Inge Lønning (H) [14:39:49]:(ordfører for saken): Jeg antar at mindretallet vil ta opp og begrunne sitt forslag, så det skal jeg ikke kommentere. Jeg skal bare gi en kort utdypning av grunnene til at flertallet i komiteen, alle bortsett fra Fremskrittspartiets representanter, går inn for å avvise Dokument nr. 8-forslaget.

Det er etter norsk konstitusjon slik at det er Kongen, dvs. regjeringen, som har det fulle og hele ansvar for utenriks- og sikkerhetspolitikken, og det er Stortinget som på vanlig måte har ansvaret for å korrigere regjeringen, støtte den eller gå imot den, alt ettersom de folkevalgte mener at det regjeringen presenterer, er dekkende for de norske behov eller ikke.

Man kan få inntrykk av at forslagsstillerne mener at det er en generell mangel på utenrikspolitisk debatt i Norge, og at det er en spesiell mangel på utenrikspolitisk debatt i Stortinget. Det er etter mine begreper så langt unna de faktiske forhold som det er mulig å komme. Det finnes ikke noe saksområde hvor regjeringen kommuniserer flittigere i forhold til Stortinget enn nettopp på dette området. For det første har vi et eget konsultasjonsorgan, hvor regjeringen løpende konsulterer Stortinget i prosessen frem mot standpunkttagen på Norges vegne i viktige internasjonale forhandlinger. For det annet gir utenriksministeren med regelmessige mellomrom generelle utenrikspolitiske redegjørelser for Stortinget, og Stortinget har en helt åpen og fri, til og med ikke tidsbegrenset, debatt. Det skjer nesten ikke på noe annet saksfelt i Stortinget. Da blir det ganske urimelig å fremsette den påstand at det er en mangel på behandling av de utenrikspolitiske problemstillinger politisk.

Det er heller ikke del av norsk statsskikk at man utarbeider politikk verken på regjeringens vegne eller på Stortingets vegne gjennom partssammensatte utvalg, eller utvalg sammensatt av interessegrupper i det norske samfunn, kombinert med forskningsmiljøer, organisasjoner eller andre størrelser. Det er naturligvis slik at regjeringen fortløpende gjør bruk av den tilgjengelige kompetanse i norske forskningsmiljøer. Det skulle bare mangle. Det er også slik at regjeringen til enhver tid kommuniserer med de tunge aktørene, f.eks. i norsk næringsliv, når det gjelder å ivareta norsk næringslivs interesser internasjonalt. På samme måte gjør naturligvis partiene her i huset bruk av den kompetanse som man mener at man har behov for, før man utmeisler partienes politikk både her i salen og i det programarbeidet som de politiske partiene utfører.

Alt dette er etter mitt skjønn et adekvat svar på det ønsket forslagsstillerne har. Svaret er at kompetansen utnyttes. Den alminnelige offentlige debatt er til stede. Stortingets partier har hver for seg et selvstendig ansvar for å utforme sin utenrikspolitikk og prioritere, for etter mitt skjønn er det viktigste argumentet mot ideen om et utvalg til å utarbeide norsk utenrikspolitikk at det flytter den rent politiske oppgaven, nemlig å prioritere mellom alle de gode formål, ut. Det er jo det politikk dreier seg om. Det kan man ikke «outsource» verken fra Stortinget eller fra regjeringen, for da blir både storting og regjering i virkeligheten overflødige. Det må være de politiske partienes eget ansvar, hva enten de er i regjeringsposisjon eller de er i opposisjon i Stortinget, å gjøre et like solid arbeid med utenriks- og sikkerhetspolitikken som man gjør på andre politikkområder, og det må være de politiske partienes eget ansvar, for egen regning og risiko, å foreta prioriteringene innenfor dette saksfeltet.

Det ville etter mitt skjønn skape meget uryddige ansvarsforhold dersom storting og regjering skulle begynne å betjene seg av en slik modell som dette, for det ville ha sterke korporative trekk, som ville være direkte i strid med det som er grunnprinsippene i den norske demokratiske statsskikk.

Morten Høglund (FrP) [14:45:36]: Jeg forstår at det forslaget som vi fremmet, for så vidt har vakt noen reaksjoner, kanskje ikke den største debatt, men allikevel så sterke reaksjoner at statsminister Kjell Magne Bondevik så seg nødt til gjennom VG den 23. april å be meg om å trekke forslaget. Det var underlig å lese den beskjeden gjennom VG. Jeg kunne for så vidt gjerne ha tenkt meg at Regjeringen forholdt seg til behandlingen i Stortinget og ikke gikk gjennom media på den måten. Jeg følte et behov for å si dette. Jeg fant det lite ryddig fra statsministerens side.

Vi har interesse av å få en mer overordnet diskusjon om hva slags utenrikspolitikk vi skal ha, hvilke prioriteringer, hvilke føringer. Vi erkjenner selvfølgelig at vi har utenrikspolitiske debatter, ikke minst i denne sal, titt og ofte – også ofte gode debatter – men de er gjerne begrenset til det saksområdet det gjelder, eller de saker som ligger i luften internasjonalt. Den store debatten om norsk utenrikspolitikk og langsiktige prioriteringer, og prioriteringer kanskje på litt kortere sikt, er ikke en debatt vi føler at vi ofte er en del av, men det er mulig at det er vi som i så måte har et problem. Det får jo vi se på.

Vi registrerer også at det på andre viktige områder, det gjelder skattepolitikk, det gjelder pensjonsspørsmål osv., ikke er uvanlig at man til disse prosesser og valg ber om innspill utenfra. Det betyr ikke at man skal frata storting og regjering det ansvaret disse organer har. Det er ikke snakk om «outsourcing».

Vi registrerer også at det har pågått en debatt, ikke minst i vår, som selvfølgelig ble drevet frem av den tragiske tsunamikatastrofen, hvor det også har vært innspill knyttet til dette. Jeg vil få lov til å ta frem noen av disse innspillene for å belyse litt den debatten som foregår utenfor dette hus, og kanskje også utenfor regjeringskontorene.

I Aftenposten den 8. januar i år hadde Nils Morten Udgaard en kommentar. Når han omtaler Utenriksdepartementet, sier han at

«klarheten i målsetning er blitt mer og mer svekket. Det er også en følge av og et bidrag til at selve utenrikspolitikken er blitt diffus.»

Man kan være uenig i dette, men det er i hvert fall et synspunkt. Han fortsetter videre med at det er «mangel på prioritering – hos politikerne».

Vi ønsket å bidra til en slik prioriteringsdebatt.

I en kronikk i Dagbladet den 3. februar i år har Janne Haaland Matlary et innspill der hun skriver:

«Vi har en tradisjon for pragmatisk utenrikspolitisk tilpasning uten strategisk analyse. Parolen er å «håndtere» innkommende «problemer» først når de oppstår, eller å «gjøre noe operativt». Men taktikk og operasjonalisering er til liten nytte uten strategi.»

Dette er igjen et innspill fra en person som vel har dokumentert sin innsikt i utenrikspolitikk.

Forsker Nils Holme skriver i en replikk i Aftenposten den 28. april i år:

«Om tsunamikrisen skulle føre noe godt med seg, må det være det søkelyset som i prosessen rettes mot Utenriksdepartementets hovedoppgaver og måten de skjøttes på. Nils Morten Udgaard påpeker at UD har prioritert fredsmegling og annen virksomhet på andre folks vegne i den grad at våre egne, norske interesser synes å komme i annen rekke. Han etterlyser en viss tilbakevending til utenrikspolitikkens «politiske substans.»»

Jeg skal få lov til å avslutte denne sitatrunden med et innlegg fra to forskere ved NUPI, Nina Græger og Halvard Leira, som i et debattinnlegg i Dagbladet den 10. april i år skriver:

«Vi mener at problemet snarere dreier seg om mangelen på en overordnet og klart definert tenkning omkring norsk utenrikspolitikk.»

Det jeg prøver å belyse, er at det har vært en debatt der ute. Det er en debatt. Det er flere som påpeker at man kanskje skulle ha satt seg ned og gjort et stykke arbeid her. Så kan det være at den utvalgsformen som vi foreslår, er skivebom. Det kan man for så vidt mene. Men jeg har heller ikke sett at andre har kommet med innspill for å håndtere dette på en annen måte. Det var således interessant å gå tilbake og lese boken som Bjørn Tore Godal kom med i 2003 «Utsikter – Store lille Norge i en ny verden». Her skriver Bjørn Tore Godal:

«De helt systematiske forsøk på en helhetlig drøfting av norsk utenrikspolitikk er likevel ganske sjeldne. Sist regjering og Storting tok seg på tak og gjennomførte noe slikt, var nettopp ved inngangen til den epoken jeg beskriver i denne boka. I Stortingsmelding nr. 11 (1989-90) «Om utviklingstrekk i det internasjonale samfunn og virkninger for norsk utenrikspolitikk», inviterte regjeringen Harlem Brundtland Stortinget til debatt om mål og midler i utenrikspolitikken.»

Denne meldingen la den gang grunnlaget for en mer overordnet strategi, og den fikk bred tilslutning i Stortinget. Jeg har ingen illusjoner om at det er vår kritikk av bistandsdiplomatiet og av fredsdiplomatiet som nødvendigvis vil vinne frem. Men jeg synes at det hadde vært godt å få det forankret i Stortinget. Jeg blir litt forbauset når man nærmest betrakter det som om alt er såre vel, og at man for så vidt ikke ser at det behovet vi påpeker, kan være der, at man i hvert fall har den respekt for forslaget. Jeg forstår at man ikke synes denne måten å gå frem på, er den riktige, men jeg ser som sagt heller ikke at man kommer med konkrete innspill i forhold til hvordan dette kunne vært håndtert annerledes og bedre. Den formen vi har, er utvidet utenrikskomite, det er redegjørelser i salen, og det er det man skal fortsette å ha – uten å ta den mer prinsipielle overordnede debatten som vi etterlyser. Det får vi komme tilbake til når vi møtes igjen – forhåpentligvis – etter valget.

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Åslaug Haga (Sp) [14:53:38]: Senterpartiet er enig med Fremskrittspartiet i at det er ønskelig med en større debatt i Norge om de veivalgene vi gjør i utenrikspolitikken, og de veivalgene vi kan velge å gjøre i utenrikspolitikken. Vi er slett ikke enig i alle premissene som legges til grunn i det dokumentet som er til behandling, men vi syns det er bra at debatten reises, og at man også kommer med innspill til hvordan vi kan få denne typen debatt om veivalgene opp.

Når man hører på representanten Lønning, får man inntrykk av at verden er statisk, men det er jo faktisk ikke slik. Internasjonalt samarbeid gjennomgår store endringer. Verden framstår i mange henseender som ustabil. Det er et faktum at det tradisjonelle skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk i stadig større grad viskes ut. Derfor mener vi at det er en klok tanke å invitere til en brei debatt om norsk utenrikspolitikk. Og det er behov. For oss i Senterpartiet kan det synes som om vi er på ei sklie når det gjelder folkeretten. Vi trenger en debatt om hvordan vi skal håndtere aspekter knyttet til folkeretten framover. Vi trenger definitivt en debatt om hvordan vi skal utnytte det handlingsrommet som vi har i forhold til EU, for å nevne noe.

Det er riktig som forslagsstillerne sier, at man innen de fleste politikkområder foretar analyser og kommer med anbefalinger fra en gruppering av mennesker – anbefalinger som kommer til det politiske miljøet – og så er det sjølsagt det politiske miljøet som forholder seg til dette og trekker konklusjonene av det. I så måte har vi hatt et godt eksempel her i salen i dag. Det er utvilsomt sant at Orheim-utvalgets innstilling har vært nyttig for det arbeidet som har vært gjort i nordområdepolitikken.

Jeg syns det er mye klokt i å legge til rette for en brei debatt om veivalgene i norsk utenrikspolitikk, og at man søker hjelp i de miljøer hvor man har stor kunnskap, til å lage et utgangspunkt for den debatten. Men så er poenget at det må være opp til regjeringa å ta initiativ til at man får en slik prosess på plass, og derfor kan ikke vi støtte det forslaget som ligger her fra Fremskrittspartiet. Det er ikke noe poeng i å tre dette nedover hodet på ei regjering, dette må regjeringa finne ut av sjøl. Men i det jeg sier, ligger det også en klar anbefaling: Det er kloke tanker som ligger i forslaget til Fremskrittspartiet.

Inge Lønning (H) [14:57:03]: Jeg tolker vel representanten Høglunds innlegg slik at selv heller ikke han er veldig sterk i troen på at det forslaget som er fremsatt, er midt i blinken, for å si det med et understatement. Det synes jeg er redelig og greit.

Det var imidlertid fra Høglunds side en beskrivelse av det som er tilstanden når det gjelder behandlingen av utenrikspolitikken i Stortinget, som jeg synes var så ufullstendig at den må korrigeres. Høglund sa at det er riktig at vi har generelle utenrikspolitiske redegjørelser fra statsrådens side med jevne mellomrom, og det er vel og bra. Og det er riktig at det finnes et konsultasjonsorgan, og det er vel og bra. Og vi har en rekke enkeltsaker, og det er vel og bra. Men det han da glemmer, er at Stortinget bare i løpet av det siste halvåret har fått presentert flere meget betydningsfulle stortingsmeldinger med tilhørende grunnlagsarbeid. Senest har vi brukt storparten av dagen i dag på å behandle en slik melding, som er utarbeidet på grunnlag av ekspertise, kompetanse og vanlig politisk bearbeidelse hvor Regjeringen flagger nettopp sine prioriteringer og sine synspunkter – i dette tilfellet på nordområdepolitikken.

En tilsvarende enda mer bred og omfattende debatt har vi hatt om hele utviklings- og bistandspolitikken, som er et annet helt sentralt saksfelt innenfor norsk utenrikspolitikk. Hvis man overser dette, blir bildet direkte misvisende, og da blir begrunnelsen for det fremsatte forslag også tilsvarende svak.

Så hadde jeg et øyeblikk under representanten Hagas innlegg en viss tvil om hvorvidt Senterpartiet egentlig hørte hjemme i flertallet i komiteinnstillingen eller egentlig støttet mindretallet i komiteen. Jeg forstod jo at man til sist landet på at man vedstår seg at man er en del av flertallet i innstillingen, men med en rent formalistisk begrunnelse. Det overrasker meg litt, må jeg si, for det kan jo hende når man etterlyser grunnleggende debatter om utenrikspolitiske veivalg og prioriteringer, som representanten Haga gjorde, at grunnen til etterlysningen er at man simpelthen ikke selv har deltatt i de viktige debatter vi har hatt i salen om veivalg, senest den meget omfattende debatten om Regjeringens avtale med Sverige og Finland om en felles innsatsstyrke under EU. Så vidt jeg husker, befant representanten Haga seg ikke i salen i det hele tatt da man behandlet det viktige veivalget.

Så til sist: Grunnen til at jeg for min del synes at tanken om et offentlig utvalg, nedsatt av enten regjering eller storting, med det formålet som forslagsstillerne ønsker seg, blir feil, er at dette nettopp ikke dreier seg om en delutredning. Det dreier seg ikke om spesialkompetanse, men det dreier seg om det mest omfattende av alt, nemlig den totale profil på norsk utenrikspolitikk.

Der er det selvfølgelig riktig at man skal lytte til alle røster, også de røstene som representanten Høglund siterte – det skulle bare mangle, det er jo derfor vi har en offentlig debatt – men det er ingen rimelig grunn til at man skulle invitere deltakerne i den offentlige debatt til å sitte sammen i et utvalg som skal foreta prioriteringer. Det er og blir de politiske partienes – jeg hadde nær sagt – forbannede plikt. Man kan jo f.eks. begynne med å bestemme seg for å ha en oppfatning av norsk medlemskap i EU. Det ville være en god begynnelse.

Presidenten: Ja, det var «nær sagt».

Morten Høglund (FrP) [15:01:51]: Ja, det er vår plikt å ha meninger og oppfatninger og stake ut kursen for norsk utenrikspolitikk, men vi synes altså det kunne være en god idé å trekke inn disse kreftene utenfra.

Representanten Lønning impliserte nærmest at jeg ikke hadde tro på eget forslag. Man kan ikke gjøre et forslag om å nedsette et utvalg til et prinsipielt være eller ikke være. Jeg tror det er flere veier frem til det målet, og målet her er jo viktig, det å få den sektorovergripende debatten. Jeg tror det er ulike måter å få til det på. Inntil jeg ser andre forslag som jeg synes kan være gode i så måte, synes jeg det forslaget som vi har fremmet, i hvert fall er et konstruktivt innspill, og det beste innspill jeg har sett i så måte.

Jeg beklager at jeg ikke nevnte meldingen spesielt. Vi hadde en god diskusjon rundt nordområdemeldingen, så all ære for at den er kommet, men den er allikevel sektororientert, og den tar således ikke tak i det som var vårt ankepunkt, nemlig å få den overordnede debatten.

Åslaug Haga (Sp) [15:03:02]: Representanten Lønning sier til min store forundring at Senterpartiet melder seg ut av de store utenrikspolitiske debattene i denne sal. Da må jeg rett og slett få be om at Lønning presiserer hva det er han mener. Hvilke store utenrikspolitiske debatter er det han mener at Senterpartiet har meldt seg ut av?

Nå er det slik i Senterpartiet, jeg aner ikke hvordan det er i Høyre, men det er slik i Senterpartiet at der mener vi faktisk omtrent de samme tingene, enten det er en parlamentarisk leder som drar en debatt, eller om det er et medlem av utenrikskomiteen som drar en debatt. Og Inge Lønning skal leve i trygg forvissning om at når vår parlamentariske leder, Marit Arnstad, håndterer spørsmålet om EUs kampgrupper i denne sal, så er det et uttrykk for Senterpartiets holdninger, inkludert mine. Jeg forstår at det ikke nødvendigvis fungerer på samme måte i Høyre. Det får vi ta til etterretning.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Utenriksminister Jan Petersen [15:04:29]:Jeg har lyttet til debatten, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får tak i den, for den tar for det første ikke høyde for at representanten Høglunds Dokument nr. 8-forslag jo omfatter vesentlig mer enn det debatten til nå har dreid seg om. Og de sidene som nå ikke er trukket frem i debatten, er jo kanskje også de største svakhetene ved dette Dokument nr. 8-forslaget. Jeg synes det er fortjenstfullt at vi ikke går runder om den delen av det, men jeg vil bare peke på at det er én viktig side ved denne debatten.

Når det så dreier seg om norsk utenrikspolitisk debatt i sin alminnelighet, tror jeg det er veldig viktig at man nå ikke skaper seg myter om myten om at det ikke foregår en grundig utenrikspolitisk debatt i Norge. Det er på det rene at det forskes mye i Norge. Det skrives mye i forskermiljøer. Det som skrives, danner ofte grunnlag for debatter, og det er nok slik at politikere bare i begrenset grad kan regissere debattene. Her er vi på mange måter prisgitt både at det finnes medier som er villige til å ta den, og at det finnes mennesker som er villige til å delta i den, men jeg har ikke opplevd noen politiske partier som særlig tungbedte når det gjelder å delta i utenrikspolitiske debatter.

Vi er nå oven i kjøpet i en fireårssyklus hvor partiene nettopp har foretatt sine grundige programbehandlinger, hvor man nettopp har tatt det overordnede grepet på hva man mener bør være landets utenrikspolitikk. Og det er jo det overordnede grepet som nå skal testes i det valget som kommer. Så her har vi altså hatt både mye tenkning og mye debatt.

Når vi nå får en debatt her i salen som nærmest bygger på det premisset at intet debatteres, blir det hele ganske eiendommelig. Og når vi attpåtil har fått levert eksempler ved dette møtets åpning, nemlig en debatt som nettopp tok utgangspunkt i at vi anmodet forskere om å komme med en del synspunkter, så viste det seg at heller ikke den delen av virkelighetsoppfatningen bekreftes av det som rent faktisk skjer ute. Vi har altså også brukt fagfolk for å skaffe oss underlag for debatten. Men det at man ikke har et overordnet grep, det vil jeg reservere meg mot. Det er noe partiene virkelig tar på det største alvor, og det er vel derfor vi har orientert oss som vi har gjort, fordi vi mener at vi i den løpende debatten som er, har et godt grep på hva hovedprioriteringen måtte være.

Det er også ganske instruktivt at i innstillingen gir alle partiene et kraftfullt svar på den oppfatningen Fremskrittspartiet har om hvordan prioriteringen er. Det svarer jo nettopp komiteen på i komiteinnstillingen, og det er et uttrykk for både at dette er gjennomtenkt, og at debatten finnes.

Inge Lønning (H) [15:07:47]: Debatter om hvorvidt det finner sted en debatt, er sjelden de mest givende debatter. Men forslagets art og begrunnelse gjør det nødvendig, fordi hele forslaget jo bygger på den forutsetning at det ikke er en kvalifisert utenrikspolitisk debatt i Stortinget, og derfor må man ta et slikt initiativ.

Jeg bad om ordet bare for å replisere til representanten Haga. Grunnen til at jeg gjorde det, var at hun selv i sitt innlegg beklaget at det ikke var debatt om viktige utenrikspolitiske veivalg. Da synes jeg det var nærliggende å minne om at vi hadde en slik debatt for meget kort tid siden i Stortinget, og det til og med om et veivalg som hennes eget parti prioriterer høyere enn noe annet, hvis jeg har forstått det riktig, altså kampen mot et forpliktende norsk samarbeid med EU i sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål. Da tillot jeg meg å antyde at forklaringen på at hun savner en debatt om veivalg, simpelthen kan ha vært at hun ikke fant anledning til å være til stede.

Det blir desto mer påfallende, siden hun som partileder skrev i landets største avis umiddelbart før den debatten fant sted i Stortinget, at flertallet av partier i denne sal opptrer grunnlovsstridig – det er en ganske sterk beskyldning – ved å foreta det utenrikspolitiske veivalg det her dreier seg om. Blant de partier som ble beskyldt for dette, er det partiet hun selv har annonsert at hun ønsker å samarbeide med i regjering, og det gjør det jo enda mer oppsiktsvekkende. Vanligvis forutsettes det at dersom folkevalgte opptrer grunnlovsstridig, bør det gjøres til gjenstand for riksrettstiltale. I hvert fall er det vel vanlig å forutsette at den som vurderer det slik at andre opptrer grunnlovsstridig, finner grunn til å begrunne hvorfor. Det var det jeg påpekte, at det blir ganske påfallende når man ikke finner grunn til å begrunne det, ikke finner grunn til å delta i det hele tatt i debatten om det veivalget, og så etterpå etterlyser debatt om veivalg.

Marit Arnstad (Sp) [15:10:45]: Det burde egentlig være helt unødvendig å ta dette innlegget, men nå tror jeg det er på tide å be representanten Lønning om å besinne seg og ta seg en pause.

Det representanten Lønning gjorde i sitt forrige innlegg, var rett og slett å anklage Senterpartiet for ikke å være interessert i en internasjonal debatt fordi Åslaug Haga ikke var i salen. Det var en debatt etter en redegjørelse av forsvarsministeren, der undertegnede som forsvarspolitisk talskvinne deltok. Det var en debatt der Senterpartiet deltok ved sin parlamentariske leder. Jeg så ikke Høyres parlamentariske leder et eneste øyeblikk i salen den dagen, men jeg kunne sjølsagt ikke av den grunn drømme om å anklage Høyre for ikke å være interessert i den debatt som foregikk i salen.

Nå er det på tide å ta det med ro!

Inge Lønning (H) [15:11:51]: Den omtalte debatt var en særdeles viktig utenriks- og sikkerhetspolitisk debatt. Det ble markert ved at alle andre partier i denne sal definerte den som nettopp det, en utenrikspolitisk debatt. Da blir det litt spesielt når det partiet som ikke definerte det slik da, åpenbart, etterlyser nettopp en prinsipiell debatt om utenrikspolitiske veivalg. For det vil jeg gå ut fra at man kan være enige om enten man sitter i den ene eller annen fagkomite på Stortinget, eller har den ene eller annen tittel, at det er sakens innhold og hvorledes man prioriterer viktigheten av sakens innhold, det dreier seg om.

Jeg har ikke registrert at Høyres parlamentariske leder har etterlyst debatt. Det har derimot Senterpartiets leder gjort, til og med på en helt demonstrativ måte. Det er da jeg synes at man må ha lov til å stille den forventning tilbake at i de debatter som faktisk foregår, prioriterer man å delta, og især når man overfor den norske offentlighet umiddelbart før vedkommende stortingsdebatt har beskyldt flertallet på Stortinget for å opptre grunnlovsstridig. Da skylder man etter mine begreper å begrunne det standpunktet der hvor det hører hjemme: i Stortinget, og ikke i avisene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.