Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Kari Lise Holmberg (H) [13:12:10]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder søknad om asyl for irakere som har hatt opphold i landet etter § 8 annet ledd i utlendingsloven. Det er de såkalte MUF-erne som denne saken dreier seg om. SV ber om at det utarbeides en forskrift hvor botid i riket tillegges vekt, ved vurdering av hvorvidt det foreligger en særlig tilknytning til riket.

Flertallet i komiteen ønsker ikke å imøtekomme forslaget fra representantene fra SV. Regjeringspartiene står sammen med Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i all hovedsak. Fremskrittspartiet har for øvrig et eget forslag i tillegg, men jeg regner med at representanten fra Fremskrittspartiet selv redegjør for dette i sitt innlegg. Jeg regner med at representantene fra de øvrige partiene vil redegjøre for sitt syn.

Høyre mener det er viktig med en human og regulert innvandringspolitikk. Norge skal fortsatt ta imot mennesker som oppfyller kravene til asyl. Norge skal også gi mennesker som trenger helt nødvendig beskyttelse, opphold i landet vårt. Vi skal fortsatt ta imot overføringsflyktninger via FNs høykommissær for flyktninger. Jeg er glad for å si at vi i disse fire årene har ført en konsekvent politikk. Regjeringen har her i salen fått tilslutning til svært mange av sine forslag innenfor innvandringsområdet.

Også innvandringspolitikken vil nødvendigvis måtte bli justert i tråd med de behov og utfordringer samfunnet til enhver tid står overfor. I en globalisert verden vil kriger og konflikter i andre land berøre oss mer enn før. Flyktningstrømmene har da også i perioder vært til stede. Jeg vil framheve det arbeidet Regjeringen har gjort, både for å ta imot flyktninger og for å behandle dem så godt som mulig og med verdighet, og også for at flest mulig flyktninger skal få muligheten til å vende hjem igjen når forholdene i hjemlandet tilsier at hjemreise er forsvarlig. Den saken vi nå skal behandle, må ses i dette perspektivet.

En akseptert innvandringspolitikk tilsier at de vedtak som fattes, må være forutsigbare og konsekvente. De vel 2 000 irakiske kurdere som kom i 2000 og 2001, ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse i Norge. De fikk en individuell og grundig vurdering.

Det ble konkludert med at de ikke var flyktninger eller hadde rett til asyl. Den midlertidige tillatelsen ble gitt fordi man ikke hadde mulighet til å tvangsreturnere den irakiske gruppen. Men det må likevel sies at det ikke har vært praktiske hindringer for frivillig hjemreise til Irak for dem.

Jeg er kjent med at gruppen ikke har ønsket å rette seg etter lovlig fattede vedtak, og vil gi uttrykk for at jeg mener det vil være uheldig om slik atferd belønnes. Det må dessuten sies at etter det gjeldende regelverk fortsatt skal foretas en helhetsvurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at den enkelte iraker skal få bli i Norge.

Departementet har også sendt ut på høring et forslag som innebærer at irakere som tidligere har hatt midlertidig tillatelse, skal få særskilt anledning til å søke om å få en ordinær arbeidstillatelse i Norge. Dette er både en imøtekommelse i forhold til gruppen og en erkjennelse av at irakere med fast arbeid oppfyller et behov for arbeidskraft som landet vårt trenger.

Signe Øye (A) [13:16:27]: Formålet med forslaget fra SV er å gi irakiske kurdere som tidligere hadde midlertidig og begrenset arbeids- og oppholdstillatelse, enda en ny vurdering med sikte på å gi alle i denne gruppen opphold i Norge. Forslagsstillerne mener at lang botid i landet skal vektlegges.

Arbeiderpartiet mener at det er riktig å starte med begynnelsen i denne saken når vi skal vurdere den. Gruppen kom i 2000 og 2001. 2069 personer fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse. Det var et ekstraordinært vedtak, med begrensede rettigheter.

Arbeiderpartiet har konkludert med at vi vil gå imot forslaget til SV. Begrunnelsen for det er at alle som kom, fikk en individuell vurdering da de søkte om asyl i Norge etter at de var kommet hit, men både UDI og klageinstansen konkluderte med at det ikke var behov for beskyttelse etter FNs flyktningkonvensjon, og at de således verken var flyktninger eller hadde rett til asyl i Norge.

Det andre viktige punktet i vår politiske vurdering er på hvilket grunnlag de kurdiske irakerne ble gitt midlertidig oppholdstillatelse. Arbeiderpartiet er uenig med SV i at gruppen som kom på slutten av 1990-tallet, kom som flyktninger uten mulighet til retur da de ble gitt kollektiv beskyttelse. Dette er ikke i tråd med de faktiske forhold, som er at Regjeringen etter en helhetsvurdering gav midlertidig oppholdstillatelse på helt spesielle vilkår, fordi det på den tiden ikke var mulig med tvangsretur til Irak. Derfor ble det gitt midlertidige tillatelser av ett års varighet i 2000 og 2001.

At gruppen har vært her i fire år og etter hvert har fått tilknytning til riket, er vi ikke uenig i. Men at det skal være grunnlaget for å gi et kollektivt opphold til alle, er det ikke like lett å være enig i. Det ville i så fall bety at vi gir varige tillatelser til en gruppe personer fordi disse ikke har ønsket å rette seg etter lovlig fattede vedtak. Arbeiderpartiet mener at manglende samarbeid og vilje til å rette seg etter pålegg ikke bør belønnes. Og hva slags rettferdighet eller rettferdig samfunn blir det ved en slik avgjørelse? Hva med alle dem som har søkt og fått avslag, og som har rettet seg etter det og forlatt landet, fordi de har akseptert vedtaket og norsk lov og rett?

Vi må være ytterst forsiktig med ikke å undergrave en regulert innvandring og troverdigheten til asylinstituttet vårt. Vi må også henlede oppmerksomheten på det siste brevet komiteen fikk fra statsråden, datert 1. juni, om at samarbeidet mellom den irakiske ambassaden i Stockholm og politiet er god, og at politiet nå forutsetter at nødvendige reisedokumenter i stor grad vil kunne utstedes der politiet kan framlegge tilstrekkelig dokumentasjon som grunnlag for sikker identitetsfastsettelse. Med andre ord, retur kan gjennomføres i betydelig større grad enn tidligere.

I tillegg til det har statsråden sendt ut på høring en forskrift der man også vil kunne få arbeidstillatelse og fortsette å bo her i landet, dersom man i dag har et arbeid og kan forsørge seg selv.

Derfor støtter Arbeiderpartiet flertallsinnstillingen i saken.

Per Sandberg (FrP) [13:20:45]: Jeg tror det er grunnlag for å spørre forslagsstillerne om de har vurdert konsekvensene av et slikt forslag hvis det skulle få flertall.

Denne gruppen kom altså til Norge i 2000 og 2001. Vi er nå inne i 2005. Vi får nesten ukentlig tilbakemeldinger til Stortinget om mennesker som sitter i mottak, og som har flyktningstatus, som har oppholdt seg i Norge i lengre tid enn denne gruppen her. Hvis det er slik at vi nå skal åpne for en særbehandling av denne gruppen, vil jo det medføre en endret praksis, og det vil si at vi må gi automatisk opphold til flere hundre, kanskje flere tusen andre som er i noenlunde samme situasjon. Det er Fremskrittspartiet imot.

Så vil jeg også forsiktig få lov til å si at årsaken til at vi er oppe i denne situasjonen, og årsaken til at det fremmes denne type forslag, er jo i vesentlig grad den innvandringspolitikk og den integreringspolitikk som har vært ført i Norge. Der har da også forslagsstillerne hatt medinnflytelse. Jeg ville bare nevne det også.

Det er selvfølgelig slik, som også representanten Øye var inne på: Vi kan ikke endre praksis for vår innvandringspolitikk slik at det gis signaler om en premiering i forhold til det å gi opphold og annen status i Norge, når vi vet at enkelte ikke følger opp det som er regulert i lov.

Vi i Fremskrittspartiet har faktisk prøvd i denne innstillingen å tilnærme oss og få flertall for en annen praksis, der det kanskje kan være mulig å vurdere å gi opphold til enkelte, men ut fra at det enkelte menneske gir uttrykk for å ha gjort en innsats selv i forhold til å ha lært seg språket, vist innsatsvilje i forhold til integrering, osv. Dette ligger i Fremskrittspartiets forslag nå. Det er klart at etter så mange år i Norge skulle en kanskje tro og forvente at denne gruppen mennesker – når SV og andre har gitt dem forhåpninger, falske forhåpninger – hadde brukt noen ressurser på å integrere seg i det norske samfunnet. Det mangler litt fokusering på det. Jeg skal ikke uttale meg generelt om alle i denne gruppen, men vi vet at mange i den gruppen som vi omtaler her, ikke har vist den største interessen for å integrere seg i det norske samfunnet.

Jeg har ikke noe mer å tilføye i debatten, annet enn at jeg vil fremme det forslaget i innstillingen som Fremskrittspartiet står bak.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [13:24:31]:Jeg mener denne saken handler om en stor urett som er blitt begått, og som vi hadde hatt muligheten til å rette opp igjen gjennom et annerledes vedtak i stortingssalen. Dette er en urett mot en stor gruppe mennesker på flukt fra et område som har vært hjemsøkt av diktatorer, undertrykkelse, brudd på menneskerettighetene, bruk av kjemiske våpen og systematisk undertrykkelse av én folkegruppe, nemlig kurderne.

Jeg synes det er litt foruroligende å høre representanten Per Sandberg stå her og snakke om denne gruppen mennesker som altså har flyktet fra et område der forholdene var slik at Fremskrittspartiet stod i første rekke og sa: Den mannen som styrer dette landet – altså Saddam Hussein – er så despotisk at vi er nødt til å gå til krig i strid med verdenssamfunnets regler for å få ham fjernet. Per Sandberg sier nå at det antakeligvis ikke var så ille der at de måtte være på flukt fra Irak, og at disse menneskene vel egentlig var lykkejegere.

Helt siden de kom i 1998 og 1999, de 2069 som senere fikk midlertidig opphold i 2001 og 2002, har FNs høykommissær for flyktninger frarådd tvangsmessig retur til området. Derfor mener vi det samme som det Høykommissæren har gitt uttrykk for, nemlig at man skal være veldig varsom med kun å gi midlertidig opphold til mennesker som er på flukt. På et eller annet tidspunkt må det omgjøres til et permanent opphold, hvis man ikke er i stand til å returnere folk. Og når FN sier at vi ikke skal tvangsreturnere mennesker til Irak, mener jeg at vi på ett tidspunkt må skjære igjennom og si: Nå skal menneskene få bli, nå har midlertidigheten vart lenge nok, nå er det tid for å sette foten ned.

Jeg synes det er grunn til å minne om at Utlendingsdirektoratet i sin høringsuttalelse om et forslag fra Regjeringen om at man ikke skulle ta hensyn til at denne gruppen hadde vært lenge i landet, sa følgende:

«Våre prinsipielle syn er at de helt spesielle omstendighetene knyttet til nettopp denne avgrensede gruppens langvarige opphold i Norge tilsier innvilgelser på humanitært grunnlag i betydelig flere saker enn det departementets forslag legger opp til. Vi presiserer at det ikke er vår mening at alle disse sakene bør innvilges på generelt grunnlag, men at de på vanlig måte skal undergis en individuell behandling av hver enkelt sak. I de individuelle vurderingene vil forhold som blant annet fortsatt kvalifisert tvil om identiteten og straffbare forhold som vil kunne medføre utvisning bli tillagt vekt mot å innvilge.»

Poenget var at utlendingsmyndighetene – altså statsråd Erna Solbergs fagmyndigheter – mente at disse menneskene i mye større grad enn det det her legges opp til, burde få innvilgelse.

Det var bakgrunnen. Da det ble fremmet et forslag og vi nå har fått en forskrift som trådte i kraft 15. mars i år, som sier at det at folk har vært lenge i landet på midlertidig opphold, ikke skal tillegges vekt, syntes vi det var en stor urett. Man måtte sette foten ned. Derfor fremmet vi dette forslaget.

Jeg mener at det man har gjort i denne saken, nemlig å gi rom for at de menneskene som har arbeid, skal få opphold, er å innføre et helt nytt prinsipp i flyktningpolitikken – et prinsipp som Erna Solberg i mange debatter har harselert over at SV tidligere har foreslått å bruke. Vi mener at det er helt uriktig at en hel gruppe som i utgangspunktet har søkt om status som flyktninger, som ikke har kunnet returnere til området sitt, og som vi ikke tvangsmessig har kunnet returnere, skal omdefineres fra å være beskyttelsessøkere til å være arbeidssøkere, at kun den gruppen mennesker som har fått arbeid, skal få bli, og at alle de som eventuelt er syke, som ikke har fått jobb, som har vært ute av arbeidslivet fordi de har mistet jobben, ikke skal få bli. Det er en måte å føre politikk på som etter min oppfatning er hjerterå, og som jeg stusser over at Kristelig Folkeparti kan være med på.

Husk at kommunene ikke vil få integreringstilskudd for denne gruppen, og de vil ikke bli tillagt noe opplegg for integrering. Jeg mener at dette er en lite framtidsrettet politikk, som i hvert fall ikke er rettet inn mot den svakeste delen av denne gruppen.

Jeg har sluttet å være skuffet over at statsråd Erna Solberg ikke akkurat er en forkjemper for rimelighetshensyn i flyktningpolitikken. Men jeg må si at jeg er spesielt skuffet over Venstre og Kristelig Folkeparti, som i Trondheim har tatt til orde for at denne gruppen må bli, og over Arbeiderpartiet, som i sitt nye program har sagt at man (presidenten klubber) må ha mulighet til å vurdere saker på nytt. Denne saken har vært en slik type sak.

Presidenten: Da gjenstår det bare å ta opp forslaget.

Heikki Holmås (SV) [13:29:44]:Jeg tar opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har tatt opp det forslaget han refererte til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:30:09]: (leiar for komiteen): 2 069 irakiske kurdarar fekk mellombels opphald utan rett til familiesameining eller busetjingsløyve i Noreg i 2001. Retur til Irak har tidvis vore umogleg. FN har åtvara mot ufrivillig retur. Retur til Irak kan òg bli vanskeleg framover.

Senterpartiet meiner at SV gjennom Dokument nr. 8:65 har teke eit prisverdig initiativ. Vi tok opp spørsmålet om ei nærmare vurdering av framtida til denne gruppa i samband med behandlinga av St.meld. nr. 21 for 2003-2004 om styringsforhold på utlendingsfeltet. Den gongen ynskte fleirtalet ikkje å gjera noko. Seinare har departementet komme på andre tankar.

Departementet har erkjent at denne gruppa vi her snakkar om, har budd her i over fire år. Mange av dei har hatt arbeid, har teke utdanning og har fått tilknyting til Noreg. Difor er det no ei forskrift på høyring som gir dei som har arbeid, moglegheit til å søkja arbeids- og opphaldsløyve. Det er bra så langt. Men Senterpartiet meiner at alle i denne gruppa bør få ein rett til ei individuell vurdering av si sak på nytt. Vi meiner det er grunn til å stilla spørsmål ved denne sorteringa. Kanskje er det slik at nokre av dei som ikkje har arbeid, nettopp er dei som meir enn nokon treng å få tryggleik omkring sin kvardag og omkring framtida.

I ei tid med så mykje fokusering på integrering er det heller ikkje tvil om at ein ville fått ei langt større moglegheit til det, noko som ville vera ein fordel både for styresmaktene sentralt og lokalt og for den enkelte dette gjeld, fordi kommunane då hadde fått integreringstilskott og kunne tilrettelagt for introduksjonsprogram.

For ei tid tilbake var menneskerettsministeren frå Nord-Irak her på Stortinget og møtte representantar frå fleire parti. Han understreka kor vanskeleg det var for dei som ikkje sjølv returnerte frivillig, men at det òg er kurdarar som har returnert frivillig, og som er med på å byggja opp den delen av landet sitt. Difor er talet mindre no.

Senterpartiet legg vekt på det som er sagt her i innstillinga om at ein skal vera forsiktig i forhold til mellombels opphald. Det har vore vektlagt både internasjonalt og nasjonalt, i teori og praksis, stort måtehald med bruk av mellombels opphald. Eit direktiv frå EU understrekar òg dette, altså at mellombels opphald gjeld i krisesituasjonar, i massefluktsituasjonar.

Vi er einige i det som vart gjort i 2001, men det er heilt klårt at det forpliktar i forhold til ei gruppe som altså har budd her i minst fire år. Vi legg òg vekt på at det forslaget som SV i dag fremmar, er i tråd med eit forslag som departementet si eiga fagmyndigheit UDI har tilrådd. Vi kjem altså til å støtta SV sitt forslag.

Statsråd Erna Solberg [13:34:31]:Bare noen korte merknader.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen ikke bifaller forslaget. Jeg har også lyst til å understreke at det er en del i begrunnelsen for forslaget som er helt uriktig, og det er på ganske sentrale punkter. Alle i den gruppen vi snakker om her, fikk en individuell og grundig vurdering da de søkte asyl i Norge. Årsaken til at de fortsatt oppholder seg i Norge, er at de ikke ønsker å rette seg etter lovlig fattede vedtak. Hadde forslaget fått flertall, ville det vært en belønning av manglende samarbeid og manglende vilje til å rette seg etter gyldige vedtak.

Så har jeg lyst til å kommentere et par ting som er sagt i debatten. For det første er det slik at jeg oppfatter at representanten Heikki Holmås må ha en annen oppfatning av beskyttelsessituasjonen i Nord-Irak enn det alle fagmyndighetene som har behandlet disse sakene, har, og det departementet har. Hovedessensen i innlegget hans var at han mener at det er et beskyttelsesbehov, og at det har vært et beskyttelsesbehov. Det er altså avgjort av de myndighetene som har vurdert dette. Det er også relativt godt dokumentert, da vi vet at mange med norske reisedokumenter, i den perioden det er snakk om, faktisk reiste tilbake over grensen til Nord-Irak og oppholdt seg der i perioder – noen mer kjente enn andre.

Det er også feil slik det er oppfattet, at om man hadde vedtatt dette forslaget, ville det blitt utbetalt integreringstilskudd. For det er viktig å være klar over at denne gruppen ble flyttet ut i kommunene, og integreringstilskudd er utbetalt for hovedtyngden av denne gruppen i nesten hele tiden, slik at en eventuell permanent tilstand, hvis de altså hadde fått oppholdstillatelse, ville ikke ha utløst nye integreringstilskudd som sådan. Så det er et argument som i og for seg ikke har noe i denne saken å gjøre.

Jeg er helt enig i at det ikke nødvendigvis er hundre prosent logisk at jeg har valgt å lage en forskrift som vi har hatt på høring. Høringsfristen var 26. mai. Denne forskriften skal tre i kraft raskt. Men jeg synes av respekt for Stortinget at vi ikke burde la forskriften tre i kraft før Stortinget hadde ferdigbehandlet denne saken, selv om innstillingen forelå og vi visste at vi hadde støtte for det vi gjorde. Men det er i og for seg ikke logisk at vi har gjort det. For det er helt riktig at jeg er opptatt av at asylinstituttet ikke skal bli et arbeidsinnvandringsinstitutt. Jeg har derfor i mange diskusjoner påpekt, bl.a. overfor representanten Meltveit Kleppa, at hver gang det dukker opp en sak om folk som er i jobb, men som skal sendes ut og ikke har et beskyttelsesbehov, kan vi ikke bare gi dem tillatelse over bordet.

Det som er unikt og spesielt med denne gruppen, er selvfølgelig at de har en helt spesiell historie knyttet til hvilke tillatelser de opprinnelig hadde. Det gjør at dette har en begrenset og mye mindre smitteeffekt i denne situasjonen. Vi senket også kravene i det høringsutkastet vi hadde, med hensyn til hva slags type jobber en trenger å ha for å kunne få arbeidstillatelse.

Jeg mener at det er et forsøk på å finne en pragmatisk løsning på det. Men jeg er litt forbauset over at det at vi gjør det i denne saken, samtidig leder til at vi generelt bør kunne gjøre det, for det er en helt spesiell ordning. Og når jeg for én gangs skyld imøtekommer bl.a. det representanten Meltveit Kleppa i mange enkeltsaker syntes var viktig, får jeg høre av representanten Holmås at vi er hjerterå. Det er vi ikke. Vi er i denne sammenheng faktisk ganske milde.

Vi har nå, som vi også har skrevet til Stortinget, startet med noen tvangsmessige uttransporteringer av noen enkeltpersoner. Politiet rapporterer at de nå begynner å få et godt samarbeid. Hvor raskt vi kan komme i gang med de større utsendelsene av personer som nå oppholder seg her ulovlig, er fortsatt uklart, men gradvis tar også Irak imot personer som tvangsutsendes. Vi har valgt – og politiet har valgt – å ha som prioritet nr. 1 for utsendelse av landet de som også har straffedommer, i tråd med de prioriteringsregler vi har laget i utlendingsforvaltningen, at bl.a. kriminelle prioriteres for uttransport og hurtig saksbehandling raskest.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [13:39:12]: Arbeiderpartiet er enig med statsråden i denne saken, men vi kan ikke underslå at det er et problem at mange av de irakiske kurderne vi i dag snakker om, har vært her lenge.

I brev av 6. juni i år viser statsråden til at det nå skjer endringer i forhold til retur.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan statsråden bekrefte at det nå er god grunn til å tro at samarbeidet mellom den irakiske ambassaden i Stockholm og politiet kommer til å gi resultater?

Statsråd Erna Solberg [13:40:02]: Ja, det er riktig at det fra politiets side rapporteres om bedre samarbeid, og at man har fått til enkelte tvangsmessige returer. Det forutsetter at man kan legge frem dokumentasjon på personlige opplysninger som også gjør at den irakiske ambassaden utsteder dokumenter.

Jeg har lyst til å være så ærlig overfor Stortinget å si at det er nok i denne gruppen litt mye doble identiteter som av og til dukker opp, som vi også har sett i enkelte saker i media, hvor det viser seg at det kan ta litt tid å rydde opp i forhold til den identiteten som tidligere er oppgitt i de sakene som er blitt behandlet i utlendingsforvaltningen, fordi det har vært forskjellige identiteter som har vært på bordet. Men vi opplever at samarbeidet blir bedre.

Situasjonen i Nord-Irak er fortsatt bra og stabil. Det er enkelte områder hvor det er problemstillinger, selvfølgelig, men dette er også den vurderingen som gjøres av utlendingsforvaltningen i den individuelle vurderingen av om man trenger beskyttelse eller ikke.

Per Sandberg (FrP) [13:41:27]: Jeg syntes faktisk det var noe interessant i det som statsråden nå sa i replikksvaret sitt. Men utgangspunktet for min replikk var det statsråden sa i forhold til å bruke asylinstituttet for å gi arbeidstillatelse. Jeg mener at statsråden møtte seg selv litt i døra her, for statsråden og Regjeringen har jo selv åpnet for den type praksis når det gjelder denne gruppen.

Jeg vil gjerne få statsråden til å utdype hva som gjør det spesielt i forhold til å åpne for at disse i enkelte tilfeller skal få arbeidstillatelse.

Samtidig vil jeg utfordre statsråden når det gjelder det som ble sagt i siste runde her med hensyn til forholdene i Nord-Irak. Er det nå slik at vi kan starte tilbakesending også ved bruk av tvang, og ligger forholdene til rette for det?

Statsråd Erna Solberg [13:42:33]: Det som er spesielt med denne gruppen, er at det er en avgrenset gruppe som på en måte kan isoleres fra effektene på andre, og at man dermed ikke vil få den effekten at asylinstituttet blir et arbeidssøkerinstitutt i fremtiden ved at man nå gjør denne enkeltoperasjonen knyttet til denne gruppen. Men det er ingen tvil om at dette også er problematisk i forhold til prinsippene. Men av og til er det slik at da får man trekke en linje, og så må man finne ut hvordan man kan finne en løsning som er god, og som skaper gode resultater. Så er det litt interessant at det som må være den beste indikasjonen på det som er Fremskrittspartiets forslag, er at de som er godt integrert, skal få lov til å bli. Arbeidstilknytning er kanskje det enkleste eksemplet på at man på en eller annen måte er integrert i vårt samfunn, og at man har klart å gjennomføre det.

Bare til slutt når det gjelder tvangsreturer: Gradvis har vi fått til noen. Det er ikke slik at vi har en avtale om at flyplassene åpnes for stor retur, men politiet rapporterer at de mener at de kan iverksette flere av dem fremover.

Heikki Holmås (SV) [13:44:03]: For meg er det sentrale i denne saken at noen mennesker har kommet som asylsøkere til Norge i en periode der det ikke har vært mulig å returnere dem, fordi FNs anbefalinger har vært at man ikke skal returnere folk ufrivillig. De har vært i landet i en lang periode, en del av dem er godt integrert her, og en del av dem har hatt jobber og har mistet dem på grunn av at man har mistet arbeidstillatelsen sin, bl.a. Flere av dem som er her nå, har risikert å ikke engang ha midlertidig arbeidstillatelse i den perioden man måtte ha jobb, for å få lov til å bli.

Da er det grunnleggende spørsmålet som står igjen til statsråden: Mener statsråden at når man har gitt midlertidig opphold til folk, og hvis FN fortsatt ikke anbefaler ufrivillig retur, så kan man likevel aldri sette foten ned og si: OK, nå er det faktisk sånn at du skal få bli? Dette dreier seg også om mange barn som er på disse mottakene nå.

Statsråd Erna Solberg [13:45:25]: En av de største politiske skillelinjene som for øyeblikket er i asyl- og innvandringspolitikken i Norge, går mellom SV og Senterpartiet på den ene siden og de øvrige partiene på den andre. SV og Senterpartiet mener at man gjennom en haug med enkeltformer for amnesti skal gjennomføre regler som innebærer at hvis man bare holder ut lenge nok i Norge og ikke samarbeider, får man opphold.

Det er disse enkeltsakene som Heikki Holmås er representant for, og han tar opp til stadighet saker om enkeltgrupper – det være seg voksne eller barn – og han har tidligere også hatt lovforslag om at man skal innføre den typen regler. Det ville undergrave asylinstituttet fullstendig som et institutt for beskyttelse og åpnet det som et immigrasjonsinstitutt fordi vi ikke klarer å returnere tvangsmessig.

Når man gav denne ettårige, midlertidige tillatelsen til opphold uten rett til familiegjenforening, var det et eksperiment som jeg ikke tror noen regjering kommer til å gjøre på nytt, for det var ikke noen god løsning. Det er bedre å gi avslag.

Men det har ikke vært slik at det ikke har vært mulig å reise hjem i denne perioden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Sandberg (FrP) [13:47:12]: Jeg skal ikke bruke mer tid enn det som er tiden for en replikk. Men jeg synes det er å belaste statsråden for mye å ta en replikk på statsråden når det er innlegget til representanten Heikki Holmås jeg gjerne vil kommentere, for jeg synes det var litt morsomt.

Én ting er at Heikki Holmås legger ansvaret for krigen mot Irak i hendene på Fremskrittspartiet i det norske stortinget. Det skal jeg nok akseptere. Men det Heikki Holmås glemmer i forhold til sin retorikk og sitt spill for galleriet, i ordets rette forstand, er at Saddam nå er fjernet. Da er det åpnet for at det kan bli litt mer demokratiske forhold, og dermed er det også enklere for disse menneskene å returnere.

Så hvis Heikki Holmås ville kritisere Fremskrittspartiet for å støtte krigen mot Irak, så vil jeg si at det har bidratt til – forhåpentligvis – å skape forhold i Irak og Nord-Irak som gjør at det er blitt bedre å bo i Irak og å returnere til Irak.

Heikki Holmås (SV) [13:48:33]: Det er to ting jeg vil kommentere i denne saken. For det første har jeg aldri brukt ordet «amnesti», og det mener jeg. For meg er det viktig å skille mellom det å gi et generelt amnesti og det å foreta en fornyet vurdering, på bakgrunn av det som Utlendingsdirektoratet sier. Foretar man en fornyet vurdering, skal man selvfølgelig vektlegge det som går på kriminalitet, på andre ting, som går på om man er barn, f.eks. – som jeg mener er viktig å vektlegge i hele denne saken. Det er en kjent sak at det går et grunnleggende skille mellom de menneskene her i salen som mener at man skal ha rom for å foreta en fornyet vurdering i en del tilfeller, og de som mener at det ikke skal være rom for det.

Over til Per Sandberg: Jeg vet ikke om Per Sandberg følger med i avisene og nyhetene, og jeg vet ikke om han ser det som alle andre som følger med, ser, nemlig at det fortsatt foregår dramatisk store mengder voldshandlinger i hele Irak. Det sprenges bomber i hele Irak, mer sentrert enkelte steder. Det kan ikke på noen som helst måte sies at det er fred i Irak.

Mitt grunnleggende argument i denne saken er at når mennesker er på flukt, og vi ser at FNs anbefalinger går ut på at mennesker ikke ufrivillig skal tilbakesendes, da må det være noe som vi legger vekt på, og som vi vurderer når vi skal treffe en beslutning om hvorvidt folk skal få bli her i landet eller ikke. Hvis ikke, havner man i en situasjon der mennesker som FN anbefaler at vi ikke skal tvangsmessig returnere, kan bli sittende i lang, lang tid i norske asylmottak og blir i Norge.

Det er her Arbeiderpartiet har foretatt en kursendring på sitt landsmøte, det er jeg veldig glad for. Men jeg er veldig lei meg for at det ikke kommer til uttrykk i denne saken, for her mener jeg at det virkelig ville være mulig å gjøre et annet vedtak enn det flertallet gjør i dag. Jeg er skuffet over Arbeiderpartiet.

Statsråd Erna Solberg [13:50:54]: Representanten Heikki Holmås sier at han ikke sier «amnesti». Det skjønner jeg godt, for det ville jo vært veldig klargjørende for folk med hensyn til å oppfatte hva som egentlig er konsekvensen. Men i enhver debatt jeg deltar i om spørsmålet ureturnerbare asylsøkere eller andre, stiller han meg følgende retoriske spørsmål: Mener ikke statsråden at det går en grense for hvor lenge folk som vi ikke klarer å returnere, kan oppholde seg i dette landet uten at de får opphold?

Det er et ladet spørsmål. Hvis man svarer ja på det, er det i substans det samme som at man skal gi et amnesti – at så lenge du kan motarbeide en retur, så lenge du ikke samarbeider om identitet med norske myndigheter, og så lenge du unndrar deg effektuering av en tvangsutsendelse, kan du reelt sett på et tidspunkt bli her. Gevinsten, etter de årene som representanten Heikki Holmås måtte ha satt opp til slutt – for å svare på sitt eget retoriske spørsmål i samtlige av disse debattene – ville ha vært den grensen for hvor det alltid ville ha inntrådt et amnesti. Når jeg bruker ordet «amnesti», er det fordi jeg trekker ut det som faktisk er retorikken til representanten Heikki Holmås.

I fjor «reparerte» Stortinget dette med noe stortingsflertallet sa klart fra om var et engangsvedtak, at barn som hadde sittet i mottak i tre år, og hvorav hovedtyngden for lengst hadde fått ferdigbehandlet sakene sine, skulle få en human behandling, noe som i realiteten var en oppskrift på at alle skulle få opphold. Kritikken når det gjelder de få som ikke har fått opphold, har jo vist at det var intensjonen for representanten Heikki Holmås.

Nå har han de siste to dagene igjen startet en debatt, ett år etter, for det vil jo komme nye sånne saker. Det betyr jo det samme som at Heikki Holmås mener at barnefamilier bør gis amnesti etter tre år. Da blir det store spørsmålet: Hvor går grensen når det gjelder amnesti for de andre, altså de voksne, som ikke-barnefamilier i SVs politikk?

Presidenten: Heikki Holmås har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Heikki Holmås (SV) [13:53:24]: Jeg må innrømme at jeg blir litt provosert når statsråden kommer med dette, og det er to grunner til det. Den ene er at i forbindelse med det vedtaket vi fattet for ett år siden, der det aldri har vært tvil om at jeg og SV mener at det burde være sånn at barn ikke skal sitte lenger enn tre år i mottak, må vi skjære igjennom i forhold til barn hvis vi ikke klarer å få til tvangsmessig retur. Det mener vi, for barn skal ikke være underlagt sine foreldres valg. De skal ikke bli tvunget til å lide for sine foreldres valg. Jeg mener det er riktig i forhold til Barnekonvensjonen.

Men det vi vedtok i den samme forbindelse, var at statsråd Erna Solberg skulle komme tilbake til Stortinget med en sak der hun skulle gjennomgå hvordan hun har tenkt å sørge for at vi unngår å havne i lignende situasjoner senere. Statsråd Erna Solberg har altså tidligere i dag på TV 2 kalt meg for løgner fordi jeg sa at dette ikke er fulgt opp. Den gjennomgangen har vi aldri fått, og statsråden har sågar sagt at det har hun heller ingen intensjoner om at vi skal få.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.