Presidenten: Første taler er Berit Brørby. – Nei, ordfører for saken er André Oktay Dahl.

André Oktay Dahl (H) [18:02:56]: (ordfører for saken): Jeg regner med at det var en tilfeldighet at jeg ble forvekslet med representanten Brørby!

Dette har vært en vanskelig sak å være saksordfører for. Grunnen til det er først og fremst at det har vært så mange sterke og ikke minst forståelige følelser i sving, og det i så mange år. Et helt kystsamfunn ble berørt da fiskefartøyet «Utvik Senior» forliste 17. februar 1978 på vei hjem fra fiskefeltet Stordjupta mot land i Steinfjord på Senja i Troms. Fartøyet hadde en besetning på ni mann, hvorav alle omkom.

Den første undersøkelseskommisjonen gjorde en omfattende jobb, selv om vi nå i dag sitter med en konklusjon som er den stikk motsatte, nemlig at forliset ikke skyldtes feilnavigering. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, opplevde de etterlatte det som sterkt krenkende at mannskapet, etter den første undersøkelseskommisjonen, ble antatt å ha utvist dårlig sjømannskap. I alle år utgjorde det hovedmotivasjonen for å få til en ny gransking, og i kjølvannet av Brennpunkt-programmet om lokaliseringen av hovedmotoren i april 2002, ble en ny undersøkelseskommisjon satt ned, som avgav sin rapport i april i fjor.

Et viktig utgangspunkt for komiteens arbeid har vært å søke å skape ro ved å ta tilbørlig hensyn til etterlattes behov for å få klarhet i hva som skjedde, samtidig som man ikke lot seg rive fullstendig med og ta for god fisk alle påstandene som har kommet frem i forhold til så vel myndighetenes som den første undersøkelseskommisjonens håndtering av saken i sin tid.

I forbindelse med behandlingen har flere av komiteens medlemmer hatt uformelle møter med pårørende og andre, og det har av noen blitt reagert på at det refereres til dette i merknadene. Derfor understreker jeg for ordens skyld at alle som tilfeldigvis har tilhørt kontrollkomiteen og har møtt f.eks. etterlatte, har gjort det som enkeltrepresentanter og ikke på vegne av komiteen som sådan. Samtidig er det viktig å få sagt at det at etterlatte har fått muligheten til å komme og fremlegge sine synspunkter, har vært viktig i forhold til opplysningen av saken, for denne saken egner seg ikke spesielt godt kun til lesing av dokumenter.

Komiteen konstaterer at den andre undersøkelseskommisjonen for forliset brakte klarhet i et av de viktigste ankepunktene de etterlatte hadde etter den første, nemlig at årsaken til «Utvik Senior»s forlis ikke skyldtes feilnavigering. Vi legger til grunn at med dette blir mannskapet fullstendig renvasket. Komiteen er også opptatt av at den fremlagte stortingsmeldingen medgir at Justisdepartementet i sin tid burde ha vært mer kritisk og lyttet mer til de etterlatte. Slik vi ser det, har departementet innrømmet betydelig systemsvikt.

Det kan også stilles spørsmål ved om departementet burde ha gjenoppnevnt kommisjonen allerede i 1979, men komiteen legger ikke til grunn at det har skjedd en eller annen form for forsettlig villedelse av allmennheten.

Opprettelse av en ny granskingskommisjon har som sagt vært hovedfokuset for de etterlatte og kystbefolkningen for øvrig helt siden forliset, inntil det relativt nylig også ble reist spørsmål om tildeling av kvoter, spørsmål om en eventuell feilaktig avkorting i forsikringsoppgjøret og spørsmål om erstatning på objektivt grunnlag. Komiteen tar i denne innstillingen ikke stilling til noen av disse spørsmålene. De hører hjemme et annet sted enn i denne salen. Vi fester lit til at dette behandles på korrekt måte av statsråden innenfor rammen av deltakerlovens bestemmelser, men vi har lagt inn et ørlite signal fra komiteens side om at det tas hensyn til situasjonen de etterlatte har kommet i. Dette er for så vidt å slå inn åpne dører i forhold til det skjønn som statsråden etter regelverket har adgang til å utvise, men komiteen fant det likevel riktig å komme med denne ørlille henstillingen.

Når det gjelder SVs særmerknad på dette punktet, overlater jeg til SV i første omgang å redegjøre for sin egen merknad, som kan tolkes som om man foregriper den saksbehandlingen som skal skje i Fiskeri- og kystdepartementet.

Komiteens flertall legger i alle fall til grunn at spørsmålet om tildeling av ny kvote og forsikringsoppgjøret uansett ikke kan koples og skal behandles på korrekt måte i departementet, hvor særegenhetene i denne konkrete saken skal veies opp mot de konsekvensene et gitt saksforløp kan gi – som statsråden for så vidt også skisserer i sitt svarbrev til komiteen.

Komiteen har heller ikke tatt stilling til spørsmålet om eventuell erstatning på objektivt grunnlag, som har blitt fremmet overfor Justisdepartementet. Kravet baserer seg ikke på at staten er skadevolder, men på at staten har et objektivt ansvar for en forsettlig mangelfullt utført granskingsjobb. Et bredt flertall i komiteen støtter seg på de vurderingene som departementet har gjort av de juridiske komplikasjonene som dette spørsmålet reiser, herunder spørsmålet om eventuell presedens og betydning for andre saker. Vi tar derfor selvfølgelig ikke konkret stilling til verken anførelsene i advokatfirmaet Robertsens brev til departementet eller til det som det er redegjort for i Justisdepartementets svarbrev til komiteen, bl.a. fordi vi ikke ønsker å foregripe en eventuell rettssak.

Uansett er det slik at komiteen ser det klart at vurderingen av om staten skal utbetale denne type erstatning til de etterlatte etter forliset av «Utvik Senior», vanskelig kan sidestilles med forsikringsoppgjørene etter f.eks. «Scandinavian Star»- og «Sleipner»-ulykkene. Disse gir begrenset veiledning i denne saken.

På tross av at det til nå ikke blir statuert et rettslig grunnlag for erstatning her i dag, legger hele komiteen til grunn at etterlatte har blitt utsatt for en merbelastning ved at granskingen i 1978/1979 kom frem til feilaktig konklusjon, på tross av klare advarsler og krav om ny gransking fra de etterlatte. Saken har vært en påkjenning for flere av de etterlatte som mistet sine aller nærmeste.

Spørsmålet om hvorledes gjennomføre en form for billighetserstatning, er det eneste punktet hvor komiteens flertall og komiteens store mindretall har tilsynelatende vidt forskjellige oppfatninger. Den tilsynelatende store uenigheten har også vært fremme i den offentlige debatt. Når jeg sier tilsynelatende, er det fordi både flertallet og mindretallet nødvendigvis må gå inn for en form for tillempet billighetserstatning. På et vis er ordet «billighetserstatning» et noe misvisende ord, da det ikke er tale om en erstatning i ordets rette forstand, nemlig om en juridisk rett. Billighetserstatning innebærer en mulighet til å tilkjenne et pengebeløp etter en rimelighetsbasert vurdering der det ikke finnes rettslige krav.

Når jeg sier at det bare er en tilsynelatende stor uenighet mellom flertallet og mindretallet, er det fordi den nemnda som skal opprettes, og den erstatningsordningen som flertallet vil at Regjeringen skal utrede, med nødvendighet må medføre en form for tillempet billighetserstatning, da Stortinget, av tidligere nevnte grunner og prinsipielle grunner, her i dag ikke konkluderer med at det foreligger noe rettslig grunnlag for å yte erstatning i ordets vanlige forstand. Regjeringen får saken tilbake og må fremme forslag om hvorledes dette skal håndteres, men det er Stortinget som sitter på pengesekken, og som må legge føringene for dette.

Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at det hadde vært mer praktisk å benytte seg av det spillerommet som Stortingets tidligere behandling av hvem som kan omfattes av den etablerte billighetserstatningsordningen, utgjør, og at det ville vært mer fleksibelt og hindret den utsettelsen flertallsforslaget i realiteten medfører. Vi er opptatt av at de etterlatte skal slippe unødvendig byråkrati, så vi oppfatter det slik at en særskilt nemnd kan være lite hensiktsmessig, ved at man oppretter en ny ordning som innebærer en utsettelse.

Da flertallet og mindretallet i realiteten samtidig er enige om, slik jeg ser det, at det skal skje en form for tillempet billighetserstatning, skal jeg ikke bruke mer tid på å polemisere mot flertallsforslaget nå, bortsett fra å antyde at mindretallsforslaget kanskje vil kunne medføre en noe raskere behandling av de etterlattes krav, og da med nødvendig sideblikk til hvordan andre grupper av skadelidte har fått behandlet sine krav.

Denne saken er unik, men samtidig har kjennetegnet ved diskusjonen rundt offentlig oppnevnte granskingskommisjoner vært at det har vært reist tvil om disses funn og vurderinger, enten det gjelder denne saken, «Western»- forliset eller Mehamn-ulykken. Komiteen deler seg i et flertall og mindretall når det gjelder spørsmålet om etterlattes deltakelse i denne type kommisjoner. Imidlertid er vel både flertallet og mindretallet, med noe ulik ordlyd, enige om at pårørende, overlevende eller andre på et eller annet vis bør kunne bli representert i fremtidige granskingskommisjoner. Pårørende har ofte mye informasjon å komme med, og granskingsarbeidet må innrettes slik at de får komme med de nødvendige informasjonene, som også kan skape økt tillit til granskingskommisjonenes arbeid. Dette hensynet kan også slå den andre veien. Det er viktig at undersøkelseskommisjoner oppfattes som objektive, habile og uavhengige i forhold til uttalelser om f.eks. ansvarsforhold. På dette området er det ikke bare nyttig, men nødvendig å sammenlikne med hvorledes en domstolsprosess er organisert, da de samme hensyn må vektlegges her. Selv om ikke flertallet direkte viser til forbeholdene gitt i f.eks. domstolloven, slik Høyre og Kristelig Folkeparti gjør, legger jeg til grunn at også flertallet har skrevet seg disse bak øret, om enn ikke med skriftlig tilslutning til våre merknader. Hvis jeg har tolket feil det jeg egentlig oppfatter som en reell enighet, eller i alle fall ikke en stor uenighet, ber jeg om å bli korrigert etterpå.

Konklusjonene til slutt fra den andre undersøkelseskommisjonen står fjellstøtt. Det er altså den som Regjeringen har bygd på i sin stortingsmelding. Med behandlingen av kvotespørsmålet og forsikringsspørsmålet i departementet og til slutt en tillempet form for billighetserstatning eller særskilt erstatningsordning, som noen kaller det, har jeg håp om at en vanskelig sak kan få sin ende til syvende og sist. Spørsmålet om erstatning på objektivt grunnlag bør ikke Stortinget ta stilling til og gjør det da heller ikke.

Til slutt, for ordens skyld, mens jeg husker det, tar jeg også opp Høyres og Kristelig Folkepartis mindretallsforslag.

Presidenten: Representanten André Oktay Dahl har tatt opp det forslaget han refererte til.

Berit Brørby (A) [18:13:25]:Jeg skal ikke bruke tid på å kommentere den noe merkelige undertonen som var i representanten Dahls innlegg. Til det synes jeg saken faktisk er for alvorlig.

Det er et tankekors at Stortinget i dag behandler støtte til de etterlatte etter «Utvik Senior»s tragiske forlis, som skjedde for 27 år siden. At det skulle bli nødvendig med to undersøkelseskommisjoner for å bringe klarhet i at forliset ikke skyldtes feilnavigering, men helt andre forhold, er en viktig påminnelse om at vi ikke uten videre skal akseptere de konklusjoner ekspertene presenterer for oss. Erfaringene fra så vel denne ulykken som Mehamn-ulykken og «Western»-forliset viser at pårørende og andre berørte har viktige bidrag å gi til oppklaring og forståelse av denne type hendelser.

Arbeiderpartiet er derfor opptatt av at berørte, enten det gjelder overlevende, pårørende eller andre som sitter med særlig kunnskap, skal være representert i framtidige granskingskommisjoner. Dette gjelder også i de permanente kommisjonene som f.eks. Flyhavarikommisjonen, som under behandlingen av alvorlige ulykker bør suppleres med berørte i hvert enkelt tilfelle.

Jeg er glad for enigheten om at de etterlatte etter «Utvik Senior» skal ha rett til erstatning. Det har imidlertid vært en diskusjon om hvorvidt ordningen med billighetserstatning bør komme til anvendelse, eller om det bør opprettes en egen erstatningsordning. Fra Arbeiderpartiets side vil jeg understreke at vi ønsker å opprettholde billighetserstatningsordningen slik den fungerer i dag, nemlig slik at den bare dekker erstatning til direkte berørte og ikke til de pårørende. Vi har behov for en slik ordning, en sikkerhetsventil for mennesker som blir utsatt for feil fra forvaltningens side, og ønsker ikke å endre dette.

Arbeiderpartiet mener dessuten at de pårørende vil være best tjent med at det opprettes en egen erstatningsordning. Basert på stortingsflertallets – Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SVs – forslag til vedtak forutsetter vi at Regjeringen umiddelbart nedsetter en egen nemnd til å vurdere erstatningsbeløp og hvem som skal omfattes av ordningen. Jeg ber statsråden bekrefte at dette vil skje.

Når det gjelder spørsmål om avkorting i forsikringssum og tildeling av ny konsesjon, viser jeg til fellesmerknaden fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, hvor også Høyre er med, og forutsetter at Fiskeri- og kystdepartementet i sin vurdering tar hensyn til de særlige omstendighetene i denne konkrete saken. For øvrig viser jeg til flertallets innstilling.

Henrik Rød (FrP) [18:17:01]: : Det er mer enn 27 år siden fiskefartøyet «Utvik Senior» forliste, med det tragiske utfall at samtlige av besetningen på ni personer omkom. Undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt for å bringe klarhet i årsaken til forliset, konkluderte med at forliset etter all sannsynlighet skyldtes feilnavigering og grunnstøting. De etterlatte etter forliset kunne aldri akseptere denne konklusjonen. Med deres kunnskap om farvann og fiskeriene, samt vurderingene til sjøfartsinspektøren i Tromsø rundt forliset, var det helt naturlig at de etterlatte og kystbefolkningen for øvrig ikke kunne feste tiltro til undersøkelseskommisjonens konklusjoner.

Det er åpenbart kritikkverdig, slik jeg ser det, at myndighetene ikke var villig til å ta opp igjen undersøkelsene basert på den uvisshet som forelå blant de etterlatte og kystbefolkningen etter den første undersøkelseskommisjonens arbeid. I 2002, over 20 år senere, hadde de etterlatte fortsatt ikke gitt opp håpet om å bringe klarhet i det faktiske hendelsesforløpet. Det offentlige hadde åpenbart sviktet, og det trengtes hjelp fra journalister i NRK for å dokumentere det faktum de etterlatte gjennom 20 år hadde påpekt, nemlig at forliset ikke kunne skyldes feilnavigering, men mest sannsynlig en kollisjon med et annet fartøy.

Det er forstemmende å konstatere myndighetenes mangeårige fravær og uvilje mot å bringe fram fakta i denne saken. Det er imidlertid verdt å merke seg at både departementet og komiteen går meget langt i å beklage den håndtering av saken som fant sted i årene rett etter forliset. Den andre undersøkelseskommisjonen er klar på at forliset ikke kan skyldes feilnavigering og grunnstøting. Det er derfor åpenbart at dette innebærer en full renvaskelse av mannskapet. Det er ingen tvil om at de etterlatte har hatt rett i sine uttalelser opp gjennom alle disse år, og jeg håper og tror at denne konklusjonen kan bidra til at det skapes ro om denne saken, som åpenbart har vært en enorm belastning for de etterlatte.

Fra Fremskrittspartiets side kan vi derfor ikke se noe behov for å starte en ny gransking av denne saken, som enkelte medlemmer av komiteen tar til orde for. Vi kan vanskelig se at en ny gransking kan framskaffe andre konklusjoner enn dem den seneste kommisjonen kom til. Vi tror det vil være mest hensiktsmessig for alle parter at denne saken nå kan få en verdig avslutning, og at man kan få en rettferdighet som alle kan konstatere. Vi er derfor fornøyd med at flertallet i komiteen slår fast at det skal etableres en særskilt erstatningsordning for de etterlatte etter forliset.

Billighetserstatningsordningen er ikke ment å være en erstatningsordning for etterlatte etter ulykker og overgrep, og det er derfor etter mitt syn helt riktig at det etableres en egen erstatningsordning for denne helt spesielle saken. Det er viktig at alle forhold rundt erstatningsspørsmålet vurderes, også problematikken knyttet til fiskekvotene. Og det er viktig at de etterlatte gis en riktig erstatning basert på de tap og belastninger de har hatt som følge av forliset og myndighetenes uheldige behandling av dette.

Lena Jensen (SV) [18:20:41]: Skuta «Utvik Senior» forliste 17. februar 1978 på vei hjem fra fiskefeltet Stordjupta på Senja i Troms.

«Utvik Senior» var en god, moderne båt med en svært dyktig skipper og et øvd mannskap som var lommekjent i området. Fartøyet hadde en besetning på ni mann. Alle omkom ved forliset. Forliset skjedde for over 27 år siden. Den første kommisjonsrapporten konkluderte med at forliset skyldtes feilnavigering og ising på båten. Denne konklusjonen ble møtt med sjokk fra både lokalsamfunnets, fiskeres og de etterlattes side.

Siden da har de etterlatte og lokalsamfunnet ført en tøff og lang kamp for renvasking og oppreisning for mannskapet.

Denne saken har vært en stor belastning og krevende for de etterlatte, for de pårørende, for lokalsamfunnet og for kystsamfunnet for øvrig. Vi behandler denne saken i dag på grunn av at de etterlatte aldri har gitt opp – ikke på grunn av myndighetenes arbeid, men på tross av det. Jeg vil i dag berømme de etterlatte, støttegruppen, lokalsamfunnet og Kyst-Norge, som har ført denne saken i alle disse år.

Etter den første konklusjonen satte de etterlatte selv i gang med søk. I 1979 gav dette resultater: På en åpen havslette på 35 meters dyp og langt fra nærmeste grunne fant de med miniubåt «Utvik Senior»s lukearm av stål, styrefront og livbåt. Flere år senere ble motoren funnet. «Utvik Senior» hadde forlist i åpent hav. De etterlatte krevde gjenåpning av saken, uten resultat.

Justisdepartementet fikk en skriftlig klage fra faren til en av de forulykkede hvor han viste til kart og fastslo at det ikke finnes undervannsskjær i det området hvor de etterlatte hadde gjort sine funn. Det førte ikke til noen reaksjoner.

En gjenåpning av saken på det tidspunktet kunne ført til at en avdekket svakheter ved overvåkingen og svikt i varslingsrutinene. Man kunne avdekket uheldige sider ved den første kommisjonens arbeidsmåter og konklusjonene den kom til. Man kunne påvist stedet for forliset. Og ikke minst ville det lettet byrden for de etterlatte. Denne saken handler om hvilket ansvar staten har som følge av de feilslåtte konklusjonene etter granskingen av «Utvik Senior»-forliset. Men saken har en rekkevidde langt utover dette. Det handler også om troverdigheten til granskingsinstitusjonen og tilliten til Stortinget som kontrollorgan overfor utøvende statsmakt.

I dag slår en samlet komite fast at forliset ikke skyldtes feilnavigering eller nedising av båten. Komiteen slår i sin innstilling fast at dette innebærer en fullstendig renvasking av mannskapet.

Denne saken og andre saker viser at vi trenger bedre gransking av større ulykker. Det er store svakheter i dagens ordning med granskingskommisjoner. Derfor er jeg glad for at komiteen slår fast at pårørende, overlevende eller andre skal bli representert i framtidige granskingskommisjoner.

Stortingsmeldingen som vi i dag behandler, legger opp til at de etterlatte skal kunne søke om billighetserstatning. Dette er en konklusjon som SV ikke er enig i og ikke finner å være en god løsning. SV er glad for at det er flertall i komiteen for at det skal opprettes en særlig erstatningsordning for etterlatte etter «Utvik Senior», og at det opprettes en egen nemnd til å behandle kravene. Denne nemnda forutsettes både å ta stilling til størrelsen på erstatninger og hvem som skal være berettiget til en slik erstatning. Komiteens flertall slår fast at denne nemnda umiddelbart skal nedsettes, og at arbeidet ikke skal forsinkes på noen måte. Arbeidet skal være ferdig innen utgangen av 2005. Det som nå er viktig, er at denne nemnda får et mandat som gir den anledning til å vurdere erstatningsspørsmålet på fritt grunnlag. Nemnda må ikke være forpliktet til å basere seg på premissene eller konklusjonene i St.meld. nr. 33, men må hente inn den informasjonen som den finner tjenlig.

Jeg vil understreke at det er nødvendig å være sjenerøs når det gjelder tildeling av erstatning til de etterlatte. En enstemmig komite sier også at det har vært en lang og tung vei for de etterlatte både følelsesmessig og psykisk, og det har også vært en økonomisk belastning. Stortinget må belyse «Utvik Senior»-saken i sin helhet og se på myndighetenes håndtering av denne saken.

I februar 2004 mottok Stortingets presidentskap et brev fra Berg kommunestyre med krav om en uhildet gransking av myndighetenes håndtering av «Utvik Senior»-forliset. Kravet fikk senere tilslutning fra de etterlatte. Brevet fra Berg trekker fram en rekke konkrete forhold som peker mot at det i undersøkelsen av forliset og i behandlingen av krav om ny gransking i 1979 var utvist grov uforstand, og at allmennheten faktisk– om ikke bevisst – er blitt forledet. Med brevet fulgte det et omfattende og detaljert dokumentasjonsskriv. Brevet ble oversendt Justisdepartementet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen med følgende merknad:

«Komiteen forutsetter at den oversendte dokumentasjonen vil være til nytte i statsrådens videre arbeid.»

I fjor kom innstillingen om den nye granskingen av forlisårsaken. Den bekrefter det de etterlatte har hevdet gjennom 25 år. Lokaliseringen av forlisstedet, som de etterlatte selv fant fram til i 1979, utelukker grunnstøting som forlisårsak. Det er sannsynlig at forlisårsaken er kollisjon. Mens den første kommisjonen hevdet at det ikke fantes uidentifiserte fartøy i området som kunne ha kollidert med «Utvik Senior», pekte den nye kommisjonen på at to uidentifiserte fartøy var observert i en slik posisjon. Den nye kommisjonen hadde ikke som oppdrag å vurdere myndighetenes håndtering, men indirekte styrket det – og bekreftet rapporten – anklagepunktene i henvendelsene som kom til komiteen fra Berg kommune og de etterlatte.

I november i fjor mottok Stortinget en felles henvendelse fra de etterlatte etter «Western»-forliset og etter «Utvik Senior»-forliset. De uttrykte stor bekymring over den avgjørende rollen Justisdepartementet så ut til å innta i behandlingen av de to gruppenes krav og ønsker rettet til Stortinget. De pekte på at det er Justisdepartementet som har vært ansvarlig for myndighetenes håndtering av begge disse sakene, og stilte krav om gransking av myndighetenes håndtering.

I St.meld. nr. 33 vurderer Justisdepartementet myndighetenes håndtering av «Utvik Senior»-saken. I meldingen innrømmes det at undersøkelsene av forlisårsaken samlet sett fikk et uheldig utfall, men det slås samtidig fast at ingen vurderinger synes kritikkverdige enkeltvis. Det har ikke blitt utvist grov uforstand, og ingen har bevisst ønsket å forlede eller har faktisk forledet allmennheten. Dersom man kunne påvise at myndighetene er «særdeles meget å legge til last», f.eks. gjennom konstatering av positiv forledelse, ville dette kunne utløse et objektivt erstatningsansvar, heter det i meldingen. Men departementet frikjenner staten for slikt ansvar og anbefaler de etterlatte å søke billighetserstatning.

I stortingsmeldingen nevnes det ikke at det er bedt om en gransking av myndighetenes håndtering. Dokumentasjonen fra Berg kommune og de etterlatte nevnes heller ikke, og de alvorligste anklagepunktene i deres henvendelse blir ikke tatt opp til drøfting i stortingsmeldingen.

Stortinget har hatt et veldokumentert krav fra de etterlatte om gransking av myndighetenes håndtering av «Utvik Senior»-saken liggende i over ett år. Det var ønskelig at et flertall i komiteen skulle gå inn for en uavhengig gransking, men SV står i dag alene om et slikt krav.

Tidligere i dag har Stortinget diskutert tsunamikatastrofen og den innstillingen Regjeringen har kommet med etter at en uavhengig granskingskommisjon har sett på myndighetenes håndtering av saken. Det er nok slik, vil jeg hevde, at om myndighetene skulle hatt en gjennomgang av sin egen håndtering av tsunamikatastrofen, ville nok saken sett litt annerledes ut i dag. Muligens ville det ikke kommet fram ting som man i dag har diskutert og behandlet i Stortinget. Slik vil jeg hevde det også er med «Utvik Senior»-saken. Jeg mener det er trist at SV blir stående alene om et krav om en uavhengig gransking. Det burde absolutt vært en gjennomgang av myndighetenes håndtering av saken. Dette for å gi en skikkelig oppreisning til de etterlatte, for å gi rettferdighet for lokalsamfunnet og for kystsamfunnet.

SV mener det er sannsynlig at de etterlatte etter forliset mistet fiskekonsesjonen tilknyttet «Utvik Senior», bl.a. fordi den første granskingen konkluderte med at forliset skyldtes feilnavigering. Ved en eventuell behandling av søknad om erstatning av tapt konsesjon vil SV be Regjeringen legge avgjørende vekt på situasjonen de pårørende har havnet i, og at dette må ses på som uforskyldt.

På vegne av SV vil jeg ta opp de forslag vi er medforslagsstillere til, og det forslag som SV står alene om å fremme i dag.

Presidenten: Representanten Lena Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Modulf Aukan (KrF) [18:30:46]: Fiskefartøyet «Utvik Senior» forliste 17. februar 1978 på veg frå fiskefeltet Stordjupta mot land i Steinfjord på Senja i Troms. Fartøyet hadde eit mannskap på ni mann. Alle omkom, dessverre.

I medhald av dåverande sjøfartslov § 314 sette Justisdepartementet 23. februar 1978 ned ein undersøkingskommisjon for å klarleggja og vurdera årsakene kring forliset av «Utvik Senior». Dei etterlatne etter forliset har ikkje kunna forsona seg med den første kommisjonen sin konklusjon om at årsaka til havariet var feilnavigering og kritikkverdig sjømannskap.

Kommisjonen konkluderte i 1979 med følgjande:

«Fartøyet kan ha kantret etter nedising, og deretter drevet inn i fallene, eller gått inn i fallene på grunn av feilnavigering. Deretter har fartøyet blitt delvis knust.»

Dei etterlatne har sidan 1979 arbeidd for å få teke opp att undersøkingane av forliset.

Justisdepartementet oppnemnde ein ny undersøkingskommisjon som kom med rapporten sin i 2004, teken inn i NOU 2004:9. Etter kommisjonen si samla vurdering var kollisjon med eit anna fartøy den sannsynlege årsaka til «Utvik Senior»s forlis, slik som det er nemnt av fleire talarar her i dag. Denne konklusjonen er mykje meir i samsvar med kva dei etterlatne har hevda, og mannskapet om bord på «Utvik Senior» er reinvaska for påstandar om feilnavigering. I stortingsmeldinga heiter det samstundes at det ikkje er grunnlag for å utbetala erstatning etter alminnelege erstatningsreglar.

Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig at dei etterlatne og samfunnet elles fekk ei ny gransking av «Utvik Senior» sitt forlis. Staten er ikkje ansvarleg etter alminnelege erstatningsreglar, men Justisdepartementet anbefalte at dei etterlatne får billigheitserstatning. Billighetserstatningsutvalget, som ligg under Stortinget, vil avgjera om anbefalinga om erstatning skal følgjast.

Vi veit no at den sannsynlege årsaka til forliset var kollisjon med eit anna fartøy. Justisdepartementet har i lys av den nye konklusjonen gått igjennom styresmaktene si handtering av forliset og vurdert spørsmålet om erstatning til dei etterlatne. Den siste kommisjonen sin konklusjon reinvaskar mannskapet om bord på «Utvik Senior» for påstandane om feilnavigering.

I St.meld. nr. 33 for 2004-2005, Fiskefartøyet «Utvik Senior»s forlis 17. februar 1978, går det fram at vurderingane i samband med forliset i ettertid ikkje framstår som heldige.

Det er ikkje dekning for å påstå at «de etterlatte ble ført bak lyset av det offisielle Norge». Ingen har bevisst ønskt å føra nokon bak lyset eller har faktisk ført allmenta og dei etterlatne bak lyset, i arbeidet med å klarleggja årsaka til «Utvik Senior»s forlis.

Eg meiner også, slik som justisminister Dørum, at det er grunn til å gje dei etterlatne eit handslag i form av billigheitserstatning. Eg meiner ikkje at slik erstatning er simpel, men eit uttrykk for samfunnet si orsaking etter eit tragisk forlis og tunge år for dei etterlatne.

Kristeleg Folkeparti vil ikkje, slik som fleirtalet i komiteen, senda saka attende til Regjeringa for at ho skal oppnemna ei eiga nemnd som skal føreta ei særskilt handsaming av erstatningar til dei etterlatne. Regjeringa må då utarbeida ein proposisjon til Stortinget med forslag til løyvingar for å dekkja utbetalinga av erstatningar, nemndhandsaming og dessutan administrasjon av den. Stortin-get må deretter på sjølvstendig grunnlag ta stilling til den føreslåtte løyvinga, inklusiv erstatninga sin storleik i dei einskilde tilfella.

Av omsyn til dei etterlatne og den tida som har gått sidan forliset, er det mest føremålstenleg å la Billighetserstatningsutvalget no kunna begynna å handsama søknadene om erstatning framfor å måtta avventa ein proposisjon frå Regjeringa til hausten.

Odd Roger Enoksen (Sp) [18:36:26]: Det er en tragisk sak som nå etter 27 år forhåpentligvis bringes til ende på en måte som er akseptabel for de etterlatte.

I stortingsmeldingen som er til behandling i dag i forbindelse med granskingen av «Utvik Senior»-forliset, sies det at gransking av ulykker er en handling som har karakter av bistand eller service, og at staten ikke har plikt til å bistå med avklaring av de krav som de skadelidte måtte ha som følge av ulykken. Det er mulig det kan sies på denne måten. Men det var altså staten ved Justisdepartementet som i medhold av daværende sjøfartslov § 314 nedsatte denne undersøkelseskommisjonen. Det var denne kommisjonens konklusjoner som har påført de etterlatte mange års belastning både i form av de påstander som har vært om dårlig sjømannskap, den avkorting man har fått i forsikringsoppgjør, og de tap av fiskerettigheter som man har hatt.

Det er derfor med forbauselse jeg har lest enkelte av formuleringene i stortingsmeldingen. Når man kan si at vurderingene som er gjort fra kommisjonens side i forbindelse med forliset, i ettertid framstår som ikke heldige, og man bruker formuleringer som at det er grunn til å gi et håndslag i form av en viss erstatning til de etterlatte, er det formuleringer som etter min oppfatning ikke er akseptabelt å bruke.

Det er ikke tvil om at den første undersøkelseskommisjonens konklusjoner har ført til at det har vært vanskelig å få gjenopptatt denne saken. Det påpeker også justisministeren selv i den framlagte stortingsmelding. Det har vært en av de viktigste grunnene til at de etterlatte har måttet leve med dette i så mange år.

Det er derfor ikke et håndslag, men en rimelig erstatning som bør bli de etterlatte til del. Og de etterlatte bør om mulig, etter Senterpartiets oppfatning også få tilbake de tapte fiskerettighetene. Det er ingen ting i deltakerloven som utelukker at dette skal kunne skje, noe også fiskeriministeren påpeker i sitt svar til komiteen.

Senterpartiet vil støtte flertallsinnstillingen under voteringen i dag, og håper at vi med dette kan bringe, som jeg sa, en mangeårig og trist sak til en ende.

SVs forslag om å granske alle forhold i forbindelse med myndighetenes håndtering er etter min oppfatning, til tross for at de etterlatte også har uttrykt ønske om dette, ikke det viktigste i dag. Det å gi en skikkelig erstatning og et oppgjør som gjør at de etterlatte kan komme seg videre og se framover, bør etter min oppfatning være viktigere.

Det å etablere gode prosedyrer for framtidige undersøkelseskommisjoner er et annet punkt som er viktig å ta opp. Og det bør også gis en uforbeholden beklagelse overfor de etterlatte. På den måten kan man forhåpentligvis få ryddet opp i denne saken på en skikkelig måte.

Jeg har ikke grunn til å tro, som også justisministeren påpeker i stortingsmeldingen, at det er noen som med forsett har ønsket å begå feil eller trekke feilaktige konklusjoner eller holde tilbake informasjon. Den første undersøkelseskommisjonen gjorde ikke godt nok arbeid. Det er nå rettet opp gjennom kommisjon nr. 2. Det viktigste nå er at man får denne saken ut av verden på en akseptabel og god måte for de etterlatte.

Og denne type undersøkelseskommisjoner skal være til å stole på.

Det er jo et par andre ulykker, både «Western»-forliset og Mehamn-ulykken, hvor de etterlatte i ettertid har fått høre noen av de samme påstander som det som har kommet i forbindelse med «Utvik Senior». Jeg skal passe meg vel for å trekke paralleller mellom disse tre sakene, men det viser bare hvor nødvendig det er når staten først oppnevner denne type kommisjoner, at jobben blir gjort på en skikkelig måte, slik at alle kan stole på at opplysninger ikke blir holdt tilbake, og at man ikke trekker feilaktige konklusjoner. Det er også noe av det man må lære av for framtiden.

Så vil som sagt Senterpartiet støtte flertallsinnstillingen slik den foreligger.

Steinar Bastesen (Kp) [18:41:21]: Kan vi lenger stole på granskingskommisjonene? Jeg stiller spørsmålet, Foreningen Gransking stiller spørsmålet, Berg kommunestyre stiller spørsmålet, og folk som har vært involvert i arbeidet med «Utvik Senior», stiller spørsmålet. Kan vi lenger stole på granskingskommisjonene?

Jeg mener Stortinget snarest mulig må ta et initiativ til en kritisk gjennomgang av granskingsordningene for å forsikre seg om at den nødvendige kvalitetssikringen er på plass. «Utvik Senior»-saken avslører bl.a. grunnleggende svakheter når det gjelder prosedyrer for klagebehandling. Det er ikke anledning til å klage, og om en likevel forsøker å klage, legges det prinsippet til grunn at bukken skal passe havresekken.

Stortinget har fått saken om forliset av fiskebåten «Utvik Senior» utenfor Senja i 1978 til behandling. De etterlatte vil ha saken vurdert som en stor sjøfartsulykke. De vil ha tilbake fiskerettighetene til båten, og nekter å søke billighetserstatning enkeltvis.

Granskingskommisjonen konkluderte i april i fjor med at forliset skyldtes kollisjon med et annet fartøy, og ikke feilnavigering, slik den første kommisjonen hevdet i 1979.

Vi i Kystpartiet stiller oss bak kravet til de etterlatte og den øvrige befolkningen på Senja. De har hele tiden visst at fiskebåten etter alt å dømme ble rent i senk, og at mannskapet ikke omkom som en følge av egne feil. En sterk indikator på at det skjedde, er at motoren ble funnet med giret i revers. Man går ikke bakover når man går framover.

Noen gjenopptakelse hadde ikke skjedd uten sterke etterlatte og en sta og dyktig journalist som greide å skaffe finansiering til egne undersøkelser. I ettertid har søkelyset blitt satt på myndighetenes arbeid og vurderinger i denne saken. Det er funnet flere kritikkverdige forhold. Disse forholdene har Justisdepartementet nærmest oversett. St.meld. nr. 33 for 2004-2005 blir av de etterlatte vurdert som et partsinnlegg til støtte for byråkratiet og forvaltningen i Justisdepartementet. De har ikke blitt hørt, og peker på at grunnlaget for å avvise en ny gransking i 1980 bygde på faktiske feil og ubegrunnede påstander. Mye tyder på at Justisdepartementet, uansett realiteter, hadde bestemt seg for at fiskerne og skipper Ola Abelsen selv var skyld i ulykken. Denne bastante feilaktige holdningen har ført til at vurderingen av erstatningsspørsmålet er håndtert av myndighetene på en måte Kystpartiet ikke kan gå god for. Vi er enig med de etterlattes advokat, som sier:

«Det er lett å frikjenne seg selv fra feilgrep, uforstand og ansvar når kritikken ikke får slippe til. Offentligheten og Stortinget har ikke blitt gjort kjent med innholdet i – og bakgrunnen for – anklagene og kritikken fra de etterlatte og lokalsamfunnet på yttersida av Senja, og har følgelig ikke grunnlag pr. i dag for å vurdere stortingsmeldingens troverdighet. Det ønsker de etterlatte kort sagt å rette opp.»

Da motoren til fiskebåten ble funnet, og stedet for forliset dermed påvist, kunne man slå fast at skipper Ola Abelsen hadde navigert særlig forsiktig og klokt da han førte båten inn mot Senja i det vanskelige været ulykkesdagen. Ja, jeg var utenfor Vesterålen den natten, og det var et veldig dårlig vær. Hvis man skulle gå inn til land, måtte man være forsiktig, og bruke forstand, og det gjorde Ola Abelsen.

Etter alminnelige erstatningsregler er det skadevolder, eller eventuelt dennes forsikringsselskap, som står ansvarlig.

Når det gjelder «Utvik Senior», er skadevolder ukjent. Nettopp statens motvilje i sin tid mot å gjenoppta granskingen kan være en helt vesentlig årsak til at det har vært umulig å finne skadevolder. Alminnelig sunt skjønn tilsier derfor at Justisdepartementet burde påta seg erstatningsansvaret.

Saken er nå til behandling i Stortinget. Kystpartiet mener saken bør sendes tilbake til Regjeringen, med anbefaling om at det blir utøvd et velvillig politisk skjønn.

Det dreier seg om ufattelige familietragedier. Staten har hatt en nøkkelrolle i tragediens stadig voksende omfang, ved ikke å lytte til de etterlatte og lokalbefolkningen. Staten har vist liten interesse for å oppklare saken. Når statens feilslåtte konklusjon og sannhetsvegring har fått slike dramatiske konsekvenser for de etterlatte, må det få konsekvenser i form av skikkelig oppreisning og skikkelig erstatning. Noe annet vil bety et ytterligere statlig overgrep mot de etterlatte etter «Utvik Senior» og lokalbefolkningen på Senja.

Det viktigste slik denne saken nå ligger an, er at storting og regjering oppfører seg som folkets tillitsvalgte og tar ansvaret for at denne saken har utviklet seg slik den har. «Utvik Senior»-saken er en skamplett. Med den kunnskapen vi har i dag, kan vi gjenopprette noe av tilliten hos de etterlatte etter ulykken. Det er en anledning vi må benytte oss av!

Statsråd Odd Einar Dørum [18:46:34]:Det er nå mer enn 27 år siden fiskefartøyet «Utvik Senior» forliste og en besetning på ni mann omkom. Forliset har vært gransket to ganger.

Den første granskingskommisjonen, som avgav sin rapport i januar 1979, konkluderte med som sannsynlige årsaker til forliset at fartøyet kunne ha kantret etter nedising og deretter gått på grunn, eller gått på grunn etter feilnavigering.

De etterlatte kunne aldri akseptere konklusjonen om at sannsynlig havariårsak var feilnavigering med etterfølgende grunnstøting. De etterlatte følte det som krenkende at det derfor ble lagt til grunn at mannskapet kunne ha utvist dårlig sjømannskap, og de arbeidet i alle år for å få undersøkelsene av forliset gjenopptatt. Forliset og håndteringen av dette var en stor belastning for de etterlatte og et lite lokalsamfunn.

Etter søk i regi av «NRK Brennpunkt» ble «Utvik Senior»s hovedmotor lokalisert i april 2002. Funnet medførte krav fra de etterlatte om opprettelse av en undersøkelseskommisjon, og i samråd med Fiskeridepartementet oppnevnte Justisdepartementet i mai 2002 en ny og uavhengig undersøkelseskommisjon etter «Utvik Senior»s forlis. Kommisjonen avgav sin rapport i april 2004 og konkluderte med at sannsynlig forlisårsak var kollisjon. Det var nå klart at mannskapet på «Utvik Senior» ikke hadde feilnavigert, men hadde valgt en fornuftig kurslinje inn mot land da forliset inntraff.

I lys av denne nye konklusjonen har Justisdepartementet, etter krav fra bl.a. de etterlatte, gått igjennom myndighetenes håndtering av forliset. Departementet legger til grunn at flere av de vurderinger som myndighetene gjorde, både i forbindelse med gransking og i forbindelse med oppfølging av nye funn, i ettertid framstår som uheldige. På grunn av den usikkerheten som rådet om forlisets årsak og mulighetene for å kunne komme videre i saken, er det grunn til å reise spørsmål om departementet burde ha gjenoppnevnt kommisjonen i 1979. I ettertid kan man mene at Justisdepartementet burde ha vært mer kritisk, og lyttet mer til de etterlatte.

Det foreligger etter min oppfatning ingen dokumentasjon som gir grunnlag for å hevde at noen bevisst har ønsket å forlede, eller faktisk har forledet, allmennheten – og de etterlatte – i arbeidet med å klarlegge årsaken til «Utvik Senior»s forlis.

Det er imidlertid klart at de etterlatte har blitt utsatt for en merbelastning, ved at granskingen i 1978–1979 kom fram til en feilaktig konklusjon. Saken har gjennom mange år vært en påkjenning for de etterlatte som mistet sine nærmeste i forliset. Den siste kommisjonens konklusjon er atskillig mer i samsvar med hva de etterlatte hele tiden har hevdet. Dette er også noe av bakgrunnen for at jeg har anbefalt at de etterlatte bør tilkjennes billighetserstatning.

Jeg har under arbeidet med å nedsette den nye kommisjonen og under oppfølgingen av den nye kommisjonens arbeid og konklusjoner vært svært opptatt av å ta hensyn til de pårørende og etterlatte etter forliset. På denne bakgrunn så jeg det som viktig at det ved opprettelsen av den nye undersøkelseskommisjonen også ble plass til en uavhengig og faglig kyndig person som de etterlatte kunne ha tillit til, og uten at dette skapte avgjørende habilitetsproblemer i forhold til den uavhengige og selvstendige stilling en slik undersøkelseskommisjon skal og bør ha.

For at de etterlatte også skulle kunne følge det arbeid den nye kommisjonen utførte, fant jeg i denne saken det som viktig at Justisdepartementet gav økonomisk tilskudd til de etterlattes organisasjon og arbeid, slik at de også kunne følge granskingskommisjonens arbeid. Jeg har også møtt de etterlatte ved flere anledninger.

Jeg ser det som svært viktig for de etterlatte at saken nå kan finne sin avslutning. I oppfølgingen av Stortingets vedtak vil jeg gjøre mitt ytterste for at det så raskt som mulig etableres en særskilt erstatningsordning for de etterlatte, og at det opprettes en egen nemnd som skal fastsette erstatningsbeløp og definere hvem som skal omfattes av ordningen.

I forbindelse med denne saken er det blitt vist til et brev fra Berg kommune. Jeg vil her bare sitere hva komiteen selv faktisk sier:

«Komiteen har merket seg at det i den offentlige debatt har blitt drøftet hvorvidt Justisdepartementet har gjennomgått en henvendelse gjort fra Berg kommune datert 15. mars 2004 som ble videresendt fra Stortinget den 22. april 2004. Komiteen forutsetter at departementet ved å ha gått igjennom alle primærkildene som dette brevet omhandlet, har klarlagt hvorvidt den oversendte dokumentasjon var av nytte for statsrådens videre arbeid, jf. komiteens påtegning i oversendelsesbrevet.»

Jeg kan bekrefte at departementet også har vurdert henvendelsen fra Berg kommune datert 15. mars 2004, som ble videresendt fra Stortinget 22. april 2004. Brevet omhandler forhold som i det vesentligste er drøftet i stortingsmeldingen, selv om meldingen ikke viser til dette brevet. Stortingsmeldingen tar også for seg forhold knyttet til den første kommisjonens arbeid og spørsmålet rundt eventuell gjenopptakelse av undersøkelsen i 1979–1980, som er hovedtemaet i brevet fra Berg kommune. Justisdepartementet har valgt å referere til originalkildene i arkivene – noe komiteen viser til – og ikke til de henvendelser som er innkommet i ettertid. Jeg synes det er viktig bare å stadfeste den forutsetning og den antakelse som komiteen har gjort på dette punkt.

For øvrig vil jeg kanskje – med en litt stille ettertanke – si følgende: Jeg skulle vel ikke ha noen spesiell grunn til å dekke over noe som fant sted for 27 år siden? Hvilken grunn skulle jeg ha til å gjøre det? Hvilken grunn skulle jeg ha til å gå igjennom arkiver på en slik måte at jeg skulle gjøre det? Jeg lar disse spørsmålene bli stående. Jeg kjenner ikke til noen slik grunn. Jeg har i oppriktighet gått igjennom de kilder som finnes, og lagt dette fram med åpent visir for Stortinget.

Jeg er glad for den nøkterne og rolige tonen man har hatt i denne debatten, og jeg vil gjerne kvittere tilbake at jeg selv har valgt en slik tone fordi jeg føler at de etterlatte er kommet i en utrolig vanskelig situasjon. Det mener jeg at komiteen også har prøvd å løse. Da jeg foreslo billighetserstatningsordning, med en tillempning av denne, er det fordi det også finnes hjemler for dette i Stortingets tidligere behandlinger. Men jeg konstaterer og tar til etterretning at komiteen i sitt arbeid med denne saken og ut fra den begrunnelsen den har, har bedt om at vi skal nedsette en egen nemnd og vurdere en særskilt erstatning. Jeg har derfor i mitt innlegg sagt at det selvfølgelig vil bli fulgt opp. Jeg vil bare si at saken etterlater veldig mange vanskelige avveininger, og jeg har med interesse lyttet til de ulike innlegg, og de vil, til liks med den komiteinnstilling som foreligger, være den referanse jeg har når jeg går videre med mitt arbeid.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:53:12]: Jeg tror jeg skal starte med å kommentere noe som saksordføreren sa, og som jeg fant ganske interessant og litt provoserende. Saksordføreren påpekte på slutten av sitt innlegg at Regjeringens forslag til erstatning vil føre til en raskere behandling og være mer hensiktsmessig for de etterlatte. Jeg går ut fra at for de etterlatte er det viktigste etter 27 år å få en korrekt erstatning. Jeg går ut fra at tidsfaktoren etter hvert ikke er det mest vesentlige, men at rettferdigheten skjer fyllest. Det må være viktigere enn tidsfaktoren her.

Så er det slik, i hvert fall etter mitt skjønn, at i denne saken handler det om to forhold. Det handler om statens rolle, statens rolle som maktfaktor i forhold til enkeltmenneskers muligheter og evner til faktisk å kjempe for det man synes er rett, og om å forhindre at staten av ulike motiv eller tilfeldigheter trekker en konklusjon som viser seg å være feil. Da skal en som enkeltmenneske være sterk. Staten rår over ressurser som ingen andre kan stille opp med. Derfor mener jeg at denne saken er et klassisk eksempel på at staten må vise ydmykhet, og staten må ha en nøkternhet i forhold til sin rolle.

Og vi har andre eksempler. Noen har referert til Mehamn-ulykken, til «Western»-forliset og til «Scandinavian Star»-ulykken, som det nå pågår en ny debatt om. Hva er fakta bak ulykken? Hvis enkeltmenneskene ikke har tillit til staten, da har vi – samtlige i denne salen – en utfordring. Det tror jeg vi skal ta med oss.

Jeg beundrer de pårørende i denne saken som har kjempet gjennom så mange år som de faktisk har gjort, ut fra den erkjennelsen at de forrige konklusjonene har vært feil. Og det som er bra med det, er at det viser at det går an. Hvis man føler at man har rett, går det altså an, langt på vei, å – jeg vet ikke om det er lov til å bruke begrepet – nedkjempe staten, for det er det jeg føler skjer her gjennom det som flertallet i dag foreslår. Paradokset er at man må gå så langt, man har altså vært gjennom en iherdig kamp i snart 30 år, man har stått på og brukt egne ressurser. Og med list og lempe og det nettverk man har, greier man altså til syvende og sist å få ordnet opp i det. Jeg synes det er bra at den nye kommisjonen rettet opp i tidligere misforståelser – jeg skal bruke begrepet «misforståelser» – i forhold til de påstandene som kom fra den første kommisjonen.

Et annet moment som jeg også synes det er viktig å påpeke, er Forsvarets rolle. Jeg synes det også er litt interessant å se det som komiteen skriver om Forsvarets rolle og evne til å være en medspiller og ikke en motspiller.

Det kanskje aller viktigste, som jeg også er fornøyd med i forhold til konklusjonen, er at man nå lager en særskilt erstatningsordning, dernest at mannskapets ettermæle renvaskes, og at de etterlatte gis en erstatning som er fornuftig ut fra det de er blitt utsatt for.

Bendiks H. Arnesen (A) [18:56:24]: Jeg husker godt den februarmorgenen i 1978 da meldingen kom om at «Utvik Senior» var saknet. Slike meldinger gjør noe med oss som bor ved kysten, og som har havet som arbeidsplass. Vi berøres på en måte alle sammen.

Vi vet at forlis har skjedd og vil skje igjen, men i slike situasjoner er det veldig viktig å få en størst mulig klarhet i hva som skjedde da båten forliste. For etterlatte etter mennesker som blir borte på havet, er dette mer viktig enn andre kanskje har mulighet til å forstå. Det er ingen tvil om at de etterlatte etter mannskapet på «Utvik Senior» i de 27 årene som har gått siden dette skjedde, har måttet bære på en stor tilleggsbelastning. Dette gjelder påstandene om feilnavigering. Lokalbefolkningen og folk som kjente forholdene, og som kjente mannskapet, avviste tidlig, veldig tidlig, den teorien. Båten var god og moderne, skipperen var meget dyktig, og mannskapet var erfarent. Lokalbefolkningen har hele tiden ut fra dette nektet å tro at feilnavigering og dårlig sjømannskap var årsaken til forliset. Derfor har de etterlatte selv og mange andre jobbet med saken hele tiden for å bevise at feilnavigering ikke var årsaken til dette forliset.

Gjennom sitt intense arbeid har de etterlatte nådd fram, men det har kostet dem både slit og penger. Jeg er glad for at det endelig er slått fast at forliset ikke skyldtes feilnavigering, og jeg håper at dette har lært oss noe, nemlig at det i alle sammenhenger er viktig å lytte til lokalbefolkningen og fagfolk som har førstehåndskjennskap til vær, vind og farvann. Hadde dette vært gjort tidligere i denne saken, hadde mye vært annerledes.

Jeg er glad for at Stortingets flertall vil gi de etterlatte en erstatning for det de har måttet gjennomgå. Jeg er glad for at Stortingets flertall vil etablere en særskilt erstatningsordning for de etterlatte. Dette gir mulighet for en rask behandling, en behandling som bør være ferdig i god tid før kommende årsskifte. Saken må etter min mening gis høyeste prioritet. Vi må alle bidra til at de etterlatte nå kan få lagt denne saken bak seg på best mulig måte. Jeg hadde derfor lenge håpet at dagens vedtak om en særskilt erstatningsordning skulle bli enstemmig.

Kjell Engebretsen (A) [18:59:28]: Det er et solid og tillitvekkende arbeid den nye undersøkelseskommisjonen har lagt fram, og det er godt for oss alle.

Saksordføreren sa at uenigheten mellom fraksjonene her ikke er stor, og slik er det. Vi har en litt ulik tilnærming til hvordan erstatningen skal utgå, hvordan man i praksis skal utløse en slik erstatning. Den ene fraksjonen her, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener – ut fra sitt beste skjønn – at det gjør man best med en billighetserstatning. Resten av Stortinget mener at det gjør man best på den måten som foreslås i innstillingen her: en nemnd som tar seg av dette.

Representanten Brørby gikk igjennom hvordan billighetserstatningsordningen har fungert i Stortinget til nå. I tillegg til hva representanten Brørby sa, er det også slik at billighetserstatningen vil kreve en søknad fra hver enkelt av dem som skal omfattes av dette, så langt jeg kan forstå. Og det må defineres hvem som skal omfattes. Det andre er at det er en beløpsgrense oppad i denne ordningen, og Stortinget er for sin del ikke helt overbevist om at den er tilpasset den situasjonen vi står overfor nå.

Jeg tror det ville være godt om det i denne saken kunne være et samlet storting som stod bak det endelige vedtaket. Jeg vil be Høyre og Kristelig Folkeparti vurdere, når deres forslag er falt, å stemme subsidiært for innstillingen.

Trine Skei Grande (V) [19:01:38]: Da vi begynte på dagen i dag, begynte vi på en makt- og demokratidebatt. Denne debatten er vel et godt eksempel på hva som skjer når grunnholdningene som vi skal ha i demokratiet, mangler, når folk føler en avmakt overfor prosessene og man ikke stoler på staten, eller når ting ble laget i en politisk tid da man ikke hadde et samfunn som var preget av åpenhet på absolutt alle punkter. Men en gang må ting ta slutt.

Man skal behandle borgere som borgere og eiere av staten, ikke som kunder eller klienter. Jeg syns at den jobben justisministeren har gjort i denne saken, faktisk fortjener ros fra denne talerstolen. Man har tatt tak i saken, hatt en åpen holdning og har villet møte de pårørende flere ganger, har villet sette i gang med en gransking, og gått inn og støttet etterlattegruppen, slik at de skal kunne gjøre det, og man har også kommet med en beklagelse overfor de etterlatte.

Representanten Arnesen sa at flertallet vil gi erstatning. Jeg vet ikke om noen i denne salen som vil stemme imot å gi erstatning. Det som jeg kanskje syns er et litt skremmende perspektiv med dette, er at billighetserstatningssystemet blir sett på som noe simplere enn annet, mens det egentlig skal være noe av det fineste det går an å gi. Jeg syns ikke det er riktig hvis Stortinget med denne behandlingen skal svekke dette som den viktige institusjonen det er.

Samferdselsministeren har satt i gang en reform når det gjelder kommisjoner etter denne typen ulykker. Jeg har sjøl vært pårørende etter en ulykke som har vært gått igjennom av en kommisjon. Det er viktig å ha tillit til slike kommisjoner. Derfor er det viktig å ha den sammensetningen som vi nå ser begynner å bli framtidas sammensetning. Etter en ulykke av denne typen, er det viktig å ha følelsen av at det er noen som kan ordne opp i den urettferdigheten man føler. Det er viktig både for sorgprosessen og for behandlinga av sjokket. Jeg tror at de som har vært utsatt for dette for såpass lang tid tilbake, også har behov for å bli ferdige, sette en strek, og si at nå har de sagt unnskyld, nå har vi fått erstatning. Vi har i hvert fall ikke noe ønske om at det skal ta lengst mulig tid før de skal få lov til å sette den streken i livet sitt.

André Oktay Dahl (H) [19:04:32]: Jeg tar til etterretning at flertallet ikke mener at etterlatte bør omfattes av en etablert billighetserstatningsordning ved en tillempning, som jeg sa i mitt åpningsinnlegg. En tillempning av den er i forhold til personkretsen som kan omfattes. Det har Stortinget tidligere åpnet for at kan skje. Nå vil flertallet begrense den. Det er helt greit. Det må vi bare forholde oss til.

Den undertonen som noen mente å høre fra mitt første innlegg, var egentlig bare et forsøk på å tone ned den uenigheten vi har i dette spørsmålet, noe jeg tror Kjell Engebretsen fikk med seg etterpå Alle mener at de etterlatte skal få en form for erstatning som er rimelig i forhold til hva de har opplevd. Det de har opplevd, har pågått i realiteten da det skjedde og i 27 år etterpå. At det har vært en stor belastning, er vi alle enige om.

Den undertonen noen mente var der, var egentlig bare en klargjøring av voteringstemaet fra vår side, uten å polemisere, siden det er såpass stor grad av enighet her. Vi mener at det vil være mer effektivt å bygge på en etablert ordning, hvor det er åpnet for at en større personkrets kan omfattes, og at Stortinget har den i dag. Man har utviklet en praksis, man vil foreta en tillempning, og da også i forhold til størrelse som skal tilpasses den enkelte. I tillegg har man etablert et eget sekretariat.

Egentlig er det en veldig praktisk tilnærming vi har hatt i dette spørsmålet i forhold til at man skal få behandlet kravene med den respekt de fortjener, og helst så raskt som mulig. Vi mener fortsatt at det vil kunne skje med en tillempet form for billighetserstatning, her via Stortinget, som jeg mener også vil bli resultatet når statsråden skal komme tilbake til Stortinget for å få bevilgninger til en ny særegen erstatningsordning.

Det blir et flertall for en egen erstatningsordning. Vi har vurdert i hvilken grad vi skal støtte det subsidiært. Det er gode grunner til å gjøre det. Det er ikke stor forskjell. Men vi opprettholder vårt forslag, av de grunnene jeg har skissert, også av hensyn til at det er andre grupper som skal ha behandlet sine krav. Vi tror ikke det nødvendigvis er den store prinsipielle forskjellen, verken med vårt forslag eller med flertallets forslag. Det har for så vidt representanten Engebretsen allerede klargjort.

Jeg har stor tro på at statsråden ut fra debatten i dag kan håndtere dette på en god måte og komme tilbake til Stortinget med en sak med forslag til vedtak og tildelinger som er i pakt med den påføring av lidelse og smerte som veldig mange av de etterlatte og pårørende har hatt i disse 27 årene.

Presidenten: Representanten Ellingsen har bedt om ordet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:07:29]: Jeg hadde ikke hjerte til å la være, president.

Det var representanten Grande som fikk meg til å ta ordet. Etter å ha hørt på skryt av justisministeren ble jeg litt overrasket, for faktum er vel at hvis man snakker med de etterlatte i denne saken, tror jeg ikke det er en udelt oppfatning at justisministeren kun har vært en medspiller. Jeg tror faktisk de har opplevd ham vel så mye som en motspiller. Så i den grad justisministeren skal ha ære for den jobben han har gjort, må han nok ta det som ligger på den andre siden av fatet også, nemlig en god del kritikk fra de etterlatte.

Representanten Grande påpekte også at representanten Arnesen hadde bedt om en erstatningsordning. Det han har påpekt, er at det skal være «en særskilt erstatningsordning» i denne saken.

Jeg skal ikke drøye debatten lenger, men jeg hadde behov for å presisere og nyansere det som representanten Grande var inne på i sitt innlegg.

Presidenten: Da er det gjort.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.