Berit Brørby (A) [10:47:41]:(ordfører for saken): Ved forrige gangs behandling av melding om embetsutnevnelser etterlyste komiteen opplysninger om utviklingen i antall søkere, kjønns- og alderssammensetning og søkernes bakgrunn. Det er hyggelig å kunne opplyse at meldingen denne gangen innholder slik informasjon. Mindre tilfredsstillende er det imidlertid at det fortsatt utnevnes langt flere menn enn kvinner i ledende stillinger i staten. I perioden 1. juli 2003-30. juni 2004 har vi faktisk opplevd en nedgang sammenlignet med året før, fra 31 pst. til 26 pst. kvinner. At antall kvinnelige søkere økte i samme tidsrom, kan være en indikator på at kvinnelige søkere ikke prioriteres ved ansettelser.

Likevel er det på ingen måte helt svart. En rekke departement viser vilje til å sikre kjønnsbalanse. Nærings- og handelsdepartementet, Miljøverndepartementet og Barne- og familiedepartementet har f.eks. i løpet av den siste femårsperioden utnevnt flere kvinner enn menn, mens åtte andre har tilnærmet like mange fra hvert kjønn. Men det er fortsatt sorte får. Forsvarsdepartementet er i en særklasse når det gjelder kvinneunderskudd, og synes ikke å ha tatt signalene fra Stortinget innover seg.

Komiteen deler seg på ett punkt. Komiteflertallet, som er Arbeiderpartiet og SV, viser til at balanse mellom kjønnene er et viktig mål, både i privat og offentlig sektor, og etterlyser Regjeringens vilje til å benytte utnevnelsesretten til å sikre dette viktige målet. Komiteens øvrige medlemmer har sine særmerknader, som jeg forutsetter at de eventuelt selv vil redegjøre for. Vi fra Arbeiderpartiets side er opptatt av at ulikhetene mellom kjønnene ved utnevnelser også skal utjevnes. Vi vil aktivt bidra til at når vi kommer tilbake i regjeringskontorene - ikke om, men når vi kommer tilbake i regjeringskontorene - vil vi jobbe mer aktivt med dette.

Ellers kommenterer en samlet komite alle dem som ikke ønsker sine navn offentliggjort på søkerlistene, og forutsetter at dette spørsmålet vil bli gitt særskilt vurdering i forbindelse med arbeidet med en ny offentlighetslov.

Ågot Valle (SV) [10:50:24]: Som saksordfører nettopp gjorde rede for, er det to forhold som komiteen har vært spesielt opptatt av eller har merknader til. Det er for det første kvinneandelen i ledende stillinger i staten, og det er dette med offentlighet rundt søkerlistene til embetsstillinger.

Fra vår side vil vi si at det er alarmerende at det fremdeles utnevnes langt flere menn enn kvinner i ledende stillinger i staten. Som saksordfører gjorde rede for, har faktisk kvinneandelen gått ned i den perioden som vi nå har sett på - dette til tross for at det var flere kvinnelige søkere i 2003-2004 enn det har vært tidligere.

Vi vet at kvinner i Norge både har en høgre yrkesdeltaking og et høgre utdanningsnivå enn i de fleste andre land. Det skulle altså ikke skorte på kvalifikasjoner, skulle en tro. Vi hører ofte at forklaringa er at kvinner ikke søker ledende stillinger. Det rimer ikke når vi ser at det nå er flere søkere til ledende stillinger enn det har vært tidligere blant kvinner.

Regjeringa har simpelthen et forklaringsproblem når en vet at målet er 40 pst. kvinner i ledende stillinger innen 2006. Jeg ser at det ikke er moderniseringsministeren som sitter her, men jeg vil likevel utfordre den statsråden som skal forsvare Regjeringa her, til å se på hvordan dette målet skal nås. Er statsråden fornøyd med den tålmodigheten som regjeringspartiene i komiteen signaliserer? Arbeidet med likestilling må prioriteres høgre fra Regjeringas side. Det blir for puslete dersom en slår seg til ro med at en går i rett retning, for det er sånn som representanten Ola T. Lånke sa i en interpellasjonsdebatt i fjor:

«Staten er, enten den vil det eller ikke, et utstillingsvindu for resten av samfunnet, også når det gjelder likestilling. Derfor har det offentlige et særlig ansvar for å gi kvinner og minoritetsgrupper lederposisjoner. Staten må gå foran og vise vei.»

Nettopp dette sitatet fra Ola T. Lånke fikk meg til å se litt på minoritetsbefolkningens plass i embetsverket. Derfor er min oppfordring at neste gang en kommer tilbake med en melding om embetsutnevnelser, må det også opplyses om hvordan det går på det området.

Det andre temaet komiteen har tatt opp, er offentliggjøring av søkerlister. Da Stortinget behandlet offentlighetsloven i forrige periode, gav stortingsflertallet, alle unntatt SV og Venstre, forvaltninga rett til å unnta opplysninger om søkere dersom søkerne bad om det. Sivilombudsmannen hevder at ut fra de opplysningene han har, praktiserer forvaltninga bestemmelsene på en mer offentlighetsrestriktiv måte enn det som ser ut til å være lovgivers mening. Det må det ryddes opp i.

SVs mening har vært at søkerlister i tilsettingssaker skal være offentlige, både av hensyn til likestilling og for at kvinner som er kvalifisert, skal nå opp ved tilsetting i lederstillinger, men også for at tilsettinger på politisk grunnlag eller annet grunnlag som ikke tåler innsyn, ikke skal skje. Det er ingen grunn til å tro at «gutteklubben grei»- kulturen ikke finnes, i hvert fall et snev av den - i staten. Derfor mener vi at det bør være en føre var-holdning. Det skal være full offentlighet rundt søkerlistene i tilsettingssaker. Dette var vår mening da offentlighetsloven ble behandlet, og det er en holdning vi kommer til å ta med oss når den nye offentlighetsloven kommer opp i Stortinget.

Statsråd Svein Ludvigsen [10:54:48]: Jeg er fornøyd med at saksordføreren innledningsvis sa at denne meldingen på en bedre måte reflekterer helheten i både oppnevning, kjønnsbalanse og andre spørsmål knyttet til embetsutnevnelsene enn tidligere meldinger. Det får vi ta til etterretning, og så får vi forsøke å bidra til at den trenden også blir videreført i fortsettelsen.

Det er ingen tvil om at Regjeringen har stort trykk på dette med å få en bedre kjønnsbalanse når det gjelder både utnevnelser til ledende stillinger og utnevnelser til styrer og utvalg. Dette trykket som Regjeringen har, er ikke bare et trykk mot de deler av forvaltningen og de utnevnelser som Regjeringen som sådan har et ansvar for, men mot helheten i samfunnet. Det dreier seg om styrer i private bedrifter, og det dreier seg om bedrifter hvor staten har en betydelig eierandel og stor innflytelse.

Samtidig må vi erkjenne at vi ikke er kommet langt nok når det gjelder å få kjønnsbalanse i ledende stillinger i det totale samfunnet. Også i politiske forsamlinger, som vi er en del av, ser vi at vi har en vei å gå. Fra Regjeringens side holder man fast ved ambisjonen om 40 pst. ved oppnevnelser. Regjeringen som sådan holder fast ved den ambisjonen, og hver enkelt statsråd har i sine respektive departementer trykket på.

Jeg representerer en sektor i mitt departement som på mange måter har vært oppfattet som, og som er, mannsdominert, men vi ser at når viljen er til stede for å legge et trykk, er det mulig å finne kvalifiserte kvinner - selvfølgelig! Men det har noe med holdninger å gjøre, og det har noe med kultur å gjøre. Derfor er det så viktig at både storting og regjering holder denne fanen høyt. Det føler jeg at vi gjør, samtidig som vi får være ydmyke for at vi har et stykke vei å gå.

Derfor er jeg tilfreds med innstillingen og kan konstatere at i så måte er det ikke forskjell på ambisjonene og målsettingene i Regjeringen og i Stortinget.

Carl I. Hagen (FrP) [10:57:24]: Jeg finner det bare riktig å gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiets gruppe ikke deler de synspunktene som flertallet står for, og som statsråden nå gjentok. Vi er enig med statsråden i at når det gjelder kjønnsfordeling, er det holdning og kultur som er det avgjørende, og som vi synes bør være det avgjørende.

Hvordan et samfunn utvikler seg, bør ikke alltid komme fra et formynderskap på toppen som ønsker å trykke sine synspunkter nedover samfunnet. Vi synes det er en god del i et demokratisk samfunn, i et sivilisert samfunn og i et kultursamfunn som utvikles i det brede lag av folket, uavhengig av akkurat hva de styrende ønsker. Det er nettopp det som har vært en av skillelinjene mellom sosialistiske, politiske holdninger og hva vi kan kalle borgerlige, ikke-sosialistiske holdninger. Utviklingen skal gå mer av seg selv, hvordan det står til i befolkningen, i organisasjonslivet, i bedrifter osv. Sosialistene har alltid hatt et ønske om formynderskap og det å styre over mennesker og bestemme over forhold. Dette har vært forbeholdt sosialistene. Jeg kan bare konstatere at for øyeblikket er det ingen forskjell mellom en såkalt ikke-sosialistiske regjering - jeg ser statsministeren hevde dette - og en sosialistisk regjering. Man står likt i ønsket om å trykke nedover samfunnet, bedriftslivet, organisasjoner og alle andre, sine egne synspunkter når det gjelder å bruke lover og regler for å få en annen balanse mellom de ulike kjønn i forskjellige stillinger.

Det er en tenkning som vi altså er uenige i. Vi synes dette bør styres nedenfra, basert på frivillighet og basert på at bedrifter og andre selv gjør det de mener er fornuftig ut fra bedriftens eller organisasjonens formål. Så jeg reserverer meg og Fremskrittspartiets gruppe fra den tenkningen som samtlige andre partier her står for, og som dessverre også den ikke-sosialistiske regjeringen, som den hevder å være, tydeligvis også står for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.