Berit Brørby (A) [11:18:23]: (ordfører for saken):Flere regjeringer har satt fornyelse av offentlig sektor på dagsordenen. Bedre ressursutnyttelse og effektivitet, økt handlingsrom og bedre tjenestetilbud til brukerne har vært mål for denne satsingen.

I den sammenheng har omorganisering av virksomheter vært et hyppig benyttet virkemiddel. Det er derfor verdifullt at Stortinget nå har fått seg forelagt en undersøkelse som viser virkningene av omorganiseringene, og hvilke hensyn som må ivaretas for å sikre de mål som settes.

Riksrevisjonen har foretatt en gjennomgang av tolv omorganiseringer og vurdert både hvorledes disse er planlagt, og hvordan de er gjennomført. Videre er det utført dybdeundersøkelser av tre virksomheter, nemlig Fiskeridirektoratets ytre etat, Statens landbruksforvaltning og Sosial- og helsedirektoratet. Kostnader og ressursutnyttelse som følge av omorganiseringene har stått i fokus.

Konklusjonene Riksrevisjonen har kommet fram til, er neppe overraskende. Ulike omorganiseringer har i varierende grad bidratt til å realisere de forvaltningspolitiske målene om en mer effektiv ressursutnyttelse, bedre styring og samordning og sterkere brukerorientering.

En enstemmig kontroll- og konstitusjonskomite peker i sine merknader på det bekymringsfulle i at halvparten av omorganiseringene i undersøkelsen er gjennomført uten at målene med omorganiseringene er klart definert. Klare mål og godt forarbeid er en absolutt betingelse for å lykkes. Likeledes krever omstillinger nært samarbeid og inkludering av ansatte for å kunne gi ønsket resultat.

På bakgrunn av den sterke fokuseringen som har vært på kostnader i offentlig sektor, må jeg si at jeg er noe overrasket over Riksrevisjonens påpeking av at det bare i fem av de undersøkte virksomheter er foretatt og lagt fram beregninger av utgiftene ved omorganiseringene, som ledd i beslutningsgrunnlaget før vedtak. At ytterligere åtte virksomheter ventet med å vurdere hva omorganiseringene ville koste, til etter at vedtak ble fattet, gir grunn til å stille spørsmål ved de prosedyrer som følges i slike saker.

En enstemmig kontroll- og konstitusjonskomite finner derfor grunn til å peke på det kritikkverdige i at store omorganiseringer er satt ut i livet uten at viktige spørsmål som kostnader ved endringer og alternative modeller for organisering har vært en del av beslutningsgrunnlaget. Når man forvalter fellesskapets ressurser, har man et særlig ansvar for å sikre at bruk av midler fører til ønsket resultat.

Et viktig mål for omstilling i offentlig sektor har vært overføring av ansatte fra administrasjon til tjenesteyting. Heller ikke på dette punkt er resultatet av Riksrevisjonens undersøkelse entydig. I sju tilfeller ble antall administrativt ansatte redusert, mens antallet økte i fire. I ett tilfelle foreligger det ikke opplysninger. Når det gjelder disse tallene, bør det imidlertid tas ett forbehold: Undersøkelsen sier ikke noe om hvorvidt det ble foretatt endringer i arbeidsoppgaver som kan ha påvirket bemanningsbehovet ved den enkelte virksomhet.

Behovet for administrasjonskostnader varierer. Når Riksrevisjonen slår fast at organiseringer med høy administrasjonsdel før omorganiseringen bruker mer eller like mye ressurser på dette etter omorganiseringen, kan type virksomhet være noe av forklaringen.

Et annet viktig mål for offentlig omorganisering har vært økt brukerorientering. Også her er antall iverksatte tiltak og resultater varierende. I en merknad kommenterer komiteen det tidligere Arbeids- og administrasjonsdepartementets – nå Fornyingsdepartementet – rolle i forbindelse med å sikre erfaringsutveksling og kunnskapsformidling mellom departementene. Komiteen setter et lite spørsmålstegn ved om denne rollen har vært så klart definert i departementssystemet som det kan synes å gå fram av Riksrevisjonens rapport. Det er tross alt opp til den enkelte regjering å velge hvorledes den ønsker å organisere forvaltningens virksomhet.

Jeg har en viss forståelse for Helse- og omsorgsdepartementets påpeking av at Riksrevisjonens brukerundersøkelse, som var rettet mot fylkesmennene og fylkeslegene, med fordel kunne ha vært utvidet til andre grupper, dette fordi overføringen av fylkeslegene til fylkesmennene var såpass omstridt som det var, både i departementene og blant fylkeslegene. Med et såpass snevert utgangspunkt kan man derfor vanskelig trekke noen bastant konklusjon.

La meg avslutningsvis si at undersøkelsen av omorganiseringer som forvaltningspolitisk virkemiddel er nyttig, fordi den viser at omorganiseringer kan være et egnet tiltak for å oppnå bedre styring, samordning og ressursutnyttelse, men at dette forutsetter god planlegging, inkludert avklaring av kostnader, samarbeid mellom ansatte og ledelse og et bevisst fokus på målene under hele gjennomføringsprosessen.

For øvrig viser jeg til den enstemmige innstillingen fra komiteen.

Per-Kristian Foss (H) [11:24:43]: Denne rapporten fra Riksrevisjonen omfatter årene 1997–2002. Hovedinntrykket av rapporten er at den gir et relativt nyansert bilde av omstillingstiltak.

La meg fremheve det positive først. I flere tilfeller har man oppnådd redusert bemanning. Nå kan man si at i de tilfellene man ikke har oppnådd det, er det ikke nødvendigvis noe galt – det spørs hva målet var. Man har i flere tilfeller klart å legge om fra administrasjon til tjenesteyting. I de tilfellene man ikke har gjort det, er det avhengig av hva målet var. Når man omorganiserer rent administrative etater underlagt en statsråd, er ikke målet nødvendigvis å redusere den administrative styrke, men kanskje å oppnå andre politiske mål. Det er også påpekt at i mange tilfeller har en oppnådd forenklet styring ved at det har blitt færre underliggende etater. Det kan være viktig nok.

Det virkelig negative, må jeg si, er at så mange prosjekter er gjennomført uten klare mål, for gjennomfører man omlegging uten mål, kan man vanskelig etterprøve det. Det fins sikkert unnskyldninger for alt. Veldig mange omorganiseringer er drevet frem av politiske ambisjoner, hvor tempoet ofte er det avgjørende. Noen kan også ha vært drevet frem av EØS-pålegg, som må gjøres raskt. Men det er heller ingen unnskyldning for ikke å sette opp et mål og ta seg tid til å legge frem alternativer og en økonomisk plan. Det at mange av omorganiseringene ikke har ført til innsparinger, eller at man ikke har oppnådd de økonomiske målene som er satt, er også av det som må fremheves som svært negativt.

Nå er mye gjort for å forbedre dette. Moderniseringsdepartementet – nå Fornyingsdepartementet – svarte at etterlevelsen av utredningsinstruksen er innskjerpet. Det er viktig. Kompetansen i Moderniseringsdepartementet – nå Fornyingsdepartementet – til å råde de andre departementene i erfaringer med omorganiseringer er bedret. Det nevnes ikke i rapporten eller i innstillingen, men det er innført nye kvalitetssikringsregimer i det offentlige som skal sikre at større prosjekter går gjennom to faser av kvalitetssikring. Min egen erfaring er at det er det ofte politisk hast som gjør at man ikke helt vil, for det tar gjerne litt tid, særlig fase 2. Da må man komme tilbake til Stortinget og si at det tar litt mer tid. Det tror jeg at man skal ha forståelse for, særlig hvis kvalitetssikringen kan føre til at man har bedre mål og planer for omorganiseringen.

I den moderniseringsplan som den forrige regjeringen la frem – man hadde i og for seg fått en del av den kritikken fra Riksrevisjonen som vi nå drøfter – har man tatt hensyn til de innvendinger som har kommet, der de er negative til omorganiseringer, og også når det gjelder å sette klare mål og måltall for omorganiseringene, slik at det skal være mulig å etterprøve. Jeg vil særlig utfordre den sittende fornyingsminister – eller fornyelsesminister med mine ord, det får være det samme – til å følge opp iallfall disse bitene av moderniseringsplanen fra den forrige regjering.

Det kan være politisk uenighet om målet for omorganiseringer og hvor man skal omorganisere. Det får man respektere at en ny regjering har andre oppfatninger av. Men at etterprøvingsarbeidet må være der, er i alle fall viktig, for regjeringer kommer og går – for å si det slik – og omstilling i offentlig sektor tar tid. Derfor er det viktig at man har klare måltall, klare budsjetter, og at disse etterprøves og ligger der til kommende regjeringer har anvendelse for disse.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Heidi Grande Røys [11:29:35]: Riksrevisjonen peiker på tre område der ein stiller spørsmål om dåverande Moderniseringsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet si rolle i omorganiseringsprosessane. Som fleire har vore inne på, har departementet skifta namn nokre gonger i denne perioden, så i dette innlegget skal eg konsentrere meg om å bruke ordet departementet.

Det har i den perioden som Riksrevisjonen har undersøkt, 1997–2002, vore lite merksemd på utgiftene til omorganiseringane ved både planlegging, gjennomføring og oppfølging, endå om utgiftene til omorganisering har vore vesentlege.

Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om ikkje departementet burde ha vore ein meir aktiv pådrivar overfor fagdepartementa for å sikre at utgiftsvurderingar i større grad låg som ein del av grunnlaget for avgjerder.

Riksrevisjonen peikar vidare på at departementet hadde ei avgrensa kunnskapsoversikt når det gjaldt utgifter, måloppnåing og effektar av statlege omorganiseringar. Samla sett gir granskinga grunn til å etterlyse meir systematisk kunnskap om planlegging, gjennomføring og effekt av statlege omorganiseringar, slik at omstillingsprosessar kan setjast i verk og gjennomførast på eit breiare erfaringsgrunnlag.

Riksrevisjonen peikar òg på at departementet i avgrensa grad gav sektordepartementa systematisk og formell rettleiing til hjelp i utgreiingsarbeidet i den perioden som vart undersøkt.

Når det gjeld kontroll- og konstitusjonskomiteen sine merknader, har eg merka meg at komiteen meiner at det å gi eitt departement eit oppfølgingsansvar for slike saker kan ha sine fordelar, men at komiteen og òg saksordføraren understrekar at det er opp til den enkelte regjeringa å velje korleis forvaltninga vil organisere si verksemd. Ut frå norsk forvaltningstradisjon står statsrådsansvaret, i tydinga statsråden sitt ansvar for sitt fagområde, sterkt, og det vil vere naturleg at hovudansvaret ligg hos den einskilde fagstatsråden. Samstundes har Fornyings- og administrasjonsdepartementet eit allment ansvar for å sikre tilfredsstillande underlag for utgreiingsarbeid i det offentlege, i lag med eit ansvar for erfaringsutveksling og kunnskapsoppbygging på tvers. Det er eit ansvar og ei forvaltningspolitisk rolle som eg tek alvorleg, og eg er der i gang med å styrkje departementet sin innsats.

Eg merka meg funnet om manglar og svakheiter ved grunnlaget for avgjerder og gjennomføringar av statlege omorganiseringsprosessar. Eg ser ikkje bort frå at det kan vere utslag av systemsvikt. Mitt departement – det var jo òg representanten Foss inne på – har difor i lang tid, lengre enn denne regjeringa si tid, prioritert og lagt vekt på å forbetre desse systema.

Komiteen legg vekt på behovet for ein så god kunnskap som mogleg ved omorganiseringar. I dette arbeidet ser Regjeringa bruken av utgreiingsinstruksen som eit viktig verkemiddel. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har difor utarbeidd ein eigen rettleiar til instruksen som ytterlegare skal hjelpe til med å styrkje arbeidet med konsekvensutgreiingar.

Regjeringa vil òg styrkje kapasiteten. Dette arbeidet har ein vore i gang med før vi kom inn i kontora, og vi vil i tida som kjem, styrkje kapasiteten, for å støtte departementet i å planleggje og gjennomføre samfunnsøkonomiske analysar generelt. Som eit ledd i dette arbeidet er det bygt opp betre kompetanse på slike analysar i mitt departement, og det er rigga til eit eige fagpanel for å assistere departementet i arbeidet med konsekvensanalysar og samfunnsøkonomiske analysar av ulike forslag og tiltak som vert vurderte. Dessutan har òg Finansdepartementet oppdatert rettleiaren i samfunnsøkonomiske analysar.

Mitt departement er i ferd med å sjå på korleis ein kan utvikle modellar for å identifisere og talfeste samfunnsøkonomiske kostnader og gevinstar som er knytte til statlege omstillingar og omorganiseringar.

Regjeringa vil leggje vekt på å betre kunnskapen om korleis dei ulike verkemidla som vert brukte ved omorganiseringar, fungerer. Eit slikt kunnskapsbasert underlag for utgreiingar og avgjerder vil òg omfatte utvikling og betre samanstilling av informasjon om offentleg sektor. Det er her viktig å nemne StatRes, som skal gi oversikt over ressursbruk og måloppnåing i statleg verksemd. Eg vil òg nemne Forvaltningsdatabasen, som skal danne grunnlag for betre kunnskap om utviklinga i forvaltninga, m.a. organisatoriske endringar. Dette skal – i lag med ein del andre tiltak som eg trur eg skal få lov til å kome tilbake til seinare – danne grunnlaget for betre styring av sektorar og verksemder, slik at òg betre kunnskap om konsekvensar ved framtidige omorganiseringar kjem fram.

Til utfordringa frå representanten Foss kan eg seie at vi har ikkje lagt vekk heile den førre regjeringas moderniseringsplan. Vi går gjennom han, for å sjå om det er ting vi heilt automatisk kan følgje opp vidare. Ein del ting vil vi nok gjere annleis, men det er heilt opplagt at òg denne regjeringa vil fokusere på å gå vidare i det etterprøvingsarbeidet som må gjerast for at framtidige omorganiseringar skal lykkast betre enn kanskje Riksrevisjonens rapport kan tyde på at dei tidlegare har gjort.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.