Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunvor Eldegard (A) [10:07:11]: (ordførar for saka): Offentleg sektor gjer kvart år innkjøp for 240 milliardar kr. Dette er difor ein svært viktig marknad for næringslivet. Det er òg viktig at me har eit godt regelverk for offentlege innkjøp, som stimulerer til gode og effektive innkjøp.

Gjennom EØS-avtala er Noreg forplikta til å følgja reglane til EU for innkjøp over dei fastsette terskelverdiane. Her i landet har me òg nasjonale retningslinjer, med ein terskelverdi for nasjonal konkurranse som er sett til 500 000 kr. Denne grensa vart oppjustert frå 200 000 kr av regjeringa Bondevik i september i fjor, etter ei utgreiing som førte til ei tilråding frå Asplan Viak. Departementet sin høyringsrunde i samband med forslaget viste at eit stort fleirtal av høyringsinstansane gjekk inn for å heva terskelsummen.

Eit framlegg om å innføra forenkla kunngjeringsplikt ned til 100 000 kr vart òg sendt ut på høyring. Høyringsrunden viste at eit klart fleirtal av høyringsinstansane var kritiske og peikte på at framlegget ville gi auka ressursbruk og byråkrati, og at dette i praksis ville innebera at terskelverdien vart senka til 100 000 kr. Kommunane var spesielt kritiske, men òg innkjøpsfaglege miljø og statlege etatar var kritiske. Grunnen til denne skepsisen var kanskje ikkje sjølve kunngjeringa, men at det ville verta vanskeleg å etterleva dei grunnleggjande prinsippa om likebehandling dersom ein fekk inn mange tilbod, utan at ein etablerte like omfattande reglar under terskelverdien som det me i dag har over terskelverdien. Stoltenberg-regjeringa valde difor ikkje innføring av kunngjeringsplikt under anbodsgrensa, men innførte i staden ei protokollplikt for alle kjøp over 100 000 kr. Dette vil etter vår meining vareta behovet for openheit, ved at omsynet til etterprøving vert vareteke, og det vil òg bidra til å skjerpa rutinane hos innkjøparane.

Representantar frå Høgre har på nytt teke opp framlegget om forenkla kunngjeringsplikt. Den 15. februar heldt komiteen ei open høyring om saka. Ti organisasjonar og bedrifter deltok på høyringa, og det var mange som var positive til forslaget.

Næringskomiteen har no avgitt si innstilling i saka, som me legg fram til handsaming i Stortinget i dag. Det er ei delt innstilling. Fleirtalet i komiteen, som består av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, meiner at me faktisk ikkje er tente med å innføra eit regleverk som ein ikkje heilt ser konsekvensane av, og som vil kunna verta ressurskrevjande og byråkratisk både for innkjøparar og for bedrifter. I innstillinga til Stortinget tilrår difor ikkje fleirtalet at framlegget vert vedteke no. Me vil avventa evalueringa fornyingsministeren har varsla at ho skal gjennomføra i 2007, av korleis oppjusteringa av terskelverdien har fungert, før det vert teke stilling til ei eventuell forenkla kunngjeringsplikt under anbodsgrensa.

På sikt er det eit mål for Arbeidarpartiet å forenkla regelverket for offentlege innkjøp, som av mange vert opplevd som både komplisert og firkanta. Det er lett å trå feil for offentlege innkjøparar, sjølv om ein har dei beste intensjonane. Det er difor viktig at det vert satsa på kompetansetiltak på dette området innanfor offentlege verksemder. Det er òg naudsynt å leggja til rette for møteplassar for innkjøparar og leverandørar der ein gir kvarandre informasjon om verksemdene og forretningsmoglegheitene, innanfor dei moglegheitene regelverket gir. Gode innkjøpsrutinar gir profesjonelle innkjøparar. Det er bra for næringslivet, og det er bra for samfunnet elles.

Eg viser med dette til fleirtalet si innstilling i saka.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:11:49]: Dette er en viktig sak. Den berører mange og handler om bruk av offentlige midler. Mange, og spesielt næringslivets organisasjoner, har signalisert behovet for åpenhet og rettferdig konkurranse også når det gjelder mindre innkjøp. Det er et grunnleggende prinsipp at konkurranse, likebehandling og åpenhet bør gjelde for alle typer anskaffelser og innenfor de ulike størrelsene. Åpenhet og konkurranse er med på å forebygge eventuelle mistanker om korrupsjon og kameraderi, og det er i alle fall for oss i Fremskrittspartiet et svært viktig prinsipp.

Nå har denne saken vært behandlet ganske grundig i komiteen, med en rekke spørsmål. Det har også vært høringer som har belyst dette problemet. Dette er gjengitt ganske godt i innstillingen, og også i de vedleggene som følger saken, så jeg skal ikke berøre det. De svarene som er kommet tilbake på de spørsmålene som er sendt til departementet, viser imidlertid at man kanskje har gått for fort fram, for på spørsmålet om omfanget av frivillig annonsering av offentlige innkjøp under 500 000 kr via Doffin svarer statsråden at det i dag ikke føres noen statistikk på det området, og på en rekke av de spørsmålene som komiteen har stilt, har vi fått ganske uklare svar. Vi har også fått svar som bekrefter at man her er i en gråsone.

Vi får fra mindretallets side bare akseptere at flertallet også denne gangen går fram og forsvarer det Regjeringen har gjort, men noe særlig klokt i denne saken synes jeg ikke det er.

Til slutt vil jeg ta opp mindretallets forslag.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har tatt opp det forslaget han henviste til.

Torbjørn Hansen (H) [10:14:36]: Offentlig sektor kjøper, som saksordføreren nevnte, inn varer og tjenester for 240 milliarder kr hvert år. Omfanget av formelle krav til saksbehandling, åpenhet og konkurranse i forbindelse med disse innkjøpene må selvfølgelig være en balanse mellom hensynet til rettferdig konkurranse for leverandørbedriftene, åpenhet og gjennomsiktighet i forvaltningen, effektiv administrasjon og minst mulig byråkrati både for innkjøpere og leverandører, og at man skal ha systemer som gir offentlig sektor generelt muligheten for lave innkjøpskostnader.

Innføring av forenklet kunngjøringsplikt som foreslått i Dokument nr. 8:12 for 2005-2006 var en del av forrige regjerings forenklingsarbeid i forhold til innkjøpsvirksomhet. Forslaget henger nøye sammen med heving av terskelverdien for full anbudsplikt. Tidligere gikk grensen for full anbudsplikt i henhold til vårt nasjonale regelverk ved innkjøpsbeløp over 200 000 kr. For å forenkle innkjøpsprosedyrene både for kommunesektoren og for leverandørbedriftene økte Samarbeidsregjeringen denne anbudsterskelen med 150 pst., opp til 500 000 kr, med virkning fra september 2005. På denne måten ble prosedyrene for et høyt antall offentlige innkjøp vesentlig forenklet. Men hevingen av anbudsterskelen skulle kombineres med et atskillig enklere regelverk for innkjøp under 500 000 kr. Innføring av forenklet kunngjøringsplikt var således en forutsetning for å frita innkjøp mellom 200 000 og 500 000 kr for full anbudsplikt og et viktig element i et sett regelendringer som gir betydelig forenkling. Forenklet kunngjøringsplikt er en plikt til å kunngjøre planlagte innkjøp på en nasjonal internettdatabase og er meget lite ressurskrevende for kommunesektoren.

Stoltenberg-regjeringen har etter min mening kommet ganske skjevt ut på innkjøpsområdet etter regjeringsskiftet. I regjeringserklæringen står det at anbudsterskelen skal heves videre fra de 500 000 kr som var da regjeringserklæringen ble skrevet, opp mot 1,8 mill. kr, som er EUs absolutte minimumskrav til åpenhet rundt offentlige innkjøp. Soria Moria-erklæringen har dermed som målsetting at store deler av de offentlige innkjøp på om lag 240 milliarder kr skal skje uten den åpenhet og den konkurranse som anbudsregelverket legger opp til. Kombinert med at forenklet kunngjøringsplikt ikke blir innført, vil dette bli et potensielt friområde for forskjellsbehandling og vil kunne medføre ganske håpløse tilstander for de bedrifter som leverer varer og tjenester til offentlig sektor for hundrevis av milliarder kroner hvert år.

Jeg synes denne politikken er ganske uforståelig. Den totale mangel på fornuft i dette tror jeg også at Regjeringen har innsett, i og med at man ikke har justert opp anbudsgrensen i det hele tatt etter at Regjeringen startet sitt arbeid og fikk satt seg inn i saken.

Kommunenes Sentralforbund arrangerte nylig et seminar hvor overskriften var «Kjennskap, vennskap, kameraderi og korrupsjon», et ærlig og prisverdig initiativ som ble kombinert med at man la fram en undersøkelse som viste at 6 pst. av de forespurte kommuner hadde opplevd korrupsjon eller forsøk på korrupsjon. Jeg synes dette er et høyt tall, og det er også grunn til å tro at det reelle problemet er større enn det undersøkelsen viser, fordi man selvfølgelig forsøker å skjule denne type ulovlig virksomhet.

Innkjøp er en kritisk situasjon i forhold til korrupsjonsrisiko. Samtidig vet vi at kommunesektoren bryter innkjøpsregelverket over en lav sko. NRK kunne før jul rapportere at to av tre kommunerevisorer hadde opplevd brudd på innkjøpsregelverket. Klagekøen hos Klagenemnda for offentlige anskaffelser, KOFA, er i tillegg sterkt økende, og ventetiden for klagebehandling er sju måneder. I tillegg er det et faktum at man i tre av fire klager som blir behandlet, får medhold. Etter at terskelverdien for anbudsplikt ble hevet, har omfanget av offentliggjorte innkjøp gått kraftig ned. Dette skaper store problemer for bedriftene.

Derfor er det ganske utrolig at Regjeringens første skritt på området er å droppe kunngjøringsplikt. Det må være et tankekors at et samlet arbeidsliv går inn for en slik kunngjøringsplikt. Næringslivet vil ha ryddige forhold for sine bedrifter, LO vil hindre korrupsjon. Transparency International, som er et internasjonalt organ som jobber for å bekjempe korrupsjon, er sterkt kritisk til at kunngjøringsplikt blir droppet, fordi det flytter innkjøpsprosessene bort fra offentlighet, bort fra åpenhet, og det øker risikoen for uheldig praksis i forbindelse med innkjøp.

Forenklet kunngjøringsplikt er et nasjonalt opplegg. Det fører ikke til nye forpliktelser for innkjøper utover det som allerede ligger i det generelle regelverket. Derfor synes jeg det blir en smule misvisende og lite troverdig når Regjeringen påstår at kunngjøringsplikt i seg selv medfører vesentlig økte forpliktelser for kommunene. Selvfølgelig må man ha en ryddig behandling også der hvor det kommer inn mange tilbud, men jeg er sikker på at det vil kommunene kunne ordne på en smidig måte og langt enklere enn man ville gjort hvis det var full anbudsplikt. Så jeg synes det er beklagelig at ikke regjeringspartiene støtter dette forslaget.

Hallgeir H. Langeland (SV) [10:19:47]: Eg vil gjerne starta med å takka Høgre for innsatsen – heldt eg på å seia – ikkje for forslaget i dag, men for at dei i regjering faktisk valde å lytta til SV og auka terskelverdiane. SV var dei første på Stortinget som foreslo å heva terskelverdiane. Det skjedde i debatten om konkurranselova våren 2004. Sjølv om Høgre akkurat då var imot, er me glade for at dei i etterkant kom på betre tankar og forstod kva me snakka om, og snudde og heva terskelverdiane i regjering, slik SV hadde foreslått.

Kva var så argumenta våre – og etter kvart Høgre sine argument? Jo, at konkurranse skaper eit byråkrati som er svært kostbart både for anbydar og for kjøpar, kostnader i form av papirarbeid og byråkrati for den som kjøper, men òg for den som leverer, og spesielt alle dei timane som går med for alle dei som ikkje får anbodet. Dette er kostnader og timar som skal dekkjast inn seinare på eit eller anna tidspunkt av andre, kommande anbydarar, og det bidreg ikkje, dersom ein ser dette på sikt, til lågare prisar.

Det er slåande for meg at det måtte ein Asplan Viak-rapport til før Høgre forstod dette. Asplan Viak leverte nemleg sommaren 2004 til dåverande moderniseringsminister Morten Meyer ein rapport om konkurranseutsetjing i kommunal sektor. Rapporten viste at auka konkurranse på offentlege innkjøp ikkje førte til prisreduksjon. Rapporten viste i tillegg at dei administrative kostnadene for innkjøparar og leverandørar har auka.

At Høgre vel å ikkje vidareføra denne logikken, synest eg derfor er underleg. Vanlegvis går jo kalkulatorane varme i Høgre, men no er det jo mogleg at Høgre i opposisjon har fått litt betre tid til å tenkja seg om, og då bør dei gjerne bruka den tida og kalkulatoren på å rekna litt på kostnader ved konkurranse. Då vil dei sikkert forstå at auka bruk av konkurranse og det å formalisera anbod på lågare summar ikkje nødvendigvis er det klokaste samla sett. Då kunne me ha sloppe å bruka unødvendig tid på slike forslag som det fleirtalet no avviser.

Det finst ein masse ting å læra frå denne verkelegheita. I tillegg til den omtalte Asplan Viak-rapporten vil eg nemna det BI-amanuensis Espen Andersen peiker på om bruken av anbod på konsulenttenester, at det gjerne lokkar fram dei som er betre til å skriva billige anbod enn til faktisk å løysa problema. Samtidig skriv han at rigide anbodskrav gjer at gode kompetansemiljø held seg unna, fordi desse heller tek jobbar med mindre formalkrav og større krav til resultat, ifølgje Aftenposten den 2. juli 2004. Er det nokon grunn til å tru at ikkje dette gjeld alle dei områda som Høgre ønskjer å anbodsutsetja? I DN den 27. november 2003 skriv Roger Pihl frå profileringsbedrifta TIBE AS at eit anbodsoppdrag på 400 000 kr raskt fører til kostnader og papirarbeid for bedriftene på nærmare 2 mill. kr, fordi 30 bedrifter bruker eitt vekesverk kvar på å laga anbod og fylla ut anbodsskjema. Det er ikkje SV som finn på dette, det er ei bedrift som sjølv innrømmer det. Dette er kostnader som ein altså seinare ved desse bedriftene må dekkja inn av andre oppdrag.

Det einaste me kan fastslå, er at Høgres teori og andres verkelegheit er to forskjellige ting. Me veit no at konkurranse- og anbodsutsetjingar like gjerne fører til auka kostnader, auka konkurransebyråkrati, mindre kvalitet og redusert langsiktigheit. Eg er derfor glad for at regjeringspartia viser klokskap og avviser forslaget frå Høgre.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:24:57]: I denne saka har me i Kristeleg Folkeparti føreteke ein gjennomgang og ei gjennomtenking av fordelar og ulemper med eit kontroll-/byråkratisystem opp mot lettare å gje moglegheiter for kameraderi og andre uheldige, kva skal me seia, korrupsjonsliknande tilstandar. Eg er litt forbausa over regjeringspartia – ja, for det første er eg jo glad, det er jo positivt at dei trur på det gode i mennesket, som dei gjev uttrykk for i ein merknad på sidene 2 og 3, eg skulle ønskje at det hadde kome til uttrykk oftare. Men samtidig er eg litt overraska over at dei set likskapsteikn mellom det å førebyggja korrupsjon og kameraderi og det å gje inntrykk av at korrupsjon i det offentlege er utbreidd, og at dette skal vera ein «anklage» mot norsk næringsliv. Nei, men samtidig kan det vera lurt ikkje å stikka hovudet i sanda, men orientera seg ut frå den verda me lever i, slik som ho fortonar seg for dei fleste av oss. Det er ikkje til å koma frå at me har hatt ein del stygge tilfelle, som me gjerne skulle ha unnvore, når det gjeld offentlege innkjøp, og det ligg så kort tilbake i tid at det å konkludera annleis enn det som mindretalsforslaget går ut på, vil vera å gje feil signal, etter vår oppfatning.

Me har òg lagt vekt på at i næringslivet, og spesielt i små og mellomstore bedrifter, er det mange som er positive til ei forenkla kunngjeringsplikt. Dei meiner at det vil sikra marknadstilgang, og det vil gjera det enklare. Me har òg notert oss at både LO og fleire andre nasjonale organisasjonar har slutta seg til at det bør vera ei forenkla kunngjeringsplikt. Ut frå dette har me altså konkludert med at me synest det er både rett og rimeleg å støtta mindretalsforslaget om å innføra ei plikt til forenkla kunngjering ved innkjøp under terskelverdiane. Noko anna vil etter vår oppfatning vera å gje signal som me ikkje ønskjer å gje.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:27:44]:(komiteens leder): Fra Senterpartiets side vil vi legge vekt på at det er samfunnsøkonomisk viktig å stimulere til gode og effektive offentlige innkjøp. Som flere har nevnt, er omfanget av offentlige innkjøp fra stat og kommuner formidabelt, ca. 240 milliarder kr i året, og med det store omfang dette systemet har, er det selvsagt slik at organiseringen av det samt regelverket for innkjøp har stor innvirkning på ressursbruk i stat og kommune, men ikke minst også på næringslivets – spesielt små og mellomstore bedrifters – mulighet til å delta i anbudsprosesser. Det offentlige markedet er altså et viktig marked for norsk næringsliv som krever årvåkenhet, rettferdige regler, åpenhet og kontroll i rimelige former.

Spørsmålet om å innføre en forenklet kunngjøringsplikt under den nasjonale terskelverdien var ute på høring i fjor høst. Et klart flertall av høringsinstansene, særlig kommunene, var kritiske til forslaget og påpekte at det ville gi økt ressursbruk og byråkrati, og at det i tilfelle ville føre til at den reelle terskelverdien ble redusert til 100 000 kr, noe som i tilfelle ville være i strid med den endringen som nå er vedtatt.

For øvrig har jeg lyst til å understreke at Regjeringen i 2007 skal gjøre en evaluering av hvordan hevingen av terskelverdien har virket, og hvordan en skal heve terskelverdien videre i samsvar med Soria Moria-erklæringen. Slik sett er det viktig nå å avvente denne gjennomgangen før det tas stilling til eventuell innføring av forenklet kunngjøringsplikt under terskelverdien.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at offentlige innkjøp er viktig også for næringslivet i distriktene. Vi må, når vi arbeider videre, forenkle og avbyråkratisere innkjøpssystemene slik at det blir enklest mulig for små og mellomstore bedrifter, altså for næringslivet i distriktene, også å delta i offentlige innkjøp og på den måte kunne ha mulighet til å sikre aktivitet og arbeidsplasser rundt omkring. Formalisering av anbud på lavere summer, som dette forslaget vil innebære, vil således kunne være ekskluderende for en del mindre bedrifter som ikke har de administrative ressurser som større bedrifter har. Derfor går vi inn for den innstillingen som nå er lagt fram.

Gunn Berit Gjerde (V) [10:30:33]: Venstre er oppteke av at også små og mellomstore bedrifter skal kunne vere med i konkurransen om å få selje varer og tenester til det offentlege. Vi meiner at ved ikkje å ha ei forenkla plikt ved offentlege innkjøp på under 500 000 kr avskjer vi mange av desse bedriftene desse moglegheitene.

Under høyringa kom det fram at bedriftene ikkje frykta at dette regelverket, som er så forenkla at det ikkje skulle medføre så mykje meir arbeid for bedriftsleiarane og dei som skal rekne ut anboda, ville auke byråkratiet eller gjere det så vanskeleg. Eg vel å høyre på dei som sit med dette. Når ein høyrer SV-representanten her seie at kostnadene til dei som skal rekne på anbodet, vert for store når dei er med på å rekne på anbodet, høyrest det heilt bakvendt ut for meg. Det dyraste for ei bedrift er å ikkje vere med i konkurransen og heller ikkje få tilslaget på å selje varer og tenester. Det vil i alle fall vere den sikre død for små og mellomstore bedrifter dersom dei ikkje har moglegheitene til å vere med på konkurransen. Vi trur ikkje det er nok slik som det no er, med den måten det vert rekna på, til at dei bedriftene har dei største moglegheitene. Vi trur at ein må ha privat kjennskap for å kome inn på dei offentlege innkjøpa som er under 500 000 kr. Vi går difor, sjølvsagt i lag med forslagsstillarane, inn for at dette bør gjerast.

Eg er i det heile teke litt forundra over regjeringspartia i denne saka, som gjerne vil, som også leiaren i næringskomiteen no presiserte, fremje Distrikts-Noreg og bedriftene ute i distrikta. Det er nettopp desse bedriftene som ikkje får vere med i konkurransen, når vi ikkje legg til rette for det. Det må jo vere viktig ikkje berre for regjeringspartia, men også for oss andre, å leggje til rette for gode distriktsnæringar.

No har ikkje regjeringspartia heilt låst igjen døra, slik eg les papira, sidan det skal gjerast ei vurdering når evalueringa er gjord. Eg håpar jo inderleg at det vert gjort ei anna vurdering når evalueringa kjem, slik at det vert opna for desse forenkla reglane.

Venstre er veldig oppteke av at vi ikkje skal ha vanskelege reglar og eit stort byråkrati, men ut frå det som vi høyrde på høyringa, vil ikkje dette føre til så sterkt byråkrati at det vil skape problem for bedriftene. Eg forstår ikkje heilt den store skepsisen som er til dette. Eg håpar då som sagt at regjeringspartia tek opp igjen dette ved eit seinare høve, og at vi får anledning til å vere med og støtte det då.

Statsråd Heidi Grande Røys [10:33:54]: Regjeringa har nyleg lagt fram eit nytt og forbetra regelverk om offentlege innkjøp. I dette arbeidet har vi òg vurdert om det skal innførast ei plikt til forenkla kunngjering under den nasjonale terskelverdien på 500 000 kr.

Det offentlege gjer innkjøp, som fleire har vore inne på, for over 200 milliardar kr kvart år. Difor er det samfunnsøkonomisk viktig å stimulere til gode og effektive offentlege innkjøp. Det er òg viktig for næringslivet, spesielt for små og mellomstore bedrifter, at det vert gjennomført opne innkjøpsprosessar som sikrar verksemdene marknadstilgang. Fordelane ved ei kunngjeringsplikt for små innkjøp må likevel vurderast opp mot dei administrative kostnadene som kunngjeringsplikta kan medføre, og ikkje minst trongen for forenkling.

Etter høyringsrunden om forenkla kunngjeringsplikt var eit klart fleirtal av høyringsinstansane kritisk til ei forenkla kunngjeringsplikt, fordi det ville medføre auka ressursbruk og auka byråkrati. Ved ei kunngjering av mindre innkjøp vil det kunne melde seg eit stort tal interesserte leverandørar. Lov om offentlege innkjøp stiller m.a. krav om lik handsaming, etterprøvbarheit og gjennomsiktigheit i handsaminga av tilbod. For å handtere eit stort tal interesserte leverandørar og tilbod i samsvar med desse krava vil det lett kunne oppstå krav om ekstra prosedyre og press på utvikling av ytterlegare reglar. Det er altså ikkje kunngjeringsplikta isolert sett, det å leggje eit kjøp ut på Doffin, som er utfordringa, men det å handtere 30, 40, 50 interessentar i samband med den same kunngjeringa. Det er det som mange innkjøparar opplever som arbeidskrevjande og byråkratisk.

Ei plikt til forenkla kunngjering må vurderast i samanheng med nivået på den nasjonale terskelverdien. Denne vart heva frå 200 000 kr til 500 000 kr den 9. september i fjor av den førre regjeringa. Den sitjande regjeringa har valt å vidareføre det nivået. Deretter vil vi, i løpet av ein toårsperiode, gjennomføre ei evaluering av korleis dette har verka. I samband med den evalueringa vil vi på nytt vurdere om det er ynskjeleg å innføre ei kunngjeringsplikt ved kjøp på under 500 000 kr, eller over 500 000 kr dersom ein vel å auke terskelverdien ytterlegare. I denne samanhengen vil vi òg vurdere nivået på den nasjonale terskelverdien på nytt. Det har òg gitt oss rom for å utvikle eit regelverk rundt enkel kunngjering som både innkjøpar og næringslivet veit eksisterer. Vi kan ikkje ha det slik at 40 tilbydarar er usikre og begynner å setje spørsmålsteikn ved avgjerda til ein kommune, fordi ein ikkje har hatt eit regelsett til stades. Så vil ein begynne å få avisskriveri, mistenkeleggjering osv., og det vil heilt opplagt veldig fort verte stilt krav ikkje minst frå kommunane si side, som ikkje kan ha det slik at ein vert mistenkeleggjord for å ha valt det ein har valt. Vi snakkar ikkje om kommunar som får tre–fire tilbydarar. Vi snakkar om kommunar og store helseføretak som får 30, 40, 50 tilbydarar, og som har behov for eit regelsett i den samanhengen.

I Dokument nr. 8-forslaget peikar stortingsrepresentantane på at det å ikkje innføre forenkla kunngjering byggjer ned regelverket som skal forhindre korrupsjon. Det er i beste fall ei forenkling. Regelverket om offentlege innkjøp er eitt av fleire tiltak som skal førebyggje korrupsjon. I tillegg til å forenkle regelverket har vi altså sikra auka etterleving av regelverket ved å fremje forslag om å innføre sanksjonar ved brot på kunngjeringsplikta, såkalla ulovlege direkte innkjøp. Forslaget vil føre til at offentlege verksemder kan bli pålagde eit gebyr på inntil 15 pst. av verdien av innkjøpet.

Vidare har Regjeringa i den nye forskrifta om offentlege innkjøp innført ei plikt til å føre protokoll ved alle innkjøp over 100 000 kr. Det vil medverke til å skjerpe rutinane hos innkjøparane og sikre gjennomsiktigheit ved offentlege innkjøp. Stortinget har til behandling eit forslag til ny offentlegheitslov med tilhøyrande forskrifter, der det er foreslått å endre reglane slik at ein får auka innsyn i samband med offentlege innkjøp. I tillegg til reglane om offentlege innkjøp vil det vere viktig for å sikre gjennomsiktigheit og etterprøvbarheit ved offentlege innkjøp.

Så vil eg understreke at det kan vere ulike årsaker til brot på regelverket. Eit vanskeleg regelverk og mangel på kompetanse er to av dei. Difor er det viktig at offentlege verksemder satsar på kompetanseheving. Vi veit at KS jobbar kontinuerleg med å betre oppfølginga og forståinga av regelverket i kommunane. I tillegg har mitt departement akkurat starta arbeidet med ein ny rettleiar til regelverket. Det er tiltak som i sum vil medverke til auka etterleving av regelverket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Etter den nye prosedyren skal replikkordskifte foregå fra talerstolene nede på gulvet. Statsråden skal stå ved talerstolen nærmest presidentplassen, og spørreren ved den andre.

Det er vanskelig i innkjøringsperioden!

Torbjørn Hansen (H) [10:39:39]: Takk for god veiledning!

Jeg registrerer at statsrådens partifelle, Hallgeir Langeland, fortsatt lever litt i opposisjonstilværelsen, både i forhold til den forrige regjeringen og i forhold til den nye regjeringen. Jeg vil gjerne gjøre representanten Langeland oppmerksom på at den nye regjeringen overhodet ikke har forandret anbudsgrensen i forhold til det som var den forrige regjeringens politikk. Den står helt fast.

Det som er et litt underlig faktum, er at i regjeringserklæringen, som ble laget etter at anbudsterskelen ble hevet til 0,5 mill. kr, sier Regjeringen at man skal øke den opp mot 1,8 mill. kr, som er en dramatisk forandring av hele innkjøpsregelverket.

Kan statsråden forklare meg og representanten Langeland hva som er bakgrunnen for at Regjeringen ikke tar dette skrittet som de omtaler i Soria Moria-erklæringen, men tvert imot setter i gang en lang vurderingsprosess, som skal gå over to år, i forhold til om man i det hele tatt skal øke anbudsterskelen?

Statsråd Heidi Grande Røys [10:40:39]: Det skal vere meg ei glede å opplyse representanten Hansen.

Ny regjering kom til 17. oktober, altså vel ein månad etter at ein hadde heva terskelverdien. Det var ingen grunn til å skape ny uro rundt heving av terskelverdien etter berre ein månad.

Denne regjeringa er oppteken av langsiktigheit for næringslivet. Vi har fire år på å gjennomføre Soria Moria-erklæringa. Difor valde vi å ikkje heve terskelverdien på nytt etter berre ein månad, men å la terskelverdien stå. Så har vi kommunisert veldig tydelig utetter at innan to år, det vil seie innan utgangen av 2007, skal vi ta ein ny gjennomgang av terskelverdien. Vi skal då ha jobba vidare med eit regelsett rundt enkel kunngjering, og Regjeringa skal foreta ei ny vurdering av korleis vi kan trappe vidare opp mot det som ligg i Soria Moria, og kva regelsett vi treng rundt det for ikkje å få for store ulemper, f.eks. knytt til korrupsjon.

Gunn Berit Gjerde (V) [10:41:53]: Eg har to spørsmål til statsråden. Det eine går på endringa som vart gjord, og er ei oppfølging av det representanten før meg spurde om.

Regjeringa har jo følgt opp den endringa med å la terskelverdien framleis vere på 500 000 kr. Men ein føresetnad og grunnlaget for det var jo at det skulle vere eit forenkla opplegg for innkjøp mellom 100 000 og 500 000 kr. Ser ikkje statsråden at det vert vanskeleg og skeivt når dette ikkje vert følgt opp?

Så til spørsmål nr. 2. Regjeringa er oppteken av god økonomi for kommunane. Ser ikkje statsråden at det at kommunane ikkje vert stimulerte til å drive auka konkurranse også for innkjøp mellom 100 000 og 500 000, vil føre til at det vert mindre pengar for kommunane å rutte med til innbyggjarane?

Statsråd Heidi Grande Røys [10:42:47]: Det var jo ikkje nokon føresetnad, heller ikkje frå Bondevik-regjeringa, at ein skulle innføre ei forenkla kunngjering når ein fyrst lanserte at ein skulle auke terskelverdien. Det var høyringsrunden om heving av terskelverdien som gjorde at ein del høyringsinstansar hadde innspel til Regjeringa om å innføre ei forenkla kunngjering. Så det kom inn i høyringsrunden, som då førte til at Regjeringa gjorde vedtak om å heve terskelverdien. Så vart det ei ny høyring, der forenkla kunngjering var oppe til diskusjon. Den høyringsrunden var det den nye regjeringa på ein måte arva og måtte følgje opp.

Vi har lytta til fleirtalet av høyringsinstansane, som åtvara mot å innføre forenkla kunngjering slik forslaget då låg, fordi det ville ha sett både bedrifter, næringslivet og ikkje minst offentlege innkjøparar i ein rettslaus tilstand, veldig snart med krav om byråkrati.

Så til det andre, å vere oppteken av kommuneøkonomi. Ja, det er jo ikkje minst kommunane sjølve. Så det er klårt at det å forenkle, det å byggje ned byråkrati, er ein viktig del av å gi kommunane betre økonomi og frigjere pengar til andre formål.

Torbjørn Hansen (H) [10:44:08]: Jeg synes statsråden, og saksordføreren for så vidt, har hatt en ganske misvisende beskrivelse av den høringsprosessen som har vært, fordi man har talt opp antall kommuner som har vært imot denne kunngjøringsplikten. Det ville jo være det samme som å telle opp antall enkeltbedrifter i NHO-systemet som ønsker en slik kunngjøringsplikt. Faktum er at store deler av næringslivet, LO – altså fagbevegelsen – og organisasjoner som jobber mot korrupsjon, klart går inn for en slik forenklet kunngjøringsplikt.

Det er et faktum at 6 pst. av kommunene i dette landet rapporterer at de har opplevd korrupsjon eller forsøk på korrupsjon, og det er et faktum at vi har hatt mange større enkeltsaker knyttet til dette i Norge som gjør at vi kanskje alle ser på korrupsjonsproblematikken med litt andre øyne.

Er statsråden overhodet ikke bekymret for at det at så mange innkjøp av denne typen blir unntatt fra offentlighetens lys, faktisk kan føre til større korrupsjonsrisiko i norske kommuner, slik som bl.a. LO er?

Statsråd Heidi Grande Røys [10:45:10]: Lat meg få starte med å korrigere representanten Hansen, for det er jo ikkje slik at desse innkjøpa no vert unnatekne frå offentlegheitas lys. Det vil eg på det sterkaste avvise. Nettopp ved å innføre protokollplikt for alle kjøp over 100 000 kr gir ein både innsyn i og gjennomsiktigheit knytt til kvart enkelt innkjøp, fordi der skal faktisk innkjøpar føre protokoll over og gjere greie for kva slags tiltak som er gjorde, f.eks. for å ha sikra reell konkurranse rundt kontrakten. Det ligg altså frå 100 000 kr og oppover, så det er på ingen måte slik at ein her har unnateke kjøp under 500 000 kr frå offentlegheitas lys.

Det andre er: Ja, sjølvsagt er vi opptekne av korrupsjon, men vi må ikkje likestille det at ein hevar terskelverdien til 500 000 kr, med det at det vil medføre auka korrupsjon. Eg opplever at tenestemenn, anten det er i kommunar eller i statsetatar – offentlege innkjøparar – sjølvsagt er ute etter å følgje regelverket, det gjer dei 99 pst. Vi har forenkla regelverket slik at det skal vere lettare å følgje det, og dei aller, aller fleste er innkjøparar med reint mjøl i posen som berre er ute etter å gjere ein god jobb, slik at kommunen eller den offentlege etaten får eit godt innkjøp og sparar pengar ved det innkjøpet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne L. Haugen (A) [10:46:52]: Med lang erfaring fra kommunal virksomhet kjenner jeg meg godt igjen i det som blir sagt om at det regelverket vi har i dag, oppfattes som komplisert og byråkratisk.

Selv om de fleste som deltok på næringskomiteens åpne høring, var positive til det foreliggende forslaget, viste den omfattende høringsrunden departementet hadde i fjor høst, at et klart flertall av høringsinstansene var kritiske. De pekte på at forslaget ville gi økt ressursbruk og byråkrati, og at det i praksis ville innebære at terskelverdien ble senket til 100 000 kr. Kommunene var spesielt kritiske. Grunnen til denne skepsisen var vel ikke selve kunngjøringsplikten, men usikkerhet om hvordan man skulle håndtere den store mengden tilbud som da ville kunne komme inn.

Dersom man ender opp med like omfattende regler under terskelverdien som det vi i dag har over, var oppjusteringen av terskelverdien i fjor høst til ingen nytte.

Det må være en sammenheng mellom hva som skal kjøpes inn, og hvilke krav vi stiller til prosedyrer for anskaffelsen. For strenge krav til relativt små innkjøp vil bety uforholdsmessig mye ressursbruk både for bedriftene og for innkjøperne.

Jeg vil også ta avstand fra det som blir sagt om at en kunngjøringsplikt er nødvendig for å motvirke korrupsjon. Min erfaring er i hvert fall at kommunale innkjøpere er dyktige fagfolk som gjør det de kan for å bruke skattebetalernes penger på en best mulig måte. Jeg mener det heller ikke er noen grunn til å frykte at den delen av næringslivet som handler med offentlig sektor her i landet, er mer tilbøyelig til korrupsjon enn det øvrige næringsliv. Jeg vil påstå at det ofte er misforståelser eller feiltolkninger som er bakgrunnen for de aller fleste tilfeller der det blir begått brudd på anskaffelsesregelverket.

Men det er viktig at kommunene profesjonaliserer innkjøpsfunksjonen sin. I Sør-Trøndelag f.eks. har mange av kommunene inngått samarbeidsavtale med fylkeskommunen for gjennom det å profesjonalisere innkjøpsfunksjonen, og for å bli en sterk aktør som får en god pris.

At innkjøpene planlegges på en god måte, og at det er åpenhet i prosessene, bidrar til at kvaliteten på de offentlige tjenestene blir bedre, og at man får en god økonomistyring i kommunen.

Steinar Gullvåg (A) [10:49:48]: Det kan av og til se ut som om de borgerlige partiene har som mål å gjøre offentlig virksomhet så lite effektiv som mulig, for dernest å kritisere offentlig sektor for manglende effektivisering. Rent bortsett fra at forslagsstillerne i denne saken ser en presumptivt korrupt offentlig tjenestemann i enhver offentlig innkjøper, går det en linje fra de tidligere regjeringspartienes moderniseringsforsøk i offentlig forvaltning, med et rigorøst skille mellom bestiller og utfører, til dagens forslag om anbudsplikt for kjøp helt ned til 100 000 kr. Selv om dette altså kalles en forenklet kunngjøring, representerer forslaget i praksis en skjerpelse av et fra før av meget rigorøst regelverk. Vi har sett mange eksempler på den byråkratisering som dette regelverket i realiteten representerer. Jeg minner om at da den forrige regjeringen opprettet det statlige entreprenørselskapet Mesta, var forutsetningen at selskapet skulle ha totalt fritak fra reglene om offentlige innkjøp, fordi disse reglene ble betraktet som en vesentlig konkurranseulempe. Det understreker i seg selv behovet for å forenkle og rydde opp i et byråkratiserende regelverk.

Nå finnes det mange måter å kjøpe på, også i offentlig sektor. Når Regjeringen har hevet terskelverdiene for direktekjøp til 0,5 mill. kr, har det nødvendigvis ingen betydning for åpenheten og gjennomsiktigheten omkring innkjøpene. Derimot kan det ha veldig stor betydning for kommunenes muligheter til å drive lokal næringspolitikk, og det er en side av denne saken som etter min oppfatning også må tillegges betydning.

Gunn Berit Gjerde (V) [10:52:35]: Eg vil på det sterkaste ta avstand frå den påstanden som representanten Steinar Gullvåg kjem med, at vi frå dei tidlegare regjeringspartia ser på alle kommunale innkjøparar som potensielle kriminelle. Det er ikkje det det handlar om i det heile, i alle fall ikkje for Venstre sin del, når vi går inn for eit forenkla opplegg. Det er jo småbedriftene og dei mellomstore bedriftene som er plasserte ute i kommunane, og som kommunane er så avhengige av for at kommuneøkonomien skal vere god og det skal vere eit levande bygdeliv og eit levande Distrikts-Noreg, som er hovudsaka for Venstre. Det er ikkje det at vi vil kriminalisere innkjøparane.

Det er mykje flotte folk i kommunane. Eg har sjølv jobba som ordførar i seks år i ein kommune, og eg har ikkje noko å utsetje på nokon. Men det som vi ser, er at det alltid er lettare å halde seg til eit regelverk og eit krav enn å ta den unnskyldninga at det ikkje er nødvendig å gjere det, og at vi tek den mest lettvinne vegen. Dei fleste kommunane har i dag innkjøpssamarbeid som lettar dette arbeidet ganske effektivt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.