Harald T. Nesvik (FrP) [12:47:57]: Fremskrittspartiet har gjennom en rekke år fremmet diverse forslag om at det skal innføres en trygdefinansieringsordning for behandling av pasienter med periodontitt. Det store gjennomslaget i denne saken kom i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:66 for 1999-2000, fra representantene Øystein Hedstrøm, John I. Alvheim og undertegnede om en trygdefinansieringsordning for pasienter som lider av raskt framskridende eller alvorlig periodontitt. I forbindelse med behandlingen av dette forslaget fremmet en enstemmig komite følgende forslag i Innst. S. nr. 194 for 2000-2001:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om trygdefinansiering for pasienter som lider av periodontitt i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.»

Forslagsstillerne kunne dermed konstatere at en lang kamp endelig så ut til å finne sin løsning.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2002 fulgte Regjeringen opp med en oppstartsbevilgning til trygderefusjon for periodontittpasienter, gjort gjeldende fra 1. mai 2002. Bevilgningene har så gradvis blitt økt i de senere års statsbudsjett. Men med respekt å melde må en vel konstatere at ting tar tid. Det er særlig problemstillingen for rehabilitering av tannsett og implantatbehandling som nå må sies å være den store utfordringen framover.

For inneværende års budsjett er det avsatt 50 mill. kr til en ny refusjonsordning for rehabilitering av tannsett med marginal periodontitt. Denne ordningen er regulert i forskrift til folketrygdloven § 5-6 og gjelder for behandling utført utenfor sykehus, dvs. ved privatpraktiserende tannleger, fylkeskommunale tannhelsetjenester eller Odontologisk fakultet. Ifølge revidert nasjonalbudsjett for inneværende år, som nå ligger til behandling i finanskomiteen, heter det:

«Hoveddelen av den nye refusjonsordningen dekker utgifter til konvensjonell protetikk (protese og broer festet på gjenværende tenner), mens resten går til implantatbehandling hvor det er behov for implantatforankret protetikk. Det er et vilkår at kirurgisk implantatbehandling utføres av spesialist i oral kirurgi eller kjevekirurgi.»

I den gjeldende forskriften på dette området, som er den tidligere omtalte § 5-6, og som sist ble endret 29. januar 2004, heter det bl.a.:

«Den protetiske behandlingen skal utføres av tannlege med spesialutdanning i protetikk eller likeverdig utdanning. Statens helsetilsyn avgjør om aktuell utdanning anses likeverdig med spesialutdanning i protetikk.»

Det er allment kjent at det er stor mangel på tannleger som innehar den spesialkompetansen som det her vises til, for å kunne drive med denne typen behandling for trygdens regning. Det er særlig grunn til å rette søkelyset mot det faktum at dersom pasienter også i distriktene skal kunne få den samme retten som personer i mer sentrale strøk, dvs. hovedsakelig rundt de største byene, der denne kompetansen finnes i dag, vil kostnadene knyttet til reise i mange tilfeller bli meget store. Dette er i så fall penger som ville blitt langt bedre utnyttet dersom de hadde kunnet gå til reell behandling av pasientene.

Det er på landsbasis stor mangel på både oralkirurger og protetikere. Det er ikke realistisk å tro at en overalt i vårt langstrakte land skal kunne få til et optimalt og godt tilbud uten å måtte reise en viss tid. Men derifra og til det som vil være dagens situasjon med krav til spesialkompetanse, er avstanden veldig stor. Det er overveiende sannsynlig at det finnes en kompetent tannlege innen rekkevidde for denne typen behandling i relativt sentrale strøk, som f.eks. i de fleste byregioner. Det må være en oppgave for samfunnet å legge til rette for at slik behandling kan bli tilgjengelig i nærmiljøet.

Spørsmålet som en automatisk vil stille seg, er selvfølgelig hvordan vi skal få dette til uten at det går ut over kvaliteten på den behandlingen som gis til pasientene.

Etter undertegnedes mening kan dette kun løses ved at allmennpraktiserende tannleger gis mulighet til å tilegne seg slik kompetanse der den ikke allerede finnes som følge av at mange faktisk i en årrekke og på eget initiativ har sørget for å kurse seg på dette området gjennom de mulighetene som har vært å finne.

Det er hevet over enhver tvil at det blant implantatutøvende tannleger på landsbasis i dag er et meget høyt kompetansenivå. Disse tannlegene tar denne behandlingsformen svært alvorlig og arbeider innenfor tannlegelovens ramme med hensyn til kompetansekrav og kunnskap. Det er også underlig at de samme tannlegene som ikke får utføre implantatbehandling for trygdens regning, har full mulighet til å gjøre denne typen virksomhet så lenge pasienten betaler for det selv. Det virker med andre ord som om det ikke er kompetansen man stiller spørsmål ved, men hva det offentlige skal dekke, og til hvilke tannleger.

Det er videre også grunn til å tro at mye av bakgrunnen for de ekstremt strenge kravene som stilles til spesialkompetanse i forskrift til paragraf 5-6, nok skyldes skandalen rundt behandlingen hos en tannlege – i Haugesund, hvis jeg ikke husker feil – for noen år siden.

Dersom gjeldende forskrift opprettholdes, er det grunn til å tro at dette vil kunne medføre behandlingsavbrudd som følge av henvisning til oralkirurgprotetiker. Det vil kunne medføre forsinkelse av behandling og ansvarspulverisering. Det står heller ikke noe i forskriften angående hvem det er som skal stå for oppfølgingsansvaret for behandlingen utført av disse.

Jeg håper at statsråden vil ta et initiativ til å endre gjeldende forskrift slik at det ikke bare er tannleger med spesialkompetanse som kan utføre implantatbehandling, men at også allmenntannleger som har relevant realkompetanse med påfølgende kursing og kompetanseoppbygging på dette feltet, skal kunne utføre behandling, til pasientenes og trygdens beste.

I den forbindelse kan det være grunn til å ta kontakt med f.eks. Tannlegeforeningen for å få lagt til rette for et skikkelig kursopplegg og jevnlig etterprøving og vurdering av f.eks. av et visst antall cases for å forsikre seg om at den som utfører denne behandlingen blant allmenntannlegene, i framtiden har de kvalifikasjonene som skal til, og ikke minst gjør jobben etter gjeldende praksis og med forsvarlighet.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:55:36]: Interpellasjonen gjelder de nye reglene om trygderefusjon for oral rehabilitering for pasienter som har mistet tenner på grunn av periodontitt. Før jeg besvarer representantens spørsmål om kompetansekrav, vil jeg kommentere de uttalelsene som danner grunnlaget for spørsmålet.

Representanten Nesvik viser til opplysninger fra utøvende tannleger om at regelverket er endret flere ganger det siste året, samtidig med at trygden tolker regelverket meget firkantet. Regelverket og refusjonstakstene for oral rehabilitering trådte i kraft 1. oktober 2003. Reglene og takstene er uendret etter ikrafttredelse, med unntak for enkelte mindre justeringer som trådte i kraft 1. januar i år. Justeringene ble foretatt på bakgrunn av henvendelser fra både tannleger og pasienter. Hensikten med justeringene var at reglene skulle bli enklere for tannlegene og trygden å praktisere, og enklere for pasientene å forstå.

I tillegg så departementet et behov for å gi utfyllende merknader til de enkelte bestemmelser i det nye regelverket. Både justeringene av reglene og utfyllende merknader til reglene ble formidlet til landets tannleger og til trygdeetaten i rundskriv fra Helsedepartementet 15. desember i fjor. Departementet er i løpende kontakt med Rikstrygdeverket om forvaltningen av den nye refusjonsordningen. Det er vårt klare inntrykk at departementets justeringer og utfyllende merknader har virket oppklarende for dem som skal anvende regelverket og takstene i det daglige arbeid.

Når det hevdes at trygden tolker regelverket firkantet, er det vanskelig å kommentere uten konkrete eksempler. Trygdeetaten skal vurdere om vilkårene for refusjon foreligger, og utbetale refusjoner etter gjeldende takster. Flere av vilkårene gir ikke rom for skjønnsutøvelse. Når det gjelder de vilkår som gir rom for skjønn, har departementet gjennomgått disse med Rikstrygdeverket og trygdens rådgivende tannleger, senest i møte 12. mai d.å. Departementet har ansett det som viktig å formidle Stortingets formål med refusjonsordningen som grunnlag for skjønnsutøvelsen i trygdeetaten.

Når det gjelder kompetansekrav til henholdsvis tannlege som skal operere implantater i kjevene, og tannlege som skal utføre protetisk rehabilitering på implantatene, er dette et krav som departementet fastsatte i 1993. Kompetansekravet framgår av forskriften og gjelder de tilfeller der implantatbehandling og implantatbasert protetisk rehabilitering utføres med hel eller delvis dekning av trygden, eller utføres poliklinisk på sykehus. Kompetansekravet er videreført i gjeldende regelverk. Dette er begrunnet med at vi ønsker å sikre kvaliteten på slik komplisert behandling som utføres på trygdens regning. Tilsvarende inneholder samme forskrift krav om at kjeveortopedisk behandling, det vil si tannregulering, kun kan utføres av tannleger med spesialistutdanning i kjeveortopedi i de tilfeller trygden yter stønad.

I forbindelse med innføring av de nye reglene har Rikstrygdeverket utredet mulig omfang av personer som årlig kan ha behov for implantatbehandling med protetisk rehabilitering på grunn av at tenner er mistet som følge av periodontitt. Beregningene antyder at det på landsbasis kan være snakk om ca. 800 pasienter. Departementet har også vurdert kapasitetsspørsmålet hos de tannleger som innfrir kompetansekravene. Slik behandling forutsetter samarbeid mellom kirurg og protetiker. En oversikt fra Den norske tannlegeforening fra 2003 viser at det er omkring 45 tannleger med spesialutdanning i protetikk og ca. 45 spesialister i oral kirurgi og oral medisin eller kjevekirurgi i Norge. Det innebærer ca. 15–20 av de angjeldende pasienter pr. år pr. spesialist.

Det er etter departementets oppfatning ikke nødvendigvis antallet spesialister, men den geografiske fordelingen av spesialkompetansen som kan medføre reiseutgifter for pasientene. Regjeringen har derfor i revidert nasjonalbudsjett for 2004 foreslått for Stortinget at implantatbehandling for disse nye pasientgruppene også kan utføres poliklinisk på sykehus med samme egenandeler for pasientene fra 1. juli dette år. Dette vil – hvis Stortinget gir sin tilslutning til det – gi en mye bedre geografisk tilgjengelighet til den kirurgiske implantatbehandlingen. Pasientens reiseutgifter til behandling hos tannlege hvor behandlingsutgiftene etter folketrygdloven skal dekkes, vil bli dekket av det regionale helseforetak med en egenandel for pasienten på 100 kr hver vei.

I forbindelse med utarbeidelse av regelverket høsten 2003 vurderte departementet også kompetansekravene til tannlegene. Vi mottok flere innspill, men forslagene uttrykte betydelig uenighet om dette i fagmiljøene. Departementet gav derfor i oktober 2003 Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å vurdere de innkomne forslag med sikte på en anbefaling til departementet. I forbindelse med vurderingen innhenter direktoratet uttalelser fra de odontologiske fakultetene ved universitetene i Oslo og Bergen. Jeg forventer at departementet får direktoratets anbefalinger i denne saken i løpet av høsten 2004.

Mitt avsluttende svar til representanten Nesvik er derfor: Ja, dette vil jeg vurdere, men jeg vil avvente anbefalingene fra Sosial- og helsedirektoratet før jeg tar endelig stilling til eventuelle endringer i regelverket når det gjelder de omtalte kompetansekravene.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:01:38]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og avslutningen var jeg i hvert fall veldig godt fornøyd med. Innledningen kan en jo være uenig i, og så får vi se hvor vi kommer derfra. Men det viktigste med å reise denne interpellasjonen er nettopp det som går på kompetansekravet, og hvordan en best mulig skal få tilgang til kompetanse også ute i distriktene og ikke bare der vi i dag har den spesialkompetansen, nemlig i og rundt de store byene. Det er først og fremst Oslo, Bergen, kanskje også Trondheim, som innehar det beste tilbudet pr. i dag.

Jeg ser fram til at statsråden får utvalgets arbeid på bordet og kan begynne å se på dette, for det er faktisk et problem der ute at en har lav dekning i distriktene på dette feltet. I den forbindelse vil det jo være naturlig, og det håper jeg statsråden vil gjøre, å ta kontakt bl.a. med Tannlegeforeningen for å se på bl.a. kompetanseoppbygging innenfor dette feltet, slik at man, jeg holdt på å si, kan bruke positive virkemidler istedenfor å bruke forskriftene veldig strengt og rigid. Men jeg er fornøyd med svaret, og ser fram til den debatten som nå kommer.

Presidenten: Statsråd Dagfinn Høybråten ønsker ordet senere i debatten.

Øystein Hedstrøm (FrP) [13:03:21]: Takket være en mangeårig kamp fra Fremskrittspartiets side med forslag helt tilbake til begynnelsen av 1990-tallet, og etter hvert med støtte fra andre partier, har det vært mulig å få økt forståelse for økte tilskudd til tannhelseområdet også innenfor voksentannpleien. Hovedeksemplet her er innføringen av en trygderefusjonsordning ved behandling og rehabilitering ved tannkjøttsykdommen periodontitt. Vi har fått gjennomslag for at sykdommer i munnhulen mer må likestilles med sykdom for øvrig. Man er på glid når det gjelder å hjelpe disse pasientgrupper til et langt bedre liv. Det er gledelig. Skal den nye refusjonsordningen for rehabilitering av periopasienter bli til glede og ikke til skuffelse, må det finnes et tilstrekkelig antall tannleger tilgjengelig som har den nødvendige kompetanse til å utføre denne behandlingen. Hvis det skal være slik at rehabilitering i form av implantater av periodontalt ødelagte tannsett bare skal kunne utføres av spesialister i oral kirurgi, kjevekirurgi og protetikere med spesialkompetanse, vil vi få en ubalanse mellom behandlingsetterspørsel og behandlingstilbud. For det vi må huske på, er at disse yrkesgruppene har en meget stor arbeidsbyrde fra før, og det vil gi køer.

Det må videre regnes som sannsynlig at pasienter fra Nord- og Midt-Norge må reise til Oslo-området og Bergensområdet for å få denne behandlingen. Fremskrittspartiet har forståelse for at bevilgende myndigheter ønsker å sikre pasienter en faglig forsvarlig behandling. I helsepersonelloven kapittel 2, § 4 ligger det forpliktende formuleringer om dette:

«Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.»

Det finnes i dag et betydelig antall tannleger som har praktisert kirurgisk og protetisk implantatbehandling i mange år, og med meget gode resultater. De innehar en betydelig realkompetanse og har god geografisk spredning, men er uten formell kirurgisk kompetanse. Vi har hatt en utvikling hvor man i større grad aksepterer at realkompetanse vektlegges. Derfor bør våre helsemyndigheter vurdere å åpne for at tannleger med lang erfaring innenfor dette fagområdet kan få utføre denne behandlingen på den nevnte pasientgruppen, og at dette dekkes av trygdesystemet. Det er selvfølgelig også en mulighet at man går lenger for å kvalitetssikre implantatbehandlingen til tannleger med realkompetanse. Én vei kan være å kreve fremleggelse av et antall sluttførte kasus samt en prosedyredokumentasjon basert på dokumentasjonskrav utarbeidet av myndigheten. Nå har statsråden, og det er gledelig, gått inn for å vurdere kompetansekravet. Jeg regner med at Fremskrittspartiets sosialfraksjon og partiet for øvrig vil følge den utviklingen med argusøyne, og vi regner med at det kommer en god løsning, slik at vi kan redusere behandlingskøene.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:07:12]: Når det gjelder tannhelsetjenesten, er det særlig to forhold som SV har vært opptatt av. Det ene er de til dels veldig høye egenandelene ved tannhelsebehandling, som kan medføre at en god del rett og slett ikke har råd til å få stelt tennene sine. Det andre er selve kvaliteten på tjenesten som utføres.

Når det gjelder egenandeler, er jeg enig med interpellanten og Hedstrøm i at man har kommet et stykke på vei med en refusjonsordning knyttet opp mot periodontitt, som jeg kjenner godt, siden jeg var saksordfører da det ble vedtatt. SV har vært opptatt av at man burde hatt en full gjennomgang av hele tannhelsefeltet med tanke på en tannhelsereform som tar tak i begge deler, altså både å redusere egenandelene ved tannhelsebehandling og å sikre kvaliteten på tjenesten ved at man får en bedre fordeling av tannleger rundt omkring i landet. Vi har også snakket om en kombinasjonsordning når det gjelder offentlig tannhelsetjeneste og privat praksis for tannleger. Jeg har registrert at departementet nå jobber langs retningslinjer som ikke er ulik dem vi skisserte i det tannhelseforslaget som ble lagt fram i forrige periode.

Når det gjelder den behandlingen vi snakker om her, har ganske sikkert Hedstrøm langt større innsikt i den enn de fleste av oss andre representanter, siden han selv er tannlege. Men argumentasjonen her bør jo være lik det den er innenfor helsevesenet for øvrig, nemlig at tilstander som man allment ser hyppig, bør behandles nær der den enkelte bor. Hvis det er mer sjeldne tilstander, som krever høyere kompetanse, må kvalitetskravene skjerpes, og færre vil kunne utføre behandlingen. I forhold til det statsråden beskriver, nemlig at man skulle ha et volum av denne typen tjenester på ca. 800 på årsbasis, virker det sett fra SVs ståsted ikke veldig fornuftig å skulle argumentere for at man generelt, når man er tannlege, skal kunne utføre den typen tannbehandling. Skal man sikre kvaliteten, ser det ut som om det er et fornuftig argument at ikke alle skal kunne utføre den behandlingen, men at man skal ha spesialkompetanse til å gjøre det. Hvis sykehuset kan utføre tjenesten, f.eks. oralkirurger, og man innfører en refusjonsordning som også har gyldighet der, kan man samtidig sikre den nødvendige geografiske nærhet til at de 800 som skulle ha det behovet på årsbasis, får gjennomført tjenesten. Men også SV vil følge opp denne saken, fordi det er et skritt i riktig retning i forhold til det syn vi har på at tannhelse og helse over tid skal utliknes, og at man skal ha refusjonsordninger for tannhelse på linje med det man i dag har for behandling av andre helselidelser.

Ola D. Gløtvold (Sp) [13:10:12]: Det er viktig at komplisert tannhelsebehandling er tilgjengelig for folk flest i landet, geografisk sett, og også i forhold til økonomi på den måten at egenandelene er overkommelige. Jeg har forståelse for at statsråden vil avvente en anbefaling fra sin fagside før han går videre med en eventuell godkjenning av de utøvere som skal utføre komplisert tannhelsebehandling. Interpellanten er også fornøyd med svaret han fikk, så slik er det bra.

Det er viktig at behandlingen er faglig forsvarlig, men det er også viktig at den er tilgjengelig i forhold til geografi og økonomi.

Jeg har også lyst til å ta opp et annet forhold, voksentannpleie og oral rehabilitering, særlig tannfyllingsmateriale og problemer med det, f.eks. sanering av tannfyllingsmateriale. Der er det også viktig at en har kompetanse og desentralisert tilgjengelighet, og at det gjøres økonomisk overkommelig å kunne sanere slikt tannfyllingsmateriale.

Medisinsk-faglig oppfølging ved bivirkninger er viktig, og plager som har utgangspunkt i munnhule og tenner, og som fører til medisinske plager utover dette, må følges opp bedre enn det vi har klart hittil i Norge, synes jeg. Det er viktig at sykdom i munnhulen vurderes på linje med annen sykdom, også i forhold til lovgivning, rettigheter, og da sett i sammenheng med tilgjengelighet, økonomi og refusjonsordning.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:12:11]: Dette har ikke vært lange debatten, men jeg håper at interessen for tannhelsefeltet er større – jeg holdt på å si – enn antall medvirkende i debatten. Det får vi i hvert fall håpe, og det tror jeg også. Det skal også bli interessant å se hvilke resultater det utvalget som skal se på kompetansebiten, kommer fram til. Jeg håper og tror selvfølgelig at Stortinget på en egnet måte vil bli informert om hva som kommer i så henseende. Det ser jeg fram til.

Jeg tror også det har vært en sammenblanding av forskjellige problemstillinger. Representanten Ballo var inne på å gi tannleger generelt mulighet til å utføre denne behandlingen. Nei, det er ikke det man snakker om. Man snakker om tannleger som har opparbeidet seg en realkompetanse på feltet, bl.a. gjennom mange års praksis, mange års kursing og oppfølging på dette området. Det er ikke snakk om tannleger generelt, men om dem som allerede har opparbeidet realkompetanse på området. Det er også grunn til å bemerke at så lenge man ikke gjør dette for trygdens regning, kan man gjøre det for pasientene, for det har ingen ting med forsvarlighetsbiten å gjøre. Denne saken dreier seg om hvem det er trygden skal betale til i forbindelse med rehabiliteringsbiten.

Det er veldig mange allmenntannleger som gjennom år har opparbeidet seg en veldig høy realkompetanse på dette feltet, og utført en rekke av disse rehabiliteringene tidligere, og som nå, hvis denne forskriften blir stående, kan miste retten til å utføre behandlingen for trygdens regning, og har vel for så vidt allerede mistet retten. Det er viktig at man raskt får vurdert dette og komme tilbake til det, slik at man kan få et bedre omfang og et større omfang.

Så er det vist til at det er ca. 800 tilfeller. Problemet er bare at så lenge vi har det antallet og den konsentrasjonen av personer som kan gjøre det for trygdens regning, er det 800 personer som får betydelige reiseavstander, noe som betyr betydelige kostnader for trygden eller for helseforetaket, som nå er den som får regningen når man skal til sykehuset for å få behandlingen. Så dette vil bli en høy kostnad for samfunnet.

Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av dette, og jeg håper at når helseministeren får på bordet utvalgets innstilling, vil han raskt se på dette, nettopp fordi det er mange tannleger som har høy realkompetanse, og som vil gjøre en veldig god jobb.

Statsråd Dagfinn Høybråten [13:15:00]: Jeg kan på spørsmål fra interpellanten bekrefte at jeg på egnet måte vil orientere Stortinget om utfallet av den vurderingen som Sosial- og helsedirektoratet nå gjør av innkomne forslag i forbindelse med kompetansekravene til tannleger. Jeg kan også bekrefte at den vurderingen vil bli gjort i samråd med fagmiljøene. Det er nødvendig at en eventuell endring på dette området har tilstrekkelig dekning i disse miljøene, og det forutsetter jeg at man sørger for fra direktoratets side.

Så har både representanten Hedstrøm og representanten Ballo vært inne på det noe bredere perspektivet, og interpellanten etterlyste også det brede engasjementet i forbindelse med tannhelsepolitikken. Jeg kan forsikre at det engasjementet har jeg som tannhelseminister.

Det er helt klart historiske årsaker til at vi i Norge har et perspektiv på det offentlige engasjementet innenfor tannhelsetjenesten som er annerledes enn det vi har i forhold til kroppen for øvrig. Dette er også et av de hovedspørsmålene som utredes av Seierstad-utvalget, som Regjeringen for en tid tilbake opprettet, og som går gjennom hele tannhelsefeltet i tråd med de intensjoner som representanten Ballo gav uttrykk for, hvor han også refererte til en interpellasjonsdebatt i forrige periode om disse spørsmålene. Den utredningen vil vi nå få, og den vil også på egnet måte bli lagt fram for Stortinget når Regjeringen har tatt stilling til den.

Jeg mener derfor at vi har et grunnlag for å håndtere den konkrete problemstillingen som er tatt opp i interpellasjonen, og som i grunnen dreier seg om det kjernespørsmålet, altså forholdet mellom kvalitet, tilgjengelighet og kapasitet på dette viktige området. Vi vil også få et grunnlag for den bredere diskusjonen om tannhelsepolitikken her i landet, som jeg er helt enig i at det nå er behov for å se i sammenheng.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 8 avsluttet.