Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti 15 minutter hver, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP) [10:03:48]: (komiteens leder og ordfører for saken): Regjeringen har valgt ikke å legge frem det sedvanlige langtidsprogrammet, og har erstattet dette med nyvinningen perspektivmeldingen. I utgangspunktet er dette en god idé, ikke minst når man ser tilbake på hva langtidsprogrammet utviklet seg til å bli. Det ble en mer eller mindre sammenhengende oppramsing av de ulike partienes nye programmer for kommende stortingsperiode. Derfor var det fra min side knyttet forventninger til perspektivmeldingen, ikke minst på grunn av navnevalget.

Regjeringen skriver selv at meldingen peker på noen forutsetninger for fortsatt økonomisk vekst og på mulige skritt i retning av en bærekraftig offentlig sektor. Det er bra at meldingen drøfter mulige forløp for norsk økonomi frem til 2060. Men det er noe jeg synes er litt underlig: Når Regjeringen først velger å legge frem en slik perspektivmelding, burde den også gitt klarere vurderinger av hva som er den mest sannsynlige eller den mest ønskede politikk. En regjering bør ha en formening om hva den vil gjøre for å nå fremtidens overordnede mål.

Det er en rekke ubesvarte spørsmål i meldingen. Ønsker Regjeringen å gjøre noe for å påvirke de forutsetninger som legges til grunn? Det vil være vesentlige endringer for den økonomiske utviklingen avhengig av hvilken politikk som føres for å bedre produktivitetsveksten, befolkningsutviklingen og sysselsettingen, så vel som antall mottakere av offentlige overføringer, arbeidstid, yrkesdeltaking osv. De aller fleste av oss er enig i Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken, som er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig bærekraftig utvikling. Men vi har svært ulike oppfatninger om hvordan disse målene best realiseres.

Den nyfødte alliansen, det rød-grønne alternativet som de kaller seg, har søkt å vise fellesskap i innstillingen gjennom å skrive seg sammen på en rekke områder. Det jeg har fått ut av å lese disse merknadene, er at det er langt mellom de konkrete forslagene og de målrettede visjonene, noe som søkes tilslørt av ordrike, men relativt innholdsløse merknader. Noe synes likevel klart: Denne alliansen har en sterk frykt for konkurranse og markedsorienterte løsninger. Tro på enkeltmennesket har de definitivt ikke, og skattelettelser er nå opphøyd til å bli det nye fyordet. Vi kan gjennom denne innstillingen slå fast at en eventuell rød-grønn regjering vil ha en enda større offentlig sektor enn vi allerede har.

Jeg skal sitere fra en felles merknad fra disse tre partier:

«Brede og gode velferdsordninger for alle forutsetter en offentlig sektor av betydelig omfang.»

Nei, gode velferdsordninger forutsetter at det føres en økonomisk politikk som gjør det mulig å finansiere disse velferdsordningene.

Jeg skal sitere videre:

«Disse medlemmer går imot privatisering og kommersialisering av offentlige velferdstjenester. På områder som utdanning, helse og omsorg vil utviklingen av private markeder undergrave mulighetene for omfordeling og for å sikre alle samme tilgang til grunnleggende tjenester ut fra sine behov. Samtidig vil den samlede ressursbruken på disse sektorene øke, noe som gir dårligere samfunnsøkonomi og føre til økt byråkrati. Resultatet vil også bli forskjellsbehandling basert på økonomisk evne og eller bosted.»

Dette er kraftig kost, og det viser med all tydelighet hvilket nivå vi nå kommer til å få på debatten om konkurransestimulering i månedene fremover.

Dagens system, som langt på vei er det systemet disse partiene vil ha, har jo skapt et køsamfunn som er fullstendig blottet for valgfrihet for den enkelte innbygger. All erfaring viser at konkurranse gir mangfold, og når innbyggerne kan ta reelle valg, vise muskler gjennom sin opptreden i de ulike markedene og sette krav til kvalitet, får vi også kvalitet og mangfold som et ensidig offentlig tilbud ikke makter å tilby. Det er liten tvil om at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en viktig forutsetning for vekst, selv om det finnes betydelig forbedringspotensial som det er nødvendig å utnytte, hvis målene om høy, stabil og bærekraftig vekst skal nås.

Regjeringen sier at den vil legge avgjørende vekt på langsiktighet i den økonomiske politikken og sørge for stabile rammevilkår for næringsvirksomhet. Det er jeg selvsagt helt enig i. Men det er også vesentlig hva slags innhold politikken har. Det er de samme forutsetninger som ligger til grunn både i perspektivmeldingen og i pensjonsmeldingen fra Regjeringen. Fordi flere av disse forutsetningene er nærmest en statisk fremføring av dagens situasjon, fører det selvsagt også til det innstrammingsbehovet som Regjeringen legger til grunn. Og da er det grunn til å gå litt tilbake i historien.

I perioden fra 1958 til 1961 gav daværende regjering uttrykk for en sterk bekymring fordi oljeforbruket i Norge økte. Det ville selvsagt medføre sterkt økte valutautgifter i en tid hvor Norge ikke ante at vi hadde formidable olje- og gassforekomster i Nordsjøen. Det er en illustrasjon på hvor vanskelig det er å spå om utviklingen i fremtiden.

I perioden 1966–69 var daværende regjering opptatt av å øke veksten i økonomien, og den ville gjøre dette gjennom en betydelig kapitalimport for å fremme rask utbygging av landet. Selv uten utsikter til store olje- og gassinntekter hadde altså datidens politikere en sterk vilje til å videreutvikle velferdssamfunnet, mens man i dag nærmest fremholder at vår rikdom er blitt vårt største problem, som også ender opp med å bli et reelt hinder for å gjøre viktige forbedringer i det norske samfunnet. Inntektene fra oljevirksomheten burde i langt større grad investeres der de gir best avkastning for Norges befolkning. Det trenger ikke være passivt å investere i verdipapirer og aksjer i utlandet. Investeringer i Norge i form av infrastruktur eller immateriell kapital i form av kompetanse kan komme til å gi en langt bedre avkastning i form av høy, stabil og bærekraftig vekst for Norge. Det viktige er at politikken støtter opp under verdiskapende virksomhet.

Den samme regjeringen skrev også at fiskerinæringen på slutten av 1960-tallet var stilt overfor en begrenset råstofftilgang, og at en vekst i produksjonen først og fremst måtte baseres på bedre utnyttelse av råstofftilgangen ved høyere foredling av produktene. Men så kom oppdrettsnæringen! Med andre ord: Det er ikke rimelig å basere fremtidsprognosene på at vi ikke skal utvikle oss, ikke innovere eller effektivisere og dermed også finne nye inntektsmuligheter for nasjonen over tid. Da blir dette mer skremselspropaganda enn fakta.

Da våre politikere på slutten av 1960-tallet laget folkepensjonen, hadde man ambisjoner om å gi innbyggerne trygghet. Også uten formidable oljeinntekter sa politikerne at man ønsket en gjennomsnittlig pensjon både for enslige og ektepar på om lag to tredjedeler av inntekten ved normal arbeidsinntekt. Det fremstår da som et paradoks at vi i dag med vår enorme rikdom ikke har maktet å ivareta forutsetningene og ambisjonene fra den gang. Jeg skal ikke begynne noen pensjonsdebatt nå, men jeg finner grunn til å understreke at det er en lang rekke områder som burde ha vært effektivisert og reformert før man gikk løs på pensjonssystemet.

En tiendedel av befolkningen i arbeidsdyktig alder er uføretrygdet i Norge. Det må være noe grunnleggende galt i trygdeforvaltningen og i vår generelle oppfatning om hva uføretrygd de facto skal være, når vi står i en slik situasjon. Her må det ligge et stort forbedringspotensial. Men vi kan bare ta til orientering at det er et spørsmål som Regjeringen har skjøvet foran seg i pensjonsmeldingen.

En skikkelig velferdsreform, som Regjeringen for så vidt delvis er i gang med, er viktig. Men det burde altså ha ført til en sammenslåing av både arbeidskontorer, trygdekontorer og sosialkontorer til såkalte velferdskontorer, for det ville gitt en langt enklere hverdag for enkeltmennesket og selvsagt også en langt enklere hverdag for de ansatte, som ville kunne veilede brukerne frem til riktig bistand og mer målrettet og treffsikker assistanse.

Endringer i sysselsettingspolitikken vil også kunne få store konsekvenser, uansett politisk veivalg. En økning i antall årsverk vil gi økt verdiskaping og økte skatteinntekter, mens en reduksjon selvsagt gir motsatt effekt. Flere uføre i jobb gir økt verdiskaping, innsparing i pensjonsutgifter og økte skatteinntekter. En bedring av innvandrernes yrkesdeltakelse, overgang fra deltids- til heltidsarbeid, reduksjon i sykefravær osv. – alt dette er forhold som vil bedre det økonomiske grunnlaget og redusere finansieringsutfordringene i fremtiden.

Omstilling er for øvrig et forhold som både Norge og andre land har møtt i all tid. Det er ikke noe nytt fenomen at norsk næringsliv og samfunnsliv må omstille seg i takt med drivkrefter utenfor offentlig kontroll. Men omstilling har også ført til økt effektivitet, kreativitet og bedre ressursutnyttelse. Jeg er enig med Regjeringen i at det må treffes tiltak for å bedre funksjonsevnen i økonomien og sette oss bedre i stand til å møte fremtidige utfordringer. Både innenfor forskning, utdanning, helse, sosialpolitikk, skattepolitikk, næringspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk osv. ligger det store muligheter. Men alle ordninger og alt regelverk må kunne underlegges en systematisk og kritisk gjennomgang hvor hovedspørsmålet må være i hvilken grad vi klarer å nå målsettingen om effektiv ressursbruk og økt konkurranseevne.

En økning av skattenivået i Norge er verken ønskelig eller heldig for den økonomiske utviklingen. Jeg registrerer at den rød-grønne alliansen mener at det ikke er noen motsetning mellom høye skatter på den ene siden og vekst og velstand på den andre siden. Det er jeg uenig i. Et høyt skattenivå reduserer investeringsviljen, det fører til handelslekkasje og i verste fall til arbeidsmigrasjon. I tillegg undergraves arbeidstilbudet.

Norge har nå alle muligheter til å lage et flatere skattesystem, med lavere satser enn i dag, og samtidig tilby gode velferdsordninger til innbyggerne. Det står i bunn og grunn på vår evne og vilje til å innrette pengebruken i offentlig sektor på en mer effektiv måte og legge til rette for økonomisk vekst – men også gjennom næringspolitikken og samferdselspolitikken, for å nevne to viktige områder.

Det ville også vært betydelig lettere å gjennomføre store reformer, det være seg en skattereform, en pensjonsreform, eller en reform for å effektivisere den offentlige sektor, hvis vi hadde hatt en noe lengre horisont enn ett år, som i dag begrenser oss gjennom budsjettbehandlingen. Hadde vi tillatt oss å ha et fireårsperspektiv for å dekke inn store og i utgangspunktet kostnadskrevende reformer, ville vi i større grad enn i dag vært opptatt av dynamiske effekter i skattepolitikken, og vi ville ivret mer etter å gjennomføre effektiviseringsreformer i offentlig sektor, fordi vi kunne saldere med langsiktige provenygevinster.

Avslutningsvis må jeg få peke på en liten kuriositet. I innstillingen under kapittel 2.2 har Fremskrittspartiet en merknad om internasjonale utviklingstrekk som for en stor del er hentet fra Innst. S nr. 93 for 2004-2005, om en helhetlig utviklingspolitikk, fra utenrikskomiteen. Den eneste forskjellen er at i utenrikskomiteens innstilling er dette en enstemmig merknad. Nå som den samme merknaden er flyttet inn i en innstilling fra finanskomiteen, står plutselig Fremskrittspartiet helt alene om innholdet

Da har jeg lyst til å avslutte med et spørsmål: Hva sier det?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [10:17:23]: Representanten Siv Jensen sa at Regjeringen burde hatt en formening om hvilken politikk den ville føre for å møte de utfordringene som meldingen trekker opp. Det er jeg enig i. Men det burde kanskje Fremskrittspartiet selv også gjøre, selv om de mener at både oljeinntektene og produktivitetsveksten undervurderes. Da kan man jo skaffe seg litt hjelp til at utfordringene blir litt mindre.

Men når partiet foreskriver skattelettelse som viktigste drivkraft for vekst, da burde de også kunne si rett ut at folk i framtiden må betale mer av egen lommebok for å gå på skole og for å få helsetjenester og omsorgstjenester.

Så var Siv Jensen innom fellesmerknadene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Da er spørsmålet om det bekymrer Siv Jensen at Fremskrittspartiet ikke har greid å skrive seg sammen med regjeringspartiene på et eneste punkt, med tanke på at Fremskrittspartiet har som ambisjon å være den samlende kraft for et regjeringsalternativ med flertall bak seg på borgerlig side.

Siv Jensen (FrP) [10:18:37]: Svein Roald Hansen beveget seg nå inn på et område som jeg tror han tar og føler på hver eneste dag. Man skal være veldig forsiktig med å kaste stein i glasshus.

Jeg synes at et rød-grønt regjeringsalternativ hadde vært troverdig hvis det hadde klart å peke på hva slags politikk en slik regjering ville føre i Norge, det være seg skattepolitikk, helsepolitikk, utdanningspolitikk eller energipolitikk, for å nevne noe. Her er det en dypt bevart hemmelighet, både for denne sal og for det norske folk, hva slags politikk en slik eventuell flertallsregjering ville føre. Det eneste jeg har hørt denne regjeringskonstellasjonen snakke om så langt, er behovet for samarbeid. Og det kan vi være enige om, men det er vel så viktig å få klarhet i hva slags politikk de partiene ønsker å føre. Det er i hvert fall kommet til syne både fra Fremskrittspartiet og fra regjeringspartiene i hvilken retning de går, jeg tør peke på at retningen er ganske lik både for regjeringspartiene og for Fremskrittspartiet.

Torbjørn Hansen (H) [10:19:58]: Representanten Jensen var i sin innledning opptatt av usikkerheten i forutsetningene i perspektivmeldingen, og har tidligere uttalt tvil når det gjelder sparebehovet i et langsiktig perspektiv.

Prognoser er usikre, og etter min oppfatning bekrefter Siv Jensen det selv hvis vi ser på debatten om budsjettet i 2003. Da kritiserte hun regjeringspartiene for å drive med besvergelser om stramme budsjetter, og det manglet ikke på dommedagsprofetier.

Jeg tror fasiten er ganske klar for de fleste. I 2005 vet vi at den økonomiske politikken har virket, rentene er lave, Aetat spår totalt 50 000 nye jobber de neste årene, valutakursene er konkurransedyktige, og norsk økonomi er inne i en høykonjunktur. Erfaringen viser at budsjettpolitikken og en forsvarlig bruk av oljepenger økte vekstevnen i næringslivet. Denne erfaringen er regjeringspartiene opptatt av med tanke på framtidig økonomisk politikk.

Så mitt spørsmål er: Mener Fremskrittspartiet fortsatt at stramme budsjetter og en varsomhet i bruken av oljeinntekter ikke er relevant for vekstevnen i norske bedrifter?

Siv Jensen (FrP) [10:21:14]: Det er jo ikke sant at Regjeringen har ført en stram finanspolitikk. Handlingsregelen har jo vært død hvert eneste år under denne regjeringen. Handlingsregelen er egentlig erstattet av en ny regel, nemlig at en forsvarlig bruk av oljepenger er den som Regjeringen til enhver tid mener er riktig. Man kan si hva man vil om det, men bruken av oljepenger under denne regjeringen er betydelig høyere enn det handlingsregelen skulle tilsi.

Og det går bra. Renten har gått ned, og kronekursen har stabilisert seg. Fremskrittspartiet vedstår seg selvsagt at vi har vært budsjettpartner for 2005-budsjettet og partner ved tidligere anledninger. Vi har sagt mange ganger at mange deler av politikken går i riktig retning, mens andre deler av politikken går for sakte. Det er jo en av grunnene til at vi har tatt til orde for et mer forpliktende samarbeid mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, fordi vi tror at Fremskrittspartiet vil være en betydelig drivkraft i et slikt samarbeid for å fortgang i helt nødvendige reformer for å effektivisere økonomien.

Øystein Djupedal (SV) [10:22:39]:Fremskrittspartiet skal ha honnør for at de i denne perioden har stått sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet om den største satsingen på barnehager i moderne tid. Det betyr at vi nå har fått en helt annen giv i utbyggingstakten, og prisen har – ikke minst – gått ned for første gang noensinne.

Nå registrerer jeg at Siv Jensen har ledet arbeidet med Fremskrittspartiets program, men der står det ingenting om barnehagepolitikk. Det betyr at vi kanskje har den samme situasjonen som vi har hatt i store deler av de siste år, nemlig usikkerhet rundt barnehagepolitikken.

Høyre har sagt at de ønsker omkamp om den store satsingen vi har fått til. De ønsker ikke makspris, og de ønsker fremdeles det gamle systemet, som gjorde at småbarnsforeldre ikke fikk barnehageplass. Men en del viktige prinsipper er fastslått i barnehageforliket. Jeg er interessert i å høre om Siv Jensen har tenkt å fortsette dette arbeidet i neste stortingsperiode. Det går på likebehandling av offentlige og private, det går på makspris som system, det går på at man skal ha søskenmoderasjon, og det går ikke minst på at vi skal ha statlig stimuleringstilskudd for å få fortsatt økt utbygging.

Vi har ennå en god del igjen før vi er i mål med det store barnehageforliket. Jeg er interessert i å høre om Siv Jensen fortsatt er med blant barnehagekameratene.

Siv Jensen (FrP) [10:23:59]:Jeg skjønner at vi har litt ulike perspektiver i perspektivdebatten, men vi kan gjerne snakke litt om barnehager også.

Fremskrittspartiet har i sitt program for neste periode videreført det som står i vårt partiprogram for inneværende periode, noe som overhodet ikke har vært til hinder for at vi har kunnet inngå kompromisser med andre partier i Stortinget om utviklingen også av barnehagepolitikken.

Jeg tør minne om at akkurat den samme holdningen hadde vi da kontantstøtten ble innført for noen år siden. Det var heller ikke Fremskrittspartiets primære modell, men den var nærmere vår modell enn alternativet.

Jeg tror kanskje Djupedal skal være litt forsiktig med å fremheve partiprogrammene som en rettesnor. Jeg har vel aldri sett at det har stått i et SV-program at man ønsker å gi skattestimuli for bedriftsbarnehager, eller at man er svært opptatt av offentlig likebehandling av offentlige og private barnehager. Men det er en del av barnehageforliket, selv om ikke det heller står i SVs partiprogram.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A) [10:25:22]:Tidligere regjeringer har lagt fram omfattende langtidsprogram med forslag til satsinger og reformer på en rekke områder. I dag behandler Stortinget det dokumentet som den sittende regjeringen har kalt perspektivmeldingen, der mulige utviklingsretninger for det norske samfunnet skisseres for flere tiår framover, men der de politiske satsingene er fraværende.

Man kan selvfølgelig spekulere litt om hvorfor Regjeringen har valgt en slik modell. Kanskje ble det for vanskelig for regjeringspartiene å samle seg om en klar og tydelig kurs framover?

Veksten i norsk økonomi er god. Med høy inntektsvekst og lav rente stimuleres det private forbruk og boliginvesteringer. Når regjeringspartiene, nå anført av Høyre, går inn for ytterligere store skattelettelser, vil dette stimulere til enda større økning i det private forbruk, mens rommet for offentlig konsum og investeringer blir begrenset.

I framskrivningen i meldingen vises det til at den gjennomsnittlige veksten i privat konsum og boliginvesteringer blir på 3,1 pst. fram til 2010, mens tilsvarende tall for offentlig etterspørsel er 1,4 pst. En slik ubalanse i veksten er etter vår oppfatning ikke ønskelig, og Arbeiderpartiet mener derfor det er galt å stimulere denne utviklingen gjennom ytterligere store skattelettelser.

Analysene i perspektivmeldingen tilsier at hvis den økonomiske veksten fortsetter, vil forbruk og produksjon pr. innbygger være betydelig høyere i 2060 enn i dag. Det avgjørende for samfunnsutviklingen er imidlertid hvordan vi velger å bruke de økte ressursene og mulighetene som det norske samfunnet vil ha framover.

Arbeiderpartiet mener at de økte mulighetene må brukes til å styrke verdiskapingen og sysselsettingen i alle deler av landet, og til å styrke samfunnets evne til å sikre alle tilgang til gode velferdsordninger, som utdanning, barnehager, omsorg og helse. Da skaper vi et rettferdig, trygt og produktivt samfunn, fordi det legges til rette for at alle kan delta aktivt i verdiskapingen, og vi kan unngå den situasjonen som analysene peker mot, med en sterk underfinansiering av fellesoppgavene i framtiden.

I innstillingen til perspektivmeldingen har Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet skrevet seg sammen på en rekke områder. De tre partiene er enige om at det trengs en ny kurs, en ny politikk i Norge. De tre partiene er enige om at målet for politikken er et rettferdig samfunn med arbeid til alle, med like muligheter til utdanning og trygghet for omsorg og helsetilbud når man trenger det. Vi mener at dette best kan oppnås gjennom å styrke fellesskapet og fellesskapets muligheter til å løse sentrale velferdsoppgaver.

Arbeidskraften i Norge er vår aller viktigste nasjonale ressurs. Den utgjør 85 pst. av nasjonalformuen. En stor og viktig politisk utfordring for Norge i framtiden er hvordan vi best kan stimulere til økt arbeidsinnsats. I dag er det slik at arbeidslivet for svært mange oppleves som stadig tøffere, og de som har redusert arbeidsevne, står i fare for å støtes ut. Under den sittende regjering har så mye som 100 000 flere blitt varig støtt ut av det ordinære arbeidsmarkedet. Det trengs etter vår oppfatning en helt annen satsing på et inkluderende arbeidsliv, og en god seniorpolitikk vil være avgjørende for om vi skal klare å mobilisere de arbeidskraftressursene som framtiden vil trenge. På en rekke områder og sektorer i samfunnet vil det om noen tiår faktisk være et skrikende behov for arbeidskraft.

Regjeringen undervurderer verdien av et inkluderende arbeidsliv. Etter min oppfatning undervurderer de også det positive bidraget til arbeidsmarkedet som gode arbeidstakerrettigheter utgjør.

Vi ønsker å opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen, og vi går imot økt adgang til midlertidige ansettelser. Dette er begge områder der den sittende regjering ønsker å undergrave viktige arbeidstakerrettigheter.

I fellesmerknadene går Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet inn for å skjerpe kampen mot ledigheten. Det vil vi gjøre både gjennom en mer aktiv næringspolitikk og gjennom en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det framgår av våre felles merknader at vi også vil innføre en ungdomsgaranti som skal sikre alle under 25 år rett til arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak.

Jeg vil understreke at langsiktig satsing på forskning og utdanning er avgjørende for å trygge grunnlaget for norsk verdiskaping og velstandsutvikling. Det er ikke slik som foregående taler pekte på, at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet alene er opptatt av omfanget av offentlig sektor. Tvert imot, vi er også meget opptatt av hvordan man skal stimulere til verdiskaping og derigjennom styrke grunnlaget for velferden.

Vi må øke forskningsinnsatsen i Norge, og det må vi gjøre til minst OECD-nivå. Vi må øke støtten til næringsutvikling gjennom Innovasjon Norge, SIVA og de regionale utviklingsmidlene. Staten må våge å ville være en aktiv bidragsyter i dette.

I internasjonale sammenlikninger framgår det at land som de nordiske, med relativt høyt skattenivå og gode velferdsordninger, også gjør det godt når det gjelder produktivitet, vekst og sysselsetting. Det er derfor ikke noen motsetning, slik det høres ut, spesielt når vi hørte på foregående taler, mellom det å ha et relativt høyt skattenivå – og gjennom det også gode fellesfinansierte velferdsordninger – og et velfungerende næringsliv. I forhold til våre naboland er faktisk også det norske skattenivået konkurransedyktig. Dette fikk vi senest presentert i Aftenposten på søndag, der det ble referert til en OECD-undersøkelse om skattenivået i ulike europeiske land.

Kommunene har i dag ansvaret for svært mye av velferdsproduksjonen her i landet. I dag sliter de fleste kommunene med altfor lave inntekter i forhold til de oppgavene de er tildelt. Det er derfor viktig å erkjenne at god kvalitet i skolen og en god eldreomsorg koster. Vi vil derfor gå inn for at kommunenes frie inntekter må øke, og vi vil utarbeide en helhetlig plan for å rette opp den økonomiske ubalansen som i dag eksisterer i Kommune-Norge.

Behovene innenfor helse- og sykehussektoren kommer uten tvil til å øke i årene som kommer. Det henger sammen med både befolkningsutviklingen og den medisinske utviklingen, som stadig gir nye behandlingsmuligheter.

Vi mener at Norge bør ha råd til å ha et helsevesen som sikrer alle behandling av god kvalitet og uten lang ventetid. Vi mener også at sykehustilbudet skal være desentralisert, og at føde- og akuttavdelinger ikke skal legges ned av økonomiske grunner. Vi ønsker altså ikke en økonomisk styring av helsevesenet som tvinger fram strukturendringer og sykehusnedleggelser som vi ellers ikke ville gått inn for. Sykehusene må sikres økonomiske rammer som gjør det mulig for dem å nå de politiske mål som vi setter for helsevesenet vårt.

Perspektivmeldingen, som vi behandler i dag, har på mange måter blitt som et hopp der vi har et flott tilløp, men så kommer det ikke noe hopp. Det ble altså bråstopp på hoppkanten. Eller vi kan også si det slik: Dette er perspektiver der politikken mangler. Regjeringen har skissert perspektiver for mulige utviklingsbaner framover, men har ikke presentert sine løsninger, sine politiske svar, for Stortinget – utover det som etter min oppfatning også preger denne meldingen: Den skaper et inntrykk av at framtiden blir tung og vanskelig, og det antydes at nye skattelettelser, mer privatisering og mer egenbetaling er nødvendige veier å gå framover.

Når Regjeringen fremmer et slikt dokument for Stortinget, burde det også vært gitt klare politiske svar og klare politiske prioriteringer for framtiden, men det er altså mer eller mindre fraværende.

I innstillingen har Arbeiderpartiet, sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vist til hvordan vi vil bruke noen av de mulighetene som det norske samfunnet vil stå overfor i framtiden. Vekstmulighetene i økonomien må sikre verdiskaping og sysselsetting i hele landet, og det må bidra til å styrke fellesskapsløsningene, ikke svekke dem, slik den nåværende regjering faktisk bidrar til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) [10:35:32]: I løpet av denne stortingsperioden har folk flest fått større trygghet for jobb og hjem. Arbeidsledigheten går ned, det skapes nye arbeidsplasser, og veksten er sterk. Jeg konstaterer at de tre partiene i det sosialistiske alternativet etterlyser en annen kurs.

Ellers har de tre partiene i det sosialistiske alternativet i innstillingen skrevet seg sammen om en serie selvfølgeligheter, mens man går hver sin vei på sentrale områder, og særlig områder som denne meldingen omhandler. Jeg nevner pensjonsreformen, behovet for å gjennomføre skattereformen, holdningen til EØS og WTO, men også selve grunnlaget for den økonomiske politikken, knyttet til handlingsregelen og til pengepolitikken.

Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet i all hovedsak har sluttet seg til både pengepolitikken og handlingsregelen og praktiseringen av denne, mens Sosialistisk Senterparti og Senterpartiet er uenig i de to ankerfestene for den økonomiske politikken eller praktiseringen av disse. Synes Hill-Marta Solberg det er greit, fordi hun forventer at SV og Senterpartiet vil følge etter Arbeiderpartiet, eller er Arbeiderpartiet innstilt på å kompromisse når det gjelder pengepolitikken og handlingsregelen?

Hill-Marta Solberg (A) [10:36:56]: Jeg konstaterer igjen at representanter for regjeringspartiene er veldig flinke til å peke på at det meste går bra her i landet. Mye går bra – vi erkjenner absolutt alle det – og det er flott. Jeg synes derimot det er ille at regjeringspartiene systematisk underkjenner og underkommuniserer og omtrent aldri tar i sin munn det faktum at på noen områder går det slett ikke så bra.

Vi har 100 000 flere personer som er støtt ut av arbeidsstyrken vår i denne stortingsperioden. Det er en alvorlig og negativ utviklingstrend, som må snus, ikke minst når vi ser på perspektivene framover. Behovet for arbeidskraft vil være meget sterkt og økende i årene framover.

Så må jeg si at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skiller seg ikke fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre når det gjelder å være uenige på en rekke områder i politikken. Det er meget enkelt å skissere en lang liste over områder der regjeringspartiene er dundrende uenige. De er det om EU. De er det om skatt. Høyre har nå lovet 23 milliarder kr i nye skattelettelser neste år. Det mener åpenbart Kristelig Folkeparti er i meste laget.

Vi går til valg på vår politikk, og så er det velgerne som skal avgjøre om vi får et grunnlag til å forhandle fram en regjeringsplattform etter valget.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:38:23]: Representanten Hill-Marta Solberg er veldig oppteken av å påstå at det ikkje er nokon samanheng mellom skattelette og økonomisk vekst. Det er det mange, i tillegg til Framstegspartiet, som er sterkt ueinige i. Også Statistisk sentralbyrå har gjort berekningar som viser at lågare skattar gir auka økonomisk vekst. Eksempel frå utlandet, m.a. Irland, viser at etter at dei senka skattenivået til eit betydeleg lågare nivå, fekk ein nyetableringar, økonomisk vekst, høgare sysselsetjing, betre levestandard og betre kjøpekraft for folk flest.

Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Når Arbeidarpartiet no avviser samanhengen mellom skattelette og økonomisk vekst, meiner representanten Solberg at også det anerkjende statlege organet Statistisk sentralbyrå tek feil, når dei påviser denne samanhengen?

Hill-Marta Solberg (A) [10:39:40]: Jeg tror det er mye mindre forskjell mellom Arbeiderpartiet og Statistisk sentralbyrå på hvordan vi bedømmer virkningene av skatten, enn det er mellom oss og Fremskrittspartiet på hvordan vi ser på skattepolitikken, og hvordan den virker.

I motsetning til Fremskrittspartiet er Arbeiderpartiet veldig opptatt av sammenhengene mellom det nivået på velferd vi har i samfunnet, og det nivået vi har på skatt. Det er selvfølgelig viktig at vi har et konkurransedyktig skattenivå – det er også Arbeiderpartiet for. Men det er vår påstand, som også faktisk er dokumentert, at vi har en konkurransedyktig skattepolitikk i Norge. Vi har et næringsliv som er produktivt. Vi har vekst i næringslivet i dag. Vi har faktisk vekst i sysselsettingen. Det er ikke slik at vi i dag tyner næringslivet med skatter. Men de skattene vi har, bidrar til å finansiere den felleskassen som igjen skal finansiere våre felles velferdsordninger. Dem er også Arbeiderpartiet opptatt av. Denne sammenhengen er det vi understreker.

Jan Tore Sanner (H) [10:41:04]: Det er interessant å høre at representanten Hill-Marta Solberg begrunner fravær av enighet mellom de tre sosialistiske partiene med at også Høyre og Kristelig Folkeparti har litt ulikt ståsted. Men det er en betydelig forskjell på det å være uenige om noen ekstra milliarder i skattelettelser eller på andre områder, og det å være fundamentalt uenige på en del av de sentrale politiske områdene.

Når det gjelder pensjonsreformen, er Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti uenige. Når det gjelder skattereformen, har Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti også ulikt ståsted. Når det gjelder selve grunnlaget for den økonomiske politikken, er Arbeiderpartiet og de to andre sosialistiske partiene også uenige. Det fremkommer også av innstillingen at Senterpartiet har en annen holdning til handlingsregelen enn det Arbeiderpartiet har. Det fremkommer at Sosialistisk Venstreparti har en annen holdning til praktiseringen av pengepolitikken enn det Arbeiderpartiet har.

Mitt spørsmål er om Arbeiderpartiet er innstilt på å kompromisse med de to andre partiene i det sosialistiske alternativet på selve fundamentet for den økonomiske politikken, pengepolitikken og handlingsregelen.

Hill-Marta Solberg (A) [10:42:29]: Den sittende regjering og Høyre har i en ny stortingsperiode tenkt å basere seg på støtte fra Fremskrittspartiet. Jeg tror faktisk det er der vi står overfor de største forskjellene i synet på økonomisk politikk, altså mellom Fremskrittspartiet og de fleste andre partiene her i salen. Der er de virkelig store forskjellene i synet på økonomisk politikk.

Så må det også sies at den regjeringen som sitter i dag, har brukt den økonomiske politikken som en slags strikk. Den har, så vidt jeg kan bedømme, satt norgesrekord i pengebruk. Jeg tror det har økt fra 1,5 milliarder kr i det siste budsjettet Arbeiderpartiet la fram når det gjaldt bruk av oljepenger, til i dag mellom 70 og 80 milliarder kr. Så her har den sittende regjering brukt det regimet vi har, som en gummistrikk.

Til tross for representanten Sanners iherdig forsøk tror jeg ikke han skal makte å skape noen usikkerhet om hvorvidt Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon vil sikre og stå for en ansvarlig økonomisk politikk. Det har vi alltid gjort. Det har vi bevist gjennom mange tiår, og det kommer vi også til å vise i framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Torbjørn Hansen (H) [10:44:03]: Perspektivmeldingen drøfter mulige forløp for norsk økonomi fram mot 2060 og hovedutfordringer for samfunnet i tiden framover. Perspektivmeldingen er ikke dyster lesning, for Norge er et rikt land med gode muligheter for fortsatt vekst i privat og offentlig velferd. Meldingen viser at framtidens velferd avhenger av langsiktige politiske grep, og er en viktig politisk premissleverandør i en ellers ganske tabloid politisk debatt.

Offentlige utgifter vil øke kraftig fra 2015 til 2020. Selv om det er usikkerhet i prognosene, er det liten tvil om at pensjonskostnadene og pleie- og omsorgskostnadene vil stige. Dette følger av demografiske endringer som observeres allerede i dag. Derfor er det nødvendig å ha en økonomisk politikk som tar hensyn til disse utfordringene.

Regjeringspartiene vil understreke at vekstevnen i fastlandsøkonomien er en hovedutfordring. Regjeringen har i stortingsperioden ført en økonomisk politikk som sikrer og skaper nye arbeidsplasser, og som legger grunnlaget for et robust næringsliv. Utviklingen i 2004 og 2005, med sterk vekst i bedriftene, eksportrekord, økende sysselsetting og nyetablering, viser at politikken har virket. Utviklingen viser at ansvarlig budsjettpolitikk kombinert med moderate skattereduksjoner bidrar til vekstevnen. Denne politikken vil regjeringspartiene videreføre.

Regjeringspartiene viser i perspektivmeldingen til gjennomføringen av skattereformen, med fjerning av delingsmodellen, lavere marginalskatt på arbeid og fjerning av formuesskatten. Det er liten tvil om at venstresidens løfter om økt skatt, særlig økning og videreføring av den særnorske formuesskatten, vil begrense vekstevnen i bedriftene.

Jeg hadde denne uken sammen med NHO gleden av å møte tidligere stortingsrepresentant Magnus Stangeland, som er eier av Bergen Yards. Det gjør inntrykk når folk tar risiko, investerer i tradisjonell industri og skaper nye arbeidsplasser, men blir straffet gjennom formuesskatten. Formuesskatt må betales enten bedriften gir utbytte eller ikke. Det tas ikke hensyn til overskudd eller underskudd, ei heller til kapitalbehovet i bedriften.

Jeg synes det vitner om manglende interesse for verdiskaping når venstresiden foreslår å øke formuesskatten, samtidig som aksjonærmodellen blir innført.

I perspektivmeldingen er veksten i pensjonsutgiftene et viktig tema. I pensjonsmeldingen har Regjeringen lagt fram en av nåtidens viktigste velferdsreformer. Pensjonssystemet må være økonomisk bærekraftig, det må stimulere til arbeid, og det må være samsvar mellom hva den enkelte betaler inn, og det den enkelte får ut igjen. Reformen handler om trygghet for egen pensjon, om framtidige arbeideres skattebelastning og om evnen til å finansiere andre offentlige tjenester. Dette er sentralt i forhold til solidaritet mellom generasjonene.

Analysene i perspektivmeldingen viser at evnen til å utvikle og ta i bruk ny teknologi, nye produkter og nye organisasjonsformer er viktig for veksten. Det samme gjelder evnen til omstilling og effektivisering i offentlig sektor. Samarbeidsregjeringen legger stor vekt på reformer som bedrer produktiviteten. Kvalitetsreformen og andre reformer i skolen og i utdanningssystemet er en del av dette. Det samme gjelder reformer i offentlig sektor, både i staten og i kommunesektoren. Regjeringen har også varslet en melding om forskning. Perspektivmeldingen setter disse reformene inn i en helhet og illustrerer hvorfor reformene er viktige for det framtidige velferdsnivået.

Partiene bak det sosialistiske regjeringsalternativet har skrevet seg sammen i noen merknader i innstillingen. For noen uker siden gikk det ut en felles pressemelding med tittelen «Felles politikk på viktige områder». Derfor er det litt underlig å registrere at det rød-grønne alternativet knapt har samlet seg om noen av de sentrale prinsippene i den økonomiske politikken.

Tvert imot, Arbeiderpartiet står alene om å vise til handlingsregelen for bruk av oljeinntekter. Sosialistisk Venstreparti er ikke en gang med på merknaden om at det er behov for en pensjonsreform, og Senterpartiet står sammen med Fremskrittspartiet om økt bruk av oljeinntekter i norsk økonomi, både til eierskap i bedriftene og til offentlige investeringer. Senterpartiet vil ha en omlegging av finanspolitikken og en grundig evaluering av pengepolitikken. Sosialistisk Venstreparti vil utsette oljeinvesteringer. I avsnittet om globalisering er det enighet mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, mens SV og Senterpartiet går i andre retninger. Venstresiden sier nesten ingen ting om skattereformen, men lanserer derimot grønnere skatter, hva det enn nå måtte bety.

Mangel på enighet om hovedlinjene i den økonomiske politikken vitner om alt annet enn en felles politikk på viktige områder. Det er lett å bli enige om en liste over utgifter som skal økes – og jeg er sikker på at Senterpartiets landsmøte kom på enda flere slike forslag. Men perspektivmeldingen handler om bærekraft i styringen av økonomien, og det er merkelig at et nytt regjeringsalternativ ikke har en felles politikk på slike fundamentale områder.

Perspektivmeldingen viser at Norge vil ha fortsatt vekst i velferd og verdiskaping, men at det er viktig å forvalte landets ressurser på en ansvarlig måte over generasjoner. Regjeringen har oppnådd gode resultater for norsk økonomi de siste årene. Regjeringens reformarbeid peker mange år framover og vil være et viktig bidrag til økt bærekraft for velferden i et langsiktig perspektiv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [10:49:23]: Representanten Torbjørn Hansen peikar på utfordringa med å finansiere velferdsordningane i samfunnet, og meldinga peikar òg på at offentleg sektor ved vidareføring av dagens skattenivå etter kvart kan få eit betydeleg udekt finansieringsbehov.

I denne situasjonen har altså Regjeringa og fleirtalet på Stortinget gitt 23 milliardar kr i skattelette. Høgre signaliserer ytterlegare 23 mill. kr i kommande periode.

Samtidig har oljepengebruken auka frå 1 milliard kr i 2001 til 75 milliardar kr i 2005, men det er jo det som Torbjørn Hansen her no kallar for ein stram økonomisk politikk. Meldinga beskriv òg at generasjonsrekneskapen går – for å bruke eit slitt uttrykk – «rett vest», iallfall utviklar det seg frå å vere om lag i balanse i 2001 til 70–100 milliardar kr i ubalanse i 2004-2005, og enda verre blir det i åra framover.

Utfordringa blir da å finansiere velferdssamfunnet i tida framover, og eg vil spørje representanten Torbjørn Hansen om ein ytterlegare skattelette er rette virkemiddel i så måte. Det andre som eg vil utfordre representanten Hansen til å seie noko om, er korleis ein har tenkt at Petroleumsfondet skal kunne brukast som eit framtidig pensjonsfond.

Presidenten: Presidenten må minne om at taletiden i replikkordskiftet er 1 minutt.

Torbjørn Hansen (H) [10:50:54]: Først vil jeg bemerke at jeg synes det er underlig at Arbeiderpartiet kritiserer disse skattelettelsene som har vært gitt i forhold til generasjonsregnskapet og budsjettbalansen, når de samtidig har brukt det samme handlingsrommet til økte utgifter i offentlig sektor. Det har jo ikke vært noe parti i Stortinget som har ønsket å ha en strammere budsjettpolitikk enn den Regjeringen har ført.

Men med hensyn til å prioritere skattereduksjoner er det ingen tvil om at det er sammenheng mellom skattenivået og vekstevnen i økonomien, som jeg nevnte i min innledning. Vi har konkret pekt på at det er viktig å legge til rette for økt arbeidsinnsats, og der er marginalskatten på arbeid viktig. Og det er viktig å legge til rette for et konkurransedyktig næringsliv, der er formuesskatten viktig.

Ser vi på veksten som har vært i Norge de siste årene, sammenliknet med situasjonen som var i 2001 da Stoltenberg gikk av, etter 12 milliarder kr i skatteøkning, har veksten vært veldig god. Det er liten tvil om at det er en sammenheng mellom økonomisk vekst og skattenivået.

Siv Jensen (FrP) [10:52:13]: Torbjørn Hansen sa i sitt innlegg at det vitnet om manglende interesse for verdiskaping, når de rød-grønne partiene går inn for både utbytteskatt og formuesskatt. Det er jeg selvsagt helt enig i. Men hvordan kan Torbjørn Hansen forsvare det regjeringen og regjeringspartiene selv har gjort, nemlig innført utbyttebeskatning uten å utnytte det flertallet som er i inneværende stortingsperiode, for faktisk å få avviklet formuesskatten mens det er sikkert hva slags politisk flertall vi har?

Mitt neste spørsmål er om Torbjørn Hansen rett og slett kan opplyse meg om hva regjeringspartiene legger i de merknadene de har skrevet til perspektivmeldingen, når de skriver at de fortsatt ønsker å arbeide aktivt for å modernisere offentlig sektor. Så langt har ikke jeg i hvert fall registrert veldig mye av et aktivt arbeid for å modernisere offentlig sektor fra denne regjeringens side. Jeg kunne gjerne tenke meg å høre hva Torbjørn Hansen mener vil være et aktivt arbeid for modernisering av offentlig sektor.

Torbjørn Hansen (H) [10:53:28]: Jeg nevnte også hensynet til en ansvarlig økonomisk politikk i min innledning. Det er også noe av bakgrunnen for at man må fase inn skattereformen gjennom flere år.

Det er ikke riktig som representanten Siv Jensen sier, at vi har innført en aksjonærmodell før vi har gjort noe med formuesskatten. Vi reduserte formuesskatten i 2005 med en halv milliard kr, og vi legger opp til å redusere formuesskatten mens aksjonærmodellen blir innført. Det er en metode for endring av skattesystemet som bringer det i samsvar med internasjonalt regelverk og bedrer konkurranseevnen i næringslivet. Jeg tror nok at hvis man hadde gjort det den andre veien, slik Fremskrittspartiet ønsker, ved å kombinere økte offentlige utgifter med kraftige skattekutt, ville man fått en situasjon i norsk økonomi som næringslivet ikke ville ha vært særlig tjent med, nemlig overoppheting, der rammevilkårene ville være for dårlige.

Når det gjelder modernisering av offentlig sektor, er det et langt lerret, men det er klart at tiltak som konkurranseutsetting og det vi har gjort på samferdselsområdet for å få mer igjen for pengene, er sentrale felt på dette området.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [10:54:46]: Både i innlegg og i merknader har Høyre snakket mye om sitt yndlingstema, sammenhengen mellom skattelettelser og vekstevne. Man skulle jo tro at om resonnementet om den absolutte sammenheng mellom lav skatt og høy produktivitet var riktig, burde vi hatt lister i Europa over land som lå på bunnen av skattelistene og på toppen av tabellen over produktivitetsvekst. Men slik er det ikke. Da World Economic Forum, som – for å si det forsiktig – langt fra er noen sosialistisk tenketank, nylig kåret de mest produktive økonomiene i verden, var altså fire av de seks øverste nordiske land, med en sterkt utbygd velferdsstat og et relativt høyt skattenivå. Hva er det World Economic Forum ikke har skjønt som Høyre har skjønt, om sammenhengen mellom produktivitet og skattenivå?

Torbjørn Hansen (H) [10:55:57]: Nå har ikke jeg lest den analysen som representanten Lysbakken viste til. Generelt er det jo selvsagt riktig at det er en sammenheng mellom omfanget av velferdstjenester og økonomisk vekst, ved at man på den måten også stimulerer til arbeidsinnsats i samfunnet.

Det er grunn til å vise til noen eksempler. Blant annet gjennomførte Irland en skattestimuleringspolitikk for å tiltrekke seg ny næringsvirksomhet, noe som gav gode resultater, og som finanskomiteen fikk innsyn i da vi var på tur til Irland.

Vi kan også si at situasjonen etter 2001, da Norge hadde gjennomført skatteskjerpelser, viser at det kanskje ikke var særlig fornuftig, når vi ser hvordan det gikk med næringslivet like etterpå.

Vi kan også si at utviklingen i Norge versus i Sverige, hvor vi har redusert skattene i perioden og også har oppnådd bedre resultater enn de har i Sverige, kan peke i samme retning. Men det er selvfølgelig vanskelig å sammenlikne nasjoner som har ulik politikk på forskjellige områder.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Øystein Djupedal (SV) [10:57:16]: La meg i forlengelsen av siste replikkordskifte si at det er jo dette perspektivmeldingen i liten grad tar opp i seg. Den har et veldig ensidig perspektiv på hva framtiden kan bringe, og på hvordan man skal skape vekst og velstand i dette landet. Veldig mye empiri viser at sammenhengen mellom hva Høyre sier i svaret, og hva den faktiske situasjonen er, ikke er slik. Store deler av Vest-Europa og ikke minst de skandinaviske land er veldig gode eksempler på at gode samfunn ikke bygges på ensidige skattelettelser og ensidig næringslivsstimulering, men på at det offentlige og næringslivet er et spleiselag som bygger gode samfunn sammen.

Den undersøkelsen som World Economic Forum har gjennomført, viser med all mulig tydelighet at de skandinaviske land er en suksess også i økonomisk forstand. De er trygge velferdssamfunn som har fellesfinansiering av store deler av det som ellers er en byrde for næringslivet – bare ta amerikansk bilproduksjon som et eksempel.

I USA er det slik at hvert enkelt selskap må betale for arbeidsledighetstrygd og pensjon. Det betyr at for hver enkelt bil som ruller ut fra General Motors eller Ford Motors, betaler man ca. 5 000 dollar i kostnad. Dette er fellesfinansiert i et land som Japan, der har man et felles system. Det er selvfølgelig også fellesfinansiert i deler av de europeiske land. Det betyr at dette er en kostnad som spres på mange flere enn på arbeidsgiveren alene, slik det er i mange av forbildene for høyresiden i Norge.

Det er dette perspektivet som totalt mangler i perspektivmeldingen. Det betyr at vi har en perspektivmelding uten perspektiv – eller vi har Høyres tradisjonelle perspektiv, det at vi egentlig ikke har råd til noe som helst. Høyre har gjennom alle år utmerket seg ved å være det partiet som er størst bremsekloss i all mulig tenkelig utvikling. Ved enhver tenkelig utviklingsstrategi sier Høyre at dette har vi egentlig ikke råd til. Hele perspektivmeldingen viser at det vi har råd til, er skattelettelser. Alt annet har vi egentlig ikke råd til. Dette perspektivet gjør at perspektivmeldingen som politisk dokument er ganske uinteressant og mer er å betrakte som et kampskrift for Høyre enn som et kampskrift for Norge.

Fra vår side har vi valgt å vektlegge det vi synes er interessant i utviklingen framover. Det vi også har gjort, er at vi sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet har pekt på viktige utfordringer for vårt samfunn framover som vi i en ny regjering vil ta tak i. Det betyr at vi på mange måter står ved et veiskille ved valget til høsten, for det framstår to veldig klare alternativer. Høyre har i perspektivmeldingen trukket opp det de mener er framtiden, som Kristelig Folkeparti og Venstre åpenbart er enig i, og som går på at det finnes lite handlingsalternativ framover. Stort sett dreier dette seg om at vi framskriver offentlige utgifter på en måte som gjør at vi ikke har handlingsalternativ overhodet. Merkelig nok har vi råd til skattelettelser, men vi har ikke råd til utgifter, det er et av Høyres store paradokser, som de har svært vanskelig for å forklare. Men det får være høyresidens problem.

Det som samtidig fastslås, er at vi 50 år fram i tid vil ha omtrent dobbelt så høy levestandard som i dag. Det betyr at hvis man framskriver den økonomiske veksten, skal den være dobbelt så stor i privat sektor som i offentlig sektor. I dag ser vi manglende sammenheng mellom den kvaliteten som finnes f.eks. i klasserommet, eller den kvaliteten som finnes i mange av de offentlige tjenestene, og det vi selv har råd til økonomisk, eller den velstand som staten besitter. Denne kontrasten blir større, og Høyre ønsker at den skal være større. Framskriving av dette vil bety at svært mange mennesker vil tvinge fram private alternativ fordi det offentlige ikke lenger vil være i stand til å finansiere gode fellesskapsløsninger, slik som vi har kunnet gjennom år. Dette er vel hovedbildet som trekkes opp i perspektivmeldingen, nemlig høyresidens ensidige svar med skattelettelse og privatisering, mens det finnes et rød-grønt alternativ som viser handlingsalternativ framover, som dreier seg om velferd, verdiskaping og utvikling, og som ikke minst er preget av en mye større grad av optimisme for framtida enn Regjeringens, som er preget av pessimisme, og der det ikke finnes handlingsmulighet.

Det er også interessant, hvis man ser på den historiske utviklingen for hvorfor de skandinaviske samfunn er som de er, at det er akkurat her den store suksessoppskriften ligger. Og det er akkurat i denne store suksessoppskriften Høyre setter inn sitt hovedstøt om at offentlig sektor ikke må vokse mer.

Hvis man tar eksemplet med pensjon og amerikansk bilindustri, kan man se på hva som egentlig er norsk næringslivs store konkurransefortrinn. Norsk næringslivs store konkurransefortrinn er hovedsakelig basert på råvarer og at man har hatt høy grad av produktivitet. Vi har gjennom hele 1990-tallet hatt høyere produktivitet enn alle våre handelspartnere, også USA. Det gjør at vi har investert i smarte maskiner, smart utstyr, som gjør at norsk næringsliv internasjonalt framstår som innovativt og konkurransedyktig. Vi har f.eks. en veldig stor fordel sammenlignet med Sverige, som i stor grad har teknologisk industri, som i en helt annen grad er konkurranseutsatt enn det norsk industri er. Vi er nå i stand til å selge våre råvarer til en svært høy pris og får kjøpt billige ferdigvarer tilbake for en langt lavere pris. Det gjør at vi akkurat nå er inne i en helt historisk høykonjunktur, som for norsk økonomi er svært god. Men det er denne modellen, der man ser på det offentlige og private sammen, som Høyre angriper. Det betyr at det ikke er gitt at det blir spesielt stor verdiskaping, som representanten fra Høyre her sier, hvis man ensidig fokuserer på skattelettelse og privatisering som virkemiddel i den økonomiske politikken. Tvert imot vil det være sånn at norsk næringslivs største konkurransefortrinn, nemlig en god offentlig sektor som bærer store deler av kostnadene for næringslivet, er et av de største konkurransefortrinn for et produktivt og innovativt næringsliv. Og dette er det World Economic Forum, som representanten Bjørlo Lysbakken henviste til, har skjønt. Det er interessant å se at disse framstående økonomiske miljøene som i mange henseende politisk står så fjernt fra SV, faktisk har forstått sammenhengen i et samfunn. For det er altså her det store vegskillet går. Vi snakker nemlig om samfunn. Vi snakker om å bygge samfunn sammen, mens Høyre snakker om at næringslivet liksom er en bit der, og så er offentlig sektor en bit der, og der bør det være minst mulig interaksjon. Lavest mulig skatt og privatisering er svaret. Men det er denne kontrasten vi nå står foran ved valget til høsten. Det å bygge gode samfunn er et spleiselag, en dugnad, det er noe vi gjør sammen. Næringslivet bidrar og skal bidra, de vil også få noe igjen, og det er denne modellen vi ønsker å forsvare.

Det er også interessant å se at representanter for de tre regjeringspartiene bruker mye tid på å si at de rød-grønne ikke har et alternativ. Nei, det er riktig, vi kommer ikke til å gå til valg på en felles politikk. Vi har i dette programmet pekt på en del av de viktige områdene der vi denne stortingsperioden har vært enige. Og det er veldig mange sentrale politikkutviklingsfelt som vi er enige om. Bare ta hele forskningsbiten, utdanningsbiten, det at vi skal ta omkamp om disse innstrammingene som vil komme når det gjelder arbeidslivslovgiving. Vi vil ikke kutte i sykelønn – det er mange viktige utviklingstrekk som vi ønsker å forsvare.

Men hvis man ser tilbake på hva denne regjeringen rent faktisk gjorde, gikk Kristelig Folkeparti til valg på en sentrumsregjering, som ikke ble noe av. Høyre, hva gikk de til valg på? Jo, det var en ren Høyre-regjering uten samarbeid med noen andre enn kanskje de som da tilfeldigvis ble med. Hadde de felles program? Nei. Har de felles program foran dette valget? Nei. Nå har de sittet i regjering i fire år, og har ikke engang felles program til det valget de ønsker å vinne.

En representant fra Høyre ble forrige dagen spurt om det var sånn at Høyre egentlig ikke mente alvor med dette forslaget om at det skal være vin i butikkene, som Kristelig Folkeparti er rasende uenig i. Representanten innrømte at dette var såkalt papirvin, som det stod i artikkelen, for det var ikke seriøst ment. Dette viser jo med all mulig tydelighet at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre spriker i alle retninger i viktige spørsmål, og bruker anledningen til å angripe et rød-grønt alternativ, som er i modningsfasen for å bli et slagkraftig alternativ, og er det allerede. Jeg skjønner godt at høyresiden frykter dette, fordi her finnes det en helt annen framtidsskuende politikk enn det regjeringspartiene har.

Det er også interessant å se at Høyres representanter angriper det rød-grønne alternativet for synet på EU, mens de selv er rasende uenige om det samme spørsmålet. Jeg registrerte så sent som i en debatt i går i en tv-kanal at det satt representanter for Regjeringen og var rasende uenige om dette spørsmålet. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder avviste kontant at dette var på dagsordenen, mens Høyres leder sa det motsatte.

Det betyr at de på høyresiden som tror at de skårer poeng på dette, de tar feil. Høyresiden og Regjeringen har store problemer med å være enige om viktige utviklingstrekk framover.

Det som er interessant, er at vi for første gang på mange år står overfor et verdivalg og et vegvalg av en helt annen karakter enn det vi har hatt før. Velgerne har rent faktisk et valg: å satse mer på fellesskap, mer på trygghet, mer på framtida, mer på et næringsliv som er oppegående, mot høyresidens svar, som er privatisering av velferdsstaten og mer konkurranseutsetting, og skattelettelse er svaret på framtidas utfordringer.

Det er også overmåte interessant å se at Høyre har gått til valg på 23 milliarder kr, mens Bondevik sier at det ikke skal være mer enn 10 milliarder kr, så der har Høyre allerede før man har startet forhandlingene etter valget, gitt fra seg 13 milliarder kr. Det viser med all mulig tydelighet hvor dyp uenigheten er på borgerlig side, og det viser med all mulig tydelighet hva for et spennende valg velgerne nå faktisk står overfor. Valget står mellom fellesskap og privatisering, og da er jeg veldig glad for at vårt parti representerer tyngdepunktet blant dem som ønsker fellesskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Flåtten (H) [11:07:34]: Representanten Djupedal brukte mesteparten av sitt innlegg på å forklare oss at det ikke er noen sammenheng mellom økonomisk vekst og det fremtidige velferdssamfunn. I innstillingen til perspektivmeldingen står regjeringspartiene og Arbeiderpartiet sammen om innstillingens kanskje mest sentrale merknad, hvor man sier at bærebjelken for en fortsatt velferdsutvikling i Norge slik vi ønsker den, er fortsatt økonomisk vekst. Intet parti er mer opptatt av fremtidens velferdsutvikling og av å øke de offentlige utgifter enn Sosialistisk Venstreparti, og i innstillingen beskrives dette med bred penn. Men man har ikke kunnet slutte seg til økonomisk vekst som grunnlag for velferden, ja selv olje- og gassutvinningen skal reduseres. Og da blir spørsmålet til representanten Djupedal: Hva er hans partis alternative virkemidler for den fortsatte velferdsutvikling, og hvordan vil man få Arbeiderpartiet med på den tenkningen?

Øystein Djupedal (SV) [11:09:01]: Jeg kan berolige representanten Flåtten med at SV er for økonomisk vekst, og vi er for et stort privat næringsliv, som er en viktig del av vårt samfunn.

Hvordan man genererer økonomisk vekst, hvordan man genererer framgang, og hvordan man genererer optimisme, er en kombinasjon av mange ting. Høyres fokus i denne innstillingen har vært monomant og etter mitt skjønn lite spennende og også lite interessant, fordi det tar opp i seg bare én faktor, nemlig skatten, og hvor viktig skatt er for vekst og verdiskaping. Det perspektivet som vi veldig klart fastholder, er at det finnes mange andre forhold i dette som er minst like viktige. Derfor er vi ikke med på denne merknaden, som vi oppfatter som veldig monoman i tilnærming. Men økonomisk vekst og fordeling er to uendelig viktige komponenter i et godt samfunn. Fordelingsperspektivet er for oss minst like viktig, fordi et godt innovativt næringsliv og en produktiv framtid også betyr at man vektlegger fordeling, hvordan de verdiene som skapes, skal fordeles. Dette perspektivet er totalt fraværende hos Høyre.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:10:03]: I ein av merknadene i denne innstillinga slår SV fast følgjande:

«Vi må ta vare på og utvikle næringer der Norge har spesielle forutsetninger.»

Dette synest vi er ei veldig positiv og svært fornuftig formulering. Norsk skipsfart er ei av dei næringane der Noreg har «spesielle forutsetninger». Norsk skipsfart har segla inn dyrebar valuta til Noreg gjennom fleire hundre år, og dersom vi legg rammevilkåra til rette, kan norsk skipsfart halde fram med å segle inn valuta til Noreg.

Mitt spørsmål til representanten Djupedal er følgjande: Betyr denne positive og svært framtidsretta merknaden at SV no går inn for at norsk skipsfart og norske sjøfolk skal få internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår? Eller er denne merknaden berre meint som ein floskel?

Øystein Djupedal (SV) [11:11:16]: Først må jeg vel si at det perspektivet at skipsfarten er viktig fordi den seiler inn valuta, kanskje var riktig på et tidspunkt i norsk historie. Det er vel ikke det viktigste skipsfarten i dag bidrar med. Vi har en overrikelighet av kapital, så det er ikke akkurat det som gjør at skipsfarten er viktig. Men vi er enig i at skipsfart i Norge er viktig.

Skipsfarten må bidra på samme måten som alle andre i det spleiselaget et godt samfunn er. Det betyr at vi ikke har gått inn for særordninger for rederier. Det finnes ikke den næringsgrenen i Norge som ikke kan si med stor grad av trygghet at vi er konkurranseutsatt fra andre land som har andre og bedre rammevilkår enn vi har. Det gjelder alt vi har av prosessindustri, det gjelder alt vi har av konkurranseutsatt industri. Det finnes et eller annet land et eller annet sted som har lavere lønn eller bedre vilkår. Dette skaper ikke noe godt næringsliv. La meg si det sånn: Det å drive med skattedumping eller subsidier vil ikke bidra til at norsk rederinæring blir bedre eller mer lojal mot Norge. De har fått lettelser, de har fått alt de har pekt på. Rederinæringen har vært nærmest i en godteributikk og pekt på at de vil ha det og det og det og det. Og de har fått det! Allikevel har mange av de store rederiene dessverre flyttet ut, istedenfor å bidra til verdiskaping og vekst i Norge, som vi gjerne hadde sett at de hadde gjort. Og de har økonomi til å være her også – de har ikke noe ublue forhold i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:12:45]: Det er sagt at etterpåklokskap er den mest eksakte forma for vitskap. Føremålet med denne meldinga er å redusera behovet for denne typen vitskap. Det gjer me m.a. ved å leggja eit godt grunnlag for drøftingar om viktige politikkområde. Hovudfokuset i denne meldinga er å drøfta grunnleggjande utviklingstrekk i økonomien og å retta søkjelyset mot tiltak for å møta desse utviklingstrekka. Å sjå framover i tid er ikkje lett, iallfall ikkje i eit så langt perspektiv som 50 år.

Me veit likevel ein god del om viktige faktorar i økonomien. Me veit med rimeleg stor sikkerheit kor mange 50-åringar det er i 2050. Vidare veit me om lag kor mange som er 80 år i 2050. Ut frå det veit me òg noko om samansetjinga av generasjonane 20, 30 og 50 år fram i tid. Og me veit noko om tilhøvet mellom dei som er i arbeid, og dei som ikkje er det. Når så arbeidskraft er nasjonen sin viktigaste ressurs, veit me med det ganske mykje om framtida.

Meldinga er tydeleg på at fastlandsøkonomien er den viktigaste delen av norsk økonomi. Det betyr at tilrettelegging for eit godt og konkurransedyktig næringsliv utanom petroleumssektoren er heilt avgjerande for framtidig vekst og utvikling. Meldinga viser òg tydeleg at arbeidskraft er den viktigaste ressursen i økonomien. Å syta for at flest mogleg skal ha arbeid og færrast mogleg skal gå på passive ytingar, er dermed òg viktige faktorar for den økonomiske utviklinga som me vil ha her i landet – og for den einskilde. Likeins viser meldinga at det er viktig med ein godt kvalifisert arbeidsstyrke, evne til omstilling og eit høgt produktivitetsnivå for å tryggja vekstevna i økonomien. Dette er viktige faktorar, som Regjeringa har bygd sin politikk rundt.

Skattereforma er i ferd med å verta gjennomført. Ho vil gje eit meir rettferdig skattesystem og vil stimulera til ytterlegare nyskaping og med det også til eit større arbeidstilbod. Det er lagt fram forslag til ei pensjonsreform som vil skapa større tryggleik rundt pensjonane og fordelinga mellom generasjonane. Det vert satsa sterkt på forsking og utvikling og på eit utdaningssystem som skal sikra framtidig høg og tidsrett kompetanse.

Regjeringa si politiske linje er også vist gjennom målretta arbeid for å unngå eit sorteringssamfunn, ved å betra vilkåra for frivillige lag og organisasjonar, ved ein målretta og bevisst miljø- og energipolitikk og ved ein heilskapleg utviklingspolitikk for å nedkjempa fattigdom og for å fremja menneskerettar.

I meldinga vert me presenterte for tre ulike utviklingsbaner – eit såkalla ungdomsalternativ, eit aldringsalternativ og ei såkalla referansebane. Desse alternativa viser kor viktig utviklinga i folketalet og arbeidstilbodet vil vera for den økonomiske utviklinga. Med andre ord: Meldinga viser gapet mellom behov og moglegheitene for å dekkja desse behova på ein god måte for alle generasjonar.

God familiepolitikk er også god samfunnsøkonomi. Ved å leggja trygge rammer kring born og foreldre gjer me det samtidig lettare å halda ved like eit godt velferdssamfunn også inn i dei neste 50 åra.

Enkelte har fokusert på at det er mange usikre element i ei slik melding. Pessimistisk framtidssyn kan vera ein freistande etikett å klistra på andre. Slike karakteristikkar er vel snarare uttrykk for eiga flukt frå å ta konsekvensen av at framtidig vekst kanskje ikkje vil nå uana høgder, og at prioritering ikkje berre er ei øving for dystre, overansvarlege politikarar med sterkt utvikla gledesdrepande trekk.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å understreka at «berekraftig utvikling» er eit gjennomgåande prinsipp i denne meldinga. Gjennom nøkterne vurderingar av framtidige utviklingstrekk skal me vera i stand til å føra ein stabil og trygg politikk, utan dei brå omveltingane som er grunngjevne i at utviklinga vart så mykje verre enn det me hadde føresett.

Og til slutt: Skulle utviklinga i framtida verta betre og meir positiv enn det som er lagt til grunn i meldinga, er me i Kristeleg Folkeparti heilt trygge for at det ikkje skal verta noka tung oppgåve å takla ei slik utfordring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A) [11:17:43]: Det er iallfall ingen som skal kunna seia at ikkje representanten Sørfonn har lese perspektivmeldinga. Vi fekk ein ny gjennomgang av kva som stod der, no, og kunnskapen er viktig å ta med seg når ein skal driva politikken. Då er spørsmålet mitt: Kva slags politikk er det Kristeleg Folkeparti vil bruka denne moglegheita til som Ingebrigt S. Sørfonn snakkar om? Når han seier at velferd er viktig, trur eg han på det, at det er viktig med både skule, helsetilbod, omsorg, fordi ein skal kunna utnytta dei moglegheitene som vi har skapt i dette landet. Er då Ingebrigt S. Sørfonn samd med Høgre i at det er rom for å gje over 20 milliardar kr – 23 milliardar kr – i skattelette? Han treng ikkje snakka om kva han skal gjera fram mot 2050, men eg vil gjerne veta kva representanten Sørfonn vil gjera neste år dersom ein skal klara å halda oppe alle desse velferdstilboda og samtidig gje 23 milliardar kr i skattelette for neste fireårsperiode.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:19:01]: Eg er jo glad for at eg fekk rosande ord frå representanten Frøiland for folkeopplysning, og folkeopplysning er me tilhengjarar av. No er det slik at føremålet med denne meldinga faktisk ikkje er å fremja konkrete forslag til politikk, men å analysera det framtidige handlingsrommet, så slik sett trur eg eg er på rimeleg trygg grunn.

Så var spørsmålet korleis me ser for oss utviklinga framover, spesielt fokusert på skatt. Me er i ferd med å gjennomføra ei skattemelding, og eit viktig element i den skattemeldinga er å avvikla delingsmodellen og innføra den såkalla aksjonærmodellen. For å innføra han vil me samtidig gjera noko med formuesskatten, og me har vore heilt konkrete på at han skal halverast i løpet av to år, med sikte på ei full avvikling. Så vert me kritiserte for at me har gjeve store skattelettar. Men spørsmålet tilbake er: Kva var Arbeidarpartiet usamd i? Var det avvikling av investeringsavgifta? Var det bustadskatten? Var det forbetring av avskrivingsreglane? Eller var det det at flypassasjeravgifta vart vekk?

Siv Jensen (FrP) [11:20:32]: Noe som kan påvirke valg av løsninger for å nå mange viktige politiske mål fremover, er hva slags politisk flertall som vil være i Stor-tinget etter valget til høsten. Det er vel opplagt at skal de sittende regjeringspartier klare å fortsette i regjering, er de helt avhengige av et samarbeid med Fremskrittspartiet. Så langt i denne perioden har Regjeringen og regjeringspartiene understreket fleksibiliteten de har gjennom et sak til sak-samarbeid mellom alle partier i Stortinget. Men denne muligheten vil åpenbart svekkes når Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil fremstå som et fellesskap etter valget. Hvordan ser Kristelig Folkeparti for seg et samarbeid med Fremskrittspartiet i årene som kommer? Skal det være et mer forpliktende samarbeid, eller skal det være et samarbeid som oppstår kun når det passer Kristelig Folkeparti?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:21:47]: Me har i dei regjeringane som Kristeleg Folkeparti har vore med i dei siste åra, dei to Bondevik-regjeringane, i mange saker og i ein god del budsjett hatt konkrete avtalar med Framstegspartiet. Den første regjeringa som vart leidd av Bondevik, var vel den første regjeringa som inngjekk ein slik forpliktande avtale med Framstegspartiet. Det har me tenkt å halda fram med, å samarbeida der det er semje om politikken. Me gler oss over dei gongene det er mogleg å finna kompromiss og forlik, og det er først og fremst den konkrete politikken utforma gjennom forhandlingar som dannar grunnlag for den måten ein skal samarbeida på i framtida. Så me meiner at med den praksisen me har hatt, er det også veldig greitt å trekkja linjene framover når det gjeld korleis me ser for oss eit framtidig samarbeid også med Framstegspartiet.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [11:23:04]: Et av paradoksene i perspektivmeldingen er at det i en og samme melding blir understreket at det vil bli vanskelige forhold for offentlig finansiering i årene som kommer. Det vil oppstå problemer i forhold til finansiering av velferdsstaten. Samtidig understrekes behovet for skattelette, som selvfølgelig ytterligere vil svekke finansieringsgrunnlaget for offentlig velferd. Da er det naturlig å fortsette der representanten Frøiland slapp. For spørsmålet var ikke hva Ingebrigt Sørfonn mente om de skattelettelser som var gitt i denne perioden – dem har jo Kristelig Folkeparti stemt for, og det ville være mye forlangt å be Sørfonn om å ta avstand fra dem nå – men det som mange er interessert i å få vite, er hvordan Kristelig Folkeparti stiller seg til Høyres løfte om 23 nye milliarder i skatteletter, om det er noe vi kan forvente at Kristelig Folkeparti vil stille seg bak i perioden som kommer. Kristelig Folkeparti vil i så fall bidra ytterligere til å forverre de finansieringsproblemene som Regjeringen selv har beskrevet i meldingen.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:24:25]: Ei av dei største utfordringane som me har, og som òg går fram av perspektivmeldinga, er nettopp det som representanten Bjørlo Lysbakken nemner, nemleg ei framtidig underfinansiering i offentlege finansar. For å sleppa dei brå omskifta seinare er me i ferd med å gjera ulike grep, både når det gjeld pensjonsreform og på annan måte.

Fokuset på skattelette var, etter det eg forstår, eit vesentleg element i spørsmålet til Bjørlo Lysbakken, og, som eg prøvde å seia i mitt svar til representanten Frøiland, ein kan ikkje lausriva skatteelementet frå dette. For når det gjeld å leggja forholda til rette for næringslivet, er det ein nøye samanheng mellom dei ulike skatteelementa og rammevilkåra elles. Ein kan ikkje berre auka skatten for bedriftene på eitt område, f.eks. på utbytteskatten, utan å gjera noko med formuesskatten. Så frå Kristeleg Folkeparti si side ser me ein samanheng i dette.

Samtidig vil eg understreka at me ser det slik at skattesystemet er ein vesentleg reiskap i utjamningspolitikken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Lund (Sp) [11:25:55]: Fellesmerknaden fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er en oppsummering av bred enighet på viktige områder. Den kunne blitt mye lenger, uten å kreve forhandlinger om ny enighet som ikke tidligere er kjent. Dette er ingen regjeringserklæring, det kommer senere, men plattformen for en slik erklæring er bred.

Til forskjell fra Regjeringens melding og analyser som er preget av dystre spådommer og passiv forlengelse av enkelte utvalgte trender for å vise hvor galt mye kan gå, viser fellesmerknaden en annen vei. Nasjonen Norge har flotte muligheter. Gode velferdsordninger kan sikres uten å øke skattetrykket. Det krever at det slås inn på en annen politisk kurs, som bare et regjeringsskifte kan få til.

Det er bred enighet i hele komiteen om at arbeidskraften er landets suverent viktigste ressurs. Den er tidligere beregnet til 85 pst. av den totale formuen, og det er tolv ganger mer enn den samlede oljeformuen. Arbeidsstyrken på 2,4 millioner personer kan utvides med flere hundre tusen hvis vi setter inn målrettede tiltak, f.eks. som å hindre utstøting av seniorer, unngå at langtidsledige gjemmes bort som uføretrygdede, tilrettelegge slik at yrkeshemmede og innvandrere kan bidra like mye som andre, og la deltidsarbeidende få full jobb når de ønsker det.

Den aller største sløsingen på dette feltet mener jeg ligger i den dårlige utnyttelsen av kvinners arbeidskraft og kunnskap, og videre at arbeidsplasser sentraliseres bort fra der den mest stabile og rimelige arbeidskraften finnes. Det er underlig at ingen andre i komiteen støtter Senterpartiets forslag om en bredere og tydeligere omtale i hvert statsbudsjett av hvordan den store reserven kan utnyttes bedre.

Senterpartiet vil gi norsk arbeidskraft muligheten framfor å importere billig arbeidskraft. De mange arbeidsplassene som trengs for at alle skal få bidra, vil vi skaffe med en langt mer aktiv og målrettet nærings- og distriktspolitikk. Vi vil bruke noe mer oljepenger til investeringer i veger og annen infrastruktur. Det gir langt bedre avkastning enn dagens utenlandsinvesteringer. Vi vil bruke vår kapitalstyrke til å hjelpe dem som vil skape nye næringer eller utvikle eksisterende. Den statlige risikokapitalen må bli lettere tilgjengelig og med like låge avkastningskrav som til det som vi plasserer i utlandet.

Vår nye rikdom har ikke kommet av seg selv. Dagens største bidragsytere – olje og gass, havbruk og moderne teknologi – var ukjente for dem som prøvde å se framover for 30 år siden. I framtiden vil utviklingen og endringene skje raskt. Behovet for en aktiv stat som hjelper næringslivet, vil ikke bli mindre. Et av Norges store fortrinn er en solid kapitalstyrke. Klokskapen i å investere så mye ute må vurderes jevnlig. Jeg ser store muligheter til at staten kan bidra til strategiske oppkjøp, bl.a. ved å få flere hovedkontor hit i stedet for å være passive tilskuere til at banker, nøkkelbedrifter og fiskeressurser kjøpes opp av andre. Utlendingers utbytte i Norge er mye bedre enn det oljefondet oppnår ute. En fortsatt strategi med utsalg av f.eks. Statoil-aksjer er etter Senterpartiets mening bare dumt.

Jeg skal ikke ta på meg å plukke ut framtidens vinnernæringer. Men jeg tror folk vil bruke mer penger på helse, fritid og sunn mat. Jeg tror vi kan få mye mer ut av sjøområdene våre – ved å dyrke den blå åkeren både på dypet og nær fjæra. Nanoteknologien åpner for nye muligheter, for dem som vil, kan og tør satse.

Det er både i denne meldingen og i pensjonsmeldingen formuleringer som skaper usikkerhet om hvorvidt vi kan dekke framtidens forpliktelser på en god måte og samtidig ivareta andre velferdsoppgaver. Den usikkerheten er uheldig for alle andre enn dem som selger private pensjoner. Senterpartiet mener at den kaka som skal deles, kan gjøres mye større enn i dag ved for det første å øke arbeidsstyrken gjennom en aktiv, målrettet og forutsigbar næringspolitikk, noe som gir større skatteinngang fra personer og selskaper og lågere utgifter til uførhet og ledighet, for det andre ved å drive mer forebyggende arbeid for å redusere sykefravær, trafikkulykker og kriminalitet, for det tredje ved å trappe opp kampen mot svart økonomi, og for det fjerde ved å legge forholdene bedre til rette for frivillig arbeid, bl.a. slik at sprekere og rikere eldre får anledning til å bidra mer.

Et godt samarbeid om inntektspolitikken vil være avgjørende. En felles moderasjonslinje som også omfatter dem med høge inntekter, har vist seg å være en suksess. Det har særlig vist seg de årene da sterk vekst i lederlønner, opsjoner og utbytter har provosert fram dyre lønnsoppgjør. Denne regjeringen har ingen heldig hånd med dette samarbeidet. Oppfølgingen av Arbeidslivslovutvalget nylig, frislipp av lederlønninger og pensjoner i statlige selskap og slapp kontroll med innvandring av billig arbeidskraft kan nå bidra til et kostbart lønnsoppgjør. Mens en middels årslønn i fjor var på 239 000 kr og fikk et tillegg på 6 500 kr, fikk lederne i de største selskapene et tillegg på 312 000 kr på toppen av 2,3 mill. kr. Slikt provoserer, og slikt kan ødelegge et moderat lønnsoppgjør.

Jeg vil sette fram Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Morten Lund har tatt opp det forslaget han viste til.

Det blir replikkordskifte.

Heidi Larssen (H) [11:31:23]: Stolt la det rød-grønne alternativet frem merknadene til perspektivmeldingen, hvor de hadde skrevet seg sammen om noen utgiftsforslag. De sentrale punktene i den økonomiske politikken er det derimot sprikende oppfatninger om. Det er interessant.

Det som imidlertid også er interessant, er at Senterpartiet har skrevet seg sammen med Fremskrittspartiet på en del områder, og at de to partiene konkurrerer om økt bruk av oljepengene. Det er ikke så helt lett å finne ut hva Senterpartiet egentlig mener om bruk av oljepenger. I det nye programmet sier de at «Handlingsregelen er en fornuftig rettesnor», og at handlingsregelen bør følges «mekanisk under gode konjunkturer». Det vil si at Senterpartiet mener at i tider som nå kan man bruke mindre oljepenger enn Regjeringen gjør.

Mitt spørsmål til Senterpartiet er: Er dere for eller mot økt bruk av oljepenger? For noe er egentlig helt feil med programmet deres. Det går da ikke an både å være for økt bruk av oljepenger, øke utgiftspresset kjempehøyt og innfri alle de faktiske skattelettelsene som dere går inn for i programmet.

Presidenten: Presidenten vil minne om at det bare er presidenten som skal tiltales i direkte form. Selv ikke Senterpartiet fortjener tiltale.

Morten Lund (Sp) [11:32:53]:Jeg takker likevel for replikken.

Bruken av oljepenger er et sentralt tema, og det er vanskelig å få tak på hva regjeringspartiene har ment med handlingsregelen de siste årene. Det er brukt fra 10 til 30 milliarder kr utover handlingsregelen, også i budsjettet, og det er advart mot å bruke 1 milliard kr ekstra. Så har det i løpet av året under Regjeringens styring blitt brukt 10 milliarder kr ekstra, uten at det har gitt det minste utslag på kronekurs, på prisstigning eller på renten. Det sier litt om hvor lite farlig det kan være å bruke penger. Men situasjonen kan bli annerledes hvis vi får en vekst i økonomien, noe vi håper at vi kan få.

Senterpartiet ønsker at vi skal ha stadige drøftinger av bruken av oljepenger, om det er fornuftig å plassere så mye utenlands. I dag hører vi om forslaget fra Regjeringen om at 14 milliarder kr tas tilbake til et forskningsfond neste år. Effekten av det i norsk økonomi går da utenom bruken av handlingsregelen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:34:15]: I sine merknader tek Senterpartiet til orde for innføring av Tobin-skatt. Det er ein skatt på valutatransaksjonar som spesielt vil ramme små land med eigen valuta, og spesielt dei landa som har stor handel med utlandet. Det betyr at Noreg er eit av dei landa som vil bli ramma hardast dersom ein slik Tobin-skatt blir innført. Det medfører m.a. at når ein skal selje fisk til utlandet, vil ein få ein ekstra kostnad.

Mitt spørsmål til representanten Lund er: Kva slags nivå ønskjer Senterpartiet at denne Tobin-skatten skal liggje på, og korleis skal han krevjast inn? Vidare har eg også eit spørsmål som går på om Senterpartiet har gjort berekningar av korleis ein slik skatt vil verke på norsk handel med utlandet og på norsk verdiskaping.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Morten Lund (Sp) [11:35:29]:Skatt på valutatransaksjoner: Mange av de valutatransaksjonene er spekulasjoner. Det er et interessant tema. Jeg synes det er flott at Fremskrittspartiet tar det opp, for det snakker vi for lite om.

Noe av meningen med en slik skatt er å prøve å finansiere FNs gode formål på en annen måte enn det vi gjør i dag. Det kan komme inn mye penger på den måten, og på et møte blant de rikeste landene i verden som ble holdt for kort tid siden, var det flere statsledere fra store land og rike land som tok opp nettopp dette: Hvordan skal vi greie å finansiere FN på en fornuftig måte og hjelpe de fattigste landene? Det er det som er et av hovedmålene med dette, i tillegg til at det selvfølgelig også kan ha andre effekter. Jeg synes det er fint om vi kunne ha diskutert det mye mer i det norske storting enn det vi har greid å gjøre til nå, der det innimellom uttrykkes støtte til en slik tanke, men i neste omgang er det vanskelig å få det til. Vi har ikke gjort noen beregninger på hva dette kan utgjøre, og det ville selvfølgelig ikke bli noe problem for norsk fiskeindustri om det ble innført.

Jan Tore Sanner (H) [11:36:49]: Det virker som representanten Morten Lund verken har lest Senterpartiets program eller fått med seg hvordan de økonomiske konjunkturene har utviklet seg. I Senterpartiets program står det at man under en konjunkturoppgang skal ha mekanisk anvendelse av handlingsregelen. Sannheten er at Norge er blant de land i Europa som har den største økonomiske veksten – om lag 3,5 pst. i 2005. Skulle man legge Senterpartiets program til grunn, ville det bety at man skulle kutte ut om lag 20 milliarder kr i budsjettet for 2004 og om lag 20 milliarder kr i budsjettet for 2005.

Hva er det Senterpartiet egentlig mener? Er det samlingen av de gode ønskene som skal realiseres, eller er det slik at man faktisk mener at vi skal ha mekanisk anvendelse av handlingsregelen i konjunkturoppgang og dermed kutte 20 milliarder kr i budsjettet for 2004 og også i 2005?

Morten Lund (Sp) [11:38:07]: Senterpartiet anklages for å være for mye opptatt av handlingsregelen og for å være for lite opptatt av handlingsregelen, og for at vi bruker for mye oljepenger. Vi mener det var fornuftig, i den nedgangsperioden vi nå har hatt, å bruke mer oljepenger. Det ville være mer fornuftig å bruke de pengene vi har brukt, på en annen måte, ikke ved å gi skattelette, men ved å bruke det som ble gitt til skattelette, over statsbudsjettet.

En beregning fra SSB viser at det hadde vært 48 000 færre ledige i Norge hvis det som ble gitt som skattelette av denne regjeringen, hadde vært bevilget over budsjettet delvis til næringsformål, delvis til offentlige formål. 48 000 færre ledige – hvis en regner ut hvor mye arbeidskraften til disse 48 000 utgjør av nasjonalformuen, så er den verd 28 milliarder kr i året. Når vi får så mange flere i arbeid, blir kaken større, og da har vi ikke behov for å bruke så mye oljepenger. Det å utvide arbeidsstyrken er den beste måten å unngå overforbruk av oljepenger på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trine Skei Grande (V) [11:39:41]: For Venstre er vår framtidige velstandsutvikling uløselig knyttet til verdiskaping. Oljevirksomheten vil i framtida i begrenset grad bidra til å skape arbeidsplasser. I perspektivmeldingen slås det fast at fastlandsøkonomien må styrkes. De fleste av bedriftene som skal gi Norge økt sysselsetting, økte inntekter og finansiere framtidas velferd, fins ennå ikke. Derfor må vi ta fatt på det viktige arbeidet med å legge grunnlaget for det næringslivet som Norge skal leve av i framtida. Uten verdiskaping blir det heller ingen velferd.

For å sikre norsk verdiskaping og framtidig velferd trenger vi et mangfold av arbeidsplasser i privat og offentlig sektor og en sterk frivillig sektor over hele landet. Venstre vil gi rom for menneskets skaperevne i skoleverket, innen forskningen og innen næringslivet og slippe fram dem som tør å satse, tør å tro på en idé. I framtida må det bli like naturlig å starte for seg sjøl som det å finne en plass innenfor et etablert arbeidsliv. Gründerne er helt sentrale for verdiskapingen, og for Venstre er det å skape en arbeidsplass for seg sjøl og andre det mest ærefulle og samfunnsnyttige en kan gjøre.

For Venstre er det en klar sammenheng mellom satsing på forskning og utvikling og vekst i økonomien. Land som klarer å fornye næringslivet og modernisere sin offentlige sektor, klarer seg bedre enn land som henger fast i gammeldagse næringsstrukturer. Økt satsing på forskning og utvikling og et skatteregime som stimulerer til nyetablering, er derfor Venstres løsning for å fremme fornyelse av eksisterende næringsliv og etablering av langt flere nye bedrifter. Det må satses på forskning og utvikling i offentlig og i privat regi, litt sånn som Regjeringa har gjort når den la fram forskningsmeldinga si i dag.

Venstre går inn for at de næringspolitiske virkemidlene rettes sterkere inn på samspillet mellom næringsliv og forskning. Det må skapes bedre rammer for kommersialisering i forskningsmiljøene, sånn at forskere etablerer selskaper basert på kunnskap som de sjøl har utviklet.

Små og mellomstore bedrifter, ofte med utspring i forskermiljøer, står i mange tilfeller for helt nyskapende teknologi og produkter. Venstre vil gi slike selskaper bedre vilkår gjennom skatteincentiver og muligheter for større donasjoner til stiftelser. Offentlig forvaltning som stor kunde og bestiller kan gi konkurranse som skjerper og utvikler norske tjenester, produsenter og leverandører.

Venstre vil legge til rette for en mer omfattende bruk av elektronisk handel også innenfor det offentlige. I løpet av neste stortingsperiode bør halvparten av alle offentlige innkjøp skje elektronisk og ressursene frigjøres for å yte bedre tjenester for staten, fylker og kommuner.

Venstre er miljøpartiet i Stortinget fordi vi vil sikre livsgrunnlag og valgfrihet for kommende generasjoner. Som et sosialliberalt parti vil Venstre skape likeverdige muligheter for alle. Det innebærer en forpliktelse til å sikre naturgrunnlaget også for kommende generasjoner. Naturmiljøet er sjølve livsgrunnlaget for oss alle. Å hegne om det livsgrunnlaget – ren jord, ren luft, rent vann og det levende biologiske mangfoldet – er derfor avgjørende for vår eksistens. Det fins ingen som etterspør forurensning, ingen som etterspør miljøødeleggelser.

Venstre er det miljøpartiet som arbeider for en ny og framtidsrettet miljøpolitikk basert på ny teknologi. Vi har tro på at ny teknologi kan hjelpe oss ut av miljøproblemene dersom vi har politikere som tør å sette rammer og ha mål i miljøpolitikken.

Globalt sett står vi overfor tre store miljøutfordringer: utslipp av klimagasser, miljøgifter og tap av biologisk mangfold. Venstre i regjering har klart å ta ansvar for disse miljøutfordringene.

Regjeringas ansvarlige økonomiske politikk har gitt lav rente, lav kronekurs, synkende arbeidsledighet og vekst i nyetablering av bedrifter. Vår politikk virker. Orden i økonomien gir arbeidsplasser og velferd. Det er den optimismen vi skal gå til valg på.

Det røde alternativet synes å ha skrevet seg sammen om en del selvfølgeligheter i denne saken, men det er ikke til å komme bort fra at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i svært liten grad kan enes om hvordan de skal finansiere sine gode hjertesaker. I kjent stil fordeles verdiene uten tanke på hvordan de skal skapes. Det truer velferden, og det er det veiskillet vi står overfor.

Venstre har stått sammen med Kristelig Folkeparti og Høyre i synet på viktige og nødvendige samfunnsreformer innen skatt, pensjon og omstilling av offentlig sektor. Venstre står fast på at veien til det sosialliberale samfunnet forutsetter en fortsatt ansvarlig økonomisk politikk, ført av en borgerlig regjering med tyngden i det politiske sentrum.

Svein Roald Hansen (A) [11:45:06]: Det kan sikkert føres lange diskusjoner om verdien av de langtidsprogram som ulike regjeringer har lagt fram foran en ny stortingsperiode. Men de har i hvert fall i enkelte tilfeller vært brukt av opposisjonen – og gjennom de fire siste stortingsvalgene har det vært dagens regjeringspartier – til å strekke kjølen til et regjeringsalternativ. Når de samme partier nå hadde muligheten til å legge fram sin Sem II-erklæring før valget gjennom et langtidsprogram, er det noe påfallende at man velger å unngå det og i stedet legger fram en perspektivmelding hvor det, for å unngå enhver misforståelse, uttrykkelig sies at her er det ikke noen forslag til politikk.

Det er nærliggende å anta at når Regjeringen har valgt denne veien, er det av to grunner. Den første: at man ikke orket å slite seg gjennom dragkampene om et felles regjeringsprogram for de neste fire årene. Og den andre: at et tradisjonelt langtidsprogram jo ville gjort de tre partienes egne programmer betydelig mindre interessante. Det er vel f.eks. tvilsomt om Høyre da kunne reist land og strand rundt og fortalt velgerne at hvis de stemmer Høyre, skal de få handle vin i butikkene fra neste år.

Det er to hovedkonklusjoner vi kan trekke av de perspektivene som meldingen trekker opp. Den samfunnsmodellen vi har bygd på til nå, med et sterkt fellesansvar for viktige velferdsordninger, med et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og med et fornuftig samspill mellom næringsliv og myndigheter i næringspolitikken, har vært vellykket. Det har gitt oss et rettferdig samfunn. Det har gitt nesten alle muligheter til å delta i arbeidslivet. Vi har en sysselsetting som er blant de aller høyeste i Europa. Det har skapt stor likhet og stor frihet for den enkelte, og det har skapt trygghet.

Den andre konklusjonen er at bærebjelkene under denne samfunnsmodellen kan svikte fordi utgiftene til det vi skal finansiere i fellesskap, vil vokse så sterkt, selv om alt tyder på at vi som samfunn har større verdier å bruke om 50 år enn i dag.

Spørsmålet er altså: Hvordan forvalter vi den økende rikdommen? Hva mener vi den skal brukes på? Skal den private velstanden vokse sterkt, mens spleiselaget for å sørge for helt sentrale velferdstjenester som skole, helsevesen og omsorgstjenester forvitrer?

Det er det siste som blir resultatet av den politikk Regjeringen varsler i andre sammenhenger, når de skal fortsette å prioritere nye titalls milliarder i skattelettelser. Da vil gapet mellom vår private velstand og knappheten på ressurser i skole, helse og eldreomsorg fortsette å vokse. Det hadde vært ryddigere for den politiske debatten om Regjeringen hadde våget å formulere dette i klartekst: Gjennom en slik utvikling vil en bane veien for at det utvikles private markeder når det gjelder skole, helse og omsorg. Det er god, gammeldags Høyre-politikk. De ønsker å endre balansen mellom privat og offentlig sektor. Offentlig sektor skal begrenses til fordel for privat. Når vi står overfor store utfordringer for å ta vare på og utvikle det tradisjonelle private næringslivet, skal privat sektor slippe til og skape markeder på det som til nå har vært et felles, offentlig ansvar i vårt land. Det vil føre til at vi får et samfunn med større forskjeller og mindre samhold, et samfunn med mindre trygghet og et samfunn hvor vi er mer overlatt til oss selv og egen lommebok. Men Regjeringen våger altså ikke å sette ord på de ubehagelige realitetene ved en slik utvikling, nemlig at vi må betale langt mer av egen lommebok for velferdstjenestene, og at de som kan betale godt, derved kan kjøpe seg bedre og raskere tjenester enn andre.

Det vi trenger, er en langt mer kraftfull næringspolitikk, som kan trygge og utvikle en stor konkurranseutsatt privat sektor. For det trenger vi også for å sikre balansen i utenriksøkonomien når oljeinntektene om noen tiår ikke lenger løser det problemet for oss. Det vi nå trenger, er et flertall som setter et sterkere fellesskap som førsteprioritet i politikken.

Det er ikke nye milliarder i skattelettelser som vil trygge velferden og verdiskapingen verken på kort eller lang sikt. Det som har gjort Norge og de andre nordiske landene til de tryggeste og beste samfunnene for folk flest, med et konkurransedyktig og innovativt næringsliv, er nettopp at vi har satset på sterke fellesskap, en rettferdig fordeling og en aktiv næringspolitikk. Det er fundamentet i denne samfunnsmodellen, bygd på samarbeid, samspill og samhold, som blir truet hvis vi får mer av den høyrepolitikken vi har hatt i denne perioden – en politikk som skaper konflikter der vi trenger samarbeid, som skaper større forskjeller der vi trenger større rettferdighet, og som forsømmer en aktiv næringspolitikk fordi verktøykassa tømmes for redskaper.

Vi har en felles utfordring framover knyttet til de store olje- og gassinntektene. Det er rikdommens utfordringer. Finanskomiteen var nylig i Sverige og snakket med det svenske finansutskottet om deres pensjonsreform. Det var påfallende å høre hvor realistiske alle partier i Sverige var når det gjaldt finansieringen av pensjonene framover. Det finnes ingen magi, sa de. Skal pensjonen være høyere, må vi spare en større del av lønna til pensjon. Pengene kommer ikke fra himmelen, men fra produksjonen. Her hjemme er det noen som hevder at pengene kommer, riktignok ikke fra himmelen, men fra et sted nede i grunnen. Det gir oss en samfunnsdebatt som ikke er reell, og som kan føre oss opp i store problemer.

Det er heller ikke noe bidrag til en mer realistisk samfunnsdebatt når regjeringspartienes medlemmer nå farer rundt og forteller i avisartikler, på konferanser og i denne sal at vi har rekordlav rente fordi Regjeringen har ført en stram finanspolitikk i denne perioden. Hvis det å bruke rundt 100 milliarder kr mer enn det handlingsregelen tilsier, skal betegnes – og jeg diskuterer ikke om det har vært riktig eller galt – som en «stram finanspolitikk», mister ordene sitt innhold. Alle her vet at årsaken til den lave renten er omleggingen av pengepolitikken til et prisstigningsmål, og at prisstigningen er så lav. Årsaken til det er i all hovedsak billige importvarer. Så takken for den lave renten bør først og fremst gå til Kina, ikke til regjeringskvartalet.

Den dagen vi kommer i problemer og må ha oppslutning – politisk og i befolkningen, om noen vanskelige valg for å løse dem, tror jeg det er en fordel at folk flest har et realistisk bilde av hva det er vi kan styre her i Stortinget, og hva vi ikke har spesielt godt herredømme over. Den pedagogiske oppgaven bør man slutte med å undergrave gjennom lettvint retorikk for å forsøke å hente politisk gevinst av økonomiske drivkrefter som ligger langt utenfor både Regjeringens og Stortingets herredømme.

Nå har jo Regjeringen varslet at bruken av oljepenger i kommende periode skal ned mot og helst ned til handlingsregelens nivå. Hvis vi nå – for argumentasjonens skyld – antar at denne regjeringen får fortsette etter valget, og at den virkelig begrenser bruken av oljepenger ned mot det handlingsregelen foreskriver, og at vi samtidig får den utviklingen som alle varsler at vi får, en økning i renten opp mot det som kalles et normalt nivå, kanskje dobbelt så høyt som vi har nå, hva skal regjeringspartienes representanter forklare årsaken til at vi har fått høyere rente, med da? At det skyldes Regjeringens stramme politikk? Mens Regjeringens såkalte stramme økonomiske politikk i denne perioden altså har gitt oss lav rente, vil den i neste periode gi oss høyere rente.

Det blir ikke helt enkelt for folk flest å få tak i realitetene – hvilke drivkrefter vi må håndtere de økonomiske utfordringene innenfor, både på kort, mellomlang og lang sikt, og hvilke reelle styringsgrep vi har å bruke i en globalisert økonomi.

Manglende vilje til en samfunnsdebatt som forholder seg til de reelle styringsproblemene, og utfordringene i den økonomiske politikken vil heller ikke gjøre det enklere å håndtere det jeg vil kalle for rikdommens utfordringer framover. Til sjuende og sist er det hvordan vi greier å håndtere oljeformuen vår, som kommer til å avgjøre om vi greier å ta vare på verdiskapingen i en konkurranseutsatt sektor og velferden i dette samfunnet.

Jan Tore Sanner (H) [11:54:52]: Et viktig grunnlag for Høyres og Regjeringens politikk er generasjonsansvaret – vårt ansvar for at de som kommer etter oss, får et minst like godt utgangspunkt som det vi selv har fått. Det dreier seg om miljø, og derfor legger vi føre var-prinsippet til grunn. Det dreier seg om kultur, og derfor er vi opptatt av å ivareta kulturarven. Det dreier seg om økonomi og velferd, og derfor er vi opptatt av bærekraftige velferdsordninger, og at vi fører en økonomisk politikk som legger grunnlag for økonomisk vekst.

Det store paradokset her er at partier som er opptatt av å legge føre var-prinsippet til grunn i miljøpolitikken, ikke er det samme når det gjelder den økonomiske politikken. Eller for å sitere Geir Arne Bore, som skrev i Dagsavisen 17. februar:

«Det er merkelig at SV baserer klimapolitikken på at økologien går til helvete og pensjonspolitikken på at økonomien går til himmels.»

Skal vi legge generasjonsansvaret til grunn, må vi være opptatt av hvilke konsekvenser politikken vi fører i dag, får, selvsagt på kort sikt, men også på lang sikt. Vi må også være opptatt av hvilke utfordringer vi står overfor i et lengre perspektiv, og hvilke konsekvenser det må få for dagens politikk. Perspektivmeldingen inviterer oss til en slik debatt, og den viser at uten reformer vil vi stå overfor en finansiell ubalanse på lengre sikt.

Så registrerer jeg at representanten Svein Roald Hansen, og også andre, sier at regjeringspartiene ikke orker å gå inn i den konkrete politikken som må føres for neste periode, som en konsekvens av det som trekkes opp i perspektivmeldingen. Det er jo ikke sant. Realiteten er jo at vår regjering har lagt frem en serie saker som peker inn i neste periode, og som svarer nettopp på de utfordringer som trekkes frem i perspektivmeldingen. Det viser jo at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har samlet seg om en politikk som strekker seg langt ut i neste periode. Det gjelder skattereformen, som har fokus på verdiskaping og stimulerer til arbeid. Det gjelder kunnskapsløftet, som skal sørge for at den enkelte og nasjonen kommer opp i verdensklasse når det gjelder kunnskap. Det gjelder forskningsmeldingen, som legges frem i morgen. Det gjelder pensjonsreformen, som skal stimulere til arbeid og sørge for at vi får velferdsordninger som er i balanse. Og det gjelder vår offensive strategi for modernisering av offentlig sektor. Dette peker fremover, og dette er også svaret på mange av de utfordringene som ligger i perspektivmeldingen.

Mye av debatten fremover, og også i dag, har dreid seg om skatt og velferd. Venstresiden tar feil når man skaper et motsetningsforhold mellom lavere skatt og bedre velferd. Hvis vi ser på den perioden vi nå har regjert, har vi styrket bevilgningene til skole, til helse og til eldreomsorg, samtidig som vi har senket skattene. Det er en politikk vi ønsker å fortsette med.

Det er enkelt for sosialistene i denne debatten å si at i stedet for å gi 20 milliarder kr i skattelettelse skal man bruke det til å styrke velferdsområder. Men dersom vi får et regjeringsskifte, kan ikke Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet hente pengene i Høyres program. Da er man nødt til å sørge for at det enten føres en økonomisk politikk som skaper vekst og dermed et grunnlag for å styrke velferden, eller man må modernisere offentlig sektor, slik at man frigjør ressurser som kan brukes til å styrke velferden eller senke skattene, slik vi også ønsker å gjøre. Problemet her er jo at venstresiden har en økonomisk politikk som gjør at man vil bremse veksten i økonomien, samtidig som man ønsker å stoppe moderniseringen av offentlig sektor. Når vi sier at det er rom for å styrke velferden og for å senke skattene, er jo det fordi vi skaper rom for det i den økonomiske politikken som vi skaper. Det er ikke slik at venstresiden har de samme pengene til disposisjon, for man skaper ikke det samme rommet i økonomien til å styrke velferden, slik vi legger opp til.

Ellers registrerer jeg at representanten Djupedal snakker seg varm om å bygge gode samfunn. Det er da åpenbart et annet samfunn enn det samfunn som FN flere år på rad har kåret til verdens beste land å bo i.

Etter denne debatten kan vi fortsatt konstatere at de tre partiene i det sosialistiske alternativet er grunnleggende uenige om mange av de sentrale områdene som perspektivmeldingen peker på. Det er fortsatt et åpent spørsmål hva dette gode samfunn skal være, annet enn at det åpenbart skal være noe helt annet enn det samfunnet som FN har kåret til verdens beste land.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [12:00:17]: Det som denne debatten og merknadene i innstillingen veldig tydelig understreker, er at det i denne sal finnes to helt fundamentalt forskjellige syn på hva det er som må til for at et lite land skal kunne oppleve en positiv økonomisk utvikling, på hva som skal til for å få positiv næringsutvikling og vekst. På den ene siden har man de borgerlige partiene, som utelukkende legger vekt på mer privat eierskap, uregulerte markeder og lavere skatter som de faktorer som kan skape utvikling og vekst, mens vi på vår side er opptatt av nettopp de faktorene som har gjort Norge til et rikt land: en målrettet og aktiv næringspolitikk, en sterk forskningssatsing og en velutbygd offentlig sektor.

Det er verdt å lytte til World Economic Forum, som rangerer hvilke land som er de mest produktive i verden. World Economic Forum mener ofte noe som vi i SV er dypt uenig i, men når det gjelder spørsmålet om produktivitet, tror jeg ingen kan beskylde den forsamlingen for å være for lite opptatt av det. De har altså sagt at blant de seks mest produktive økonomier i verden er fire nordiske velferdsstater, som har en sterk og velutbygd offentlig sektor og et – i internasjonal sammenheng – høyt skattenivå.

Dette viser nettopp hvor innbilt motsetningen mellom et relativt høyt skattenivå og høy produktivitet er – en motsetning som Høyre trekker fram igjen og igjen i denne debatten. Hvis vi ser på vårt eget lands historie – vår egen situasjon – og landene rundt oss, ser vi at det ikke er noen sammenheng mellom skattesenking og økt vekst, tvert imot. Det er en sammenheng mellom skattesenking og det å skape hull i offentlige finanser, noe som ikke bare gjør det vanskelig å få til velferdsutvikling, men som også gjør det vanskeligere å få til politisk styring, til beste for en god næringsutvikling.

I den internasjonale debatten om skatt er det flere og flere nå som nettopp peker på f.eks. norske og svenske erfaringer, og som legger vekt på hvilke fordeler det er for en økonomi at man styrer en stor del av våre felles ressurser gjennom demokratiet, gjennom fellesskapet. På den måten kan man prioritere de oppgaver som isolert sett – bedriftsøkonomisk sett – ikke lønner seg, men som samfunnsøkonomisk sett er svært lønnsomme, og som skaper grunnlag for økt vekst og økt velferd.

Vi kan som land velge mellom å delta i et kappløp mot bunnen – der vi skal konkurrere med land som har helt andre forutsetninger enn oss – om å være billigst i kampen om internasjonale investeringer og produksjon, og å ha en strategi for å være best innenfor næringer som gir ny utvikling innenfor ny teknologi, og innenfor innovasjoner, slik at vi som samfunn kan fortsette å dra nytte av den velstandsutvikling som ny teknologi og innovasjon skaper.

For å få til dette trenger vi en aktiv næringspolitikk og en aktiv stat. Vi kan ikke – som de borgerlige partiene – lene oss tilbake og tro at det i et lite land er børsen og private investeringer alene som skal kunne skape en slik utvikling. Derfor undergraver skattelettepolitikken ikke bare velferd, men også muligheten for en aktiv næringspolitikk.

Det er forunderlig hvordan Høyre gang på gang i denne debatten understreker at skatteletter også skal gi mer til velferd, istedenfor å være ærlige nok til å si at man står overfor noen valg og noen prioriteringer, og at det som Thatcher og Reagan sa på 1980-tallet om at store skatteletter bare vil gi mer penger i de offentlige kassene, har vist seg å være feil. Det er selvfølgelig like feil nå som det var den gangen.

For øvrig er det også viktig å si at det i merknadene fra de rød-grønne partiene ligger en viktig enighet om en del internasjonale spørsmål, f.eks. om avgifter på valutahandel, på karbon og på våpenhandel. Det sier noe om at det finnes enighet om noen viktige internasjonale perspektiver, som er viktige ikke bare for en liten økonomi som Norge, men også for fattige land andre steder i verden.

Det er interessant å legge merke til at regjeringspartienes egentlig eneste visjon i forhold til internasjonal handelspolitikk handler om framtiden for norsk oppdrettsnæring. Det er et viktig spørsmål, men det er ikke mye å skryte av som bærende perspektiv for de borgerlige partiene – ut fra et lite lands rolle i den internasjonale økonomien.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:05:46]:Vi vet at framtidsberegninger er usikre. Det gjelder økonomiske beregninger og beregninger som gjelder sammensetningen av befolkningen, antatt levealder og generelle utviklingstrekk. Dette sies også i meldingen.

Men mye er også sikkert! Gjennom alle tider har kunnskapsnasjoner klart seg bra. Derfor blir også utdanning og forskning framhevet i perspektivmeldingen som et av de viktigste satsingsområdene for å oppnå økonomisk vekst. Andelen av befolkningen som har formell utdanning, og lengden på utdanningen, har økt over tid. De som nå går inn i arbeidsmarkedet, har helt klart mye mer utdanning enn de som går ut av det. Perspektivmeldingen peker på at jo mer man lærer i det formelle utdanningssystemet, desto bedre blir man i stand til å lære i arbeidslivet. En utvikler læringskompetanse.

Det er en klart positiv sammenheng mellom utviklingen i kompetansenivået og den økonomiske veksten. Så kan en stille seg spørsmål om hva slags type utdanning som har betydning for innovasjon og økonomisk vekst. Vi vet ikke hvilken utdanning som gir størst verdiskaping på lengre sikt, fordi man i slike framskrivinger vil måtte basere seg på usikre antakelser om teknologisk utvikling og global arbeidsfordeling. Men som meldingen peker på, kan fokusering på entreprenørskap i skolen være viktig for framvekst av nye innovasjonsbaserte bedrifter rettet mot det internasjonale markedet.

Tekniske nyvinninger er ofte et resultat av forskning og utvikling, enten internt i bedrifter eller i et samspill med forskningsinstitusjoner. Derfor må vi møte framtiden med økt fokus på utdanning og kompetanse. Det handler om tettere bånd mellom opplæring og næringsliv, og det handler om å skape tro og forventning til utvikling av ny kunnskap og ny kompetanse.

Vi må stimulere til forskning og utvikling gjennom offentlig finansiering av forskningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler. Vi må stimulere til økt forskning i næringslivet gjennom ulike virkemidler, som f.eks. subsidieordninger og skattefradrag. For et lite land som vårt kan det være mye å tjene på å lære av andre, i tillegg til å satse sterkt på egne utviklingsprosjekter. Men en forutsetning for det er at vi har et sterkt forskningsmiljø selv.

Norge har i dag en økonomi som er sterkt preget av våre petroleumsressurser. Men disse ressursene vil etter hvert avta. Derfor er satsing på forskning helt nødvendig for å få fram ideer og næringer som en kan bygge videre på. Større vektlegging av næringsrettet forskning er viktig. Vi må skape en bedre samhandling og tettere kontakt mellom grunnforskning, anvendt forskning, forskerutdanning og næringsliv. En offensiv kunnskapsbasert næringsutvikling forutsetter et slikt aktivt samarbeid. Universitetenes rolle bør utvides slik at universitetenes kunnskap effektivt kan nyttegjøres i næringsutvikling.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å bidra til utviklingen av Norge som kunnskapsnasjon på høyt internasjonalt nivå og sikre en nasjonal styring av høyere utdanning. Vi vil arbeide aktivt for at rammebetingelsene til universitets- og høyskolesektoren forbedres, og vi vil verne om gratisprinsippet i høyere utdanning. Kristelig Folkeparti vil løfte fram de ideelle institusjonene innenfor høyere utdanning som en viktig del av den nasjonale utdanningsstrukturen. Videre vil vi øke forskningen opp til OECD-nivå, og vi vil at offentlige midler skal prioriteres til grunnforskning og næringsrettet forskning.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å stimulere til økt kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter, høyskoler og andre forskningsmiljøer.

I tillegg til å være en viktig faktor for økonomisk vekst kan investeringer i forskning og utdanning bidra direkte til økt velferd. Kunnskapsutvikling har en egenverdi og spiller i tillegg en viktig rolle som grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt og et velfungerende demokrati.

Perspektivmeldingen legger føringer for handling. Den er en hjelp til å forberede seg til morgendagens samfunn. Vi må i dag planlegge for utviklingen av morgendagens kompetansesamfunn. Derfor legger også Regjeringen fram forskningspolitiske prioriteringer i en egen forskningsmelding i morgen. Den vil vise at denne regjeringen legger opp retningen for hvordan Norge skal bli en ledende forskningsnasjon.

Statsråd Per-Kristian Foss [12:10:54]:Norge er i dag et rikt og godt land å bo i. Høy økonomisk vekst har vært det normale i Norge og i andre vestlige land de siste 150 årene. Gjennom denne perioden har Norge beveget seg fra en plass under midten når det gjelder inntekt pr. innbygger i den vestlige verden, til en plass nær toppen. Det er likevel ingen selvfølge at den høye veksten i inntekt og velstand vil fortsette. Det fins flere eksempler historisk sett på land der raskt opparbeidet rikdom basert på ikke-fornybare naturressurser har svekket verdiskapningen. Vi har derfor en utfordring i å sikre et samfunn hvor kvaliteten på den offentlige velferden er god, samtidig som vi må legge til rette for arbeid, nyskapning og vekst.

Perspektivmeldingen er ment å gi oss et grunnlag for handling i dag, slik at vi kan legge grunnlaget for dem som kommer etter oss. Pensjonsreformen er en slik sak. Regjeringen mener det er nødvendig med en reform som trygger fremtidige pensjoner. Selv med Pensjonskommisjonens forslag vil vi doble utgiftene til pensjoner som andel av vår verdiskapning. Vårt forslag innebærer noe mindre vekst i pensjonsutbetalingene, samtidig som vi øker verdiskapningen. Hvis vi utsetter og venter med reformer, må vi senere gå mer radikalt til verks. Dessuten skaper usikkerhet og utrygghet rundt noe så viktig som offentlige pensjoner, et privat marked, og vi kan ikke leve med usikkerhet omkring de offentlige ordningene. Det vil også være uforsvarlig å innrette oss slik at pensjonssystemet – og de offentlige finansene – bare er bærekraftig ved et heldig utfall, f.eks. ved varig eksepsjonelt høye oljepriser.

Jeg registrerer at enkelte partier i salen har som motto å la det skure og gå, vente og se, til problemene melder seg. Jeg har likevel et håp om at det i denne sal er et flertall som vil være med på en reform som kan sikre gode og trygge pensjoner i fremtiden.

I den offentlige debatten har flere pekt på noe så selvfølgelig som at fremtiden er usikker, og at dette også gjelder utviklingen i levealder. Perspektivmeldingen inneholder analyser av utviklingen i norsk økonomi og offentlige finanser for tre ulike befolkningsfremskrivninger fra Statistisk sentralbyrå. Analysene viser betydelige utfordringer for offentlige finanser, uansett hvilken av befolkningsfremskrivningene som legges til grunn. Dersom levealderen øker mye fremover, blir utfordringene imidlertid større enn de ville ha vært dersom levealderen økte lite – selvsagt.

Perspektivmeldingen viser at vi har mye å hente ved å stimulere arbeidsinnsatsen. Vi må rett og slett gjøre det lønnsomt å jobbe. Både skattereformen og pensjonsreformen har dette som mål. I tillegg må vi legge til rette for et arbeidsliv med plass til flere. Flere skal kunne leve av egen inntekt, og færre skal over på trygd.

Vår fremtidige velferd og velstand avhenger av at vi har en vekstkraftig økonomi. Selv om oljevirksomheten har gitt betydelige løft til norsk økonomi de siste årene, utgjør produksjonen i Fastlands-Norge rundt 80 pst. av den samlede verdiskapning. Denne andelen vil øke etter hvert som utvinningen av petroleum gradvis avtar. Det er en hovedutfordring for den økonomiske politikken fremover å sikre vekstevnen nettopp i fastlandsøkonomien.

Evnen til å utvikle og ta i bruk ny teknologi, nye produkter, nye prosesser, nye organisasjons- og arbeidsformer er avgjørende for veksten i verdiskapningen. Den økonomiske politikken i vid forstand må legge til rette for nyskapning, omstilling og effektivisering, både i næringslivet og i offentlig forvaltning.

Arbeidsstyrkens kompetanse er også svært viktig for vekstevnen. Regjeringen gjennomfører derfor nå viktige reformer for å sikre god kvalitet i hele utdanningsløpet.

Regjeringens svar på utfordringene finnes i den daglige politikkutformingen som regjeringspartiene – sammen – har kommet frem til i løpet av denne stortingsperioden. Vi har lagt frem en serie meldinger og forslag på de fleste politikkområder. Alle forslag peker fremover. Blant annet legger vi i morgen frem en melding om en fremtidsrettet forskningspolitikk.

Jeg registrerer imidlertid at de tre partiene som utgjør det sosialistiske regjeringsalternativet, ikke har skrevet seg sammen på sentrale politikkområder i innstillingen fra finanskomiteen. Bakenfor festtalenes høystemte fraser aner vi uenighet i viktige saker. Blant annet er Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet uenige med Arbeiderpartiet om handlingsregelen. Det er kommet tydelig til uttrykk i dagens debatt. Mandatet for pengepolitikken er det heller ikke enighet om. Og jeg må si at det er farlige eksperimenter å basere regjeringsmakt på nettopp uenighet om så viktige spørsmål som dette. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at de tre partiene, mindre enn et halvt år før valget, ikke har gjort noe forsøk på å enes om disse viktige spørsmålene. Når vi dessuten vet at de tre partiene går i hver sin retning med hensyn til EØS-avtalen, WTO-avtalen og forholdet til NATO, er ikke et uttrykk som «kaoskameratene» mer enn en vennlig antydning om realitetene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [12:16:28]: Finansministeren og hans regjering har lagt fram en perspektivmelding som klart synliggjør at det vi kaller generasjonsregnskapet, er i kraftig ubalanse, og vi har hørt at Høyres talsmann i finanspolitikken i dag har omdøpt dette til «generasjonsansvaret».

I finansministerens innlegg i salen her nå var kanskje det mest gledelige – hvis jeg skal lete etter noe hyggelig og positivt – hans vektlegging av arbeidsmarkedet, et inkluderende arbeidsmarked, og at finansministeren la stor vekt på at vi måtte løse de framtidige utfordringene med å sikre at folk faktisk kan være i jobb. Finansministeren sa også at Regjeringens svar på de utfordringene som meldingen beskriver, er den daglige politikken. Det er det som synliggjøres gjennom alle de sakene som denne regjeringen faktisk har fremmet for Stortinget, og den løpende politikk.

Da er mitt spørsmål: Når konsekvensen av Regjeringens politikk er at 100 000 til er støtt ut av arbeidsmarkedet, er finansministeren, i lys av dette, fornøyd med den utviklingen han ser i arbeidsmarkedet?

Statsråd Per-Kristian Foss [12:17:54]: Nei, Regjeringen er ikke fornøyd med det antallet som i dag ikke er med i arbeidsmarkedet. Norge ligger på topplass når det gjelder utstøting av arbeidsmarkedet, i form av sykefravær, i form av uføretrygd, i form av andre ordninger for arbeidsføre som ikke kan delta i arbeidsmarkedet. Derfor har også Regjeringen fremmet en rekke reformer på dette området.

Jeg vil legge til at denne utvikling ikke bare har skjedd under denne regjering. Det er en utvikling som Hill-Marta Solberg har sett under skiftende arbeiderpartiregjeringer i en serie år. Men det understreker enda sterkere behovet for reformer. Vi har gjennomført reform når det gjelder uføretrygd, som etter hvert vil begynne å virke. Regjeringen legger om kort tid frem en stortingsproposisjon om ny arbeids- og velferdsforvaltning som skal samordne ulike offentlige etater – ett sted å gå og en bedre utnyttelse av eksisterende ordninger, med sikte på å bringe folk raskere tilbake i jobb igjen. Jeg kunne nevne eksempler også innenfor skattepolitikkens område som har som mål å gjøre det mer lønnsomt å jobbe. Pensjonsreformen legger jo også til rette for en bedre kombinasjon av tidligpensjon og jobb på si, uten avkorting.

Siv Jensen (FrP) [12:19:21]: Jeg regner med at finansministeren, når vi behandler perspektivmeldingen, også har perspektivet for hvordan han har tenkt å få gjennomslag for politikken. Da er spørsmålet om han tror det er sannsynlig at de sittende regjeringspartier kan fortsette et sak til sak-samarbeid med de sosialistiske partiene, som vil ha brukt hele valgkampen på å bekjempe et ikke-sosialistisk flertall og kjempe for et regjeringsskifte. Og hvis finansministeren ikke tror det er sannsynlig, hvorfor kan ikke da Høyre og regjeringspartiene begynne å erkjenne det alle andre enn regjeringspartiene har gjort, nemlig at de vil være avhengige av et nært og forpliktende samarbeid med Fremskrittspartiet? Jeg synes dette er et spørsmål som de sittende regjeringspartier unnviker å svare på og gjør alt de kan for ikke å måtte forholde seg til, men det er et faktum som alle andre enn regjeringspartiene faktisk ser.

Statsråd Per-Kristian Foss [12:20:36]: Representanten Jensen tok på en meget hyggelig måte opp spørsmålet om denne regjerings fremtid under perspektivmeldingen. Denne perspektivmeldingen strekker seg jo frem til 2060, så jeg synes det var et velplassert sted å ta opp spørsmålet om hva som vil skje etter valget.

Jeg legger til grunn at Fremskrittspartiet fortsatt vil mene at det er bedre med en ikke-sosialistisk regjering enn en sosialistisk regjering, det har iallfall denne debatten og flere andre debatter under denne sesjonen i Stortinget understreket, synes jeg. Hvorvidt Fremskrittspartiet vil være en støttespiller for Regjeringen i alle spørsmål, er jeg derimot noe mer i tvil om. Og tvilen har ikke avtatt ved lesing av denne innstillingen, det må jeg nok si, for et parti som i grunnen avviser alle forsøk på å se 50–60 år frem i tid med å si at regjeringen Gerhardsen i 1957 ikke så at oljeforekomstene ville komme, og at man dessuten kan ha tatt feil enkelte ganger både gjennom 1960- og 1970-tallet, synes jeg er – for å si det forsiktig – noe lettvint. Jeg ser også andre saksområder hvor denne regjering vil være nødt til å søke støtte hos andre partier, f.eks. når det gjelder å privatisere statlige selskaper, hvor Fremskrittspartiet ikke er til å stole på i forhold til sitt program. Men da må vi søke støtte der det er mulig å finne støtte for Regjeringens politikk.

Øystein Djupedal (SV) [12:22:29]: Jeg må si at jeg har en viss forståelse for replikken til representanten Jensen, som har bidratt til at denne regjeringen har sittet gjennom fire år, og som nå blir møtt med den typen overbærende arroganse som statsråden gav uttrykk for i forhold til det samarbeidet som hun faktisk inviterer til. Det betyr at vi i det kommende storting vil ha akkurat den samme uforutsigbarheten som vi har hatt i dette stortinget, en regjering som halter seg framover på et eller annet vis, noen ganger med Fremskrittspartiet, noen ganger med andre – hvis det skulle være så ille at denne regjeringen fikk lov til å fortsette. Vi håper velgerne vil skjønne at den ikke skal det.

Men la meg stille et spørsmål til statsråd Per-Kristian Foss som går på definisjonen av hva som er ansvarlighet – «ansvarlighet» defineres etter hvem som tar ordet i sin munn. Jeg forstår at Regjeringen er veldig klar på at den fører en ansvarlig økonomisk politikk – la meg si det slik at det kan vi sikkert være enig i. Men hvorfor kan man da bruke 100 milliarder mer enn det statsråd Foss selv mener er riktig ut fra handlingsregelen, og fremdeles definere andre som uansvarlige? Eller la meg ta Senterpartiet som et eksempel. De har brukt mer penger i sitt alternative budsjett enn det f.eks. Regjeringen eller SV har gjort. De defineres av Per-Kristian Foss som uansvarlige, mens Foss pengebruk er ansvarlig. Hvordan er den indre logikken i dette?

Statsråd Per-Kristian Foss [12:23:52]: Jeg vil anbefale representanten Djupedal å lese sentralbanksjefens siste årstale. På ett minutt lar den seg ikke repetere, men den har en meget god konklusjon: Regjeringen har fulgt handlingsregelen, og det har gitt som resultat at den økonomisk veksten i Norge er meget god, at antall jobber øker, at ledigheten går ned, og at vi har klart en overgang fra nedgangskonjunktur til oppgangskonjunktur på en bedre måte enn de fleste andre land i Europa. Det viser at det har vært fornuftig å anvende handlingsregelen fleksibelt, slik som foreskrevet i forbindelse med handlingsregelens utforming – også i stortingsinnstillingen.

Jeg skal ikke delta i konkurransen om ansvarlig økonomisk politikk, men jeg registrerer at representanten Djupedal nå i sitt innlegg sa at Regjeringens økonomiske politikk var ansvarlig – og jeg tar imot ros hvor den enn kommer fra. Men jeg vil legge en hovedvekt på min henvisning til sentralbanksjefens tale.

Siden Senterpartiet var nevnt i innlegget, og ikke får ta replikk, vil jeg dog legge vekt på at det som er problemet, er at man i sitt program sier noe helt annet enn det man gjør i forhold til handlingsregelen. Det er et problem når det gjelder logikk og politisk konsistens.

Øystein Djupedal (SV) (fra salen): President – kan jeg få ordet til å oppklare en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Vær så god – Øystein Djupedal, til en åpenbar misforståelse.

Øystein Djupedal (SV) [12:25:25]: Jeg er dessverre nødt til å korrigere finansministeren på et viktig felt. Det sentralbanksjefen sa i sin årstale, var at det nå var mulig å komme tilbake til handlingsregelen. Han fastslo at det tvert imot var brukt for mye penger, han anslo til og med realavkastningen til å være 6 pst., og ikke 4 pst., som handlingsregelen tilsier. Han sa at de økonomiske utsiktene nå framover gjør det mulig å komme tilbake til handlingsregelen.

Presidenten: Ønsker statsråden en kommentar?

Statsråd Per-Kristian Foss [12:25:55]:Svaret er ja – noe så enkelt som det. Regjeringen skriver altså i nasjonalbudsjettet for inneværende år, lagt frem i fjor høst, at de økonomiske utsiktene nå er slik at det i løpet av denne tiårsperioden er mulig gradvis å komme tilbake til handlingsregelens mekaniske anvendelse.

Men da jeg viste til innstillingen om dette spørsmål, der jeg selv i sin tid var saksordfører, var det nettopp fordi innstillingen understreker at handlingsregelen ikke kan brukes slavisk, mekanisk, etter 4 pst., den må ta hensyn til utviklingen i petroleumsformuen, og den må ta hensyn til konjunkturer.

Nå kan vi vel la diskusjonen legges til side om hvorvidt det har vært fornuftig eller ikke, for nå viser resultatene at vi klarte omstillingene fra nedgangskonjunktur til ny økonomisk vekst, kombinert med nedgang i ledighet og økning i sysselsettingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Larssen (H) [12:27:10]: Perspektivmeldingen trekker opp noen av de scenarioene og valgmulighetene vi som samfunn står overfor de neste femti årene. Man skal være forsiktig med å spå om fremtiden. Omstillinger og forandringer går i et kjapt tempo. Noe er imidlertid mindre usikkert enn andre ting, og noen trender trenger man ikke være spåmann for å se. De fleste er vel enige om at det er arbeid og det arbeid kaster av seg, vi skal leve av også i fremtiden. Vi har mye å hente ved å stimulere arbeidsinnsatsen. Vår velstand og vår velferd har vært og er helt avhengig av vår evne til verdiskaping. Vi vet at 80 pst av dagens verdiskaping kommer fra produksjon på land, og at den andelen ikke blir mindre i årene fremover. Da blir en del av hovedutfordringen vår å sikre vekstevnen i økonomien, øke verdiskapingen og sørge for at den kaken vi skal fordele, blir større og ikke mindre.

Vi må utvikle og ta i bruk ny teknologi, nye produkter, nye organisasjons- og arbeidsformer. Vi må stimulere arbeidstilbudet for en godt utdannet arbeidsstyrke. Vi må gjøre det lønnsomt å arbeide og gi vårt næringsliv rammebetingelser som gjør at det kan hevde seg i den internasjonale konkurransen.

Dette arbeidet har Regjeringen i aller høyeste grad startet på – med kunnskapsløftet i skolen, med forskningsmeldingen, som kommer i morgen, med et mer rettferdig skattesystem, som stimulerer til arbeid og arbeidsplasser, med større fleksibilitet i arbeidsmarkedet, bl.a. gjennom midlertidige ansettelser. Vi har ført en stram finanspolitikk, slik at vi har konkurransedyktig rente- og kronekurs. Vi har lagt frem forslag om en pensjonsreform som bygger opp under arbeidslinjen om å modernisere offentlig sektor.

Samtidig som vi søker å øke den kaken vi skal fordele, må vi også se om vi fordeler godene riktig, f.eks. mellom nåværende og kommende generasjoner. Vi må stille spørsmålet om vår generasjon kan tillate seg et forbruk som det ikke er grunn til å regne med at vår økonomi vil tillate for kommende generasjoner. Hver generasjon bør overlate den kommende generasjon et rikere og mer bærekraftig samfunn. Derfor er det viktig med et mer bærekraftig pensjonssystem og et oljefond som blir et pensjonsfond som kan vare. Det er synd at ikke alle ser ut til å mene det samme, f.eks. Senterpartiet, hvis nye slagord ser ut til å være: Ta hele oljefondet i bruk – nå.

Sosialistene har i perspektivmeldingen skrevet seg sammen på noen områder, og alle de områdene handler om hvordan bruke mer offentlige penger. Alt og alle skal få mer, unntatt de aller rikeste, som har aller mest fra før. De sier jo selv i innstillingen til perspektivmeldingen:

«Brede og gode velferdsordninger for alle forutsetter en offentlig sektor av betydelig omfang.»

Her er vi nok ved kjernen i forskjellen på høstens to regjeringsalternativer: hvilken retning samfunnet skal ta, hvor stor den offentlige sektor skal være, og hvor mye staten skal bestemme. Vi har altså ulik tro på menneskene.

Jeg vil påstå at sosialistene oser av mistillit mot enkeltmennesket. De tror ikke man kan behandle de pengene man selv har tjent, på en fornuftig måte, derfor ønsker de å ta mest mulig fra en i skatt. De hevder at man ødelegger den offentlige skolen hvis man har lyst til å gå på en videregående skole som ikke er den som ligger nærmest, og de hevder av man raserer den offentlige skolen hvis man er så dum at man i tillegg velger en som er privat. Derfor skal man ikke få lov til det. Og trenger man pleie og hjelp i hjemmet som eldre, er man for gammel til å velge hvem som skal stelle for en. Kanskje man ville velge en som de mener ikke er god nok for en. Og har man barn, vet man i hvert fall ikke sitt og sitt barns beste. Sosialistene mener at kontantstøtte ikke er bra, og derfor er det best å fjerne den. Da slipper man også å velge.

Slik kunne jeg fortsette. Det handler om retning, og det handler om perspektiver for samfunnsutviklingen fremover. Høyre og regjeringspartiene har én retning, sosialistene en annen. Vi tror på menneskene. Vi tror det enkelte mennesket kan foreta fornuftige valg, valg som gagner en selv – de nærmeste, arbeidsplassen, bedriften og samfunnet som helhet. Vi tror ikke at staten alltid vet hva som er best for den enkelte.

Til høsten velger vi retning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 1905)