Jan Tore Sanner (H) [13:19:47]: For 25 år siden var Kina en fattig, underutviklet og lukket nasjon. I dag er landet en av hovedmotorene i verdensøkonomien. Økonomien har vokst årlig med ca. 9 pst., og landet har verdens største valutareserver.

Kina er ikke lenger bare en utfordrer på billige masseproduserte varer, men også på høyteknologiske tjenester. Dette skjer raskere og i større skala enn vi forventet for kun få år siden.

Kina uteksaminerer 300 000 ingeniører hvert år – tre ganger så mange som India og USA. Digitaliseringen i Kina går raskere enn i mange vestlige land. Man tar den aller siste teknologien i bruk.

Stadig flere vestlige bedrifter legger nå ikke bare produksjon, men også forskning og utvikling til Kina.

Mange ser på denne utviklingen som en trussel. Jeg mener vi skal være glade for Kinas og Indias vekst, som har løftet flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom. Bare internasjonal handel kan oppnå slike resultater. Dersom vi skal oppnå FNs tusenårsmål om å halvere fattigdommen i verden innen 2015, må vi fremme en friere og mer rettferdig handel.

Det er også viktig å huske på at Norge har bygget sin velferd på handel. Når andre land banker på vår dør med sine produkter, skal vi ta utfordringen, og ikke stenge dem ute. Vi ser at krefter både i USA og i EU vil beskytte sine markeder mot konkurransen fra Kina. En slik politikk løser ingen problemer. Tvert imot vil de svekke veksten i verdensøkonomien og dermed vår mulighet til å skape velferd.

I fjor eksporterte Kina varer til Norge for nærmere 20 milliarder kr. Det blir vesentlig mer i år. Kina er den største eksportøren til Norge utenfor Europa, og Kinas andel øker. Dette bidrar til lav prisvekst og dermed lav rente i landet vårt, noe som kommer hele samfunnet til gode.

Samtidig er vår eksport til Kina for liten, under en tredjedel av importen. Det er her vår innsats må rettes inn. En av Norges ledende økonomer, Knut Anton Mork, har påpekt at andre nordiske land er mer til stede i Kina enn Norge er. Dette bekymrer meg, og det er en av grunnene til denne interpellasjonen.

Høyre mener at Norge skal følge to hovedspor hva angår Kina: Vi skal samarbeide tettere med Kina og utnytte landets muligheter og ressurser langt bedre enn vi gjør i dag. Samtidig skal vi konkurrere enda hardere med Kina. Når deres produkter blir billigere og bedre, skal vi og våre produkter være enda bedre. Det krever forskning og utvikling, kreativitet og hardt arbeid her hjemme.

Ingen av disse målene oppnås av seg selv. Det å lykkes i Kina – med Kina, og mot Kina – krever store politiske, kulturelle og geografiske kunnskaper, lang erfaring, tålmodighet og sterk politisk vilje, og ikke minst en klar strategi. Vår fremtid er faktisk avhengig av en slik strategi, og av at den lykkes.

Bedriftene skal selvsagt gjøre sin del av jobben. Og mange er godt i gang. Det er imponerende hvor fokusert mange bedrifter er på hva som kreves for å møte konkurransen fra Kina. Det må jobbes smartere, det må mer teknologi inn i produktene, og det må tenkes mer design.

Jeg var på bedriftsbesøk på Ulefoss Jernverk i Telemark i forrige uke. Der produserer de kumlokk. Også disse kan produseres billigere i Kina. Men Ulefoss Jernverk har en klar strategi for hvordan norske kumlokk kan gjøres enda bedre enn kinesiske kumlokk. Jeg har faktisk forstått at et kumlokk er ikke bare et kumlokk. Her kan det faktisk puttes teknologi inn i det, slik at våre kumlokk kan konkurrere med de kinesiske.

En fremtidsrettet næringspolitikk har også staten som medspiller. Jeg vil derfor utfordre næringsministeren på hva staten, representert ved Regjeringen, vil gjøre for å gi næringslivet de verktøy det trenger for å klare globaliseringens utfordringer. Vi trenger en kunnskapsskole med styrket satsing på realfag. Vi trenger kompetanse og forskningsmiljøer i verdensklasse. Vi trenger oppmuntring til oppstart av nye bedrifter, og vi trenger omstillingsvennlige regler for næringslivet og konkurransedyktige vilkår for norske bedrifter og ansatte.

Jeg mener at det er bekymringsfullt at det første den rød-grønne regjeringen gjorde da de kom inn i regjeringskontorene, var å kutte i forsknings- og innovasjonsmidlene og å svekke Kunnskapsløftet i skolen gjennom bl.a. å droppe det 2. obligatoriske fremmedspråket. Skal vi lykkes, kan ikke hovedstrategien i næringspolitikken være knyttet til de bedriftene som går dårlig. Snarere må fokuset være hvordan flere kan gå bedre.

La oss ikke ha noen illusjoner om dagens situasjon: Mulighetene i Kina, og med Kina, er enorme. Samtidig er den internasjonale konkurransen om det kinesiske markedet knallhard og konkurransen om kinesisk produksjonskapasitet knallhard, uansett om den er for det lokale marked eller for eksport. I tillegg kommer behovet for å forstå kinesisk kultur, språk, geografi og beslutningsstrukturer.

Hva angår konkrete markeds- og samarbeidsmuligheter i Kina, har jeg allerede nevnt IKT og telekom samt forskning og utvikling. Vi kommer imidlertid ikke utenom energi. Kinas energibehov øker med 10–15 pst. i året. Den sterke veksten i etterspørselen etter petroleum har bidratt til høye priser på olje, og veksten i antall biler i Kina sannsynliggjør en høy oljepris i mange år fremover. Eksport av norsk petroleum kan og bør bli større. I tillegg må norske selskaper kunne hjelpe Kina med å spare energi, utnytte den mer effektivt og produsere renere.

Eksport av sjømat vil også kunne øke i kommende år, etter hvert som kinesisk kjøpekraft øker.

Kinesisk verftsindustri har kommet svært langt kvalitativt og kvantitativt i løpet av få år. Også her ligger det store muligheter som Norge bør kunne utnytte enda bedre enn i dag.

I 2008 skal Kina som kjent være vert for Sommer-OL, og i 2010 skal Expo holdes i Shanghai. Begge deler vil bli utnyttet av bedrifter over hele verden. Også Norge må være tungt til stede.

Jeg ser frem til å høre hva som er Regjeringens konkrete strategi for å sette Norge bedre i stand til å håndtere konkurransen fra bl.a. Kina, og hvordan Norge og våre bedrifter kan utnytte de mulighetene som ligger i et voksende kinesisk marked.

Statsråd Odd Eriksen [13:27:27]: Interpellanten tar opp en av de viktigste næringspolitiske utfordringene vi står overfor, nemlig Kinas integrasjon i internasjonal økonomi, og jeg vil gjerne takke representanten Sanner for nettopp det.

La meg først få understreke at den enorme økonomiske veksten Kina har opplevd de siste 25 år, først og fremst er positiv. Der kan jeg også si meg enig med representanten Sanner. Takket være denne utviklingen er millioner av mennesker i Kina løftet ut av fattigdom. Utviklingen har også hatt positive konsekvenser for verdensøkonomien, spesielt ved at mange typer forbruksvarer er blitt langt billigere for mennesker over store deler av verden.

Det er ingen tvil om at Kina også fortsatt har store utfordringer, spesielt knyttet til demokrati, menneskerettigheter, miljø, bekjempelse av forskjeller og integrering av innlands-Kina i kystområdenes økonomiske vekst. Jeg vil i den forbindelse vise til interpellasjonen tirsdag 28. mars om den norsk-kinesiske menneskerettighetsdialogen.

Kinas vekst har i stor grad vært eksportdrevet. Kina har blitt en stor aktør i internasjonal handel, men har fortsatt ikke en økonomisk posisjon som fullt ut reflekterer landets andel av verdens befolkning. Det er ingen grunn til å tro at vi har sett slutten på veksten i Kinas handel.

Kinas nye rolle i verdensøkonomien utfordrer etablerte strukturer. Kinas store tilgang på arbeidskraft fører til at arbeidsintensiv industri over hele verden nå utsettes for et kostnadspress som for få år siden var aldeles ukjent.

Kinas økende rolle som leverandør framholdes som en vesentlig forklaring på hvorfor Europa og USA, til tross for stigende råvarepriser, har opplevd lav og stabil inflasjon de siste årene. Samtidig har Kina, i kraft av sin størrelse, ressurser til å utfordre allerede industrialiserte land også på andre områder. Man må forvente at Kina i årene framover blir en stadig viktigere leverandør av egne merkevarer, av kapitalintensive varer og av høyteknologi.

Hva betyr så Kinas nye rolle for Europa, og da spesielt for Norge? Jo, den betyr tilgang på mer konkurransedyktige varer, særlig konsumvarer. Det innebærer også at det har åpnet seg et nytt eksportmarked for europeiske produkter. Samtidig betyr den at særlig arbeidsintensiv industri utsettes for sterkere konkurranse. Kinas økonomiske utvikling gir med andre ord muligheter, men også betydelige utfordringer.

Hvordan skal vi så jobbe inn mot markeder som Kina? Hva bør i så fall ligge i bunnen for dette arbeidet? Vi må følge en todelt strategi i denne sammenheng.

For det første må vi føre en aktiv og forutsigbar næringspolitikk i Norge. Vi kan ikke konkurrere på tilgang til billig arbeidskraft. Vi må konkurrere på de fordeler vårt høye utdannelsesnivå og vår godt utbygde offentlige sektor gir oss. Vi må med andre ord satse på kunnskap, på forskning og utvikling, og vi må satse på områder der vi har spesielle fortrinn. Vi må føre en stabil økonomisk politikk og en aktiv næringspolitikk. Derfor har Regjeringen økt bevilgningene til innovasjon og forskning med en halv milliard kr fra 2005 til 2006. Og vi satser på norske sjøfolk, på infrastruktur og en ny patentpolitikk, for å nevne noe. En aktiv næringspolitikk handler om tiltak her hjem-me, men også ute. Økt internasjonalisering av næringslivet er en naturlig del av dette og er en prioritert oppgave for Regjeringen.

Det andre leddet i vår strategi er å utvikle et velfungerende økonomisk og handelsmessig samkvem med Kina og å støtte norsk næringsliv i deres innsats inn mot det kinesiske markedet. Det bilaterale økonomiske og handelsmessige samarbeidet mellom Norge og Kina er godt og preget av økt aktivitet på nærmest alle områder. Kina er nå vår største handelspartner i Asia.

Som interpellanten er inne på, har vi et betydelig underskudd på handelsbalansen med Kina. Men at vi har et underskudd i vår handel med Kina, er i seg selv ikke grunn til bekymring, i og med at vi har et svært stort overskudd i vår samhandel med resten av verden. Dette betyr ikke at vi ikke skal ta Kinas økonomiske vekst på alvor og søke å utnytte dette mest mulig.

Samtidig er det viktig å påpeke at norsk eksport til Kina har økt med hele 149 pst. de siste fem årene. Kina er Norges nest største eksportmarked i Asia, bare slått av Japan. Når det gjelder fisk, som er vår største eksportvare til Kina, økte eksporten med hele 30 pst. i 2005. Importen fra Kina har også økt de siste årene – i 2005 med 14 pst. Det er viktig å være klar over at tallene for handelsbalansen ikke tar hensyn til betydelige norske tjenesteleveranser til Kina, bl.a. knyttet til skipsfart og reiseliv.

Vi er alt i alt utvilsomt inne i en positiv utvikling. Totalt er omkring 200 norske selskaper engasjert i Kina. Mulighetene er store for salg til det kinesiske markedet, men også for salg til andre internasjonale markeder. Virksomheten i Kina bidrar til å styrke mange norske bedrifters aktiviteter og lønnsomhet i Norge.

Kina er fortsatt et marked som krever tett oppfølging fra myndighetssiden. Jeg legger derfor vekt på å opprettholde en nær kontakt med kinesiske myndigheter. Samtidig jobber Innovasjon Norge aktivt for norske interesser i Kina. Dette gjør de gjennom sine kontorer i Beijing og Shanghai og gjennom nettverket av kontorer i Norge.

WTO er det viktigste handelspolitiske verktøyet for å sikre forutsigbare rammebetingelser for næringslivet. Kinas medlemskap i WTO er derfor viktig for norsk handel og norske investeringer i Kina. Kina har allerede åpnet betydelig for import som et resultat av forpliktelser i WTO. Det betyr økte muligheter for norsk eksport. Der WTO ikke gir tilfredsstillende løsninger for markedsadgang, arbeider Regjeringen aktivt med inngåelse av frihandelsavtaler gjennom EFTA. Vi prioriterer dette høyt og er i dialog med Kina for å innlede drøftinger om en avtale.

At næringslivet her hjemme og ute tar samfunnsansvar, vil være bestemmende for om man skal lykkes i å utvikle et rettferdig, humant og bærekraftig arbeids- og næringsliv i andre deler av verden. I kontakter og samarbeid med Kina vil derfor området arbeidstakeres rettigheter og bedrifters samfunnsansvar bli tillagt økende vekt.

I det bilaterale arbeidet er den økonomiske samarbeidskommisjon vi har med Kina, av stor betydning. Her løses konkrete saker knyttet til rammevilkårene for næringsvirksomhet i Kina og Norge. I år utvider vi dette samarbeidet gjennom etablering av en bilateral arbeidsgruppe for å fremme investeringer i Kina og Norge. Dette initiativet er et viktig bidrag i Regjeringens arbeid med å styrke samhandelen mellom Norge og Kina.

Alt i alt anser jeg utviklingen av det norsk-kinesiske økonomiske samkvemmet som positiv, og mulighetene for ytterligere forbedring og videreutvikling er så absolutt til stede, selv om dette vil kreve målrettet innsats og stor evne og vilje til nyskaping og utvikling fra både norsk næringsliv og norske myndigheter. I så måte er interpellantens bidrag her i dag av vesentlig positiv betydning.

Jan Tore Sanner (H) [13:36:28]: La meg først gi uttrykk for at jeg er glad for at næringsministeren fattet interesse for interpellasjonen. Det skulle i og for seg bare mangle, for dette er, som næringsministeren selv sa, en av de viktigste næringspolitiske utfordringene for Norge. Vi er åpenbart veldig samkjørte når det gjelder selve beskrivelsen av situasjonen – at det ligger både utfordringer og muligheter på det kinesiske markedet, og at det er positivt at man nå ser en så sterk vekst i Kina.

Men de som hadde forventet en klar strategi fra Regjeringen for hvordan vi skal møte disse utfordringene, ble nok skuffet etter å ha hørt næringsministerens innlegg. Det var ikke noe nytt i forhold til hvordan Norge skal settes bedre i stand til å kunne håndtere konkurransen fra Kina, snarere tvert imot. Næringsministeren viste til forsknings- og utviklingsbudsjettet, som Regjeringen kuttet i i forhold til den forrige regjeringens forslag, og det var ingen forslag som peker fremover i forhold til hvordan vi skal settes bedre i stand til å kunne håndtere denne konkurransen.

Jeg fattet derimot interesse for at næringsministeren nevnte frihandelsavtale med Kina. Det er et forslag som Høyre vil gi sin sterke støtte. Den forrige næringsministeren sørget jo for at EFTA fikk fremforhandlet en frihandelsavtale med Sør-Korea, og gav også klart uttrykk for at det var viktig at vi fikk til en tilsvarende avtale med Kina.

Nå vet vi at Chile, som er vår viktigste konkurrent når det gjelder eksport av laks, har undertegnet en frihandelsavtale med Kina som innebærer at de i løpet av 15 år gradvis vil få fjernet importtollen på chilensk laks. Dette er en betydelig utfordring for Norge i og med at Chile er vår fremste konkurrent, så jeg vil be næringsministeren om å utdype hva som nå ligger i det norske initiativet til å få til en frihandelsavtale med Kina. Har Norge fått støtte fra EFTA i forhold til å fremforhandle en slik avtale, eller er vi foreløpig på det stadiet hvor vi ønsker å få dette til?

Dette er et viktig område for Norge, i og med at eksport av sjømat er og skal være et høyt prioritert mål for oss. Det er kanskje en av de viktigste utfordringene vi har i forhold til å komme i bedre inngrep med det kinesiske marked.

Statsråd Odd Eriksen [13:39:27]: Det er helt riktig at den forrige regjeringen gjorde et betydelig arbeid de fire årene de satt med regjeringsmakten, det skal de ha all honnør for. La meg si det sånn at svaret på mange av de spørsmål som representanten Sanner stiller, ligger i det jeg gjerne vil definere som en aktiv og forutsigbar næringspolitikk. Vi gjør dette fordi Norge har en liten og åpen økonomi, og vi er avhengig av handel for å opprettholde en høy verdiskaping og et høyt velferdsnivå. Vi gjør det fordi Kinas raske økonomiske utvikling gir store muligheter for norske bedrifter. Norsk næringsliv har produkter, varer og tjenester som det kinesiske markedet etterspør. Vi gjør det fordi eksport av varer og tjenester til Kina bidrar til sosial og økonomisk utvikling i Kina, samtidig som norske forbrukere får gode og rimelige produkter fra Kina. Og vi gjør det fordi norske bedrifter som lykkes internasjonalt, bidrar til å styrke bedriftenes virksomhet i Norge.

Så peker representanten Sanner på mulighetene og etterlyser engasjementet for en mulig frihandelsavtale med Kina. Initiativet til en frihandelsavtale mellom EFTA og Kina ble tatt under nettopp tidligere statsråd Børge Brendes besøk i Kina i 2004, og det ble videre fulgt opp under kommisjonsmøtet her i Oslo i 2005. Kina har vært tilbakeholden med å si noe om hvorvidt dette arbeidet kan starte. Island har igangsatt bilaterale forstudier knyttet til en mulig avtale med Kina. Men de har også gjennom EFTA bedt om å inkludere EFTA i denne prosessen. Kina har sagt at de vil vurdere dette etter at studiene når det gjelder Island, er avsluttet i juni i år. Jeg er optimist, for på siste ministermøte i EFTA ble det klart gitt uttrykk for at EFTA var enige om at dette var en frihandelsavtale man ville jobbe for.

Representanten Sanner peker på eksport av sjømat i sitt første innlegg. Det er også en sak som jeg tok opp med min russiske kollega Reiman da jeg besøkte Russland for tre uker siden: overflyvinger over Sibir i forbindelse med eksport av fisk og sjømat til Kina og Japan. Og det er enda et ledd i å åpne mulighetene for økt norsk handel med Kina.

Steinar Gullvåg (A) [13:42:52]: Jeg syns det er fint at vi gjennom denne interpellasjonen får anledning til å sette søkelys på norsk-kinesisk økonomisk samarbeid. Kina er ikke bare et stort land i areal og folketall, men det har i høy grad også en sterkt voksende økonomi. Kina er også for oss blitt et veldig viktig marked. Kina er, som statsråden nettopp nevnte, vår største handelspartner i Asia, og det vil åpenbart komme til å bli enda viktigere i årene framover.

Det som skjer i Kina, har altså direkte betydning ikke bare for verdensøkonomien, men også for et lite land som Norge. Vår åpne og stadig mer globaliserte økonomi bidrar selvsagt til dette. Norge og Kina har gjennom mange år hatt et maritimt samarbeid. Norske redere bygger stadig flere skip ved kinesiske verft. Til gjengjeld har det gitt norske utstyrsleverandører vid adgang til det kinesiske markedet. Enn så lenge har vi på dette området et teknologisk fortrinn på grunn av at vi unektelig har en noe mer avansert produksjon enn det kineserne hittil har vært i stand til å stille opp med. Men det er ikke naturgitt at det skal være slik i all framtid. Med den satsingen som kineserne nå gjør innenfor sjøfart og maritime næringer, kommer de raskt etter Vesten på dette området. Med mindre vi selv forstår å utnytte de fortrinn som vi har, ved fortsatt satsing på forskning og utvikling og levende maritime næringer, vil forspranget raskt bli spist opp. Og ettersom jeg faktisk mener at norsk sjøfart og norske sjøfolk er en livsbetingelse for maritim virksomhet her i landet, er jeg glad for at denne regjeringen har gjenskapt optimismen i de maritime næringene. Nettolønnsordningen for sjøfolk har i seg selv bidratt til dette.

Når Regjeringen i Soria Moria-erklæringen skriver at Norge må ha en ambisjon om å være verdensledende innen maritim forskning, kompetanseutvikling og nyskaping, er også det et uttrykk for viljen til å satse. Da må vi også sørge for at norske rederier og sjøfolk blir i stand til å møte den stadig tøffere internasjonale konkurransen. Jeg vil i den forbindelse spesielt peke på Regjeringens egen forpliktelse til å ta internasjonale initiativ for å sikre like konkurransevilkår for sjøfolk i nordiske og europeiske land, bl.a. for å hindre skattekonkurranse. Veksten i kinesisk økonomi skaper nemlig nye muligheter for vår handelsflåte. Disse mulighetene er det viktig at vi vet å utnytte.

Som næringsministeren pekte på i sitt innlegg, er fisk vår største eksportvare til Kina. For meg er det imidlertid et tankekors at det skal lønne seg å transportere norsk fisk til Kina for at den skal bearbeides der før den transporteres tilbake til Norge og Europa for salg til konsumentene i vår del av verden. I og for seg er det et uttrykk for at transport er for billig, men det er også et uttrykk for Kinas utviklingsnivå med uhyre lave lønninger og arbeidsvilkår, som vi må tilbake til første del av siste århundre for å finne maken til her i landet. Derfor er det i vår egeninteresse at velstandsnivået i Kina raskt blir bedre, og at arbeidsfolk der får nyte godt av den velstandsøkningen som nå skjer.

Utviklingen i Kina går på mange måter i ulike retninger. Økende velstand for millioner av mennesker og en ny økonomisk frihet er et viktig bidrag til den samlede velferden i landet. Det er eksempelvis et paradoks at Kina nå er et av de viktigste markedene for norsk pelsdyrnæring, og at etterspørselen etter mink- og reveskinn på det kinesiske markedet er en hovedårsak til rekordpriser og klondykeliknende tilstander i pelsdyrnæringen i flere land.

For nøyaktig en uke siden hadde vi i denne salen en annen debatt om Kina med bakgrunn i representanten Vallersnes’ interpellasjon om menneskerettighetsdialogen med Kina. Vi fikk da høre at utenriksministeren innenfor sitt departementsområde mener at det er viktig å bedre vår egen kompetanse på og om Kina og kinesiske forhold nettopp i lys av Kinas betydning for raskt voksende norsk-kinesiske forbindelser. Det er mulig det er en naiv forestilling, men jeg tror faktisk at våre verdier og vår holdning til menneskerettigheter, arbeidsforhold og miljøspørsmål i lengden vil være en fordel for et lite land som Norge, også handelspolitisk.

Kåre Fostervold (FrP) [13:48:21]: Eksport til og etableringer i Kina kan være et tveegget sverd for norske selskaper. Selv om Kina vokser frem som et attraktivt marked for norske eksportvarer og utsiktene til billig arbeidskraft gjør bedriftsetablering fristende, er det dessverre noen utfordringer man kan møte i det kinesiske markedet.

En av disse utfordringene er den omfattende piratkopieringen som blir praktisert av noen kinesiske bedrifter. Denne piratkopieringen har nå gått så langt at Kinas høyesterett har opprettet en særskilt domstol som skal behandle immaterielle rettigheter. Domstolen etablerer også en side på Internett der piratkopister skal henges ut. Selv om det er beundringsverdig at kinesiske myndigheter tar affære overfor dette, er det kanskje litt optimistisk å tro at kinesiske myndigheter klarer å komme til bunns i problemet når det ifølge den svenske avisen Dagens Industri bare i fjor ble levert inn 166 000 sivile søksmål på grunn av piratkopiering i Kina.

For norske bedrifter som bruker titalls millioner kroner på produktutvikling, og ytterligere millioner på markedsføring rundt omkring i verden, er det en bitter opplevelse når noen lager en kopi av deres produkt, for så å konkurrere med produktet i de samme markedene som de selv opererer i. Samtidig er det et markedsmessig problem når kundene tror de kjøper et kvalitetsprodukt fra en norsk leverandør, mens realiteten faktisk er at de kun har kjøpt et produkt som ligner, og som ikke har de egenskaper norske myndigheter krever til sikkerhet og kvalitet.

En av de bedriftene som har opplevd nettopp dette, er Nobø Electro AS, lokalisert med hovedkontor i Stjørdal. På en stor elektromesse i Köln i Tyskland oppdaget norske representanter en utstilling som inneholdt kopier av en av Nobøs varmeovnsserier. Gjennom nitid arbeid har det nå lyktes Nobø å få tak i bilder og markedsføringsmaterialer for det kinesiske firmaets produkter. Denne informasjonen viser at produktene, lansert i de samme markedene som Nobø opererer i rundt omkring i verden, er eksakte kopier.

Dette blir et stort problem for et norsk firma som bruker millioner av kroner for å utvikle norske kvalitetsprodukter som skal kunne konkurrere på det internasjonale markedet. I noen grad kan produktene beskyttes ved å sikre patent- eller lisensrettigheter, men det vil alltid bli et spørsmål om mulighet, kostnad og nytteeffekt. Vil en klage til den kinesiske høyesterett bli behandlet i det hele tatt, eventuelt når, når man vet at det leveres inn i underkant av 600 klager hver dag hele året?

Undertegnede er av den tro at problemet jeg nettopp har skissert, bare vil eskalere i fremtiden, da verdensøkonomien blir stadig mer globalisert. Jeg kunne godt tenkt meg et svar fra næringsministeren på hvordan han har tenkt å håndtere problemet rundt piratkopiering av norske produkter, og om han vil ta dette opp med sin kinesiske kollega?

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:51:54]: Det fokus som har vært den siste uken på Kina, er prisverdig. Det burde flere i det norske storting ha vært involvert i. Og som både interpellanten og næringsministeren sa, står vi nå overfor et svært viktig dilemma.

Jeg ønsker i mitt innlegg å fokusere på den kinesiske yuanen – deres valuta. Det blir sagt at bare en tapper mann eller en dåre spår utviklingen i valutakurser. Likevel ser man til USA, der det faktisk er svært mange som spår utviklingen av den kinesiske yuanen.

President Hu Jintao kommer til å besøke Washington DC den 20. april i år. I forkant av besøket er det svært mange, spesielt i den amerikanske kongressen, som er opptatt av handelsunderskuddet. Jeg har stor forståelse for at amerikanske kongressmenn er det – man vet at det snart er «midterm elections» til kongressen, og man vet også at USAs handelsunderskudd til Kina alene er på astronomiske 202 milliarder dollar. Det setter for så vidt det norske handelsunderskuddet i forhold til Kina i et litt annet lys.

Nå forstår jeg også at den amerikanske regjering er frustrert, siden den kinesiske yuanen er revaluert med 2,1 pst. mot dollaren siden juli – og har bare vokst med 1 pst. i etterkant av det. Denne uken skulle det amerikanske senatet møtes for å diskutere mulig straffetoll mot kinesiske varer. Denne straffetollen skulle være satt til 27,5 pst. på alle kinesiske varer. Dette ble utsatt bl. a. fordi to amerikanske senatorer var på besøk og fikk løfter om at kineserne nok en gang skulle se på devalueringen av yuanen.

Når ledende amerikanske kongressmenn sier at yuanen er undervaluert med så mye som 30 pst., står det i kontrast til det som f.eks. ledende investeringsbanker mener, at den bare er 10–15 pst. for billig. Hvis man ser på den handelsveiede utviklingen av yuanen den siste tiden, har den faktisk økt med 10 pst. mot et knippe valutaer. Det kan også ses i forhold til at den amerikanske dollaren har holdt seg forholdsvis sterk.

Når det er sagt, mener jeg at den diskusjonen som foregår i USA nå, faktisk er direkte uinteressant. Man ser at Kinas vekst i stor grad, som interpellanten også var inne på, er drevet av handel – og økt handel. Kina produserer billige varer, man handler mer, man får flere arbeidsplasser, spesielt langs kysten, og velstanden øker. Man ser at den største folkevandringen i verdens historie foregår i Kina akkurat nå. Den går fra den kinesiske landsbygden til den kinesiske kysten. Men så er spørsmålet: Hva slags effekt har dette på Norge? Billigere varer er den umiddelbare hovedeffekten. Fra 1998 og fram til i dag har klær og sko blitt 45 pst. billigere i Norge. Det er kanskje uten sidestykke noe av det største som har skjedd i forhold til hva man bruker penger på, for norske forbrukere – og hva man bruker betydelig mindre penger på i dag enn man gjorde for så kort tid tilbake som i 1998. Man får lavere prisstigning i Norge – og i USA – som følge av dette, og ikke minst får man lavere rente. Så lenge den norske sentralbanken nettopp fokuserer på inflasjonsmål, vil velstandsutviklingen og handelen i Kina faktisk medføre at man får lavere rente i Norge. Mens noen velger å fokusere på det umiddelbare, med tap av norske arbeidsplasser – eller amerikanske for den skyld – velger Høyre i denne sammenheng å se på mulighetene og de positive gevinstene av langsiktig globalisering og økt velstand i Kina.

Representanten fra Arbeiderpartiet var inne på at mens stadig flere velger å kontrahere sine skip fra Kina, selger norske utstyrsleverandører stadig mer utstyr i Kina. Økt velstand i Kina betyr økt velstand i Norge. Økt handel betyr også økt velstand i Norge.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:57:19]: Kina er ei politisk og økonomisk stormakt i vekst. Kina har ein kultur og ei historie som er heilt unik. Når Kina i tillegg er den leiande regionale aktøren, i stadig aukande grad med globale konsekvensar, gjer dette Kina til eit både viktig og interessant land for Noreg – først og fremst gjeld dette næringssamarbeid, men òg på andre område.

Statusen i dag er at det er ein betydeleg handel og eit betydeleg næringssamarbeid mellom Kina og Noreg. Blant anna veit me at import av billege varer frå Kina har medverka til den låge norske prisstigninga. Samtidig veit me at det går ein betydeleg vare- og tenestestraum òg den andre vegen. Ikkje minst innanfor maritim industri er det mange eksempel på eit positivt næringssamarbeid, både næringsetablering og næringsutvikling. Det er nok eit samarbeid som har eit stort potensial for å veksa ytterlegare.

Me veit òg at norsk olje i ganske stor grad går til Kina. No forstår eg det slik at det først og fremst er på spotmarknaden dei handlar, og det gjer at handelen vert noko syklisk. Fisk er allereie nemnt, og det er ein betydeleg del fisk som går til Kina, ikkje minst til vidareforedling. Det seier noko om at avstandsulempene ikkje finst lenger.

Kina er eit interessant land, men me må òg innsjå at det er ganske store forskjellar mellom Noreg og Kina. Ein av forskjellane og ei av utfordringane går på at Kina har enormt mange hender. Sysselsetjing er faktisk utfordring nr. 1 for Kina. Det gjer at Kina aldri – i alle fall ikkje i oversynleg framtid – vil kunna konkurrera med Noreg når det gjeld rasjonalisering, effektivisering og automatisering. Det veit me at ein del norske bedrifter er veldig bevisste på.

Ein annan ting som skil Kina og Noreg, går på dette med energi. Sjølv om Kina ligg langt framme – dei har ratifisert Kyoto-forpliktingane – veit me at det er ein god del skitten kraft i Kina framleis, frå kolkraftverk osv. Men så langt eg kjenner til, er Kina det landet som investerer mest i fornybar energi for tida. Så det skjer ting, men det er òg noko som skil oss.

Ein annan ting som skil oss – og det er veldig viktig, og det er eg glad for at næringsministeren allereie var inne på innleiingsvis – er at dei har eit heilt anna forhold til demokrati og menneskerettar i Kina enn det me har i Noreg, og at det er ei stor utfordring for oss i alt samkvem med Kina. Slik me i Kristeleg Folkeparti ser det, bør nokre av hovudpunkta i ein norsk Kina-strategi gå på ein auka Kina-kompetanse i Noreg når det gjeld både språk, samfunnsforhold, kultur osv., men me treng nok òg i motsett veg ein sterkare Noregs-profil i Kina enn auka kunnskap om Noreg hos kinesiske avgjerdstakarar. Eg kan berre nemne som eit eksempel: Eg har vore i Kina eit par gonger, og ved eit heilt tilfeldig møte på ein liten kafé ein gong fekk eg spørsmål om eg kjende Jens Evensen. Det var like etter at han døydde, så eg kunne formidle det, men verda er ikkje så stor. Kinesarane kjenner òg faktisk betre til Noreg enn det vi av og til er klar over.

Me har vidare det største potensialet når det gjeld næringslivsutvikling, for samkvemmet ligg på næringssamarbeid, næringslivsutvikling osv., òg når det gjeld mattryggleik. Det kjenner me til i Noreg. Kanskje ligg det òg noko der, og ikkje minst når det gjeld naturforvalting og miljø.

Forsking og utvikling er òg eit område der det heilt klårt – sjølv om det vert gjort ganske mykje – ligg eit stort potensial innanfor økonomiske og tekniske disiplinar, men òg både i større breidde og djupne, kanskje spesielt på helse- og sosialområdet.

Eg synest det òg var svært interessant at næringsministeren kunne bekrefta utviklinga av ein frihandelsavtale med Kina. Det er aktuelt, og det er eit rett og positivt spor, slik me ser det.

Avslutningsvis vil eg seia det slik at det er viktig for Noreg at me utviklar vårt forhold til Kina på alle måtar, både når det gjeld handel, og på andre område. Men ein klår føresetnad må vera at i alt samarbeid og i all kontakt med Kina må Noreg ha ei klår fokusering på verdien av og viktigheita av demokrati og menneskerettar.

Gunn Berit Gjerde (V) [14:02:42]: Det har vore sagt mykje i salen i dag om at Kina har vorte ein stadig viktigare marknad for norske bedrifter og for norsk eksport, og også at vi her i landet er mottakarar av kinesiske varer.

Eg vil konsentrere meg litt om dei maritime næringane, og spesielt skipsindustrien, som er viktig i mitt område, Møre og Romsdal. På mange måtar har Kina no teke over den rolla som Polen og dei baltiske landa hadde for nokre år sidan når det gjaldt forholdet til den maritime industrien. Det vert i dag arrangert kurs i kinesisk, kurs i kinesiske skikkar og handelsmåtar, osv. Det viser seg at Kina er godt mottakeleg for varer som går både på high-tech maskinvare og high-tech teknologi. Dei ligg etter oss, spesielt i storleik på produkta. Så når det skal byggjast båtar i Kina, f.eks., leverer dei skroget, medan dei er heilt avhengige av å få norske varer til utrusting.

Eg lurer på om det er sett i gang eit arbeid frå næringsministeren si side på å mjuke opp det som ser ut til å vere det største problemet no i handelen med Kina, barrierane når det gjeld byråkratiet, og at alt tek så lang tid. Det heng veldig mykje igjen av det gamalkommunistiske når det gjeld det byråkratiske og tidsbruken. Det ser spesielt ut som at det tek lang tid dersom dei ikkje er sikre på at dette er varer som ikkje kan lagast i Kina. Dei som eksporterer, melder om at det er stor forskjell på varer som dei veit ikkje kan lagast i Kina, og dei varene som dei er usikre på. Det må då vere ei oppgåve for den norske regjeringa å få på plass ein eller annan avtale som gjer at ein lett kan identifisere slike varer.

Næringsministeren sa i eit tidlegare innlegg at det var nedsett ei bilateral arbeidsgruppe, slik eg forstod det, og eg lurer på om Regjeringa då har tenkt å vente på dette arbeidet før den set i gang eit nærare arbeid med ein frihandelsavtale, eller om det vil ta til ganske straks. For det ser vitterleg ut til at kinesiske privatfolk står veldig klare til både å vere med på investering i og etablering av bedrifter i Kina, og også til å vere med på eit samkvem med norske bedrifter om å få til ein gjensidig handel, altså både import og eksport, noko som kunne vere veldig utviklande for norsk industri. Det vil då vere viktig for den norske regjeringa å leggje til rette for at det kan skje, og at privatfolk i Kina kan vere med på den utviklinga og ikkje verte stoppa av byråkratiet.

Så vil eg også seie litt om teknologi og forsking. Eg vil inderleg håpe at det trass i den tendensen som vi såg i budsjettbehandlinga, som dei noverande regjeringspartia no yndar å vise til, ei nedskjering i forhold til forslag frå den førre regjeringa, likevel vert ei stor og omfattande satsing på Noreg sitt forsprang. Det er klart at vi ser at det kjem til å gå sameleis med Kina som det har gått med Polen og dei baltiske landa. Etter kvart har dei teknologien, og dei tek den lettare enn vi har gjort, som har måtta kjempa den fram sjølv. Dei kan lære av den teknologiske nyvinninga. Vi må heile tida liggje i forkant.

Eg vil også oppmode næringsministeren om at han tenkjer på desse nye marknadane, at vi forskriftsmessig og teknologisk må liggje sterkt i forkant for å kunne utnytte, i positiv retning, også den kinesiske store marknaden, og at vi kan vere med på ei positiv utvikling for dette folket som i lang tid på mange måtar har vore eit uland.

Så vil eg også slutte meg til det som representanten frå Kristeleg Folkeparti seier, om folkerettar og demokrati. Det er frykteleg viktig at vi i alle samtalar som vi skal ha med Kina, peiker på dei norske verdiane, slik at vi ikkje går på akkord med dei når vi skal handle med Kina.

Torbjørn Hansen (H) [14:07:33]: Norge er en klar vinner i globaliseringen av verdenshandelen som har skjedd de siste årene. Vi er en liten, åpen økonomi med betydelig eksport og import, og vi nyter godt av vare- og tjenestebytte i stort omfang.

Norge har stor direkte fortjeneste på oppgangen i produksjon og handel på global basis, både som eksportør av olje og gass og som en stor skipsfartsnasjon. Globaliseringen gir store muligheter til både å selge varer og tjenester og til å kjøpe inn stadig bedre varer og tjenester stadig billigere. Globaliseringen bidrar av den grunn til økt innovasjon og produktutvikling og øker dermed den økonomiske veksten i alle deler av markedet.

Dette er i utgangspunktet svært positivt, men globaliseringen stiller også norsk næringsliv overfor store utfordringer. Bedrifter kan oppleve globalisering og konkurranse fra Kina og andre lavkostland som krevende, og omstillingen kan i noen tilfeller bli tøff for de ansatte, særlig i arbeidsintensive bransjer, som statsråden nevnte i sitt innlegg.

Jeg tror det er viktig at bedriftene og tiltakene i næringspolitikken er orientert mot å møte utfordringene og mulighetene offensivt, dvs. være i forkant av utviklingen og drive kontinuerlig innovasjons- og omstillingsarbeid.

Jeg tror derimot at defensiv retorikk og eventuelt å gjennomføre en politikk – dersom ord blir gjort til handling – som f.eks. går ut på å bøtelegge utflytting av bedrifter som Regjeringen måtte mene er lønnsomme, er en håpløs vei å gå og et helt galt og defensivt signal å sende ut. Jeg tror at land som bruker slike virkemidler, på ingen måte har lyktes bedre enn Norge når det gjelder omstilling. Tvert imot bør bedriftene benytte lavkostland til det disse er gode i, og lokalisere de aktivitetene vi er gode i her i Norge, til hjemlandet. Kun på den måten vil man kunne opprettholde langsiktig konkurranseevne og trygge arbeidsplasser.

Jeg synes det er grunn til å understreke at mye tradisjonelt norsk næringsliv og industri er liv laga også når det gjelder økende internasjonal konkurranse. Mange tror at industrien er lavteknologisk og lett flyttbar. Det er i mange tilfeller en feilslutning. Norsk industri preges i større og større grad av aktører som spesialiserer seg på sine områder, utvikler teknologi, produkter og produksjonsprosesser som ligger i forkant, og er dermed konkurransedyktige også i en globalisert verden.

Jeg mener at tiltak som kan bidra til teknologiutvikling og nyinvestering i norsk industri, må være noe av det mest effektive Regjeringen og næringsministeren kan foreta seg for å styrke norske arbeidsplasser. Derfor er det alvorlig at vi har fått en regjering som startet arbeidet på det næringspolitiske området med å forkaste kanskje det mest effektive redskapet for å sikre innovasjon og teknologiutvikling, nemlig det å forbedre de skattemessige betingelsene for nyinvesteringer i maskiner i industrien.

Gjennom Regjeringens kutt i avskrivningssatsene for maskininvesteringer i forhold til det opprinnelige budsjettforslaget øker de samlede investeringskostnadene etter skatt med 1,6 milliarder kr pr. år for industrien. Økte avskrivningssatser gjør det derimot mer attraktivt å nyinvestere i maskiner og i ny teknologi i Norge. Dette er investeringer som er avgjørende for å ligge i forkant teknologisk – og dermed kunne opprettholde høy aktivitet og høy sysselsetting i industrien.

Jeg vil også understreke at mange av de andre endringene i budsjettet som Regjeringen foretok etter noen ukers saksbehandling, trekker i feil retning med hensyn til de utfordringer og muligheter globaliseringen gir oss. Som eksempler kan jeg nevne disse punktene:

• Kutt på 25 milliarder kr i bevilgningene til Forskningsfondet reduserer den langsiktige satsingen på forskning.

• Økt formuesskatt begrenser kapitaltilgangen i norske bedrifter og dermed muligheten til nyinvesteringer. Det samme gjelder økt utbytteskatt og lavere avskrivningssatser, som jeg har nevnt tidligere.

• Kutt i bevilgningene til Innovasjon Norge og SIVA trekker også i feil retning.

Selv om næringsministeren i sitt innlegg erkjenner at globaliseringen gir oss nye muligheter og nye utfordringer, må vi altså konstatere at Regjeringen i praktisk handling påfører næringslivet og arbeidsplassene et dårligere utgangspunkt med hensyn til globaliseringen av verdenshandelen.

Econ-rapport 87/2001, «Det norske importvern», gir en interessant analyse og er et godt eksempel på hvordan Norge tjener på globalisering. Der anslås gevinstene av økt import av klær fra Kina til å være 13 milliarder kr for norske forbrukere i perioden 1995–2001. Provenyeffekten av de reduserte tollsatsene som åpnet for dette, var imidlertid bare 200 mill. kr. Denne type importgevinster gir norske forbrukere økt økonomisk handlekraft, og det gir norsk økonomi lavere inflasjonspress – og dermed også lavere press på rente og valutakurs.

Avslutningsvis vil jeg følge opp det representanten Gullvåg sa i sitt innlegg. Han nevnte behovet for konkurransedyktige rammebetingelser for norske sjøfolk og for norsk skipsfartsnæring. I den anledning ville det være interessant å få statsråden og Regjeringens vurdering av behovet for et mer konkurransedyktig rederiskattesystem i Norge. Det burde jo være et enkelt spørsmål å besvare dersom vi skal ta formuleringen i Soria Moria-erklæringen på alvor.

Jan Tore Sanner (H) [14:12:45]: La meg først nevne det positive. Det er positivt at det i det norske storting ikke er rop om proteksjonisme og om beskyttelse av det norske markedet, men snarere fokusering på de mulighetene som det kinesiske markedet kan gi oss.

Det er også gledelig at de partiene som har deltatt i debatten, er enige om beskrivelsen av de mulighetene som foreligger for Norge og for våre bedrifter, men også om hvilke utfordringer som ligger der. Det er i beste fall en start.

Det jeg savner fra statsråden etter å ha hørt to innlegg, er hva som er Regjeringens samlede og konkrete Kina-strategi. Enkeltelementer og enkelttiltak er ingen strategi. Vi har ikke fått høre noe om hvilken strategi Regjeringen har for å sette Norge og våre bedrifter bedre i stand til å kunne håndtere konkurransen – med andre ord: økt satsing på forskning, utvikling, innovasjon og kunnskap. Snarere henvises det til budsjettet for 2006, som i realiteten var en barbering av veldig mange gode forslag fra den forrige regjeringen.

La oss se fremover. Hva er Regjeringens strategi for at vi skal kunne håndtere konkurransen? Hva er Regjeringens konkrete og samlede Kina-strategi for hvordan man skal utvikle og utnytte mulighetene på det kinesiske markedet? Jeg er glad for at Regjeringen har som ambisjon å følge opp den forrige regjeringens initiativ til å få til en frihandelsavtale med EFTA. Det er hyggelig at den nåværende næringsministeren skryter av den forrige næringsministeren, men hva er denne regjeringens holdning? Hva vil denne regjeringen gjøre for å få fortgang i arbeidet med å få etablert en frihandelsavtale med Kina, en frihandelsavtale som forhåpentligvis kan omfatte alle EFTA-landene? Hvilken strategi har man for å få til et nærmere samarbeid når det gjelder forskning, energi, verft og sjømat?

Vi er, føler jeg, i startgropen, men det er viktig at Regjeringen – nær sagt – «kommer ut av skapet» og presenterer sin politikk, sin strategi, for å lykkes på det kinesiske markedet. Hvis Regjeringen har en slik strategi, hadde det vært hyggelig å få høre om den her på tampen. Hvis ikke håper jeg at denne debatten kan være en inspirasjon til å utvikle en strategi, slik at vi kan lykkes fremover.

Statsråd Odd Eriksen [14:15:34]: La meg avslutningsvis igjen få takke for en god debatt og si at jeg setter pris på at representanten Sanner tar opp viktige spørsmål for norske næringsliv.

Jeg skal forsøke å kvittere ut den konkrete spørsmålsstillingen som ble reist om piratkopiering. Jeg kan bekrefte at dette er et problem som det er viktig å ta på alvor, og vi tar dette opp med kinesiske myndigheter. Det viser seg at også kinesiske myndigheter tar dette på alvor, siden de nå har opprettet denne særskilte domstolen.

Det er også slik at WTO er et viktig virkemiddel for å få et rettferdig internasjonalt handelsregime. Det er et viktig bidrag i så måte. Som jeg har sagt: Vi tar det opp med kinesiske myndigheter jevnlig. Et eksempel på det er at den tidligere regjeringen tok opp med kinesiske myndigheter det man opplevde med piratkopiering i forhold til Jordan. Den reaksjonen som kom som en følge av dette, var at dette produktet ble stoppet. Det viser at det nytter å ta opp problemer, og det vil vi gjøre også i fortsettelsen.

Så noen konkrete satsingsområder: Vi satser målrettet på å få flere turister til Norge. Jeg vil aktivt følge opp den nylige inngåtte avtalen om visum for kinesiske turister. Innovasjon Norge har styrket tilstedeværelsen i Kina med en egen reiselivsutsending, og vi ser allerede konkrete resultater av dette.

Kinas kraftige økonomiske vekst gir muligheter for norsk skipsfart. Den har medført en økning i bulk-, tank- og containerfrakt for norske skip, og vi forventer en fortsatt vekst. I 2004 var det over 1 000 kinesiske sjøfolk på norske skip, og etterspørselen øker. Det medfører at vi har flere samarbeidsprosjekter for å utdanne kinesiske sjøfolk.

Vår handel med Kina omfatter stadig nye områder. Kina har et mål om månelanding i 2017, og gjennom den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har Norge flere samarbeidsprosjekter med Kina. Kina har allerede to satellitter med norske instrumenter om bord. Også norske forskere har vært involvert i disse prosjektene.

Norsk forskning har mye å vinne på å samarbeide med Kina. Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge arbeider sammen med forskningsmiljøene for å styrke og utvide dette samarbeidet. I dag er det etablert samarbeidsprosjekter innenfor marine fagområder, helse, medisin og biologiske fag, IKT, arkitektur og byggteknologi. Det er mye positivt som skjer i samhandel mellom Norge og Kina. Dette skal vi bygge videre på.

Jeg kan også bekrefte at jeg ser fram til at også Høyre etter hvert vil bidra positivt til politikkutvikling på dette området, noe som er så utrolig viktig for norsk næringsliv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.