet med Grønland, Færøyene og Island, tror jeg det er usedvanlig viktig at de får en større andel av bevilgningene, slik at vi kan utveksle både erfaringer og bistå i arbeidet i disse landene. Derfor er mitt første synspunkt at vi må smale inn satsingsområdene og forenkle administrasjonen. Vi kan gjerne bruke mer penger, men vi må være villige til å gå kritisk inn i måten vi deler ut og administrerer disse prosjektene på.

Det andre området jeg har lyst til å ta fatt i, er den politiske dimensjonen. Jeg tror det er veldig viktig at vi som politikere får møte også andre politikere i Norden. Jeg tror at politiske treff, der vi har meningsutvekslinger, der vi får høre litt om situasjonen i de andre landene, der vi får snakket i lag, er usedvanlig viktig. Men med den måten vi jobber på i Nordisk Råd i dag, leker vi litt for mye butikk. Vi driver og lager forslag som går en runddans år etter år etter år, og vi debatterer og diskuterer og voterer, men det kommer veldig lite ut av det. Jeg tror jeg skal være så ærlig å si at i Nordisk Råd har man ikke de mulighetene til å beslutte som enkelte av oss kunne ha ønsket. Det er ikke rom for å fatte beslutninger i Nordisk Råd. Så la oss kalle en spade for en spade og si ok, da bruker vi heller den politiske arenaen til meningsutvekslinger og til å få erfaringer fra gode kollegaer i de andre nordiske landene. Da tror jeg vi får en politisk jobbing som er mye mer i samsvar med realitetene og ikke nærmest en lek, som jeg opplever at mange av disse forslagene, rekommandasjonene og alt sammen som går i runddans i dag, er, som det kommer svært, svært lite ut av, som faktisk skaper frustrasjoner, og som skaper veldig mye jobbing for veldig mange. Vi bruker også store ressurser på det.

Helt til slutt vil jeg bare signalisere at SV faktisk kunne ha tenkt seg å oppgradere jobbingen med Nordisk Råd og bruke mer ressurser og mer tid på det. Men jeg tror at det sporet vi er inne i i forhold til å spre oss på for mange prosjekter og ha en veldig krevende administrasjon rundt dem, og det at vi opptrer som om vi er et besluttende organ, med en rekke forslag som hele tiden går i runddans, er en utvikling vi må komme oss ut av. Så må vi bruke ressursene på det som er realistisk, og som vil føre til at det nordiske samarbeidet blir mye bedre, etter vår mening.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Lønning (H): Det er selvfølgelig ikke vanskelig å dele Ryans alminnelige synspunkt på forholdet mellom administrasjonskostnader og politisk substans.

Og det er selvfølgelig riktig at man i alle samarbeidsorganisasjoner som har eksistert over tid, kritisk bør gå igjennom porteføljen og se hvilke muligheter det er for forenklinger og effektivisering. På det punktet er vi generelt sett helt enige.

Men det som jeg bad om ordet for, var at jeg med interesse hørte Ryans synspunkt på rådets alminnelige virksomhet. Jeg oppfattet det nærmest som om han beklaget at ikke Nordisk Råd som parlamentarisk forsamling gjennom flertallsvedtak kan fatte beslutninger som binder de enkelte lands nasjonalforsamlinger og regjeringer. Det er et såpass oppsiktsvekkende synspunkt at jeg nesten må be om å få presisert om det var det han mente.

Ellers er det jo min erfaring at den partigruppering i Nordisk Råd som produserer flest medlemsforslag, som forårsaker den runddans som Ryan påtalte, er den venstresosialistiske gruppen.

Inge Ryan (SV): Jeg kan berolige representanten Lønning med at SV ikke har tenkt å foreslå en nordisk union, der vi beslutter vedtak i Nordisk Råd. Det har aldri vært vår mening. Men jeg sier at vi har en organisering som om man skulle treffe den typen beslutninger. Jeg tror det hadde vært hensiktsmessig å bruke de parlamentariske ressursene på en annen måte enn å ha en form liknende det man har i nasjonalforsamlingene. For det er ikke et besluttende organ. Vi er et rådsorgan, og jeg tror at den måten vi har organisert oss på, er litt for lik den måten man er organisert på i de ulike nasjonalforsamlingene.

Det var det som var mitt ankepunkt. Jeg har ingen ambisjoner om å foreslå en nordisk union der vi blir ett land – i hvert fall ikke i denne runden.

Presidenten: Det kommer kanskje?

Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Arne Lyngstad (KrF): Dagens stortingsmelding kan leses på to måter. Den kan leses som en redegjørelse for Norges arbeid i formannsperioden siste år, men den kan også leses som å trekke opp noen linjer for framtidens nordiske samarbeid. Det er vel egentlig det siste perspektivet som jeg synes er mest interessant.

Etter to år i Nordisk Råd har jeg gjort meg en del erfaringer. Representanten Ryan var opptatt av at det ikke er rom for å fatte politiske beslutninger. Han vil legge mer vekt på meningsutvekslingene i det politiske samarbeidet. Jeg har også den erfaring at de ambisjoner vi kan ha, og de resultater vi oppnår, faktisk bestemmes av dem som vil minst i nordisk samarbeid. Dette er et utrolig tankekors, men det ser vi f.eks. i ministrenes oppmøte i møtevirksomhet i Nordisk Råd, og vi ser det også i viljen til å bruke penger og ressurser på nordisk samarbeid. Vi skal stille krav til effektiv bruk, men vi må også erkjenne at hvis vi vil oppnå resultater i nordisk samarbeid, må vi også ha vilje til å bruke finansielle ressurser for å få de resultatene vi ønsker.

En annen erfaring som jeg har gjort meg i løpet av disse to årene, er at Norden som begrep og organisatorisk enhet er under endring. Vi vier nærområdesamarbeidet stor oppmerksomhet. Det er bra, og det er viktig. Det er også naturlig at de deltakende land er opptatt av det som er nærmest. Konsekvensen har flere representanter påpekt allerede. Det er stor oppmerksomhet på Østersjøsamarbeidet. Det snakkes nå om Norden og Baltikum, 5+3-modellen, og i en europeisk kontekst er det viktig. Men jeg opplever også et Danmark som ser utrolig mye sørover i Europa, og jeg opplever et Vest-Norden som i øyeblikket er opptatt av å utvikle interne samarbeidsrelasjoner med fokus på arktisk samarbeid.

Men nettopp i en slik situasjon, der det er fokus på ytterpunktene, må vi ikke glemme å fokusere på kjernen og det vi har felles i Norden. Vi må integrere øst og vest. Derfor opplever jeg det slik at hvis det ikke lykkes med denne integrasjonen, er det ett område som vil tape, og det vil være Vest-Norden. Det er Vest-Norden som er det vi kan kalle den svakeste regionen i Norden. Vi må innrette våre virkemidler på en slik måte at vi forhindrer at fokuset flyttes ut av Norden. Derfor blir språkkunnskap i skolen viktig, kultursamarbeid, ungdomsutveksling, forskningssamarbeid, og vi trenger også nordiske institusjoner. Og vi er nødt til å huske å løse de interne nordiske utfordringer.

Det er to viktige utfordringer i de nærmeste årene. Flere har vært inne på dem. Den første er at vi må løse problemet med grensehindringene i Norden. Jeg vil peke på to utfordringer i dette som jeg synes vi bør ha som målsetting å få løst. For det første må vi få det felles arbeidsmarkedet i Norden til å fungere for alle som bor i Norden – det omfatter også tredjelandsborgere med fast opphold i de nordiske land. Dette er en ressurs i vårt arbeidsmarked som absolutt bør brukes. Det andre er selvfølgelig dette med å videreutvikle Norden som en felles utdanningsregion med gjensidig godkjennelse av utdanning og fagbrev. Her forventer jeg at når det gjelder grensehindringer, ser vi konkrete resultater på sesjonen i Oslo om et par uker, og at regjeringene der følger opp med konkrete tiltak.

Den andre utfordringen vi står overfor, er å samordne nordiske standpunkter overfor de europeiske prosessene. Jeg opplever at den nordiske dagsorden er svært lik dagsordenen i EU. Vi ser at nordiske lover og regler utformes i stor grad i rammen av EU og EØS. Det gjelder derfor å identifisere felles interesser og koordinere standpunktene med utgangspunkt i bl.a. den nordiske velferdsmodell. Vi trenger derfor også større dialog mellom nordiske parlamentarikere om dette, det gjelder ikke bare dem som er engasjert i Nordisk Råd, men det gjelder faktisk parlamentarikerne generelt, også på fagkomitenivå i dette hus.

Områder som vi kan ha felles holdninger om, kan være regionalpolitikk, likestilling, forbrukerpolitikk, mattrygghet, bekjempelse av organisert kriminalitet – bare for å nevne noe.

I innstillingen i dag skiller Fremskrittspartiet seg ut, og jeg må si at jeg er veldig forundret over merknaden der. Flere har vært opptatt av om de overskuer konsekvensene av å eventuelt legge ned Nordisk Råd. Men det som forundrer meg enda mer, er at de ikke ser at nordisk samarbeid kan brukes som et rammeverk for å fremme norske interesser i europeisk politikk. Norden er nemlig den region hvor det kan være lettest å bygge allianser, for å ta vare på norske interesser. Dessuten har vi et kulturelt fellesskap, og vi har like samfunnssystem. Dette gjør at de politiske løsningene som vi foretrekker, fort blir veldig like. Det forundrer meg at en ikke kan se at her ligger det muligheter for alliansebygging. Jeg tror også at for å pleie og utvikle dette fellesskapet trenger vi institusjoner, og vi trenger samarbeidsorganer.

Den norske delegasjonen til Nordisk Råd bad Regjeringen om tilbakemelding på noen spesifikke rekommandasjoner fra Nordisk Råd. Dette har Regjeringen svart på i stortingsmeldingen. Det er jeg glad for, og vil takke for det. Flere saker får vi anledning til å komme tilbake til også i Stortinget. Et område hvor den konkrete oppfølgingen mangler, er spørsmålet om oppholdstillatelse for ofre for «trafficking». Her sies det fra Regjeringens side at Utlendingslovutvalget jobber med det. Sett fra mitt ståsted og ut fra arbeidet i Nordisk Råd er det viktig å understreke at vi må anerkjenne det beskyttelsesbehov disse ofrene kan ha. Det må være utgangspunktet for lovarbeidet i Regjeringen, og også i Stortinget, når vi får det til behandling.

Videre ser jeg i innstillingen at utenrikskomiteen ber oss i delegasjonen arbeide for en klarere prioritering av saksområdene og en mer målrettet dialog mellom Rådet og Ministerrådet. Jeg har stor forståelse for den oppfordringen, og jeg tror at alle som er engasjert i det, kommer til å tenke godt igjennom det.

Samtidig har jeg lyst til å minne om at rådet faktisk har en initiativrett når det gjelder å ta opp saker av nordisk interesse. Den initiativretten vil jeg understreke at det er viktig å ha. Vi trenger parlamentarikere som også kan være pådrivere i det nordiske samarbeidet. Jeg har lagt merke til at det er ministerrådssiden som først og fremst har påpekt det problematiske i initiativene fra parlamentarikersiden. Jeg opplever ikke det som noe problem, snarere som en utfordring som vi bør fange opp. Min respons i forhold til innstillingen på det punktet er at jeg ikke ønsker å legge begrensninger på engasjementet, men oppfordrer gjerne til mer gjennomtenkning av en del forslag, og til sterkere prioriteringer av saker.

Videre tror jeg det er utrolig viktig å videreutvikle dialogen som samarbeidsform mellom parlamentarikerne og regjeringssiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christopher Stensaker (FrP): Representanten Lyngstad var forundret over at Fremskrittspartiet vil legge ned Nordisk Råd – han var ikke den eneste i dag. Jeg får gjenta det igjen: Slik som Nordisk Råd er organisert i dag, tror jeg at det kan gjøres på en annen og bedre måte ved å omorganisere Nordisk Råd.

Jeg har ikke noen tro på at Nordisk Råd er det eneste forum som kan ivareta norske interesser. Og at Fremskrittspartiet ikke ser mulighetene til Nordisk Råd – vel, man har jo andre fora som kan ivareta norske interesser. Jeg tror det er en like god mulighet som den Nordisk Råd har i dag.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Lyngstad (KrF): Både i en europeisk og i en global arkitektur har vi mange organisasjoner som utfyller hverandre. Jeg opplever faktisk at Nordisk Råd har mulighet til å kunne spille en rolle fordi det kan danne utgangspunkt for en koordinering innenfor en region, en nordeuropeisk region. Jeg tror vi finner mange fellespunkter der. Det er dette utgangspunktet som gjør at jeg tror det også blir lettere å fremme norske synspunkter der, istedenfor at vi automatisk tror at vi finner alliansepartnere i Sør-Europa. Vi finner dem der i enkeltsaker, men jeg tror faktisk det er lettere å finne mange alliansepartnere i våre nærområder. Dermed tror jeg at den nordiske plattformen kan være med på å fremme norske synspunkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Steinar Bastesen (Kp): Det nordiske samarbeidet og nye samarbeidsordninger i våre nærområder utvikler seg sakte, men sikkert. Det er vel og bra – slik sett må det jo oppfylle Christopher Stensakers intensjoner om et Nordisk Råd under forandring. Det er ikke sementert, og det er ikke en mammut.

Kanskje det er fordi EU blir en stadig viktigere aktør i Norden, at det likevel er behov for nye grep for å sikre norske og vestnordiske interesser på enkelte viktige områder.

Kystpartiet mener det er behov for et fiskeripolitisk samarbeid mellom Norge, Island, Færøyene og Grønland, og et assosiert samarbeid med Russland. Bare gjennom et formelt samarbeid på regjeringsplan kan disse landene sikre seg kontrollen over de enorme fiskeressursene i Norskehavet. Også når det gjelder hvalfangst og fangst av andre sjøpattedyr har de vestnordiske landene felles interesser. Vi vil derfor utfordre fiskeriministeren til å ta et konkret nytt initiativ overfor de andre vestnordiske landene for å få i stand et slikt regjeringssamarbeid. Det vil innebære en ny giv for den vestnordiske dimensjon i det nordiske samarbeidet.

Det felles nordiske fiskerisamarbeidet er preget av at Sverige, Finland og Danmark ikke lenger fungerer som selvstendige stater i internasjonale fiskeriforhandlinger. I fiskeriforhandlinger er det EU som fører ordet på vegne av EUs medlemsland. Det hersker liten tvil om at EU og de vestnordiske landene har sterkt motstridende interesser når det gjelder fordelingen av fiskekvoter i Norskehavet.

De nordiske landenes deltakelse i Schengen har ført til at den felles nordiske yttergrensekontrollen mot EU er avviklet. Dette har medvirket til at innvandringen til Norge er kommet helt ut av kontroll. Antallet grunnløse asylsøknader har økt, og man regner med at det skjer en betydelig illegal innvandring og spredning av grensekryssende kriminalitet, spesielt over svenskegrensen.

Gjennom SIS-registeret i Schengen kan Norge få informasjon om personer som tidligere har søkt asyl i andre Schengen-land. Slik informasjon kunne Norge fått gjennom Interpol hvis vi ikke var med i Schengen. Men asylsøkere som ikke har søkt asyl i andre Schengen-land, og som ikke vil oppgi egen identitet og reiserute etter ankomst til Norge, skaper store problemer for norske myndigheter. Det er lite som tyder på at politisamarbeidet i Schengen klarer å løse slike spørsmål. Kystpartiet har derfor foreslått å innføre grensekontroll mot Schengen. Et slikt tiltak vil innebære at passunionen mellom Norge og de andre nordiske land opphører, men vi tror det er bedre med en åpen identitetskontroll på grensen enn å satse på sterk overvåking inne i landet. Det har vist seg at grensekontrollen mot Russland fungerer bra. Den har ikke ført til noen form for samarbeidsproblemer mellom Norge og Russland.

Det felles nordiske arbeidet mot andre former for grensehindre kan fortsettes, selv om Norge oppretter grensekontroll av personers identitet. Vi må ta innover oss at det nordiske samarbeidet nødvendigvis vil bli påvirket av at deler av Norden er med i EU. Kystpartiet kan ikke godta EU-tilpasninger som går på tvers av våre nasjonale interesser.

På det siste årsmøtet i IWC ble det vedtatt at IWC skulle danne en miljøvernorganisasjon. Vi bruker store summer på å være med i IWC. Det er rart da å være vitne til at man ikke flytter forvaltningen av sjøpattedyr over i NAMMCO. NAMMCO er en organisasjon som er opprettet som er nordisk, og som fiskeriministeren i sin tid tok initiativ til. Så vi kan ikke fortsette med å bruke de enorme summene i en internasjonal organisasjon som i realiteten er en miljøvernorganisasjon. Vi overfører store summer til protestindustrien, som regelrett motarbeider norsk politikk, og det er denne komiteen som godkjenner det.

Det er underlig å høre på Per Lønning. Han var opptatt av Østersjøen, og av at Norge skal se østover. Men vestover ble ikke nevnt med ett ord. Vi rår her over et område som er sju ganger så stort som vårt landområde. Hva rår vi over i Østersjøen? Ingen ting. Vi har en avtale om å fiske torsk der. Det er underlig å høre på dette.

Selv om sjøpattedyrene har stor betydning når det gjelder havet vestover – som er sju ganger så stort som vårt landområde – er flerbestandsforskningen lagt på is. Sel og hvals betydning for økosystemet blir ikke vektlagt. Sjøpattedyrene eter fisk. Mange sjøpattedyr eter mye fisk, de eter ikke poteter. Det har betydning for fiskeriene, og det har betydning for hva vi kan ta ut. Vi er jo med i nordisk samarbeid, og vi skal jo samles her. Det er rart å være vitne til dette. Jeg har selv vært med i IWCs møter. Mange ganger har jeg til og med fått permisjon fra Stortinget. Det er underlig at de verste landene i IWC – jeg vil ikke si de aller verste, men kanskje noen av de verste – nettopp er Finland og Sverige, og det går på sjøpattedyr. Hvordan kan det være sånn? Jeg mener at selv om Nordisk Råd ikke kan fatte et vedtak, så kan de norske parlamentarikerne som møter i Nordisk Råd, iallfall få slutt på den diskrimineringen som skjer fra Finland og fra Sverige. Vi kan ikke leve med det samtidig som vi overfører store summer til protestindustrien, som motarbeider den politikken som vi i denne sal går inn for. Så jeg vil anbefale de parlamentarikerne at de tar dette opp i Nordisk Råd. Vi kan ikke fortsette å ha det på den måten at Finland og Sverige motarbeider norske interesser. Da må Nordisk Råd omorganisere seg, de går jo med halve skritt på rett vei.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Lønning (H): Bare for ordens skyld: Som vestlending vil jeg nødig ha sittende på meg at jeg er for østorientert. Jeg må derfor få lov å presisere til representanten Bastesen at hele poenget i den delen av mitt innlegg var nettopp å peke på faren for at det nordiske samarbeidet blir for konsentrert om Østersjøen og Østersjøområdet, og at vi fra norsk side har en særlig forpliktelse når det gjelder å sørge for at balansen opprettholdes mellom den vestlige og den østlige dimensjonen i det nordiske samarbeidet.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg takker for presiseringen, og retter en stor takk til Per Lønning for at han kom på talerstolen og presiserte. Men mitt poeng var at vi retter blikket for lite vestover. Vi ser for lite på de ressursene. Vi er en stormakt når det gjelder ressursene i havet vestover, og jeg er enig med Per Lønning i at vi ser for mye østover.

Jeg må få lov til å si med det samme, selv om det ligger litt utenfor saken, at det partiet Lønning tilhører, har full anledning i justiskomiteen til å gå inn for nye redningshelikoptere. Vi skal i helikoptersaken ha det beste som finnes på markedet, og EH 101 vil være det beste. De har valgt det i Danmark, og de har valgt det i Portugal, og hvorfor skal ikke vi som en havnasjon kunne velge det samme?

Presidenten: Presidenten er sikker på at takken ble rettet til Stortingets visepresident Inge Lønning, og ikke til biskop Per Lønning.

Steinar Bastesen (Kp): Ja – takk, president.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Svein Ludvigsen: Innstillingen fra utenrikskomiteen har jeg lest med både interesse og glede, og jeg kan konstatere at Regjeringens nordiske arbeid har bred tilslutning i Stortinget. Det nordiske samarbeidet har da også siden slutten av den kalde krigen vært i konstant forandring, både for å forholde seg til og for å prege de skiftende omgivelser. Samarbeidet har i disse årene vist evne til nyskapning og videreutvikling, og spiller en viktig rolle i en lang rekke sammenhenger, slik også bl.a. saksordføreren påpekte.

Samarbeidet er i stadig forandring, nå særlig i forhold til de nordiske innbyggernes hverdagsbehov og det internasjonale samfunnet.

Norden styrker på den måten både sitt folkelige og demokratiske fundament og sin internasjonale funksjon. Jeg mener at vi har, som flere talere også har understreket i debatten, en god balanse mellom disse to dimensjonene i det nordiske samarbeidet: innbyggernes hverdagsbehov og det internasjonale samarbeidet.

I hverdagsdimensjonen er forandringen mest framtredende når det gjelder grensehindringer mellom de nordiske land. Det svenske formannskapet har nordisk integrasjon som sin fremste sak. Dette er ikke på noen måte et nytt spørsmål, eller et nytt tema, i det nordiske samarbeidet, og det har vært laget mange og store utredninger om spørsmålet i nordisk regi. Men man har ofte ikke klart å komme videre fra problemidentifiseringen til å skape handlinger for å få bort de konkrete grensehindringene som innbyggerne sliter med. Det er det vi nå har satt på dagsordenen, det er det vi nå arbeider med, ikke minst fordi det har en folkelig tilslutning og er et krav knyttet til det nordiske samarbeidet.

Det finske formannskapet i 2001 satte fokus på enkeltindividet i Norden, det norske formannskapet i 2002 fikk overlevert Norrback-rapporten og satte i verk oppfølgingen, og årets svenske formannskap prioriterer integrasjonen. Det er positivt å kunne konstatere at det aktive nordiske formannskapet åpenbart sørger for en kombinasjon av fornyelse og kontinuitet som tjener Norden godt.

I det svenske formannskapets arbeid vil jeg særlig utheve to ting: utnevnelsen av den tidligere danske statsminister Poul Schlüter som særskilt representant for nedbygging av nordiske grensehindringer har vist og vil vise seg å være svært nyttig. Schlüter har åpnet mange politiske dører, både fordi han er en politisk størrelse, og fordi han er en troverdig ekstern aktør som får låne vårt øre på en måte som det ikke ville ha vært mulig å få til på annen måte. Dette har vært avgjørende for å gi grensehindersamarbeidet den nødvendige politiske oppmerksomhet. Det vil også bli ført inn i Rådets sesjon i Oslo. Så det vil stå sentralt i debatten, slik som bl.a. representanten Lyngstad etterlyste.

For det andre har det svenske formannskapet vist betydningen av å tenke helhetlig, ved å integrere bilateralt og fellesnordisk arbeid med å fjerne grensehindringer. Disse to innfallsvinklene utfyller hverandre, gir hverandre verdifull erfaring og bidrar til den totale dynamikken.

På den norske siden har vi lagt stor vekt på å bidra til det nordiske grensehindersamarbeidet, også med nasjonale tiltak. Derfor har Regjeringen vedtatt at når nye lovforslag legges fram for Stortinget, skal det søkes, så langt det er relevant og praktisk, å innarbeide en henvisning til øvrige nordiske lands lovgivning på dette området. Det skal også søkes opplyst om eventuelle konsekvenser av lovforslaget for forholdet til andre nordiske land. Og Regjeringen skal gi oppfølgingen av Norrback-rapporten systematisk prioritet. Slik har Regjeringen lagt et godt grunnlag for å unngå nye nordiske grensehindringer, og vi har selvsagt oppfordret de andre landene til å vurdere liknende tiltak.

Dessuten har Poul Schlüter fått anledning til å treffe den politiske ledelse i de berørte departementene her i Norge. Det har vært en god og åpen dialog, og jeg tror vi har kommet langt i den norske politiske forankringen av arbeidet med å redusere grensehindringer.

I tillegg vil jeg nevne at Foreningen Norden i år gjennomfører flere regionale tverrsektorielle seminarer for å informere de berørte offentlige etater om gjeldende nordisk avtaleverk. Dette er viktig for å styrke kompetansen hos og bevisstgjøre de offentlige representanter om de grensehindringer eller det gjeldende lovverket som våre innbyggere møter i det nordiske rom.

Informasjon er kanskje den viktigste enkeltfaktoren for å redusere grensehindringer. Og det gjelder å få kunnskapen om det gjeldende regelverket ut til våre innbyggere. Også her gjør Foreningen Norden en stor innsats, også ved at informasjonstjenesten Hallo Norden er lagt til deres kontor i de enkelte nordiske land. Hallo Norden skal vise vei til rett informasjon for våre innbyggere når de f.eks. skal arbeide, studere, søke arbeid eller flytte til et annet nordisk land.

Både sentralt og til de nasjonale Hallo Norden-kontorene skal det tilføres nye midler til markedsføring og økt bemanning. I tillegg er Ministerrådet i ferd med å etablere en systematisk dialog med andre regionale informasjonstjenester med tanke på et konkret samarbeid. Informasjonsbiten er med andre ord i ferd med å finne sin form.

Formålet med alt dette er å unngå nye og gamle grensehindringer som stikker kjepper i hjulene for folks livskvalitet og samfunnsnyttige virksomhet. Da må vi akseptere at dette arbeidet ofte krever tid og tålmodighet, samtidig som vi også skal være utålmodige når det gjelder å løse konkrete grensehindringer. I et multinasjonalt samarbeid vil det av mange grunner være en del forhold vi rett og slett ikke klarer å løse. Det er det også viktig å ta innover seg, og det må vi akseptere. Vi må derfor ta tak i de problemstillinger som det er grunn til å tro at vi kan finne løsning på uten å spille tid og krefter på ørkesløse angrep på nordiske – skal vi kalle det – vindmøller. Men jeg er helt enig med representanten Lønning i at vi må oppnå konkrete resultater raskt og få en bedring i den nordiske forenklingen for folk flest, for det er noe som nordboerne forventer at vi skal få til.

Det nordiske samarbeidet er også i forandring i forhold til verden omkring oss. Samarbeidsministrene har arbeidet med problemstillinger på dette området i hele år, og vi har sluttet oss til dokumentet «Det internasjonale Norden – Nordisk samarbeid i en europeisk ramme». Dokumentet oppsummerer våre diskusjoner og utgjør retningslinjer for Nordisk Ministerråds framtidige samarbeid med omverdenen. Dette vil også være et tema i den kommende sesjonen i Oslo. Retningslinjene erstatter ikke allerede godkjente strategier og planer – så som nærområdestrategien – men legger føringer som de ulike deler av ministerrådssystemet skal arbeide videre med, basert på egen situasjon og dialog med f.eks. de baltiske land, Nordvest-Russland, EU, de andre nordiske regionale rådene og Vest-Norden. Dokumentet ble oversendt til Nordisk Råd tidligere i høst som en del av Ministerrådets rapport om det nordiske samarbeidet i EU i 2002–2003.

Retningslinjene tar oss et stykke videre når det gjelder nærområdene, både de baltiske land og Nordvest-Russland. Allerede i nærområdestrategien fra 2000 ble det fastslått at det overfor de baltiske land skal bli et mer likeverdig samarbeid og et regulært samarbeid, mens det mer tradisjonelle nærområdesamarbeidet med Nordvest-Russland skal forsterkes.

I forhold til de baltiske land blir nå utfordringen å styrke det politiske samarbeidet med de tre kommende EU- og EØS-medlemmene. Det vil også bety identifisering av konkrete partnerskap tuftet på felles nordisk-baltiske prioriteringer og felles finansiering. Baltisk deltakelse i nordiske institusjoner aktualiseres også, og finansministrene utreder nå – etter anmodning fra de nordiske statsministrene – forutsetningene for et baltisk medlemskap i Den Nordiske Investeringsbanken. Jeg er glad for den sterke støtte som representanten Lønning gav til dette i sitt innlegg. Grunnlaget for nordisk-baltisk samarbeid vil variere betydelig fra område til område, og det gjelder å finne pragmatiske og fleksible samarbeidsformer som kan ivareta dette. Det krever selvsagt en bred og aktiv dialog med våre baltiske partnere. Det skal for øvrig også gjennomføres en vurdering av nærområdeprogrammet i 2004.

Samtidig skal det frigjøres midler til økt satsing i Nordvest-Russland, noe som i seg selv er en utfordring i Ministerrådets trange og bundne budsjett. Midlene skal brukes på en mer avgrenset og fokusert måte, slik at ressursene gir større uttelling der de benyttes. Tematisk kan det trolig bety økt satsing på miljø og bærekraftig utvikling, utvekslings- og utdanningssamarbeid, menneskehandel og grenseregionalt samarbeid. Geografisk vil det bety en sterkere konsentrasjon i grenseområdene mot Norden og i Kaliningrad. Når det gjelder Kaliningrad, har Russland for øvrig ennå ikke gitt grønt lys for etablering av et nordisk informasjonskontor som kan starte og drive et nordisk program i området. Men Ministerrådet viderefører en aktiv dialog med russiske myndigheter om denne saken.

Representanten Arnesen understreket ønskeligheten av et nært samarbeid med de øvrige nordiske regionale rådene. Ministerrådet har da også tatt initiativ til økt samarbeid med de andre regionale nordiske rådene, dvs. Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd. Både de nordiske lands deltakelse i disse rådene og vår felles tilslutning til EUs nordlige dimensjon binder oss sammen og gjør det naturlig for Ministerrådet å ha en nær dialog og et konkret samarbeid med de andre regionale rådene. Det er verdt å merke seg at Nordisk Ministerråd er en attraktiv samarbeidspartner i kraft av sin unike situasjon, ikke minst med et betydelig programbudsjett.

I Arktisk Råd har Ministerrådet bidratt til å finansiere flere aktiviteter, særlig innenfor forskning, og man har et eget arktisk samarbeidsprogram. I Østersjørådet vil jeg trekke fram samarbeidet på energiområdet, BASREC, hvor syv av elleve land i Østersjøregionen den 29. september skrev under en avtale som etablerer regionen som utprøvingsområde for Kyotoprotokollens fleksible mekanismer. Avtalen er dermed trådt i kraft. Barentsrådet og Ministerrådet har ennå ubrukt potensial, tatt i betraktning deres mange felles prioriteringer, og det norske toårige formannskapet i Barentsrådet fra oktober i år vil stille seg positivt til et utvidet samarbeid.

Så noen ord helt til slutt om samarbeidet i Vest-Norden og med våre vestlige naboers kystområder: Det norske formannskapet tok i fjor initiativet til en egen utredning om dette samarbeidet for å gi det et løft og et klarere strategisk fokus. Utvalgets utredning er en interessant dokumentasjon på at det både er ønskelig med og allerede er et bredt samarbeid. Med denne utredningen og en rekommandasjon fra Nordisk Råd som utgangspunkt står Vest-Norden på dagsordenen for sesjonen her i Oslo, noe som vil gi samarbeidet enda et løft, og jeg håper at mange av representantene skal bidra i den debatten. Fra min side legger jeg stor vekt på at vi skal få økt fokusering på Vest-Norden og Vest-Nordens naboområder. Fra Ministerrådets side er vurderingene om oppfølgingen av utredningen i full gang, ikke minst av det påtroppende islandske formannskapet, som tar over fra neste år. Det skal også bli interessant å se hvordan det spirende samarbeidet med de nordiske lands naboområder i vest kan utvikles. Vi har mye felles med skotter, kanadiere og andre naboer i vest.

Etter min oppfatning tilfører Vest-Norden det nordiske samarbeidet en helt spesiell anskuelse som beriker hele Norden, og det er om å gjøre å balansere ut vårt fokus både østover og vestover. Det vil vi utvilsomt få bekreftet under neste års islandske formannskap, som karakteristisk nok vil fokusere på naturens og de menneskelige ressurser.

Jeg tar med meg de synspunkter som har kommet fram under debatten, og vil ta hensyn til dem både i det videre arbeidet og ikke minst i forhold til Nordisk Råd-sesjonen i Oslo om et par uker.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg tar ordet i denne debatten for å kommentere en spesiell sak som er utviklet innenfor det regionale samarbeidet i nord, nemlig Arktisk Universitet.

Arktisk Universitet er et virtuelt universitet som baserer seg på utstrakt bruk av informasjonsteknologi, og det ble opprettet i 2002. Arktisk Universitet er et samarbeid mellom institusjoner, og det er om lag 60 utdanningsinstitusjoner i Arktis som i dag deltar i dette samarbeidet. Mange norske institusjoner er med, bl.a. Universitetet i Tromsø.

Arktisk Universitet er kommet godt i gang med sitt arbeid. Over 100 studenter har fulgt kurs i arktiske studier, de fleste via Internett. Det er også utviklet internettbaserte klasserom, og studenter fra Sibir, via Norden og Grønland til Alaska deltar i felles klasser.

Opprinnelsen til Arktisk Universitet finner vi i Arktisk Råd, initiativet er tatt der. Arktisk Råd har gjort vedtak om at dette skal være ett av de prosjekter man skulle løfte fram og gjennomføre. Og senest da Ministerrådet var samlet til ministermøte i Inari i oktober i 2002, gav utenriksministrene klar støtte til prosjektet, de roste den positive prosessen man var inne i, og forpliktet seg til å arbeide for at myndighetene, altså de berørte statene, skulle sikre finansiering av prosjektet.

Som Stortingets medlem i Arktisk parlamentarisk komité har jeg engasjert meg i denne saken og sett det som viktig å følge opp det som flere norske utenriksministre gjennom noen år har gitt sin støtte til.

Arktisk Universitet har vært igjennom en utviklingsfase. Den har i hovedsak vært finansiert av de deltakende utdanningsinstitusjonene samt Canada og Finland. Det må sies at direktøren er norsk, er ansatt i Norge, har sitt kontor i Norge, men har altså vært finansiert fra Finland. Nå er Arktisk Universitet i en fase der permanent finansiering for det som skal være de deltakende statenes andel, må komme på plass. Fortsatt skal det være slik at de fleste kostnadene skal bæres av utdanningsinstitusjonene, og det skal også søkes ekstern finansiering i fond, i EU og i Nordisk Ministerråd.

Da er vi kommet i den litt beklemmende situasjon fra norsk side at det pr. dags dato overhodet ikke er noen avklaring på hvordan vi fra norsk side skal innfri våre forpliktelser når det gjelder å finansiere vår andel i Arktisk Universitet. Både Utdanningsdepartementet og Utenriksdepartementet har deltatt med prosjektmidler i prosjektfasen, mens situasjonen nå er slik at Utdanningsdepartementet har avslått søknaden fra styret om å gå inn med den norske andelen av varig medfinansiering.

Jeg synes dette er en lite flatterende situasjon for Norge å ha kommet i. Det er pr. dags dato ikke noen avklaring på hvordan vår medfinansiering skal ordnes opp i fra 1. januar, og dette er altså en sak som norske statsråder og utenriksministere gjennom Arktisk Råd har vært med på å løfte fram. Den negative holdning som Regjeringen gjennom de framlagte budsjetter og sitt avslag på søknaden fra Arktisk Universitet utviser, synes jeg dessuten harmonerer dårlig med at Norge ønsker å føre en mer aktiv politikk på dette området, jf. opprettelsen av Nordområdetutvalget, samt at Norge har formannskapet i Barentsrådet.

Jeg mener derfor at det må finnes en løsning på denne saken. Dersom Regjeringen ikke vil medvirke til det, er det min oppfatning at Stortinget må sørge for at årelang uttalt støtte fra norsk side til Arktisk Universitet også blir fulgt opp i praksis.

Jan Sahl (KrF): Presidiet i Nordisk Råd har startet en debatt og en prosess for å utvikle og fornye nordisk parlamentarisk samarbeid i et nytt Europa. Det er en helt samstemt oppfatning at EUs utvidelse og de nordiske landenes EU/EØS-tilknytning gir helt spesielle utfordringer for det nordiske samarbeidet i framtiden.

Det nordiske parlamentariske samarbeidet må videreutvikles, slik at Nordisk Råd blir en kompetent og aktiv aktør som kan medvirke konstruktivt i nordisk politikk og i internasjonale samarbeidsfora. Det nordiske samarbeidet vil bli marginalisert dersom vi ikke forholder oss aktivt til de endrede forutsetninger i omgivelsene, som økende globalisering og utviklingen i Europa og i vår egen nordlige region.

Vi må først og fremst finne sterkere sammen innad i Norden, samtidig som vi mer systematisk skal følge med i EU-systemets agenda for å kunne vurdere hvilke saker det vil være aktuelt å sette på Nordisk Råds dagsorden. Vi opplever til stadighet å bli tatt på senga av EU-systemet. Det er nok å vise til vår opphetede debatt om den differensierte arbeidsgiveravgiften. I ettertid viser det seg umulig å få støtte fra våre nordiske samarbeidspartnere for vår kamp – en kamp som de allerede har tapt.

Et slikt tidlig varslingssystem i Nordisk Råds regi, kombinert med en samordnet nordisk politisk opptreden i forhold til EUs beslutningsprosesser, vil bringe oss et langt steg videre i møte med utfordringene fra et Europa i endring. Vi må i større grad makte å føre nordiske diskusjoner og opptre samlet før beslutninger tas i EU/EØS-systemet.

Det er en svært utbredt oppfatning at det nordiske samarbeidets anseelse avhenger av at den nordiske modellen fungerer og kan vise til resultater. Ikke minst utenfor Norden, f.eks. i vårt samarbeid med de baltiske land, er det avgjørende for de nordiske landenes gjennomslagskraft for våre politiske ideer og verdier at vi kan vise til positive resultater innad. En aktiv deltakelse i EU/EØS-prosesser fordrer også at vi i Norden har våre saker innad i orden.

Derfor: Arbeidet med å fjerne grensehindringer i Norden kan ses som den nordiske regionens strategi for å møte den store utfordringen fra internasjonalisering og globalisering av markedene, nemlig at vi skal utvikle et godt, konkurransedyktig og velfungerende nordisk marked.

Dette betyr at arbeidet med oppfølging av Norrback-rapporten og fjerning av grensehindringer i Norden vil være fundamentet for det nordiske samarbeidet i svært lang tid framover.

Det svenske formannskap har utpekt den tidligere danske statsminister Poul Schlüter som særlig representant i arbeidet med fjerning av grensehindringer i Norden. Poul Schlüter skal i henhold til sitt mandat avgi rapport ved Nordisk Råds sesjon i Oslo i nær framtid. I Kristelig Folkeparti ser vi fram til en konstruktiv debatt om fjerning av grensehindringer på sesjonen, og det vil ha avgjørende betydning at vi i Norge rydder vårt bord på dette området. Det innebærer for det første at vi viser vilje til å rette opp de hindringer som fortsatt finnes i dag. Et eksempel er de hindringer som finnes i det nordiske arbeidsmarkedet. Flere har vært nevnt tidligere i debatten. Men kanskje like viktig er det at vi ser til våre naboer i Norden når vi tar viktige avgjørelser for framtiden. Vi må passe oss, slik at vi ikke, av mangel på kunnskap, gjør vedtak i denne sal som bygger nye hindringer i Norden. Det er derfor gledelig at det er tatt initiativ til at vi i enhver sak der det kan være tvil, skal få en orientering om hvordan lovgivningen i Norden for øvrig er.

Det er satt i gang mange spennende grenseregionale arbeider for å rydde av veien problemer i det nordiske samarbeidet. Et finsk-norsk prosjekt mellom kommunene langs grensen i nord har som formål å bidra til å bygge ned strukturelle hindringer i den grenseoverskridende handelen. På samme måte kunne vi ha vist til mange spennende prosjekter som er på gang mellom de ulike grenseregionene i Norden for å ta tak i og bygge ned grensehindringer.

Utfordringen for det nordiske samarbeidet i en globalisert epoke, med et sterkt utvidet EU, må være å styrke den innbyrdes nordiske dialog om internasjonale og særlig europeiske spørsmål. Det gjelder særlig de nordiske lands forhold til de tre baltiske land, Estland, Latvia og Litauen, videre vårt forhold til Nordvest-Russland og, spesielt for Norges del, også vårt forhold til Vest-Norden, Island, Grønland og Færøyene. Jeg slutter meg her til det som representanten Inge Lønning sa i den forbindelse. Vest-Norden er spesielt viktig for oss. Havet og havets ressurser er en spesiell felles interesse for hele Norden og for våre vestlige naboer. Havet er en sammenbindende faktor ved de problemer og de muligheter som uten videre kaller på grenseoverskridende og tverrsektorielt samarbeid.

Til slutt vil jeg si litt om Barentssamarbeidet. Barentssamarbeidet er av særlig stor betydning for Nord-Norge. Fra Regjeringens side er det lagt opp til at Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner kan spille en meget aktiv rolle i Barentssamarbeidet. Barentssekretariatet har betydelig kompetanse på Nordvest-Russland og et omfattende kontaktnett. Samlet sett framstår Barentssamarbeidet med betydelig bredde og kompetanse. Det er etablert et omfattende samarbeidssystem i en region som er svært rik på forskjellige naturressurser. I en tid med store utfordringer for befolkningen i Nord-Norge er det svært viktig at samarbeidet i Barentsregionen videreføres og prioriteres finansielt.

Sentralt i samarbeidet står utviklingen av et sterkere næringsliv. Bedringer i russisk økonomi og endringene i den økonomiske politikken har ført til økt interesse for handel og investeringer. Et russisk oljeeventyr i Barentshavet er under oppseiling, med store muligheter for nordnorsk næringsliv til å delta. Men kanskje viktigst av alt er den kompetanse på miljø og helse og de krav som Norden stiller på disse områdene, i samarbeidet. Det gjelder sikkerhet for oljetransporten, atomsikkerhet og opprensking av atomavfall, bekjempelse av smittsomme sykdommer og helsetjenester for mor og barn.

Etter ti år er det oppnådd mange gode resultater i Barentssamarbeidet, og Barentssamarbeidet har etter mitt skjønn framtiden for seg på den nye nordiske dagsordenen.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg vil rette oppmerksomheten mot en merknad i innstillingen som Åslaug Haga viste til, angående Nordisk United World College i Fjaler på Vestlandet.

Skolen er et nordisk samarbeidsprosjekt som arbeiderpartiregjeringen med Gro Harlem Brundtland i spissen fikk til i samarbeid med regjeringene i Sverige, Finland og Danmark. Skolen har elever fra 80 forskjellige land, der en stor del av elevene faktisk kommer fra konfliktområder, fra flyktningleirer, fra SOS-barnebyer og andre underprivilegerte områder. 63 pst. av finansieringen kommer fra Norge, 15 pst. fra Sverige, 8 pst. fra Danmark og 5 pst. fra Finland.

Dette felles nordiske prosjektet, som faktisk har vært svært vellykket, står i fare, som merknaden i komiteinnstillingen viser. Og det er underlig å forstå, for skolen har oppfylt alle Stortingets forventninger og forutsetninger når det gjelder både kostnadsnivå, forvaltning og akademisk resultat. Skolens elever er et viktig redskap i Norge i kampen mot rasisme og som formidler av internasjonal solidaritet og kunnskap mellom mennesker. Skolens elever og ledelse arbeider for og deltar i humanitære prosjekter i utlandet i samarbeid med norsk utenrikstjeneste og i samarbeid med Røde Kors, SOS-barnebyer og Fredskorpset, bl.a.

Vi i Senterpartiet stiller oss faktisk uforstående til Regjeringens argumenter om at skolen ikke er viktig nok, verken som et nordisk samarbeidsprosjekt eller som et viktig bidrag fra Norges side – vi som ellers tar mål av oss til å være de fremste i spørsmålet om internasjonal solidaritet, og til å være brobygger mellom mennesker og nasjoner som er i konflikt. Det oppleves pinlig at Regjeringen velger å kutte denne støtten, som faktisk vil medføre at også de andre nordiske lands støtte sannsynligvis vil falle bort.

Jeg har lyst til å vise til Budsjett-innst. S. nr. 12 for 2002-2003, hvor en samlet komite sier:

«Bevilgningene til skolen er etter komiteens mening ikke tilfredsstillende, og komiteen er opptatt av at det må søkes et mer langsiktig og stabilt finansieringsopplegg.»

Så kommer det litt senere i samme merknad:

«Komiteen ber Regjeringen ta kontakt med de andre nordiske landene for å drøfte finansieringen av Røde Kors Nordiske United World College i fremtiden.»

– nettopp med sikte på en stabil finansiering for denne skolen.

Og spørsmålet mitt til statsråden blir: Hva har Regjeringen gjort i forhold til dette? Har Regjeringen tatt kontakt med de tre andre nordiske regjeringer for å søke å få til en stabil framtid for Nordisk United World College?

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg skal forsøke å kommentere noen av de forhold og konkrete saker som er tatt opp. La meg først kommentere det siste spørsmålet, det som gjelder United World College.

Det er slik at det hele tiden har vært vanskelig å sikre en nordisk finansiering av colleget, og Regjeringen og skiftende regjeringer har vært opptatt av å sikre det. Norge har derfor vært alene om å sørge for driftsstøtte, mens Sverige har deltatt med stipendmidler til enkelte elever. I tillegg har colleget hatt en rekke private sponsorer. Vi har fått signaler om at Sverige vurderer å trekke sin støtte hvis ikke Danmark og Finland også bidrar. Der ligger det et betydelig press i så måte. På den andre siden har institusjonen, colleget, ingen formell tilknytning til Nordisk Ministerråd.

Det er slik at saken ligger under utdannings- og forskningsministeren og er en del av behandlingen av årets budsjett. Jeg skal ikke gripe inn i budsjettbehandlingen her, men jeg tar med meg de synspunktene som er kommet fra flere talere om dette temaet, og det som står i innstillingen, og viderebringer det til utdannings- og forskningsministeren. Som sagt vil jo dette være et tema i budsjettbehandlingen, slik jeg forstår det.

Det samme gjelder det spørsmålet som representanten Solberg tok opp angående Arktisk Universitet. Jeg viste i mitt innlegg til et tettere samarbeid mellom Ministerrådet og Arktisk Råd, og representanten Solberg viste til at ideen om Arktisk Universitet var et initiativ fra Arktisk Råd. Man har gjennomgått en utviklingsfase, og man er nå, slik det ble beskrevet fra hennes side, inne i en ny fase der man trenger en langsiktig finansiering. Det er slik at budsjettet ligger i Stortinget til behandling. Det vil kunne være et tema der. Men også her tar jeg synspunktene med meg videre inn i Regjeringen og til utdannings- og forskningsministeren.

Det siste temaet jeg hadde tenkt å kommentere, var det representanten Bastesen tok opp, knyttet til et ønske om at fiskeriministeren skulle ta et initiativ til et vestnordisk felles regjeringssamarbeid om fiskeripolitikken.

For det første er det jo det å si at det er et betydelig samarbeid, samtidig som man ikke må overse, hvilket jeg følte at representanten Bastesen i betydelig grad gjorde, at det er sterkt motstridende interesser innenfor det nordiske og norske samarbeidet både når det gjelder ressursforvaltningen – jeg kan jo bare vise til siste ti års utvikling i så måte både i Barentshavet og ellers – og ikke minst ressursfordelingen. Jeg tror ikke man skal ha et forenklet syn på mulighetene for å kunne oppnå en felles vestnordisk politikk og et felles mål. Jeg vil bare vise til de forhandlinger som har gått over flere år når det gjelder NVG-sild, når det gjelder kolmule, og når det gjelder makrell. De tre fiskeslagene viser med all mulig tydelighet at det å få til et felles regjeringssamarbeid er noe som ligger litt lengre fram. Men både når det gjelder ressursfordeling og ressursforvaltning og når det gjelder sjøpattedyrforvaltning og den internasjonale oppfatning der, har vi tett og god dialog. Jeg skal bl.a. i neste uke – mandag og tirsdag – ha møter på Island med min kollega der. Vi skal drøfte alle disse spørsmålene, ikke minst det framtidige felles påvirkningsarbeidet når det gjelder økosystemforvaltningen og sjøpattedyrforvaltningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, se side 201)

Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett – og anser det som vedtatt.