Odd Einar Dørum (V) [12:13:50]: Initiativet som jeg har tatt gjennom denne interpellasjonen, bygger på noe så bra i norsk politikk som at man samler seg på tvers av alle skillelinjer for å løfte sammen. Det var slik indre øst-satsingen ble til. Den ble til i en avtale mellom et borgerlig byråd i Oslo og Kjell Opseth som arbeiderpartistatsråd før valget i 1997. Senere har hele indre øst-satsingen blitt videreført med skiftende regjeringer – først Bondevik I-regjeringen, så Stoltenbergs regjering, så Bondevik II-regjeringen, og det har fortsatt. Satsingen har bygd på at det i en storby som Oslo av og til er utfordringer som er så omfattende at man i tillegg til det som skjer via det kommunale ansvar, og i tillegg til det som skjer via det statlige ansvar, f.eks. en intelligent og klok arbeidsmarkedspolitikk, må ha vilje til å løfte noe spesielt. Indre øst-satsingen er uttrykk for noe så bra i norsk politikk og politisk tradisjon som spleis og dugnad, og at man prøver å gjøre hverandre ikke mindre, men litt større. Det har vært bygd på den enkle, men kloke forutsetning at de som holder til lokalt, ofte vet hvor skoen trykker – og de finner fram til gode tiltak.
Indre øst-tiltakene har jeg selv møtt og sett som Oslo-borger, som bystyrerepresentant, som stortingsrepresentant og som statsråd vandrende i byen, både i form av fysisk utbedring, og også i form av miljøarbeidere og voksenpersoner i skoler. Jeg har sett det på Sandaker videregående skole i Oslo, på Elvebakken, på Lakkegata og mange forskjellige steder. Jeg har sett hvordan dette har gjort en forskjell i hverdagen, der kloke tiltak, utført av mennesker som gjør sin normale jobb, har virket forsterkende og bra. Derfor vil jeg si at selv om vi på ingen måte kan si at vi er ferdig med en storbys utvikling – for det blir man jo aldri så lenge livet lever og byen utvikler seg, det er dynamikk i det – og selv om vi heller ikke er ferdig med integrering, er det oppnådd positive resultater med indre øst-satsingen.
Så har det også samtidig vært slik at parallelt med dette har det vært en debatt som jeg ser på som udelt positiv. Det er debatten om å få til en parallell tenkning, men med noen andre utfordringer for Groruddalen i Oslo – igjen en svært konstruktiv og riktig tenkning, som jeg vet at det arbeides aktivt med.
I denne situasjonen har jeg i denne interpellasjonen funnet grunn til å rette søkelyset mot Oslo sør, nærmere bestemt bydel Søndre Nordstrand. Det har noen håndfaste og praktiske trekk ved seg som det kanskje kan være grunn til å minne om først.
Før det første er Søndre Nordstrand av de bydeler i Oslo som har hatt den største befolkningstilveksten de siste ti årene. Det er også Oslos yngste bydel. Det er den bydelen som har den høyeste andel minoritetsspråklige – over 40 pst. – i Oslo, der hovedvekten kommer fra ikke-vestlige land. Samtidig er det en bydel med mye trangboddhet. Det er et utdanningsnivå som er lavere enn gjennomsnittet for Oslo, og det er betydelig arbeidsledighet.
Som borger i Oslo, og i ulike roller som borger, både som uvalgt borger, som valgt borger og bystyrerepresentant, som valgt borger og stortingsrepresentant, og som valgt borger ved å ha det tillitsverv det er å være statsråd i en regjering for alle norske borgere, har jeg opplevd hvordan ildsjeler i Søndre Nordstrand har jobbet aktivt for å skape gode miljøer. Men jeg har også opplevd tragediene, som alle andre har opplevd når det har skjedd forferdelige ting blant ungdom, med drap. Det som samtidig har tent håp, engasjement og lys hos meg, er å se hvordan folk kan skape gode tiltak i form av tiltak i nærmiljøet som er OK, der ungdom kan møtes på like fot, og der de f.eks. kan ta det ut i ulike idrettsarter, noen av dem helt fremmede for meg med min norske oppvekst, men likevel vanvittig ålreit. Jeg har sett hvordan man har brukt kloke voksenkontakter i et skolemiljø som skal ha ros for å satse enormt bra i denne store byen, men som antagelig må sørge litt over at man nesten aldri blir gjenstand for nasjonal refleksjon og debatt, og verken får ros eller utfordring. Det er i den situasjonen at jeg ser alle de tiltakene som her er reist.
Når jeg har valgt interpellasjonens form, er det med omhu. Jeg har valgt interpellasjonens form for å ha en dialog med Regjeringen; jeg er en løsningsorientert politiker, og jeg ønsker å se at man kan få til løsninger. Hvis jeg skulle vært mye mer spiss, ville jeg ha valgt et såkalt Dokument nr. 8-forslag. Jeg har valgt ikke å gjøre det.
Jeg har respekt for en statsråd i en budsjettprosess. Men jeg vet også at da Oslo bystyre behandlet sitt budsjett for inneværende år, ble et forslag fra dem som la fram budsjettet, nemlig byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti vedtatt enstemmig i bystyret. Forslaget gikk ut på at byrådet burde få til en god dialog med Regjeringen for å finne fram til en satsing også i Oslo sør, i slekt med de tanker som jeg nå har presentert og skissert.
Jeg skal ikke gå inn på tall, annet enn å illustrere hva jeg selv oppfatter som rimelig hvis man nå til sammen regner med å bruke ca. en milliard på indre øst. Det jeg ønsker å slåss for, men som det ikke helt trenger å være enighet om, er å gå for halvannen milliard over ti år i Groruddalen. 50 millioner kr pr. år i ti år på Søndre Nordstrand vil bety en viktig forskjell – altså halvt om halvt fra stat og kommune, 25 millioner fra hver. Det er viktige penger for dem som bor der.
Jeg har lyst til å trekke inn i slutten av mitt innlegg i interpellasjonen at vi lever i en storby som Oslo, som er en sammensatt og flott by, med variert kultur, og med det største minoritetsspråklige innslaget i Norge – en by som mange ganger har avvist å se trangsynt på folk. Vi hadde en ganske skarp debatt i denne byen i sin tid om et såkalt innvandringsregnskap. Det var et solid flertall som avviste det. Vi har hatt debatter også i Oslo som viser at det har vært mulig å skape dialoger, f.eks. mellom majoritetsbefolkning og minoritetsbefolking. Vi har ikke minst i de senere månedene i forbindelse med debatten om Muhammed-karikaturene sett at det har vært mulig å skape dialogplattformer. Så liker jeg å tenke at Norge er best når vi opptrer realt, uavhengig av hva vi heter, hvor vi bor, og hvordan vi ser ut. Det å være real er at man har en fair sjanse når man skal søke jobb. Det å være real er at barn og ungdom i en oppvekstfase får de beste muligheter for å ha det bra, og at de får den beste muligheten for å ha det bra i skolen.
På dette grunnlag har jeg formet interpellasjonen til Regjeringen ved inkluderingsministeren, for jeg synes at det er rett statsråd med rett tittel. Inkludering omfatter oss alle, uansett hvem vi er, og hva vi er. Vi stiller likt da. Vi stiller ikke med noen spesielle fortrinn, men vi blir tatt på alvor uansett hvem vi er. Jeg har valgt å stille spørsmålet om statsråden på vegne av Regjeringen er åpen for å gå i en dialog med Oslo kommune, ut fra den tenkning som jeg har skissert i denne interpellasjonen, som bygger på de utmerkede vurderinger og praktiske resultater som vi har sett med satsingen i indre øst.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:21:42]: La meg starte med å si at jeg er glad for denne interpellasjonen. Jeg er glad for at jeg ofte får lov til å drøfte integrerings- og inkluderingsspørsmål i Stortinget, for de er så viktige. Jeg er også glad for tonen i innlegget fra Dørum.
Jeg vil svare følgende: Regjeringen vil føre en offensiv politikk for byene våre for å fremme og utvikle byenes fortrinn, kvaliteter og muligheter. Oslo har gjennom et hundreår vært en «delt» by, og enkelte områder har levekårsmessige og integreringspolitiske utfordringer.
Ett område med store utfordringer er Groruddalen, et annet er Søndre Nordstrand. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen varslet at den vil
«gjennomføre tiltak for områder i storbyene som har særlige utfordringer, slik som Groruddalen».
Vi vil drøfte nærmere hvordan staten, i samarbeid med Oslo kommune, kan bidra til en bærekraftig utvikling i Groruddalen, men Regjeringen er også åpen for å drøfte andre utfordringer som Oslo har.
Hovedstadsmeldingen som Regjeringen legger fram i løpet av høsten, vil omhandle de særlige levekårsmessige og inkluderingspolitiske utfordringer som man har i enkelte deler av hovedstaden. Helhetlig områdepolitikk i byen er et kommunalt ansvar, men statlige virkemidler er nødvendige bidrag for å løse de utfordringene som de sosiale skillene mellom deler av byen skaper. Staten har, som også interpellanten var inne på, tidligere hatt en slik områdesatsing gjennom handlingsprogrammet for Oslo indre øst, og drøfter nå med Oslo kommune en felles plan for å forbedre miljø og levekår i Groruddalen. Et annet område der det sett fra Regjeringens side kan være aktuelt å gå inn med tiltak, er Søndre Nordstrand, og det kan være aktuelt med et videre arbeid i Oslo indre øst. Fra Regjeringens side vil fokus være på bomiljøtiltak og tiltak for barn. Hovedstadsmeldingen vil ta opp spørsmål som gjelder inkludering av personer med innvandrerbakgrunn i arbeids- og samfunnsliv. Oslo har utfordret Regjeringen til samarbeid om det de kaller mangfoldspolitikk, og hovedstadsmeldingen vil trekke opp linjer for et slikt samarbeid.
Regjeringen har i tråd med Soria Moria-erklæringen valgt å prioritere et samarbeid om Groruddalen i første omgang. Det skyldes bl.a. at Groruddalen står overfor en rekke utfordringer på mange områder miljømessig, knyttet til samferdsel, bomiljø og sosiale forhold.
Selv om ikke Regjeringen har nedsatt et eget handlingsprogram for bydel Søndre Nordstrand i Oslo, så betyr ikke det at jeg som statsråd med ansvar for arbeid og integrering ikke ser de spesielle utfordringer denne bydelen har. Jeg vil imidlertid påpeke at det primært er Oslo kommunes ansvar å sørge for et godt kommunalt tjenestetilbud til beboere i Søndre Nordstrand bydel.
Jeg er imidlertid beredt til å bruke de muligheter som ligger under mitt departements ansvars- og myndighetsområde til å samarbeide med Oslo kommune om utfordringer knyttet spesielt til integrering og arbeid. Mer aktiv bruk av arbeidsmarkedstiltak er her et viktig stikkord. Søndre Nordstrand har også fått midler til «Ny sjanse»-programmet, som skal bidra til å få sosialhjelpsmottakere over i aktivt arbeid.
Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen, NAV, hvor Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten samles i hver kommune, gir et mulighetenes hus, en organisatorisk ramme for å samordne og målrette tilbudet til brukerne. Samtidig må vi se på virkemidlene. Regjeringen er i full gang med å gjennomgå regelverk, stønader, tiltak og tjenester, slik at det samlede virkemiddelapparatet skal understøtte målene om raskere overgang til arbeid, hjelp til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering av personer som har problemer på arbeidsmarkedet.
Som ett av tiltakene i velferdsforvaltningens verktøykasse vil Regjeringen innføre en rett til velferdskontrakter. Formålet med velferdskontrakter er at den enkelte gjennom aktiv deltakelse i ulike tiltak kan bedre sine muligheter for arbeid, selvhjulpenhet og en god livssituasjon på kort eller lengre sikt.
Søndre Nordstrand er den bydelen i Oslo som har størst andel av barn og unge, og 44 pst. i aldersgruppen 0–17 år har ikke-vestlig bakgrunn. Regjeringen har som mål å etablere gratis kjernetid i barnehager i områder med mange minoritetsspråklige barn samt gi flere ressurser til skoler hvor det går mer enn 25 pst. minoritetsspråklige. Når bydelen har skolekretser med opp mot 90 pst. minoritetsspråklige, vil slike tiltak ha stor betydning.
Regjeringen vil også legge fram en egen handlingsplan mot fattigdom og en handlingsplan for inkludering av innvandrerbefolkningen. Begge disse handlingsplanene vil inneholde tiltak som vil komme bydel Søndre Nordstrand til gode.
Jeg vil avslutningsvis også nevne at for inneværende år har Regjeringen satt av vel 40 mill. kr til en tilskuddsordning for barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn. Målet er å bedre oppvekst- og levekår. Midlene nyttes til tiltak og prosjekter som retter seg mot barn og unge med spesielle behov, og mot utsatte ungdomsgrupper og miljø. Arbeid og innsats som fremmer integrering har høy prioritet. Rundt halvparten av midlene går til ungdomstiltak, mens den andre halvparten går til tiltak mot fattigdom blant barn, unge og familier. 23 byer og sju bydeler i Oslo omfattes av ordningen, og Søndre Nordstrand er en av disse bydelene.
Oppsummert vil jeg si at jeg setter pris på dette initiativet fra representanten Dørum. Regjeringen er beredt til å gå inn i en dialog med Oslo kommune om å jobbe videre med et om mulig mer planmessig samarbeid om utfordringer som også Søndre Nordstrand står overfor, på samme måte som vi før har vært positiv til en tilsvarende satsing i Oslo indre øst, og på samme måte som vi nå aktivt er i dialog om utfordringene i Groruddalen.
Odd Einar Dørum (V) [12:29:06]: Det går nesten en slags politisk linje fra et borgerlig byråd som snakker med en arbeiderpartiregjering i 1997 til et borgerlig byråd som snakker med en arbeiderpartiregjering i 2006, for det er jo et uttrykk for at på noen områder går det an å finne løsninger.
Jeg er glad for at statsråden i sitt svar er individorientert. Noe av det som har uroet meg, og jeg vil gjerne si det rett ut fra Stortingets talerstol, er et forsøk på av og til – i hvert fall mediemessig – å tegne et bilde av deler av Oslo som en slags getto. Det ville være en utrolig negativ stigmatisering. Enhver som kjenner gode nærmiljøtiltak i Oslo, enten det er i Oslo vest, i indre Oslo, i Groruddalens ulike deler eller i Oslo sør, vet at nærmiljøene er levende og gode, og det er når man behandler folk på den måten, at man også får gode resultater. Så jeg er veldig glad for at statsråden holdt seg unna alle slike former for beskrivelser og begrep. Jeg synes det er positivt og lovende. Det er når individer har rettigheter og plikter, samtidig som vi har den innsikt og den forståelse at vi kan starte med litt ulik ballast i livet, at vi finner løsningene.
Jeg er svært glad for at statsråden gir uttrykk for at selv om han prioriterer å få levert og få satt i gang arbeidet med Groruddalen – som jeg er helt enig med ham i – er han også åpen for å vurdere initiativet på Søndre Nordstrand. Det oppfatter jeg at han gjør, gjennom de virkemidler han selv sitter med – som jeg oppfatter er det lengste han kan gå uten å ha en bred regjeringsbehandling. Men samtidig er han beredt til å ta imot den utfordringen som følger av Oslo bystyres vedtak i forbindelse med budsjettet for inneværende år. Det oppfatter jeg som positivt og lovende. Jeg har noen korte anmerkninger til det.
Jeg er personlig overbevist om at det er viktig å ha frie midler som folk kan bruke lokalt. Jeg tror sentrale politikere ofte kan være kloke – vi kan som sentrale politikere til og med tildele oss ganske mye visdom også – men jeg tror den visdommen som folk lokalt har, er betydelig. Det er ingen tvil om at lokale grupper, organisasjoner og bydelsutvalg har god erfaring med hva som nytter. Det tror jeg gjelder både Groruddalen og Søndre Nordstrand.
Jeg tror det er viktig å finne et innhold på dette, slik at nettopp de som er lokale, og som kjenner hvor skoen trykker, kan komme inn. Det faller så godt sammen med de områdene som statsråden snakket om – kloke tiltak i bomiljøene og tiltak for barn og ungdom i en oppvekstsituasjon.
Jeg vil understreke at Venstre kommer til å arbeide med det som mål at det både i Oslo kommunes budsjett for 2007 og i statsbudsjettet for 2007 skal finnes penger ikke bare til handlingsprogrammet i Groruddalen, men også til Søndre Nordstrand.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:32:10]:Jeg har ikke mye å legge til i forhold til det svaret jeg gav – bare i og for seg si meg enig i Dørums oppsummering av hva jeg sa. Vi har forstått hverandre, og det er en fordel for å gå videre.
Jeg tror Dørum har et veldig godt poeng i at det er viktig, når vi nå kommer opp med ulike satsinger i kommuner og bydeler, at vi forsøker å kanalisere en del av de pengene som frie midler, slik at det gis grunnlag for et lokalt initiativ. Her tror jeg det av og til er en del interessekonflikter, i den forstand at statlige myndigheter på en måte har behov for å kanalisere midlene i bestemte retninger. Det tror jeg det er mulig å kombinere, i den forstand at man kan avsette midler til f.eks. lokalmiljøtiltak rettet mot barn og unge. Vel låser man pengene innenfor det området, men man bør gå langt i å la bydelene – i dette tilfellet bydelen – bestemme hvordan den rammen kan disponeres på best mulig måte. Da tror jeg man kan kombinere behovet for å ha noe statlig styring av satsingen med lokal kjennskap og kloke lokale folkevalgte. Heller ikke på det området tror jeg vi er særlig uenige.
Arild Stokkan-Grande (A) [12:33:56]: Det er et viktig spørsmål interpellanten tar opp.
Bydelen Søndre Nordstrand i Oslo er relativt ny. Den var lenge den bydelen i Oslo som hadde sterkest vekst i folketallet. Den er særpreget av å ha den største innvandrerandelen i Oslo – og den er økende. Hovedtyngden av innvandrerbefolkningen kommer fra ikke-vestlige land. Bydelen har også skilt seg ut ved å ha størst antall og størst andel barn og unge og lavest antall og lavest andel eldre. Da får jo også dårlig kommuneøkonomi og dårlig bydelsøkonomi veldig uheldige virkninger. Det gir seg utslag i kutt i bevilgningene til barnehager, til fritidsklubber, til kulturtilbud – det kuttes altså i bevilgningene til de ikke lovpålagte oppgavene først.
Derfor er det et viktig spørsmål vi drøfter i dag. Som statsråden sier, er det viktig å se en slik satsing i sammenheng med fattigdomsmeldingen, handlingsplanen for økt integrering og hovedstadsmeldingen.
Når det er sagt, vil jeg også poengtere Oslo kommunes eget ansvar i slike spørsmål. Kommunen bør finne prosjekter og på den måten utløse midler fra staten. Høyre og Fremskrittspartiet, som styrer kommunen, har til nå ført en naiv integreringspolitikk. Det er blåøyd å tro at problemer forsvinner hvis man lukker øynene og bare viser til den enkeltes selvstendige ansvar for å la seg integrere. Man må ta det ansvaret man har, ikke bare skyve det over på staten.
Det er blitt ført forferdelig dårlig boligpolitikk, fattigdomspolitikk og ikke minst helsepolitikk i Oslo de siste årene. Det gir også resultater. I Oslo, som er Høyres og Fremskrittspartiets utstillingsvindu, florerer de sosiale problemene – uten at de ansvarlige tar sitt ansvar. Byen er mer delt etter sosial status enn kanskje noensinne. Søndre Nordstrand vil trolig være den første bydelen som passerer en andel på 50 pst. av befolkningen med utenlandsk bakgrunn.
Samtidig er det viktig ikke bare å fokusere på problemer dette kan medføre, selv om de kan være store nok. Vi må også se på mulighetene dette innebærer. Vi må komme oss bort fra en debatt om integrering og innvandring som bare handler om utgifter på et budsjett. Man må begynne å tenke: Hvordan tar vi imot nye mennesker? Hvordan sørger vi for at de blir best mulig opplært i hvordan vi har det i Norge, og i språket vårt? Hvordan begynner vi å se på innvandrere som en ressurs? Hvordan sørger vi for at alle nordmenn kan leve sammen som likeverdige innbyggere? Det må være spørsmål både vi på Stortinget, kommunene og hver enkelt borger må begynne å ta stilling til. Det er først når alle kan få en jobb de trives med, at de får et mer verdig liv og en trygg økonomi. Det er først når mennesker får en god økonomi, at de kan bosette seg hvor de selv ønsker, og ikke ut fra sosial status. Det er først når vi får en god blanding av alle kulturer og ulik etnisk bakgrunn – og ikke en oppdelt by – at vi er på riktig vei. Og det er først når man ikke tenker over om det er en mørkhudet eller en hvit som sitter ved siden av en på bussen, at vi har fått til en vellykket integrering.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:37:36]:Representanten Dørum skal ha ros for at han reiser denne interpellasjonen her i Stortinget i dag.
Fremskrittspartiet har over lengre tid argumentert for at de kommende års satsing på de fire bydelene i Groruddalen også må inkludere en økt satsing på bydel Søndre Nordstrand.
Til tross for at samtlige medier, og ikke minst Aftenpostens aftennummer, som vi har en representant for her i salen, bevisst har fortiet Fremskrittspartiets alternative budsjett på dette området, kan jeg minne representanten Dørum og andre representanter om at Fremskrittspartiet har inkludert 25 mill. kr for inneværende år til ovennevnte satsing.
I motsetning til den foregående regjeringen og dagens regjering så vi ingen grunn til at programmet for Oslo indre øst måtte avsluttes før andre programmer kunne iverksettes. En slik forutsetning lå heller ikke i Regjeringens Soria Moria-erklæring, men dette er blitt forbigått i stillhet. Det hjelper faktisk ikke kun å nevne satsing på et spesielt geografisk område uten at dette følges opp i praktisk handling. Oslo bystyre hadde åpenbart vært rede for en slik satsing på Groruddalen allerede i 2006, men så viktig var åpenbart ikke dalen for den rød-grønne regjeringen.
Så til det konkrete innholdet i en eventuell satsing i Groruddalen og på Søndre Nordstrand. I motsetning til de øvrige partiene mener ikke Fremskrittspartiet at tiltakene skal rettes mot konkrete etniske grupper, slik statsråden var inne på, men at all offentlig innsats skal kanaliseres på samlende tiltak, som ikke splitter, kategoriserer eller stempler enkelte grupper som svake og trengende. Fremskrittspartiet tar derfor avstand fra offentlig innsats som begrenses til nasjonalt, religiøst eller etnisk opphav. Dersom man tilstreber fargeblindhet i samfunnet, nytter det ikke å introdusere fargekriterier i politikken som føres.
Fremskrittspartiet understreker også at det offentliges ansvar ikke skal bevege seg inn på områder som åpenbart er den enkeltes, den enkelte families eller det enkelte borettslags ansvar. Faktisk vil det være klokt om deler av ovennevnte satsing brukes på å informere innbyggerne i de fem aktuelle bydelene om hva som forventes av egeninnsats i nærmiljøet. Offentlig innsats er vel og bra, men frivillighet, dugnad og samfunnsansvar er selve limet i nærmiljøene.
Det er et paradoks at den spesielle satsingen i Oslo by følger byens demografi. Områder med størst ikke-vestlig innvandrerbefolkning har størst behov for offentlig satsing.
Fremskrittspartiet etterlyser en statsråd som stopper opp og spør: Hvorfor er det slik? Men slike debatter liker ikke den politisk korrekte eliten, nettopp fordi man frykter hvilke svar man får.
I den forbindelse er det verdt å minne om at Oslo kommune har lagt om kriteriene for fordeling av økonomiske midler til bydelene, slik at antallet ikke-vestlige innvandrere er et eget kriterium for tildeling av penger. Tidligere var det slik at ikke-vestlige innvandrere uten norsk statsborgerskap var et egnet kriterium, og når innvandreren mottok norsk statsborgerskap, ville behovet for spesielle offentlige overføringer forsvinne. Dette er ikke lenger tilfellet. Stadig flere som mottar norsk statsborgerskap, har fremdeles spesielle behov for offentlige overføringer, og den naturlige integreringen har uteblitt.
Bakgrunnen for endringen i kriteriene er en undersøkelse utført av Fafo som konkluderte med at det beste kriteriet for pengeoverføring er ikke-vestlig innvandrer. Med andre ord: Oslo kommune vil for framtiden definere samtlige ikke-vestlige innvandrere som svake og trengende. Når vi samtidig vet at økningen i antall ikke-vestlige innvandrere er eksplosiv, ikke minst i Groruddalen og på Søndre Nordstrand, forstår vi hvilket enormt press på sosiale ytelser som vil ramme Oslo kommune på sikt.
Fremskrittspartiet etterlyser en statsråd som stopper opp og spør: Hvorfor er det slik?
Som et lite apropos: For en tid tilbake ble jeg oppsøkt av en journalist i NRK som spurte meg om jeg kunne skaffe ham en oversikt over kostnadene knyttet til innvandringen i Oslo. Da spurte jeg: Er det et innvandrerregnskap du er ute etter? Å ja, det er det visst, sa han. Det har vi etterlyst i 15–20 år, mens den samme journalisten og den samme kanalen, altså NRK, har kritisert oss i 15–20 år for å spørre etter akkurat det. Nå trengte han faktisk de opplysningene.
Ine Marie Eriksen (H) [12:42:04]: Det er naturlig å begynne med å gi representanten Odd Einar Dørum ros for initiativet og ikke minst for å ha satt på dagsordenen en problemstilling som helt åpenbart er kommunens ansvar først og fremst, men som i kraft av sin spesielle karakter faktisk går utover det kommuner til vanlig opplever. Det er også derfor det er ganske viktig å løfte saken opp på den nasjonale agendaen.
Det er neppe tvil om at situasjonen i Oslo sør er sammenlignbar med situasjonen i Oslo indre øst og i Groruddalen når det gjelder utfordringer. Vi har også her i salen i dag hørt både representanten Dørum og andre liste opp en del fakta som handler om arbeidsledighet, om andelen av befolkningen med minoritetsbakgrunn, om tilflytting og om utdanningsnivå. Dugnader, spleiselag og pakker er vel og bra, og ofte er det nødvendig med slike tiltak rett og slett for å få gjort ting innen en rimelig tidsfrist. Men vi skal ikke glemme at vi har tiltak også innenfor det såkalte ordinære systemet som vi har til rådighet i arbeidet for å fremme integrering. Da er det viktig at ikke ideologiske sperrer eller kortsiktige hensyn blir til hinder for at disse tiltakene kan utnyttes best mulig, til hjelp for dem som trenger det mest.
Det er viktig at når kommunen tar det ansvaret den skal ta, og det ansvaret den ønsker å ta, må statlige myndigheter vise fleksibilitet og være løsningsorienterte. Men vi har de siste dagene kunnet registrere et eksempel på hvor vanskelig det av og til kan være. Jeg tenker naturligvis på den striden som har oppstått mellom Oslo kommune og staten når det gjelder bruken av bevilgede midler til forsøk med gratis kjernetid i barnehager i områder med høy andel minoritetsspråklige barn. Statsråden har naturligvis rett i at bevilgningen i utgangspunktet var forutsatt å omfatte alle barn i området. Samtidig understreket komiteen at
«gratis kjernetid vil i kombinasjon med målrettet oppfølging, også av de foresatte, bidra til at barna kan følge ordinær undervisning på skolen».
Dette forteller meg at det neppe var noen tvil om at Stortinget har vurdert denne bevilgningen som et tiltak først og fremst for å hjelpe fremmedspråklige elever til å mestre en framtidig skolesituasjon. Det er akkurat det Oslos initiativ tar sikte på, gjennom å bruke disse midlene til å sette i gang tiltak overfor de 4- og 5-åringene som verken går i barnehage eller snakker norsk. Hensikten var å gi dem fire timers daglig norskopplæring i barnehage for å forberede dem på skolestart. Alle vi som jobber med utdanningspolitikk til daglig, vet at språk er nøkkelen til læring. Dette handlet altså om å gi 632 små barn muligheten til å få en brukbar skolestart og gi dem de helt grunnleggende forutsetninger for å mestre en skolesituasjon, slik stortingskomiteen formulerte hensikten med bevilgningen. Og tiltaket i Oslo bør etter min oppfatning være i tråd med den forutsetningen.
Soria Moria-erklæringens mål synes å være litt viktigere enn virkeligheten innimellom, særlig for de barna det gjelder.
Statssekretær Libe Rieber-Mohn sier i Dagbladet 26. mars:
«Vi mener det er urettferdig å gi et individrettet særtilbud utelukkende til barn med minoritetsbakgrunn. Prinsipielt bør tilbudet gis til alle innenfor et område.»
Enda verre blir det når talsmenn for Arbeiderpartiet og SV utdyper dette i Dagbladet 27. mars. Rune Gerhardsen, gruppeleder for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre, sier:
«Det er viktig at ikke integreringstiltak skaper beskyldninger om at vi favoriserer innvandrere.»
Og han følger opp:
«Ja, på en rekke områder har vi valgt å sette universalprinsippet over hensynet til målretting.»
Jeg syns det er veldig trist at et tiltak som er godt, som er godt ment, og som vil ha effekt, blir stoppet av utsagn av denne typen. Jeg legger til grunn at Oslos byrådsleder, Erling Lae, også gjennom mediene har gitt uttrykk for at departementet var innstilt på å følge den løsningen Oslo har valgt, men snudde i siste sekund. Det syns jeg er synd, og det hjelper i alle fall ikke integreringen på steder som Søndre Nordstrand.
Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Heidi Sørensen (SV) [12:47:02]: La også meg først få lov til å takke interpellanten for å ha reist en viktig sak. La meg også få takke for den tonen som er holdt i innlegget fra både interpellanten og statsråden, og som viser at det går an å ha et konstruktivt samarbeid om saker som mange skjønner er viktige og gode.
Når vi er opptatt av dette, er det fordi vi som har bodd i Oslo, gjennom mange år har sett at de satsingene som er iverksatt – det begynte med Oslo indre øst – har virket og har vært med på å endre de bydelene vi bor i. Den bydelen jeg bor i, i Oslo indre øst, hadde ikke vært den samme uten et godt spleiselag og uten den målrettede satsing som har skjedd systematisk og over tid.
Det er riktig at vi nå har prioritert Groruddalen. Det har vært et bredt engasjement på Oslo-benken over mange år for å få til et løft for Groruddalen, og det er helt nødvendig, ikke bare med tanke på de sosiale utfordringene vi står overfor, men også i forhold til miljø og integrering.
Min påstand vil være at både Groruddalen og Søndre Nordstrand er bydeler som har potensial til at de kan bli virkelig gode steder å bo. Jeg tror at mange som bor i Groruddalen i dag, er litt redde for at Groruddalen skal bli stemplet som et sted der det ikke er godt å bo. Groruddalen i dag er det, men har utfordringer som er så spesielle at det krever at vi har en nasjonal oppmerksomhet på det som skjer.
I forbindelse med hovedstadsmeldingen er dette saker der det er viktig at vi får en bred og god drøfting, og vi lover at vi tar med oss det som blir sagt her, inn i det arbeidet som skjer med den meldingen som skal legges fram til høsten.
Jeg registrerer at vi har hatt en debatt om hvorvidt vi skal ha gratis kjernetid i barnehagene. Det har vært en sak som SV i mange år har brent for at vi skal få til, fordi det har vært et effektivt virkemiddel som ikke har vært stigmatiserende, men som har vært et godt tilbud for å skape integrering.
Et av de tiltakene som var vellykket i Oslo indre øst-satsingen, var gratis SFO. Det var med på å skape god integrering og gjorde at alle stilte likt den gang. Det er trist å se at det ble avviklet, og det var helt typisk å se hvem som ikke kom den gang det ble innført egenandel på SFO på Grünerløkka og i Gamlebyen. Jeg håper at gratis kjernetid i barnehager kan bli et like viktig virkemiddel for en god integrering og en god og ordentlig språkopplæring.
Så vil jeg også si at jeg tror at vi som Oslo-representanter noen ganger tenker at vi er litt spesielle fordi vi representerer hovedstaden. Men også vi Oslo-representanter har noen fylkessaker som alle brenner for. Det å følge opp Groruddalen og også Søndre Nordstrand er av en slik karakter at jeg håper at vi klarer å stå så bredt som mulig sammen for å skape et samlet press for å få videreført Oslo indre øst-midler, og få det til også å gjelde både Groruddalen og Søndre Nordstrand i framtiden. Står vi sammen om det, tror jeg det er mulighet for at vi skal klare å realisere det på en måte som gjør at det blir vellykket, slik som det har vært i Oslo indre øst.
Hans Olav Syversen (KrF) [12:50:55]: Som beboer i den aktuelle bydelen er det spennende å høre på innlegg her og få beskrevet hvordan det er å bo i bydel Søndre Nordstrand. Mye av det er sikkert riktig, selv om jeg synes det er et poeng, som jeg synes både Dørum og statsråden ivaretok, at det er enkeltmennesker som bor der. Vi kan ikke snakke om grupper – heller ikke i denne sammenheng.
Jeg er glad for at Dørum har tatt opp interpellasjonen. Selv tok jeg opp dette spørsmålet med statsråd Haga like før jul. Uten å gradere statsråder må jeg vel si at den statsråden som har svart i dag, kanskje bærer sitt navn, inkluderingsminister, på en god måte. Så har jeg heller ikke sagt noe annet om noen andre.
Jeg synes det er oppmuntrende at det ikke er noen avvisning av muligheten – og jeg får være litt konkret her – for å ta opp en satsing på Groruddalen samtidig som man satser på Søndre Nordstrand. Jeg synes det ville være misbruk av en mulighet å la det gå – la oss si – ti nye år før man setter inn et for sent støt, vil jeg da si, i bydel Søndre Nordstrand. For det som kanskje særpreger Søndre Nordstrand, også i forhold til Groruddalen, er at her har utviklingen gått veldig raskt. Statsråden var selv inne på enkelte skolekretser. Her har utviklingen vært slik at på tre–fire år har andelen minoritetsspråklige økt fra 50 til rundt 90 pst. – bare på tre–fire år. Jeg er kanskje litt overrasket over at Oslos byråd har en litt tilbakelent holdning til akkurat dette. For dem som kjenner bydelen, er det faktisk slik at vi har et flyttemønster internt i bydelen som nettopp går på å sørge for at man kommer på en skole der det ikke er 90 pst. minoritetsspråklige. Da snakker vi ikke om at det bare er etnisk norske som gjør det, det er like mye minoritetsspråklige foreldre som av hensyn til språkopplæringen for sine barn gjør akkurat det samme.
Det er dette jeg mener med at vi bør bruke den anledningen vi nå har, til å inkludere både bydel Søndre Nordstrand og Groruddalen i en fornyet satsing – ikke minst fordi alle som er opptatt av budsjett, vet at de pengene som har ligget til indre øst, ligger der nå, de skal utfases, og det er mye lettere å bruke disse midlene enn å starte på nytt om ett, to eller tre år.
Det er en faktor som også gjør at situasjonen i Søndre Nordstrand er blitt som den er blitt, ganske paradoksalt. Det er at bydelen har et svært godt boligtilbud: nye boliger, store boliger, relativt rimelige boliger. Det gjør faktisk at mange tiltrekkes av denne bydelen, ikke minst minoritetsspråklige, altså et gode i seg selv, men som akselererer en utvikling som vi har sett.
Hvis jeg skal komme med et råd til statsråden i den dialogen han skal ha med Oslo kommune, er det tre områder jeg mener det er viktig å satse på. Det er språktilbud til barn under skolealder, det er skolen, og – det siste – det er arbeidsmarkedstilknytning. Der har jeg selv, som tidligere statssekretær i Barne- og familiedepartementet, brukt den ordningen som statsråden var inne på – storbyordningen for barn og unge – nettopp til å utvide den til også å gjelde muligheter for støtte til markedstilknytning. Det tror jeg er en meget god investering som jeg håper statsråden vil bidra til. Selv om det ikke ligger under hans departement, kan det videreutvikles og gjerne utvides, for det er mange som kanskje får ett, to eller tre års opphold fra arbeidsmarkedet, og som på den måten dessverre aldri kommer inn i det igjen, hvis det går for lang tid.
Jeg er veldig glad for den positive holdningen som statsråden gav i svaret til representanten Dørum. Jeg håper og tror, og vil i grunnen utfordre statsråden på det: Får vi svaret på i hvilken form samarbeidet skal skje i hovedstadsmeldingen, eller vil det komme på annen måte?
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:55:56]: Senterpartiet har alltid vært opptatt av lokalsamfunnenes utvikling, enten det er i byen eller på bygda. Under behandlingen av storbymeldingen i 1995 var Eva Lian saksordfører, og Senterpartiet fremmet en rekke konkrete forslag i forhold til de utfordringer Oslo står overfor. Et av de viktigste fokusområdene for Senterpartiet var Oslo indre øst og en tiltakspakke for å komme med et offensivt inngrep i forhold til de utfordringene vi så der.
Senterpartiet har i lang tid presset på for å få på plass en offensiv satsing. Vi ser av interpellasjonen hvordan interpellanten vektlegger den satsingen som har vært i Oslo indre øst i de senere årene. Sentrum-venstre-regjeringen bevilget 40 mill. kr til handlingsprogrammet for Oslo indre øst i statsbudsjettet for 2006. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV reverserte dermed budsjettkuttet på 15 mill. kr som Bondevik-regjeringen hadde foreslått.
I tillegg til en økt satsing i Oslo indre øst har Regjeringen satt i gang et arbeid i forhold til utfordringene i Groruddalen. Vi i Senterpartiet fortsetter vår tradisjon i å støtte opp om tiltak som fremmer byutvikling og integrering i Oslo.
Integrering skjer lokalt. Det er ikke vi i Stortinget som har de beste forutsetningene for å kunne se de beste løsningene for å fremme integreringsarbeid. Men vi kan støtte opp om lokale initiativ som kommer. Derfor er det viktig for meg å få sagt at et godt samarbeid med Oslo kommune og med lag og foreninger i Oslo er helt avgjørende for å få på plass gode løsninger.
For Senterpartiet er det viktig at integrerings- og inkluderingsarbeidet framover blir styrket lokalt, gjennom lokale initiativ, ikke bare gjennom nasjonale satsinger. Svært mange av de politiske løsningene vi har i Norge, har blitt skapt gjennom et aktivt lokalt arbeid, et arbeid som har gitt resultater, og som andre deretter har tatt etter. Over tid har mange av de løsningene som er utviklet i de enkelte lokalsamfunn, blitt nasjonal politikk.
Dette er også mitt utgangspunkt for Senterpartiets integreringsarbeid. Vi må selvfølgelig ha nasjonale tiltak, men det er gjennom stimulering til å finne lokale løsninger vi kan finne gode og målrettede løsninger. I den nasjonale debatten blir det fort et de/vi-fokus. I det lokale kan fokuset få et mer vi-preg. Nasjonalt blir debatten fort en ekskluderingsdebatt, lokalt tror jeg man vil få en mer inkluderende og løsningsorientert debatt.
Men det er ikke bare Oslo som har særskilte utfordringer. Når nå Regjeringen har gått inn med spesielle midler i Oslo, er det viktig å minne om det egne ansvaret Oslo har. Oslo har selv mulighet til å prioritere opp arbeidet mot de bydelene vi snakker om nå. Det er ingen tvil om at dagens politiske flertall i Oslo har et hovedansvar for å ta tak i de utfordringene Oslo står overfor. I tillegg til målrettede satsinger fikk Oslo over 300 mill. kr i ekstra overføringer takket være den nye regjeringen.
Når det gjelder dette med tiltakspakke, må det også sies at vi ikke kan bevilge så og så mange millioner kroner til et bestemt område eller en bestemt bydel over et visst antall år, og så si oss fornøyde med det. Selv om mye har blitt gjort i Oslo indre øst de senere årene, står vi fortsatt foran store utfordringer med hensyn til integrering, levestandard, bomuligheter, arbeidsplasser osv. Samtidig må vi, både kommunalt og fra statens side, erkjenne at det er andre byer og andre bydeler som også er utsatt. Interpellanten har løftet fram Søndre Nordstrand på en god måte.
Det er viktig at vi klarer å konsentrere oss om flere ting og flere områder samtidig, og det er lokalt man har størst mulighet til å ta tak i de utfordringene man står overfor. Men vår regjering skal bidra i forhold til de spesielle utfordringene vi har i Oslo.
Jan Bøhler (A) [13:00:12]: Jeg slutter meg til dem som roser initiativet fra Dørum. Det er viktig at representantene fra Oslo kan gå sammen om å identifisere problemer som er nasjonale utfordringer i hovedstaden.
Når det gjelder identifisering av problemene, bidrog representanten Syversen godt da han sa at man i Søndre Nordstrand ikke har samme type problemer som vi ser i Groruddalen, hvor bl.a. opprustning av eldre blokkbebyggelse fra 1950-tallet er en stor utfordring – små to- og treromsleiligheter, der mange mennesker med små inntekter, og som kanskje ellers kan være ressurssvake, samles på et bestemt område – Groruddalen, hvor forsøplede og forurensede områder er en stor utfordring, og hvor opphopingen av levekårsproblemer nå er størst i hele byen.
Det er en annen type utfordringer i Søndre Nordstrand. Utfordringene gjelder, som alle har pekt på, først og fremst inkludering, at det er en stor og økende andel, særlig av barn og unge, som har minoritetsbakgrunn. Det er en positiv mulighet, men det kreves sterke og gode inkluderingstiltak. Det er viktig at dette blir tatt opp her på Stortinget i en sånn bredde som man gjør i denne debatten, for her må vi få hele landet med oss. Hele Stortinget og Regjeringen må se at disse utfordringene kan sammenlignes med den type utfordringer vi har hatt i distriktspolitikken i Finnmark, Nord-Troms og andre steder, for det er en stor befolkning. I de områdene vi snakker om nå, bor det over 200 000 mennesker som står overfor disse utfordringene. Her må hele samfunnet være med på å bidra.
Når det så gjelder disse tiltakene for inkludering av barn og unge, som er hovedutfordringen i Søndre Nordstrand bydel, og der ressursene bør konsentreres, må vi prøve å bli enige, sånn at vi ikke havner opp i traurige diskusjoner om hva som er den beste modellen, når vi nå er enige om at det skal satses.
Når det gjelder diskusjonen om gratis kjernetid i barnehagene, med tanke på erfaringer fra Gamle Oslo bydel, mener jeg at det er viktig at tilbudet gis til alle barn i disse områdene, for det er snakk om inkludering, det er snakk om å lære norsk av hverandre. Det er snakk om at minoritetsbarn skal lære norsk kultur av norske barn, og det er snakk om at norske barn skal lære om minoritetsbarnas kultur, sånn at de får en god bakgrunn og en god start på skolehverdagen senere. Det vil jo være mange andre som har problemer med norsk enn dem som Byrådet nå har plukket ut i Oslo, og som vil få problemer i skolen. Jeg vil derfor tro at det for Høyres del vil være fint om Stortinget kan ha en større ambisjon, om Regjeringen kan ha en større ambisjon enn bare å plukke ut de aller svakeste, nemlig at man skal gi gratis kjernetid til alle i disse områdene hvor vi har en stor andel minoritetsbarn. Jeg synes derfor det initiativet som har kommet fra ministeren på det området, er svært positivt og helt riktig for å oppnå det vi er ute etter, nemlig inkludering.
Så et par tiltak til, som er avgjørende for å inkludere barn og unge: Mange familier med minoritetsbakgrunn har ikke de samme forutsetninger for å hjelpe med lekser, ha pc hjemme for å bidra til hjemmearbeidet, slik kanskje norske barn kan ha. Derfor er leksehjelp for alle i disse områdene en viktig nøkkel – og her mener jeg alle barn, ikke bare minoritetsbarn.
En tredje utfordring, som også er en nasjonal utfordring, gjelder frafallet i videregående skole, som har ligget opp mot 40 pst., ifølge undersøkelser som er gjort i disse områdene knyttet til den forrige regjeringens storbymelding. Lærlingplasser er en hovedutfordring. Utdanningsministeren har sagt at han har en arbeidsgruppe som jobber med det nå, og som vil komme med tiltak i forbindelse med neste statsbudsjett. Her må vi få styrke i disse inkluderingstiltakene for å hindre at barn og unge faller utenfor og ikke får en god start. Da gjelder det at man både fra Oslos side og fra Stortingets side påtar seg det ansvaret. I den forbindelse vil jeg si at staten på sett og vis har begynt, da man forhindret nye kutt i Søndre Nordstrand bydel med tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet i høst, der Søndre Nordstrand bydel fikk 12–13 mill. kr og nye kutt i fritidstilbudet ble forhindret. I 2003 ble Hallagerbakken fritidsklubb nedlagt.
Jeg håper derfor at Stortinget oppfyller sine forpliktelser med hensyn til å gjennomføre inkluderingstiltak med styrke når meldingen kommer, og at også byrådet i Oslo følger opp.
Britt Hildeng (A) [13:05:52]: Det tok flere år før Stortinget erkjente at Oslo, både som hovedstad og som den eneste virkelig store by i Norge, hadde og har spesielle utfordringer som krever en spesiell oppmerksomhet fra regjering og storting. Denne erkjennelsen resulterte i den store indre øst-satsingen – et spleiselag mellom stat og kommune, en satsing som har resultert i en fysisk og sosial rehabilitering av et tidligere forslummet område i Oslo. Den dynamikken som er i Oslo og Oslos utvikling, tilsier imidlertid at det fortsatt er behov for at stat og kommune tar et felles ansvar for de utfordringene som eksponeres i Oslo, bl.a. som følge av at Oslo er selve motoren i utviklingen av et flerkulturelt, nasjonalt samfunn.
For noen år siden satte drapet på Benjamin Holmlia og Søndre Nordstrand på norgeskartet. Situasjonen fortalte om et samfunn med sterke spenninger, rasistiske undertoner og sosial ulikhet. Men situasjonen viste også potensialet i samfunnet: et engasjert nærmiljø, sterke frivillige organisasjoner, ungdomsklubber med engasjerte miljøer, idrettsarbeid som drives antirasistisk. Umiddelbart stilte også storsamfunnet opp med støtte for at disse gode kreftene skulle kunne videreføres. Så har imidlertid det skjedd, slik det ofte skjer, at den spontane støtten forblir spontan, og at det langsiktige arbeidet for å utvikle nærmiljøet på Holmlia og Søndre Nordstrand stopper opp. Her, som i andre bydeler i Oslo – som i Groruddalen, og som i Gamle Oslo – legges viktige barnehagetilbud, ungdomstilbud og integreringstiltak ned.
Søndre Nordstrand er den bydelen i Oslo som har den sterkest voksende befolkning. 30 pst. av befolkningen er mellom 0 og 17 år, mot 20 pst. når det gjelder resten av befolkningen. Bydelen har skolekretser med mer enn 90 pst. innvandrere. Innvandrere utgjør 37 pst. av befolkningen, mot 18 pst. i snitt for Oslo.
Vi har sett et sterkt nærmiljø, men det potensialet som ligger i bruken av dette nærmiljøet, undermineres bl.a. av bydelens økonomiske situasjon og av Oslos generelle økonomiske situasjon. Store underskudd i bydelen har gjort at mange frivillige organisasjoner mister sin støtte, eller får sin støtte redusert. Bemanningen i ungdomsklubbene skjæres ned, og klubber legges ned. Ressurssenteret som Røde Kors har i bydelen – et veldig flott tiltak – får sine bevilgninger redusert. Ennå er det et rikt organisasjonsliv på Søndre Nordstrand, men det må få muligheter til å videreutvikles. Og jeg føler vel at det budskapet som kommer fra debatten i Stortinget i dag, er at det fellesansvar som Oslo og staten tidligere har vist for Oslos utvikling, fortsatt må videreføres, også på Søndre Nordstrand.
Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake med en hovedstadsmelding og en storbymelding, og statsråden sa i sitt innlegg at her ville man komme tilbake til en del av de problemstillingene som man har fokusert på i denne interpellasjonsdebatten.
Jeg tror det blir en veldig viktig melding, og den vil kunne danne grunnlaget for det nødvendige og langsiktige arbeidet som skal til for at en skal kunne møte de utfordringene som det flerkulturelle Oslo har, og som det flerkulturelle Norge har.
Marit Nybakk (A) [13:11:28]: La meg slutte meg til rosen til interpellanten, men også til det som er sagt her, og til den bredden som har vært i denne debatten, som flere talere har vært inne på. Det er veldig viktig at Oslo-benken og partiene står samlet om noe så viktig som å videreutvikle de bydeler i Oslo som har store utfordringer. Interpellanten berører jo her utviklingen i en av Oslos mest flerkulturelle bydeler – kanskje den mest flerkulturelle, som mange har vært inne på.
Jeg vil gjerne understreke at ansvaret for utviklingen her, som i andre deler av hovedstaden med høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn, må være delt mellom stat og kommune. Det er et av de viktigste budskapene, tror jeg, fra denne debatten.
Det er viktig at regjering og storting erkjenner at å gjøre minoritetsgruppene funksjonsdyktige i samfunnet vårt, er noe som kommer alle i Norge til gode, for vi skal nemlig leve side om side. Det er også viktig at sentrale myndigheter erkjenner at den store flerkulturelle byen er Oslo.
Derfor må Oslo kommune og staten ha en felles dugnad for å utvikle et inkluderende samfunn. Stikkord her er barnehager, skolepolitikk, norskopplæring, leksehjelp, arbeidstrening og arbeid. Særlig fokus må rettes mot innvandrerkvinner, både når det gjelder språkundervisning, kvalifisering og arbeid. Det er kvinnene som stort sett tar vare på ungene i en del av disse miljøene. Gratis kjernetid i barnehager og f.eks. en åpen barnehagedag i uken, der foreldre og barn kan komme, har man jo hatt i Søndre Nordstrand, og det er viktige tiltak i en inkluderingsprosess. Når det gjelder gratis kjernetid, kan jeg ikke begripe meg på de partiene som sier at dette ikke skal gjelde alle i et område. Det er jo nettopp ved at barn med norsk bakgrunn og innvandrerbakgrunn kommer sammen, at barn kan lære av hverandre.
Britt Hildeng nevnte det rasistisk motiverte drapet på Holmlia. La meg legge til at det var bred politisk enighet etterpå om at det skulle satses på ungdom i bydel Søndre Nordstrand. Det er dessverre det motsatte som skjer. Tiltak for barn og unge blir saldert bort, rett og slett fordi de ikke er lovpålagte. Mange år med dårlig kommuneøkonomi har dermed redusert satsingen på barn og unge i en bydel med veldig lav gjennomsnittsalder og store inkluderingsutfordringer.
Jeg skal ikke gjenta en del av den statistikken som har vært tatt opp tidligere, men det at man i bydelen har Oslos største andel barn og unge og den største innvandrerandel i Oslo, er en kombinasjon som gjør at dette ikke bare er en sak for bydelen og kommunen, men det må være et av de områdene som det legges størst vekt på i Regjeringens inkluderingspolitikk.
Vi har hatt, og har, hovedfokus på Groruddalen, der stat og kommune selvfølgelig også må ha et spleiselag, bl.a. for å rydde opp i gamle synder som særlig statlige etater har begått, ikke minst samferdselsetater. Groruddalsplanen er svært viktig for oss og har veldig høy prioritet. Vi må likevel ikke glemme andre områder med store utfordringer. Tiden går veldig lett fra oss. Vi har ikke råd til å la unge mennesker med innvandrerbakgrunn vokse opp til en usikker tilværelse uten fullført skolegang, eller arbeid, uansett hvor i Oslo de bor. Søndre Nordstrand må man etter min oppfatning fokusere særskilt på. Jeg regner også med – og det er til statsråden – at når hovedstadsmeldingen kommer, vil man også fokusere spesielt på denne bydelen, men kanskje først og fremst på integrering av folk med annen bakgrunn i Oslo som sådan, og at tiltak målrettes mot grupper og enkeltindivider, slik det tidligere er sagt.
Odd Einar Dørum (V) [13:16:23]: Jeg skal med den løsningsorienterte tonen som er her, ikke gå inn i et forsøk på elendighetsbeskrivelser. Jeg er gammel nok til å huske tvangsbyfornyelsen i Oslo. Jeg skal ikke rippe opp i det, det ville kunne blitt pinefullt for mange som sitter i salen. Det måtte en bred koalisjon til den gangen for å rydde opp i dette, og det kostet ca. 1 milliard kr – men la det ligge.
Det viktigste er å være løsningsorientert. Det løsningsorienterte synes jeg er gjenspeilet i alle innleggene, men først og fremst hos statsråden, fordi han sitter med ansvaret. Han har for det første vært inne på det som representanten Syversen tok opp, at vi ikke kan vente med å gjøre noe i Søndre Nordstrand, fordi vi skal gjøre noe i Groruddalen. Vi er nødt til å gripe sjansen nå og være ute i rett tid. Det andre jeg syntes statsråden tok på en svært bra måte, var hvordan man kan tenke på det som er viktig nasjonalt og lokalt, også med en lokal frihet. Det er det flere som har vært inne på. Den lokale friheten er ganske viktig.
Jeg vil også benytte sjansen til å si at dette selvfølgelig primært er et ansvar for byen Oslo. Byen Oslo har gjort mye, ikke minst gjennom sin egen skole. Jeg må si som utdanningspolitiker at jeg skulle gjerne sett at Oslo-skolen hadde vært gjenstand for debatt i stortingssalen. Den skolen som oftest debatteres her, ligger et sted på landet, i en kommune med 10 000 innbyggere, en slags norsk gjennomsnittskommune med en lykkelig sammensetning, nesten lik Kardemomme by, og hvor minoritetsbefolkningen er maskoter. Det er slik det ofte ser ut. Jeg ønsker ikke at vi skal snakke om det på en annen måte enn det det er, nemlig at det er mennesker med ulik bakgrunn, som skal ses på som individer, med dyp respekt, og med den grunnleggende holdning at alle mennesker i dette land har både rettigheter og plikter. En kan gjerne stjele et gammelt arbeiderpartislagord, som lyder slik: Gjør din plikt, og krev din rett! Det er god moral, så lenge man skjønner at noen mennesker er små mennesker, og må møtes fordi de er barn, og at noen mennesker sliter med livet, og må møtes fordi de sliter litt med livet. Så lenge vi har den innsikten med oss, individ for individ, uansett hvordan vi ser ut, har vi en sjanse til å lykkes.
Det er det som er grunnholdningen som jeg har tatt opp i interpellasjonen, og som jeg føler har preget innleggene, og ikke minst statsrådens innlegg. Dette er mer enn at Oslo-benken holder et møte i stortingssalen og får tilslutning av andre. Dette er viktige nasjonale spørsmål som gjenspeiler seg i landets hovedstad, og som krever et samarbeid mellom lokale myndigheter, som har et tungt ansvar, og nasjonale myndigheter, som har sitt ansvar.
Når det gjelder Groruddalen, er det ikke noen tvil om at i sentrale deler av Groruddalen ser det ut som om et troll har stått opp om morgenen, slengt om seg med alt og vært grettent, og så har gått og lagt seg etterpå. Å rydde opp i det er noe vi får komme tilbake til. Det er ikke noen motsetning mellom å gjøre det som representanten Nybakk kalte å rydde opp med hensyn til unnlatelsessynder, og å gjøre det som vi nå føler vi har bred vilje til å gjøre i Oslo sør, i Søndre Nordstrand. Jeg er glad for det.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:19:42]: Jeg takker også for en interessant debatt. Det er klart at en enkel gutt fra landet, som jeg er, har hatt en bratt læringskurve etter at jeg fikk ansvaret for integrerings- og inkluderingspolitikken. Det er ikke minst viktig og interessant for meg å ha en tett dialog med Oslos politikere og innbyggere. Jeg tror at det er en enkel, grei og rett analyse å komme med at lykkes vi ikke med inkluderingspolitikken i Oslo, så mislykkes vi med den i Norge. Det er her vi har de største utfordringene, og det er her vi har all grunn til å ta ekstra tak. Jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid med hele Oslo-benken om inkluderingsutfordringene i Oslo.
Det har vært stor grad av enighet og ikke grunnlag for å kommentere mye uenighet, men jeg vil si noen få ord om dette forsøket med å gjennomføre gratis kjernetid i barnehagene i Oslo, som har vært omtalt en del i media i det siste. La meg først få lov til å understreke at denne oppmerksomheten fra Høyre er litt rørende i så måte. Det var nødvendig å gå inn på statsråd Erna Solbergs forslag til statsbudsjett, og rydde penger på plass til i det hele tatt et forsøk med gratis kjernetid. Så hadde det ikke vært for at vi fikk et regjeringsskifte, hadde vi i og for seg ikke hatt noe å diskutere, for da hadde det vært null kroner til forsøk med gratis kjernetid i Oslo. Punkt 1 må være at er det noen som skal gå litt stille i dørene her, må det være Høyre.
Punkt 2: Jeg er nok en politiker som ikke mener at det viktigste her er å trekke opp prinsipielle forskjeller der det ikke er helt nødvendig å gjøre det. Jeg har rett og slett spurt meg: Hvordan får vi mest mulig integrering og inkludering ut av de 10 mill. kr som vi tross alt har satt av? Å lansere et forsøk, f.eks. i Søndre Nordstrand eller i Groruddalen, som handler om at alle de som nå har 4–5-åringer i barnehagen, fortsatt skal betale, og at vi skal plukke ut noen med innvandrerbakgrunn som skal få gratis barnehage – i de samme barnehagene der andre betaler normal barnehagepris – og så si at det skal være starten på et forsøk for å få til økt inkludering, det har jeg altså grunnleggende sett ikke noen tro på. Jeg tror at en politikk som diskriminerer etniske nordmenn til fordel for folk med en minoritetsspråklig bakgrunn, ville blitt starten på en stor strid. Det ville ha vært en veldig dårlig start på et forsøk med en god inkluderingspolitikk, og jeg vet om noen som da i hvert fall ville ha fått vann på mølla.
Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.