Finn Martin Vallersnes (H) [11:15:03]: Kina – noe fremmedartet som stadig kommer nærmere – er vel kanskje en overskrift. Da jeg satte meg ned for å forberede dette innlegget, slo det meg hvordan min egen oppfattelse av Kina har utviklet seg gjennom livet, fra da jeg var ganske liten og så på Kina som noe stort – det var dynastier og det var Marco Polo og noe fremmedartet keramikk med dragemotiver og hjemme i sjøfartsbyen Haugesund også noen kamfertrekister. I sum: Kina var spennende, langt borte og berørte oss bare i fantasien. Senere opplevde jeg Kina som ung og som student, og fremdeles var det noe stort – da var det kulturrevolusjonen, og det var Mao, i sum spennende, men ikke fullt så fjernt som før, og noe som berørte oss i den politiske debatten – ikke minst for en som meg, som startet med studentpolitikk. I dag er stikkordene fremdeles at det er stort, både hjemme og globalt. Økonomisk langvarig vekst med økende innflytelse i verdenshandelen og verdensøkonomien er absolutt en overskrift.
Næring og handel er ikke tema for min interpellasjon. Høyre har sendt en egen interpellasjon om næringspolitikk i lys av Kinas fremgang til næringsministeren. Den kommer opp til behandling på et senere tidspunkt.
I kraft av sin voksende økonomiske tyngde og sin størrelse har Kina selvsagt også en økende politisk innflytelse regionalt og globalt. Det gjør landet til en stormakt. Kina bidrar derfor stadig mer til å sette den internasjonale dagsordenen, og påvirker derved også premisser og kjøreregler for hvordan det internasjonale samfunnet skal fungere. I tillegg til FNs menneskerettighetscharter har vi en rekke internasjonale avtaler som regulerer ulike forhold. Ikke minst for små land er slike kjøreregler en viktig forsikring mot overtramp fra større land. Likevel er det avgjørende hvordan stormaktene velger å oppføre seg på den globale arenaen. Det vil være normgivende, og det kan skape ringvirkninger.
Jeg vil se noe nærmere på Kinas internasjonale aktiviteter. På eget kontinent er selvsagt det regionale ASEAN-samarbeidet viktig for Kina. I tillegg kjenner vi til den såkalte Shanghai-organisasjonen, som bare er få år gammel. Der har Kina også invitert med land som Myanmar og Iran, land som er mer kjent for sine naturressurser enn for demokrati, good governance og praktisering av menneskerettigheter. Ikke minst i Afrika ser det ut til at Kinas utenrikspolitikk følger den kinesiske handlelisten over afrikanske råvarer for kinesisk industri. Noen eksempler: Sudan og Zimbabwe er underlagt internasjonale sanksjoner på grunn av henholdsvis massakrene i Darfur og Mugabes diktatur. Samtidig har Sudan olje og gull, mens Zimbabwe har platina, kull og tobakk som Kina behøver. Kina støtter landene økonomisk, investerer i infrastruktur, gir gratis utstyr, forsyner dem med våpen og svekker dermed internasjonale forsøk på å presse regimene til ansvar. Det er intet under at Mugabe på landets uavhengighetsdag i fjor sa:
«We look again to the east, where the sun rises, and no longer to the west, where it sets.»
Og vi har eksemplene Kongo-Brazzaville, som er storeksportør av tropisk tømmer til Kina på tvers av internasjonale bestrebelser på å verne regnskogen, og Angola, der mange oljeselskaper er engasjert for å utvikle petroleumsressursene i landet. Eksperter mener imidlertid at selskapene må bidra til å bekjempe korrupsjonen i landet. Ingen er imidlertid mer til stede enn Kina, som betaler for jernbane, flyplass og andre infrastrukturprosjekter i landet uten forventninger om noe annet enn oljekonsesjoner på sokkelen.
Henning Kristoffersen, sosialantropolog og studiesjef for Handelshøyskolen BIs programmer i Kina, skriver om Kinas vekst og demokrati i Dagens Næringsliv 20. mars nå i år:
«Ved utgangen av år 2005 utstedte Kinas kommunistiske parti sitt første dekret noensinne om demokratiutviklingen i Kina. Rapporten med tittelen «Bygging av politisk demokrati i Kina» konkluderer med at kommunistpartiets fortsatte styre er den beste garanti for utviklingen av demokrati i Kina. Lederen for kommunistpartiet tilskriver partiets politiske linje den største delen av æren for den økonomiske veksten Kina nå opplever. Det konkluderes med at det er dagens politiske system som har gjort at det kinesiske folk allerede nyter godt av et sett av demokratiske rettigheter.»
Dette minner om tidligere partiformann Deng Xiaopings uttalelse om at folkets demokrati må bygges på et system der de individuelle interesser underordnes de kollektive. Og for å sitere Henning Kristoffersen igjen:
«Forenklet kan vi si at mens demokrati i vesten sikter til politisk styresett, begrenser betydningen av «demokrati» for Kinas ledelse seg til at stadig flere mennesker får et større handlingsrom.»
Menneskerettighetenes stilling både i kinesisk innenrikspolitikk og utenrikspolitikk er problematisk. Hva angår innenrikspolitikken, har Utenriksdepartementet gode verktøy for å belyse og søke å påvirke denne. MR-dialogen mellom Norge og Kina er på mange måter unik og tillater diskusjon om sensitive temaer for kineserne. Konteksten er som kjent økte spenninger internt i Kina som følge av landets hurtige og imponerende vekst, økte kontraster mellom by og land, miljøtrusler, uklare eiendomsforhold og korrupsjon med påfølgende demonstrasjoner. Det er all grunn til å si seg godt fornøyd med MR-dialogen i Beijing gjennom flere år, selv om det fortsatt er mye som må endres. MR-dialogen treffer skjæringspunktet mellom juss, politikk og økonomi og gir Norge muligheter for konstruktiv påvirkning.
Nå er det imidlertid ikke den innenrikspolitiske situasjonen som er mitt anliggende i denne interpellasjonen. I dag etterlyser jeg konstruktiv påvirkning også hva angår kinesisk utenrikspolitikk og spesielt i Afrika. Helge Rønning, professor ved Institutt for media og kommunikasjon, hadde en artikkel i Aftenposten i oktober i fjor under overskriften «Imperialisten Kina i Afrika». Fra hans konklusjon siterer jeg følgende:
«Det viktigste prinsippet i den kinesiske politikken er å ikke blande seg inn i indre politiske forhold. Dette er dårlige nyheter for den som ønsker å fremme demokrati og menneskerettigheter. Som den kinesiske støtten til Zimbabwe har vist, er slike prinsipper ikke noe som Beijing prioriterer. Kina har ingen problemer med å støtte diktatoriske og korrupte regimer for å fremme egne interesser. Økt kinesisk innflytelse i Afrika representerer derfor utilslørte egeninteresser, og er et klart tilbakeslag for arbeidet for menneskerettigheter, åpenhet og demokrati. Spørsmålet er hvordan de som står for disse verdiene, svarer på dette. Å unnlate å ta opp problemet, under henvisning til at det dreier seg om økonomi og handel, er ingen løsning.»
For Høyre er dette en viktig sak. Jeg imøteser utenriksministerens synspunkter på hvordan Norge skal møte disse utfordringene, og håper han har forslag til hvilke saker Regjeringen i så måte vil prioritere.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:22:56]: Representanten Vallersnes har reist et aktuelt og viktig tema. Stormakten Kinas integrasjon i internasjonal økonomi, politikk og kulturliv er kanskje det sterkeste uttrykk for dagens globaliserte verden. Hvordan Kina vil styre sin utvikling, er et spørsmål av stor betydning, med konsekvenser for alle. Det samme gjelder spørsmålet om hvordan Kina gjør sin internasjonale innflytelse gjeldende.
La meg innledningsvis nevne at vi i Utenriksdepartementet nå legger særlig vekt på å forsterke kompetansen på Kina og kinesiske forhold, i lys av Kinas betydning og de raskt voksende norsk-kinesiske forbindelser. Og la meg legge til at menneskerettigheter også er et utvalgt satsingsområde for Regjeringens utenrikspolitikk. Disse to områdene faller dermed godt sammen.
Kinas utvikling vil først og fremst bero på de veivalg Kina selv tar. Kina ekspanderer, og landets innflytelse internasjonalt – økonomisk og politisk – er raskt økende. I den sammenheng er det viktig at landets myndigheter gjennom lovgivning og på andre måter legger til rette for en bærekraftig og rettferdig økonomisk og sosial utvikling, en utvikling som utvider demokratiet, som garanterer befolkningen grunnleggende menneskerettigheter, og som ivaretar menneskeverdet.
Fra norsk side kan vi tilby råd, informasjon og erfaringsutveksling på flere områder. Menneskerettighetsdialogen – som skal være konstruktiv, kritisk og ta opp problematiske saker der det trengs – er ett viktig verktøy i dette arbeidet.
Men merk at dialog i et samarbeidsforhold alltid er toveis. I vårt forhold til Kina – et av vår sivilisasjons arnesteder, verdens mest folkerike land – lærer vi også mye, vi får informasjon og nettverk, innenfor økonomi, energi, kultur, forskning og en rekke andre områder.
Hovedformålet for vår menneskerettighetsdialog med Kina er å kunne bidra til å bedre menneskerettighetssituasjonen i landet og drøfte saker av større internasjonal betydning. Ved å eksponere for kinesiske beslutningstakere synspunkter fra norske miljøer har vi samtidig mulighet til å øve innflytelse på hvordan Kina opptrer internasjonalt og overfor tredjeland. Vi skal ikke ha overdrevne forventninger til hvor langt en slik innflytelse kan strekke, men at den kan bidra positivt, er det liten tvil om. Det er en god tilleggseffekt av dialogen, som vi mer og mer ser verdien av.
En annen effekt er at vi får inntak også i andre politikkområder, norsk-kinesiske, overfor tredjeland og internasjonale.
Samtidig vil en dialog aldri frata oss retten til og ansvaret for å ta opp og påtale klare brudd på menneskerettighetene – og det gjør vi. Det skjer store framskritt i Kina, også politiske. Men fortsatt er det mye uløst innen demokrati, menneskerettigheter og utvikling av rettsstaten. Ta faglige rettigheter som ett eksempel. Ta bruk av dødsstraff som et annet.
Det er kun to land som har menneskerettighetsdialog med Kina på politisk nivå. Ett av dem er Norge. Dette gir vår kontakt med Kina en særlig dimensjon. Under det siste arbeidsmøtet som fant sted i Oslo i januar, deltok over 30 norske og kinesiske institusjoner og organisasjoner, og det var det mest omfattende møtet i dialogen til nå. På dagsordenen stod arbeidstakeres rettigheter, fangers rettigheter og anholdtes rettigheter.
La meg utdype dette førstnevnte tema, som eksempel: I menneskerettighetsdialogen har vi gjort næringslivets samfunnsansvar og arbeidstakeres rettigheter til et sentralt tema. Fra norsk side er mange aktører involvert: Arbeids- og inkluderingsdepartementet, LO, NHO, Fafo og Senter for menneskerettigheter. Formålet er å skape kontaktflater mellom kinesiske og norske fagmiljøer – kontaktflater som gir grobunn for tillit og for konkrete samarbeidsprosjekter – og grunnlag for kritisk dialog hvor problemene kan tas opp.
At kinesisk og utenlandsk næringsliv viser samfunnsansvar, er en viktig faktor for utviklingen i Kina, som i Norge og i andre land. Det samme gjelder særlig for kinesiske selskapers ekspansive og innflytelsesrike opptreden i tredjeland. Mange er kritiske til kinesisk næringsliv på grunn av dets manglende respekt for faglige rettigheter og en ikke tilstrekkelig bærekraftig – ja ikke fornuftig – forvaltning av ressursene.
NHO og LO har i en årrekke hatt et omfattende samarbeid med sine søsterorganisasjoner i Kina om næringslivets samfunnsansvar, og det har båret frukter. Norsk næringsliv holder nå kurs for kinesiske kolleger som skal investere ute, om hvordan de kan overholde disse kravene. Kinesiske myndigheter innførte i fjor krav til samfunnsansvar som betingelse for tildeling av eksportkvoter for et utvalg sektorer. Kinesiske selskaper som skal samarbeide med vestlige selskaper, som Statoil og Kværner, vet at det settes tydelige krav til deres forretningspraksis. Det er positivt.
Kina legger i økende grad viktige premisser for hvilken retning globaliseringen tar. Hvilke veivalg landet foretar, får avgjørende innvirkning på jordas miljø og klima – og på den globale utviklingen – politisk og økonomisk. Kina er verdens største mottaker av utenlandske direkte investeringer, verdens viktigste fabrikk for arbeidsintensiv industri og en av verdens største eksportører. Samtidig investerer kinesisk næringsliv stort i utlandet, og ikke minst i Afrika, som representanten nevner.
Hvilke arbeidsstandarder som praktiseres i Kina, vil dermed ha innflytelse på arbeidsstandarder og arbeidsdeling globalt. At kinesisk næringsliv hjemme og ute tar samfunnsansvar, vil være bestemmende for om man skal lykkes i å utvikle et rettferdig, humant og bærekraftig arbeids- og næringsliv i andre deler av verden. I kontakter og samarbeid med Kina vil derfor området arbeidstakeres rettigheter og bedrifters samfunnsansvar bli tillagt økende vekt.
Økt regionalt samarbeid om menneskerettigheter er også viktig. Kina har stor innflytelse i Asia, og vi bringer derfor landets rolle i hele regionen inn i vår dialog med kineserne. Dette gjelder bl.a. Kinas rolle i arbeidet med å få til en mer positiv utvikling i land som Burma og Nord- Korea. Norge arrangerer sammen med Canada og Kina et årlig menneskerettighetssymposium for asiatiske land.
I norsk utenrikspolitikk vil vi være pådrivere for at Kina skal bidra aktivt til et verdenssamfunn forankret i FN, basert på respekt for menneskerettigheter, solidaritet, fellesskap og rettferdig fordeling.
Disse emnene stod sentralt under den kinesiske utenriksministers besøk til Norge i februar i år. I møtet med min kollega dominerte forhold i og til tredjeland: Iran, ikke-spredning, FN-reform og fredsprosesser i ulike deler av verden, bl.a. Sudan.
Kinas engasjement på det afrikanske kontinentet må særlig ses på bakgrunn av deres store behov for stabil tilførsel av energi. Økende kinesisk engasjement i Afrika de siste årene er en av de mest markante endringene i tredjelands engasjement på dette kontinentet. Det er ingen tvil om at egeninteresser ligger til grunn for Kinas engasjement, noe kineserne heller ikke legger skjul på. Eksempelvis eksporteres ca. halvparten av Sudans olje til Kina. Det er dermed i Kinas egen interesse å bidra til fred og stabilitet i regionen.
Vårt budskap er at godt styresett, korrupsjonsbekjempelse, menneskerettigheter og demokrati er viktige elementer for å sikre slik stabilitet. Selv om vi ikke alltid vil være enige med kineserne om hva som skaper fred og stabilitet, f.eks. i Sudan, ser vi positivt på at Kina spiller en mer aktiv rolle også på dette området. Og vi ønsker et nærmere samarbeid.
Jeg registrerer debatten i norske medier om Kinas rolle på det afrikanske kontinent. Noen vurderer det økende engasjementet som en trussel, mens andre mener det stimulerer til økt økonomisk vekst for Afrika.
Det er verdt å merke seg at Kina nå har lagt fram en egen Afrika-strategi. Den beskriver Kinas prinsipielle holdning om at statssuverenitetsprinsippet setter strenge grenser for å påvirke forhold i andre land med hensyn til demokrati, menneskerettigheter og godt styresett. Kina – i lys av landets egne erfaringer – står for en politikk hvor handel og næringslivssamarbeid er den mest effektive måten å løfte Afrika ut av fattigdom på. Men det betyr også at Kina har færre sperrer mot tett samarbeid med politiske regimer vi normalt holder større avstand til.
Kina har ulike motiver for sitt engasjement. I ulike vurderinger har analytikere framhevet tre målsettinger for Kinas ekspansjon: økt adgang til naturressurser, nye markeder for kinesiske varer og tjenester og langsiktig politisk og økonomisk innflytelse.
Vi har over tid sett at Kinas raske og store økonomiske vekst har ført til mangel på energi og råvarer, og at det er noe av bakgrunnen for den kinesiske interessen for Afrika. Kinas handel med afrikanske land er tredoblet bare på de siste fem år. Også afrikanske arbeidsplasser går tapt på grunn av den økte importen fra Kina, bl.a. i tekstilindustrien. Fra 2003 til 2004 økte eksporten fra Kina til Sør- Afrika med 88 pst. innen denne sektoren, for å ta ett tall.
Dette stod også på dagsordenen da den kinesiske utenriksministeren var i Oslo. Vi er enige om å ha nærmere kontakt mellom Norge og Kina knyttet til utviklingen i Afrika, noe ambassaden allerede følger opp.
Fra norsk side mener vi at slike forhold som er viktige for norsk bistand, godt styresett, menneskerettigheter og demokrati, er forutsetninger for økonomisk og sosial utvikling. Kina deler ikke utelukkende dette syn. Jeg tror likevel at vi skal kunne finne en plattform for økt norsk-kinesisk samarbeid om disse spørsmålene. Det gir oss også rom for å ta opp spørsmål, utfordre analyser og gi alternative vurderinger.
Kinas økonomiske vekst og økende betydning globalt krever et annet og mye tydeligere og sterkere søkelys på dette store landet enn hva som har vært vanlig i norsk utenrikspolitikk og utenrikstjeneste. Kinas rolle slår inn med full tyngde på nær sagt alle utenrikspolitiske områder. Dette illustrerer også behovet for å se ulike politikkområder i sammenheng.
I sammenheng med den modernisering og omorganisering av Utenriksdepartementet som vi nå gjennomfører, er bl.a. fornyet fokus på Kina, Afrika og menneskerettigheter sentralt. Et hovedmål er å jobbe mer i prosjekter på tvers av politikkområdene. Eksempler her er arbeidsgruppene jeg har etablert for å vurdere hvordan vi bedre kan møte utfordringene som globaliseringen skaper, og utvikle en helhetlig Afrika-strategi for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Kinas betydning vil ha en viktig plass i disse gruppenes arbeid. Det skal også utvikles en ny Kina-strategi.
Det kan bli aktuelt å samarbeide tettere med Kina i løsningen av ulike konflikter og i fredsprosesser, hvor vi begge søker å bidra til stabilitet, sikkerhet og utvikling.
Dialogen og samarbeidet om disse og andre spørsmål vil bli fulgt opp videre. Det gjelder bl.a. gjennom mitt eget og utviklingsministerens planlagte besøk til Kina nå i år og under den norsk-kinesiske rundebordskonferanse om menneskerettigheter i Beijing i juni.
Jeg ser fram til en informasjons- og meningsutveksling om disse spørsmålene her i denne sal, og jeg vil derfor igjen takke representanten Vallersnes for å ha tatt opp et så aktuelt og prinsipielt viktig utenrikspolitisk tema.
Finn Martin Vallersnes (H) [11:33:25]: Jeg takker utenriksministeren for innledningen, og merker meg at Kina er et satsingsområde i UD. Det har jeg full forståelse for. Jeg er også glad for understrekingen av at dialog er toveiskommunikasjon. Det stemmer veldig godt overens med min oppfatning om at selv om man har svært ulike synspunkter og står steilt mot hverandre på en del ting, er det alltid mye å lære – gjensidig – og det har vi helt sikkert også.
Utenriksministeren har tidligere i denne sal hevdet at Norge ikke er et lite land. Han argumenterte da med at Norge har langt større utenrikspolitisk og økonomisk innflytelse enn hva folketallet skulle tilsi. Jeg håper han har rett, siden dagens utfordringer vil kreve all den innflytelse som utenriksministeren kan mobilisere. Det handler om å kombinere verdens folkerikeste land, Kina, og verdens neststørste kontinent, Afrika, med noe av det viktigste vi har i vår utenrikspolitikk, nemlig menneskerettigheter, demokrati, godt styresett og konfliktløsning. Afrikas vei til utvikling kan bare gå gjennom styrket demokrati, bedre styresett, mindre korrupsjon, færre kriger og konflikter og likeverdig deltagelse i global handel. Alt dette er viktige mål for norsk politikk overfor Afrika, og en slik politikk er blitt ført av en rekke regjeringer med støtte i Stortinget.
Samtidig skal vi være bevisst på forhistorien. Afrikas enorme naturressurser og andre lands appetitt på disse har voldt kontinentet mye lidelse i århundrer. Ressursene er der stadig, appetitten er kraftig økende over hele verden. Faren for kollisjon mellom økonomi og menneskerettigheter, for å si det noe forenklet, er der hver eneste dag. Kontroll over og inntekt fra egne naturressurser vil være en vesentlig forutsetning for en videre god utvikling i Afrika. Om ti år vil Afrika kunne være like viktig i det globale oljemarkedet som Midtøsten. Dette angår Norge som energinasjon med interesser overfor afrikanske oljeproduserende land, men også som betydelig giver av bistand, lån og gjeldslette til fattige afrikanske land.
Bondevik II-regjeringen økte bistanden spesielt til fattige land i Afrika, samtidig som det settes klare krav til mottakerlandenes styresett og transparency, liksom til bedret oppfølging og evaluering av måloppnåelse. Dersom de samme landene fyller våre forutsetninger i kontakt med oss, men helt andre forutsetninger når de er i kontakt med andre samarbeidsland, er situasjonen ganske uholdbar. Det bringer opp spørsmålet om hvilke multilaterale fora eller arenaer vi har for å komme i inngrep med Kina om praktisering av menneskerettigheter og godt styresett i forhold til tredjeland. Jeg håper utenriksministeren kan konkretisere dette nærmere. Spesielt er det interessant å høre hvilke muligheter utenriksministeren og Regjeringen ser for FNs nye menneskerettighetsråd. Hva mener utenriksministeren det kan brukes til?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:36:22]: Jeg har ganske riktig gitt uttrykk for at det ikke er riktig å kalle Norge et lite land. Hvorvidt vi skal måle oss med Kina i alle sammenhenger, skal jeg være litt tilbakeholden med. Men vi skal i hvert fall ikke vike tilbake for å ha prinsipielle synspunkter og bruke de kanalene vi har. Jeg mener at Vallersnes’ innlegg nå var en god presisering av de utfordringene vi står overfor. Det er deler av den begrunnelsen som har ført til at jeg nå har ønsket å sette fokus på norsk utenrikspolitikk i Afrika, fordi jeg tror at det mer ensidige bistandsfokus vi har hatt på Afrika, som fortsatt skal bestå som en viktig faglig innfallsvinkel, kanskje fører til at vi har mindre perspektiv rundt disse spørsmålene som representanten Vallersnes tar opp.
Norges ambassadør i Mosambik nevnte for meg hvordan utviklingen av kinesiske interesser i dette landet nå påvirker hvordan landet utvikler seg på en annen måte enn hva vi normalt har hatt på vår radar i Utenriksdepartementet, og da trenger vi et rammeverk for å forstå det. Stormaktskonfrontasjonen i Afrika, som også handlet om ressurser, er nå blitt avløst av en ny jakt på ressurser i Afrika. Vallersnes har gitt en god del eksempler. Kronikken til Helge Rønning, som jeg også leste i sin tid, har vist og eksemplifisert det på andre måter. Det er riktig at det kan komme til en type konfrontasjon mellom ulike perspektiver når det gjelder syn på samfunnsutvikling, menneskerettigheter, godt styresett, som noen land legger vekt på, mens andre land som kommer til afrikanske land, ikke legger vekt på det og dermed fritar en del styresett fra det presset de burde være under for å følge internasjonale, globalt anerkjente standarder.
Norge har tre hovedspor her, mener jeg. Det ene er vårt bilaterale forhold, som bør profesjonaliseres i en utenrikspolitisk retning til også å kunne være vãr for disse dimensjonene, både i vår analyse og i måten vi har dialog med myndighetene i Afrika, hvor vi har stor representasjon. Det andre er den støtten vi gir til afrikanske egne organer som ønsker å bidra til en multilateral utvikling og universelle prinsipper knyttet til menneskerettigheter, FNs konvensjoner om politiske og sosiale rettigheter. Jeg tenker da i første rekke på den rollen AU, Den afrikanske union, kan ha, og de bestrebelsene Afrika har for å få til et samarbeid innenfor økonomi, innen det såkalte NEPAD-initiativet. Norge må posisjonere seg slik at vi er tungt til stede i de landene som er toneangivende i den sammenheng. Så er det, som representanten sier, FN-sporet. Det gjelder jo å styrke de universelle standardene som gjør at de står sterkt i møtet med det trykk ressurssugne land fra utsiden kan ha når de gjør sin innflytelse gjeldende. Det handler om FN, Verdensbanken, og jeg har også stor tro på at det FN-organet for menneskerettigheter som nå er opprettet – dog ikke perfekt, men allikevel et veldig viktig skritt på veien – kan være en viktig institusjon, slik at en også har tillit og legitimitet, både i Afrika og hos et land som Kina, slik at ens arbeid blir godt respektert.
Anette Trettebergstuen (A) [11:39:44]: Den utviklingen og den økonomiske veksten som Kina nå opplever, mangler definitivt historisk sidestykke. Denne veksten er ujevnt fordelt både mellom folk og mellom geografiske områder, og det igjen fører til sosiale spenninger mellom by og land. Det var ikke uten grunn at den siste folkekongressen etter press nettopp la vekt på viktigheten av å utjevne forskjeller mellom by og bygd i tiden framover, for det er på høy tid at hele det kinesiske samfunnet får ta del i denne veksten Kina opplever.
Midt oppi den enorme framgangen skjer det grove brudd på menneskerettighetene. Religiøse og etniske minoriteter og politisk opposisjonelle har alle en vanskelig og ofte farlig tilværelse i Kina. Homofili, alkohol, sex og humor er noe av det som anses for å være farlige ideologier, og som dessverre etter pålegg fra myndighetene sensureres av Google og Microsoft i Kina. I fjor ble det sendt 300 milliarder SMS-meldinger i Kina, og myndighetene ønsker nå å innføre sensur av SMS akkurat på den måten de har gjort på nettsider og søkemotorer.
Ytrings- og informasjonsfriheten knebles. Et annet eksempel på det er en redaktør som ble degradert etter å ha påpekt en oversettelsesfeil på nettsiden til det kinesiske kommunistpartiet. Han og journalisten som ble oppsagt etter å ha levert en artikkel om at 30 familier må bo i skogen fordi de ikke har fått lønn siden 2002, er eksempler som føyer seg inn i rekken av overgrep.
28. februar ransakte politiet hoteller i Beijing og omringet 400 personer som var i byen for å demonstrere mot kongressen. Lokale aktivister har spilt en veldig viktig rolle for å belyse problemene på landsbygda i forhold til i byene, men de står hele tiden i fare for å bli utsatt for overgrep som fengsling, tortur og mishandling.
Norge må, som vi også er i forhold til andre land, være knallharde i sine krav om at kinesiske myndigheter må opprettholde retten til ytringsfrihet, en rettighet som er nedfelt i folkeretten. I tillegg må vi kreve at aktivister fritt får utøve lovlige aktiviteter uten frykt for overgrep.
Det sies at den såkalte tredje verden tjener på globaliseringen. Argumentet bygger nettopp på den globale økonomiske veksten der Kina og bl.a. India er helt sentrale. Men vanligvis nevnes det bare i en parentes at en stadig større del av den såkalte tredje verden holder på å bli den fjerde verden, og at spesielt Afrika sør for Sahara stadig blir mer marginalisert. Kina og India er i ferd med å skape et nytt økonomisk senter i øst. Men det betyr langt ifra at den såkalte fattige tredje verden automatisk tjener på det. Noen land kommer ofte i en skvis. For de titusener av arbeidsplasser som er truet i tekstilindustrien på Mauritius og i Zimbabwe, og for de arbeidsplassene som er lagt ned i Lesotho og i Tanzania, er den skvisen knyttet til USAs subsidier og Kinas tekstilindustri.
Vi ser nå at kineserne i sin ekspansjon i Afrika er konsentrert om tre ting: adgang til naturressurser, å skape et marked for varer og tjenester og på lang sikt å skaffe seg politisk innflytelse og økonomisk kontroll.
Det som paradoksalt nok kanskje er Kinas fremste fortrinn i Afrika, er at den økte innflytelsen ikke fører med seg et press på de afrikanske statslederne om å følge menneskerettighetene, bygge demokrati og kjempe mot korrupsjon.
Jeg er enig med representanten Vallersnes i at dette er dårlig nytt for alle dem som ønsker å fremme demokrati og menneskerettigheter i Afrika, og at hvordan vi som kjemper for disse verdiene, svarer på dette, er avgjørende. Resten av verden kan som sagt ikke unnlate å ta opp problemet under henvisning til at det dreier seg om økonomi og handel.
Utenriksministeren sa at en dialog aldri skal frata oss retten til og ansvaret for å ta opp og påtale brudd på menneskerettighetene. Det vil jeg slutte meg til, og jeg vil for det videre arbeidet ønske meg fortsatt politisk tydelighet fra norsk side i forhold til Kinas innenriks- og utenrikspolitiske atferd, selv om også norske økonomiske interesser er sterkt berørt av Kinas vekst.
Øyvind Vaksdal (FrP) [11:44:22]: Jeg vil først av alt gi honnør til representanten Vallersnes, som i dag har fokusert på en viktig problemstilling, en problemstilling som sannsynligvis blir enda viktigere i årene som kommer.
Jeg tror at Kinas manglende fokusering på godt styresett, menneskerettigheter og demokrati i tredjeland i stor grad avspeiler landets innenrikspolitiske prioriteringer, eller mangel på sådanne. Den formidable økonomiske veksten vi har sett i landet, har så langt ikke ført til noen demokratiseringsprosess av betydning. I den umiddelbare framtid er det lite som tyder på at grupper i sivilsamfunnet vil nå fram med krav om økte demokratiske rettigheter. Så lenge det politiske lederskapet kan legitimere sitt maktmonopol gjennom fortsatt økt vekst, ser det ut til at samfunnet heller ikke vil kreve politiske reformer. Skulle den økonomiske veksten imidlertid stanse opp, eller skulle Kina oppleve en økonomisk krise, kan bildet endre seg dramatisk. Det er imidlertid lite som tyder på at noe slikt vil skje i nærmeste framtid.
Å holde Kina stabilt og harmonisk har gjennom historien vært det overordnede mål for den kinesiske staten. Den økonomiske veksten har skapt store endringer i det kinesiske samfunnet. Grupper som ikke opplever den samme økonomiske veksten eller ikke får bedring i sin levestandard, kan protestere mot den urett de føler. Spesielt vil maktmisbruk som korrupsjon og bestikkelser føre til økt misnøye hvis ikke det politiske lederskapet slår ned på den slags virksomhet. Det er imidlertid lite som tyder på at det politiske lederskapet vil åpne opp for mer demokrati eller tillate valg på et høyere administrativt nivå enn landsbyvalg. Det ser heller ikke ut til at fraksjoner innen kommunistpartiet støtter politiske reformer i demokratisk retning. Det overordnede mål ser ut til å være videre økonomisk vekst.
Så langt har den politiske ledelse undertrykt enhver form for protestbevegelse og demonstrasjoner for politiske reformer, menneskerettigheter og demokrati. Vi husker alle demonstrasjonene på Den himmelske freds plass og hvordan dette gikk. Vi leser stadig om myndighetenes dårlige behandling av eksempelvis Falun Gong. Vi ser også kinesiske myndigheters holdning til den politiske utviklingen på Taiwan, som man fortsatt ser på som en del av Kina. Jeg var selv valgobservatør i Taipei i mars 2000, da Chen Shui-bian ble valgt til president for første gang. Kinesernes reaksjon på valget var å sende bombefly mot Taiwan. Flyene snudde heldigvis før de kom så langt, men dette var en klar maktdemonstrasjon om at de ikke likte det som skjedde.
På bakgrunn av dette tror jeg utsiktene for en endring i kinesiske myndigheters generelle holdning til godt styresett, menneskerettigheter og demokrati dessverre ikke er særlig gode. Mangel på prioritering av dette i den kinesiske utenrikspolitikken tror jeg derfor er et speilbilde av at disse holdninger er totalt fraværende i innenrikspolitikken.
Som interpellanten helt riktig hevder, vil Kinas økonomiske vekst og handel gi landet betydelig utenrikspolitisk innflytelse, og en slik situasjon kan utnyttes positivt, dersom man vil.
Jeg er stort sett fornøyd med tilbakemeldingen fra utenriksministeren, og jeg vil ønske ham lykke til med arbeidet med å sette godt styresett, menneskerettigheter og demokrati på dagsordenen i sine samtaler med kinesiske myndigheter. Jeg tror det blir en utfordring, og jeg er enig med utenriksministeren i at vi ikke må ha overdrevne forventninger til dette.
Ågot Valle (SV) [11:48:35]: Jeg lyttet med veldig stor interesse både til interpellantens innlegg og til utenriksministerens innlegg. Det er, som utenriksministeren sa, og som andre også har sagt, svært viktig at vi både utvikler en Kina-strategi og skaffer oss mer kunnskap om Kinas rolle i verden.
Utenriksministeren påpekte helt riktig at forutsetningen for fred og utvikling er et godt styresett, menneskerettigheter og demokrati, og sjølsagt deler jeg både interpellantens og Anette Trettebergstuens viktige påpekninger av og bekymring over de grove bruddene på menneskerettigheter i Kina. Både Kristelig Folkeparti og SV arrangerte i forrige periode seminarer om nettopp de grove bruddene på menneskerettigheter i Kina.
Før jeg går videre, har jeg lyst til å sette søkelyset på hva vi sjøl gjør. Vi er bra i dialogen, men det er også et poeng at Vesten i større grad drar ut med kuler og krutt og driver med forebyggende angrep, f.eks. i Irak. Norges rolle som stormakt når det gjelder våpeneksport, er heller ikke uproblematisk. I forhold til folketallet er Norge verdens største våpeneksportør. Det er ikke sikkert at det fører til fred og utvikling overalt i verden. Det er etter SVs syn nødvendig å se nærmere på dette, og også på etiske retningslinjer for investeringer som norske selskap gjør i land som har store ressurser.
Jeg vil ta opp Kinas rolle i det internasjonale samfunnet, og det som går utover handel. Kina har i økende grad inntatt en aktiv rolle som i realiteten fører til at uavhengige FN-undersøkelser av situasjonen i tredjeland blir blokkert. Når Kina går imot undersøkelser fra FNs side, er det under henvisning til at dette hører til landenes interne forhold, som også interpellanten og utenriksministeren var inne på.
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch viser i sin årsrapport for 2005 til at Kina, som ett av flere land i FNs sikkerhetsråd, gikk imot å henvise situasjonen i Darfur-regionen i Sudan til Den internasjonale strafferettsdomstolen. Til slutt endte Kina med å avstå fra å stemme framfor å bruke vetoretten sin. Ifølge Human Rights Watch skal Kina også ha brukt sin posisjon i Sikkerhetsrådet til å vanskeliggjøre identifiseringen av enkeltpersoner som er ansvarlig for salg av våpen til de stridende gruppene i Darfur-regionen.
Det er, som alle har vært inne på, viktig at norske myndigheter bruker alle muligheter til dialog til å ta opp menneskerettighetssituasjonen i Kina, både hva gjelder kinesiske forhold og Kina som del av det internasjonale samfunnet. Jeg føler meg etter utenriksministerens redegjørelse i så henseende ganske trygg på at Norge også gjør det.
Kina har en tung rolle som et av de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, og det krever respekt for de prinsipper FN styrer etter, både hva gjelder menneskerettigheter og andre prinsipper. Et område hvor norske myndigheter har en rolle å spille, går på den viktige rollen Kina sjøl har spilt i forhold til å blokkere Sikkerhetsrådet fra å ta opp de systematiske menneskerettighetsbrudd som Burmas militære regjering står for. Kina er Burmas største investor og bidragsyter når det gjelder både økonomisk og militær bistand. Kina har sittet som medlem av den nå utgående Kommisjonen for menneskerettigheter, som har vært FNs kommisjon som i årlige møter har vurdert brudd på menneskerettighetene og fått rapporter fra FNs spesialrapportører med ansvar for ulike områder. Kina har her, sammen med land som Zimbabwe, Sudan, Cuba og Saudi-Arabia, bidratt til at kommisjonen etter hvert har fått en mye kritisert rolle, fordi de landene som selv har sittet der, har vært blant dem som grovt bryter menneskerettigheter. Når FN nå får et nytt menneskerettighetsråd, må Norge gjennom dialog bidra til å påvirke land som Kina til å forholde seg til de konvensjonene landet har ratifisert, samtidig som vi må bidra til å oppfordre til at også andre konvensjoner ratifiseres og implementeres i nasjonalt lovverk.
Hans Olav Syversen (KrF) [11:53:47]: Kristelig Folkeparti vil også gi honnør til representanten Vallersnes for det temaet han har tatt opp.
Nå er det ikke slik at Kristelig Folkeparti har fått noen ny utenrikspolitisk talsperson, bare så det er sagt innledningsvis. Jeg skal begrense meg til noen få kommentarer knyttet til det jeg kanskje føler mer er kjernen i det representanten Vallersnes tar opp: På hvilken måte kan Norge påvirke Kina til å ta opp situasjonen i tredjeland, ikke minst når det gjelder godt styresett? Det er jo en utfordring for oss selv også.
I den komiteen jeg sitter, finanskomiteen, har vi ansvar for et pensjonsfond, Statens pensjonsfond – Utland, som har trukket seg ut av en rekke selskaper. Samtidig har vi relasjoner til de samme selskaper i andre forsvarspolitiske sammenhenger. Det viser også at dette ikke bare er et dilemma som er noe for Kina å arbeide med, men også et dilemma som gjelder oss selv i enkelte sammenhenger.
Jeg la merke til at utenriksministeren framhevet at Kina har høy prioritet i departementets arbeid, og at menneskerettigheter har en like høy prioritet. Og summen av de to forhold skulle jo tilsi at Norge er aktiv på det området som interpellanten tar opp.
Det jeg kunne tenke meg å høre mer om fra utenriksministeren, hvis det er mulig, er følgende: Hvis vi ser for oss en situasjon der en rekke land, kanskje særlig i Afrika, bytter ut handelspartnere som er opptatt av godt styresett, menneskerettigheter o.l., med andre land – kanskje med Kina, som er nevnt av interpellanten – av rent innenrikspolitiske årsaker, hvilke mekanismer har egentlig Norge som nasjon til å påvirke en slik utvikling? Jeg synes interpellanten var inne på at de kanskje ikke er så mange, at vi her står overfor ren maktpolitikk i mange sammenhenger, hvor det politiske selvfølgelig går hånd i hånd med det som er økonomisk opportunt for det enkelte land. Men i den grad det er muligheter, er jeg interessert i å høre hvordan vi kan utvikle dem videre. Det var nevnt en del fra utenriksministeren i hans tilsvar, men hvor sterke de mulighetene er, synes jeg ble hengende noe i luften. Hva kan vi forvente av Kina, som tross alt er et land hvor tortur, ikke minst under politiavhør – til tross for lovforbud mot det – pågår i stor stil, hvor mange fengsles uten dom, hvor det er dødsstraff, og hvor det er forfølgelse av en rekke minoriteter? Hvordan kan vi påvirke et slikt land til å kreve noe av tredjeland, når man absolutt har så stort behov for å feie for egen dør?
Fra Kristelig Folkepartis side kommer vi vel ikke utenom at én ting er den toveisdialogen vi kan ha med land, men like viktig er det arbeidet vi har i de internasjonale fora. Der var både interpellanten og Ågot Valle inne på de nye ordninger som FN nå etablerer også i denne sammenheng. Forhåpentligvis kan det gi oss en mulighet til å påvirke positivt utviklingen i tredjeland, hvor de direkte involverte handelspartnere kan spille en rolle på en positiv, indirekte måte.
Anne Margrethe Larsen (V) [11:58:09]: Takk til representanten Vallersnes for å ta opp et viktig tema.
I Norges internasjonale engasjement og i dialog med andre myndigheter må kampen for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper ha høyeste prioritet. Demokratiske prinsipper er grunnleggende for å sikre enkeltmennesker frihet og verdighet og for å skape en rettferdig fordeling og bærekraftig økonomisk utvikling. Venstre mener at Norge må kjempe for økt oppmerksomhet omkring brudd på menneskerettighetene.
Dødsstraff kan ikke aksepteres, verken i krig eller fred. Om lag 90 land, deriblant Kina, benytter fremdeles dødsstraff. Mer enn 3 400 henrettelser fant sted i Kina i 2004, i henhold til tall fra Amnesty. Kinas mest kjente samvittighetsfange og menneskerettighetsaktivist, Wei Jingsheng, hevder at tallet er nærmere 10 000. Wei Jingsheng satt 18 år i fengsel, hvorav ti år i isolat, og etter løslatelsen i 1997 reiser han fortsatt rundt i Kinas samarbeidsland med klare krav. Hans hovedinnvending er at det ikke settes krav. Kina er en god handelspartner, og menneskerettighetene kommer i annen rekke, sa han da han var på besøk her på Stortinget i fjor høst.
Venstre forventer at Regjeringen er tydelig på at Norge følger Weis klare råd om at vi ikke skal akseptere tortur og dødsstraff eller forfølgelse av religiøse eller politiske grupperinger, slik tilfellet er i Kina. Wei Jingsheng er også svært bekymret for Kinas behandling av Taiwan, og det har han grunn til å være. Vi må kommunisere tydelig at også kinesiske myndigheter må respektere demokratiske valg, enten de liker utfallet av valget eller ikke.
Norske myndigheter bør ved grove menneskerettighetsbrudd gå foran i å utvikle sanksjonsformer som ikke rammer befolkningen generelt, men retter seg direkte mot makthavere i det autoritære regimet. Humanitær bistand bør unntas fra sanksjoner.
Ytringsfrihet er kanskje den mest grunnleggende av menneskerettighetene og en avgjørende forutsetning for demokrati. Norge må derfor reagere klart overfor innskrenkninger i ytringsfriheten i Kina, særlig overgrep mot journalister, forfattere og menneskerettighetsaktivister. Jeg er tilfreds med at utenriksministeren så tydelig i sitt svar til interpellanten vektlegger dialog, godt styresett og menneskerettigheter i samhandling med Kina og det internasjonale samfunn.
Marit Nybakk (A) [12:01:46]: Det er et interessant, høyaktuelt og framtidsrettet tema som interpellanten har satt på dagsordenen: Kinas ekspansive utenrikspolitikk, som ikke bare må ses i sammenheng med ønsket om politisk innflytelse, men som også er knyttet til tilgangen på ressurser, først og fremst energi.
Vi ser et stadig sterkere og mer selvbevisst Kina som vokser fram gjennom globaliseringen, med en enorm økonomisk vekst som kanskje også har bidratt til å hindre en altfor stor arbeidsledighet – til tross for at det kommer 15–18 millioner nye unge ut på det kinesiske arbeidsmarkedet hvert år. Kan vi egentlig tenke oss det?
Kina preges av kontraster. På den ene siden er det en forørkning i Nord-Kina, der myndighetene har satt i gang et gigantisk program med bygging av kanaler nordover for å bringe vann til bønder og jorda deres. Det påstås at det vil ta 25 år å fullføre prosjektet. Samtidig med dette er det en enorm flukt fra landsbygda. Beregninger viser at i løpet av 15 år vil nye 200 millioner mennesker forlate jordlappen de prøver å leve av, til fordel for å prøve lykken i byene i Kina.
På den andre siden er Kina det landet som nest etter USA har det største antallet internettbrukere i verden, med over 100 millioner. Og tallet stiger. Her er det kontraster.
Menneskerettighetsspørsmålet er det mange andre som har berørt, så jeg skal ikke ta opp det igjen.
Det største spøkelset for kinesiske myndigheter er energimangelen. Den økonomiske veksten vil trolig stoppe opp dersom energitilførselen ikke kan garanteres. Kinas oljeimport økte fra 8 millioner tonn i 1993 til 110 millioner tonn i 2001. Kullproduksjonen er den aller største i verden og fører til enorm forurensning.
Kinas ekspansive utenrikspolitikk, spesielt engasjementet i flere afrikanske land, må ses på bakgrunn av deres behov for stabil tilførsel av energi. Utenriksministeren nevnte bl.a. at om lag halvparten av Sudans olje i dag eksporteres til Kina. Dermed blir det også i Kinas interesse å få en positiv utvikling på det afrikanske kontinentet. Kina konsentrerer seg, som det ble sagt, om handel og næringslivssamarbeid og såkalt ikke-innblanding i indre anliggender. Men dette gir også landet langsiktig politisk makt i Afrika. Derfor er det interessant å se på muligheten for et nærmere samarbeid med Kina om fredsprosesser og konfliktløsning i en del betente områder i Afrika – ikke bare i Sudan, men også i Vest-Afrika.
I utenriksministerens redegjørelse den 8. februar ble det tatt til orde for en ny norsk politikk overfor Afrika. Det er tid for en ny norsk politikk overfor Afrika. Det er tid for å tenke nytt og strategisk om holdninger til hele kontinentet. Norge trenger en fornyet Afrika-politikk som kan se utviklingspolitikk, konfliktløsning og utenrikspolitikk i en sammenheng.
Det er viktig å søke strategiske allianser også med afrikanske land, søke et utenrikspolitisk samarbeid med afrikanske land og institusjoner om både afrikanske og andre internasjonale spørsmål vedrørende olje, WTO, konfliktløsning osv.
Olje for utvikling-programmet er i dag en viktig del av vår utviklingspolitikk, det å sørge for at oljeutvinning også i afrikanske land bidrar til velstand og menneskerettigheter for hele befolkningen, ikke bare for en liten elite. Her krysser våre spor Kinas. Det vil ligge et grunnlag for samarbeid med Kina for å bidra til en positiv utvikling i Afrika. Dette kan være krevende. Jeg oppfatter det slik at noe av dette ligger i interpellantens innfallsvinkel: å forsøke gjennom dialog med Kina å påvirke dem til å føre en menneskerettighetsvennlig politikk i bl.a. afrikanske land.
Kinas raskt økende betydning som global aktør begrenser seg imidlertid ikke til Afrika og vil være en stor utfordring i internasjonal politikk og for internasjonale organisasjoner som FN, NATO og andre i årene framover. Det inkluderer spørsmål som godt styresett og menneskerettigheter i land som Kina engasjerer seg i.
Finn Martin Vallersnes (H) [12:07:04]: Jeg vil takke alle deltakerne i debatten for gode innlegg. Det er åpenbart et veldig aktuelt tema, og jeg har stor tro på at dette er et tema som vi kommer til å møte igjen, og med stadig større styrke, fordi det gror nærmere og nærmere oss.
Jeg merket meg med interesse utenriksministerens vektlegging av å se utviklingspolitikken og utenrikspolitikken mer i sammenheng – kanskje også konfliktløsning. Dette er et tema vi har vært borti flere ganger de siste årene. Det er åpenbart en del fellesanliggender, eller skjæringspunkt, mellom disse politikkområdene hvor arbeidet forsterkes hvis man koordinerer bedre. Da står menneskerettigheter og good governance absolutt sentralt. Så gjelder det å balansere dette mot det vi kan kalle andres annerledeshet, og ha respekt for den annen part i en dialog. Som en var inne på tidligere i ordskiftet: Det er alltid noe å lære begge veier.
I en slik prosess er det desto viktigere å bli enda mer bevisst enn vi har vært til nå, på hva som er kjerneelementene når vi snakker om godt styresett og menneskerettigheter. Vi vet noe om hva innbyggerne selv mener om dette i en del av de landene vi er opptatt av. Vi har en liknende problemstilling i de arabiske land, og der foreligger det store rapporter fra UNDP om temaet. Folk sier gjennomgående at de så avgjort ønsker seg et demokratisk styresett, men det er nok fra innbyggernes side vektlagt at det mest retter seg mot trygghet for den enkelte, altså menneskerettigheter og friheter, og at de ønsker seg en representativ og ansvarlig politisk ledelse og et effektivt arbeid mot korrupsjon. Så får en ha desto større respekt for at det kan finnes lokale utforminger, lokale koloritter, når det gjelder hvordan man utformer institusjonene rundt den demokratiske strukturen.
Jeg merket meg at utenriksministeren så tre påvirkningskanaler. Det er den bilaterale overfor Kina, som kan gis en utenrikspolitisk dimensjon. Det er forholdet til afrikanske fora som AU og NEPAD – og jeg vil for min del spesielt si at hvis man i denne sammenheng kan få inn relevante kriterier i African Peer Review Mechanism, så er det et konkret verktøy. Og det er FN og bl.a. hvilke forhåpninger en kan ha til det nye MR-rådet. Spørsmålet er da om Regjeringen er forberedt til å bruke dette nye redskapet, dette nye rådet, og derved bidra til å utforme dets praksis. På alle disse tre virkemiddelområdene ser jeg frem til utenriksministerens tilbakemelding om dette i fremtidige redegjørelser.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:10:09]: La meg også få takke representanten Vallersnes for denne viktige debatten, som jeg har hatt stor glede av, og mange gode synspunkter.
Jeg vil først gjøre det klart for alle som har vært inne på det i innleggene sine, og det er det bred enighet om i denne sal: Norge skal ikke og kan ikke akseptere brudd på menneskerettigheter, dødsstraff, brudd på internasjonalt anerkjente prinsipper for styresett og brudd på politiske og sosiale rettigheter. Det må vi være tydelige på i alle sammenhenger, og vi må ha en strategi for hvordan vi kan vinne gjennomslag for det. Total mangel på dialog og engasjement, som vi har hatt diskusjon om i denne sal tidligere, er neppe en god strategi for å nå fram langs den lange veien.
La meg også komme inn på at vi i MR-rådet etter vårt skjønn vil få større anledning til å ta opp disse spørsmålene og gjøre koblinger til andre deler av FNs arbeid. I vår MR-dialog med Kina, som kan bli et speilbilde av det vi tar opp i globale sammenhenger, er vi opptatt av religionsfrihet, ytringsfrihet og politiske og sosiale rettigheter på ulikt vis.
Så vil jeg si at den tanken at det afrikanske samfunn og de afrikanske lands demokratier kan ta over den kinesiske måten å styre samfunnet på, har jeg like liten tro på som at den sovjetiske modellen var god for afrikanske samfunn i den tiden Sovjetunionen var en aktiv aktør på det afrikanske kontinent. Jeg tror heller ikke vi skal ha et vestlig perspektiv på hvordan afrikanske land utvikler seg. Det vi ser i de landene som nå har utvikling i Afrika, er at de utvikler demokrati i pakt med afrikanske tradisjoner og basert på internasjonalt anerkjente universelle verdier som er nedfelt i FNs dokumenter og prinsipperklæringer. Og det er det vi må støtte opp om. Her mener jeg at representanten Marit Nybakk i sitt innlegg pekte på de veiene Norge har. I arbeidet med Kina og andre land som er viktige for å få til freds- og forsoningsprosesser i Afrika, er det ikke noe alternativ til å arbeide med en realitet. Og Kina er en realitet i Afrika, og vi må bruke de kanalene vi har. Så må vi arbeide aktivt overfor afrikanske land. Jeg vil slutte med det jeg sa i mitt første innlegg, og som flere har vært inne på her: Det fordrer nytenkning i norsk utenrikspolitikk, fordi det afrikanske bildet blir mer komplekst – fra å ha vært delt i den kalde krigens logikk, fra å ha vært tung på bistand, til nå å skulle håndtere en mer sammensatt utenrikspolitisk dagsorden, hvor Kina er et nytt element, med både utfordringer og muligheter som vi i vår utenrikspolitikk skal være aktive for å utnytte.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.