Presidenten: Etter ønske fra samferdselskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan Sahl (KrF) [14:11:21]: (ordfører for saken): Stortinget har i dag til behandling en innstilling fra samferdselskomiteen som berører et tema som svært mange naturlig nok er opptatt av. Sikker skoletransport for barn og ungdom er et felles mål for alle, og det kommer også fram i innstillingen fra samferdselskomiteen.

Som saksordfører vil jeg først gå litt raskt igjennom selve innstillingen og til slutt komme med noen tilleggsbemerkninger fra Kristelig Folkeparti.

Som det framgår av innstillingen, er hele komiteen sterkt opptatt av å sikre alle skolebarn sitteplass i bussen til og fra skolen, men flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiets to medlemmer i komiteen, ser ikke nødvendigheten av å endre vegtrafikkloven for å oppnå denne målsettingen. Flertallet er ikke uenig i forslagsstillernes intensjon, men ser på andre virkemidler som er mer hensiktsmessige for å oppnå en trygg og sikker transport av skoleelever.

Flertallet i komiteen peker på at det er fylkeskommunens ansvar å sørge for sikker transport av skoleelever. Fylkeskommunen skal fortsatt ha dette ansvaret, og det er derfor ikke ønskelig at staten detaljregulerer utformingen av denne tjenesten unødig. Flertallet har tillit til at de lokale myndighetene sørger for sikker og trygg skoletransport for barn og ungdom. Flertallet forutsetter at fylkeskommunen sørger for nok sitteplasser til alle i skolebussen, også i de tilfeller der det ikke kjøres egne skoleruter.

I et svarbrev fra departementet til komiteen understrekes det at dialogen mellom fylkeskommunene og transportørene i dag er god, slik at eventuelle problemer knyttet til ståplasser og skolebarntransport løses raskt.

Flertallet i komiteen understreket videre at de svært lave ulykkestallene viser at skoletransporten i hovedsak skjer i trygge former. Det er imidlertid ikke tilfredsstillende, slik en SINTEF-rapport fra 1998 viser; at 2–5 pst. av skolebarna ikke får sitteplass til og fra skolen. Dette medfører en unødvendig ekstrarisiko i ulykkessituasjoner. I tillegg er det ut fra et arbeidsmiljøperspektiv uheldig at så mange barn og unge ikke får sitteplass til og fra sin arbeidsplass, som jo er skoler.

Jeg synes det er gledelig at en samlet komite er opptatt av at barn og ungdom skal ha en sikker skoletransport, og jeg føler meg trygg på at det er bred politisk enighet om å gjøre det som er nødvendig for å skape størst mulig sikkerhet på dette området.

Til slutt: I Kristelig Folkeparti ser vi det som svært viktig å sørge for høy sikkerhet i transporten av skoleelever. Kristelig Folkeparti kommer til å følge utviklingen på dette området nøye. Vi forutsetter at våre fylkespolitikere prioriterer trygg skolebarntransport og setter inn nødvendige tiltak dersom transportkapasiteten er for liten.

Problematikken knyttet til skoletransport og ståplasser bør være et viktig tema også ved de årlige budsjettbehandlingene, og kanskje er det også på tide å innhente oppdatert informasjon om hvordan situasjonen er i dag rundt i landet. Det er jo tross alt gått noen år siden 1998.

Tor-Arne Strøm (A) [14:15:30]: Jeg tror at vi alle sammen er opptatt av barns sikkerhet, enten de befinner seg i buss til og fra skolen, på skoleveien eller andre steder. Transport av skolebarn er og skal være et fylkeskommunalt ansvar, hvor staten ikke detaljregulerer unødig, men hvor lokale folkevalgte selv skal ha frihet til å bestemme hvordan tjenesten skal utformes. Fylkeskommunene skal sørge for sikker skoleskyss. Det er vi alle sammen opptatt av.

Til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten på rapporten som SINTEF har utarbeidet på oppdrag fra Samferdselsdepartementet i 1998. SINTEF anslår i rapporten at gjennomsnittlig andel skolebarn som må stå til eller fra skolen, ligger i området 2–5 pst.

Det er en oppfatning at den løpende dialogen i dag mellom fylker og transportørene er meget god, slik at problemene løses raskt. Som saksordfører har redegjort for, er det bred enighet om innstillingen. Man følger med saken og håper fortsatt at det skal være trygt for skolebarn å ferdes på norske veier og bli kjørt til skolen i buss.

Anne Berit Andersen (H) [14:17:02]: Jeg skal være kort, for saksordfører har redegjort for saken på en utmerket måte.

Fremskrittspartiet ønsker å endre vegtrafikkloven, slik at det blir forbud mot å transportere skolebarn og ungdom stående i buss.

Vi erfarer i dag at det i flere fylker fraktes skolebarn og ungdom stående i buss. Høyre vil peke på at det er ønskelig at det tilbys sitteplasser for barn og unge.

Skoletransporten er et fylkeskommunalt ansvar og dekkes i dag av fylkeskommunens frie inntekter inkludert overføringer fra staten gjennom inntektssystemet. Det betyr at den enkelte fylkeskommune har stor frihet til å utforme denne tjenesten selv. Vi ønsker fortsatt at denne tjenesten skal være en fylkeskommunal oppgave, og at ikke vi fra statens og Stortingets side skal detaljregulere unødig. Vi vil at de folkevalgte selv skal ha frihet til å bestemme hvordan denne tjenesten skal utføres.

Jeg vil likevel til slutt presisere at det er ønskelig at fylkeskommunen sørger for en sikker skoletransport og nok sitteplasser for våre skolebarn og vår ungdom.

Thore A. Nistad (FrP) [14:18:38]: Bakgrunnen for dette forslaget fra Fremskrittspartiet er at skolebarn og ungdom i en rekke fylker er henvist til ståplass på skolebussene hver eneste skoledag. Det skjer samtidig som det innføres stadig strengere sikkerhetsregler, bl.a. krav om bruk av sikkerhetsbelter. Dette skaper stor usikkerhet og redsel både hos barn og foreldre.

Skoletransporten foregår vanligvis utenfor tettbygd strøk, med hastighet opptil 80 km i timen. Derfor er det mange steder i landet blitt rapportert om ulykker og nestenulykker hvor skolebusser har vært involvert. Vegtrafikkloven tillater i dag ståplass i en hel del busstyper. Barn og unge er avhengige av å kjøre til skolen med buss hver eneste dag. De kan ikke selv velge. De er med andre ord pliktige til å ta bussen, for det er skoleplikt i Norge. Det skapes ikke holdninger og forståelse hos skolebarn for det strenge bilbeltepåbudet i personbil og trafikkregler generelt når voksne den ene dagen blir ilagt bøter for ikke å ha fastspent barn og ungdom i personbilen, for deretter hver dag på vei til skolen å tvinges til å ta til takke med ståplass i bussen og registrere at myndighetene faktisk overser denne faren av hensyn til fylkenes økonomi. Det virker for folk flest helt uforståelig at en offentlig myndighet på den ene siden formaner om farer og pålegger ved lov bruk av sikkerhetsbelter i personbiler, mens den samme myndigheten på den andre siden selv kan tillate seg å peke på besparelser i budsjettene til busstransport av barn og ungdom med ståplasser til og fra skolen.

Så vil jeg til slutt vise til en liten merknad fra flertallet, og det vil da si alle unntatt Fremskrittspartiet, hvor de skriver at de ikke vil at staten skal detaljregulere unødig. De vil at lokale folkevalgte selv skal ha frihet til å bestemme hvordan tjenestene utformes. «Det er ikke ønskelig å frata de lokale myndighetene denne friheten», står det i merknaden.

Jeg må bare si at den merknaden er nesten historisk morsom, for det finnes vil neppe noe parlament i verden som er mer ivrig etter å detaljregulere enn denne forsamlingen. Jeg vil bare vise til, som én sa før jeg gikk inn i salen, at dyr sikres bedre under transport. Man kan f.eks. ikke kjøre to hingster i samme vogn. Hingster er altså hester.

Så vil jeg til slutt ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Thore A. Nistad har tatt opp det forslag han refererte til.

Jorunn Ringstad (Sp) [14:21:59]: Dokument nr. 8:68 for 2003-2004 tek opp ei viktig problemstilling, nemleg om det skal vere forbod mot å transportere skulebarn og ungdom ståande i skulebuss. Når vi veit at 2–5 pst. av skulebarna berre har ståplass ved busstransport til og frå skulen, og at om lag 40 barn blir skadde årleg i samband med busstransport til og frå skulen, er det viktig å setje fokus på denne situasjonen. Heldigvis er skadane som skjer i samband med skuleskyss, lettare skadar, men denne situasjonen må uansett bli teken på alvor.

Samtidig må vi peike på at det er fylkeskommunane som har ansvar for skuleskyssen, og at staten gjennom lov og forskrifter berre fastset eit minimumsnivå for standard på skuleskyss. Den enkelte fylkeskommune står difor heller fritt til å utforme denne tenesta. Som det blir peika på i departementet sitt svar på brev frå komiteen, kan fylkeskommunen og kommunane etablere eigne skulebarntransportar, slik at barn og ungdom blir sikra sitjeplass. Men som det òg blir peika på i brevet frå departementet, har den enkelte fylkeskommunen gjennom avtalar med transportørane fått til ordningar som m.a. sikrar i alle fall seksåringane sitjeplass.

Det er òg verdt å merke seg at medan transport av skulebarn enkelte stader føregår med eigne skuleruter, er det mange stader i landet at skulerutene er kombinerte med ordinære kollektivruter. I dei tilfella der skulerutene er kombinerte med ordinære ruter, vil det nok vere vanskeleg å tilpasse kapasiteten slik at det alltid er nok stijeplassar.

Når det gjeld tryggleik og skulebarntransport, er det òg viktig å sjå denne problemstillinga i lys av den utviklinga som skjer nasjonalt og internasjonalt med regelverk som er knytt til monteringsplikt og bruksplikt for personleg verneutstyr i buss. Tryggleiken for skuletransport vil nok difor bli betre etter kvart som fleire av bussane får montert personleg verneutstyr, men her må ein peike på at personleg verneutstyr ikkje vil betre tryggleiken for dei som framleis må stå i bussane.

Senterpartiet meiner at det er eit viktig tema som er teke opp, og at det er eit tema som vi må ha stor merksemd på framover. Likevel støttar Senterpartiet at det ikkje er rett at Stortinget skal redusere lokale og fylkeskommunale folkevalde sin fridom til å ta ansvar for og leggje til rette for best mogleg løysing av denne tenesta. Eg har den tiltrua til fylkespolitikarane at dei tek denne problemstillinga på alvor.

Statsråd Torild Skogsholm [14:24:50]: Det er et viktig spørsmål som tas opp i dag. Jeg legger stor vekt på at transporten av skolebarn skal foregå så trygt som mulig. Det er derfor en viktig problemstilling som representantene Svendsen, Rød, Hedstrøm, Sortevik og Nistad tar opp.

Fylkeskommunen har ansvar for skoletransporten, og den dekkes i dag av fylkeskommunenes frie inntekter inkludert overføringer fra staten gjennom inntektssystemet. Dette betyr i praksis at den enkelte fylkeskommune har stor frihet i utformingen av denne tjenesten. Slik tjenesten er organisert i dag, gjennomføres den dels som egne skoleruter, men også ofte som en integrert del av det ordinære kollektivtilbudet. I de tilfellene hvor transporten foregår ved hjelp av egne skoleruter, har fylkeskommunene mulighet til å tilpasse tilbudet slik at problemstillingen unngås. Tilsvarende mulighet finnes ikke der transporten foregår som en integrert del av det ordinære rutetilbudet, slik at det i disse tilfellene vil kunne forekomme at skolebarn, som andre reisende, må stå under transporten.

Flere har vært inne på at Samferdselsdepartementet i 1998 bad SINTEF om å utarbeide en beskrivelse av problemets omfang og alvorlighetsgrad. På grunnlag av dette ble Stortinget gitt en orientering om problemstillingen i St.prp. nr. 1 for 2000-2001. Samferdselsdepartementet konkluderte den gang med at det ikke var behov for særlige tiltak i forbindelse med bruk av ståplasser ved skoletransport av barn i buss.

Jeg kan ikke se at det har skjedd vesentlige endringer i rammebetingelsene for, eller risikoeksponeringen av, denne type transport, og har derfor tillit til at de vurderinger som ble gjort i forbindelse med Regjeringens forslag til budsjett for 2001, fortsatt vil være relevante.

Jeg vil avslutningsvis ellers anføre at det er en rask utvikling, nasjonalt og internasjonalt, i regelverket knyttet til personlig verneutstyr når det gjelder ikke bare monteringsplikt, men også bruksplikt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.