Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe, 5 minutter til hver av de uavhengige representantene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:03:28]: (ordfører for saken): Saken vi behandler, er et forslag fra representantene Rolf Reikvam, Lena Jensen, Karin Andersen og Sigbjørn Molvik om å lovfeste at fylkeskommunene skal tilby opplæring etter modellen «Skole på arbeidsplass».

Komiteen går ikke inn for lovfesting av én modell, men mener forslagstillerne med sitt forslag fokuserer på viktige sider i videregående opplæring. Flertallet, som består av komiteen bortsett fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, drøfter i innstillingen den problematikk som gjelder tilrettelegging i videregående opplæring.

Nesten 90 pst. av elevene som går ut av ungdomsskolen, starter et utdanningsløp i videregående skole. Kravene i et stadig mer avansert arbeidsliv øker behovet for formell kompetanse. Når 23,7 pst. av elevene avbrøt videregående opplæring i skoleåret 2003-2004, er det nødvendig å se på om tilretteleggingen av opplæringen kan bedres slik at flere elever kan nå fram til en sluttkompetanse. Vi vet at utdanning er viktig for arbeidssøkende, og at unge uten utdanning har store vansker med å skaffe seg jobb.

Flertallet understreker at fylkeskommunene som ansvarlig myndighet for å gi alle elever et opplæringstilbud, har stor frihet i valg av modell for å lage individuelle opplæringsplaner fram mot kompetanse som lærekandidat eller fagbrev. Hvor stor del av opplæringen som finner sted på arbeidsplassen, vil variere ut fra individuelle opplæringsplaner. Gjennom å utarbeide individuelle opplæringsplaner vil en kunne tilby ulike kombinasjoner av opplæring helt eller delvis på en arbeidsplass. Det som imidlertid er viktig, er å foreta en grundig vurdering av hver enkelt elev for å avgjøre hva som er det beste utdanningsløpet som kan føre fram til sluttkompetanse.

Tilbudet og kvaliteten på opplæringen som skal foregå på arbeidsplassen, er også avhengig av at skolene har bedrifter å samarbeide med som både er i stand til og villig til å påta seg oppgaven.

Flertallet understreker at Aetat er en viktig samarbeidspartner for å gi arbeidsledige ungdommer som ikke har fullført videregående opplæring, et tilbud om opplæring fram til sluttkompetanse. Flertallet understreker at trekantsamarbeidet mellom hjemstedskommune, fylkeskommune og Aetat er godt etablert i de fleste fylker, men at dette samarbeidet er avhengig av at Aetat har økonomiske rammer til å følge opp dette arbeidet tilfredsstillende.

Så vil jeg vise til statsrådens kommentar til dokumentet, der hun sier hun vil vurdere ulike måter fylkeskommunene kan gjøres kjent med «Skole på arbeidsplass» og andre opplæringsmodeller på. Flertallet er enig i dette og understreker at det er viktig at departementet tar initiativ overfor fylkeskommunene og partene i næringslivet slik at de kan engasjere seg i opplæringsmodellen «Skole på arbeidsplass» og tilsvarende opplæringsmodeller, og at det kan bli et tilbud for elever med behov for et alternativt opplæringsløp, og for arbeidsledige som mangler formell kompetanse. Jeg vil derfor be statsråden si litt mer om hvordan hun tenker seg at departementet kan bistå fylkeskommunene slik at det pedagogiske mangfoldet som preger noen fylkeskommuner på dette området, kan hjelpe andre til å tilrettelegge utdanningsløp som fører fram til sluttkompetanse.

Vidar Bjørnstad (A) [10:07:30]: Fullføring av videregående opplæring er viktig for senere arbeids- og utdanningsløp. De som slutter, går i veldig stor grad til ledighet. Det er et for stort frafall, og det er størst innen yrkesfaglig opplæring. Det er et alvorlig problem, som vi må ta tak i, ikke bare på lokalt nivå, men også fra Stortingets side og fra statlig hold. Vi må rett og slett sikre et utdanningsløp og fullføring av videregående opplæring som gir sluttkompetanse.

Det er flere innsatser som kan påpekes. I forbindelse med St.meld. nr. 30 for 2003-2004 drøftet vi bl.a. bedre rådgivning og hvordan man sikrer brede løp innenfor videregående opplæring. Her er det lagt større vekt på praksisrettet opplæring. For egen del vil jeg si at selv om dette området gjelder videregående opplæring, kunne en god del på ungdomstrinnet inkluderes i tankegangen rundt praksis på arbeidsplass.

Det er i dag stor frihet for fylkeskommunen til å organisere slike opplæringsløp, og det skjer mange steder. Etter min oppfatning skjer det likevel i for lite omfang og for lite systematisk at man skreddersyr opplæring og opplegg etter individuell vurdering. Vi innser selvsagt at det er store variasjoner i mulighetene til å få til slike opplæringsløp, da det er ulike muligheter for fylkeskommunen i forhold til lokalt næringsliv og samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Men det er mange gode eksempler, og vi må iallfall sørge for at de gode eksemplene spres.

I innstillingen retter vi en mild henstilling til departementet om å ta initiativ overfor fylkeskommunene og arbeidslivets parter slik at gode opplæringsmodeller kan bli et tilbud for elever med behov for yrkesrettet opplæringsløp, og jeg vil også legge til: til arbeidsledige uten formell kompetanse. Dette er det enighet om i komiteen.

Er det så noe som skiller? Ja, jeg vil iallfall antyde at det er en viss ansvarsfraskrivelse fra regjeringspartienes side når man henviser til fylkeskommunens ansvar og frihet i dag, og at den friheten og det ansvaret bør respekteres. Nå er det ikke enestående på dette området at man mener at dette bare er et lokalt ansvar, noe som må løses lokalt. Men vi mener at også staten, og faktisk i utgangspunktet staten og Stortinget, bør ha hovedansvar for å sikre og utvikle modeller i samarbeid med fylkeskommune og næringsliv for slik å sørge for at unge får en sluttkompetanse, og hindre det store frafallet vi ser i videregående opplæring i dag.

Etter flere innspill er det også en sak som uroer meg litt. Det gjelder yrkesretting av fellesfag i yrkesforberedende utdanningsprogram. Det er mange innspill til oss som går på at en med de nye læreplanene vanskeliggjør yrkesretting og bidrar til at yrkesretting får mindre betydning. Nå vet vi at det er en diskusjon om hvorvidt yrkesretting er en metode eller om det er utvalg av lærestoff, men etter min oppfatning betyr yrkesretting faktisk at man må tilrettelegge stoffet ut fra de ulike yrkesfaglige utdanningsprogrammene, som må gjenspeile seg i noen retningslinjer fra sentralt hold og kanskje helst i læreplanen. Jeg håper ikke at dette er et utslag av den mal som Regjeringen ønsker å legge i forhold til økt krav om studiekompetanse og en akademisering av yrkesfaglig utdanningsprogram. Det er viktig for oss å understreke at yrkesretting er noe som mange kan ha god nytte av, men det må da faktisk skje en yrkesretting i forhold til ulike utdanningsprogram. Det er viktig rett og slett for at mange skal lykkes i videregående opplæring og få en sluttkompetanse som de kan bruke i videre utdanning eller arbeidsliv.

Søren Fredrik Voie (H) [10:12:08]: Dokument nr. 8-forslaget fra SV om å lovfeste at fylkeskommunene skal tilby opplæring etter modellen «Skole på arbeidsplass», er etter Høyres mening et underlig forslag, og har etter hva jeg forstår, gjennomgått en litt spesiell behandling i komiteen også.

Det kan faktisk virke som om forslagsstillerne er imot sitt eget forslag, siden det ikke blir fremmet i den innstillingen vi nå har til behandling, og etter hva jeg forstår, heller ikke vil bli fremmet under behandlingen i Stortinget.

Hva man da ønsker å oppnå, er rimelig usikkert. Men det ser faktisk ut til gjennom den flertallsinnstillingen som nå foreligger, at også SV etter hvert er blitt rimelig fornøyd med hvordan Regjeringen og statsråden ivaretar utfordringene med differensiert og tilpasset opplæring også innenfor fagutdanningens område.

Høyre har helt siden innføringen av Reform 94 uttrykt bekymring for det økte teoripresset i yrkesopplæringen og den manglende fleksibilitet som har vært praktisert for å hindre at noen elever blir stengt ute fra yrkesopplæring. Det er ingen tvil om at den generelle teorimengden ble økt i yrkesopplæringen som følge av Reform 94. Det var svært gledelig at Regjeringen i 2003 med bakgrunn i et stortingsvedtak tok initiativet til en lovendring, som gir elever mulighet til å ta hele sin yrkesopplæring i bedrift. Dette er helt i tråd med det Høyre lenge har ønsket og arbeidet for. Høyre er også positiv til prosjektet «Skole på arbeidsplass», som er et tilbud utarbeidet av entreprenørbedrifter i samarbeid med Aetat. Dette tilbudet er rettet mot arbeidsledige uten fullført videregående opplæring. Det er et bevis på at det finnes flere modeller for å gi personer med ulike forutsetninger mulighet til å fullføre videregående opplæring og til å få en fagutdanning.

Høyre er ikke redd for at ulike modeller prøves ut og settes i system, snarere tvert imot. Statsråden understreker i sitt brev til komiteen at fylkeskommunen har en stor metodefrihet i alternative løp fram mot fag- og svennebrev. Dette er helt i tråd med Høyres intensjoner i skolereformen Kunnskapsløftet, der metodefrihet er et vesentlig og bærende element.

Høyre, og for så vidt resten av komiteen, kan derfor ikke støtte SV i at én modell skal lovfestes, mens andre ikke. På den andre siden er Høyre opptatt av at ulike modeller og ulike utdanningsmetoder utprøves og settes i system i de ulike fylker, og at erfaringene fra disse spres ut til alle skoleeierne i landet. På den måten sikrer man at skolene lærer av hverandre til beste for enkeltelevene og for skolemiljøene totalt sett.

Høyre er derfor tilfreds med at statsråden varsler at hun vil gjøre prosjektet «Skole på arbeidsplass» og andre initiativ kjent for fylkeskommunene på egnet måte. Nå har jo allerede saksordføreren bedt statsråden utdype hvordan hun har tenkt seg at dette skal finne sted. Med en slik erfarings- og kunnskapsspredning vil fylkeskommunene ha full anledning til å gjennomføre løsninger som passer for de ulike fylker, for den ulike skoleeier, for den enkelte skole, det enkelte lokalsamfunn, men framfor alt løsninger som passer for den enkelte elev.

Det er en samlet komite som ser positivt på at skole og skoleeiere skal ha metodefrihet i undervisningen. For Høyre er det et viktig prinsipp at storting og regjering setter konkrete læringsmål og etablerer systemer for å synliggjøre og følge opp resultater og kvalitet.

Det er mye god kompetanse på den enkelte skole, og det er de enkelte lærere som kjenner sine elever best. Da er det også de som kan velge den undervisningsmetode og den organisatoriske løsning som fører til det beste resultat for den enkelte elev.

Lærerne har mulighet til å bruke de metodene de mener er best for å gi elevene et godt læringsutbytte. Tiden med sentrale metodepålegg må være forbi. Det vil Høyre søke å bidra til også i neste stortingsperiode.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Sortevik (FrP) [10:16:51]: Forslaget fra SV-representantene Rolf Reikvam, Lena Jensen, Karin Andersen og Sigbjørn Molvik går ut på å lovfeste at fylkeskommunene skal tilby opplæring etter modellen «Skole på arbeidsplass». Det vil ikke Fremskrittspartiet. Det viser seg faktisk at det vil heller ikke forslagsstillerne.

Fremskrittspartiet vil derimot benytte anledningen til å peke på at fylkeskommunen er noe vi bør kvitte oss med så snart som råd er. Fremskrittspartiet vil også benytte anledningen til å minne om den friskoleloven som nå er innført, og som har medført en gledelig stor tilstrømning av nye søknader om å drive videregående skole i konkurranse nettopp med fylkeskommunens til nå eksisterende skolemonopol. For Fremskrittspartiet blir det derfor dobbelt galt å tilføre tidligere monopolist nye spesielle oppgaver.

Derimot blir det etter Fremskrittspartiets mening en god anledning til å fremme forslag om at alle frittstående skoler får 100 pst. finansiering, altså full likestilling i finansiering og full likebehandling av elever i grunnutdanning i Norge, slik det er i Sverige. For Fremskrittspartiet inkluderer også en slik likebehandling en felles opplæringslov for alle elever, slik det også er i Sverige.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets to forslag som er inntatt i innstillingen, og kan vel oppsummere med å si at hvis vi ønsker mangfold i tilbudet – og det har jo flere av de foregående talere understreket at man gjør – så må vi altså sikre at det blir lik finansiering for alle tilbud, og at det blir full valgfrihet for alle elever.

Også Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for en oppgradert og forsterket yrkesrettet utdanning. I en slik forsterket yrkesrettet utdanning inngår valgmuligheter med både kortere varighet enn tre år og mer praktisk innhold på arbeidsplassen enn dagens hovedinnretning. Fri skoleetablering vil altså etter Fremskrittspartiets mening kunne legge til rette for en større variasjon i tilbudet også til de elever som etterspør praktisk rettet yrkesutdanning på videregående skoles nivå. Da er det altså slik at vår finansieringsmodell gir god mulighet for å utvikle slike tilbud, ikke minst når en elev som søker tilpasset yrkesrettet utdanning, kan være sikret full finansiering med på veien, også når eleven søker slik godkjent utdanning, tilbudt av andre enn fylkeskommunen. Hvem som tilbyr, kan umulig være viktig, derimot er det viktig at de som etterspør slik utdanning, får et variert tilbud og sikres full valgfrihet.

Også Fremskrittspartiet vil uttrykke støtte til initiativ fra departementet som kan gi elever i videregående skole et alternativt opplæringsløp etter modellen «Skole på arbeidsplass» for arbeidsledige som mangler formell kompetanse.

Vi forutsetter at partene i arbeidslivet oppfordres til å delta på ulike måter. Det har vært ulikt med erfaringer underveis i så måte. Men uten at jeg skal drive etterprosedering, finner jeg det naturlig å nevne at en av de store aktørene på dette området var skolen Minerva, som ikke lenger opererer.

La meg til slutt understreke at også Fremskrittspartiet forutsetter at nye læreplaner for yrkesrettede fag som er under utvikling, blir tydelig yrkesrettet med tydelig praktisk innhold.

Presidenten: Representanten Arne Sortevik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Rolf Reikvam (SV) [10:20:52]: (komiteens leder): Det er litt skuffende å registrere at Fremskrittspartiet i stedet for å ta fatt i de viktige problemstillingene som reises, bruker dette til et angrep på fylkeskommunen. Det kan de godt gjøre. Men dette er en altfor viktig sak til å bli brukt til et angrep på fylkeskommunen. Dessuten reagerer jeg litt også på Høyre, som gjør dette til et metodisk problem. Dette er ikke et metodisk problem. Det er ikke det vi snakker om her. Her snakker vi om en måte å organisere videregående opplæring på, om alternative organisasjonsformer. Det er det vi snakker om, ikke et metodeopplegg for de ulike undervisningene.

Vi har i den siste rapporten fra NIFU STEP fått nye tall som gjelder bortvalg i videregående skole. NIFU STEP har fulgt ca. 10 000 elever fra høsten 2002 og sett på hvor disse elevene var høsten 2004, dvs. to og et halvt år etter at de startet utdanningen. De sier at det er grunn til bekymring. For mange velger videregående skole bort. Dette gjelder spesielt mekaniske fag, hotell- og næringsmiddelfag – nesten hver tredje elev i hotell- og næringsmiddelfag velger dette bort to og et halvt år etter at de har startet på opplæringen – byggfagene og trearbeidsfagene, som merker spesielt dette med bortvalg. Vi ser også at ved overgangen fra VK I – etter to år på skole – og til elevene skal tegne lærekontrakt, er det veldig mange som faller ut eller velger dette bort. Det er grunn til å tro at dette skyldes vanskene med å få lærekontrakt. Vi har altså en utfordring i å skaffe nok læreplasser til elever som er ferdig med VK I. En kunne kanskje vurdere å lovfeste retten til læreplass, på samme måte som en har lovfestet retten til skoleplass. For dem som velger bort skolen underveis – og altså ikke ved overgangen til VK I/VK II/VK I i lære – er svaret alternative opplæringsløp.

Stortinget har vedtatt 2+2-modellen – det er vi som har sagt at hovedmodellen er 2+2. Vi har dessuten sagt at det skal være enklere å velge alternative løp. Også jeg vil gi ros til statsråden for at hun fremmet forslag om dette – etter at SV hadde lagt fram sitt Dokument nr. 8-forslag og pålagt statsråden å komme tilbake med et forslag om å endre loven. Det er bra. Stortinget har også vedtatt at det skal være noe vi kaller lærekandidat, et nivå under fullført fagbrev. Alt dette har Stortinget vedtatt – Stortinget har sagt at dette skal være et tilbud, dette skal være løp. Dermed kan vi også si noe om «Skole på arbeidsplass». Vi har muligheten til å gi føringer hvis vi ønsker. På samme måte som vi vedtar hovedmodell, alternative løp, lærekandidat osv., kan vi også være med og gi sterke og tydelige føringer overfor resten av skoleverket.

Vi er veldig gode til å evaluere her i landet. Vi evaluerer opp ad stolper og ned ad vegger – det finnes evalueringsrapporter overalt. Men vår vilje og evne til å lære av evalueringsrapportene er veldig begrenset. Det foreligger en evalueringsrapport om prosjektet «Skole på arbeidsplass». SINTEF har avgitt den, og deres føringer og anbefalinger er klare: De sier at dette er en modell, en måte å organisere opplæringen på som ikke bare bør omfatte dem som er arbeidsledige – som den er utviklet for – dette er noe en bør prøve å innføre i resten av skoleverket.

Jeg erkjenner at det å lovfeste dette kan være problematisk – det har vi sagt at det tar vi til oss. Men det å gi sterke og tydelige føringer overfor fylkeskommunene om at dette er en modell, dette er en måte å organisere opplæringen på, som sannsynligvis vil gjøre flere i stand til å fullføre utdanningen, det kan bidra til å redusere bortvalget. Og det er jo det som er målet vårt. Hensikten med å ha ulike alternative løp er jo nettopp at flest mulig skal lykkes, at flest mulig skal komme igjennom.

Når vi har et problem med et så stort bortvalg, burde vi være klare og tydelige på å gi sterke føringer overfor fylkeskommunene om at dette er en måte å organisere på. Dette er et godt tilbud. Erfaringene er gode. SINTEF, som har evaluert det, anbefaler det og sier at dette også bør gjelde dem som skal ha et ordinært opplæringsløp – ikke bare, som nå, dem som er arbeidsledige – i samarbeid mellom Aetat, skole og arbeidsplass.

Det var dette vi ønsket, og jeg skulle ønske at vi kunne være enda tydeligere på å gi disse føringene.

Elsa Skarbøvik (KrF) [10:26:24]:  Saksordføreren har gitt en grei framstilling av hva denne saken dreier seg om.

Jeg vil her understreke at for Kristelig Folkeparti er det viktig at den videregående skolen kan tilby elevene både en praktisk og en teoretisk opplæring, og at fylkeskommunene har stor frihet til å velge hvilke modeller for opplæring de ønsker – også det å samarbeide med bedrifter. Elevene har ulike behov, og modellen «Skole på arbeidsplass» viser seg å passe for noen elever, og skolen som arbeidsplass passer for andre. Den metodefriheten som fylkeskommunene har, er det viktig å understreke. Det ligger ingen ansvarsfraskrivelse fra regjeringspartiene i dette, for med frihet følger ansvar.

Når vi ser av undersøkelser at en god del av elevene slutter underveis i opplæringsløpet, bør en spørre seg om noe annet bør gjøres. Vi vet at det har stor betydning å kunne vise til en opplæring som er avsluttet med formell kompetanse, for å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er viktig at så mange som mulig klarer å fullføre videregående opplæring med studie- eller yrkeskompetanse, og at de har et vitnemål eller et fagbrev å vise til.

NIFU har skrevet en rapport om prosjektet «Bortvalg og prestasjoner» fra 2004 – som også representanten Reikvam viste til – der man har fulgt 9 800 ungdommer ut av grunnskolen og gjennom videregående opplæring. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med utdanningsetatene i Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Buskerud, Telemark og Vestfold, og jeg vil gjerne sitere følgende fra de oppsummerende kommentarer i denne rapporten:

«Det som fremstår som svært tydelig i våre analyser er den meget store betydning elevenes bakgrunn har; hvilke forhold har de vokst opp under og hvilke påvirkninger har de blitt utsatt for i familien. Vi har funnet at det å vokse opp med begge foreldrene til stede, at foreldrene har høyere utdanning og at de er opptatt av utdanning er forhold som i stor grad øker sjansen for at elevene forblir innenfor utdanningssystemet og også for at de gjør det bra.»

Videre:

«I tillegg til den store betydningen av elevenes bakgrunn, er det også noen forhold knyttet til elevene innenfor utdanningssystemet som har betydning både på prestasjoner og bortvalg. Forhold med betydning er stort sett knyttet til elevens egne handlinger som elev ... eller elevens vurdering av seg selv.»

Det heter videre i rapporten:

«Vi mener at en strategi hvor man forsøker både å kompensere for manglende forutsetninger knyttet til bakgrunnsforhold ... og å forsøke å sette i verk noen tiltak i forhold til elever der man ser at varsellampene blinker. Ikke alle varsellamper er like lette å se, men når elevene har stort fravær er det et tydelig signal om at her må noe gjøres for at ikke neste steg skal være bortvalg. Også andre tegn på at elevene ikke mestrer skolen faglig og sosialt bør lærere og skole klare å fange opp for så å iverksette tiltak som gjør at elevene blir.»

Dette er det viktig å ta på alvor og sende videre ut i skolesystemet. Prosjektet «Skole på byggeplass» blir derfor et nyttig verktøy her. SINTEF-forskere har evaluert kurset, og evalueringen viser at den pedagogiske modellen oppfattes som nyttig av deltakerne. Kurset gir mulighet for fullverdig utdanning for grupper som ikke mestrer tradisjonell skolebasert utdanning. Jeg ser det derfor som svært positivt at statsråden vil gjøre dette kjent videre i skolesystemet.

Jeg viser også til St.meld. nr. 30 for 2003-2004, der vi behandlet noe tilsvarende.

Statsråd Kristin Clemet [10:30:42]:La meg komme med noen kommentarer og svar på spørsmål som har blitt reist, bl.a. av representanten Skjælaaen.

For det første vil jeg om prosjektet «Skole på byggeplass» si at jeg synes den modellen er veldig god, så langt jeg kan bedømme, og den er også evaluert som god. Jeg skal komme litt tilbake til det.

Når det gjelder progresjon, frafall, bortvalg osv. i videregående opplæring, som har blitt berørt her i dag, er situasjonen at det i Norge er gjort få undersøkelser om dette. Nå foreligger det en undersøkelse fra NIFU STEP, som det er blitt vist til, og den er den første i sitt slag. Men i forhold til å kunne følge dette på en bedre måte i fremtiden viser jeg bl.a. til vårt nye nasjonale kvalitetsvurderingssystem, der dette med gjennomføringsgrad i videregående opplæring er et sentralt element, som betyr at vi i fremtiden kan få mer systematisert og løpende informasjon om dette viktige feltet.

Når det gjelder antall avbrudd, fravalg og frafall – hva man enn måtte kalle det, man har valgt å kalle det noe annet enn frafall – er det grunn til å legge vekt på at en meget høy andel av elevene i Norge, nesten 90 pst. hvis jeg husker riktig, fortsatt er i videregående opplæring etter tre år. Mange av dem som faller fra, har valgt å komme tilbake – det må vi huske på at det er en del som gjør. Når det gjelder dem som er borte for godt, så å si, er det noen som befinner seg vel, f.eks. i en jobbsituasjon, men noen har faktisk gått ut i arbeidsledighet. Det er vel et tegn på at det er en del frafall som ikke er heldig. Det er om å gjøre å forebygge den typen frafall, og i den grad noen har falt fra, at vi greier å gjøre noe med det.

Det er helt riktig, som representanten Reikvam var inne på her, at det er forskjeller mellom ulike retninger, og at det er størst bekymring knyttet til en del av yrkesfagene. Så jeg er enig i en del av de beskrivelsene som er gitt om dette.

Vi har satt i verk mange tiltak og skal sette i gang ytterligere tiltak for å gjøre noe med dette. Jeg nevner rådgivningsvirksomheten, som vi ønsker å forbedre. Jeg nevner introduksjonen av programfag på ungdomstrinnet, som gjør at man kanskje lettere kan foreta sikre valg. Jeg nevner ny struktur i videregående opplæring, som innebærer at man også skal få kontakt med det praktiske i et yrkesfag allerede det første året. Jeg nevner at Regjeringen har fremmet forslag om å utvide retten til videregående opplæring til og med det året man fyller 24 år. Jeg nevner at Regjeringen har satt i gang et eget frafallsprosjekt, først i noen fylker, hvor erfaringene skal spres til andre fylker. Og jeg nevner det som flere har vært inne på her, muligheten for å velge ulike modeller for å imøtekomme ulike elevers og lærlingers behov – to pluss to-modellen, bedrift først, hele opplæringen i bedrift og andre modeller. «Skole på byggeplass» er et kreativt eksempel.

I forhold til dette med lovfesting har vi lagt vekt på at det ikke er noe verken i opplæringsloven eller i lov om arbeidsmarkedstjenester som hindrer denne typen tiltak i dag. Jeg tror hovedutfordringen er knyttet til å få til samarbeid og samhandling mellom ulike etater, og kulturer i ulike etater, og få det til å fungere i offentlig sektor. Det kan gjelde både på lokalt nivå, på regionalt nivå og på statlig nivå.

Jeg kan si at jeg på statlig nivå har tatt initiativ til et nærmere samarbeid mellom Utdannings- og forskningsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet, nettopp for å vurdere hvorledes vi kan få til et bedre samspill mellom arbeidsmarkedspolitikken og utdanningspolitikken på sentralt nivå, som også kan ha effekt på regionalt og lokalt nivå. Det utredningsarbeidet er ikke helt ferdig.

Så til hvordan vi kan spre lokale eksempler. Det finnes en rekke metoder for det. Det foregår et løpende arbeid i regi av Utdanningsdirektoratet når det gjelder erfaringsspredning og kunnskapsspredning. Nettstedet Skoleporten.no, hvor man kan gå inn og se på lokale eksempler, altså fra virkeligheten, er faktisk et av de mest populære stedene. Vi har allerede hatt en presentasjon av «Skole på byggeplass» og evaluering av «Skole på byggeplass» i Regjeringens Forum for kompetanse og arbeidsliv, der også kommunesektoren er representert. Vi har ikke bare demonstrasjonsskoler, men også demonstrasjonsbedrifter. Jeg nevner også at Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å utvikle en egen kvalitetsutviklingsstrategi når det gjelder fag og yrkesopplæring – for å nevne noe. Jeg mener altså at det foreligger en rekke muligheter for å spre erfaringer knyttet til dette gode eksemplet.

Akkurat når det gjelder læreplanene, som også ble berørt av representanten Bjørnstad, vil jeg vise til at de ikke er endelig fastsatt. Det er et arbeid på gang, men det som er mitt helt definitive inntrykk, er at samarbeidet mellom partene i arbeidslivet når det gjelder yrkesfag, for tiden er meget godt, og det er all mulig grunn til å tro at vi skal kunne komme frem til noe bra. Det er i og for seg godt at alle typer innvendinger eller mistanker som man har underveis, kommer frem, for da er det mulig for departementet å ta hensyn til dette i det videre arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arne Sortevik (FrP) [10:36:01]:Statsråden refererte selv til Ot.prp. nr. 57 for 2004-2005, som vi har til behandling i komiteen, hvor det bl.a. ligger forslag om å utvide retten til å få videregående utdanning til og med det året man fyller 24 år. Verken statsråden eller jeg skal forskuttere det. Men sett at vi utvider den retten, blir det ikke da viktig også å ha tiltak som sørger for at det blir et mangeartet tilbud, at det utvikles mange tilbud til dem som faller fra, slik at de innenfor den utvidede retten får et godt, mangeartet og variert tilbud som gjør det fristende å komme tilbake? Blir det ikke da også viktig å ha en god dialog, ikke bare med etater, men med næringslivets organisasjoner og store bedrifter, slik at man også kan utvikle et praktisk rettet tilbud for å få tilbake dem som tidligere har hoppet av på veien i sin videregående utdanning?

Statsråd Kristin Clemet [10:37:10]:Dette er jeg helt enig i. Jeg mener at vi har en god dialog med partene i arbeidslivet, dels institusjonalisert og dels mer uformelt. Vi har selvfølgelig en god dialog med kommunesektoren. Jeg vil nevne at Regjeringen faktisk har et eget Forum for kompetanse og arbeidsliv. Det gikk under et litt annet navn, tror jeg, under tidligere statsråd Lilletun. Så lå det nede en periode under den forrige regjering, og vi opprettet det igjen. Der sitter alle representanter for sentrale utdanningsmyndigheter og arbeidslivets organisasjoner og andre, nettopp for å drøfte typer av fellestiltak. Og dette med kontakten med arbeidslivet og «Skole på byggeplass» er et prosjekt som har vært presentert i detalj overfor dette forumet, nettopp for at vi skal kunne spre også erfaringer på den måten. Men alle gode ideer og forslag til hvordan vi kan utvikle dialogen og spre erfaring og kunnskap om å gi god og individuelt tilpasset opplæring til alle i dette land, mottas med takk. Jeg vil si at det nærmest er et grunntrekk ved vår utdanningspolitikk at vi ønsker å spre gode erfaringer.

Rolf Reikvam (SV) [10:38:30]: Det skal være tillatt å velge skolen bort for perioder. Og det er riktig som statsråden sier, at mange som velger bort skolen, velger den tilbake igjen etter en viss periode. Og det skal det være tillatt å gjøre – kjære vene, vi skal ikke ha en skole hvor alle skal presses til å gjøre akkurat dette på fire år eller på tre år, her skal det være rom for å nå fram på ulike måter, og bruke ulik tid på å nå fram. Men hvis bortvalget skyldes at elever ikke finner seg til rette i skolen, at de rett og slett sliter med den måten man organiserer opplæringen på, så har vi et problem. Og det ønsker vi ikke. Jeg tror vi kan være enige om at vi ikke ønsker at elever velger bort skolen fordi skolen ikke fungerer på en god måte for dem. Dermed er det fryktelig viktig at vi klarer å utvikle ulike tilbud og nye tilbud. Og der er «Skole på byggeplass» et slikt tilbud som jeg inderlig ønsker at statsråden vil være sterk og klar på i forhold til fylkeskommunene, at dette er noe som en burde prøve å få til sammen med det lokale næringsliv, slik at det kan være et reelt alternativ for elever som trenger denne måten å organisere opplæringen på.

Statsråd Kristin Clemet [10:39:49]: I denne debatten er det bare solskinn, for jeg er enig i alt dette også. Jeg er faktisk enig i at «Skole på byggeplass» er et veldig godt prosjekt. Jeg tar det inn som et eksempel i det samarbeidet vi nå også har på sentralt nivå om å bedre samarbeidet mellom utdanningsmyndigheter og arbeidsmarkeds- og sosialmyndigheter. I mange år har jo Norge slitt med samarbeidet mellom arbeidsmarkedsmyndigheter og sosialmyndigheter. Nå er det ett departement. Men jeg mener at ofte er problemstillingen at når man vil ha folk fra sosialen og inn i arbeid, kan kompetanse være svaret. Derfor er det viktig å samarbeide også med kompetansemyndighetene.

Jeg er også helt enig i at det fravalget som ikke er av det gode – for å bruke et slikt uttrykk – fordi man kanskje helst ville ha gått på skole eller vært i opplæring, bør vi søke å forhindre. Hele evalueringen av videregående opplæring, det store differensieringsprosjektet i videregående opplæring, forteller at det er for lite differensiering, for lite variasjon, i opplæringen, og at det er en av grunnene til at elevene kjeder seg, blir mindre motiverte og kanskje til sist også slutter.

Men det er viktig å ha med seg at en del av det frafallet vi ser i det første og det andre året osv., ikke nødvendigvis er et frafall til evig tid. Det synes jeg det er viktig å ha med seg, så ikke dette bildet blir tegnet mørkere enn nødvendig.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:41:14]: Jeg synes ikke det er bare solskinn når faktisk hele 23,7 pst. avbrøt videregående opplæring i skoleåret 2003-2004. Da snakker man ikke om solskinn. Jeg synes det er et meget høyt tall, og jeg synes det er bekymringsfullt. Og det kan nok ha flere årsaker.

Men jeg har lyst til å spørre statsråden om hun vet i hvor stor grad det nyttes individuelle opplæringsplaner for elever, og i hvor stor grad individuelle opplæringsplaner er med på å bidra til gjennomføring fram til en sluttkompetanse, enten som lærekandidat eller ved fagbrev. Mitt inntrykk er faktisk at det tas for lite individuelle hensyn og er for dårlig tilrettelegging, og at dette kanskje er den største utfordringen knyttet til denne problematikken.

Statsråd Kristin Clemet [10:42:23]: Det gleder meg at stortingsrepresentanten er så glad for at det nå er data og kunnskap om norsk skole tilgjengelig og åpent for alle, noe som jo legger et bedre grunnlag for å føre en bedre politikk. Og nå begynner vi altså å få en del kunnskap også om progresjonen i videregående opplæring.

Mitt poeng er bare at hvis man ser på den typen tall som nå blir referert, tar ikke det nødvendigvis hensyn til hvor stor andel av disse elevene som kommer tilbake til opplæringen. Og det er visse utviklingstrekk som tyder på at dette med å ta seg pauser på ulike måter også er blitt mer vanlig. I hvert fall har vi gjennom hele vår politikk for livslang læring lagt til rette for at det skal være mulig å komme tilbake. Men jeg innrømmer også åpent at en av grunnene til at vi ikke har utvidet retten til videregående opplæring til evig tid og altså satt en grense på til og med fylte 24 år, er at vi også ser visse fordeler ved at det skal være et visst press for at de unge skal fortsette utdanningen. Og mye tyder i dag på at det å ha utdanning også på et nivå over grunnskole er en ganske viktig betingelse for å greie seg godt videre i livet.

Når det gjelder individuelle opplæringsplaner og omfanget av det, har jeg ikke oversikt over det, men det skal jeg med glede undersøke – hvis det er mulig å undersøke det.

Presidenten: Neste replikant er Arne Sortevik.

Arne Sortevik (FrP) [10:43:50]:Jeg bad egentlig om ordet til et treminuttersinnlegg, men jeg kan bruke visitten til statsråden i en ekstra replikk.

Kontakten med næringslivet er god. Det har jeg også oppfattet. Men det jeg forsøkte å få frem, var at vi må ha en god tilbudsutvikling. Og siden jeg ble oppfordret til å komme med gode ideer og gode innspill, ligger det faktisk i Fremskrittspartiets forslag nr. 1. Når vi får likebehandling av elever med hensyn til finansiering, er det faktisk mulig for interesserte elever å etterspørre mange tilbud, også tilbud som ligger utenfor fylkeskommunens regi og utenfor de fylkeskommunale grenser. Så det er en god idé fra Fremskrittspartiet for å sørge for at det blir en god produktutvikling, et godt utdanningstilbud til dem som gjerne vil tilbake og skaffe seg slutten av sin påbegynte utdanning, at de som er arbeidsledige og vil skaffe seg mer kompetanse, kan gjøre det på en praktisk rettet måte, og at det kan komme et bredt tilbud operert av andre enn offentlig myndighet, men finansiert av fellesskapet, gjennom lik finansiering for alle elever.

Presidenten: Presidenten beklager at han misforstod. Det er fullt mulig å tegne seg også til et treminuttersinnlegg.

Arne Sortevik (FrP) (fra salen): Det gjøres herved.

Statsråd Kristin Clemet [10:45:21]: Når det gjelder kontakt med arbeidslivet, vil jeg også i denne forbindelse vise til den strategiplanen som Regjeringen har utviklet når det gjelder entreprenørskap i skole. Jeg synes det er gledelig at det er så stor oppslutning om samarbeid og kontakt med næringslivet, for av og til får man i andre debatter inntrykk av at det er om å gjøre å holde armlengdes avstand til alt som har med næringslivet å gjøre.

Når det gjelder finansieringen av friskolene, er vi kjent med at Fremskrittspartiet har det standpunkt at det bør være null egenandeler og 100 pst. finansiering, mens Regjeringen har lagt seg på 85 pst. av driftsutgiftene, en gradvis innføring av et visst kapitaltilskudd og begrensede egenandeler. Jeg mener at det er et spørsmål som kan diskuteres. Det er ulike syn på det, jeg ser ikke de helt store prinsipielle forskjellene på å ha en bitteliten egenandel og ikke å ha noen, men det er noen som er opptatt av den forskjellen. Det store temaet i denne salen burde være at det her er noen som mener at det bør være skyhøye egenandeler, fordi kuttene til friskolene skal være dramatiske.

Vidar Bjørnstad (A) [10:46:41]: Nå følte jeg at også jeg måtte bruke anledningen i replikkordskiftet, for ikke å virke uinteressert.

Det er stor enighet i innstillingen i forhold til det saken gjelder. Men jeg vil bare benytte anledningen til igjen å ta opp det som jeg var urolig over, og som vi har fått mye innspill om, ikke bare fra arbeidslivets parter, men også fra skolefolk som er ute i yrkesfaglige studieretninger – det med yrkesretting av utdanningsprogrammene.

Jeg tror at det vi diskuterer, «Skole på arbeidsplass», der man har individuelt tilpasset, skreddersydd opplegg etter individuell plan, er en liten del av totalomfanget. Jeg føler at det med yrkesretting av yrkesfaglige studieretninger er selve grunnlaget for å nå de fleste. Veldig mange er opptatt av at det ikke må strammes inn nå, slik at en med for stramme lærerplaner faktisk gir et signal om at en ikke skal ha yrkesretting som er tilpasset de ulike utdanningsprogrammene, men en mye mer strømlinjeformet mal for alle – inkludert yrkesfag og allmennfag.

Statsråd Kristin Clemet [10:48:07]:Jeg har merket meg dette synspunktet, og tar det med i det videre arbeid med gjennomføringen av Kunnskapsløftet.

Jeg minner om at vi har tatt til orde for at man allerede det første året i videregående, hvis man velger yrkesfag, skal få lov til å få kontakt med selve faget. En som vil bli frisør, skal få lov til å klippe allerede første året. Det tror jeg kan virke motiverende for mange, eller man kan få avklart i tide at det ikke er det man ønsker å gjøre.

For øvrig tror jeg nok at det problemet som her reises på generelt grunnlag, ville være større dersom man gikk inn for det som jeg ser at Arbeiderpartiets landsmøte nå har gått inn for, nemlig at alle skal være studieforberedt etter at de har gjennomført videregående opplæring, uansett.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Sortevik (FrP) [10:49:03]: Det var bare en kort merknad til representanten Reikvam fra SV, som avla meg en visitt og sa noe sånt som at dette var en altfor viktig sak til å angripe fylkeskommunen på.

Nå er det slik at det er SV selv som bringer fylkeskommunen inn i denne saken. Det er SVs Dokument nr. 8-forslag, og det er SV som altså i utgangspunktet er så enestående sikre på at dette skal fylkeskommunen få lovfestet som oppgave, at de varsler det og forsøker å få det til gjennom et Dokument nr. 8-forslag. Så faller troen litt underveis, og det er lite tro tilbake til slutt, for forslaget blir spesifikt ikke gjentatt.

Vi er enig i mye av det saklige innholdet. Det er viktig å sørge for at elever fullfører sin utdanning, og det er viktig at de som er kommet ut i arbeidslivet og mangler kompetanse, forsøker å skaffe seg den etterpå, og at de som er arbeidsledige og mangler kompetanse, også får anledning til å skaffe seg den.

Men vi er ganske rykende uenige med SV om virkemidlene, og vi er rykende uenig i at fylkeskommunen skal få nye særoppgaver i tillegg til den monopollignende situasjon og stilling de faktisk har når det gjelder videregående utdanning. Det er en viktig sak å få mangfold i tilbudet. Det gjør vi etter Fremskrittspartiets mening best ved å slippe mange andre til når det gjelder å tilby videregående opplæring, slippe mange andre til i konkurranse med fylkeskommunen, slik ordningen er i dag. Da vil det bli et mangeartet tilbud.

Forutsetningen for at mange skal kunne gjøre seg nytte av et mangeartet tilbud, er at de som søker andre tilbud enn fylkeskommunens tilbud, også får en finansiell backing som er likeverdig med den de får ved å velge det offentlig styrte tilbudet. Det er der enigheten mellom Fremskrittspartiet og SV slutter. Vi vil altså slippe til mangfoldet, vi vil sikre valgfriheten for alle typer elever som ønsker å skaffe seg videregående opplæring. Der er det altså slik at SV vil velge for de mange, helst for alle, og det er Fremskrittspartiet grunnleggende uenig i.

Rolf Reikvam (SV) [10:51:43]:Det undrer meg hva som egentlig er hensikten med et slikt innlegg i en debatt om hvordan vi skal organisere videregående opplæring.

Det aller, aller meste av den videregående opplæringen i dag ligger hos fylkeskommunen. Det er de som driver den, og som fortsatt skal drive den. Dette var et forslag for å prøve å stimulere til nye organisasjonsmetoder innenfor utdanningssystemet vårt. Vi har erfaring, vi har fått en evaluering, vi har fått alt dette på bordet, og så fremmet vi et forslag ut fra det. Vi tok fatt i en evalueringsrapport og sa at dette må vi lære av, dette må vi bruke, og dette ønsker vi egentlig at alle fylkeskommuner skal ta i bruk. Og for så vidt, i den grad det finnes privat videregående opplæring, må de også gjerne bruke det – kjære vene, det er ikke poenget.

Men dette går på å legge til rette opplæring. Jeg må si at jeg synes det er ganske avslørende at Fremskrittspartiet gjør dette til en debatt om private skoler kontra offentlige skoler. Vi skal ha et godt utdanningssystem der flest mulig finner seg til rette. Det er det vi har lagt opp til, og det håper jeg inderlig at Fremskrittspartiet forstår. Dette er ganske avslørende for Fremskrittspartiet. De har kanskje ikke noen utdanningspolitikk i det hele tatt, utover å påse at det blir noen private aktører i dette systemet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.