Ågot Valle (SV) [14:21:20]: FN og store deler av det internasjonale samfunnet har erkjent at dersom en skal få bukt med fattigdommen i verden og skape forutsetninger for at flere skal få et bedre og verdig liv, må kvinners rettigheter og levekår styrkes og bedres. Skal en få bukt med fattigdommen, må en vite hvem de fattige er. Og det er slik: 80 pst. av verdens fattige er kvinner og deres barn. Mellom 80 og 90 pst. av de fattigste familiene har kvinnelige eneforsørgere. Millioner av barn er derfor avhengig av kvinners inntekt for å bedre levekårene. Derfor må hele det internasjonale samfunnet mobiliseres for kvinners rettigheter og sentrale kvinnekrav slik de er nedfelt i Kvinnekonvensjonen og i Beijing-plattformen. Det betyr også at en må se på maktforhold i verden og i utviklingslandene i et kvinneperspektiv.

Den egyptiske forfatteren og mangeårige kvinneaktivisten Nawal el Sadawi har sagt det slik: Vi må forandre verden med globalisering nedenfra.

FN, med alle de kvinnekonferansene som har vært arrangert, har vært en arena der mange kvinneorganisasjoner har kunnet samles og stilt de kravene som gjenspeiles blant annet i Beijing-plattformen. FN har i så måte gitt kvinnene økt synlighet og mer makt. FNs utviklingsfond for kvinner, UNIFEM, har skaffet fram mye og ny kunnskap som grunnlag for mobilisering.

I rapporten «Kvinner, arbeid og fattigdom» fra 2005 stilles det spørsmål om økonomisk vekst alene gir verdens fattige et bedre og mer verdig liv. De som har mest makt fra før, får mest igjen i dagens nyliberale regime. Spesielt i utviklingslandene har en politikk ensidig rettet mot inflasjon og prisstabilitet, presset fram av IMF og Verdensbanken, ført til større forskjeller mellom fattige og rike og dårligere vilkår for fattige, spesielt for kvinnene. Reduksjon av offentlig sektor som en følge av det, er det spesielt kvinnene som har måttet betale for. Kvinners sosiale rettigheter svekkes eller faller bort. Derfor er det riktig, også i et kvinneperspektiv, at Regjeringa nå arbeider for at norsk bistand ikke skal gå til program som stiller krav til liberalisering og privatisering.

Women’s Environment and Development Organization peker i en rapport på at det er tre trender som har hatt negative konsekvenser for kvinnene de siste åra:

• Den voksende militariseringen etter 11. september 2001 og en økning i regional, etnisk og lokal vold har økt antall flyktninger og fordrevne – blant dem er flertallet kvinner – og undergravet kvinners tilgang på beskyttelse og grunnleggende tjenester.

• Dominansen av nyliberale økonomiske rammeverk har forsterket ulikheten mellom nasjoner og i landene, særlig for kvinnene.

• Framveksten av fundamentalistiske bevegelser fører til press mot framskritt kvinner har oppnådd og til begrensning i deres frihet og muligheter på alle livets områder, herunder seksuell og reproduktiv helse.

Dette er viktige bakgrunnstepper når vår utviklingspolitikk skal utformes med kvinnebrillene på.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet var en seier for den globale kvinnebevegelsen. De mest brutale konfliktene skjer oftest i land der menneskerettighetene ikke blir respektert, der kvinnene er lite representert i samfunnslivet, og der vold mot kvinner er et stort strukturelt problem. I land med brutal borgerkrig får volden sine mest groteske uttrykk, som f.eks. voldtekt og tvangsprostitusjon. Likevel er det først og fremst kvinnene som holder oppe det lille som gjenstår av samfunnsfunksjoner i områder preget av langvarig krig. Kvinner utfører det meste av det produktive arbeidet og tar ansvar for ungenes skolegang og helse.

Resolusjon 1325 tar utgangspunkt både i rettighetsargumentet, kvinners rettigheter skal tas vare på i konfliktsituasjoner, og i nytteargumentet, nemlig kvinners helt nødvendige plass som bidragsytere på alle områder for å fremme fred og sikkerhet, håndtere konflikter og bygge og bevare freden. Kvinner er aktører, ikke bare ofre. Jeg er derfor glad for at Norge er et av de aller første landene som har utarbeidet en egen handlingsplan. Nå må vi videre, vi må bidra til at det internasjonale samfunnet tar et større ansvar, og her hjemme må vi jobbe videre med planen og kople inn de NGO-miljøene som har stor kompetanse, som viktige medspillere.

Jenters og kvinners rett til utdanning er viktig for å få flere ut av fattigdom. I en ny rapport minner UNIFEM oss om at det ikke er nok å fokusere på at alle jenter får begynne på skolen. Alle jenter må få muligheten til å fullføre grunnutdanning. Nå er det ikke sjølsagt at alle jenter får begynne på skolen. Av de 150 millionene seks til elleve-åringer som ikke har plass på skole, er 90 millioner jenter, ifølge Verdensbanken. Men for at jentene skal kunne fullføre skolegangen, er det ifølge UNIFEM viktig å se på hele livssituasjonen. Mange jenter blir holdt hjemme fordi de trengs til viktig arbeid, som f.eks. å hente vann. Slik er også retten til vann et viktig kvinnespørsmål. På grunn av tvangen til å få ned offentlige utgifter, er skolegang langt fra gratis i mange land. I patriarkalske samfunn og i fattige familier prioriteres derfor guttene. Redselen for at jentene blir utsatt for seksualisert vold, enten på skolen eller på veg til og fra, er en av grunnene til at jentene blir holdt hjemme. Derfor er kampen mot vold mot kvinner viktig i denne sammenhengen. Skal utdanning gi kvinner retten til å forsørge seg sjøl, må også retten til videregående utdanning og fagutdanning for jenter og kvinner løftes opp. Derfor er det viktig at Norge, også med de rammene som nye bistandsformer gir, sikrer avtaler som gir kvinner og jenter rett til utdanning på lik linje med menn.

«Fattigdom betyr arbeid i mer enn 18 timer pr. dag, men fremdeles tjener jeg ikke nok til å brødfø familien min.» Dette sier en fattig kvinne i UNIFEM-rapporten fra 2005. Denne rapporten viser hvordan kvinnene i den globale arbeidsfordelingen havner mer og mer i jobber i uformell sektor, med lav lønn, uten kontrakter eller på slavekontrakter, uten sosiale rettigheter og dermed uten mulighet til å dekke uforutsette utgifter. Riktignok har flere kvinner fått jobb i eksportindustrien, men uten sjanse til å komme seg ut av fattigdomsfella. Lavest på rangstigen står de som arbeider for store konsern i eget hjem. Det er kvinner som jobber etter det beryktede «just in time»-prinsippet – systemet der oppdragsgiver ikke er avhengig av å stille produksjonslokaler eller lagerplass til rådighet, mens kvinnene må ta de oppdragene de får, uten å klage, og levere til – ja – «just in time». Ikke på noe nivå er avstanden større enn mellom kvinnen som syr fotballer hjemme i Pakistan, og direktøren i selskapet som tjener seg rik på dette arbeidet, slår UNIFEM-rapporten fast.

Muligheten til anstendig arbeid, slik det er definert av ILO, ligger i å gi kvinnene bl.a. muligheter til lån og mikrokreditter. Men det er ikke nok. Vi må også gi støtte til de kvinne- og fagorganisasjonene som jobber for retten til kollektive forhandlinger, for samvirkeorganiseringer og for å gi kvinnene en stemme i arbeidet rundt PRSP-prosessene og tusenårsmålsarbeidet.

Her ligger det mange muligheter, og det er mange eksempler på at det nytter. Men det må i større grad løftes opp, både gjennom å gi UNIFEM støtte, for de har mange prosjekter, og ved å se på hva vi kan gjøre bilateralt, sjøl med den budsjettstøtten og harmoniseringen vi har nå. Det er ikke sikkert at kvinners krav er naturlige krav for dem som sitter med makta og definerer hva budsjettstøtte skal brukes til.

USA og i denne sammenhengen andre fundamentalistiske regimer fører til press på kvinners reproduktive rettigheter og helse, slik de er gjenspeilet i Kairo-dokumentet. Reproduktiv uhelse er en av de vanligste årsakene til død og sykdom blant kvinner og unge jenter i utviklingsland. Mødredødeligheten har ikke gått ned de siste 20 åra, til tross for flere vedtak. Usikre aborter er et alvorlig hinder mot tusenårsmålet om å redusere mødredødeligheten med tre fjerdedeler innen 2015.

Sammenhengen mellom reproduktive rettigheter og økt utvikling er vel dokumentert. Det handler om å ha kontroll over livet sitt. Derfor må vi i Norge i internasjonale sammenhenger ta på oss en lederrolle og jobbe for avkriminalisering av abort, retten til sikre aborter og til bedre mødrehelsestell. I tillegg er det viktig å bidra til økt fokusering på kvinner og aids og kvinners tilgang til både informasjon, kondomer og medisin for dem som er smittet. I det internasjonale fondet som Regjeringa og utviklingsministeren nå bidrar til oppbyggingen av, for å motvirke de negative følgene av USAs politikk, er det utrolig viktig å fokusere på hiv, aids og reproduktive retter og retten til en trygg abort.

Jeg ser fram til debatten og hvordan statsråden ser på evalueringen av det bistandsarbeidet som er gjort.

Statsråd Erik Solheim [14:31:41]: Som representanten Ågot Valle helt riktig påpeker, er kvinners livssituasjon et av de aller viktigste spørsmålene i utviklingspolitikken. Blant alle de grunner som hun legger fram: Kvinner lider ofte spesielt under krig og konflikt. De er uskyldige ofre for en konflikt startet av menn og drevet av menn. Kvinner er ofte blant de fattigste i mange land, men også de som bringer en hel familie ut av fattigdom. Kvinner er de som er lavest utdannet, og døtrene deres er de som får minst utdanning og dermed dårligst framtidsutsikter. I nær sagt alle dimensjoner som har med utvikling og fred å gjøre, er kvinners situasjon derfor et veldig viktig anliggende. Dette er også en hovedgrunn til at vår regjering har definert kvinnepolitikk som et av de fire hovedsatsingsområdene innenfor utviklingspolitikken. Vi gjør det også fordi vi tror det er et område hvor Norge har særlig mye å bidra med. Vi er et land som internasjonalt oppfattes som et sted hvor kvinners rettigheter har kommet lenger enn i mange andre land. Vi har heldigvis langt flere kvinner i storting og regjering enn andre land, selv om det var bitte lite grann flaut at Chile slo oss på målstreken og ble det første landet i verden med 50 pst. kvinner i regjering. Dette er viktig, og vi har mye å bidra med, derfor skal det være et hovedanliggende for oss framover.

En av de klassiske debattene, slik jeg har fulgt kvinnepolitikken i Norge i 30 år, er om det viktigste er å starte særegne kvinnetiltak, eller om det viktigste er at kvinneperspektivet kommer igjennom på alle de store områdene i politikken. Svaret på det, slik jeg ser det, er: Ja takk, begge deler. Vi kan ikke ha bare det ene eller bare det andre. Det kan godt hende at det trengs en egen FN-organisasjon som konsekvent og i det daglige setter kvinnespørsmål på dagsordenen. Det er mye som taler for at man burde ha det, men det kan ikke være i motsetning til at kvinnespørsmål også må inngå i alle de FN-organisasjonene som driver med arbeidstakerrettigheter eller barnerettigheter, eller utviklingspolitikk eller fred eller hva det måtte være. Man må ha begge deler.

Jeg var i Liberia ganske nylig, og dette illustrerer egentlig det hele: Jeg spurte Liberias nye kvinnelige president, Ellen Johnson-Sirleaf, hva vi kan gjøre fra norsk side, og hva som var det første hun ville be oss om for å hjelpe henne. Da sa hun: politi. Det er kanskje ikke det første man vil tenke på fra en klassisk norsk kvinnesakssynsvinkel, men det illustrerer selvsagt et kjernepunkt, nemlig at uten et alminnelig politi har kvinner i Liberia ingen beskyttelse. En hvilken som helst mann kan begå de overgrep og voldshandlinger han vil mot en hvilken som helst kvinne, og han blir aldri stilt for retten. Det er ingen som helst beskyttelse for det mest basale i livet. Derfor er politi det første de trenger, og derfor har Norge gått inn og sagt av vi vil støtte egne mottaksenheter for kvinner og barn ved politistasjoner over hele Liberia som et strakstiltak, og etter hvert komme tilbake til hva mer vi kan gjøre for Afrikas første kvinnelige folkevalgte president.

La meg også si noe substansielt om det som er et hovedanliggende for Ågot Valle, nemlig mødrehelse og seksuelle rettigheter for kvinner. Det er kanskje det mest kontroversielle temaet internasjonalt på dette området, og det er et område hvor denne regjeringen ønsker å være helt i front. Der mange vil snakke forsiktig og i dulgte ordelag, skal vi være tydelige. Det er også et område hvor det er en uheldig polarisering og hvor vi ikke bare kan skrike, men også må få andre med oss. Kanskje var det et lite, positivt skritt vi så i går da det ble kjent at Vatikanet og ledende katolske kretser i alle fall begynner å myke opp sine posisjoner bitte lite grann. Ingenting vil i alle fall være mer velkomment enn om det skulle skje.

Norge vil være ledende i arbeidet for kvinners rettigheter, for kvinners makt og kontroll over egen seksualitet og alle spørsmål knyttet til moderskapet. Vi samarbeider med de nordiske landene og med Nederland og Storbritannia om å få seksuell helse og mødrehelse inn som helt sentrale temaer i forbindelse med oppnåelse av tusenårsmålene. Mødredødelighet er faktisk det kriteriet hvor det er størst forskjell mellom de aller rikeste og de aller fattigste landene i verden.

Vi er i front i støtten til FNs befolkningsfond og en viktig giver der. Vi er i front i støtten til den internasjonale organisasjonen International Planned Parenthood Federation, som på en måte er en slags spydspiss i kampen for mange av de viktigste rettighetene på områder som interpellanten var inne på.

Vi støtter retten til trygg abort. Det er helt sentralt. Titusener av kvinner i Afrika dør fortsatt etter det som er å sammenlikne med de gamle strikkepinnehistoriene fra Norge. De dør under de mest uverdige forhold på grunn av aborter som de har forsøkt å ta, ofte i ren desperasjon, og på ingen som helst helsemessig fornuftig måte. Det er uverdig, og det er noe som alle burde være i stand til å ta avstand fra, uansett hva man ellers mener om selvbestemt abort. Vi ønsker også å avkriminalisere abort og mener at abort må være en rett i andre land, og vil ta til orde for avkriminalisering av abort i alle internasjonale fora.

Vi ser sammenhengen mellom seksuell helse og hiv og aids. Makt over egen seksualitet til kvinnene er et av de mest sentrale spørsmålene når det gjelder å bekjempe aidsepidemien internasjonalt. I det øyeblikket kvinner har kontroll over sin egen kropp og menn tar ansvar for egen atferd, vil vi være kommet et langt skritt videre på det området. Vi må også sikre allmennheten tilgang på kondomer. Norge vil selvsagt delta på den store FN-sesjonen om aids og hiv i New York i månedsskiftet mai-juni. Jeg vil delta der og forsøke å fronte de synspunktene som gjør seg gjeldende i denne debatten, i et slikt FN-forum.

Et annet område som interpellanten var inne på, er spørsmålet om økonomiske rettigheter for kvinner. Jeg skal fare over det litt raskere, men det dreier seg til dels om rettigheter i den formelle sektor. Det er jo slik at nesten overalt er kvinners lønn i formell sektor mye lavere enn menns lønn i samme sektor, og ofte er kvinnene de mest utsatte i den formelle sektor. For eksempel var det slik at da Asia-krisen slo inn i 1997, var det kvinnene som først måtte gå. Menn beholdt jobben lenger, selvsagt fordi man opprettholdt jobben så langt som mulig for den som hadde den høyeste lønnen, og arbeidsgivere så det lettere å sparke ut kvinner enn menn. Så kvinners rettigheter i formell sektor er viktig. Men kvinners rettigheter i uformell sektor er like viktig, fordi uformell sektor i mange land i svært stor grad består av kvinner, og mange flere kvinner har jobb i uformell sektor enn i formell sektor. Her må man simpelthen gå framover på begge bein samtidig, i samarbeid med ILO – altså FNs arbeidstakerorganisasjon, hvis leder kommer til Norge i nær framtid, invitert av Regjeringen – og selvfølgelig i tett samarbeid med norsk fagbevegelse og gjerne også med Næringslivets Hovedorganisasjon, som vi helt sikkert vil ha ganske sammenfallende synspunkter med på disse områdene. Men kvinners rettigheter både i formell og uformell sektor må sikres i det videre arbeidet på det økonomiske området.

Interpellanten Ågot Valle spør om den evalueringen som er gjennomført av kvinnestrategiene i de senere år. Svaret på det er at det er vel ikke en spesielt oppløftende evaluering. Det som i all hovedsak sies i evalueringen, er at det er mangel på resultater, grunnet uklare ansvarsforhold og, tror jeg, i stor grad uklarhet om det jeg startet med, nemlig hvorvidt man skal ha egne kvinneprosjekter, egne kvinneprogrammer, egne kvinneorganisasjoner – og forfølge det langs det sporet, eller som det så veldig flott heter på fagspråket, at man skal «mainstreame» kvinnespørsmål, dvs. om kvinnene skal inn i finansdepartementet, miljøverndepartementet eller alle de andre stedene hvor beslutninger tas. Og svaret må bli: Begge deler, takk!

Fra Regjeringens side vil vi både gi støtte til spesifikke kvinneprosjekter og til spesifikke kvinnetiltak i Verdensbankens og FNs regi og til arbeidet i alle politiske fora for at kvinneperspektivet skal inngå i den alminnelige politikken, enten det gjelder finanspolitikk eller krig og fred.

Regjeringen vil legge fram en ny handlingsplan for kvinner og likestillingsarbeid i utviklingssamarbeidet. Den skal være klar i løpet av året. Vi vil selvsagt innby til en bred prosess der, hvor et utkast vil være utarbeidet i konsultasjon med mange. Når det utkastet legges ut, vil vi innby til kommentarer fra alle hold – selvsagt fra kvinneorganisasjoner, men også fra alle dem som måtte være interessert i å kommentere det. Selv Fremskrittspartiet er hjertelig velkommen til å kommentere spørsmålet om de skulle vise en snev av interesse for kvinner i utviklingspolitikken på en sjelden, solrik dag!

Jeg vil helt til slutt si at statsministeren har påtatt seg et veldig viktig arbeid som en av lederne for FN-panelet som skal se på FNs videre skjebne. De spørsmålene vi diskuterer her i dag, er blant de spørsmålene som vil inngå i arbeidet der. Jeg tror at mitt råd til ham vil bli det jeg har sagt her, nemlig at han må vektlegge både spesifikke kvinnespørsmål og at kvinnetenkning må inn i alle sider av FNs virksomhet. Og det samme må vi gjøre i våre bilaterale programmer og når det gjelder Verdensbanken.

Ågot Valle (SV) [[14:41:38]: Jeg takker så mye for svaret, og jeg takker spesielt for at utviklingsministeren la så klar vekt på at dette er et av de aller viktigste spørsmålene i utviklingsarbeidet, og egentlig i hele politikken. Utviklingspolitikken og utenrikspolitikken må jo henge sammen her.

Så viste han til besøket i Liberia. Det er jo litt spennende at nettopp hun som er valgt som president, er en av forfatterne av den meget banebrytende rapporten om kvinner, krig og sikkerhet som på en måte har dannet grunnlaget for oppfølgingsrapporten til sikkerhetsrådets resolusjon 1325. Denne rapporten ble bestilt av UNIFEM, og etter hvert som jeg leser, kan jeg ikke få poengtert nok hvor viktig UNIFEM er, og at vi gir dem ressurser, slik at de kan komme opp med den kompetansen som gir grunnlag for mobilisering, og den nye kunnskapen vi trenger. I det hele tatt er dette et felt hvor vi kontinuerlig trenger ny kunnskap internasjonalt, men også nasjonalt. Det er et felt hvor det har foregått lite forskning i det siste, så jeg vil be om at utviklingsministeren tar med seg det.

Jeg er også veldig glad for at han så tydelig understreker at Norge skal ta på seg en ledende rolle når det gjelder å jobbe for kvinners seksuelle og reproduktive helse og reproduktive rettigheter. Jeg vil bare la det svaret han gav, stå for seg selv og si at det er jeg meget godt fornøyd med.

Han var inne på kvinners økonomiske stilling, og jeg er helt enig i at vi må jobbe i forhold til formell sektor, men at det er spesielt viktig å ha fokus på uformell sektor. Det er på en måte der kvinner øker sin andel. Hvis man ikke gjør noe med den sektoren og gir kvinner flere rettigheter og bedre muligheter til å komme seg ut av dårlige inntektsforhold, dårlige arbeidsforhold osv., kommer de seg ikke ut av fattigdomsfella. Jeg er enig i at her må vi ha et nasjonalt og et internasjonalt samarbeid.

Så til evalueringsrapporten: Utviklingsministeren viste jo til at det kanskje ikke var lystig lesning, og en av grunnene er nok sikkert det han viser til, at «gender mainstreaming» på en måte er blitt en måte å integrere bort kvinners interesser på. Derfor må vi si: Ja, takk – begge deler! Vi må ikke la «mainstreaming» bli «malestreaming». Vi må sørge for at særskilte tiltak som retter seg mot kvinner, er en forutsetning for at likestilling skal være et spørsmål som skal gjennomsyre alle deler, for dette er snakk om makt. Og så er jeg veldig glad for at utviklingsministeren så klart sier at vi må ha med oss de miljøene i Norge som har kompetanse på dette. Det er veldig mange som har kompetanse, og som har erfaring fra samarbeid. Og det er det viktig å ta med seg!

Statsråd Erik Solheim [14:45:19]: Jeg skal bare legge til et par ting.

Ja, selvsagt skal vi støtte UNIFEM. Vi røper jo ikke budsjettdetaljene på det nåværende tidspunkt, da får vi Kristin Halvorsen og mange andre store størrelser på nakken, så det tør jeg ikke. Men helt klart: Ja, vi skal bidra til å styrke UNIFEM, som er en veldig, veldig viktig organisasjon. Det er nettopp et av de områdene hvor vi igjen må gjøre begge deler samtidig, både styrke UNIFEM som en organisasjon som er i front på mange spesifikke kvinnetiltak, samtidig som vi, som jeg har skrevet i brevene til de andre store hjelpeorganisasjonene eller andre store FN-organisasjonene, forventer at de også viser resultater i kvinnespørsmål. Det gjelder UNICEF, UNDP, de største FN-organisasjonene. Dette gjelder både de spesifikke kvinnetiltakene gjennom UNIFEM og forventning om at de store FN-organisasjonene bidrar mer på det området. Så kan vi både i regi av de store FN-organisasjonene, i regi av Verdensbanken og i annen regi bidra med penger til tiltak som vi tror har en positiv virkning for kvinner.

Budsjettstøtte, som interpellanten var inne på, er et veldig godt eksempel på dette. I utgangspunktet er det, slik jeg ser det, et riktig og fint tiltak. Det er å gi makten over et lands utvikling til landets demokratisk valgte ledere. Det er bare mulig å tenke seg dette i et land hvor det er en grad av demokratisk legitimitet. Man lar lederne bestemme hvilken retning landet skal gå, man gjør det mulig for dem å planlegge, og man gjør det mulig for dem å slippe å forholde seg til titusener av givere som kommer med hvert sitt lille prosjekt. Det er veldig mange gode grunner til dette. Men det kan tenkes at i land som er sterkt mannsdominert, fører det f.eks. til at kvinneperspektivet faller ut av beslutningsprosessen. Da må vi se på hvordan vi fra norsk side kan bidra til at kvinnespørsmål blir holdt oppe i debatten med landets myndigheter. Det er aldri slik at man bare gir budsjettstøtte og sier: Bruk dette akkurat som dere vil. Det er alltid en bred prosess mellom ambassadene i et land og landets myndigheter om hvordan budsjettstøtten skal utformes. Vi kan ikke fastholde alle ting, men det vil være en viktig norsk rolle i denne prosessen å holde fram et kvinneperspektiv, slik at det er en del av beslutningsprosessen når landets finansdepartement legger de store linjene. I tillegg til det kan vi så vurdere spesifikke norske kvinneprosjekter og kvinnetiltak, f.eks. støtte til frivillige organisasjoner som også kan bidra.

Jeg vil bare til slutt si at et av de områdene hvor jeg har merket meg det sterkeste engasjementet fra Stortinget innen utviklingspolitikken, og det er jeg fryktelig glad for – er når det gjelder det som veldig fint kalles kvinners reproduktive helse, eller litt mer norsk: seksuelle helse og mødrehelse. Der opplever jeg at det er et stort engasjement, spesielt fra kvinnene i Stortinget, men også fra andre. Ingenting er bedre enn det. Hvis dere kan hjelpe til med å holde denne fanen høyt i Norge og internasjonalt, er det kjempeflott!

Marit Nybakk (A) [14:48:34]: La meg først slutte meg til både interpellantens og statsrådens innlegg. Jeg skal ikke gjenta det de har sagt. La meg også gi ros til interpellanten Ågot Valle for både å sette fokus på kvinnene i utviklingsarbeidet og dessuten for å ta opp et tema knyttet til innholdet i den bistanden som Norge yter til fattige land og ulike målgrupper.

Debatten om utviklingspolitikken dreier seg ofte om hvor stor andel av bruttonasjonalinntekten vi skal bevilge hvert år, og det er en viktig debatt. Men vi må også stoppe opp og drøfte igjennom hvilke prioriteringer vi skal foreta innenfor de rundt 18–19 milliarder kr som vi årlig bevilger til utviklingsprosjekter.

Så er det selvfølgelig viktig at utviklingspolitikk ikke bare er bistand. Det understreket også interpellanten. Det er viktig med en helhetlig norsk politikk overfor landene i sør, med fokus også på de underliggende strukturelle årsakene til fattigdom, og, i den sammenhengen vi diskuterer nå, de økonomiske, men også kulturelle, religiøse, politiske og strukturelle årsakene til den økende kvinneundertrykkingen som vi finner i veldig mange land, og til det faktum at fattigdommen feminiseres. Det er kanskje noe av det mest skremmende, i tillegg til at borgerkriger, konflikter og etnisk rensing på en særdeles grusom måte har rammet kvinner. Voldtektene i Bosnia var en kynisk form for etnisk rensing og et uakseptabelt overgrep mot kvinner og deres integritet.

La meg da også legge til det som interpellanten og statsråden understreket, nemlig at den uhellige alliansen USA, Vatikanet og en del islamske fundamentalistiske regimer, som altså hindrer prevensjon og reproduktiv helse, er en viktig del av dette bildet, og at kvinnene i veldig mange land lider på grunn av denne veldig uhellige alliansen, som også er blitt forsterket etter at Vatikanet kom inn i FN-systemet.

Vi trenger altså en helhetlig norsk politikk som inkluderer en sterk prioritering av tiltak rettet mot kvinner. Vi trenger et normativt arbeid som handler om holdninger og politisk vilje til kvinnefrigjøring. Det er viktig at Regjeringen nå foreslår økte bevilgninger til kvinne- og likestillingstiltak på neste års budsjett. Men igjen, som statsråden sa, her må vi si ja takk, begge deler. Det er ikke slik at vi bare skal ha støtte til kvinnerettede tiltak, men kvinnerettende tiltak eller kvinneaspektet må inn i hele utviklingsarbeidet vårt. Dette arbeidet kan også være en del av en helhetlig norsk utviklings- og utenrikspolitikk overfor samarbeidsland. La meg nevne tre land der dette er veldig interessant: Afghanistan, Sudan og de palestinske områdene. I Afghanistan har Norge i dag den største kontingenten av stabiliserende, fredsbevarende styrker, ikke minst for å bidra til sikkerhet for den kvinnelige delen av befolkningen i et land som kanskje har vært, og delvis er, verdens verste når det gjelder kvinneundertrykking. Styrkene bidrar bl.a. til at jenter skal komme seg til skole, og at kvinner kan gå på jobb. Samtidig har vi altså gjort Afghanistan til samarbeidsland for norsk bistand, med vesentlig vekt på kvinner. Her er det også ganske viktig at vi aktivt kan bruke FN-resolusjon 1325, som interpellanten var inne på, som sikrer at kvinner er med på å bygge freden etter krig og konflikter.

En helhetlig tenkning, ikke nødvendigvis på samme måte, kan også vurderes i forbindelse med Palestina og Sudan. I Palestina er bistanden vår rettet mot å bygge en stat. En positiv utvikling for kvinner må være fundamentalt i et slikt arbeid.

Så et paradoks: Våre bevilgninger til Sudan, Palestina og Afghanistan er i dag betydelig høyere enn det som gis til flere av våre hovedsamarbeidsland, for å komplisere dette bildet. Det er kanskje på tide å se på forholdene mellom hovedsamarbeidsland og samarbeidsland på nytt. Det er ingen grunn til å tro at bevilgningene til disse landene vil synke i årene som kommer.

Jeg vil til slutt også få nevne at valgene i flere latinamerikanske land har gitt som resultat at vi har fått en del rød-grønne regimer av ulike sjatteringer. Skjøre demokratier trenger støtte. I Chile, som statsråden nevnte, er det både en kvinnelig president og vel også kvinneflertall i regjeringen. Jeg mener at vi på politisk grunnlag bør støtte den chilenske regjeringens velferdsarbeid med sikte på å fremme kvinnenes situasjon.

Helt til slutt vil jeg bare nevne at Aftenposten på søndag brakte nyheten om at Iran heretter skal fengsle kvinner som ikke går skikkelig kledd, altså med chador eller tilsvarende. Det betyr at både iranske og utenlandske kvinner som bryter denne kleskoden, skal straffes med inntil ti dagers fengsel. Jeg vil be om at Utenriksdepartementet tar opp denne saken, og at de også innkaller de selskapene som opererer i Iran, for å gjøre dem oppmerksom på at dette må de også ta opp.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Øyvind Vaksdal (FrP) [14:54:27]: Jeg vil først av alt gi honnør til representanten Valle for å ha tatt initiativ til en debatt om kvinner i fattige land og betydningen av å fokusere på kvinners levekår og posisjoner for å skape utvikling i de fattige landene.

Likeverd mellom kjønnene er viktig. Det som kjennetegner mange av de fattige landene, er ikke bare at de er fattige, men at det er store forskjeller på menns og kvinners stilling i samfunnet. Det kan være religiøse, politiske eller kulturelle årsaker til dette. Uansett årsak må man ha et fokus på disse tingene, for ofte kan man si at veien til utvikling i de fattige landene nettopp går gjennom kvinnene. Forholdene for kvinner er spesielt ille i en del islamske land. Den canadiske forfatteren Irshad Manji har skrevet at veien til en modernisering av islamske land, som henger etter i utviklingen, nettopp går gjennom kvinnefrigjøring. Dette gjelder selvsagt ikke bare islamske land, men utfordringen er kanskje størst i disse. Derfor er det av stor viktighet at man opprettholder fokuset på at gutter og jenter skal ha like rettigheter til f.eks. utdanning, og at lovverket likestiller kjønnene i forhold til eksempelvis eiendomsrettigheter.

Fremskrittspartiet er skeptisk til dagens passive bistandspolitikk overfor fattige land. Vi ser at hovedandelen av den bistanden som er gitt, ikke har vært særlig positive bidrag til å løfte de fattige ut av fattigdommen. For at bistanden skal ha noen effekt, må den være fokusert og rettet inn mot konkrete mål. En type bistand som norske myndigheter har altfor liten fokus på, er den bistanden som kanskje fungerer best av alle typer bistand, nemlig mikrokreditt. Grameen Bank er kanskje den mest kjente mikrokredittbanken, og den har løftet et stort antall kvinner ut av fattigdommen og bidratt til kvinnefrigjøring i de fattige landene. Hovedsakelig er det nemlig kvinnene som er i fokus for Grameen Banks små utlån. Fattige kvinner får lån til å kjøpe f.eks. en symaskin og litt tekstiler, slik at de kan starte for seg selv. Det at man gir små lån med krav om tilbakebetaling istedenfor å ikke stille noen krav, fører til at kvinnene opprettholder sin verdighet og føler at de allerede fra lånet blir utbetalt, blir oppfattet som forretningskvinner som kan ta ansvar og stå på egne ben. Dette er svært viktig og har vist seg å være avgjørende for at mikrokreditt har vært så vellykket. Tilbakebetalingsraten på lånene i Grameen Bank ligger opp mot hele 98 pst. Det er derfor viktig at vi i utviklingssammenheng fokuserer sterkt på kvinnenes stilling i de fattige landene. Når bistand gis, må det stilles krav til bistandsmottakere om at gutter og jenter, menn og kvinner skal behandles som likeverdige. Dette må gjenspeiles i lovverket i forhold til retten til utdanning og til helsetjenester. Likeverdige forhold for kjønnene dreier seg om anstendighet, og når man i en del land av ulike årsaker holder over halvparten av befolkningen utenfor systemet, sier det seg selv at veien til utvikling dessverre er meget lang.

Presidenten: Den reglementsmessige tid nærmer seg slutten, og presidenten vil foreslå, slik talerlisten ser ut, at man fortsetter utover den reglementsmessige tid til debatten og avstemningen er avsluttet. – Det anses vedtatt.

Finn Martin Vallersnes (H) [14:58:15]: Jeg vil, i likhet med de andre talerne, få takke interpellanten for å reise et spørsmål som Stortinget har vært sterkt opptatt av i de fem årene jeg har vært her, og som fortjenestefullt nå kommer opp i en egen interpellasjon. Jeg vil også få takke statsråden for svaret, som jeg synes var godt, og som på mange måter trakk opp en del av linjene fra den brede debatten vi hadde rundt bistandsmeldingen i fjor, om hvordan veien skal gå videre. Som flere har sagt: Skal en få noe til i disse landene, må kvinnenes stilling styrkes både i formell og uformell sektor. For å få satt kvinnespørsmål på dagsordenen i de aktuelle landene, og særlig for å komme frem til å bruke nok ressurser til å oppnå resultater og gjøre de riktige prioriteringene, må nok kvinnene i disse landene i større grad gis posisjoner og innflytelse. Og skal de få det, og også ha styrke til å hevde sine krav, trengs det en generell styrking av sosial stilling og trygghet i samfunnet. Da er det en rekke ting som skal til; jeg husker fra debatten i fjor hvor mye fokus det var på spørsmål som eiendomsrett, arverett. En ligger langt etter på disse områdene, og det gir en sosial utrygghet for kvinnene i de samfunnene hvor de ikke har disse rettighetene. Et eksempel her er utviklingen i et land som Rwanda, hvor man i etterkant av genocidet faktisk var så uttømt for menn – noen var døde, noen hadde flyktet og noen lå i gerilja – at man av rent praktiske årsaker ble nødt til å gå inn på lovendringer som medførte både arverett og eiendomsrett for kvinner. Og det har hatt en enorm betydning for det videre forløpet av kvinnenes egen mulighet for å influere på sin egen situasjon i f.eks. det landet.

Ved behandlingen av bistandsmeldingen i fjor hadde vi en betydelig debatt om kvinnerelaterte spørsmål. Jeg tenker nå med en viss undring på at vi klarte å vikle oss inn i en såpass lang diskusjon om vi skulle gå inn for å definere det som eget tema eller «mainstreaming». Jeg er jo helt enig med statsråden i at ja takk, vi vil ha begge deler. Det ble nevnt her at vi kan imøtese en egen strategi og, skjønte jeg, en handlingsplan på området, og det vil bli mottatt med stor interesse. Vi vil gjerne bidra fra vår side i den videre behandlingen av det.

Men for å si litt mer om «mainstreaming» – det gjelder jo både i vårt eget arbeid, det gjelder bilateralt, og det gjelder ikke minst i det multilaterale arbeidet. Det er en veldig utfordrende måte å jobbe med en målsetting på, fordi vi egentlig ikke har noen gode evalueringsmåter for å bringe tilbake hva vi oppnådde gjennom «mainstreaming».

Jeg har lyst til å nevne at jeg ser helt spesielle utfordringer i det multilaterale arbeidet, særlig i FN, når en vil jobbe på den måten, men det er åpenbart muligheter for å fremme kvinnerelaterte spørsmål både i det nyorganiserte MR-arbeidet i FN og i Peacebuilding Commission-nyskapningen, fordi vi nettopp i krigssituasjoner har sett de største overgrepene mot kvinner. Og i forsoningsarbeidet, hvor kvinner ofte er helt sentrale, vil vi også ha bruk for deres deltakelse til i den fasen å legge opp hvordan samfunnet skal innrettes etter konflikten, på en måte som tar fullverdig hensyn til kvinnenes rettigheter. Så jeg tror det er et veldig viktig forum å fremme denne saken i.

Ellers tror jeg at det er en mangel i vårt system når det gjelder å utvikle gode redskaper, metodikker, for hvordan en faktisk vil evaluere resultatene av et formål som er «mainstreamet». Her har vi et stykke arbeid å gjøre, og jeg imøteser at en faktisk kan komme frem til en slags nyskapning for også å rapportere resultater gjennom den arbeidsformen. Hvis ikke vi klarer det, er «mainstreaming» en måte å kvitte seg med et problem på og ha god samvittighet – uten at man egentlig gjør det.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [15:03:27]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha fremmet denne viktige saken. Altfor få fokuserer på tragedier som spesielt rammer kvinner. Vi vet at blant verdens fattigste og mest marginaliserte grupper utgjør kvinner og barn fortsatt et klart flertall. Derfor kan ikke vår utviklingspolitikk, som skal bekjempe fattigdom, være kjønnsnøytral. Vi kan ikke bekjempe fattigdom, sykdom eller sult uten å fremme likestilling og styrke kvinners helse. Et samlet storting uttrykte i forbindelse med utviklingsmeldingen at dette er områder som skal prioriteres høyt i utviklingspolitikken. Kristelig Folkeparti står fast på dette.

Vi vet at utdanning er den mest sentrale forutsetningen for utvikling, men fortsatt er dobbelt så mange kvinner som menn analfabeter. Omtrent 115 millioner barn i skolepliktig alder går ikke på skole. Flertallet av disse er jenter. Vi vet at utdanning av kvinner og jenter gir tilleggsfordeler som lavere fødselstall, bedre helse, færre spedbarn som dør, og en sunnere og mer produktiv arbeidsstokk. Kvinner som har utdanning, ser også tydeligere nødvendigheten av at egne barn får skolegang. Utdanning av kvinner og barn må derfor være en av Regjeringens hovedprioriteringer.

Investeringer i kvinners helse er også en forutsetning for bekjempelse av fattigdom. Hele tre av FNs åtte tusenårsmål er relatert til kvinners helse. Skal målene nås, må bl.a. innsatsen for å bekjempe vold mot kvinner styrkes. Kjønnslemlestelse, voldtekt og menneskehandel bryter grunnleggende menneskerettigheter og er i dag et globalt helseproblem. Vold mot kvinner brukes også i dag som et våpen i krig og bidrar til å spre aidsepidemien.

Over 40 millioner lever med hiv i dag. Vi ser i dag en feminisering av aidsepidemien. I Afrika sør for Sahara utgjør kvinner over 57 pst. av alle smittede. Unge kvinner er særlig utsatt for smitte. De fleste barn som lever med hiv og aids, er smittet via mor.

En av de store globale utfordringene knyttet til kvinners helse handler om graviditet, svangerskap og fødsel. Nyfødtdødeligheten er kanskje den største humanitære krisen vi står overfor. Hvert år dør også over en halv million kvinner av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel, som følge av mangel på kvalifisert hjelp. I Afrika sør for Sahara dør én av tretten kvinner i forbindelse med graviditet eller barnefødsel, mens i OECD-landene dør bare én av 4 000. Tallet på kvinner som må leve med varige skader, er det mangedobbelte. Å bringe et barn til verden bør være en prioritert oppgave, men igjen ser vi at kvinner taper i de helsepolitiske prioriteringene.

Vi kan forebygge dette med forholdsvis begrenset bruk av virkemidler. Norge må være med på å styrke den internasjonale innsatsen rettet mot reproduktiv helse generelt og mødrehelse spesielt. Alle kvinner må få tilgang til reproduktive helsetjenester innen 2015, som er et nytt delmål under FNs tusenårsmål. Vi må også sikre at seksuell og reproduktiv helse ses i sammenheng med det forebyggende arbeidet mot hiv og aids. Kvinner må få mulighet til å beskytte seg mot smitte. Vi må kritisk drøfte kulturelle og religiøse faktorer som innebærer økt risiko for hivsmitte. I mange kulturer har kvinner minimal kontroll over egen seksualitet og er prisgitt sin ektemann eller partner. Vi må gi jenter utdanning, vi må sikre dem tilgang til helsetjenester og opplæring, vi må styrke lokale kvinneorganisasjoner, og vi må motarbeide vold mot kvinner.

Det er svært bekymringsfullt at det er i de likestillingsrelaterte målsettingene av tusenårsmålene at vi henger mest etter i arbeidet. Norge bør derfor løfte dette høyere opp på den internasjonale agendaen. Det er en forutsetning i fattigdomsbekjempelsen at kvinners rettigheter styrkes på bred front. Norge må også være villig til å stille opp med effektive tiltak og nødvendige ressurser.

Anette Trettebergstuen (A) [15:08:48]: Det er riktig, som forrige taler sa, at fattigdommen feminiseres. To tredjedeler av verdens fattigste er kvinner. 90 pst. av dem som rammes av krig og konflikter, er sivilbefolkning, det er uskyldige kvinner og barn. Hiv- og aidsepidemien rammer i stadig større grad enn tidligere kvinner. Kvinner rammes ekstra hardt av fattigdom og nød, krig og konflikt på grunn av sin ofte svakere stilling i samfunnet. Fattigdommen feminiseres, og det må selvfølgelig prege, og det preger, våre bistandsprioriteringer.

Kvinnerettet bistand er effektiv bistand. Spesielt er kvinners og jenters rett til bedre helse og utdanning sentralt i utviklingspolitikken. Når vi utdanner kvinner, øker også sjansen for at barna deres blir utdannet. Når kvinner får kunnskap om helse og ernæring, styrker det barnas helse. Å fremme likestilling og styrke kvinners posisjon er FNs tredje tusenårsmål.

Årsakene til at fattigdommen i så stor grad har et kvinneansikt, er kvinners manglende likestilling, mangel på rettigheter og mangel på tilgang til eiendom og produktive ressurser.

I januar var jeg så heldig at jeg fikk reise til Malawi og se med egne øyne hva norske bistandspenger går til. Malawi er et av verdens fattigste land, og likestilling og kvinners rettigheter betyr noe helt annet der enn det det gjør her hjemme. Gamle ritualer, overtro og gamle holdninger ligger i bunnen og hindrer kvinners rettigheter i Malawi som i mange andre utviklingsland.

Jeg er sikker på at dere alle fikk med dere innslaget på nyhetene i vinter, om den lokale «renseren», en eldre mann, som var på vei inn til en ny kvinne han skulle «rense». Dette er en gammel tradisjon, og det skjer hver gang en kvinne skal gifte seg eller er blitt enke. Renselsen består i at renseren tilbringer en natt med kvinnen. En konsekvens av dette er økende utbrudd av aids. Samtidig vet vi at mange tror at for å kurere seg for hivsmitte holder det å ligge med en jomfru fem netter på rad.

I 2004 ble det fra FNs side lansert en handlingsplan for sterkere å involvere menn i arbeidet mot vold mot kvinner. Her fokuseres det på menns bidrag og ansvar i kampen mot vold og undertrykking av kvinner. Dette er viktig, for klarer vi ikke å bekjempe undertrykkende holdninger, gamle fordommer og religiøse riter som i realiteten dreper og undertrykker kvinner, får vi også en vanskeligere kamp mot fattigdom og underutvikling.

I Malawi fikk vi se barneskoler som var finansiert av nordiske bistandspenger. På grunn av svenske og norske kroner får unge jenter skolegang i Malawi, en billett til et bedre liv. På grunn av norske bistandspenger læres ungdom opp i reproduktiv helse og i hvordan de kan bekjempe den hurtige spredningen av hiv og aids.

Vi fikk besøke lokale sykehus. Det ene hadde litt i overkant av 700 pasienter, hvorav rundt 60 pst. var hivsmittet. Det var ikke innlagt vann der. Det var ikke plass til alle – folk sov flere i samme seng, på gulvet og ute i gangene. Det var skittent og uhygienisk, varmen var slående, og det var lukten også. Sju av ti dør under oppholdet på det sykehuset. Ikke hadde de medisiner nok, engangshansker hadde de heller ikke, og legen måtte bruke samme skalpell under flere operasjoner.

Den tyske legen vi snakket med, som for øvrig selv var syk, han hadde malaria og var sterkt overarbeidet, sa følgende: Dette er ikke et sykehus, det er et oppbevaringssted før døden. Kvinner dør under forhold her som den vestlige verden ikke kan være bekjent av å sitte og se på. Ta med dere én ting hjem, sa han: Det er ikke bare Malawis kvinner som dør her, dette er ikke bare Malawis problem og skam, det er verdens kvinner som dør her, og det er verdens problem og verdens skam at dette skjer. Vi er alle skyldige i det vi ikke gjør for å hjelpe.

Samtidig har vi politiske partier her hjemme som mener vi skal gjøre mindre og ikke mer for å hjelpe disse kvinnene. Jeg tenker ofte på hvilke av de prosjektene jeg fikk se i Malawi som Fremskrittspartiet først vil kutte ut når de foreslår å kutte i bistanden. Det må Fremskrittspartiet ha et svar på. Det blir meningsløst å være opptatt av å styrke kvinners rettigheter og levekår i debatter som i dag, når de samtidig i hvert eneste budsjett foreslår å kutte i bistanden. Fremskrittspartiet kunne ha godt av å møte kuttforslagene sine ansikt til ansikt, f.eks. i Malawi. Mesteparten av disse ansiktene er kvinneansikter.

Norsk bistand er av de aller mest effektive. Yter vi mer, kan vi også utrette mer. Med ekstra oppmerksomhet på kvinneperspektivet i bistandspolitikken og med økt bistand i antall kroner yter den nye regjeringen enda mer målrettet og enda mer effektiv bistand.

Ågot Valle (SV) [15:13:57]: Ja, så ble denne dagen en solskinnsdag. For til og med Fremskrittspartiet var tydelig på at vi må sørge for likeverd mellom kvinner og menn. Så håper jeg den solskinnsdagen kommer da det samme synet gjør seg gjeldende her i Norge. Samtidig er jeg enig i Anette Trettebergstuens kritikk av Fremskrittspartiet når de vil kutte i bistanden.

Jeg vil fortelle historien om Marguerite fra Burundi som jeg traff for flere år siden. Hun var da fostermor for 150 hutu- og tutsiunger, hutsier kalte hun dem. Hun hadde tro på at bare man brakte ungene sammen og lot dem få leve sammen, ville verden gå videre. I dag driver hun hjem for barnesoldater, og hun gir unger utdanning.

Det finnes mange margueriter rundt omkring i verden. De er mer eller mindre synlige. Det er sånn at vi må få tak i dem for å kunne samarbeide med dem, vi kvinner, norske myndigheter og kvinneorganisasjonene – som jo på mange måter er mye mer progressive enn det de fleste av oss er. Da må også ambassadene få kompetanse til å kunne identifisere disse, slik at vi kan være med på å støtte opp under det arbeidet som gjøres.

Jeg er veldig glad for at representanten Finn Martin Vallersnes så klart understreket at vi både må ha «mainstreaming» og spesielle kvinnetiltak, og at vi må prøve å få fram evalueringsmåter som kan måle dette, slik at vi kan få kunnskap å handle ut fra. Som utviklingsministeren sa: Siden statsministeren er sentral i arbeidet med å reformere FN, er det viktig at statsministeren også tar med seg dette perspektivet inn i dette arbeidet.

Marit Nybakk gav stor støtte til at vi må ta opp de strukturelle årsakene til fattigdom. Det er veldig, veldig viktig. Jeg tror vi har diskutert altfor lite det at vi må se utviklingspolitikken og utenrikspolitikken i en sammenheng. Når vi driver med WTO-forhandlinger, må vi derfor også ta på oss kvinnebrillene og se: Hvordan vil dette vi nå gjør, slå ut for verdens kvinner?

Øyvind Vaksdal viste til mikrokreditt. Etter å ha sett resultater av det i Bangladesh støtter jeg ham i det han sier. Det er et veldig viktig virkemiddel. Men det er altså ikke nok. Vi må støtte kvinners egenorganisering, vi må støtte at disse kvinnene får en stemme både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror at hvis vi også gir dem penger til å møte i internasjonale fora, gir vi dem mulighet til å være den kraftfulle stemmen.

Statsråd Erik Solheim [15:17:19]: Det er sagt veldig mye fornuftig, riktig og positivt i denne debatten.

La meg starte med Anette Trettebergstuen, som kom hjem fra Malawi oppmuntret over hva norsk utviklingsbistand til Malawi kan utrette. Det synes jeg er kjempehyggelig å høre, og jeg tror også det er riktig at den bidrar på en veldig positiv måte. Det det også sier om grov overtro og fordommer som fortsatt finnes, er at det er noe vi selvsagt skal bidra til å bekjempe, selv om det er noe uklart hvor utbredt det er – om det er noe som det store flertall av befolkningen har, eller om det er veldig spesielle grupper.

Line Henriette Holten Hjemdal tok opp aids, som i stor grad er en kvinnesykdom. Det som gjør dette særlig horribelt, er at vi nå har midlene til å holde et menneske som er smittet med hiv, i live resten av livet, til vedkommende dør av hjerteinfarkt, kreft eller noe annet, eller rett og slett av alderdom. Det koster 1 dollar, 6 kr, om dagen resten av livet å holde en aidsrammet person i live. Det har de rike landene råd til, det har mellominntektslandene i verden råd til, men det har altså ikke et land som Malawi, som er nevnt her, råd til. Som representanten sier, er aids i ferd med å bli en kvinnesykdom.

Finn Martin Vallersnes tok opp et tema som faktisk er veldig, veldig viktig i kvinnesammenheng, og det er eiendomsrett og arverett. Det arbeidet som nå pågår internasjonalt, som Hilde Frafjord Johnson tok et betydelig initiativ til, den såkalte formaliseringsdagsordenen, handler bl.a. om å fastslå rettigheter, og særlig rettigheter for de fattigste – de som er mest på sidelinjen, og som derfor ofte er kvinner.

Øyvind Vaksdal mente mikrokreditt er bra, og jeg er helt enig. Det var til og med slik at jeg i sin tid foreslo Muhammad Yunus, lederen for Grameen Bank, til Nobels fredspris. Jeg ser gjerne at Fremskrittspartiet gjentar det forslaget. Jeg synes det var et ganske godt forslag. Han har bidratt kolossalt til å bringe ideen om mikrokreditt ut i verden. Men Bangladesh er jo ellers et land som viser at islam har mange ansikter, for det ansiktet representanten tegnet av islam, er sant. Islam er mange steder en reaksjonær kvinneundertrykkende ideologi. Men Bangladesh er også det eneste landet i hele verden hvor to kvinnelige ledere hver dag slåss om makten. Det er ingen mannlig leder som aspirerer til å bli statsminister i Bangladesh. Det er også et land hvor kvinnene går framover på alle indikatorer, mange flere jenter kommer i skole enn før, og kvinnenes deltakelse i samfunnet er på rask frammarsj. Islam er altså begge deler.

Til slutt: Marit Nybakk trakk fram mange generelle og viktige bistandspolitiske spørsmål som vi kommer tilbake til. Det er selvsagt et paradoks at Sudan, som nå er det landet i verden hvor Norge har det bredeste og største engasjementet, ikke er regnet som verken hovedsamarbeidsland eller samarbeidsland. Men land som har en annen status, får mye, mye mer. At vi må se på disse begrepene en gang til, er jeg helt enig i, og det vil vi få rik anledning til å komme tilbake til i framtidige debatter.

Helt til slutt: Hjertelig takk til Ågot Valle for å ha tatt opp et kjempeviktig spørsmål.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.

Som representantene har skjønt, er det allerede en stund ringt til votering, og vi er kanskje om et øyeblikk klare til å votere. – Det vil drøye litt.