Åslaug Haga (Sp) [11:05:04]: Vi er inne i en kritisk fase i WTO-forhandlingene. Det ligger et stort ansvar på Regjeringa for å sikre en fortsatt livskraftig og stor næringsklynge knyttet til norsk landbruk. Landbruket er en av landets mest allsidige og spredte næringsklynger og utgjør i dag godt over 100 000 arbeidsplasser. Foredlingsindustrien basert på jordbruksvarer omsetter for over 70 milliarder kr og står for 20 pst. av industriarbeidsplassene i Norge. Dette er den virksomhet i Norge som gir størst ringvirkninger i form av verdiskaping i andre sektorer. Landbruket er en av landets største kjøpere av transporttjenester. Landbruket danner grunnlag for forskning innen jord- og skogbruk, teknologi og biologi.
De pågående jordbruksforhandlingene i WTO vil være avgjørende for i hvilket omfang vi skal kunne ha verdiskaping og sysselsetting i norsk landbruk i framtida, og hvilke ringvirkninger vi skal ha av landbruket. Det er et faktum at landbruket er avgjørende for å sikre bosetting i hele landet, og ikke minst for at vi skal greie å ta vare på kulturlandskapet, som igjen er avgjørende for turistnæringa. Det hører også med til dette bildet at vårt småskalalandbruk er et miljøvennlig landbruk.
Det er store verdier som står på spill, store verdier ikke bare for den enkelte bonde, men for det norske samfunn. Den norske bonden er allerede hardt presset og har svært lite å gå på. Mange har lite å gå på. Ferske tall for inntektsutvikling viser at yrkesgruppa bønder har langt under halvparten av landets gjennomsnittsinntekt. Mens snittinntekten for bønder anslås å bli på 153 000 kr i 2005, er snittinntekten for andre på 348 000 kr, en forskjell på nær 195 000 kr. Inntektsforskjellen har under den regjeringa utenriksministeren er en del av, økt med 30 000 kr fra 2002 til 2005. I samme periode er antallet bruk redusert med over 10 pst. Det viser alvoret i situasjonen når vi står foran tunge og avgjørende forhandlinger på jordbruksområdet. En ytterligere forverring av inntektene i landbruket vil få betydelige konsekvenser.
Spørsmålet om markedsadgang er det mest sentrale for norsk landbruk i WTO-forhandlingene. Her har Regjeringa fokusert på begrepet «sensitive produkter». Det er foreløpig uklart hvor mange produkter det er som kan inngå som sensitive, og det er også uklart hva tollreduksjonene vil kunne bli på det som til slutt defineres som sensitive produkter. Ett regjeringsmedlem har uttrykt tvil om hvorvidt mjølk vil kunne defineres som et sensitivt produkt. Så spørsmålet mitt til utenriksministeren er: Hvordan jobber Regjeringa med å operasjonalisere dette begrepet, konkret hvilke produkter mener utenriksministeren må defineres som sensitive for at Norge skal kunne akseptere en avtale, og hvor store tollreduksjoner kan aksepteres innenfor disse produktene?
Det er helt klart at et tolltak, hvis et slikt blir satt, etter alt å dømme blir på et langt lavere nivå enn det norsk landbruk kan leve med. Regjeringa må derfor være krystallklar på at et forslag om tolltak i forhandlingene ikke vil være akseptabelt for Norge. Det må tydelig signaliseres overfor de øvrige forhandlingspartnerne at dette er Norges utgangspunkt. Så mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hva er status i forhandlingene i forhold til tolltak? La meg også spørre helt konkret: Kan Regjeringa akseptere et tolltak?
Uansett vil de fleste tollsatsene bli utsatt for generelle reduksjoner. Regjeringa må sikre at Norge, som har om lag 50 pst. av tollsatsene sine som nulltoll eller med lav toll, får betalt for dette i forhandlingene, særlig ved fastsettelse av nye tollkvoter. Regjeringa må sørge for at de generelle reduksjonene på tollsatser på forskjellig nivå blir så lave som overhodet mulig. La meg da spørre utenriksministeren: Hvilke vurderinger gjør han seg av dette, og hvor mener han at smertegrensene går?
Regjeringa har lagt stor vekt på det såkalte unntaket i rammeavtalen knyttet til blå boks, nemlig at land med høyt støttenivå skal behandles på en spesiell måte. Spørsmålet mitt til utenriksministeren er: Hva forventer han konkret å få ut av dette såkalte unntaket?
Det kanskje viktigste virkemiddelet for å oppnå et resultat som norsk landbruk kan leve med, er å stå sammen med G10. Der må vi ta en lederrolle for å sikre at det blir fokusert på Norges interesser, og sikre at våre vurderinger også blir toneangivende i gruppa. Det kreves proaktiv innsats og initiativ. Det må også føres en løpende dialog med nettoimporterende land i sør. Disse utgjør flertallet av WTOs medlemsland. Mange fattige land understreker at beskyttelse av egen produksjon er et spørsmål om liv eller død på landsbygda i deres land. Vi har mye til felles med de fattigste landene, som fortsatt har en svak stemme i WTO-forhandlingene.
G10 og disse landene bør bygge allianser for å sikre retten til å bestemme over egen matpolitikk, inkludert de tiltak som er nødvendige for å sikre egne innbyggere mat. Samarbeidet må utvikles gjennom dialog og analyser. Målsettinga må være å identifisere de områder der vi har felles interesser, slik at G10 og de nettomatimporterende landene kan legge fram felles forslag eller gi støtte til hverandres initiativ. Hva har Regjeringa gjort så langt i forhold til alliansebygging mellom G10 og de nettoimporterende landene i sør? Det er ytterligere et av våre spørsmål. Hvilke initiativ vil Regjeringa ta framover for å sikre et tett samarbeid med disse landene i sør?
Utenriksministeren har vært opptatt av at Norge ikke skal stå i veien for et resultat i WTO-forhandlingene. Senterpartiet er enig i at det er viktig å være konstruktive, men vi må ha våre nasjonale interesser i hovedfokus på samme måte som alle andre land har det. Formålet med WTO-forhandlingene er at alle land skal ha nytte av handelsliberaliseringa. Det er Regjeringas ansvar å sikre dette for Norges vedkommende.
Jeg savner en konkret analyse av hva Norge skal oppnå totalt sett i denne forhandlingsrunden. Så langt har vi bare fått uforpliktende vurderinger fra Regjeringa. Norge vil – det anerkjenner vi sannsynligvis begge, både utenriksministeren og jeg – tape på landbruksforhandlingene. Mange norske arbeidsplasser og verdiskaping i Norge er i fare. Tallene for omsetning og sysselsetting er nevnt tidligere og er konkrete størrelser å forholde seg til. Hva Regjeringa forventer å oppnå på andre områder av konkret karakter, er imidlertid svært diffust. Det største potensialet syns å være knyttet til økt tjenesteeksport og etableringer i utlandet, slik det framstilles fra Regjeringa. Og mitt spørsmål er: Hvilke forventninger har utenriksministeren til hva dette vil bety for sysselsetting og verdiskaping i Norge, og på hvilke grunnlag er disse forventningene fundert?
I lys av at tida går, vil jeg bare på tampen spørre utenriksministeren om hvilke planer han har sjøl for å ta initiativ til at Stortinget skal bli involvert i disse prosessene. Nå får vi en gjennomgang her i dag, men jeg formoder også at Regjeringa sjøl har planer om å komme til Stortinget og redegjøre for forhandlingsposisjoner, enten i dette forum eller i andre fora i Stortinget. For det er ingen tvil om at forhandlingene i sommer kan vise seg å bli svært avgjørende for den videre forhandlingsprosessen. Det ville være meget trist om vi skulle havne i den situasjonen også i år som vi havnet i i fjor, at Stortinget ikke hadde muligheter for å ta grundige drøftinger før en plutselig var i en situasjon i Genève hvor det måtte fattes meget viktige beslutninger. Så mitt spørsmål helt til slutt til utenriksministeren er: Utover de orienteringene som jeg regner med at vi får nå om hvor grensene går for hva Norge kan tåle i forhandlingene, hvilke ytterligere planer har han om å orientere Stortinget om disse viktige spørsmålene?
Utenriksminister Jan Petersen [11:14:55]: Jeg har ved flere anledninger, senest i oktober i fjor, redegjort for de pågående forhandlinger i WTO. Debattene etter redegjørelsene har vist at det er klar støtte fra et bredt flertall i Stortinget til Regjeringens linje i forhandlingene.
Det er i Norges interesse å bidra aktivt og konstruktivt til at WTOs medlemsland kan komme til enighet om en ny avtale. En ny avtale vil innebære at WTO kan videreføre sin sentrale rolle på det handelspolitiske området, noe som er helt avgjørende for en så liten og en så åpen økonomi som Norges. I vår utenrikspolitikk følger vi generelt målet om multinasjonale løsninger. Dette er selvfølgelig særlig viktig også i handelsspørsmål.
Representanten Haga har et premiss for sin interpellasjon som jeg bare kort må si selvfølgelig ikke er riktig. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal la være å irritere meg over representanten Hagas stadige forsøk på å skape seg sin egen virkelighet. Jeg vil derfor heller benytte anledningen til å snakke om det som er viktig, nemlig WTO-spørsmålene.
Forhandlingene foregår nå for fullt. Markedsadgang for industrivarer, inkludert fisk, og landbruk står akkurat nå sentralt. Men jeg tror det på bakgrunn av interpellasjonsteksten er viktig å fastslå at dette er ingen landbruksforhandling, men det er en landbruksforhandling også. Som interpellanten kjenner til, er det for Norge andre viktige områder også, knyttet til fisk, til regler og til tjenester, tre offensive områder som i tillegg til landbruk er viktige i løpet av denne totale forhandlingsrunden.
På begge de to områder som nå står sentralt, forhandles det på grunnlag av det rammeverk som ble vedtatt i WTOs hovedråd 1. august i fjor, og som jeg orienterte Stortinget om i oktober.
Jeg finner det på sin plass å minne om mandatet for forhandlingene fra Doha, som alle WTOs medlemsland godtok. Dette fastslo bl.a. at forhandlingene skal føre til vesentlige forbedringer i markedsadgangen for landbruksvarer, vesentlige reduksjoner i handelsvridende nasjonal landbruksstøtte og reduksjoner med sikte på utfasing av eksportsubsidiene. Det har vært bred politisk oppslutning i Stortinget om Regjeringens tilslutning til dette mandatet. Norge har derfor siden Doha-runden startet i 2001, deltatt aktivt på samtlige forhandlingsområder. På landbruksområdet samarbeider vi nært med de andre landene i den såkalte G10-gruppen som er etablert for å ivareta de defensive interessene som Norge og de andre landene i denne gruppen har på landbruksområdet. Her er Norge en av de sentrale aktører, sammen med Japan, Sør-Korea og Sveits.
Jeg har selv besøkt en rekke viktige aktører i forhandlingene, bl.a. USA, Kina, India, Sør-Afrika, Thailand, Indonesia samt Hongkong, som er vertskap for WTOs neste ministerkonferanse i desember i år. I samtale med disse landenes WTO-ansvarlige ministre har jeg lagt vekt på å formidle og forklare de problemer Norge har på landbruksområdet, og jeg har fremhevet betydningen av å opprettholde et levedyktig norsk landbruk.
Parallelt med de pågående forhandlingene i Genève arrangeres uformelle møter, bl.a. en serie såkalte miniministermøter, der et tyve-trevdetalls land kommer sammen for å forsøke å identifisere løsninger innenfor en mer begrenset ramme. I tillegg til de store aktørene i internasjonal handel deltar også andre sentrale WTO-medlemmer.
Det er langt fra noen selvfølge at Norge blir invitert inn i slike sammenhenger, men det blir altså Norge nå, og det er et uttrykk for at Norge er en aktiv spiller i disse forhandlingene. Vi har deltatt i de miniministermøtene som har vært arrangert hittil i år, i Davos i januar og i Kenya i mars. Jeg kommer også til å delta på det neste møtet, som vil finne sted i Paris i forbindelse med OECDs ministermøte tirsdag i neste uke.
Norge deltar svært aktivt i de pågående forhandlingene for å sikre våre interesser på landbruksområdet og på de øvrige felt hvor norsk næringsliv har klare offensive interesser. Som jeg nevnte, gjelder det f.eks. tjenester og industrivarer, inkludert fisk. I lys av den pågående laksesaken med EU vil jeg nevne at vi, sammen med bl.a. Japan og Brasil, er en av hovedaktørene i forhandlingene om forbedringer i antidumpingregelverket.
Som utenriksminister er det min oppgave å vurdere utviklingen i forhandlingsrunden med henblikk på Norges totale interesser. Jeg tror vi alle er enige om at det er i Norges interesse å bidra til at man kommer frem til en bred forhandlingsløsning.
Representanten Haga mener det er grunn til å tro at mye av innholdet i en ny WTO-avtale vil falle på plass under hovedrådsmøtet i juli i år. Målsettingen blant medlemslandene er at man skal kunne bli enig om de mest sentrale spørsmålene under ministerkonferansen i Hongkong i desember. Det er også enighet om at forutsetningen for å få dette til er at forhandlinger utover høsten blir ført på grunnlag av konkrete tekster.
Formennene for forhandlingene om landbruks- og industrivarer, inkludert fisk, tar sikte på å presentere sine første utkast til avtaletekster, dvs. en såkalt «first approximation», i løpet av juli måned. Disse utkastene vil danne grunnlaget for de videre forhandlingene frem mot ministerkonferansen i Hongkong i desember. Formennenes tekstutkast vil være basert på innspill fra medlemslandene i forhandlingsrundene i Genève i fjor sommer. I dette arbeidet kan også prinsipper og politiske føringer fra de såkalte miniministermøtene spille en viktig rolle.
I alle disse prosessene har Norge vært, og vil fortsatt være, aktivt involvert. Jeg tror trygt jeg kan si at formannen for landbruksforhandlingene er godt kjent med de norske posisjonene og begrunnelsene for disse.
Representanten Haga stiller konkrete spørsmål om hvilke krav Regjeringen har fremmet knyttet til tollvern og interne støtteordninger. Til dette vil jeg fremheve at Regjeringens målsetting står fast. Vi arbeider for å bevare et handlingsrom til å føre en nasjonal landbrukspolitikk som er i samsvar med våre behov, herunder i form av et importvern som fortsatt sikrer norsk produksjon på viktige områder. Man har imidlertid ikke kommet så langt i de drøftelser som har pågått siden i fjor sommer, at man har begynt å diskutere f.eks. nivået på tollreduksjoner.
Vi samarbeider nært med våre allierte i G10-gruppen om utformingen av konkrete forhandlingsutspill samt om vurderingene av mer taktiske spørsmål, noe som også gjelder spørsmålet om på hvilke tidspunkt våre ulike forslag bør fremmes.
Regjeringen vil fortsette sitt målrettede arbeid i alle relevante fora og i samarbeid med nærstående land på de ulike forhandlingsområdene. Målsettingen er at en ny WTO-avtale på best mulig måte skal ivareta Norges samlede interesser. Jeg kan forsikre representanten Haga om at Regjeringens målsetting om å sikre nødvendige forutsetninger for å opprettholde et levedyktig landbruk i Norge ligger fast.
Representanten Haga reiste også spørsmål om kontakten med Stortinget. Som jeg har sagt mange ganger før – jeg både redegjør for og diskuterer WTO-spørsmål med stor glede, og jeg tror det er viktig å holde en nøye kontakt. Jeg vil minne om at jeg redegjorde for dette umiddelbart før Stortinget gikk fra hverandre i fjor så langt som det var klart på det tidspunktet da jeg holdt redegjørelsen. På det tidspunktet Stortinget gikk fra hverandre, var informasjonen brakt så langt som det var mulig. Jeg vil selvfølgelig ta sikte på å redegjøre igjen i det formatet som måtte ønskes, når det er nye, faktiske forhold å redegjøre for, og nye valg som må tas. Det er noe jeg har ønsket å gjøre og har gjort gjennom de siste årene. Det vil jeg selvfølgelig også fortsette med.
Åslaug Haga (Sp) [11:23:36]: Jeg takker utenriksministeren for svaret, et svar som jeg nok hadde håpet kunne ha blitt langt mer konkret.
Jeg vil stille et par spørsmål om igjen. Men før jeg gjør det: Jeg forstår at utenriksministeren har latt seg irritere over interpellasjonsteksten. Det har han altså ingen grunn til. I Dagens Næringsliv 28. januar står det:
«Ifølge Petersen er det svært vanskelig å forestille seg en avslutning» – underforstått avslutning av WTO-forhandlingene – «som ikke vil gi betydelig kutt i støtten til landbruket, og åpning av markedene. Samtidig mener han det er viktig å kjempe for andre offensive krav fra Norge, blant dem at fisk skal tas med i en ny avtale.»
Jeg har vel aldri forstått det slik at det Regjeringa har lansert, er «betydelig kutt i støtten til landbruket».
Men la oss komme tilbake til realitetene.
Jeg vil helt konkret igjen spørre utenriksministeren: Hvilke produkter ser man fra Regjeringas side skal inngå i begrepet «sensitive produkter», og hvilke tollreduksjoner, og hvor store tollreduksjoner, mener man det vil være mulig for Norge å leve med når det gjelder disse ulike produktene? Det er det ene spørsmålet jeg vil gjenta helt konkret.
Det andre spørsmålet jeg vil gjenta helt konkret, gjelder det såkalte unntaket i rammeavtalen knyttet til blå boks, nemlig det at land med et høyt støttenivå skal kunne behandles spesielt. Mitt spørsmål er: Hva forventer utenriksministeren konkret å få ut av dette unntaket?
Jeg hadde flere spørsmål, men jeg velger å gjenta bare disse to i håp om at jeg kan få svar på dem.
I tillegg vil jeg ta opp én ting til. I den endelige avtalen vil det etter alt å dømme inngå en artikkel som sier noe om behov og eventuelt retning på de videre forhandlingene på landbruksområdet. I dag er dette som kjent artikkel 20 i avtalen, hvor det snakkes om behovet for ytterligere liberalisering i framtida.
Alt tyder på at en endelig landbruksavtale vil bli vesentlig dårligere for norsk landbruk enn det som lå inne i Norges forhandlingsutgangspunkt. Derfor er vi opptatt av at Norge må være meget tydelig på ikke å binde seg opp til store endringer i framtida, endringer i betydningen krav om ytterligere liberaliseringer – dette fordi tilpasningen til en ny WTO-avtale vil bli svært krevende. Det vil kreve mye tid, og det vil kreve mye penger, å komme fram til en ny landbrukspolitikk (presidenten klubber) som sikrer et fortsatt levende landbruk over hele landet. Da må en ikke ha hengende over seg at man ikke skal ha tro på at det avtaleverket som nå framforhandles, skal stå over tid. (Presidenten klubber igjen.) Derfor …
Presidenten: Tiden er omme.
Åslaug Haga (Sp) [11:27:02]:Da har presidenten klubbet.
Presidenten: Ja.
Utenriksminister Jan Petersen [11:27:18]: Mitt poeng var at jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal la meg irritere av representanten Åslaug Haga, og jeg tror faktisk også at jeg har greid det.
Mitt eneste poeng var å si at den utlegging av mine standpunkter representanten Haga har i sin interpellasjon, er hinsides. Hvorfor, synes jeg ikke er så forferdelig viktig, men bare la meg gjenta det som var min beskjed til avisen: Vi må ta innover oss at Doha-mandatet ligger der. Jeg refererte til det i mitt innlegg, og jeg tror ikke det er veldig produktivt å bruke mye tid på å prøve å lage omkamp på den type ting. Det er lagt føringer i dette mandatet som vi ikke kan eller bør forhandle oss vekk fra. Det er også slik at landbruk er et svært viktig område, men det er også tre andre viktige, offensive områder. Mitt poeng er at vi nå må begynne å fokusere på dem. Landbruket har dominert i åpningsfasen, og det har vært slik fordi det var forutsetningen for å komme noe videre i forhandlingene. Men det er også viktig for Norge at vi får et balansert resultat. Det er det som er selve nøkkelordet her. Det betyr nemlig at med Doha-mandatet i bakhodet – og det skal gjennomføres – er det viktig å huske at det er mer enn landbruk, og at vi må oppnå noe, slik at resultatet blir balansert. Det er det vi må forholde oss til.
Det var den beskjeden jeg gav til Dagens Næringsliv. Jeg skal ikke blande meg opp i hvordan journalister skriver det hele ut, og jeg sier ikke at jeg var helt fornøyd med måten dette var skrevet ut på, men det gir altså ikke grunnlag for Åslaug Hagas konklusjon i interpellasjonen. Det som jo er det underlige, er at det vet hun utmerket godt. Så hvorfor interpellasjonen da skrives slik, er litt uklart for meg. Men, som sagt, jeg skal love ikke å irritere meg over det.
Så var det de rent konkrete spørsmålene, og de gikk for så vidt på tallfestede og målfestede ting. Vi er ikke kommet dit at jeg nå vil legge på bordet helt konkrete tall og konkrete synspunkter. Arbeidet er på det stadiet hvor vi skal sørge for at tekstene gir oss muligheter for å gjøre det vi ønsker. Hva det praktisk og operasjonelt vil bety, er det rett og slett litt tidlig å gå inn i. Jeg vil bare advare mot noe som var mer tydelig i det første enn i det siste innlegget til Åslaug Haga. Jeg tror det er svært viktig at vi nå ikke fører disse forhandlingene med krav om å legge alle kortene med billedsiden opp under forhandlingene. Ulempen er da at man viser hvor mye man vil akseptere. Det man da forteller andre, er at man kan gå helt til yttergrensen. Det er jo forunderlig at det gamle hestehandlerpartiet, Senterpartiet, virkelig vil ha det som behandlingsform i slike spørsmål.
Gunhild Øyangen (A) [11:30:53]: De viktige WTO-forhandlingene er inne i en viktig fase hvor alle land vil kjempe både for sine offensive og defensive interesser. Jeg legger til grunn at Regjeringen gjør det som er mulig for å sikre de samlede norske interesser. Jeg vil også legge til at det er svært viktig for Norge, som en liten stat, at forhandlingene i WTO lykkes, bl.a. i lys av de store utfordringene som oppdrettsnæringen står overfor. Samtidig må vi ikke glemme at denne runden først og fremst dreier seg om å sikre utviklingslandenes grunnleggende interesser og å skape et handelsregime som er mer rettferdig for de fattigste landene.
Dette tok Stortinget høyde for ved behandlingen av utviklingsmeldingen i januar, da et flertall understreket:
«For at utviklingslandene skal få adgang til de rike lands markeder må alle former for eksportsubsidier og dumping av mat fra rike land til utviklingsland opphøre. I tillegg må rike land foreta reduksjoner i den handelsvridende, interne støtten samtidig som en ivaretar landbrukets betydning for kulturlandskap, miljø, og bosetting.»
Stortinget framhevet særskilt utviklingslandenes behov for markedsadgang til de rike lands markeder. Dette kravet fra utviklingsland kan bli krevende for norsk landbruksnæring, som har levd ganske beskyttet.
Vi skal ta alvorlig utfordringen den norske landbruksnæringen og Norge vil få som følge av et nytt WTO-regelverk. Det er en bekymring i landbruket for konsekvensene av en ny avtale, men det er også en mye større realisme og vilje til endring og nytenkning enn vi så bare for noen år siden.
Det er viktig å ivareta regioner der landbruket er særlig viktig, og hvor næringsgrunnlaget for øvrig er svakt. Blant annet har fjellregionene i Norge et svakt bosettingsgrunnlag fra før. Det samme gjelder fjord- og dalbygder. Da må vi ha et sett av virkemidler for å utvikle næringslivet i disse områdene. Da må vi satse mye sterkere på bygdeutviklingstiltak og å utvikle en ny politikk. Vi må ha en full verktøykasse for distriktene med redskap vi er villige til å bruke, for å sikre fortsatt livskraftige bygdesamfunn. Vi må legge inn klare føringer for hvordan vi kan ivareta kulturlandskapet, unngå gjengroing, sikre miljøet og bosettingen.
Ved en WTO-løsning vil Arbeiderpartiet foreta en full gjennomgang av sektoren for å sikre at disse viktige verdiene blir ivaretatt.
Finn Martin Vallersnes (H) [11:34:13]: Samarbeidsregjeringens mål for landbruksforhandlingene i WTO er klart: Det skal være et solid grunnlag for et fortsatt levedyktig landbruk i Norge som bidrar til å opprettholde bosettingen i distriktene, matsikkerheten og ivaretakelsen av kulturlandskapet. Samtidig må vel også Senterpartiet erkjenne at vi lever i en verden som blir stadig mer globalisert. På dette området er det naivt å tro at den står sterk som står alene. Det gjelder også for annerledeslandet.
WTO er viktig for Norge. For et lite land med svært åpen økonomi er det av særlig betydning å ha klare kjøreregler for internasjonal handel. Derfor må også landbruksforhandlingene ses i et helhetsperspektiv.
Den pågående forhandlingsrunden kalles utviklingsrunden. Det er ingen floskel. Å integrere utviklingslandene sterkere i verdenshandelen er en nødvendig forutsetning for utvikling. Målet er et solid partnerskap mellom landene i nord og sør, slik at tusenårsmålsettingene om halvering av verdens mest ekstreme fattigdom innen 2015 kan nås.
Fjerning av eksportsubsidier og en stor reduksjon av andre nasjonale støtteordninger er det viktigste innholdet i utviklingslandenes krav. Ugandas president Museveni har i denne sammenheng sagt det på følgende måte:
«Enten kan Afrika få reell markedsadgang til de rike landenes markeder for sine produkter, spesielt landbruksprodukter, der Afrika har et komparativt fortrinn, eller så kan de rike landene erkjenne at de foretrekker å videreføre Afrikas avhengighet av de rike landenes veldedighet.»
Handel, også med landbruksvarer, er derfor et viktig virkemiddel i kampen mot sult og fattigdom.
Våre erfaringer viser at utviklingsland som har satset på en mer åpen økonomi og en friere handel, har opplevd sterkere vekst med høyere sysselsetting og inntjening enn land som har hatt en mer innadvendt utviklingsstrategi. Dette påpekes bl.a. i UNDP-rapporten «Making Global Trade Work for People». Slike momenter hører også med i en debatt om WTO og landbruk.
For Norge er et balansert sluttresultat avgjørende. Manglende fremskritt om f.eks. tjenester og regelverk er derfor en kilde til bekymring og en utfordring i tiden frem mot sommeren og Hongkong. Den samlede forhandlingsløsningen er viktig for Norge og bør inneholde resultater også når det gjelder markedsadgang for industrivarer, fisk og tjenester. Når Høyre vurderer utfallet av Doha-runden, vil vi ha et helhetlig perspektiv på avtalen.
Øystein Hedstrøm (FrP) [11:37:15]: Den 17. juni marsjerer Bondelagets representanter mot Genève fordi de mener at retten til å produsere egen mat trues av WTO. Vi hadde håpet at jordbruksorganisasjonene hadde prioritert en annen strategi – en strategi for omstilling. Det hadde vært langt bedre å forsere omleggingen av landbrukspolitikken som er i gang, og gjort den mye tydeligere. For det må være klinkende klart: WTO kommer til å forandre norsk landbruk relativt kraftig. Det er i Norges interesse å ha en fri og velfungerende internasjonal handel, og da må landbruket inkluderes i denne prosessen, som utenriksministeren også var opptatt av.
Jeg husker godt innlegget som tidligere WTO-leder Mike Moore hadde for noen år siden på NHOs årskonferanse. Han sa noe slikt som at Norge vil ha full frihandel for alt som dyrkes under vann, mens vi var ivrige forkjempere for proteksjonisme og konservering av særordninger for alt som dyrkes over vann. Han stilte seg relativt uforstående til dette.
Det er urealistisk å forvente at WTO-forhandlingene skal innfri Senterpartiets og organisasjonenes forventninger. Norge er blant verdens rikeste land, og vi kan ikke grine oss til å opprettholde etablerte ordninger. Vi må belage oss på en vesentlig reduksjon i den norske landbruksstøtten og det tollbaserte vernet, og det krever en politikkomlegging fra vår side.
Også Senterpartiet burde være opptatt av hvordan man skal føre en realistisk landbrukspolitikk. Da må vi komme bort fra statiske resonnementer om at bøndene skal fortsette å oppføre seg slik de alltid har gjort. Det betyr at vi må innføre fri konkurranse i alle ledd i verdikjeden for matvarer, full konkurranse innad mens vi ennå har et tollbasert vern utad. I dag begrenses konkurransen gjennom markedsregulering i omsetningsleddene, reguleringseksport, pris- og markedssamarbeid gjennom produksjonsbegrensninger og jordbruksavtalen. Det betyr at norske konsumenter betaler langt mer for norske matvarer enn det som er nødvendig under våre vanskelige klimatiske og topografiske forhold. Med fornuftig omstilling i jordbruket, hvis man kommer opp i en viss skala, vil det være fullt mulig å konkurrere med svensker, dansker, hollendere og tyskere. Da vil det være mulig med produksjon av både melk og storfekjøtt i tillegg til kraftfôrbaserte produksjoner og grøntsektoren. Men da bør omleggingen komme med full kraft alt ved vårens jordbruksoppgjør. Det må vises forståelse for en helt nødvendig omstilling. Ellers kan prosessen bli brutal for mange bønder lenger frem. Vi risikerer å få en næring i full oppløsning. Derfor må resepten være å gjennomføre en realistisk landbrukspolitikk før tollmurene faller.
Bjørn Jacobsen (SV) [11:40:35]: Eg registrerer at interpellanten og utanriksministeren er ueinige i delar av teksten. Eg held meg til det som blei sagt sist vi diskuterte WTO her i Stortinget. Då var det ikkje eit einaste parti som ville at Noreg skulle stemme nei. Samtidig låg det frå ulike parti visse avgrensingar, visse beskjedar. Eg skal ikkje ramse opp alle dei punkta som utanriksministeren lovde at han skulle ha med seg. Det er dei som eg ser på som dei viktigaste punkta, for det var ramsa opp ein god del ting. Eg går ut frå at utanriksministeren og Regjeringa aldri kjem tilbake hit utan å seie at dei i alle fall har jobba hardt i forhold til dei punkta og dei understrekingane. Det vil jo tida vise, men likevel blir det spennande å sjå.
Eg synest interpellanten skal ha ære, for det ho eigentleg opnar for, er å spørje: Kva slags landbruk skal vi ha i Noreg? Og ho spør vidare med ein gong: Tør vi no begynne å «oute»: Kva er sensitive produkt? Ho tør òg å spørje: Kor går smertegrensa for tollvernet? For det er klart at utan eit importvern har vi ikkje eit norsk landbruk. Seinast i førre veke braut forhandlingane mellom Arla, som er ein svensk-dansk landbruksgigant, og Campina, som er ein nederlandsk landbruksgigant på omsetningssida av mjølk, saman. Vi blir så små, vi blir mindre og mindre, og vi ser at utviklinga nede i Europa og på verdsmarknaden er slik at det blir større og større konsern. Vi veit at vi i framtida vil ha eit landbruk som ikkje vil ha ein sjanse til å konkurrere på ein eventuell verdsmarknadspris. Den debatten har vi hatt før, at det ikkje er nokon reell verdsmarknadspris. Men vi veit at vi vil ha eit landbruk som i framtida vil vere avhengig av støtte.
Frå SV si side er sysselsetjing og busetjing dei viktigaste grunnane for å bevare eit landbruk, samtidig som det skal vere fagleg utfordrande for dei som skal drive i næringa. Eg trur det må gå an å finne løysingar på det. Eg trur det må gå an å finne dei moglegheitene.
Det er mogleg at landbruksministeren ikkje skulle ha vore her i dag, men han burde i mykje større grad trekkjast inn i dette som har med WTO å gjere. Vi må jo førebu oss på dei endringane som kjem, for det er ikkje tvil om at det blir endringar.
Interpellanten spør også: Kva er norske interesser? Eg går ut frå at det ikkje berre gjeld norske landbruksinteresser, for dette gjeld også internasjonalt, som Vallersnes òg var inne på. Dette handlar også om fattige bønder i sør. No trur eg at vi i altfor liten grad har sett dei moglegheitene som ligg i at norske bønder har felles interesser med fattige bønder i sør. Det er også sant, viss det er sant det som Vallersnes refererte frå UNDP-rapporten, at land som har gjort det aller best, er dei som sakte, men sikkert har løyst opp marknadene sine. Etter kvart som dei t.d. bygde opp ein foredlingsindustri innanfor landbruket kunne dei tole konkurranse. Det er den sakte tilnærminga også Noreg må stå på i Genève.
Sigmund Kroslid (KrF) [11:43:52]: Kristelig Folkeparti vil arbeide for et fortsatt levedyktig landbruk i hele landet og for en livskraftig næringsmiddelindustri. Vi har et landbruk som vi er stolte av, og som vi vil holde i hevd. Landbruket er avgjørende for å opprettholde levende bygder, spredt bosetting og for å styrke næringslivet i bygdene.
De pågående WTO-forhandlingene utfordrer oss, og vi må være aktive for å sikre våre interesser. Men vi må også være så realistiske at vi ser at det vil komme endringer i landbruket. Kristelig Folkeparti erkjenner at hvis vi ikke foretar tilstrekkelig med tilpasninger, vil konsekvensene av WTO-avtalen kunne bli dramatiske for vårt landbruk. Kristelig Folkeparti mener at Norge derfor må finne avbøtende tiltak og omstillinger som sikrer et levedyktig landbruk. Vi må arbeide for å øke konkurransekraften i den norske matvaresektoren, og vi må styrke variasjonene i det norske landbruket.
Målet om å sikre fortsatt levende landbruk må derimot ikke stå i konflikt med utviklingspolitikken. Denne forhandlingsrunden tar i stor grad hensyn til utviklingslandenes krav, fordi det er bestemt at forhandlingsrunden skal fokusere nettopp på dette. De siste årene har man stadig fokusert sterkere på handel som et sentralt virkemiddel for å redusere fattigdommen i utviklingslandene. Manglende markedsadgang, ikke minst for landbruksvarer, er definert som en sentral problemstilling. Bistand alene er ikke nok til å møte fattigdomsutfordringene.
Kristelig Folkeparti mener det er positivt å se at utviklingslandene nå er blitt en reell maktfaktor i WTO, og vi vil arbeide for å bedre deres rammevilkår knyttet til gjeld, handel og investeringer.
Norge må bli flinkere til å støtte u-landenes krav i forhandlingene i WTO, samtidig som vi ivaretar våre landbruksinteresser på beste måte – ikke bare når det gjelder adgang til de rike lands markeder, men også når det gjelder fattige u-lands ønsker om å beskytte egne markeder. Norge må åpne for mer handel med alle utviklingsland, ikke bare de fattigste. Vi bør øke importen fra utviklingsland på bekostning av import fra i-land, f.eks. når det gjelder sukker.
Vi må arbeide for å skape en økt målretting innen WTO-systemet knyttet til tusenårsmålene. Eksportsubsidiene rammer utviklingslandene hardest. De bør derfor avvikles. Alle land har gjennom FN vedtatt tusenårsmålene, hvor man skal halvere tallet på fattige innen 2015. Det vil også kreve noe av oss. Vi må fokusere på det som tilgodeser de fattigste, selv om det vil kunne skape utfordringer for oss. Kristelig Folkeparti tror at bønder og andre i Norge er innstilt på å hjelpe de fattigste landene, og at det er mulig å kombinere en god utviklingspolitikk med en effektiv landbrukspolitikk.
Steinar Bastesen (Kp) [11:47:02]: I den forrige runden i WTO-forhandlingene ble man bl.a. enige om at de landene som har den høyeste toll på landbruksvarer, skal redusere tollen mest. Norsk landbruk er på grunn av de klimatiske forhold og et høyt kostnadsnivå helt avhengig av beskyttelse mot import av billige matvarer. Vi bor så langt mot nord at det er der globusen blir festet. Resultatet av denne forhandlingsrunden kan derfor bli skjebnesvangert for norsk landbruk.
I neste runde i forhandlingene skal man bl.a. vedta konkrete tollreduksjoner ut fra tidligere fastsatte prinsipper. Her må norske myndigheter i samarbeid med landbruksorganisasjonene fremme helt presise krav og klart få fram at det går en grense for hva norsk landbruk tåler av tollreduksjoner. Spørsmålet er om vi skal ha et nasjonalt landbruk i Norge, eller ikke. Kystpartiet vil ha et sterkt og nasjonalt landbruk! Derfor er det viktig for landbruket at man opprettholder retten til å begrense matimporten via kvoteordninger. Selvsagt er det mulig å kompensere for reduksjoner i toll og kvoter med å øke landbruksstøtten, men da blir landbruket altfor avhengig av at Stortinget til enhver tid har tilstrekkelig vilje til å bevilge de nødvendige midler. Etter Kystpartiets mening vil det gi større stabilitet og forutsigbarhet for norske bønder om man beholder et bredt spekter av virkemidler for å verne om næringen.
Kystpartiet ønsker en bondestand som produserer mat. Da er det viktig å knytte støtten til produksjon av matvarer. Vi må være på vakt mot tendenser til å overføre store deler av landbruksstøtten fra matproduksjon til landskapspleie og arealstøtte.
Kystpartiet mener det er naturlig å støtte kravene om avvikling av eksportstøtte. Det er helt uakseptabelt at rike land gjennom eksportstøtte til eget landbruk kan utkonkurrere utviklingslandenes landbruk på deres eget hjemmemarked, fordi enten landene selv eller f. eks. EUs og USAs myndigheter subsidierer matvarer slik at importmat blir billigere enn u-landenes egenproduserte mat.
Norske forhandlere i WTO må være villige til å stemme imot forhandlingsløsninger som er uakseptable for norsk landbruk. I en slik situasjon vil det være avgjørende å bygge allianser med andre land som har behov for beskyttelse av eget landbruk. Bare ved å stå sammen kan disse nasjonene tvinge igjennom akseptable forhandlingsløsninger i WTO.
WTO burde i større grad involvere seg i de fattige lands kamp for kontroll over sitt eget landbruk. Det er helt uakseptabelt at multinasjonale selskaper kan selge patenterte kornsorter som hindrer bøndene i å bruke egen avling som såkorn. Vi må arbeide internasjonalt for at utviklingslandene skal sikres eiendomsretten til sine egne landbruksarealer og vannressurser.
I Norge skjer det interessante ting når det gjelder retten til å bruke egenprodusert såkorn. Landbruksdepartementet har nylig hatt på høring et forslag til ny lov om planteforedlerrett. Der foreslås det at den som har avlet fram nye plantesorter, på visse vilkår skal få enerett til å utnytte sorten. I praksis innebærer det at eieren av plantesorten tar et vederlag når plantesorten brukes. Det betyr i klartekst at bønder ikke eier sitt eget såkorn og sine egne settepoteter. Det forbauser meg ikke at Regjeringen fremmer dette forslaget. Regjeringen gir jo bort naturressurser som fisk og kraft og vil privatisere store landområder som er eid av staten. Man må bare spørre seg: Hva blir det neste? Skal man snart betale pusteavgift?
Inge Lønning (H) [11:51:02]: Svaret på det siste spørsmålet er at det neste blir dette innlegget.
I interpellasjonsteksten står det:
«Dette er oppsiktsvekkende og dramatisk.»
Det som er oppsiktsvekkende og dramatisk, er at utenriksministeren har ytret tvil om hvorvidt det er mulig å innfri norske interesser fullt ut når det gjelder norsk landbrukspolitikk. Med respekt å melde ville det vel ha vært mer oppsiktsvekkende og dramatisk om Norge hadde hatt en utenriksminister som hadde uttalt seg med skråsikkerhet om utfallet av så kompliserte forhandlinger som WTO-forhandlingene.
Norsk landbrukspolitikk er et viktig tema. WTO-forhandlingene er med respekt å melde et enda viktigere tema. Men det som er aller viktigst, er å slå fast at det ikke dreier seg om én og samme sak. I den utstrekning man i denne sal later som om det er en og samme sak, er det uttrykk for en alvorlig proporsjonsforstyrrelse.
Det er heller ikke så enkelt i WTO-forhandlingene at hvert land, som interpellanten sa, kan nøye seg med å fokusere på sine egne nasjonale interesser. Problemet er at det knapt er noen land som deltar i WTO-forhandlingene, som bare har én nasjonal interesse. De fleste har mange nasjonale interesser, ulike nasjonale interesser og hva mer er: motstridende nasjonale interesser som de skal forsøke å få ivaretatt ved en helhetlig løsning som ingen vil være hundre prosent tilfreds med, men som alle skal kunne leve godt med.
Det er en grunnleggende nasjonal interesse for Norge å bidra til at de fattige landene får et resultat av disse forhandlingene som gjør at de i økende grad kan få sin sjølråderett, som vi er opptatt av å ha, sin uavhengighet, og ikke til enhver tid være avhengig av velviljen fra de rike og mektige land i denne verden. Det resultatet er det ikke mulig å oppnå – det er tross alt en utviklingsrunde vi er inne i i WTO-forhandlingene – med mindre land som Norge er villig til å bidra aktivt med å legge noen av våre interne interesser inn i den potten som skal gi et tilfredsstillende resultat.
Så til sist: Det ville ha vært både oppsiktsvekkende og dramatisk dersom Norge skulle føre kompliserte internasjonale forhandlinger på den måten som interpellanten ønsker, nemlig ved å starte forhandlingene ved å proklamere hvor langt man er villig til å gå, eller enda mer: hvor langt man ikke er villig til å gå. På den måten lar ikke vettuge internasjonale forhandlinger seg føre.
Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Åslaug Haga (Sp) [11:54:30]: Det er ingen tvil om at viktige verdier står på spill i landbruksforhandlingene. Dette handler om trygg mat, det handler om bosetting, det handler om næringsmiddelindustri, det handler om kulturlandskap.
Forhandlingene i Genève i juli i år vil kunne vise seg å bli viktige. Jeg tror nok det er sånn at frivillige organisasjoner, næringsorganisasjoner, lærte av den prosessen som var i fjor, og at Regjeringa vil bli fulgt opp på en langt tettere måte under forhandlingene i sommer enn den ble i fjor. Det tror jeg vil være en styrke for prosessen, og det vil bidra til at Regjeringa må stå fastere.
I utenriksministerens svar her i dag har jeg hørt noe om prosess, men jeg har vel i praksis ikke fått noe svar på spørsmålene i interpellasjonen om hvilke forhandlingsmandat våre forhandlere nå sitter med. Jeg hadde ikke forventet at utenriksministeren skulle gå i detalj på hvilke forhandlingsmandat forhandlerne har, jeg hadde ikke forventet at utenriksministeren skulle gå i detalj på hvor smertegrensene går for Norge. Både representanten Lønning og utenriksminister Petersen betrakter jo meg som en total novise i forhold til denne type prosesser, men jeg hadde faktisk ikke forventet at man her skulle gå i detalj. Men jeg hadde dog forventet – og det kan ikke betraktes som detaljer – at utenriksministeren f.eks. ville gi uttrykk for hva man på norsk side legger i unntaket som ble framforhandlet i blå boks. Dette har man solgt inn som en stor seier. En gjorde det i fjor. Men en er altså ikke i stand til å si et eneste ord om hva det substansielle innholdet er i dette. Det er sjølsagt ikke detaljer knyttet til et forhandlingsmandat å snakke om hvilke produksjoner, hvor mange produkter, man anser som sensitive, eller å gi noen signaler om hvor en mener at tollreduksjoner vil kunne være forsvarlige eller ikke forsvarlige. Det er sjølsagt mulig, hvis du har vilje, å gi noe mer enn det utenriksministeren har gjort i dag.
Vi må altså konstatere at vi har en utenriksminister som ikke ønsker å si noe om det faktiske innholdet i de forhandlingene som nå pågår. Og vi må da bare konstatere at her gjelder det å henge med på andre måter enn å basere seg på å få informasjon fra utenriksministeren.
Utenriksminister Jan Petersen [11:57:45]: Jeg konstaterer at interpellantens evne til å tolke mine standpunkter ikke har bedret seg særlig fra interpellasjonen ble skrevet til den ble fremført. Det tror jeg at jeg har lært meg å leve med gjennom disse månedene. Jeg vil bare minne om at vi fra Regjeringens side – både landbruksministeren og jeg – en rekke ganger har redegjort for hvor vi har stått, hvor langt vi har gått, hvor langt vi har kunnet gå. Jeg har også lyst til å si at vi har håndtert disse forhandlingene på en sånn måte at Norge nå er blant de land som bl.a. inviteres til ministermøter. Det betyr at hva Norge mener om disse tingene, det betyr noe, det betyr en del.
Jeg vil gjenta at jeg vil meget gjerne ganske ofte drøfte med Stortinget hvor vi står og hvordan vi bør rykke frem. Men jeg må også konstatere at når vi har hatt disse samtalene, her eller i andre fora, føler jeg at jeg har trygg grunn i Stortinget for den tilnærmingen vi har. Norge har en dagsorden som ikke alle deler, for å si det på den måten. Dette må derfor håndteres på en sånn måte at vi anses som en interessant samarbeids- og samtalepartner, og det gjør vi. Unntaket i den blå boksen kommer nettopp inn fordi Norge har forhandlet på den måten vi har gjort. Den kalles da også den norske klausulen, og det tror jeg er et uttrykk for at vi her har håndtert dette på en riktig måte. Jeg tror fortsatt ikke det er noen god idé at jeg i åpne stortingsmøter definerer hvor langt vi er villige til å gå – eller sagt på annen måte: hvor mye vi er villige til å gi opp før grensen er nådd. Det tror jeg ikke er noen spesielt god idé.
Ellers har jeg lyst til å si til Jacobsen at vi selvsagt har en god og omfattende kontakt med landbruksministeren. Dette er en viktig del av forhandlingene, selv om det ikke er hele forhandlingene. Jeg tror vi kan si at vi er godt og bra samkjørt, og har vært det i hele prosessen – og det skal jeg sørge for at vi fortsatt vil være.
Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten avsluttet.