John I. Alvheim (FrP) [12:13:13]: Det bør være en målsetting på kort sikt at norsk helsevesen gjøres i stand til å gi alle kroniske smertepasienter adekvat behandling. Slik jeg ser det, står det ikke på den faglige evnen i vårt helsevesen til å mestre det, men det står på viljen til å gjøre det, i form av sterkere prioritering av smertebehandling og større ressurstilgang både til spesialisthelsetjenesten og til primærhelsetjenesten i kommunene.

Fremskrittspartiet har i mange år fokusert sterkt på smertebehandling, og fremmet allerede i 1990 forslag om bevilgning på 40 mill. kr for å bedre smertebehandlingen i primærhelsetjenesten. Fremdeles er det i kommunene og primærhelsetjenesten at behovet for adekvat smertebehandling er dårligst dekket.

Denne regjeringen kan krediteres for at mye er gjort de seneste år innen den palliative medisin, hvor smertebehandling er en viktig del av behandlingen. En kan vel si at smertebehandling av kreftsyke i dag er noenlunde tilfredsstillende generelt, men det finnes også distrikter i landet hvor tilgjengeligheten til smertebehandling for kreftpasienter er uakseptabel. Særlig gjelder dette i primærhelsetjenesten. Selv om de fleste universitetssykehus i dag har topp ekspertise innen smertebehandling, forskes det for lite på fagfeltet, og det er heller ikke en prioritert oppgave ved de fleste offentlige sykehus. Større interesse for dette fagfeltet ville kunne spare mange for store lidelser og invalidiserende livsløp.

Samfunnsøkonomisk er adekvat smertebehandling god butikk. En del av de private smerteklinikkene har tilegnet seg høy kompetanse på internasjonalt nivå, men har problemer med refusjon for slik behandling, da få eller ingen av helseforetakene har inngått avtale om smertebehandling med private klinikker.

Omfanget av pasienter som ikke får adekvat smertebehandling, er vanskelig å anslå, men ifølge Legeforeningens utredning viser det seg at halvparten av pasientene som konsulterer allmennlege, gjør det på grunn av smerte i en eller annen form. Det er vel kjent at kroniske smertepasienter rekrutteres sterkt til uføretrygd. Dessverre er det også slik at pasienter som konsulterer lege og klager over smertesymptomer, ikke alltid blir tatt på alvor, og føler seg oversett i det norske helsevesenet. En spesiell kategori pasienter jeg tenker på i denne sammenheng, er pasienter med diagnosen nakkesleng, som Norge dessverre ikke har særlig gode eksperter på når det gjelder verken diagnostisering eller behandling.

Nødvendig smertebehandling har også en økonomisk side for den enkelte. Svært mange kroniske smertepasienter har en særdeles dårlig økonomi, da det meste av de medikamentene de forbruker, må kjøpes på hvit resept uten refusjon, og det kan bli ganske store summer i løpet av et behandlingsår. For kroniske smertepasienter er det ikke uvanlig at medisinutgiftene kan komme opp i 30 000 kr i året. Jeg skulle gjerne sett at rapporten fra Den norske lægeforening hadde gått noe dypere inn i denne problematikken, som påfører smertepasientene en ekstra økonomisk belastning. Kroniske smerter må aksepteres som en selvstendig diagnose, og utgifter til medisinering må behandles likt med andre kroniske lidelser som har refusjon for sine medisiner.

Legeforeningen har i sin utredning lagt frem retningslinjer for smertebehandling i Norge som for en lekmann synes fornuftige, og hvor en legger opp til en behandlingskjede på ulike nivåer som det er verdt å legge merke til. Hensikten med denne interpellasjonen er da også å få kjennskap til hvordan helseministeren og departementet vil forholde seg til denne rapporten, og hvilke tiltak som eventuelt måtte komme på grunnlag av rapporten. Rapporten burde være en god mal for hvordan denne tjenesten burde utvikles og praktiseres, både på allmennlegenivå og innen spesialisthelsetjenesten ved lokalsykehus og større sykehus.

Adekvat smertebehandling må bli prioritert sterkere i det norske helsevesen, særlig i primærhelsetjenesten, slik at vi kan forsikre oss om at alle som har behov for smertelindring, kan få det i sitt lokalmiljø. Ifølge rapporten fra Den norske lægeforening er det langt fra tilfelle i Norge i dag.

En god og tilstrekkelig smertebehandling for hele befolkningen er nødvendig for å demme opp for det økende krav om aktiv dødshjelp i Norge. Særlig er det viktig i denne sammenheng å påpeke at behovet for smertebehandling i våre eldreinstitusjoner er ganske stort, men lite prioritert. Og det er dessverre nettopp fra eldre syke mennesker at vi har en økende forespørsel om aktiv dødshjelp.

Smertebehandling er livshjelp, og det er nettopp livshjelp det norske helsevesen skal gi. Livshjelp gir bedre livskvalitet og styrker selvbildet til den enkelte som skal gjøre det mulig å mestre en kronisk smerte-diagnose.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:19:13]: Representanten Alvheim viser til Den norske lægeforenings nylig utarbeidede «Retningslinjer for smertebehandling i Norge».

La meg først begynne med å fastslå at jeg fullt ut deler det engasjement som ligger bak representanten Alvheims interpellasjon, og som også ligger bak Legeforeningens viktige arbeid.

I rapporten mener utvalget i Legeforeningen å slå fast at pasienter med problematisk smerte er lavt prioritert i norsk helsetjeneste. Smertebehandling er et fagområde hvor mye er gjort, men der vi nok ikke er kommet langt nok i forhold til det vi kunne ønske. Med denne erkjennelsen vil jeg beskrive hvordan smertebehandling i dag er ivaretatt i helsetjenesten, og hvilke utfordringer vi står overfor framover.

Smertebehandling organiseres som en langsiktig ivaretakende tjeneste, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Vi har fått smerteklinikker både i enkelte lokalsykehus og ved flere universitetssykehus. Smerteklinikkene arbeider tverrfaglig med alle typer problematisk smerte, som smerte ved kreftsykdom, kronisk og akutt smerte f.eks. etter kirurgi samt palliativ behandling.

Når det gjelder finansiering av smertelindring, kan det skilles mellom palliativ behandling og behandling av annen problematisk smerte. For palliativ behandling legges det vekt på at tilbudet må gis på det nivået i helsetjenesten som anses formålstjenlig. Livshjelpsutvalget la i NOU 1999:2 vekt på at når pasienten ønsker det, skal det så langt som mulig legges til rette for å yte nødvendige tjenester i hjemmet eller nær hjemmet. På denne bakgrunn er det etablert finansieringsordninger som understøtter palliativ behandling både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

Fra og med 2002 har vi innført en øremerket tilskuddsordning som stimulerer til etablering av palliative tiltak og prosjekter i primærhelsetjenesten. I 2004 er det bevilget 15 mill. kr til videreføring av slike prosjekter. I tillegg gis det refusjon for palliativ behandling i spesialisthelsetjenesten gjennom ISF-systemet. For 2004 er denne bevilgningen på 20 mill. kr. Midler til utvikling av tiltak ble fordelt til tiltak både innen primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i fjor. Eksempler på tiltak som fikk midler i fjor, er Akershus universitetssykehus’ videreutvikling av den såkalte Romeriksmodellen, Askim kommunes etablering og drift av palliativ enhet og Sarpsborg kommunes tilsvarende prosjekt ved Tingvoll sykehjem.

Gjennom Nasjonal kreftplan er det også etablert regionale kompetansesentre for palliativ behandling i hver av helseregionene. Det ble bevilget 50 mill. kr til etablering av disse kompetansesentrene i perioden 1998–2003, og driften av kompetansesentrene videreføres nå i rammene til de regionale helseforetakene. Det er lagt opp til en organisering ved disse sentrene som sikrer kompetanseoverføring til primærhelsetjenesten og andre sykehus i helseregionen, altså en desentralisert modell, i samsvar med den erkjennelse som også representanten Alvheim gav uttrykk for i sitt innlegg. Fra 2002 er det også lagt inn 1 mill. kr til hvert av de regionale helseforetakene til lindrende behandling for pasienter som ikke har kreft.

Når det gjelder annen problematisk smerte, finnes det i dag ikke øremerkede tilskudd eller særlige ISF-refusjoner. Finansieringen av smertebehandling ligger innenfor ISF- og DRG-systemet for øvrig. Grunnlaget for DRG-kodene er at alle aspekter ved behandlingen, herunder også smertebehandling, er ivaretatt og tallfestet.

Det er imidlertid etablert egne takster for poliklinisk smertebehandling. Når det gjelder revmatologi, finnes takst for atferdsterapeutisk samtale i smertebehandlingen. Det finnes videre takst for smertelindring i hjemmet eller annen institusjon, f.eks. sykehjem eller lokalsykehus. Innenfor anestesiologi finnes også egne takster for smertebehandling samt for kontrollundersøkelse/blokadeutredning som ledd i en serie for pasienter med kronisk smertetilstand.

De regionale helseforetakenes sørge for-ansvar innebærer at de må ha en klar analyse av egne tilbud og befolkningens behov innenfor de ulike fagområdene. De regionale helseforetakene skal selv forestå den prioritering som er nødvendig innenfor de ressurser som er stilt til rådighet, og har derfor et klart sørge for-ansvar for smertebehandling i egen helseregion. Dette sørge for-ansvaret finansieres gjennom basisbevilgningen til det regionale helseforetak og skal sette regionene i stand til å utføre sin virksomhet og realisere sitt ansvar hjemlet i helseforetaksloven.

De regionale helseforetakenes ressursbruk og innsats skal være i tråd med nasjonale helsepolitiske målsettinger og prioriteringer. I årets styringsdokument til de regionale helseforetakene understrekes behovet for en klarere prioritering av bl.a. lindrende behandling. Når det gjelder kreftbehandling og kreftomsorg, er dette også omtalt i årets styringsdokument.

De medisinske fremskrittene når det gjelder smertebehandling og symptomkontroll, har ført til at en nå kan avhjelpe smerter og plager som det tidligere ikke fantes lindring for. Det er gode nyheter for pasientene. Etter hvert som tilbudene om smertebehandling er blitt kjent, har også etterspørselen økt.

Det har vært et sterkt økende fokus de senere år på palliativ behandling av pasienter i livets sluttfase, og gjennom den økte satsingen på hospice og bedre samhandling mellom primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste tror jeg vi er på rett vei til å ivareta disse pasientenes særlige behov.

Smerteklinikker alene løser ikke problemet for pasienter med problematiske smerter. Det handler om at kompetanse hos den enkelte spesialist må komme pasienten til gode. Det er et ledelsesansvar å legge til rette for å behandle pasienter med kroniske smerter på beste måte. I styringsdokumentene til de regionale helseforetakene har vi stilt krav om individuelle planer. En god individuell plan, tilgang på spesialister med kompetanse på smertebehandling og et godt samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten vil til sammen bidra til bedre individuell oppfølging av smertepasienter.

En gjennomgang av ventetidene i forhold til smertebehandling ved norske sykehus viser at disse ventetidene varierer, men at de gjennomgående er for lange. Det er min klare oppfatning at de regionale helseforetakene ut fra sitt sørge for- ansvar bør prioritere smertelindring høyere, i lys av at det på enkelte andre områder er tilløp til overkapasitet i tjenesten. Det tilsier også at det bør være rom for en slik høyere prioritering av dette området.

La meg avslutningsvis si at jeg fullt ut deler interpellantens perspektiv på dette viktige temaet. Helsetjenestens fremste og fornemste oppgave er å gi livshjelp: Det er å helbrede der det er mulig. Det er å lindre og yte omsorg der helbredelse ikke er mulig, ikke minst i forhold til smerter. Fordi kunnskapen om hvordan man kan lindre, er blitt mye bedre de senere år, er en svært viktig del av livshjelpen å yte god smertebehandling. Jeg tror også det er et av de viktigste svar på hvordan en kan demme opp for de tilløp til krav om aktiv dødshjelp som fra tid til annen reises i den offentlige debatt.

John I. Alvheim (FrP) [12:27:29]: Jeg takker for svaret, og registrerer med tilfredshet at jeg og helseministeren ser noenlunde likt på dette problemet, som for mange virkelig er et ganske stort problem, som medfører veldig mye lidelse. Jeg er glad for at styringsdokumentet også inneholder pålegg til de regionale helseforetakene om at dette er en oppgave som ikke skal nedprioriteres, men tvert om.

Som et tilleggsspørsmål kunne jeg derfor tenke meg å spørre helseministeren: Hvis dette er et sørge for-ansvar for helseforetakene og man har private smerteklinikker som kan avhjelpe mye av disse problemene, hvorfor har ikke de regionale helseforetakene opprettet flere avtaler med disse spesielle smerteklinikkene, som det heldigvis finnes flere av? Hvis pasientene skal betale den hele og fulle kostnaden, er det svært få pasienter som makter dette.

Det andre som jeg trekker ut av helseministerens svar og mitt hovedinnlegg, er at jeg tror vi må gjøre noe i forhold til smertebehandling av eldre syke mennesker i våre offentlige institusjoner. Når man av og til er innom disse sykehjemmene, synes jeg det er meningsløst og ganske trist å se at vi har sengeliggende og rullestolsittende pasienter som virkelig har problemer med smerte, og som ikke får den hjelp de etter mitt skjønn burde ha.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:29:26]: Jeg tror den strategien som har vært anlagt de siste årene med å bygge opp kompetansen i kompetansesentre i regionale sykehus og i sykehus for øvrig, er riktig, også i forhold til det å styrke kompetansen og tilbudet om smertelindring i primærhelsetjenesten, som representanten Alvheim nå setter fokuset på.

Det å sikre at man har gode kompetansemiljøer regionalt som kan spre kompetansen, og som kan være med på å bygge den i primærhelsetjenesten og ikke minst i pleie- og omsorgstjenesten, tror jeg fortsatt vil være veien å gå. I den forbindelse vil jeg peke på behovet for å styrke samhandlingen mellom første- og andrelinjetjenesten generelt og på dette området spesielt. Det er noe av bakgrunnen for at Regjeringen har satt ned det såkalte Wisløff-utvalget, som i løpet av dette året skal utrede hvordan en kan få til en bedre samhandling mellom de to nivåene i tjenesten. Etter mitt syn er den neste store reformen i helsetjenesten å få en større helhet mellom første- og andrelinjetjenesten. En viktig del av andrelinjetjenestens ansvar er å veilede førstelinjen, og det er det behov for på dette området.

Når det gjelder representanten Alvheims første spørsmål, om avtale med private, sitter jeg ikke med noen fullstendig oversikt over dette her og nå. Men jeg kan si at generelt bør det være slik at der det er påvist udekkede behov innenfor sørge for-ansvaret og det regionale helseforetaket ikke kan dekke dette innenfor den kapasitet og de ressurser en har til rådighet i egne sykehus, er det en klar forventning at man søker å dekke dette gjennom avtaler med private.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:31:56]: Mitt inntrykk er at smerte som symptom er en av de viktigste årsakene til at mennesker oppsøker helsevesenet for å be om hjelp i en eller annen form. Det kan være bagatellmessige lidelser. Det kan være alt fra en halsbetennelse, en forstuvning av en ankel, ryggsmerter og tannpine til de alvorlige tilstandene med en kreftsykdom som debuterer i form av smerter.

Det inntrykket man kan sitte igjen med, er at helsevesenet står godt rustet til å ta hånd om smertetilstander som lar seg definere, og som har en organisk årsak, der man vet at smerten stammer fra et organ og man finner gode medikamenter for å behandle det. Men det er langt vanskeligere å behandle de smertene man ikke helt vet årsaken til, og som ofte er sammensatte og kanskje kan defineres som noe helt annet enn en organisk smerte – en form for livssmerte.

Jeg registrerte for noen år siden at forfatteren Axel Jensen, som da hadde fått amyotrofisk lateral sklerose, gav uttrykk for at han ønsket aktiv dødshjelp fordi han var i en tilstand der han så at livet var i ferd med å ebbe ut. Jeg var egentlig ganske oppgitt over at dét skulle være Axel Jensens ønske. Så registrerte jeg at de siste årene han levde, var noen av de mest aktive han hadde – fra sykesenga si. Der kunne han beskrive en tilværelse med ny mening, der kunne han delta i offentlige debatter. Han kunne også gi en meningsfylt beskrivelse av sitt liv med den hjelpen som kona og helsepersonell kunne gi ham, og som gav verdifull innsikt nettopp i hvordan man kan hjelpe folk på en fornuftig måte, ikke til å dø, men til å få både et verdig, fornuftig og anstendig liv i den siste fasen av livet. Det gjorde jo at Axel Jensens liv gav en mening kanskje langt utover det han hadde hatt før, og jeg vil tro – uten noen gang å ha møtt ham eller snakket med ham – at han også må ha reflektert over sitt første ønske da det gikk mot slutten, før han til slutt døde.

Og er det én ting jeg er glad for når det gjelder denne interpellasjonen i dag, er det at interpellanten så sterkt gir uttrykk for at man må finne alternativer til aktivt å skulle hjelpe noen til å dø, nemlig aktiv hjelp til å leve et godt, anstendig, fornuftig liv også når livet inneholder smerte som man trenger hjelp til å få behandlet. Noe av det viktigste man kan gi folk, er en opplevelse av å bli tatt på alvor med de problemene man har, bli møtt på en skikkelig, ordentlig måte person til person. Man må vise respekt for at man står overfor et menneske med et likeverd i forhold til det man har selv. Det vil man aldri kunne gjøre hvis man i stedet opphøyer seg til dommer over livet og skal delta aktivt i å sørge for at det tar slutt. Dersom vi har en ressursinnsats også ved sykehjemmene, som interpellanten nevner, i form av god tilsynslegevirksomhet, godt med pleiepersonell som får en fornuftig utdannelse, bør det være mulig å komme de behovene i møte på en slik måte at folk også får dø på en verdig og respektfull måte.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:35:20]: Representanten Alvheim tar opp et viktig tema.

Fokus på smertebehandling henger sammen med økende kunnskap på området. Man vet nå at også prematurt fødte spedbarn føler smerte.

Følelsen av smerte er ulik fra menneske til menneske. Terskelen for hvor mye smerte man føler, er også forskjellig. Ut fra dette har definisjonen av smerte oppstått. Legeforeningens retningslinjer, som representanten Alvheim refererer til, sier:

«Smerte er en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse som følge av faktisk eller potensiell vevsødeleggelse. Smerte er alltid subjektiv.»

Kristelig Folkeparti er enig i at det trengs mer kunnskap og opplæring på området. Særlig vil jeg peke på smerte sett i et kulturelt perspektiv. Det finnes eksempler på at noen av våre nye landmenn er blitt feilbehandlet fordi psykiske lidelser i noen kulturer manifesterer seg som en fysisk smerte.

Smerte er ikke dødelig, men medfører dårligere livskvalitet og kan være invalidiserende. Legeforeningen mener at pasienter med problematisk smerte fortsatt er lavt prioritert i den norske helsetjenesten, til tross for at de er storforbrukere av helsetjenester.

Heldigvis finnes det lyspunkt. Stadig flere sykehus oppretter smerteklinikker som ofte har et tverrfaglig team bestående av lege, fysioterapeut og psykolog. Teamet utreder, behandler og gir veiledning til hele regionen.

Mange pasienter har ved hjelp av disse fått redusert sin smerteopplevelse. De har fått en akseptabel forklaring på smerten uten at det fører til angst, frykt eller urealistiske forventninger. Mange lærer å utnytte egne ressurser, og de fungerer bedre i hverdagen. Til og med medikamentforbruket reduseres!

I medlemsbladet GLIMT for kroniske smertepasienter kan en lese om gode erfaringer med kurs i smertemestring. Disse holdes i samarbeid med lærings- og mestringssentrene, der fagkunnskap og brukermedvirkning sidestilles.

Lindrende behandling har vært en viktig ideologisk sak for Kristelig Folkeparti. For oss har det vært viktig å skape motvekt til aktiv dødshjelp. Vi har aktivt vært med på å fokusere på palliativ behandling for pasienter i livets sluttfase. Flere palliative behandlingsplasser er kommet til, også i førstelinjetjenesten. Det er svært viktig for disse pasientene å være nær sine nærmeste i denne livsfasen.

Det er viktig at helseministeren i styringsdokumentene til helseforetakene fortsetter å prioritere lindrende behandling.

Det er gjennom Nasjonal kreftplan etablert kompetansesenter for palliativ behandling i alle helseregioner. Kristelig Folkeparti ser det som svært viktig at den kompetanse som her er bygd opp, blir videreført til primærhelsetjenesten, til beste for pasienter som strever med smerte.

Ola D. Gløtvold (Sp) [12:38:52]: Smertebehandling er et veldig viktig område innenfor helsetjenesten. Det er av betydning at alle smertepasienter får adekvat behandling, om det er innenfor spesialisthelsetjenesten eller i primærhelsetjenesten. Man må vel kunne konstatere også i forhold til det som er sagt så langt i denne debatten, at det er i primærhelsetjenesten det kanskje skorter mest på tilbud og kompetanse.

En annen side ved dette er utgiftene som kroniske smertepasienter har. Det er ofte store økonomiske belastninger ved siden av smertebelastningen. Når helseministeren nå sier at det er et bedre medisinsk tilbud og bedre medisiner tilgjengelig for smertebehandling, er det gledelig. Men da må vi også se på hvordan dette kan gjøres tilgjengelig for pasientene gjennom økonomiske tiltak som gjør at det er mulig for smertepasienter å bruke disse medisinene.

Det er nå systemer, bl.a. innenfor ISF-ordningen, når det gjelder palliativ behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er prisverdige forsøk og modeller innenfor primærhelsetjenesten. Det er viktig at man får en finansiering for dette som gjør at smertebehandling er tilgjengelig for alle. Det er også viktig at helseforetakene prioriterer i tråd med sentrale prioriteringer. Jeg merket meg den smule av pekefinger som var oppe fra helseministerens side i forhold til helseforetakenes prioriteringer, og synes det er bra om han kan skjerpe inn dette noe.

Det er viktig at vi får individuelle planer i smertebehandlingen, og at vi får en spesialistkompetanse i spesialisthelsetjenesten, en kompetanse som kan tilflyte primærhelsetjenesten gjennom et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Dette er veldig viktig hvis man skal kunne gi en god nok behandling lokalt, i eget hjem eller ved lokal institusjon.

Jeg er også opptatt av geriatri og smertebehandling, at man kan finne en smertebehandling for eldre syke mennesker som gjør at man kan dempe smerten uten å sløve pasienten mer enn nødvendig. Det tror jeg gir en verdig livsaften, som mange ikke opplever i dag, ved at smertebehandling ikke er til stede eller er gjort på feil måte.

Å gi livshjelp ved å helbrede og ved å lindre er, som helseministeren også var inne på, en av helsetjenestenes viktigste oppgaver. Jeg også vil understreke dette, og tilføye at dette er et av de viktigste momentene for å motvirke krav om aktiv dødshjelp.

John I. Alvheim (FrP) [12:42:07]: Konklusjonen på denne debatten er, slik jeg ser det, at både helseministeren, departementet og det sentrale politiske miljøet her i huset er opptatt av god smertebehandling og stiller seg positive til den utviklingen som har vært, særlig innen palliativ medisin, og i tillegg prøver å gjøre noe for de pasientene som har smerter, men ikke har noen diagnose utover det, og at man i større grad må se litt på den problematikken.

Jeg er også veldig glad for at ingen i denne debatten har tatt til orde for at vi skal diskutere hvorvidt det norske helsevesen skal gi aktiv dødshjelp eller ikke. Her er vi samstemte om at det ikke er noen oppgave for det norske helsevesenet.

Så vil jeg referere til representanten Olav Gunnar Ballo. De diffuse smertepasientene som man ikke kan finne noen organisk grunn til smerte hos, må ikke bli latterliggjort, men tatt på alvor i helsevesenet, for de er virkelig syke og har problemer. De har ikke til dags dato akkurat vært prioritert, men føler seg tråkket på i forbindelse med det norske helsevesen og den behandling de søker.

Alt i alt synes jeg at debatten har vært fruktbar. Det er med på å prioritere opp smertebehandling, som rammer ganske mange hundre tusen mennesker i dette landet.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:44:21]: La meg avslutningsvis kort bare gi min tilslutning til de oppsummerende synspunkter som interpellanten gav til kjenne.

Det er to viktige elementer i denne debatten som gjør den politisk betydningsfull. Det ene er den enighet som har kommet til uttrykk om betydningen av fortsatt å løfte fram og prioritere smertebehandling, kompetanseutvikling innenfor smertelindring og tilgjengelighet til slik behandling i forhold til ulike grupper mennesker med problematisk smerte.

Det andre er den klare markeringen som er kommet til uttrykk fra dem som har hatt ordet i forhold til aktiv dødshjelp. Et rop om aktiv dødshjelp er alltid et rop om hjelp, men det er ikke nødvendigvis et rop om dødshjelp, noe representanten Ballo med sitt innlegg var med på å understreke. Jeg tror det er helt avgjørende at det er en politisk vilje til å gi hjelp når det ropes om hjelp – ja, helst også før det ropes om hjelp –i forhold til denne gruppen. Det synes jeg er den aller viktigste politiske kvintessens av denne debatten.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 7 avsluttet.