Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter hver, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Søren Fredrik Voie (H) [21:39:49]: (ordfører for saken): Forskningsmeldingen har fått en utrolig god mottakelse. Fra næringslivets organisasjoner, fra enkeltbedrifter, fra universitets- og høgskolesektoren, fra instituttsektoren og fra enkeltforskere er det nærmest en unison tilslutning til de visjoner, de målsettinger og de tiltak som Regjeringen foreslår i meldingen. Denne brede og positive responsen gir seg også uttrykk i den foreliggende innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Komiteens merknader er på mange måter en tverrpolitisk tilslutning til meldingens hovedlinjer og prioriteringer, med noen påpekninger av områder som bør prioriteres ytterligere. Dette vil jeg komme tilbake til. For øvrig går jeg ut fra at de partier som har avvikende prioriteringer og forslag, vil fremme og begrunne sine egne forslag. I hovedsak gjelder det Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, som også i denne saken gjennomfører en viss intern konkurranse om å bruke mest av skattebetalernes penger. Forstå det den som kan.

Stortingsmeldingen, Vilje til forskning, har en bred gjennomgang av norsk forskningsaktivitet og forskningspolitikk, herunder behovet for økt forskning.

Det er bred enighet i komiteen om nødvendigheten av å sette høye og ambisiøse mål for norsk forskning. Opprettholdelse og videreutvikling av vårt velferdssamfunn er avhengig av ny kunnskap, nye produkter og nye tjenester. Her er forskning vår viktigste innsatsfaktor. Næringslivet blir stadig mer kunnskapsavhengig, og forskningens betydning for innovasjon og verdiskaping, både i privat og offentlig sektor, øker kontinuerlig. Innenfor enkelte spesialiserte områder og næringer er Norge i løpet av få år blitt verdensledende. Dette gjelder f.eks. kunnskapsintensive og kunnskapsdrevne næringer som offshorevirksomhet, maritim virksomhet og enkelte områder innenfor marin sektor. Det viser at selv en liten nasjon med begrensede ressurser kan vinne fram på den internasjonale og globale konkurransearena.

Komiteen slutter seg til de strukturelle og tematiske områder som Regjeringen foreslår prioritert. Internasjonalisering, grunnforskning og forskning for mer nyskaping og innovasjon skal være gjennomgående for forskningen innenfor de områder der vi på mange måter har våre naturgitte fortrinn – energi og miljø, hav, mat og helse, der eksisterende og ny teknologi forutsettes brukt og videreutviklet, gjerne til nye innovasjoner, produkter og tjenester.

Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, har sluttet seg til Regjeringens ambisiøse målsetting om at norsk forskningsinnsats skal tilsvare 3 pst. av BNP innen 2010. Dette er for øvrig i tråd med målsettingen til EU. EU ønsker å bli verdens mest konkurransedyktige region innen samme tidspunkt.

For å nå denne økonomiske målsettingen skal den offentlige andelen av bevilgningene til FoU økes til 1 pst. av BNP, tilsvarende vel 6 milliarder kr, mens næringslivet skal stå for den øvrige andelen, tilsvarende ca. 24 milliarder kr pr. år. Det er en stor utfordring å nå denne målsettingen, særlig gjelder det veksten i næringslivets FoU-virksomhet. Et flertall i komiteen, inkludert Høyre og øvrige regjeringspartier, mener derfor at en betydelig offentlig innsats må innrettes mot å utløse og stimulere til økt forskningsinnsats fra næringslivet.

Forskningsmeldingens vektlegging og prioritering av innovasjon og nyskaping, matematikk, naturvitenskap og teknologi er etter min vurdering viktige bidrag for å imøtekomme næringslivets behov. Jeg vil senere komme tilbake til ytterlige tiltak som vil bli og kan bli iverksatt for å oppnå nødvendig vekst i forskningsbevilgningene fra næringslivets side.

Prioritering av begrensede midler er viktig også i forskningssammenheng. Fra Høyres side finner jeg grunn til å understreke at meldingens vektlegging av innovasjonsrettet forskning ikke betyr noen nedprioritering av forskningen innen andre viktige områder, herunder grunnforskning. Prioriteringene angir hovedlinjer for disponeringen av økte forskningsmidler, bl.a. for å kunne utløse økt innsats fra privat sektor. Fri grunnforskning er på mange måter basisen for at vi også skal kunne lykkes innenfor anvendt forskning, og det vil fortsatt være en svært viktig aktivitet, særlig ved våre universiteter og høgskoler.

Komiteens flertall påpeker i denne sammenheng at det er nødvendig å iverksette tiltak for å stimulere til økt forskning innenfor realfag og teknologi, hvis Norges evne til verdiskaping skal kunne opprettholdes og økes.

Komiteen har understreket betydningen av deltakelse i internasjonale samarbeidsprosjekter og forskningsprosjekter for å kunne opprettholde kvalitet og relevans i norsk forskning, men også for å kunne ta del i de finansieringsmuligheter som åpnes gjennom internasjonale forskningsprogrammer, f.eks. i EU. I tillegg til EU-området, har komiteen påpekt at samarbeid rettet mot Nord-Amerika, Japan, Kina og Russland skal prioriteres. Siden vi i Stortinget i går behandlet en annen stortingsmelding, den såkalte nordområdemeldingen, finner jeg grunn til å understreke de enorme utfordringer og muligheter som Norge står overfor i nord, og som i stor grad bare kan løses ved hjelp av forskning og ny kunnskapsproduksjon innen en rekke fagfelt. Komiteen har i denne sammenhengen understreket Svalbards rolle i forhold til arktisk forskning og det ansvar som påhviler høgskoler og universitet i nord for å bidra til økt utdanning og forskning på de aktuelle områder, samt bedt Norges forskningsråd vurdere mulighetene for et eget nordområdeprogram innenfor Forskningsrådets strategiske satsinger.

Kvalitet er et gjennomgående mål for all forskning, men samtidig ikke et entydig definert begrep. Produktegenskaper, originalitet, soliditet, faglig relevans og samfunnsmessig eller praktisk nytteverdi kan til en viss grad stå i motsetning til hverandre. Tradisjonelle kvalitetskriterier i akademisk forskning er ikke alltid like relevant for anvendt forskning og for kommersialisering av forskningsresultater. Arbeidet med kvalitetsforbedrende tiltak og kriterier for kvalitet og resultater i forskningen må derfor fortsette og prioriteres. Komiteen viser ellers til at flere fagevalueringer påpeker at norsk forskning generelt er preget av fragmentering. Mange miljøer er små og sårbare. Jeg vil i denne sammenheng påpeke behovet for økt strategisk samarbeid mellom forskningsinstitusjonene og det ansvar som i særlig grad påhviler institusjonenes ledelse for å få dette til å fungere. Strategisk planlegging og faglig ledelse kan utvilsomt bli bedre og er en nødvendig forutsetning for å nå våre ambisiøse målsettinger.

I meldingen lanseres forslag om å opprette sentre for forskningsdrevet innovasjon, etter mønster fra ordningen med sentre for fremragende forskning. Dette kan være et viktig bidrag for å stimulere innovasjonsevnen i næringsliv og i offentlig sektor. Gjennom økt satsing på langsiktig grunnleggende forskning hvor det stilles høye krav til vitenskapelig kvalitet og nærings- og samfunnsmessig relevans, vil forskningsdrevet innovasjon og nyskaping kunne bli vesentlig forbedret. Ifølge flere tilbakemeldinger er dette forslaget meget godt mottatt i næringslivet selv.

Jeg finner også grunn til å understreke at forskningsdrevet innovasjon og nyskaping er minst like viktig for offentlig sektor som for privat næringsliv. Forskning og utviklingsarbeid bidrar positivt til nødvendig omstilling, til kunnskap om hvordan omstillingsprosesser kan og bør foregå, og ikke minst til forståelse for behovet for omstilling. Forskning utvikler nye ideer og nye teknologier som det ennå ikke er etterspørsel etter, og bidrar til at vi kan møte framtiden på en best mulig måte.

Forskningen spiller en viktig rolle som grunnlag for politikkutforming og forvaltning og gir viktige bidrag til en åpen samfunnsdebatt. På dette området kan nok mange forskere og forskningsmiljøer bli enda flinkere til populærvitenskapelig framstilling, slik at resultater og ny kunnskap kan nå langt flere, og også til å delta i og skape debatt i det offentlige rom.

For å oppnå de ønskede resultater av forskningen er bevilgninger bare én av flere nødvendige forutsetninger. Tilgang til gode forskere, mulighet til å kunne rekruttere og beholde de gode forskerne og ikke minst mulighet til å kunne gi forskerne gode rammebetingelser i form av utstyr og ulike driftsmidler er av avgjørende betydning. Dette legges det stor vekt på å imøtekomme gjennom en rekke tiltak som er omtalt og foreslått i meldingen, ikke minst mulighetene til tilgang til mindre forskningsmidler for å komme i gang med ulike og nye forskningsprosjekter.

Regjeringen får med Stortingets vedtak i dag bred tilslutning til forskningsmeldingens prioriteringer og tiltak. Nå gjenstår det bare å sikre et stortingsflertall i neste periode som gjør at Regjeringen får fortsette og får mulighet til å iverksette og fullføre de målsettinger som i kveld blir vedtatt. Det legges med dette et godt grunnlag for fortsatt verdiskaping, kunnskapsutvikling og velferdsutvikling i vårt land.

Vidar Bjørnstad (A) [21:49:32]: Tittelen på Regjeringens forskningsmelding er «Vilje til forskning». Den svenske regjeringen overleverte sin forskningsmelding til Riksdagen under navnet «Forskning för ett bättre liv». Den svenske tittelen ville etter min oppfatning scoret best på en formidlingskomponent. Den forteller at økt forskning ikke bare er et mål i seg selv, men at forskningen har et formål og en retning.

Forskning og forskningsbasert kunnskap har og vil ha en stor betydning for utviklingen av vårt framtidige samfunn, både for offentlig og privat sektor. Arbeiderpartiet mener derfor vi skal ha ambisiøse mål for norsk forskning. Arbeiderpartiet slutter seg til målsettingen om å øke den samlede FoU-innsatsen i Norge til 3 pst. av BNP innen 2010 og fordelingen offentlig/privat. Det vil bli særskilt krevende å øke næringslivets bidrag i forhold til målsettingen. Vi må derfor ha en betydelig offentlig innsats for å tilrettelegge og stimulere næringslivet til egen forskningsinnsats. Her har vi etablerte ordninger, f.eks. SkatteFUNN og brukerstyrte FoU-programmer, og det foreslås nye som vi slutter oss til, f.eks. sentre for forskningsdrevet innovasjon og stimulering for privat finansiering av forskningsformål.

Målet er ambisiøst, og det kreves planmessig innsats. Regjeringen bes derfor i statsbudsjettet for 2006 om å fremme forslag om en opptrappingsplan for den offentlige forskningsinnsatsen fram mot 2010, og at det skal foretas årlige evalueringer av den samlede forskningsinnsatsen og utviklingen av det offentlige og næringslivets andel. Det vil gi muligheter for å foreslå nye tiltak i forhold til næringslivet og eventuelt øke den offentlige andelen for å nå totalmålsettingen.

Norsk forskning må prioritere områder hvor vi som nasjon har naturgitte eller andre spesielle fortrinn.

Innenfor de tematiske satsingene må vi legge vekt på områder der Norge har internasjonalt ledende forskningsmiljøer og historiske, geografiske eller spesielle næringsmessige fordeler. Jeg vil her spesielt peke på marin sektor, den maritime næring og petroleumsområdet. Vi bør ha ambisjon om å være verdensledende på området petroleumsforskning, og staten bør inngå partnerskapsavtaler med oljeindustrien for å fremme en slik målsetting.

Arbeiderpartiet er opptatt av tilrettelegging og større innsats i helseforskning. Vi bør bl.a. ha som mål å utvikle større og tyngre miljøer som evner å tiltrekke seg norske og internasjonale forskere og forskningsmiljøer. Det forutsetter et samarbeid mellom myndigheter, farmasøytisk industri og forskningsmiljøer, f.eks. innenfor kreftforskning. I denne sammenheng vil også jeg nevne betydningen av at lovgivningen ikke hindrer norske forskere å delta i forskning som kan nyttiggjøre seg de medisinske framskritt som bio- og genteknologien gir muligheter for. Jeg er derfor fornøyd med at et flertall i Stortinget har bedt Regjeringen legge fram en revidert bioteknologilov som kan ivareta dette.

Skal en prioritere, kan ikke alle forskningsfelter rangeres øverst. Men det er samtidig viktig å ivareta og styrke områder der vi er sterke allerede. De tunge norske forskningsmiljøene innenfor samfunnsfagene og humaniora er internasjonalt anerkjente. Utviklingen av offentlig sektor må skje ut fra kunnskapsbasert forskning. Det er derfor stort behov for samfunnsforskning som gir grunnlag for framtidige beslutninger om ressursbruk, organisering og forbedring av offentlige tjenester.

Hensynet til kvalitet i forskningen forutsetter at vi følger med og aktivt deltar i den internasjonale forskningsutviklingen. Jeg vil her spesielt vektlegge deltakelse i utformingen av en felles europeisk forskningspolitikk og aktivitet i forhold til EUs rammeprogrammer. Her bør en utvikle landslag med slagkraft til å delta i internasjonalt forskningssamarbeid og finansiering fra internasjonale programmer. Det kreves mer samarbeid mellom universiteter og høyskoler, institutter og næringsliv. Myndighetene må sikre rammevilkår og finansiering som muliggjør deltakelse i konkurransen på den internasjonale arena.

Vi må også ivareta våre internasjonale forpliktelser.

I utgangspunktet må FNs målsetting om et mer økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig samfunn gjenspeiles i målsettingene for innovasjons- og forskningspolitikken. Mer spesielt må f.eks. helseforskning bistå utviklingsland i å bekjempe fattigdomssykdommer og integreres tydeligere som virkemiddel i utviklingspolitikken. Det trengs mer forskning på globale helsespørsmål.

Undersøkelser viser at bedrifter har en klar egeninteresse i å satse på FoU-arbeid. Samtidig ser vi imidlertid at store norske selskaper synes å bruke mindre penger på forskning og utvikling i en sammenligning av årene 2001 og 2002. Her må næringslivet ta et selvstendig ansvar uten å vente på at myndighetene skal komme løpende med økonomisk støtte. Store bedrifter hvor staten er betydelig eier, bør ha et særskilt ansvar for å gå foran med hensyn til forskningsinnsats. Men selvfølgelig må myndighetene utvikle virkemidler og stimulere næringslivet på dette feltet.

Det er videre behov for nærmere samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og forskningsinstitusjoner. Samhandlingsarenaer og møteplasser må etableres. Her kan ikke frykten for en aktiv stat eller næringsnøytralitet ha noen plass. Det siste er jo direkte i strid med forskningsprioriteringene.

Forskningsresultater fra norske universiteter og høyskoler må utnyttes bedre. Men jeg vil understreke at den langsiktige forskningen og kunnskapsoppbyggingen ikke ofres på bekostning av mer kortsiktige og kommersielle interesser.

I mange sammenhenger vil mulig kommersiell utnyttelse hindres av mangel på kapital i en startfase. Såkornfondene i universitetsbyene kan bidra til å avhjelpe dette, og jeg er tilfreds med at en slik ordning også etableres i Tromsø.

Arbeiderpartiet mener at offentlige innkjøp, i et omfang på 250 milliarder kr årlig, er en ubrukt ressurs for å fremme innovasjon i næringsliv og offentlige tjenester. Offentlige innkjøp må brukes til å stimulere til økt forsknings- og utviklingsarbeid. I tillegg bør myndighetene søke langsiktige avtaler med næringslivet, hele bransjer eller knippe av store bedrifter for økt FoU-innsats, hvor det blir en gjensidig forpliktelse om et avtalt beløp. Aktuelle områder kan være bygg- og anleggsbransjen, oppdrettsnæringen og ikke minst, som jeg nevnte tidligere, oljeindustrien. Jeg vil i tillegg påpeke behov for innovasjon og utviklingsarbeid knyttet til privat tjenesteyting som handel og transport. Kort sagt trenger vi aktivitet fra myndigheter i samspill med næringsliv og forskningsmiljøer.

Økt forskningsinnsats krever flere forskere. Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for stipendiater, som må følges opp. Arbeiderpartiet slutter seg til forslag til en nasjonal ordning med forskerskoler og en innføring av en ordning med nærings-ph.d. i Norge.

Særskilt oppmerksomhet må knyttes til rekruttering til realfag og teknologi.

Gode lønns- og arbeidsvilkår og trygghet i stilling er viktig. Bruken av midlertidige ansettelser mener Arbeiderpartiet undergraver de ansattes stillingsvern og bidrar til å gjøre forskeryrket ved våre institusjoner mindre attraktive. Vi går derfor imot Regjeringens forslag om en ny midlertidig stilling.

Fremskrittspartiet har her en høyst uklar holdning. De har i to omganger om universitets- og høyskoleloven argumentert imot, men stemt sammen med regjeringspartiene for utvidelser. I denne innstillingen skriver Fremskrittspartiet sammen med Arbeiderpartiet og et flertall at de er skeptisk til å videreføre den omfattende ordningen for bruk av ulike former for midlertidighet i ulike ansettelsesforhold som foreløpig er videreført i universitets- og høyskoleloven. Men like fullt går de inn for en ny midlertidig stilling. Det skal bli interessant å se hva Fremskrittspartiet gjør når vi får tilbake egen sak om åremål og midlertidig ansettelse i sektoren.

Knapphet på sammenhengende tid er også kritisk faktor for god forskning. Tiden som brukes til forskning, må sikres ved våre institusjoner, og det er viktig å se på effektene av Kvalitetsreformen for forskningstiden i denne sammenheng.

Jeg er fornøyd med at Stortinget vil videreføre en ordning med individuelle stipender for doktorgrader, som kan være et positivt bidrag for rekruttering.

Det er langt fram til målet om likestilling mellom menn og kvinner i utdannings- og forskningsinstitusjonene. Det er særlig to utfordringer – å øke andelen kvinner i disipliner og på fagområder med få kvinner, særlig naturvitenskap og teknologi, og å øke andelen kvinner i faste vitenskapelige stillinger, særlig i toppstillinger.

Likestilling handler om like muligheter for begge kjønn, men også om forskningskvalitet, om å utnytte de samlede ressursene og om å sikre et bredest mulig rekrutteringsgrunnlag til forskerstillinger.

Universitet og høyskoler har et særlig ansvar for å utføre langsiktig, grunnleggende forskning.

Arbeiderpartiet er enig i at bevilgningene til grunnforskning skal styrkes, både direkte til institusjonene og gjennom Norges forskningsråd, og veksten skal fordeles på grunnlag av faglige resultater og kvalitet. Jeg vil også understreke at midlene til disiplinbaserte frie prosjekter på alle fagfelt i Forskningsrådet må styrkes.

Arbeiderpartiet vil at myndighetene skal stimulere og understøtte forskningssamarbeid mellom universiteter og mellom høyskoler og universiteter.

Statlige høyskoler må bli sentrale aktører i regional utvikling og innovasjon. Det må rettes spesiell oppmerksomhet mot den relativt lave FoU-aktiviteten i Nord-Norge og tiltak for å øke denne, f.eks. et eget forskningsprogram knyttet til nordområdene.

Arbeiderpartiet vil først ta stilling til innholdet av nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler når det blir lagt fram i forbindelse med statsbudsjettet for neste år. Jeg kommenterer derfor ikke dette ytterligere her.

Instituttsektoren er en viktig del av vårt forskningssystem. Disse må sikres en grunnfinansiering som ivaretar den langsiktige forskningen og kompetanseoppbyggingen. Forskning skal gi oss et bedre liv. Grunnlaget legges nå i Stortinget for en forsterket innsats på forskningsområdet, og det gjøres med tverrpolitisk enighet. Det er nødvendig. Vi må løfte i flokk for å nå målsettingene.

Arne Sortevik (FrP) [21:59:47]: Selv for en snautsnakkende bergenser kan det bli kort tid med ti minutter på en så omfattende melding.

Jeg starter med å ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Vi er tilfreds med at det er fremlagt en ny forskningsmelding som i hovedsak synes å gi gode beskrivelser av utfordringer og mål for norsk forskning i årene fremover. Det er i komiteen bred enighet om mange viktige forhold som er omtalt i meldingen. Det er viktig. Likevel er det ulike syn på enkelte områder.

Men utfordringen blir også denne gang slik den var i forbindelse med forrige forskningsmelding, St.meld. nr. 39 for 1998-99, Forskning ved et tidsskille, nemlig om og hvordan det skaffes nok midler til å innfri den forskningsmessige målsettingen. Målsettingen i forrige forskningsmelding var at forskningsinnsatsen i Norge «i løpet av den neste femårs-perioden kommer på linje med gjennomsnittet i OECD-landene, målt som andel av BNP». Forskningsinnsatsen i prosent av BNP for Norge lå i 2003 under EU-gjennomsnittet målt i 2002.

Fremskrittspartiet støtter Regjeringens mål for forskningsinnsatsen, som er på linje med EUs målsetting. Vi vil understreke at når man i den nye forskningsmeldingen konkretiserer målet til 3 pst. av BNP innen 2010, bør virkemidlene for å nå dette målet være både realistiske og tydelige. Dagens nivå på 1,75 pst. som er utgangspunktet, er fortsatt langt unna dette målet.

Når målsettingen er henholdsvis 1 pst. for offentlig sektor og 2 pst. for privat sektor, blir utfordringen betydelig, særlig for privat sektor. Vi mener at det i meldingen mangler en grundig drøfting av virkemidler generelt og en drøfting av virkemidler som spesielt kan sikre at privat sektor klarer målsettingen om 2 pst. innen 2010.

Fremskrittspartiet savner spesielt drøftelse av skattepolitikk og skatteincentiver. Etter vårt syn er det en vesentlig svakhet ved meldingen at vi ikke har fått en slik drøftelse.

Som en meget rik oljenasjon har Norge nå en særlig mulighet til å investere intensivt i forskning for å sikre fremtidig verdiskaping etter at olje- og gassressursene er utnyttet. Vi savner i forskningsmeldingen en grundig drøftelse av hvordan nasjonens oljerikdom kan brukes til nasjonal satsing på forskning som investering i samfunnsmessig infrastruktur. Norges rikdom gir nasjonen en mulighet til å løfte den nasjonale verdiskapingen gjennom sterk satsing på forskning. I meldingen drøftes det overhodet ikke at denne muligheten finnes, eller hvordan den kan brukes. Vi mener det er en vesentlig mangel ved meldingen.

Helt konkret foreslår Fremskrittspartiet og representanten Simonsen at det i forbindelse med statsbudsjettet for 2006 etableres en ordning der den norske stats utgifter til EUs 7. rammeprogram for forskning og til nasjonalt medlemskap i internasjonale forskningsorganisasjoner dekkes over et utenlandsbudsjett. Bare utgiftene til EUs rammeprogram kan alene komme til å beløpe seg til over 1 600 mill. kr. Beløpet betales ut i utlandet. Det behøver ikke belastes de offentlige forskningsbudsjettene innenlands. I stedet kan vi frigjøre 1 600 mill. kr til forskningsinnsats i Norge. På samme måte mener Fremskrittspartiet vi kan finansiere kjøp av vitenskapelig utstyr. Det vi trenger, kjøpes nesten uten unntak fra utlandet. Vi trenger mye nytt utstyr, for mye av det vi har, er gammelt. Råd har vi!

Etter Fremskrittspartiets syn kan vi ikke snakke oss til resultater og slett ikke på vegne av andre. Skal vi stimulere og motivere privat sektor til et forskningsmessig løft, må virkemidler og tiltak være tydelig til stede. Hvis ikke gjør vi opp regning uten vert.

Fremskrittspartiet mener at offentlig forskningsinnsats i perioden frem til 2010 må økes til 1,4 pst. for å sikre at vi når den samlede målsettingen innen 2010. Derfor fremmer vi også forslag om en ytterligere avsetning til Forskningsfondet, på 50 milliarder kr. Det vil gi vel 2 milliarder kr mer i årlig forskningsinnsats fra det offentlige.

Vi mener det bør utarbeides en tilleggsmelding til den fremlagte forskningsmeldingen som konkret omhandler to forhold: bruk av oljepenger og bruk av virkemidler for å spore næringslivet til å nå målsettingen. Vi har i innstillingen gjort rede for en rekke av de forhold som vi mener det bør ses på i forbindelse med skatteincentiver for privat sektor.

Forskning krever langsiktighet. Fremskrittspartiet mener det bør utarbeides forskningsmeldinger med tiårshorisont og handlingsprogram med tilhørende forpliktende budsjetter som rulleres hvert femte år. Uten en slik langsiktig og avklart forpliktelse blir det ganske likt Nasjonal transportplan. Også det er en plan der man har gode hensikter, men man har årlige budsjetter som gjør at den faktiske fremrykningen ligger stadig lenger etter i forhold til planen og de gode hensiktene. For øvrig er sammenlikningen med Nasjonal transportplan ganske god og illustrerende. Vi bør etter vår mening se på forskningsinnsatsen som en investering i infrastruktur – like viktig som veier er for verdiskaping, både i nåtid og i fremtid.

Derfor støtter Fremskrittspartiet sammen med medlemmene fra Arbeiderpartiet, fra Senterpartiet og representanten Simonsen, subsidiært også SV, et forslag om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2006 legger frem forslag om en opptrappingsplan for den offentlige forskningsinnsatsen frem mot 2010.

Når det gjelder rekruttering av forskere, melder jeg igjen at vi i Fremskrittspartiet er avvisende til spesialbestemmelsene i universitets- og høyskoleloven. Siden jeg ble avlagt en visitt av foregående taler, kan jeg minne om at vi helt riktig dannet flertall for å få universitets- og høyskoleloven tilbake. Det var faktisk med velberådd hu – etter at vi hadde behandlet ny arbeidsmiljølov og ny tjenestemannslov. Vi vil fortsatt kreve særlig gode begrunnelser for at det skal være spesialbestemmelser i universitets- og høyskoleloven knyttet til de ansattes ansettelsesvilkår når det gjelder midlertidighet. Det må være særlig gode grunner. De må være godt dokumentert. At det er særlig gode grunner for å trekke midlertidigheten til godt over tolv år, stiller vi oss fortsatt ganske skeptiske til.

Noen ord til slutt i forbindelse med Kvalitetsreformen. Komiteen legger til grunn at når det skal foretas justeringer og endringer i finansieringssystemet vedrørende forskningskomponenten for universiteter, høyskoler og helseforetak, må den viktige sammenhengen mellom forskning og Kvalitetsreformen ivaretas. 27 pst. av forskningen skjer innenfor universitets- og høyskolesektoren.

Vi er tilfreds med at et flertall, bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, peker på nettopp denne forbindelsen og understreker at de vitenskapelig ansatte ved de institusjonene som skal drive forskningsbasert undervisning, også får tid til å utføre og delta i forskning av høy kvalitet. Det er tilbakemeldinger i forbindelse med innføring av Kvalitetsreformen som trekker i tvil om den tiden er tilstrekkelig, og det er tilbakemeldinger vi bør ta innover oss og ta på alvor. Vi må også se at det er en sammenheng mellom forskningsinnsats og Kvalitetsreformen, som bør vises igjen når vi skal lage et nytt finansieringssystem.

Konkret mener Fremskrittspartiet at det kan og bør gjøres gjennom en økning i beløpet innenfor utdanningskomponenten. Vi må akseptere at det koster å gi forskningsbasert undervisning.

Til slutt – jeg ser klokken løper: Noen ord om akademisk frihet. Vi er vel fornøyd med at det initiativet vi har sett komme fra spesielt yngre forskere, for å sikre akademisk frihet er ivaretatt av komiteen. Komiteen anbefaler en ordning med individuelle stipender for doktorgrader i Norge, og at de fortsatt skal tildeles av Norges forskningsråd eller på annen egnet måte.

Det er viktig at en ny forskningsmelding er på plass. Den har gode visjoner. Den har gode mål for forskningsinnsatsen i Norge. Oppslutningen om meldingen er god. Men vi trenger altså, som jeg startet med å peke på, en forpliktende offentlig finansiering som sikrer at vi når målene. Norge er et rikt land, og Fremskrittspartiet vil investere oljerikdom. Det kan jo være en sluttvisitt til saksordføreren. Vi vil investere oljerikdom i forskningsinnsats for å sikre fremtidig verdiskaping i Norge. Privat sektor må inviteres og oppfordres til langt sterkere forskningsinnsats, og vi mener at virkemidlene til den innsatsen må gi tydeligere fristelser for privat sektor.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Arne Sortevik har teke opp dei forslaga han refererte til.

Lena Jensen (SV): [22:10:08]: Å satse på forskning er å satse på framtiden. Forskning er en viktig kilde til nye og bedre måter å produsere på og dermed til framskritt og økt velferd. Forskning er avgjørende for vekst og utvikling for å se sammenhenger og erverve ny kunnskap.

For at Norge skal kunne følge utviklingen internasjonalt, er det nødvendig å øke forskningsinnsatsen. Økt forskning er ikke bare et mål i seg selv, men forskningen bør også ha formål og retning. Forskningen skal være med på å skape et bedre liv for alle.

SV er enig med Regjeringen i ambisjonene om 3 pst. av BNP innen 2010. Det er nesten en dobling fra dagens 1,7 pst. Men problemet med Regjeringens satsing er at Regjeringen ikke har noen reelle planer for hvordan denne økningen skal finansieres. Selv sier forskningsminister Clemet at næringslivet skal bidra mest, og at de må tredoble sin forskning innen 2010 for å oppnå Regjeringens mål. Jeg har ikke funnet noen som mener dette er realistisk i det hele tatt. Jeg har ikke sett noen i universitetsmiljøene, i forskningsmiljøene eller i bedriftene som mener at dette er realistisk. Tvert imot etterlyser alle konkrete planer for hvordan dette målet skal oppnås.

SV mener det ikke er realistisk at det om fem år skal være en samlet vekst for næringslivet på 23 milliarder kr. Regjeringen er ambisiøs på andres vegne, og det er lett. Men vi må spørre oss: Er det sannsynlig at Norske Skog, Telenor eller Orkla vil tredoble sin forskning bare fordi Regjeringen sier det?

Næringslivet lokalt og regionalt må bli satt i stand til å frigjøre midler til økt investering i forskning. Det er slik at næringsstrukturen i Norge preges av små og mellomstore bedrifter der mangel på risikokapital er en kritisk faktor for å kunne investere i langsiktige forskningsprosjekter og i neste omgang omsette forskningsresultater til kommersielt interessante prosjekter.

Jeg er helt enig i at de store bedriftene må forske mer enn i dag, men det er realistisk at staten tar på seg en større andel av den økonomiske byrden enn det Regjeringen legger opp til. Ellers er jeg redd for at målene om en økning av forskningsinnsatsen vil falle i fisk.

SV mener det er viktig å få en handlingsplan for hvordan forholdet mellom forskning og arbeidsliv kan styrkes, og fremmer i dag forslag om dette. SV blir stående alene om dette forslaget.

Det er viktig å ha høye ambisjoner for forskningen. Ambisjonene for den forrige meldingen, som strekker seg fram til utgangen av 2005, var at Norge skulle ha en samlet forskningsinnsats som er på linje med gjennomsnittet for OECD-landene. Dersom vi hadde nådd målet, ville vi i dag ha brukt om lag 2,23 pst. av BNP i 2005. Bare i liten grad har Norge nærmet seg målet i løpet av denne stortingsperioden. Jeg minner om dette fordi det er viktig når man setter seg mål, også å ha med seg noen grad av realisme. Dersom en setter seg mål som er urealistiske, vil dette kunne virke demotiverende og frustrerende. Dessuten vil denne type mål lett komme i miskreditt og forsterke politikerforakten fordi det i ettertid viser seg at det ikke er samsvar mellom de mål man har satt seg, og den politiske vilje.

Når man setter seg et mål, er man nødt til å ha en plan for å nå det. Derfor mener SV mener at ambisjonene må følges opp med konkrete og realistiske planer for hvordan vi skal oppnå økt forskning. Den mest realistiske planen for å få dette til er å øke Statens forskningsfond, slik at avkastningen derfra øker og man kan bruke mer til forskning. I dag er Forskningsfondet på rundt 35 milliarder kr. SV foreslår i dag at fondet skal økes til 100 milliarder kr innen 2010, altså en konkret opptrappingsplan. Konkret foreslår SV at Forskningsfondet skal være 70 milliarder kr i 2006, 90 milliarder kr i 2007 og 100 milliarder kr i 2008.

SV foreslår en forpliktende opptrappingsplan fordi det er mangel på forpliktende økonomiske opptrappingsplaner, noe som var en svakhet ved den forrige forskningsmeldingen, som ble behandlet i 2000. I tillegg til at opptrappingsplanen vil virke som et pressmiddel mot den årlige statsbudsjettbehandlingen, vil en plan også gi de tunge forskningsmiljøene bedre planleggingsmuligheter.

Når vårt forslag beklageligvis vil falle i salen i dag, vil vi subsidiært støtte I, der en ber Regjeringen om å fremme forslag om en opptrappingsplan i statsbudsjettet for 2006, som jevnlig skal evalueres, og som det da vil bli flertall for.

For å kunne benytte seg av hver krone en setter inn i forskningen, er det nødvendig å ha verktøyene i orden. Det er nødvendig med en økt satsing på nytt utstyr. Derfor foreslår SV i dag at Regjeringen i budsjettene for 2006 og 2007 foreslår 1 milliard kr hvert år øremerket anskaffelse av vitenskapelig utstyr. Dette forslaget blir SV også stående alene om.

Meldingen vektlegger kvalitet og relevans som de viktigste kriteriene for framtidige forskningsprioriteringer. For å sikre kvalitet legges det opp til økt konkurranse om forskningsmidlene. Men forskning er av den karakter, både grunnforskningen og den næringsrettede som arbeider med å løse konkrete problemer, at den ofte har en lang tidshorisont. Tradisjonell konkurranse med en omfattende søknadsprosedyre er ikke en effektiv måte å sikre kvalitet og relevans på. Det brukes i dag enormt mye ressurser på å skrive søknader, altfor mye tid går bort til det, vil jeg hevde. Innvilgelsesprosenten er lav innenfor flere av Forskningsrådets programområder. Det fører til at mange gode og viktige prosjekter ikke får innvilget midler.

Kvalitet og relevans er først og fremst avhengig av den faglige styrken i miljøene og den kompetanse oppdragsgiverne har til å definere problemene og framtidige utfordringer. En må derfor bygge sterke fagmiljøer, og gjennom langsiktig finansiering gi disse mulighet til å møte konkurranse fra utenlandske institusjoner og institutter. Økt basisbevilgning til instituttene er en måte å øke slagkraften i norsk forskning på, samt tettere samarbeid mellom høyskoler, universitet og institutter. SV mener at deler av den økte statlige forskningsinnsatsen må kanaliseres direkte til universitetene og høyskolene gjennom finansieringsmodellen.

Det er langt dette landet, og det er variert. Ser en på fordelingen på forskning, er Nord-Norge kraftig skjevfordelt i forhold til resten av landet. Det er nødvendig å ta grep, ellers vil Nord-Norge havne i en forskningsskygge og dermed komme i bakevjen når det gjelder både utvikling og kompetanse. Jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til SV når det gjelder å etablere et landsomfattende såkornfond også ved Universitetet i Tromsø. SV mener at vi i tillegg skal bruke ulike virkemidler. Derfor foreslår vi et eget forskningsfond for Nord-Norge. Jeg er litt overrasket over at ikke flere partier støtter dette forslaget, spesielt Arbeiderpartiet, som tidligere har vært ute og sagt i de nordligste avisene at de støtter et slikt fond.

SV støtter Regjeringen i den tematiske forskningen som den har skissert: energi og miljø, mat, hav og helse. Men vi foreslår også et femte tema som heter «velferdsstaten, kunnskap og fornying». Dette fordi den nordiske velferdsmodellen gir de nordiske landene et konkurransefortrinn. Det er et fortrinn som vi må utvikle og forbedre. Derfor er det behov for å øke kunnskapen om velferdsstatens fortrinn og hvilke utfordringer den møter i en globalisert verden. De tunge norske forskningsmiljøene innenfor samfunnsfag og humaniora er internasjonalt anerkjent.

SV mener at Norge skal være verdensledende både når det gjelder petroleumsforskning, og når det gjelder fornybar energi. Det er et enormt uutnyttet potensial når det gjelder bruk av alternativ energi og behov for å bedre bærekraftige energisystemer. De naturgitte fortrinnene gir norske miljøer mulighet til å hevde seg innen internasjonal forskning på området, samtidig som resultatene vil gi store samfunnsmessige gevinster. Økt forskning innen enøk og alternativ energi må prioriteres.

I dag vokser produksjonen av solstrøm, solvarme, vindkraft, bioenergi og nye transportløsninger med 20–35 pst. i året. Investeringene beløper seg til flere titalls milliarder kroner årlig. Dette er bare en forsmak på veksten framover. Poenget er at dersom vi tør å satse nå, kan vi ha store fortrinn når det virkelig gjelder. Allerede nå jobber faktisk 300 personer i to bedrifter i Nordland, Scancell og ScanWafer, med å produsere deler til solceller. Det er enorme muligheter, og vi har et enormt potensial hvis vi går inn på dette.

Saksordføreren kom i sitt innlegg inn på veldig mange viktige punkter og områder der komiteen står sammen. Jeg vil si at jeg er veldig glad for at vi har denne forskningsmeldingen til behandling i dag. En økt forskning er viktig både for kompetanse og for utvikling. Men som sagt, SVs store ankepunkt er at vi savner en konkret handlingsplan i forhold til de midlene man ønsker å gå inn med for å styrke forskningen.

Jeg tar opp de forslagene som SV står alene om, og det vi står sammen med Senterpartiet om.

Presidenten: Representanten Lena Jensen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Arne Lyngstad (KrF) [22:20:42]: Det er nå seks år siden Stortinget sist behandlet en forskningsmelding, og det er naturlig med en ny behandling for å gjøre opp status og trekke opp nye retningslinjer. Vi skal nå trekke opp linjene fram til 2010. Samtidig er det viktig å minne hverandre om at forskning er en langsiktig øvelse hvis vi skal nå våre mål.

Kristelig Folkeparti mener norsk forskning er på rett vei. Forskningsmeldingen i 1999 fra statsråd Lilletun representerte et tidsskille. Vi har etter den tid flere indikasjoner på økt kvalitet i forskningen, og ressursene har økt. Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen når den vil styrke forskningen, men ikke endre den radikalt. Regjeringens melding får da også i dag bred politisk tilslutning.

Også forskningsmeldingen fra 1999 satte ambisiøse mål for innsatsen. Vi har ikke nådd ressursmålet, men ambisiøse mål er likevel nødvendig. Norge har forutsetninger for å bli en ledende forskningsnasjon, og Kristelig Folkeparti deler Regjeringens ambisjon om å øke den samlede forskningsinnsatsen til 3 pst. av BNP, hvorav 1 pst. fra offentlige kilder. Vi er også enig i at kapitalen til Forskningsfondet økes til 50 milliarder kr fra januar 2006. Norge kan ikke prioritere alle forskningsformål, vi må velge. Da er det klokt å videreføre de satsingsområder som den forrige stortingsmeldingen la opp til, nemlig energi og miljø, hav og helse, og jeg får legge til mat.

Vi er også enig i at det er behov for å ta internasjonaliseringen på alvor, gjennom å gjøre den til et gjennomgående perspektiv i forskningspolitikken. Grunnforskningen må fortsatt være en hovedprioritet, hvor kvalitet får større vekt. Det er også nødvendig å satse på forskningsbasert innovasjon og nyskaping, noe som vil støtte opp under omstilling og fornyelse av norsk næringsliv og offentlig sektor. Kristelig Folkeparti er også enig i satsingen på teknologiområder i sterk utvikling og med brede anvendelsesmuligheter, noe vi finner innenfor IKT, bioteknologi og material- og nanoteknologi.

Av de mange utfordringer vi har, er den største å øke næringslivets forskningsinnsats. Kristelig Folkeparti mener Regjeringen skisserer kloke strategier for å øke deres engasjement. Å øke de offentlige midlene har vi politikere herredømme over. Det er vanskeligere å få næringslivet til å øke sine.

Mange av innvendingene mot Regjeringens forskningsmelding har fokusert på tvil om det er mulig å nå målene for forskningsinnsatsen i næringslivet. Jeg er enig i at dette er en stor utfordring. Det er derfor viktig at Regjeringen har en nær dialog med næringslivet for å finne gode tiltak som gjør det interessant for bedrifter å øke sin forskning i Norge. Kristelig Folkeparti har med interesse sett at SkatteFUNN har gitt positive bidrag til økt FoU i næringslivet. Flere sentre for forskningsdrevet innovasjon kan også være viktige bidrag. Økt satsing på matematikk, naturvitenskap og teknologi i grunnforskningen vil øke kvaliteten innenfor disse områdene og over tid gi grunnlag for økt verdiskaping i næringslivet. Strukturen i næringslivet, med mange små bedrifter og konsentrasjon om næringer med lav forskningsintensitet, gir oss særlige utfordringer. Vi har imidlertid også områder hvor vi er ledende, f.eks. når det gjelder offshoreteknologi. Forskningen er i sin karakter global, og Norge bør være interessant for lokalisering av forskning fra store internasjonale konsern gjennom tilgang på forskningsfasiliteter og godt kvalifisert og rimelig arbeidskraft.

Kristelig Folkeparti vil spesielt peke på de muligheter vi har for forskning og næringsutvikling knyttet til havet. Det er viktig å sikre en god og kunnskapsbasert forvaltning av kyst- og havområdene. Derfor vil Kristelig Folkeparti øke innsatsen innenfor marin sektor. Videre ligger det fortsatt et potensial for næringsutvikling innen maritime næringer. Her har Norge en sterk internasjonal posisjon som vi må ta vare på. Jeg er derfor tilfreds med at en samlet komite peker på NTNU og Marintek i Trondheim som et tungt maritimt-teknisk forskningsmiljø i Europa. Det er viktig å invitere flere land, deriblant EU-landene, til å trekke større veksler på dette miljøet. Komiteen ber derfor Regjeringen arbeide for at Marintek kan bli et europeisk forskningslaboratorium innenfor det europeiske forskningssamarbeidet.

Kristelig Folkeparti ønsker at Norge skal delta aktivt i det europeiske forskningssamarbeidet. EU-kommisjonen har varslet en kraftig økning av det sjuende rammeprogram. Avhengig av om EU finner en løsning på sine budsjettproblemer, må Norge regne med å øke sin medlemskontingent i årene framover. Da er det viktig å påvirke innholdet i rammeprogrammet, slik at Norge kan få godt utbytte av samarbeidet.

Kristelig Folkeparti er også enig i at forskning må integreres tydeligere som et virkemiddel i utviklingspolitikken. Det er få utviklingsland som har midler til på egen hånd å utføre god forskning på fattigdomssykdommer som lungebetennelse, diaré, tuberkulose, malaria og hiv/aids. Norge har gode miljø som kan bidra i dette forskningsarbeidet. Jeg er derfor glad for at et flertall i dagens innstilling mener ressurser som i dag brukes på nasjonal helseforskning, i større grad bør brukes på global helseforskning med hovedvekt på fattigdomssykdommer. Vi må bygge partnerskap mellom offentlig og privat sektor for å støtte denne forskningen.

Kristelig Folkeparti har tidligere tatt til orde for å få flere kilder til finansiering av forskning i Norge. I dag har Norges forskningsråd en svært sentral rolle ved fordelingen av offentlige forskningspenger. Kristelig Folkeparti mener det er ønskelig å videreføre Forskningsrådets rolle. Samtidig hilser vi velkommen forslaget om at gaver til forskning på over 5 mill. kr fra privatpersoner og bedrifter, som kan utløse en offentlig gaveforsterkning på 25 pst. Denne ordningen bør komme til anvendelse når gaven går til alle institusjoner, som universitet og høyskoler med forskningskompetanse. Jeg håper dette kan øke interessen blant privatpersoner og bedrifter for å investere i forskning. Ordningen er ment å utløse nye midler i tillegg til de som private institusjoner i dag bidrar med. Kristelig Folkeparti er spent på erfaringene med dette tiltaket, og vi vil i tiden framover også vurdere om slike ordninger kan utvides til å omfatte frivillige organisasjoner som ønsker å finansiere forskning. Dermed kan også forskningspolitikken bidra til å stimulere frivilligheten i samfunnet, samtidig som den kan utløse økte ressurser til god og samfunnsnyttig forskning.

Forskning reiser i mange tilfeller store og viktige etiske spørsmål. Kristelig Folkeparti mener at forskningsetikk og etiske spørsmål generelt må vektlegges sterkere når det gjelder høyere utdanning, herunder forskerutdanningen og forskningsmiljøene for øvrig. Vi trenger en aktiv offentlig debatt om de etiske spørsmål forskningen reiser. Forskere har et selvstendig etisk ansvar og et ansvar for å bidra til at offentligheten får del i de overveielser som gjøres. Dette er viktig for å legitimere forskningen og gi mulighet for dialog og aksept i samfunnet som helhet. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen varsler en proposisjon om lovfesting av et helhetlig forskningsetisk komitesystem, og hvordan uredelighet i forskningen skal behandles.

Med denne innstillingen får Regjeringen tilslutning til ambisiøse mål for forskning. Det er bred politisk oppslutning om strategiene for å nå målene. Det trengs en samordnet politikk for høyere utdanning, forskning og innovasjon hvis vi skal bidra positivt til den verdiskapingen som er nødvendig for sikre framtidens velferdssamfunn. I tillegg må virkemiddelapparatet for forskning og innovasjon samarbeide nært med regionale utviklingsaktører og næringslivet. Universitet og høyskoler må utvikle en god kommersialiseringspolitikk for sin forskningsinnsats, men også samarbeide nært med næringslivet. Når dette er sagt og mulighetene for anvendelse er understreket, er det samtidig viktig å minne om at forskning har en egenverdi i seg selv. Utvikling av ny kunnskap har ikke bare betydning for næringslivet, men vil komme hele samfunnet og kulturen til gode. Det å vite og det å skape øker livskvaliteten. Å formidle kunnskap og forskningsresultater er derfor en sentral oppgave for forskningsinstitusjonene. Det kan skape ny inspirasjon og nysgjerrighet, som kan utløse videre forskning og utvikling. Det vil være viktig for rekrutteringen av forskere i framtiden.

Kristelig Folkeparti er en del av det brede flertallet bak innstillingen fra komiteen. Behandlingen av de årlige budsjetter framover avgjør om ressursmålene nås. Det vil være det naturlige tidspunkt for å vurdere om strategiene virker. Kristelig Folkeparti vil ved disse korsveiene vise vilje til forskning.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [22:29:58]: Som innleggene hittil har vist, og som innstillingen også viser, er det bred enighet om de høye mål som meldingen legger opp til for norsk forskning, og likeledes om de strukturelle områdene som internasjonalisering, grunnforskning og forskningsbasert nyskaping og innovasjon, de tematiske områdene energi og miljø, hav, mat og helse, og IKT, material- og nanoteknologi samt bioteknologi.

For å videreutvikle velferdssamfunnet er forskning en avgjørende innsatsfaktor. Økt verdiskaping innenfor områder der vi er gode, der vi har fortrinn, og der vi er ledende, er avhengig av en forsterket forskningsinnsats sammen med andre virkemidler.

Jeg vil i løpet av disse minuttene peke på noen områder Senterpartiet mener det er nødvendig å ha oppmerksomheten rettet mot når meldingen skal følges opp.

Det første gjelder kravet til økt konkurranse om forskningsmidlene. Meldingen legger vekt på kvalitet og relevans som de viktigste kriterier for framtidige forskningsprioriteringer. For å sikre kvaliteten legges det i meldingen opp til økt konkurranse om forskningsmidlene. Senterpartiet stiller spørsmål ved om en tradisjonell konkurranse med en omfattende søknadsprosedyre alltid er en effektiv måte å sikre kvalitet og relevans på.

En annen sak er dette med anbud, som for så vidt ikke ligger innunder denne statsrådens ansvarsområde, men det gjelder jo også anbudsregler i forhold til offentlige forskningsoppdrag. Hvis et oppdrag er på 200 000 kr eller mer, må det ut på anbud. Jeg har forstått noen signaler slik at disse anbudsreglene muligens blir hevet, og det vil også kunne tjene forskningen og forskningsmiljøene som arbeider overfor offentlig sektor.

Instituttsektoren er det andre området jeg vil rette oppmerksomheten mot. Instituttene er avhengige av tilstrekkelige midler for langsiktig kompetansebygging. Senterpartiet mener derfor det er avgjørende at instituttene har en grunnbevilgning som understøtter en slik langsiktighet. I dag har instituttene i gjennomsnitt en grunnfinansieringsandel på om lag 18 pst. Vi mener at den bør økes til om lag en tredjedel, og vi fremmer et forslag der vi ber Regjeringen komme tilbake med et finansieringsopplegg som sikrer denne langsiktigheten ved norske forskningsinstitutter.

Så til målsettingen om at forskningsinnsatsen økes til 3 pst. av BNP innen 2010, og at næringslivets forskningsinnsats skal utgjøre 2 pst. av denne. Senterpartiet vil understreke at den største utfordringen er den planlagte veksten i næringslivets FoU. Senterpartiet mener derfor det er helt nødvendig med større offentlig innsats rettet mot å utløse større næringslivsinnsats for FoU. Vi trenger et sett av virkemidler. Noen har lettvint sagt at det er lett å lage målsettinger på vegne av andre, men næringslivet sjøl ser forhåpentligvis nødvendigheten av å styrke FoU-innsatsen. Da er det Stortingets oppgave å skape gode nok rammevilkår for denne økte FoU-innsatsen.

Den forrige forskningsmeldingen var også ambisiøs, men målene er jo ikke nådd. Den lave opptrappingen av f.eks. antall stipendiater er ett eksempel. Det er de årlige budsjetter som bestemmer om målene i denne meldingen skal nås. Da er det nødvendig å ha oversikt over utviklingen. Senterpartiet er derfor med på et forslag – som med subsidiær støtte fra SV får flertall – der Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2006 fremme forslag om en opptrappingsplan for den offentlige forskningsinnsatsen fram mot 2010, og at det må foretas evalueringer av den samlede forskningsinnsatsen i de årlige budsjetter.

Trine Skei Grande (V) [22:35:39]: Denne forskningsmeldingen er det stor enighet om. Det er bra fordi den er offensiv, men det er også bra for forskningen at det er stor enighet i denne sal om framtida for forskningen.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke saksordføreren som har brakt oss fram til en felles forståelse.

Fordi det er så stor enighet om meldingen, ønsker jeg å bruke taletida mi til å belyse noen ideologiske perspektiver knyttet til forskningspolitikken.

Forskning har en verdi i seg sjøl, ikke bare som instrumentell nytte for samfunnet. Den kritiske offentlighet er avhengig av at forskere deltar med sin kunnskap om samfunnsforhold, om kulturelle forhold og om den teknologiske utviklingen. Akademiske prinsipp og ikkemarkedsprinsipp må få lov til å styre forskningsprosessene. Spesielt er det viktig at forskerne beholder sin rolle som demokratisk motmakt til myndigheter og næringsliv.

Venstres mål er at norske forskningsmiljøer skal ha gode nok rammebetingelser til å produsere kunnskap på høyt internasjonalt nivå. Grunnforskningsfinansieringen må fortsatt være en sentral del av finansieringen av universitets- og høyskolesektoren, og det blir befestet med forskningsmeldingen i dag. Norske forskningsmiljøer må gis mulighet til å utvikle kunnskap over et bredt register, både gjennom fri grunnforskning og gjennom forskning som har mer direkte betydning for framtidas næringsliv og verdiskaping.

Venstre har alltid gått inn for en rask og kraftig opptrapping av samfunnets samlede forskningsinnsats. Derfor er vi glad for Regjeringas ambisiøse mål i meldingen. Arbeidet med kommersialisering av forskningsresultater bør stimuleres og belønnes. Universitetene og den enkelte forsker må sikres hjelp og tilgang til ressurser til kommersialiserings- og patenteringsfasen. Her har Regjeringa lagt inn en rekke tiltak som vil gjøre det mye lettere.

Vi trenger en god balanse mellom den frie grunnforskningen og den næringsrettede forskningen. Den frie forskningen er en av grunnpilarene i demokratiet vårt og har stor egenverdi. Av og til kan fri grunnforskning være mer næringsrettet enn næringsrettet forskning.

I meldingen er det et fokus på realfagene. Det er viktig av to grunner: For det første ligger disse fagene etter i satsingen, og det er ressurskrevende fag som trenger et eget fokus for å løftes. For det andre er finansieringsmekanismene i forhold til universitet og høgskoler slik at studenttilgangen styrer store deler av ressurstilgangen når det gjelder forskningen. Derfor er det viktig at vi lager oppdemminger som ikke fører til en rent studentstyrt forskningsprioritering.

Om forskernes frihet vil jeg si at vi først og fremst må dyrke fram den nysgjerrige forskeren og ikke byråkraten. Det gir utfordringer til hvordan vi organiserer tilgangen på midler. Det er også viktig at forskningen blir ledet av ledere som tør si «følg sporet», når noen tror at de kanskje har funnet noe. Det er viktig at den nysgjerrige forskeren får dyrket fram sine evner som formidler, ikke bare i tunge tidsskrifter, men også overfor den spente, nysgjerrighetsdrevne student.

Jeg skjønner at det blir litt frustrerende for Sosialistisk Venstreparti ikke å ha de store planøkonomiske grepene, og at de heller ikke har spesielt stor tro på privat sektors mulighet til å delta i den store dugnaden denne forskningsmeldingen legger opp til. Nei, det er faktisk slik at det blir en kamp i hvert statsbudsjett når det gjelder den offentlige satsingen. Der vil sannheten komme til syne hvert eneste år. Jeg merker meg igjen – etter en rekke saker fra Sosialistisk Venstreparti – at de har så liten tro på at de skal klare det hvis de sjøl havner i regjering, at det blir viktig å få vedtak i denne sal som de kan støtte seg på – når de ikke tror at de klarer å gjøre jobben i egne rom.

Så vil jeg til slutt nevne støtteordningen i forhold til gaver til forskningen, som jeg mener ikke bare er et godt grep for forskningen rent forskningspolitisk, men det er også et viktig demokratisk grep. Det er viktig at det finnes flere og mindre byråkratiske penger i systemet, og forskningsstøtte kan være en like viktig og nyttig satsing for private som det å sponse kultur- eller idrettsaktivitet.

Statsråd Kristin Clemet [22:40:44]:Regjeringens forskningsmelding uttrykker vilje til å utnytte muligheter og møte fremtidige utfordringer for norsk forskning. Meldingens utgangspunkt er at forskning er et gode i seg selv, men også at økte investeringer i forskning er nødvendig for å møte fremtidige muligheter og utfordringer samfunnet står overfor. Den er gjennomgående meget godt mottatt.

Komiteens innstilling tyder på at meldingen også får bred tilslutning i Stortinget. Det lover godt for den videre oppfølgingen. Jeg vil takke komiteen for det omfattende og krevende arbeidet som er gjort.

Meldingen har høye ambisjoner for norsk forskning. Det er det også grunn til. Vi har opparbeidet et godt utgangspunkt. Det er optimisme og nytenkning i norsk forskning. Kvaliteten er på vei opp, og de offentlige ressursene har økt betydelig de siste fem årene. Forskningsmeldingen fra 1999 har på mange måter bidratt til et tidsskille i norsk forskning. Men vi har også utfordringer. Fagevalueringer viser at kvaliteten er varierende, at faglig og strategisk ledelse mangler, at miljøene er fragmenterte, og at tilgangen på frie midler er for liten.

Forskning og forskningsbasert virksomhet blir stadig mer internasjonal. Andre land har også høye ambisjoner for sin forskning. Våre ambisjoner og prioriteringer kan derfor ikke være upåvirket av det som skjer utenfor landets grenser, men må anrettes for å gripe de økte mulighetene internasjonaliseringen gir, og for at vi skal ta det moralske ansvar vi har for det globale samfunn.

Regjeringen foreslår internasjonalisering, grunnforskning og forskningsbasert nyskaping og innovasjon som gjennomgående prioriteringer. Gjeldende tematiske satsinger videreføres i stor grad gjennom områdene energi og miljø, hav, mat og helse. Vi definerer IKT, bioteknologi og nanoteknologi som prioriterte teknologiområder, og vi legger særskilt vekt på å styrke den realfaglige forskningen. Disse prioriteringene kombinerer hensynet til bredde, kontinuitet, nasjonale behov og fortrinn, og gjør norsk forskning i stand til å delta aktivt i det internasjonale forskningssamarbeidet.

Prioriteringene skal realiseres gjennom vekst og ikke gjennom omprioritering. Humaniora og områder som ikke er direkte prioritert, vil derfor få vekst i ressursene. Meldingen inneholder da også konkrete tiltak for å styrke humanistisk forskning, i tillegg til at humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning vil være helt nødvendig for å realisere prioriteringene i meldingen.

Videre skal kvalitet stimuleres og belønnes uavhengig av fagområde. Det er gledelig at komiteens flertall støtter både vekstmålet og innretningen av veksten. Jeg merker meg at komiteen ber om at Regjeringen legger frem en opptrappingsplan for den offentlige innsatsen. Regjeringen vil følge opp dette i statsbudsjettet for 2006.

Norge har et særlig behov for å øke forskningsinnsatsen i næringslivet. Meldingen svarer med å foreslå prioriteringer som treffer næringslivets behov og muligheter, og den varsler betydelig opptrapping av tiltak som vi vet virker. Det betyr likevel ikke at all vekst skal gå til næringsrettet forskning. For det første har forskningen flere formål enn å bidra til økt verdiskaping. For det andre er næringslivet tjent med at det foregår god, nysgjerrighetsdrevet grunnforskning og utdanning ved universitetene og høyskolene. Økte investeringer i grunnforskningen står derfor ikke i motsetning til økt næringsrelevans, men er snarere en forutsetning for et mer verdiskapende næringsliv. En viktig del av veksten vil derfor kanaliseres til universitetene og høyskolene, og såkalt frie midler skal styrkes. Dette kommer i tillegg til de 1 470 mill. kr i rene forskningsmidler som ble tilført fra 2001 til 2005, en realvekst på 24 pst.

Utover vekst i ressurser varsler meldingen en rekke tiltak for å styrke forskningen ved universitetene og høyskolene. Fortsatt styrking av den faglige ledelsen er nødvendig, og det samme er bedre tilrettelagte og mer forutsigbare karriereveier.

Jeg merker meg med tilfredshet at et flertall i komiteen gir tilslutning til opprettelsen av en ny midlertidig mellomstilling på vei mot fast tilsetting som professor. Denne er etterspurt av fagmiljøene og har fått tilslutning fra organisasjonene. Samtidig vil jeg understreke at en ikke skal øke den samlede graden av midlertidige ansettelser i sektoren, men tvert imot bidra til at særlig bruken av korte og uforutsigbare engasjementer og prosjekter går ned. Jeg merker meg og deler komiteens vurdering av behovet for individuelle stipender, og har allerede for en tid tilbake avtalt møte med Aksjonsgruppen «Ung og lovende?» for å drøfte hvordan dette behovet best kan møtes. Jeg konstaterer at komiteen går inn for å utvide den foreslåtte ordningen for private donasjoner med flere mottakerinstitusjoner. Regjeringen vil utarbeide konkrete retningslinjer for ordningen i tråd med dette.

Forskningsmeldingen gir grunnlag for gode vilkår og setter høye mål for norsk forskning i årene fremover. Men det er ikke nok i seg selv. Skal vi nå målet om å heve Norge til en ledende forskningsnasjon, kreves det en felles vilje fra myndigheter, forskningsmiljøer, næringsliv og samfunnet for øvrig. Jeg drister meg til å spå at dagens stortingsbehandling vil vise at det er felles vilje på politisk nivå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A) [22:45:57]: Jeg påpekte i mitt hovedinnlegg at det allerede er et stort omfang av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren. For å si det litt enkelt: En skal være godt voksen for å få fast stilling. Regjeringen foreslår så ytterligere utvidelser både generelt – den debatten hadde vi i forrige uke eller i uken før det – og også på dette område, og de undergraver de ansattes stillingsvern. Det er jo en utvikling som Regjeringen ønsker, og som Arbeiderpartiet er imot. Men mener forskningsstatsråden at usikkerhet for stilling er et pre for forskning og et viktig hensyn i likestilling?

Statsråd Kristin Clemet [22:46:52]: I forbindelse med forberedelsen av denne meldingen gjennomførte jeg svært mange møter med svært mange forskere for å be om råd og innspill til forskningsmeldingen. Mitt hovedinntrykk var at det var veldig mye optimisme i Forsknings-Norge, og at hovedbeskjeden var: Hold frem som dere stevner – mer av det gode, så å si.

Men på to områder fikk jeg ganske klare tilbakemeldinger. Det ene gjaldt mangel på små driftsmidler. Det kan høres rart ut, fordi det har vært en voldsom vekst i driftsmidlene i institusjonene. Men det har vi tatt til etterretning, og vi har fremmet forslag. Det andre var en etterlysning av bedre og mer forutsigbare karriereveier. Da var det en veldig alminnelig tilbakemelding at man ikke er mot midlertidighet, men man ønsker en viss forutsigbarhet i midlertidigheten, og at den er av en viss varighet. Det vi har foreslått her, innebærer at man skal vurderes for professorstilling. Institusjonene kan selv velge om de vil lyse ut en slik stilling. Vi tror at det vil lette rekrutteringen til forskning mer enn det vi ser mange unge forskere opplever i dag, hvor det er meget kortsiktige prosjekter og engasjementer som de er beskjeftiget med, uten utsikter til fast stilling.

Arne Sortevik (FrP) [22:48:08]:Vi kan være tydelige i kritikken. Vi vil også være tydelige i rosen, og Fremskrittspartiet gir statsråden god karakter for en god melding.

Men jeg har et spørsmål, og det er ikke bare et tusenkronersspørsmål, men et femogtyvemilliardersspørsmål. Det er jo slik at Regjeringen legger ganske mange egg i den kurven med 2 pst. fra næringslivet. Næringslivet svarer ganske kontant, iallfall noen av representantene der svarer ganske kontant, at de pengene har de ikke. Det finnes ikke nok penger i næringslivet til å finansiere den forskningsinnsatsen som Regjeringen legger opp til. Det sies i den siste meldingen som kom fra forskningsdirektøren i en av de store norske lokomotivbedriftene. Og hvis man regner litt, så er det formidable tall vi snakker om. Hvis denne økningen opp til 2 pst. for privat sektor skal basere seg på 5 pst. av omsetningen, så snakker vi om 500 milliarder kr i omsetning for å skaffe dette løftet. Hva er tanken bak, og hva er virkemidlet som gjør at dette virkelig kommer på plass?

Statsråd Kristin Clemet [22:49:29]:Det er viktig med en bedre balanse mellom private investeringer i forskning og offentlige investeringer i forskning i Norge, fordi vi trenger et mer kunnskapsbasert næringsliv, og fordi det er viktig av hensyn til demokratiet og en liberal maktfordelingsbalanse. Vi mener også at det er mulig, og at vi er inne i en god utvikling. I 1997 gikk 28 pst. av bedriftenes innovasjonsutgifter til forskning og utvikling. I 2001 gikk 54 pst. av innovasjonsutgiftene til forskning og utvikling. Forskningsrådet har gjort en spørreundersøkelse. Det er svært mange i næringslivet, mange bedrifter, som mener at dette er mulig og realistisk, og halvparten av de bedriftene som forsker, svarer at de kommer til å forske mer i årene som kommer. Ser man hen til Danmark, som er et land som det er lettere å sammenlikne med enn Finland, fordi det likner mer på vårt, ser vi at de har hatt en slik utvikling i næringslivets forskning over den samme tidsperioden som vi ønsker oss nå. Vi mener at vi gjennom denne meldingen har svart på ønskene i næringslivet vedrørende tiltak som skal være incentiver og stimulanser til næringslivet, enten det er sentre for forskningsrelatert innovasjon, etablererstipend, Centres of Expertise eller andre ting, og at det kan gi det nødvendige løft for at næringslivet selv skal kunne greie å investere.

Lena Jensen (SV) [22:50:56]:Forskningsmeldingen legger opp til en økning i ambisjonene i forhold til BNP, til 3 pst. fra dagens 1,7 pst., en formidabel økning på fem år. Og dette er bra, dette er gode mål og viktige mål som SV støtter. Men jeg er veldig opptatt av at man ikke skal gå i den samme fella som man gjorde i 2000 da man behandlet forrige forskningsmelding, ved at vi satte oss mål som ikke ble fulgt opp. Jeg regner med at statsråden nå alt er i gang med budsjettprosessen i forbindelse med budsjettet for 2006. Stortinget sier nå at vi ønsker at statsråden skal komme med en plan for opptrappingen, og jeg vil da utfordre statsråden til å si noe om når denne planen kan komme.

Statsråd Kristin Clemet [22:52:02]:Jeg kan selvsagt ikke si noe om budsjettet for 2006, men som jeg sa i mitt innlegg, vil vi selvsagt følge opp Stortingets ønske om at vi skal legge frem en opptrappingsplan i forbindelse med budsjettet for 2006.

Men jeg vil avvise at man gikk i en felle ved den forrige forskningsmeldingen. Den ble et reelt tidsskille. Og bare for å illustrere hvor vanskelig dette er: I den første opptrappingsplanen som ble laget etter den meldingen, antok man at det var nødvendig for det offentlige å investere 2 milliarder kr mer i forskning. Det som reelt sett har skjedd siden forrige forskningsmelding, er at det er investert 4,6 milliarder kr mer, og 3 milliarder kr mer bare under Bondevik II-regjeringen. Under Bondevik II-regjeringen, den nåværende regjering, har det vært en realvekst på 17 pst., til UH-sektoren 24 pst. Langt over det man trodde og forutsatte at det offentlige skulle bidra med, har vi bidratt med, og likevel har vi ikke nådd målet. Dette viser at det er ganske vanskelig.

Jeg vil legge til at dersom vi når målet om 1 pst. av BNP i Norge, betyr det at vi kommer til å ha verdens høyeste offentlige forskningsinnsats, for dette er ikke BNP for Fastlands-Norge, det er vårt samlede BNP. Det betyr at vi har et veldig høyt BNP, og at det også vil være en meget høy offentlig forskningsinnsats dersom vi når det målet.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [22:53:27]: I møte med Forskerforbundet fikk vi se en oversikt over dem som var ansatt på universitets- og høyskolesektoren de siste årene, og det gikk fram at det var ansatt mange i rene undervisningsstillinger. Mener statsråden at dette er en negativ utvikling? Vi snakker altså om forskningsbasert undervisning som et viktig prinsipp. Det var det ene.

Det andre var det jeg nevnte i innlegget mitt, om offentlige anbud og at dette på en måte rammet forskningen. Det gikk mye midler til å søke. Kan statsråden si noe om det er noen planer om å heve anbudsgrensen til 400 000–500 000 kr?

Statsråd Kristin Clemet [22:54:31]: Når det gjelder det siste, er det som representanten Skjælaaen antydet i sitt innlegg, en annen ansvarlig statsråd, som jeg nesten får overlate det spørsmålet til. Men jeg kan si at det for øvrig innenfor det som Forskningsdepartementet har ansvar for, iverksettes tiltak for å gjøre dette med søknadsprosedyrer og byråkrati osv. mindre belastende. Likevel vil jeg legge til at det er helt klart at det er svært lite byråkratisk i Norge i forhold til hva det f.eks. er i EU-systemet, som jo også norske forskere belastes med. Der er det veldig byråkratisk.

Når det gjelder dette med undervisning og forskning, er vi samstemt om at det vi baserer oss på på våre akademiske institusjoner, er forskningsbasert undervisning. Jeg er helt enig med komiteen i at det er behov for tid til forskning, og at det er behov for sammenhengende tid. Men jeg må minne om at vi i forbindelse med Kvalitetsreformen og reformen i høyere utdanning nå har delegert mye ansvar til institusjonene, strategisk, faglig, administrativt, organisatorisk osv., for å forvalte den typen ting som tidligere ble detaljregulert fra sentralt hold.

Vidar Bjørnstad (A) [22:55:45]: Når statsråden hevder at hun får signaler fra institusjonene og deres ansatte om at hun skal holde fram som hun stevner i forhold til midlertidige ansettelser, må jeg si at vi ikke kan ha møtt de samme organisasjonene, for de var da vitterlig nesten samlet imot alle de endringene og utvidelsene som skjedde i universitets- og høyskoleloven. Men det var ikke det jeg skulle spørre om.

Vi har i dag en bioteknologilovgivning som ekskluderer norsk forskning fra innsats på viktige områder, for å kunne nyttiggjøre seg de medisinske framskritt som bio- og genteknologien gir muligheter for, og hvor vi høyst sannsynlig vil benytte resultatene av slik forskning som skjer internasjonalt. Mener forskningsstatsråden at dagens lovgivning er riktig og fornuftig?

Statsråd Kristin Clemet [22:56:54]: Først en liten misforståelse. Når forskerne sa til meg: «Hold frem som dere stevner,» så gjaldt det forskningspolitikken i sin alminnelighet.

Når det gjelder midlertidighet, tror jeg likevel at det forslaget som vi har fremmet om mellomstilling, med rett til å bli vurdert som professor, har fått så stor tilslutning fordi selv de som skulle dele det synspunktet at midlertidighet er veldig uheldig, vil betrakte dette som et fremskritt, fordi det er et siktemål som er mer varig og fast, og fordi det har en lengre horisont enn mange av de korte prosjektene og engasjementene som unge forskere er på i dag.

Når det gjelder det andre spørsmålet, er Regjeringens politikk basert på Sem-erklæringen, hvor vi som regjering er veldig opptatt av både personvern, menneskeverd og personlig integritet. Representanten vet at Regjeringen har fremmet en rekke saker når det gjelder bioteknologi, forskning på befruktede egg, bioteknologiloven, lov om biobanker osv. Men man vet også at et utvalg har vært i arbeid, at det nå er på høring, og at Regjeringen også vil fremme forslag om den samlede regulering av bioteknologiloven og biobankloven når det gjelder medisinsk forskning.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Grethe Fossli (A) [22:58:25]: Norge er en av verdens beste nasjoner, om ikke den beste, på oppdrett av laks. Norge er også en av verdens beste nasjoner når det gjelder teknologi i olje- og gassnæringen. Hvordan har vi kommet dit? Jo, ved at det har vært en intensiv forskning. Både de nevnte næringer og myndighetene har forstått viktigheten av å forske for å bedre teknologien og kvaliteten og for å utvikle næringene videre og hele tiden være i front.

Gå til oppdrettsnæringen, en næring som i sin spede barndom var preget av for mye bruk av medisiner, fôret forurenset havbunnen og omgivelsene, og det var en næring som kanskje ikke hadde det beste ryktet. I dag er det en næring som er preget av minimal bruk av medisiner, som sjelden forurenser omgivelsene, og som leverer produkter av meget høy kvalitet. Men samtidig er det en næring som ikke hviler på laurbærene, de vet at det ennå er utfordringer som kan løses ved mer forskning. Laksen kan ennå få oppdrettsrelaterte misdannelser, og det forsker veterinærer og andre på. Det forskes på nye arter som torsk og kveite, som bare er to av dem.

Det vil ta for mye av min tid å nevne opp alle de institutter, universiteter og høgskoler som driver med marin forskning og utvikling, men vi finner dem spredt fra Alta i nord til Bærum, Skedsmo og Ås i østlandsområdet.

St.meld. nr. 19 for 2004-2005, Marin næringsutvikling – Den blå åker, har en omfattende beskrivelse av den innsatsen som gjøres på forskningssiden i de marine næringer. Det er en viktig satsing for Norge.

Olje- og gassektoren er like spennende. På tirsdag var jeg i St. Petersburg på den store konferansen St. Petersburgs Økonomiske Forum. Et av innleggene jeg hørte, ble holdt av Chairman of the Board of Directors i Gazprom, det store russiske gasselskapet – hans navn var Aleksej Miller. Han snakket om de mulighetene som finnes for utviklingen i nordområdene, og da trakk han fram Statoil og Hydro som mulige samarbeidspartnere, nettopp fordi dette er selskaper som har vært med på den teknologiske utviklingen og har bred teknologisk kompetanse og erfaring fra olje- og gassutvinning i områdene i nord. Dette er to selskaper som også har satset mye på forskning og utvikling, og derfor er konkurransedyktige.

I stortingsmeldingen «Vilje til forskning» framheves forskning og utvikling som meget viktig for nyskaping og innovasjon for norsk næringsliv og offentlig sektor. De to næringene jeg viste til, er gode nok eksempler på dette.

En utfordring er å koble universitets- og forskningsmiljøene tettere opp til næringslivet. Fremdeles er det ikke god nok samhandling på en del områder. I tillegg bør vi også innenfor forskningen, som i næringspolitikken, satse på de områdene hvor vi har naturgitte eller andre spesielle fortrinn, og de områdene som skal ivareta våre nasjonale, særegne behov.

I innstillingen er også de vedtatte landsdekkende såkornordningene som skal etableres i universitetsbyene, omtalt. Det må foreligge en misforståelse når det gjelder Senterpartiets merknad om disse. Disse såkornordningene er ennå ikke etablert, og det Senterpartiet sier om at det kan synes vanskelig å nå fram med prosjekter utenfor universitetsbyene, må bero på en misforståelse, da man ennå ikke har noen erfaring fra slike fond.

Jeg tror at det kommer helt an på de miljøene som skal forvalte såkornordningene. De har en oppgave i å spre kunnskapen om mulighetene, når de blir etablert. Men så skal det også sies at en av hensiktene med ordningene nettopp var å stimulere til at universiteter og høgskoler, sammen med næringslivet, skal benytte seg av disse ordningene mer enn de gjør i dag.

Når det gjelder Ås og UMB, vil de på lik linje med andre universiteter og høgskoler i Østlandsområdet kunne søke om midler fra fondet i Oslo, når det er etablert. Det er ikke slik at det er Universitetet i Oslo som er tildelt fondet, men det skal lokaliseres til Oslo. Det er som kjent kort avstand mellom Oslo og Ås, og de gode prosjekter i Ås som måtte bli utviklet i samarbeid med næringslivet, vil ha like gode sjanser som eventuelle gode prosjekter i regi av Universitetet i Oslo og næringslivet.

Så merknaden fra Senterpartiet må være basert på en misforståelse om ordningen.

Helt til slutt: Forskning gir ikke nødvendigvis resultater i morgen, man må ha tålmodighet og bruke tid før det er lønnsomt. Det er også viktig å ta vare på den langsiktige grunnforskningen i dette bildet, også for næringslivet.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Raymond Robertsen (H) [23:03:24]:Noen har en gang sagt at et samfunn som har flere politikere og advokater enn ingeniører, er et samfunn på vei mot avgrunnen. Nå skal jeg ikke bruke tid på å utdype eller tolke dette utsagnet, men hvis vi tenker oss om, har det kanskje noe for seg.

Vi er på full fart inn i en tid som preges av den vektløse økonomi. Kunnskap og teknologi har blitt den store handelsvare, og den intellektuelle håndbaken mellom verdensdeler og land tiltar stadig i styrke. Den eneste måten å sikre Norges posisjon i den internasjonale konkurransen og det globale samarbeidet på er å sørge for at norsk næringsliv og akademia har noe å bidra med. Derfor har Regjeringen lagt frem en forskningsmelding som prioriterer bl.a. innovasjon, teknologi og realfag.

Selv om Norge eksporterer mye råvarer, er den vektløse økonomien viktig for oss. Forskning og utvikling skal bidra til at ny teknologi ser dagens lys, og derigjennom sikre større verdier både innenfor eksisterende virksomheter og ikke minst innenfor nye områder.

Forskningsmeldingen er et strategisk dokument for all forskning i Norge, og prinsippet om at forskningsmiljøene skal konkurrere om forskningsmidler, skal bidra til at de beste miljøene og prosjektene realiseres. Jeg vil i den sammenhengen fokusere på et forhold jeg mener Norge har et forbedringspotensial på.

I innstillingen påpeker et flertall i komiteen at selv om 10 pst. av Norges befolkning bor i Nord-Norge, står landsdelen for bare 5 pst. av forskningen. Jeg er ikke tilhenger av at forskningsmidler skal tildeles etter geografiske kriterier. Men det er noe som uroer meg med disse tallene. Dersom de brytes ytterligere ned, er det grunn til å anta at Troms fylke har høy forskningsaktivitet, mens aktiviteten i Nordland og Finnmark antakelig er betydelig lavere. Spesielt er næringslivets forskningsinnsats liten i landsdelen. Jeg er derfor glad for den presiseringen som gjøres i innstillingen om forskning i Nord-Norge.

Men det er grunn til økende optimisme for fremtidig forskningsaktivitet i landsdelen. Petroleumsnæringen vokser i Nord-Norge, og jeg er sikker på at den økte petroleumsaktiviteten i nord også vil gi seg utslag i forskningsaktivitet. Da er det ekstra betryggende at 19. runde i Norskehavet og Barentshavet ble utlyst av Regjeringen i dag.

Et flertall i komiteen har også omtalt samisk forskning spesielt. Selv om den samiske forskningen utgjør en liten andel av vår totale forskningsinnsats, er det viktig at den gis rom. Spesielt mener jeg det er viktig å skaffe seg kunnskap om hvordan bl.a. klimaendringer kan påvirke tradisjonelle samiske næringer. Jeg mener også at forskning og utvikling av og på samisk språk må ha den nødvendige plass innenfor den totale norske forskningsinnsatsen.

Jan Olav Olsen (H) [23:06:42]:Tilslutningen til forskningsmeldingen har vært stor og nærmest enstemmig. Sjelden har en stortingsmelding blitt møtt så positivt som denne. Det viser at statsråden har gjort et meget godt stykke arbeid.

Jeg vil gjerne få lov til å dvele ved noen punkter som kanskje ikke har vært så mye framme i diskusjonen.

I meldingen drøftes i punkt 9.1.3, med overskriften «Endringer i universitets- og høyskolestrukturen», den nye situasjonen som er oppstått etter at Stortinget i 2000 åpnet for at statlige høyskoler kan få akkreditering som universitet, dersom visse kriterier blir oppfylt. Som kjent har Høgskolen i Stavanger oppfylt Stortingets kriteriesett, og er dermed blitt Universitetet i Stavanger fra 1. januar i år. Høgskolen i Agder vil ventelig snart følge etter.

Stortinget har etter 2000 fått seg forelagt en rekke lovproposisjoner og meldinger som drøfter hvilke faglige rettigheter nye universiteter skal ha i forhold til hva som er de «gamle» universitetenes rettigheter. I forskningsmeldingen, som vi behandler i dag, blir det argumentert for en typologisering av universitetene. Noen av dem, nemlig de fire eldste, skal være forskningsuniversiteter. Dette kan forstås slik at det skal ikke de nye bli. Ved tidligere behandlinger har Stortinget vært tydelig på at nye universiteter ikke skal være kopier av de fire breddeuniversitetene. Det forhindrer ikke at også nye universiteter skal ha, og må ha, et forskningsansvar.

Stortingets intensjon har vært og er at nye og gamle universiteter ikke skal forskjellsbehandles. En enstemmig komite understreker derfor nok en gang Stortingets syn i dagens innstilling når komiteen på side 18 sier:

«Komiteen vil understreke at det i universitets- og høgskoleloven og Stortingets intensjoner ikke ligger noen inndeling av nye og eldre universiteter i ulike kategorier.»

Det komiteen slår fast her, er at vi har samme intensjon nå som i 2002 og ved behandlingen av universitets- og høyskoleloven tidligere i år: Universitetene tilhører ikke ulike kategorier. De skal konkurrere på like formelle og faglige vilkår, og det er kvaliteten på det de leverer, som skal være avgjørende, ikke en forhåndsinndeling i f.eks. forskningsuniversiteter og andre. Det er viktig at dette er slått tydelig fast i innstillingen.

I meldingen – side 142 – slås det også fast at det nå er akkrediteringssystemet og kvalitetsvurderinger som i stor grad vil bestemme utviklingen i universitets- og høyskolesektoren. Kvalitet og konkurranse institusjonene imellom vil bestemme stadig mer av institusjonsmønstret. Det er helt i tråd med det som har vært og fortsatt er Stortin-gets intensjon: kvalitet, ikke kategorisering og typologisering. Det er uttrykt slik i innstillingen:

«Komiteen har merket seg meldingens konstatering av at det i stigende grad vil være akkrediteringssystemet og faglige kvalitetsvurderinger som skal bestemme utviklingen av institusjonsmønstret innen høyere utdanning og forskning. Dette er i tråd med Stortingets intensjoner.»

Dette gir institusjoner med kvalitet og forskning med kvalitet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.