Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og til hver av de uavhengige representantene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Arne Sortevik (FrP) [23:11:02]:(ordfører for saken): Det er sent på kvelden, men likevel noen ord om dette – et lite dokument, men en stor sak.

I Dokument nr. 8:95 fremmer forslagsstillerne Kristin Halvorsen, Rolf Reikvam og Lena Jensen fra SV forslag om innføring av skolemåltid i grunnskolen. Forslaget er fremmet 24. mai. Det betyr at når komiteen har avgitt innstilling mandag 13. juni, har den behandlet saken raskt.

Komiteen er delt i synet.

Et flertall i komiteen, representantene fra partiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre samt de to representantene Evje og Simonsen, avviser både forslag og problemstillinger og vil vedlegge dokumentet protokollen. Flertallet vil nok redegjøre for dette syn selv.

Et mindretall i komiteen, som representerer et flertall i Stortinget, har et annet syn. Mindretallet i komiteen, som består av representantene fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, vil innføre en ordning med et skolemåltid i norsk skole. Derfor er denne saken viktig – den innebærer starten på veien frem til en ordning med skolemåltid i grunnskolen.

På vegne av de nevnte partiene tar jeg herved opp forslag nr. 1 i innstillingen.

Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som alle ønsker en ordning med skolemåltid innført, gir nå Regjeringen et politisk oppdrag. Når saken nå er fremmet så hurtig gjennom komiteen, betyr det at disse partiene bruker sitt politiske flertall i Stortinget til å gi Regjeringen et politisk oppdrag. En ordning med skolemåltid skal nå utredes, og det skal gjøres innen utgangen av våren 2006.

Denne saken er viktig, og det er en stor sak. Den krever grundig utredning og grundig forberedelse.

Jeg har merket meg statsrådens svarbrev til komiteen datert 8. juni med kommentarer til forslaget saken bygger på, og som foruten opplysninger om problemstillingen også viser en åpen og positiv holdning til igangsettelse av det arbeidet flertallet bestiller. Det er bra. Det er langt mer positivt enn den holdningen som legges frem i merknadene fra regjeringspartiene i komiteen, der det heter:

«Flertallet vil beklage måten denne saken er behandlet på. Saken er blitt presset gjennom i komiteen på svært kort tid med liten mulighet for reell drøfting og vurdering. Flertallet er av den bestemte mening at en sak som gir så store økonomiske uttellinger, burde ha vært behandlet på en grundigere måte.»

Jeg synes det er leit og unødvendig med en slik ordbruk. Som saksordfører vil jeg gjenta at når Regjeringen har utført sitt oppdrag på en grundig måte, vil utdanningskomiteen behandle saken på en grundig måte.

Både Sverige og Finland har lange tradisjoner og gode erfaringer med å tilby elevene skolemåltider. Formålet med skolemåltidet i disse landene har vært å gi elevene den anbefalte ernæring og energi, men også å hjelpe elevene med å opprettholde konsentrasjonen og dermed høy arbeidsevne mens de er på skolen. Skolemåltidet har i tillegg en sosial dimensjon, fordi det legges til rette for samling rundt felles måltider, som videre gir grunnlag for felles opplevelser ved å knytte læringsarbeidet i skolen til maten som serveres. Sammen danner dette en fellesskapsramme som favner både tillagingen av maten, selve måltidet og oppryddingen. For Fremskrittspartiet er nettopp elevdeltakelsen en viktig forutsetning for en ordning med skolemåltid.

Samling om skolemåltidet gir mulighet for å styrke samholdet mellom elevene og derigjennom gi et bedre skolemiljø, som også gir positiv gevinst for læringsmiljøet knyttet til den ordinære undervisningen.

Så langt jeg har kunnet registrere, er det bred og sterk oppslutning om skolemåltidsordningene i Sverige og Finland blant elever, foreldre, lærere, skoleeiere, myndigheter og politikere. Jeg har ikke oppfattet at foreldre i Sverige og Finland føler seg umyndiggjort og tilsidesatt, og at det offentlige og/eller skolen overtar oppdragerrollen når elever gjennom 50 år har fått servert et måltid mat på skolen. Fremskrittspartiets vurdering er at foreldre også i Norge vil støtte opp om en slik ordning. Fremskrittspartiets vurdering er at foreldre i Norge vil legge vekt på at en ordning med skolemåltid gir bedre trygghet for at ens egne barn faktisk spiser et godt og næringsrikt måltid i løpet av en lang skoledag, som er blitt og vil bli lengre. Fremskrittspartiets vurdering er også at norske foreldre ser store fordeler med en slik ordning. Spørreundersøkelser nylig bekrefter en ganske overveldende tilslutning nettopp fra foreldre og elever.

Vi legger fra vår side vekt på lokal tilpasning. Vi vil ha en modell, som kjent, med foreldreflertall i driftsstyrer på offentlige skoler. Det legger godt til rette for sterk foreldrestyring. Vi forutsetter innenfor dagens styringsmodell i skolen at samarbeid med foreldre og foreldrevalgte representanter også om skolemåltid blir gjennomført. Det er en viktig forutsetning.

Til slutt: Regjeringen har fått tid på oppdraget ut våren 2006. Jeg vil presisere at vi for vår del ikke tror det er nødvendig å bruke så lang tid. Vi skriver nå 16. juni. Det er et halvt år igjen. Man skal ikke reise langt. Man kan reise til Sverige og få en del nyttig informasjon. Man kan faktisk reise til Finland også. Man trenger faktisk ikke reise. Hvis man sjekker litt hva det faktisk koster i Sverige, er det ganske ferske tall å hente. Det varme måltidet i Sverige koster ca. 3 300 kr i året i 2005-kroner. Med 620 000 elever – hvis det er det riktige tallet – snakker vi om ca. 2 milliarder kr for et varmt måltid.

Så skal vi se når utredningen kommer, om det er det varme måltidet vi skal ha eller ikke. Poenget til slutt er at det er svært romslig tid hvis vi skal bruke tiden frem til utløpet av våren 2006. Vi tror det kan gjøres et godt utredningsarbeid på atskillig kortere tid, som gjør det mulig for Stortinget å behandle dette tidlig på våren 2006, og slik at vi enten kan begynne med en innfasing for oppstart eller at vi kan begynne med prøveordninger. Da snakker jeg selvfølgelig om starten på skoleåret i 2006, det som starter i august, og som gjelder skoleåret 2006/2007.

Presidenten: Skulle representanten Sortevik ta opp et forslag?

Arne Sortevik (FrP) [23:17:52]: Ja, jeg tok opp forslaget, men jeg kan gjenta at jeg tar opp forslag nr. 1 på vegne av de partiene som er i et mindretall i komiteen, men som forhåpentligvis blir et flertall i Stortinget.

Presidenten: Det er bra, da er det notert.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [23:18:09]: Det er sjelden jeg har vært så enig med representanten Sortevik i disse fire årene som jeg var nå. Det var et utmerket innlegg!

Arbeiderpartiet stemmer i dag for en utredning om forholdet knyttet til skolemat. Vi foreslår derimot ikke, som Regjeringen bl.a. har hevdet, at vi straks skal innføre et gratis skolemåltid. Vi vet at en ordning med gratis skolemat koster, men vi vet ikke hvor mye. Vi vet at en ordning med skolemat sannsynligvis vil kreve et behov for praktisk tilrettelegging, men vi vet ikke i hvilken utstrekning. Nettopp av disse enkle grunnene mener vi det er riktig å få en utredning om saken før vi bestemmer oss for hva slags løsning som er best for skolen og for elevene.

Vi ønsker et skolemåltid i en eller annen form. Arbeiderpartiet har programfestet at vi vil ha en ordning med frukt og grønt til alle barn i grunnskolen. Jeg synes det er synd at Regjeringen ikke støtter oss i denne saken. Vi vet dessuten at det foregår en rekke gode prøveprosjekt med skolemåltid på mange skoler rundt omkring i landet vårt. Vi er positive til disse prosjektene, og vi ser derfor at de også skal fortsette.

Arbeiderpartiet mener at det er en sammenheng mellom næring og læring. Vi har vært en pådriver for en utvidet skoledag. Med flere timer blir det ikke bedre læring om ikke elevene har de rette forutsetningene for å lære. Nettopp derfor mener jeg det er sterkt beklagelig at kommunalminister Erna Solberg for noen dager siden klarte å hevde at vedtaket om en utredning om et skolemåltid – en utredning – vil kunne true forbedringsarbeidet i den norske skolen.

Det er for det første synd at kommunalministeren ikke har fått med seg at det er bred politisk enighet om viktige tiltak for å gjøre skolen vår bedre: flere timer, kompetanseheving blant lærerne, nye læremidler osv. Dette er tiltak som Arbeiderpartiet gir sin fulle støtte til.

Det er videre beklagelig at Høyres partileder ikke ser at det er en sammenheng mellom det en putter i magen, og det en kan få plass til i hodet. Det er også synd at kommunalministeren åpenbart ikke har lest forslaget fra SV, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet før denne kritikken kommer.

Regjeringspartiene sier i dag nei til å utrede en ordning med skolemåltid i grunnskolen med sikte på en gradvis innføring. Samtidig sier Regjeringen at den på et eget initiativ vil sette ned en arbeidsgruppe som skal frambringe oppdatert kunnskap om skolemåltid. Det er mange som ikke helt har forstått logikken i dette.

Jeg er glad for at opposisjonen har tatt grep. Jeg er glad for at opposisjonen har høye ambisjoner for den norske skolen, og at den har evne og vilje til å tenke langsiktig. Det mener jeg er helt avgjørende for å gjøre skolen vår bedre. Regjeringspartienes behandling av saken framstår som underlig. Det mener jeg en kan si også om den kritikken en har sett både fra statsministeren og fra kommunalministeren.

Jeg tar opp forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Karita Bekkemellem Orheim har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Jan Olav Olsen (H) [23:21:37]: Dette er en sak som har blitt kjørt igjennom i komiteen i rekordfart uten den ønskede grundige saksbehandling. Dette vil jeg på vegne av Høyre beklage.

Selv om konklusjonene i saken sannsynligvis blir et noe utvannet utredningsoppdrag til Regjeringen, var utgangspunktet i Dokument nr. 8:95 for 2004-2005 at Regjeringen skulle pålegges å fremme en sak som skulle sikre gjennomføring av skolemåltid i grunnskolen. – Altså ikke en utredningssak, men pålegg om å fremme en sak med en gitt konklusjon.

Jeg er glad for at saken gjennom komiteens behandling har blitt redusert til et utredningsoppdrag. Det betyr at det vil bli tid til de nødvendige utredninger i forhold til finansiering, praktisk tilrettelegging, type mat og alle de andre forholdene som forslagsstillerne tydeligvis ikke har tenkt svært grundig igjennom.

Komiteens behandling viser at SV ikke har fått flertall for sitt forslag. Komiteens mindretall, men sannsynligvis Stortingets flertall, støtter ikke SV i at Regjeringen skal fremme en sak. Det skal utredes en ordning. SVs forslag om at saken skal omhandle det å sikre gjennomføringen av skolemåltid, følges ikke opp i vedtaket. Det skal utredes en ordning med skolemåltid i grunnskolen med sikte på en gradvis innføring. Det tas ikke stilling til verken praktisk gjennomføring, finansiering, tidspunkt eller type mat. Det må kunne slås fast at flertallet kommer med atskillig spinklere kost i sitt forslag til vedtak enn det som opprinnelig lå i dokumentet. Det har derfor vært overraskende at kommentarene i media både fra enkeltrepresentanter, fra dem som står bak forslaget, og kommentarene fra media selv, konkluderer med at SV har fått fullt gjennomslag. Ja, et sted ble det sågar slått fast at det nå var flertall for gratis skolemåltid fra høsten 2006. Om denne konklusjonen kommer av manglende leseferdighet eller leseforståelse, er vanskelig å si. Den er i hvert fall ikke korrekt i forhold til sakens fakta, så mye må kunne slås fast.

Høyre, sammen med et flertall i komiteen, foreslår at dokumentet vedlegges protokollen. For Høyre er det viktig å slå fast at foreldrene har et selvsagt ansvar og myndighet til å oppdra egne barn, herunder også det å sørge for at barn tilegner seg gode matvaner. Dette er et ansvar som de aller fleste foreldre utfører på en utmerket måte og på ingen måte ønsker å bli fratatt. Det er en sterk undervurdering av tusenvis av norske foreldre å påstå at dette er en oppgave som de ikke makter, og at det offentlige derfor må overta denne oppgaven. For det må jo være denne tanken som ligger bak. Dette makter ikke foreldrene, derfor må skolen overta. De faktiske forhold er at de aller fleste foreldre sørger for at egne barn har med seg sunn og næringsrik mat på skolen. Undersøkelser viser at selv i ungdomsskolen har godt over halvparten av elevene med seg matpakke hver dag – hver dag faktisk. Det viser at norske foreldre tar sin oppgave på alvor og er seg sitt ansvar bevisst.

For Høyre går det en klar grense mellom foreldrenes selvsagte ansvar for å sørge for at barn tilegner seg gode matvaner, og at barn har med seg mat på skolen, og skolens oppgave med å gi informasjon og kunnskap om riktig kosthold, og å legge forholdene til rette slik at maten blir spist innenfor gode rammer. Det gjøres ved å sørge for at matpausen får en fornuftig lengde, og at det blir ro rundt måltidet. Dette kan gjøres med enkle, organisatoriske grep. De fleste steder gjøres dette på en god måte.

Høyre er selvsagt enig i at det er viktig for barns konsentrasjonsevne og arbeidslyst at det spises sunn og næringsrik mat i løpet av skoledagen. Dette kan, etter vår mening, best gjøres ved at foreldrene sørger for at barna har mat med, og at skolen sørger for en fornuftig organisering av matpausen. Vanskeligere burde ikke dette være.

Ordningene med melk og med frukt og grønt, som mange skoler har, er positive. I disse ordningene ligger det inne at foreldrene betaler for et bestilt volum. Det er fornuftige og gode ordninger som fungerer bra, og der elever og foreldre selv avgjør sin egen deltakelse. At noen skoler gjennom elevbedrifter organiserer salg av mat til elevene, er også positivt. Men det er stor forskjell på disse ordningene og et gratis skolemåltid for alle, betalt av det offentlige.

Kostnadene ved ordningene er usikre, men sikkert er det at kostnadene, avhengig av omfang, tilrettelegging og type mat, blir høyere enn 2,5 milliarder kr, som forslagsstillerne anslår i dokumentet.

Jeg er enig i det som stod i lederartikkelen i Dagsavisen for i går. Der stod det:

«Skolen ville blitt enda bedre om 2,5 milliarder var blitt brukt til lærere og læremidler.»

Det er utvilsomt en fornuftig konklusjon.

Høyre viser til brev fra statsråden, datert 8. juni, hvor det varsles at en arbeidsgruppe vil bli nedsatt for å øke og oppdatere kunnskapsgrunnlaget om ulike sider ved skolemåltid og kostnader knyttet til slike tiltak, og at dette vil danne grunnlaget for Regjeringens videre behandling av saken. Denne tilbakemeldingen fra statsråden, som også Stortinget har sagt at er positivt, burde ha ført til at komiteen kunne ha blitt enige om at saken skulle bli vedlagt protokollen i stedet for at Stortinget nå vedtar et utvannet forslag som gir større forventninger enn forslagets ordlyd innebærer.

Lena Jensen (SV) [23:26:57]: For SV er det førsteprioritet å skape en kunnskapsskole for barna våre. Vi må skape en skole der hver enkelt elev blir sett og får den tilpassede opplæringen som de trenger. Vi trenger en skole der man får flere og godt kvalifiserte og oppdaterte lærere – en skole der det tekniske utstyret er moderne og bibliotekene er fulle av bøker. Skolebygninger er nødt til å rustes opp, slik at barna våre ikke får vondt i hodet før man er kommet til lunsj.

Vi skal skape en krevende kunnskapsskole med de beste mulighetene for utvikling for den enkelte. Derfor er SV svært fornøyd med at Stortinget i dag vedtar at det skal innføres skolemat. Endelig slår Stortinget fast at det er en sammenheng mellom læring, ernæring og kvalitet i skolen, noe som all erfaring fra ulike prosjekter har vist. Også forskning viser det, og faginstanser som Barneombudet, Ernæringsrådet og ernæringseksperter støtter oss i dette – og superkokken Jamie støtter det ved å si at skolemat er viktig.

Regjeringen skal innen utgangen av våren 2006 legge fram en utredning om gradvis innføring av skolemat. Det er viktig å styrke kvaliteten i skolen på mange områder – det ene utelukker ikke det andre.

Det er ikke rart at Høyre ikke støtter forslaget vårt. Høyre har lovet skattelette på 23 milliarder kr i neste periode. Politikk er å prioritere. SV prioriterer annerledes. Vi prioriterer skolebarna. Vi prioriterer et kunnskapsløft som det faktisk er innhold i. Der Høyre lover skattelette, lover vi skolemat. Sultne elever sliter med å følge med i timene. Når blodsukkeret nærmer seg bunnivå, kommer rett og slett pedagogikken til kort.

Sverige og Finland har lange tradisjoner og gode erfaringer med å tilby elevene skolemåltider. Der er man ikke i tvil om at skolemat gir kvalitet i skolen. Skolemåltidene har også en viktig sosial dimensjon, fordi det legges til rette for samling rundt felles måltider, som videre gir grunnlag for felles opplevelser ved å knytte læringsarbeid i skolen til maten som serveres – her inkludert både tillaging av maten, selve måltidet og oppryddingen etter måltidet. Dette styrker samholdet, som igjen gir positiv gevinst for læringsmiljøet.

SV vil i dag understreke at skolematen som skal serveres i skolen, skal være sunn, god og næringsrik mat, og inneholde både frukt og grønt. Skolen er en naturlig og viktig plattform for arbeidet med å lære barn og unge gode matvaner. Vi vet at mange barn ikke spiser skikkelig. De har ikke med seg matpakken sin, og dårlige matvaner er en utfordring vi er nødt til å gripe fatt i.

I den skolematordningen som kommer, må det være stort rom for lokale utfordringer og tilrettelegging av måltidene. Vurderingen av hvorvidt det skal serveres varm eller kald mat, til hvilken tid på dagen, av hvem, og hvor måltidene skal lages, må være opp til den enkelte kommune og skole selv å avgjøre. Det er viktig for SV å understreke i dag at skolemat er nødt til å fullfinansieres fra statlig hold, og ikke belaste trange kommunebudsjett.

Stortinget tar i dag et viktig skritt i retning av å skape en bedre skole for barna våre. Jeg vet at det å innføre skolemat er en kjempeviktig og riktig investering som vil føre til en kvalitetsheving av skolen.

Jeg ser fram til at Regjeringen vil legge fram en sak for Stortinget så fort som mulig, og senest innen utgangen av våren 2006, om hvordan vi skal innføre skolemåltid i grunnskolen.

Elsa Skarbøvik (KrF) [23:31:31]: Politikk er å prioritere. For ett år siden vedtok Stortinget en ny skolereform for hele grunnopplæringen som skal starte i 2006. Vi valgte da å prioritere kompetanseheving av lærere i milliardklassen. Det skal innføres nye læreplaner, med det følger nye lærebøker, og skoledagen på småskoletrinnet skal utvides. Det er tatt et krafttak for Skole-Norge som skal merkes de nærmeste årene, og Kristelig Folkeparti er svært fornøyd med dette.

I dag lover opposisjonspartiene Skole-Norge en ny reform som vil kreve minst like mange milliarder som Kunnskapsløftet. Dette blir i Dagens Næringsliv kalt «Matpakkeflesket». De beskriver opposisjonens totale mangel på evne til å gjøre det viktigste først.

De fleste norske elever har gode måltidsvaner og et normalt, sunt kosthold. Men det gjelder ikke riktig alle. Er det likevel grunn nok til at staten skal bruke milliarder av kroner for at alle barn skal få betalt skolemat? Hvor går grensen mellom skolenes og hjemmenes ansvar? Kristelig Folkeparti mener at det er foreldrenes ansvar å sørge for mat til sine barn, men det er skolenes ansvar å legge til rette for gode rammer rundt skolemåltidet. Dessuten bør det være tilgang på frukt og grønt og melk og lokale varianter av kantinedrift, som f.eks. elevbedrifter. Derfor er vi fornøyd med at flere tiltak er i gang med dette i dag. For eksempel lanserte Utdanningsdepartementet og Helsedepartementet i fjor prosjektet «Fysisk aktivitet og måltider i skolen», der målet er å tilrettelegge for mer daglig fysisk aktivitet og gode rammer for måltider i skolen. Skoleeiere og skoler har anledning til å sette i gang og prøve ut ulike modeller i samarbeid med foreldre og lokale organisasjoner i dag.

Elevene skal spille en aktiv rolle både i utviklingen og gjennomføringen av lokale prosjekter. For inneværende skoleår fikk 200 skoler midler, og for neste skoleår har over 500 skoler søkt om til sammen ca. 20 mill. kr. Det er i gang ganske mange prosjekt på temaet skolemat. I St.meld. 16 for 2002-2003 om folkehelsepolitikken legges det et grunnlag for å fremme fysisk aktivitet og et godt kosthold i befolkningen, med bl.a. skolen som arena. Dette ble fulgt opp i budsjettene, med bl.a. styrking av abonnementsordning for frukt og grønt i skolen. Skolefrukt heter det. Det er et samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet og Opplysningskontoret for frukt og grønnsaker. Ordningen er i dag landsdekkende og svært vellykket. 1 100 skoler og 65 000 elever deltar. Det koster 2,50 kr pr. dag for foreldre, og det offentlige subsidierer med 1 kr. For 50 kr pr. måned er elevene sikret frukt hver skoledag. Nettopp frukt og grønt er mangelvare i kostholdet blant barn og unge.

Andre tiltak som bidrar til å gjøre sunn mat tilgjengelig, er ulike modeller for kantinedrift. Elevdrevet kantine har jeg sett flere gode eksempler på. Tid er et viktig aspekt i denne sammenheng. Det er skolenes ansvar å legge til rette for både nok tid og ro rundt måltidene. Da er tilsyn viktig. Det høres nesten ut som om det ikke er måltid i det hele tatt i dag i skolen. Det er det, og de skaper sosiale arenaer.

Undersøkelser viser at de fleste foreldre faktisk synes at det er helt all right å smøre matpakke. En MMI-undersøkelse om matpakker viser at 96 pst. av elevene på barnetrinnet har med matpakke hver dag, mens det er 80 pst. på ungdomstrinnet. Men de oppgir også at det er mange som kaster matpakken og tyr til boller og skolebrød i stedet. Jeg spør meg: Hvordan får de til dette? Det må jo være skolenes ansvar å sette grenser for elevers tilgang til den slags. Av egen erfaring vet jeg at det går an å sette grenser gjennom skolens reglement. Her må foreldrene på banen og utfordres til å samarbeide med skolen om nettopp å skape gode matvaner hos barn og unge.

Når jeg i dag hører på representanter både fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og SV, skapes det forventninger hos folk til at det nå skal bli gratis mat. Av saksordførerens innlegg går det fram at det til og med skal innfases høsten 2006. Arbeiderpartiets representant sa at det var et utmerket innlegg vi hørte fra saksordføreren, og var helt enig. Da snakket saksordføreren om 2 milliarder kr. Det skapes altså forventninger her. Vi har hele tiden visst at det er sammenheng mellom næring og læring. Vi har tillit til at foreldrene også skjønner dette.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [23:36:55]: Jeg har lyst til å rose statsråden for det svaret hun gav komiteen da hun fikk oversendt dokumentet vårt. Jeg synes det er ryddig. Jeg har også lest et innlegg i VG der hun kommenterer det samme, og der statsråden sier at vi mangler likevel en del kunnskap når det gjelder elevenes spisevaner i skolen. Denne er det viktig å få fram før vi pålegger elevene nye ordninger. Det kan gi oss sikrere kunnskap om hva elevene spiser på skolen, og hvilke behov elever, hjem og skole faktisk har.

Det er bl.a. dette vi ønsker å få utredet med dette forslaget som kommer til å bli vedtatt her i Stortinget i dag.

Jeg synes statsråden har svart positivt på dette – ryddig og greit. Og jeg må si jeg er meget overrasket over andre representanter fra partiet Høyre, som nærmest sier at dette er å frata foreldrene oppgaver.

Og når en hører på representanten Skarbøvik si at dette med matpakke, det kan foreldrene ordne sjøl – ja, da kunne de vel også ordnet epler og gulrøtter sjøl.

Når vi ønsker å få utredet dette med sikte på å innføre et skolemåltid, er det fordi vi mener og tror at dette er noe som vil tjene barna, vi tror det vil tjene læringsmiljøet osv. Jeg begriper ikke den enorme motstanden som regjeringspartiene viser, og som de har holdt fram her i debatten i dag, mens jeg opplever at statsråden nøkternt forholder seg til det, hun sier hun trenger mer kunnskap osv. for å se hva slags behov som både elever, hjem og skole har på dette området.

Ellers vil jeg minne henne om at vi tidligere i denne perioden har hatt et forslag om frukt og grønt. Vi mener at det er en veldig bra ordning, og ønsker å gjøre den tilgjengelig for alle elever. Men å gjøre dette til en sak der en fratar foreldrene en oppgave, det skjønner jeg rett og slett ikke.

Trine Skei Grande (V) [23:39:57]: Dette er tredje gangen i dag at jeg bare tørt må bemerke at SV har liten tro på egen regjeringsdeltakelse, så de må sørge for at all politikk blir vedtatt før de eventuelt havner i regjering, i redsel for ikke å få gjennomslag for politikken.

Vi sitter i regjering, og føler ingen behov for å instruere Regjeringa til å utrede ting, og det skjønner sikkert alle.

Venstres standpunkt er at vi ønsker å innføre en sånn ordning i neste periode, men vi har mest tro på en lokal tilpassing som bygger på dagens frivillige ordninger, som også er en lokal tilpassing som tilsier at ikke alle nødvendigvis velger samme løsning. Jeg tror f.eks. at de forsøksordningene vi hadde i Oslo da jeg var byråd – frokost istedenfor lunsj – er betraktelig mer intelligent.

Det som jeg har lyst til å kommentere mest i denne saken, og som jeg faktisk synes er ganske skummelt, er hvordan populistiske partier kan klare å ødelegge store reformer med sitt dårligere håndverk. Det er egentlig det som opprører meg mest i denne saken.

Saksordførerens eneste setning som var godt beskrivende for saken, var starten, der han definerte saken som et lite dokument, men en stor sak.

Politikk er snakk om håndverk, håndverk for å få til noe, håndverk for å få flertall for en ting, men også å forholde seg til virkeligheten. Og den ekspressfarten det her er snakk om, der vi i tillegg har en saksordfører som vil ha protokollført i komiteen at han ikke ønsker å høre statsrådens mening, det er ganske spesielt, særlig når vi ser at hans kumpaner i saken syntes at statsråden svarte ganske bra og opplysende. Jeg føler meg ganske komfortabel med statsrådens svar, og jeg syns også at statsrådens svar var en betraktelig styrke i forhold til det lille dokumentet i en stor sak. Og det å skru opp forventningene hos folk og si at dette skal nok skje fra høsten 2006, det er ikke bare å lyve for befolkningen, det er også å ikke ha noen som helst anelse om de praktiske konsekvensene.

Hvem er det som skal lage denne maten, spør lærere meg. Er det vi som skal begynne å gjøre det? Og skal vi i Oslo bygge nesten 200 storkjøkken – hvis det er det man skal legge seg på, ifølge Sorteviks beskrivelse? Da kan de andre partiene bare runde av, men det er Sortevik som her setter standarden for hvor stort dette skal være, omfanget og hastigheten. Jeg syns jeg ser at Mattilsynet skal godta alt dette. Og hvilken kompetanse klarer man å bygge opp? Skal man ha kompetanse på hver enkelt skole slik at dette kan gjøres bra?

Jeg ser at folk har blitt sjarmert av TV-kokken Jamie Olivers store grep. Men hans grep var jo å få kompetanse inn i de kjøkkenene som allerede er der. Det er et ugjendrivelig faktum at i Sverige – der de får et varmt måltid midt på dagen – er det akkurat like få som spiser mat i løpet av dagen som i Norge. Da må det bety at det er noe svenskene gjør feil. Og hvis vi skal bruke så mange milliarder i investeringer som det er snakk om her, da må vi sørge for at vi ikke gjør de feilene andre gjør. Men Sortevik syns det er helt utrolig misbruk av tid at statsråden skal innhente sånn type informasjon. Så jeg tror at det er en ganske stor glipp i denne salen når det gjelder hva man forventer fra oss som i neste periode har et program som forplikter oss på dette. Skal man ikke kunne snakke ærlig til befolkningen om hva vi faktisk kan klare, skal man ikke ha noen målsettinger om hva dette kan bidra med, kan man ikke se at dette kan skje litt forskjellig fra kommune til kommune? Man kan faktisk stå på Dagsrevyen og si til folk at fra 2006 kan du regne med at alle skolene i Norge har et storkjøkken med ansatt kvalifisert personale som står klar til å legge den varme retten på bordet. Det syns jeg at de som har gått sammen med Sortevik i denne saken, bør være litt engstelig for.

Jan Simonsen (uav) [23:44:27]: For noen år siden besøkte en amerikansk journalist det sosialistiske paradiset med navnet Folkerepublikken Korea. Da han kom hjem, skrev han en sterkt ironiserende artikkel som lovpriste folkerepublikken og dens store leder Kim Il Sung, som tok seg av sine undersåtter på en slik måte at de slapp å tenke selv. Ja, selv hvilke sko de skulle bruke, ble bestemt av den store lederen, slik at folk flest slapp å plages med å ta en slik vanskelig avgjørelse, skrev journalisten med ironisk begeistring.

Og fordi ironi av og til kan være vanskelig å forstå, førte hans artikkel til begeistring i Folkerepublikken, og til at den daværende ambassaden i Oslo fikk den oversatt til norsk og sendte den ut til alle norske aviser. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg kom til å tenke på denne lille historien da jeg hørte at Fremskrittspartiet ville la pappa Stat betale og mamma Kommune bestemme hvilken mat våre unger skal spise.

Det er et glimrende forslag, for selvsagt må foreldrene slippe å ta en så vanskelig avgjørelse. Barna våre er for viktige til å tilhøre foreldrene alene. De tilhører jo egentlig staten. Hva de skal spise på formiddagene, må selvfølgelig bestemmes av ernæringsekspertene, av politikere, offentlig ansatte lærere, sosionomer og matpsykologer som kan påse at de får sunn og god og næringsrik mat, i samarbeid, naturligvis, med lokalhistorikere som kan påse at maten er i tråd med det beste i norske mattradisjoner, med «stort rom for lokal utforming og tilrettelegging», som det så glimrende er formulert i innstillingen fra mindretallet i komiteen.

Hvis vi overlater dette til foreldrene, blir ungene feitere enn Jan Simonsen før de har fylt 15 år, og det kan vi ikke risikere. Det gode med forslaget er jo også at det fremmer likhet. Det gir grunnlag for felles opplevelser når alle elevene putter den samme maten i munnen på den samme tid – prikk like elever, i samme flotte skoleuniformer, som putter pølsene i munnen på kommando, for ikke å snakke om tranen. Det må jo virkelig være våre likhetsidealer.

Problemet er jo bare at forslaget ikke går langt nok. For hva i all verden gjør man om kveldene? For å forhindre at slankekuren på formiddagen ender opp med potetgull og chips foran TV-en, kan vi kanskje innføre et folkekjøkken i alle bydelene og i alle kommunene, med tvungent frammøte? Jeg vet ikke, men det haster, før feilernæringen og overvekten og konsentrasjonsproblemene, som skyldes dårlige matvaner, får anledning til å utvikle seg for langt.

Jeg setter min lit til at Fremskrittspartiet og de andre sosialistiske partiene kan klare å komme opp med en løsning. Det må jo være mulig å ta noen ideer fra andre land, ikke bare fra Finland og Sverige, men kanskje også kikke litt nærmere på Kommunist-Kina, på Folkerepublikken Korea eller Fidel Castros Cuba. For det må jo være noen ideer å hente der.

Og så til slutt, i tilfelle at ironien er for vanskelig å forstå: Fremskrittspartiets representanter sier jo stadig vekk at Norge er verdens rikeste land. I verdens rikeste land burde det da være mulig for foreldrene å ha råd til og tid til å skjære noen brødstykker som skolemat til sine barn.

Dagsavisen skrev søndag om en undersøkelse foretatt av Opplysningskontorene i landbruket. Den viser at åtte av ti foreldre med barn i grunnskolen syntes det var lett å smøre skolepakke. De fleste foreldrene mente også at det var lett å finne pålegg som passet til maten, og å lage skolepakken sunn og god. Undersøkelsen viser dessuten at 70 pst. av foreldrene brukte grovt brød i skolepakken. Så folk flest er jo altså ikke så dumme som Fremskrittspartiet og de andre sosialistiske partiene later til å tro. Skolen får sørge for tilstrekkelig med gymnastikktimer og nok tid til å nyte skolematen, men å pakke maten, det klarer foreldrene selv, og det er også vitterlig deres ansvar.

Men selvfølgelig: Dette er et populært forslag. For vi mennesker er jo en gang skapt slik at vi gjerne sier ja takk når vi får noe som vi tror er gratis og gir oss litt mindre arbeid i tillegg. Men det er et bedrag. Ingenting er gratis. Selv ikke oljepenger kan brukes to ganger, selv ikke av Carl I. Hagen eller av Fremskrittspartiet. Gratis skolemat må betales gjennom skatteseddelen til syvende og sist. Men det er lenge siden det var noe argument for Fremskrittspartiet.

Og så helt til slutt, siden dette sannsynligvis er mitt siste innlegg noensinne på denne talerstolen, så vil jeg ønske spesielt mitt gamle parti, Fremskrittspartiet, lykke til videre på ferden mot det sosialistiske paradiset, der staten tar vare på oss fra vuggen via skolefrokosten til graven.

Statsråd Kristin Clemet [23:49:48]:Jeg tror litt av problemet med denne debatten er at det er en ganske stor diskrepans mellom det som faktisk skjer i denne salen i kveld, og den offentlige debatt om dette. Og grunnen til at den offentlige debatt har blitt noe mer aksentuert, er jo at den også er aksentuert i forhold til det forslaget som får oppslutning her i kveld, som hovedsakelig dreier seg om en utredning. Det er mange som synes å ha hoppet til en konklusjon og lovet at det skal komme et skolemåltid, og noen har gått langt i å foreslå eller si at det også skal komme et varmt skolemåltid, og at det skal være gratis.

Det jeg tenker på, er: Hvilket problem er det egentlig vi skal løse? Jo, det problemet vi skal løse, er at det er noen barn i Norge som har et usunt kosthold, og det er tendenser til fedmeproblemer, et problem jeg forstår er nøyaktig like stort i de landene som har innført og har hatt skolemåltid bestandig. Og så tror vi at det er lurt med sunt kosthold for å kunne lære. Alt dette er vi enig i. Men spørsmålet er hva som er svaret på spørsmålet. Der mener vi at vi ikke har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å komme med det endelige svaret. Men den kunnskapen vi har, tyder ikke på at et skolemåltid uten videre er svaret. Bare la meg nevne de tallene vi har pr. i dag. De viser at omtrent 99 pst. av barna på småskoletrinnet har med seg matpakke på skolen. 95 pst. av barna på mellomtrinnet har med seg matpakke på skolen. 75 pst. av barna på ungdomstrinnet har med seg matpakke på skolen.

Det ble hevdet i en radiodebatt i går av herr Djupedal at det var et problem at barn i grunnskolen har med seg brus og sjokolade og den slags på skolen. Unnskyld, president, jeg tror ikke det er sant. Jeg tror ikke en barneskole i Norge ville tillate at brus og sjokolade er den vanlige kosten man har med seg på skolen. Det er også skapt et feilaktig inntrykk av at brusautomater er vanlig i norske skoler. De kan forekomme i videregående skoler, men da må jeg minne om at det fins elever som er myndige, og som når som helst kan gå ut av skolen, men selv der er det nå en trend å bytte ut brusautomater med vannautomater. Det er både billigere, bedre og sunnere.

Noen hevder at barn i og for seg tar med seg mat, men at de kaster den. Og da bare spør jeg: Hvordan skal et skolemåltid løse et slikt problem? Skal det være en form for tvangsfôring? Jeg tror ikke det vil lykkes. Jeg tror dette er et problem – hvis det er et problem – som i grunnen alle foreldre og alle familier i dag har en mulighet til å løse. Hvis ikke får man hjelpe de familiene som trenger det.

Dessuten bidrar staten allerede til å utvikle lokale løsninger, enten det er kantiner, fruktordninger, som nå en tredjedel av skolene er med i, eller melkeordninger, som 350 000 elever er med på. Dette er ordninger som vokser, som er tilpasset lokale forhold, og som fungerer utmerket.

Problemene knyttet til kosthold og fedme er ikke skapt av skolen. Det er ikke der det vokser frem. Snarere tvert om er skolen et sunt sted. Så det man vil forsøke å gjøre her, er å bytte ut den sunne delen av dagen med noe annet sunt, fremfor å gjøre noe med den delen av dagen og den delen av døgnet hvor man faktisk sitter stille og stapper i seg potetgull og drikker brus, hvis det er det som skjer. Det er altså min påstand at det er ikke på skolen.

Det hevdes at foreldre støtter dette i meningsmålinger. Ja, det overrasker meg ikke så mye. Jeg la merke til i en meningsmåling at det var svært mange foreldre som var positive til at barna får gratis mat på skolen, men de samme foreldrene sa at det var helt ok å smøre matpakke også. Jeg hørte elever i dag som var veldig begeistret over dette forslaget – de var på et arrangement i regi av Barneombudet – og de gledet seg nå til pasta, lasagne og hamburgere, noe som det var fort å lage, sa de. Det er ikke mitt inntrykk at det er dette det er for lite av blant norske barn i dag. Så hvis det er disse forventningene som er skapt blant elevene, tror jeg elevene vil bli veldig, veldig skuffet.

Grunnen til at jeg har sendt et veldig saklig svar til komiteen, er som sagt at jeg følte at det var noe annet som stod på dagsordenen enn det man får inntrykk av i den offentlige debatt nå, og at jeg mener at det alltid er bra med kunnskap, og at vi uansett må ha et beslutningsgrunnlag, enten vi skal mene det ene eller det andre. Derfor har Regjeringen allerede tatt initiativ til å utrede dette, i og for seg uavhengig av hva Stortinget nå går inn for. Vi trenger kunnskap om kostnader – de, det må jeg bare medgi, kan bli enorme. Det verserer tall fra 1,5 til 2,5 milliarder kr, men det er basert på meget nøkterne beregninger og brødmat. Skal man ha noe mer enn det, vil kostnadene sannsynligvis stige ganske radikalt. Vi må diskutere rammene for dette, tid, lokaler osv. og innholdet i måltidene, hvor det bl.a. reiser seg kulturelle spørsmål.

Dette må selvsagt ses i lys av at vi har besluttet å gjennomføre et stort kunnskapsløft i norsk skole som skal koste flere milliarder kroner, og at det alltid vil være et spørsmål om prioritering ved hver eneste krone man bruker over offentlige budsjetter.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Søren Fredrik Voie (H) [23:55:07]: «Matpakkeflesket» er overskriften på dagens lederartikkel i Dagens Næringsliv. Lederskribenten i denne avisen er bare en av en rekke lederskribenter og kommentarforfattere som på ulike måter harselerer med Sosialistisk Venstrepartis forslag om gratis skolemåltid. Dersom matpakkeflesket fra Sosialistisk Venstreparti var ment som valgflesk, er jeg redd det har fått en uappetittlig lukt og smak allerede før det er blitt behandlet.

Dagens Næringsliv skriver videre:

«Dette er Stortinget på sitt verste, og det er ingen unnskyldning at valgkampen er nær.»

Og videre:

«Den nye skolematalliansen fremstår like fristende som en klemt matpakke med makrell i tomat og svett brunost.»

Lignende karakteristikker og omtale av forslaget framgår også i en lang rekke andre aviser. Det er faktisk sjelden å se at et politisk forslag blir så til de grader slaktet og partert i media. Det må være et tankekors for Fremskrittspartiet at de har gitt seg inn på dette i allianse med de rød-grønne samarbeidspartiene. Verken forslaget eller behandlingsmåten som er presset fram, bidrar til å styrke Fremskrittspartiets ønske om regjeringssamarbeid.

For Høyre er det foreldrenes ansvar å oppdra sine egne barn, lære barna gode matvaner og sørge for at barna har en sunn og god mat på skolen. Dette skal selvfølgelig skolen hjelpe til med, men det må være grenser for hvilke oppgaver og hvilket ansvar man skal ta fra foreldrene, for deretter å overføre både ansvar og oppgaver til offentlig ansatte. Det er ikke konservativ politikk, og det er heller ikke Høyres politikk.

Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti rokker også ved prinsippet om valgfrihet og mangfold. Det må ikke bli slik at Stortinget gjennom sentrale direktiver og lovformuleringer skal styre hverdagen i detalj for alle skolebarn, alle skoler og i alle lokalmiljø. Det å organisere skolemåltidet og gode opplegg for trivelige matpauser på skolen kan gjøres på en rekke ulike måter, og kan med fordel overlates til den enkelte skole, skoleeieren, foreldrene og elevene i fellesskap. Sosialistisk ensretting og sentraldirigering har ingen behov for på dette området.

Mest alvorlig er det likevel at SVs forslag tar både oppmerksomhet og ressurser bort fra skolens viktigste oppgave: å drive opplæring og kunnskapsformidling. Kunnskapsløftet skal nå gjennomføres etter tidligere faglig forfall i skolen. Lærerne skal gjennom omfattende etter- og videreutdanning. Dette krever den oppmerksomhet og de ressurser som det er mulig å tilføre skolen. I denne sammenheng blir gratis skolemat et blindspor og en fullstendig avsporing av Kunnskapsløftet. Også i denne sammenheng er jeg overrasket over at Fremskrittspartiet samrører med sosialistene.

Til slutt: Alt som er gratis, oppfordrer til overforbruk og sløsing. Det er den totalt motsatte holdning vi bør lære våre barn og ungdommer i forhold til mat, i en verden hvor store deler av befolkningen sulter.

Arne Sortevik (FrP) [23:58:24]: Jeg må si at jeg er ganske overgitt over hvor tydelig det er at verken Høyre eller Kristelig Folkeparti makter å skjønne hva dette dreier seg om.

Siden vi nå er kommet mot midnatt, og vi får full og rik anledning til bredt å drøfte innføring av skolemåltid senere, vil jeg kort si hva som skjer i denne saken. Dette lille dokumentet er starten på en stor sak for elever i norsk skole, og det handler faktisk også om å gjøre den norske skole bedre, for etter vårt syn er det slik at en god skole også omfatter et godt skolemåltid. Vi har ikke hentet erfaringer fra Nord-Korea eller andre lignende stater, men vi har bl.a. sett på et nordisk naboland som faktisk slår oss ned i støvlene når det gjelder læringsresultater. Finske elever er vel de som kommer best ut av en rekke internasjonale elevsammenligninger. Det jeg og Fremskrittspartiet har merket oss, er at noe av det finske lærere peker på som en av flere årsaker til dette, nettopp er skolemåltidets gode virkning i den finske skole. Men først og fremst ligger den politiske realiteten ikke i om vi eller andre partier enn vårt slutter oss helt og holdent til det opprinnelige forslag fra SV. Det er for så vidt helt uinteressant sett fra Fremskrittspartiets synspunkt. Poenget her er at det er samlet et flertall som gir et politisk oppdrag, et ganske konkret oppdrag med tidsramme. Det er interessant å høre at dette har departementet begynt å sysle med på egen hånd – helt utmerket, faktisk. Da er det jo mentalt forberedt på at denne jobben skal gjøres. Men vi som utgjør flertallet, vil altså gi et tydelig oppdrag, en tydelig premiss for oppdraget, et tydelig mål for oppdraget, og vi har satt en tidsramme. Jeg har for min del på vegne av Fremskrittspartiet sagt at det er ikke nødvendig å bruke hele tiden. Vi tror faktisk at det er mulig å gjøre dette uten at man skal bruke et helt år. Men hovedpoenget er at det blir gitt et politisk oppdrag om et viktig forbedringstiltak i norsk skole, som vil virke positivt sammen med de andre forbedringstiltakene vi har satt i gang. Vi ønsker å få det før neste vår er omme, og vi har en ambisjon om å komme videre slik at vi har noe å vise frem og noe å starte opp med når skoleåret 2006–2007 starter.

Lena Jensen (SV) [00:01:44]: Jeg lurer på om det at Høyre svinger seg til de store høyder nå, skyldes at opposisjonen har gitt pålegg om å bruke om lag 3 av de 23 milliarder kr som Høyre har lovet i skattelette i neste periode.

For oss er ikke dette en valgkampsak. SV er ikke et meningsmålingsparti som endrer mening i forhold til skolemat etter hvordan meningsmålingene varierer. Dette er en sak som SV har stått for i program etter program. Dette har vært viktig for SV, og SV er overbevist om at skolemat vil øke kvaliteten i skolen. Det har vi også fått mange rapporter om. Vi har erfaringer fra Sverige, vi har erfaringer fra Finland, det har vært mange forsøk i den norske skolen, og vi har også fått støtte for vårt forslag nå både fra ernæringseksperter og fra fagfolk.

Det som Stortinget nå i dag kommer til å slå fast, er for det første at læring, ernæring og kvalitet i skolen henger sammen. Det andre vi kommer til å slå fast, er at det på en eller annen måte skal innføres skolemat. Det forslaget som kommer til å få flertall i dag, og som er viktig for SV, er at man innen utgangen av våren 2006 skal utrede en ordning om skolemåltid i grunnskolen, og man skal gjøre det, som jeg har sagt tidligere, med sikte på gradvis innføring. Utredningen skal også inneholde en vurdering av behovet for praktisk tilrettelegging og finansiering.

Den store debatten om skolemat, hvordan vi skal innfase skolemat, og på hvilken måte en skal gjøre det, vil komme neste vår i Stortinget, og, som sagt tidligere, ser jeg veldig fram til den debatten.

Arne Lyngstad (KrF) [00:04:02]: Saksordføreren startet debatten med å si at det var «et lite dokument, men en stor sak». Denne debatten synes jeg faktisk illustrerer at det er det. Sortevik sa også at Høyre og Kristelig Folkeparti ikke «makter å skjønne hva dette dreier seg om». Men her er det et forslag om å utrede, og saksordføreren legger vekt på det, og samtidig går Sosialistisk Venstrepartis talsperson på denne talerstolen og sier at det er et vedtak om å innføre skolemat. Det er en vesentlig forskjell på disse to tingene, og når jeg leser forslaget til vedtak, klarer jeg ikke å lese at det her «innføres» skolemat. Men det er et pålegg om å utrede, og vi skal alltids klare å få laget en utredning. Jeg synes statsråden hadde en veldig konstruktiv tilnærming i forhold til hva det er som da reises av problemstillinger, og hvorvidt de ulike ordningene virker i forhold til det som etterspørres. Men den forvirring som eventuelt er skapt i denne sal omkring innholdet i vedtaket, er det forslagsstillerne som har skapt, og det hadde vært veldig interessant å høre om Arbeiderpartiet nå mener at vi vedtar en utredning, eller om vi vedtar å innføre. Jeg mener imidlertid at det ligger klart i vedtaket at en skal utrede, og at det, hvis det ikke blir sagt noe annet, er den tolkningen som ligger her.

Til slutt: Jeg opplever selve saken som et utslag av velferdssamfunnets tidsklemme og ikke som et utslag av en fattigdomsklemme. Men det er ikke dermed sagt at et generelt skolemåltid er det som er svaret på tidsklemma.

Karin Andersen (SV) [00:06:31]: Jeg synes dette er en av de rareste debattene jeg har hørt på i Stortinget noen gang. Slik går det kanskje når man rører ved nasjonalsymbolet matpakka. Den er av de ting man ikke skal spøke med i Norge. Den er liksom symbolet på høy moral og foreldres ansvarlighet. Jeg skjønner at det er mange som har sterke følelser når det gjelder dette, og man må jo gjerne spise sin matpakke for min del, men jeg tror at hvis vi kjenner etter sjøl hva slags måltid vi kan tenke oss å innta midt på dagen, hva slags måltider vi faktisk inntar midt på dagen, vil de færreste av dem som sitter i denne salen, foretrekke en matpakke. Vi vil gjerne spise maten vår i hyggelige omgivelser, og vi vil gjerne ha sosialt samvær med andre mens vi spiser.

SV er også overbevist om at god læring og god ernæring hører sammen. Vi mener at det vil skape et læringsmiljø som gjør at den enkelte vil tjene på det, at samfunnet vil tjene på det, og at dette er god økonomi på sikt. Derfor mener vi at det er verdt å investere i det.

Jeg har respekt for at Høyre mener at det er andre grep som vil skape bedre læring eller mer vekst – jeg respekterer det – men jeg ber også om respekt for oss andre som mener at dette faktisk er et godt forslag.

Ellers blir jeg litt forundret over at representantene i utdanningskomiteen tydeligvis har litt problemer med leseferdighetene, for det står veldig tydelig i innstillingen hva dette forslaget dreier seg om, hva det skal gå ut på. Når SV mener at dette er en god ordning, og uttrykker at vi ønsker dette, er det uttrykk for vårt initiativ og ønske i denne saken. Vi står for det forslaget, som er et fellesforslag.

I tillegg til dette har jeg lyst til å referere fra innstillingen, der det står: Det vises til at det finnes flere måter å organisere en ordning med skolemåltid på for alle elever i grunnskolen, og at det er viktig at en får fram en samlet vurdering av erfaringer og eksempler fra andre land med skolemåltider. Det betyr at man ikke har sagt at dette skal foregå på én spesiell måte. Jeg synes det er litt trist at man prøver å dreie debatten over på noe annet enn det man faktisk har greid å bli enige om.

Og så til det kanskje mest bisarre argumentet jeg har hørt i dag, som kom fra nestlederen i komiteen, som tydeligvis mener at sulten i verden blir mindre av at man spiser matpakke enn at man spiser et felles måltid. Det er vitterlig behov for å fordele mat og ressurser i denne verden bedre enn det vi gjør i dag, men spising av matpakke har fryktelig lite å gjøre med det. En rettferdig økonomisk politikk, både globalt og nasjonalt, har mye med det å gjøre, og der synes jeg ikke Høyre har de beste bidragene.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) [00:10:04]: Det er et godt, gammelt norsk ordtak som sier at jo flere kokker, desto mer søl. Jeg har ingen ekspertise når det gjelder det som foregår på et skolekjøkken, men når det gjelder det politiske skolekjøkken, holder i hvert fall ordtaket helt åpenbart stikk.

Problemet med den måten saken er behandlet på, og som har resultert i at man sannsynligvis får vedtatt et forslag som er svært forkjellig fra det forslaget som ble innlevert fra Sosialistisk Venstreparti, er jo at de partiene som har stilt seg bak det endelige produkt, som er et åpent utredningspålegg til Regjeringen, har vidt forskjellig oppfatning av hva det er de er med på her i Stortinget i dag. Og det illustrerer et annet problem: Vi begynte denne arbeidsuken i Stortinget med å behandle makt- og demokratiutredningen, der man snakker om forvitringen i det norske politiske system og den svekkede tillit velgerne har til oss som fatter beslutninger på Stortinget. Jeg synes denne saken er nok et eksempel på hvorfor det er slik, uttrykt gjennom de partiene som har vært mest aktive i å markedsføre en stor reform. Nå skal det innføres skolemat, sa Lena Jensen gjentatte ganger.

Jeg husker et stykke tilbake i forrige årtusen, og så langt mitt minne rekker i hvert fall, har det alltid vært skolemat som den selvfølgeligste sak i norsk skole. Men på denne måten fører man jo velgerne systematisk bak lyset. Man skaper forventninger som man ikke har dekning for, og som man ikke følger opp med forpliktende vedtak i Stortinget. Da er det ikke rart at stadig flere velgere sier at det ikke er noe man kan stole på i det som markedsføres av de politiske partiene. Derfor må jeg si jeg er svært glad for at det er noen partier som i denne saken holder sin sti ren, og som markerer at de ikke vil stå ansvarlig for de forventninger som nå er skapt, og som kommer til å påføre oss nok en tillitskrise i forholdet mellom Stortinget og velgerne i dette landet.

Presidenten: Selv om dette er en prinsipielt viktig sak, har presidenten den oppfatning at mesteparten snart er sagt.

Statsråd Kristin Clemet [00:12:55]: Det tror jeg, men her er det en del som snakker forbi hverandre, og jeg føler av hensyn til referatet og protokollen behov for å presisere noe.

Representanten Karin Andersen var her oppe og gav uttrykk for at vi andre så å si misforstod SVs intensjoner med deres opprinnelige forslag og ønske om et gratis skolemåltid i skolen, og hun sa at grunnen til at man ville ha det, var at man ønsket hyggelige omgivelser når man spiste, sosialt samvær mellom elevene og god ernæring fordi det fører til god læring.

La meg bare si så sterkt jeg kan: Alle vi andre er også for det. Det eneste spørsmålet vi reiser, er om det ikke er slik i dag. Mitt inntrykk er at mange elever spiser i hyggelige omgivelser sammen med hverandre – altså at det er sosialt samvær – og at det er god ernæring fordi 99 pst. har med seg matpakke hjemmefra. En tredjedel av skolene har fruktordning. 350 000 elever har melk. Det er kantineordninger. Dette er under stadig utvikling. Vi bare spør: Må man ha en statlig reform og betale gratis statlig mat, så å si, for å oppnå hyggelige omgivelser, sosialt samvær og god ernæring? Det er spørsmålet.

Det er ingen som er imot det. I det Kunnskapsløftet som nå skal gjennomføres, er det tvert om nedfelt i Læringsplakaten som et helt nytt element at skolene har et ansvar for å legge til rette for gode skolemåltider, legge rammer for det, bruke tid i hyggelige omgivelser, og alt dette, og at de har et ansvar for fysisk aktivitet. Herom hersker det ingen tvil. Spørsmålet er bare om dette må være statens ansvar.

Så føler jeg behov for å si, siden det alltid skal settes opp mot de såkalte skattelettelsene, enten man sier Regjeringens eller Høyres, at jeg ikke deler SVs syn på skattelettelser. Jeg mener ikke at en utgiftskrone er det samme som en krone til skattelettelser. Jeg mener at en bedrift som går med overskudd og betaler skatt, er mye bedre enn en bedrift som er konkurs eller har flyttet til utlandet. Jeg mener også at en familie som er i stand til å betale for sin egen mat, og betaler ned gjelden sin selv og er selvhjulpen, er en familie som har det mye bedre enn en familie som ikke greier det. Så det at økonomien går godt, har sammenheng med skattelettelsene. Etter vår mening skaper det rom for mer offentlig velferd, ikke mindre.

Presidenten: Lena Jensen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lena Jensen (SV) [00:15:24]: Det har kommet fram i debatten at det er litt uklarhet om hva som egentlig menes med det forslaget som flertallet i dag kommer til å vedta. Da vil jeg vise til merknadene fra mindretallet i komiteen, hvor det bl.a. står:

«Disse medlemmer mener at innføring av et skolemåltid i grunnskolen er et viktig tiltak i arbeidet med å lære barn og unge gode matvaner».

Man sier også at man

«mener at en felles skolematordning bør bygge videre på det beste i norske mattradisjoner og sikre alle sunn, god og næringsrik mat».

Et flertall mener også at man må ha lokal tilrettelegging ved innføring av skolematordningen.

Merknadene er tydelige og gir veldig klar tale med hensyn til hva forslaget som står her, betyr. Jeg mener også at forslaget taler klart for seg selv, med sikte på en gradvis innføring av skolemåltid i grunnskolen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 12.