Presidenten: Heikki Holmås får ordet, for sakens ordfører.

Heikki Holmås (SV) [14:43:55]:Diskusjonen rundt granskingen av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen ble tatt i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 for 2002-2003 og innstillingen til denne, Innst. S. nr. 137 for 2003-2004.

Bakgrunnen for stortingsmeldingen var NOU 2003:5, Lossius-kommisjonens innstilling. Lossius-kommisjonen anbefalte en erstatningsordning for pionerdykkerne. De sier på side 9:

«Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført nordsjødykkerne.»

For å ha et juridisk krav på erstatning stilles det tre kumulative krav:

Det første er årsakssammenheng.

Det andre er at det er lidt et økonomisk tap.

Det tredje er at det foreligger et ansvarsgrunnlag, det være seg skyld eller det ulovfestede objektive ansvaret.

At det foreligger en årsakssammenheng mellom det å være pionerdykkere, og dermed forsøkspersoner, og de skadene altfor mange av dem senere har pådratt seg, var lenge betvilt og omstridt. Det finnes imidlertid ingen tvil om at dette faktisk er tilfellet. Det er slått fast i en rekke rapporter, senest i rapporten «Helsestatus hos tidligere nordsjødykkere», som er utarbeidet på Haukeland Universitetssykehus. Dette slår man fast i flere konkrete formuleringer, bl.a.:

«Sammenlignet med de ikke henviste dykkerne hadde de undersøkte dykkerne større kumulativ dykkeeksponering.»

Med andre ord: Jo mer man har dykket, desto større er sjansen for at man er skadet.

Et avgjørende spørsmål i denne forbindelse er: Hvor tidlig har dette vært kjent? Har norske myndigheter gjort det de kunne for å hindre at folk blir skadet? Det er rimelig at dette vil virke inn i forhold til en juridisk og en politisk vurdering av ansvarsgrunnlaget.

Det andre forholdet som må være oppfylt for å få erstatning, er at det er lidt et økonomisk tap. Dette er ikke omstridt. Alle er enige om at en rekke mennesker er blitt påført uførhet, eller på annen måte er skadet, og derved har tapt inntekt.

Det tredje forholdet er om det foreligger et ansvarsgrunnlag, og hvem dette foreligger hos. Her synes jeg det er interessant å gå tilbake til Justisdepartementets vurdering av 27. mars 2003 av erstatningsansvaret som følger av Lossius-kommisjonen:

«Etter Lovavdelingens syn er det mye som taler for at dykkernes arbeidsgivere i utgangspunktet er ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag for skader på dykkerne som følge av dykkingen. Dermed vil også den aktuelle rettighetshaveren være ansvarlig på grunnlag av oppdragsgiveransvaret, jf. gjeldende petroleumslov § 10-9 første ledd.»

Allerede her burde Stortinget ha kommet med en politisk vurdering. Hvis det er slik at mange, kanskje svært mange, kanskje alle av dem som er blitt skadet som følge av pionerdykkingen, ville ha krav på erstatning, hvorfor tar ikke da et flertall i denne salen det politiske ansvaret for å gi dem denne erstatningen? Disse menneskene, sammen med dem som ikke ble skadet, la grunnlaget for den oljerikdommen som i dag gjør at Norge er et av verdens beste land å bo i. Da burde vi i anstendighetens navn ta vårt ansvar for å sørge for at de får den erstatningen de faktisk har krav på. Staten burde påta seg å gjennomføre et erstatningsoppgjør som om staten hadde et objektivt ansvar, så fikk vi i dialog med oljeselskapene finne ut om staten skulle gå til regress mot selskapene som var involvert, eller om vi skulle løse dette med en frivillig ordning. Det er det SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet tidligere har foreslått, og det er det vi igjen foreslår i dag.

Videre vil jeg referere til det samme tilskrivet fra Lovavdelingen av 27. mars 2003, der det står følgende om erstatningsansvar for staten:

«En klanderverdig overtredelse av en plikt til å handle når myndighetene blir oppmerksomme på en fare kan etter omstendighetene medføre erstatningsansvar.»

Videre står det:

«Lovavdelingen antar at Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Olje- og energidepartementet er nærmest til å vurdere i første omgang i hvilken utstrekning dette regelverket kan sies å ha medført rettsplikter til å treffe ytterligere vedtak.»

Det gjorde ikke departementene. Lossius-kommisjonen konkluderte med – og jeg gjentar:

«Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført nordsjødykkerne.»

Videre:

«Granskningskommisjonen anbefaler at det for nordsjødykkere med helseskader bør etableres en ordning der det gis erstatning. Ordning bør etableres og finansieres av staten, og rettighetshavere/operatører bør inviteres til å være med i finansieringen.»

Mens dette var Lossius-kommisjonens anbefaling, mente Regjeringen det annerledes da de la fram St.meld. nr. 47. De lente seg på Lovavdelingen i Justisdepartementet, som sa:

«Lovavdelingen bemerker likevel at man har vanskelig for å se at det som fremkommer i kommisjonens utredning er tilstrekkelig til å fastslå noe rettslig ansvar for staten.»

Det er her kontrollkomiteen overtar arbeidet. Så langt har sakens innhold vært kjent for kommunalkomiteen, men her kommer spørsmålet om det foreligger nye opplysninger, inn. Da er det altså slik at det i et notat datert 7. desember 1976 fra Politiets overvåkingstjeneste til Norsk Undervannsinstitutt ble uttalt følgende:

«Ifølge instituttets leder finnes det pr. dato ingen offentlig utdannelsestilbud eller sertifiseringsordning for dypdykkere i Norge. Det er heller intet utdannelsestilbud for helsepersonell på området som fordrer behandling under trykk. Dessuten eksisterer det heller intet beredskap for ilandføring av nevnte pasientkategori. Her skulle således være litt argumentasjonsstoff i jakten etter beviser for «kapitalens undertrykkelse».»

Det er dette som er sakens kjerne i forhold til det arbeidet som kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjort. På gjentatte spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren har man prøvd å finne ut om dette er ny informasjon som burde føre til en fornyet behandling, og om det er informasjon som burde føre til at vi fikk på plass en erstatningsordning for pionerdykkerne, i tråd med det som Lovavdelingen faktisk selv mener burde gjelde for pionerdykkerne. Men fra Regjeringens side sier man at det er opp til den enkelte dykker eventuelt å føre erstatningssøksmål mot det enkelte ansvarlige selskapet som har hatt dem under ansettelse, istedenfor at staten går inn, slik som SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har ønsket. Vi sier: Nå skjærer vi igjennom – når mange av disse menneskene uansett har krav på erstatning, bør vi gå inn og ta det ansvaret som ligger her.

Spørsmålet er om vi har fått noen gode svar fra statsråden i denne prosessen. Det mener vi at vi ikke har fått. Vi mener at man gjentatte ganger har sagt at dette er saker som er kjent fra før, her er det intet nytt under solen, dette lå til grunn da departementet foretok sin vurdering i St.meld. nr. 47. Det kan man si i forhold til det som kom fram i helserapporten. Selv om vi mener at de helseundersøkelser som kom fra Haukeland, i enda større grad slår fast sammenhengen mellom dykking og skadene som fulgte, er det ingen tvil om at det er veldig viktig å stille spørsmål ved kjennskapen til de informasjoner som helt klart lå hos Politiets overvåkingstjeneste. Det er høyst uklart om denne informasjonen er noe som hele embetsverket fra før av kjente til. Tvert imot sier jo statsråden i brev at det er vanskelig å skaffe oversikt over hva embetsverket og forskjellige institusjoner til enhver tid visste om akkurat dette.

Samlet sett mener vi altså at disse nye informasjonene bare underbygger det vi har ment hele tiden, nemlig at staten bør gå inn og ta et ansvar her for å ordne opp i denne saken én gang for alle, og sørge for at pionerdykkerne får den erstatningen som de faktisk har krav på.

Til slutt vil jeg bare gjøre to ting. Det ene er å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Det andre er så si: All debatten rundt denne saken har ført til én ting. Vi har ment fra vår side at dette burde føre til at vi fikk en full gjennomgang av arbeidsforholdene for dykkere i petroleumssektoren. Vi hadde ønsket oss det som en egen sak, og har savnet det. Nå sies det at vi får dette i forbindelse med behandling av sikkerhet på sokkelen, som kommer etter stortingsvalget. Det fører i hvert fall til at vi kan få klarhet, at vi får arbeide videre med dette, får det på sporet på en god måte som gjør at vi forhåpentligvis unngår ulykker i fremtiden.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har tatt opp det forslaget han refererte til.

Berit Brørby (A) [14:53:45]: Pionerdykkerne i Nordsjøen har spilt en helt avgjørende rolle i arbeidet med å skape vår felles oljeformue. De personlige ofre har vært store. Skader på kropp og sjel preger hverdagen til mange av dem som stod i spissen og tøyde grenser, og som satte sitt liv i fare for å gjøre Norge til en av verdens rikeste nasjoner. Jeg mener at mye av vår velstand i dag kan vi takke nordsjødykkerne for.

Veien fram til samfunnets erkjennelse av og forståelse for de store ofre som ble gitt, har vært lang. Stortingets beslutning om å etablere en egen erstatningsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen av 9. mars 2004 og gjennomføringen av denne avklarte erstatningsspørsmålet på vegne av fellesskapet. Nå er det viktig å se framover. Vi må sikre at dykkere for framtiden ikke utsettes for slike farer som pionerdykkerne ble utsatt for.

Stortinget bad under behandlingen av saken i 2004 Regjeringen foreta en gjennomgang av hvordan dykkeraktivitetene organiseres på norsk sokkel i dag. Dette arbeidet er i gang. I den sammenheng er det viktig at spørsmål om regler for helsekontroll, utdanning, program for langtidsoppfølging og utfasing eller overgang til yrke på overflaten blir vurdert. Klare regelverk og sikring av arbeidsmiljøet er andre viktige stikkord. Kort sagt må helse, miljø og sikkerhet stå i sentrum når våre framtidige planer for oljeutvinning skal utformes. Det må og skal være statens ansvar å sørge for at den virksomhet som skjer på norsk sokkel, drives på en forsvarlig måte, og at sikkerheten for dem som arbeider der, er ivaretatt. Derfor er det av stor betydning at de ansattes organisasjoner tas med når stortingsmeldingen forberedes.

Jeg er glad for at en samlet komite står bak forslaget om å be Regjeringen nedsette en partssammensatt arbeidsgruppe som skal komme med innspill til stortingsmeldingen om organisering av helse-, miljø- og sikkerhetstiltak i petroleumssektoren. Den må inneholde helt klare krav til helseregler på dykkernes premisser og ikke på oljeselskapenes premisser. Lærdom av hva som har skjedd, bør være så synlig at det én gang for alle blir slutt på diskusjonen om hva som er forsvarlig dykking i Nordsjøen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:57:14]: Senterpartiet var fornøgd då kontroll- og konstitusjonskomiteen i april i år vedtok å opna sak vedrørande spørsmålet om staten sitt eventuelle rettslege ansvar for dei skadane enkelte dykkarar er påførde i løpet av pionertida i Nordsjøen. Det statlege ansvaret vart belyst i Lossius-utvalet. Kommisjonen konkluderte med at det samla sett var mykje som talte for at staten har eit rettsleg ansvar og difor må bera det økonomiske ansvaret for skadane som ein del dykkarar har pådrege seg som følgje av dykking i Nordsjøen, og skadar som kan komma til å utvikla seg – seinskadar.

Staten var og er grunneigar på sokkelen. Staten var og er rettshavar. Staten var og er lovgivar, forskriftsansvarleg og ansvarleg for tilsyn. Staten sine selskap er utbyggjarar.

Då kommunalkomiteen behandla St.meld. nr. 47 i fjor vinter, var det uakseptabelt for mindretalet – Framstegspartiet, SV og Senterpartiet – å godta at Regjeringa kunne svara:

«Det kan ikke konstateres et ansvar for staten fordi staten ikke har hatt sterk nok tilknytning til virksomheten.»

Ved spørsmålet om utforming av ei kompensasjonsordning la mindretalet til grunn ei ordning etter same prinsippet som etter skadererstatningslova, og at erstatning skulle handterast som om staten har eit objektivt ansvar for dykkarane.

Det vart, som kjent, ikkje vedteke. Etter det har dette med det statlege ansvaret framleis vore eit tema. Det har vorte forsterka, ikkje minst då den endelege Haukeland-rapporten kom.

I førre saka i dag drøfta Stortinget kor viktig det er med fagfolk på alle felt når ei ulykke skjer. Det er viktig med dykkarar når noko skjer, anten det er på sokkelen eller det er innaskjers. Og det er svært bra det som så langt har komme ut av den saka som kontroll- og konstitusjonskomiteen no har opna, at fokus har vorte sett på notid og framtid, slik at ein kan få eit heilt anna regelverk og ei grundig drøfting i samband med stortingsmeldinga som departementet arbeider med.

Men det er òg slik, viss vi igjen går lite grann tilbake, at det i den NOU-en som kom i 1975, og som omtalte sosiale og helsemessige forhold ved petroleumsverksemda til havs, blir sagt om dykking:

«Dette er den mest risikofylte del av arbeidet på anlegget. Dykkerarbeid på så store dyp er anerkjent farlig og det synes hittil ikke å ha vært mulig å gardere seg mot ulykker på en tilfredsstillende måte.»

Det er òg slik at då NUI vart oppretta, var det frå fleire departement annonsert eit utvida statleg engasjement for å bringa større sikkerheit inn. Det var viktig for fleire departement å seia at no skulle noko gjerast, inklusive å ta eit større ansvar.

Ein del av denne saka meiner eg burde vore nettopp å stilla spørsmål ved kva samsvar det var mellom det som vart sagt, og det som vart gjort. Kven var det som hadde ansvar for at det som vart sagt, ikkje vart følgt opp, og kven var det som hadde ansvar for å følgja opp, når ein visste kor farleg dykking var, og når ein visste at viss ein skulle sikra dei som vart utsette for dette, så måtte både reglar og tilsyn på plass?

Frå Senterpartiets side gjer vi det heilt klårt at vi stemmer med mindretalet i komiteen.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden er over, men presidenten foreslår at vi fortsetter formiddagens møte til denne saken er ferdigbehandlet.

– Det anses vedtatt.

Statsråd Dagfinn Høybråten [15:02:28]: Stortinget behandler i dag på nytt spørsmålet om en eventuell erstatningsordning for pionerdykkerne. Dette er en vanskelig sak, som har pågått over flere år.

Jeg vil innledningsvis bemerke at myndighetene har tatt spørsmålet om mulige helseeffekter av pionerdykkingen svært alvorlig. Granskningskommisjonen som ble nedsatt i 2001, konkluderte som kjent med at en ikke ubetydelig del av pionerdykkerne i dag sliter med alvorlige medisinske problemer. Konklusjonen ved forrige stortingsbehandling, at staten bør ta et moralsk og politisk ansvar for pionerdykkerne som gruppe, hvilte bl.a. på disse vurderingene av pionerdykkernes helsetilstand i dag. Jeg kan derfor ikke se at det nå er framkommet nye opplysninger som setter denne saken i et annet lys.

Det er heller ingen tvil om at kunnskapen om petroleumsvirksomheten, inklusiv dykkervirksomheten, var begrenset i Norge under pionertiden. En helt ny industri ble etablert i løpet av få år, en risikofylt industri med betydelige utfordringer.

Regjeringen har lagt vekt på at staten som ledd i å gi dykkerne den anerkjennelse og oppreisning de fortjener for sin innsats, bør ta et kollektivt og moralsk ansvar overfor nordsjødykkerne. Staten har, gjennom den allerede vedtatte kompensasjonsordningen, ønsket å erkjenne et samfunnsansvar for dykkerne. Ikke minst gjelder dette som følge av at mange nordsjødykkere i dag er i en vanskelig livssituasjon.

Regjeringen har vært opptatt av å få til et raskt og forutsigbart oppgjør for pionerdykkerne, basert på erkjennelsen av et moralsk og politisk ansvar, og med ønske om å legge rause rimelighetsbetraktninger til grunn for ordningen. Jeg mener at det gjennom kompensasjonsordningen, kombinert med en kollektiv anerkjennelse av pionerdykkerne og bistand i deres daglige livssituasjon gjennom den opprettede kontakttelefonen, nå foretas et oppgjør som gir en rimelig oppreisning for dykkerne.

Samtidig håper jeg at vi nå kan se framover og fokusere på de mange viktige oppgavene knyttet til sikkerheten på norsk sokkel som vi er stilt overfor i dag. Heldigvis har vi i dag, på bakgrunn av økt kunnskap og et bedre regelverk, en tryggere arbeidshverdag for dykkerne i Nordsjøen. Et godt fungerende regelverk og en god tilsynsordning er en forutsetning for dette.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen foreslår i sin innstilling at Regjeringen skal nedsette en partssammensatt arbeidsgruppe som skal komme med innspill til arbeidet med stortingsmeldingen om helse, miljø og sikkerhet i petroleumssektoren. Meldingen skal legges fram for Stortinget våren 2006. Jeg legger til grunn, slik komiteen selv har pekt på, at partene har en betydelig kompetanse når det gjelder dykking, og at komiteens hensikt er å understreke at partene skal gis anledning til å komme med bidrag i forbindelse med at Regjeringen i den planlagte stortingsmeldingen fokuserer også på dykkervirksomheten slik den utøves i dag.

Departementet har opprettet Sikkerhetsforum, som skal ledes av Petroleumstilsynet, og som er den sentrale samhandlingsarenaen mellom partene i næringen og myndighetene innen helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og på enkelte landanlegg. Regjeringen har i forbindelse med arbeidet med den kommende meldingen lagt opp til å samarbeide med partene i næringen gjennom Sikkerhetsforum. For å forsikre oss om at vi får de beste og mest kvalifiserte innspillene når det gjelder dykking i dag, vil vi be om at Sikkerhetsforum i forbindelse med denne saken utvides med partsrepresentanter med særlig dykkerfaglig kompetanse, og at det opprettes en arbeidsgruppe under Sikkerhetsforum som særlig ser på utfordringene vedrørende dykking i dag, i samsvar med det en samlet komite ber om.

Heikki Holmås (SV) [15:05:39]: Det er et par ting jeg synes er lite grann oppsiktsvekkende ved denne saken.

Det ene som er viktig, og som er oppsiktsvekkende, er selvfølgelig at man fra Regjeringens side lar være å gå inn på det kommisjonen foreslår, nemlig å ta det ansvaret man skal ha, ved å sette seg i en situasjon der man gir erstatning som om man har et objektivt ansvar.

Det andre er at statsråden i brev til kontrollkomiteen sier bl.a.:

«Hva institusjoner eller enkeltpersoner visste om faremomentene ved dykking, er det vanskelig for meg å ha noen formening om.»

Det er altså det han sier. Jeg synes det er problematisk, for det er jo nettopp hva det var enkeltpersoner, for ikke å snakke om institusjoner, hadde kunnskap om i denne saken, som er sakens fakta. Det er jo det som avgjør hvorvidt man skal kunne si at man har foretatt det som Lovavdelingen sier:

«En klanderverdig overtredelse av en plikt til å handle når myndighetene blir oppmerksomme på en fare kan etter omstendighetene medføre erstatningsansvar.»

Kommisjonen sier i sin oppsummering rundt tilsyn og disse tingene at så vidt kommisjonen har forstått, mente de menneskene som hadde med tilsynet å gjøre, at de hadde oversikt og kontroll over de arbeidsoppgaver de var satt til å ivareta. Men vi har flere andre eksempler på at det er gjort oppmerksom på ting som er farlige, som det likevel altså ikke er reagert på.

Da vil jeg gjerne stille dette enkle spørsmål til statsråden: Har statsråden forelagt disse nye opplysningene for Lovavdelingen i Justisdepartementet? Justisdepartementets lovavdeling sier altså at det som framkommer i kommisjonens utredning, kan man ikke se er «tilstrekkelig til å fastslå noe rettslig ansvar for staten». Spørsmålet er da: Er disse nye opplysningene blitt forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet? Og det andre er: Hva skal etter statsrådens mening til for at grensen for hva som er tilstrekkelig kunnskap, og for at tilsynsoppgavene – de manglende – har blitt utført så grundig som de burde vært, er overtrådt fra det offentliges side?

Presidenten: Neste taler er Magnhild Meltveit Kleppa.

Berit Brørby (A) (fra salen): President!

Presidenten: Dette var ingen replikk – det tok fire minutter. Heikki Holmås fikk ordet til saken, og det må resten også forholde seg til.

Da er det Berit Brørby til saken.

Berit Brørby (A) (fra salen): Jeg kan vente.

Presidenten: Da gir presidenten ordet til Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:08:38]: Eg var litt usikker på om dette var eit replikkordskifte eller ikkje. Eg skal ikkje halda eit innlegg på 3 minutt, eg skal berre stilla eit spørsmål til statsråden, eg òg, så vil han få moglegheit til å summera opp i høve til dei spørsmåla som blir stilte.

Av merknadene frå mindretalet i kontrollkomiteen går det fram at det som er deira ynske, er å få ei endeleg avklåring av staten sitt rettslege ansvar for pionerdykkarane sin situasjon, og då peiker dei på to forhold: Dei seier at den vanlege instansen for avklåring er rettssystemet, og dei leverer inn grunngiving for kvifor dei ikkje ser det som aktuelt. Dei seier at Stortinget for så vidt kunne følgt opp med fri rettshjelp for å gjera den vegen lettare. Så seier dei òg at det kunne vera mogleg for Stortinget å setja ned ein eigen kommisjon med juridisk ekspertise og gi ei uavhengig vurdering. Men så avviser dei òg det og seier at denne saka «er så godt belyst» at nye utgreiingar og lange rettssaker burde vera unødvendige. Og så går dei då på forslaget om ei erstatningsordning som tek utgangspunkt i ansvar.

Når Lossius-utvalet sa det dei sa, og når det her har kome fram at det er direkte seinverknader, som har blitt forsterka etter Haukeland-rapporten, og vi alle veit kva tilknyting staten har hatt og har til oljeverksemda, vil spørsmålet til statsråden vera: Kva skulle eigentleg til før han meinte at staten hadde eit rettsleg ansvar?

Berit Brørby (A) [15:10:36]: Jeg skal ikke forlenge debatten veldig mye. Jeg hadde egentlig tenkt å ta en replikk på statsråden, men jeg tar da bare en veldig kort bemerkning.

Ofte er vi i denne salen uenige med statsråd Høybråten, men når det er grunnlag for å si at noe er bra, og at man er fornøyd, skal man også si det. Det er i hvert fall min holdning. Og det statsråden sa, at det skal bli et partssammensatt utvalg hvor dykkerne skal få innflytelse på nye regler for miljø, helse og sikkerhet på sokkelen, synes jeg var en bra utkvittering av statsråden. Jeg vil bare forsikre meg om én ting, og det er at statsråden vil iverksette dette snart, sånn at ikke noe tid går tapt, i og med at det allerede våren 2006 skal legges fram en melding om dette. Min erfaring med departementalt arbeid og med grupper som arbeider, er at det tar tid å få den reelle innflytelsen også for ansattes ulike organisasjoner. Så jeg vil bare forsikre meg om og ber statsråden bekrefte at dette vil bli iverksatt straks.

Statsråd Dagfinn Høybråten [15:12:19]: På representanten Brørbys spørsmål er svaret enkelt og greit ja. Vi er i gang med å forberede stortingsmeldingen. Sikkerhetsforum, som jeg refererte til, har et oppdrag, og vi vil sørge for de supplerende trekk i forhold til organiseringen av det arbeidet som jeg redegjorde for i mitt innlegg.

Representanten Holmås finner det «oppsiktsvekkende» at jeg på spørsmål fra kontrollkomiteen har svart at jeg ikke kan ha full oversikt over hva enkeltpersoner kan ha visst på 1970-tallet om disse spørsmålene. Det ville vært langt mer oppsiktsvekkende hvis jeg hadde sagt at jeg hadde full oversikt over det. Det ville virkelig vært oppsiktsvekkende.

Vi må her legge til grunn at vi har hatt en granskningskommisjon som har gjort et stykke arbeid, som har hatt tilgang til dokumentasjon og arkiver og til å stille spørsmål, de spørsmål de har ønsket å stille, at Stortinget så på grunnlag av en melding fra Regjeringen har behandlet dette, forholdt seg til dette og vedtatt å konkludere med en kompensasjonsordning, som så er gjennomført til punkt og prikke av Regjeringen slik Stortingets flertall har bestemt. Jeg er av den oppfatning at de forhold som er nevnt i komiteens innstilling, ikke er forhold som er av en slik art at det tilsier en omkamp om de beslutninger Stortinget på dette punkt har tatt, og jeg konstaterer at et flertall i salen ser ut til å være enig i den vurderingen.

Det er slik at både Lossius-utvalgets rapport og høringsuttalelsen til Lossius-utvalget ble forelagt Lovavdelingen, og den gjennomgangen som der er gjort, er omtalt i St.prp. nr. 1 for inneværende budsjettperiode. De spørsmål som er stilt av kontrollkomiteen i forbindelse med foreliggende sak, er besvart av meg, under mitt ansvar, og har vært vurdert i mitt departement.

Når det gjelder spørsmålet fra Holmås og for så vidt også Meltveit Kleppa om hva som skal til for at statsråden mener at staten har et rettslig ansvar, vil jeg si at Regjeringen og den forrige statsråden på dette feltet forholdt seg til Lovavdelingens vurdering av dette spørsmålet og la det fram for Stortinget, og det har også denne statsråden gjort. Jeg har ikke gjort personlige juridiske vurderinger av det spørsmålet, men lagt til grunn de vurderinger som Lovavdelingen har gjort av det. Det betyr at det endelige svar på om staten har et objektivt ansvar, kan bare domstolene gi, gitt den avklaring Stortinget har gjort av sin rolle i dette. Det er reist et søksmål mot Arbeids- og sosialdepartementet for domstolene som etter alt å dømme vil gi domstolene anledning til å prøve det spørsmålet, og etter mitt syn er det nettopp det vi har domstoler til.

Heikki Holmås (SV) [15:15:58]: Jeg fikk det svaret jeg ville ha, for når statsråden sier at man ikke har et erstatningsansvar, sier statsråden det på bakgrunn av de kunnskaper det samlede embetsverket hadde. Det blir litt oppsiktsvekkende, slik jeg sa, når man er skråsikker på at staten ikke har et erstatningsansvar, samtidig som man sier: Jeg kan ikke kjenne til alle de tingene som forskjellige institusjoner og enkeltpersoner i mitt embetsverk og underliggende etater visste om.

For poenget blir jo at når det, slik som Lovavdelingen sier, er Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Olje- og energidepartementet som «er nærmest til å vurdere i første omgang i hvilken utstrekning dette regelverket kan sies å ha medført rettsplikter til å treffe ytterligere vedtak», er det nettopp når det kommer ny informasjon til, som ikke tidligere var forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet, at statsråden må sette seg ned og vurdere: Er dette informasjon som faktisk dokumenterer at vårt departement og underliggende etater kanskje visste mer enn det Granskingskommisjonen har fått seg forelagt, og funnet ut, og som burde tilsi at ja, dette er drevet et skritt videre i juridisk forstand i retning av ansvar for staten, og ikke minst er det drevet et skritt videre i politisk forstand i retning staten? Det er nettopp dette siste vi mener fra vår side, at politisk sett er det slik. Vi mener at det er så mye som tyder på at her har staten et objektivt ansvar, samtidig som kommisjonen sier at man har det, at vi samlet sett burde ta det politiske ansvaret og sørge for at staten – istedenfor at en rekke mennesker er nødt til å føre saker mot staten og en rekke arbeidsgivere de har hatt – setter ned foten, skjærer igjennom og sier: Vi tar dette ansvaret, og hvis det er slik at det er andre som har dette ansvaret, kan vi heller gå til regress mot dem. Men det gjør ikke statsråden, og det synes jeg i og for seg er oppsiktsvekkende, når det faktisk er slik at det framkommer ny informasjon, som det altså er statsrådens ansvar å vurdere. Han vurderer det og er skråsikker på at dette er ikke noe nytt i saken, dette er noe man visste om på forhånd. Samtidig sier han: Vi vet ikke om det er mer kunnskap som ligger der, for jeg kan ikke ha kontroll over alt det alle andre vet.

Statsråd Dagfinn Høybråten [15:18:46]: I en sak som denne er det viktig å holde atskilt de juridiske vurderinger som våre fremste juridiske organer gjør, det være seg Justisdepartementets lovavdeling i forvaltningen eller domstolen i den delen av vår forfatning, og de politiske vurderinger som regjering og storting mon måtte gjøre. Jeg har i min argumentasjon klart holdt de tingene fra hverandre, representanten Holmås blander dem sammen. Det som er saken, er at det har vært foretatt en omfattende gransking. Stortinget har forholdt seg til den granskingen, og spørsmålet som er stilt i komiteens innstilling, er: Er det framkommet ny informasjon etter at den granskingen ble foretatt, som tilsier at man må ta opp igjen hovedspørsmålet om statens objektive ansvar? Til det har jeg svart at min vurdering er at det ikke er det. Det ligger ingen skråsikkerhet i dette, om at det for all framtid er utenkelig at det kan komme ny informasjon på bordet, men det ligger en vurdering av det arbeid som er gjort, de beslutninger Stortinget har tatt, og det komiteen har framkommet med i sin innstilling. Jeg håper at fokus framover kan være nettopp det som jeg la hovedvekten på i mitt innlegg, hvordan vi for framtiden kan sikre at vi i aller, aller største utstrekning kan forebygge ulykker og skader av den type vi her snakker om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Stortinget avbryter nå sine forhandlinger, og nytt møte vil bli satt kl. 18.