Svein Flåtten (H) [10:12:00]: De økonomiske virkemidler for den langsiktige finansiering av velferdsstaten er sentral for enhver regjering. Når den rød-grønne regjering klart markerer ny kurs i bruk av virkemidler som har virket godt og har gitt gode resultater, er det grunn til å stoppe opp og stille spørsmål.
For Høyres del er en videre utbygging og sikring av velferdssamfunnet på alle områder viktig. Den oppfatningen deler vi antagelig med alle partier. Vi ønsker også at stadig flere må få disponere mer av sin egen inntekt til å gjøre mer av det som betyr mest for hver enkelt i livet, kort sagt: at økonomi og valgfrihet til den enkelte familie og det enkelte individ må trygges og bli romsligere. Men felles for alle disse ønskene om forbedrede muligheter i fremtidens velferdssamfunn er at de forutsetter nye arbeidsplasser, økt verdiskaping og økt økonomisk vekst. Hvordan sikrer man så denne økonomiske veksten? Og har den resept som nå har vært brukt av den forrige regjering, gitt de ønskede resultater, eller er det behov for den kursendring statsråden og andre har proklamert?
Det er bred enighet i denne sal om at det offentlige skal finansiere skole, omsorg og et godt helsevesen – og også at det har betydning for den økonomiske veksten. Det er faktisk ikke slik, som opposisjonen ofte prøvde å fremstille det i forrige stortingsperiode, at særlig Høyre gikk inn for å rasere velferdsstaten. Det ble den gang faktisk satt rekord i offentlig pengebruk. Det i seg selv er ikke noe mål, men når sentrale velferdstilbud bygges ut og sikres, er det bra for brukerne, og det betyr også noe for den økonomiske veksten. Men, og det er et stort men: Det må være en ansvarlig finansiering som ikke kveler privat sektor.
Etter retorikken i valgkampen er det ingen tvil om at dagens regjering mener at offentlig sektor er det viktigste for å stimulere økonomisk vekst. Næringsminister Eriksen sier i Dagens Næringsliv 25. januar:
«Norges konkurransefortrinn vil aldri ligge i et lavt skatte- og avgiftsnivå, men derimot i alle de goder som følger med en godt utviklet offentlig sektor.»
Spørsmålet blir da om dagens rød-grønne regjering levner noe rom for privat sektor, og om det sivile samfunn skal utvikle seg og bidra til nettopp den økonomiske veksten som skal skape godene, eller om det skal skapes av offentlig forbruk i seg selv.
Hva er så bakteppet for den varslede «aktive» og den «nye kursen» i nærings- og finanspolitikken? Stoltenberg I-regjeringen etterlot seg en økonomi som ikke var i stand til på sikt å gi det nødvendige grunnlag for å sikre vårt velferdssamfunn. Sentralbanksjefen karakteriserte situasjonen – på sin lakoniske måte – i sin årstale vinteren 2002 med å si at økonomien er i ulage. Og det var den. Næringslivet og arbeidsmarkedet slet med særnorske kostnadsutfordringer. Lønningene hadde siden slutten av 1990-tallet steget langt mer i Norge enn hos våre konkurrentland, renten var følgelig langt høyere og kronekursen for sterk. For å sette tall på det: I annet halvår av 2001 steg den registrerte ledigheten med bortimot tusen personer pr. måned. Det står i klar kontrast til situasjonen under Bondevik II-regjeringen, som forlot regjeringskontorene i 2005, da ledigheten sank med ca. 1 600 personer pr. måned.
Det er liten tvil om at finansminister Halvorsen hadde helt rett – ja, hun visste kanskje ikke hvor rett hun hadde – da hun ved fremleggelsen av tilleggsproposisjonen i november etter valget sa følgende:
«Norsk økonomi er solid. Vi forventer solid økonomisk vekst neste år, god vekst i sysselsettingen og nedgang i arbeidsløsheten.»
Tall fra SSB senest i går viser at sysselsettingen og eksporten i industrien øker. Det ser bedre ut enn på mange år. Resultatene for bedriftene er sterkt forbedret, og – det viktigste – skatteinntektene er økende.
At Bondevik II-regjeringens politikk har virket, er det liten tvil om. Den har virket raskt, målt i makroøkonomiske tidsakser. Det er verdt å huske på at det tok syv år før arbeidsledigheten begynte å falle under forrige konjunkturnedgang, som var fra slutten av 1980-tallet til begynnelsen av 1990-tallet.
Den avgåtte regjeringen tar i sin beskjedenhet selvsagt ikke all ære for at Norge går bra. En liten og åpen økonomi påvirkes alltid av internasjonale konjunkturer, og veksten internasjonalt har i de senere år bidratt positivt. Men disse konjunkturene påvirker i alle land. Det må være andre årsaker til at arbeidsmarkedet og økonomien har utviklet seg positivt i Norge, mens det har vært negativ utvikling i f.eks. Sverige og Tyskland. Dette er land som har basert seg på nettopp den «sosialdemokratiske medisin». Vi kjenner f.eks. til ledighetstallene i disse landene.
Hva i Bondevik II-regjeringens politikk var det så som skapte optimismen og veksten i arbeidsmarkedet og i næringslivet? Det er kanskje ikke noen stor hemmelighet at Bondevik II-regjeringens politikk gikk ut på å bruke store deler av veksten til å trygge og styrke offentlige tjenester, balansert opp mot at en del av veksten ble brukt til å styrke rammebetingelsene for næringslivet gjennom skattelettelser. På den måten styrket man det fremtidige grunnlaget for velferd og velstand. Jeg tror det er nettopp denne balansen som har gitt de gode resultatene vi nå ser.
I motstrid til det bildet venstresiden prøvde å male i en lang valgkamp, ble en betydelig del av veksten faktisk brukt til å trygge og styrke de sentrale oppgavene i velferdsstaten. Grovt regnet var realveksten i velferd over statsbudsjettet på 50 milliarder kr i forrige stortingsperiode, mens skattelettelsene utgjorde mindre enn halvparten. Det betyr at det også ble brukt veldig mye penger for å trygge velferden og velstanden i fremtiden, ved at man stimulerte norsk næringsliv ytterligere. Vi ser nå at dette virker.
Når dagens regjering nå sier at den ensidig vil prioritere offentlig sektor, vil det i all hovedsak virke inn på veksten på lang sikt. Kostnadene av den ensidige prioriteringen av offentlig sektor, herunder nesten 11 milliarder kr i skatteøkninger i forhold til Bondevik II-regjeringens forslag, vil slå raskt og direkte inn. Finansministeren har jo selv sagt i et svar til komiteen at skattelettelser virker mindre ekspansivt på økonomien enn økt forbruk i offentlig sektor.
Produktivitetsveksten er gjennomgående klart større i privat sektor enn i offentlig sektor. Det gir således en politikk der man satser balansert på både privat sektor og offentlig sektor, slik Bondevik II-regjeringen gjorde, og som over tid gir en større vekst enn ved å satse mest på offentlig sektor.
Vi ser nå at vi har en vekst uten fall i ledigheten, noe som er bedre enn i andre land i Europa som vi kan sammenligne oss med. Med tanke på forutsigbarheten for norsk næringsliv er det derfor nå viktig å få vite hva finansministerens krav om «en klar ny kurs for (...) en offensiv næringspolitikk» – som det heter – innebærer. Foreløpig er det vanskelig å få øye på hva det er. Senest har finansministeren kommet ned fra høyfjellet og proklamert at ansvarligheten i bruken av oljepenger og stramheten i finans- og budsjettpolitikken ikke vil bli endret, at det faktisk skal brukes mindre oljepenger enn tidligere. Det er bra og antakeligvis riktig, for alle Bondevik II-regjeringens virkemidler slår nå inn for fullt, og det vil være behov for å forlenge den gode situasjonen så langt man kan.
Høyre er fornøyd med dette. Hvorvidt finansministerens egne blir like glade når budskapet manifesterer seg senere i et stramt budsjettforslag, gjenstår å se.
Allikevel ble det under valgkampen og etter valget skapt en usikkerhet i norsk næringsliv ved at man i retorikken bombastisk fastslo at store endringer skal komme. Men handlingen er uklar. Det er dette denne interpellasjonen gjelder: å få klarlagt hva endringen er. Vi vet at det vil komme skatteøkninger som vil gjøre det vanskelig med hensyn til den fremtidige verdiskapingen, men utover det hører man lite.
En enda mer aktiv næringspolitikk vil også kreve økt tilgang på ressurser. Den viktigste ressursen vet vi hva er. Det er arbeidskraft. SSB melder nå om mangel på kvalifisert arbeidskraft. Det gjør også mange enkeltbedrifter rundt om i landet. Regjeringen svarer med bevilgninger til flere tiltaksplasser i sitt budsjett. Når den nye regjeringen ønsker flere ansatte i offentlig sektor, og det allerede er knapphet på arbeidskraft i næringslivet, vil næringslivets tilgang på arbeidskraft enten bli mindre eller dyrere. Hvis det er dette, sammen med skatteøkninger for næringslivet, mindre konkurranse og flere statlige oppkjøp av bedrifter, som er aktiv næringspolitikk og ny kurs, er det grunn til stor bekymring når det gjelder den private verdiskapingen, som må ligge i bunnen.
Finansministeren har, forbilledlig nok, gjentatte ganger ønsket dialog og det man har kalt en såkalt ydmyk tilnærming til Stortinget om viktige saker. Ingen sak kan være viktigere enn landets verdiskaping og betingelsene for næringslivet. Jeg ser derfor frem til en klargjøring, forhåpentligvis, av hva hun tenker å endre når det gjelder finansielle virkemidler, og hva den mer aktive næringspolitikken egentlig innebærer av virkemiddelbruk i dagens situasjon. Eller la meg heller si det slik: Jeg håper på en klargjøring i forhold til at det kanskje blir mindre aktivitet – ut fra de usammenhengende utspillene man har fått fra enkeltstatsråder.
Den næringspolitikken som har vært ført, har virket mer enn godt, og fallhøyden ved endringer vil være betydelig.
Jeg håper at man på bakgrunn av de gode resultatene vi nå ser, vil innse at næringslivet må ha generell stimulans fremfor selektiv støtte til svake bedrifter, og at Regjeringen, kanskje særlig SV, vil komme ut av den tvangstrøyen av «løfter» om skatteøkninger for bedrifter og arbeidsplasser. Det er jo dette som på sikt vil sette velferden i fare, særlig når man ser hvordan denne blandingen har virket.
Vi fra Høyre – og sannsynligvis også den øvrige borgerlige fløy – vil støtte en slik politikk fra finansministeren. Det kan særlig være av interesse for finansministeren hvis det skulle bli problemer med å skaffe tilstrekkelig oppslutning, enten i Regjeringen eller – for den saks skyld – innad i eget parti.
Statsråd Kristin Halvorsen [10:22:25]: Før jeg går inn på Regjeringens politikk, vil jeg kort kommentere stortingsrepresentant Flåttens beskrivelse av utviklingen i norsk økonomi.
Alle kan se at aktiviteten er høy. Sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten går ned, og det er veldig gledelig. Drivkreftene bak oppgangen i økonomien er imidlertid flere og mer sammensatte enn det man får inntrykk av i Flåttens interpellasjon. Veksten i verdensøkonomien har historisk sett vært meget sterk. Dette har gitt impulser til vekst i fastlandsøkonomien og bidratt til at oppgangen i norsk økonomi gradvis er blitt bredt basert. Kraftig prisvekst på norske eksportvarer har bidratt til god lønnsomhet i fastlandsbedriftene. Oljeinvesteringene har vært på et høyt nivå, godt hjulpet av høye oljepriser. Lave priser på importerte vare, bl.a. fra Kina, har bidratt til lav prisstigning. Sammen med lave renter internasjonalt har den lave prisveksten gitt et lavt rentenivå også i Norge. Sammen med en markert økning i inntekt og formue har lav rente bidratt til høy etterspørsel fra husholdningene. Dette har fortsatt og til dels forsterket seg etter regjeringsskiftet. Når Flåtten er så fornøyd med Bondevik II-regjeringen, kan han faktisk også tillate seg å være ganske fornøyd med den rød-grønne regjeringen. Men først og fremst må vi være klar over hvor heldige vi er på grunn av en gunstig utvikling i verdensøkonomien, som Norge tjener mer på enn de fleste andre land.
Utgangspunktet for Regjeringens politikk er følgende erkjennelse:
Norge kan ikke konkurrere med Kina om lavest mulig pris på produksjon av varer. Norge kan ikke konkurrere med India om lavest mulig pris på produksjon av tjenester. Vi må satse på kunnskap, utvikling og omstilling. Det stiller store krav til norsk næringsliv, og det stiller store krav til oss som norske myndigheter. Den viktigste forandringen som norsk næringsliv vil merke etter regjeringsskiftet, er at vår regjering aktivt og offensivt vil utvikle den nordiske velferdsmodellen videre:
-
Vi har et relativt høyt skattenivå i forhold til mange andre land, men så får vi også mye igjen for å betale skatt, som andre må betale gjennom private forsikringer.
-
Vi har universelle velferdsordninger og en sterk og omstillingsdyktig offentlig sektor, men den kan bli bedre.
-
Vi har et samarbeid med partene i arbeidslivet og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som har bidratt til styrket konkurranseevne, en god reallønnsutvikling og et mer fleksibelt arbeidsmarked enn i mange europeiske land.
-
Vi har omstillingsdyktighet og en produktivitetsvekst for Fastlands-Norge på 3,4 pst. i perioden 1990–2004. Hvis vi sammenligner det med produksjonsveksten i USA, som også har høy produksjonsvekst, slår vi dem meget klart. Der har produktivitetsveksten vært 2,1 pst. Den nordiske velferdsmodellen fordeler rettferdig, er også effektiv og et meget godt utgangspunkt for å drive virksomhet.
For at vi skal kunne videreutvikle denne politikken, må den inneholde følgende seks punkter:
Punkt 1:
Vi vet at veksten i fastlandsøkonomien er avgjørende for utviklingen av velferden i Norge. Det bidraget som petroleumsinntektene kan gi, er lite sammenliknet med verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme bærekraftig verdiskaping og god utnytting av ressurser i både privat og offentlig sektor. Effektiv ressursbruk i privat sektor kan fremmes gjennom virksom konkurranse og gode reguleringer. Regjeringen vil forbedre, fornye og omstille offentlig virksomhet i samarbeid med de ansatte, slik at tjenestene kan tilpasses ulike behov. Regjeringens mål er at virkemidlene i den økonomiske politikken sammen skal legge grunnlag for høy sysselsetting og et omstillingsdyktig næringsliv.
Punkt 2:
Regjeringen legger handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er kjent i denne sal. Den sier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning i Statens pensjonsfond – Utland, anslått til 4 pst. Slik vil bruken av petroleumsinntekter øke gradvis til et nivå som kan opprettholdes over tid.
Hensynet til en stabil økonomisk utvikling er tillagt stor vekt i retningslinjene for budsjettpolitikken:
-
Gjennom kapitaloppbygging i Statens pensjonsfond og handlingsregelen skjermes statsbudsjettet for svingninger i petroleumsutvinning og petroleumspriser.
-
En gradvis innfasing i bruken av petroleumsinntektene til et opprettholdbart nivå reduserer faren for store og brå omstillinger mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer. En for stor utpressing av konkurranseutsatt sektor omtales ofte som «hollandsk syke».
-
Samtidig er det viktig å understreke at det er konjunktursituasjonen i norsk økonomi som til sjuende og sist avgjør fra år til år hvor nær 4 pst.-regelen vi skal ligge – både over og under. Denne delen av handlingsregelen tror jeg kanskje har vært underkommunisert i mange av de politiske debattene.
Dette betyr i sum at budsjettpolitikken skal bidra til stabilitet i norsk økonomi. Det er ikke minst viktig for næringslivet.
Punkt 3:
Handlingsregelen bidrar samtidig til å forankre forventningene i valutamarkedet gjennom å skape forutsigbarhet om innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi. Slik legges det til rette for å unngå unødige utslag i kronekursen og dermed i lønnsomheten i konkurranseutsatte bedrifter. Mange av disse bedriftene har stor betydning for sysselsetting i distriktene.
Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i etterspørsel og produksjon. Samtidig med at handlingsregelen ble introdusert i 2001, ble det også introdusert nye retningslinjer for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må Norges Banks rentesetting veie hensynet til lav og stabil inflasjon opp mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting. Det betyr at også pengepolitikken har en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Punkt 4:
Regjeringen legger vekt på å fremme et inkluderende arbeidsliv og høy yrkesdeltakelse. En viktig forutsetning for vekst er god tilgang på arbeidskraft og et fungerende arbeidsmarked. Sysselsettingspolitikken må motvirke utstøting fra arbeidslivet, og skattesystemet og stønadsordningene må utformes slik at det lønner seg for den enkelte å jobbe. Sterk avgang fra arbeidslivet til ulike helserelaterte trygdeordninger er urovekkende, spesielt i lys av den demografiske utviklingen.
Regjeringen er som kjent i ferd med å utrede hvordan virkemidlene i sysselsettingspolitikken kan bidra til tilbakeføring til arbeidslivet av personer som mottar ulike trygdeytelser, og å hindre utstøting fra arbeidslivet. I den forbindelse vil vi også se på utstøtingsmekanismer som oppstår i forbindelse med omstillinger og nedleggelser.
Regjeringen vil invitere til et tettere inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. Det er en viktig og klar kursendring i forhold til den forrige regjering.
Punkt 5:
Regjeringen legger stor vekt på stabilitet og forutsigbarhet i skattepolitikken. Vi har fulgt opp hovedelementene i skattereformen, men samtidig er fordelingsprofilen i skattereformen vesentlig forbedret sammenlignet med Bondevik II-regjeringens forslag.
Regjeringens politikk er at vi skal tilbake til skattenivået fra 2004. Deretter skal næringslivet vite at skattepolitikken ligger rimelig fast, og at det ikke er store overraskelser i vente.
Punkt 6:
Regjeringen har store ambisjoner om å utvikle den norske velferdsmodellen videre, og jeg er helt uenig med interpellant Flåtten i hans beskrivelse av hva som er balanse i norsk økonomi. Det som denne regjeringen overtok, var en økonomisk prioritering som var i sterk ubalanse, fordi veksten i den private delen av økonomien var så sterk, mens veksten i den offentlige delen av økonomien var så svak at alle kunne se den standardforskjellen det var i det som vi faktisk mener er viktigst, både omsorg, utdanning og kunnskap – alle disse områdene som skal til for at den nordiske velferdsmodellen er i balanse. Det er et klart mål for oss å styrke den delen av norsk økonomi. Det er også god næringspolitikk. Full barnehagedekning og lave priser er god næringspolitikk. Det betyr at det problemet Flåtten beskrev med hensyn til tilgangen på kvalifisert arbeidskraft, blir mindre hvis dette fungerer. En systematisk satsing på skole, utdanning og forskning i offentlig regi er også viktig for at alle skal kunne utvikle evnene sine, og for at næringslivet skal kunne få kompetent arbeidskraft. Og det er viktig at dette er tilgjengelig for alle, ikke bare for dem som har penger.
Når vi ønsker at Norge skal bli et miljøpolitisk foregangsland, er det god næringspolitikk. Det ligger veldig store muligheter for næringslivet i ny teknologiutvikling i kombinasjon med miljø. Når vi satser på samferdselspolitikk, er det god næringspolitikk (presidenten klubber). Når vi satser på at det offentlige eierskapet i norsk næringsliv skal brukes offensivt (presidenten klubber igjen), sikres kapitalinngang og også fremme samfunnsansvar og god forretningsskikk, er det god næringspolitikk.
Tusen hjertelig takk!
Svein Flåtten (H) [10:33:16]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg takker også for at vi har fått muligheten til her i dag å diskutere et så viktig tema som næringslivets rammebetingelser og fremtiden for velferdssamfunnet.
Jeg har lyst til å gripe fatt i én ting som statsråden sa innledningsvis, nemlig at vi skal være fornøyd med at vi er så heldige. Jeg tror at vi skal være veldig forsiktig med bare å være fornøyd med at vi er heldige. Jeg tror at vi må gjøre noe for at hellet skal fortsette. Hvis man lener seg til at man er heldig og til at det er en vekst i verdensøkonomien, og at konjunkturene er gode, uten å se på hva man spesielt må gjøre i sitt eget land, tror jeg vi er på ville veier. Det var jo nettopp det den forrige regjeringen gjorde: Man brukte skattepolitikken, og man brukte andre midler. Og når statsråden sier at når jeg var så fornøyd med Bondevik II-regjeringen, burde jeg også være fornøyd med den rød-grønne regjeringen, for det går jo fortsatt så utmerket, må jeg si: Ja, selvfølgelig gjør det det. Det er jo ikke bare å knipse med fingrene i makroøkonomiske sammenhenger. Det tar tid. Jeg sa jo nettopp i mitt innlegg at under den forrige nedgangskonjunktur tok det syv år før man begynte å få bukt med ledigheten. Og vi advarer mot å lene seg mot nettopp dette med konjunkturene.
Så henviste statsråden til oljeinvesteringene og sa at de bidrar til å hjelpe til. Ja, det har de gjort, men her var også den forrige regjeringen aktiv. I revidert nasjonalbudsjett for 2004 foreslo vi en mengde tiltak som skulle bedre aktiviteten. Og jeg tror at statsråden ved sitt besøk på Oslo Børs i går kanskje ble fortalt at det var kommet en mengde nye oljeselskaper på børsen. Det er mange små selskaper som er på norsk sokkel, og som bidrar til at vi får et større mangfold, en større aktivitet og på sikt en større verdiskaping.
Så bet jeg meg også merke i at statsråden sa at man aktivt og offensivt skal utvikle den nordiske velferdsmodellen, og det er helt utmerket. Men hun sa også at det betyr at vi må ha større inntekter, og det betyr at skattene kommer til å øke. Det eneste jeg har oppfattet i dag av den nye aktive næringspolitikken så langt, er at skatteøkninger kan vi være rimelig sikre på – det visste vi fra før. Det som er usikkerheten, og som jeg synes at næringslivet mer konkret bør få vite, er størrelsen på disse, om de kanskje blir enda større enn det man har sagt, at man skal tilbake til 2004-nivået, særlig når statsråden nå er så omhyggelig med å være minst like ansvarlig som sin forgjenger i Finansdepartementet.
Statsråd Kristin Halvorsen [10:36:54]: Jeg sa ikke at vi skulle lene oss tilbake og være fornøyd med at vi tjente så mye på gode internasjonale konjunkturer. Jeg sa at Flåtten burde være fornøyd med den rød-grønne regjeringen, som hadde klart å vise til så gode resultater på så kort tid. Og så sa jeg at vi i den situasjonen vi nå er i, skal være klar over hvordan vi er meget gunstig plassert i forhold til veldig mange andre land, fordi vi importerer stadig flere og billigere varer samtidig som vi får gode priser på våre eksportvarer, både på olje og på andre eksportprodukter. Det gir oss en dobbel Kina-effekt. De etterspør mange av våre eksportprodukter. Derfor er prisen høy. De produserer varer til lav pris. Derfor er prisen på importerte varer lav. Det er klart at det er en gunstig situasjon for oss nå, men det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake på noe vis. Det betyr bare at vi må sørge for at det vi bidrar med både næringsutviklingsmessig og ellers, til enhver tid må være topp kompetent og alltid i forkant, fordi det er på disse områdene vi kommer til å konkurrere framover.
Jeg tror at mange representanter fra Høyre dessverre faller for fristelsen til å høre det de ønsker å høre når man snakker om skatt. Det denne regjeringen har sagt, er at vi skal tilbake til skattenivået for 2004. Det er i underkant av 2 milliarder kr i skatteskjerpelser, og deretter skal vi holde det skattenivået framover. Det er viktig for norsk næringsliv å vite at de rammebetingelsene ligger rimelig fast. På samme måte som vi vet at vi ikke kan konkurrere på lavest mulig pris, kommer vi heller ikke til å delta i noen skattedumping. Tvert imot tror vi ut fra den nordiske velferdsmodellen at en situasjon hvor man finansierer viktige satsingsområder i fellesskap, er gunstig både for rettferdig fordeling og for næringsutvikling. Vi kan bevise det, for tallene for produktivitetsvekst vi kan sammenlikne med USA og ellers – viser at Norge ligger meget høyt, så dette har vært vellykket. Det gir rom for å få til den styrkingen av skole- og utdanningssystemet og innsatsen i forskning og utvikling som vi vet er helt nødvendig, men også for politiske prosjekter som vil ha stor betydning for næringslivet.
Vi skal nå bygge CO2-fritt gasskraftverk. Det krever en teknologiutvikling som kan ha betydning ikke bare for Norge og framtidige gasskraftverk i Norge, men også for CO2-rensing i veldig mange andre land. Får vi til dette effektivt både teknologisk og på kostnadssiden, har staten gjennom en politisk beslutning vært med på å utvikle et næringspolitisk satsingsområde. Det samme gjelder for ny fornybar energi, og det samme vil gjelde i forhold til de investeringene vi gjør i infrastrukturen. Dette er en meget offensiv satsing på at vi skal klare balansegangen mellom å ha en effektiv offentlig sektor, som satser på den infrastrukturen som er viktigst, og å legge til rette for en næringsutvikling som i samspillet med den offentlige sektoren gjør at Norge fortsetter å være i tet.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:40:29]: Det blir et dristig løp når Høyre i denne sal prøver å framstille alt som så rosenrødt under den forrige regjeringen. Var det ikke slik at ledigheten økte kraftig fra den forrige regjeringen tiltrådte og til den gikk av? Var det ikke slik at det var rundt 100 000 flere som ble stilt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet under den forrige regjeringsperioden? Var det ikke slik at det ble 25 000 færre industriarbeidsplasser under den forrige regjeringen? Ja, faktisk for hver dag den forrige statsministeren og finansministeren gikk inn i kontorene sine, svekket man antallet industriarbeidsplasser med opp mot 20 plasser. Så hører man snakk om at sysselsettingen økte. Det er i beste fall et bevisst misbruk av tall. Andelen sysselsatte av den voksne befolkningen gikk ned under den forrige regjeringen. Fra at den i 2001 var på 70,9 pst., var det i andre kvartal 2005 en nedgang til 69,0 pst. Det var flere sysselsatte i antall, ja selvfølgelig, men så var også antallet innbyggere i den yrkesaktive aldersgruppen økt betydelig i løpet av denne perioden.
Jeg hører at representanten Flåtten viser til ubalansen i norsk økonomi – høy valutakurs og problemer for industrien. Ja, det var i 2002–2003. Det var faktisk etter regjeringsskiftet og under den forrige regjeringen.
Når det gjelder spørsmålet om økonomisk ansvarlighet, må det være lov til å vise til at oljepengebruken økte fra 1,5 milliarder kr under regjeringen Stoltenberg I til rundt 70 milliarder kr under regjeringen Bondevik II. Det tilsvarer hele budsjettet til høyere utdanning, justis, kultur, kirke, landbruk og miljø til sammen. Så vær så snill å dempe ned framstillingen av at den ansvarlige økonomiske politikken var så mye mer ansvarlig enn alle andre. Det var store avvik fra handlingsregelen. Denne regjeringen har som ambisjon å holde seg til den handlingsregelen som ligger til grunn.
Det er behov for en ny og offensiv næringspolitikk, ja. Arbeiderpartiet mener at vi har behov for å styrke forskningen, og for å ta et kunnskapsløft. Vi vil etablere en god finansieringsordning for etter- og videreutdanning, og vi vil beholde fellesskapets eierskap til viktige naturressurser. Vi vil øke rammene for Innovasjon Norge, øke innenlandsbruk av naturgass, øke satsingen på samferdsel, ha nasjonale strategier på områder hvor Norge har fortrinn, styrke samarbeidet med arbeidslivets parter for et inkluderende arbeidsliv og ha en økonomisk politikk som sikrer næringslivets konkurranseevne og stabil kronekurs, et næringsliv som skal ha stabile og konkurransedyktige skattemessige vilkår, slik finansministeren redegjorde for.
Det er ikke bildet av en dramatisk svekkelse av rammebetingelsene for næringslivet som er det bildet norsk næringsliv formidler. Tvert imot, norsk næringsliv gir inntrykk av at de er svært tilfredse med de rammevilkårene som denne regjeringen har lagt til grunn. Dersom Høyre hever blikket fra Høyres PR-avdeling og ser ut på hva som faktisk er reaksjonene rundt i samfunnet, vil de kanskje også få øye på det.
Det er behov for en mer aktiv næringspolitikk. I forhold til de stadige omstillingene som foregår, er det positiv nyskaping, men det er også problematiske endringer for mange som befinner seg i disse omstillingene. I mitt eget hjemfylke tapte man 1 000 arbeidsplasser i fiskeindustrien i løpet av ett år uten at regjeringen løftet en finger for å hjelpe. Da er det behov for en mer offensiv politikk for å møte den typen omstillinger. Det var handlingslammelse, ikke handlingskraft, som preget den forrige regjeringens arbeid på disse områdene.
I tillegg er det behov for å ta tak i de mulighetene som dette landet har. For 100 år siden sa Sam Eyde: Hvor der er en vilje, er der også en vei. Det var starten på industrieventyret Norsk Hydro. Næringspolitikk handler også i dag om å ha vilje. Det handler om å ha riktig verktøy, og det handler om å ha en aktiv stat som bidrar til å legge til rette for en slik utvikling. Da må selvfølgelig også staten engasjere seg på et bredt felt. Forskning og utvikling, kapitaltilgang og eierskap er noen stikkord, teknologi, samferdsel og fleksibelt virkemiddelapparat er andre. Men samtidig må vi også ha vilje til å sette inn et ekstra løft der Norge har særskilte muligheter. Jeg kan nevne som eksempel reiselivet og fiskeri og havbruk. Det er områder hvor vi åpenbart har slike fortrinn. Da må vi, slik Olympiatoppen gjør, være villige til ta et ekstra løft for å løfte disse som har muligheten til å bli aller best i verden, til faktisk å bli det. Da nytter det ikke å si som forrige regjerings næringsminister sa, at man ikke har noe verktøy i verktøykassen. Hvis man ikke har det verktøyet som man skal bruke, hvorfor er man da næringsminister? Er det ikke slik at da får man skaffe seg det verktøyet? Det er det denne regjeringen har en ambisjon om. Derfor er det behov for en offensiv og en aktiv næringspolitikk innenfor rammen av en ansvarlig økonomisk politikk, slik finansministeren har beskrevet.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:45:41]: Fremskrittspartiet deler interpellantens bekymring for at den nye regjeringen ikke vil ha sin hovedfokusering på næringslivet og på verdiskapingen i sitt arbeid. Men Regjeringen bør nok få noe tid før dommen over den feilslåtte politikken kan avsies. Det man imidlertid på dette tidspunktet kan gjøre, er å etterspørre handling fra Regjeringen.
Når vil Regjeringen fremme saker for Stortinget som bidrar til vekst og utvikling i næringslivet? Når vil den fremme saker som bidrar til en kraftig reduksjon i skjemaveldet? Og når vil vi få saker som gir en ny optimisme og innsatsvilje i næringslivet, og da spesielt i SMB-bedriftene?
Regjeringen har spesielt varslet en aktiv næringspolitikk. Det var lite i statsrådens innlegg som skisserte hva denne aktive næringspolitikken skal bestå i. Det var der kritikken av den forrige regjeringen var.
I næringskomiteen er det nå rimelig tørt når det gjelder saker, og av de sakene som er varslet fra Regjeringen, er det saker som vil begrense næringslivets interesser fremfor å styrke dem. Ny ervervslov og signaler om økt statlig eierskap er stikkord i denne sammenheng.
Dersom man leser kapitlet om næringspolitikk i Soria Moria-erklæringen, ser man at det står mye bra der, og Fremskrittspartiet kan slutte seg til svært mye av det, men det krever handling, og det bør skje noe raskt. Stortinget bør settes i arbeid med saker som gjelder næringspolitikk, og det snarest.
Hva mener Regjeringen f.eks. med begrepet «aktiv næringspolitikk» i konkrete forslag? Hva mener Regjeringen med at det skal opprettes et fond med en betydelig kapitalbase? Dette kan da umulig være saker som man må vente år og dag for å komme til Stortinget med.
Det er også uklart om Regjeringen har hele sitt parlamentariske grunnlag bak seg når det gjelder næringspolitikken. Det kommer stadig en rekke uklare signaler fra en rekke frittgående stortingsrepresentanter i regjeringspartiene. Her kommer det signaler om økt offentlig styring av næringslivet, liten forståelse for at et høyt skatte- og avgiftsnivå kveler småbedriftene, og at andre ser seg tjent med å flytte til utlandet. Nestlederen i statsrådens parti har tatt til orde for å avvikle Oslo Børs. Det har også kommet forslag om å frata eiere makt ved å innføre arbeiderstyrte bedrifter.
Næringslivet føler en utrygghet med den nye regjeringen. Vi som politikere må sikre klimaet for å drive næringsvirksomhet, og Stortinget og Regjeringen har et hovedansvar for å skape et slikt klima. Men det må handles, og det må handles på næringslivets premisser. Næringslivet og bedriftene, og især SMB-bedriftene, er selve grunnlaget for samfunnet og sikrer de trygge rammene vi har rundt vårt samfunn. Det er eierne og de ansatte i bedriftene som skal skape de verdier som vi andre skal leve av, og som vi som politikere skal fordele. Dette krever imidlertid en grunnleggende respekt for verdiskaping og for dem som arbeider og bruker sin livskraft i næringslivet. Det krever videre forutsigbarhet, et lavt skatte- og avgiftsnivå og et sterkt redusert skjemavelde – det er nok å nevne at 5 000 årsverk i bedriftene går med til innrapportering til det offentlige – en aktiv næringspolitikk, herunder en aktiv industripolitikk, og ikke signaler om økt offentlig styring og økte skatter.
Tiden for de gode taler er simpelthen forbi. Det nytter ikke å kritisere den forrige regjeringen for at den ikke hadde verktøy i verktøykassen, når man selv ikke er i stand til å finne verktøykassen.
Petter Løvik (H) [10:50:18]: Skal vi sikre den framtidige velferda, treng vi eit sterkt næringsliv. Då må vi lytte til kva næringslivet sjølv seier skal til for å sikre at næringslivet også i framtida kan bidra til å skape arbeidsplassar og til å skape inntekter for private og for det offentlege. Rundt om i dei mange bedriftene vi har, har eg ikkje møtt noko krav om ein ny næringspolitikk. Tvert imot verkar det som om det både i næringslivet og i dei lokalsamfunna som spesielt er avhengige av det konkurranseutsette næringslivet, er stor tilfredsheit med det som har skjedd dei siste åra. Vi har fått sikrare arbeidsplassar, vi har fått fleire arbeidsplassar, og vi har faktisk fått auka skatteinntekter sjølv om skattenivåa er reduserte. Altså er det ein dynamikk i dette systemet. Vi har fått lågare arbeidsløyse, og vi har etter kvart òg fått ein situasjon der industrien, ifølgje Statistisk sentralbyrå, har auka si verdiskaping og si sysselsetjing.
Så er eg sjølvsagt heilt på line med interpellanten, som i sitt innlegg sa at det er klart at vi ikkje kan ta æra for alt dette, verken den førre regjeringa eller andre – her må ære delast. Men det er ganske interessant å konstatere såpass stor usemje mellom to representantar som hittil har hatt ordet – finansministeren, som seier at det går veldig bra, men at det ikkje er den førre regjeringa som har æra av alt, og representanten Schjøtt-Pedersen, som seier at det ikkje har gått så godt som vi har hevda.
For å gripe fatt i det finansministeren sa: Nei, det er ikkje den førre regjeringa som har æra for alt. Men når finansministeren prøver å framstille det slik at denne positive utviklinga ville ha skjedd nesten uansett, synest eg det er ein veldig lettvint måte å kommentere utviklinga på. Finansministeren sa m.a. i innlegget sitt at dette rentenivået, som har blitt lågt i Noreg, kjem av eit internasjonalt lågt rentenivå. Det er for så vidt korrekt, men det finansministeren gløymer å nemne, er at då vi tok over for fire år sidan, var rentenivået i Noreg betydeleg høgre enn europeisk nivå – ein snakkar om 4–5 pst. Og då den nye regjeringa tok over, altså då vi måtte ut av regjeringskontora, var renta på eit europeisk nivå. Då er det jo ikkje berre den internasjonale politikken som har innverknad på dette. Samtidig trur eg det er veldig lettvint av finansministeren å meine at om lag 6 milliardar kr i årlege lettar ved at ein tek bort investeringsavgifta, ikkje vil ha betyding for satsinga på norsk næringsliv.
Lat oss vere ueinige om dette, men lat oss i alle fall no prøve å sjå litt framover. Då er spørsmålet: Kva er det for element vi har sett av den nye og aktive næringspolitikken?
Det vi har sett, er det stikk motsette av det representanten Schjøtt-Pedersen nemnde. Eg er heilt einig med Schjøtt-Pedersen i – og vi i Høgre støttar det fullt ut – at behovet for forsking og behovet for innovasjon så definitivt er til stades, som representanten heilt korrekt sa. Men korfor begynner då den nye regjeringa og det nye stortingsfleirtalet med å kutte i dei forslaga som Bondevik II-regjeringa hadde på 100 mill. kr til satsing på forsking og utvikling? Korfor kuttar ein avskrivingssatsane på maskinar og utstyr, som vi foreslo å auke for nettopp å stimulere til ny satsing? Korfor gjer ein forholda for dei små og mellomstore bedriftene verre ved å endre skattlegginga av desse bedriftene? Korfor talar ein om ei mengd tiltak, som interpellanten var inne på no nettopp, som skaper usikkerheit om den framtidige næringspolitikken i Noreg? Den usikkerheita vi no ser, er ganske alvorleg. Og når ein har fått desse klare signala om at ein går i stikk motsett retning av det ein lovde før valet, nemleg å stimulere til forsking, utvikling og nyskaping, er det signal som i alle fall eg får svært mange signal om ikkje blir spesielt godt mottekne ute.
Eg håper at denne debatten kan avklare litt meir om kva som ligg i den nye næringspolitikken. Lat oss i alle fall håpe for næringslivet og norsk velferd si skuld at desse endringane i framtida blir så små som mogleg.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:55:37]: Temaet for denne interpellasjonsdebatten er veldig viktig, for det dreiar seg jo eigenleg om korleis me skal sikra vidareføring og ei positiv utvikling av velferdssamfunnet i tida som kjem. Trass i Schjøtt-Pedersen sitt intense forsøk på ei depressiv tilnærming er det eit uomtvisteleg faktum at Bondevik II fekk orden på norsk økonomi. Pilane peikte etter kvart i rett retning, sjukefråveret gjekk ned, arbeidsløysa gjekk ned, optimismen steig, og rente- og kronekursen kom etter kvart på eit konkurransedyktig nivå. Dette er det viktig å føra vidare. Her kviler det eit stort ansvar på finansministeren, først og fremst.
Frå Kristeleg Folkeparti si side vil eg peika på tre viktige faktorar. Den første er ei oppfølging av skattereforma. Det er slik at ho hadde fleire element, og eitt av hovudelementa var innføring av utbyteskatt. For å få næringslivet med på dette var det ein avtale – eller ein «deal», som det heiter på nynorsk – at ein skulle innføra utbyteskatt, men så skulle ein redusera formuesskatten i den andre enden. Det er ikkje oppfylt. Det vert nok i ein stor del av næringslivet oppfatta som at samfunnskontrakten ikkje er oppfylt. Difor skal finansministeren få eit råd av meg – heilt gratis. Mitt råd er at finansministeren kan vurdera å kutta ut formuesskatt på arbeidande kapital. Det ville vera eit steg i same lei og ville heilt klårt verte godt motteke av næringslivet.
Så er forsking og utvikling viktig. Her var vår regjering offensiv, med satsing på grunnforsking, med auka løyvingar til næringsretta forsking og med å leggja opp til eit nært samarbeid mellom forskingsmiljø og næringsliv. I tillegg viste det seg at SkatteFUNN var ei kjempeflott ordning, som me ønskte å utvida, og som me håpar at den raud-grøne regjeringa tek vare på, utviklar vidare og foredlar, for å seia det slik. Men det skuffar oss litt at Regjeringa viser ein manglande vilje til satsing på forsking. Blant anna er dei svake løyvingane til forskingsfondet eit veldig dårleg signal.
Det tredje punktet eg vil nemna, går på ein heilskapleg innovasjonspolitikk. Her vil eg igjen berre minna om det innspelet som kom frå Bondevik II så seint som i august 2005, der eit innovasjonslyft var bygt opp rundt tre faktorar: for det første eit tungt kunnskapsgrunnlag, for det andre å prioritera deltaking i internasjonale samarbeidsprogram og for det tredje å gjera Regjeringa sitt innovasjonsforum til ein sentral møteplass for myndigheiter, næringsliv, investorar og andre partnarar.
Men i tillegg til desse tre faktorane har eg lyst til å nemna to honnørord, som må fyllast med innhald. Det er «forutsigbarhet» og stabilitet. I ein slik samanheng er faktisk ein fireårsperiode, ein stortingsperiode, veldig kort, for den skattereforma som no er i ferd med å verte implementert, har vore innom tre stortingsperiodar. Difor er det ei utfordring å finna mekanismar som kan sikra at planlegging på lang sikt betyr eit lengre tidsperspektiv enn berre ein fireårsperiode.
Til slutt må eg innom ein viktig del av norsk næringsliv, nemleg familiebedriftene, som står for to tredjedelar av dei norske bedriftene, og som vidare står for 45 pst. av næringslivet sin produksjonsverdi, verdiskaping og sysselsetjing. Det som er karakteristisk for familiebedriftene, er jo at dei aller fleste av dei tenkjer langsiktig, dei har ei lokal tilknyting, og dei gjev eit sterkt bidrag til vekst og utvikling. Difor håpar eg òg at denne regjeringa som me har no, kan fokusera sterkt på familiebedriftene sine rammevilkår.
Eg skulle gjerne sett at næringsministeren hadde vore til stades i Stortinget under denne viktige debatten om rammevilkåra for næringslivet, men eg håper at finansministeren sørgjer for at næringsministeren får eit fyldig referat frå debatten. Eg håper òg at finansministeren la merke til innspelet mitt om oppfølging av skattereforma, at utbytteskatt kan koplast opp mot reduksjon av formuesskatten på arbeidande kapital. For, som eg sa, her føler nok næringslivet enno at det er noko av samfunnskontrakten som ikkje er oppfylt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:00:55]: Generelle rammebetingelser for lønnsomhet i næringslivet er svært avgjørende, og i det spørsmålet er, som interpellanten sa, renten en sentral faktor. Vi er inne i en situasjon med internasjonal lavrentepolitikk. Med en stadig friere kapitalflyt må jo også konsekvensene i Norge bli en lav rente, dersom vi skal unngå for høy kronekurs.
Når vi har en lav rente i kombinasjon med våre gjeldsrentefradragsregler for privatpersoner, får vi sterk vekst i investeringer i privat sektor. Dette er en svært viktig drivkraft bak dagens høye aktivitet i nettopp den private sektor. Dette er et faktum som etter Senterpartiets syn må tillegges større vekt i den offentlige debatten for å få en større felles virkelighetsforståelse for å diskutere virkemidler og prioriteringer i den økonomiske politikken framover.
Høyres standpunkt i posisjon kjenner vi svært godt, men Høyres standpunkt i opposisjon er vi mer spent på. I stedet for å få en gjentakelse i dag av den debatten vi har hatt tidligere, har vi lyst til å få utvirket en diskusjon om hva som er Høyres standpunkt i sentrale næringspolitiske spørsmål framover.
Industrikraftregimet er svært sentralt for mange bedrifter i Norge, kanskje spesielt for treforedlingsindustrien. Våren 2005 gikk medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet inn for å be regjeringen etablere et nytt industrikraftregime. Høyre var den gang imot. De rød-grønne la så fram sitt løfte i forbindelse med Olje- og energidepartementets budsjett, og i merknadene til budsjettinnstillingen gikk Høyre sammen med de tidligere regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, inn for å snu i spørsmålet om industrikraftregime. Dette er interessant. Det er interessant at Høyre i et så sentralt spørsmål er villig til å revurdere sitt tidligere standpunkt og komme med en samfunnskontrakttenkning, som er legal i EØS-sammenheng, om at vi kan etablere et industrikraftregime framover som kan sikre den delen av industrien en råvaretilgang og et prisnivå på strøm som er slik at vi kan få lønnsomhet i produksjonen.
Et annet sentralt spørsmål i næringspolitikken framover er den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften. Ved undertegningen av EØS-avtalen i 1992 ble det helt konkret sagt at differensiert arbeidsgiveravgift ikke skulle inngå i avtalen. Vi vet at det er mange EU-tilhengere i denne sal som etter hvert har blitt uenige i det som har ført oss inn i en situasjon hvor vi har betydelig trøbbel med nettopp geografisk differensiert arbeidsgiveravgift. Nå står vi i en situasjon hvor den skal revideres, og det interessante er om Høyre også i det spørsmålet er villig til å følge Regjeringen i vurderingen av at det er større deler av Sør-Norge som skal inn under lavere geografisk differensiert arbeidsgiveravgift – flere områder enn bare Hedmark og Oppland. Vi vet at deler av Agder-fylkene, Sogn og Fjordane, Buskerud og Telemark er i samme situasjon. Det er viktig å få til en avklaring på det punktet.
I forbindelse med skattereformen som ble vedtatt av det forrige stortinget, er systemeffekten slik at et næringsliv som er organisert som enkeltpersonforetak – og dermed med ubegrenset ansvar – kommer ut skattemessig mer ugunstig enn selskaper som er organisert som aksjeselskaper, og som dermed har begrenset ansvar. Dette er noe Senterpartiet, og Regjeringen, vil måtte se på framover. Vil også Høyre på det punktet være villig til å se på den negative systemeffekten som vi her har – i disfavør for enkeltpersonforetak, de som har ubegrenset ansvar?
Og til slutt finanspolitikken: Hva er de største utfordringene for næringslivet? For Senterpartiet er en sentral overskrift: Hva vil vi med Norge? Vi har nå en sentral mulighet til å bygge et moderne land. Vi ønsker derfor at det å redusere avstandskostnadene gjennom en aktiv innsats i samferdselspolitikken, skal være en sentral og svært avgjørende utvikling for å sikre et lønnsomt næringsliv. Ønsker Høyre på det punktet å prioritere samferdselsinvesteringer framfor fortsatte skattelettelser, for derigjennom å tilrettelegge for at avstandskostnadene – som for så mange bedrifter er sentrale – kan reduseres? Kan vi modernisere forholdene for næringslivet, sikre bosettingen, sikre at ungdommen kan bygge og bo – over det ganske land?
Lars Sponheim (V) [11:06:03]: Dette er en spennende og viktig interpellasjon, men den er også så åpen at den inviterer til å holde innlegg om veldig mye. Det er her fare for å hente opp, slik en del av debattantene så langt har gjort, vellagrede slagord fra valgkamp og fra partiprogram. Det kan man sikkert gjøre, og skyte forbi hverandre. Jeg kunne ha gjort det, men jeg skal ikke gjøre det. Jeg har tenkt å delta litt i refleksjonene om historieskrivingen, og jeg vil – ut fra mine erfaringer de siste årene – mane til å bygge ned retorikken litt.
Jeg har opplevd å være en del av regjeringen gjennom de siste fire årene. Grovt sett kan jeg dele dem i to perioder. De to første årene var veldig krevende når det gjelder å få orden på viktige ting i norsk økonomi. Sentralbanksjefen hadde rett da han sa at boet etter Stoltenberg I var en økonomi i ulage; det var en kraft i økonomien til økt arbeidsledighet. Det var tøffe tak. De tøffe takene ble tatt – til stor glede for opposisjonens lettvintheter i møte med dette, men det ble allikevel gjort. Så gikk vi over i en ny toårsperiode, hvor ting gikk i en mye bedre retning. Vi har nå sett at veldig mye av dette kom utenfra. Det er det ingen tvil om – det meste kom utenfra. Men vi bidrog også for egen del – det er det heller ingen tvil om. Men jeg vil kanskje enda mer si det slik: Alt det gode som kom utenfra, kunne vært ødelagt, hvis ikke vi hadde hatt evnen til å gjøre rette prioriteringer og ta noen tøffe tak. Jeg tror kanskje også at jeg vil være så polemisk å antyde at hadde finansministerens egen økonomiske politikk vært rådende i den forrige fireårsperioden, frykter jeg at hun hadde hatt en mye dårligere situasjon å være finansminister i nå. Jeg vil likevel innrømme så mye at vi skulle gjerne – jeg tror jeg tør si det på vegne av den forrige regjeringen – ha opplevd at arbeidsledighetstallene hadde begynt å falle før. Vi satt lenge og ønsket oss det. Vi forstod ikke helt hvorfor ikke virkningen kom før. Vi så at bedriftene tok i bruk ny teknologi, økte effektiviteten og tok ut den kapasitet de hadde, før de utover i 2005 begynte å tilsette flere. Derfor ser vi nå virkningen, de har først utnyttet kapasiteten. Vi skulle kanskje også ha sett at den dynamiske skattepolitikken hadde gitt virkninger enda tidligere, men det så vi også kom for fullt i 2005. At skatteøkningene til staten begynte å komme utover i 2005, selv om skattene var blitt redusert, er et bevis på at dette virker.
Skattenivået og innretningen av skatt er viktig i næringspolitikken. Av og til tror jeg nok at politikere og finansministere vil føle at det overreageres på betydningen av små endringer i skattepolitikken, og kanskje en rasjonelt sett har rett i det. Men det er også en realitet at slik er det. Jeg skal være helt ærlig: Har vi trygghet for at det ikke skal bli verre stilt med oss enn at vi skal komme på 2004-nivå når det gjelder skattenivået, tror jeg nok at vi skal klare det på en brukbar måte. Da vil jeg legge vekt på at det også må holdes. Men det er klart at innretningen av skattesystemet er det grunn til å være urolig for. Det er en kombinasjon – som vi alle har vært med på – av at kapitalskatten skal økes for å få et mer rettferdig skattesystem, og for å få utjamning av skatt på arbeid og kapital, og den nye regjeringens politikk, å øke og beholde formuesskatten. Summen av den beskatningen jager fort nasjonalt eierskap ut av landet. Det er jeg redd. Bedriftene ser på kostnadene sine og overskuddet sitt, men vi vil gjerne ha norske eiere som bor i Norge, bak mange av de bedriftene. Summen av det som skjer her når det gjelder å beskatte eierskapet, er jeg veldig urolig for.
Hva skjer i norske bedrifter nå? De sitter og ser i glasskulen sin. De var nok litt urolige ved regjeringsskiftet, men så ser de en regjering som kanskje ikke var så farlig som en kunne tro, en finansminister som lærte fort i møte med embetsverket i Finansdepartementet, og en statsminister som de har tillit til ikke kommer til å gjøre noe veldig galt i næringspolitikken. Det tror jeg er situasjonen. De ser på kostnadsutviklingen, de ser på arbeidskrafttilgangen framover, slik de erfarer det, de ser på renteutviklingen, og de ser på hva som kan være de konkurransefortrinn de måtte ha. Jeg vil også legge vekt på det de oppfatter som politiske signaler. Der vil jeg gjerne avslutte med å rette en liten advarsel til finansministeren, for dette er farlig for bedriftene – f.eks. når det varsles ny ervervslov, hvor statssekretæren og statsministeren viser til Tyskland og antyder en bot på en million pr. arbeidsplass hvis man omstiller. Det gjelder bedrifter som slåss for arbeidsplassene i Norge ved å investere ute, og som vet at vi kommer til å stå overfor mange små og store unioner framover. Dette er farlige signaler. Det med å bruke statlig eiermakt mot andre aksjonærer, som kommer fram i dagens aviser, skremmer eiere ut av Norge og er også en farlig utvikling.
Steinar Gullvåg (A) [11:11:27]: Etter det siste innlegget og et par andre innlegg rinner det meg i hu et lite sitat fra Olav Duun. Han sier et sted, litt fritt sitert: «Det er rart med roaren, han sit og ser baketter heile tida – kan han ikkje sjå fram?»
Jeg vil først og fremst få takke representanten Flåtten for at han gjennom denne interpellasjonen faktisk har satt søkelys på det jeg oppfatter som et svært viktig tema. Det å tilrettelegge for verdiskaping er en viktig forutsetning for fordeling og oppbygging av hele velferdssamfunnet. Gjennom flertallsregjeringen kan næringslivet i tida framover basere seg på langsiktige og stabile rammevilkår.
Samvirket mellom privat og offentlig virksomhet er på mange måter en forutsetning for næringsutvikling. Slik sett har også kommuneøkonomien stor betydning for kommunenes evne til å legge til rette for lokal næringsutvikling. Kommuner som har en velutviklet infrastruktur, gode bomiljøer, gode skoler og eldreomsorg, høy barnehagedekning og et levende kulturliv, har bedre forutsetninger for å tiltrekke seg nye etableringer og kvalifisert arbeidskraft enn de som ikke har det. Faktisk er velferdssamfunnet som vi møysommelig har bygd opp her i landet, et av våre største komparative fortrinn og det som i første rekke gjør landet attraktivt for næringslivet. Det må vi bygge videre på. Vi kan ikke satse på lavkostprodukter. Vi må bygge på den velferden og det kostnadsnivået som vi har i dette landet. Høyt kvalifisert arbeidskraft, et velutbygd helsevesen, en god skole og et godt utdanningssystem er viktige rammebetingelser for næringslivet. Den likestillingspolitikken vi har ført over mange år, er også viktig i så måte. God barnehagedekning og svangerskapsordninger som gjør det mulig å kombinere familie og arbeid, har bidratt til at kvinner kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn. Gjennom økt yrkesdeltakelse bl.a. fra kvinnene har den økonomiske veksten i Norge blitt større enn i mange andre land. Jeg tillater meg også å nevne at innvandrerne i dag bidrar vesentlig til den økonomiske veksten i Norge. Dette er også viktige rammebetingelser for næringslivet.
Jeg har heller aldri forstått at enkelte partier later til å mene at offentlig tjenesteyting er mindre verdifullt enn privat tjenesteyting. Offentlig tjenesteyting betraktes som utgiftsposter i et budsjett, mens tjenesteyting i privat regi er verdiskaping.
Vi må være gode til å skape, for å ha noe å dele. Vi blir bedre til å skape hvis vi deler rettferdig. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått en regjering som har løftet næringspolitikken opp på den politiske dagsordenen, og som legger til rette for en aktiv næringspolitikk med en full verktøykasse. Det betyr at vi vinker farvel til næringsnøytraliteten, og at vi bevisst satser på sektorer som har livskraft og utviklingsmuligheter. Jeg tillater meg i den forbindelse å nevne både marin sektor og maritim sektor som viktige satsingsområder i norsk næringsutvikling. La meg da få peke på et eksempel som kanskje ligger interpellanten nær, nemlig Color Lines satsing på et helt nytt konsept for ferjefarten mellom Norge og kontinentet og investeringer i størrelsesordenen 7 milliarder kr, utløst av nettolønnsordningen for sjøfolk. Dette er i seg selv anskuelsesundervisning i betydningen stabile rammevilkår for næringslivet.
De siste dagene og ukene har jeg sammen med komitekolleger og kolleger på Vestfold-benken besøkt en rekke ulike bedrifter. De understreker uten unntak følgende elementer som har betydning for en positiv næringsutvikling:
Dette er viktige elementer i Regjeringens næringspolitikk.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:16:38]: Man kan diskutere årsak og virkninger, og Fremskrittspartiet heller vel til den tesen at utviklingen i norsk økonomi i stor grad er influert av den globale utviklingen, dvs. at verken finansminister Halvorsen eller den forrige finansminister, Per-Kristian Foss, har, eller hadde, vesentlig innflytelse på de makroøkonomiske forholdene som har innvirkning på norsk økonomi.
Interpellanten benytter begrepet «ansvarlig budsjettpolitikk» om den forrige regjeringens manglende vilje til å knytte statens uventede store inntekter opp mot nasjonens behov for investeringer og vedlikehold.
De færreste vil vel mene at det er mer ansvarlig å spare penger til innkjøp av ny bil en gang i framtiden enn å foreta elementært og nødvendig vedlikehold av den bilen man har. Det er nettopp det som var sannheten med Bondevik-regjeringens finanspolitikk. Mens infrastrukturen innenfor samferdsel, helsevesen, justisvesen og Forsvaret forfalt, ble det avsatt uendelige summer slik at neste generasjon skal kunne ha alle forutsetninger for å bli rentenister, og derfor ha råd til å bygge alt fra bunnen av eller kjøpe alt på nytt. Dette er ikke ansvarlig økonomisk politikk, men derimot svært kortsiktig og uansvarlig økonomisk politikk.
Man skulle da tro at Stoltenberg-regjeringen ville ønske å gjøre noe med disse manglene i infrastrukturen og derigjennom skape større økonomisk vekst. Men det er altså ikke det som skjer.
Under mantraet «mer fellesskap» skal det sprøytes atskillige milliarder inn i offentlig forbruk i håp om at offentlige tjenester blir bedre. For å utrette dette skal ingen midler øremerkes, ingen strukturelle endringer eller omstillinger til tross for hva Halvorsen sa i sted, skal foretas i offentlig sektor – disse skal stoppes – og konkurransen i tjenestesektoren skal begrenses eller avsluttes. Det skal ene og alene sprøytes inn en masse penger i håp om at tjenestene i den andre enden blir bedre.
Disse håpefulle tiltakene skal så finansieres gjennom økte skatter på 2004-nivå samt et stadig større årlig bruk av statens overskudd. En slik politikk vil føre til mindre produktivitet og derfor mindre offentlige inntekter, samtidig som flere mennesker vil få offentlige overføringer som hovedinntektskilde. En slik politikk vil sikkert kunne glede mange på kort sikt, men vil ikke være bærekraftig på lang sikt.
Jeg vil få minne statsråden om at vi i dag har 1 million barn og unge, vi har 800 000 pensjonister, 330 000 uføretrygdede, 110 000 arbeidsløse og 800 000 offentlig ansatte – det er ca. 3 millioner mennesker. Vi har da altså 1,2 millioner mennesker som er i det som kalles verdiskapende virksomhet. Ja – det er forskjell mellom offentlig ansatte og ansatte i privat virksomhet, vi skal faktisk ha noe å leve av, vi skal ha noe å bruke på velferd, derfor må vi ha folk i privat sektor.
Representanten Schjøtt-Pedersen kritiserte at det ble færre industriarbeidsplasser under den forrige regjeringen. Ja vel, vi skal se hvor mange industriarbeidsplasser denne regjeringen klarer å opprettholde og skape. Jeg tviler, og jeg tviler også på at Schjøtt-Pedersen tror at det blir særlig flere industriarbeidsplasser i Norge i de neste fire årene.
Fremskrittspartiets alternativ er å ta det beste fra begge verdener. Helt umulig, vil alle si – men det er faktisk ikke umulig. Det er nemlig ikke slik sosialister later til å tro, at en krone mindre i skatt vil bety en krone mindre til velferd. Lavere skatter og avgifter kombinert med investeringer i infrastruktur vil gi forutsetninger for økt aktivitet og derigjennom økte inntekter. Kaken som skal fordeles til velferd, blir da større og kan bety bedre velferd for alle.
Fremskrittspartiet tar også avstand fra en vilkårlig og ubrukelig handlingsregel, som for øvrig aldri er blitt fulgt. Det er altså en regel som alle mener er veldig bra, men som ingen følger. Vi vil ta hensyn til de økonomiske konjunkturene og bruke penger der norsk økonomi har ledig kapasitet. Videre vil vi investere i fremtiden ved å vedlikeholde og nyinvestere i infrastruktur som bedrer rammevilkårene for næringslivet, investere i utstyr som reduserer sykehuskøene, investere i kapasitet som reduserer fengselskøene, investere i utstyr som bidrar til å fakke forbryterne, samt investere i forsvarsmateriell som gjør det mulig å opprettholde et troverdig forsvar og våre forpliktelser i NATO. Dette er investeringer som om nødvendig kan foretas i utlandet, hvis man absolutt skulle ønske det, og som skaper minimalt press i norsk økonomi.
Ofte er det jo slik at man har en tendens til å romantisere fortiden. Men rett skal være rett. Regjeringen Bondevik gjorde mye fornuftig på skatte- og avgiftssiden i sin regjeringstid. Interpellanten blir imidlertid litt historieløs når han faller for fristelsen til å beskrive Høyres regjeringstid som nær sagt fullkommen. Jeg minner om at Høyre led et sviende valgnederlag, og velgernes dom bør man ikke ignorere, men tvert imot ta lærdom av.
Torbjørn Hansen (H) [11:22:02]: Er det noe som kjennetegner Stoltenberg II-regjeringens markedsføring av næringspolitikken, så er det at det skal bli en ny kurs, politikken skal være aktiv og offensiv, og det skal komme mange nye verktøy i verktøykassen. Denne retorikken skaper selvfølgelig forventninger og ikke minst fallhøyde.
Så langt bærer Regjeringens innsats preg av at det er lang avstand mellom ord og handling. Regjeringen har bl.a. lovet i Soria Moria-erklæringen at det skal utøves et mer aktivt eierskap i de bedrifter som staten har aksjer i. Det har deretter ikke manglet på offentlig etterlysning av den nye politikken fra framtredende representanter fra de rød-grønne partiene. Arbeiderpartiets representant Jan Bøhler forlangte i VG at staten skal kjøpe seg opp i Norske Skog for å hindre nedleggelse av Union. Senterpartiets representant Lundteigen gikk ut i Dagsavisen og forlangte at Folketrygdfondet måtte øke sitt eierskap i viktig norsk industri for å hindre utenlandske oppkjøp. SVs parlamentariske leder, Inge Ryan, ville gi 40 pst. av stemmene i selskapenes generalforsamlinger til de ansatte. SVs nestleder, Audun Lysbakken, gikk til angrep på selveste Oslo Børs, og SVs representant Vaggen Malvik ville gripe inn overfor norske oljeselskapers aktiviteter i fattige land. Samtlige næringspolitiske talspersoner fra regjeringspartiene har forlangt at Regjeringen skal gå inn som eier og hindre Telenor og Telenor Venture i å selge Opplysningen 1881. Representanten Vaggen Malvik truet faktisk i Dagens Næringsliv i dag med å bytte ut styremedlemmer i Telenor hvis Opplysningen 1881 blir solgt.
Jeg er glad for at finansministeren, statsministeren og næringsministeren hver for seg har gitt avklarende og negative signaler både til undertegnede og til andre på de fleste av disse spørsmålene.
Regjeringen har så langt praktisk talt avlyst denne delen av den nye aktive næringspolitikken. Jeg mener at slike politiske inngrep i kommersielle bedrifters omstillingsprosesser via statlig eiermakt vil være klart uheldig for bedriftenes evne til å ivareta virksomhetens interesser og klart i motstrid til andre aksjonærers interesser. I tillegg vil slike inngrep skade statens omdømme, ikke bare i rollen som direkte eier eller som indirekte eier gjennom Folketrygdfondet, men også som uavhengig myndighetsutøver i forhold til næringslivet.
Jeg satte særlig stor pris på at finansministeren slo fast at Folketrygdfondet, som en velrespektert forvalter i det norske aksjemarkedet, fortsatt skal være en profesjonell og passiv finansiell investor, slik at Lundteigens ideer om å bruke fondet som en slags forsvarsmur mot verden rundt oss blir solid parkert. Men det hersker fortsatt en viss tvil om Regjeringens planer for ny ervervslov og ideer framsatt i media om innføring av bøter mot bedrifter som nedlegger det som Regjeringen mener er lønnsomme arbeidsplasser.
Jeg ville satt stor pris på om finansministeren kunne si litt om sine vurderinger av de samfunnsmessige konsekvenser av å pålegge bedriftene større kostnader og økte politiske inngrep i forbindelse med omstilling. Dette er inngrep som sikkert kan være fristende i enkelte situasjoner, men det har også stor signaleffekt til virksomheter som vurderer å investere i Norge.
Jeg vil også minne Regjeringen om at en god og framtidsrettet næringspolitikk ikke bare er å ha en lov om å konservere og låse nåværende bedrifter og næringsstrukturer, men kanskje i større grad å skape nye arbeidsplasser i Norge.
Det er én ting jeg oppfatter som grunnleggende negativt med den nye regjeringens finans- og næringspolitikk. Regjeringen har skjerpet skattene med nærmere 11 milliarder kr gjennom de endringene som skjedde i Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for 2006. Skattenivået generelt, og på mer næringsspesifikt nivå, ble skjerpet. Særlig uheldig var det at avskrivningssatsene for maskiner ble kuttet, og at formuesskatten ble økt. Jeg antok da at skatteskjerpelsene kanskje i noen grad ville komme tilbake til næringslivet gjennom nye såkalte aktive tiltak. Jeg trodde kanskje at noe av pengene ville ha gått til ny næringsrettet forskning, eller nye tiltak i regi av Innovasjon Norge eller SIVA. Tvert imot har Regjeringen kuttet også i forskning og utvikling og i den næringsspesifikke politikken på de områder som tidligere ble markedsført som aktiv næringspolitikk. Dette blir på en måte 2–0 i disfavør av næringslivet – skattene økes, næringspolitikken kuttes. Derfor mener jeg at finansministerens varsel om en klar ny kurs for en offentlig næringspolitikk må gå i kategorien «uriktig markedsføring». Og heller intet i finansministerens innlegg i dag retter opp dette inntrykket.
Når det er sagt, vil jeg berømme finansministeren for å legge vekt på et fundamentalt viktig næringsnøytralt virkemiddel, nemlig restriktiv bruk av oljepenger. Ansvarlig finanspolitikk er viktig for å gi alle virksomheter og arbeidsplasser bedre framtidsutsikter. Så får vi se om de ansvarlige signalene også resulterer i ansvarlige budsjetter. Men hvem skulle tro at det var den næringsnøytrale politikken som skulle bli Regjeringens beste kort i forhold til næringslivet?
Lars Peder Brekk (Sp) [11:27:21]: Dagens debatt viser at opposisjonen, og særlig tidligere regjeringspartier, har et relativt stort behov for å angripe den nåværende regjerings politikk, og delvis også for å skjønnmale den forrige regjerings politikk. Det er jo for så vidt logisk.
I dag fikk vi heldigvis en mer nyansert framstilling fra representanten Lars Sponheim, som i sitt innlegg presist og riktig påpekte den betydelige effekten situasjonen i utlandet har hatt for norsk økonomi og for norsk næringsliv de siste årene. Mange av de positive effektene vi har sett, har vært påvirket direkte av etterspørselsforhold og produksjonsforhold i utlandet. Den lave prisveksten, som har vært nyttig for vår egen konkurranseevne, har vært påvirket direkte av prisveksten utenlands, som også Sponheim riktig påpekte. Slik sett drar vi i en globalisert verden nytte av etterspørselsforhold utenlands. Jeg synes det er bra at det også kommer fram når en tar opp næringspolitikken og den økonomiske politikken til den nåværende regjering.
Derimot synes jeg at representanten Ingebrigt Sørfonn framstiller Regjeringens satsing på forskning noe unyansert. Når han beskriver situasjonen, virker det som om den nåværende regjering har foretatt reelle kutt i forskningsinnsatsen. Det er jo ikke riktig. Den nåværende regjering har bl.a. økt Forskningsfondet med 14 milliarder kr. Det var også de tidligere regjeringspartiene enig i da man behandlet forskningsmeldingen. Nå skjedde det visse endringer i sluttfasen i budsjettprosessen som gjorde at man økte satsingen, men det var et etterslep som kom helt på slutten av den tidligere regjeringens arbeid.
Et av de viktigste rammevilkårene for norsk næringsliv er satsingen på samferdsel, noe også LO og NHO stadig påpeker i sine innspill overfor de politiske partiene. Det at den nye regjeringen har økt satsingen på samferdsel relativt betydelig – i underkant av en halv milliard kroner – nevnes ikke, eller nevnes i en liten parentes, når man snakker om næringspolitikken. Jeg har lyst til å nevne et lite eksempel fra mitt eget hjemfylke, som er viktig i denne sammenhengen. Det ble satt av 40 mill. kr for å øke bæreevnen på Meråkerbanen, noe som har direkte positive konsekvenser for norsk treforedlingsindustri, altså Norske Skog og annen treforedlingsindustri i Trøndelag. Det blir direkte reduserte kostnader for det næringslivet på rundt 8 mill. kr i året – kanskje et lite tall, men viktig nok for de bedriftene.
De tidligere regjeringspartiene gikk ut og lovet den samme satsingen, men da budsjettet ble lagt fram, var det ikke satt av penger i det hele tatt. Vi ser altså at det er elementer i den tidligere regjeringens politikk som må kunne ses nøyere på, og som ikke er i samsvar med det bildet som man i ettertid prøver å skape av den næringspolitikken som ble ført.
For oss i Senterpartiet er satsingen på samferdsel særdeles viktig også framover. Vi håper at vi skal greie å øke den satsingen videre. Det vil være særdeles viktig for næringslivet, og det vil være viktig for utviklingen i distriktene.
Heikki Holmås (SV) [11:31:07]: Jeg vil først bare takke interpellanten Svein Flåtten for denne debatten, fordi det er en nyttig og god debatt.
Men jeg føler på mange måter at representanten beskriver feil virkelighet. Det beskrives en virkelighet der vi i Norge har et spesielt høyt skattenivå, og der dette er en stor konkurranseulempe for Norge. Men virkeligheten er jo ikke slik! Det er en annen virkelighet som gjelder, nemlig at vi er helt på linje, rundt snittet, når det gjelder bedriftsbeskatning, som er det mest sentrale, og det som er det avgjørende for både etablering og muligheter for bedrifter og investorer i Norge. Uansett vil det ikke være på den banehalvdelen vi skal konkurrere på. Vi vil alltid kunne bli utkonkurrert av en del av de østeuropeiske landene på skattenivå. Vi er nødt til å ha andre områder der vi er best på næringsliv og tilrettelegging.
Det som kjennetegner vårt næringsliv, er at vi har høy kompetanse. Vi har høy kompetanse til en relativt rimelig betaling, vi har selvstendige arbeidstakere, og derav følger at vi har en av verdens – om ikke verdens, ifølge en del undersøkelser – høyeste produktivitet pr. arbeidstime. Vi har svært høy omstillingsevne i Norge, og vi har en ansvarsdeling mellom det offentlige og det private på den måten at vi har en offentlig sikring av arbeidstakere og en offentlig sikring av bedrifters utgifter til en god del ting.
Det er en overdrivelse å si at Høyres politikk har vært en suksess, for ikke engang blant Høyres egne velgergrupper, som er veldig opptatt av disse tingene, var det slik at folk gikk mann av huse ved valget og gav Høyre god kreditt for den politikken som har vært ført de fire siste årene.
Jeg synes også at det er en overdrivelse å si at det er den forrige regjeringens politikk som nå fører til at vi har en sterk nedgang i arbeidsløsheten. Det er en kjensgjerning – det var vi inne på i forbindelse med debatten om statsbudsjettet også – at nedgangen i arbeidsløshet ville komme til å bli større med vår regjerings budsjett i forhold til det budsjettet som den forrige regjeringen la opp til.
Hvis vi går rundt og snakker med næringslivsfolk i Norge, fra bedrifter av forskjellig størrelse, er det ikke skatt de er aller mest opptatt av. Nei, de sier at det ikke er det viktigste. For dem er det viktige stabile rammebetingelser, et virkemiddelapparat som er på plass og sørger for å være der slik at de kan komme i gang og få smurt hele maskineriet og hele oppstarten av nye bedrifter, muligheter for videre utvikling, forskning osv. og god tilgang på godt utdannet og kvalifisert arbeidskraft. Da er det slik at vi er nødt til å gjøre jobben med å skaffe til veie folk, ha arbeidstakere som er ved god helse, som er klare for å gjøre en jobb, og som har den utdanningen som trengs.
Det vi vil gjøre, er nettopp å satse på det offentlige, som høyresiden nedprioriterte i løpet av alle de fire siste årene. Da var mantraet at veksten i de offentlige utgiftene skulle være mindre enn veksten i det samlede nasjonalproduktet for Fastlands-Norge. Vi har sagt at det som trengs de neste årene, er en satsing nettopp på folks utdanning, fordi det er bra og viktig både for omstilling og for videre utvikling av en kunnskapsindustri. Det er også viktig å satse på barnehager, fordi det er bra både for ungene og for foreldrene, og fordi det i tillegg øker arbeidstilbudet. Jeg har venner som ikke er sikre på om de kommer seg i jobb igjen etter fødselspermisjonen på grunn av at det ikke er barnehager nok her i denne byen. Vi er nødt til å satse på utdanning, på etterutdanning og på forskning. Og vi er nødt til å satse mer på de menneskene som havner i arbeidsløshet.
Jeg var nylig på et seminar som viste hvordan en god del av de menneskene som støtes ut av industrien, har trøbbel med å komme seg tilbake igjen i jobb og istedenfor havner i uføre, fordi vi ikke har et tilbud til de arbeidsløse som er godt nok til å sørge for at de kommer seg tilbake igjen i jobb.
For å få til alle disse tingene trenger vi en aktiv offentlig sektor for å komme på plass, for å smøre næringslivet og for å sørge for at det fins nok folk. Så finnes det skaperkraft nok der ute til å klare å dra dette landet videre med verdens høyeste produktivitet i årene som kommer også.
Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Svein Flåtten (H) [11:36:38]: Når en erfaren finanspolitiker som representanten Schjøtt-Pedersen maner frem skremmebilder av perioden 2002–2003, uten å henvise til den politikken som var ført forut, er det forunderlig. Vi vet alle, tror jeg, at disse funksjonene tar tid. Skuten ble snudd, og på samme måte ser man nå resultatene etter at den nye regjeringen har gått på. Det er en forsinkelse i dette.
Schjøtt-Pedersen sier videre at den forrige regjeringen aldri løftet en finger for å berge arbeidsplasser. Nei, nå har man jo sett hvor lett det er å berge arbeidsplasser ved å løfte fingre. Union er et godt eksempel på dette. Det er nettopp det interpellasjonen i dag dreier seg om – ikke om å berge arbeidsplasser, men om å skape arbeidsplasser. Hva er verktøyene for å skape arbeidsplasser i fremtiden?
Representanten Asmyhr pekte på at det er for tidlig å felle dommen. Ja, det er for tidlig å felle dommen, men det er ikke for tidlig å etterlyse det som man har vært så sterk på å si skal skje: Det skal komme noe nytt, det skal komme en stor omveltning i næringspolitikken. Da venter næringslivet på det. Derfor er det viktig at vi i dag etterlyser dette. Det oppfatter jeg at veldig mange er opptatt av.
Så har jeg lyst til å avlegge representanten Lundteigen en visitt. Han vil ikke snakke om sin egen næringspolitikk. Han vil bare etterlyse hva Høyre kunne tenke seg å gjøre. Jeg skal komme ham i møte på dette med personlig næringsdrivende, når han spør hva vi kan tenke oss å gjøre. Han har på sin side økt formuesskatten og tatt vekk en del av lønnsfradraget. Vi har fremmet et Dokument nr. 8-forslag i dag som vil medføre en lettelse i formuesskatten, særlig for dem i primærnæringene, på mellom 50 mill. kr og 100 mill. kr. Forslaget er herved anbefalt.
Til slutt en visitt til representanten Gullvåg, fra mitt eget fylke, som sjelden tar ordet i denne sal uten å nevne subsidieringen av «taxfree»-handelen mellom Sandefjord og Strømstad. Det er sikkert utmerket. Men jeg tror at næringspolitikken må et skritt videre, og da har jeg lyst til å henge meg på det som representanten Sørfonn var inne på her. Han bad finansministeren om å ta med et referat av denne interessante debatten – jeg tror mange synes den har vært interessant – til næringsministeren. Det ønsket henger jeg meg på. Det er viktig at næringsministeren får vite hva som foregår i Stortinget. Denne debatten har vist at vi også kunne tenke oss å diskutere dette med næringsministeren selv. Om han tar med seg sin verktøykasse, som, slik jeg ser det, sikkert ikke er altfor tung å bære i øyeblikket, vil også han være hjertelig velkommen.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:39:57]: Jeg vil takke for mange interessante innlegg. Jeg synes ikke det har vært tendenser til stor svartmaling, men noen har kanskje tillatt seg å deppe litt. Det står i sterk kontrast til det jeg så i går på Oslo Børs, nemlig en ny «all time high»; det går veldig bra slik som situasjonen nå er i norsk næringsliv.
Så er det noen som i debatten har etterlyst næringsministeren. Til interpellanten må jeg si at det faktisk er slik at hvis man retter en interpellasjon til finansministeren, får man finansministeren. Næringsministeren har andre oppdrag i dag, og han er selvfølgelig klar til når som helst å komme til Stortinget for å snakke om næringspolitikk.
Så litt til historieskriving, som kanskje ofte får en litt for stor del av debatten. For det første er jeg enig med representanten Sponheim i at det som nå er det mest interessante, er å se hvordan arbeidsløsheten og arbeidsmarkedet videre utvikler seg. Jeg skal komme litt tilbake til det. Arbeidsløsheten har gått langsommere ned enn man skulle tro. Det kan være mange grunner til det. Men det vi i hvert fall vet, er at det framover er en stor utfordring for oss å klare å matche dem som nå er på utsiden av arbeidsmarkedet, med det nye antall jobber som kommer – for det kommer.
Så til de små sleivsparkene om SVs ansvarlighet eller uansvarlighet. Jeg ser at en av de virkelig store mulighetene som SV nå har, særlig fordi vi har finansministeren, er å få slutt på at diskusjonen om økonomisk politikk dreier seg om en skala fra ansvarlig til uansvarlig. Det dreier seg om ulike politiske prioriteringer, og jeg har satt meg som mål at jeg skal få mer oppmerksomhet rundt det framover.
Så en liten vurdering av dette som dreier seg om konjunktursituasjonen i norsk økonomi og handlingsregelen. Både Fremskrittspartiet og SV har i opposisjon i diskusjonen rundt handlingsregelen kanskje vært for lite opptatt av hvor stor fleksibilitet man egentlig skulle ha i gjennomføringen av handlingsregelen, fordi det er i tråd med handlingsregelen å legge betydelig vekt på det som er konjunktursituasjonen i norsk økonomi. Det er et veldig viktig og vesentlig element. Det er også det som kommer til å avgjøre oljepengebruken framover.
Det mest spennende i de årene vi nå står foran, og særlig det nærmeste året, er hvilke presstendenser vi får i norsk økonomi. Vi kan allerede se tegn når det gjelder boligmarkedet og eiendomsmarkedet generelt. Prisene er høye, og gjelden øker hos privatpersoner. Men det er også tendenser til at vi mangler arbeidskraft på en del områder. Den virkelige utfordringen for oss og for norsk næringsliv er å sørge for riktig kompetanse til rett tid på rett plass. Det stiller veldig store krav til arbeidsmarkedspolitikken framover.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.