Ine Marie Eriksen (H) [13:39:32]: Bakgrunnen for den interpellasjonen som presidenten nettopp refererte, er den sjokkbeskjeden som kom tidlig i september i fjor om at NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, etter en grundig evalueringsprosess hadde underkjent 27 av landets sykepleierutdanninger. På bachelornivå var det bare høgskolene i Buskerud, Hedmark og på Gjøvik og den private skolen i Oslo, Diakonhjemmet Høgskole, som ble godkjent. De to masterstudiene ved henholdsvis Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen ble også godkjent. Og som om ikke det skulle være nok elendighet på én gang, var det etter styrebehandlingen i NOKUT i november i fjor bare bachelorstudiet ved Diakonhjemmet og de to masterstudiene som ble akkreditert. De øvrige institusjonene fikk beskjed om å innfri forskjellige krav innenfor bestemte frister.
Det er liten tvil om at dette resultatet er blitt mottatt med både skuffelse og forbauselse i brede kretser. De underkjente institusjonene har jo utdannet sykepleiere i mange, mange år, og med brukbart resultat. Det er neppe noen som hadde forestilt seg et sånt masseslakt. Derfor kan det være på sin plass å si noen ord om selve evalueringsprosessen.
Høsten 2004 påbegynte NOKUT en revidering av akkrediteringen av alle bachelorstudier og mastergradstudier i sykepleie. Målet for den revideringen var å kontrollere om studietilbudene innenfor sykepleie tilfredsstiller gjeldende standarder og kriterier, samt å bidra til å utvikle kvaliteten i sykepleierutdanningen, et profesjonsstudium med ca. 13 000 studenter. NOKUT har for øvrig også satt i gang tilsvarende evaluering av allmennlærerutdanningen, og vi kan bare håpe at resultatet ikke blir like nedslående her.
NOKUT har gått grundig til verks etter internasjonalt anerkjente metoder. Man har bl.a. innhentet institusjone-nes egenvurdering og foretatt spørreundersøkelser blant ferdige kandidater. NOKUT engasjerte 30 sakkyndige til en ekstern evaluering og vurdering av studietilbudene. De sakkyndige ble organisert i sju komiteer, med representasjon fra vitenskapelig ansatte ved sykepleierutdannelsene i Norge og utlandet, personer med erfaring fra evaluering av høyere utdanning og sykepleierstudenter. Det ble utarbeidet en omfattende rapport for hver institusjon, med en vurdering av om studietilbudet tilfredsstiller kravene til akkreditering, og med råd om videre utvikling av studietilbudet. Før NOKUTs styre fattet sitt vedtak, hadde den enkelte institusjon fått anledning til å kommentere evalueringsrapporten. NOKUTs styre fatter derfor sitt vedtak på bakgrunn av både evalueringsrapporten og kommentarene fra institusjonene.
Som nevnt har NOKUTs styre stilt en rekke krav, og de foreløpig underkjente institusjonene skal oppfylle disse innen gitte frister. Disse kravene skifter fra institusjon til institusjon. Men det avtegner seg et ganske tydelig mønster: Kravet om at institusjonen dokumenterer at undervisnings- og forskningspersonalet tilfredsstiller kravene til førstestillingskompetanse, går igjen ved mange institusjoner. Det samme gjør kravet om at sammensetningen av fagpersonalet må være tilpasset studietilbudets behov gjennom undervisning og forskning, og at institusjonene skal dokumentere i studieplanen at studietilbudet er basert på forsknings- og utviklingsarbeid. Blant andre krav er at profilen på forsknings- og utviklingsarbeidet må klargjøres, at studietilbudet må tilfredsstille krav til kvalitetssikring på de områder komiteen har påpekt, og krav om at institusjonene må kunne dokumentere kvalitetssikringen av at praksistilbudet er tilfredsstillende.
Ikke overraskende har evalueringen skapt en debatt, og uten at jeg nå skal ta stilling til de enkelte argumenter, syns jeg det er interessant at vi har fått tilløp til en debatt om akademiseringen av profesjonsutdanningene. Noen mener åpenbart at NOKUT har lagt urimelige akademiske krav på profesjonsutdanningene, og i den sammenheng mener at kravet til forskningsbasert undervisning har mindre vekt enn i de mer tradisjonelt akademiske studier. Andre reagerer på denne problemstillingen og påpeker at debatten om forskning og fagutvikling er over for lengst, og at det ikke går noen vei tilbake. Denne type spørsmål må man åpenbart ikke ta stilling til helt på sparket, men det er godt mulig at man også bør se på denne type problemstillinger i forbindelse med evalueringen av Kvalitetsreformen som vi får til Stortinget.
Jeg vil også nevne en problemstilling som har vært reist, nemlig spørsmålet om det igjen er tid for en fireårig sykepleierutdanning kontra en treårig bachelorutdanning, som vi har i dag. NOKUT-evalueringen har utvilsomt skapt en utfordrende situasjon for det store flertallet av offentlige institusjoner med sykepleiertilbud. Allikevel syns jeg vi skal være ganske fornøyd med det første beviset på at det nye akkrediteringssystemet faktisk virker slik Stortinget forutsatte da man vedtok å etablere et uavhengig akkrediteringsorgan for høyere utdanning. Men jeg vil også minne om at det skjedde mot daværende statsråd Trond Giskes vilje. Skal systemet være vellykket, forutsetter det at vi tar konsekvensen av evalueringen og at vi følger opp med de tiltak og ressurser som skal til. Men da får vi også belønningen, som er et betydelig kvalitetsløft i norsk sykepleierutdanning.
Derved er jeg tilbake til bakgrunnen for at denne interpellasjonen ble reist. Vi har altså en situasjon der alle offentlige sykepleierutdanninger på bachelornivå har fått ett eller flere skudd for baugen, og de har fått klare krav som må oppfylles innen bestemte tidsfrister. Hvis ikke, blir de faktisk avskiltet. Det er det dramatiske budskapet. Og selv om vi i Høyre er tilhengere av og positive til private tilbud også i sykepleierutdanningen, blir det litt knapt hvis Diakonhjemmet er det eneste bachelorstudiet som skal kunne tilbys her i Norge for sykepleiere.
Nå kan vi selvfølgelig slå oss til ro med at institusjonene er i full sving med å følge opp kravene, og at det sikkert kommer til å ordne seg for veldig mange av dem. Men det er ikke sikkert det er fullt så enkelt, og jeg vil i den sammenhengen nevne den rød-grønne regjeringas kutt når det gjelder private sykepleierutdanninger i budsjettet for inneværende år. Vi har fått ganske mange tilbakemeldinger om at det er problematisk for de institusjonene som får kutt i størrelsesordenen 1-2 mill. kr, å faktisk følge opp de kvalitetskravene NOKUT nå har lagt for at de skal bli reakkreditert.
Jeg har merket meg gjennom en rask titt på enkelte av kommentarene fra institusjonene at de fleste virker ganske optimistiske og positive til at denne utfordringen skal de faktisk klare. Men uansett er det nødvendig med et betydelig og generelt kompetanseløft med forskningsinnsats og kompetanseutvikling som basis, rett og slett fordi det er viktig å sikre fortsatt drift ved de berørte institusjonene.
Spørsmålet blir da om Regjeringa har beredskap til å bistå institusjonene i dette viktige arbeidet, f.eks. gjennom en egen bevilgning eller ved å utsette studentopptak for å kunne satse på den nødvendige kompetanseheving hos undervisnings- og forskningspersonalet. Det er også nødvendig å se på om man har tilgang til tilstrekkelig antall praksisplasser av god nok kvalitet.
Hensikten med denne interpellasjonen er altså å få en forsikring fra kunnskapsministeren om at han og Regjeringa er oppmerksom på problemet, og at viljen til handling er til stede hvis det viser seg at institusjonene ikke greier oppgaven helt på egen hånd.
Statsråd Øystein Djupedal [13:47:41]: Etableringen av NOKUT inngikk som et sentralt element i kvalitetsreformen av høyere utdanning. NOKUT skal bl.a. evaluere kvalitetssikringssystem, akkreditere studietilbud og institusjoner og revidere tidligere gitt akkreditering, slik det nå er gjort for sykepleierutdanningen.
NOKUT er et selvstendig organ, som departementet ikke kan gi pålegg utover det som går fram av lov eller forskrift. Virksomheten til NOKUT er dels regulert av forskrifter som departementet har utformet, dels av forskrifter NOKUT selv fastsetter. Departementets forskrifter legger standarder for kvalitetssikringssystem og akkreditering av institusjoner i institusjonskategori. NOKUTs forskrifter omhandler bl.a. hvilke standarder som skal gjelde ved akkreditering av studietilbud. Det er altså NOKUT som har fastsatt kriteriene som sykepleierutdanningen nå er vurdert etter.
Det er særlig ett av kriteriene for å oppnå akkreditering som har kommet i fokus. I NOKUTs forskrift fra 2005 heter det at minst 20 pst. av fagmiljøet normalt bør ha førstestillingskompetanse, dvs. doktorgrad eller kompetanse som førstelektor. Bestemmelsen gjelder for alle typer utdanning og må ses på bakgrunn av ønsket om at all undervisning i høyere utdanning skal være basert på det fremste av forsknings- og utviklingsarbeid. Ordlyden i bestemmelsen er nå justert noe, men det vil fortsatt være en stor utfordring for flere av de treårige profesjonsutdanningene å innfri dette kravet.
Om NOKUT finner at studietilbudet ikke er i tråd med de krav som stilles, får institusjonen en frist, som i dette tilfellet er på to år, til å iverksette tiltak. Hvis vilkårene for akkreditering etter to år fortsatt ikke er til stede, skal NOKUT trekke akkrediteringen tilbake, og institusjonen må avvikle studietilbudet. Institusjonen er i så fall pålagt å finne en løsning gjennom en avtale med en annen institusjon, slik at studenter som allerede er inne i et studieløp, kan fullføre studiet.
Jeg er enig i at resultatet fra grunnutdanningen i sykepleien er skuffende. Svært få institusjoner fyller kompetansekravet til de faglig ansatte. Videre viser det seg at selve utdanningstilbudet i for liten grad baserer seg på forsknings- og utviklingsarbeid. Det rapporteres også om mangelfull kontakt med praksisfeltet, og at kravene som blir stilt til studentene, ofte er for utydelige. Men rapportene fra de sakkyndige komiteene gir innenfor et bredt spekter mange konstruktive forslag til hvordan institusjonene kan forbedre seg. Det gir driv og retning til et arbeid som allerede er i gang, og jeg er sikker på at vi vil få en merkbar kvalitetsheving av sykepleierutdanningen.
Gjennomgangen viser at NOKUT har sin berettigelse, og den gir nyttige signaler til hele sektoren. Jeg vil understreke betydningen av at institusjonene under oppfølging anlegger et bredt perspektiv, og at de vurderer de enkelte tiltak opp mot hele spekteret av utfordringer, for det ligger en fare i at kravet knyttet til de ansattes kompetansenivå trekker oppmerksomheten bort fra minst like viktige utfordringer – også fordi vedtaket i NOKUT i stor grad var knyttet til dette kravet. Fagpersonalet i profesjonsutdanningene må både ha forskningskompetanse, kunnskap om og erfaring fra yrkesfeltet. Kompetanseutvikling må kombineres praksisnært med teoretisk kompetanseheving.
Men jeg vil også først kommentere de ansattes manglende formelle kompetanse. NOKUT konkluderte med at bare to av studiestedene hadde nok førstestillingskompetente. Flere høyskoler var imidlertid nær ved å oppfylle kravet, og de fleste institusjonene mener selv at de vil tilfredsstille kravet om halvannet år. Situasjonen er derfor neppe fullt så dramatisk som interpellanten antyder, når hun frykter at de fleste sykepleierutdanningene kunne stoppe opp. Likevel hadde mer enn halvparten av studietilbudene mindre enn 5 pst. med førstestillingskompetanse, og det var fem institusjoner som i 2005 ikke hadde noen ansatte med førstestillingskompetanse.
Det er neppe realistisk å tro at alle vil tilfredsstille kravet allerede neste høst, og det er alvorlig nok. Ved vurdering av tiltak som kan hjelpe institusjonen til å oppfylle kravet, er det flere forhold å ta hensyn til. Med etableringen av NOKUT er det utviklet et system som bygger på at det er institusjonen selv som har ansvar for å opprettholde høy kvalitet på utdanningstilbudet. Det er viktig å understreke at det er institusjonene selv som nå raskt må treffe nødvendige tiltak for sykepleierutdanningene og på sikt også for andre utdanninger som antas å komme dårlig ut. Institusjonene er tildelt betydelige midler og et stort antall stipendiatstillinger for å realisere Kvalitetsreformen. De har selv ansvar for å prioritere disse ressursene for å bidra til å sikre nødvendig kvalitet i grunnutdanningene.
Selv om tilførselen av ekstra midler fra departementet for å oppnå akkreditering kan forkludre gitt ansvarsfordeling, kan en vurdere å sette inn midler på områder der den enkelte institusjon ikke har klart budsjettansvar.
Sykepleierutdanningene er dessuten på flere måter i en særstilling. NOKUTs gjennomgang i 2005 av sykepleierutdanningene var den første i sitt slag, og institusjonene kunne ikke sikkert vite hvordan bestemmelsene ville bli praktisert. For utdanningstilbudet som heretter vil bli vurdert, vet vi nå bedre hvor listen ligger. Videre var kompetansenivået i sykepleierutdanningene i utgangspunktet lavt, slik at sykepleiere har måttet bruke lang tid på å heve kompetansen. Det vil derfor være mulig i noen grad å tilføre ekstra ressurser nå, uten at dette skaper uheldig presedens.
Departementet har i tillegg et klart ansvar for å opprettholde tilstrekkelig nasjonal opptakskapasitet til sykepleierutdanningene. Regjeringens målsetting om 10 000 nye stillinger innenfor pleie- og omsorgssektoren kan ikke nås med en betydelig reduksjon i opptaket. Ut fra slike betraktninger vil jeg vurdere ulike tiltak – noen er allerede iverksatt.
Vi har neste uke innkalt lederne ved høyskolene til en særskilt konferanse om utfordringene for profesjonsutdanningene. Utgangspunktet er evalueringen av sykepleierutdanningene og den foretatte midtveisevalueringen av allmennlærerutdanningene. Departementet vil benytte de årlige etatsstyringsmøtene, som starter nå i mars, til å skaffe seg oversikt over situasjonen for sykepleierutdanningene på den enkelte institusjon og diskutere, planlegge og iverksette tiltak.
Det er et dilemma at mens det er mange som nå vil søke om opprykk til førstestilling, er det få med slik kompetanse til å sitte i bedømmelseskomiteer for opprykk. Universitets- og høyskolerådet er her innstilt på å ta et koordinerende ansvar. Det vil arrangere et nasjonalt seminar om problemstillingene knyttet til opprykk til førstelektor og gjennomføre tiltak som kan lette tilgangen på personer i bedømmelseskomiteene.
Flere er inne i kvalifiseringsløp til førstelektor. Dette er krevende, særlig når det nå må kombineres med andre gjøremål, og mange bruker lengre tid enn planlagt. For å stimulere til at flest mulig fullfører på normert tid, vil jeg vurdere å sette av midler til et avslutningsstipend for frikjøp av personer som er i førstelektorprogram.
Strategiske høyskoleprosjekt er en satsing for å styrke forskningen ved de statlige høyskolene. En evaluering viser at programmet så langt i liten grad har kommet yrkesutdanningene til gode. Departementet vil derfor vurdere om det er mulig å gi det en innretning som i sterkere grad kan bidra til å heve kompetansen ved utdanninger med lavt kompetansenivå og samtidig stimulere til mer praktisk FoU.
Vi vil ellers videreføre en dialog med Norges forskningsråd for å få fram programmidler med større relevans for høyskolene, og med Helse- og omsorgsdepartementet om bruken av forskningsmidlene til regionale helseforetak.
Praksisutdanningen utgjør 50 pst. av sykepleierutdanningen. Det er knyttet mange utfordringer til gjennomføringen av praksis, ikke minst når det gjelder veiledning av studenter på praksisstedet. Det er viktig at også kvaliteten på praksis blir evaluert. Vi vil derfor overfor NOKUT peke på behovet for å utvikle kriterier som kan legges til grunn for en kvalitetsvurdering av praksisundervisningen i profesjonsutdanningene. Dette siste tiltaket vil ikke ha umiddelbar effekt i forhold til fristen på to år. Jeg nevner det likevel, fordi det kan bidra når det gjelder flere av de utfordringene NOKUT har pekt på.
Med dette håper jeg at den prosessen som alt er i gang ved institusjonene, vil skyte fart. Jeg føler meg nokså trygg på at sykepleierutdanningene til syvende og sist vil komme styrket ut, og jeg lover at departementet vil følge utviklingen med argusøyne.
Ine Marie Eriksen (H) [13:57:38]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg syns det er bra at det virker som departementet har en offensiv linje i forhold til det som nå er avslørt.
Men likevel syns jeg at det faktisk er grunn til å mene at situasjonen er dramatisk, når nær sagt ingen av sykepleierutdanningene på bachelornivå i Norge får godkjenning. Da er det klart det er alvorlig! Det er alvorlig også fordi mange av de institusjonene som nå sliter, har problemer med å klare å oppfylle kravene innen fristene, bl.a. fordi de fikk kutt i sine overføringer i forbindelse med statsbudsjettet denne høsten.
Jeg vil derfor utfordre statsråden på et par ting. Det ene er spørsmålet om den typen diskusjon som handler om akademisering av det som er profesjonsutdanninger, også vil være et element som blir diskutert i forbindelse med evalueringen av Kvalitetsreformen. Det tror jeg kunne være nyttig, rett og slett fordi det kan være ting som tyder på at diskusjonen om 20 pst. førstestillingskompetanse kanskje ikke er like relevant overalt, selv om nivået må være høyt. Derfor kunne det være interessant å ta med i en slik type evaluering.
Det andre spørsmålet jeg har vært inne på, og som jeg prøvde å utfordre statsråden på i min interpellasjon, handler om situasjonen spesielt for de private høyskolene som nå har fått et kutt i budsjettet, og som har problemer med å oppfylle kvalitetskravene, rett og slett fordi det koster penger. Som statsråden sier, må de finne pengene innenfor institusjonens egne budsjetter. Når de budsjettene blir mindre, er det klart det blir vanskeligere også å oppfylle de kravene.
Det er hyggelig å registrere at statsråden fra SV nå syns det er bra at NOKUT er der, og at NOKUT fungerer, all den tid partiet som nå sitter i regjering, i utgangspunktet ikke ønsket å opprette NOKUT. Dette er altså en statsråd som motsatte seg opprettelsen av NOKUT.
Jeg håper at vi ved denne interpellasjonen har klart å sette søkelys på en problemstilling som jeg ikke tror kommer til å forsvinne i nærmeste framtid, og at et samlet storting kan klare å holde bevisstheten på hva vi kan gjøre for å sørge for at Norge har de beste sykepleierutdanningene vi kan få.
Statsråd Øystein Djupedal [14:00:28]: Det er en opposisjonspolitikers privilegium å si at en situasjon er dramatisk. Det bør ikke en statsråd si, med mindre situasjonen er dramatisk.
Jeg har i mitt svar på interpellasjonen redegjort for de tiltak som er iverksatt. Det er riktig at resultatet av evalueringen av sykepleierutdanningen er skuffende. Det betyr at vi har iverksatt tiltak, og at institusjonene nå iverksetter tiltak for å nå de mål som er satt. Vi har godt håp om at dette gjør at mange sykepleierutdanninger vil nå målene.
Så er jeg også tydelig på at vi i dag vet at ikke alle vil nå disse målene, og det vil selvfølgelig være en veldig krevende situasjon. Det vil være en situasjon som vi i så fall må komme tilbake til. Men i utgangspunktet er det, som interpellanten vet, institusjonenes ansvar å skaffe seg den nødvendige kvalitet for å få den akkrediteringen som NOKUT gir. Det betyr selvfølgelig at vi følger dette tett. Det betyr også, som interpellanten hørte, at vi har skissert sju ulike tiltak – noen på kort og noen på litt lengre sikt – som vi mener vil bidra til å heve kvaliteten.
Diskusjonen om akademisering av profesjonsutdanningene er en gammel debatt. Vi hadde den også i forbindelse med lærerutdanningen da den ble forlenget. Profesjonsutdanningene har et bein i to leire. De har et bein i den praktiske virkeligheten: på et sykehus, på et sykehjem, i en skole eller i en barnehage, og så har de et bein i det akademiske Norge, ved at det skal være en forskningsbasert undervisning som skal være bygd på det fremste vi har av kunnskap. Disse to beina er en viktig kvalitet ved vår profesjonsutdanning, nemlig at lærerne, sykepleierne, ingeniørene eller hvem det ellers måtte være vi har innenfor profesjonsutdanningene, har begge disse to tingene i seg. Det betyr at de i så måte skiller seg fra universitetsutdanningen på akkurat det at de er en del av – skal vi si – praksisretningen i dette.
Hva som vil bli en del av evalueringen av Kvalitetsreformen, er det litt for tidlig å si – den er nå under evaluering. De første rapportene har allerede kommet, de vil fortsette med å komme, og vi vil legge fram en sak for Stortinget om det. Men spørsmålet vil uansett ha relevans. Enten spørsmålet vil komme i denne meldingen eller i en annen melding, eller i en generell debatt i Stortinget, er det interessant å diskutere hva vi ønsker med høyere utdanning, og i hvilken retning profesjonsutdanninger og universitetsutdanningen skal gå.
Uten at jeg her vil gå noe inn på innholdet i dette, er det en interessant debatt også knyttet til at institusjonene nå i større grad kan definere sitt eget ståsted, definere sitt eget fagtilbud og definere sin egen framtid. Det er også en interessant debatt, som knyttes opp til det interpellanten her tok opp som en utfordring.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg synes dette er en spennende og interessant debatt, og jeg vil gi honnør til interpellanten for å ha tatt opp saken. Jeg tror det er nyttig, også for Stortinget, å forholde seg til en litt endret virkelighet, nemlig at NOKUT faktisk nå er de som akkrediterer utdanning. Dette er det første eksemplet på NOKUTs rolle innenfor høyere utdanning.
Gerd Janne Kristoffersen (A) [14:03:49]: Interpellanten tar opp et viktig utdanningspolitisk tema. Vi har stort behov for å utdanne mange innenfor de ulike helse- og omsorgsyrkene framover for at vi skal nå de målene vi har satt oss i forhold til årsverk innenfor eldreomsorg, psykiatritjeneste og annen omsorg.
Med hensyn til sykepleierutdanningen har den etter mitt syn hatt en ganske kronglete vei fram mot å skaffe seg den kompetansen som er nødvendig etter at utdanningen ble innlemmet i høgskolestrukturen. Fokuseringen har først og fremst måttet rette seg inn mot å skaffe seg mange nok lærere med hovedfags-/mastergradskompetanse, da mange av videreutdanningene innenfor sykepleie ikke har gitt noe enkelt løp mot den type kompetanse.
For å nevne et eksempel så har videreutdanning innenfor intensiv-, anestesi- og operasjonssykepleie vært definert – og er fremdeles definert – som sykehusinterne utdanninger. Det finnes mange gode grunner til det. Men høgskolene driver fortsatt disse utdanningene på oppdrag fra helseforetakene. Disse utdanningene har imidlertid ikke gitt full uttelling ved hovedfags-/masterstudier, og det har ført til at mange sykepleiere har hatt lange løp for å kunne undervise i høgskolen.
For å komme inn på de sykehusinterne utdanningene er det krav om minimum to års klinisk praksis. Videreutdanningen tar vanligvis et og et halvt år, og har en i utdanningstiden tatt imot lønn eller stipend fra arbeidsgiver, er det også tilsvarende plikttjeneste. Mange sykepleiere ønsker selvfølgelig også å praktisere som spesialsykepleiere en tid etter endt videreutdanning, og mange tar tilleggsutdanning i veiledningspedagogikk eller ledelse.
Om spesialsykepleiere etter noen år i sykehus eller kommunehelsetjenesten ønsker å gå inn i undervisningsstillinger ved høgskolen, har mange av dem nesten måttet rykke tilbake til start for å skaffe seg et hovedfag eller en mastergrad. Jeg kjenner mange sykepleiere som underviser i høgskolen i dag, som har kompetanse på hovedfagsnivå innenfor en helt annen gren enn sykepleie – det være seg innenfor pedagogikk, kroppsøving eller annet. Under slike forhold er det ikke rart at det tar lang tid å få på plass førstekompetansen. Jeg er derfor glad at statsråden i dag sier at det er mange institusjoner som er i godt gjenge med hensyn til å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse.
Jeg håper også at det blir enklere etter hvert som høgskolene kommer i gang med såkalte profesjonsmastere, der en får en mastergrad samtidig som en utdanner seg til spesialsykepleier. Det gjør veien mot doktorgraden enklere, og jeg tror også det vil føre til mer praksisrelatert forskning i tiden som kommer. Det finnes et stort behov både i spesialisthelsetjenesten og – ikke minst – i kommunene, som etter hvert tar over mer og mer av omsorgstjenestene, for forskning. Vi vet for lite om hvordan praksis er innenfor eldreomsorg og psykiatri, og vi har for lite forskning som kan vise vei for den praksisen som utøves. Det gjelder også innenfor alle andre omsorgsgrener.
Jeg har tillit til at statsråden følger opp problemstillingen i tiden som kommer, slik at vi får flere med førstekompetanse ved sykepleierutdanningene og dermed utdanninger som tilfredsstiller NOKUTs krav til institusjoner som utdanner sykepleiere på bachelor- og mastergradsnivå.
Det er også betryggende å høre at veiledning i praksis vil bli underlagt vurdering. Etter min mening er det på høy tid at det skjer innenfor en utdanning som i så stor grad er avhengig av at praksisstudiene fungerer.
Anders Anundsen (FrP) [14:08:12]: Jeg vil først berømme interpellanten for å fokusere på en veldig viktig problemstilling. Jeg må innrømme at jeg står her med en litt ambivalent følelse. På den ene side viser denne saken hvor viktig det har vært med NOKUT, og hvor viktig jobb NOKUT faktisk gjør for å avklare den faktiske kvaliteten på den høyere utdanningen i Norge. Det er på den annen side bemerkelsesverdig at vi i Norge er i en situasjon hvor bare 3 av 33 studietilbud innenfor sykepleierutdanningen tilfredsstiller kravene til ny akkreditering etter kvalitetsgjennomgangen.
Resultatene er skuffende og – må jeg innrømme for egen del – ganske overraskende. Det kan nok være at det i alle fall fra min side har vært høyere forventninger til den utdanningen vi har av sykepleiere i Norge, enn det det da tydeligvis har vært grunn til å ha.
Det er åpenbart at det først og fremst er et ansvar for den enkelte institusjon å ivareta kvaliteten på utdanningen på en tilfredsstillende måte. Men når så mange institusjoner og studietilbud ender på den gale siden av akkrediteringsstreken, ja, så kan det også være at vi står overfor en aldri så liten systemfeil. I alle fall står vi overfor en stor utfordring i forhold til å sikre at den videre utdanningen av sykepleiere ikke stopper opp, hvilket vil ha store konsekvenser.
Statsråden har selv vært inne på at Regjeringen har som målsetting å ha 10 000 nye stillinger i eldreomsorgen. Det er helt åpenbart en sammenheng mellom den utdanningen vi gir kommende sykepleiere, og hvilke muligheter vi har for å oppfylle kravene og forventningene til en bedre eldreomsorg.
I tillegg viser dette hvilken kompetansesituasjon vi er i i forhold til dem som allerede er i pleie- og omsorgssektoren. Dette kan også ha konsekvenser for denne utdanningens anseelse, ikke bare i Norge, men langt utenfor våre grenser. Ikke minst kan det ha konsekvenser for den framtidige rekrutteringen av studenter til dette studiet.
Jeg synes for så vidt debatten i dag har vist at det er stor enighet mellom Regjeringen og opposisjonen om at dette må gis økt oppmerksomhet. Jeg har tillit til at statsråden vil følge saken opp. Jeg er fornøyd med statsrådens tilnærming, ved at han her er rimelig åpen i forhold til virkemiddelbruken for å dra dette i land.
Så gjenstår det da for en gangs skyld å ønske statsråden lykke til i å oppnå den viktige målsettingen for sykepleierutdanningen i Norge.
Inge Lønning (H) [14:11:16]: Jeg synes i sin alminnelighet at det er en god skikk å ønske alle statsråder lykke til; de kan trenge det. I denne saken er det helt åpenbart at det er god grunn til å ønske lykke til. Jeg lyttet med interesse til statsrådens svar og fant mange interessante ansatser i det, når det gjelder å ta konsekvensene av den evalueringen som foreligger.
Man kan vel si om denne saken at den har to nyheter, en god og en dårlig. Den gode nyheten er at akkrediteringssystemet virker slik som Stortinget har ønsket at det skal virke, nemlig som et helt uavhengig fagorgan som etter internasjonale standarder foretar kritisk gjennomgåelse av kvaliteten i norsk høyere utdanning. Det er gledelig. Det viser etter mitt skjønn at stortingsflertallet da dette ble vedtatt i sin tid, så rett, og at den daværende minister tok feil da han argumenterte mot opprettelsen av nettopp et slikt uavhengig faglig akkrediteringsorgan.
Den dårlige nyheten er resultatet av evalueringen, som viser at det er svært lang avstand mellom de målene som ble definert den gangen da sykepleierutdanningen ble bygget inn i høyskolesystemet gjennom den store høyskolereformen, og det vi har oppnådd av resultater. Det er virkelig et problem, fordi det er gått såpass lang tid fra strukturreformen ble vedtatt og forutsetningene ble definert, til det stedet hvor vi befinner oss i dag. Da er det fare for at resultatet av en slik evaluering kan virke demoraliserende tilbake på systemet. Betingelsen for at man ikke skal få den demoraliserende effekten, er jo at resultatet av evalueringen blir tatt på alvor, og at institusjonene blir satt i stand til å gjøre de grep som er nødvendig, både på kort sikt for å sikre at man skal beholde sertifikatet som utdanningsinstitusjon, og på lengre sikt når det gjelder å vedlikeholde og høyne kompetansen.
Vi vet at dette er en av de mest vitale delene av det norske høyere utdanningssystem, fordi det nettopp i helse- og omsorgssektoren ligger formidable utfordringer og venter på oss i årene som kommer. Regjeringen har også definert et ambisjonsnivå når det gjelder opptrapping av innsats på dette området, som tilsier at utdanningsinstitusjonene nettopp på dette området blir av helt fundamental betydning for det norske samfunns evne til å løse problemer i årene som kommer.
Helse- og omsorgssektoren er av de bærende bjelkesystemene i det norske velferdssamfunnet. Derfor er det grunnleggende viktig at vi har tilstrekkelig tilgang på sykepleiere med tilstrekkelig høyt faglig nivå i årene som kommer, også fordi sykepleierne spiller en nøkkelrolle i forhold til andre profesjonsgrupper innenfor helseinstitusjonene i Norge når det gjelder å sikre kvaliteten på tilbudet til brukerne.
Jeg har fulgt utviklingen på denne sektoren over ganske mange år, og har sett en del av de gledelige endringene som har skjedd, bl.a. at det som i sin tid het Norges Sykepleierhøgskole, som var den eneste høyskole i dette land som ble drevet av en yrkesorganisasjon på egen regning og risiko, nemlig Norsk Sykepleierforbund, ble overført til Universitetet i Oslo og ble Institutt for sykepleievitenskap. Dette har etterhånden nådd en meget høy faglig standard og produserer et betydelig antall doktorgrader, noe som igjen er forutsetningen for at høyskolesystemet skal lykkes i å oppgradere sin kompetanse.
Jeg vil ønske statsråden lykke til, men vil til sist bare gjenta den lille utfordringen som jeg ikke hørte at statsråden svarte på: Hvorledes skal de ganske mange og tunge private høyskoleaktørene som på dette området bærer en mye større andel av den totale utdanningskapasiteten enn på noe annet felt i det norske høyskolesystemet, bli satt i stand til å møte denne utfordringen, når de blir utsatt for det motsatte av opptrapping, nemlig budsjettkutt?
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Rolf Reikvam (SV) [14:16:31]: Det ville være uheldig om det festet seg det inntrykk at de nyutdannede sykepleierne ikke holder faglig mål, etter denne evalueringen. Det er ikke grunn til å tvile på den kompetanse som disse nyutdannede har. Det er godt kvalifiserte studenter, og de aller fleste er også godt motivert for sine studier, så det vil som sagt være veldig uheldig om det nå blir tegnet et bilde etter denne evalueringen om at de nyutdannede som kommer ut fra disse utdanningsinstitusjonene, ikke holder faglig mål. Det føler jeg meg rimelig trygg på at de gjør.
NOKUT har gjennom de kriterier som de har vedtatt, fulgt opp det som Stortinget har sagt. Denne profesjonsutdanningen er en del av vårt høyskole- og universitetssystem og skal drive forskningsbasert undervisning. Det skal igjen føre til at de skal ha en viss minstekompetanse, en viss andel av stillingene skal være førstestillinger. Det er jo først og fremst på det området, som også statsråden understreket, at institusjonene ikke oppfyller kriteriene.
Det er grunn til å problematisere om de kriteriene bør ligge der entydig for alle institusjonene. Er det grunn til å lage et skille og si at ikke alle sykepleierutdanningene, alle høyskolene, skal ha en tung forskningskompetanse? Alle må ha forskningskompetanse. Det må det ikke være noen tvil om, for de skal drive forskningsbasert undervisning. Men er vi for rigide når vi forutsetter at alle skal ha en forholdsvis tung forskningskompetanse? Bør vi tenke i retning av at noen har et større forskningsansvar, mens vi ikke stiller nøyaktig samme kravet til andre? Hvis vi holder fast ved dette kravet, kan det bety en sentralisering; det kan bety at en del av institusjonene som ligger i utkantene, og som også er forholdsvis små, med forholdsvis få studenter, vil få problemer med å opprettholde sitt utdanningstilbud. Så det er grunn til å se på om det er riktig å stille krav til alle utdanningsinstitusjonene om å ha den forholdsvis tunge forskningskompetansen. Men det må ikke være noen tvil om at vi samlet sett i landet har behov for å satse på mer forskning og satse på å utvikle ny kunnskap innenfor dette området. Det gjelder for så vidt profesjonsfagene generelt, men spesielt profesjonsfagene innenfor helseutdanningene. Jeg tror det er fryktelig viktig at vi bruker ressurser på å skaffe til veie ny kunnskap, og det kan jo stort sett bare skje gjennom økt forskning. Min henstilling til statsråden er å vurdere om det kan være riktig å stille litt ulike krav til de ulike institusjonene.
Så en liten kommentar til noe av det som Ine Marie Eriksen antydet om å se på utdanningens lengde og vurdere om vi bør gå tilbake til en fireårig utdanning. Jeg vil ikke anbefale dette. Jeg tror vi skal holde fast på denne utdanningen slik som den nå er bygd opp – på selve strukturen med en bachelor- og en masterutdanning. Det vi bør gjøre, er å bruke mer ressurser på masterutdanningen. Det tror jeg er en viktig prioritering, og det vil også være en henstilling til de tyngste utdanningsinstitusjonene våre innenfor denne profesjonsutdanningen om at de bruker ressurser og krefter på å bygge opp masterutdanningen. Det er igjen grunnlaget for å gå videre med doktorgrader og heve den kompetansen som skal heves.
Mitt budskap er: Det inntrykket bør ikke få feste seg at disse utdanningene er i krise, og at de som nå kommer ut fra disse utdanningsinstitusjonene, ikke holder faglig mål. Det føler jeg meg som sagt rimelig trygg på at de gjør.
Ola T. Lånke (KrF) [14:21:46]: Det er grunn til å gi ros til interpellanten for at hun har tatt opp dette viktige temaet. Kvalitet og kapasitet i sykepleierutdanningen er avgjørende både for utviklingen av helsetjenestene og for innhold og kvalitet i tjenestene. Dette gjør at både kvaliteten på og rekrutteringen av sykepleiere til helsetjenesten ikke kan overlates til den enkelte høyskole alene. Helse- og utdanningsmyndighetene må ta et nasjonalt ansvar for å sikre en god utdanning og en god rekruttering til helsetjenesten.
Kvalitetsreformen innen høyere utdanning stiller større og nye krav, også til sykepleierutdanningene. Evalueringen som NOKUT har gjennomført, viser at sykepleierutdanningen i Norge er for dårlig, rett og slett. Evalueringen må føre til at ledelsen ved høyskolene retter større oppmerksomhet mot den utdanningen enn de har gjort før. Dette gjelder ikke bare ressurser, men også tilstrekkelig kompetanse i lærerstaben.
Det er ikke noen grunn til å tvile på at vi har et svært oppegående og godt korps med sykepleiere i Norge. Evalueringen har likevel vist at mangelfull forskningsmessig kompetanse hos lærerne er det kritiske punktet ved mange av skolene som utdanner dem. Det er gjennomgående i nesten alle rapportene for grunnutdanningen at lærerstaben formelt er for dårlig kvalifisert.
Slik det er påvist, vil det i tiden framover være behov for å øke antallet sykepleiere med høyere universitetsgrad og doktorgrad. Det må også opprettes forskningsstillinger for sykepleiere i større grad enn i dag. For å heve kompetansen må også høyskolene selv prioritere sykepleierutdanningen internt.
Det er viktig at departementet nå vurderer hvorvidt høyskolene har tilstrekkelige overføringer og ressurser til å oppfylle kravene Kvalitetsreformen medfører. En slik vurdering må også gjelde de private høyskolene. I Regjeringens forslag til budsjett for 2006 foreslo Regjeringen kutt i basisbevilgningen til tre av fem private sykepleierhøyskoler.
Disse var Lovisenberg diakonale høgskole, Høyskolen Diakonova og Betanien Diakonale høgskule. Kuttet var helt uforståelig sett i lys av den satsingen Regjeringen har varslet for å få flere hender i omsorgssektoren. Regjeringen gav da heller ikke selv noen god begrunnelse for hvorfor en skulle avvike fra gjeldende finansieringsmodell, med kutt i basisbevilgningen til tilfeldig valgte høyskoler.
Forslaget var urimelig, og det gir forvirrende styringssignaler til sektoren. De berørte høyskoler utdanner sykepleiere etter aktivitetskrav som Kunnskapsdepartementet selv har satt. Disse høyskolene inngår i det samlede utdanningsbehov, slik at helsetjenesten settes i stand til å møte stadig økende behov for helsetjenester. I forslaget forventet Regjeringen at kuttet ville medføre omtrent uendret aktivitetsnivå i forhold til 2005. Det er åpenbart umulig. Med nær 10 pst. kutt i relativt små basisbevilgninger vil dette klart virke inn på utdanningskapasiteten.
Ett punkt i denne sammenheng er muligheten til også å drive forskning ved de private høyskolene. Statsråden nevnte i sitt første innlegg at han ville styrke forskningen ved de offentlige utdanningsinstitusjonene, men nevnte ikke de private. Det samme må det vel også være nødvendig å gjøre ved disse skolene.
Så har Kristelig Folkeparti tatt til orde for et nytt bredt forlik og et felles løft for en verdig eldreomsorg: Eldrereform II. Forslaget har fått bred tilslutning. En ny eldrereform må først og fremst sikre at det blir flere ansatte, ikke minst sykepleiere, i eldreomsorgen, og disse må være kvalifiserte. Vi må øke rekrutteringen og styrke kompetansen for alle typer helse- og omsorgspersonell.
Gjennom NOKUT har vi nå fått en kvalitetssikring av utdanningen som vi tidligere ikke hadde. Til tross for det svake resultatet har vi en grundig gjennomgang av utdanningen ved alle institusjonene som har avdekket hvor skoen trykker. På den måten får statlige myndigheter og det enkelte universitet og den enkelte høyskole mulighet til å foreta en målrettet prioritering for å tilfredsstille kravene.
Inger S. Enger (Sp) [14:26:34]: Det er riktig å gi ros til Ine Marie Eriksen, som har tatt opp dette temaet. Jeg vil si at det er en viktig og vanskelig debatt.
NOKUTs akkreditering av ulike utdanninger og utdanningsinstitusjoner er vår garanti for at utdanningene tilfredsstiller kravene til standarder og kriterier. Det kan derfor synes dramatisk når NOKUT i september 2005 varsler at hele 30 av 33 sykepleierutdanninger i Norge ikke tilfredsstiller kravene til revidering av akkrediteringen. Jeg har ikke oversikt over og heller ikke forutsetning for å vurdere NOKUTs faktiske vurderinger. Men jeg er opptatt av at Stortinget vurderer årsakene til at NOKUT konkluderer slik når det gjelder disse studietilbudene.
Når nesten samtlige av sykepleierutdanningene blir vurdert til ikke å tilfredsstille kravene, tyder jo det på at årsakene ligger i systemet som sådant, og ikke i kvaliteten på det enkelte lærestedet. Det er derfor nødvendig å identifisere de bakenforliggende årsakene til at en sentral del av høgskoleutdanninga – som sykepleierutdanninga er – nå blir vurdert, slik NOKUT gjør i sine rapporter. Det er svært viktig at dette ikke forstås som om det er kvaliteten på uteksaminerte sykepleiere som ikke er forsvarlig. Dette er som nevnt både vanskelig og komplisert, men det er dessverre slik at ute blant folk blir det oppfatta av noen som at sykepleierutdanninga som sådan ikke er god nok.
Nå nevnte statsråden at mange av utdanningsinstitusjonene mener de er ganske nær å tilfredsstille kravet for å bli godkjent av NOKUT, og det er veldig bra. Men det oppfattes heller ikke ute. Så her er det også en jobb å gjøre i forhold til informasjon.
Slik jeg har oppfatta situasjonen, er det hovedsakelig sammensetning av fagpersonalet og manglende førstestillingskompetanse som er NOKUTs ankepunkter. Etter hva jeg erfarer, er det svært begrenset tilgang på førstekompetanse innen sykepleievitenskap. Med om lag 35 doktorgradsavhandlinger siden dette ble mulig, er det opplagt at slik kompetanse fortsatt er en knapphetsfaktor.
For høgskoler i distriktene vil det være ekstra krevende å tiltrekke seg forskerkompetanse. Men sjøl om det er krevende, er det ikke holdbart som argument for eventuelt å sentralisere utdanninga av sykepleiere. Denne yrkesgruppa trengs over hele landet.
Ved behandlinga av forskningsmeldinga i fjor påpekte Senterpartiet at institusjonene innen høgere utdanning har høyst ulike forutsetninger for å konkurrere om de samme forskningsressursene, både når det gjelder penger og kompetanse. Det er viktig at finansieringssystemet i sektoren og fordelingen av forskningsmidler ikke fører til ødeleggende konkurranse om bevilgninger og kompetanse, der ulikhetene i sektoren sementeres i høgskolenes disfavør.
Det er nå viktig å vurdere hvilke tiltak som konkret kan sette sykepleierutdanningene i stand til å oppfylle gitte kriterier. Dessuten må denne problemstillingen vurderes i gjennomgangen av finansieringssystemet.
NOKUT har gitt institusjonene to år til å tilfredsstille gitte krav. To år er kort tid. Det er nødvendig med et tett samarbeid mellom de ansvarlige. Jeg tenker her på departementet, NOKUT og de ulike utdanningsinstitusjonene. Kanskje kan disse sammen legge forpliktende planer for de ulike institusjonene som det faktisk er realistisk å gjennomføre. Det var betryggende å høre statsråden i dag, som nevnte at departementet her ville påta seg et koordinerende ansvar.
Odd Einar Dørum (V) [14:30:58]: Jeg har en fortid i denne saken, i den forstand at jeg var med på å behandle den saken som førte til at vi fikk NOKUT. Jeg synes det er bra at vi har fått dette kvalitetssikringsorganet. Jeg hører også til dem som vil gi ros både til interpellanten og til statsråden for den måten de har forholdt seg til utfordringen på.
I forbindelse med refleksjonene til representanten Reikvam har jeg lyst til å gjøre noen refleksjoner, jeg også. Det kan da ikke være så vanskelig å få forskere til små steder, når vi klarer å få jurister med topputdannelse til å ende på de mest grisgrendte steder i Norge. For det klarer vi. Vi klarte f.eks., som et lite apropos, å plassere norske jurister i et sentralisert kontor for voldsoffererstatning i Vardø. Noen av søkerne trodde til og med at arbeidsplassen lå i Bærum. Men da de oppdaget at den ikke lå der, tok de jobben med friskt mot. Så jeg ville ikke se så pessimistisk på at vi i et land hvor utdanningsnivået stiger så høyt som det gjør i Norge – hvor vi får så mange godt utdannede mennesker, mennesker med høyere utdanning – skal få til det. Jeg tror på den systematikken som jeg oppfattet lå i statsrådens svar, og har lyst til å knytte den kommentaren til det.
Jeg vil imidlertid støtte interpellanten, slik jeg oppfattet henne, i at det kunne være bra om vi fra Regjeringens side i forbindelse med stortingsmeldingen om Kvalitetsreformen fikk en gjennomgang også av det som har skjedd med profesjonsutdanningene, så langt det er mulig – vi vet at det er mulig når det gjelder sykepleierutdanningen, så får vi se hvor langt man kommer med lærerutdanningen – og at man i den sammenheng også fikk departementets prinsipielle vurderinger av denne type utdanninger, slik at Stortinget fikk en sjanse til å se på det i en naturlig sammenheng. En slik stortingsmelding ville i hvert fall gi en naturlig mulighet til å gjøre det. Det kan også tenkes at statsråden har andre muligheter som han vil benytte, og det er i så fall bra.
Jeg ønsker å knytte to bemerkninger til det man så vidt har berørt her, de såkalte private høgskolene. Jeg kan ikke slutte å undre meg over det som skjer her, for vi vet jo at dette er høgskoler som i vårt land har vært pionerer både i å bygge utdanningsområder og i å løse samfunnsoppgaver. Jeg vil nøye meg med å be statsråden neste gang han har enten mye eller lite penger til rådighet, å likebehandle de private høgskolene og de offentlige høgskolene. Det er jo det som er poenget. Begge typer høgskoler utfører et samfunnsoppdrag. De utfører et vitalt samfunnsoppdrag. Vi har også, slik interpellanten var inne på, en privat høgskole som gjorde det bra ved denne NOKUT-gjennomgangen som gjaldt sykepleierhøgskolene.
Jeg vil også ta opp et annet forhold, og det er at det ikke alltid er gitt at de private høgskolene får del i det som skjer når det gjelder stipendiater. Det knyttet noen av oss merknader til i forbindelse med budsjettet for inneværende år. Jeg vil oppfordre statsråden til å sørge for – nettopp fordi de private høgskolene er en del av det norske høgskolesystemet, de er en viktig del av det høgskolesystemet som både utdanner sykepleiere og lærere, og gjerne, for å bruke representanten Lønnings ord, lærerutdanningen og sykepleierutdanningen er to viktige pilarer i det norske samfunnet – at det her også blir en fair behandling, en likebehandling, når det gjelder muligheten til å få stipendiater som kan sørge for at man kan få bygd på den kompetansen man har. På den måten bygger vi det fellesskapet som vi er interessert i i Norge når det gjelder å få gode yrkesgrupper som har en god utdannelse som står seg faglig, som står seg forskningsmessig, og som står seg yrkesrettet.
Den utdannelsen vi har på sykepleierfeltet, har en lang og god historie i Norge i å være god. Derfor er jeg også overbevist om at det alvoret som er tegnet ved NOKUT-gjennomgangen, og som statsråden på nøktern måte kommenterer slik en statsråd etter min oppfatning bør gjøre det, og det alvoret som statsråden signaliserer ved å tilkjennegi hvordan han vil gå inn i det, blir fulgt opp. Det er veldig viktig, slik at vi kan regne med at det som kreves av disse utdanningene, kommer på plass.
Jeg tror også det er riktig, som mange har understreket, at man får et saklig og nøkternt informasjonsarbeid ut til folk om at det ikke er noe i veien med de menneskene som er utdannet der, men at vi trenger dem i Norge, og at vi stoler på at de vil gjøre en god jobb.
Gunnar Gundersen (H) [14:35:38]: Norsk sykepleierutdanning kan ha blitt malt opp i et hjørne. Noe bør gjøres for å få utdanningen ut i et mer åpent landskap. Som representant fra Hedmark er det hyggelig å konstatere at Høgskolen i Hedmark var en av de tre statlige sykepleierutdanninger som oppnådde godkjent status av NOKUTs egne bedømmelseskomiteer. Dette var en bedømming som var basert på en lang liste – etter det jeg har fått opplyst, totalt ti kvalitetskritiske faktorer.
Høgskolen i Hedmark oppnådde allikevel ikke endelig reakkreditering, fordi NOKUTs styre lot ett kvalitetskriterium overstyre alle de andre. Det var kravet om at 20 pst. av lærerne skulle ha førstekompetanse, dvs. doktorgrad eller lignende.
Dette reiser flere spørsmål. For det første er det grunn til å stille seg spørsmålet om doktorgrader er så avgjørende for denne type studier. Sykepleie er, forhåpentligvis, fortsatt et nokså praktisk rettet fag. Det er pleie av og omsorg til mennesker vi snakker om. Det er selvfølgelig uomtvistelig at man må ha noen teoretiske kunnskaper, men de praktiske sidene av faget må i stor grad også være i fokus. Det må være grunn til å spørre om doktorgrad er avgjørende for å lære bort disse ferdighetene.
Paradoksalt nok vil kravet om 20 pst. førstekompetanse kunne gi dårligere studieoppfølging, mindre tid avsatt til veiledning og dermed en dårligere utdanning, fordi fokus må rettes mot dette ene kvalitetskravet fra NOKUT.
For det andre vil det å nå et krav om 20 pst. førstekompetanse innen to år føre til at høyskolene må vie mye ressurser og fristille mye lærerkrefter til å ta etterutdanning. Det er allikevel tvilsomt om målet kan nås. Det tar mer enn to år å oppnå en doktorgrad. Sykepleie er et ungt akademisk fag. Jeg får opplyst fra Høgskolen i Hedmark at det i dagens sykepleierutdanning fremdeles arbeider mange høyskolelærere som ikke har master-/hovedfagsutdanning. Dette er faglig dyktige tilsatte som representerer verdifull praktisk erfaring. De oppnår den beste evalueringen fra studentene, men har en lang vei fram til en eventuell doktorgrad.
Det må være grunn til å stille spørsmål knyttet til dette uten at dette svekker den gode og viktige jobben som NOKUT gjør. Er det relevant for en praktisk orientert utdanning som sykepleie å stille et så høyt krav som 20 pst. førstekompetanse blant lærerne? Og avhengig av svaret på dette spørsmålet må en kunne stille spørsmålet om kravet må innfris i løpet av de neste to år.
En risikerer her å lamme en hel fagutdanning med krav som ikke mange kan oppnå. Det kan gi oss et marked for kompetanse der institusjonene tvinges inn i en uheldig konkurransesituasjon på grunn av en knapphet som ikke kan fylles på så kort tid. Det tror jeg det er grunn til å vurdere tiltak mot, og jeg tror ikke vi er tjent med å framtvinge en slik situasjon.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:39:04]: Det har vært interessant å følge denne debatten, ikke minst med bakgrunn i min tid som ansvarlig for den norske helsetjenesten.
Jeg synes debatten på mange måter er preget av at vi har løsningen, men hva er problemet? Fra NOKUTs side er løsningen åpenbart et høyere akademisk nivå, flere akademiske grader, flere doktoravhandlinger osv. Men hva er problemet? Hvis man skal få svar på det spørsmålet, bør man etter mitt syn gå ut til dem som er nærmest pasientene, til dem som har ansvaret for helsetjenesten her i landet, pleie- og omsorgstjenesten, og spørre hva det er de trenger når det gjelder sykepleierfaglig kompetanse. Da må jeg si, med min nærkontakt med den tjenesten gjennom mange år, at jeg fortsatt har til gode å høre ropet etter flere doktorgrader. Jeg har fortsatt til gode å høre en voldsom etterlysning etter kompetanse i vitenskapelig metode og statistikk. Sykepleieryrket er et rent praktisk yrke. Det betyr ikke at det ikke skal være akademisk forankret, at det ikke skal ha et teoretisk fundament. Men det betyr at det som har skjedd gjennom de senere årene, er at sykehusene i stigende grad har måttet stille krav om tilleggsutdanning, om praksis og tilpasning på arbeidsstedet til de kandidatene som kommer ut fra sykepleierskolene, fordi de rett og slett har en for teoretisk bakgrunn og ikke kan gå rett inn i tjeneste.
Jeg nøler ikke med å påstå at dette har sammenheng med en årelang profesjonskamp, som av mange grunner har vært viktig, som har hatt stor betydning for yrkets status på mange områder, men som har hatt den tvilsomme dobbelteffekt at med hevingen av yrkets akademiske status har yrket også fått en mer teoretisk utdanning. Akademiseringen av denne utdanningen er et problem for praksis, fordi man i praksis har måttet fylle på med enda mer praksis, som man ikke har fått i utdanningen.
Derfor er jeg glad for at statsråden har tatt et grep om denne saken. I respekt for NOKUT og dets uavhengige rolle, men allikevel inn mot problemet – det faktum at sykepleierutdanningen i dette landet stort sett er avskiltet, eller står i fare for å bli det, av dette akkrediteringsorganet – har han her i dag varslet en grundig vurdering av ulike former for tiltak. I tiltro til den prosessen vil jeg gjerne sende med noen gode råd på veien.
Jeg tror at en slik grundig vurdering bør inneholde en vurdering av hva som skal til for å møte tjenestens behov, ikke bare NOKUTs behov. Jeg vil tilrå at en slik gjennomgang også involverer helsetjenesten direkte. Gå ut og spør – ikke på en overfladisk måte med stikkprøver, men gå ut i en skikkelig dialog med helsetjenesten og spør: Hva trengs av framtidens sykepleiere? Hva er forventningene til utdanningen? Involver Helsetilsynet. Gå inn og se i tilsynsrapportene fra Helsetilsynet hvor sykepleiertjenesten har problemer. Det er ikke mangel på doktorgradskompetanse det strander på, men det kan være noe så fundamentalt som mangel på evne til å regne ut en medikamentliste, som veldig mange sykepleierstudenter dessverre stryker på mange ganger i utdanningen.
Jeg tror resultatet av en slik prosess må bli at praksis tillegges en helt annen tyngde i denne utdanningen, som er en forberedelse til et rent praktisk yrke. Jeg tror at på det grunnlaget kan man også fra utdanningsinstitusjonenes side stille helt andre krav til helsetjenesten selv, som definitivt må være med på å løfte praksisfeltet gjennom å tilby gode praksisplasser og god faglig veiledning og oppfølging på praksisplassene. Jeg tror dette er nødvendig om ikke NOKUT bare skal bli keiserens nye klær.
Ine Marie Eriksen (H) [14:44:26]: Jeg skal være kort og først få takke for en interessant debatt, som har belyst noen av problemstillingene vi ønsket å få belyst ved den interpellasjonen vi reiste.
I tillegg tror jeg det er viktig at jeg benytter anledningen til å gjenta det ønsket jeg kom med innledningsvis, og som også representanten Dørum fulgte opp, nemlig at det kan være riktig å ta en diskusjon om bl.a. 20 pst.-kravet i forbindelse med evalueringen av kvalitetsreformen, om så bare for å slå fast at det er et riktig og berettiget krav. På den måten kan man få større ro rundt de evalueringene NOKUT gjør – det er veldig viktig for legitimiteten til NOKUT – og man kan få ro rundt sykepleierutdanningene, nettopp fordi denne diskusjonen antageligvis kommer til å bli reist mer enn én gang, når man skal akkreditere og reakkreditere sykepleierutdanninger igjen. Så det hadde vært greit å få slått det fast. For NOKUT har ikke gjort annet enn å akkreditere og reakkreditere og å evaluere i tråd med Stortingets forutsetninger. NOKUT har altså bare gjort det de har fått beskjed om å gjøre.
Jeg vil også helt til slutt få gjenta det som flere av representantene har vært inne på i denne debatten, som vi har til gode å høre et svar på, konkret hvordan de private sykepleierutdanningene, som har opplevd kutt gjennom statsbudsjettet høsten 2005, skal kunne klare å opprettholde kvaliteten, og ikke minst imøtekomme de kravene NOKUT stiller for at de skal bli reakkreditert.
Statsråd Øystein Djupedal [14:46:20]: I likhet med flere av dem som har tatt ordet i denne debatten, synes jeg dette har vært en god og opplysende debatt, om en type tematikk som vi i stortingssalen egentlig ikke har diskutert på denne måten, knyttet til NOKUT, det nye organet som har en uavhengig stilling i forhold til oss, og som har laget kriterier for hvordan man skal akkreditere utdanning, hvor vi har stått overfor en situasjon der sykepleierutdanningen har fått en akkreditering som avstedkom denne debatten. Vi vet at i neste runde vil det være allmennlærerutdanningen som skal akkrediteres. Det er vel all mulig grunn til å tro at det også der vil avstedkomme om ikke en debatt i stortingssalen, så i hvert fall en offentlig debatt. Det ser vi av midtveisevalueringen som nå er foretatt. Dette er det nye systemet som er innført, det betyr at det er et system vi skal forholde oss til.
Flere har tatt til orde for at vi bør se på dette kravet om 20 pst. på førstestillingskompetanse. Det er en forskrift som NOKUT selv har bestemt. Departementet er som sådant ikke engang høringsinstans til dette. Dette er en del av NOKUTs uavhengige stilling i forhold til departementet og de kvalitetskrav som NOKUT mener er berettiget i disse utdanningene.
Jeg mener, uten at jeg skal forskuttere noe, at det er klokt at hele det systemet vi har bygd opp, til enhver tid må evalueres og vurderes for å se om man oppnår det vi som samfunn er best tjent med. For det er klart at vi har et nasjonalt ansvar i denne salen, og ikke minst i Regjeringen, for at vi har en høyere utdanning som har en kvalitet, en dimensjonering og ikke minst en utbredelse som gjør at vi oppnår det vi ønsker. Det er en viktig bit av dette, det er et nasjonalt ansvar vi som utdanningsmyndighet har. Kvalitetsreformen skal evalueres, den skal tilbake til Stortinget. Det betyr at vi vil komme tilbake til disse spørsmålene i ulike sammenhenger.
Jeg er glad for at flere er tilfreds med at vi nå har tatt grep. De sju punktene som jeg nevnte i mitt innlegg, følger vi nå tett opp. Jeg er glad for de lykkeønskninger som representantene sender til departementet og til statsråden. Jeg skal sammen med mitt embetsverk gjøre det jeg kan for å følge dette tett opp mot institusjonene. Vi skal ha en høy kvalitet på vår sykepleierutdanning, og vi har kort tid på oss for at disse institusjonene skal møte de kvalitetskrav som NOKUT har stilt.
Så har flere kommet inn på de private høyskoler. Til det er det ikke annet å si enn at private høyskoler er en viktig del av vår høyere utdanning, de utdanner mange kandidater som vi som samfunn har bruk for. Så vil det være slik at de private høyskolene, sammen med øvrige statlige høyskoler og andre, til enhver tid vil være gjenstand for den vurdering regjering og storting gjør knyttet til økonomi. Noe annet er det ikke å si om det annet enn at det er slik det har vært til enhver tid i denne salen. Storting og regjering vurderer hvor man øker og hvor man reduserer, ut fra de pengene man har til rådighet.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 4 er slutt.
For at vi ikkje skal få debatten i neste sak stykkevis og delt, foreslår presidenten at vi no avbryt formiddagsmøtet, og at nytt møte blir sett kl. 18 for å behandle dei attverande sakene på dagsordenen. – Det vert sett på som vedteke.