Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet 10 minutter hver, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:36:30]: (leiar i komiteen og ordførar for saka): St.meld. nr. 21 for 2003-2004 omhandlar større politisk styring på utlendingsfeltet.

Komiteen er einig i at det trengst sterkare politisk styring og dermed endringar i lovverket. Eit fleirtal peiker på at det er eit uutnytta rom for styring gjennom forskrifter, men berre SV og Senterpartiet vil påleggja departementet å styra gjennom forskrifter. Komiteen meiner at Kongen i statsråd skal vera ankeinstans for vedtak i UDI som har med nasjonal tryggleik og utanrikspolitiske omsyn å gjera. Alle, bortsett frå Framstegspartiet, vil oppretta ei stornemnd i UNE.

Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Senterpartiet og SV går ut frå at departementet kjem tilbake med dei delane av evalueringa av UNE som departementet ikkje tek opp i denne omgangen. Dei same partia meiner UNHCR sin landkunnskap bør tilleggjast større vekt enn i dag.

10 organisasjonar som arbeider blant flyktningar, har levert ein felles kritisk uttale til fleire av forslaga i meldinga. Dei grunngjev skepsisen sin til departementet sitt forslag om myndigheit til å instruera UDI i lovtolking og skjønnsutøving, m.a. med følgjande: Departementet har inga eiga saksbehandling, og på den måten såleis ikkje direkte kjennskap til enkeltsaker eller landforhold. Dei peiker på faren for tilfeldige inngrep på kostnad av rettstryggleik og likebehandling. Departementet sitt høyringsbrev blir eintydig oppfatta som forsøk på ein meir restriktiv politikk. Organisasjonane er òg kritiske til forslaget om at departementet skal kunna påklaga positive vedtak, og meiner det har alvorlege ulemper og ingen fordelar når det gjeld rettstryggleiken.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet står saman om å understreka at

«det er eit uutnytta rom for politisk styring gjennom forskrift ved klarare presisering av sentrale omgrep som «sterke menneskelege omsyn», «særlege omsyn», «innvandringspolitiske omsyn», «vesentlege tvilsspørsmål» og «særleg tilknytning til riket»».

Framstegspartiet står i lag med SV og Senterpartiet om å seia at departementet ikkje har nytta dei moglegheitene dei i dag har til gjennom forskrifter å ha større styring over utlendingsfeltet.

I Senterpartiet er vi overbeviste om at styring gjennom forskrifter er vegen å gå. I den løpande debatten vil det vera ein fordel for både utlendingsmyndigheitene, saksbehandlarane, rettleiarane og den enkelte søkjaren å sikra føreseielegheit, stabilitet og større grad av likebehandling enn i dag. Det er jo ikkje slik at forskrifter treng å ta lang tid. Vi vektlegg at ei utdjuping gjennom ei forskrift altså kan sikra ei høyring, med føregåande demokratiske prosessar.

Arbeidarpartiet sikrar Regjeringa fleirtal når det gjeld generell instruksjonsmyndigheit over UDI i forhold til lovtolking og skjønnsutøving. Arbeidarpartiet sikrar òg høve til å overprøva eit positivt vedtak i UDI.

Utlendingsfeltet, og særleg flyktningpolitikken, er eit område der Kristeleg Folkeparti synest å ha skifta syn og side. I denne innstillinga ser vi det på minst tre område, for det fyrste når det gjeld synet på verdien av forskrifter. Bondevik I-regjeringa varsla uttømmande forskrifter, dei varsla ein gjennomgang og ei presisering i forhold til menneskelege omsyn. No har Kristeleg Folkeparti eit anna syn.

For det andre var Kristeleg Folkeparti ved opprettinga av UNE oppteke av at i asylsaker skulle hovudregelen vera at ei oppmoding om å møta i Utlendingsnemnda skulle imøtekommast. Ved asylliknande saker vart det understreka at adgangen skulle vera lettare jo større konsekvensar vedtaket ville ha for søkjaren. No viser ei evaluering av Utlendingsnemnda at på dette punktet har ikkje UNE følgt opp. Det er då beklageleg å konstatera at Kristeleg Folkeparti i dag forsvarer praksisen som er i dag, ein praksis som altså ikkje stemmer, som det utvalet som evaluerte Utlendingsnemnda, påpeikte. Senterpartiet og SV meiner at dette no må rettast opp.

Kristeleg Folkeparti er òg overraskande i standpunktet sitt når det gjeld samansetjinga av stornemnda. Det er det tredje punktet. Dei pleier å gå høgt på banen når det gjeld frivillige organisasjonar sin plass. Ved samansetjinga av stornemnda er det frå organisasjonane si side bedt om at dei blir representerte ved to av sju medlemmer. Frå Senterpartiet si side synest vi det er eit rettkomme krav. Då dei fyrste nemndene blei oppretta, møtte det to frå organisasjonane. Dei vart seinare reduserte til éin, slik at dei i dag er éin av tre. Organisasjonane har sjølve påpeikt at det er vanskeleg for dei å vera åleina og representera ein sjuandedel. Det er den same utsegna frå ti tunge organisasjonar på dette feltet som understrekar det.

I innstillinga tek komiteen òg opp nokre saker på eige initiativ. Det er praksisen med 48-timarsregelen, altså den som skal gjelde i høve til dei ein trur er grunnlause asylsøkjarar. Eit fleirtal i komiteen meiner at ankebehandling bør føregå før den einskilde blir send ut av landet. Det skal ikkje vera eit tiltak for å forlengja opphaldet i nokon særleg grad, vi meiner at dette kan gå veldig fort, men vi synest at det er ryddig og mest rett med omsyn til rettstryggleiken at det skjer på den måten. Vi ynskjer òg at denne regelen skal ekskludera arbeid i helgar, slik at ein tøyer desse 48 timane noko.

UNHCR si oppfatning av norsk flyktningpolitikk blir òg klartgjord. Frå Senterpartiet si side synest vi det er urovekkjande at UNHCR ved komiteen sitt besøk i Genève gav uttrykk for stor overrasking i forhold til at Noreg hadde redusert talet på kvoteflyktningar. Vi veit at dei òg har innvendingar i forhold til den praksisen som Noreg legg seg på når det gjeld retur. Dette handlar bl.a. om retur til Irak. Regjeringa framstiller det som at dei berre legg opp til frivillig retur. Det ligg ikkje så mykje «frivillig» i den returen som føregår pr. dato. Det vil seia at akkurat no har sjølv IOM, den organisasjonen som Noreg bruker, meldt pass.

Dei såkalla MUF-arane sin situasjon blir òg teken opp. Vi veit at UDI har teke eit initiativ og ynskjer å behandla dei sakene som der er ubehandla, med sikte på å vera imøtekommande. Dei peiker på at dette stort sett dreier seg om folk som både er i arbeid, har hus og er godt integrerte. Senterpartiet og SV står aleine om å be Regjeringa vurdera nøye både det initiativet som UDI har teke, og det at Utlendingsnemnda har eit anna syn, og komma tilbake til Stortinget i samband med det.

Heilt til slutt: Senterpartiet ynskjer ein streng innvandrings- og flyktningpolitikk, men meiner at det skal vera større rom enn i dag for menneskelege omsyn. Eg ser fram til at statsråden no vil utdjupa korleis ho har tenkt på det feltet.

Signe Øye (A) [13:47:07]: Gjennom opprettelse av Utlendingsnemnda i 2001 foretok Stortinget en lovendring som gjorde at departementet ved politisk ledelse ikke lenger kunne instruere Utlendingsdirektoratet i utlendingssaker, slik det kunne gjøres til da.

I dag kan Kommunal- og regionaldepartementet ved statsråden som kjent styre praksis i utlendingssaker bare ved å endre regelverket. Det finnes ett unntak, og det er saker der sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske hensyn gjør seg gjeldende. Her kan altså statsråden gripe inn.

Den lovendringen Stortinget gjorde i 2001, har nå virket i tre år, og det er på tide med en ny gjennomgang av et så komplisert regelverk. Har dette virket slik vi mente og ville at det skulle gjøre, eller er det ikke blitt etter de intensjonene et flertall i Stortinget hadde? Det kan selvfølgelig være flere konklusjoner på det, og jeg skal forholde meg til det Arbeiderpartiet mener. Det var vi som la fram saken for Stortinget, og det var vi som fikk flertall for vårt syn den gangen. Men det betyr ikke at alt bare skal være som det er. Og når Arbeiderpartiet kritiseres av Fremskrittspartiet i innstillingen fordi vi mener statsråden ikke bruker det styringsrommet som dog ligger i dagens regler, må Fremskrittspartiet lese brevet fra statsråden datert 19. mai i år, der hun selv klargjør dette.

Men selv om det finnes et slikt handlingsrom også i dag, mener vi likevel det er behov for endringer i dagens lov, endringer slik at departementet igjen skal kunne gi UDI generelle instrukser om lovtolkning og skjønnsutøvelse av saker som er til behandling. En slik endring vil ivareta behovet for en bedre politisk styring, og det er ønskelig sett fra vår side.

Da Arbeiderpartiet gikk inn for å flytte styringen av enkeltsaker fra departementet til UNE i 2001, var dette bl.a. begrunnet i det store presset stortingspolitikere og fagstatsråden opplevde fra enkeltpersoner og grupper på asylområdet.

Men selv om stortingspolitikerne og statsråden i de tre årene ikke har kunnet gripe inn i enkeltsaker, har nok presset stort sett vært til stede hele tiden. Mange enkeltsaker har likevel tilflytt oss. Det samme gjelder for grupper av mennesker som har søkt om asyl her i landet. Med et så åpent storting som det er her i landet, er det vanskelig å komme bort fra dette. Det kan ha sine fordeler og sine ulemper. For mange asylsøkere er det uvanlig å ha en så åpen vei til sentrale politikere, og det kan fort skapes et inntrykk og en forventning som ikke kan innfris. Det er uheldig.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at saksbehandlingen knyttet til enkeltsaker fortsatt skal holdes utenfor departementet og Stortinget, og går inn for det. Men samtidig er vi enig i at det er viktig at det politiske ansvaret tydeliggjøres, og at det er samsvar mellom politiske mål og praktiseringen av utlendingsloven. Med dagens praksis, hvor styringen foregår gjennom lover og forskrifter, er dette en tidkrevende prosess. På innvandrerfeltet vet vi alle at det kan skje ting fort. Da er en tidkrevende prosess med lov- og forskriftsendringer en for lang vei fram for å få til endringer. Det er ikke akseptabelt i enkelte tilfeller. Derfor er det behov for å foreta noen endringer.

Arbeiderpartiet går derfor inn for den foreslåtte endringen, slik at UDI i visse tilfeller kan instrueres av statsråden. Men det er grunn til å merke seg at det ikke betyr at enkeltvedtak som er fattet av UDI, skal kunne oppheves eller settes til side, med mindre de viser seg å være ugyldige. Men en slik ny vurdering vil være retningsgivende for framtidige vedtak. Det er en viktig presisering.

SV og Senterpartiet skriver i sine merknader at det kun er de positive vedtakene som skal vurderes, med andre ord: Det skal legges opp til en strammere innvandringspolitikk. Det er ikke riktig. Den instruksjonsmyndigheten statsråden nå får, vil være generell og gå på både positive og negative vedtak.

Arbeiderpartiet går også inn for at det skal opprettes en stornemnd. En slik nemnd skal vurdere prinsipielle saker, vedtak fra UDI og saker der det er tendenser til ulik praksis i UNE og UDI.

Det eksisterer i dag ingen slik ordning som sikrer lik praksis i UDI og UNE. Det kan føre til ulik behandling, inkonsekvente avgjørelser og gale avgjørelser, som ikke minst rammer asylsøkerne. Stornemndas funksjon vil være å skulle sikre lik behandling gjennom at vedtak i stornemnda skal være presedensskapende.

Arbeiderpartiet er enig i at det ville være ufornuftig å be om full nemndbehandling av saker som åpenbart ikke har noe element av tvil i seg. Men vi mener likevel at flere saker enn i dag bør behandles i full nemnd. Og det bør være en forutsetning at klageren skal møte i nemnda, dersom det er tvil om utfallet.

For øvrig mener vi at stortingsmeldingen kun tar opp noen av evalueringsrapportens forslag til forbedringer av UNE, og flertallet, Arbeiderpartiet, SV, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, forventer at Regjeringen kommer tilbake med en oppfølging av de øvrige deler av evalueringen på en egnet måte.

Arbeiderpartiet går også inn for at det opprettes en felles enhet for landkunnskap. Vi mener at rettssikkerheten fortsatt vil kunne ivaretas, ved at alle instanser som fatter vedtak, fortsatt vil etterprøve faktagrunnlaget. Disse har en utredningsplikt som innebærer at dersom de mener at det foreligger mangelfull eller feilaktig landinformasjon, kan de returnere en sak og be om utfyllende opplysninger.

Så vil jeg gi en stemmeforklaring.

I innstillingens forslag til vedtak II ber Stortinget Regjeringen omorganisere 48-timersprosedyren slik at Utlendingsnemnda behandler klagen til en antatt grunnløs asylsøker før asylsøkeren sendes ut. Jeg vil anbefale Arbeiderpartiets medlemmer å stemme mot II.

Begrunnelsen for det er at Arbeiderpartiet har vært for å innføre 48-timersprosdyren, og mener at den har fungert bra. Det kan være grunner for at søkeren bør bli i landet til klagebehandlingen er ferdig. Men etter flere runder om hvor lang tid dette vil ta, at det vil medføre at man må sette inn ekstra ressurser, og at man vil få en forskjellsbehandling mellom de saker som behandles etter 48-timersprosedyren, og andre saker som er åpenbart grunnløse, mener vi at vi ikke kan stemme for en slik endring nå. Vi viser også til brevet fra statsråden datert 3. juni 2004.

Det foregår også en harmoniseringsdebatt innenfor EU om nettopp dette spørsmålet om de antatt grunnløse asylsøkerne, der forskjellige prosedyrealternativer blir drøftet, og der det skal være en klagemulighet. Det er grunn til å avvente også dette resultatet. Det er også grunn til å avvente Regjeringens evaluering av saken, i og med at 48-timersregelen kun har fått virke siden nyttår.

Kari Lise Holmberg (H) [13:55:37]: Da Utlendingsnemnda ble etablert den 1. januar 2001, var det bl.a. et resultat av et sterkt press på politikere og ansvarlig statsråd for stadig å gripe inn i enkeltsaker på utlendingsfeltet. Klagebehandlingen av enkeltsaker ble derfor flyttet fra departementet til UNE. Det hører med til historien at Høyre den gang var imot opprettelsen av UNE, fordi Utlendingsnemnda i den formen som forelå, ville fjerne det politiske ansvaret bak behandlingen av utlendingssaker.

Vel tre år etterpå konstaterer vi at ordningen har sine svake sider, noe Regjeringen nå ønsker å rette opp ved å foreslå endringer i utlendingsloven. Det er med tilfredshet jeg registrerer at Regjeringen får bred støtte for sine forslag om å endre styringsforholdene på utlendingsfeltet.

Alle mener det er viktig at saksbehandlingen knyttet til enkeltsaker fortsatt holdes utenfor departementet. Men samtidig er vi enige om viktigheten av at det politiske ansvar tydeliggjøres, og at det er samsvar mellom politiske mål og praktiseringen av utlendingsloven.

Regjeringen får støtte for hovedregelen om at statsråden og departementet skal ha generell instruksjons- og kontrollmyndighet, men ikke instruksjonsmyndighet i enkeltsaker.

Regjeringen ønsker en mulighet til å øke kontrollen med vedtak og praksis i UDI. I dag er det slik at når UDI har gjort et negativt vedtak, skal søkerens rettssikkerhet ivaretas ved at søkeren som part kan bringe et avslag i UDI inn for klagebehandling i UNE. Når UDI imidlertid har fattet et positivt vedtak, er det ingen som har rett eller anledning til å få en ny vurdering av vedtaket. Dette innebærer at det ikke er noen kontroll med positive vedtak i UDI, verken når det gjelder skjønnsmessige spørsmål, når det gjelder rettsbruken, eller når det gjelder vurderingen av fakta. Dette ønsker vi å gjøre noe med. Men SV og Senterpartiet vil ikke.

Jeg finner kritikken fra SV og Senterpartiet underlig. På meg virker det som om disse to partiene tar Regjeringens forslag i verste mening og ser helt bort fra at departementet ønsker å følge med på UDIs praksis helt generelt.

Opposisjonen, fra den ene siden til den andre siden, har samlet sett flere kritiske merknader i denne innstillingen. Jeg finner det merkelig, ikke minst fordi vår regjering faktisk har grepet fatt i og iverksatt forbedringstiltak på en rekke områder innen utlendingsfeltet. Samlet sett er det tiltak som gir oss langt bedre styring med feltet enn det vi tidligere har hatt.

Dette får meg til å gå direkte over til hurtigbehandling av asylsaker, som jeg holdt på å si at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er imot. Nå har Signe Øye utredet godt for at Arbeiderpartiet i så måte har kommet på andre og bedre tanker. Men SV og Senterpartiet er fortsatt imot. Resten av partiene støtter praksisen der antatt grunnløse søknader skal behandles innen 48 timer, og der søkeren ved avslag straks skal forlate landet. En eventuell anke må fremmes fra utlandet. Flere viktige argumenter taler for denne praksisen. Raskere saksbehandling og mindre tilstrømming er to elementer. Dessuten er det viktig at asylinstituttet ikke uthules. Ved enhver tvil blir søknaden tatt ut av ordningen og lagt til ordinær behandling. Man sikrer rettssikkerheten, selv om man iverksetter nye prosedyrer.

På den ene siden vil opposisjonen ha raskere saksbehandling og bedre tiltak, på den andre siden vil de ikke være med når tiltakene kommer. Det kan være fristende å spørre i hvert fall SV og Senterpartiet om de har tenkt på at ved å endre 48-timersprosedyren vil den prioriterte saksbehandlingen endres drastisk i forhold til dagens situasjon. Og vil ikke da situasjonen bli verre?

Det er et bredt flertall som støtter forslaget om at Kongen i statsråd er klageinstans i saker som gjelder sikkerhetspolitiske eller utenrikspolitiske hensyn.

Nå ser jeg at tiden er ute, president. Da får jeg bare avslutte med å si noen ord om UNHCR og kritikken der. I Norge legger vi stor vekt på det som kommer fra UNHCR, men vi må også få lov til å gjøre våre egne vurderinger som er relevante i forhold til landet vårt.

Per Sandberg (FrP) [14:00:23]: Tidligere var Justisdepartementet klageinstans for asylsaker og andre utlendingssaker, som arbeidstillatelse m.m. På grunn av høyt politisk press og en dramatisk økende mengde asylsaker ble Utlendingsnemnda opprettet i 2001. Fremskrittspartiet og Høyre var de eneste som stemte imot. Begge disse partiene hadde det samme grunnlaget, at dette ville fjerne all makt og myndighet hos den ansvarlige statsråd. Det har vært et viktig prinsipp at den ansvarlige statsråd også måtte kunne stilles til ansvar for de vedtak som ble truffet i UDI og UNE.

Ved opprettelsen av UNE ble politiske myndigheter avskåret fra alle muligheter til å gripe inn, så fremt ikke rikets sikkerhet stod på spill eller enkeltsaker berørte utenrikspolitiske hensyn. Dette har vært en håpløs situasjon. Til tross for at det har foreligget gode grunner til å sette den ansvarlige statsråd til veggs for hvordan enkeltsaker har blitt avgjort, har statsråden alltid kunnet skjule seg bak at man uansett ikke har kunnet gjøre noe i enkeltsaker.

Til forslagene: Regjeringens forslag om at departementet skal kunne be om at et positivt vedtak i UDI behandles av UNE, støttes av Fremskrittspartiet. Vi mener i tillegg at UNE også skal kunne overprøve UDIs skjønnsbruk. Forslaget som Regjeringen presenterer, er relativt udramatisk. At departementet skal ha anledning til å klage et positivt vedtak i UDI inn for UNE, er et svakt grep for å få politisk ansvar i utlendingssaker. Dessuten er det et vesentlig poeng at det ikke legges opp til at UNE skal kunne overprøve UDIs skjønnsbruk. I ordinær klagesaksgang, der parten i saken klager UDIs vedtak inn for UNE, er skjønnsvurderingen sentral. Derfor blir det kunstig og ikke minst snillistisk at UNE ikke skal kunne overprøve et vedtak i UDI, basert på annerledes skjønn. Her vil jeg presisere at Fremskrittspartiet ønsker å erstatte dagens UNE med en politisk oppnevnt nemnd, og at denne vurderingen er av subsidiær karakter.

Regjeringens forslag om at departementet skal kunne anke positive vedtak i UNE inn for retten, støttes også av Fremskrittspartiet. At departementet gis anledning til å la retten vurdere et positivt vedtak i UNE, er positivt, men det illustrerer hvor langvarig og omfattende dagens praksis er i utlendingssaker. Fordi UNEs vedtak ikke er endelig, og fordi politiske myndigheter ikke har et konkret ansvar, må saksgangen utvides med bøtende tiltak. Det er kritikkverdig. Jeg viser derfor til Fremskrittspartiets forslag om en politisk sammensatt utlendingsnemnd som skal kunne treffe endelige vedtak. Da vil den nye prosessutvidelsen være unødvendig, samtidig som vi vil lette rettssystemet for stadige ankesaker fra parter i utlendingssaker.

Kongen i statsråd som klageinstans: Regjeringens forslag om å gjøre Kongen i statsråd til klageorgan for utlendingssaker som berører rikets sikkerhet, eller som har utenrikspolitiske følger, støttes også av Fremskrittspartiet. Det er svært få enkeltsaker som berører rikets sikkerhet, eller som har utenrikspolitiske følger. Det betyr at Kongen i statsråd ikke vil bli belemret med et stort antall klagesaker slik at det går ut over det ordinære arbeid som tilligger embetet. Dessuten er det jo det å bemerke at saker som gjelder nettopp de nevnte hensyn, er av en slik karakter at det er naturlig at en politisk myndighet på dette planet behandler klagene. Her vil jeg også få lov til å vise til Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8-47 og til Innst. O. nr. 89, som behandles i Odelstinget senere i dag. Der har Fremskrittspartiet gått mye lenger enn det som ligger i Regjeringens forslag. Det er fordi vi rett og slett ønsker at den type saker skal gå direkte til departementet og statsråden.

Regjeringens forslag om at Koordineringsutvalget skal erstattes av en stornemnd, støttes under tvil av Fremskrittspartiet. Vi mener at sammensetningen burde endres, slik at legfolk byttes ut med politiske representanter, all den tid nemnda skal komme med presedensvirkende avgjørelser for hvordan landet skal innrette behandlingen av utlendingssaker. Vi har derfor fremmet et forslag om at stornemnda skal settes sammen av tre nemndledere, inkludert direktøren i UNE, en representant fra Regjeringen samt en representant fra hvert av de tre største partiene på Stortinget.

UNE er delt inn slik at klagesaker som helt åpenbart er grunnløse, behandles av sekretariatet. Saker med litt mer tvil behandles av nemndleder, mens saker som er av dypere prinsipiell karakter, og som innebærer tvil, behandles av en full nemnd. En full nemnd består av en nemndleder som leder forhandlingene, og utvalgte legfolk.

90 pst. av alle klagene som UNE mottar, blir behandlet av sekretariatet. Det sier noe om behovet for en utvidelse av saksprosessen. En stornemnd må derfor kunne anses for å være unødvendig av hensyn til ankesakens karakter. Men Fremskrittspartiet mener likevel at det er behov for å sørge for at alle nemndas avgjørelser er konsistente i forhold til hverandre. Det er i et rettssikkerhetsperspektiv uaktuelt at like saker gis ulik behandling. Det var bl.a. dette Koordineringsutvalget skulle ta seg av. Ettersom den nye stornemnda skal erstatte Koordineringsutvalget, samt at avgjørelsene skal være presedensvirkende, er det grunnlag for å hevde at dette bare er en bedre innordning av eksisterende løsninger. At departementet skal gis rett til å be om at saker blir behandlet i stornemnda, er et moment som taler for endringer, all den tid dette gir mer politisk myndighet i saksgangen.

Forslaget om en ny stornemnd er likevel ikke annet enn et bøtende tiltak for at dagens organisering av klagesaksbehandling av utlendingssaker er mangelfull med tanke på politisk styring. Jeg viser her igjen til Fremskrittspartiets alternative forslag om å erstatte UNE med en nemnd bestående av representanter for de politiske partiene.

Fremskrittspartiet mener videre at det kunne ha vært gjort mer i organiseringen av en stornemnd for å understreke det politiske ansvaret for utlendingssaker. Fremskrittspartiet mener at legfolk i stornemnda bør erstattes, som jeg tidligere har sagt. Det ville ha gitt et mer tydelig signal om at det er de politiske myndighetene som skal avgjøre hvordan utlendingssakene skal behandles. Jeg vil igjen gjøre oppmerksom på at når vi nå støtter en stornemnd, er det subsidiært, til erstatning for den politiske nemnda som Fremskrittspartiet ønsker i stedet for UNE. Jeg kan allerede nå signalisere at Fremskrittspartiet ved neste korsvei eventuelt vil måtte komme tilbake med et eget Dokument nr. 8-forslag om nedleggelse av UNE.

Etablering av felles landkunnskapsenhet: Fremskrittspartiet støtter det under noe tvil når Regjeringen foreslår å opprette en felles landkunnskapsavdeling for UDI og UNE, men vil bemerke at et vedtak i utlendingssaker ikke absolutt må begrunnes innenfor avdelingens anbefalinger. I bestrebelsen etter å få til en så kort saksbehandlingstid som mulig samt at vedtak treffes på en god måte, er det positivt at det opprettes en egen landkunnskapsavdeling. Dessuten har det kommet kritikk mot UNE for at parter med hjemmel i forvaltningsloven ikke har fått innsyn i viktige dokumenter i sin egen sak. En utfordring er imidlertid at en slik enhet skal fungere som et uavhengig faglig organ, uten at departementet skal ha anledning til å instruere om tolkning eller prioritering av saker. Det kan føre til problemer med tvangsutsendelser til land der det er politisk enighet om at det er trygt å sende avviste asylsøkere, mens denne enheten kan si noe annet. Fremskrittspartiet presiserer at vedtak i UDI eller UNE ikke eksplisitt må begrunnes innenfor landkunnskapsavdelingens anbefalinger. Eksempelet som er høyst relevant, er at Norge i dag ikke tvangsutsender avviste irakiske asylsøkere til Irak, mens Danmark anser det som trygt.

Til slutt vil jeg fremme Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [14:09:07]: Jeg opplever St.meld. nr. 21 først og fremst som et tiltak i rekken av innstramminger i den norske flyktningpolitikken, der statsråden ønsker mer makt på flere områder. Hun ønsker makt i enkeltsaker for å få muligheten til å dra positive vedtak inn for Utlendingsnemnda. Hun ønsker muligheten til å foreta lovtolkning raskere uten å gjennomføre høring. Jeg vil gjerne påpeke at jeg la merke til at Kari Lise Holmberg mente at vi leste denne stortingsmeldingen på en litt skjev måte. Men det er jo umulig å la være å legge merke til slagsiden i stortingsmeldingen, når f.eks. statsråden sier at problemet med styring gjennom lov og forskrift.

«blir forsterka ved at raske endringar i omgivnadene ofte fører til at styresmaktene finn grunn til å leggje om praksis. Dette kan til dømes vere tilfellet dersom eit naboland brått legg om asylpraksisen i ei meir restriktiv retning. Det kan då vere politisk ønskjeleg å gjennomføre ei tilsvarande omlegging også i Noreg, for erfaringar viser at straumen av asylsøkjarar finn vegen dit sjansen til å få opphald er størst».

Jeg synes det er interessant at man legger til grunn at de innvandringspolitiske hensynene i disse tilfellene skal veie tyngre enn de selvstendige flyktningpolitiske hensynene, som i utgangspunktet har dannet grunnlag for hvordan vi har utformet lov og regelverk i Norge. Med andre ord: Dette er en innstramming også på det punktet.

Innstrammingen her ligger i at statsråden og Regjeringen helt klart gjennom stortingsmeldingen sier at det er de positive vedtakene i Utlendingsdirektoratet man ønsker å overvåke, ikke de negative. Det er ikke de negative vedtakene som trekkes fram, og som man synes man føler behov for å overvåke for å finne ut om man skal sende en ny lovtolkning til utlendingsmyndighetene for å gi en lovinstruksjon om å dreie i mer positiv retning. Jeg er også veldig spent på å se hvordan definisjonen på «ugyldig» kommer til å bli i lovforslaget, når det gjelder det som går på Utlendingsnemndas muligheter til å avvise ugyldige enkeltsaker som kommer av positive vedtak i UDI som ankes inn for Utlendingsnemnda.

Det andre spørsmålet, som er det sentrale i meldingen, er spørsmålet om det er behov for mer styring. Der er det også slik at et samlet storting i den henseende sier ja, det er det. Det er ikke tilfredsstillende i den politiske debatten – som ofte blusser opp i kjølvannet av enkeltsaker, og som ofte har prinsipielle overtoner – at vi både på Stortinget og fra statsrådens side sier at vi ikke har noe med dette å gjøre, dette ligger til utlendingsmyndighetene å forvalte. Statsråden har jo absolutt bidratt til at det er dette synet som er rådende og gjeldende oppfatning blant folk flest. Men poenget er at et slikt syn på dagens virkelighet ikke er riktig. Virkeligheten er at statsråden har muligheten til å gripe inn med forskrifter i større grad enn det hun har gjort, som hun selv bekrefter i brev til Stortinget om saken.

Det er stort rom for å lage forskrifter. Da jeg gikk nøyere inn i evalueringsrapporten som er utarbeidet av Knoff på Utlendingsnemndas virkeområde, kom det klart fram at utlendingsmyndighetene – og spesielt Utlendingsnemnda – har bedt om klarere forskrifter på en rekke punkter, uten at det har ført til at statsråden har kommet med disse forskriftene. Det gjelder sentrale punkter som sterkere menneskelige hensyn, innvandringspolitiske hensyn og begrepet «tilknytning til riket», som er spesielt sentralt når det gjelder utvisningssaker. Alt dette er vesentlig for utlendingsmyndighetenes forvaltning av utlendingsloven, og det forundrer meg at statsråden mener det er behov for en endring i lovverket, når hun selv ikke har gjennomført en sterkere styring gjennom forskrifter. Jeg mistenker statsråden for i denne saken å ønske å ha en sterkere styring på et lavere nivå i mer begrensede saker, uten å være nødt til å sørge for at de samme prinsippene som skal legges til grunn i de mindre sakene, skal gjelde på hele feltet. Hvis man hadde ønsket å gjennomføre prinsipielle endringer på hele feltet, hadde det nemlig ikke vært noe i veien for å gjennomføre dette gjennom forskrifter.

Jeg vil inn på et annet punkt her som mindretallet trekker fram, nemlig spørsmålet om nemndbehandling. Det har nemlig vært en avtagende grad av nemndbehandling, og Knoffs rapport sier at man i virkeligheten ønsker å avskaffe muligheten for sekretariatet til å fatte vedtak i enkeltsaker. Et mindretall på Stortinget støtter evalueringsrapporten i det. Vi synes det er merkelig at man ikke har gått sterkere inn på akkurat dette punktet fra statsrådens og Regjeringens side.

I den anledning understreker også UNE at begrepet «vesentlig tvil», som jo er det som er styrende for i hvilken grad man kan trekke saker inn for full nemnd, er et punkt i lovverket som ikke er utdypet gjennom forskrift, noe statsråden hadde hatt muligheten til å gjøre. Et mindretall på Stortinget har ved flere anledninger sagt at vi ønsker at flere saker skal behandles i full nemnd.

Det jeg synes er særlig graverende i denne saken, er at på det punktet der det faktisk er full enighet i Stortinget, nemlig i spørsmålet om partsinnsyn, virker det på meg som om det har skjedd for lite fra Regjeringens side. Jeg vil gi statsråden anledning til å kommentere det senere. Det er på dette punktet, dvs. hvilke tiltak som kunne vært gjort for å sørge for at man i større grad kunne fått partsinnsyn for den enkelte klager, Knoff-rapporten er klarest i sine anbefalinger og konkrete vurderinger. Igjen er dette i liten grad kommentert, både fra departementets side og fra stortingsflertallets side.

Jeg vil bruke litt tid på 48-timerspraksisen. 48-timersprosedyren, som ble innført fra nyttår, har jo ført til at vi har fått en raskere behandling, og den har etter Stortingets oppfatning vært et av bidragene til at det har vært en nedgang i antallet antatt grunnløse asylsøkere. Det er riktignok en nedgang i asylsøkere over hele Europa, men jeg tror at dette har vært et riktig grep. Vi avventer den evalueringsrapporten som skal komme på prosedyren i løpet av året.

Vi ønsker imidlertid å komme med noen viktige innvendinger, for det at vi har fått en så rask behandling av søknader, gir utvilsomt noen viktige utfordringer for rettssikkerheten i den enkelte sak. Dette er også kommentert av flere forskjellige humanitære organisasjoner.

På to viktige punkt har Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV stått sammen om forslag som er blitt applaudert av omtalte organisasjoner. Men jeg legger nå merke til at Arbeiderpartiet, både gjennom brev fra statsråden og åpenbart på andre måter, har blitt dupert til å gå vekk fra det siste forslaget. Det gjelder forslaget om å gi klageadgang for de asylsøkere som er inne på 48-timersløpet, mens vedkommende oppholder seg i landet. Fordi advokat er til stede bare den andre dagen under denne prosedyren, gis det etter min oppfatning liten mulighet til å komme med korrigerende opplysninger som ville gjort det mulig å komme ut av 48-timersløpet. Meg bekjent er det vel bare en eller to saker som har blitt tatt ut av 48-timersløpet i løpet av denne perioden, noe som i seg selv burde være grunn nok til å prøve dette en annen gang innenfor det systemet vi har i dag, mens vedkommende oppholder seg i landet. Jeg kan heller ikke se, slik det jevnt over har vært i den siste tiden, med en nedgang i arbeidet på UNEs kontorer, noen grunn til at det skulle være vanskelig å stå klar til å gjennomføre en klagebehandling den siste dagen og utvide 48-timersregelen til å vare et døgn til når man får beskjed om at det kommer et menneske inn på 48-timersprosedyre. Dette ville etter SVs og Senterpartiets oppfatning styrke rettssikkerheten og gjøre oss sikrere på at folk får en skikkelig behandling i 48-timersprosedyren.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [14:19:42]: Kristeleg Folkeparti var med på å oppretta Utlendingsnemnda. Vi hadde tru på at nemnda, som skulle ha domstolsliknande karakter, skulle auka rettstryggleiken for asylsøkjarane. Det vart særleg grunngjeve med at asylsøkjarane skulle få møta for nemnda og leggja fram si sak. Det står ved lag at ein skal kunna det. Vi har ikkje endra dei føresetnadene.

Så la vi til grunn at humanitære organisasjonar med landkunnskap skulle vera sterkt til stades i nemnda. Det er dei framleis. Det var også viktig å få klagebehandlinga ut av departementet, og alle parti som har hatt ein statsråd med ansvar på dette området, skjønnar kvifor. Så vart statsråden etter måten vengeklipt i enkeltsaker der det ikkje dreia seg om rikets sikkerheit.

Eg er tilfreds med at statsråd og regjering no får moglegheit til ein smule styring, slik at praksis i utlendingssaker skal vera i samsvar med politiske mål og prioriteringar. Det er det viktigaste i denne saka, slik eg ser det. Kristeleg Folkeparti er ikkje klar for å føra enkeltsakene tilbake til Regjeringa, berre for å ha understreka det.

Så er det vorte problematisert at dette berre skal gjelda positive vedtak frå UDI, og at det derfor berre er ei innstramming. Det er ikkje riktig. Og det er heller ikkje poenget. Statsråden får ei generell instruksjons- og kontrollmyndigheit i denne saka. Men negative vedtak i UDI kan verta overprøvde ved anke, både til UNE og til domstolane. Det vil jo ikkje positive vedtak verta.

Kristeleg Folkeparti vil understreka at vi ikkje er ueinige i at politisk styring gjennom forskrifter er ei moglegheit som kan utnyttast betre. Likevel er det bruk for eit litt meir lettbeint system, nemleg instruksjonsmyndigheita, som no vert tilgjengeleg for statsråden.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av at ein gjennom ei hurtig behandling av grunnlause asylsøknader skal få meir ressursar til dei som bør få ei breiare behandling, eller som kanskje bør få vera her.

Kristeleg Folkeparti synest det er positivt at 48-timarsregelen har ført til nedgang i talet på søknader som ein reknar med er grunnlause. Men ved den aller minste tvil, og det vil eg understreka, skal søknaden takast ut frå dette systemet og behandlast individuelt eller likt med søknader frå andre asylsøkjarar. Dersom det er tvil om at dette er ein grunnlaus søknad, skal han heller ikkje behandlast som ein grunnlaus søknad.

Vi registrerer at mange klagar på at klagebehandlinga ikkje vert reell når ho etter 48-timersregelen må skje frå heimlandet. Men eg ser det slik at det er stor fare for at 48-timersregelen vert til 48-dagarsregelen dersom vi skal akseptera klage frå norsk jord. Vi føreset dermed at grunnlause asylsøkjarar har ein grunnlaus søknad, men at klagen sjølvsagt skal verta seriøst behandla når han kjem.

Føresetnadene for UNE var at ein skulle styrkja rettstryggleiken. Kristeleg Folkeparti vil derfor understreka at berre heilt grunnlause klagar skal kunna avvisast av sekretariatet åleine.

Elles vil eg presisera at UNE får medhald også ved domstolane i 90 pst. av sakene. Det er eit ganske høgt tal. Men 10 pst. går altså asylsøkjaren sin veg. Det er jo grunn til å merka seg at etter så mange avslag fungerer likevel rettssystemet og endrar nokre avslag, sjølv om dei har gått igjennom alle instansar med klagar og fyrst får medhald heilt på slutten.

Kristeleg Folkeparti gjev også si tilslutning til ei stornemnd, og at nemnda skal erstatta det eksisterande koordineringsutvalet. Det er forskjellige meiningar om kven som bør sitja i stornemnda. Regjeringa har ei brei tilnærming. Fleirtalet i komiteen meiner at dei humanitære organisasjonane skal ha to medlemmer. Eg har nok ein viss sans for det, eg skal innrømma det, men vil òg understreka at dei humanitære organisasjonane uansett vil vera representerte. Kristeleg Folkeparti ser det slik at Regjeringa har ei tilnærming som tek omsyn til fleire instansar. Vi har derfor funne at vi kan gå med på det.

Det som er svært viktig med dei humanitære organisasjonane, er at dei representerer ein kunnskap om forholda i landet som asylsøkjaren kjem frå. Dei har ein landkunnskap. Faktagrunnlaget er ofte grunnleggjande for om asylsøkjarane vert trudde. Alle instansar har då også ei sjølvstendig plikt til å etterprøva faktagrunnlaget. Sjølv om vi no får ei felles avdeling for landkunnskap i UDI og UNE, er det altså fleire instansar som skal ha faktakunnskap om landet i desse sakene.

Så vil eg understreka at anbefalingar frå UNHCR vert tillagde svært stor vekt i Noreg – det skulle elles berre mangla. Kristeleg Folkeparti vil påpeika at ingen i dag vert tvangsreturnert til Irak. Vi har også merka oss UDI sine utsegner om dei med MUF-status, men meiner vel – og det meiner vel for så vidt heile komiteen – at dette er enkeltsaker, og at dei må behandlast andre stader enn i denne sal. Eg vil berre understreka at vi har merka oss kva som er sagt om dei, men dette er ikkje staden for å behandla det.

Statsråd Erna Solberg [14:26:20]: Bakgrunnen for den stortingsmeldingen vi har til behandling nå, er først og fremst min opplevelse av hvordan utlendingsfeltet fungerer, og at det var et behov for å korrigere kursen for den reformen som ble gjennomført av styringsområdene og styringen innenfor utlendingsfeltet.

Jeg synes det er litt paradoksalt å oppleve at de som er minst villige av de politiske partier til å gi effektive styringsinstrumenter, også hvis jeg samler bunkene av skriftlige spørsmål om enkeltsaker som gjøres om til prinsipper, nok representerer dem som har stått for de største bunkene i en slik sammenheng, og som gjerne i medieoppslag ønsker å ansvarliggjøre statsråden for saker som man mener har store prinsipielle sider, men hvor det i en rekke av dem ville vært helt umulig å tenke seg at man kunne forskriftsregulert og fått andre resultater.

Det er ikke fordi jeg synes det er ubehagelig å stå til ansvar for saker eller annet i den sammenhengen, som er viktig, men det er faktisk slik at på utlendingsfeltet har vi den minste politiske styringen av noen uavhengige klageorganer og annet som eksisterer innenfor norsk offentlig forvaltning. Det pares altså med det lovverket som har størst skjønnsrom. Jeg må si at styringsmessig henger ikke de to tingene sammen. Når man på toppen av det hele gjør dette til et meget stort politisk diskusjonstema i dette landet, blir det en ganske vanskelig situasjon. Jeg tror også at velgerne har store problemer med å skjønne at man på den ene siden har påtatt seg rollen å være i opposisjon til alt som skjer, og på den andre siden på en måte har flyttet mesteparten av ansvaret vekk fra å kunne finne løsninger.

Jeg er enig i at det er større rom for å skrive forskrifter enn det vi har brukt, men ikke i forhold til en rekke saker hvor forskrifter aldri ville være et mulig virkemiddel. Forskrifter kan man bruke når man skal klargjøre prinsipper og områder. Jeg tenker ikke da først og fremst på asylområdet, som jo utledes av våre internasjonale konvensjoner og forpliktelser, men f.eks. på den store mengden oppholdssaker vi har i utlendingsforvaltningen, der det av og til kan være at regelverket ikke må tolkes så firkantet, og at det må kunne gjøres en rask endring, fordi man ser at regelverket blir for firkantet. Da er det ikke bare forskriftsregulert, men det er ganske mange småting, f.eks. knyttet til arbeidstillatelser, skoleopphold og den typen spørsmål, hvor det også blir oppfattet som urimelig at vi ikke kan gjøre noe med det uten å ha en prosess som krever en forskrift som skal på høring.

Men så er det noen viktige, store prinsipper som, selv om vi får denne adgangen, selvfølgelig bør forskriftsreguleres. Ett av dem er spørsmålene knyttet til begrepet «sterke menneskelige hensyn». Men spørsmålet om dette med sterke menneskelige hensyn har jeg svart på flere ganger fra denne talerstolen i løpet av denne perioden. Vi gav i mandat til Utlendingslovutvalget å gå igjennom spørsmålene knyttet til begrepet «sterke menneskelige hensyn». Vi venter på uredningen fra Utlendingslovutvalget, som dessverre er forsinket, for å ha et grunnlag for også å kunne se om det juridisk sett, i lovtekst, skal gjøres noe med det, eller om det forskriftsmessig må reguleres på en annen måte. Det er vi altså klar over. Men det er også lange prosesser nettopp for å definere en del av disse tunge, vanskelige begrepene. Men det vil vi komme tilbake til.

Jeg har lyst til å understreke at jeg er glad for at vi i hovedtrekk får gjennomslag for dette. Jeg tror ikke meldingen primært speiler de standpunktene Høyre hadde ved forrige behandling, men den er et forsøk på å justere kursen noe, slik at vi får et bedre grep.

Komiteen tar opp spørsmålet om å legge UNHCRs anbefalinger til grunn. Til det vil jeg si at vi legger stor vekt på UNCHRs vurderinger i mange saker, særlig i saker knyttet til beskyttelsesbehovet. Men jeg må presisere at UNHCR kommer med mange rapporter og spørsmål som ikke dreier seg om beskyttelsesbehov. Det dreier seg stort sett om to forskjellige ting. Det ene er beskyttelsesbehov, og det andre er kapasitetshensyn. Her har vi en annen politisk holdning enn UNHCR til spørsmålet om vi skal vente til alle flyktningene i nærområdet først har kommet seg hjem, og så skal vi komme med dem som har kommet enda lenger vekk. Hvorfor har vi en annen holdning til den kapasitetsbiten? Jo, fordi det er da vi får den lange ventetiden, som vi oppfatter som et problem, fordi søkerne delvis er integrert i det norske samfunnet før de skal returneres. Og det er da vi oppdager en sekundærbevegelse i verden, nemlig at når nærområdene tømmes, flytter en del av dem, fordi de ikke vil hjem, og søker asyl i de andre landene. Derfor har vi hele tiden ikke vært enig med Høykommissæren i at vi kan vente til man har ryddet opp i nærmiljøet, og så komme med våre, for dette er en menneskelig tragedie, ikke minst for de barna som da kanskje opplever å ha bodd to–tre år et sted, for så å bli returnert. Derfor kan vi ikke alltid legge vekt på det UNHCR sier, for det er ikke alltid bare et spørsmål om beskyttelse. Det er ofte også et spørsmål om hvordan man skal organisere tilbakereisen, og der tror jeg mye av den norske debatten viser at vi må gjøre noe annet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [14:32:13]: Arbeiderpartiet er enig i at statsråden har behov for å ha kontroll over både positive og negative vedtak gjort av UDI, såfremt vurderingene ikke vil få tilbakevirkende kraft, for gyldige vedtak må kun være retningsgivende for framtidig praksis. Men SV og Senterpartiet hevder jo i innstillingen, og også her i debatten i dag, at den fullmakten som nå gis til statsråden, kun innebærer en vurdering av positive vedtak. Dette skal altså være en innstramming.

Mitt spørsmål til kommunalministeren er: Kan kommunalministeren bekrefte at fullmakten gjelder både positive og negative vedtak?

Statsråd Erna Solberg [14:33:14]: I dag er det slik at negative vedtak kan overprøves, og i stor grad blir de da vurdert på nytt gjennom UNE. Da vil en del av UNEs vurderinger i enkeltsakene være presedensvirkende for samme type saker i ettertid. Det finnes ikke noen nr. 2-vurdering av positive vedtak, og derfor har vi ment at det her var usymmetri i forhold til beslutningene. Vi kunne valgt å la departementet gå inn i noen av disse positive sakene, men vi har vært opptatt av at det viktigste med de positive sakene ikke er enkeltavgjørelsen, men om de skaper presedens som f.eks. gir ringvirkninger som vi måtte være uenig i. Og for å opprettholde uavhengigheten i enkeltsaker synes vi det ville være bedre å be UNE gå igjennom sakene og se om det er presedensvirkninger som gjør at vedtakene som er blitt fattet, ikke bør ha gyldighet for andre typer vedtak senere. Derfor kan det se usymmetrisk ut, men det skyldes faktisk at vi nå lager symmetri med en togangsbehandling og vurdering av saker som ikke finnes i dagens lov.

Per Sandberg (FrP) [14:34:34]: Det er to områder jeg gjerne vil utfordre statsråden på. Det første er et enkelt spørsmål. Er de strukturendringer som nå foretas i styringen på utlendingsfeltet, endringer som er basert på at asyltilstrømmingen til Norge vil gå ned, eller bygger vi nå en struktur der vi stabilt skal ha 10 000–15 000 asylsøkere til Norge?

Det andre går på 48-timersprosedyren. Jeg må først få lov til å si at Fremskrittspartiet er veldig fornøyd med at Stortinget nesten gir honnør til noe som Fremskrittspartiet har jobbet for i mange, mange år og har fått gjennomslag for nå. Men mitt spørsmål til statsråden er: Vi vet at fortsatt får mellom 70 og 80 pst. av alle asylsøkere som kommer til Norge, før eller senere avslag. Da er det grunn til å tro at det er flere asylsøkere som er antatt grunnløse. Er det da grunnlag for at vi kanskje kan vurdere en utvidelse av 48-timersprosedyren med sikte på å fange opp også andre grunnløse asylsøkere?

Statsråd Erna Solberg [14:35:57]: De strukturene vi bygger her, og som er juridiske strukturer for behandling av saker, er helt uavhengige av hvilket antall personer som måtte komme. Jeg vil minne om at hoveddelen av vedtak som fattes på utlendingsfeltet, er vedtak som er knyttet til oppholdssaker og ikke til asylsakene. Hvis det totalt sett blir et betydelig lavere antall klagesaker, vil jo det kunne medføre at vi f.eks. må redusere UNEs og UDIs størrelse. Men jeg tror ikke de juridiske strukturene er avhengige av det. For eksempel er kanskje den største strukturendringen internt i UNE spørsmålet om etablering av en stornemnd. Den stornemnden tror jeg vi vil trenge så lenge vi ikke kommer ned til et veldig lite antall nemndledere. I dag har vi 15, så vidt jeg kan huske.

Når det gjelder 48-timersprosedyren, er det vi holder på med, og som vi har bedt UNE utrede, spørsmålet om vi kan ha en preskrivning av alle som kommer, for å se om de er antatt grunnløse eller ikke. Men jeg har også sagt at det gjør vi bare hvis vi er sikre på at vi kan følge rettssikkerhetsspørsmålene godt, og hvis vi kan sørge for at det ikke blir en dyrere prosess fordi vi må behandle en sak to ganger.

Heikki Holmås (SV) [14:37:26]: Jeg har et oppfølgingsspørsmål, siden statsråden ikke benyttet anledningen til å svare på utfordringen min i forhold til 48-timersprosedyren.

Vi mener at hvis man vil, kan man utvide 48-timersprosedyren med 24 timer og lage en 72-timersprosedyre, og i den omgang la UNE gjennomføre en klagebehandling på den andre dagen for å vurdere om vedkommende skal tas ut og sikres opphold i landet mens prosedyren går, eller om vedkommende skal få et endelig avslag. Det er vel ingen, så langt, som har fått et positivt vedtak etter at de er reist ut av landet, og det betyr etter min oppfatning at her bør det være mulig å gjøre en grei jobb den ene dagen ekstra.

Imidlertid bruker statsråden i brevet sitt tid på å si at dette vil få konsekvenser for alle andre åpenbart grunnløse søknader. Det er vi uenig i. Vi lurer på om statsråden kan gjøre rede for hvorfor det ikke lar seg gjøre å utvide denne prosedyren med én dag?

Statsråd Erna Solberg [14:38:52]: Det er fullt mulig å utvide prosedyren til å ha klagebehandling på ett døgn i ettertid. Men det ville altså innebære at man da hadde prioritert denne klagebehandlingen fremfor klagebehandlingen av sakene til personer som har vært her lenge, og ville sannsynligvis ha forlenget klagebehandlingstiden for alle andre typer saker. Vi hadde måttet konsentrere mer ressurser der, og vi hadde med dagens 48-timersregel gitt en bedre behandling av dem som er i 48-timersprosessen, enn av alle de andre – som helt riktig er en mye større gruppe – og hvor saker, etter asylsøknadsbehandling, som blir karakterisert som grunnløse, ikke får oppsettende virkning. Da hadde vi forskjøvet tiden for alle de andre sakene som måtte ha en skikkelig klagebehandling. Vi hadde brukt mer ressurser på 48-timersprosessen. Og hvis vi ikke skulle sendt ut alle de andre som er grunnløse asylsøkere, så hadde vi altså i realiteten forskjellsbehandlet på en måte som vi synes er urimelig. Vi er helt overbevist om at dette hadde blitt en betydelig dyrere prosess enn det vi har i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:40:23]: Eg vil følgja opp litt i høve til omgrepet «menneskelege omsyn», for statsråden nærast raljerte over nokre av dei spørsmåla som ho har fått frå Stortinget for å svara på skriftleg. Til det vil eg seia at det er einskildsakene som gir norsk flyktningpolitikk eit ansikt, og eg trur ho er vel kjend med at svært mange av dei sakene nettopp skaper undring i mange lokalsamfunn, for dei kan ikkje skjøna at det ikkje er teke menneskelege omsyn. Det er vel ikkje slik at statsråden ikkje kan, dersom ho vil, prioritera det å laga ei forskrift i høve til dette med menneskelege omsyn, for det kunne ho ha gjort sjølv om ho har sett ned eit utlendingslovutval, all den tid ho faktisk har planlagt både ei stortingsmelding og ein proposisjon.

Mitt andre spørsmål er i forhold til høyringsrunden i samband med proposisjonen. Er statsråden upåverkeleg i forhold til dei innvendingane som ho har fått? Er det noko ho kan varsla at ho kjem til å endra i forhold til meldinga? I så måte ville det ha vore interessant for Stortinget å få vita det.

Statsråd Erna Solberg [14:41:45]: Jeg har ikke raljert over sakene. Men jeg synes det er påfallende at det er representanter fra de samme partiene som ikke vil gi mer politisk styring, som i det daglige driver politikk for å forlange mer politisk styring av dem som da er blitt fratatt muligheten til å gjøre det. Det synes jeg er en betimelig påpekning å gjøre i forhold til hvordan denne debatten utvikler seg.

Når det gjelder spørsmålet om dette med sterke menneskelige hensyn, så er det slik at skal man lage en forskrift som skal stå over lang tid, så er det å definere juridiske begreper en ganske tung og komplisert sak, også forskriftsmessig. Og da er man altså nødt til å bruke en del utredningskapasitet og annet. Og når vi har gitt den utredningsjobben til Utlendingslovutvalget, så er det også naturlig å vente til de er ferdige med dem.

Når det gjelder spørsmålet om vi vil gjøre endringer i forhold til høringen, vil jeg si at det er vi ikke ferdig med. Men det viktigste vi gjorde, var å bestemme oss for å sende en stortingsmelding til Stortinget for at vi skulle være sikre på at de politikerne som har ansvaret for å lage retningslinjer på utlendingsfeltet, fikk sagt sin mening før vi kom med selve lovproposisjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:43:29]: Eg skal vera ganske kort.

For det fyrste vil eg følgja opp det siste som vart sagt her. Det er streka under frå SV og Senterpartiet si side at vi ynskjer sterkare politisk styring. Men vi trur, på same måten som i høve til andre direktorat, at det å ha forskrifter er vegen å gå, framfor denne generelle instruksen. Vi trur òg at ein god del av desse førespurnadene, som statsråden då ikkje likar, men som fortel om den flyktningpolitikken som ho i dag har ansvaret for, kunne ho ha unngått, fordi det då hadde vore eit ryddigare regelverk å halda seg til.

Så har eg behov for å ta opp to andre tema. Det eine gjeld den gruppa som fekk eit kollektivt vern i form av ein såkalla MUF-status. Der har UDI teke eit initiativ, og statsråden har i svar til komiteen sagt at ho vil vurdera UDI sitt initiativ og UNE sitt syn i høve til kvarandre. Eg deler det som er sagt, f.eks. frå Anita Apelthun Sæle, om at dette er ei sak som i denne omgangen ikkje eignar seg for Stortinget. Men det er slik at det i si tid faktisk var eit initiativ frå ein statsråd og ei regjering som med støtte i Stortinget gav dette vernet for ein periode. Og det er slik at dette er enkeltpersonar som har ein uavklart status, og som førebels ikkje kan returnerast, og der UDI har teke eit initiativ.

Så har det òg av Kari Lise Holmberg nærmast vorte framstilt som om statsråden, for å ha god kontakt med UDI, må ha denne instruksmoglegheita. Det ber eg statsråden tilbakevisa. Eg går ut frå at det er slik at ho, som den øvste ansvarlege på dette feltet, har god kontakt med UDI, uavhengig av den nye myndigheita som ho no får.

Heilt til slutt vil eg nemna eit viktig spørsmål som ikkje har vorte teke opp i meldinga, men som blir teke opp i det høyringsnotatet som no har vore ute. Det er den avgrensinga som vart foreslått i forhold til nemnda sitt tilgjenge til å godkjenna omgjeringsoppmodingar. Der har eg berre ei sterk oppfordring til statsråden om å sjå veldig nøye på dei innvendingane som er komne frå organisasjonane.

Per Sandberg (FrP) [14:46:50]: Jeg registrerte at statsråden fant det som enkelte partier i Stortinget gjorde i denne saken, påfallende. Jeg synes det er påfallende og må få lov til å kommentere at statsråd Solberg er statsråd i en regjering som har norgesrekord i antall asylsøkere til Norge, en regjering som har tatt over etter to regjeringer som har sørget for at økningen har vært av den karakter som vi ser nå.

Jeg vil også – hvis jeg får lov – presisere at siden statsråden også er leder i Høyre, og sannsynligvis også den største garantisten for en sosialistisk regjering etter 2005, så kan vi kanskje snakke om andre ting som er påfallende.

Men det jeg registrerte i replikkrunden med statsråden tidligere, var at det ikke var noen sammenheng mellom de endringene som jeg forstod ble gjort i forhold til styringsforhold på utlendingsfeltet, og antallet asylsøkere. Da tar jeg det for gitt at det at vi har hatt en enorm tilstrømning av asylsøkere til Norge, ikke på noen måte påvirker de endringene som nå er foreslått av Regjeringen i denne saken.

Da er min utfordring til regjering og statsråd: Hvorfor gjør vi da disse endringene, når statsråden selv påpeker at Høyre var i en helt annen situasjon og av en helt annen oppfatning da de endringene ble gjort i 2001? Selvfølgelig er det slik at de strukturendringene som foretas her, har stor sammenheng med antallet asylsøkere som kommer til Norge. Når det gjelder det med en stornemnd i UNE og den saksbehandlingen som skal pågå der, må jo den struktureres ut fra hvor mange asylsøkere som kommer til Norge.

Jeg skal ikke utfordre statsråden og kommentere dette mer. Jeg registrerer bare hva som blir sagt i denne sammenhengen. Det skal bli gledelig å se i den proposisjonen som skal følge opp denne meldingen, hvilke antydninger, føringer og ønsker som legges fra Regjeringen i denne sammenheng.

Heikki Holmås (SV) [14:49:20]: Jeg må bare få lov til å begynne med å replisere til Fremskrittspartiet: Det er ikke slik at Fremskrittspartiet synes det har vært et behov for å få ned antallet grunnløse asylsøkere. De har syntes det har vært et behov for å få ned antallet asylsøkere. Og dette er to vesentlig forskjellige standpunkter. Jeg står for det første standpunktet.

Jeg har et par ting som jeg fremdeles føler behov for å utfordre ministeren på, for jeg føler at det ikke svares grundig nok på de spørsmålene jeg stiller. Derfor stiller jeg dem en gang til.

Det ene spørsmålet mitt dreier seg om hurtigprosedyre. Er det slik at statsråden mener at det vil bli vesentlig dyrere å behandle de – hvor mye var det? – 84 sakene som har kommet i løpet av første kvartal, dagen etter, istedenfor å behandle dem senere, la oss si to uker senere, fire uker senere, som er den praksis som man ligger på i dag? Er det slik at man mener at det vil bli vesentlig dyrere å behandle dem raskere i en slik saksprosedyre? Det kan jeg ikke forstå. Jeg mener at det må være et logistisk spørsmål.

Det andre spørsmålet er om politisk styring. Jeg synes det er fascinerende at statsråden svarer såpass åpent og ærlig på det som er Signe Øyes spørsmål, og dermed bekrefter det som er påstanden fra Senterpartiet og SV i innstillingen til Stortinget, nemlig at man ønsker å overvåke de positive vedtakene, fordi man mener at det allerede eksisterer en asymmetri i systemet i dag. Men jeg synes det er interessant. Hvis man bare ønsker å sørge for å få prøvet alle vedtak som man synes er tvilsomme, to ganger, er dette et greit utgangspunkt. Men hvis man ønsker og har ambisjoner om en sterkere politisk styring, må det for en statsråd være akkurat like interessant om Utlendingsdirektoratet legger seg på en for streng linje, som om de legger seg på en for positiv linje. Men det er altså ikke statsråden interessert i å få undersøkt og få rapportering om, og det synes jeg er besynderlig, og jeg vil understreke det som er Senterpartiets og SVs poeng.

Jeg vil bare understreke det som er kommet fram i debatten, nemlig at det finnes et stort mindretall, bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som ønsker å styrke de humanitære organisasjonenes rolle i en stornemnd, som vi alle er positive til, men vi ønsker altså å styrke de humanitære organisasjonene.

Så er det det siste spørsmålet som statsråden ikke svarte på. Det går på partsinnsyn. I meldingen sier man at man er enig i det som står i rapporten om at det her må gjøres noe i forhold til partsinnsyn. Det er bra. Men det er altså 14 måneder siden denne rapporten kom. Det som er spørsmålet mitt til statsråden, er: Er det slik at det har skjedd noe i Utlendingsnemnda – i og for seg i UDI også, men det er jo Utlendingsnemnda som omhandles spesielt i rapporten – som styrker partsinnsyn og uttaleretten til dem som er klagere i prosessen? Hvis ikke: Hva slags konkrete ting er det statsråden har tenkt å gripe fatt i?

Statsråd Erna Solberg [14:52:31]: Jeg skal ikke la meg invitere til en generell politisk debatt, som forsøksvis ble gjort av representanten Sandberg. Jeg har bare lyst til å si at når det gjelder strukturen og det lovmessige her, har ikke det noen betydning for antallet, men selvfølgelig kan det hjemle en mulighet til å gjøre noe med antall asylsøkere. Det vil være avhengig av hvordan man velger å bruke f.eks. en instruksrett. Det betyr bl.a. at man kan gjøre ting hurtigere enn i dag, og det er begrunnelsen for det vi har foreslått, at vi hurtigere kan gå inn og se på endringer uten at vi trenger å avklare spørsmålet om vi må gjøre det gjennom en forskrift eller ikke. I så måte legger det grunnlaget for at det kan skje noe, men i seg selv betyr ikke det at disse endringene som vil komme, vil forandre seg avhengig av hvilket antall asylsøkere vi har.

Når det gjelder omgjøringsbegjæringer, ser vi på høringene. Jeg vil ikke kommentere det nærmere. Vi kommer tilbake med denne saken til Stortinget, som eventuelt skal vedta endringer i loven.

Jeg har lyst til å understreke en viktig ting når det gjelder MUF-saker og andre utlendingssaker. Jeg mener at en av de viktigste rettssikkerhetsmekanismene er spørsmålet om individuell behandling av saker og likebehandling av saker. Det betyr at det er den individuelle situasjonen for den enkelte person som skal være utgangspunktet i forbindelse med behandlingen av saker om hvorvidt en person skal være her eller ikke. Jeg er ganske bestemt på at det som ligger til grunn for vårt utlendingsområde, er våre forpliktelser. Når så mange av dem faktisk har kunnet reise hjem tidligere, og frivillig har gjort det – at det har vært en betydelig aktivitet over grensen – føler ikke jeg at de ikke selv også har vært delaktige i at man har blitt værende så lenge i Norge. Det er selvfølgelig mer attraktivt å være i jobb og være i Norge, men jeg mener at likebehandlingen skal være som i andre land, og da er det ikke avgjørende hvilken tillatelse vedkommende opprinnelig har hatt. Det er lenge siden disse tillatelsene opphørte.

Når det gjelder spørsmålet om partsinnsyn, har vi bedt UNE om å gå igjennom dette og komme med forslag til å finne ut på hvilken måte vi kan målrette inn, slik at vi får bedre partsinnsyn. Det er ikke alt man kan gi partsinnsyn i. For eksempel er det veldig viktig hvor informasjonen kommer fra, så vi ikke blåser i personer som gir oss informasjon om menneskerettighetssituasjonen i andre land, for noen ganger står de som klager, faktisk i ledtog med myndigheter i land med sterke negative menneskerettighetstradisjoner. Det er viktig for oss å sikre den typen informasjonstilfang i fremtiden.

Når det gjelder spørsmålet om symmetrien, er poenget at vi følger med på de negative vedtakene. Vi får årsrapporter fra UE som forteller om utviklingen på de enkelte områdene. Vi følger med i den praksisen, men vi trenger også å følge bedre med på de positive vedtakene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.