Bjørg Tørresdal (KrF) [12:11:46]: Temaet for interpellasjonen er styring av prosessen mot de nye slagkraftige regionene. Vi står overfor en stor og spennende reform, og det kreves politisk mot og handlekraft!

Diskusjonen om to eller tre forvaltningsnivåer er avgjort. Det kommer en reform. Vi har en flertallsregjering. I Soria Moria-erklæringen sies det at dagens fylkeskommuner skal erstattes av geografisk større regioner, fortsatt med et direkte valgt regionting. Og det er slått fast at det skal bli færre regioner enn dagens antall fylkeskommuner. Større regioner vil åpne for at flere oppgaver kan løses regionalt. Overføring av makt fra Stortinget og fra departement og direktorater til regionene er en forutsetning for reformen.

Reformen handler om at den regionale statsforvaltningen skal ha ansvar for kontroll- og tilsynsoppgaver og rettledning, mens utøvende styring og politisk skjønnsmessige vurderinger skal ligge til det folkevalgte regionale nivået.

Forvaltningsreformen er først og fremst en demokratireform, ikke en geografisk reform. Det innebærer at offentlige oppgaver skal løses på lavest mulig effektive forvaltningsnivå, og at lokale og regionale folkevalgte organer skal ha ansvaret for oppgaver som krever lokalpolitisk og regionalpolitisk skjønn. Alt dette er Kristelig Folkeparti enig i!

Videre er Kristelig Folkeparti enig med Regjeringen i at mål, oppgaver og innhold må drøftes først, deretter regiongrenser og navn.

Men: Det betyr ikke at vi kan se oppgaver og innhold isolert fra størrelse og grenser. Skal vi få en vellykket reform, må vi ha både oppgaver og innhold, og størrelse og grenser i hodet samtidig. Det er en krevende prosess som krever politisk styring.

Jeg vil ikke gå nærmere inn på å drøfte oppgaver og innhold i dette innlegget, men bare vise til de oppgaver som er foreslått i rapporten Sterke regioner fra fylkesordfører og rådslederkollegiet når det gjelder helhet, næringsutvikling og innovasjon, landbruk og bygdeutvikling, fiskerier og havbruk, samferdsel, opplæring og høyere utdanning, kultur, miljø- og naturressursforvaltning og helsetjenester. Debatten om oppgaver og innhold har fått mange konstruktive innspill. Det er også positivt at Regjeringen har arrangert en rekke høringsmøter i hele landet.

Så til den regionaliserte stat: Det regionale nivået er preget av regionaliserte statlige tjeneste- og utviklingsforetak og selskaper med ansvar for både oppgaver og myndighetsutøvelse. Overfor disse har lokaldemokratiet minimal innflytelse, da de ulike styrer ikke er ansvarlig overfor verken fylkesting eller kommunestyrer. Her må en se på oppgavene som kan overføres til regionalt nivå.

Jeg vil oppfordre statsråden til å slå fast at grensene for statens regioninndeling må samordnes. Utviklingen av den fragmenterte staten med ulike inndelinger har foregått uten stor politisk debatt. Ifølge Nationen den 25. januar er det hele 29 forskjellige regioninndelinger. Det gjelder Innovasjon Norge, Aetat, Statens Vegvesen, NSB, helseforetakene, kommunale selskaper og mange andre. Statens Vegvesens regioninndeling er på fem regioner. De har gjennomgått en større reform fra 18 til 5 regioner. Vi har også fem helseregioner. Det er viktig å strømlinjeforme denne inndelingen.

Distriktskommisjonen har kommet til samme slutning. Det bør være like grenser på de statlige regionene som på de folkevalgte regionene. Dette må slås fast fra Regjeringen! Her kan det ikke være snakk om frivillighet, her kreves politisk gjennomslag. Slik må det bli!

Så til størrelse og antall regioner. Kristelig Folkeparti har ikke konkludert når det gjelder antall, størrelse og grenser. Jeg vil derfor invitere Stortinget med på en høyttenking. Som jeg sa innledningsvis, er det helt nødvendig å komme med klare føringer for antall og størrelse parallelt med at en arbeider med oppgaver og innhold.

Hva kan så være en hensiktsmessig størrelse? Flere har åpnet for regioninndeling på syv–ni regioner. La oss tenke oss syv regioner, dvs. Nord-Norge, Midt-Norge, Vestlandet, Sørlandet, Østviken, Vestviken og Innlandet.

Når statsråden og Regjeringen har bestemt seg for antall og størrelse, bør det tegnes en kartskisse. Det kan være en god idé å løsrive seg fra de tradisjonelle fylkeskommunegrensene. Disse grensene ble tegnet i en annen tid, med andre transportforbindelser og annen samfunnsstruktur. Dagens fylkesinndeling binder opp mer enn det som er naturlig. Kartskissen fra Regjeringen bør være et forslag som går ut på høring til alle landets kommuner, slik at de kan plassere seg i forhold til skissen. Da kan Egersund i Rogaland bestemme om kommunen vil være i Sørlandsregionen eller i Vestlandet. Så kan Kristiansund bestemme om kommunen vil være i Vestlandet eller i Midt-Norge.

Innbyggernes tilhørighet og identitet må tillegges stor vekt ved vurderingen av inndelingen. Det er min påstand at folk har sterkere tilhørighet til kommunen sin enn til fylket. Innbyggerne må på banen når de endelige grenser skal settes. Det skjer sannsynligvis best med et lokalt engasjement. Regionreformen skal angå alle innbyggerne i kommunene.

Oppsummert:

• Beslutninger må tas på lavest mulig hensiktsmessig nivå. Det må skje en omfattende overføring av oppgaver, ansvar, makt og ressurser fra staten til regionene og kommunene. Det er hele hensikten med reformen. Det er kommet mange gode innspill til Regjeringen om innhold og oppgaver, og det er en god prosess.

• Regionene skal styres av direkte folkevalgte forsamlinger, slik at skjønnsutøvelsen ligger hos politikerne. Sagt i en parentes: Det reduserer byråkratiets makt.

• Forvaltningsreformen må inneholde en samordning av grensene for regional stat og de nye regionene, slik at ulike etater har sammenfallende regiongrenser. Det betyr i klartekst at dersom Norge skal deles i syv regioner, må det være samme antall og samme grenser for helseregioner, for veiregioner og for Innovasjon Norge.

Og, som det viktigste temaet i dag: Antallet og størrelsen henger sammen med oppgavene. Kristelig Folkeparti mener det er viktig å se begge deler i sammenheng. Regjeringen må ta stilling og legge klare føringer for denne prosessen. Prinsippmeldingen om forvaltningsreformen kommer til Stortinget til høsten. Den må oppklare hvilke oppgaver regionen skal ha ansvar for, men den må også fortelle hvor mange og hvor store regioner en ønsker, uten at Regjeringen i denne omgangen setter de endelige grensene.

Statsråden sa i Stortinget den 15. mars at når det gjelder regiongrenser, skal frivillighet legges til grunn.

Regjeringen bør først tegne en geografisk skisse som definerer størrelse og antall. Videre bør kommunene få uttale seg, som jeg sa, om sin plassering i skissen. Det er viktig at denne prosessen starter før en har avsluttet arbeidet med oppgaver og innhold. De endelige grensene skal settes av Stortinget.

Hva synes statsråden om en slik prosess?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Åslaug Haga [12:20:12]: Først vil jeg takke representanten Tørresdal for engasjementet omkring en meget viktig sak. Forvaltningsreformen/regionreformen, en kan kalle den hva en vil, handler om så viktige ting som hvordan vi skal styrke demokratiet vårt, hvordan vi skal greie å desentralisere Norge på en klok måte, og hvordan vi i større grad skal greie å dra nytte av de regionale ulikhetene i Norge.

Jeg skjønner representanten Tørresdals utålmodighet når det gjelder å få ting på plass. Kristelig Folkeparti, hennes parti, har sittet i regjering i fire år uten å ha tatt tak i de svære utfordringene som ligger i hvordan vi skal greie å utvikle det regionale nivået i Norge.

Nå er det lagt opp til en prosess som jeg tror de fleste i denne sal har klart for seg, nemlig at det skal legges fram en stortingsmelding til høsten hvor vi definerer oppgavene som skal tilligge det regionale nivået, eventuelt hvilke oppgaver som skal tilføres det kommunale nivået, altså primærkommunenivået.

Når Stortinget har tatt stilling til hvilke oppgaver som skal flyttes, skal vi ta stilling til hvordan den geografiske inndelingen skal være, hvor store regioner skal være, og hvor mange regioner vi skal ha.

Noe av problemet med representanten Tørresdals interpellasjon og definitivt med innlegget som ble holdt nå, er at det blir krevende å forstå hva representanten faktisk mener om prosessen. På den ene sida sier hun at det er riktig å legge opp til at oppgavene skal tas først, slik Regjeringa sier. På den andre sida sier representanten at hun ønsker diskusjonen om hvor mange og hvor store regioner parallelt med at man debatterer hvilke oppgaver som skal flyttes.

Jeg trenger jo ikke å skape forvirring omkring dette, for i Regjeringas hode er det tindrende klart hvordan vi må gå fram. Vi må ta oppgavene først og få debatten omkring dem, for hvis vi ikke gjør det, blir alt fokuset på spørsmålet om hvor mange regioner og hvor store regioner. Men verre enn at fokuset blir på størrelse og antall, er jo at vi ikke greier å få tatt debatten skikkelig om oppgaver.

Vi har nå hatt høringsmøter rundt omkring i hele landet. Vi har snakket med folk i kommunene, vi har snakket med folk i fylkestingene, vi har snakket med representanter for de frivillige organisasjoner, de ansattes organisasjoner osv., og er det ett bilde som er tydelig, er det at folk mener at det er nødvendig å ta oppgavene først, få fokuset på det for at vi skal få en reell diskusjon om oppgavene.

Det blir som Regjeringa har lagt opp til, fordi det er klokest. Den eneste måten vi kan komme fram til en løsning på, er at vi tar oppgavene først og så geografien. Når jeg understreker det så nøye, så kan jeg også legge til at vi sjølsagt i heile denne prosessen har et øye for at det er en sammenheng mellom oppgaver og størrelse på regioner. Sjølsagt har vi et sideblikk på det, noe annet ville jo være heilt meningsløst. Vi har, som sagt, et sideblikk til den problemstillinga, men hvis vi i én og samme stortingsmelding skulle drøfte oppgaver og si noe om hvor mange og hvor store regioner vi ville ha, ja da er jeg helt sikker på at vi ville ende opp i en prosess som ikke gir resultater. Og er det noe vi nå trenger, er det en prosess som gir resultater, for nå har vi holdt på i årevis med å utrede, lage bindsterke avhandlinger om hva vi skal gjøre med fylkesnivået. Tida er kommet for at man fatter beslutninger, og da må det legges opp til en prosess som gjør det mulig å fatte beslutninger. Når vi til høsten legger fram stortingsmeldinga om oppgaver, vil den meldinga være basert på et omfattende konsultasjonsarbeid som vi har hatt.

Jeg forstår at folk er utålmodige. Som sagt: Det er mange som har ventet mange år på at vi skulle få disse tingene på plass, inkludert Kristelig Folkeparti. Men det er nødvendig at vi har prosesser som gjør at de som bør høres, blir hørt. Og er det noe vi virkelig fant ut gjennom den konsultasjonsprosessen som vi hadde med de ni regionale møtene, var det at kommunene ikke har vært tilstrekkelig involvert i prosessen fram til nå. Diskusjonen om det regionale nivået har i stor grad vært en diskusjon som har gått på mellomnivået, altså i fylkestingene. Det har til dels vært en diskusjon som vi har hatt på sentralt nivå, og det er helt opplagt at det har vært for lite diskusjon på kommunalt nivå. Nå er vi i gang med å få disse prosessene på plass, slik at man opplever at man er med, at en har innflytelse på prosessene. Det er den beste garantien vi har for at vi ikke bare greier å komme fram til gode løsninger, men at folk også aksepterer de løsningene. For hvis ikke folk aksepterer de løsningene vi kommer med, ja, da vil vi jo få nye runder igjen om veldig kort tid, og er det noe vi ikke trenger på et så krevende område, så er det det. Tempoet er derfor høyt nok, om vi er aldri så utålmodige. Vi kommer godt i land med den prosessen vi har lagt opp til, i den forstand at vi har det nye regionalnivået på plass pr. 1. januar 2010, akkurat som det står i Soria Moria-erklæringa.

Jeg kan legge til at i stortingsmeldinga som kommer til høsten – det vil være en melding om oppgaver, der vi i prosessen har hatt det nødvendige sideblikk til at oppgaver henger sammen med størrelse på regionene – vil vi også legge fram tenkning knyttet til både inndeling og hvordan prosessen skal gå videre. Det vil være på et veldig overordnet plan, men vi vil der legge de føringene som må til for at vi skal få en god prosess på inndeling seinere.

Så vil Regjeringa i forhold til inndeling legge vekt på at vi skal ha en prosess hvor vi lytter. Vi tror at det fins mange smarte folk lokalt. Når vi ser hvilke oppgaver som skal ligge på regionalt nivå, tror vi at vi i stor grad vil se hvordan de nye regionene bør se ut. Så kommer det til å bli diskusjoner om det, så kommer det til å bli uenighet om hvor disse grensene skal gå, og da er vi tindrende klare på at greier vi ikke å finne løsninger gjennom de frivillige prosessene, så skal ingen være i tvil om at Regjeringa skjærer gjennom, og at vi da definerer de grensene som vi er nødt for å ha på plass. Vi definerer dem da som en tilråding til Stortinget, fordi det jo til sjuende og sist er Stortinget som i henhold til inndelingsloven har ansvaret for grensene.

«Yes», jeg er, som sagt, glad for engasjementet på dette feltet. Prosessen blir som Regjeringa har definert den. Det ville være uklokt nå å lage uklarhet knyttet til oppgaver og geografi. Jeg håper for så vidt at representanten Tørresdal klargjør at det også Kristelig Folkeparti mener, er at vi skal ha en diskusjon om oppgaver først.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:30:35]: Først må jeg få takke statsråden for svaret.

Ikke uventet stiller statsråden spørsmål om hvorfor en tar opp dette, og det vil jeg svare veldig raskt på. Jeg er enig i rekkefølgen med å ta oppgaver og innhold først. Jeg er også enig i at en skal ta endelig stilling til det før en tar endelig stilling til inndeling.

Grunnen til at dette tas opp, er at en ønsker en sterkere styring over hele prosessen, at det blir sagt på et tidspunkt hva Regjeringen tenker. Nå ble jeg veldig glad for at det ble sagt av statsråden at de har et «sideblikk» i dette arbeidet. Det som er poenget til Kristelig Folkeparti, er at vi gjerne vil vite litt om hva en tenker, slik at vi kan være med, og at vi kan ha det med i tankene når vi skal fastsette oppgavene.

Hvorfor er det en sammenheng? Hva er grunnen til at det er en sammenheng mellom oppgaver og størrelse? Det som er helt klart, er at jo større regionene blir, jo mer ressurser en får i hver region, jo flere oppgaver kan regionen ta seg av. Derfor er det viktig at de tankene og det sideblikket som jeg er trygg på at Regjeringen har i sitt arbeid, også blir kjent for oss som skal ta stilling til oppgavene, før man har tatt endelig stilling til oppgavene.

Det er ikke Kristelig Folkepartis hensikt å kaste om på rekkefølgen i denne prosessen. Prosessen er godt i gang, og det er en riktig rekkefølge. Men det vi lurer litt på, og som jeg vil spørre statsråden om, er på hvilket tidspunkt statsråden og Regjeringen vil si noe om hvor mange regioner de har tenkt. Nå har statsråden sagt at det ikke vil være noe annet enn prinsipielle føringer i stortingsmeldingen, men når kommer tallet: 7, 9, 5, 19 eller 15? Når kommer forslaget fra Regjeringen? Det er jo en gang slik at det er Regjeringens oppgave å foreslå overfor Stortinget, og det er Stortingets oppgave å ta stilling.

Jeg er enig med statsråden i veldig mye. Tiden er overmoden for en reform. Det er en god prosess i gang. Det er viktig å få kommunene med på dette, for dette angår kommunenes plassering og et styrket lokaldemokrati. Jeg tror det er en rett reform. Skal det bli en vellykket reform, er det også viktig at en lykkes helt ut, både med oppgaver og innhold, men også med å få til en regionsinndeling. Jeg håper at vi ikke kommer i en slik situasjon at Regjeringen må skjære igjennom og tvinge på plass noen grenser. Med god styring, med mye politisk mot og handlekraft, vil en kunne styre med et godt forslag fra Regjeringen. Og med en god prosess, med innspill og høring i kommunene, vil jeg tro at vi vil kunne komme i mål uten tvang i avslutningsfasen.

Statsråd Åslaug Haga [12:33:35]: Representanten Tørresdal spør veldig konkret om når Regjeringa vil si noe om antallet regioner. Ja, det er et enkelt svar på det, og det er at det skal Regjeringa si noe om når Stortinget har behandlet hvilke oppgaver som skal ligge på det regionale nivået. Vi legger fram stortingsmeldinga til høsten. Jeg forstår det slik – og det er jeg glad for – at man i Stortinget er innstilt på å behandle meldinga så raskt som mulig. Og det betyr at vi kommer raskt til antallet regioner.

Regjeringa kunne ha valgt å sitte i den totale isolasjon og definere hvilke oppgaver vi skal flytte, og vi kunne sittet og tegnet kart. Jeg er sikker på at vi kunne ha hatt kjempemange for så vidt interessante interne seminarer om det, og vi kunne bare ha besluttet: sånn og sånn blir det. Men vi ønsker altså ikke å gjøre det på den måten, fordi vi vil ha folk om bord. Vi vil være sikre på at vi får et resultat som er best mulig, og vi skal være sikre på at vi får et resultat som står seg over tid. Derfor har vi lagt opp til en prosess hvor vi lytter til folk. Det kunne ha vært mer bekvemt for meg å ha sittet oppe i høyblokka borti gata her og bare skåret igjennom og sagt: sånn og sånn blir det. Men det hadde ikke blitt et så godt resultat som vi nå får, og vi hadde ikke sikret oss at vi får en reform som står seg over tid.

Hvis representanten Tørresdal med klar politisk styring mener at statsråden skulle ha sittet oppe i høyblokka i sjuende etasje i Akersgata og definert diktatorisk oppgaver og tegnet kart – ja, ja, da er det det representanten Tørresdal mener. Men når jeg er opptatt av klar styring, så er det en klar styring mot et mål som innebærer at vi skal ha på plass en reform som bidrar til å demokratisere Norge, desentralisere Norge, hvor vi skal bli flinkere til å utnytte lokale fortrinn. Dette er en krevende prosess, som krever politisk lederskap, og det er det lederskapet vi nå tar. Det er det Stortinget ser. Det er ikke noe diktatorisk lederskap. Det ville være meget uklokt med tanke på å få en god reform som står seg over tid.

Dag Terje Andersen (A) [12:36:54]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for initiativet, for det er en viktig diskusjon som blir reist. Ikke minst takk for at representanten Tørresdal viser både interesse for å påvirke prosessen og engasjement i forhold til å få noe til.

Så må jeg få lov til å si at det ikke er mange ganger jeg synes jeg opplever at det første ordet som slår meg når jeg hører en Kristelig Folkeparti-representant, er ordet «frigjort», men i denne saken må jeg virkelig si det. For det virker som om representanten Tørresdal i glede over endelig å ha sluppet fri fra det regjeringssamarbeidet som var, og den handlingslammelsen som var, og som i hovedsak skyldtes et annet parti, har blitt veldig utålmodig når det gjelder å få gjort det som den forrige regjeringen ikke klarte, forståelig nok.

Men jeg synes kanskje, og det har statsråden svart på, at begrunnelsen for rekkefølgen, for at innholdet skal være avgjort før en mener noe om størrelse, er veldig logisk i forhold til det representanten Tørresdal selv sier om kommunenes innflytelse. Jeg er helt enig med representanten Tørresdal i at når det gjelder struktur og grenser, som for så vidt kan være to problemstillinger, vil kommunenes synspunkter være veldig avgjørende. Og frivillighet skal legges til grunn, noe som altså ikke betyr at ikke Regjeringen skal foreslå og Stortinget til slutt bestemme.

Den lokale innflytelsen er viktig. Jeg vet i hvert fall med meg selv at hvis vi i kommunen hjemme hadde fått spørsmål om hvor mange regioner vi syntes vi skulle ha, og ikke minst hvor vi syntes grensene skulle gå hen, da jeg var ordfører, ville mitt første motspørsmål vært: Hva skal de drive med? Når jeg hadde fått svar på det, hadde jeg vært i stand til å mene noe. Vi bør legge opp en slik struktur som resultatet av det innholdet de regionene skal ha, tilsier. Derfor blir den rekkefølgen helt naturlig, ikke minst på grunn av at kommunenes synspunkter blir veldig viktige for konklusjonene.

Så er jeg veldig enig med representanten Tørresdal i det hun sier om den regionale stat, at det er viktig i størst mulig grad å sørge for at vi nå får det samme regionkartet å forholde oss til, og at det er lettere å manøvrere, ikke minst for kommunene, for næringslivet og for private som skal ha kontakt med regionene, i den grad regioner likner på hverandre.

I tillegg mener jeg også at det er viktig å få avklart et annet spørsmål, nemlig hvorvidt regionene på noen områder skal ha det som i fylkeskommuneverdenen heter overkommunefunksjon i forhold til kommunene, eller om de ikke skal ha det. Jeg er i hvert fall veldig opptatt av at hvis det er bestemt at regionene ikke skal kunne overprøve kommunene, må det følges konsekvent. I den grad de skal ha mulighet til å overprøve kommunene, må det være klart uttalt, slik at det ikke blir noe diffust i styringssystemet vårt.

Jeg er altså veldig glad for at Kristelig Folkeparti viser det engasjementet i den kanskje viktigste demokratireformen siden 1976, noen sier helt siden 1837, for det er så viktig at vi får et så bredt grunnlag som mulig når vi skal fastlegge hvordan demokratiet og styringssystemet i Norge skal være framover. Jeg håper at også Venstre på samme måte ønsker å påvirke prosessen.

Jeg synes det er interessant å se, som jeg så i et oppslag ganske nylig, at til og med Fremskrittspartiet, som i utgangspunktet er for to nivåer – noe som ville være veldig spesielt, det er ikke mange land i Europa som har det, og i hvert fall ingen land med tilsvarende geografi, men de mener nå det – også vil ha et rådslag når det er bestemt at det skal være tre nivåer, og faktisk vil være med og påvirke innholdet i den nye strukturen. Det synes jeg er konstruktivt, fordi vi har ansvar for å legge til rette for at demokratiet fungerer, og at det kan fungere over lang tid, og ikke endres med skiftende regjeringer.

Mer usikker blir jeg da på Høyre, som i tillegg til gjennom kommunalministeren å ha hatt ansvar for det som skulle vært gjort i denne prosessen tidligere, uten at det har skjedd noe, i hvert fall her sentralt gir uttrykk for at nei, de vil ikke være med på å mene noe om innholdet i den reformen. Jeg synes det er interessant at Høyres fylkesordfører i Telemark holdt et glitrende innlegg på kommunedagene for regioner og for betydningen av regionsreformen, og jeg registrerer i hvert fall som veldig konstruktivt at Bærums ordfører, Reinsfelt, sier at når vi har sagt at vi vil ha tre forvaltningsnivåer og er ferdige med det, vil de påvirke så godt de kan. Men det som bekymrer meg, er at Høyres stortingsgruppe mer og mer gir inntrykk av å følge prinsippet til prinsesse vil ikke – jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke! – og ikke vil være med og påvirke innholdet i en demokratireform. Det synes jeg er synd.

Åge Starheim (FrP) [12:42:28]: Eg skal vere forholdsvis kort i mitt innlegg i og med at Framstegspartiet har eit veldig klart standpunkt i sitt prinsipprogram som går på at vi vil at det skal vere to forvaltningsnivå her i landet, nemleg stat og kommune.

Eg er glad for at det frå Arbeidarpartiet si side vert vist til kor viktig det er å ta omsyn til kommunestrukturen her i landet og kva kommunepolitikarane skal ha som arbeidsoppgåver. Slik som eg kjenner lokalpolitikarane i Sogn og Fjordane, er det eit gjensidig skrik om at ein må få reell makt til å styre over sin eigen situasjon, som det blir vist til her, ikkje minst av omsyn til innbyggjarane i kommunane og næringslivet som skal fungere i kommunane. Det bør ikkje vere slik at ein heile tida, eller iallfall veldig ofte, opplever at det er ein instans over – litt fjernt frå det kommunale nivået – som overprøver og ofte legg kjeppar i hjula for dei løysingane som lokalpolitikarane kjem til ut frå at dei vurderer det ut frå lokalpolitiske forhold. Ut frå det meiner vi at kommunepolitikarane burde verte tilførte mykje meir makt og mynde, slik at dei kunne føre ein politikk som står klart i høve til det som lokalpolitikarane ser er til nytte for sin eigen kommune og sitt eige næringsliv.

Det vert så vist til at Framstegspartiet er kome så langt at ein har sagt at ein skal delta i diskusjonen omkring innhaldet i dei regionane som eventuelt fleirtalsregjeringa bestemmer. Det er rett at Framstegspartiet har sendt dette ut til høyring, og at det føregår ein debatt i Framstegspartiet om kva som skal vere Framstegspartiet si haldning til dette spørsmålet når saka kjem opp seinare. Eg vil ikkje forskotere noko som helst anna enn at eg berre vil vise til det som er Framstegspartiet sitt hovudargument i prinsipp-programmet. Der står det veldig klart og tydeleg. Inntil vidare held vi oss til det. Så får vi sjå kva som kjem ut av den interne debatten i Framstegspartiet med omsyn til kva som skal vere den vidare føringa frå vårt parti når dette kjem opp seinare.

Bent Høie (H) [12:45:54]: Jeg vil takke interpellanten for et viktig og godt spørsmål. Det spørsmålet som interpellanten stiller, er et spørsmål som hun ikke er alene om, men som jeg tror veldig mange av landets lokalpolitikere også stiller seg. Derfor er jeg også overrasket over den tonen som statsråden og regjeringspartiene møter interpellanten med, at man nærmest harselerer over spørsmålet og problemstillingen. Det lover ikke godt for målsettingen som Arbeiderpartiet gav uttrykk for, at de ønsket bred støtte om reformen, når den mest sannsynlige samarbeidspartneren blir møtt på den måten når det stilles et høyst berettiget spørsmål knyttet til hvordan denne prosessen skal foregå. Det er jo ikke uvesentlig å vite om Regjeringen har tenkt å komme med en skisse til hvordan den ser for seg en regioninndeling. Det er jo sant at Regjeringen utmerket godt vet hvilke oppgaver den anbefaler å gi til disse regionene når den legger fram meldingen om oppgavefordelingen. Da er det kanskje ikke så unaturlig at Regjeringen også har en oppfatning om hvordan de ser for seg en regioninndeling, i hvert fall når det gjelder antall regioner – om det skal være mellom fem og syv regioner eller om det skal være mellom 15 og 19 regioner – når en selv vet hvilke oppgaver en fordeler. Jeg oppfatter at det var det interpellanten etterlyste, nemlig at en i meldingen også skulle ha en oppfatning av størrelsen, slik at en parallelt med oppgavefordelingen også kunne starte en debatt rundt omkring i landet om hvordan en ser for seg at disse grensene skal gå. Men det ble brutalt avvist med: Regjeringen gjør det en har bestemt, som Åslaug Haga sa. Det var en flott samarbeidsinvitt til Kristelig Folkeparti om å få til noe på dette området!

Det som også burde vært stilt som et spørsmål i denne saken, er hvorfor en skal ha disse regionene, fordi det svaret som da kommer, er at det er noe som de tre regjeringspartiene har bestemt seg for og laget en programerklæring om i Soria Moria-erklæringen. Men som professorene Jørn Rattsø og Arild Hervik skriver i sin artikkel «Kommune-Norge i omstilling»:

«Tidligere hadde vi Oppgavefordelingsutvalget, som startet med oppgavene. De fant ikke grunnlag for landsdelsregioner. Det finnes ingen seriøs utredning som anbefaler såkalte sterke landsdelsregioner.»

Den forrige regjeringen hadde bestilt en utredning om fylkeskommunen for rett og slett å evaluere dagens regionnivå før en anbefalte et nytt regionnivå. Den bestillingen ble avbestilt av den nåværende kommunal- og regionalminister med den begrunnelsen at de allerede hadde bestemt seg.

Så sier også kommunalministeren at hun er glad for at Stortinget har sagt at de skal behandle denne saken så raskt som mulig. Det er for meg helt ukjent. Denne saken vil være – i hvert fall i forhold til de ambisjonene som Regjeringen har lagt opp til – en betydelig endring i styringssystemet av Norge og bør derfor være grunnlag for en skikkelig diskusjon og en skikkelig behandling i Stortinget. Vi blir svært overrasket om flertallspartiene i denne saken vil trumfe igjennom en hastebehandling parallelt med Stortingets behandling av budsjettet til høsten, og ikke bruke den tiden som er nødvendig for å ha en skikkelig diskusjon om dette.

Det som vi altså ser konturene av, er en reform som tvinges igjennom uten at man har hatt en seriøs vurdering av behovet for den, uten at den er skikkelig demokratisk forankret gjennom at man bruker den tiden som er nødvendig, og det er en reform som har et innhold i seg som kan bety en betydelig sentralisering. Ikke minst det som Arbeiderpartiet tok opp i debatten, at en ønskte en størst mulig sammenheng mellom den regionale stat og dette nye regionale nivået. Det er det samme som å si at i motsetning til i dag vil en sannsynligvis få en betydelig sentralisering av de statlige hovedkontorene i dette landet, noe som betyr at en god del sentre rundt omkring i distriktene vil miste viktige statlige arbeidsplasser.

Bjørn Jacobsen (SV) [12:51:21]: Det er prisverdig av Kristeleg Folkeparti å ta opp denne debatten. Vi treng han, sjølv om det hovudsakeleg er prosessen vi skal diskutere i dag.

Eg er glad for at Kristeleg Folkeparti på ein måte er komme heim til der ein høyrer til i regionaldebatten, og ikkje til dei som kanskje i nokre tilfelle køyrer regiondebatt med det som mål å få bort eit forvaltningsnivå, at det blir taktisk. Ein køyrer regiondebatt, men det er berre for å få bort det tredje nivået. I alle fall er det prisverdig at Kristeleg Folkeparti er tydeleg på at ein vil ha dette, og at ein vil ha ein debatt om det.

No er det også slik det finst ein debatt der ute. Det går føre seg mykje debatt der ute. I Møre og Romsdal bruker eg ofte å bomme når eg seier «fylkeskommunen». Dei seier: Det er feil, Jacobsen, det er feil. Så seier eg: Kva er det som er feil med det? Hugs at det ikkje er ein fylkeskommune lenger. Det er Møre og Romsdal fylke, det er Møre og Romsdal einskapsfylke – eit aktivt oppegåande prosjekt der vi prøver ut einskapsfylke som ein region. Fylkestinget har sagt at dette vil vi, dette er ei forsøksordning, dette går. Vi prøver å samordne oppgåver med statlege etatar. Fylkesmannen har signalisert nokre gonger at dette er han med på. Han er ikkje med på alt, men det går føre seg ein prosess som heile fylket tek del i. Det er ikkje minst for å bli betre på å yte tenester og å gjere Møre og Romsdal fylke endå tydelegare blant eigne innbyggjarar osb. Dette går føre seg i dag, og det kjem til å fortsetje.

Eg registrerer at interpellanten gav bort Kristiansund, og sannsynlegvis dermed Nordmøre, til Trøndelag. Det er for så vidt greitt nok å gjere det slik over bordet, men det er ikkje det folket i Møre og Romsdal er ute etter. Det vil i alle fall ikkje vere ein god prosess når vi no i praksis prøver ut ei ny form for forvalting i dette fylket. Ikkje del ut noko før vi er ferdige og har gjort opp, ikkje gjer opp rekning utan vert!

Møre og Romsdal skal ha klare meiningar og moglegheiter til å bestemme om fylket skal bestå. Vi skal sjølvsagt ha ein politikk her i huset og òg i Regjeringa. Det oppfattar eg at statsråden har vore tydeleg på i dag. Vi skal ta oppgåver først, og så skal vi også komme med tydelege statlege signal. I prosessen ute må det ikkje vere tvil om at folk skal ha moglegheit for å bli høyrt, og også ha moglegheit til å kjøre i gang eigne praktiske prosjekt for å sjå kva vi kan lukkast med.

Det er sjølvsagt ein samanheng mellom kor mange oppgåver som kan overførast til regionane, og størrelsen på det folkevalde nivået, mellom primærkommunen og staten. I første omgang vil vi avklare kva slags oppgåver det folkevalde nivået skal ha ansvaret for. Regjeringspartia har gått langt i å foreslå overføring av betydelege oppgåver i sine arbeidsprogram. Det synest eg personleg er eit av dei beste incentiv for å sjå kor mange arbeidsplassar vi kan flytte ut til distrikta. Kor mange statlege arbeidsplassar og kor mykje statleg kunnskap kan vi få flytta ut? Den behøver nødvendigvis ikkje å vere her i Oslo.

Vi skal òg vere klare over at dette er mykje politikk i høve til næring. Igjen vil eg ta utgangspunkt i Møre og Romsdal. Vi ser at den regionaliseringa som skjer i næringslivet og som skjer i det offentlege, er i Møre og Romsdals disfavør. Vi har t.d. mista eit stort slakteri, vi har delvis mista Mattilsynet, og vi har mista Vegdirektoratet. Vi ser ei sterk sentralisering i regionen. Til og med den lokale banken i Molde blei oppkjøpt. Eg kan nemne eksempel på eksempel.

Dette er noko folk i Møre og Romsdal oppfattar som at det skjer ei sentralisering i regionen. Vi veit at skal vi få eit regionstyre, vil vi kanskje i siste instans, demokratisk sett, likevel måtte reise til Oslo for å få beskytta vår tarv i staden for å reise til t.d. Trondheim. Vi ser at det kan vere eigeninteresser som går ut over dei interessene vi har i Møre og Romsdal, og som kan liggje i Trondheim, som vil svekkje vår tarv. Det synest eg vi òg skal ha i bakhovudet. Vi snakkar om at vi skal fordele makt. Kvar skal den makta komme frå? Ta t.d. samferdselssektoren. Ser vi for oss at samferdselskomiteen vil gje bort mykje løyvingsmakt når det gjeld samferdsel? Ser vi for oss det? Ser vi for oss det problemet vi har i dag, der fylkestinga prioriterer vegprosjekt og så kjem det likevel andre initiativ inn som igjen grev botnen under det fylkestinget har vedteke? Dette må vi òg ta med.

Men først og fremst er vi i gang med ein prosess. Det går føre seg mange forsøk ute. Så får vi klarlagt til hausten korleis oppgåvefordelinga skal vere. Då kan vi begynne å tenkje kart.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:56:43]: Hva er det denne interpellasjonsdebatten egentlig handler om? Er det antall regioner vi skal ha, er det hvordan folk og kommuner skal bli tatt med i diskusjonen om grensejusteringer, er det at vi skal bruke frivillighet, eller er det tvang? Når en leser interpellasjonen, er det ingen tvil om at det er det siste representanten Tørresdal legger opp til: en diskusjon ikke om reformen som helhet, men om grenser og om hvordan vi eventuelt skal justere grensene.

Jeg synes det er en rar fokusering fra Kristelig Folkeparti når vi vet hvilke debatter vi har hatt før om forvaltningsnivåene, og når vi vet hvilket rot og hvilket engasjement det har skapt når man har begynt å diskutere grensene først. Når da representanten Tørresdal begynner å nevne også navn på de kommende regionene, blir jeg ganske forundret. Jeg har tro på at Kristelig Folkeparti ønsker en vellykket reform, og ikke ønsker et politisk rot, som hun er i ferd med å bidra til i dagens debatt.

Etter min og Senterpartiets mening handler en vellykket reform ikke om grensejusteringer. Reformen handler om at vi skal gi folk som er valgt, reell mulighet til å gjøre en jobb for den regionen de er valgt fra, og løse oppgaver i den regionen som er unike for den regionen. Det er en reform for å sikre det lokale og regionale demokratiet. Det er også en reform for å rydde opp i et stort og til dels uoversiktlig statlig byråkrati takket være en mangelfull styring de siste årene. Det er en oppryddingsreform der politiske beslutninger skal bli tatt av politikere regionalt, der rene byråkratiske ting som f.eks. rettssikkerhet skal sikres av et statlig byråkrati.

Så når Tørresdal, og også Høie tydeligvis, i dag ønsker å diskutere grenser, mener jeg det er med på å ødelegge fokuseringen for oss. Regjeringen har lagt opp til en totrinnsrakett. Oppgavene skal på plass først og deretter grensene. Jeg er helt sikker på at skal vi greie å ha en ryddig og oversiktlig debatt, som også Høie ønsker, er vi helt avhengige av at vi klarer å dele denne debatten i to, slik at vi først får en reell og god oppgavedebatt for å se hvordan vi skal organisere dette samfunnet. Forvaltningsreformen er så omfattende at det er klokt å dele debatten. Det vil være en avsporing av denne debatten hvis vi skulle måtte følge det Tørresdal i dag tar til orde for. Jeg blir forundret over at Kristelig Folkeparti roper etter det. Jeg blir også forundret over at Kristelig Folkeparti roper etter tvang og bruk av tvang, og at Regjeringen i utgangspunktet skal måtte skissere en løsning og så skal folket diskutere ut fra det, i stedet for at vi går den andre veien, at diskusjonen skal gå lokalt etter at oppgavene har kommet på plass, slik at vi får et godt beslutningsgrunnlag.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er glad for at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene har det samme målet om en vellykket forvaltningsreform. Så får vi heller være litt uenige om framgangsmåten, men jeg håper at også Kristelig Folkeparti kommer til å delta aktivt i oppgavedebatten og bli litt mindre fokusert på grensedebatten framover.

Gunn Berit Gjerde (V) [13:00:09]: Det må ikkje vere tvil om at Venstre vil vere med i debatten om regionalisering og oppgåvefordeling. Vi er gjerne med i alle debattar, og vi har aldri signalisert at vi vil vere med på eit opplegg utan eit tredje nivå.

Etter Venstre si meining må fokus vere på lokaldemokratiet. Vi er for at avgjerslene skal takast på lågast mogleg nivå, slik som mange andre har sagt her i salen. Det skal verte veldig spennande å sjå kor mange oppgåver det statlege nivået er villig til å gje frå seg til både det regionale nivået og det kommunale nivået. Eg trur at litt av bøygen kanskje ligg der, at ein gjerne vil halde oppe mest mogleg i Oslo.

Eg synest at det som er kome frå Kristeleg Folkeparti i denne debatten, er tvitydig. Dei seier på den eine sida at dei vil ha ei geografisk inndeling, og på den andre sida at oppgåvene sjølvsagt må definerast først – eller ved sida av, eg har ikkje det heilt klårt for meg. Men eg synest det er vanskeleg når Kristeleg Folkeparti gjev inntrykk av at dei allereie har bestemt korleis den geografiske inndelinga skal vere – sjølv om det var sagt at dei ikkje hadde avgjort det – og til og med bestemt at Møre og Romsdal skal tilhøyre Vestlandet, og så får Kristiansund gjere som dei vil.

For Venstre er det like viktig i denne debatten å tenkje over kva styringsform ein skal ha på det regionale nivået. Som representanten Bjørn Jacobsen viste til, og som vi kjenner til frå før, har Møre og Romsdal gjort eit forsøk med einskapsfylke.

Det som har vore hovudargumentet mot det regionale nivået, er jo at det ikkje har hatt legitimitet i folket. Folket har på ein måte teke avstand frå fylkeskommunen, dei har ikkje heilt forstått kva ein styrer med, og det har vore for fjernt. Og etter mi erfaring på lokalplanet, og også som ordførar, hadde eg ofte problem med å sortere mellom kva som er fylkeskommunen, og kva som er Fylkesmannen. I det forsøket som er sett i gang, der fylkesmannsembetet er slått saman med fylkeskommunen til eit einskapsfylke, har kommunane og andre – privatpersonar og næringslivet – ein kanal inn til dette regionale nivået og ein kanal ut igjen. Det verkar for meg veldig fornuftig. Og det verkar veldig fornuftig at det er demokratiet og dei folkevalde som har fått større makt i dette opplegget.

Eg vil så sterkt eg kan oppmode statsråden til å sjå nøye på det einskapsfylkeforsøket som vi no får veldig gode tilbakemeldingar på, både frå kommunane og frå andre – privatpersonar og næringslivet – som skal halde seg til det regionale nivået. Det er også vorte rydda litt opp i folk sine hovud, trur eg, for veldig ofte var det Fylkesmannen sine avgjersler som folk flest rista på hovudet av, og som fylkeskommunen ofte fekk skulda for.

Venstre er i motsetnad til Kristeleg Folkeparti einig med statsråd Åslaug Haga, Regjeringa og regjeringspartia i at vi må få avklart oppgåvene først. Eg vil også ut frå Venstre sitt standpunkt håpe at dei oppgåvene som skal fordelast, vert mange og viktige, slik at både kommunestyra og dei regionale styra kan få auka betyding, anten dei vert kalla fylke eller noko anna regionalt. Men vitsen med denne debatten og denne endringa må vere at vi både får til ei meir fornuftig fordeling og får til eit sterkare folkeleg demokrati.

Tore Hagebakken (A) [13:05:11]:Jeg velger å ta denne interpellasjonen fra representanten Bjørg Tørresdal opp i beste mening, som et ekte engasjement for økt folkestyre. Om Bjørg Tørresdal og Kristelig Folkeparti er litt vel ivrige i geografitimen, håper jeg likevel at dette skal ende opp som et skoleeksempel på godt samarbeid om en viktig sak mellom den rød-grønne regjeringen og Kristelig Folkeparti og gjerne òg Venstre.

Dette er en av de aller største sakene vi står overfor i norsk forvaltningshistorie, og Kristelig Folkeparti er en av de aller største tilhengerne. Vi skjønner jo da at det må ha vært frustrerende å sitte i fire år sammen med den største motstanderen av et regionalt folkestyrt nivå. Denne opphopningen av energi som har gjort seg gjeldende, ønsker vi å nyttiggjøre oss – sammen – for å få en riktig god diskusjon og en god løsning, ikke minst. Da vil jeg forsikre om at oppgavediskusjonen i seg selv er så formidabel at ingen skal gå arbeidsledig og vente på geografidiskusjonen. Jeg tror rett og slett at det er logisk slik vi gjør det. Elementer av logikk er heller ikke å forakte i politikken. Det er ikke alltid geografidiskusjoner får fram det beste i oss, og hvis noen en dag føler en undertone av lokalisering i diskusjonen, så er det heller ikke sikkert vi blir særlig bedre av det.

Jeg får litt assosiasjon til historien om høna og egget. Jeg synes det er viktig nå at vi først prøver å legge det riktig store egget i form av en robust oppgaveportefølje, og at vi med utgangspunkt i det ser hva som er en vettug størrelse på høna. Jeg tror altså at vi på denne måten får den beste prosessen.

Så har jeg lyst til å si til Høyre at jeg har litt vanskelig for å forstå deres logikk. Jeg skal ikke gå inn i sakens realiteter, men jeg synes Høyre legger litt opp til dette. Hvis en ikke skulle ha et slikt tredje nivå, tror jeg det ville utløse en tvangssammenslutning av kommuner, som jeg tror ikke ville øke Høyres popularitet. Dernest ville det også kunne øke statens muligheter til å sentraldirigere hva som skjer ute. For om en reduserte antallet kommuner til 10. pst. av dagens antall – det er jo veldig teoretisk – vil det likevel være dobbelt så mange kommuner som det er fylkeskommuner som er for små til å ta en del av de oppgavene vi ønsker og har ambisjoner om å legge ut. Så jeg lurer på: Hva er egentlig Høyres alternativ?

Så vil jeg si at dette er en reform som handler om to d er. Det handler om mer også, men først og fremst om to d er: mer demokrati og mer desentralisering. Når vi sier desentralisering, mener vi virkelig at det også skal handle om desentralisering av funksjoner ute i de nye regionene. Og det har vi til hensikt å bevise. Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved akkurat den ambisjonen. Dette er en reform som er utrolig viktig for folkestyret vårt, for lokaldemokratiet vårt. Derfor skal vi ha god prosess, ta ting i tur og orden, og vi ønsker alle som måtte ønske å påvirke norsk politikk, velkommen til konstruktiv dialog.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:09:32]: : Først må jeg få lov til å takke for en veldig temperert og engasjert debatt. Jeg tror bare vi ser begynnelsen på denne debatten, for her skal det skje mye større endringer enn prosess og tidspunkt for forskjellige ting i prosessen. Dette er en stor reform. Dette er en reform som skal smerte, og som skal skape debatt, for da blir den godt gjennomarbeidet.

Jeg ønsker å slå fast at Kristelig Folkeparti ikke vil at Regjeringen skal diktere grenser og størrelser. Jeg vil heller ikke mistenke Regjeringen for å ønske å diktere grenser og størrelser, og tar Regjeringens motiver i beste mening i så måte. Nei, vi ønsker at Regjeringen skal foreslå, for det er Regjeringens jobb. Tidspunkt for forslag er det vi diskuterer i dag. Jeg tror det er urealistisk å klare hele debatten om oppgaver i Stortinget til høsten uten å snakke om hvor mange regioner som skal løse de oppgavene. Det er bakgrunnen for at jeg ønsker å diskutere dette i dag. Om det er fem eller femten regioner som skal løse disse, det kommer til å bli – sann mine ord – en del av debatten i Stortinget.

Jeg er glad for veldig mange ting som er kommet fram i denne debatten, om vi ikke har fått medhold i at vi må snakke høyt om hvor mange regioner Regjeringen tenker på. Vi har fått støtte for at en bør ha samme grenser for de statlige regionene som for de folkevalgte regionene. Det har representanter for regjeringspartiene sagt. Det håper jeg også at statsråden kan nevne i sitt sluttinnlegg. Det er viktig og avgjørende for reformen. Jeg er glad for at det er sagt at dette er en demokratireform, og jeg er litt overrasket over at en stiller Kristelig Folkepartis motiver i et underlig lys. Vi har vært for en sånn reform lenge, av politiske årsaker. Vi har programfestet noe som ligner veldig mye av det som står i Soria Moria-erklæringen, og det er grunnen til at vi er engasjert i debatten – ingen andre hensikter.

I dag har vi startet en viktig debatt. Den handler bare om prosessen. Jeg vil anbefale at en tenker på det jeg har foreslått i dag, nemlig å dele med Stortinget hvilke tanker en har om størrelse, når Regjeringen nå skal styre en viktig og god prosess mot en viktig reform for landet. Jeg ønsker statsråden og Regjeringen lykke til med det vanskelige arbeidet som ligger foran dem, for det å styre frivillighet, og slike ting som mange i hele Norge skal uttale seg om, det er en vanskelig prosess. Kristelig Folkeparti vil fortsatt være en god og konstruktiv samarbeidspartner som vil tillate seg å stille flere kritiske spørsmål i prosessen.

Statsråd Åslaug Haga [13:12:37]: Jeg vil også få takke for en interessant debatt.

Nå tror jeg vi alle egentlig bare brenner etter å snakke om innhold. Det blir mye prosess, og det er der vi er nå. Men jeg må si at jeg er på det stadiet hvor jeg bare gleder meg til også å kunne diskutere innhold med Stortinget.

Vi har lagt opp til en brei prosess, som vi har sagt mange ganger nå. Det inkluderer også å ha samtaler med opposisjonen på Stortinget. Vi har møteplasser som dette, i stortingssalen, hvor vi kan drøfte ting. Vi har spørretimen her i Stortinget, hvor vi kommer til å drøfte disse tingene. Men jeg kommer også til å være opptatt av å ha samtaler med partiene i opposisjon, altså de partiene som måtte ønske det.

Vi har allerede innledet samtaler med Kristelig Folkeparti, som jeg er glad for å ha hatt, og ser fram til å bli mer konkret i samtalene seinere.

Jeg er glad for de signalene som kommer fra Venstre her i dag, om å være en aktiv deltaker i prosessen framover, og vil sjølsagt også legge til rette for å ha samtaler med Venstre i ulike sammenhenger.

Jeg registrerer at Høyre ikke vil, og vi må bare akseptere at sånn er situasjonen.

Vi konstaterer vel en viss nyanse her mellom den prosessen Regjeringa legger opp til, og den Kristelig Folkeparti ønsker seg. Kristelig Folkeparti ønsker at vi skal gå lenger i å definere i hvert fall antall regioner til høsten. Jeg hører det. Svaret mitt er at det vi vil gjøre til høsten, er å legge føringer for diskusjonen om inndelingen. Når det er sagt, så ligger den viktigste føringa for diskusjonen om inndeling nettopp i den oppgaveporteføljen som vi foreslår.

Så er det illustrerende hvor krevende dette med geografi er. Representanten Tørresdal antydet sju regioner her i dag, og plutselig så fyker det opp en rekke synspunkter omkring Møre og Romsdal. Det er illustrerende for hvorfor vi velger å kjøre en rein prosess i den forstand at vi tar oppgavene først og geografien etterpå. Det er det som vil ta oss til det beste resultatet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avslutta.