Marit Nybakk (A) [10:55:39]: I mars besøkte utenrikskomiteen FNs kontor som steller med narkotika og kriminalitet – UNODC – i Wien. FN-organisasjonen er sterkt engasjert i bekjempelse av en økende og ukontrollert menneskehandel i Europa – en menneskehandel drevet av kynisk mafia fra Ukraina, Russland, Kosovo eller andre europeiske land – eller for den saks skyld afrikanske land. UNODC er i Norge kanskje mest kjent for sine reklamefilmer. Vi husker de korte innslagene med sterke scener om tvangsprostitusjon og slavearbeid. Ofte er barn involvert. Felles for den vanskelige materien organisasjonen jobber med, er at ofrene enten er truet eller lokket til det helvetet de havner i, eller de er rett og slett kidnappet og tvunget til slavearbeid eller prostitusjon.

UNODC har konsentrert seg om to former for menneskehandel: de jentene som er tvunget til å være sexslaver i Vest-Europa, og de barna som selges som gratis arbeidskraft hos farmere og på plantasjer.

Det finnes imidlertid en tredje kategori: barn som blir solgt for at deres indre organer skal brukes til transplantasjon.

Jeg kommer her i vesentlig grad til å konsentrere meg om prostitusjonsdelen og menneskehandelen.

Menneskehandel er definert av NATO som en av flere nye trusler mot fred og stabilitet. Også OSSE – Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa – har utarbeidet en handlingsplan mot menneskehandel og trafficking. OSSE er spesielt aktive i postsovjetiske områder, i Kaukasus og Sentral-Asia, men også på Balkan og i land som Moldova, Armenia, Ukraina og Hviterussland.

Her i Oslo, rett utenfor stortingsbygningen, jobber – hver kveld og hver natt – sexslaver fra bl.a. Moldova, Ukraina og Nigeria som ufrivillig prostituerte. De starter i hvert fall kl. 18 og må ofte holde på til kl. 6–7 om morgenen. Mange av dem må betale mellom kr 90 000 og kr 100 000 hver måned til en bakmann, som så sender pengene videre til mektige mafianettverk, bl.a. i Øst-Europa. Disse jentene utsettes for vold, overgrep og trusler. De holdes innesperret, og de vet ingenting om den byen de jobber i.

En advokat som har noen av disse jentene som klienter for asylsøknad, fortalte meg at de hadde hørt om velferds- og velstandslandet Norge fra sitt hjemland. De hadde lest om Holmenkollen og de vakre norske fjordene på skolen. I Oslo har de aldri sett verken Holmenkollen eller – for den saks skyld – Tøyenbadet. De vet ingenting om velferdssystemene. De fornedres hver kveld og hver natt på det groveste. De fornedres som mennesker, som individer, de tas fra sin personlige integritet. Det disse jentene opplever av Norge, er menn som kjøper kroppen deres. De opplever overgrep og vold og brutale bakmenn og halliker. Forsøker de å hoppe av, betyr det represalier for familien i hjemlandet, og dette er selvfølgelig noe av kjernen ved problemet.

En ukrainsk jente som prøvde, ble først banket opp. Så bortførte mafiaen hennes lillesøster i hjemlandet og truet med å drepe henne. En annen jente som flyktet hjem, opplevde å bli voldtatt av ukrainsk grensepoliti da hun skulle hjem igjen. Dette er opptegninger på et advokatkontor i Oslo.

Vil utenriksministeren ta opp med land som Ukraina og Moldova at trafficking er totalt uakseptabelt og brudd med fundamentale menneskerettigheter?

Noen så nylig dokumentarfilmen om jenter fra Moldova som ble solgt som sexslaver til bordeller i Tyrkia. Ukrainsk mafia stod bak. Det er viktig i den dialogen Norge har med land som Ukraina, men også de baltiske land, at menneskehandel tas opp som et fundamentalt menneskerettighetsspørsmål. Også Europarådets parlamentarikerforsamling må stille krav til disse landene, der trafficking må ses på som all annen tramping på fundamentale menneskerettigheter og brudd på demokratiske rettigheter.

De jentene som opererer i Oslo sentrum, er slaver i velferdssamfunnet Norge. De er det som resultat av internasjonal kriminalitet, men også fordi det er et marked her.

I den svenske Riksdagen er det startet en gruppe av mannlige parlamentarikere mot kjøp av sex. Så jeg vil fra denne talerstol be mine mannlige kolleger om å gå ut i media og oppfordre mannfolk til å avholde seg fra det misbruket av utenlandske jenter som skjer i vår midte hver kveld. Jeg tror også det er viktig at mannlige politikere engasjerer seg i denne saken, og ikke bare vi jenter. Derfor vil jeg også gi ros til komiteleder Olav Akselsen for hans klare utspill i Dagbladet for noen uker siden.

Noen av jentene søker om politisk asyl. Det bør de etter min oppfatning få. Selv om vi ikke aksepterer ordinære asylsøkere fra Moldova og Ukraina, står disse prostituerte i en helt spesiell situasjon. Det er krevende, dette. Jentene må ha ny identitet i tillegg til asyl. Det finnes faktisk eksempler i Oslo i dag på at jenter som har fått asyl, fortsatt blir tvunget til prostitusjon av sine gamle bakmenn fordi familien utsettes for represalier hvis de lar være.

Det er viktig at det internasjonale samfunnet intensiverer politisamarbeidet for å komme organisert kriminalitet og internasjonal handel med barn og kvinner til livs. Det er også helt vesentlig å få til et internasjonalt lovverk og internasjonale avtaler for å sidestille handel med barn og kvinner med andre forbrytelser mot menneskeheten, med tilsvarende internasjonal rettsforfølgelse av kvinneslavehandelen og annen menneskehandel.

Det er viktig at Norge støtter – politisk og økonomisk – det arbeidet både UNODC og OSSE gjør for å bekjempe menneskehandel og trafficking.

Vi må også samarbeide med ikke-statlige organisasjoner som f.eks. Coalition Against Trafficking in Women. Organisasjonens mål er å øke kunnskapen og utvikle strategier om trafficking for å bekjempe dette i Europa. De har et prosjekt som nå drives i tolv land, og som Sverige bl.a. er sterkt involvert i.

Norsk næringsliv er involvert i flere av de landene hvor disse jentene kommer fra. Og for å ta et land som ikke er europeisk, nemlig Nigeria, er norske oljeselskaper sterkt inne der. Norske myndigheter bør kanskje stille krav om at disse selskapene tar opp med nigerianske myndigheter at det må tas viktige skritt for å stoppe den mafiaen som sender nigerianske prostituerte til Europa. Vi stiller krav til disse selskapene når det gjelder menneskerettigheter f.eks. i Iran, og vi har hatt en debatt om dette. Jeg tror det er viktig at vi ser på trafficking og menneskehandel som samme type brudd på menneskerettigheter som andre brudd på demokratiske rettigheter.

Det må vurderes en europeisk handlingsplan mot trafficking, og NATO og EU må ta problemet opp i hele sin bredde. EU er, så vidt jeg vet, i ferd med å utvikle en felles politikk på området. Der er det også nødvendig at vi er med innenfor de begrensninger som vi som utenforland naturligvis har.

Jeg vil også legge til at i forbindelse med et samarbeid over landegrensene i Europa om dette spørsmålet kommer vi ikke utenom en debatt om forbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Det vil si også i en EU-kontekst.

Statsadvokat Kaia Strandjord sier til Dagbladets nettsider 19. april – det var hun som fikk dømt bakmennene i Trondheim – at de hallikene som slo seg ned i Trondheim, først vurderte både Tyskland, Sverige og Finland før de valgte Norge.

Og videre:

«Den estiske bakmannen var veldig fornøyd med at salg av seksuelle tjenester var legalt i Norge. Han undersøkte dette før han anla virksomheten sin her, sier hun. Hun mener at Norge nå må følge etter Sverige og Finland, som henholdsvis har innført eller er i ferd med å vedta lover mot kjøp av sex.»

Da utenrikskomiteen var i Stockholm, ble trafficking tatt opp i møtene med både den svenske utenrikskomiteen, den svenske forsvarskomiteen og den svenske delegasjonen til Nordisk Råd. Ja, det var faktisk våre svenske kolleger som tok dette spørsmålet opp med oss fra Norge. I Sverige er politikerne svært opptatt av saken. Sverige ønsker samarbeid om saken i EU og jobber internt i EU med dette. I Sverige mener også politikerne – her er det sikkert delte oppfatninger – at lovforbudet virker. Færre utenlandske prostituerte opererer nå i Sverige. De er blitt flyttet over til norske byer.

Lovforbud har alltid virket forebyggende. Derfor må vi våge å ta denne debatten om kriminalisering av kjøp av sex. Det betyr imidlertid ikke at vi konkluderer her og nå.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:06:10]: Representanten Marit Nybakk har reist et aktuelt og viktig tema – et delvis sjokkerende tema – som Regjeringen er meget opptatt av.

Menneskehandel er i dag en verdensomspennende virksomhet drevet fram av profitt i milliardklassen. Dette er trolig den nest største inntektskilde for organisert kriminalitet.

Åpne grenser, korrupsjon og hvitvasking av penger gjør denne handelen mulig. Fattigdom og økonomiske skjevheter i opprinnelsesland sikrer rekrutteringen av stadig nye ofre.

Slik representanten har beskrevet: Menneskehandel er uakseptabelt og den mest nedverdigende form for vold. For barn er det ekstra ille – de blir frarøvet sin barndom, omsorg, utdanning og mange andre rettigheter som alle barn har krav på etter alle normer og konvensjoner.

Vold overfor kvinner og barn kan ikke tolereres.

Problemet er omfattende. Bare i Europa regner man med at om lag 300 000–500 000 kvinner og barn hvert år sluses inn på prostitusjonsmarkedet. Vi snakker om en gruppe på størrelse med Oslos befolkning. Det er sjokkerende.

På verdensbasis ser tallene enda verre ut. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, legger til grunn at ca. 2,5 millioner kvinner og barn hvert år er ofre for menneskehandel. Mørketallene er riktignok store, men vi må regne med at virkeligheten er dyster, eller kanskje enda dystrere.

Alt dette forteller oss at vi må se på handel med mennesker som en alvorlig trussel mot våre samfunn og våre verdier, mot våre demokratiske, humanistiske verdier, og mot selve det grunnleggende menneskeverdet. Og jeg vil si at dette er også en del av sikkerhetspolitikken, i den tiden vi lever.

Alle land i Europa er i dag berørt, enten som destinasjonsland, transittland eller opprinnelsesland. Gitt dette fenomenets grenseoverskridende natur er det riktig, som representanten Nybakk påpeker, at problemet må angripes både nasjonalt og internasjonalt.

Denne regjeringen har som mål å bidra til å utrydde menneskehandel både i Norge og i utlandet – vi kan ikke ha noen annen ambisjon. Jeg har lagt vekt på at arbeidet for en internasjonal rettsorden er et hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk. Det kommer i høyeste grad til anvendelse her.

For dette har vi en nasjonal handlingsplan som Regjeringen i disse dager er i ferd med å revidere. Flere departementer og underliggende etater er involvert i gjennomføringen av dette, med sikte på en så koordinert tilnærming og helhetlig politikk som mulig. Det er justisministeren som har koordineringsansvaret.

La meg så gå litt nærmere inn på hvilke virkemidler og redskaper Regjeringen anvender i bekjempelsen av internasjonal menneskehandel.

Først til de folkerettslige rammeverk og instrumenter: Vi har sluttet oss til det internasjonale rammeverket mot menneskehandel, for det finnes, som FNs Palermoprotokoll mot menneskehandel, FNs barnekonvensjon og FNs konvensjon mot all form for diskriminering av kvinner.

Norge har undertegnet Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel, og vi legger opp til at norsk ratifikasjon kan skje innen utgangen av dette år. Med denne konvensjonen vil vi få et sterkt regionalt og folkerettslig bindende instrument for både å forfølge de kriminelle, hindre rekruttering og beskytte ofrene. Dette må vi følge opp.

Norge har også vært initiativtaker og pådriver for andre regelverk, som NATOs retningslinjer for bekjempelse av menneskehandel i tilknytning til fredsbevarende operasjoner og OSSEs handlingsplan mot menneskehandel. Sistnevnte har fått et eget tillegg om beskyttelse av barn.

Vi deltar aktivt i det regionale samarbeidet i regi av Østersjørådet, Barentsrådet og nordisk-baltisk arbeidsgruppe mot menneskehandel.

Vi støtter mange internasjonale organisasjoner, som representanten har sagt, som setter kampen mot menneskehandel høyt på dagsordenen – OSSE og UNODC, som det ble vist til.

Den europeiske union er også i ferd med å utvikle fellesskapspolitikk for bekjempelse av menneskehandel. Vi regner derfor i framtiden med å kunne samarbeide med EU direkte også på dette området, det er en selvfølge. Dette vil også være en naturlig forlengelse av Schengensamarbeidet som Norge deltar i. Dessuten har Norge en tredjelandsavtale med Europol, som har bekjempelse av organisert kriminalitet i EU-området som en sentral oppgave.

Konvensjoner og handlingsplaner er viktige redskaper i det internasjonale arbeidet mot menneskehandel, vi må holde fast ved det, men det er altså ikke nok. I tillegg må vi satse på de konkrete tiltakene som betyr noe for ofrene i deres hverdag og for deres muligheter til å komme seg ut av den nedverdigende situasjonen.

Gjennom handlingsplanen mot menneskehandel er det øremerket over Utenriksdepartementets budsjett inntil 90 mill. kr til tiltak utenfor Norge. I denne sammenheng støtter vi tiltak som skal bidra til å redusere rekrutteringen i opprinnelsesland. Ett eksempel på dette er informasjonskampanjer som advarer unge kvinner mot å tro på forlokkende arbeidstilbud i Europa.

Etablering av sikre bosteder for ofre, medisinsk og psykologisk hjelp og andre rehabiliteringstiltak er også blant de virkemidler vi prioriterer. Ofrene må få hjelp til en ny start og aktiv oppfølging slik at de unngår å bli rekruttert på nytt av menneskehandlerne. Internasjonalt politisamarbeid er her selvfølgelig meget viktig.

Vi ser at bakmennene blir stadig mer kyniske og avanserte når det gjelder rekrutteringsmåter, transport over landegrenser og forfalskning av dokumenter. Et tett og koordinert politisamarbeid på praktisk plan er en forutsetning for å lykkes her, og dette prioriteres fra Regjeringens side.

Vi vil fortsette vårt politisamarbeid med flere av opprinnelseslandene, med vekt på landene i Baltikum og Russland. Vi støtter oppbygging av kompetanse på menneskehandel innen justis- og politisektoren på Balkan. Og vi arbeider multilateralt gjennom internasjonale organisasjoner som Interpol, Europol og Eurojust. I denne sammenheng vil jeg også vise til innsatsen Regjeringen gjør for å bekjempe internasjonal korrupsjon. Dette henger nemlig sammen.

Kampen mot handel med kvinner og barn representerer en langsiktig satsing, ikke minst når det gjelder å redusere de bakenforliggende årsakene, som fattigdom, konflikter, skjev sosial fordeling og marginalisering.

Norsk utviklingspolitikk har fokus på å styrke kvinners og barns rettigheter, inklusive rett og faktisk adgang til jord, eiendom og utdanning. Regjeringen har valgt å øke bistandsinnsatsen, nettopp for å styrke kvinners stilling slik at de blir mindre sårbare for rekruttering. Vi er spesielt opptatt av at barn i utviklingsland skal få gode oppvekstvilkår, fri for utbytting og mishandling.

Som kjent er ikke menneskehandel noe som bare skjer i andre land. Hvor stort omfanget er i Norge, kan ingen si med sikkerhet, men representanten Nybakk har pekt på noen veldig talende eksempler – også nært her vi nå står. Vi har i de senere årene sett en klar økning i utenlandsk prostitusjon i norske storbyer. Ikke alle er ofre for menneskehandel, selv om virksomheten er klart organisert.

Regjeringen legger vekt på oppsøkende arbeid i prostitusjonsmiljøene og å få utviklet gode metoder for å identifisere ofre for menneskehandel. Vi står overfor en særlig utfordring når det gjelder å fange opp mindreårige.

I tillegg til å hjelpe de kvinnene som ønsker å komme vekk fra gaten, må vi se på etterspørselssiden. Barne- og likestillingsdepartementet har her satt i gang et informasjonstiltak rettet mot kjøpere og potensielle kjøpere. Formålet er å bidra til en holdningsendring og sette i fokus forholdet mellom kjøp av seksuelle tjenester og menneskehandel.

Så til diskusjonen om kriminalisering. Jeg er enig med representanten Nybakk i at det er en viktig diskusjon, selv om det er for tidlig å konkludere.

Det finnes eksempler på at ekteskap som inngås proforma, har som det primære mål å utnytte kvinnen etter at hun er kommet til Norge. Norske utenriksstasjoner forsøker å advare potensielle ofre gjennom målrettet informasjon. Det orienteres om rettigheter og plikter ved innreise til Norge, og om tilgjengelige hjelpetilbud.

Den såkalte refleksjonsperioden, som midlertidig legaliserer opphold i Norge for utenlandske ofre for menneskehandel i Norge, har vært lite benyttet. Vi ønsker at denne ordningen skal bli et mer aktivt virkemiddel for å hjelpe ofre for menneskehandel ut av denne situasjonen, og også et virkemiddel som legger til rette for gjennomføring av etterforskning og straffeforfølgning av bakmenn. Vi er avhengig av at ofrene samarbeider med politiet slik at saker kan bli anmeldt. De må være villige til å vitne. Det pågår for tiden et arbeid med å revidere denne ordningen. Her vurderes det bl.a. å forlenge refleksjonsperioden i forhold til dagens ordning på 45 dager, og om personer som får en slik periode, samtidig bør gis flere rettigheter. Det er imidlertid for tidlig å konkludere her.

De største gruppene av utenlandske prostituerte er nigerianske kvinner. Det er grunn til å tro at de fleste er eller har vært utsatt for menneskehandel. Dette er også en sammensatt gruppe, der flere har lovlig opphold i Schengen-området.

UD har sammen med utenlandsmyndighetene og to frivillige organisasjoner nettopp gjennomført en studietur til Nigeria for å se på denne problematikken. Konklusjonen er at det foreligger gode muligheter for et samarbeid med de nigerianske myndigheter om returtiltak for ofre for menneskehandel. Dette er positivt, og vi vil følge det videre opp.

Jeg vil konkludere med å si at vi står overfor store utfordringer på mange plan når det gjelder å bekjempe menneskehandel. Det gjelder både i Norge og globalt. Vi har kommet et stykke, men det er langt igjen. Dette kan til tider fortone seg som et arbeid i oppoverbakke, der motkreftene er sterke, men vi har ikke noe valg, fordi dette handler om grunnleggende verdier og om menneskets verdighet. Jeg kan garantere at dette arbeidet fortsatt vil ha høy prioritet for Regjeringen, og at Norges stemme skal bli hørt i den internasjonale kampen mot dette som er vår tids slaveri.

Og la meg svare direkte på representanten Nybakks spørsmål når det gjelder Ukraina og Moldova: Jeg har selv planlagt et besøk til Ukraina i løpet av våren, og vil selvfølgelig ta dette opp. Justisministeren har vært i Moldova, og Utenriksdepartementet planlegger på politisk nivå en reise til Moldova i løpet av våren. Dette vil bli tatt opp. Jeg skal nå på NATOs utenriksministermøte torsdag og fredag, hvor Ukraina også står på dagsordenen, og hvor Ukraina ønsker medlemskap i NATO. Nå er ikke tiltak på dette området av de kriteriene NATO vurderer for å kvalifisere til opptak. Men jeg mener det hører hjemme i diskusjonen om det samarbeidet vi kan ha med det forhåpningsfullt demokratiske Ukraina som nå utvikler seg. Så jeg skal søke en anledning, også der, til å nevne dette spørsmålet, og forfølge det videre med ukrainske myndigheter.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Nybakk (A) [11:16:18]: Først må jeg takke utenriksministeren for svaret, og også for ministerens klare uttalelse om at Regjeringen har som mål å bidra til å utrydde menneskehandel både i Norge og i utlandet, og at arbeidet for en internasjonal rettsorden er et hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk. Og så er jeg spesielt glad for det han sa om at det bevilges penger til internasjonalt arbeid mot trafficking, men også for at han tar sikte på å ta dette spørsmålet opp både når representanter fra Utenriksdepartementet drar til Ukraina og Moldova, og også på NATOs kommende møte. Jeg tror det er helt vesentlig at dette nå understrekes i alle de internasjonale fora som vi opererer i, men særlig i forhold til de landene der en del av disse jentene har sitt utspring.

FNs organisasjon mot narkotikakriminalitet, UNODC, som jeg nevnte i mitt første innlegg, understreker i sin globale handlingsplan mot trafficking at menneskehandel det siste tiåret har blitt en av de viktigste utfordringene for det internasjonale samfunnet og en av de mest lønnsomme aktivitetene til kriminelle grupper over hele verden. De understreker også at trafficking og menneskehandel drar nytte av og misbruker konflikter, katastrofer og den sårbarheten som preger mennesker i krisesituasjoner. Det bør vi kanskje legge oss på minne. Derfor er utviklingen i disse landene veldig viktig. Derfor må vi også forsøke å samarbeide med de landene som jentene kommer fra – slik som ved den nordisk-baltiske kampanjen mot menneskehandel i 2002. Vi må ha økt fokus på hjelpetiltak i den grad vi får til det, f.eks. i et land som Moldova, som er et av verdens fattigste, der mange av jentene rekrutteres fra. Det kan være både etterutdanning, videreutdanning og omskolering.

Så er jeg glad for at Norge har undertegnet Europarådets konvensjon mot menneskehandel, og at norsk ratifikasjon kan skje innen utgangen av 2006. Jeg tror det er viktig at Europarådet stiller like tøffe krav til medlemslandene om trafficking som det de gjør i forhold til generelle brudd på menneskerettigheter og demokrati.

For øvrig vedtok, så vidt jeg vet, Europarådets parlamentarikerforsamling i påsken en uttalelse om å stoppe trafficking foran fotball-VM – det er altså ventet 30 000 utenlandske prostituerte, mange av dem så unge som 13–14 år. Uttalelsen retter seg altså mot FIFA, og krever at de tar ansvar, og det bør flere av oss følge opp.

Jeg tror likevel at i Europa er det EU som har de nødvendige virkemidler for å gjøre noe med trafficking. Jeg merket meg at utenriksministeren redegjorde for at EU var i ferd med å utvikle en felles politikk for bekjempelse av menneskehandel. Det er viktig at vi deltar i dette arbeidet så langt som vi som utenforland er i stand til det – men Schengen kan vi uansett bruke der det er naturlig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:19:46]: Jeg skal være veldig kort i mitt tilsvar, for jeg er enig i alt det representanten Nybakk har tatt opp, og jeg vil understreke betydningen av at hun har gjort det. For som det er pekt på, kan vi gjøre en god del via konvensjoner og tiltak og den type formelle ting. Men dette er jo i bunn og grunn et veldig viktig holdningsspørsmål også i vårt eget land. Og jeg er redd for i denne type sak at vi blir for fokusert på alt det som skjer der ute. Men som representanten Nybakk nevnte, og som jeg også var inne på i mitt innlegg, har dette altså en etterspørselsside og en tilbudsside. Jeg merket meg det hun sa i forhold til ansvaret menn må ta her, og jeg merket meg det på den måten at jeg tror ikke bare det er menn i denne sal i tilknytning til dette hus, men også menn i det huset jeg sitter i, som bør tenke grundigere over dette, og vise solidaritet med de jentene dette handler om. Som det ble nevnt, er de det første vi møter når vi går ut av denne bygningen på kveldstid, og det illustrerer veldig mye den nærheten. Så det er en sak jeg skal ta til meg, og tenke på om ikke vi også bør gjøre en markering på.

Det er veldig bra at kvinner fokuserer på fenomenet menneskehandel, men det blir et skjevt bilde om det bare er kvinner som skal gjøre det. Vi menn, som er engasjert i dette spørsmålet, må også vise vei. Jeg tror det er veldig viktig her, og dette er nok et eksempel på, som vi egentlig sier hver eneste dag, at utenrikspolitikk og innenrikspolitikk glir over i hverandre. Her er det i alle fall slik at disse jentene på mange måter i seg selv er budbringere av den koblingen ved at de hentes fra land med bruk av vold, trusler og utpressing til å bli brakt inn i den elendigheten de er i.

Jeg har også lyst til å si fra denne talerstol at den forrige regjeringen gjorde et viktig arbeid på dette området og tok initiativ som det har vært naturlig og viktig for oss å føre videre. Det understreker jo at dette er et spørsmål hvor vi vil stå oss veldig på å ha en bred konsensus og et bredt samfunnsfokus som samler så mange partier og politiske retninger som mulig.

Anette Trettebergstuen (A) [11:22:14]: Menneskehandel, eller trafficking, er et økende problem. Det finnes mange tall i mange statistikker om dette temaet. Dessverre er det vanskelig å si helt sikkert hvor mange som rammes av denne industrien, men vi vet at omfanget øker. Og vi vet – og ser – at det også dreier seg om Norge. Vi trenger derfor økt bevissthet om temaet og en større og bredere offentlig debatt, både om prinsippet handel med mennesker og om tiltak for bekjempelse.

Spør vi noen om hva begrepet «trafficking» innebærer, og om hvem det rammer, vil de aller fleste si at det er kvinner som handles med, og at formålet er prostitusjon. Det er riktig, men det er langt fra den fulle og hele sannheten om hvem ofrene er, og om hvilke formål handelen har.

I den offentlige debatten om trafficking her hjemme fokuseres det noe ensidig på kvinner som prostituerte. De som kanskje rammes hardest, som virkelig ingen stemme har, og som virkelig ingen fluktmulighet har, nemlig barna som utsettes for handelen, glemmes ofte.

FN mener at rundt 1,2 millioner barn årlig blir ofre for trafficking. Men mørketallene er selvfølgelig store, og man regner med at det har vært en dramatisk økning de siste årene. Vi har disse barna her i Oslo også, på gata rett utenfor Stortinget – prostituerte jenter på 15–16–17 år.

Små jenter og små gutter selges som billig arbeidskraft rundt om i verden. I diskusjonen om tiltak mot slik menneskehandel må vi ikke glemme at bakgrunnen for denne voksende industrien er fattigdom og maktesløshet. Barna som er ofre her, kommer ofte fra fattige og utsatte forhold i land med høy arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og nød. De aller fleste av dem har ingen erfaring med skole og utdanning. Mange stjeles, rett og slett, og selges. Andre lokkes med løfter om godt betalte jobber andre steder. Ofte overbeviser bakmennene foreldrene om at barna deres kommer til å få et bedre liv og nye muligheter et annet sted. I realiteten ender det ofte i direkte slavearbeid.

Barn er ekstra sårbare og ekstra utsatt for vold, overgrep og psykiske skader. Det tar ikke lang tid å bryte ned et barn. De fleste kommer seg aldri. Noen tar sitt eget liv.

Foruten fattigdom og håpløshet – som utgangspunkt for menneskehandelen – er selvfølgelig hovedårsaken til denne industrien at det finnes et marked. Det finnes en etterspørsel hos folk som mener at det er greit å utnytte og kjøpe kvinner og barn.

I kampen mot denne industrien må det til et mangfold av tiltak på flere sektorer, både nasjonalt og internasjonalt. Mange forslag har blitt nevnt av interpellanten og av utenriksministeren. Oppsummert kan vi si at det handler om å forebygge rekruttering – ved å styrke kvinners og barns stilling og levekår. Det handler om direkte tiltak rettet mot utsatte grupper der de selges fra, og ikke minst her – hvor de ender opp.

Vi vet at det å sende trafficking-ofre ut av det landet der de ender opp, er – foruten å være inhumant – lite virkningsfullt. FNs tall sier at nesten halvparten av dem som sendes ut av det landet de er traffickert til, sendes tilbake igjen gjennom liknende handel senere.

Dette må vi ta på alvor. Det er ikke «vi og dem» i denne debatten – det er verdens kvinner og verdens barn som utsettes for overgrep. Det er vårt ansvar og verdens ansvar å ta vare på dem vi klarer å fange opp. Handel med mennesker er vår tids slavehandel og en alvorlig og uakseptabel krenkelse av menneskerettighetene.

Morten Høglund (FrP) [11:26:08]: Først vil jeg gi ros til representanten Nybakk, som setter frem denne interpellasjonen og tar opp dette viktige spørsmålet.

Som representanten Trettebergstuen helt treffende sa: Menneskehandel er vår tids slaveri. Menneskehandel krenker grunnleggende menneskerettigheter og må bekjempes i all sin form. Det dette innebærer, er at på en eller annen måte berøres så godt som alle land – enten de landene hvor disse ofrene kommer fra, eller de landene som er destinasjonsland, som Norge. Noen land opplever å være begge deler.

Dette har mange fasetter – og er en tragedie som rammer både den tradisjonelt rike delen av verden og den fattige delen av verden.

Mens man rent historisk kanskje har oppfattet det slik at slaveriet ble endelig bekjempet av Abraham Lincoln i den amerikanske borgerkrigen, har det aldri opphørt. Fravær av slaveri er dessverre ikke oppnådd. Vi opplever nå kanskje heller en økning når det gjelder slaveri, enn en reduksjon.

Dette må vi ta tak i. Det er et internasjonalt problem. Jeg er veldig glad for at dette er et viktig tema for utenriksministeren, og at han tar det opp i flere settinger hvor det tradisjonelt kanskje ikke har vært normalt. Han nevnte selv et NATO-møte og en samtale med Ukraina. Jeg synes det lover godt.

Som i naturkatastrofer, i krig eller i andre tragedier er det også her kvinner og barn som i første rekke rammes, og som er ofrene. Det gjør det ikke mindre alvorlig. Men det gjør det også svært vanskelig – når vi vet at i mange land er ikke holdninger til og rettigheter for kvinner og barn på det nivået som vi skulle ønsket. Lovverket står ofte tilbake å ønske.

Vi er helt enig i at det må arbeides på bred basis, og at vi må arbeide gjennom relevante organisasjoner. FN og OSSE har vært nevnt. Andre organisasjoner er også aktuelle. Vi må også poengtere at ansvaret ligger hos hvert enkelt land. Landene må implementere nødvendig lovverk. De må ta innover seg et riktig sett av holdninger, ikke minst til kvinner. Man kan ikke gjemme seg bak et mangelfullt utbygd rettssystem. Man må ta tak i de mafiakulturer som dessverre preger mange land som har frigjort seg fra kommunismen.

Det er mye å ta tak i med hensyn til det som tas opp i denne interpellasjonen: Det handler om trafficking, om menneskehandel. Det handler om narkotika, om våpensmugling og om omfattende, kriminelle nettverk.

Når det gjelder vår hjemlige prostitusjon og de utenlandske kvinnene som er her, har det vært nevnt – helt sikkert med rette – at det er mange som er ofre for denne type menneskehandel og denne type organisert kriminalitet. Samtidig vil jeg forsøke – det er kanskje farlig – å nyansere dette bildet noe. Det er kanskje farlig å si at det gjelder alle og plassere alle i samme bås, selv om tragedien er like stor om det skulle være én, flere hundre eller flere tusen. De som er ofre, skal vi ta tak i, og dem skal vi ha omtanke for. Men bildet kan nok være ganske komplekst.

Den interesse som nå vies dette temaet, ikke bare ved hjelp av denne interpellasjonen, men også den interessen, som representanten Nybakk viste til, hos dem vi møter når vi er ute og reiser – de temaene vi diskuterer, de organisasjonene vi møter, den fokusering som det er på dette på internasjonale organisasjoners møter, på konferanser – får vi håpe gir resultater og snur denne negative trenden. Jeg tror f.eks. at den fokuseringen vi nå har på fotball-VM i sommer – dette er jo ikke helt ukjent, det har skjedd ved andre idrettsarrangementer tidligere – kanskje vil være med på å snu dette, for er det noe folk er interessert i, så er det nettopp sport og fotball. Dette vil også kunne berøre og nå ut til folk på en helt annen måte.

Vi ønsker Regjeringen lykke til med sitt arbeid, og håper at Stortinget kan være en konstruktiv medspiller i det videre arbeidet med å bekjempe dette.

Olemic Thommessen (H) [11:31:31]: Det er et viktig tema som tas opp. Jeg er enig med utenriksministeren når han påpeker at det er en verdi i seg selv at man har slike debatter som denne. Det har noe å gjøre med hva man fokuserer på. Vi kjenner jo til at prostitusjon er et gammelt problem, som har eksistert i samfunnet omtrent så lenge det har vært samfunn. Det betyr at dette er problemstillinger som vi må komme tilbake til gang etter gang.

Behovet for en internasjonal rettsorden og internasjonale regler springer en i øynene. Utenriksministeren kan føle seg helt trygg på at Høyre vil stille seg bak de bestrebelser og det arbeid Regjeringen gjør for å komme frem til en god utvikling av internasjonale regler på dette området. Jeg er glad for at man inviterer til en slik konsensus, og at man tar et konkret utgangspunkt i det den forrige regjeringen gjorde på dette området.

Når det gjelder det arbeidet vi står oppe i på vår hjemlige arena, tror jeg kanskje det er viktig å nærme seg dette fra flere kanter. Representanten Nybakk var inne på at dette selvfølgelig henger sammen med det generelle klimaet for prostitusjonen i vårt land, og at vi ikke kommer utenom en debatt om forbud. Det er jeg enig med representanten Nybakk i. Men når vi har diskutert dette ved tidligere korsveier, har Høyre gitt uttrykk for en skepsis mot forbud. Det er en skepsis jeg nok føler at jeg med partiet i ryggen kan gjenta. Vi er redd for at et forbud vil føre til at dette vil fortsette likevel, men da i ulovlige former – at vi får en undergrunnskultur rundt denne typen kriminalitet som faktisk vil kunne gjøre det verre, og som også vil trekke med seg annen kriminell virksomhet og bli en arena for en svart økonomi som kan tenkes å inneholde både smuglervarer, pengetransaksjoner og spill. Vi kjenner hele registeret av tvilsomme virksomheter fra de landene som har slike miljøer.

Jeg tror det er viktig å arbeide med prostituerte mer på direkte basis. Jeg vil gjerne vise til det arbeidet som Pro Sentret i Oslo gjør. Pro Sentret er et kommunalt tiltak som arbeider med prostitusjonsspørsmål i Oslo. De forteller at det er ganske store forskjeller på de utenlandske prostituerte som er i vårt land. Det er først og fremst de østeuropeiske som er under «pisken» fra en hallik. For meg var det overraskende å høre at de afrikanske miljøene ikke på samme måte er underlagt den stygge formen for disiplin som hallikene ofte er kjent for. Vi vet også at den prostitusjonen som skjer i Finnmark – som handler om de store sosiale forskjellene som er på hver side av den norsk-russiske grense – nok er «skrudd sammen» på en annen måte. I vårt fortløpende arbeid synes jeg det er svært viktig at vi følger opp det direkte arbeidet mot prostitusjonsmiljøene som dette er eksempler på, for vi vet at det tar tid å komme frem til internasjonale regler.

I et lite land som vårt er tross alt de kriminelle miljøene og prostitusjonsmiljøene relativt oversiktlige, iallfall sammenlignet med miljøene i de store nasjonene og i de virkelig store byene. Det gir oss en mulighet nettopp til å arbeide individuelt opp mot de enkelte gruppene. Vi har gateprostituerte fra afrikanske land. Det er relativt nytt, iallfall det man kan se. Informasjon fra Pro Sentret forteller oss at man der arbeider direkte mot de landene dette dreier seg om. Man leter i de miljøene de kommer fra, og arbeider for å få dem tilbake. Dette er et stort og viktig sosialt arbeid, først og fremst for dem det angår direkte, men også i forhold til utviklingen av disse miljøene i vårt land, f.eks. i Oslo, hvor dette kan vokse videre.

Regjeringen har altså vår støtte i sitt videre arbeid, og jeg er glad for at saken blir tatt opp.

Ågot Valle (SV) [11:37:02]: Jeg vil takke Marit Nybakk for at hun har tatt opp en veldig viktig diskusjon. Samtidig vil jeg rose både hennes innlegg og utenriksministerens innlegg. De var grundige og gode.

Trafficking er, som mange har sagt, et av de største bruddene på kvinners og barns menneskerettigheter. Det er et tema med mange dimensjoner. Det inkluderer internasjonal organisert kriminalitet, prostitusjon og migrasjon. Den internasjonale organisasjon for migrasjon opplyser at minst 500 000 kvinner selges på prostitusjonsmarkedet i Europa hvert år. Ifølge FN er om lag 75 pst. av alle ofre for menneskehandel utsatt for seksuell utnyttelse. Kvinner behandles som varer på et marked hvor de selges til høystbydende. I tillegg utnyttes en betydelig andel barn i forhold til arbeidsslaveri og internasjonalt adopsjonssalg og organdonasjoner, som Marit Nybakk var inne på.

Jeg glemmer aldri de guttene jeg møtte på et krisesenter i Bangladesh. De var reddet ut fra Saudi-Arabia, dit de var kidnappet for å være kamelryttere. Det skal jeg love dere var et sterkt møte.

Feminisering av fattigdom, kvinnediskriminering og mangel på utdanning og arbeid gjør kvinner og barn særlig utsatt for trafficking. Og det er ingen tilfeldighet. Rundt omkring i verden er det oftest kvinnene som har ansvaret for omsorgen i familien. Hvis kvinnene hadde hatt økonomiske muligheter til å forsørge seg sjøl – og jeg vil tilføye at hvis menn hadde lært seg til at kvinner ikke skal være til salgs – hadde vi ikke hatt det omfanget av menneskehandel som vi ser i dag.

Trafficking av barn og kvinner er vår tids slaveri, som flere har sagt. Menneskehandel øker under økonomiske kriser, slik den gjorde på Filippinene etter krakket i økonomien i Asia i 1998. Den øker også under borgerkrig. Derfor må det være et viktig bakteppe når Regjeringa jobber videre med handlingsplanen for gjennomføring av 1325-resolusjonen om kvinner, fred og sikkerhet.

I 2004 oppnevnte FNs menneskerettighetskommisjon en spesialrapportør med ansvar for oppfølging i forhold til trafficking og med spesiell fokusering på kvinner og jenter. Det er viktig at Norge støtter opp om dette arbeidet. Så har flere, som flere har sagt, innført internasjonale retningslinjer og handlingsplaner, både FN, OSSE og Europarådet. Norge har en rolle å spille i forhold til aktivt å følge opp disse, som utenriksministeren var inne på.

I retningslinjene fra FNs økonomiske og sosiale komite er en av anbefalingene at landene gir beskyttelse og midlertidig opphold til ofre for trafficking. Dette var også statsråden inne på, og det er jo et arbeid som innbefatter flere departementer.

Refleksjonstida på 45 dager er altfor kort til at jentene skal kunne føle seg trygge, så trygge at bakmennene kan tas. Dersom jentene kastes ut, havner de i menneskehandel og utnyttelse på nytt. Derfor er den norske politikken på dette området et område hvor mye kan forbedres.

Utenriksdepartementet spesielt og norske myndigheter generelt har et ansvar for å følge opp atferd og holdninger hos bistandspersonell og sivilt og militært personell som deltar i internasjonale operasjoner.

Så må jeg si at siste nummer av Bistandsaktuelt hadde et ganske sjokkerende oppslag. En undersøkelse viser at norske menn har lavere terskel mot prostitusjon når de er i utlandet, og mange har horekundeerfaringer derfra. Vestlige menn tar seg med andre ord til rette. Da er det grunn til å tro at terskelen er lavere når de kommer hjem til Norge, og særskilt overfor kvinner fra andre land. Derfor må norske myndigheter bidra til å innskjerpe holdningene i forhold til dem som reiser ut i forskjellige sammenhenger.

De som har jobbet i ROSA-prosjektet, har fått innblikk i kvinnenes historie. Kvinnene forteller om vold, trusler og overgrep, både fra kundene i prostitusjonsmiljøet og fra bakmennene. Derfor er jeg helt enig i at vi er nødt til å se på hvordan vi skal kunne begrense markedet. En diskusjon om kriminalisering av kjøp av sex må vi ta før eller senere. Men så er det også slik at det er forbudt å kjøpe sex fra unge under 18 år, og noe av det jeg har fått høre fra miljøet, er at dette ikke tas på alvor fra politiets side. Her er det også en betydelig jobb å gjøre. Utenriksministeren vil sikkert si fra til justisministeren, men vi andre har også mulighet til å gjøre det.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:42:22]: Norge skal være verdens beste land å bo i. Men det er det ikke for alle. I vårt land foregår det handel med kvinner og mindreårige som utnyttes til prostitusjon eller andre seksuelle formål. Det må vi ikke lukke øynene for! Derfor vil Kristelig Folkeparti takke for at interpellanten tar opp dette viktige og vanskelige spørsmålet i dag.

Handlingsplanen mot handel med kvinner og barn ble lagt fram av den forrige regjeringen. Den inneholdt mange viktige og riktige tiltak som skulle forebygge menneskehandel ved å hindre rekruttering av kvinner og barn, og tiltak som skulle bidra til å begrense etterspørselen som skaper et marked for menneskehandel. Videre legger planen opp til å styrke tilbudet til ofrene om bistand og beskyttelse.

Det er satt i gang mange gode og riktige tiltak i forhold til informasjon og holdningsarbeid og tiltak for å styrke kunnskapen om menneskehandel og prostitusjon. Men det er behov for flere og sterkere tiltak. Derfor er det bra at det kom en ny og forsterket plan fra Regjeringen.

Det er en klar sammenheng mellom kjøp av seksuelle tjenester og menneskehandel for seksuell utnyttelse. Ved å begrense etterspørselen vil en etter vår mening begrense menneskehandelen.

Kristelig Folkeparti mener at det ikke skal være lov å kjøpe seksuelle tjenester. Vi mener samfunnet gjennom lovverket må si at det ikke er lov å kjøpe et annet menneske. Kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester vil etter vår mening begrense etterspørselen. Menneskehandlere finner Norge som et lukrativt marked fordi det er kjøpesterke menn her. Dersom det blir færre kunder, vil det bli et mindre marked.

Jeg er glad for at interpellanten i dag sa at vi må tørre å ta debatten om kriminalisering. Men vi må ikke nøle. Vi må ta debatten med et klart siktemål om å kriminalisere.

Sverige har kriminalisert kjøp av seksuelle tjenester, og Finland er i ferd med å vedta det samme. Kristelig Folkeparti vil oppfordre Regjeringen til å skaffe seg inngående informasjon om hvordan virkningene av lovforbudet i Sverige er i forhold til menneskehandel og prostitusjon. Det er også nyttig å se på utviklingen i land som har en mer liberal lovgivning på området, som f.eks. i Holland.

Kristelig Folkeparti vil oppfordre Regjeringen til å vurdere et lovforbud mot seksuelle tjenester fort. Vi bør jobbe internasjonalt for å få til et felles lovverk som beskytter kvinner og barn, og som begrenser menneskehandelen.

Det er ikke bare i Oslo at trafficking er et voksende problem. Også i Stavanger og i andre norske byer ser vi en økning. Vi må sette i verk flere og sterkere tiltak enn tidligere. Ofre for menneskehandel må få innvilget en refleksjonsperiode, eller arbeids- og oppholdstillatelse for dem som trenger og ønsker dette. Det må gjøres uten at det stilles som betingelse at ofrene må avsløre bakmenn.

Videre er det behov for å styrke den strafferettslige bekjempelsen av menneskehandel. Det er viktig å heve kompetansen om menneskehandel for å identifisere ofre og menneskehandelssituasjoner, for å øke forståelsen når det gjelder utnyttelse av personer i en sårbar situasjon, for bevisstgjøring av ofrenes rettigheter og behov – en kompetanse beregnet på politi, domstoler, utlendingsmyndigheter, helse- og sosialvesen og andre offentlige instanser som kommer i kontakt med ofrene. Det må arbeides med å få bredere tilgang til informasjon om land som ofrene for menneskehandel kommer fra, eller via.

Spørsmålet som debatteres i dag, er alvorlig og omfattende, og arbeidet må trappes opp på mange områder. Det gjelder forebyggingsarbeid i forbindelse med menneskehandel, både i og utenfor Norges grenser, i spørsmål knyttet til utenrikspolitikk, utviklingspolitikk, bistand og migrasjon. Vi må bli bedre på oppfølging av ofrene etter hjemsendelse, når dette er ønsket fra ofrenes side.

Det er viktig å innlemme menneskehandelsproblematikken i all relevant lovgivning, deriblant i den nye utlendingsloven. Vi trenger tiltak som dekker hele spekteret av alternativer for å ivareta ofrenes behov for en trygg oppholdsstatus i eller utenfor Norge.

Som flere allerede har sagt i debatten: Samarbeid med andre land er viktig. Det gjelder strafferettslig samarbeid med politi og justismyndigheter for å forhindre at norske tiltak medfører at problemet kun blir «eksportert» til andre land, og tiltak for å sikre bedre beskyttelse av ofre og ivaretakelse av ofrenes rettigheter, f.eks. et internasjonalt samarbeid som sikrer ofrene opphold i trygge land og på trygge steder. Denne debatten handler om menneskeverd.

Trine Skei Grande (V) [11:47:29]: Vi i Venstre vil først begynne med å rose interpellanten for å reise en så viktig problemstilling her i salen. Det vi her snakker om, er kanskje noe av det mest ondskapsfulle som er satt i system i dagens samfunn.

Det er sagt fra talerstolen her i dag at det er et gammelt problem. Jeg vil vel si at i Norge er ondskapen i systemet en ganske ny tendens, og organiseringen av systemet er også ny. For oss som har vært opptatt av å kjempe for kvinners rettigheter, blir diskusjonen om prosenter i egne partilag ganske liten sett i sammenheng med den kvinnekampen som det egentlig er snakk om. Men å ta tak i dette og finne den politiske kraften, de politiske grepene, er ikke så lett, for det må gjøres på så mange nivåer samtidig. For det første må man være en pådriver i det internasjonale samarbeidet, for her er det ofte snakk om både opprinnelsesland, transittland og det land kvinnene ender i. For det andre må det internasjonale samarbeidet få til et rettsstatsprinsipp i ulike land som gjør at man faktisk har de samme rettsstatsprinsippene som vi bygger på. Det viser hvor viktig det internasjonale rettssamarbeidet er, og hvor viktig det er å bygge inn internasjonale rettsregler som gjør at vi faktisk kan ta tak i dette. Det tredje som også er viktig å bygge opp, og som gjør at jeg også savner justisministeren i denne debatten, er den kompetansen man trenger i norsk politi, i norsk mottaksapparat, i norsk støtteapparat – den kunnskapen som må til for dem som jobber aller tettest med dette.

Dette er organisert kriminalitet i sterke nettverk som en dag handler med damer, en dag handler med narkotika, en annen dag med våpen og en tredje dag med sprit. Dette er multikriminelle ligaer. Dette er godt organisert. Dette er ofte ondskap satt i system. De er kreative. De finner nye måter å jobbe på, og det er alltid viktig at norsk politi er helt i forkant skal man klare å nedkjempe slike strukturer.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren er så offensiv i svaret sitt som han er. Jeg stoler veldig på utenriksministerens engasjement i dette. Men det er også viktig at det norske apparatet og den norske justisministeren kommer på banen, for den eneste måten å komme videre på her, er å kombinere et trykk fra det internasjonale samarbeidet og det internasjonale rettssystemet. Det siste er å gi det norske politiet kompetanse, slik at man klarer å forholde seg til slike kriminelle nettverk som vi her snakker om.

Så har det også kommet opp en debatt angående kriminalisering. Det høres ut som om det er noe vi ikke har snakket om. I Venstre har denne debatten pågått lenge. Jeg husker vi diskuterte dette temaet i en rekke TV-debatter i forrige stortingsperiode. Venstres holdning er at et forbud bare vil være tilfredsstillende for borgerskapets ønske om å rydde gata, slik at vi skal slippe å se noe vi ikke liker. Skal man debattere kriminalisering, er det viktig for Venstre å ta utgangspunkt i kvinnenes rettigheter og kvinnenes ønsker. Det vi ser, er at et forbud bare bringer ting under jorda. Det brutaliserer ting. Det gjør at det er vanskeligere å holde oversikt over ting, og det er enda vanskeligere å spille på lag med politiet.

Vi har historier fra norske prostituerte som i dag oppfatter politiet som en god samarbeidspartner, en god rettskraft å kunne gå til i forhold til det yrket man faktisk utøver. Jeg vil ikke at politiet skal oppfattes som en motsats til disse kvinnene. Politiet trenger å være på lag med dem, ikke å være mot dem.

Jeg mener at vi har hatt denne debatten lenge. Jeg har ikke noe ønske om at Regjeringa skal ønske at vi skal dra den lenger. Her må vi ha et stort trykk på det internasjonale samarbeidet, kampen for det internasjonale rettssamarbeidet og kampen for at norsk politi skal være best mulig kvalifisert til å ta tak i denne ondskapen, som er satt i så utrolig god stand til å jobbe systematisk.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:52:26]: Trafficking og menneskehandel er, som flere har sagt, vår tids slavehandel. Kvinner blir gjort til handelsvarer. Det er tunge nasjonale og internasjonale kriminelle nettverk som står bak denne svært alvorlige formen for kriminalitet. Nettverkene og den svarte økonomien knyttet til disse nettverkene har forbindelse med annen kriminell virksomhet, som våpensmugling og narkotikahandel.

Alvorligheten i overgrepene som knyttes til denne formen for menneskehandel, illustreres ved at kvinnen kidnappes, lokkes, lures og trues til prostitusjon. For å bryte ofrene ned, slik at de ikke skal klare å bryte ut av misbruket, utsettes de ofte systematisk for grove overgrep, voldtekter, mishandling og av og til drap. I tillegg blir ofrenes familier ofte truet med eller utsatt for represalier dersom kvinnene forsøker å komme seg ut av trafficking.

Utenlandske jenter på gata i Oslo betaler ofte bakmenn 90 000–100 000 kr hver måned. Det er en betydelig økonomi knyttet til denne formen for kriminalitet. I rapporten til FNs komite for sivile og politiske rettigheter av 24. mars 2006 uttrykkes det bekymring for den økende forekomsten av trafficking i Norge. Komiteen henstiller om å styrke innsatsen for å forebygge og fjerne menneskehandel, effektivt beskytte offer og vitner og, der det er nødvendig, gi opphold på humanitært grunnlag.

OSSEs spesialrapportør på trafficking har også bedt Norge om å innføre en bestemmelse om midlertidig oppholdstillatelse som vil kunne gi en bedre reell beskyttelse for ofrene. Trafficking og handel med mennesker må angripes både nasjonalt og internasjonalt. Det er viktig at Norge går foran som et godt eksempel i kampen mot trafficking. Menneskehandel er økende, og det må tas høyde for denne problemstillingen i den nye utlendingsloven.

Regjeringen jobber, som utenriksministeren var inne på, med konkrete forslag i denne forbindelse. Det har vært oppslag i media den siste tida der mennesker som er utsatt for trafficking, ber om at prostitusjon blir kriminalisert i Norge.

I arbeidet med å komme denne alvorlige formen for kriminalitet til livs må en være villig til å ta med seg alle innspill og vurdere dem. Det er, som utenriksministeren også var inne på, viktig at dette arbeidet gjøres bredt. Jeg tror vi kan lære mye sammen med andre land. Vi bør utvikle et samarbeid med Sverige, som jobber aktivt i EU og OSSE mot trafficking. Men dette er ikke kun utenrikspolitikk. Det handler også om justispolitikk, utdanning, bistand og helse. Det er bra at Regjeringen vurderer om man bør utvide refleksjonstida fra 45 til 90 dager, og at Regjeringen vurderer hvordan vi eventuelt skal kunne gi flere oppholdstillatelse i Norge dersom de er utsatt for trafficking.

Jeg synes svaret fra utenriksministeren viser at Regjeringen allerede har jobbet mye med dette feltet, og jeg er glad for at man fortsatt vil prioritere dette arbeidet høyt. Vi kommer likevel ikke utenom at dette nok vil fortsette å eksistere som et problem, så lenge det finnes et marked. Hver enkelt – og særlig menn – må derfor utfordres og utfordre seg selv til å ta det ansvaret man faktisk har for å få fjernet denne forferdelige formen for menneskehandel.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:56:21]: Representanten Nybakk skal ha ros for å ta opp problemstillingen knyttet til prostitusjon i Oslo. I motsetning til de fleste andre debattanter her i dag vil jeg forholde meg til interpellasjonens innhold, nemlig utenlandsk prostitusjon i Oslo.

Representanten Nybakk kommer med en rekke påstander i sin interpellasjon – som enkeltvis sikkert er korrekte – og så generaliserer hun ut fra det. Ikke vet jeg hvem interpellanten har hatt kontakt med i disse spørsmålene, men politiet i Oslo er det åpenbart ikke.

Alle er enige om at trafficking er noe man må bekjempe. Men når det gjelder utenlandsk prostitusjon i Oslo, er det ikke entydig at det skyldes trafficking. Jeg vil faktisk imøtegå hva utenriksministeren påpekte, nemlig at nigeriansk prostitusjon i Oslo skyldes menneskehandel. Det er det ingen dekning for, ifølge Oslo-politiet. Derfor må vi ikke lage generaliserende påstander som det ikke er grunnlag for.

I møter og samtaler jeg har hatt med Oslo-politiet og med ledelsen i Oslo-politiet understreker de at langt de fleste av de 400 nigerianske prostituerte i Oslo – disse har økt fra 200 til 400 de siste fem årene – kommer til Norge via land i Sør-Europa, at disse kommer i grupper på tre til fire personer, og at de kommer relativt frivillig. Det er kanskje vanskelig å si i denne debatten, men det er altså sannheten om de nigerianske prostituerte.

Når det gjelder de moldovske eller de fra andre land, som Ukraina, kan det godt hende det er riktig som representanten Nybakk sier. Men når det gjelder de nigerianske – som er de som øker i antall, og som utgjør det store flertallet – er det ikke bevis for eller indikasjoner på at disse kommer gjennom menneskehandel. Jeg vil altså imøtegå utenriksministerens påstander når det gjelder det.

Fremskrittspartiet har fått en rekke henvendelser fra folk som opplever aggressiv prostitusjon i Oslos paradegate – på Karl Johan. Dette har altså vært et økende problem. Det bør være en rettighet for nordmenn å kunne ferdes relativt uforstyrret på Karl Johan, i sentrum eller i det offentlige rom. Det skjer altså ikke i dag. Stortinget fjernet i år 2000 straffeloven § 378. Paragrafen gjorde det straffbart å fremme seksuelle tjenester på en aggressiv måte. Som nevnt har antallet nigerianske prostituerte i Oslo økt fra 200 til 400 på de fem–seks årene som er gått siden paragrafen ble fjernet.

Muligens bør Stortinget vurdere å gjeninnføre straffeloven § 378, som virket, i alle fall opp til da, relativt effektivt – noe også Oslo-politiet etterlyser. Videre bør Oslo bystyre se på politivedtektene, noe som de gjør i dag, og på hvor prostitusjon kan finne sted. Det er ingen andre steder i Europa eller i verden for øvrig, så vidt jeg vet, hvor det er paradegaten i byens sentrum som brukes til prostitusjon.

Det kan ikke være slik at vi har en ensidig vinkling på kvinnenes situasjon – hele tiden på kvinnenes situasjon. Det er andre mennesker i denne byen, og langt de fleste benytter seg ikke av seksuelle tjenester. Et fokus vi også bør ha, er endringer i Norges lovverk i tråd med det de har i våre naboland, for vi har det mest liberale lovverk når det gjelder dette, sammenliknet med våre naboland. Derfor er det også her problemet er størst.

Jeg synes norske politikere bør gjøre den jobben de er satt til, nemlig først og fremst å beskytte nordmenns interesser i Norge. Det er vår jobb.

Ingrid Heggø (A) [12:00:06]: Først vil eg òg retta ein takk til Marit Nybakk, som reiser denne viktige debatten. Eg synest det er kjempeviktig at vi reiser debatten òg i Noreg, og at vi ikkje berre viser til kva vi har inngått av internasjonale konvensjonar.

Menneskehandel og trafficking er eit aukande problem, og det som er sagt her om at det er vår tids slaveri, er veldig riktig. Bakgrunnen er sjølvsagt fattigdom og maktesløyse. Det er kvinner som er lokka til eit betre liv, som kanskje ser dette som den einaste moglegheita til å overleva. Eller dei kan vera selde av godtruande foreldre eller mindre godtruande foreldre, eller eventuelt kidnappa. Det er fleire grunnar til at dei kjem. Då er det òg viktig å setja inn kampen mot fattigdom, slik Regjeringa har påpeikt fleire gonger at dei skal gjera. Det er kjempeviktig framover. Ikkje minst er det viktig å få fram informasjon til desse damene om kva som eigentleg ventar dei om dei takkar ja til det dei trur er så bra.

Vi må ha tiltak både i Noreg og utanfor, og – som det har vore sagt her – vi må gje hjelp til ein ny start. Vi kan ikkje berre prata, vi må faktisk gjera noko heilt konkret. Eg er svært glad for det signalet som utanriksministeren kom med om å bringa dette temaet opp på nye arenaer. Eg synest det er veldig flott gjort, og eg trur at det er heilt nødvendig om vi skal klara å kasta lys over problemet. Det lover òg godt at eit samla storting er samd i at vi skal fokusera på temaet.

Så til det med å innføra eit forbod, slik som i Sverige. Det viser seg der at prostitusjonen fortset, men under jorda. Jentene sjølve seier at situasjonen faktisk har forverra seg, at det har vorte verre for dei. Dette òg må vi ha med oss. Eg trur vi må ta ein diskusjon på kva som vert det viktigaste. Er det det at vi ikkje ser dei prostituerte, at dei er vekk frå gatebiletet? Er det det som skal opp og fram og i fokus? For det har nemleg Sverige lykkast med. Eller er det viktigaste at vi får bukt med sjølve problemet? Kva skjer om fleire land i Norden innfører eit slikt forbod som Sverige har, og Noreg vert igjen aleine? Vil Noreg då verta ein fristat, ein plass der det er lov å driva med trafficking, og at ein kjem strøymande til? Det må vi òg ha med oss i den vidare debatten, synest eg.

I Finnmark har ein meir eller mindre lykkast med å få bukt med traffickinga. Politiet der seier uro, uro, uro – heile tida. Eg konkluderer ikkje, eg vil berre at vi skal ha med oss alle sider i debatten. Eg synest kanskje det siste har vore litt lite belyst i debatten som har vore her i dag. Difor tok eg det opp.

Marit Nybakk (A) [12:03:11]: Jeg vil takke for en veldig fin og konstruktiv debatt.

Så må jeg spørre, hvis det er noen fra Fremskrittspartiet i salen her for øyeblikket, hvem som er representativ for det som Fremskrittspartiet mener om trafficking og menneskehandel. Er det representanten Tybring-Gjedde eller representanten Høglund?

Representanten Høglund var langt på vei enig med de aller fleste i denne debatten om at internasjonal menneskehandel og trafficking er en form for moderne slaveri og utbytting av kvinner. Mens representanten Tybring-Gjedde på sin side var opptatt av de stakkars norske mannfolkene som hver kveld tydeligvis blir angrepet av utenlandske prostituerte i Oslo. Jeg mener at han sa noe slikt som at vår oppgave var å ivareta nordmenns interesser. Det vil altså si at det er helt uinteressant å ivareta interessene til utenlandske sexslaver som er fraktet til Oslos gater og tvunget til prostitusjon. Det kan godt være slik at det er nyanser, det vet vi at det er. Det er nyanser bl.a. mellom de sexslavene som kommer fra postsovjetiske områder, og en del av de afrikanske. Men det endrer ikke helhetsbildet. Det har vi fra utenrikskomiteen fått bekreftet til gagns gjennom å snakke med våre kollegaer i både Sverige og Finland. Vi har snakket med FNs organisasjon mot vold og narkotika i Wien, men også diskutert dette innen EU og NATO.

Jeg er enig med utenriksministeren i at det til tider kan fortone seg som et arbeid i oppoverbakke. Jeg tror det var det ministeren sa. Vi kan jo selvfølgelig trøste oss med at det er i motbakker det går oppover, men man kan alltids lure i denne saken.

«Ondskap satt i system», sa representanten Skei Grande. Jeg er helt enig. Jeg har, til tross for det Tybring-Gjedde sier, virkelig satt meg inn i en del av enkeltsakene som ligger på en del advokatkontorer i Oslo. Jeg har gått ganske grundig gjennom dette, både internasjonalt og nasjonalt. Jeg må understreke det som man sier fra Europarådet, at trafficking er et uakseptabelt onde, som bryter med fundamentale menneskerettigheter.

Så helt til slutt: Uansett internasjonale konvensjoner, uansett avtaler, uansett hva vi gjør i NATO, EU, OSSE og FN, får vi ikke bukt med dette uten at markedet reduseres eller fjernes. Det kan gjøres på flere måter. Jeg synes det er veldig greit at det blir sagt fra en del av de mannlige representantene som hadde ordet her, og også fra utenriksministeren – det er viktig at mannlige politikere nå går ut og understreker det – at det er en skam å misbruke sexslaver som er fraktet hit som en del av en internasjonal menneskehandel.

Så vil jeg gjenta at debatten om kriminalisering, ikke av prostitusjon, men av kjøp av sex, må vi uansett ta.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:06:41]: En god og viktig debatt, og honnør til representanten Nybakk for å ha lansert den. Jeg vil drøfte dette med justisministeren, som det ble oppfordret til. Regjeringen står sammen om dette og vil jobbe videre med det.

Når det gjelder kriminalisering, har vi nå anledning til å studere erfaringene i Sverige. Det er riktig, som det ble sagt, at det er delte erfaringer derfra. Finland vurderer det. Arbeiderpartiet har for sin del et landsmøtevedtak fra i fjor på at man ikke går inn for det, men vi må på dette området ha et våkent åpent sinn til å studere alle mulige erfaringer.

Å rydde opp i eget hus hører nøye med. Jeg vil også si som en referanse her at vi følger opp handlingsplanen for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Den har også en «code of conduct», altså en atferdskodeks for hvordan man opptrer i internasjonale sammenhenger, som er viktig også på dette området.

Og så vil jeg også si: Når det gjelder det internasjonale lovverket, er det jo slik at vi har Europarådkonvensjonen. Når den trer i kraft, skal det lages overvåkingsmekanismer: Følges den, hvordan følges den, hvordan implementeres den? Der kan Norge ta en rolle.

Så vil også jeg slutte meg til representanten Nybakks syn på at vi fikk en interessant illustrasjon av at Fremskrittspartiet taler med to tunger. Jeg oppfattet at representanten Høglund lå på det brede spor i å anerkjenne problemets komplekse karakter og skrive det inn i en sammenheng som også har med sosiale spørsmål og utviklingsspørsmål å gjøre, mens representanten Tybring-Gjedde la for dagen et kjent fremskrittspartiperspektiv som går på at vi skal fokusere på dem som blir forstyrret av dette, vi som møter den ubehagelige hverdagen når vi går ut på gaten fra Stortinget på kveldstid. I det perspektivet vil jeg driste meg til å si at det kanskje er bra at dette fenomenet møter oss når vi kommer ut, for å få illustrert det uholdbare i at det er slik.

Jeg vil sterkt advare mot den oppfatningen at mange av disse nigerianske kvinnene er frivillig i Norge, som om det er en annen form for frivillighetssentral vi snakker om. Den forskningen som er gjort, og de undersøkelsene som er gjort som trenger dypere inn i disse problemstillingene, viser at her finnes det både direkte og indirekte tvang som det er vanskelig å forstå ut fra et norsk bilde, med bakmenn og systemer i hjemlandet som her er alvorlig.

Jeg er isolert sett enig i at vi som politikere først og fremst har som oppgave å beskytte nordmenns interesser i Norge, men det er da til de grader nordmenns interesser i Norge å komme et så uverdig fenomen til livs. Det holder heller ikke, mener jeg, å komme med ord fra denne talerstol om at dette er verdens eldste yrke, som om det er en sak som menneskeheten er bundet til å leve med. Vi må sette inn all kraft i arbeidet mot dette. Når vi kan kalle dette, med rette, vår tids slaveri, er jeg enig med representanten Høglund, som sa at det nytter ikke å vise til Abraham Lincoln og si at han løste det med den amerikanske borgerkrigen. Vi må ta denne kampen her og nå, og det er vi beredt til å gjøre.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.

Presidenten vil for sikkerhets skyld vise til Stortingets forretningsorden, niende kapittel, § 50, der det bl.a. står:

«I den etterfølgende debatt har først interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Deretter kan andre representanter få ordet én gang hver»,

slik at dette er klarert dersom noen mener seg misforstått når det gjelder å ta ordet igjen.