Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti 15 minutter hver, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe, etter parlamentariske ledere, etter statsminister og finansminister samt etter øvrige medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP) [09:17:21]: (komiteens leder og ordfører for sakene nr. 2 og 3): Finanskomiteen avgav sin innstilling om revidert budsjett 10. juni 2005. Hensikten med budsjettrevidering er å justere budsjettet i forhold til endringer i økonomiske rammebetingelser, eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at ordinært budsjett ble vedtatt.

Det er relativt beskjedne endringsforslag Regjeringen har fremmet, og det bidrar til mindre støy og uro om revidert budsjett. Ved å se på presselosjen kan man jo registrere at det ikke akkurat er stormende interesse rundt revidert budsjett denne gangen.

Behandlingen av revidert budsjett og forhandlinger mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har ført til at Fremskrittspartiet stemmer subsidiært for det justerte opplegget som fremkommer som følge av forhandlingene. Det fremforhandlede resultatet ligger et godt stykke unna Fremskrittspartiets primære standpunkt, men resultatet peker likevel i riktig retning, og vi hadde konstruktive og løsningsorienterte forhandlinger.

Det var først og fremst hensynet til pasientene som veide tyngst for Fremskrittspartiet. Vi er blitt enige om å tilføre landets sykehus 700 mill. kr til økt pasientbehandling og samtidig skyve på balansekravet, som i seg selv har en verdi på rundt 1 milliard kr. Landets pendlere slipper å miste sitt skattefradrag, særfradraget for alder økes med 1 000 kr, permitteringsordningen videreføres, og det opprettes 500 nye tiltaksplasser for yrkeshemmede. Det er også enighet om at Regjeringen skal utarbeide et forslag til nytt og permanent regelverk for permitteringsreglene som fanger opp både konjunktur- og sesonghensyn. Det blir bevilget ytterligere 50 mill. kr til rassikring, og vi fortsetter den forsterkede kampen mot økt kriminalitet gjennom ytterligere satsing på fengselsvesenet.

Når det gjelder den pågående sykehusutbyggingen i Vestfold, er det bare å slå fast at flertallet mener at finansieringen av 6. byggetrinn må finne sin langsiktige løsning. Jeg forventer at departementet tar de klare signalene fra flertallet og følger opp i forhold til Helse Sør, slik at 6. byggetrinn i år blir tilført 40 mill. kr. Det forventes også at departementet følger opp tidligere utsagn og forpliktelser og finner en langsiktig finansieringsløsning for de 60 mill. kr som hvert år påløper i økte avskrivninger og renter.

Fremskrittspartiet har nok en gang bidratt til å gi budsjettet en langt mer sosial profil enn det Regjeringen la opp til, noe som også stod helt sentralt gjennom budsjettforhandlingene i høst. Samlet sett har Fremskrittspartiet flyttet på i overkant av 8,5 milliarder kr i løpet av 2005. Selvsagt skulle vi gjerne ønsket ytterligere omfordeling, og dessverre står Fremskrittspartiet helt alene om å mene at landets befolkning bør få glede av at landet har fått en kraftig økning i oljeinntektene. Men vi har likevel fått gjennomslag gjennom denne avtalen, og større gjennomslag enn vi ville fått gjennom en såkalt slalåmkjøring i finanskomiteen.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet desperat forsøker å hevde det motsatte, men sannheten er at Arbeiderpartiet før budsjettavtalen var et faktum, var ute i mediene og proklamerte at de ville tilføre sykehusene 500 mill. kr. Det var først etter at vi gjennom forhandlinger fant ytterligere kutt, at Arbeiderpartiet endret oppfatning, og nå så skjønt skriver i innstillingen at sykehusene trenger 1 milliard kr og ikke 500 mill. kr, som var Arbeiderpartiets utgangspunkt. Dette er populistisk, og svært lite troverdig fra et parti som så sårt ønsker seg tilbake til regjeringskontorene.

Arbeiderpartipopulismen vil åpenbart ingen ende ta. For en stund siden fremmet Fremskrittspartiet forslag om å forby søskenbarn å gifte seg med hverandre, og Arbeiderpartiet stemte imot. For bare noen få dager siden kunne vi se Karita Bekkemellem Orheim i avisene ta til orde for noe hun selv stemte ned kort tid i forveien. Man skal merke seg at Arbeiderpartiet er svært flinke til å si én ting og gjøre noe helt annet, og det kommer fra et parti som samtidig advarer oss andre mot en skitten valgkamp. Vel, på seg selv kjenner man åpenbart andre.

Ledigheten er fortsatt høy i Norge, men å svartmale situasjonen så til de grader som Arbeiderpartiet og SV forsøker å gjøre, holder ikke. Det er gledelige signaler som nå kommer fra store deler av norsk næringsliv, om at sysselsettingsveksten vil øke i tiden som kommer. Det har vært store endringer i arbeidsmarkedet, ikke minst ved at stadig flere melder seg inn i arbeidsmarkedet, noe som også ser ut til å være forklaringen – i hvert fall noe av den – på hvorfor ledigheten ikke går så raskt ned, selv om sysselsettingsveksten tar seg opp. Det foreligger heller ikke noen full oversikt over hvilke konsekvenser EU-utvidelsen har fått på det norske arbeidsmarkedet, og dette kan ha bidratt til å dempe ledighetsnedgangen i Norge.

Handlingsregelen er død og begravet, selv om både Regjeringen og Arbeiderpartiet hevder at denne regelen er viktig. I løpet av denne regjeringens virketid har handlingsregelen sprukket med 90 milliarder kr. Men det er selvsagt veldig ansvarlig, fordi det er Regjeringen som har foreslått det, og da er det heller ingen fare for verken hus, hjem eller jobb. Men når Fremskrittspartiet foreslår å investere noe av vår oljerikdom i infrastruktur, utdanning, helse og konkurransedyktige rammebetingelser, ja, da er det fare for hus, hjem og jobb med en gang. Ingen tror lenger på denne hule retorikken. Da Stortinget for noen år siden slettet gjelden til Gardermobanen, var hovedargumentet at pengene allerede var brukt. Når Fremskrittspartiet nå foreslår å slette bompengegjelden, er det selvsagt en rimelig identisk problemstilling. Men flertall får det selvsagt ikke, fordi bompenger innebærer for flertallet i denne sal at man slipper å finansiere veiutbygging med de milliardene man årlig krever inn fra bilistene. Tenk hvilken håndsrekning dette hadde vært til landets bilister, til alt næringsliv i distriktene som er helt avhengig av å transportere sine varer gjennom det ganske land. Men det er vel først i valgkampen vi igjen vil høre Arbeiderpartiets løfter til landets bilister, som de hver eneste gang glemmer når valget er over.

Jeg har for øvrig også merket meg at Arbeiderpartiet i den offentlige debatt avviser at partiet vil øke skatter og avgifter hvis de kommer i regjering. Men allerede i dette reviderte budsjett ser vi konturene av Arbeiderpartiets sanne ansikt. Her kommer de med en skjerpelse av beskatningen for næringslivet, samtidig som de i sin retorikk er svært opptatt av at arbeidsledigheten må ned. All fornuft tilsier at nye arbeidsplasser skapes når bedriftene har gode og forutsigbare rammevilkår. Det Arbeiderpartiet gjør her, er det stikk motsatte.

Det har vært forsøk på støy fra noen bryggeriarbeidere som får seg til å hevde at det å fjerne en konkurransevridende avgift i seg selv vil føre til tap av arbeidsplasser i næringen. At avgiften nå bortfaller, fører til like konkurransevilkår, fører til at flere bedrifter slipper å betale en avgift til statskassen og dermed heller kan benytte midlene på bedriftsutvikling. Det fører også til at mange arbeidsplasser og bedrifter rundt omkring i Distrikts-Norge bevares.

I gårsdagens Adresseavisen kan vi lese at en tidligere Ringnes-topp, Bjørn Bunæs, sier at det er 15 år gammel strategi som gjennomføres når Ringnes og Carlsberg nå planlegger å bygge noe virksomhet ned. Derfor burde de bryggeriansatte rette skytset mot bedriftslederne sine, og ikke komme og klage over at bransjen nå får mer like konkurransevilkår.

Jeg har aldri opplevd at bedriftsledere eller fagforeninger, for den saks skyld, har bedt på sine knær om å få fortsette å betale en avgift til statskassen. Og skal vi ta de streikende alvorlig i deres retorikk, må jo det bety at de heller ikke ønsker seg lavere alkoholavgifter, lavere avgift på alkoholfrie drikkevarer, eller øvrige emballasjeavgifter for den saks skyld. Jeg mener at vi trenger lavere avgifter også på disse områdene.

Avslutningsvis vil jeg få lov å takke både finanskomiteen og finansministeren for godt samarbeid gjennom fire år.

Jeg tar med dette opp de forslag Fremskrittspartiet fremmer enten alene eller sammen med andre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [09:33:14]: Det var hyggelig å høre Fremskrittspartiets talsmanns åpenbare glede over å få muligheten til å rette opp noen av feilene fra i fjor høst – men bare noen.

Partiet fremmer i dag et forslag hvor de ber Regjeringen komme tilbake i neste års budsjett med et forslag om å innlemme treforedlingsindustrien i kvotehandelsystemet. Det ligger på bordet i dag et konkret forslag fra Arbeiderpartiet om at dette gjøres fra 1. juli i år.

Det jeg lurer på, er hvorfor Fremskrittspartiet ikke kan støtte dette forslaget, for det er ganske åpenbart at denne regjeringen ikke har tenkt å følge opp en slik anmodning. Når Fremskrittspartiet har funnet 15 milliarder kr til å rive landets bomstasjoner, pluss noen milliarder til å redusere bensinavgiften, kan jo ikke årsaken til at de ikke kan støtte forslaget, være at de ikke har funnet inndekning for de 30 mill. kr det koster å fjerne CO₂-avgiften i år.

Siv Jensen (FrP) [09:34:35]: Det kunne vært fristende å rette det skytset tilbake mot Arbeiderpartiet. Det er fremmet mange forslag i innstillingen både av Fremskrittspartiet og andre, så man kan være fristet til å spørre Arbeiderpartiet om hvorfor de ikke støtter. Hvorfor i all verden støtter ikke Arbeiderpartiet eksempelvis forslaget om å sanere bompengene, som ville ha vært en håndsrekning til bedriftene rundt omkring i landet, eller til helt vanlige hardtarbeidende arbeidsfolk? Det har jeg ikke fått en eneste god begrunnelse for.

Når det gjelder treforedlingsindustrien, oppfatter jeg at finanskomiteen, på tvers av alle partiene, gjennom innstillingen har søkt å bidra til å finne en løsning som over tid vil være tilfredsstillende for utviklingen i denne næringen.

Jan Tore Sanner (H) [09:35:41]: La meg først si at jeg er glad for at Fremskrittspartiet i forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett aksepterte at vi ikke skulle bruke en krone mer av pensjonsfondet. Det er et godt bidrag for å sikre den positive utviklingen i norsk økonomi. Jeg konstaterer allikevel at Fremskrittspartiet i sine alternative forslag ønsker å bruke langt flere oljepenger.

Ved behandlingen av Pensjonskommisjonen gikk Fremskrittspartiet som eneste parti imot å omdøpe Statens petroleumsfond til pensjonsfondet. Mitt spørsmål til representanten Siv Jensen er: Hvorfor det? Er det fordi at det kanskje er mer ubehagelig å forsyne seg av et pensjonsfond enn å forsyne seg av et petroleumsfond?

Siv Jensen (FrP) [09:36:48]: Det hjelper fryktelig lite å omdøpe Petroleumsfondet til Pensjonsfondet, så lenge man ikke er villig til å ta en reell diskusjon om en fondering av de samme forpliktelsene. Det forsøkte Fremskrittspartiet å spille inn da behandlingen av pensjonsmeldingen foregikk i denne sal. Jeg registrerer at verken Høyre eller andre partier som tidligere har vært veldig opptatt av fondering, ser ut til å mene det samme nå lenger.

For ordens skyld har jeg lyst til å si at det blir veldig hult når Jan Tore Sanner prøver å fremstille det som at det å investere noe mer av vår oljerikdom i Norge, i verdiskaping, i vekst, i nye arbeidsplasser, i konkurransedyktige rammebetingelser, skal være det samme som å sette hus, hjem og jobb i fare.

Jeg minner én gang til om at denne regjeringen har brukt 90 milliarder kr mer enn det handlingsregelen skulle tilsi, men det er selvsagt veldig ansvarlig fordi det er Regjeringen som har foreslått det.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [09:37:58]:Siv Jensen undret seg over at bryggeriarbeiderne ikke jublet over avgiftsletten. Det er ikke noe å undre seg over, for de mister jo jobben på grunn av den avgiftsletten som Fremskrittspartiet har krevd og fått gjennomslag for helt på eget initiativ i budsjettforhandlingene.

Fremskrittspartiet har altså solgt 800 norske arbeidsplasser for lusne 25 mill. kr i avgiftslette. Og det er noe som Siv Jensen ikke kan nekte for, for det sier ledelsen i bryggeriene selv, både i Ringnes, i Hansa Borg og i Coca-Cola, at resultatet av en fjerning av grunnavgiften på PET-flasker vil være en sentralisering og nedlegging av store deler av bryggeristrukturen.

Og når Siv Jensen snakker varmt om hardt arbeidende arbeidsfolk, er det ett spørsmål som det er naturlig å stille, og det er hvorfor det er greit for Fremskrittspartiet, og ikke bare greit, men hvorfor det er på Fremskrittspartiets initiativ at 800 hardt arbeidende arbeidsfolk nå kommer til å få sparken, hvis denne avgiftendringen blir stående.

Siv Jensen (FrP) [09:39:16]: Det er nær sagt fornøyelig å høre Audun Bjørlo Lysbakken fra Sosialistisk Venstreparti nå fremstå som en nyttig idiot for store internasjonale konsern.

Jeg tør minne om at 60 pst. av vann- og mineralvannsprodusenter i Norge var utsatt for en svært konkurransevridende situasjon som følge av denne avgiften. Det at avgiften nå faller bort, bidrar til en grunnleggende forutsetning som næringslivet gjennom mange år har bedt om, like konkurransevilkår. Det får de nå. Da synes jeg at det er spesielt å forsøke å skape et inntrykk av at det at bedrifter slipper å betale en avgift til statskassen, i seg selv skal føre til nedleggelse av arbeidsplasser.

Når Lysbakken henviser til Coca-Cola, har jeg en uttalelse her fra kommunikasjonsdirektøren i Coca-Cola, som rett ut sier at han stiller seg uforstående til at bortfallet av avgiften skal medføre noen oppsigelser.

Presidenten: Presidenten vil mene at ordet «idiot» ikke er en del av det parlamentariske språk, ikke engang «nyttig idiot» er det.

Bjørg Tørresdal (KrF) [09:40:44]:Familien er et «nødvendig grunnleggende element i et fritt samfunn.»

Og:

«Familien er en viktig tradisjons- og kulturbærer, med omsorgs- og oppdragerrollen som sentrale kjennetegn. Familien er viktig for barnas oppvekst og fremtid.»

Dette er sitat fra programmet til Fremskrittspartiet. Men hva blir det så av disse ordene? Blir det bare festtaler? Vi har savnet Fremskrittspartiets støtte til finansiering av samlivskurs og foreldreveiledning, og i dag er Fremskrittspartiet det eneste partiet som ikke vil være med på å utvide pappapermisjonen.

Er det slik at familiepolitikken til Fremskrittspartiet kun handler om matpakker og maksimalpris, ikke om tiltak som koster noen kroner, men som er verd investeringen i selve familien?

Siv Jensen (FrP) [09:41:45]:Jeg er helt enig med representanten Tørresdal i at familien er noe av det aller viktigste vi har i dette samfunnet. Men nettopp derfor er det også viktig at man ikke fratar foreldrene retten til å ta egne beslutninger, retten til å oppdra sine egne barn. Det går vel en grense for hvor mye av barneoppdragelsen som skal skje i offentlig regi.

Når det gjelder forslaget om en utvidelse av pappapermisjonen, mener Fremskrittspartiet at den permisjonsordningen vi har i dag, er ganske god. Det man derimot burde gjøre, er å legge bedre til rette for at både far og mor innenfor eksisterende ordning har større grad av frihet til å velge hvordan man vil ta ut permisjonen. Det kan faktisk være mange gode grunner til at far vil være hjemme i større deler av perioden enn mor, men det må det altså være opp til den enkelte familie å avgjøre. Det må ikke nødvendigvis skje gjennom å utvide ordningen, som allerede er ganske god.

Morten Lund (Sp) [09:43:06]:Da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, hørte vi fra Fremskrittspartiet at det nå trengtes et krafttak for sykehus, for veger og for næringsliv. Det er lite å se til det krafttaket.

For en måned siden måtte Fremskrittspartiet be om unnskyldning på Løvebakken for at de økte skatten til pendlerne med 1 milliard kr i budsjettvedtaket i fjor. De mente ikke det lenger. Dette får vi gjort vedtak om nå.

Permitteringsreglene forlenges også denne gangen med seks måneder, som det ble gjort for seks måneder siden. Dette er uforutsigbarhet for næringslivet.

Grunnavgiften avskaffes med et spontanvedtak, og det kan koste 800 personer arbeidet. Det er grusomt for mange familier.

Uforutsigbarhet, kortsiktighet og upålitelighet blir overskriften over det som Fremskrittspartiet står for. Har dere ikke noen forståelse for næringslivets hovedkrav, om at man vil ha forutsigbarhet, at man vil ha langsiktighet fra Stortinget?

Siv Jensen (FrP) [09:44:25]:Næringslivets hovedkrav i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett er innfridd. Krav 1 fra næringslivet var at permitteringsreglene skulle videreføres, og at man skulle finne en mer varig permanent ordning. Det er innfridd. Krav 2 var at man ønsket en opphevelse av loven som gjaldt en innskjerping når det gjelder sykelønnskostnader for bedriftene. Det er også innfridd. Så at næringslivet har blitt hørt i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, må det ikke være noen tvil om.

Nå er det heller ikke slik at grunnavgiften blir fjernet gjennom et spontanvedtak. Dette har finanskomiteen diskutert ved flere anledninger. Sist vi var i ferd med å fatte vedtak om dette, bad en samlet næring om tid til å tilpasse seg. Det har de fått. Det har gått et år siden sist komiteen drøftet dette. Nå kan man vel ikke akkurat kalle det et «spontanvedtak».

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A) [09:45:47]: Jeg skal få lov å starte med å ta opp de forslag som Arbeiderpartiet alene eller sammen med andre fremmer i denne innstillingen.

Norsk økonomi er inne i en periode med god vekst. Svært lav prisstigning, bl.a. som følge av økt import fra lavkostland som Kina, har bidratt til at renten er på et uvanlig lavt nivå. Lav rente stimulerer husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester. I tillegg har en økning i oljeinvesteringene og relativt sterk vekst i internasjonal økonomi gitt vekstimpulser til fastlandsøkonomien. Dette er selvfølgelig godt nytt for mange.

Selv om utviklingen i norsk økonomi er god, klarer ikke Regjeringen å få ned arbeidsledigheten. Regjeringen har måttet øke sitt anslag over arbeidsledigheten fra 4,1 pst. i statsbudsjettet for i år, som ble behandlet sist høst, til 4,3 pst. nå i revidert. Fortsatt er det ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser over 100 000 mennesker som ønsker seg arbeid, men ikke får det.

Arbeiderpartiet frykter at den høye arbeidsledigheten er i ferd med å bite seg fast. Stadig flere støtes varig ut av arbeidsmarkedet. I en slik situasjon skulle man tro at Regjeringen ville ta et krafttak for å snu denne utviklingen. Men det skjer ikke. Knapt noen gang har det vært så få tiltaksplasser i forhold til antall ledige som det er nå.

Regjeringen fortsetter sin svake arbeidsmarkedspolitikk og sin passive næringspolitikk. Det er ingen utstrakt hånd til de ledige. Kun etter press fra opposisjonen kom det inn 500 tiltaksplasser for yrkeshemmede i revidert.

Nå er det for så vidt ikke spesielt overraskende at Fremskrittspartiet ikke har prioritert tiltak for å hjelpe folk ut av ledighet. Tvert imot er avtalen som Fremskrittspartiet har inngått, en trussel for flere hundre arbeidsplasser i bryggerinæringen, ved at grunnavgiften på såkalte PET-flasker fjernes.

Arbeiderpartiet går imot å fjerne denne avgiften. Det er dårlig miljøpolitikk, og det truer mange arbeidsplasser i bryggerinæringen. Sist Regjeringen prøvde seg med dette forslaget, fikk Arbeiderpartiet stoppet det. Men nå bidrar altså Fremskrittspartiet til at avgiften fjernes. Siv Jensen har hevdet at dette gjør Norge mer moderne. Jeg undres over hva som er moderne ved å ta arbeidsplasser fra bryggeriarbeidere og sende dem ut i ledighetskøen, som komiteens leder tydeligvis hadde problemer med å forsvare og derfor måtte ty til det jeg vil kalle stygge karakteristikker av kollegaer. Jeg antar at komiteens leder finner en passende anledning i løpet av dagens debatt til å beklage den form for karakteristikker av kollegaer.

Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2005 innebar en offensiv satsing på nyskaping og på tiltak for å få ledige over i arbeid. Der styrket vi budsjettet for arbeid og næringsutvikling med 3–4 milliarder kr.

Arbeiderpartiet prioriterer arbeid til flere i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett. Vi mener det er behov for flere tiltaksplasser for å få ledige over i jobb. Derfor foreslår vi en økning på 2 300 plasser utover Regjeringens forslag. Av disse er 500 plasser for yrkeshemmede.

Nok en gang foreslo Regjeringen å svekke permitteringsordningen. Det er en ordning som nærmest har blitt en kasteball i alle budsjettbehandlinger. Arbeiderpartiet mener det ikke er forsvarlig å gå tilbake til en permitteringsperiode på 26 uker. Det vil føre til flere oppsigelser og at flere skyves ut av arbeidslivet. Vi er derfor glad for at regjeringspartiene har snudd i dette spørsmålet også, og vi støtter forslaget om at det lages permanente permitteringsregler som tar opp i seg både konjunktur- og sesongsvingninger.

Arbeiderpartiet foreslår også å reversere kutt i arbeidsledighetstrygden som Regjeringen og Fremskrittspartiet har gjennomført.

Arbeiderpartiet ønsker en langt mer aktiv næringspolitikk enn den Regjeringen står for. Vi mener Norge må satse sterkere der vi har naturlige fortrinn. Vi foreslår derfor flere tiltak for å styrke det offentlige virkemiddelapparatet. Verdiskapingsprogram for fiskerinæringen og kulturbasert næringsliv er viktige satsinger. Vi foreslår mer til Innovasjon Norges programmer, og vi vil styrke SIVA og Argentum.

Regjeringen og Fremskrittspartiet har gjennom perioden gitt store skattelettelser til dem som har mest fra før. I statsbudsjettet for i år vedtok imidlertid de samme partiene en betydelig skatteskjerpelse for mange vanlige arbeidsfolk, ved å frata pendlerer kostfradrag og skattefritak for fri kost. Reaksjonene har, ikke uventet, vært sterke. Arbeiderpartiet var imot disse skatteskjerpelsene i høst, og vi er imot dem nå. Derfor foreslår vi at fradragene gjeninnføres. På vegne av de mange pendlerne som ble rammet, er vi glad for at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå velger å snu.

Alle som trenger behandling på sykehus, skal være glad for at Regjeringens budsjettforslag for sykehusene sjelden er blitt vedtatt uten påplussinger. Ved hver budsjettrunde har opposisjonen presset regjeringspartiene til å bevilge mer til sykehusene. Dette har vært helt nødvendig for å unngå kutt i pasientbehandling og stenging av sykehusavdelinger.

I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2005 foreslo vi å bruke 1,5 milliarder kr mer til sykehusene enn det Regjeringen hadde lagt opp til i sitt forslag til statsbudsjett, og 1 milliard kr mer enn det som ble resultatet av budsjettavtalen. Arbeiderpartiet holder fast ved at sykehusene trenger bedre økonomi. Derfor foreslår vi at det bevilges 1 milliard kr mer enn Regjeringens forslag i revidert budsjett. Utviklingen i helseforetakene etter at statsbudsjettet ble vedtatt viser at flere helseforetak sliter med store underskudd. Regjeringens reviderte budsjett var derfor skuffende dårlig for sykehusene. Etter hvert skjønte regjeringspartiene at det var et flertall på Stortinget som ville bevilge mer til sykehusene, og det kom en påplussing i budsjettavtalen.

Jeg innledet med å peke på den positive utviklingen vi har i norsk økonomi, og som helt klart er til glede for mange. Men også i gode tider må det politisk prioritering og styring til om alle skal få del i disse godene.

Regjeringen prater mer enn villig om alt som går bra, men ved avslutning av denne stortingsperioden kan vi slå fast at det borgerlige flertallet har styrt samfunnet i negativ retning på flere områder.

Vi er i ferd med å få et samfunn der stadig flere faller utenfor, et samfunn der forskjellene vokser og antallet fattige øker. Dette forandrer Norge på en måte som vi ikke ønsker. Jeg vil nevne noe som helt klart er et resultat av det borgerlige flertallets politikk, og som hører med i Regjeringens regnskap:

Det er nærmere 100 000 arbeidsledige. Det er nærmere 30 000 flere enn da perioden begynte.

Det er 90 000 flere som satt utenfor det ordinære arbeidsmarked og skjøvet over på trygdeytelser.

I et av verdens aller rikeste land er det blitt 45 000 flere fattige.

Dette skjer samtidig som den rikeste tidelen av befolkningen blir stadig rikere. Det nytter ikke å pynte på dette med en fattigdomspakke. Bildet er klart og tydelig: De rike er blitt enda rikere i løpet av de siste fire årene, og det er blitt flere fattige.

Med i regnskapet hører også situasjonen i kommunene, der kutt i skole og eldreomsorg tvinges fram gjennom en altfor stram kommuneøkonomi.

I Norge har vi muligheten til å gjøre noe med dette. Vi har mulighet til en annen fordeling og til utjevning i stedet for økte forskjeller. Regjeringen har ikke villet utjevne, men har i stedet prioritert skattelettelser som har gjort de rikeste enda rikere. De fattigste har fått Bondeviks fattigdomspakke, som i virkeligheten var å ta fra de nest fattigste og gi til de fattigste. Kutt i ledighetstrygd, kutt i uførestønad og innstramming i sykelønn er eksempler på det.

Dette er sider ved samfunnsutviklingen i Norge som Arbeiderpartiet er sterkt uenig i, en utvikling som ikke må få fortsette.

Derfor trenger vi et nytt flertall, som vil fordele bedre og utjevne forskjeller, ikke forsterke dem. Til høsten kan velgerne gjøre noe med det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) [09:55:09]: Det som det er grunn til å merke seg, og som jeg synes er ganske oppsiktsvekkende i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, er at de tre partiene i det sosialistiske alternativet ikke har klart å bli enige om en felles holdning til revidert nasjonalbudsjett. Snarere tvert imot ser vi at de tre partiene spriker i absolutt alle himmelretninger. Senterpartiet vil ha høyere alkoholavgifter og høyere sukkeravgifter og vil bruke 800 mill. kr mer av pensjonsfondet. SV vil ha høyere matmoms og kutte i friskolene. Arbeiderpartiet vil ha høyere formuesskatt.

Gir det ikke representanten Hill-Marta Solberg grunn til bekymring at man ikke engang i opposisjon klarer å sy seg sammen? Det er da ingen ting som må være enklere enn for tre partier som befinner seg i opposisjon, å klare å skape en felles front. I stedet ser vi at de tre partiene spriker i alle himmelretninger. Mitt spørsmål er om ikke det gir grunn til bekymring for dem som har ambisjon om å skape en sosialistisk flertallsregjering.

Hill-Marta Solberg (A) [09:56:34]: Det er nesten fristende å si at på seg selv kjenner man andre. Er det noe jeg må si jeg ser fram til med litt spenning, så er det det tidspunktet da jeg skal få se at Høyre og Fremskrittspartiet, som partnere, syr seg sammen i budsjettet.

Faktum er at den sittende regjering går til valg på støtte fra Fremskrittspartiet. Tidligere i replikkordskiftet har representanten Sanner nettopp fremhevet de svære forskjellene som er mellom de partienes økonomiske politikk. Da er det ganske påfallende at representanten Sanner finner det på sin plass å spørre om Arbeiderpartiet bekymrer seg over at SV og Senterpartiet har ulike standpunkter på noen områder. Det har de, det er tre forskjellige partier. Men vi har forpliktet oss på at hvis velgerne gir oss flertall, skal vi sette oss sammen og sammen komme fram til et grunnlag å regjere på. Da vil det være et flertall som ikke trenger å lene seg på Fremskrittspartiet i Stortinget.

Gjermund Hagesæter (FrP) [09:57:59]: Som kjent var Arbeidarpartiet regjeringspartia sin forlikspartnar når det galdt skattereforma. I korte trekk kan ein seie at skattereforma gjekk inn for at ein skulle innføre utbytteskatt på den eine sida, og så skulle ein redusere formuesskatt og personskatt på den andre sida.

Mange har vore spente på om Arbeidarpartiet verkeleg ville følgje opp den delen av skattereforma som gjekk på å redusere skattar. Det trur eg ein har fått eit godt og klart svar på no, i og med at Arbeidarpartiet også i samband med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett, har gått inn for å auke formuesskatten på arbeidande kapital. Det medfører sjølvsagt at det blir endå vanskelegare å eige bedrifter frå Noreg, og det blir billegare å eige frå utlandet.

Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Kan Arbeidarpartiet no bekrefte at ein ikkje aktar å redusere skattane slik som skattereforma gjekk ut på, og at ein tvert imot ønskjer å skjerpe formuesskatten og personskatten, tilbake igjen til 2004-nivå?

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Hill-Marta Solberg (A) [09:59:30]: Jeg opplever til stadighet at i skattespørsmål vet ikke de borgerlige partiene helt hvilken fot de skal stå på når de skal angripe Arbeiderpartiet. Enkelte ganger er angrepspunktet at Arbeiderpartiet er et skatteøkningsparti. I andre sammenhenger, når Arbeiderpartiet påpeker de store skattelettelsene som er innfridd i de periodene som har gått, passer regjeringspartiene og Fremskrittspartiet på å nevne at Arbeiderpartiet har stemt for en god del av dem. Ja, det siste er riktig. En god del av de skattelettelsene som er gitt til næringslivet, bl.a. ved å fjerne investeringsavgiften, har Arbeiderpartiet stemt for. Det bildet som representanten Hagesæter ynder å framstille av Arbeiderpartiet i skattespørsmål, er altså litt mer nyansert enn som så.

Arbeiderpartiet står ved at vi har inngått en enighet om en omlegging av næringsbeskatningen. Vi mener at det for det første er riktig at utbytteskatt igjen blir innført. Det var en stor tabbe da Regjeringen fjernet utbytteskatten straks de kom i regjering. Vi er også glad for at det gir muligheten til å fjerne en uthult delingsmodell.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:00:57]: I denne stortingsperioden har me auka minstefrådraget med 17 100 kr. I tillegg er prosentsatsen auka frå 22 pst. til 31 pst. for at minstefrådraget òg verkeleg skal treffa dei med lågast inntekt. Dette har kosta 6,5 milliardar kr.

Vidare er bustadskatten, altså fordelsskattlegginga av eigen bustad, fjerna. Det har kosta 2,5 milliardar kr. Arbeidsgjevaravgifta for arbeidstakarar over 62 år er redusert. Det har kosta 700 mill. kr. Avskrivingssatsane er auka, og investeringsavgifta er fjerna.

Så seier representanten Solberg at me har prioritert skattelette til dei rikaste. Mitt spørsmål er då: Kva for skatte- og avgiftslette av det som eg her nemnde, er det representanten Solberg kallar skattelette til dei rikaste?

Hill-Marta Solberg (A) [10:02:08]: Denne replikken fikk meg til å undres på om representanten Sørfonn har fått med seg helheten i de skattelettelsene som er gitt. Det er helt riktig at det er en økning i minstefradraget, og det er også Arbeiderpartiet enig i. Det har vi stemt for. Men kjenner ikke representanten Sørfonn til at resultatet av skattepolitikken som er gjennomført den siste perioden, bl.a. innebærer at hvis man har en inntekt på 3 mill. kr, så har man fått 100 000 kr i skattelettelse? Det synes jeg er et glitrende eksempel på store skattelettelser til de rike. Har man 3 mill. kr i inntekt, har man fått en hel minstepensjon i skattelettelse.

Så synes jeg også det er verdt å trekke fram at Arbeiderpartiet har vært grundig uenig i det Kristelig Folkeparti, sammen med de andre regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, gjorde da de fjernet særfradraget for høye sykdomsutgifter, og da de før jul fjernet pendlerfradraget, som de måtte krype til korset nå i vår for å innføre igjen. Dette er ordninger som rammer vanlige folk, og det har Arbeiderpartiet vært sterkt uenig i.

Jan Tore Sanner (H) [10:03:25]: Representanten Hill-Marta Solberg sier bare halve sannheten når hun snakker om de store skattelettelsene. For sannheten er at med Arbeiderpartiets skatteopplegg ville de aller rikeste fått nøyaktig like store skattelettelser, fordi Arbeiderpartiet gjennom å fjerne delingsmodellen sørger for at de med de aller høyeste inntektene kan omgjøre sin inntekt til kapitalinntekt, og dermed vil de få nøyaktig like stor skattelettelse.

De skattelettelsene som vi har gitt, har gått til boligeiere ved at de ikke lenger betaler boligskatt, til næringslivet ved at vi trygger arbeidsplassene, og faktisk til vanlige lønnsmottakere.

Når jeg tegnet meg til en ny replikk, er det fordi Hill-Marta Solberg, når jeg konfronterer henne med den store spriken blant de tre partiene i det sosialistiske alternativet, svarer med å si at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet også er uenige. Ja, det er vi. Men vi har funnet felles løsninger. I tre av fire statsbudsjett har vi blitt enige med Fremskrittspartiet. I revidert nasjonalbudsjett kom vi frem til en avtale, mens Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ikke engang i opposisjon klarer å bli enige om et felles alternativ til revidert nasjonalbudsjett, men snarere tvert imot spriker i alle retninger. Det burde gi grunn til bekymring for fru Solberg.

Hill-Marta Solberg (A) [10:04:50]: Det er jo en viss mulighet for at representanten Sanner og partiet Høyre kan befinne seg i opposisjon etter valget – en viss mulighet for det. Jeg gadd se om Høyre da vil lage budsjettene sine sammen med Kristelig Folkeparti, med Venstre og med Fremskrittspartiet. Hvorfor i all verden skulle Høyre gjøre det? Hvorfor skulle Høyre i opposisjon viske ut politikken sin? Jeg antar at den dagen Jan Tore Sanner er tilbake i opposisjon, vil han bruke anledningen til å finslipe sin partiprofil.

Siv Jensen (FrP) [10:05:38]: Jeg registrerer at Hill-Marta Solberg ikke svarer på enkelte av de replikkene hun får. Jeg skal gjenta spørsmålet fra Gjermund Hagesæter, slik at hun får anledning til å svare på det: Vil Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av kommende statsbudsjett fremme forslag om å øke beskatningen av norsk næringsliv, eller øke beskatningen av vanlige mennesker, slik hennes partileder Jens Stoltenberg gang på gang har hevdet i offentlige debatter?

Vi ser det i innstillingen til revidert, hvor Arbeiderpartiet går inn for å øke beskatningen av arbeidende kapital, som selvsagt vil ramme norsk næringsliv og gjøre det mer attraktivt å lokalisere seg utenfor Norge. Det synes jeg er et spørsmål som det er viktig å få svar på fra Arbeiderpartiet, som tross alt tar mål av seg til å sitte i regjering, hvis de får flertall etter valget.

Hill-Marta Solberg (A) [10:06:50]: Arbeiderpartiet har aldri på noe tidspunkt lagt skjul på følgende: Vi er ikke for å fjerne formuesskatten. Det har vi aldri lagt skjul på. Det er vår politikk. Vi mener at formuesskatten er en skatt som omfordeler, og som derfor er riktig, og som er med på å lage en progressiv profil i vårt skattesystem.

Vi er også veldig for en utbytteskatt. Det har Arbeiderpartiet heller aldri lagt skjul på. Vi fikk innført en utbytteskatt, så fikk regjeringspartiene, sammen med Fremskrittspartiet, fjernet den, for nå å skryte av at de igjen reduserer avstanden mellom skatt på arbeid og skatt på kapital. Ja, det er flott, det. Arbeiderpartiet er for at vi har en utbytteskatt, og det har vi også gitt uttrykk for ved hver eneste anledning.

Siv Jensen (FrP) [10:07:38]: (fra salen): President! Til en åpenbar misforståelse!

Presidenten: Det gis ikke anledning til å ta ordet til åpenbare misforståelser i et replikkordskifte. Slik er det bare.

Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H) [10:08:05]: «Norske bedrifter» er de «mest optimistiske i Europa.» «Hver femte norske arbeidsgiver regner med å ansette flere folk de neste tre månedene.» Dette meldte Dagsavisen for få dager siden. Samme dag meldte NRK at antallet husholdninger med betalingsproblemer er halvert siden 2003.

Disse to nyhetsglimtene forteller at fire år med ansvarlig finanspolitikk, som har bidratt til lav rente og et gradvis lavere skattenivå for bedrifter og for familiene, har skapt optimisme i næringslivet og trygghet for hus, hjem og jobb.

Da vi overtok i 2001 var arbeidsledigheten på vei opp, og Norge på vei inn i en nedgangskonjunktur. Mange bedrifter slet på grunn av svekket konkurranseevne, et høyt rentenivå og altfor høye skatter. Den 5. april 2001 skrev Dagens Næringsliv:

«Varsellampene blinker i tusenvis av norske bedrifter. Børsfall, rekordmange konkurser og kapitaltørke skremmer og gir gryende pessimisme.»

Dette skapte usikkerhet og bekymring. Mange familier var urolige i forhold til personlig økonomi og arbeidsplassen.

I dag er pessimisme snudd til optimisme, nedgang til oppgang. Rekordlav rente, moderate lønnsoppgjør og lavere skatter har bidratt til tryggere arbeidsplasser, romsligere økonomi for den enkelte og en sterk vekst i antall nyetableringer.

Hele 28 000 nye bedrifter så dagens lys i fjor. Det var ny rekord. I 2005 ser det ut til at enda flere nye bedrifter blir etablert, og vi slår rekorden fra i fjor. For første gang siden 1998 ser det ut til at sysselsettingen i industrien vil øke. Dagens Næringsliv meldte tidligere i uken at «den tradisjonelle vareeksporten øker nå mer enn importen». I slutten av mai meldte Aftenposten: «Knalltall fra bedrifts-Norge.» Landet rundt forteller små og store bedrifter om vekst og fremgang. I Oslo og Akershus er det hele 16 000 ledige stillinger. I Aftenposten kunne vi sist onsdag lese: «Nå går studenter rett ut i jobb.»

Dette er viktig, for trygge arbeidsplasser er selve grunnlaget i velferdssamfunnet vårt. Vekst gir mer å fordele, og arbeid er nøkkelen til velferd for den enkelte av oss.

Etter fire år med vår regjering har en helt vanlig norsk familie der mor og far er lærere, som eier et lite hus og har 1,5 millioner kr i gjeld, bedret sin økonomi med hele 70 000 kr. De betaler 2–3 pst. rente på lånet sitt. De betaler ikke lenger skatt på boligen. De betaler ikke lenger toppskatt. Barna har fått lengre skoledag og mer kunnskap i skolen.

Selvsagt er det uløste oppgaver. Arbeidsledigheten skal videre ned. Flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, skal inn i arbeidslivet. Kunnskapsløftet i skolen skal gjennomføres. Valgfriheten må bli større, og velferden skal styrkes. Men pilene peker i riktig retning. Da er utfordringen å sikre at fremgangen får fortsette. Vi trenger ingen eksperimenter. Tyskland og Sverige har forsøkt det rød-grønne eksperimentet. Nå snur velgerne ryggen til dette. I Tyskland er ledigheten på sitt høyeste nivå siden 1930-tallet. I Sverige er ledigheten høyere i år enn det den var i fjor. I begge land søker velgerne seg nå bort fra det rød-grønne og inn mot sentrum-høyre.

I Norge krever partiene i det sosialistiske alternativet ny kurs – ny kurs, president? Har ikke Arbeiderpartiet fått med seg at ledigheten går ned, at sysselsettingen går opp, at velferden og skolen styrkes, og at folk gleder seg over lav rente og lavere skatter?

På hvilke områder er det Arbeiderpartiet ønsker ny kurs? Er det renten Arbeiderpartiet vil ha opp? Er det skattene Arbeiderpartiet vil ha opp? Er det Kunnskapsløftet i skolen som skal byttes ut med matløftet i skolen?

Det er grunn til å merke seg at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet spriker i alle retninger i innstillingen til revidert. Senterpartiet vil ha høyere alkoholavgifter, høyere sukkeravgifter, og de vil bruke 800 mill. kr mer av pensjonsfondet. Sosialistisk Venstreparti vil ha høyere matmoms. De kutter i Forsvaret og i støtten til friskolene. Arbeiderpartiet vil ha høyere formuesskatt.

Det er ganske oppsiktsvekkende at de tre opposisjonspartiene ikke har brukt revidert nasjonalbudsjett til å vise at de kan bli enige seg imellom. Det må da være den letteste sak i verden å bli enige når man sitter i opposisjon. De sosialistiske partiene velger i stedet å fremstå som en tåkedott, med mange ord og utydelig svar. Noe kan vi imidlertid lese ut av innstillingen. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil øke de offentlige utgiftene, og det skal salderes med høyere skatter og avgifter og økt oljepengebruk. En slik politikk vil gi høyere rente, en sterkere krone og dårligere rammevilkår for bedriftene. Ja, dette er en ny kurs, en kurs som vil være ødeleggende for bedriftene, og skape utrygghet for hus, hjem og jobb.

Det står politisk strid om Regjeringens kurs. Fortsatt er det partier som tror at vi kan bevilge oss til en bedre fremtid, som ikke ser sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Fortsatt er det de som mener at vi bare kan forsyne oss av vår felles formue som skal sikre morgendagens pensjoner og fremtidens generasjoner. På disse områdene er Regjeringen kompromissløs. Verdiene må skapes før de kan fordeles. Vi gambler ikke med rammebetingelsene for næringslivet, som er selve fundamentet for vår velferd. Vi tar ansvar for dem som kommer etter oss.

Revidert nasjonalbudsjett vil sikre at den positive utviklingen i norsk økonomi får fortsette. Det viktigste er at Regjeringen legger opp til å bruke 1 milliard kr mindre enn det som ble vedtatt i budsjettet for 2005. Det er viktig av to grunner. For det første viser det Regjeringens ansvarlige linje, med vekt på at finanspolitikken ikke skal øke presset på renten og kronekursen, og en vilje til å nærme seg handlingsregelens mål for bruk av oljeinntektene raskere enn forutsatt. For det andre viser det Regjeringens vektlegging av generasjonsansvaret. Vi legger nå én ekstra milliard til side – til glede for morgendagens pensjonister og fremtidens generasjoner.

Høyre er selvsagt også glad for at Regjeringen fant rom for økt satsing på helse og næringspolitikk, og ikke minst at det legges opp til en ytterligere satsing på Kunnskapsløftet.

De aller fleste spådde at i år ville det bli såkalt slalåmkjøring under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Jeg er glad for enigheten med Fremskrittspartiet. Vi sikret hovedtrekkene i Regjeringens forslag. Vi bruker ikke én krone ekstra fra pensjonsfondet, og vi klarte å skape rom for bl.a. økt satsing på helse og skattefradrag for pendlerne.

Når vi lyktes, skyldes det at både regjeringspartiene og Fremskrittspartiet viste respekt for hverandres prioriteringer og smertegrenser. Vi har fått en avtale som skaper stabilitet gjennom 2005, og som bidrar til å sikre den positive utviklingen i norsk økonomi.

Det er et interessant paradoks at parallelt med debatten om behovet for flertallsregjeringer har vi fått på plass det ene budsjettforliket etter det andre. Etter stortingsvalget i 2001 var det mange som spådde kaos og rot. I dag vet alle bedre. Regjeringen har vist lederskap og styringsevne gjennom en vanskelig tid. I Stortinget har vi funnet gode løsninger i samarbeid med flere partier. Det er stabilitet og forutsigbarhet som har preget denne stortingsperioden, og man skal langt tilbake i tid for å finne en periode som har vært preget av mindre dramatikk enn denne.

Flertalls- og mindretallsregjeringer har selvsagt både fordeler og ulemper. Men ved dette valget er det det røde flertallsalternativet som representerer eksperimentet. Blir det sosialistisk flertall, må alle løsninger i så fall finnes til venstre for et radikalisert arbeiderparti. I denne perioden har vi skapt nasjonale forlik om pensjon, skatt og utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har også tidligere mindretallsregjeringer gjort. Det skaper stabilitet. En rød flertallsregjering vil medføre et brudd med den forutsigbarhet som har preget mange viktige politikkområder.

I debatten om skattereformen på tirsdag fikk vi et lite innblikk i hva vi kan vente oss dersom det sosialistiske alternativet vinner valget. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har tidligere fremmet forslag om en egen utredning av bolig- og eiendomsskatt. I debatten varslet Arbeiderpartiets skattepolitiske talsmann, Tore Nordtun, at formålet er høyere eiendomsskatt. Nordtun etterlyste et skikkelig takstsystem. Når Arbeiderpartiet snakker om et skikkelig takstsystem, bør folk passe på lommeboken sin.

Nordtun sa videre at «skatt på eiendom er noe som den øvrige – jeg holdt på å si – verden har fått mye bedre grep på». Klarere kan det ikke sies. Arbeiderpartiet vil åpenbart gjøre det samme nasjonalt som Arbeiderpartiet gjør lokalt, nemlig å innføre eiendomsskatt. Mens Høyre vil gi folk trygghet for hus, hjem og jobb, vil Arbeiderpartiet gjøre hus og eiendom til den nye melkekua for staten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [10:18:24]: Det var litt av en skryteliste. Jeg synes Jan Tore Sanner som finanspolitisk talsmann for Høyre kunne sagt litt om oljepriser og gasspriser og hvordan det har utviklet seg for Norge – og også andre utenforliggende forhold. Men la gå – økonomien i Norge går bra.

Sanner snakket om at trygge arbeidsplasser er grunnlaget. Jeg er fullstendig enig med ham i det. Men så begynte oppramsingen, og da må jeg spørre: Er det en ny god kurs at antall uføretrygdede i Norge har økt med nesten 30 000 fra 2001 til 2004? Er det en ny god kurs at antallet på attføring fra 2001 til 2004 har økt med 29 898 – hvis man skal ha det eksakt? Sånn kan en gå gjennom punkt etter punkt. Det er en formidabel utstøting som skjer i samfunnet. Dette er jo kjent Høyre-politikk: sorteringer. Arbeiderpartiet og venstresiden vil ha en politikk som fordeler på en rettferdig og god måte, at alle føler sin verdi i samfunnet. Og verdien i Sanners innlegg var borte – menneskeverdet.

Jan Tore Sanner (H) [10:19:53]: Det siste oppfatter jeg som store ord fra en presset politiker. Når representanten Nordtun ikke benyttet replikken sin til å svare på noen av mine angrep, men isteden begynner å snakke om menneskeverd, tror jeg kanskje vi skal roe oss litt ned.

Men jeg skal ta tak i det Nordtun stilte spørsmål om, nemlig utstøting på grunn av uføretrygd og attføring. Jeg pekte på i mitt innlegg at det er et problem. Det er en utfordring at vi har altfor mange som står utenfor arbeidsmarkedet. Det var en utvikling som startet da Stoltenberg-regjeringen styrte Norge. Da økte også antall uføretrygdede og folk på attføring. Jeg registrerte ikke at Arbeiderpartiet iverksatte noen tiltak for å få den situasjonen under kontroll. Det har vi derimot gjort, både ved at vi nå har lagt om ordningen for uføretrygd for å flere raskere tilbake i arbeid, og ved at det nå iverksettes forsøk med at man kan bruke uføretrygden som et lønnstilskudd i en periode for å komme tilbake til arbeidsmarkedet. Jeg tror at den politikken virker, og vår ambisjon er å bygge ned barrierene for dem som er støtt ut av arbeidsmarkedet, og å få flere tilbake i arbeidslivet.

Siv Jensen (FrP) [10:21:26]: Høyre har tradisjonelt, i hvert fall i opposisjon, vært veldig opptatt av å redusere en del avgifter. I innstillingen har Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet slått seg sammen om å foreslå en gjennomgang av både miljø-, energi- og helserelaterte særavgifter. Vi har også bedt om å få et forslag til et nytt engangsavgiftssystem for bil, hvor miljø- og sikkerhetsegenskaper skal utgjøre en sentral del av grunnlaget for avgiftsberegningen. Ingen av disse forslagene har Høyre funnet grunn til å slutte seg til.

Mitt spørsmål til Jan Tore Sanner blir: I Høyres program kan man lese at Høyre er veldig opptatt av disse spørsmålene og har til hensikt å prøve å gjøre noe med dem i neste stortingsperiode, som det står. Hvorfor vil ikke Høyre da være med på å legge premissene for det, slik at vi kunne fått denne gjennomgangen til behandlingen av statsbudsjettet for 2006?

Jan Tore Sanner (H) [10:22:27]:La meg da bare innledningsvis minne representanten Siv Jensen om at regjeringspartiene i samarbeid med Fremskrittspartiet har fjernet investeringsavgiften, redusert elavgiften, fjernet flyseteavgiften og senket alkoholavgiften. Vi har med andre ord startet arbeidet med å redusere avgiftsnivået i Norge i tillegg til å redusere skattenivået i Norge.

Vi trenger ingen ny offentlig utredning for å redusere avgiftsnivået ytterligere. Jeg kan rett og slett ikke skjønne hvorfor det er behov for nye utredninger for å se på dette. Hvis man ønsker å prioritere lavere avgifter, ja, så er det jo bare å gjøre det. Og vi har som sagt redusert en rekke skatter og avgifter, men vi tar det i riktig rekkefølge, og i denne perioden har vi ment at det har vært riktig å prioritere lavere skatt for næringslivet, fjerne boligskatten og redusere skatten på inntekt. Men jeg er helt enig i at vi også må få ned bilavgiftene i løpet av neste periode.

Heidi Grande Røys (SV) [10:23:50]: Ja, vi i SV vil auke dei offentlege utgiftene, for det er mange som framleis ikkje har tryggleik for hus, heim og jobb. I yrka innanfor helse, pleie og omsorg er det framleis ein vekst i arbeidsløysa. Veksten er kraftigast blant dei som har bakgrunn frå yrkesgruppa omsorgsarbeidarar og hjelpepleiarar.

Det manglar ikkje akkurat på oppgåver i samfunnet for å få desse menneska i arbeid. Her er det masse ledige arbeidsplasser, her er det masse ledig kapasitet, det handlar om korleis ein prioriterer. Regjeringa prioriterer å auke privat vekst to og ein halv gong så mykje som den offentlege sektor. Då vert det arbeidsløyse i offentleg sektor. Vi skal altså bruke to og ein halv gong så mykje på privat velferd, pengar vi ifølgje dagens VG skal bruke på reise, bilar, dyrare mat og alkohol. Er det den ambisjonen denne regjeringa har for neste periode òg, at det er veldig greitt å bruke pengar på – eg heldt på å seie – tant og fjas, mens dei som skal stelle våre sjuke og gamle, skal gå arbeidsledige?

Jan Tore Sanner (H) [10:25:12]: Jeg vet ikke helt hvordan representanten Grande Røys bruker pengene sine – det er mulig de går til tant og fjas. Jeg for min del bruker min personlige økonomi til å skape trygghet for meg og min familie.

Det er også en viktig del av velferden. Når vi senker skattene, gir vi folk romsligere privatøkonomi. Det skaper trygghet, og det skaper velferd. Vi er nå inne på kanskje et av de viktigste skillene i norsk politikk, for mens Høyre er veldig opptatt av at det er en sammenheng mellom at vi må skape verdiene før vi kan bruke dem, at det er en sammenheng mellom verdiskaping og velferd, så snakker Sosialistisk Venstreparti bare om å dele.

Men sannheten er at hvis man øker skattene for næringslivet, så skatter man arbeidsplassene ut av landet, det blir færre arbeidsplasser, det blir mindre verdiskaping, det blir mindre til velferd og mindre å fordele. Det er denne sammenhengen som gjør at Sosialistisk Venstreparti vil være en fare for velferden og tryggheten i samfunnet over tid, mens vi er opptatt av at vi må skape verdiene før vi deler dem.

Morten Lund (Sp) [10:26:27]:Jeg har et spørsmål til Høyre om veginvesteringer. Senterpartiet foreslår i revidert budsjett at det opprettes en egen låneordning med rentekompensasjon for fylkesveganlegg. Det trengs et krafttak. Omtrent 20 pst. av fylkesvegene mangler fast dekke, og nesten halvparten tåler ikke ti tonns akseltrykk. En ny rapport fra Vegvesenet sier at det koster 11 milliarder kr å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Det er fylkeskommunenes ansvar, men de har ikke penger.

Det konstaterte man også når det gjaldt kommunenes ansvar for skolebyggene og for kirkene, og så ble en låneordning, nøyaktig lik den som vi nå foreslår, opprettet for skolen, og for Kirken etter hvert. Det skal brukes 15 milliarder gjennom den ordningen i løpet av åtte år, det er stor etterspørsel, og Regjeringen øker bevilgningen til den låneordningen også i revidert budsjett.

Spørsmålet mitt er: Ut fra at næringslivet og også mange Høyre-ordførere er veldig opptatt av at det skjer mye mer med hensyn til fylkesvegene, når vil Høyre gå inn for en slik ordning som Senterpartiet nå foreslår?

Jan Tore Sanner (H) [10:28:04]: Det kommer Høyre aldri til å gjøre, fordi det er et dårlig forslag. Det blir ikke mer penger til vei bare ved at vi oppretter nye låneordninger. Det er et spørsmål om vilje til å prioritere, og vi ser at Høyre i regjering prioriterer mer til vei enn det Senterpartiet gjorde da de var i regjering. Det må representanten Morten Lund merke seg – at det er mer penger til vei i dag enn da Senterpartiet satt i regjering. Det er rett og slett et spørsmål om å prioritere, og det er et spørsmål om sammenhengen i politikken. Det hjelper svært lite at Senterpartiet i opposisjon vil ha mer penger til vei, når partiet samtidig går inn for å øke skatte- og avgiftsnivået for næringslivet. Det hjelper veldig lite at Senterpartiet går inn for mer penger til vei, når Senterpartiet vil bruke 800 mill. kr mer fra pensjonsfondet og vi vet at økonomene sier at konsekvensene av den politikken som de sosialistiske partiene vil føre, vil gi oss en sterkere krone og et høyere rentenivå. Det er definitivt ikke det næringslivet ber om.

Ranveig Frøiland (A) [10:29:09]:Eg synest det er raust når Jan Tore Sanner seier at dei har lagt til side 1 milliard kr, når ein over tre år har brukt 90 milliardar kr. Det heiter vel då at ein har brukt 1 milliard kr mindre.

Kva vil Arbeidarpartiet gjera annleis, spør Jan Tore Sanner. Vi vil skapa verdiane, og det er bra at alle ting økonomisk går oppover, men då må det vera tryggleik for dei som er arbeidsledige. Då må vi bruka pengane til fordeling, til å gje fleire arbeid, og då må ein ikkje redusera på utbetalinga til dei som er arbeidsledige, for å gjera dei utrygge. Vi vil ha ei betre fordeling. Vi vil ha fleire uføre i arbeid. Vi vil ha færre fattige. Det er òg ein tryggleik. Det er viktig at dei som har minst, òg får tryggleik i samfunnet. Det er det Arbeidarpartiet vil gjera annleis enn den regjeringa som sit no. Og så vil vi ikkje ha skatteskjerpingar for pendlarane, for vanlege folk. Det er jo det Høgre legg opp til.

Jan Tore Sanner (H) [10:30:42]: Det underlige er jo at Arbeiderpartiet ønsker ny kurs når man ser at politikken vår virker.

La oss gå litt tilbake i tid. Det var Gro Harlem Brundtland som styrte Norge fra 1986 til 1993. I 1993 var det 180 000 arbeidsledige i Norge, og Gro Harlem Brundtland skyldte fortsatt på Kåre Willoch. Da hadde hun styrt Norge i syv år. Denne gangen har vi fått en såkalt myk landing i nedgangskonjunktur. Aldri har nedgangen vært kortere, aldri har vi klart å få veksten opp raskere. Vi ser at bare i Oslo og Akershus er det 16 000 ledige stillinger. Vi ser at for første gang siden 1998 øker antall industrisysselsatte i Norge. Og så snakker Arbeiderpartiet om ny kurs. Da må vi jo spørre: Hva er denne nye kursen? Jeg registrerer at Arbeiderpartiet i likhet med oss vil ha flere uføretrygdede inn i arbeidslivet. Ja, det er vi enige om, men det er da ikke ny kurs. Det må i tilfelle være på virkemidlene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Djupedal (SV) [10:32:04]: Etter å ha hørt den panegyriske hyllesten av Regjeringens politikk er det i grunnen merkelig at ikke flere enn 15 20 pst. synes at denne regjeringen er så genial. Jeg har faktisk i min tid ikke hørt maken til villedende markedsføring fra Stortingets talerstol. Jeg tror det finnes en lov som heter forbrukerbeskyttelse. Det spørs om ikke denne kanskje hadde kommet til anvendelse.

Men det er riktig at norsk økonomi går godt – heldigvis for det. Norske bedrifter tjener penger, og det er bra. De fleste av oss har bedre råd, og det er også fint. Renten og inflasjonen er lav.

Det de fleste økonomer mener, også økonomer med partibok i Høyre, er at svært lite av de gode økonomiske tidene kan tilskrives Regjeringens politikk. Tvert imot skjer det et omslag i norsk økonomi våren/sommeren 2003, som gjør at siden da har det gått jamt oppover både i Norge og i andre land, og mer bratt oppover i Norge i positiv retning av særlig én årsak, nemlig at vi har høy råvarepris på de varene vi selger internasjonalt. Særlig olje og gass, men også metaller, treforedling, fisk og andre produkter har god pris internasjonalt. I tillegg har vi den litt merkelige situasjonen at vår næringssammensetning er slik at vi importerer en stor del av våre ferdigvarer. De importeres i stor grad fra land som Kina, og da til svært lav pris.

Vi har hatt en historisk kombinasjon som gjør det mulig å ha et høyt privat forbruk samtidig som vi har lav inflasjon og lav rente. Dette nyter vi godt av. Det er jo derfor paradokset framstår som mye sterkere i norsk økonomi enn i mange andre lands økonomi. Og paradokset er at på tross av at norsk økonomi går veldig godt, på tross at vi har det bedre, de fleste av oss, har vi fremdeles en arbeidsledighet på nesten 100 000 mennesker. Vi har 33 000 ungdommer under 25 år uten arbeid. Langtidsledigheten i Norge er fordoblet under den sittende regjering. Vi har kommuner som sliter. Senest forrige dagen fikk vi se en rapport om hvordan vedlikeholdet i norske kommuner er, og det er ikke bare Høyre som skal ta ansvar for dette. Det viser seg at 58 pst. av skolene har en bygningsmessig tilstand som ikke er tilfredsstillende. Det skyldes selvfølgelig ikke at kommunepolitikere ikke ønsker å pusse opp skolene, men det skyldes at det ikke finnes penger til å pusse opp skolene.

Vi merker det i klasserommene, vi merker det i kollektivtrafikken, vi merker det i bemanningen på sykehjemmet, og vi merker det på at vi har mange fattige. Og det er vel ingenting som er mer et paradoks, og som slår hardere, enn at vi har fattigdom i et så rikt land, og at det er mennesker og ungdommer som ikke kan delta på det andre har råd til. Da blir kontrasten veldig vanskelig og veldig tung å bære. Dette er også et av de viktige paradoksene vi ser.

Jeg har registrert at Regjeringen skryter veldig og uhemmet av alt som går godt i norsk økonomi. Det er lite av dette som kan tilskrives Regjeringen. La meg allikevel bare ta følgende paradoks: Regjeringen sier at de har brukt handlingsregelen, og at handlingsregelen er så viktig for hvordan norsk økonomi er håndtert. Ja, mon tro det. Handlingsregelen er fornuftig som en rettesnor, men Regjeringen har altså i løpet av sine fire år brukt nesten 100 milliarder kr mer enn handlingsregelen tilsier. Det har til og med gått så langt at sentralbanksjefen i høringen i finanskomiteen om pengepolitikken sa at han legger til grunn at handlingsregelen ligger til grunn for norsk finanspolitikk. Han sier ikke at den følges. For den følges jo ikke. Vi bruker 6,4 pst. av realavkastningen, og ikke 4 pst., som handlingsregelen tilsier. Jeg mener at det er en fornuftig bruk. Men det betyr at handlingsregelen ikke er et ankerfeste i norsk økonomi. Det er et drivanker. Regjeringen har lagt dette opp som et drivanker og nyter da svært godt av den internasjonale konjunktur som gjør at norsk økonomi går bra.

Hvis man ønsker å ta æren for det som går bra nå, må man også ta ansvaret for det som ikke går bra. Det betyr at Regjeringen også må ta ansvaret for de 30 000 som ble arbeidsledige våren 2003 ved en forfeilet økonomisk politikk og en forfeilet pengepolitikk. Det betyr at Regjeringen må ta ansvaret for at klasserommene dessverre ikke er i en stand som vi vil ha, at skolene ikke er i en stand som vi ønsker, at vi har fattigdom. Vi har en regjering som også må ta ansvaret for alt dette, som er de paradoksene og kontrastene som svært mange av oss ser når vi er rundt i Norge.

For SV er det særlig fire ting som har vært viktig i det alternative budsjettet. Det ene er styrket kommuneøkonomi. Hvis en går inn i tabellene i revidert budsjett, vil en se veldig tydelig hvorfor kommuneøkonomien i Norge er en viktig parameter på hvorfor dessverre ikke ting er som de burde. For neste år er prognosen at det skal være 1 pst. vekst i kommuneøkonomien, mens det skal være 3-4 pst. vekst i den private økonomien. Hvis en går bak tallene og ser, hva betyr dette? 1 pst. vekst i kommuneøkonomien er mindre enn inflasjonen. Det vil bety at det ennå ikke til neste år vil være mulig å ansette flere på sykehjemmet. Det vil ikke være mulig å ansette flere mennesker i skolen. Det vil ikke være mulig å få bedre bemanning i barnehagene. Det vil ikke være mulig å vedlikeholde bygningsmassen til skolene bedre – simpelthen fordi en så lav vekst vil gjøre at alle de pengene kommunene rent faktisk har, vil gå til de løpende og helt nødvendige driftsoppgavene som kommunene allerede har. Det vil bety at kommunestyremøtene og budsjettmøtene neste år vil gå på akkurat – og kanskje i enda sterkere grad – det som vi har sett i det siste, nemlig hvor skal man prøve å finne penger. Og så har vi en regjering som står her på Stortingets talerstol og har ingen – ingen – forståelse for den vanskelige situasjonen som svært mange norske kommunepolitikere og ikke minst befolkningen har. Tvert imot hørte vi en skryteliste som ikke hører hjemme i denne verden. Men dette perspektivet er jo helt fraværende, totalt fraværende, i Regjeringens politikk og i Regjeringens skryteliste. Dette er noe av det viktigste vi må få på plass, og dette er en av de aller, aller viktigste grunnene til at denne regjeringen bør byttes ut.

Det andre som har vært viktig for SV, er at vi ønsker å innføre makspris fra 1. august. Stortinget gjorde et historisk vedtak ved at vi fikk til en storsatsing på barnehager, som SV er stolt av å ha tatt initiativet til. Vi mente også det var riktig å få med Regjeringen på dette, for at vi skulle få ro omkring barnehagepolitikken og utbyggingen i løpet av disse årene. Dessverre har ikke det skjedd, men vi har fått en formidabel vekst i antall barnehageplasser – takk og pris for det – og vi har fått prisen ned. Men det siste skritt er ennå ikke tatt, og vi mener det er riktig å ta dette fra 1. august, for det har vi lovet våre velgere. På barnehagepolitikken kanskje mer enn på noe annet område er det mange partier i denne salen som har forlovet seg gjennom mange, mange år. Det tilsier at det hadde vært nødvendig og viktig å bygge opp tilliten på dette feltet ved at man rent faktisk sluttførte barnehagepolitikken, som vi har lovet i denne stortingsperioden. Vi lover at vi skal fullføre dette i starten av neste periode hvis velgerne gir oss anledning til det. Småbarnsforeldre i Norge kan i sannhet frykte hva som skjer hvis denne regjeringen fortsetter. Da vil prisen på nytt eksplodere, og barnehageutbyggingen vil stoppe opp. Det har Høyre lovet velgerne. De ønsker ikke å prioritere barnehager.

Det tredje som for oss har vært viktig, er å satse på sykehusene. Sykehusene har fått mer penger i dette forliket med Fremskrittspartiet. Det var forventet, men det vil allikevel være slik at sykehusene til neste år vil ha et stort etterslep. De har stor gjeld, og det vil bety at det fremdeles vil være lange køer til pasientbehandling, La meg spesielt si at jeg er veldig, veldig skuffet over Fremskrittspartiet, som gjentatte ganger har lovet at de ikke skulle kutte 10 pst. på sykehuset i Trondheim, som de jo har gått inn for, og de har lovet at de skulle bygge psykiatrisenteret i forbindelse med den store utbyggingen på St. Olavs Hospital. Men nok en gang faller Fremskrittspartiet Midt-Norge i ryggen. For fjerde gang har de lovet dette, og for fjerde gang svikter de sitt løfte. Det vil Fremskrittspartiet merke.

Jeg er glad for at man har utsatt balansekravene på sykehusene, noe som gjør at man får noe lengre tid til omstilling. Det er bra for pasientbehandlingen. Men først og fremst vil sykehusene ha bruk for friske penger. Det skal vi sørge for at de får.

Det fjerde poenget har jeg allerede vært inne på, og det gjelder arbeidsledigheten. Det er et veldig usunt trekk ved et samfunn som går så godt som vårt, at så mange mennesker ikke har et arbeid å gå til. Særlig er det urovekkende at så mange som 33 000 ungdommer under 25 år ikke har arbeid. Det er et formidabelt høyt tall, og det betyr at vi nå må få på plass igjen en garanti for at ungdom skal få muligheten til å få seg en arbeidsplass eller en utdanning. Vi har i dette reviderte nasjonalbudsjettet bl.a. lagt fram forslag om fire forhold når det gjelder dette, og vi ber egentlig Stortinget om å tenke gjennom om det ikke er klokt at vi sammen gjør dette for å få til et løft for å få unge mennesker til å få noe fornuftig å holde på med. Det ene er å gi tilskudd til ungdom, jobbsøkertilskudd, for svært mange ungdommer er ikke engang kvalifisert til å få arbeidsledighetstrygd, og derfor kommer de ikke på arbeidskontoret. Derfor faller de utenfor alt. Hadde vi kunnet gitt dem et tilskudd for at de skulle bli motivert til å søke jobb, tror vi det hadde vært fornuftig. Det andre er at vi tror det hadde vært fornuftig at arbeidskontorene hadde et eget hjørne eller en egen disk der ungdom ble behandlet spesielt, og slapp å stå i den lange køen av alle andre mennesker som dessverre er der, så de simpelthen fikk muligheten til et tilrettelagt opplegg for å finne seg noe fornuftig å holde på med. Det tredje er at vi ønsker et tilskudd til bedrifter, private eller offentlige, som ønsker å ta imot ungdommer som har bruk for det for å tilpasse seg arbeidslivet, slik at de på den måten kan få kvalifikasjoner som gjør at de har muligheten til å bruke evnene sine til gagn for seg selv og samfunnet. Det tror vi hadde vært fornuftig. Og ikke minst tror vi, for det fjerde, at det hadde vært fornuftig å lage egne innovasjonsordninger for unge mennesker som er flinke, og som har ideer til å skape sin egen arbeidsplass og på den måten få brukt evnene sine på en annen måte.

33 000 mennesker uten arbeid under 25 år er et dramatisk høyt tall. Det som også er dramatisk, er at langtidsarbeidsledigheten har økt med over 15 000 under den sittende regjering. Bare tenk igjennom det. I løpet av disse fire årene mens norsk økonomi går så det koster, er det altså så mange mennesker som er langtidsledige, og tallet har økt. Dette er en stor fallitt for den sittende regjering.

Jeg vil gjerne ta opp de forslag fra oss som er omdelt i salen, og de som står i innstillingen. Jeg vil i likhet med komiteens leder få takke komiteen og finansministeren for samarbeidet gjennom disse fire år. Jeg ser fram til at til høsten er finansministeren igjen tilbake på stortingsbenken, der han hører hjemme.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Erik Monsen (FrP) [10:42:36]: Sosialistisk Venstreparti foreslår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett å gi samboere full likestilling med ektefeller i arverettslig sammenheng. Dette forslaget har sin bakgrunn i en konkret sak hvor arveavgiften virket helt urimelig. Imidlertid finnes det mange slike åpenbart urimelige tilfeller. For bare å nevne ett: En enslig uføretrygdet kvinne som i mange år bodde sammen med sin gamle mor og pleiet henne, arvet OBOS-leiligheten som de hadde bodd sammen i i disse årene. Siden den hadde steget så voldsomt i pris, måtte hun selge barndomshjemmet for å dekke arveavgiften. De med store formuer har mulighet til å disponere seg bort fra avgiften. Kan SV tenke seg et solid bunnfradrag i arveavgiften, slik at arvinger, for å si det enkelt, slipper å selge barndomshjemmet for å betale denne avgiften?

Øystein Djupedal (SV) [10:43:40]: Det har i stigende grad blitt en lovmessig likebehandling av samboere og gifte, noe som har vært riktig, men det gjenstår ett element: Samboere i dokumentert samliv over to år, men uten felles barn, har ikke gjensidig arverett. Dette spørsmålet har vi tatt opp en rekke ganger, og vi er helt trygge på at Stortinget før eller siden kommer til å rydde opp i dette, for det har vært flere enkeltskjebner som viser at det er nødvendig. Det gjelder veldig få mennesker, men de rammes hardt.

Når det gjelder arveavgiften spesielt, har vi i likhet med mange her i Stortinget avventet et framlegg fra departementet, som har vært etterlyst lenge, på bakgrunn av Fleischers utredning. Jeg er positiv til at fribeløpet i arveavgiften skal økes. Det har vi foreslått i Stortinget en rekke ganger, men hele gjennomgangen av arveavgiftspørsmålet venter altså Stortinget fremdeles på. Det har ligget hos Regjeringen i mange år, også den forrige regjeringen faktisk, og det har ikke kommet noe om dette. Men vi er positive til å øke bunnfradraget i arveavgiften.

Torbjørn Hansen (H) [10:44:50]: Sosialistisk Venstreparti hisser seg kraftig opp over den sosiale profilen i skatteopplegget for 2005, og særlig knyttet til momsøkningen. Derfor er det svært interessant at SV øker matmomsen selv, bare et halvt år senere. I tillegg vil SV øke bensinavgiften, de vil øke elavgiften, og de vil innføre veiprising for vanlige folk. Men det mest urimelige synes jeg er forslaget til kapitalbeskatning, hvor vanlige pensjonister med bankinnskudd skal betale 48 pst. skatt på renteinntekter uten noen form for skjerming. I tillegg kommer formuesskatten. I sum vil altså SV at pensjonistene skal betale mer enn 100 pst. skatt på renteinntekter på sine bankinnskudd. Er det ingen grenser for SVs vilje til å tømme pensjonistenes bankkonti?

Øystein Djupedal (SV) [10:45:47]: Jeg kjenner representanten Hansen som en klok og reflektert politiker, så jeg tror at det innlegget han nå holdt, trodde han ikke på selv engang. Det hang jo ikke sammen i det hele tatt.

La meg bare si følgende om matmomsen: Da Stortinget for noen år tilbake reduserte matmomsen, var det særlig Reitan-familien, Hagen-familien og andre norske matbaroner som tjente på dette. Vi som forbrukere fikk svært liten effekt av dette. Og var det noen forbrukere som la merke til det da matmomsen ble redusert med 1 pst.? Staten tapte store inntekter, men de som nøt godt av dette, var de samme matbaronene nok en gang.

Når vi nå foreslår å gå tilbake til halv moms, og ikke litt under halv moms, som man nå har, hadde ikke det betydd noen ting for forbrukerne, ja, det hadde ikke syntes på prislappen i det hele tatt, men det hadde vært en viktig måte å få inntekter til statskassen på. Det står vi ved.

Poenget er at når hele reduksjonen av matmomsen skal oppsummeres, vil det særlig være noen få norske familier som kan si at dette var et godt vedtak for min formue. Det burde egentlig ikke Stortinget ha vedtatt. Men vi advarte allerede da, og var, i likhet med Høyre, faktisk imot reduksjon av matmomsen den gangen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:47:11]: SV har i sine merknader en lang utredning om hvor tvilsom Regjeringens bruk av oljepenger er. Så oppsummerer de med å si at fordi en på Stortinget ikke har ekspertise til å finstille den økonomiske politikken, velger en å bruke like mye som Regjeringen. Og i salen i dag har Øystein Djupedal sagt at det var fornuftig å bruke like mye som Regjeringen. Så en kan jo komme litt i tvil om hva de egentlig mener.

Jeg lurer på om det betyr at hvis SV skulle komme i den situasjonen at de kom i regjering, og kanskje sågar fikk finansministeren, ville de da høre på sitt embetsverk og fagøkonomer som sentralbanksjefen? Kan en få noe tydeligere tale fra SV når det gjelder bruk av oljepenger?

Øystein Djupedal (SV) [10:48:09]: Det interessante er jo at det er vi som har fått rett i hvordan man bruker oljepenger. Vi sa allerede i innstillingen, den gangen handlingsregelen ble vedtatt, at det var temperaturen i norsk økonomi som skulle avgjøre dette. Regjeringen bruker ikke lenger handlingsregelen som rettesnor, men de bruker den som drivanker. De har brukt nesten 100 milliarder kr mer i løpet av fire år. Det betyr at hvis man prøver å late som om handlingsregelen har vært en dogmatisk rettesnor, har ikke Regjeringen fulgt det. Og det har vært fornuftig. Det har vi gitt vår tilslutning til på grunn av situasjonen i norsk økonomi.

Det betyr ikke at vi skal bruke masse penger utover handlingsregelen. Det har SV aldri foreslått. Vi har brukt den samme balansen som Regjeringen gjennom mange år, og noen ganger strammere også. Men poenget er følgende, og det er jo der Regjeringen på en måte er tatt med buksene nede: Man har latt som det finnes en økonomisk lovmessighet i handlingsregelen, men det finnes ingen økonomisk lovmessighet i handlingsregelen. Det er en politisk bestemt regel som man kan velge å følge eller velge ikke å følge. Så enkelt er det. Det har Regjeringen gjort, og det har vi sagt har vært en riktig tilnærming. For tross alt er det slik at denne salen skal være opptatt av politikk og effekten av politiske vedtak. Da finnes det en balanse i dette, og handlingsregelen var ikke balansen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:49:40]: I dag legg me siste hand på verket når det gjeld den økonomiske politikken i denne stortingsperioden. Då er det gledeleg at me kan ta ein liten tur innunder land med ei skute som er i fullgod stand til å segla vidare. Me har i denne perioden snudd norsk økonomi frå pessimisme til optimisme, frå aukande arbeidsløyse til nedgang i arbeidsløysa, frå aukande konkurstal til ny vekst i etableringa av føretak. Privatøkonomien er i god stand, verksemdene begynner å investera att, og i kommuneøkonomien kjem no dei første teikna på betring. Dette bekreftar bl.a. Aetat, Statistis sentralbyrå, NHO og Noregs Bank.

No skal me vakta oss vel for å teikna eit bilete av at alt er såre vel. Men me er så absolutt på rett veg, sjølv om det enno er meir att å gjera.

Når eg les budsjettinnstillingane og høyrer enkelte innlegg og utsegner, så renn det meg i hugen eit ord frå Ivar Aasen: «Himmelen er blå, um ikkje den blinde ser det.»

Det er gode teikn no! Himmelen er blå, og sola lyser gul og varm. Desse moglegheitene skal me ta vare på og bruka for å vidareutvikla eit velferdssamfunn som er prega av varme, tryggleik og nærleik.

Eg er glad for at Framstegspartiet ved denne korsvegen valde å samarbeida med regjeringspartia, og med det følgde opp budsjettavtalen frå i haust.

Avtalen om revidert nasjonalbudsjett gjev 700 millionar kr meir til pasientbehandling ved sjukehusa, 500 nye arbeidsplassar til yrkeshemma, meir til utjamning av nettariffen og meir til rassikring og veg – berre for å nemna noko. Regjeringa sitt opplegg sikrar endå ei veke med pappapermisjon for dei som får born etter 1 juli i år.

Men noko av det viktigaste ved denne avtalen er at me fører vidare eit ansvarleg, økonomisk opplegg. Ein ansvarleg finanspolitikk er Stortinget sitt beste våpen i kampen for å halda kronekursen på eit konkurransedyktig nivå. Det viser òg at handlingsregelen ikkje er død. Tidlegare i perioden gjekk kritikken på at handlingsregelen vart anvend på ein for rigid måte, nærast som ein autopilot. Den seinare tida har kritikken vore spegelvendt; handlingsregelen har vorte tolka altfor vidt.

Dette reviderte budsjettet viser at me har brukt handlingsregelen etter intensjonane i heile perioden. Det stadfesta òg sentralbanksjefen under høyringa den 23. mai i år. Der sa han m.a.:

«Vårt bilde av dette er at handlingsregelen har vært førende for finanspolitikken. Det er bygd inn i retningslinjene for budsjettpolitikken at bruken av oljeinntekter skal variere med aktivitetsutviklingen.»

Klårare enn dette kan det vel ikkje seiast!

Ein sunn økonomisk politikk er ikkje eit mål i seg sjølv. Ein sunn økonomisk politikk er grunnlaget for jobb, for skule og utdaning, for gode helsetenester, for hus og heim og for ein trygg og verdig alderdom. Sviktar økonomien, forsvinn òg grunnlaget for alle dei viktige velferdsgoda som me ønskjer å ta vare på og å vidareutvikla.

I fire år har vår regjering vist at den kan styra norsk økonomi på ein god måte. Det har me tenkt å fortsetja med. Landet vårt treng ingen ny kurs.

Elles, når me ser tilbake på denne fireårsperioden, har Kristeleg Folkeparti god grunn til å vera nøgd med dei resultata som er oppnådde også på andre område. Dette gjeld område som t.d. familiepolitikk, frivillige lag og organisasjonar, bistands- og utviklingspolitikk, omsorgs- og helsetilbod osv. Og gjennom det heile har Kristeleg Folkeparti sitt verdigrunnlag kome tydeleg til syne.

Som eg sa tidlegare i innlegget mitt: Mykje er gjort, men enno står det meir att å gjera. Men kursen, retninga, går i rett lei. Her trengst det ingen ny kurs, det vil føra oss i motsett lei.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [10:54:07]:Representanten Sørfonn sa at i den listen av gode resultater som han ønsker å vise fram for velgerne, ser vi nå de første tegnene på bedring i kommuneøkonomien.

At år 2004 ble et brukbart år, skyldes jo at man gjennom forliket med Arbeiderpartiet fikk 2 milliarder kr mer til kommunene enn Regjeringen foreslo. Og i fjor, da man lagde budsjettforlik med Fremskrittspartiet for dette året, ble det jammen litt mer til kommunene da også. Det er jo grunnen til at 2004 var et unntaksår i denne perioden for kommunene. Med det opplegget som vi har fått for neste år, er kommunene tilbake og har bare én eneste mulighet når de skal lage budsjett, og det er å finne hvor de skal kutte.

Jeg synes representanten Sørfonn burde være litt mer varsom med å sette det punktet på skrytelisten, for han skal gjennom valgkampen møte partifeller og andre kommunepolitikere, og de vet hvorfor 2004 ble et litt mer positivt år enn alle de andre årene med denne regjeringen.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:55:23]: Representanten Svein Roald Hansen har heilt rett i at kommuneøkonomi er veldig viktig. Det er i kommunane me møter kvardagen, det er der livet vert levd, og det er der tenestene skal møta befolkninga.

Men Svein Roald Hansen kom i skade for å teikna eit for dystert bilete, for realiteten er at KS og staten er einige om at eit driftsresultat på 3 pst. er bra for kommunane. Då har ein nok til investeringar, og ein kan ha eit forsvarleg tilbod og planleggja framover.

Resultatet for i fjor viser eit driftsresultat på mellom 2,2 og 2,4 pst., alt etter korleis ein reknar, og frå KS, sjølv frå kommunane og frå andre organ, blir dette ikkje framstilt som eit eingongstilfelle. Me er på rett lei. Me har ein del meir å gjera, men kursen er rett, og dialogen med KS og kommunane er god.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:56:41]:Veldig mange i privat sektor er bekymra for det enorme skjemaveldet som vi har i dag. Det har også Regjeringa tidlegare gitt uttrykk for at dei er bekymra for og opptekne av, men svært lite har skjedd. Sidan 1997 er det gjennomført samordnings- og forenklingstiltak som har redusert næringslivet sine oppgåveplikter med til saman 346 årsverk. Det er med respekt å melde ikkje spesielt mykje å skryte av.

Mitt spørsmål til representanten Sørfonn er: Er regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti nøgde med konklusjonen på dette området? Og: Kva vil bli gjort vidare for å redusere det enorme skjemaveldet som i dag er ei klam hand og ein avgrensande faktor for norsk verdiskaping?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:57:48]: For dei små og mellomstore – kanskje spesielt for dei små – bedriftene er det veldig viktig at dei har ein enkel kvardag, fordi der er leiaren òg aktiv i den daglege drifta og har lita tid til papirarbeid. Difor har det vore viktig for denne regjeringa å redusera skjemaveldet, redusera byråkratiet osv.

Det var eit oppslag – det var vel i går eller dagen før – i media som prøvde å framstille det slik at dette ikkje har lukkast. Dei hadde målt talet på ord, eller kva det var, i ulike forskrifter osv. Det er jo ein heilt tøysete måte å gjera det på. Det som er realiteten, og som me får tilbakemeldingar på, er m.a. at dette Altinn-prosjektet, der ein kan rapportera inn til ulike organ gjennom eitt EDB-system, vert veldig godt motteke. Nyleg vedtok Stortinget nettopp å utsetja innleveringsfristen for rekneskapsrapportering til dei som brukte Altinn. Så her er me på rett veg. Dette skal me fortsetja med.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [10:59:06]: Tidligere i uken var det en såkalt statsministerduell i Drammen mellom Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg. Statsministeren var da veldig bekymret for kostnadene ved en eventuell ny regjering og for prislappen særlig på SVs program.

Kristelig Folkeparti har jo nå selv vedtatt et program for valget som lover mye: mer penger til kontantstøtte, mer til fødselspermisjon, billigere buss – en lang smørbrødliste med kostbare forslag. Samtidig skal Kristelig Folkeparti sitte i regjering med Høyre, som har antydet at skattelettene i neste periode i hvert fall bør være like store som de har vært i denne. Det betyr at det skal mye penger til for å realisere det programmet Kristelig Folkeparti går til valg på til høsten.

Men representanten Ingebrigt S. Sørfonn er jo kjent som en mann med orden i regnskapet, og siden Kristelig Folkeparti stadig etterlyser prislappen på andres programmer, regner jeg med at Sørfonn har oversikten over prislappen på sitt eget. Det ville vært interessant om han ville dele det med oss.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:00:23]: Ja, Kristeleg Folkeparti har eit veldig godt program. Det viser vår politikk og kva me ønskjer å stå for. I denne perioden har me fått gjennomført veldig mykje av vår politikk. Det har me greidd i eit godt samarbeid med Høgre og Venstre. Innanfor familiepolitikken kan eg nemna eksempel som kontantstøtta, pappapermisjon osv. I frivillig sektor har me fått utvida rammevilkåra monaleg i form av gåvefrådrag, i form av momskompensasjon osv. Slik kan me ta tiltak for tiltak. Og når me til hausten sannsynlegvis skal fortsetja dette regjeringssamarbeidet, er eg overtydd om at me på ein god måte skal kunna byggja inn element frå dei ulika partia, slik at me vil sjå igjen mykje av Kristeleg Folkeparti sin politikk i Regjeringa sitt arbeid òg i neste periode.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:01:36]: Representanten Sørfonn startet med å si at behandlingen av revidert budsjett var siste hånd på verket. Jeg vil rette oppmerksomheten mot helseforetakene, en side ved den akuttmedisinske beredskapen. Regjeringen fikk i 2001 et pålegg fra Stortinget om å utarbeide en plan for ambulansetjenesten der økonomi og krav til responstid skulle innarbeides. I vår kom svaret fra Regjeringen, der kravet til responstid var utelatt av økonomiske grunner. Senterpartiet mener dette er uakseptabelt. Dette handler om folks trygghet, uavhengig av bosted. Jeg antar at representanten Sørfonn er kjent med den uro som ambulansetilbudet har skapt, også i hans eget fylke.

Vi har hørt representanten Sørfonn snakke om prioriteringer. Mener han at folks trygghet og sikkerhet for liv og helse skal prioriteres vekk?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:02:52]: Sjukehus og helsetilbod er veldig viktig for tryggleik og nærleik. Nettopp difor har vår regjering i revidert løyvd 100 mill. kr til å tryggja lokalsjukehusa, slik at alle skal ha ein rimeleg nærleik til det tilbodet som lokalsjukehuset deira gjev.

Eg ser at Senterpartiet har noko meir pengar å bruka enn det me har. Dei brukar m.a. mellom 800 mill. kr meir frå pensjonsfondet. Me synest ikkje det er ein god måte å løysa dette problemet på, for då tappar ein i den eine enden og brukar i den andre. Det gjev samla sett ikkje auka tryggleik, snarare tvert imot.

Ranveig Frøiland (A) [11:04:00]: Ved kvar budsjetthandsaming er Ingebrigt Sørfonn mest glad for dei aukane ein har fått til i Stortinget, og ikkje det som Regjeringa har lagt fram – så òg denne gongen. Når krona på verket skal setjast, som Ingebrigt Sørfonn seier, har Kristeleg Folkeparti vore med på kutt i arbeidsløysetrygda, kutt i uførestønaden, kutt i frådrag for høge sjukdomsutgifter, kutt i barnetillegget for uføre, høgare eigendelar ved sjukdom – og det vert vanskelegare å få sjukepengar. Som eit monument over alt dette har dei gjerne kutta i gravferdsstøtta.

Det Kristeleg Folkeparti som eg kjende frå før, var mest oppteke av dei svakaste. Kva i all verda er det som har skjedd med Kristeleg Folkeparti desse åtte åra – spesielt dei siste fire – som no gjer alt dette som rammar dei svakaste, dei som treng mest hjelp frå storsamfunnet?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:05:21]: Representanten Frøiland har nok berre høyrt delar av det eg sa. Eg la faktisk nokså stor vekt på at eg var glad for det som vår regjering har fått til. Og det må jo vera lov, sjølv i Stortinget, å vera glad for ting.

Kristeleg Folkeparti er veldig oppteke av utjamning. Difor prøvde eg i ein tidlegare replikk å få fram at når minstefrådraget er auka med 17 100 kr, er det i seg sjølv eit gode. Når me òg aukar prosenten frå 22 pst. til 31 pst. av løna, fangar me opp dei med aller lågast inntekt. Ein utjamningsprofil har lege til grunn for vårt arbeid i den økonomiske politikken og i skattepolitikken. I det økonomiske opplegget har me òg sikra ein trygg økonomi for bedrifter og hushald, ved at me no har eit rekordlågt rentenivå, og me har ein konkurransedyktig kronekurs som gjev tryggleik for arbeidsplassar, aktivitetar og dermed for velferda.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Lund (Sp) [11:06:49]: Senterpartiet fører en økonomisk politikk for å bygge landet og utnytte de flotte mulighetene ved aktiv og målrettet hjelp til jobbskapere, ved å bedre offentlig velferd, ved bedre utjevning og ved å gi stimulanser til dem som jobber i frivillig sektor. Vi mener at Norge i flere år kunne hatt lavere ledighet og større verdiskaping med mindre bruk av oljepenger om oljepengene hadde blitt brukt med nettopp dette som siktemål. I stedet har Regjeringen fått flertall for skattelette til dem som trenger det minst, og fått økt ledighet, uføretrygding og lavere skatteinngang som resultat. 100 000 er skjøvet ut av arbeidslivet de siste fire årene. Tallet på de mellom 17 og 67 år som lever av trygd, er økt med 200 000 på 10 år. Det trengs et skifte for å stoppe en slik enorm sløsing.

SSB har beregnet at 47 000 flere ville vært i arbeid om Regjeringens skattelettelser i stedet var bevilget over statsbudsjettet til flere jobber i helse, skole og omsorg, til vegbygging og jobbskapere i næringslivet – uten at det ville blitt økte priser, økt rente eller økt kronekurs som resultat, ifølge SSB. En slik økt sysselsetting antas å gi samfunnet en årlig gevinst på over 20 milliarder kr.

Senterpartiet har fulgt en slik aktiv og ansvarlig linje. Vårt merforbruk av oljepenger på 4–5 milliarder kr i hvert budsjett må settes opp mot Regjeringens årvisse etterbevilgninger på 10 milliarder på grunn av sviktende skatteinngang og «uventede» trygdeutbetalinger – og en passiv næringspolitikk.

Visst går det bedre nå – sammenlignet med tapsårene 2002 og 2003. Vi fikk enorme tap som resultat av en feilslått rentepolitikk og Regjeringens sparepolitikk, med bl.a. 2 milliarder kr mindre til SND-systemet. Ett av tapene var 30 000 arbeidsplasser i næringslivet.

I Regjeringens forslag til revidering av årets budsjett finnes det bare minitiltak mot ledigheten. Til tross for 2 milliarder kr i uventet aksjeutbytte, 5 milliarder i reduserte trygdeutgifter, og at ymseposten viser seg å kunne bidra med 3 milliarder til inndekning, legger man opp til en forverring, bl.a. ved å korte inn permitteringsperioden. Regjeringen skriver at ledighetsnivået ventes å holde seg. Den verste formen for sløsing, skrev statsråd Norman i sin tid. Det er verdt å gjenta.

Til helseforetakene foreslår Regjeringen noen smuler på 300 mill. kr koblet til økte aktivitetskrav.

Bemerkelsesverdig er det også når Regjeringen skriver at renten de nærmeste årene vil øke mer og bli mye høgere enn i nabolandene. Det er ikke rart at det blir skadelig høg kronekurs etter en slik invitasjon til spekulantene. Og hva om SSB får rett, at økningen bare blir 25 pst. av Regjeringens tips?

Avtalen med Fremskrittspartiet gav skuffende lite til sykehus, veger og næringsliv. Dette var puslete – men avslørende. At skatteskjerpelser på 1 milliard kr til visse grupper pendlere nå blir annullert etter et halvt år, er bra. At permitteringsperioden forlenges midlertidig for seks måneder, og at grunnavgiften på plastflasker avskaffes ved et spontanvedtak som kan koste 800 arbeidsplasser, viser også at alliansen mellom Høyre og Fremskrittspartiet betyr uforutsigbarhet. Slikt er gift for næringslivet, og det er rådyrt for samfunnet. Prisen for de nye skattekortene, også dette året, er en bagatell på noen hundre millioner, det er en bagatell i forhold til den store regningen – med utforutsigbarhet.

Senterpartiets alternativ innebærer en satsing utover Regjeringens forslag på 1,4 milliarder kr til næringsformål, inkludert 350 mill. til veger og bredbånd. I tillegg kommer en ny låneordning til fylkesveger, slik at fylkeskommunene kan starte en lenge etterlyst storoffensiv. Ordningen er helt parallell med låneordningen til vedlikehold av skole- og kirkebygg. Det er underlig dersom bare Kystpartiet vil støtte vårt forslag i dag. Budsjettkostnaden er bare 11 mill. kr for å kunne bidra med 1 milliard kr i andre halvår. Vi styrker SIVA og Argentum – mer enn Regjeringen.

Vi plusser på 1,1 milliarder kr til helseforetak, ambulanseberedskap og rehabilitering – av samlet 1,7 milliarder kr ekstra til velferd. Vi vil bevilge 122 mill. kr ekstra til de kommunene som taper på momskompensasjonsordningen.

Til frivillighet og kultur bevilger vi 110 mill. kr ekstra, bl.a. slik at alle søkere til nye frivillighetssentraler kan få ja. Dagens bevilgning gir ja til 1/4 av søkerne – av de mange ildsjelene.

I sum foreslår Senterpartiet å bruke 800 mill. kr mer oljekroner enn Regjeringens forslag. Det er 300 mill. kr mindre enn det optimale balansepunktet som ble definert seks måneder tilbake. Gevinsten er 2 700 flere årsverk i arbeid pluss 600 nye tiltaksplasser.

Til slutt: Regjeringen lovte å tette tollhullet når det gjelder utenlandsk pølse med norsk salt. Resultatet blir bare halvveis tetting, og innebærer ytterligere tap av arbeidsplasser både i jordbruket og i industrien. Det trengs virkelig et nytt regime som vektlegger lokal produksjon og arbeidsplasser.

Så vil jeg fremme Senterpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Morten Lund har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Hansen (H) [11:12:17]: Arbeiderpartiets skattepolitiske talsmann, representanten Tore Nordtun, fortalte oss på slutten av debatten om skatteopplegget på tirsdag at Arbeiderpartiet ønsker å innføre et nytt nasjonalt takstsystem på eiendom. I klartekst betyr det innføring av en ny statlig eiendomsskatt i Norge. Nå har også Senterpartiet, bl.a. sammen med Arbeiderpartiet og SV i forbindelse med skattereformen i fjor, bedt om et nytt takstsystem, og mener at formuesskatt, boligskatt og eiendomsskatt må ses i sammenheng. I mellomtiden har Regjeringen fjernet boligskatten og bidratt til å trygge hus og hjem.

Det å innføre en ny statlig eiendomsskatt vil være et dramatisk inngrep for mange boligeiere. Professor Lars-Erik Borge ved NTNU sa i Økonomisk forum nr. 9 2004 at en slik skatt faktisk kan komme opp i 40 milliarder kr i årlig proveny.

Kan representanten Lund avklare Senterpartiets syn i forhold til en slik mulig statlig eiendomsskatt?

Morten Lund (Sp) [11:13:32]: Senterpartiet har vært med på å be om en skikkelig utredning av et nytt takstsystem for eiendommer. Det vedtok faktisk Stortinget i 1994 – tror jeg det var – og det har ikke blitt fulgt opp. Dagens system er jo så urettferdig som det går an, og det er det enighet om. De største og mest verdifulle eiendommene slipper jo nesten skatt. Det er de vanlige boligene som rammes i dag. Det er det det reageres mest imot.

Senterpartiet går ikke inn for en statlig eiendomsskatt, det har vi aldri gjort. Vi ønsker at det skal være en lokal skatt. Vi syntes det som ble lagt fram i forbindelse med skattereformen fra Regjeringen, var positivt, at nå skal kommunene få større frihet til å bestemme hvilke skatteobjekt som skal skattlegges, og hvilke satser som skal brukes. Det synes vi fortjener å bli drøftet videre. Det forstår jeg at Regjeringen var enig i den gangen. Jeg håper at Høyre også kan var enig i det når de om noen få måneder ikke lenger er i regjering.

Per Erik Monsen (FrP) [11:14:53]: Senterpartiet går i innstillingen imot å fjerne grunnavgiften på PET-flasker. Dette er en sak som har versert i diverse innstillinger og hatt flertall, faktisk i et år, uten at det har skjedd noe. Nå skjer det. I denne sammenheng er det to ting som virker underlig for meg. For det første begrunnelsen, at endringen krever ESA-godkjennelse. Når har det vært avgjørende for Senterpartiet? For øvrig har jo ESA varslet at de høyst trolig vil anlegge sak mot Norge for å få fjernet den konkurransevridende avgiften.

Konkurransetilsynet sier at avgiften beskytter de store bedriftene og gjør det vanskelig for de små å komme inn på markedet. De små befinner seg stort sett i distriktene, og har kjempet i årevis for å overleve i en ulik konkurranse. Disse ligger på steder som Inderøy, Sogndal, Fyresdal, Vågå og i Steinkjer. Disse bedriftene sier at de er helt avhengige av like konkurranseforhold for å overleve. Betyr ikke dette noe for Senterpartiet?

Morten Lund (Sp) [11:16:12]: Jeg må si jeg syntes synd på Fremskrittspartiet for en måned siden, da de stod på Løvebakken og bad om unnskyldning for en skatteskjerpelse på 1 milliard kr til pendlerne. Jeg synes Fremskrittspartiet burde ha lært. Denne gangen lar de også være å høre på folk, de lar være å snakke med folk på forhånd. Og så vil de få signaler etter hvert. Denne avgiftsendringen kommer til å få en langt mer dramatisk virkning enn det vi ser i dag. Det er nødt til å bli slik at denne avgiftslettelsen også fører til andre avgiftslettelser. Det kommer til å koste flere arbeidsplasser, tror jeg, enn det vi nå ser for oss.

Det er synd at Fremskrittspartiet da opptrer slik at de ikke ønsker å følge vanlige demokratiske spilleregler og f.eks. be Regjeringen utrede, som Stortinget har blitt enig om, komme med forslag og vise oss konsekvensene av et slikt vedtak.

Så tror jeg det finnes alternative måter å ta vare på miljøet på og samtidig ta vare på arbeidsplassene, som kan være rettferdig, og som ikke skaper konkurranseulikhet.

Arne Lyngstad (KrF) [11:17:38]: Jeg skal begynne med å takke Senterpartiet for støtten til å utvide pappapermisjonen fra 1. juli. Det har vært en viktig sak for Kristelig Folkeparti og for meg i mange år, og jeg er glad for at vi nå starter på utvidelsen.

På den andre siden er jeg ikke så sikker på at jeg kan takke Senterpartiet for deres finanspolitikk – over tid og i dagens situasjon. Innlegget fra representanten Lund var jo et langt forsvar for å bruke mer oljepenger i hele perioden. Senterpartiet har smurt budsjettet sitt, som i dag kunne ha bidratt til å heve renta, som igjen kunne styrket kronekursen. Det ville jo svekket norsk eksportindustri og konkurranseutsatt industri, som vi finner i Distrikts-Norge.

Spørsmålet mitt til representanten Lund er: Hvorfor føre en finanspolitikk som setter arbeidsplasser i distriktene i fare? Og tror representanten Lund at deres samarbeidspartnere, eventuelt, har samme forståelse av bruken av penger?

Morten Lund (Sp) [11:19:07]: En passiv næringspolitikk, en fullstendig lammet næringspolitikk – det er det som virkelig koster arbeidsplasser. Det er det som koster oljemilliarder. Tenk på hva vi har fått av økte trygdeutgifter i løpet av denne perioden, fordi så mange færre er i arbeid, fordi så mange flere trenger trygd for å leve. At det skal være Kristelig Folkepartis linje at de skal ta fra Innovasjon Norge og SND redskapene til å si ja til dem som har gode ideer, og til dem som trenger hjelp for å fortsette det de holder på med, er helt utrolig.

Så får vi masse støtte fra Kristelig Folkeparti lokalt, fra ordførere og andre som sier at behovene er der. Så må vi dekke dem. Vi må bruke oljepengene på en smart og målrettet måte for å opprettholde sysselsetting, for å opprettholde bosetting rundt omkring, for å bygge infrastruktur, som vårt forslag om støtte til låneordning for fylkesvegene går på. Du verden så mye støtte vi har lokalt! Så merkelig det er at vi ikke har den samme støtten fra Kristelig Folkeparti i denne salen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

May Britt Vihovde (V) [11:20:32]: Eg vil starta med å takka Framstegspartiet for at vi har hatt konstruktive forhandlingar og har komme fram til eit godt forhandlingsresultat.

Samarbeidsregjeringa sin politikk gir gode resultat. Arbeidsløysa er på veg ned. Vi har framleis låg prisvekst og låg rente.

Det er ikkje mangel på gode formål som ein kunne ønskt seg meir pengar til frå staten. Ein disiplinert og balansert finanspolitikk er det viktigaste bidraget vi kan gi for å vera føreseielege, sikra arbeidsplassar, låg kronekurs, låg rente framleis og styrkja konkurransekrafta internasjonalt.

Det er heller ikkje mangel på merknader og forslag i innstillinga frå opposisjonen om kva dei ønskjer å bruka meir pengar på. Dersom ein summerer opp alle forslaga frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i saker vi har behandla denne våren, vil dette regjeringsalternativet stå overfor store, ja, eg vil seia uoverstigelege, utfordringar, når dei skal setja saman eit statsbudsjett som sikrar eit konkurransedyktig næringsliv og låg rente.

Eg reknar med at dei har som intensjon å gjennomføra dei løfta dei har gitt – at det ikkje berre er valløfte.

Offentlege velferdsordningar har vakse med 43 milliardar kr i denne stortingsperioden. Venstre ønskjer at vi skal prioritera meir til dei som har minst. Det betyr å målretta midlane mot dei som faktisk har minst, og ikkje innføra nye velferdsordningar som blir smurde jamt utover til alle.

Nærare 3,5 milliardar kr har Samarbeidsregjeringa brukt målretta mot dei som treng det mest, anten det gjeld bustadlause, åleineforsørgjarar eller rusavhengige. Vi lever i eit av verdas rikaste land, der dei aller fleste har det veldig godt. Dei fleste av oss klarer å syta for seg sjølv og sine med eiga arbeidsinntekt. Men for dei som har lite, må det auka innsats til. Venstre er derfor svært glad for at ein også i revidert nasjonalbudsjett har prioritert rusomsorg, barnevernet og tiltak for langtidsmottakarar av sosialhjelp.

Venstre har sytt for at vi innan kollektivtrafikken har fått det største lyftet i historia, med over 4 milliardar kr i denne stortingsperioden. Fleire reiser kollektivt, og investeringane i god infrastruktur, som jernbane, er i rute. Vi har auka satsing på fornybar energi og på forsking og energieffektivisering. Vi er også svært glade for at mange fantastiske naturperler no kan sikrast for allmenta, ved at Statskog SF får heimel til å kjøpa forsvarseigedommar.

Skal velferda vår vera berekraftig også i framtida, må det skapast fleire arbeidsplassar. Vi har fått auka sysselsetjinga, og det er rekord i oppstart av nye bedrifter. Med ei raud-grøn regjering risikerer ein – basert på deira alternative budsjett – å få ei regjering som

• ikkje prioriterer miljøet

• ikkje maktar å prioritera i velferdspolitikken

• aukar oljepengebruken med nesten 1 milliard kr i eit revidert budsjett

• aukar skattane, medrekna formuesskatten, betydeleg – med nesten 0,5 milliardar kr

• aukar alkoholavgiftene, sukkeravgiftene og matmomsen

• kuttar i friskulane

• sprikjer i finanspolitikken, i pengepolitikken, i tryggingspolitikken og i energi- og miljøpolitikken

Korleis desse partia – med så til dei grader ulik ståstad – skal kunna bli einige om ei regjeringsplattform, er for meg ei gåte. Dette er eit risikoprosjekt og eit sjansespel som kan setja velferd og arbeidsplassar i fare.

Regjeringspartia har alle desse fire åra samarbeidd veldig godt. Vi har skapt orden i økonomien, auka sysselsetjinga og innført målretta tiltak mot fattigdom og nød. Og vi har sett miljø fremst.

Men vi har mykje meir vi ønskjer å gjera. Vi i Venstre vil i neste periode følgja opp den ambisiøse og realistiske miljøpolitikken vår. Vi vil framleis leggja til rette for ein aktiv gründerpolitikk, fordi nye arbeidsplassar er nøkkelen til velferd i framtida. Venstre vil vera langt tydelegare i sosialpolitikken. Her vil vi prioritera meir til dei som treng det mest, anten det er familiar med tunge omsorgsoppgåver, innvandrarar som fell utanfor arbeidslivet, eller rusmisbrukarar.

Ei regjering som kan samarbeida både til høgre og til venstre i norsk politikk, er utan tvil den beste løysinga for landet, for dei beste løysingane for miljøet og for borgarane finn ein faktisk i sentrum av norsk politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) [11:25:21]: Den siste gongen eg har ordet som stortingsrepresentant vil eg stilla spørsmål om Venstre eigentleg er eit miljøparti.

Når me veit at transportsektoren står for 25 pst. av klimautsleppa, må tiltak for å redusera desse prioriterast høgt. Det gjer ikkje Venstre. Det er det gode eksempel på – eller kanskje dårlege eksempel – i revidert budsjett. Venstre vil t.d. ikkje be Regjeringa leggja fram eit forslag om eit nytt eingongsavgiftssystem for bil der miljø og tryggleik utgjer ein sentral del av grunnlaget. Venstre vil heller ikkje støtta ny avgiftslette for lågutsleppsbilar, t.d. hybridbilar. Og Venstre er mot at desse bilane kan få nytta kollektivfelta.

Har Venstre drukna som miljøparti i høgrepolitikken?

May Britt Vihovde (V) [11:26:37]:Nei, Venstre har ikkje drukna – eller lagt seg bak ryggen til Høgre i miljøpolitikken.

Dette er den beste miljøregjeringa vi kan få. Vi har fått verna 50 nye vassdrag. Vi har fått gode løysingar. Vi har fått petroleumsfri sone i Lofoten – førebels. Ein jobbar med ein god forvaltingsplan for nordområda.

Motspørsmåla til representanten kan då vera: Når Arbeidarpartiet ønskjer å opna for gasskraftverk utan den beste CO₂-handteringa, betyr det at ein på Kårstø faktisk slepp ut like mykje klimagass som 350 000 privatbilar. Dersom vi skal oppnå forpliktingane våre i Kyoto-avtalen, betyr det at ein må gjera eit eller anna med personbiltrafikken. Eller er det andre næringar som skal ta den belastinga? Kva vil Arbeidarpartiet gjera for at vi skal oppfylla forpliktingane våre, når dei samtidig opnar for gasskraftverk utan CO₂-handtering? Vi har auka satsinga på teknologi med CO₂-handtering. Eg er veldig fornøgd med den miljøinnsatsen som denne regjeringa har stått for.

Presidenten: Nå er det slik at representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt faktisk ikke har anledning til å svare på spørsmålene i dette ordskiftet.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:28:09]:Eg registrerte at representanten Vihovde starta innlegget sitt med å takke Framstegspartiet for eit godt forlik. Vi er einige i at det var eit fornuftig og godt forlik. Som kjent har vi hatt fleire budsjettforlik i denne perioden, både i samband med budsjettet for 2005 og i revidert nasjonalbudsjett no.

For nokre dagar sidan var partileiaren i Venstre, Sponheim, ute i media og ønskte eit tettare samarbeid med Framstegspartiet. Det syntest vi var interessante signal. Men så kjem det i dag nye signal frå nestleiarane i Venstre – som då tek avstand frå eit tettare samarbeid med Framstegspartiet.

Sidan ein stor del av Venstre allereie har uttalt seg om dette spørsmålet, kunne det også vere greitt å få vite kva representanten Vihovde meiner om denne problemstillinga. Ønskjer Venstre – og representanten Vihovde – eit tettare samarbeid med Framstegspartiet, eller gjer dei det ikkje?

May Britt Vihovde (V) [11:29:24]: Representanten Hagesæter har tidlegare stilt meg nokolunde same spørsmål.

Eg har lyst til å seia: Eg er veldig glad for det samarbeidet vi har hatt med Framstegspartiet. Vi har funne saman i ein del saker der vi er einige. Men avstanden mellom Venstre og Framstegspartiet er så stor innanfor ulike politikkområde – i t.d. miljøpolitikken, kulturpolitikken, distriktspolitikken, innvandringspolitikken. Men det å ha eit samarbeid – å kunna samarbeida frå sak til sak – er Venstre interessert i.

Men, som eg òg avslutta mitt innlegg med, vi ligg i sentrum i norsk politikk. Vi ønskjer å ha eit samarbeid frå sak til sak, både med høgresida og med venstresida. Vi trur faktisk at vi då vil finna dei beste politiske løysingane. Vi har heile tida vore opne for og hatt ein god dialog med Framstegspartiet, og det å kunna samarbeida frå sak til sak ønskjer vi å fortsetja med.

Eg har òg lyst til å seia at Framstegspartiet har fått betydeleg gjennomslag for ein del av sine saker i dette samarbeidet med Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Så eit slikt samarbeid ønskjer vi å fortsetja med.

Øystein Djupedal (SV) [11:30:48]:Venstre utmerker seg i denne salen som det partiet som er i stand til å ha flest standpunkter samtidig uten å rødme, så også i forhold til Fremskrittspartiet.

Det svaret som ble gitt av representanten Vihovde nå, var ikke helt til å bli klok på. Derfor kunne jeg godt tenke meg å få utdypet dette. Partileder Sponheim har sagt at han ønsker et mer formalisert, tettere samarbeid med Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet er et stuerent parti, ifølge Venstres leder. Men dagen etter går begge Venstres nestledere ut og sier at det ikke er et stuerent parti, at de ikke skal ha noe formalisert samarbeid, og at de helst ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Det kunne vært interessant, siden nesten hele Venstres ledelse har uttalt seg om dette spørsmålet, om også Venstres stortingsrepresentant kunne uttale seg om dette. Betyr det, for å få det i klartekst, at May Britt Vihovde ønsker et tettere, et mer formalisert samarbeid med Fremskrittspartiet, i tråd med Venstres partileder? Eller er hun enig med sine nestledere i at Sponheim tramper rundt i salaten, og at de ikke ønsker et tettere samarbeid med Fremskrittspartiet?

May Britt Vihovde (V) [11:32:01]:Lat meg først seia til representanten Djupedal, som spør om Framstegspartiet er eit stuereint parti eller ikkje: Når 20 pst. av veljarane står bak eit parti, har eg så stor respekt for det at eg synest det er litt på kanten å seia at partiet ikkje er stuereint.

Vi ønskjer eit samarbeid med Framstegspartiet frå sak til sak. Vi ser at med så stor avstand som det er mellom oss politisk, kan vi ikkje sitja i regjering saman. Eg oppfatta det faktisk slik at det var det vår partileiar Sponheim sa, nemleg at vi kan ha eit samarbeid, men ikkje eit formalisert samarbeid. Det er ikkje ein avtale på mange ulike politikkområde, men eit samarbeid frå sak til sak.

Eg synest vi har utvikla eit godt samarbeid i løpet av denne perioden. Eg trur vi har utvikla eit betre samarbeid år for år og funne gode løysingar i ein del saker. Det er ikkje alltid Venstre har vore einig i den løysinga ein har funne. Men vi har klart det, og det trur eg at vi skal kunna klara òg i neste periode.

Jorunn Ringstad (Sp) [11:33:22]:Eg lytta nøye til representanten Vihovde sitt innlegg og merka meg at representanten, som kjem frå det same partiet som samferdsleministeren, hadde ei setning om samferdsle – og det i ein situasjon på samferdsleområdet der vi aldri har hatt eit større etterslep på vegvedlikehald enn det vi har i dag, samtidig som trafikkmengda aukar sterkare enn dei prognosane som departementet opererer med. Vedlikehalds- og investeringsbehovet for jernbanen er større enn det nokon gong har vore. Midlane til rassikring er minimale i høve til behovet.

Den delen av bruttonasjonalproduktet som går til samferdsle, har gått kraftig ned i denne fireårsperioden. Den samla summen vi bruker til samferdsle, er ikkje særleg annleis enn han var for 10–20 år sidan. Det som kjenneteiknar samferdslesektoren i denne fireårsperioden, er den AS-ifiseringa og den privatiseringa som har funne stad.

Mitt spørsmål til representanten Vihovde er: Har det vore viktigare for Venstre å følgje Høgre i denne omdanninga innafor samferdslesektoren enn å gjere noko med dei akutte behova?

May Britt Vihovde (V) [11:34:51]:Eg sat saman med representanten Ringstad i samferdslekomiteen i førre periode, og vi var med og behandla den første nasjonale transportplanen. Allereie då signaliserte Venstre at vi ønskte meir konkurranse i dei ulike samferdsleetatane, fordi vi meinte det var eit stort effektiviseringspotensial. Vi ønskte meir igjen for pengane. Det har vi gjennomført saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti, og vi ser no resultata.

Vi ser f.eks. at omdanninga av Statens vegvesen til Mesta gjer at mindre entreprenørar kan komma inn. Dei kan gi betre prisar og utføra det same arbeidet for mykje mindre. Det betyr at ein får fleire kilometer veg for pengane. Det betyr òg at vi kan auka innsatsen når det gjeld veg og vedlikehald.

Så har eg lyst til å seia at denne regjeringa har prioritert veg og vedlikehald. Men vi har store utfordringar innanfor samferdslesektoren. Eg synest at vi er på rett veg. Vi nærmar oss løfta i Sem-erklæringa. Vi har komme lenger enn Sem når det gjeld kollektivsatsing. Der ligg vi tett oppunder dei løfta vi gav i Sem-erklæringa. Eg har ikkje finrekna på det, men eg trur jammen at vi ligg nokolunde likt med det som Venstre la inn i Nasjonal transportplan i førre periode.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) [11:36:10]:Eg kan ikkje dy meg når representanten Vihovde er så frimodig og seier at dei har følgt opp løfta frå Sem når det gjeld samferdsle. Det er ikkje riktig. Det er faktisk slik at regjeringspartia ligg ca. 3,5 milliardar kr etter det dei lovde i Sem-erklæringa. Det er bråkjekt å stå her og seia at dei har gjort det dei lovde. Dei lovde meir enn oss og held mykje mindre. Eg håper at når ein for neste periode lover mindre enn fleirtalet, i alle fall held det ein lover. Elles kan det sjå ganske alvorleg ut for Samferdsle-Noreg om denne regjeringa får fortsetja.

May Britt Vihovde (V) [11:36:59]:Det kan godt henda at representanten Starrfelt og eg sit på ulike tal. Eg sa ikkje at vi har oppfylt Sem-erklæringa, men eg sa at vi nærmar oss.

Når ein skal laga eit heilskapleg budsjett, må ein alltid sjå på den totale ramma. Det har vi gjort. Vi har òg prioritert vegutbygging og kollektivsatsing innanfor den ramma. Det blir litt spennande å sjå kva det raud-grøne alternativet vil prioritera om dei får regjeringsmakt og skal sy saman statsbudsjettet for 2006, for dei har lagt inn veldig ulike tal i Nasjonal transportplan både til kollektivsatsing og vegsatsing. Dei har einast om ein sum, ein auke på begge postar, men det ligg langt over det som desse tre regjeringspartia lovde ved den førre behandlinga av Nasjonal transportplan. Så løfta beheld ein når ein leverer eit budsjett, ikkje når ein leverer innstillingar og meldingar, og når ein uttaler seg. Det er først når ein leverer eit budsjett, ein ser om ein held dei løfta ein har gitt.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Steinar Bastesen (Kp) [11:38:23]: Norge går så det suser. Det kan man lese av revidert nasjonalbudsjett, og det stemmer. Jeg vil påpeke at Regjeringen har tatt noen grep som vi i Kystpartiet vil skal utvikles videre.

Det er positivt at det er tatt grep for at funksjonshemmede med høgere utdanning skal vurderes ut fra kvalifikasjoner og erfaring og ikke ut fra funksjonshemning. Der har Regjeringen satt i verk et arbeid det står respekt av. Regjeringen skal honoreres for å ville gjøre noe med fattigdomsspøkelset. All erfaring viser at samfunn med store skiller mellom innbyggerne blir råere og hardere. Å ville ta tak i denne utviklingen skal Regjeringen ha all honnør for. Kystpartiet vil støtte en sterkere satsing på disse områdene.

Det er også vanskelig å underslå at sysselsettingen i privat sektor vokser – sakte, men sikkert. Men her er tallmaterialet fortsatt preget av en viss kreativitet.

Når dette er sagt, vil jeg likevel påpeke at Norge har ressurser til å gjøre så mye, mye mer. I revidert nasjonalbudsjett står det svart på hvitt at oppgangen i norsk økonomi ventes å fortsette.

Kystpartiet har inne merknader om satsing på infrastruktur. Vi vil avvikle ordningen med bompenger, og vi vil ha gratis ferjer. Vi har sågar gått inn for at det må satses på moderne gassferjer. Dette oppfatter Regjeringen som utopi. Også Arbeiderpartiet oppfatter forslaget om en kraftig utbygging av både kyststamvegen og andre store prosjekter som kommer distriktene til gode, som utopi.

Jeg har i tidligere innlegg sagt at dersom vi var representanter i et EU-land med dårligere økonomi enn Norge, ville vi allerede ha hatt full fart i investeringene både i bredbånd og på vegnettet. Vi ville ikke gått inn på den bompengeepidemien som har spredt seg over hele landet.

Alle snakker om vegutbygging, men vi ser ikke pengene, fortalte en som arbeider med vegprosjekter i Vegdirektoratet. Han kunne fortelle at Norge har noen av de fremste ekspertene i verden når det gjelder brobygging, at vi har svært flinke folk når det gjelder både prosjektering og utbygging av vegnettet. Men pengene mangler.

Kystpartiet mener at vi ikke benytter vår historiske mulighet, med solide ekstrainntekter på mange titalls milliarder kroner på grunn av den historiske økningen i oljeprisen, til virkelig å satse på forskning. Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor er det blitt slik i enkelte miljøer at de dyktigste forskerne reiser utenlands, til land med mye dårligere nasjonaløkonomi, som USA? – Kanskje fordi disse landene satser mye sterkere på forskning, ikke bare fordi de vil, men fordi de ser seg nødt til det hvis de skal klare å modernisere landet sitt slik at de henger med i den internasjonale utviklingen.

Er det virkelig slik at vi har en regjering som ikke har respekt for viktigheten av forskning? Er det slik at Høyre, med en tidligere rektor fra Universitetet i Oslo i sin midte, ikke klarer å ta innover seg at ethvert land som har visjoner, også satser store beløp på forskning? Eller er det slik at de pedagogiske evnene til de akademiske kreftene i Høyre har kollapset i forhold til pengeknugerne og nyliberalistene i partiet? Det lover ikke godt for det akademiske Norge.

Kystpartiet har satt søkelyset på hvordan denne regjeringen forvalter sitt pund. Det er ikke særlig oppløftende. Regjeringen har solgt billig eller gitt bort evigvarende fiskekvoter til noen få. Noen få i én generasjon har overtatt eiendomsretten over fisken i havet, en eiendomsrett som har vært et sentralt folkeeie siden tidenes morgen. Måten det har skjedd på, er merkelig, sett fra en bedriftsøkonomisk og en statsøkonomisk synsvinkel. Man kan sannelig lure på hva Regjeringen har tenkt på. Man kan selvsagt si at Regjeringen ikke visste bedre, ikke ante konsekvensene. Men det er feil. Jeg og Kystpartiet har lenge fortalt om konsekvensene.

Man kan si at utviklingen gikk den vegen, og at det er et resultat av en moderne utvikling av fiskeryrket og fiskeflåten. Det er feil. På Island har de erfaring med Bondevik-regjeringens vri, og disse erfaringene er entydig negative. Man kan si at Regjeringen gjorde det for at bankene skulle få tak i verdien av fisken når de skulle gi lån til bygging av fiskebåter. Det er nok den riktige vurderingen. Bondevik-regjeringen tror nok at de har gjort bankene en stor tjeneste i denne saken og ofret nyrekrutteringen i fiskerinæringen og kystbefolkningen på mammons alter.

Men det vil vise seg at de har gjort en stor tabbe. Bankene vil få sitt å svare for når renten igjen vil stige. Vi vet at enkeltredere har kjøpt kvoter for 80 mill. kr uten fem flate øre i egenkapital. Tror virkelig strategene i Bondevik-regjeringen at den spekulative kvoteverdien vil holde seg høg når systemet kollapser?

Jeg lurer på hvor strategene og bankene vil være når krakket kommer i fiskeflåten. Merk dere mine ord!

Statsråd Per-Kristian Foss [11:43:52]: Norsk økonomi går godt. Flere kommer i jobb. Den enkelte har større trygghet for hus, hjem og jobb. Norske arbeidsgivere er blant de mest optimistiske i Europa, og optimismen gjelder mulighetene for å ansette nye folk. Dermed har vi et godt grunnlag for å videreføre og fornye den gode norske velferden.

Disse gode resultatene har ikke kommet av seg selv. Det skyldes at vi har fått til et samspill i den økonomiske politikken. Partene i arbeidslivet har fått ned lønnsveksten, slik at vi ikke priser oss ut av den internasjonale konkurransen. Dette har i sin tur bidratt til at Norges Bank har kunnet sette ned renten etter hvert, og statsbudsjettet de siste årene har bidratt til en ansvarlig helhet gjennom moderasjon i offentlige utgifter og lavere skatter og avgifter.

Partene i arbeidslivet, pengepolitikken og finanspolitikken har alle bidratt til de gode resultatene vi nå ser. Regjeringen er glad for at det har vært mulig nok en gang å finne flertall for et ansvarlig budsjett i Stortinget. Fremskrittspartiet har bidratt gjennom en konstruktiv prosess til at finanspolitikken ikke øker presset mot rente- og kronekurs. Det er viktig for de mange med store lån og for våre eksportnæringer.

Regjeringen er glad for at vi har klart å snu den økonomiske utviklingen gjennom de siste årene. Da vi overtok, var renten skyhøy, over europeisk nivå. Ledigheten hadde begynt å stige. Den begynte allerede sommeren 2000, og eksportbedriftene truet den gang med utflagging. Nå er renten historisk lav, lavere enn i Europa. Flere kommer i jobb, og optimismen råder i Bedrifts-Norge. Ny informasjon som er kommet etter at vi la frem revidert nasjonalbudsjett, underbygger det positive bildet. Boligbyggingen er høy, produksjonen i industriene går godt, og det er store investeringer i petroleumssektoren.

Regjeringen skal selvsagt ikke ha all æren for den gode utviklingen, men vår politikk har bidratt, og i et samspill er alle like viktige. Jeg vil gjerne understreke dette, ikke for å skryte av egen innsats, men for å få frem viktige sammenhenger i politikken. Det finnes de i denne sal som mente at Regjeringen hadde all skyld da ledigheten var på vei opp. De samme mener nå, pussig nok, at det bare skyldes flaks når ledigheten er på vei ned igjen og flere kommer i jobb. En slike hul analyse skal man vokte seg for. Jeg mener at vi ikke skal underslå virkningen av den politikken som vedtas i denne sal. Det pussige er at kritikken kommer fra dem som vanligvis vektlegger politikken mer enn markedsøkonomien, om politikken nå ikke virker eller bidrar til den positive økonomiske utviklingen.

Stortingets behandling av budsjetter har selvsagt konsekvenser. Ellers ville det ha vært merkelig med all den mediestøy som er rundt budsjetter, om de ikke hadde virkning på de faktiske økonomiske resultater. Jeg vil understreke dette i dag, på Stortingets siste dag, i alle fall før stortingsvalget. Høstens valg er også et viktig valg om hvilken økonomisk politikk vi skal føre de neste årene. Valget står mellom på den ene side en regjering som fornyer velferden, reduserer skattene, trygger jobbene – og har dokumentert det gjennom resultater – og på den annen side et sosialistisk eksperiment som kan true jobbene og dermed på sikt også undergrave velferden.

Vi ser ved behandlingen her i dag en antydning til hva slags politikk en eventuell sosialistisk regjering kunne tenke seg å føre, om den skulle komme til makten. Senterpartiet vil ta ekstra penger fra pensjonsfondet, foreløpig kalt petroleumsfondet. Dermed kan vi konstatere at partiets løfte i et utspill for noen uker siden fra deres parlamentariske leder, om at de skulle prøve å føre en ansvarlig økonomisk politikk, var et løfte som ble kortvarig. Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet vil øke skattene på norske arbeidsplasser. Nå i debatten i denne uken ble det også dokumentert at de vil øke skattene for norske boligeiere. Det skulle også bli dyrere for dem som ville investere i Norge. Sammen gir dette utrygge jobber og mindre til velferd.

Disse tre partiene er uenige om mye i den økonomiske politikken – om handlingsregelen, om reglene for petroleumsfondet og om bruk av dette, om skattesystemet og om pengepolitikken. De tre partiene vil kanskje kunne bli enige. Men jeg føler meg ganske viss på at kompromisset ikke vil bli vakkert. Da hadde man vist det frem før valget, men det gjør man altså ikke.

Ved avslutningen av denne sesjonen føler jeg et sterkt behov for å si at i mine fire år som finansminister – foreløpig – har jeg hatt den glede å samarbeide med en meget kompetent finanskomite i Stortinget. Jeg vil takke for et meget godt samarbeid. Jeg vil fremheve komiteens særlige evne til å finne praktiske resultater når problemene har vært som størst.

Presidenten: Det var vakkert sagt.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [11:49:22]: Jeg er veldig enig i de sammenhenger i politikken som finansministeren trekker fram i sitt innlegg i dag. Det er også positivt at finansministeren understreker hvor viktig det er også det som partene i arbeidslivet bidrar med i den helheten som trengs for at den økonomiske politikken skal fungere. Det er Arbeiderpartiet veldig enig i.

Men det vi er uenige med finansministeren, i særdeleshet, og Høyre og de borgerlige partiene om, er hvorvidt den økonomiske politikken og markedsløsningen kan sikre en utvikling som gagner alle i samfunnet. Vi mener det trengs en mye mer aktiv næringspolitikk, mer målrettet. Vi mener det trengs en aktiv vilje til fordeling, hvis vi ikke skal få et samfunn som utvikler stadig større forskjeller.

Problemet er at den politikken som føres nå, riktignok sikrer hus, hjem og jobb for veldig, veldig mange av oss som har det bra i utgangspunktet, men den sikrer ikke hus, hjem og jobb hvis du er arbeidsledig og har fått en enda dårligere økonomi. Den sikrer ikke hus, hjem og jobb hvis du er ufør og har fått redusert stønaden. Dette er vår fremste anklage mot den politikken som føres.

Statsråd Per-Kristian Foss [11:50:49]: La meg forsiktig si at det blir noe halvkvedet og halvhjertet over Arbeiderpartiets kritikk av Regjeringen i den økonomiske politikken. De erkjenner at resultatene er gode, ja sågar strålende. Det har aldri vært flere i arbeid enn nå. Også i industrien er resultatene gode. Alle næringer forteller om at det etter hvert begynner å bli mangel på arbeidskraft, mer enn at ledigheten er et problem. Ledigheten går ned. Antall registrerte ledige, altså helt ledige, var siste måned over 8 000 lavere enn for ett år siden. Samlet ledighet er godt under 100 000. Det er ikke godt nok, men retningen er riktig, og det er en annen retning enn da vi overtok.

Man beklager seg over at det fortsatt er slik som det har vært de siste ti-femten årene, at antall uføretrygdede øker. Men det blir også noe halvhjertet over en slik kritikk, for dette er den første regjeringen som faktisk gjør noe med dette, gjennom en reform av uføretrygdsystemet og gjennom en prøveordning som skal sikre at uføre kan med uføretrygd lettere forsøke seg på å gå over i arbeidslivet og få støtte til jobbene. Det er forsøk som vil bringe resultater. Det er reformer som vil bringe resultater – ikke over natten, men over tid.

Siv Jensen (FrP) [11:52:15]: Jeg registrerer at finansministeren mente at velgerne kun står overfor to valg i forbindelse med valget til høsten, nemlig enten den sittende regjering eller det sosialistiske alternativet. Men jeg tror kanskje han kom i skade for å glemme at det finnes andre partier i denne sal som også kan ha litt betydning for resultatet.

Mitt spørsmål går på Regjeringens håndtering av Folketrygdfondets anmodning om å få utvidet rammene for sine aksje- og obligasjonsinvesteringer. Dette har vært et tema både ved behandlingen av pensjonsmeldingen og for så vidt også ved behandlingen av revidert, hvor fondet uttrykkelig ber om adgang til en noe bredere investeringshorisont.

Jeg registrerer at Regjeringen så langt ikke har vist noen vilje til å imøtekomme dette, og har skjøvet foran seg at man nå skal omdanne dette til et såkalt pensjonsfond. Vil Regjeringen foreta seg noe for å gjøre det lettere for Folketrygdfondet å plassere i aksjer og obligasjoner?

Statsråd Per-Kristian Foss [11:53:37]:Jeg tror jeg er klar over hvor mange partier som stiller til valg, sånn noenlunde. Jeg har vel også oppfattet det slik at Fremskrittspartiet støttet en ikke-sosialistisk regjeringsdannelse, uten å gå konkret mer detaljert inn på det

Regjeringen sa følgende om Folketrygdfondet i pensjonsmeldingen:

«Stortinget har gitt Folketrygdfondet adgang til å plassere inntil 20 pst. av sin aksjeramme i danske, finske og svenske aksjer. Det legges opp til å videreføre Folketrygdfondets investeringsadgang i utenlandske aksjer i forbindelse med etablering av Statens pensjonsfond.»

Folketrygdfondet vil utgjøre Statens pensjonsfond, innenlandsdelen, men dog med fortsatt bibehold av muligheten til å kjøpe aksjer noe utenfor landets grenser.

Det er allikevel viktig å opprettholde et tydelig skille mellom innenlandsdel og utenlandsdel. Men det legges ikke opp til innstramninger av muligheten for å kjøpe utenlands. Vi vil også vurdere om annen investeringsadgang innenlands vil være hensiktsmessig, altså utover aksjer. Da må imidlertid det skje innenfor de rammer av trygghet som alltid skal prege våre fond.

Øystein Djupedal (SV) [11:55:02]: Den 12. mai i år var finansministeren ute i Aftenposten og sa at Regjeringens politikk hadde gjort at en vanlig LO-familie hadde blitt 130 000 kr rikere. Dagen etter gikk en rekke økonomer ut og sa at dette regnestykket var useriøst og tøvete, og det var til og med en ganske alvorlig regnefeil i det. Men poenget var i hvert fall i utgangspunktet at de mente at denne måten å se på dette på var meget useriøs. De sa sågar:

«Mesteparten at det økonomiske oppsvinget i Norge er sammenfallende med et sterkt oppsving i utlandet, faktisk den raskeste veksten verdensøkonomien har hatt på 30 år.»

På dette tidspunkt, den 12. mai, tok finansministeren den hele og fulle ære for at Norge nå gikk så bra, at arbeidsledigheten var lav og veksten sterk, men han ble kraftig korrigert av sågar Høyre-medlemmet som nå er sjefsøkonom i First Securities.

Finansministeren prøvde i sitt innlegg å dele æren med noen flere og snakket til og med positivt om rollen til partene i arbeidslivet. Mitt spørsmål blir da: Betyr det at han i dag mener at det intervjuet han gav den 12. mai i Aftenposten, ikke var spesielt dekkende for Regjeringens politikk?

Statsråd Per-Kristian Foss [11:56:15]: Svaret på spørsmålet er nei. Det intervjuet er fortsatt dekkende, for det beskriver den velferdsøkning som har skjedd under denne regjering på tross av alt Djupedal har sagt fra denne talerstol i fire år og kommer til å fortsette med å si under hele valgkampen. På tross av det!

SVs økonomiske politikk har jeg ikke hørt noe partimedlem hylle, verken fra SV eller noe annet parti. Jeg har derimot hørt en økonom med navn Ådne Cappelen, som så vidt jeg husker, var medlem av SVs programkomite for ikke så mange år siden. Han har advart og sagt at summen av alle SVs løfter er umulig å gjennomføre uten vesentlige skatteøkninger. Jeg tror han har rett.

Marit Arnstad (Sp) [11:57:13]: Det må sies at Regjeringen virker nesten halvveis oppgitt, oppgitt over alle oss andre, sjølsagt, men også litt oppgitt over alle velgerne som foreløpig ikke har satt nok pris på Regjeringens politikk i økonomisk henseende.

Det er for så vidt litt pussig at et av de partiene som i størst grad vil fristille rentefastsettelse fra politisk innflytelse, nå mener at de uten videre kan innkassere politisk ære for en lav rente. Det er, som representanten Djupedal var inne på, åpenbart slik at den samme regjeringen mener at internasjonal oppgangstid og høy oljepris er noe som velgerne skal takke Høyre for. Jeg tror faktisk at det er å undervurdere norske velgere litt.

Men mitt spørsmål handler rett og slett om ledigheten, for ledigheten er høy, og Regjeringen spår at den fortsatt vil holde seg høy, over 4 pst. Spørsmålet er: Hva har Regjeringen tenkt å gjøre med det? Hva er Regjeringens ambisjon? Hvor langt ned ønsker Regjeringen ledigheten? Eller er Regjeringen bekvem med det nivået som ledigheten i dag er på?

Statsråd Per-Kristian Foss [11:58:28]: Regjeringen er ikke fornøyd med dagens ledighetsnivå, men Regjeringen er fornøyd med utviklingen i ledigheten. Vi vil føre videre en politikk som gir fortsatt lavere ledighet. Det er resultatet av den politikken som har blitt ført, og da er det godt å videreføre den.

Det er ikke slik at internasjonal oppgang har ført til glimrende resultater i alle land. Da er det bare å se på Tyskland, som har slitt med sosialdemokratiske regjeringer over to perioder, som sliter med dype økonomiske problemer, mangel på vekst og etterkrigstidsrekord i ledighet. Eller vi kan se til Sverige, som også har nytt godt av internasjonal oppgang, men som sliter med vekstproblemer og stabilt høy ledighet.

Jeg må si at det er ikke oppgitthet som preger verken Høyre eller andre regjeringspartier. Men jeg hadde vært noe oppgitt hvis jeg hadde vært representanten Arnstad, som har lovet økonomisk moderasjon hvis Senterpartiet får komme i regjering, og som så får følgende budskap fra Morten Lund i denne debatt, at bare det å bruke 4–5 milliarder kr mer enn det Regjeringen til enhver tid gjør, hvert år å bruke 4–5 milliarder kr mer enn handlingsregelen tilsier og Regjeringen gjør, er økonomisk moderasjon. Da hadde jeg vært oppgitt, hvis jeg hadde hatt såpass problemer med indre sammenheng.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Tore Nordtun (A) [11:59:54]: Flere talere fra Høyre har i dag snakket om bolig- og eiendomsbeskatningen. La meg slå det helt fast: Arbeiderpartiet kommer ikke til å gjeninnføre boligskatt i Norge. Det kan finansministeren bare glemme! Hvis finansministeren mener at vi i Norge har et riktig takseringssystem for boliger og eiendom, er han god! Det er rettferdighet det er snakk om på det punktet, og ikke noe annet.

Til slutt: Hvis vi ser på den budsjettavtalen som foreligger i dag, er det kommet økninger i sykehussektoren, det er foretatt oppretting når det gjelder pendlere, sjøfolk, sokkelarbeidere, særfradragene, permitteringsregler og yrkeshemmede – for å ta noe. Det er på mange måter en blåkopi av Arbeiderpartiets budsjettforslag. Var ikke budsjettforslaget fra Regjeringen alvorlig ment på disse punktene?

Statsråd Per-Kristian Foss [12:01:05]: Jeg synes nesten idyllen tar overhånd når Arbeiderpartiet hyller budsjettforliket som de ikke er med på! Det at en regjering kommer til Stortinget med forslag til noe lavere permitteringsadgang, er bare en repetisjon av det som skjedde i 2001, da arbeiderpartiregjeringen gjorde det samme og fikk det rettet noe opp i Stortinget. Så det må vi si er omtrent «same procedure as last year».

Ellers registrerer jeg at Arbeiderpartiet vil ha en ny utredning om boligskatten uten å ville gjøre noe med den. Hvorfor skal man da ha en utredning? Og man vil ha et nytt takstsystem på boliger. Jeg husker faktisk så langt tilbake som til da Arbeiderpartiet utgjorde et flertall sammen med representanten Lundteigen og Senterpartiet for en skisse til et nytt takstsystem som så ble lagt i skuffen i Finansdepartementet, og som aldri ble tatt opp igjen av arbeiderpartiregjeringen. Og så ber man nå om et nytt takstsystem. Forstå det den som vil! Hva skal man med et takstsystem hvis man ikke har noe å taksere for?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jens Stoltenberg (A) [12:02:25]: Regjeringen skryter av de økonomiske resultatene og sier seg fornøyd med den økonomiske utviklingen. Det er riktig at Norge har hatt store inntekter de siste årene. De internasjonale rentene er lave, de norske rentene er lave, oljeprisen er høy, og bruken av oljeinntekter er større enn noen gang. Ingen regjering har brukt mer oljepenger, ingen regjering har hatt mer penger til disposisjon enn denne regjeringen. Desto mer alvorlig er det at utviklingen går i feil retning på mange viktige områder på det økonomiske feltet.

Det mest alvorlige er at arbeidsløsheten nå biter seg fast på et høyt nivå. Tallene fra Statistisk sentralbyrå viste faktisk en liten økning i vår, mens tallene fra Aetat viste en liten nedgang. Uansett bekrefter begge institusjoner at ledigheten nå er på et høyt nivå til Norge å være, og det oppsiktsvekkende er at vi nå har høy ledighet i en høykonjunktur. Normalt skal ledigheten være lav i en høykonjunktur og høy i en lavkonjunktur. Problemet nå er at vi ser at ledigheten er i ferd med å stabilisere seg på et varig høyere nivå, og vi kommer til å slite vesentlig mer med ledigheten neste gang vi opplever en nedgangstid, fordi ledigheten allerede er på et høyt nivå i en oppgangstid. Regjeringen har hovedansvaret for dette, fordi den ikke har satset på arbeidsmarkedspolitikk, og fordi den ikke tok advarselen om problemene i arbeidsmarkedet alvorlig tidlig nok. I motsetning til da vi hadde høy ledighet sist, da vi gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk greide å få ledigheten ned, har vi nå opplevd at passiviteten gjør at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå.

Det andre er at forskjellene øker. Det er grundig dokumentert at forskjellene har økt i Norge. Det er alltid vanskelig å bekjempe sosial ulikhet. Problemet er at denne regjeringen har gjort bevisste valg som har forsterket den sosiale ulikheten. Den har gitt betydelige lettelser til de aller rikeste menneskene i Norge, og så har den kuttet i arbeidsløshetstrygd, i uføretrygd og i andre ordninger som er viktige for dem som har minst.

Det tredje er at Regjeringen skyver store og stadig større regninger foran seg. Da den overtok i 2001, var det som kalles generasjonsregnskapet, i balanse. Da hadde vi altså muligheter til å finansiere velferden framover. Nå har det såkalte generasjonsregnskapet gått fra å være i balanse til å være opp mot 100 milliarder kr i underskudd, og det avspeiler den kraftige økningen i bruk av oljepenger og en kraftig økt oljeavhengighet for norsk økonomi. Den kraftige økningen i oljeavhengighet og den kraftige svekkelsen av generasjonsregnskapet er et langsiktig, varig og alvorlig problem for norsk økonomi.

Det fjerde Regjeringen overser, er at konkurranseutsatt virksomhet, industrien, stadig bygges ned. Hoveddrivkraften bak veksten i Norge – og det sier Regjeringen selv i revidert nasjonalbudsjett – er den kraftige økningen i bruk av oljepenger og den kraftige veksten i privat konsum. Den veksten er i stor grad lånefinansiert. Vi vet at vekst som er lånefinansiert og basert på økende bruk av oljepenger, ikke er en varig, bærekraftig økonomisk vekst. Da er problemet at nettopp det som skal gi en varig og bærekraftig økonomisk utvikling, sikre sysselsettingen, industrien, konkurranseutsatte virksomheter, bygges kraftig ned. Konkurranseevnen til konkurranseutsatte virksomheter er kraftig svekket, den svekkes også kraftig i år og blir ytterligere forverret ved at vi nå ser at kronekursen igjen øker. Sysselsettingen faller kraftig i disse næringene, og samlet betyr det altså en kraftig svekkelse av den delen av norsk næringsliv som konkurrerer med utlandet. Veksten kommer fra privat forbruk og lånefinansiering.

Dette er alvorlige tegn som Regjeringen overser. Den sier seg fornøyd, sier seg stolt over utviklingen, selv om den på fundamentale områder som fordelingen, som bærekraften i den økonomiske utviklingen, som styrken i konkurranseutsatt virksomhet, går i gal retning samtidig som oljeavhengigheten øker kraftig.

Denne politikken har Regjeringen fått gjennomslag for sammen med Fremskrittspartiet – en politikk som har ført til nedbygging av industri, økte sosiale forskjeller og økt avhengighet av økende bruk av oljeinntekter. Vi mener at dette er en politikk som går i gal retning, som fører til at Norge preges av høy ledighet etter norske forhold og økte forskjeller. Vi mener at den økonomiske utviklingen de siste fire årene understreker behovet for å få en regjering som ikke er avhengig av Fremskrittspartiet, og som kan føre en annen økonomisk politikk med vekt på rettferdighet og partnerskap mellom bedrifter og myndigheter, for å få en varig og sterk økonomisk utvikling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) [12:07:40]:Vi har to rød-grønne eksperimenter i Europa, det ene er i Tyskland og det andre er i Sverige. I Tyskland er arbeidsledigheten på nivå med det den var på 1930-tallet, og i Sverige har de problemer med å få arbeidsledigheten ned. I Norge peker pilene i riktig retning. Arbeidsledigheten går ned, sysselsettingen går opp, og folk har en romsligere privatøkonomi. Likevel snakker representanten Stoltenberg om behovet for en ny kurs. Og når han skal begrunne behovet for en ny kurs, peker han på at industrien bygges ned, og at veksten i importen er høyere enn veksten i eksporten. Begge deler er feil! For første gang siden 1998 regner man i år med at sysselsettingen i industrien vil øke. Dagens Næringsliv slår fast at den tradisjonelle eksporten øker mer enn importen. Det betyr at også på disse to områdene peker pilene i riktig retning. Da må man få lov til å spørre: Hva er det Stoltenberg egentlig mener når han snakker om behovet for en ny kurs?

Jens Stoltenberg (A) [12:09:02]:For det første tror jeg Regjeringen ville vært tjent med å være mer opptatt av Norge enn av hele tiden å sammenlikne med Sverige og Tyskland, som er i en vesentlig annen situasjon, bl.a. fordi høye oljepriser for dem er et stort problem, for oss er det en stor fordel. Som Regjeringen selv sier i revidert budsjett, er det de høye oljeprisene, den store bruken av oljepenger og veksten i privat konsum som er hoveddrivkraften bak den økonomiske veksten. Og som Regjeringen selv dokumenterer, er altså konkurranseevnen til industrien svekket fra den overtok og fram til i dag, ledigheten er på et høyere nivå nå enn da den overtok, og industrisysselsettingen har falt. Så kan man håpe at sysselsettingen øker i år. Men med den utviklingen vi nå ser i konkurranseevnen til industrien, er det fare for ytterligere nedgang i sysselsettingen i industrien. Det som eventuelt drar i riktig retning, er en kraftig vekst i oljeinvesteringene, som altså skyldes rekordhøy oljepris. Regjeringen bør ikke ta ansvar for det, og det er ikke en varig og stabil vekst. Problemet er at Regjeringen har undervurdert problemene i arbeidsmarkedet, og nå sitter med et varig høyere nivå.

Carl I. Hagen (FrP) [12:10:25]:Jeg lyttet med interesse til Jens Stoltenberg, og hadde håpet at han kanskje ville skissere lite grann av Arbeiderpartiets politikk. I så måte ble jeg jo skuffet. Det eneste han kom i nærheten av å si, var at man skulle føre en annen politikk – ingen synspunkter på hva slags annen politikk. Og så påstod Jens Stoltenberg at alt som han snakket om av elendighet og negative ting osv., var gjort sammen med Fremskrittspartiet. Har han helt glemt at 2004-budsjettet var noe han selv gjorde opp sammen med Regjeringen? Flere av de negative tingene som han kritiserer oss for, rettet han ikke opp i forliket i 2004. Han rettet ikke opp den gale politikken i 2004.

Er det slik at Arbeiderpartiet nå kommer til å fortsette og gå inn i valgkampen utelukkende med å male fanden på veggen? Og mener Arbeiderpartiet, f.eks. når man snakker om kommuneøkonomien, at en bedring av kommuneøkonomien på én eneste stakkars prosent er forskjellen på himmel og helvete?

Jens Stoltenberg (A) [12:11:47]:Arbeiderpartiet kommer ikke til å male fanden på veggen, derimot kommer vi til å beskrive resultatene av den politikken Carl I. Hagen har vært med på å stemme igjennom. Det er altså en politikk som fører til at noen av dem som har det aller vanskeligst i Norge, de arbeidsløse og de uføretrygdede, har fått mindre. Noen av dem som har det aller best i Norge, nemlig de som har millioninntekter, har fått vesentlig mer. Vi har tenkt å fortsette å beskrive de faktiske resultatene, som er grundig dokumentert i statistikk og i dokumentasjon fra mange ulike institusjoner. Det er resultatet av en villet politikk, fordi man altså ikke har gjort som sist gang da ledigheten var høy, mobilisert kraftig for å få den ned, men tvert imot har latt det skure og dermed opplever at ledigheten nå biter seg fast på et vesentlig høyere nivå enn det vi har vært vant til i Norge.

Dessuten tror jeg ikke representanten Hagen virkelig var skuffet over at jeg ikke brukte mine fem minutter til å beskrive Arbeiderpartiets politikk. Den politikken er grundig beskrevet i våre programmer, i andre taler og i vårt forslag til revidert budsjett. Det jeg var opptatt av, var å få fram at utviklingen går feil på mange områder, og derfor trenger vi en ny politikk.

Einar Steensnæs (KrF) [12:13:09]:Kampen mot arbeidsløshet og for et inkluderende arbeidsliv er en viktig sak for Kristelig Folkeparti og for Regjeringen. Sysselsettingen har nå økt med over 20 000 siden sommeren 2003. I forrige måned ble arbeidsløsheten redusert til 3,3 pst., som er det største fallet i arbeidsløshet vi har hatt siden 1990-tallet. Regjeringen er ikke tilfreds med det, Kristelig Folkeparti er ikke tilfreds med det, arbeidsledigheten skal ytterligere ned. Men det går nå i riktig retning.

Jeg reagerer på at Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiets leder, fremdeles gjentar at ledigheten har bitt seg fast. Han sier at han skal fortsette å beskrive det faktiske nivå, men innser Stoltenberg at ved å bruke en slik betegnelse, er det det motsatte han gjør?

Han sa også at arbeidsledigheten nå ligger vesentlig høyere enn hva vi er vant med i Norge. Hvordan forklarer da Stoltenberg at det nå er færre arbeidsledige enn det var da han gikk av som statsminister?

Jens Stoltenberg (A) [12:14:32]:Bare for ordens skyld: Det er omtrent 30 000 flere arbeidsledige nå enn da jeg gikk av som statsminister. For det andre er det altså slik at det er usikkerhet om hva som nå skjer i arbeidsmarkedet. Arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå, som også fanger opp den skjulte ledigheten, viste altså en økning i de siste tallene. Aetats tall viste en liten nedgang.

Uansett er det urovekkende at selv på toppen av en høykonjunktur, med rekordvekst i det private forbruket, stort lånefinansiert forbruk og rekordhøye oljeinvesteringer og rekordhøy bruk av oljepenger, har likevel ikke ledigheten kommet lavere ned. Tvert imot er det fare for at når økonomien snur, vil ledigheten begynne å vokse fra et vesentlig høyere nivå enn det som har vært normalt i Norge. Det er den varige endringen i arbeidsmarkedet denne regjeringen har undervurdert. Den har ikke satset på målrettede tiltak, opplæring og aktiv markedspolitikk for å få de ledige i jobb, men de har akseptert en varig utstøting av arbeidslivet, og det er det som er min hovedkritikk. Og når man i tillegg baserer seg på lånefinansiert vekst og ikke på utbygging av konkurranseutsatt sektor, da er det et alvorlig problem.

Jan Tore Sanner (H) [12:15:55]: Jeg tror representanten Stoltenberg trenger å bli minnet om den ganske nære historie. Fra 1986 til 1993, da Arbeiderpartiet det meste av tiden styrte Norge, steg arbeidsledigheten opp til 180 000 arbeidsledige. Etter at Gro Harlem Brundtland hadde styrt Norge i seks-syv år, skyldte hun fortsatt på Kåre Willoch.

I denne perioden har vi klart å få ned arbeidsledigheten, vi har snudd utviklingen, gått gjennom en nedgangskonjunktur på en mye kortere periode, og nå ser vi at sysselsettingen er på topp, og at arbeidsledigheten er på vei ned. Når Stoltenberg skal begrunne behovet for en ny kurs på arbeidsmarkedsområdet, peker han på behovet for flere arbeidsmarkedstiltak. Men det blir ikke flere arbeidsplasser av noen flere arbeidsmarkedstiltak! Derimot kan det bli færre arbeidsplasser med den politikken som en sosialistisk regjering vil legge opp til. Flere banker har jo også påpekt at konsekvensen av en sosialistisk politikk vil bli et høyere rentenivå og sterkere kronekurs, og det vil ramme arbeidsplassene i Norge.

Jens Stoltenberg (A) [12:17:15]: Replikken fra Jan Tore Sanner gjør meg både urolig og oppgitt. For det første er det ganske spesielt at man nå er opptatt av hva som skjedde i 1986. For det andre: At denne regjeringen er så opptatt av det, illustrerer at den faktisk ikke er opptatt av det viktige, nemlig å bekjempe arbeidsløsheten i dag. Det er riktig at vi har hatt høy arbeidsløshet før, men da var det full alarm, da var det full mobilisering, da hadde vi en regjering som hver eneste dag var opptatt av hva man kunne gjøre for å få ned ledigheten. Vi lyktes med å få den ordentlig ned, og den var på et vesentlig lavere nivå enn den er i dag. Da sa vi ikke at vi var fornøyd, da var det ikke slik at vi slappet av. Men denne regjeringen er åpenbart fornøyd med at ledigheten biter seg fast på et historisk høyt nivå for Norge i en økonomisk høykonjunktur, der vi lånefinansierer privat forbruk og har høy vekst ikke minst på grunn av det. Mens man burde stå opp hver morgen og tenke på hva man kan gjøre for å få ledigheten ned, er Regjeringen mer opptatt av å gi lettelser til dem som har mest fra før av. Det er en stor og viktig forskjell mellom denne regjeringen og en ny regjering.

Einar Steensnæs (KrF) [12:18:31]: Vi skal ut i valgkamp, og vi skal overbevise velgerne om hvilket alternativ de bør stemme på. Det blir et regjeringsvalg, men det blir også et partivalg, og jeg har merket meg at Jens Stoltenberg har tatt til orde for en valgkamp hvor det skal kjempes med blanke våpen. Han har også sagt at på det personlige plan skal en unngå stigmatiserende uttalelser. Jeg setter pris på det, og respekterer at Jens Stoltenberg på denne måten ønsker en renhårig valgkamp. Det vil gå tøft for seg.

Men Arbeiderpartiets leder skuffer meg når han gjentar en frase som tydeligvis er innøvd, om at ledigheten har bitt seg fast, og jeg vil henlede oppmerksomheten på den pressemeldingen som arbeidsdirektør Inger-Johanne Stokke har sendt ut, der hun sier at tallene forsterker bildet av et arbeidsmarked i bedring.

Jens Stoltenberg (A) [12:19:52]: Problemet nå er at vi har ganske høy arbeidsløshet i en periode hvor vi egentlig burde hatt veldig lav arbeidsløshet, fordi vi altså er på toppen av en høykonjunktur, vi bruker mer oljepenger, og vi har et lånefinansiert forbruk som er større enn på veldig mange år. Likevel er ledigheten ganske høy. Og det er det som er det alvorlige, fordi normalt vil det være slik at når økonomien snur, begynner ledigheten å vokse igjen. Og fordi Regjeringen har akseptert et høyere nivå enn det vi har vært vant til, vil vi ha mye større problemer i årene framover med å unngå økende ledighet. Det viktigste virkemidlet er å bygge bro tilbake til arbeidsmarkedet for dem som er i ferd med å falle ut, og da er en aktiv arbeidsmarkedspolitikk det mest målrettede tiltaket. Den arbeidsmarkedspolitikken er på sparebluss. Regjeringen bruker pengene på andre ting, bl.a. til å finansiere Høyres skattelettelser. Og det er altså feil å bruke penger på store skattelettelser når de burde ha vært brukt til å bekjempe arbeidsløshet, eller til å gi de arbeidsledige anstendig arbeidsledighetstrygd.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (FrP) [12:21:10]:Igjen hører vi tiradene av kritikk fra Jens Stoltenberg. Da skulle en jo tro at det Jens Stoltenberg har lagt frem av alternative forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og som han selv refererte til, ville være relativt betydelig annerledes enn den politikken som han kritiserer så sterkt. Jeg konstaterer at når det gjelder bruk av oljepenger, så bruker Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg nøyaktig det samme som den regjeringen han kritiserer for å bruke for mye. På område etter område er det fra Jens Stoltenberg altså en kritikk av noe man egentlig selv er med på. Hvis vi ser på summen av de alternative forslagene som han refererte til, er den altså på 3 promille av et statsbudsjett – 3 promille er forskjellen, 2 milliarder av ca. 700 milliarder. Og det er litt trist egentlig at vi har fått litt for mye i norsk politikk av at små endringer blåses opp, og at en later som om de er veldig store. En annen ting er dette med bruken av oljepenger. Jens Stoltenberg sa at det var en fordel for Norge. Vel, det er det, men det er en fordel for statskassen og ikke direkte for Norges befolkning.

Vi gjorde opp statsbudsjettet i fjor høst med et totalt overskudd på 169 milliarder kr. Når vi nå reviderer det, er overskuddet økt til 229 milliarder kr – 60 milliarder kr som vi ikke visste vi hadde i fjor. Da skulle man tro at det var andre enn Fremskrittspartiet som kunne si: Disse uventede nye pengene som ikke er disponert, er det noe vi kan bruke dem til som kan være til gagn for befolkningen i Norge? Vi vet ikke om de pengene kommer neste år, så vi kan selvsagt ikke ha noen varige driftsutgifter, men er det noen engangsinvesteringer vi kan gjøre som befolkningen vil ha nytte av? Det har vært Fremskrittspartiets tilnærming for noe av det, ikke de store deler, for vi synes også det er greit at to tredjedeler av det spares.

Men vi har tillatt oss å påpeke at når alle for noen år siden gikk inn for å nedbetale Gardermobanens gjeld på 7 milliarder kr, noe som ikke hadde noen innvirkning på norsk økonomi, så kunne vi nedbetale bompengegjelden for bomstasjonene våre og dem som er planlagt utbygd. Der er det ingen etterspørselsvirkninger, ingen virkninger for norsk økonomi, men i realiteten en fornuftig investering i infrastruktur.

Vi har tillatt oss å påpeke at når mange snakker om den store eldrebølgen som kommer – man snakker selvsagt om toppen av bølgen og ikke bunnen, og det er jo min generasjon, som om en del år kommer til å trenge sykehjemsplasser osv., det gjelder – da snakker man om det store problemet, nemlig mangel på arbeidskraft. Hvorfor kan man ikke da, som Fremskrittspartiet foreslår, sørge for at man bygger ut en vesentlig del av eldreomsorgstilbudet i andre land, slik at vi letter presset på norsk økonomi? Personalet kan man ha med som frivillig deler av året eller halve året eller når man fra tid til annen vil ha et opphold på en institusjon i varmere strøk. Personalet som har direkte kontakt, vil selvsagt være norsk. Men hele støtteapparatet, bygningene, renhold, matlaging, sjåfører osv., vil være lokal arbeidskraft. Da vil vi kunne gi våre eldre et bedre tilbud og valgmulighet til å kunne være deler av året i institusjoner i sydlige land, noe som ikke har noen virkning på norsk innenriksøkonomi. De får et bedre tilbud. Vi reduserer presset på norsk økonomi, for de som trenger eldreomsorgstilbud, kommer til å trenge det her hjemme. Det er meget fornuftig. Vi skjønner ikke at vi er alene om å tenke i de baner.

Så er det en del utstyr som vi selvsagt kan kjøpe fra utlandet, og som ikke har noen innvirkning på norsk innenriksøkonomi, ikke har noen etterspørselsvirkninger. Egentlig burde Norge hatt de best utstyrte sykehus i verden. Vi burde hatt tilgang på de dyreste apparatene, men sannheten er at vi ligger dårligere an enn flere av våre lutfattige naboland. Jeg etterlyser en litt mer edruelig debatt når det gjelder våre oljeinntekter, og om de ikke i litt større grad kan komme den nåværende befolkning til gode. Vi burde kunne få styringssystemer som også her i Stortinget gjør det mulig å skille mellom investering og drift, bruk av penger i Norge eller i utlandet, slik at når vi har en økonomisk debatt, så er det om realiteter og ikke de fiktive tingene som nå skjer i norsk økonomi. Det går faktisk an å få et bedre instrument for en fornuftig og edruelig finanspolitisk debatt enn det nåværende nasjonalbudsjett og statsbudsjett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A) [12:26:41]: Behandlingen av årets reviderte nasjonalbudsjett bekrefter enda en gang at Fremskrittspartiet er det partiet i Norge som har størst bruk av det jeg vil kalle TV-milliarder. De har masse milliarder til mange gode formål i alle mulige TV-debatter og i alle mulige alternative opplegg. Men hver gang de faktisk har innflytelse, hver gang de faktisk er med på å påvirke hva som blir virkeligheten, tar Fremskrittspartiet til takke med småpenger i forhold til hva de selv lover, og hva de selv driver valgkamp på.

Denne gangen var det 20 milliarder kr de skulle flytte på. De skulle øke bruken av oljepenger, men det endte med null. De snakket om å fjerne bomstasjoner. Det er 13 milliarder kr. De skulle redusere drivstoffavgifter med et par milliarder. Det endte med småpenger på alle områdene, og null på disse områdene.

Det må være et problem for Fremskrittspartiet at de driver med en retorikk, har en politikk i debatter der de har veldig mange penger som de ikke er i nærheten av – og lenger borte fra enn noe annet parti – å realisere når de faktisk har innflytelse. Alle skjønner at man må kompromisse, men så stor avstand mellom primære krav og det man faktisk stemmer for, er det ingen andre partier enn Fremskrittspartiet som opererer med.

Carl I. Hagen (FrP) [12:28:05]: Det er langt mer samsvar mellom Fremskrittspartiets retorikk og våre forslag enn det er mellom Jens Stoltenbergs retorikk og forslag.

I våre primære forslag har vi fulgt opp alle de tingene som vi sa på forhånd. Vi foreslår 13 milliarder kr til å nedbetale bompengegjelden, og vi foreslår 3 milliarder kr til sykehusene. Vi foreslår de tingene som vi har sagt vi skal gjøre. Mens når det gjelder Jens Stoltenberg, foreslår han jo stakkars 2 milliarder kr i forhold til det fremlagte budsjettet fra Regjeringen. Helt småtterier!

Hvis man skal snakke om hva man oppnår: I 2004 oppnådde Jens Stoltenberg å flytte på 5 milliarder kr. I år oppnådde vi å flytte på 7 milliarder kr – 2 milliarder kr mer enn det Jens Stoltenberg gjorde året før. Når det gjaldt revideringen i 2004, endret Jens Stoltenberg på 700 mill. kr. Vi har doblet det og endret dette budsjettet med 1,4 milliarder kr. Og Jens Stoltenberg vet at under revideringen er det ingen som har noen maktmidler, fordi vi voterer kapittel for kapittel og post for post.

Heidi Larssen (H) [12:29:33]:Representanten Carl I. Hagen ønsker mer til alle. Men det er nettopp det at det er en ansvarlig økonomisk vekst, som har bidratt til at norsk økonomi går godt.

Årets budsjett har også bidratt positivt til at det er økonomisk vekst, økt sysselsetting, økt optimisme og fremtidstro i norske bedrifter og husholdninger. Det skyldes ikke bare Regjeringens politikk, det skal jeg innrømme, men den har bidratt klart og kan i stor grad ta æren for det. Det er et resultat av en villet politikk.

Det er da med noe forundring jeg leser merknadene til Fremskrittspartiet i innstillingen om revidert nasjonalbudsjett, hvor de sier at de er av den oppfatning

«at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme vekst eller verdiskapning».

Er det slik å forstå at representanten Hagen mener at det ikke går bra i Norge, at den økonomiske veksten ikke er god, at ikke sysselsettingen er høy, eller at ikke ledigheten er på vei ned? Eller er det kanskje slik at Regjeringens økonomiske politikk virker, men at det kan være litt vondt å innrømme det?

Carl I. Hagen (FrP) [12:30:48]:La meg først ta avstand fra denne påstanden som ikke dokumenteres av noen, om at vi har mer til alle. Det er intet parti som kutter så mye i statsbudsjettets utgiftsside som Fremskrittspartiet under de ordinære budsjettbehandlingene. Vi kutter ganske mye på utgiftssiden, men vi gir også betydelig større skatte- og avgiftslettelser, bl.a. for å få mer dynamikk inn i næringslivet, for å få positive virkninger når det gjelder sysselsettingen.

Nei, vi er ikke fornøyd med sysselsettingen. Vi synes arbeidsledigheten er for høy, og vi har fullt ut muligheter til å kunne gjøre noe med det. Det har vi gjort i form av endringer i skatter og avgifter for å stimulere økonomien. Problemet er at f.eks. Arbeiderpartiet ikke gjør noe som vil stimulere til flere sysselsatte i ordinær virksomhet.

Mange ting er bra i det norske samfunn. Det skulle da bare mangle, når vi har enorme inntekter som andre land ikke har! Men det er også mange ting som burde kunne gjøres langt bedre, og befolkningen som lever i dag, burde også få noe nytte av våre gode inntekter.

Einar Steensnæs (KrF) [12:32:15]:Kristelig Folkeparti anerkjenner Fremskrittspartiets vilje til å finne fram til en forhandlingsløsning når det gjelder revidert nasjonalbudsjett. Det betyr selvfølgelig ikke at Fremskrittspartiet på den måten avskriver sine primærstandpunkter i den økonomiske politikken. Det har Carl I. Hagen nettopp gjort rede for.

For Kristelig Folkeparti er det ikke mengden av økte oljeinntekter som bestemmer pengebruken, det er hvordan pengebruken virker i økonomien som vil være avgjørende. Der har Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vidt forskjellig forståelse.

Nå øker statens årlige pensjonsforpliktelser med ca. 150 milliarder kr pr. år. Hagen og Fremskrittspartiet har tatt til orde for gjennom et grunnlovsforslag å gjøre oljefondet til et pensjonsfond. Likevel forsyner Fremskrittspartiet seg ganske raust av oljepenger.

Hva er det som har endret seg, siden Fremskrittspartiet ikke følger opp sine egne forslag?

Carl I. Hagen (FrP) [12:33:35]:Hadde Steensnæs hørt litt etter, hadde han hørt at jeg etterlyste et system hvor vi nettopp kunne diskutere økonomiske ting basert på hvorledes de virker i økonomien. Det er ikke slik i dag. Man tror at en krone brukt har den samme virkning enten den brukes til investeringer til fremtidig inntekts ervervelse, til realinvesteringer i samferdselsprosjekter eller til drift. Det virker totalt forskjellig. Penger brukt i Norge og penger brukt i utlandet virker helt forskjellig inn på norsk innenriksøkonomi.

Derfor etterlyser vi et system hvor vi kan ha reelle debatter. For vi vil også ha en ansvarlig økonomisk politikk som skaper trygghet, som ikke ødelegger økonomien. Vi er fullt på det rene med det, vi også. Men vi påpeker en del muligheter.

Hvis vi fikk vedtatt vårt grunnlovsforslag, skulle vi selvsagt gjennomføre det. Vi kan ikke gjennomføre forslaget før det er vedtatt, for det ville gi betydelige endringer. Blant annet ville man da i realiteten frita en god del av de trygdeinntektene i premier som i dag går til Folketrygden. De ville bli disponible til andre formål. Det er noe som Jens Stoltenberg aldri har skjønt, men jeg håper Einar Steensnæs skjønner det.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [12:34:56]:Det er jammen bra at Carl I. Hagen er så god i promilleregning, for det betyr at han også vil være i stand til å regne ut effekten av det budsjettforliket som hans eget parti har inngått med regjeringspartiene, som jo står i sterk kontrast til alle de milliardene som Carl I. Hagen strør om seg med i TV-studioer, og som også er i det primære budsjettopplegget til Fremskrittspartiet.

Siv Jensen sa tidligere i dag at forliket var et godt stykke unna Fremskrittspartiets primære opplegg. Det er å ta forsiktig i. I forliket har Fremskrittspartiet stort sett ikke fått til noe annet enn å gjeninnføre et fradrag som de selv fikk fjernet i høst, i tillegg til lysende 25 mill. kr i avgiftslette, som på toppen av alt koster 800 arbeidsplasser rundt om i landet.

Slik har vi fått demonstrert at det er ingen realisme i Fremskrittspartiets primære opplegg, at det er svært langt unna det som er mulig å få til i samarbeid med de andre borgerlige partiene.

På bakgrunn av et slikt smålåtent budsjettforlik er det naturlig å spørre Carl I. Hagen om han vil ha litt færre fantasillioner i TV-studioer framover.

Carl I. Hagen (FrP) [12:36:17]:Det er interessant at sosialisten Lysbakken fortsetter å tale utenlandsk storkapitals ærend i denne saken, når han ønsker å hjelpe storkapitalen til å gjøre endringer som de hadde gjort uansett. Nå har de altså sosialistene i ryggen for det, og har greid å innbille dem at en avgiftsfjerning skulle ha noen direkte virkninger. Det er bedrifter som foretar seg ting. Rammevilkårene har nå blitt likeverdige, det er det som har skjedd i den saken.

Vi kommer fortsatt til å snakke om våre primære forslag. Vi kommer fortsatt til å følge opp det vi sier i TV-debatter, med konkrete forslag i stortingssalen. Det har vi gjort hele tiden. Fremskrittspartiet har gjort det hele tiden gjennom våre primære forslag.

Vi vet når vi eventuelt har noen muligheter til å kunne sette litt makt bak, og når vi ikke kan gjøre det. Så fort man kobler det sammen med eventuelt å overlate makten til sosialistene, blir det også en annen dimensjon inn i økonomiske vurderinger.

Hovedproblemet i norsk politikk er at det ikke er noe samsvar mellom Jens Stoltenbergs opptreden og retorikk i TV-debatter og det han fremmer av forslag i salen.

Morten Lund (Sp) [12:37:44]: Regjeringen Stoltenberg lanserte en måte å bruke ekstra oljemilliarder på uten å bryte handlingsregelen. Det handlet om å opprette en låneordning for å pusse opp skoler. Kommunene fikk lov til å låne penger for å pusse opp og vedlikeholde skolebygg. Å bruke 1 milliard kr i året koster da 22 mill. kr på budsjettet.

Før budsjettavtalen lanserte Senterpartiet en ordning for å utvide dette til også å gjelde fylkesveger. 1 milliard kr i annet halvår i år til fylkesveger, til en låneordning, ville ha kostet 11 mill. kr på budsjettet. Vi trodde en sånn bitte liten sak var det lett for Fremskrittspartiet å få inn i en budsjettavtale med Regjeringen. Vi trodde at i en slik forhandlingssituasjon ville Fremskrittspartiet sitte med bukten og begge endene og ville kunne få til noe på de områdene der en ser at det trengs et krafttak. Jeg tror at alle lokalt ser at måten å få det til på for fylkeskommunene nå, er at vi får opprettet en slik ordning. Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet gå inn for det?

Carl I. Hagen (FrP) [12:39:09]: Først takker jeg for denne påpekingen av hvordan vi på en måte driver med budsjettriksing, for det Morten Lund sier, er jo at man med en bevilgning på 22 mill. kr kan utløse en aktivitet verdt 1 milliard kr, mens selv finansministeren allikevel bare snakker om de 22 millionene i en etterspørselstenkning. Det er gal måte å gjøre det på. Men av og til er det slik vi må gjøre det for å få til noe fornuftig. Jeg vil gjerne minne Morten Lund om at når det gjaldt låneordningen for kirkebyggene, var det Fremskrittspartiets fortjeneste, vi tvang det igjennom i en budsjettforhandling.

Så er det slik: Vi skal arbeide videre med dette også for fylkesveiene. Men vi har altså ingen makt i revideringen av et budsjett, for der voterer vi kapittel for kapittel og post for post. Det eneste vi kan se på, er mulighetene for opposisjonen til å få flertall for ting, der Regjeringen vet at de kommer til å tape uansett. For øvrig ønsker man en ryddig ordning.

Vi fikk til dobbelt så mye endringer i revideringen av budsjettet som det Arbeiderpartiet fikk til i fjor. Det synes vi er ganske bra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV) [12:40:28]:Jeg kan ikke la være å falle for fristelsen til først å komme med en liten visitt til Carl I. Hagen.

Det er jo en utrolig spak Carl I. Hagen vi opplever i denne debatten. Nå snakker han om at Fremskrittspartiet hadde litt makt. Alle som husker hvordan denne regjeringen kom til for fire år siden, husker hva slags Hagen-show det var da han bestemte at nei, det var ikke Jan Petersen som skulle bli statsminister. Carl I. Hagen bestemte at det var det Kjell Magne Bondevik som skulle bli. Det var ikke bare det, det var over 50 svar på spørsmål fra Fremskrittspartiet som gjorde at han aller nådigst til syvende og sist kunne anbefale sin gruppe å stemme for dette. Det var det vi så av den tøffe typen! For Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet er i ferd med å bli Bondeviks kosebamse. Nå er det riktignok sånn at denne bamsen er i ferd med å vokse seg større, og større enn gutten som har den, men han er likevel i den posisjon at han har makt – som han ikke bruker. Det som er klart for velgerne, er: Alle de som tror det blir revolusjon hvis de stemmer på Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet ved høstens valg, våkner opp 13. september til Kjell Magne Bondevik.

Vi står framfor et spennende valg, og det dreier seg om hvilken retning vi skal sette for Norge de neste fire årene. La meg ta noen punkter.

Det er to klare alternativer som står opp mot hverandre, hvor det ene ønsker mer fellesskap, og det andre ønsker mer skattelette og mest til dem som har mye fra før.

Når SV snakker om mer fellesskap, begynner vi med de yngste. Vi kunne selvsagt lært litt av Høyres skrytetone og lent oss tilbake og sagt: I løpet av denne perioden har SV klart å få 7 milliarder kr mer til barnehagesektoren, og det er vi så fornøyde med at nå tror vi vi tar ferie. Nei, det står 15 000 flere barn i barnehagekø, og vi vet at det er enda mange flere som ønsker en barnehageplass. Da lener ikke SV seg tilbake. Da sier vi: Dette skal vi ha gjennomført! Vår erfaring er at skal man få gjennomført store reformer, gjør det seg dårlig fra Stortinget, for her har vi ikke de midlene som skal til for å få det på plass til syvende og sist. Vi vil ha de posisjonene som gjør at vi kan få gjennomført barnehagereformen. Alle barn skal ha en rett til barnehageplass innen neste periode er over.

Så må vi se videre. Hvis et kunnskapssamfunn skal opp og stå, må vi tenke på en moderne skolehverdag. Erna Solberg sier: Vi har ikke råd til et sunt skolemåltid. Nei, det er fordi hun bruker opp pengene på skattelette. Det er klart at det norske samfunnet har råd til 2,5–3 milliarder kr til et skolemåltid. Hvis det er sånn at ungdomsskoleelever stort sett kaster mammas – eller pappas – sunne matpakke i bøtta, går tom for energi ca. kl. 12, smeller innpå to skolebrød og en cola, blir hypre og lærer like lite etter kl. 12 som de gjorde før kl. 12, hva gjør da et samfunn som er opptatt av å bygge et kunnskapssamfunn? Da sier vi: La oss lage den moderne skolehverdagen som gjør at man har skolemåltid, god energi, sunne matvaner for senere og et godt utgangspunkt for læring, som gjør at vi kan ha det i et samspill med en praktisk, krevende kunnskapsskole, som gjør at hver lille sjel må strekke seg for å være med og bygge landet for framtiden.

Så til skattelettene som høyresiden nå planlegger for neste stortingsperiode.

Høyre har sagt at deres program koster 23 milliarder kr mer i skattelette i neste periode. Så ser jeg at Erna Solberg sier til VG at de har tenkt å gjemme det der litt. De skal endre valgkampen litt, for det er slik at kvinner har forstått at disse pengene ikke kommer til dem. Det er nemlig høytlønte menn som får de fleste av disse pengene. OK. Men da er vi i nærheten av brudd på markedsføringsloven, for det er jo ikke slik at det nytter å endre et valgkampopplegg når man ikke endrer politikken. Hvis Høyre virkelig har tenkt å gi alt når det gjelder dette, men samtidig vet det er en dårlig sak, foreslår jeg følgende for Høyre: Endre politikken, for damer i Norge er ikke spesielt dumme!

Punkt 3: Vi må ha en ny kurs for miljøpolitikken.

Punkt 4: Vi må ha en stemme i det internasjonale samfunnet der folk hører forskjell på Norges stemme og på Bush’.

Punkt 5: Vi skal ha et tolerant samfunn.

Jeg blir provosert, mer enn av noe annet, når Kristelig Folkeparti kommer med et forslag de skal redde sin egen valgkamp på, og det er å skremme med hva slags farer som vederfares landet hvis homofile har barn. Det er over 20 000 barn i Norge som har homofile foreldre. De trenger ikke å få en verre hverdag for at Kristelig Folkeparti skal redde sin valgkamp. Vi skal ha et tolerant og romslig samfunn. De som har vært imot alle framskritt i forhold til å respektere homofile, bør ikke sette verdiene for neste stortingsperiode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Hansen (H) [12:46:12]: Når representanten Halvorsen snakker om mer fellesskap, betyr det i praksis skatteskjerpelser. Sosialistisk Venstreparti foreslo for kort tid siden en ny modell for kapitalbeskatning uten skjermingsfradrag, slik som Regjeringen nå har fått vedtatt.

Denne nye kapitalbeskatningen vil SV skal pålegges all kapitalinntekt, dvs. også inntekter på bankinnskudd. Dette synes jeg pensjonistene i Norge med penger på bok bør merke seg. Det betyr i praksis at SV vil øke inntektsskatten på pensjonistenes renteinntekter til solide 48 pst. På toppen av det kommer altså formuesskatten, som SV har stor sans for. I sum vil da SVs kapitalskatt og formuesskatt gi en skattesats på bankrenter på utrolige 123 pst. med dagens rentenivå. Det er på kanten av bankran.

Kan representanten Halvorsen svare på om dette er en modell som SV vil videreføre i neste periode? Og er det ingen grenser for skattesatser i SVs fellesskapsopplegg?

Kristin Halvorsen (SV) [12:47:33]: Jeg vet ikke om representanten Hansen selv tror på de påstandene han kommer med. Men det jeg vet, er at uansett hva jeg og SV svarer når det gjelder skatt, kommer Høyre til å gjenta den gamle leksa, uansett hvor feil den er, uansett hvor mye løgn det måtte være i den, og uansett hvordan påstandene er. For Høyre har én sjanse til å vinne valget, og det er ved å skremme pensjonister, som ikke har grunn til å være redde for SV. Det er dagens tema. I morgen er det sikkert småbarnsforeldre eller hva det måtte være. De vil prøve å få dem til å stupe ned i lommeboka si og være redde for den siste krona som ligger der, fordi det er den eneste sjansen Høyre kan ha for å sette dagsordenen for framtiden. Vi tror faktisk ganske mange pensjonister er opptatt av at det som gjelder de neste fire år, er å få en anstendig eldreomsorg i dette landet. Vi skal ikke flå noen pensjonister. Vi skal sørge for at vi har en eldreomsorg som er slik at folk ikke trenger å grue seg til å bli gamle.

Siv Jensen (FrP) [12:48:53]: Kristin Halvorsen hadde hatt god tid til å lese opp SVs program, selv i en replikkveksling, for det er ikke stort når det gjelder skatt – jeg har sjekket det i dag – en kvart A4-side. Her er det ikke mye å bli klok på. Fra en dame som tar mål av seg til å bli landets fremtidige finansminister, kunne det vært interessant å få en kommentar. SV skriver i sitt program: «Markedsliberalismen undergraver framtida for norsk næringsliv.» Videre er SV opptatt å skaffe frem såkalte «politiske verktøy for å utvikle et sterkere næringsliv», men samtidig sier de at man må ha internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser. Hvordan skal SV gi norsk næringsliv internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser, når de samtidig går inn for å øke beskatningen av norsk næringsliv, som allerede er utsatt for en knallhard internasjonal konkurranse ved høyere skatte- og avgiftsbelastning enn i land omkring oss? Det vil jeg veldig gjerne høre Kristin Halvorsen redegjøre for, for dette kan bli ganske vitalt for norsk næringsliv etter valget, hvis Kristin Halvorsen får noe som helst å si.

Presidenten: Kristin Halvorsen har 1 minutt til den redegjørelsen.

Kristin Halvorsen (SV) [12:50:15]: Med den største glede – uten at det skal tas som en jobbsøknad.

Vi må stille oss slik i Norge at vi klarer å utvikle norsk næringsliv og hindre at vi blir et filialland. Norge vil uansett være lite. SV mener at vi kan bruke de statlige bedriftene og plassere mer statlig kapital i norsk næringsliv for å sikre at vi har hovedkontor i Norge, kunnskapsdelen av bedriftene i Norge. Det er en aktiv næringspolitikk for å sikre det.

Punkt 2: Siv Jensen tar feil når hun påstår – og truer med – at SV vil skatte i hjel norsk næringsliv. Vi har et lavere skattenivå for norsk næringsliv enn det Regjeringen har. (Munterhet i salen) Det er faktisk sant! Vi ønsker f.eks. når det gjelder avskrivningssatser for norsk industri, å gjøre det bedre, slik at norsk næringsliv skal foreta moderne investeringer. Vi vet at det ikke er slik at det norske næringslivet kan konkurrere på lavest mulig lønninger. Vi må konkurrere på kompetanse og investeringer og kloke måter å gjøre ting på. Norsk næringspolitikk må være en del av kunnskapspolitikken, og det er det for SV.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:51:39]: Kristin Halvorsen har i mange debatter kritisert Kristelig Folkeparti for skattelette, for å ta fra de fattige og gi til de rike.

På spørsmål i trontaledebatten i høst gav Kristin Halvorsen et meget uklart svar på om SV, dersom SV kom i regjeringsposisjon, ville gå inn for å reversere noen av de skattelettene Kristelig Folkeparti hadde vært så dumme, eller vanskelige, å støtte. Det var et uklart svar i trontaledebatten. Er det mer klart i dag? Svaret er nei.

Det rød-grønne alternativet er enig på utgiftssiden, men på inndekningen er det stadig like uklart om det er ved økte skatter, eller om det er andre måter en skal dekke inn sine utgifter på. Kanskje vi nå får et klarere svar.

Til spørsmålet om Kristelig Folkepartis valgkamp, håper vi å få SV med på vår politikk når det gjelder bistand, familie, frivillig sektor og miljø. Har hun ikke lest hele programmet til Kristelig Folkeparti?

Kristin Halvorsen (SV) [12:52:55]: Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd med Kristelig Folkeparti i løpet av fire år. Jeg skjønner ikke hvorfor Kristelig Folkepartis prioritering plutselig skulle være at det som gjelder mest for Norge nå, er å tangere de skattelettelsene som er gitt i de fire årene som har vært, med ny satsing.

Når jeg treffer partileder Høybråten i studiodebatter, er det høyst uklart hvor mye skattelettelse de faktisk har lovt. I stortingsdokumenter står det 16 milliarder kr, Høybråten påstår 8 milliarder kr og Høyre sier 23 milliarder kr. Men når var det Kristelig Folkepartis velgere og tillitsvalgte fikk den største hjertebanken av at de store pengene skal gå til de store folka? Jeg har opplevd Kristelig Folkeparti først og fremst som et parti med omsorg for dem som ikke er født med sølvskje i munnen, og som kanskje heller ikke har lommeboken stappfull. Det er de som Kristelig Folkeparti har glemt. Det er de som ikke har kommet bedre ut gjennom denne regjeringens politikk, og det er fordi man har gitt etter for Høyres hovedprioriteringer.

Jan Tore Sanner (H) [12:54:11]: Det er åpenbart at Kristin Halvorsen elsker rollen som kommentator, men misliker meget sterkt å bli konfrontert med virkningen av egen politikk.

Grunnen til at pensjonistene er urolige, er jo at Kristin Halvorsen ikke svarer på spørsmålene. Vi har sett på SVs forslag når det gjelder skatt på kapital. Man foreslår en aksjonærmodell, men uten skjermingsfradrag. Man sier videre at kapitalskatten må pålegges all kapitalinntekt. Dette betyr at pensjonister må betale mer enn 100 pst. av rentene av bankinnskuddet sitt. Derfor blir pensjonistene urolige. Sosialistisk Venstreparti ønsker å øke skatten på kapital, slik at de må betale mer inn i skatt enn det de faktisk får av sine renter. Så nå må Kristin Halvorsen snart begynne å svare på virkningene av politikken sin. Hun har tidligere holdt tale, der hun sa at SV ikke har særlig greie på skatt. Nå har hun mulighet til å motbevise det ved faktisk å svare på hva som blir konsekvensene.

Kristin Halvorsen (SV) [12:55:45]: Jeg kan si det igjen: Det som representantene for Høyre sier om dette, er ikke sant. SV har ikke foreslått det. Det er jo ikke det at Sanner kommer til å bite seg merke i det, eller si noe annet framover, fordi dette er den eneste muligheten Høyre har til å sette dagsorden. Det er påfallende at et parti som er opptatt av skatt og skole, ikke spør om noe annet.

I SV har vi et uttrykk som vi kaller for «Dagens Sanner», og «Dagens Sanner» er angrep fra Høyre – det kan være fra Sanner, eller det kan være fra andre. Det som først og fremst antakelig pågår i Høyres Hus nå for tiden, er: Prøv å finne noe der du kan – ikke si sannheten – erte opp tilstrekkelig mange for å spre usannheter om hva som kommer til å være alternativet de neste fire år. Det må Sanner gjerne holde på med. Jeg tror faktisk at velgerne setter seg litt større mål for neste fireårsperiode.

Det jeg kan avslutte med, er å advare alle mot å ta de beskyldningene som kommer fra Høyres side mot SVs skattepolitikk, for god fisk.

Presidenten: Det er flere talere som i replikkordskiftene beveger seg på grensen av å beskylde hverandre for både løgn, usannheter og det ene med det andre, under dekke av at det skjer gjennom andre fora. Presidenten ber representantene være forsiktig med den typen uttrykksform.

Carl I. Hagen (FrP) [12:57:23]: Jeg synes Kristin Halvorsen nå utmerker seg ved ikke engang å forsøke å svare på noen av de spørsmålene hun blir stilt. Hun kommer utelukkende med beskyldninger mot andre partier.

Mitt første spørsmål til henne er: Når Kristin Halvorsen mener å vite hva andre partier har lovet av skattelettelser, hvor mye skatteskjerpelser kan Kristin Halvorsen love befolkningen? Hva er skatteprogrammet til Kristin Halvorsen og SV for neste periode?

Kristin Halvorsen snakket varmt om å styrke eldreomsorgen. Hvis vi forutsetter at SV og Arbeiderpartiet møtes på midten når det gjelder å styrke kommuneøkonomien, vil det altså øke kommuneøkonomien totalt i landet med 1,5 pst. Mitt andre spørsmål blir da: Er det tilstrekkelig, og hvordan kan hun garantere, hvis kommunene får mer penger, at de går til eldreomsorg? Kommunene kan jo bruke pengene til mange andre ting. Og hvorfor er Kristin Halvorsen imot lovfestede juridiske rettigheter til en rikstrygdeverkbetalt eldreomsorg i Norge?

Kristin Halvorsen (SV) [12:58:52]: Det var da enda godt at det ble litt temperatur i denne debatten, nå som vi er i ferd med å avslutte denne stortingssesjonen.

Carl I. Hagen vet utmerket godt hva SV har foreslått når det gjelder skatt, og hva vi har sagt om det som skal skje de neste fire årene. Vi ønsker å ligge på det skattenivået som gjaldt i 2004. SV skjerper skatten for høye inntekter, men letter skatten for lave inntekter. Vi omfordeler altså ikke. Vi kommer ikke til å foreslå betydelige skatteskjerpelser. Hvis vi innfører skattenivået for 2004, er det ca. 4 milliarder kr mer.

Så til dette med kommuneøkonomien. Det er jo et dilemma hvor mye Stortinget skal finsikte, og hvor mye kommunene skal bestemme. Men vi mener at hvis man skal ta mer hensyn til hver enkelt og ha mer skreddersøm, er det de som er nærmest, som kan sørge for å gjøre det. Derfor er kommunene egnet til å utføre eldreomsorgen. Men det Stortinget må gjøre, er å sørge for at det er penger til å utføre den, og at man har en styring som sikrer at man får skreddersøm, selv om man er over 85 eller 90 år, og kan være trygg på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [13:00:24]: Denne uken fikk vi flere gode nyheter. Antall husholdninger som har betalingsproblemer, er halvert på to år. Norske bedriftsledere er de mest optimistiske i Europa, og det ventes ifølge Statistisk sentralbyrå lavere arbeidsledighet framover. Dette vitner om gode utviklingstrekk, og det burde selv representanter for opposisjonen ha evne til å glede seg over.

Da Samarbeidsregjeringen overtok for snart fire år tilbake, gikk mye gal vei i norsk økonomi. Renten lå på 7 pst., langt over nivået hos våre handelspartnere. Kronen hadde begynt å styrke seg og forverret konkurransesituasjonen for norske arbeidsplasser. Ledigheten hadde begynt å stige, og det høye norske kostnadsnivået hadde i flere år blitt forverret som følge av dyre lønnsoppgjør og økte skatter og avgifter. Regjeringens utfordring var å snu denne utviklingen. Derfor har vi ført en finanspolitikk som har gitt rom for lavere rente og kronekurs. Det store gapet som var mellom norske og utenlandske renter, er borte. Lave renter på lån betyr lettelser for næringslivet, for mange husholdninger og for mange kommuner. Husholdningenes inntekter vokser, og pengene rekker lenger fordi også prisstigningen er lav. Skattelettelser har gitt husholdningene større kjøpekraft og næringslivet bedre rammebetingelser. Optimismen i næringslivet er kommet tilbake. Investeringene og eksporten øker. Sysselsettingen øker. Det er tillit til Regjeringens økonomiske politikk.

De siste lønnsoppgjørene har vært moderate. Regjeringen har lagt vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet. Det er positivt at partene har bidratt til å sikre en god økonomisk utvikling gjennom moderate oppgjør. Likevel er lønnskostnadene i Norge fortsatt klart høyere enn hos våre handelspartnere. Vi må derfor fortsatt legge vekt på å holde kostnadsutviklingen under kontroll.

Selv om mye går bra, er det ikke alle som har det bra, ei heller i det norske samfunn. Derfor skal vi fortsette kampen for lavere arbeidsledighet, mot fattigdom og for videreutvikling av våre velferdsordninger. Vi er på rett vei, men vi har mer å gjøre. Vi skal, som Kristin Halvorsen sa, også videreutvikle «et tolerant samfunn». Men toleranse er faktisk respekt for andres standpunkt, dem man er uenig i. Representanten Halvorsens innlegg viste at hun trenger å minnes om det.

Siden dette er det siste stortingsmøtet i denne perioden, vil jeg også kort nevne noen viktige saker og reformer som Regjeringen har fått vedtatt: Skolen styrkes gjennom reformen Kunnskapsløftet. Flere tusen nye barn har fått barnehageplass. Pensjonene skal sikres gjennom pensjonsreformen. Frivillige organisasjoner har fått bedre arbeidsvilkår, bl.a. gjennom ordningen med skattefradrag for gaver, som har gitt dem flere hundre millioner kroner allerede. Flere som trenger det, har fått hjelp gjennom opptrapping av psykiatrien. Ventetiden ved sykehus er ca. halvert. Flere har fått hjelp gjennom handlingsplanen mot fattigdom. Vi har satset på miljøtiltak, både nasjonalt og internasjonalt. Vi har bidratt til å bringe mennesker i utviklingsland ut av fattigdom.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å takke Stortinget for et konstruktivt samarbeid i disse fire årene, både om disse og om andre saker. Sammen har vi også hver høst fått vedtatt budsjetter i tide og hver vår revidert dem innen forsvarlige rammer, slik det også vil skje i dag. Dette har bidratt til den positive økonomiske utviklingen vi nå opplever. Denne kursen må vi holde fast ved også etter valget. Det må ikke da bli ført en økonomisk politikk som kan sette denne velferdsutviklingen i fare.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A) [13:05:34]: Dagens regjering ble innsatt av Fremskrittspartiet. Det var Fremskrittspartiet som grep inn og sørget for at Kjell Magne Bondevik ble statsminister da det var usikkerhet om det, og regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemte for Regjeringens politiske grunnlag i Sem-erklæringen, regjeringserklæringen og de brev som Regjeringen hadde sendt til Fremskrittspartiet. De har også stemt for tre av fire statsbudsjett sammen. Selv om Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har samarbeidet tett, og selv om Carl I. Hagen har gitt uttrykk for at Fremskrittspartiet er Regjeringens parlamentariske basis, har de åpenbart problemer med å vedkjenne seg hverandre. De er som ektefeller som bor sammen, men som har problemer med å erkjenne at de bor sammen. Det skaper et problem, åpenbart også innad i Regjeringen, der en statsråd nå tar til orde for at det kan åpnes for mer formalisert samarbeid med Fremskrittspartiet allerede til høsten. Det gjør Lars Sponheim. Spørsmålet er om statsministeren er enig med landbruksministeren i synet på Fremskrittspartiet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [13:06:44]: Selvsagt vedkjenner vi oss hverandre. Vi har jo vedkjent at Fremskrittspartiet fortjenstfullt foretrakk en samarbeidsregjering framfor en arbeiderpartiregjering i 2001. Det håper vi de også gjør hvis det blir en situasjon etter valget til høsten.

Når det gjelder samarbeidsformer, har jeg gitt uttrykk for at vi samarbeider i Stortinget om de saker vi er enige om. Vi hadde en form for avklaring av dette i 2001. Den står seg godt også etter valget i 2005 om det skulle oppstå en lignende parlamentarisk situasjon.

Det Sponheim har uttalt seg om, er en mulig situasjon der f. eks. Arbeiderpartiet og SV i fortsatt opposisjon skulle slutte å samarbeide med Regjeringen i konkrete saker. Det har jeg ingen grunn til å tro at de vil gjøre. Stoltenberg bekreftet i duellen med meg tidligere i denne uken at skulle Arbeiderpartiet komme i opposisjon, ville de opptre konstruktivt, altså søke innflytelse i saker der det er grunnlag for det. Da vil Samarbeidsregjeringen fortsatt ha den muligheten vi må ha, å samarbeide med ulike partier.

Carl I. Hagen (FrP) [13:08:08]: Jeg har fundert på hva jeg skal bruke min siste replikk til statsminister Bondevik på. Det må bli et spørsmål om verdier og rettferdighet – kanskje også moralske verdier.

For fire år siden lovte statsminister Kjell Magne Bondevik at vi skulle få fjernet den såkalt negative effekten som medfører at folk som har arbeidet og opptjent folketrygdpoeng, blir straffet for det gjennom pensjonen. Det er ikke gjennomført.

Det andre dreier seg om behandlingen av embetsmenn som har arbeidet et langt liv for den norske stat og hatt løf-ter om en pensjonsordning. Den ble dramatisk endret for noen år siden av Arbeiderpartiet, nemlig den såkalte knekkpunktsaken, og disse har nå gått til rettssak mot staten.

Mitt spørsmål er: Hvorfor har ikke statsminister Kjell Magne Bondevik fulgt opp sitt løfte? Han sa fra talerstolen for tre år siden til og med at det var hans fordømte plikt å få fjernet virkningen av den negative effekten. Og hvorfor har ikke statsministeren hatt den rettferdighetssans å inngå et forlik med gruppen av embetsmenn, ledet av Eivinn Berg og Dagfinn Aarskog, i den såkalte knekkpunktsaken?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [13:09:40]: Når det gjelder pensjonsspørsmål, er det som kjent alltid vanskelig å oppnå millimeterrettferdighet. Jeg må innrømme at når det gjelder de såkalte knekkpunktpensjonistene, bl.a. de nevnte tidligere høytlønte embetsmenn, er ikke de blant de gruppene vi har sett det mest presserende å bedre situasjonen for. Så vidt jeg vet, er det også en rettssak på gang i det spørsmålet.

Når det gjelder negativ effekt: En regjering må følge opp et vedtak – hvis det ikke gjøres et annet vedtak, eller Regjeringen redegjør for Stortinget at en ikke akter å følge det opp, og det blir akseptert. Og vi føler ikke at vi er på det punktet i den saken.

Kristin Halvorsen (SV) [13:10:56]: Statsminister Kjell Magne Bondevik hadde en slags politisk vareopptelling over de fire årene som har gått, men hadde for liten tid, eller prioriterte ikke, å snakke om de fire årene som kommer, om hva slags planer Regjeringen har for den stortingsperioden som nå ligger foran oss, og hva Regjeringen ønsker å gjennomføre. Det er vanskelig å kjenne igjen mange sider av Kristelig Folkeparti når man nå gjør opp status etter fire års samarbeid med Høyre, og i tett kontakt med Fremskrittspartiet.

Det jeg ønsker å spørre statsministeren om, er: Hvordan kan det ha seg at det største, dyreste og mest kostbare valgløftet som Kristelig Folkeparti er med på å gi for neste periode, er skattelettelser i milliardklassen? Høyre har lovt 23 milliarder kr. I stortingsdokumentet ligger det 12–16 milliarder kr. Jeg lurer på: Hvor store er de skattelettelsene som Kjell Magne Bondevik vil love de høytlønte og absolutt rikeste i Norge i neste stortingsperiode?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [13:12:16]: Kristelig Folkeparti er godt gjenkjennelig på ting vi har fått til i denne perioden. Det å sitte i en samarbeidsregjering er selvsagt også spørsmål om kompromiss. Det vil Kristin Halvorsen få merke hvis hun skulle havne i en koalisjon. Hun kan ikke da stå etter fire år og si at alt i programmet mitt er innfridd – men kanskje noe.

Kristelig Folkeparti er gjenkjennelig på at vi har fått en rekordøkning i bistanden til verdens fattige. Hvorfor gir ikke Kristin Halvorsen honnør for det? Vi har som den første regjering satt i gang en handlingsplan mot fattigdom i Norge. Vi har bygd ut velferdsordningene, ventetiden ved sykehus er halvert, eldreomsorgen er fortsatt bygd ut – vi har over 90 pst. eneromsdekning, det har vært en viktig sak for Kristelig Folkeparti – vi har ført en mer offensiv miljøpolitikk enn arbeiderpartiregjeringen noen gang har gjort. Dette er gjenkjennelige Kristelig Folkeparti-saker.

Når det gjelder skatt, har vi sagt at vi skal gjennomføre skattereformen, for det er et spørsmål om rettferdighet. Det er spørsmål om at noen av dem som har mest, de rikeste som har høyest utbytte, skal betale like mye skatt som dem som har tilsvarende lønn. Det er en rettferdighetssak. Det koster 8–10 milliarder kr. At Høyre så ønsker å gå lenger, det er jo ingen sensasjon. Vi greide et kompromiss i denne perioden, det tror jeg vi skal greie også i neste.

Åslaug Haga (Sp) [13:13:36]: Vi ønsker oss noen betraktninger omkring begrepet «ansvarlighet», for statsministeren bidrar i den offentlige debatt til en nokså enkel runde om hva som er ansvarlig og uansvarlig i økonomisk politikk. Ansvarlighet handler selvsagt om antall kroner, men også om hvordan man bruker kronene. Det er forskjell på å investere i arbeidsplasser og infrastruktur og å kaste bort pengene sine på godteri. Ansvarlighet i dagens Norge må nødvendigvis dreie seg om flere hender i arbeid i hele landet og en bedre lokal velferd.

Spørsmålet mitt til statsministeren er ganske enkelt: Mener statsministeren at det er ansvarlig økonomisk politikk å la offentlige bygninger forfalle og la kirkene råtne på rot og sløse med den viktigste ressursen vi har i landet, nemlig arbeidskraften, når det er behov for langt flere hender i arbeid, f.eks. i eldreomsorgen? Er det ansvarlig politikk å sentralisere fiskekvoter og fyre løs i Barentshavet uten at det foreligger en helhetlig forvaltningsplan?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [13:14:50]: Det fyres ikke løs i Barentshavet. Som det vil framgå av det Regjeringen offentliggjorde i går, vil tildeling av blokker i de sårbare områdene i Barentshavet ikke skje før forvaltningsplanen er på plass, og tildelingen skal ikke være i strid med dens konklusjoner, så det er faktisk ivaretatt.

Så til ansvarlighet, antall kroner og hvordan en bruker dem. Da Senterpartiet var sammen med oss i regjering for kort tid tilbake, var ikke minst partiets finansminister veldig opptatt av at en ikke skulle bruke for mye penger slik at det stimulerte prisstigningen, og han hadde ikke noe eget budsjett for investeringene og eget budsjett for drift. Det var klokt. Åslaug Haga satt i den samme regjering. Dette var vi enige om, og det må vi også holde fast ved nå, fordi en del ytre faktorer gjør at kronekursen har vært noe på vei opp i det siste. Det skyldes faktisk avstemningene i Frankrike og i Nederland og en vedvarende høy oljepris. Da må det føres en finanspolitikk som motvirker dette, som kan holde den i sjakk. Vi har fått flere hender i arbeid. Det siste tallet over registrerte ledige var vel 78 000. Det er første gang på lang tid at det er under 80 000. Flere kommuner har fått bedre økonomi, men det er mange som fortsatt sliter, og vi har fortsatt mer å gjøre.

Jens Stoltenberg (A) [13:16:07]:Jeg merket meg med interesse at statsministeren redegjorde for at det gjenstod 8–10 milliarder kr i skattelettelser i skattereformen. I tillegg har man lovet full fjerning av formuesskatten, som vil kreve 4 milliarder kr ekstra, og i tillegg skal man altså forhandle med Høyre. Så enten vi regner på den ene eller andre måten, snakker vi her fort om 14–15–16–17 milliarder kr. Uansett hvilket tall man opererer med, så er den absolutt dyreste enkeltsatsingen til denne regjeringen fortsatt store, nye skattelettelser, og det sier noe om et verdivalg i forhold til hva man mener er viktigst.

Det andre er at statsministeren ikke svarte på mitt spørsmål. Jeg spurte om han var enig med landbruksministeren i synet på Fremskrittspartiet. Da viste han til at landbruksministeren hadde sagt noe annet enn det som stod i VG, for i VG tok han ikke noe forbehold i forhold til hvordan SV og Arbeiderpartiet kom til å oppføre seg, men uavhengig av hva slags forbehold han eventuelt har tatt, så er mitt spørsmål fortsatt: Når Lars Sponheim åpner for formalisert samarbeid med Fremskrittspartiet allerede fra høsten av, er statsministeren enig med Lars Sponheim? Det holder å svare ja eller nei. Det er det enkleste.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [13:17:41]:Jeg vet at Arbeiderpartiet av og til er tilhenger av enkle svar på nyanserte problemstillinger, men det blir ofte ganske misvisende.

Jeg har på Regjeringens vegne gitt uttrykk for det svaret som er å gi: Vi går til valg som en trepartiregjering. Hvis det blir en tilsvarende parlamentarisk situasjon som i 2001, går vi gjerne i en dialog med Fremskrittspartiet om hva vi vil stå for, slik vi gjorde sist, og håper på det grunnlaget at de vil foretrekke en slik regjering framfor en rød regjering – den blir jo ikke noe særlig grønn, som kjent. Og i Stortinget vil vi forbeholde oss friheten til også å kunne samarbeide med andre partier for at det skal være en balanse mellom sentrum og høyre og mulighet for å få igjennom saker som vi ikke kan få igjennom sammen med Fremskrittspartiet.

Når det gjelder regjeringsalternativet, er jo ikke det fullt så klart som en gir inntrykk av, for Stoltenberg har jo selv åpnet for at han kan komme til å danne en ren arbeiderpartiregjering hvis det ikke blir enighet med Senterpartiet og SV eller et av de partiene blir for lite til å ville være med.

Når det gjelder skatt, koster skattereformen 8–10 milliarder kr å gjennomføre. Det er klart mindre enn den skatte- og avgiftsletten Arbeiderpartiet har stemt for i denne perioden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torstein Rudihagen (A) [13:19:01]:Regjeringspartia har skrytt uhemma av den økonomiske veksten og utviklinga i samfunnet. Statsministeren omtalte den private kjøpekrafta og aukinga der. Representanten Jan Tore Sanner spør korfor vi da vil ha ein ny kurs, og kva han består i.

Mens den private økonomien hos mange veks rett til vêrs, opplever folk ein offentleg fattigdom der skular må kutte i lærartimar og undervisningsmateriell, symjebasseng må stengjast, kommunar må kutte i heimetenester for eldre, osv. Det er til og med folk i helse- og omsorgstenesta som blir arbeidsledige, mens behovet for dei er stigande. Vi ser korleis private skular oppstår overalt, samtidig som kommunane må kutte i sine skuletilbod. Vi ser korleis privatisering har vorte eit mål i seg sjølv, i staden for at ein bruker private tenester der det er fornuftig. Det siste grelle eksemplet er Jernbaneverket, der folk no går av med dyre sluttpakker, og så skal Jernbaneverket kjøpe inn att desse tenestene.

Ja, vi treng ein ny kurs – ein kurs som stablar beina innunder fellesskapsoppgåvene våre, slik at alle, uavhengig av privat økonomi, kan sikrast gode helsetenester, eldreomsorg når dei treng det, og slik at alle kan få eit godt skuletilbod. Vi meiner det er ei offentleg oppgåve, og det offentlege må gi desse tenestene. Vi ønskjer ein ny kurs som sikrar alle arbeid, som tek vare på dei som mister jobben, og som ikkje gjer den økonomiske situasjonen for dei stadig verre. Dei arbeidsledige har no fått redusert dagpengane, dei har fått fleire ventedagar før dei får dagpengar, og dei har fått redusert perioden dei kan vere ledige eller vere på rehabilitering. Vi ønskjer ein langt meir offensiv næringspolitikk og arbeidsmarknadspolitikk. Derfor styrkjer vi m.a. Innovasjon Norge og aukar arbeidsmarknadstiltaka i vårt forslag.

Det er ikkje nok å vise til ein god økonomisk vekst når nær 100 000 er arbeidsledige og 800 000 i yrkesaktiv alder står utafor arbeidslivet. Stadig fleire blir støytte ut av arbeidslivet.

Helseføretaka står overfor store utfordringar. Vi meiner at det trengst å auke løyvinga med 1 milliard kr i tillegg til å utsetje balansekravet. Denne påplussinga er heilt i samsvar med det vi tidlegare har foreslått i årets budsjett. Det er heilt i samsvar med det Arbeidarpartiets landsstyre har gått inn for. Så presterer representanten Siv Jensen å harselere over dette og kallar det populisme. Men Arbeidarpartiet var avhengig av å finne god inndekning òg for den nemnde påplussinga. Derfor måtte vi få den fulle oversikta over inndekningsmoglegheitene før vi fekk dette på plass. Eit ansvarleg parti må tenkje på den måten.

Men snuoperasjonar og populisme er Framstegspartiet så visst kjent med. Det har vi no til fulle fått demonstrert denne gongen òg, m.a. når det gjeld pendlarar og skatt på skogbruk.

Nokon skal betale for Regjeringa og stortingsfleirtalet sin skattelette. Det heile biletet har vi da ikkje blitt presenterte for, men før nyttår i år blei det klart at pendlarane skulle betale noko av dette. Den som tek på seg den ekstrakostnaden det er å reise og bu borte frå heim og familie for å gjere ein innsats der det trengst, fekk ein skatteauke på i snitt ca. 13 000 kr.

Det har vore mange rare reglar pendlarane har måtta halde seg til. For nokre år sidan fekk vi endeleg igjennom at einslege pendlarar òg kunne få ha ei kokeplate og litt romslegare butilhøve utan å bli «tvangsflytta» til arbeidskommunen. No brukte faktisk Regjeringa denne endringa som eit argument for å ta bort frådraget for meirutgifter ved å bu utanfor heimen.

Pendlarane fekk altså stor skatteauke, mens grupper som minst treng det, fekk store skattelettar. Dette er ei usosial innstramming som rammar titusenar av pendlarar til og frå Distrikts-Noreg. Samfunnet treng mobil arbeidskraft. Byggenæringens Landsforening understrekar at ein er heilt avhengig av mobilitet i arbeidsstokken for å gjennomføre anleggsprosjekt.

Elles er pendling avgjerande for busetjinga rundt om i distrikta. Alternativet er å flytte inn til sentrale pressområde.

Arbeidarpartiet gjekk derfor imot å fjerne frådraget, men vi tapte under budsjettbehandlinga. Framstegspartiet og regjeringspartia stod saman om å ramme pendlarane. No opplever vi likevel at desse partia har snudd og er einige med oss. Det er no semje om at kostfrådraget skal innførast på nytt. Ja, ingen veit kor Framstegspartiet hoppar. Når dei skal kapre veljarar, snur dei kappa etter vinden.

Ei anna gruppe som fekk auka skatt, var skogbrukarane. Det er òg eit distriktsfiendtleg forslag. Skogen er ein ressurs som vi burde utnytte meir, ikkje mindre. Derfor er vi no glade for at det er semje i finanskomiteen og her i Stortinget om å innføre att gjennomsnittslikninga for skogbruket, noko som vil vere med og ta vare på avverkinga i skogbruket ute i Distrikts-Noreg.

Svein Flåtten (H) [13:24:52]: Det er en bemerkelsesverdig snuoperasjon som har foregått i norsk økonomi siden denne regjeringen tiltrådte i 2001. «Knallår», «rekordresultater» og andre sterke utsagn om et optimistisk næringsliv var nærmest daglig kost i nyhetsbildet.

Optimismen blomstrer – ikke bare blant eiere og bedriftsledere, nei minst like mye blant vanlige folk, som føler trygghet for sin daglige tilværelse, den daglige tilværelsen som består av jobb, hjem og privat økonomi.

Hvorfor snudde det? Var det bare de internasjonale konjunkturer, slik Øystein Djupedal har sagt tidligere her i dag? Nei. I mange land rundt oss i Europa er folks trygghet for hus, hjem og jobb atskillig mer skjør. Det er nok å nevne det sosialdemokratiske Sverige, og ikke minst Tyskland, med 10 pst. ledighet, der Schrøder tyr til skattelettelser i et desperat forsøk på å stimulere veksten. Når disse menneskene snakker om hvordan de føler sin situasjon, forstår man at dette med trygghet for hus, hjem og jobb ikke er floskler, men et begrep som gir avgjørende innhold for folks liv. Slik var det også i Norge i 2001, og vi husker fortsatt hvor mange som var usikre.

Situasjonen er ikke endret av seg selv. Den kom fordi næringslivets rammevilkår ble forbedret, fordi skatter og avgifter ble redusert, fordi det ble ført en ansvarlig, stram og ikke alltid like behagelig budsjettpolitikk, en budsjettpolitikk som var nødvendig, og hvor det trengtes politisk ryggrad når populismens opposisjonsvinder blåste. Dette har gitt resultater over tid i form av økonomisk vekst og verdiskaping, som igjen styrker evnen til å produsere økt velferd for innbyggerne. Det er en budsjettpolitikk som viste fasthet i retningen, som har vært langsiktig og paret med en næringspolitikk som ikke primært gikk på å støtte det som ikke kunne leve, men ville legge gode generelle rammebetingelser for det som er levedyktig, og ikke minst for det som skal bli levedyktig i fremtiden.

Markedet og verden rundt oss skjønte at Regjeringen mente alvor, og grunnlaget var lagt for en renteutvikling og en kostnadsutvikling som ytterligere påvirket valutakursen, til gagn for norske bedrifters konkurranseevne. Fra å være i en situasjon hvor sentralbanksjefen i februar 2002 betegnet økonomien som å være i «ulage», er vi nå i en situasjon hvor han burde kunne bruke betegnelsen «godlage».

Det internasjonale pengefondet er også i godlage, og har nylig gitt Regjeringen sterk støtte og god attest for dens ansvarlige økonomiske politikk. Rapportene fra IMF er neppe utbredt folkelesning, men folk flest er likevel godt fornøyd. De kan sjekke resultatet av den økonomiske politikken og av næringspolitikken i sin egen økonomi, i sin egen jobbsituasjon, i sin egen trygghet for seg og sin familie.

Gjennomsnittsfamilien i Norge har forbedret sin realøkonomiske situasjon og økt sin trygghet i betydelig grad i denne perioden. Store reformer som skattereformen og pensjonsreformen er på plass. Mange går inn i denne sommeren full av optimisme for fremtiden, og jobbene meldes klare til de fleste av studentene som strømmer ut fra en skole som virkelig har vært i støpeskjeen i disse fire årene.

Men er det så ingen skjær i sjøen? Jo, vi har lenge hørt fra venstresiden at det er behov for en ny kurs. Men hva går den ut på? Hva er det som skal gjøres annerledes for at bedriftene skal gå bedre og verdiskapingen skal kunne økes? Vi har hørt her i dag fra SV at det er fellesskapsløsninger og utsagnet fra Kristin Halvorsen om at det er klart vi har råd. Og fra Arbeiderpartiet hører vi at det er arbeidsmarkedstiltak som er løsningen. Det blir ikke mye bedrifter og økt verdiskaping ut av dette. Er det SVs og Vallas 6-timersdag som er den nye kursen for Næringslivs-Norge? Jeg må si det er beklemmende for en tidligere næringslivsleder å høre Kristin Halvorsen svare på spørsmål om næringsliv og verdiskaping enten ved å fleipe det bort eller ved å be om å få spørsmål som hun er mer i stand til å svare på.

Så vet vi også at Arbeiderpartiet og SV ikke vil gjennomføre selve ankerfestet i skattereformen, nemlig reduksjon av marginalskatten og avvikling av den næringsfiendtlige formuesskatten. Tvert imot, de vil øke skattene. Katten, eller kanskje mer presist skatten, ble sluppet ut av sekken i Odelstinget tidligere denne uken. Da gikk Tore Nordtun fra Arbeiderpartiet langt i å ville pålegge folk en statlig obligatorisk eiendomsskatt. «Eiendom kan ikke flyttes», var hans utsagn, og det må jeg jo gi ham rett i. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er rettferdig med en strengere beskatning av eiendom. Det ble ikke sagt noe om hvorfor streng beskatning av ting som ikke kan flyttes, er spesielt rettferdig, men da får vi stole på Arbeiderpartiets høyt utviklede rettferdighetssans i skatteøkningsspørsmål.

Er det da egentlig slik at kursomleggingen med den regjeringen vi forhåpentligvis ikke kommer til å få, består i at Arbeiderpartiet og SV bare skifter sitt skattemantra fra skattelettelser for de aller rikeste og til skatteøkninger for alle, og med obligatorisk eiendomsskatt, som jeg ikke skal kalle juvelen i kronen, men kanskje rosinen i pølsa som kanskje et mer folkelig uttrykk tilpasset situasjonen? Skatteøkninger til alle er neppe det norske bedrifter, arbeidstakere og boligeiere trenger aller mest for at den fremgang og optimisme som er skapt i løpet av fire år, skal kunne fortsette.

Svein Roald Hansen (A) [13:30:07]: Høyres Jan Tore Sanner forsvarte i sitt innlegg mindretallsregjeringens fortreffelighet, og sa at man skal lete lenge etter en stortingsperiode med «mindre dramatikk». Det har ikke helt sett slik ut når vi har sett Jan Tore Sanner komme ut av forhandlingsmøtene med Siv Jensen, men det var nå hans påstand i dag. I denne perioden har det ved hver budsjettbehandling vært snakk om et mulig kabinettsspørsmål for å få budsjettet vedtatt, slik det skjedde første høsten. Arbeiderpartiet har hatt mindretallsregjeringer fra 1986 og i nesten ti år, og hvis Høyre sjekker sitt utmerkede klipparkiv, tror jeg ikke de kan finne et eneste eksempel på at den daværende statsministeren måtte ut og spekulere i om man måtte ty til kabinettsspørsmål for å få vedtatt budsjettet. Det skjedde aldri. Men når statsministeren sa som en del av oppsummeringen av denne perioden at man hver høst har fått «vedtatt budsjetter i tide», må jeg si at hvis det er det som er kriteriet på lite dramatikk, legger man lista ganske lavt.

Det blir i dag fattet et vedtak som Regjeringen selv sier ikke er holdbart, og som vil sette hundrevis av arbeidsplasser i bryggeri- og mineralvannbransjen i fare. I fjor fikk Arbeiderpartiet stoppet dette forslaget, avviklingen av denne miljøavgiften. Nå kommer det som et resultat av budsjettavtalen med Fremskrittspartiet. Grunnavgiften fjernes for engangsemballasje i plast, men skal bestå for kartong og boks. Dette er altså ikke å skape like konkurransevilkår, slik Siv Jensen forsvarte dette med i sitt innlegg, men det er konkurransevridende – en favoriserer plast framfor kartong og boks. Dette skillet er det ikke noe saklig grunnlag for, noe også Regjeringen sier i brev til komiteen.

Skillet mellom engangsemballasje og gjenbruksemballasje er det derimot et saklig grunnlag for. Det er fortsatt miljømessige begrunnelser for denne avgiften. Ingen av de undersøkelser som er gjort, er brede nok til å underbygge en konklusjon om det motsatte.

Flertallet er ikke villig til å etterkomme det en samlet treforedlingsindustri og silde- og fiskemelindustri ber om, nemlig å komme inn under kvotehandelsprinsippet i stedet for å fortsette med CO₂-avgiften. Det er et mysterium at det ikke er mulig å få flertall for å gi viktig industri i Norge samme rammebetingelser på dette området som konkurrentene i utlandet har. Bortfallet av avgiftsinntekter i år som et resultat av et slikt vedtak utgjør om lag det samme som ved fjerningen av grunnavgiften på PET-flasker. Så det var altså ikke det at de ikke hadde penger til det. Dette er en næringspolitisk prioritering som i hvert fall ikke er til å forstå for «folk flest», som Regjeringens støtteparti ynder å snakke så mye om.

Det er heller ikke lett å bli klok på hvorfor regjeringspartiene, som gjerne framhever næringsnøytraliteten som et viktig prinsipp, når det gjelder arbeidet for å få ned CO₂-utslipp, skal tviholde på en særordning for en så konkurranseutsatt næring som treforedlingsindustrien.

Det går mot en ny sommer, og jeg lurer på om vi også denne sommeren vil få oppleve friske utspill fra Høyre om lavere alkoholavgifter og/eller romsligere kvoter. Slike velgeragn har til nå fordunstet når budsjettet kommer i oktober, men hver sommer har jeg hatt gleden av å måtte kommentere det og bli spurt om hva Arbeiderpartiet mener om dette forslaget.

I det hele tatt framstår regjeringspartienes og Fremskrittspartiets «record» når det gjelder særavgifter, ganske stikk i strid med det velgerne ble forespeilet foran forrige valg, og som Høyre har forespeilet skal skje i neste periode, for da er det visstnok avgiftene som skal settes ned. Ja, de må mye ned hvis det skal veie opp for de økningene som er skjedd i denne perioden. Rett nok ble flyseteavgiften fjernet, og avgiften på sprit satt ned med 25 pst., mens reduksjonen på øl og vin knapt nok ble merkbar. Men tobakksavgiften gikk merkbart opp, og fra i år økte altså momsen på alt annet enn mat. «Folk flest» har i sum fått en avgiftsregning på rundt 4 milliarder kr av dette stortingsflertallet. Jeg har ikke gått tilbake og sjekket, men det ville ikke forundre meg om dette kvalifiserer i hvert fall til en god plass i Guinness rekordbok over avgiftsøkninger gjennomført i en og samme stortingsperiode.

Den hittil siste arbeiderpartiregjeringen reduserte bensin- og dieselavgiftene med 2,5–3 milliarder kr, og de satt ikke engang en halv periode. Så får vi håpe at velgerne til høsten gir disse avgiftspartiene avløsning i regjeringskontorene. For hvis det skal fortsette i denne retningen en periode til, blir det dyrt å være forbruker i Norge.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:35:20]: Senterpartiet har eit sterkt og vedvarande engasjement for utjamning av auka forskjellar. Statistisk sentralbyrå la tidlegare denne veka fram ei melding om fattigdom. I motsetning til Regjeringa, som meiner fattigdom i vårt land ikkje gjeld store, lett identifiserbare grupper, slår Statistisk sentralbyrå fast at yngre og einslege forsørgjarar og innvandrarar er overrepresenterte i gruppa fattige samanlikna med befolkninga elles.

Statistisk sentralbyrå stadfestar altså at dei fem strategiane frå utjamningsmeldinga held. Dei same gruppene som fall utanfor i 1999, fell framleis utanfor. Då er det heilt klårt nødvendig å forsterka innsatsen, slik at langt fleire har eit hus å bu i og eit arbeid å gå til, og det er viktig å sikra fleire mot utstøyting. Senterpartiet sine forslag i samband med både statsbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett ville gitt fleire arbeid. Budsjettet vårt ville faktisk gitt 10 100 årsverk utan fare for renteauking eller inflasjon.

Kommuneøkonomien er sentral. Det er der forskjellane aukar når skulane blir reduserte, heimehjelpa blir salderingspost og stillingar som følgjer opp dei som treng ekstra merksemd, blir kutta.

Noreg er eit rikt land, med uante moglegheiter. Dei aller fleste lever i stor materiell velstand. Det har vi òg høyrt rikeleg om her i dag. Men grupper fell altså utanfor. Dessutan: Mange lever i dag i utryggleik når det gjeld skular, barnehagar og helsetenester. Vi har handlefridom. Det er viktig å forvalta ressursane på ein klok og framtidsretta måte.

Mine siste ord i denne perioden skal vera å gi honnør til alle dei tilsette i kommunane som står på år ut og år inn for gode lokale tenester. Vidare vil eg gi honnør til alle dei ordførarar og lokale folkevalde som står rake i ryggen mot ei småleg regjering og mot Regjeringa sine forlengde armar, fylkesmennene, og nektar å kutta i skule, i omsorg og i gode tilbod i eige nærmiljø. Dei skal vita at det finst alternativ. Eit nytt storting kan setjast saman av parti som prioriterer trygge nærmiljø og utjamning framfor skattelette og vedvarande stor auke i det private forbruket.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [13:38:29]: Av de mange ting som har vært viktig for meg i de åtte årene jeg har vært medlem av justiskomiteen, er nok det å styrke barnas rettssikkerhet det aller viktigste. Det var et godt første skritt da Stortinget i forrige periode vedtok et Barne-Kripos. Dette skulle ikke bare avsløre overgrep mot barn, men også bidra til forebygging av overgrep og gi barna tilbake troen på at voksne er snille omsorgspersoner.

I Kripos har man jobbet spesielt i forhold til overgrep presentert på nettet. I politidistriktene er det bevisst fokusert på rask etterforskning og best mulig oppfølging av de barna det gjelder. Men dette kan gjøres enda bedre. Derfor ble det i budsjettenigheten mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet bestemt at vi vil imøtese et pilotprosjekt med en ny avhørsmodell, der erfaringer og ideer fra bl.a. Barnas Hus på Island vurderes å tas med i utformingen av en norsk modell. Dette har Regjeringen presentert i revidert, og jeg er glad for at det nå ser ut til at det i nær framtid vil bli realisert. Vi trenger det, fordi målgruppen for en slik oppfølgingsmodell, Barnas Hus, er barn som står i fare for å få ødelagt både sin barndom, sitt ungdomsliv og til dels også sitt voksenliv.

I forbindelse med det forslaget som foreligger, jobber en med et pilotprosjekt hvor man har en bred sammensatt faglig deltakelse. Det er viktig. Og det er viktig at man kanskje bygger dette opp fra grunnen av, slik at vi ikke går inn i allerede eksisterende deler og bygger på noe som vi har. Jeg tror det er viktig at vi bruker den fagkunnskap og den fagkompetanse som vi har, men at dette bygges opp fra bunnen av, slik at vi hele tiden i det vi gjør, ikke tar hensyn til faggruppene, men til de barna som vi skal hjelpe. Derfor imøteser jeg dette pilotprosjektet med forventninger.

Det sies ikke noe om hvor dette bør etableres. Jeg er av den oppfatning at det bør etableres i et område av landet hvor det er en relativt stor befolkningstetthet, og hvor det er enkelt å komme fram. Det vil vel ikke overraske noen om jeg foreslår at et slikt sted, og et utmerket sådant, bør være nettopp Drammen.

Presidenten: Det er helt riktig – det ante meg!

Heidi Sørensen (SV) [13:41:46]: SV vil at det skal være enkelt å handle miljøvennlig. Derfor vil vi at folk skal ha et godt kollektivtilbud som det er trivelig å reise med, og som kan være ryggraden i transporttilbudet i de store byene. Men også de som er avhengige av bil, bør få gode miljøvalg. Derfor har vi støttet alle de tiltakene som er blitt innført for å fremme at vi skal få til nullutslippsbiler i Norge, og det synes vi er viktig. Dessverre er det svært få av disse bilene som er tilgjengelige på markedet i dag. Men det som heldigvis har blitt utviklet, er biler som forurenser vesentlig mindre enn gjennomsnittet. Vi har valgt å kalle dem for lavutslippsbiler. Disse bilene er det knyttet svært få virkemidler til, men det er altså lettere å få tak i dem. Vi synes at også de som velger å kjøpe de nest beste miljøbilene, fortjener en påskjønnelse for sitt miljøvalg. Derfor har vi foreslått i innstillingen til revidert at Regjeringen må vurdere en avgiftsreduksjon på disse bilene, vurdere tilgang til kollektivfelt og vurdere gratis passering i bomringen.

Jeg vil her ta opp en inkurie som har kommet inn i Budsjett-innst.S.II på side 38, annen kolonne, fjerde linje. Der står ordet «parkering». Ordet skal være «passering».

Regjeringen sier at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland. Det er en visjon vi deler. Det er en stor oppgave, fordi Norge de siste 15 årene har sakket akterut i miljøarbeidet. Men på ett område er vi et foregangsland i dag: Det er ingen land som har bedre returordninger for drikkevareemballasje enn hva Norge har. Vi har en returprosent på hele 95 på drikkevareemballasje. Så dette er et område hvor vi kan være stolte av at vi er best i verden. Hva skjer på det området? Jo, Regjeringen, i samarbeid med Fremskrittspartiet, fjerner avgiften på engangsemballasje – det sentrale virkemiddelet for at vi har hatt en så høy returprosent. På det området hvor vi var best, må vi redusere virkemiddelbruken, slik at vi ikke lenger skal være best.

Hvis ikke noen får reversert det vedtaket ganske fort, må man følge veldig nøye med i miljøpolitikken og ha en veldig god lupe for å se om det finnes ett område hvor Norge fremdeles er et miljøforegangsland. Det bekymrer ikke Fremskrittspartiet, ser jeg. Men jeg trodde regjeringspartiene hadde litt større ambisjoner enn som så.

Grethe Fossli (A) [13:45:08]:I denne fireårsperioden har Stortinget lagt om virkemiddelapparatet i Norge. Vi har etablert Innovasjon Norge, vi har gjennomgått SIVAs rolle, og det er nå på full gang etablering av en portal i hvert fylke, hvor nyetablerere og næringslivet kan møte virkemiddelapparatet samlet, uten å løpe fra kontor til kontor. Med andre ord, vi er i ferd med å få et apparat som vil kunne fungere godt som serviceorgan for næringslivet lokalt og bidra til etablering av nye arbeidsplasser.

Men et slikt apparat må også ha midler. De må være i stand til å utføre de oppgavene Stortinget har pålagt dem, og det er her Regjeringen ikke følger opp. Regjeringen har en annen filosofi. De mener at det er markedet som skal styre, og at det ikke skal drives en aktivt offentlig næringspolitikk.

For oss i Arbeiderpartiet er et godt virkemiddelapparat et viktig middel, både i sysselsettingssammenheng, i næringspolitikken og i distriktspolitikken. Da må de ha midler og kunne satse i de områder som er våre fortrinn. Ett eksempel er reiselivsnæringen. Det er bra at Regjeringen har økt bevilgningen til reiselivssatsing med 15 mill. kr. Men et reiselivstilbud må også fylles med noe. Det må fylles med noe mer enn natur og tur, og da er kultur viktig. Kultur som næring er et viktig satsingsområde for Arbeiderpartiet. Derfor foreslår vi at det øremerkes en tilleggsbevilgning til dette formålet. Vi har fått mange henvendelser om at det avslås søknader i Innovasjon Norge fordi kassa er tom. Det finnes ikke mer penger til denne satsingen i år.

Så er det én ting som forundrer meg, og det er at regjeringspartiene ikke kan følge opp programmer som går over flere år. Alle snakker om forutsigbarhet for næringslivet, men Regjeringen gjør ikke noe med det. Møbelbransjen satte i 2003 i gang Innovasjon Møbel. De fikk støtte fra en enstemmig komite og gikk derfor i gang. Mange bedrifter er med i dette programmet, som skal gå over fire år. Men i år har en altså kuttet støtten, og deler av programmet står i fare for å bli tatt ut. Dette er synd, fordi dette etter vår mening er et program som nettopp skal sette bedrifter i stand til å øke sin eksport og bedre lønnsomheten. Vi foreslår 4 mill. kr til dette programmet. Fremskrittspartiet legger inn en hellig bønn om å få disse pengene, men har ikke sagt hvor de skal ta dem fra.

Så er det én ting som har vært en gjennomgangsmelodi i denne debatten, og det er at man har sammenliknet situasjonen i Tyskland med situasjonen i Norge når det gjelder arbeidsledighet. Da synes jeg Høyres representanter har en dårlig historiekunnskap, når de ser hva Tyskland har vært gjennom de siste årene. Dette er ikke særlig god debatteknikk.

Heidi Grande Røys (SV) [13:48:04]:Det gler meg at Regjeringa inntok salen igjen. Det var litt spesielt at Regjeringa såg ut til å ha avslutta dagens finansdebatt, mens finanskomiteen ikkje er heilt ferdig enno.

I heile perioden sidan sjukehusreforma vart vedteken, har vi opplevd ei veldig uro blant folk knytte til sjukehusa, uro for nedleggingar, uro for nedlegging av fødeavdelingar, av akuttkirurgi – ting som folk opplever som viktige for sin eigen tryggleik der dei bur. Fakkeltoga, avisinnlegga og debattmøta har vore mange. Mange av oss har vore til stades på dei, og dei er viktige uttrykk, som vi må ta på alvor.

SV har i heile perioden teke ansvar for sjukehusøkonomien både innanfor somatikk, rus og psykiatri og har i revidert løyvd 1 milliard kr til desse områda. Men ikkje alt handlar om å løyve nye pengar. Ein må òg sjå på korleis vi bruker pengane i denne sektoren. Regjeringa er no i gong med oppbygging av eit parallelt, privat sjukehusvesen, noko dei oppmuntrar til gjennom aktiv politisk handling.

SV meiner at vi er no ikkje fleire her til lands enn at vi fyrst og fremst bør bruke dei sjukehusa vi har, før vi begynner å oppmuntre til nye, private klinikkar. Det vi ser, er at dei private klinikkane tek pasientar med forholdsvis enkle lidingar. Det er sjølvsagt problematisk for dei som har ilt i eit kne, men det er forholdsvis enkle operasjonar, og dei tener godt på det. Dei offentlege sjukehusa står igjen med pasientar som har omfattande lidingar som det tek lang tid å behandle, og som DRG-finansieringa ikkje på same viset oppmuntrar til at det skal vere økonomi i. I tillegg til at dei tappar offentlege sjukehus for pasientar, tappar privatklinikkane, som kan tilby ei lønn langt utover det offentlege sjukehus kan, òg offentlege sjukehus for kompetanse, noko vi særleg ser i distrikta.

For fyrste gong innrømmer Regjeringa i revidert at det økonomiske opplegget dei legg fram for sjukehusa, vil ramme pasientretta verksemd. Det er jo makelaust klår tale, for når eg er ute og debatterer med representantar frå regjeringspartia, hevdar dei det stikk motsette.

SV er veldig glad for at vi endeleg får tilslutnad til forslaget om å utsetje balansekravet for sjukehusa. Det har vi foreslått mange gonger, så seint som i statsbudsjettet for 2005. Vi registrerer at Framstegspartiet, som aktivt har røysta mot forslaget både før jul og i revidert i fjor, no tre månader før valet har komme på at det var eit godt forslag å støtte.

Alle dei tragiske situasjonane vi har opplevd dei siste åra på grunn av at menneske med store psykiske lidingar ikkje har fått hjelp, trur eg at vi ikkje har sett slutten på. I revidert er det ikkje skrive spesielt mykje om psykiatrien. SV følgjer opp våre lovnader. Vi legg inn 30 mill. kr knytt spesielt til barne- og ungdomspsykiatrien. Det er på ingen måte nok pengar, men det er eit revidert budsjett. Eg skulle ynskje at Regjeringa tok på seg ansvar for det dei sjølve har hevda, og det helseministeren sjølv så mange gonger har hevda, at no skal psykisk sjuke menneske få hjelp her i landet.

Berit Brørby (A) [13:51:40]:Det at norsk økonomi går noe bedre, er det ingen av partiene alene som kan ta æren for, for det er flere forhold som har bidratt til dette. Bruken av oljepenger er selvfølgelig ett av dem, men kanskje det viktigste, avgjørende forholdet er moderate lønnskrav, moderate miljøkrav og lønnsoppgjøret. Med andre ord: Den kollektive fornuft mellom partene i arbeidslivet har bidratt godt til resultatene.

Selv om mange har fått økt sin kjøpekraft, fikk mange skatteskjerpelser ved at pendlerfradraget ble borte. Fornuftig nok blir dette nå innført igjen.

Vi har fortsatt mange uløste oppgaver, og en må ikke forundres over at man bruker tiden nå til å ta tak i det. Det er et faktum at det fortsatt er minst 100 000 mennesker som gjerne ville hatt en jobb å leve av. Det er et faktum at det er blitt tøffere for dem som har blitt ledige. De har mindre å leve av enn før, og det er mange av dem som sliter hardt for å beholde hus og hjem og ha et «helt» liv. Det er et faktum at det er blitt flere uføretrygdede. Det er et faktum at flere av disse kunne ha vært helt eller delvis i jobb om arbeidslivet ikke hadde blitt så mye tøffere. Det er et faktum at flere kunne ha vært i jobb om tilretteleggingen på arbeidsplassene hadde vært bedre, om bruken av kombinasjonen arbeid og trygd hadde vært større, og om fleksibiliteten i regler, og ikke minst status, i arbeidslivet hadde vært bedre. Det hadde gitt mange uføretrygdede et bedre liv.

Det har i mange år vært et krav fra næringslivet om at de vil ha stabile, forutsigbare rammebetingelser for å kunne planlegge sin virksomhet bedre for å få større inntjening og å kunne gi tryggere arbeidsplasser. Alle her i huset sier: Ja, det er viktig. Men når det gjelder kommunesektoren, som er den aller største produsenten av lære- og omsorgstjenester her i landet, legges andre forutsigbarhetskriterier til grunn. Kommunesektoren er vant til å leve i stor usikkerhet, og med Regjeringens opplegg for neste år vil den kommunale tjenesteproduksjonen stå overfor nye, krevende utfordringer. De må planlegge for ytterligere kutt, og i opplandskommunene er det i 2005 allerede brukt 190 mill. kr mindre til omsorg og læring. De sektorene som får for lite penger i forhold til de oppgavene de skal løse, er kommunesektoren og sykehusene. Og det viser faktisk forskjell i valg av samfunnssyn og -retning. Det er et sterkt ønske fra de borgerlige partiene å drive fram tjenesteproduksjonen i omsorgssektoren som en vare, en vare som skal kunne kjøpes. Det ligger ikke trygghet og handlefrihet i å velge fra en prisliste om en skal bli snudd to eller tre ganger om natten, og at det koster x antall kroner å ha en hånd å holde i.

Det er valg av samfunnsretning og samfunnssyn velgerne skal ta et oppgjør med ved dette valget. Det skal tas et oppgjør med om man ønsker flere skattelettelser eller tryggere omsorgs- og læretjenester. Valget skulle være veldig enkelt.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [13:55:00]: Onsdag var det en større markering utenfor Stortinget av streikende bryggeriarbeidere. Det var også en landsomfattende streik i sektoren i protest mot de borgerlige partienes budsjettforlik, som i antall millioner kroner innebærer en beskjeden endring i avgiftssystemet, men som får dramatisk utslag for mange bryggerier og arbeidsplasser rundt omkring i landet. Det er Fremskrittspartiet som har gitt bort sannsynligvis rundt 800 arbeidsplasser i bytte mot 25 mill. kr i avgiftslette. Argumentet har vært konkurransevilkår, skjønt virkeligheten jo er at uten denne avgiften kan svært mange norske arbeidsplasser med lange tradisjoner, og som i utgangspunktet er levedyktige, ikke konkurrere. Resultatet vil være miljøskadelig langveistransport på trailere av brusprodukter og -flasker, gjerne helt fra kontinentet og opp til Norge.

Avgiften på engangsemballasje har sikret at vi i Norge har hatt et system som både har opprettholdt en desentralisert bryggeristruktur og har gitt store miljømessige fordeler.

Det er ikke så mange områder igjen der Norge er et miljøpolitisk foregangsland. Men akkurat når det gjelder bruk av ombruksflasker, er vi faktisk helt i verdenstoppen. Nå vil altså Regjeringen, som har gjort så lite annet for miljøet, fjerne denne ordningen og sørge for at Norge blir like dårlig som de fleste andre land i Europa når det gjelder ombruk.

Det er i debatten om avgiften blitt henvist til en rekke forskningsrapporter som har konkludert med at denne miljøeffekten er svekket. Da er det viktig å vise til at forskerne som selv lagde rapporten som lå til grunn for Regjeringens forslag om å fjerne denne avgiften, i fjor sendte et brev til finanskomiteen der de ville ha seg frabedt at forskningen deres ble brukt på den måten, nettopp fordi de ikke hadde tatt med i beregningen konsekvensene av en sentralisering av bryggeristrukturen, som selvfølgelig vil være et sterkt økt transportbehov. Det er også viktig å understreke at Natur og Ungdom og Naturvernforbundet står sammen med fagbevegelsen og de rød-grønne partiene i dette spørsmålet. Det er en avgift som i praksis er et Kinderegg, som tar vare på tre ting på en gang, både miljø, lokale tradisjoner og kultur og mange arbeidsplasser. Jeg tror at de borgerlige partiene vil få en overraskelse når de ser hvor stort lokalt engasjement dette spørsmålet vil utløse mange steder, og betydningen av at det blir en omkamp om denne saken ved valget 12. september.

Marit Nybakk (A) [13:58:12]: Jeg tar ordet bl.a. for å understreke at når det gjelder Forsvaret, utdyper revidert nasjonalbudsjett de tiltakene for økonomistyring som ble behandlet i Stortinget tirsdag, på bakgrunn av innstillingen til St.meld. nr. 29 for 2004-2005. Jeg viser her til debatten og innstillingen fra forsvarskomiteen. Det gjelder også inndekningen på årets forsvarsbudsjett av 600 mill. kr av overskridelsene på 1,1 milliard kr. Vi vet at det vil bety et lavere aktivitetsnivå i 2005, men det greier Forsvaret.

Så vil jeg nevne Forsvarets fem musikkorps, som er i en økonomisk vanskelig situasjon. Arbeiderpartiet foreslår derfor å styrke korpsene med 14 mill. kr i år, slik at de kan ta spilleoppdrag i lokalsamfunn og for Forsvaret. Korpsene er et viktig bindeledd mellom Forsvaret og det sivile samfunn, og jeg synes det er uheldig at relativt små variable kostnader skal være til hinder for aktivitet, særlig når de store faste kostnadene likevel løper. Jeg er spesielt skuffet over at Fremskrittspartiet ikke er med på tilleggsbevilgningen, i alle fall etter det som deres forsvarspolitiske talsperson har uttalt til media gjennom hele våren.

Grunnsteinen til nybygget på Akershus ble lagt denne uken. Kan jeg minne om at vedtaket om dette bygget faktisk ble fattet i det samme forsvarspolitiske forliket som tørrdokken på Haakonsvern ble, altså i juni 2002? I revidert bevilges det kun planleggingsmidler til dokken, noe som betyr at vedtaket om ferdigstillelse i 2006 neppe kan oppfylles. Det er sterkt beklagelig.

Arbeiderpartiet støtter forslaget om 10 mill. kr til Sudan. Det er en viktig oppfølging av den bistanden som er bevilget, i tillegg til vårt ansvar for fredsavtalen. Fredsstyrker i Sudan er en nødvendighet for et stabilt Sudan.

Vi støtter også å gjeninnføre 20 mill. kr til omstillingskommuner i forbindelse med forsvarsreformen, og naturligvis 10 mill. kr til industriutvikling gjennom Eurofighter-avtalen.

Regjeringen har valgt å komme tilbake til Stortinget når det gjelder de forsvarseiendommene som skal gjøres tilgjengelige for allmennheten. Det har de valgt å gjøre i revidert. For ett år siden kom Arbeiderpartiet med dette initiativet – et initiativ som fikk enstemmig oppslutning her i denne salen. Det er virkelig på tide – det må jeg si – at denne listen over utvalgte eiendommene nå kommer. Selv om jeg gjerne skulle sett Skar leir i Maridalen på denne listen, er det faktum at det nå foreligger en liste over eiendommer som skal gjøres tilgjenglige for allmennheten, veldig bra. Men jeg vil minne om at det har tatt ett år, og at dette var et initiativ som på ingen måte kom fra Regjeringen.

Oddny Omdal (KrF) [14:01:38]: Jeg vil kommentere forslaget om utvidelse av fedrekvoten med en uke og forslaget om utvidelse av retten til kontantstøtte for adoptivbarn.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å legge opp til en samfunnsordning som gjør det lettere for begge kjønn å kombinere arbeidsliv og familieliv. Undersøkelser viser at dersom småbarnsfedre får tid sammen med barna i tidlig alder, øker forståelsen for samværet med barna. Grunnlaget for et godt forhold mellom far og barn legges allerede det første året. Forskerne Brandt og Kvande har konkludert med at øremerkede permisjonsordninger vil kunne bidra til at fedre lettere kan sette grenser overfor arbeidsgiver. Dette følger av teorien om at muligheter følger rettigheter.

Utvidelsen av fedrekvoten kan i tillegg gi holdningsmessig støtte til foreldre som ønsker en ytterligere fordeling av stønadsperioden. Utvidelsen av stønadsperioden går til mor hvis far ikke har rett til fødsels- og adopsjonspenger, hvis mor er alene om omsorgen for barnet, eller hvis far har unntak fra fedrekvoten.

Forslaget om utvidelse av fedrekvoten er en viktig forbedring av fødsels- og adopsjonspengeordningen, og det er den første forlengelsen av stønadsperioden siden fedrekvoten ble innført i 1993.

Kristelig Folkeparti mener utvidelsen av fedrekvoten bør gjennomføres som en forlengelse av den samlede permisjonstiden. Andre løsninger vil redusere foreldrenes valgfrihet og vil kunne oppleves som en reduksjon i etablerte rettigheter. Vi ønsker ikke å tvinge alle mødre ut i jobb lenge før barnet er ett år. Mange kvinner har tunge svangerskap. Det er heller ikke alle fedre som kan bringe babyen til og fra mors arbeidsplass hvis hun ønsker å fortsette å amme, men pendler et stykke til jobben.

Vi må ikke skape unødvendig tidsklemme for familier med babyer. Barnets behov for ro og stabilitet må stå i fokus. Her er familiepolitikken viktigere enn full likestilling – menn kan tross alt ikke føde barn.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at adoptivbarn nå får rett til kontantstøtte i to år, på lik linje med andre barn. Kontantstøtte for adoptivbarn utbetales fra og med kalendermåneden etter at stønadsperioden for adopsjonspenger er utløpt. Stønadsperioden med full utbetaling av adopsjonspenger er i dag 39 uker regnet fra omsorgsovertakelse. Etter dagens regler utbetales ikke konstantstøtte etter at barnet er fylt tre år. For at en adoptivfamilie skal kunne nyte godt av kontantstøtte i to år, må omsorgsovertakelsen skje før barnet er tre-fire måneder gammelt. De færreste utenlandsadopterte barn kommer til Norge så tidlig. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at foreldre som adopterer barn, får mulighet til å tilbringe mye tid sammen med barnet, slik at det kan skapes nærhet og trygghet for barnet i nye omgivelser.

Karin Andersen (SV) [14:04:47]: Midt under festforestillingen den 7. juni måtte statsministeren ut på TV, i flere kanaler, for å prøve å berge skammen for Regjeringen – det gjaldt opplæringstilbudet til rusmiddelmisbrukerne ved de private rusinstitusjonene. Da visste Regjeringen at dette systemet for tilskudd til opplæring ikke virket. I over ett år har ulike departementer visst om dette. Statsråd Kristin Clemet var i Stortingets spørretime 11. mai og avviste løsning. Samme dagen som statsministeren lovde at han skulle finne en løsning på dette, kom det et brev til Tyrili om at departementet ikke var interesserte i å finne en akuttløsning som kunne berge tilbudet. Så var statsministeren ute og sa at selvfølgelig kan vi ikke sitte stille med hendene i fanget og se på at opplæringstilbudet til dem som går gjennom en rusbehandling, detter over ende. Det er helt avgjørende at folk som går gjennom en rusbehandling, også får opplæring som gjør at de kan komme i jobb, og mange av dem trenger opplæring for i det hele tatt å kunne ta imot et utdanningstilbud. Så kom Regjeringen med en løsning som skulle ligge i revidert. Det står at Stortinget skal være oppmerksom på at Regjeringen arbeider med å finne en løsning – men det er ingen løsning. Så jeg stilte statsministeren et skriftlig spørsmål, og jeg fikk svaret i går. Der står det:

«Jeg kan dessuten bekrefte at jeg har tatt de nødvendige initiativ for å løse den akutte situasjonen ved Tyrili.»

Jeg er selvfølgelig glad for det. Men det er slik at dette opplæringstilbudet drives av Ringsaker kommune, som skal ha formannskapsmøte på onsdag. Man er nødt til å ha en løsning på plass innen den tid, og den finnes altså ikke. Jeg er nødt til å få en avklaring fra Regjeringen og regjeringspartiene i dag på at den akuttløsningen man finner, skal være slik at man skal kunne drive dette tilbudet inntil det nye finansieringssystemet, som alle er enige om, er på plass – ikke bare ut neste halvår av 2005, slik at det går over ende igjen ved neste statsbudsjett.

Til slutt: Når jeg ser finansieringsløsningen som Regjeringen og Fremskrittspartiet har funnet i denne saken, blir jeg både sint og fortvilet. Her har man altså lagt fram et revidert budsjett, man har flyttet på milliarder, og man har inngått et forlik der man har tatt 950 mill. kr fra ymseposten. Og for å berge opplæringstilbudet til noen av de mest utsatte i samfunnet er man altså nødt til å ta penger fra den andre rusomsorgen eller fra fattigdomspakken! Ja, det synes jeg er kjennemerket på denne regjeringa, at når den skal løse et problem for noen, så påfører den andre et like stort problem – og kanskje da noen som har det nesten enda verre. For som rektor på Tyrili sa til meg i dag: Ja, da blir det kanskje å ta penger fra noen som ikke engang har kommet inn i rehabiliteringstilbudet ennå.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Arnstad (Sp) [14:08:15]: Revidert nasjonalbudsjett viser gode veksttall for norsk økonomi, likevel må en også konstatere at ledigheten fortsatt vil holde seg på et for høyt nivå på lang sikt framover, og at investeringene i næringsliv og offentlig sektor er på et lavt nivå.

Debatten i dag har vist at vi har regjeringspartier og en regjering som ønsker å ta politisk ære for beslutninger som de sjøl har ønsket å legge lengst mulig unna politisk innflytelse. Lav rente er en av de tingene, og også spørsmål om oljepris, som jo er en av de viktigste impulsene til veksten i norsk økonomi. Det tror jeg velgerne kommer til å gjennomskue, men velgerne kommer ikke til å være så veldig opptatt av hvordan de økonomiske vilkårene er i det norske samfunnet. Jeg tror mange tenker som så at vi nordmenn har det godt, vi forbruker mer og mer, men fordelingen mellom oss er skjev, og ledigheten er fortsatt for høy.

Høy ledighet krever flere offensive tiltak enn det Regjeringen legger opp til i revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen varslet i kommuneproposisjonen i går fortsatt lav vekst i kommuneøkonomien. Det kommer til å medføre at kommunesektoren ikke har tilstrekkelige midler til å fylle opp et økende behov på oppvekst-, utdannings- og omsorgsområdet. Realiteten er at vi trenger flere hender i arbeid i den kommunale velferden, og vi trenger færre hender i ledighetskøen. En betydelig styrking av kommuneøkonomien ville vært et sentralt bidrag til å redusere den høye ledigheten vi i dag har.

Senterpartiet mener vi trenger en mer aktiv næringspolitikk i Norge, en tyngre satsing både på infrastruktur og på næringsutvikling. Vi synes det har vært viktig at en har valgt å satse mer økonomiske midler på samferdselsutvikling, på bredbåndsutbygging, på reiseliv, på forsknings- og utviklingskontrakter, på egenkapital og innskudd i SIVA eller i Innovasjon Norge, men også mer på å utvikle fiskeindustrien som en verdifull næringsveg for Norge. Vi konstaterer at Regjeringen på dette området ikke viser den vilje som vi mener er nødvendig for å kunne satse videre.

Regjeringen legger til grunn i revidert nasjonalbudsjett at man vil få en renteøkning på opp imot 1 pst. i løpet av kommende år, og en dobling av nivået for tremåneders pengemarkedsrente fram mot 2008. Det er interessant, for det gir grunn til å konstatere at Regjeringens advarsler om at man får en renteøkning som en konsekvens av et eventuelt regjeringsskifte, ikke synes å ha noen annen begrunnelse enn en generell forventning om økte renter, økte renter uansett hvilken regjering vi vil få.

Senterpartiet har som ambisjon å bidra til en ansvarlig økonomisk politikk. Vi har lyst til å minne om at ingen av partiene forholdt seg til handlingsregelen i fjor høst. Vi vil føre en økonomisk politikk med en annen fordeling og en annen vektlegging enn det Regjeringen gjør. Det vil være andre prioriteringer enn skattelette som vil være viktige for oss. Våre prioriteringer vil være å få flere hender i arbeid, økte investeringer i næringslivet og dermed også økt verdiskaping.

Steinar Bastesen (Kp) [14:11:49]: Jeg vil starte der jeg avsluttet mitt forrige innlegg – tilbake til gavepakken fra det norske folk til et fåtall redere og den spekulasjonsøkonomien som følger i kjølvannet av dette. Jeg spår at vi kommer til å få et skikkelig milliardkrakk. Skal vi da oppleve at bankene kommer til Stortinget igjen og ber om hjelp, slik de gjorde sist?

Staten har store eierinteresser i de største bankene i Norge. Hvordan vil det bli oppfattet av ESA hvis bankene etter å ha blitt reddet én gang, etter ville spekulasjoner i oppdrettsnæringen, i neste omgang skal berges fra ville spekulasjoner i den tradisjonelle fiskerinæringen?

En fisker som hadde vært tidlig ute og kjøpt billige kvoter, sa det slik: Vi fiskere kjøper. Når krakket kommer, er det bankene som skal få svi.

Når jeg bruker tid på denne saken, er det fordi vi her har opplevd at Regjeringen har skuslet bort milliarder på en måte som sannsynligvis vil føre til et krakk i en av våre viktigste eksportnæringer – en næring som alle politikere for bare et par år siden hevdet kom til å bli landets viktigste næring etter oljealderen.

Når jeg bruker så mye tid på Regjeringens fiskeripolitikk, er det fordi Bondevik-regjeringen har startet en vill spekulasjon når det gjelder Kyst-Norge og den norske befolkningens evige verdier, mens den hevder at Kystpartiets satsing på å skape reelle verdier som moderne infrastruktur, forskning for å skape et moderne Norge, ja satsing på en solid utvikling av Norge, er ren utopi. I et slikt perspektiv har jeg problemer med å gi Bondevik-regjeringen honnør for måten å styre landet på.

Jeg tok i går opp problemet med miljøbomben som ligger utenfor Fedje, ubåten U-864. Jeg foreslår i et omdelt forslag at det i revidert nasjonalbudsjett bevilges 14,4 mill. kr til forprosjektering. Det er fordi vi uansett må gjøre noe med kvikksølvlasten som ligger i og utenfor ubåten, og det kvikt. At Fiskeridepartementet fikk vite om båten i 2003, som det ble sagt av fiskeriministeren i går, sier alt om Fiskeridepartementet. Jeg har visst om båten i flere år, og jeg har også stilt spørsmål om dette.

Stad skipstunnel er et godt prosjekt, som vil gi et nytt og effektivt hurtigbåtsamband fra Stavanger til Ålesund og Molde og gjøre det sikrere for fraktfartøy og fiskere, som nå må gå rundt Stad.

Kystpartiet går inn for en sterk økning i rammetilskuddet til kommunene. Altfor mange kommuner er blakke. Vi kan diskutere i det vide og det brede om hva som er årsaken, men det hjelper ikke de kommunene som er blakke, som er i skikkelig pengeknipe – og det er de fleste.

Vi øker også Nord-Norge-tilskuddet. For vi husker vel hva som skjedde i vinter, da Frelsesarmeen inntok byen, da biskopen tok saken opp i sine gudstjenester.

Kystpartiet kjemper for fylkeskommunene. Vi er ikke med på hylekoret som skal avvikle det folkevalgte nivået, for vi vet at distriktene kommer til å tape. Vi vil øke tilskuddet til fylkeskommunene, fordi de har fortjent det.

Denne regjeringen skryter ikke så mye av innovative tiltak. Kystpartiet støtter dem som vil starte mobile slakterier, og mener at de må få de nødvendige midlene for å få realisert sine planer.

Jeg tar opp de forslagene fra Kystpartiet som er inntatt i innstillingen, og det forslaget som er omdelt i salen.

Til slutt vil jeg understreke at Kystpartiet er imot at Norge skal selges bit for bit.

Presidenten: Representanten Steinar Bastesen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:15:24]:Jeg tar ordet for å sette fokus på et forslag som er satt fram i dag, forslag nr. 113, som jeg skal ta opp på vegne av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Det heter i forslaget:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at Statnett bidrar til at det fra og med 2006 kan gis anleggsbidrag for fremføring av elektrisk kraft til områder, der økning av nett/kabelkapasiteten er en forutsetning for utvidelse/etablering av industri/virksomheter i mindre lokalsamfunn.»

Situasjonen er nemlig den at vi har en del mindre lokalsamfunn – kystsamfunn, øysamfunn – som er helt avhengige av å få økt kapasiteten på strømtilførselen, på energiforsyningen, for at de skal kunne overleve. Næringslivet går godt, havbruksindustrien og fiskeindustrien går godt, men man er helt avhengig av å få økt strømforsyningen for å kunne overleve og ekspandere. På grunn av et for svakt befolkningsgrunnlag har de ikke mulighet til å kunne dekke dette selv. Man er avhengig av at fellesskapet er med og bidrar. Det som ligger i forslaget, er at vi gjennom sentraltariffen og gjennom Statnett kan bidra til det.

Forslaget er helt i tråd med det som står i en merknad i Innst. S. nr. 240 fra finanskomiteen – som bl.a. Fremskrittspartiet har vært med på. Der signaliseres det et alternativ som er mer detaljert enn vårt forslag, nemlig at Stortinget skal «be Regjeringen, gjennom sin funksjon som foretaksmøte i Statnett, vurdere om det fra 2006 bør avsettes et utjevningsfond over sentraltariffen på 30 mill. kroner hvert år». Dette er en merknad som er en tro kopi av vårt forslag, og som angir nøyaktig samme retning – men vårt er ikke så detaljert.

Det er svært viktig for de lokalsamfunn det angår, at dette forslaget blir vedtatt. I Nordland gjelder det øysamfunnene Værøy, Røst og Træna. Det er også flere andre øysamfunn med svakt befolkningsgrunnlag – står det – hvor økt kraftforsyning er en forutsetning for at man skal kunne ekspandere, og for at disse samfunnene i det hele tatt skal kunne overleve.

Jeg vil sterkt oppfordre spesielt Fremskrittspartiet til å se på forslaget, for det er nemlig helt i tråd med det de selv har skrevet i sine merknader.

Presidenten: Representanten Geir-Ketil Hansen har tatt opp det forslaget han refererte, og som er omdelt på representantenes plasser i salen.

Morten Lund (Sp) [14:18:11]:Høyre har i denne debatten sagt at Senterpartiet vil ha høgere skatt for næringslivet. Det er feil.

Det er tre dager siden vi behandlet skatteordningene for selvstendig næringsdrivende. Senterpartiet har fremmet flere forslag som ville ha gitt lavere skatt enn det Regjeringens forslag ville ha gitt. Ett dreier seg om fondsordninger, som de har i Danmark, og som også næringslivet i Norge har bedt om.

Et annet punkt er å gi skjermingsrenten et risikotillegg. Det ville ha gitt mye lavere skatt for de selvstendig næringsdrivende og dem som omfattes av den modellen.

Det tredje punktet gjelder formuesskatten på arbeidende kapital. Sammen med Kystpartiet legger vi i dag fram forslag om fritak for formuesskatt på arbeidende kapital. Det dreier seg om 2,5 milliarder kr. Dette er en velprøvd metode i Sverige. Av en eller annen grunn vil Regjeringen ikke være med på dette forslaget. Jeg lurer på om de leser de brevene som kommer fra NHO, fra Bedriftsforbundet, fra HSH og fra de andre som representerer næringslivet, som har sagt at enten må vi få fjernet all formuesskatt i forbindelse med denne reformen, eller så må vi i det minste få fjernet formuesskatt på arbeidende kapital.

Dette nekter Høyre altså å høre på. Jeg lurer på: Hvorfor er ikke Høyre mer opptatt av næringslivet? Hvorfor er Høyre mest opptatt av å fjerne boligskatten – framfor å legge forholdene til rette for norsk næringsliv?

Så advares det mot og skremmes med at et regjeringsskifte vil bli et økonomisk eksperiment – det har det nok også vært de siste fire årene – og at ikke minst Senterpartiet vil medvirke til at det blir brukt flere oljemilliarder enn det som er forsvarlig.

Senterpartiet har i de fire siste årene brukt færre oljemilliarder enn Regjeringen. Vi har foreslått 4–5 milliarder kr ekstra ved hver budsjettbehandling. Året har gått. Så har det vist seg at Regjeringen har måttet bruke 10 milliarder kr – vi har måttet etterbevilge 10 milliarder kr fordi flere har blitt uten arbeid, og fordi trygdeutgiftene har gått opp, mens vår linje ville ha ført til det motsatte. 40 000–50 000 flere i arbeid ville ha gitt 20 milliarder kr i gevinst for samfunnet. Det ville ha blitt et annet regnskap.

Så har Regjeringens eksperiment i det minste hatt noen positive effekter. Det har vist seg at 10 milliarder kr ekstra utover det som har vært sagt ville være det optimale punktet, ikke har gitt prisstigning eller høgere rente i disse årene. Ingenting har skjedd. Men så har heller ikke det skjedd at skattelettene til de rike har gitt framgang i form av økt verdiskaping.

Til slutt til Fosen Mekaniske Verksteder, et symbol på næringsfiendtlig politikk i min del av landet. Regjeringen anmeldte bedriften for grovt bedrageri. Det skulle ha vært avblåst tidlig, for dette var en god bedrift der folk nå har rettet seg opp og er i gang igjen. Den kapasiteten trengs. Men dette vil bli husket. De som har gjort jobben lokalt, fortjener ros – og folk vet utmerket godt hvem som fortjener det motsatte.

Ola D. Gløtvold (Sp) [14:21:42]: Det er den siste dagen i denne sesjonen, og det er antakelig den siste dagen som stortingsrepresentant for en del av oss. Det gir jo grunn til ettertanke. Vi er her takket være våre velgere, men vi bør først og fremst være her for å sikre alle våre medmennesker en trygg og meningsfylt tilværelse.

Velferd er et viktig begrep i denne sammenheng. Dessverres ser vi i dag en utvikling hvor den mer luksusbetonte velferden synes å overskygge den livsnødvendige og basale. Dette gir seg bl.a. utslag i at det er en del av partiene her som fokuserer meget sterkt på skattelette og billig biff og brennevin – de fokuserer mer på det enn på å sikre f.eks. helsemessig trygghet for alle, med mest mulig likeverdige helse- og omsorgstilbud.

For oss i Senterpartiet er det viktig at vi har et helsetilbud som er mest mulig likeverdig for alle, uansett hvor de bor, økonomi, kjønn osv. Det er en av grunnpilarene vi har hatt i norsk helsevesen. Det er også viktig at vi ivaretar de verdier som vi har bygd opp og investert i, i norsk helsevesen. Men det som skjer nå, er at folk føler seg utrygge. Senterpartiet er redd for det som skjer i forhold til at akuttmedisinsk beredskap og tilbud bygges ned. Vi ønsker å sikre lokalsykehusene gjennom en forsvarlig og tilstrekkelig økonomi i helseforetakene. Vi ønsker en skikkelig regnskaps- og avskrivningsordning, og at det legges inn penger til dette, samtidig som det skal være tilstrekkelig med økonomiske virkemidler for driftsårene framover. Med dette som utgangspunkt legger vi inn 1 milliard kr nå i revidert nasjonalbudsjett til drift av helseinstitusjoner, helseforetak og spesialisthelsetjenesten.

Den akuttmedisinske beredskapen er veldig avhengig av god ambulansetjeneste. Det er veldig sørgelig og egentlig uakseptabelt at Regjeringen har hatt en så arrogant holdning til pålegget fra 2001 om å innføre responstid når det gjelder ambulanser. I stedet kom Regjeringen tilbake med forskrifter for ambulansetjenesten med vel én ukes varsel. De begynte å gjelde fra 1. april i år, uten krav til responstid. Vi mener at det må være klare krav til responstid i ambulansetjenesten, med utgangspunkt i Akuttutvalgets innstilling. Derfor legger vi inn forslag om dette – vi legger inn 90 mill. kr, slik at man kan komme i gang med en opprustning og utbygging av ambulansetjenesten allerede denne høsten.

I en del sammenhenger er det ganske frustrerende å observere hvilke prioriteringer vi gjør på folks bekostning. Det burde i hvert fall være slik at vi tilgodeså folk når det gjelder de basale behov, slik at en kunne føle trygghet og sikkerhet ved å bo i dette velferdslandet. Når vi nå går fra hverandre, er det ikke sikkert at vi kan si at vi har gjort «kva gjerast skulle» i denne sammenhengen.

Presidenten: Steinar Bastesen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Steinar Bastesen (Kp) [14:25:02]:Jeg tror jeg skal greie det på 1 minutt!

Denne regjeringen skryter ikke så mye av innovative tiltak. Vi i Kystpartiet støtter dem som vil starte mobile slakterier, og mener at de nå må få de nødvendige midler til å få realisert sine planer. Regjeringen må også fremme de nødvendige avgiftsendringer, slik at alle betaler likt i kjøttkontrollavgift.

Geir-Ketil Hansen tok opp forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet om nettsikkerhet. En god og driftssikker nett- og kabelkapasitet handler ikke bare om samfunnssikkerhet, men også om klare krav fra næringslivet.

I Træna er kapasiteten på kabel overutnyttet, og mye av kraften går med til å varme opp havet. På Røst brøt nett- og kabelkapasiteten sammen under den mest aktive fiskesesongen. Det er ikke stort bedre i Værøy. Befolkningen og innbyggerne har krav på å bli behandlet seriøst når det gjelder strømforsyningen.

Det er spørsmål om hvor man skal foredle naturressursene som kommer fra havet. Derfor er jeg glad for forslag nr. 113, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som Kystpartiet selvsagt vil stemme for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2, 3 og 4.

(Votering, se sidene 3103 og 3149)