Dagfinn Høybråten (KrF) [12:37:51]: (ordfører for saken): Dokument nr. 3:15 for 2004-2005 om Riksrevisjonens undersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden har sin bakgrunn i at justiskomiteen i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 for 2002-2003 uttalte at det er avgjørende med rask og riktig reaksjon overfor lovbryterne. Dette krever en velfungerende straffesakskjede hvor tiden fra anmeldelse til dom og fullbyrdelse av straff er kortest mulig.

Riksrevisjonen har derfor i sin rapport foretatt en undersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden. Undersøkelsen er gjennomført på bakgrunn av 311 utvalgte straffesaker hvor det falt dom i 2003. I rapporten avdekkes det betydelige mangler når det gjelder å overholde tidsfristene som lovgiver har satt til politi og påtalemyndighet, domstoler og kriminalomsorg. I mange tilfeller overskrides tidsfristene i én og samme sak av flere aktører i den samlede kjeden. Denne forsinkelsen kan følgelig bli betydelig for de mennesker som saken gjelder. Det er alvorlig.

En samlet komite finner dette svært uheldig. Vi har forståelse for at rettsstatens krav til rettssikkerhet og forsvarlighet i enkelte tilfeller kan begrunne at fastsatte saksbehandlingsfrister overskrides. Vi har også merket oss at både Riksrevisjonen og Justisdepartementet stiller spørsmål ved om funnene i undersøkelsen fullt ut er representative for saksbehandlingen i straffesakskjeden. Det har skjedd mye på feltet. I 2003 gjennomførte man politireformens fase I, det har kommet et nytt saksbehandlingssystem i domstolene, og man hadde betydelige driftsproblemer med politiets saksbehandlingssystem.

Dette er sikkert viktige merknader, men det svekker ikke det inntrykk som rapporten viser, og komiteen mener derfor likevel at funnene i undersøkelsen gir grunn til bekymring og grunn til en fortsatt sterk fokusering på måloppnåelsen på dette punktet. Det er derfor bra at departementet melder at de har iverksatt flere tiltak for å sikre en mer effektiv saksbehandling i straffesakskjeden.

Etter komiteens mening er det nødvendig at samtlige aktører i kjeden søker å overholde de lovfestede saksbehandlingsfrister. Det er i den forbindelse bra at det vil bli utviklet IKT-systemer som gjør at man lettere kan avdekke fristoverskridelser i den enkelte sak og følge dette opp, og at man arbeider med å forbedre styrings- og rapporteringsrutinene.

Flere offentlige etater har de senere årene hatt et pågående arbeid med å redusere saksbehandlingstider og effektivisere saksflyt. I forvaltningen foreligger det etter hvert en betydelig kunnskap om hvordan man kan nå mål i forhold til dette. Jeg vil anmode Justisdepartementet og statsråden om å innhente disse erfaringene fra andre etater og se hvordan de kan brukes i det kontinuerlige forbedringsarbeidet som jeg er helt overbevist om at Justisdepartementet har på dette området.

Komiteen ber også departementet påse at arbeidet med å redusere saksbehandlingstiden i straffesakskjeden følges opp. Det kan i den forbindelse være behov for å gjennomføre nye undersøkelser i nær framtid for å vurdere resultatene av de tiltak som er og vil bli iverksatt.

Når Stortinget behandler en slik forvaltningsrevisjon, og det påpekes at tiltak er iverksatt og vil bli iverksatt, vil jeg understreke at på en del punkter vil det være naturlig at en kommer tilbake og ser om disse tiltakene faktisk har gitt effekt, eller om vi står på stedet hvil, eller sågar ikke går framover. I så måte har Riksrevisjonen en viktig oppgave, ikke minst innenfor dette som går på forvaltningsrevisjonen.

Berit Brørby (A) [12:42:07]: Det er ikke så mange kontroverser i kontrollkomiteen i sin alminnelighet og heller ikke i denne saken, men bare noen få kommentarer allikevel.

Riksrevisjonene har undersøkt effektiviteten i straffesakskjeden, og i de 311 utvalgte straffesakene hvor det falt dom i 2003, har det dessverre blitt avdekket betydelige mangler når det gjelder å overholde tidsfristene, som vi som lovgivere faktisk har pålagt dem. I mange tilfeller overskrides tidsfristene i én og samme sak av flere aktører i straffesakskjeden. Derfor blir det, slik saksordføreren sa, følgelig betydelig for dem saken gjelder. Dette mener komiteen er svært uheldig og alvorlig.

Både Riksrevisjonen og Justisdepartementet har også stilt spørsmål ved om funnene i undersøkelsen er fullt ut representative for saksbehandlingen i straffesakskjeden. Dette har vi merket oss.

Saksordføreren nevnte den gjennomførte politireformens fase I, et nytt saksbehandlingssystem og større bruk av IKT-systemer som er utviklet de senere årene, som viktige virkemidler for å avdekke om fristene overholdes i straffesakskjeden.

Etter vår vurdering er det nødvendig at samtlige aktører i straffesakskjeden gjør alt de kan for å overholde de lovfestede saksbehandlingsfrister, selv om vi også ser at det kan være grunner til at saksbehandlingsfrister overskrides, rett og slett av rettssikkerhetsmessige grunner.

Vi ber også departementet påse at arbeidet med å redusere straffebehandlingstiden i straffesakskjeden følges opp. Derfor er det behov for nye undersøkelser i nær framtid. Etter det statsråd Storberget sa i sitt innlegg i forrige sak om at han faktisk ønsket seg flere revisjonsrapporter, og velger en veldig positiv tilnærming til at man avdekker funn som igjen, om nødvendig, kan endre kursen på dette viktige området, og de påpekningene som vår komite nå har gitt i denne saken, er det i grunnen bare for Riksrevisjonen å ta den utfordringen og følge opp med nye undersøkelser i nær framtid.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:45:29]: Også dette synes jeg er en god og viktig sak å debattere. Jeg tror at saksordføreren hadde helt rett da han gikk gjennom saken og påpekte at det faktisk har skjedd en del siden de opplysningene man har brukt som bakgrunn, ble innhentet og fram til det som er realiteten i dag. Det tror jeg vi skal ta innover oss, at departementet her har jobbet godt og offensivt, samtidig som det er helt naturlig at man har denne typen gjennomganger for å vise oss hvor vi har et forbedringspotensial.

Det er et faktum at rettsstaten og rettssikkerheten til den enkelte er et av de bærende elementer i et godt og velfungerende demokrati. Hvis vi ikke har tillit til straffesakskjeden – hva har vi da igjen? Dette er en av verdiene våre – en av de bærende verdiene i vårt åpne demokrati, som det er helt nødvendig at vi sikrer har tillit ute.

Etter mitt skjønn er dette en sak som ikke handler om å fordele politisk skyld, men om i fellesskap å finne gode løsninger. Det er altså slik igjen at dette er et produkt av det som Stortinget maktet å få til i fellesskap og på den måten sikre rettssikkerheten for den enkelte av oss. I den grad vi ikke klarer det, er vi sårbare, og det bør være et varsel i det som ligger her fra Riksrevisjonen.

Det er vel også slik at alle politiske partier i denne salen har et medansvar for de kvalitetene kjeden har, men også for det motsatte. Det skyldes bl.a. at det er ulikheter når det gjelder prioriteringer budsjettmessig. Det er klart at prioriterer man opp ett element innenfor denne kjeden et år, får man en ubalanse i forhold til de øvrige. Det er politikkens vesen – på godt og vondt. Det betyr også at det derfor er bra at vi får rapporten tilbake, som utfordrer oss på konsekvensene av det vi står for politisk. I så måte synes jeg dette er bra.

Det kan være slik at Stortinget faktisk bør ta tak i dette i enda større grad og gå i seg selv og definere hva slags type kriminalitet aksepterer vi ikke, hva må vi etter hvert lære oss å leve med, og gjennom det normsette hvor stort omfang skal det norske politiet ha, hvor stort omfang må domstolene ha for å følge det opp og hva må kriminalomsorgen ha for at man skal ha en gjennomgående helhet i straffesakskjeden. Det er mulig vi må dit – vi er ikke der i dag – og det må selvfølgelig drøftes, for det vil legge føringer på den politiske friheten igjen som vi må ta innover oss. Men det kan hende at Stortinget på sikt må gå den veien – rett og slett få en normfordeling mellom de ulike elementene innenfor straffesakskjeden.

Det er slik som saksordføreren og andre har påpekt, at tidsfrister er en faktor i dette. Det er kanskje noe av det aller viktigste. Det sier noe om at Stortinget er opptatt av tryggheten og muligheten til den enkelte, og vi utfordrer systemet til å leve opp til det. Det er helt rett, som representanten Brørby var inne på, at det er betydelige svakheter. Det er klart, som justisministeren var inne på i forrige sak, at det er uheldig at en ungdom blir gående i ett–to år og vente på dommen sin. Det er til de grader uheldig. Det er faktisk like uheldig at en person som er involvert i tung kriminalitet, får en redusert straffeutmåling fordi det går så lang tid før vedkommende blir dømt. Det bidrar faktisk til å tråkke på de pårørende igjen. Det er et like stort dilemma, for å bruke et slikt begrep, som det er at det går lang tid før en førstegangskriminell får sin straffereaksjon.

I så måte synes jeg det er veldig bra at Riksrevisjonen bl.a. sier:

«Riksrevisjonen vil imidlertid peke på at en hurtig reaksjon på voldshandlinger vil være riktig reaksjon i de fleste straffesaker både for offer, gjerningsperson og samfunnet for øvrig.»

Jeg mener helt klart at det er rett, uavhengig av om det gjelder en 17-åring som gjør noe dumt for første gang, eller om det gjelder en profesjonell kriminell. De og samfunnet har behov for at de skal håndteres på en måte som gagner samfunnet, og som viser at en slik atferd er uakseptabel, men at vi bruker ulikhetene som ligger i systemet vårt.

Det er også slik at den nye justiskomiteen nylig har hatt møte med Riksadvokaten om framdrift i forhold til påtalemyndigheten. Der er det gjort en betydelig jobb, og jeg regner også med at justisministeren kommer til å si noe om det i sitt innlegg i denne saken. Det har skjedd ting, og det er også slik, har i alle fall jeg oppfattet, at man ønsker å satse videre på dette.

Avslutningsvis vil jeg at Fremskrittspartiet her har to forslag. Det ene gjelder ordningen med fritt advokatvalg. Det er nok nyanser i denne salen med hensyn til hva man synes er fornuftig. Men vi har en utfordring i forhold til at en del, for å bruke et forslitt begrep, «kjendisadvokater» legger store føringer på når en rettssak kan avholdes. Det er slik at man i dag kan velge advokat fritt selv, men det har en pris i forhold til tiden og framdriften i den enkelte sak. Noe av intensjonen med vårt forslag her er at man kanskje kan skue hen mot den svenske modellen, som i korte trekk går ut på at de advokatene som er ledige den dagen saken går, har man adgang til å velge mellom. Vi ønsker at man skal se på dette og vurdere den løsningen eller tilsvarende løsninger.

En annen ting er det som jeg var inne på i stad, nemlig å se på helheten i kjeden. Som jeg sa, så lenge det er politiske ulikheter i prioriteringer, vil vi få propper som flyttes fra punkt til punkt avhengig av hva slags politisk flertall man har. I denne perioden er det vel i og for seg overflødig å bekymre seg for det, siden vi har et flertall som kommer til å gjøre det de ønsker.

Vi ønsker at man skal ha en helhetlig gjennomgang. Det er slik at Riksrevisjonen har påpekt en del som ligger noe tid tilbake, og formålet for oss alle, jf. forrige debatt, må jo være at helheten er så god som mulig.

Da tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Statsråd Knut Storberget [12:51:49]: På samme vis som under forrige sak er dette også nyttig revisjon for alle aktører i strafferettskjeden – helt åpenbart. Vi merker oss både komiteens merknader og ikke minst det som ligger i bunnen fra Riksrevisjonen.

Det er to typer revisjon vi har en sterk fokusering på når det gjelder strafferettskjeden, som jeg syns det er grunn til å stoppe opp ved under denne debatten. Begge er forankret i politiets virksomhet.

Det første gjelder de sakene som politiet får inn på sine bord og som man på bakgrunn av enten anmeldelse eller offentlig påtale faktisk klarer å drive etterforskning i. Der har Riksrevisjonen påpekt helt riktig at vi sliter i forhold til saksbehandlingstid.

Det andre forholdet, som også er viktig, er at det fortsatt er slik at mange saker ikke kommer på politiets bord. Når det gjelder vinningskriminalitet her i Oslo f. eks., vet vi at under 5 pst. oppklares. Mye av det forblir mørketall. De fleste – over 90 pst. – av dem som utsettes for voldtekt i Norge, opplever aldri at det blir avsagt noen straffedom. Det er klart at det også er et aspekt vi ikke må glemme når vi skal vurdere effektiviteten av hele strafferettspleien, nemlig at det faktisk finnes store mørketall som man aldri får inn i strafferettspleien, og som man aldri får reagert imot. Derfor har Regjeringa iverksatt flere tiltak for å øke oppklaringsprosenten når det gjelder en rekke typer forbrytelser og forseelser. Særlig har vi nå i høst satset i forhold til Økokrim, hvor det er store mørketall når det bl.a. gjelder hvitvaskingsmeldinger som kommer inn, og har styrket bemanningen for å drive etterforsking i forhold til det.

Vi mener det nå er riktig å styrke politiinnsatsen rettet inn mot den vold som skjer i nære relasjoner, hvor vi også åpenbart har store mørketall, og som aldri blir gjenstand for måling av noen i forhold til saksbehandlingstid. Det er også flere andre områder det er grunnlag for å trekke fram.

Når det gjelder de mer målbare størrelser vi står overfor når politiet først får sakene inn på sine bord, så er det er grunnlag for å gi ros til den forrige regjering for det arbeid – den debatt og den politiske satsing – som er gjort. Det ville ha vært for frekt fra min side å si at alt lykkes for den nye regjering i forhold til utviklingen av straffesakskjeden, for vi ser nå at den innsats som er gjort i løpet av de siste årene, har båret frukter. Dette gir gode signaler om at den politireformen som ble igangsatt, og som har vært under hard ild, faktisk nå er i ferd med å konsolidere seg og gi gode resultater, ikke bare i forhold til saksbehandlingstid, men også ved at man retter blikket inn mot nye kriminalitetstyper der man tidligere ikke var i stand til å drive etterforskning – bl.a. i Agder med et prosjekt om vold mot barn i nære relasjoner, som jo er svært vanskelige saker – og vi ser Økokrims satsing i flere politidistrikter, hvor man virkelig har tatt grep.

Går vi inn og ser på saksbehandlingstida og hvordan den har utviklet seg, noe som også Riksrevisjonen har vært inne på, ser vi svært gode resultater nå ved årsskiftet. Det er grunn til å gi ros til de aktørene i politiet og i påtalemyndigheten som har brakt fram nettopp slike resultater.

Når det gjelder den alminnelige saksbehandlingstida for straffesaker, var den i 2004 på 153 dager. I 2005 var den nede i 128 dager, og vi vet at den er på vei ned og er i ferd med å nå akseptable måltall. Men, som det er påpekt, en del saker må nødvendigvis ta lengre tid. Etterforskningen kan være komplisert, og vi kan heller ikke prute på rettssikkerheten når det gjelder dette.

Når det gjelder saksbehandlingstida for voldssaker, hvor Stortinget har satt en klar frist på 90 dager, ser vi at den i 2004 var på 141 dager, og i 2005 var den på 99 dager. Jeg har fått opplyst av Riksadvokaten at i løpet av siste halvår i 2005 var behandlingstida for voldssakene nede i 80 dager, altså godt innenfor fristen. Det er godt å se at nyttig arbeid både fra den tidligere regjeringa, fra departementet og fra politiet nå bærer frukter.

Det som også er interessant, er spørsmålet om oppklaringsprosent. Når man behandler sakene raskere, betyr det at man oppklarer færre og henlegger flere? Det har vært en påstand i kriminalpolitisk debatt, og det vil bli spennende å se på utviklingen når det gjelder oppklaringsprosenten. Den er for lav, men samtidig gjør vi oss spennende erfaringer, fordi man i de distriktene hvor man har rask saksbehandlingstid, også har høyere oppklaringsprosent. Og det er interessant. Det kan være sånn at når man får effektivisert sitt arbeid med straffesaker og får ferske bevis, så er det også et argument og en hjelp til at man faktisk får oppklart saken. Det er enklere for vitner å huske hva som har skjedd når man umiddelbart blir avhørt, enn om man skulle bli avhørt ett år etter hendelsen. Vi har flere eksempler på at det synes som om oppklaringsprosenten faktisk stiger i de distriktene hvor man har raskere saksbehandlingstid. Det er grunnlag for å peke på at dette også bidrar til at vi får oppklart mer når det gjelder kriminalitet, og sånn sett da også får reagert bedre, slik at vi i sum kan få ned kriminalitetstrykket. Det er dette som altså er bakgrunnen for at Regjeringa velger å legge avgjørende vekt på at vi må fortsette arbeidet med å få en effektiv straffesaksbehandling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.