Carl I. Hagen (FrP) [12:05:56]: (ordfører for saken):Med hjemmel i lov av 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 12 andre ledd la Stortingets ombudsmann i desember 2005 frem en særskilt melding for Stortinget om sin behandling av en klagesak. Dette er en anledning som ombudsmannen har til å legge frem saker for Stortinget som han finner er av stor viktighet, og det er gjort i denne saken. Det er en ordning som i hvert fall jeg vil uttrykke håp om at ombudsmannen også for fremtiden vil benytte seg av, slik at vi får inn i Stortinget viktige saker som gjelder klager mot forvaltningen. Det er et viktig kontrollinstrument i seg selv.

Ombudsmannen konkluderer i sin behandling av klagen, som gjelder anmeldelser som er fremmet og behandlet av påtalemyndigheten og politi og domstoler, med at behandlingen av saken hos både politiet og påtalemyndigheten er kritikkverdig på en rekke punkter. Kritikken omfatter sen saksbehandling, manglende svar på henvendelser, unnlatelse av å registrere og etterforske anmeldelser og mangelfull journalføring og dokumentstyring for øvrig. Hele komiteen er enig i denne usedvanlig sterke kritikken.

Komiteen viser i sin innstilling også til brev til komiteen fra statsråd Knut Storberget med vedlegg av brev fra Riksadvokaten til Justisdepartementet, hvor den samme kritikk av saksbehandlingen som ombudsmannen konkluderer med, er fremført.

Hele komiteen er enig i at det var helt nødvendig med den sterke kritikken og irettesettelsen av de impliserte som Riksadvokaten har foretatt tidligere. I denne saken har grove saksbehandlingsfeil medført unødig lidelse for partene i saken, og det er en samlet komite som forutsetter at Riksadvokaten gjennom sin oppfølging av saken verner mot gjentakelse av tilsvarende feil og mangler og sikrer borgernes rettsvern generelt. Det er også en samlet komite som vil påpeke at det forliket som er inngått i en del av sakskomplekset, ikke berører klagerens rett til å forfølge videre saker etter straffeprosessloven kapittel 31, klagesaken mot EMD eller eventuell erstatningsutbetaling fra Stortinget eller Stortingets organer. Det er altså full anledning for Stortinget også til å vedta en erstatningsutbetaling, og det er det en samlet komite som mener. Flertallet i komiteen viser også til ordningen med billighetserstatning, mens mindretallet, Fremskrittspartiets representanter, går inn for å fremme forslag om en slik erstatning i denne saken som er til behandling her i dag.

Så er det en samlet komite som legger til grunn at den oppfølging saken samlet sett nå har fått, vil være et viktig bidrag til at politi og påtalemyndighet i fremtiden legger til grunn en saksbehandling som ikke gir grunnlag for lignende kritikk.

Så til mindretallets synspunkter. Fremskrittspartiets medlemmer er kommet til at det ikke er tilstrekkelig å vise til billighetserstatning og gå bort fra den muligheten som staten, som part her, har både til å innvilge erstatning og til å dekke saksomkostningene for klagerne. Slik jeg ser det, er det et viktig prinsipp innenfor justissystemet at hvis man vinner frem med sin sak til slutt, skal kostnadene ved å få saken frem til en slik avgjørelse bæres av motparten. Det er helt naturlig at saksomkostninger dekkes fullt ut.

Så litt om sakens bakgrunn. Saken gjelder altså en familiekonflikt, en familieuenighet, i forbindelse med en eiendomssak – eiendomsrettigheter og konflikter om en eiendom. En kvinne i saken, omtalt som C, er i konflikt med sin bror A og anmelder ham til politiet for voldsbruk og overgrep, voldtekter, gjennom ti år – en ganske dramatisk anmeldelse av A. Det som så skjer, er at det iverksettes etterforskning. Mye av etterforskningen har senere vist mange kritikkverdige forhold, noe ombudsmannen også har konkludert med. A går til motanmeldelse av sin søster C for falsk anmeldelse. Vi står altså foran to anmeldelser. De som har sett litt på denne saken, vil nok være enig med meg når jeg sier at det var relativt åpenbart relativt tidlig at grunnlaget for anmeldelsen av voldsbruk og overgrep, herunder voldtekter, i realiteten var grunnløst. På den annen side er det helt klart at anmeldelsen for falsk anmeldelse var godt berettiget. Politiet og påtalemyndigheten gjorde da det stikk motsatte av det som ville være naturlig, nemlig først og fremst å konsentrere seg om å avdekke grunnlaget for den første anmeldelsen, komme frem til at den ikke var særlig godt dokumentert, og så behandle anmeldelsen for falsk anmeldelse. I stedet skjer altså det motsatte – politiet ser ut til å gjøre hva de kan for å prøve å underbygge den anmeldelsen som senere viser seg å være grunnløs. De er ikke interessert i de opplysningene i saken som kunne tyde på at det faktisk ikke hadde skjedd noen voldtekt, ikke noe overgrep i det hele tatt. Påtalemyndigheten og politiet plikter jo under etterforskning av saker å finne det som taler både for og mot en konklusjon, samt foreta en objektiv vurdering av hva som er overveiende sannsynlig, eller hva som er beviselig. Her gjorde man det motsatte. Man stilte seg på Cs side i anmeldelsen mot A. Man registrerte ikke anmeldelsen for falsk anmeldelse – den ble registrert mange, mange år senere etter purring fra advokater, og man gjorde ingen ting med den.

Det var også en privat etterforsker inne i saken, som A og hans kone, B, engasjerte, og som relativt tidlig inngav en rapport som klart viste at C hadde innlevert en falsk anmeldelse. Mor til C og A sa i sin forklaring, som også ble undertegnet, at det var en falsk anmeldelse. Disse dokumentene ble borte fra påtalemyndighetens og politiets kontorer. Dette har med andre ord vært en nesten ren straffeforfølgelse mot to uskyldige mennesker, ekteparet A og B, som har slåss mot myndighetene siden 1994, og som til slutt har vunnet frem på alle nivåer, også i realiteten hos påtalemyndigheten og opp til Riksadvokaten. Det er i hvert fall min konklusjon at hadde det ikke vært fordi A og B var så standhaftige, og at de fikk hjelp fra en del andre mennesker, bl.a. Torstein Dahle, leder i RV, og advokater, så hadde man blitt fullstendig knust og ikke vunnet frem. De har imidlertid kjempet mot overmakten, den norske påtalemyndighet, og brakt saken helt til topps, og de har altså til slutt vunnet frem, fordi de ikke har gitt seg. Mange i samme situasjon ville nok ha gitt seg. A og B har, slik jeg vurderer det, fått sine liv ødelagt. Begge er nå uføretrygdet på grunn av denne saken som de har holdt på med, og som de har kjempet for frikjennelse i siden 1994.

Det norske justissystemet har altså her ikke noe å skryte av. I stedet for å være forsvarer av rettigheter og ivareta svake personers interesser og sørge for en fair og rettferdig behandling har noen innenfor påtalemyndigheten og politiet, slik som det ser ut av sakens dokumenter, regelrett drevet en slags forfølgelse. Og man har holdt på hele tiden.

Til slutt gav også Riksadvokaten ekteparet A og B rett. Det er sendt ut sirkulære fra Riksadvokaten basert på erfaringene fra denne saken, for å bidra til at noe lignende ikke skal skje igjen. Jeg håper at denne saken blir et skoleeksempel på Politihøgskolen på hvordan politiet ikke skal opptre, på hvordan man ikke skal ta imot anmeldelser, at man ikke skal fjerne dokumenter fra saksmapper, at man skal sørge for at man ikke har en kultur basert på litt kameratslige forhold, og at man er oppmerksom i forhold til habilitetsprinsipper, som her sannsynligvis – det er det mange som hevder – er brutt når det gjelder personlige relasjoner mellom folk i politiet eller påtalemyndigheten og de berørte i denne saken, som er blitt ganske stor.

Her er det veldig mye å lære. Jeg er sikker på at justisministeren vil bekrefte at han vil sørge for å bidra til at noe lignende som det ombudsmannen her har avdekket, som Riksadvokaten har erkjent er kritikkverdig, og som en samlet stortingskomite slutter seg til, ikke skal skje i fremtiden. Vi skal ha et justisvesen som vi skal være stolte av. Det skal ikke være slik som det denne saken har avdekket, og som det er all mulig grunn til å skamme seg over. Det må trekkes lærdom her, både i riksadvokatembetet og i departementet. Vi må bekjempe den type kultur som kan ha vært i denne saken, i hvert fall på impliserte områder i påtale- og politisystemet. Det går i realiteten hele veien, fra det lokale politi opp til Riksadvokaten, som alle kan lære.

De tre forslagene som Fremskrittspartiet tar opp, går på at ekteparet skal få sine totale dokumenterte utgifter, altså saksomkostninger, dekket gjennom en egen bevilgning. I forslag nr. 1 sier vi at vi vet at det er inngått et forlik på et begrenset område av sakskomplekset. Man har inngått forlik om å dekke saksomkostninger på 1,2 mill. kr. Så vidt jeg forstår, er det rundt halvparten av de reelle dokumenterbare kostnadene. Vi kan ikke skjønne at ikke Stortinget øyeblikkelig kan slå fast, når både Riksadvokaten, ombudsmannen og en samlet kontrollkomite slår fast at det er kritikkverdige forhold, at de dokumenterbare kostnadene som ekteparet A og B er påført for å vinne frem med sin sak, skal dekkes. Jeg forstår ikke at de øvrige partiene ikke vil være med på det. Man sier i realiteten rett ut at de kan søke om en billighetserstatning, og at de kan forfølge saken i domstolsapparatet. Det er åpent. Det hadde vært bedre om Stortinget tok en avgjørelse i saken og lot ekteparet A og B få fri fra den. Nå sier stortingsflertallet at hvis de vil ha dekket kostnadene, får de fortsette saken i domstolsapparatet. Her er staten motpart. Stortinget er det høyeste organet i staten. Her burde vi kunne ha skåret gjennom og sagt: La oss spare ekteparet A og B for å forfølge saken for å få dekket sine kostnader i domstolssystemet. La oss innvilge erstatning, som er et vanlig prinsipp i domstolene. Men domstolene behandler bare saker når de kommer til domstolene. Det er jo mange konflikter her i landet som avklares gjennom forlik mellom to motparter, uten å gå til domstolene. Staten har også mulighet til å inngå et forlik som omfatter det totale sakskomplekset, slik at man sparer domstolskostnader både for staten og for ekteparet. Det hadde vært mye mer fornuftig å inngå et forlik, be om unnskyldning og si at vi skal prøve ikke å gjøre dette igjen, og at vi skal dekke de kostnadene ekteparet har hatt for å vinne frem med saken.

Forslag nr. 2: Ekteparet A og B har med sin argumentasjon i realiteten vunnet frem på alle punkter. De er frikjent, men fordi de tidligere formelt sett ikke var siktet – det formelle begrepet «siktet» – vant de ikke frem med et erstatningssøksmål tidligere. Det er en av feilene som er avdekket. A skulle ha vært siktet og hatt sine fulle rettigheter. Det er han blitt fratatt på grunn av svikt hos norsk påtalemyndighet. Det går først og fremt ut over A. Det går ikke ut over staten i det hele tatt, slik det burde gjøre. Derfor sier vi i forslag nr. 2 at A gis en billighetserstatning på 1 000 000 kr og hustru B 500 000 kr, som uttrykk for at det offentlige har sviktet i sin behandling av deres sak, og tilkjennegivelse av sakens alvorlige og kritikkverdige karakter. Det hadde vært helt rimelig. Jeg er igjen meget forbauset over at ikke flertallet kunne bidra til å få denne saken bort, både fra rettsapparatet og fra offentligheten, slik at ekteparet kunne komme tilbake til et mer normalt liv. Nå blir de tvunget til å fortsette fordi stortingsflertallet ikke anser det for å være rettferdig og fair at de får en erstatning, og fordi man mener de må gå videre i domstolskverna. Det er uverdig etter min oppfatning.

Det tredje forslaget vårt lyder slik:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for en gjennomgang av kontroll- og kvalitetssikringssystemet for påtalemyndigheten og politiets embetsutførelse, og fremme forslag om eller sørge for gjennomføring av tiltak og omorganisering som sikrer at de kritikkverdige forhold som er behandlet i Dokument nr. 4:1 (2005-2006), ikke skjer igjen.»

Litt av poenget her er jo nettopp å trekke lærdom. Da må man gå mye mer inn i det enn det den arbeidsgruppen som nesten proforma så på dette i Hordaland politikammer, gjorde, og det som hittil er gjort fra Riksadvokatens side. Det som er det triste, er at denne saken ikke ville ha vært avdekket hvis det ikke hadde vært for ekteparet selv og noen hjelpere, som slåss og slåss.

Vet vi om det kan ha vært andre tilsvarende saker, der påtalemyndighet og politi gjør så mange graverende feil og tar den enes part i en voldssak? Og kan det ha skjedd en rekke forskjellige justismord som vi ikke vet om? I de saker man har tatt for seg, blir de som saken angår, knust, og de orker ikke mer. Dette ekteparet orket mer. Vi har ingen sikkerhet for at det ikke er andre saker. Tvert om, vi har sikkerhet for at det er mange områder der påtalemyndighet og politi til dels har utført meget mangelfull etterforskning og meget mangelfull behandling. Sakene i kjølvannet av Bjugn-saken er ikke å skryte av for norsk politi og påtalemyndighet, ei heller for domstolene. Nå har man omsider fått på plass nye systemer for gjenopptakelse av saker – lenge etter at Fremskrittspartiet første gang fremmet forslag om å gjenoppta samtlige saker av Bjugn-typen, seksuelle overgrep mot mindreårige, der gjerningsmannen aldri hadde innrømmet skyld. Nå har man fått den muligheten, mange år etter at den burde ha vært satt i kraft.

Jeg er ikke tilfreds med, og Fremskrittspartiet er ikke tilfreds med, at man overhodet ikke har vurdert konsekvenser for dem i politi og påtalemyndighet som har begått de graverende og kritikkverdige forhold. På alle andre områder er staten, det offentlige, veldig påpasselig med å slå ned på kritikkverdige forhold. Alle som har kjørt litt for fort og er blitt tatt av en fotoboks, vet det.

Men her er det en sak hvor det innenfor påtalemyndigheten og politiet har vært begått noe som altså både Riksadvokaten i ettertid, og jeg er sikker på også justisministeren og Stortingets ombudsmann for forvaltningen, har funnet så graverende at man vil komme med en egen sak.

I tillegg sier en samlet komite at her har det vært masse kritikkverdig. Og så skjer det ingen etterforskning f.eks. etter straffelovens bestemmelser om uaktsomhet i tjenesten. Her har man i realiteten ut fra sakens dokumenter bevisst fjernet dokumenter, bevisst etterforsket feil sak, bevisst gjort mange graverende feil. Og så skjer det ingenting – så vidt jeg vet, ikke engang en skriftlig reprimande overfor de politifolk og folk fra påtalemyndigheten som her har begått disse feilene. Det skjer ingenting.

Vi har en kontroll med politiet som er basert på at man bare kan gå til det spesielle etterforskningsorganet når man helt klart kan anmelde lovovertredelse. Det er dessverre ikke, slik vi i Fremskrittspartiet har foreslått, et polititilsyn som kan etterforske og vurdere om det bør gjøres andre typer ting enn domstolsbehandling.

I alle andre stillinger, jobber, bedrifter og organisasjoner er det noe som heter reprimande, noe heter degradering, det kan være forskjellige personellmessige virkninger for den videre karriere til dem som har gjort graverende feil. Og det er det mest skremmende: I denne saken har det – hittil i hvert fall – ikke vært noen dokumenterte konsekvenser for dem som har begått de graverende feil og de kritikkverdige forhold – ingen konsekvenser, enda dette er langt viktigere og større enn f.eks. en falsk anmeldelse, som blir forfulgt, som heller ikke i denne saken ble det, men som vanligvis vil bli etterforsket.

Justisministeren og et samlet storting sier at her har det vært kritikkverdige forhold, her har man gjort graverende ting, men det skal ikke få noen konsekvenser for dem som har gjort det. Det er etter vår oppfatning heller ikke akseptabelt. Derfor ønsker vi denne gjennomgangen.

Jeg tillater meg på vegne av Fremskrittspartiet å fremme de tre mindretallsforslag som er inntatt i Innst. S. nr. 115.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Svein Roald Hansen (A) [12:25:49]: Dette er en alvorlig sak, og det er en trist sak.

Den er alvorlig fordi den er et eksempel på en behandling i politi og påtalemyndighet som er kritikkverdig på en rekke områder. Det er en behandling som folk ikke skal utsettes for.

Den er trist fordi de som er berørt, har fått store belastninger over mange år. Den kritikkverdige saksbehandlingen har lagt stein til byrden.

Sivilombudsmannens undersøkelse av saken konkluderer med at behandlingen er kritikkverdig på flere punkter: sen saksbehandling, manglende svar på henvendelse, unnlatelse av å registrere og etterforske en motanmeldelse og mangelfull journalføring og dokumentstyring.

Dette bekrefter den kritikk Riksadvokaten har framført. En enstemmig kontrollkomite er enig i denne usedvanlig sterke kritikken, at kritikken er nødvendig, og at disse feilene har ført til unødig lidelse for partene i saken.

Vi forutsetter at den oppfølging som Riksadvokaten har foretatt i saken overfor politi og påtalemyndighet, sikrer at slike feil ikke gjentas. Sivilombudsmannens og Stortingets behandling av saken understreker alvoret i dette og bør være et bidrag til at slike saksbehandlingsfeil unngås for framtiden.

Jeg vil også vise til det erstatningsforlik som er inngått mellom partene og Justisdepartementet. Jeg er glad for at dette forliket kom i stand, fordi det også bør være et viktig bidrag til at saken kan avsluttes.

Feilgrep og de lidelser de fører til, er ofte en stor belastning for de berørte. Samtidig er det viktig for å komme videre at også de berørte blir i stand til å legge saken bak seg. Det bør alle som er implisert i og har engasjert seg i denne saken, gi sitt bidrag til.

Jeg vil bare i tillegg få kommentere én ting i Fremskrittspartiets særmerknad, og som går på tidligere justisminister Odd Einar Dørums brev til kontrollkomiteen i 2002. Der skriver Fremskrittspartiet:

«Disse medlemmer vil også påpeke at tidligere justisminister Odd Einar Dørum kan ha blitt forledet til å ha feilinformert kontroll- og konstitusjonskomiteen og Stortinget i 2002 i forbindelse med denne saken.»

Justisministeren kan ha blitt forledet til å feilinformere Stortinget.

Denne nyskapningen i forhold til statsrådenes ansvar overfor Stortinget, og spesielt for noe så sentralt som informasjonsplikten, er interessant.

For min del ser jeg ikke grunnlaget for den tvil Fremskrittspartiet sår om informasjonen i Dørums brev. Men hvis Fremskrittspartiet ser det, bør de kunne gjøre seg opp en mening om hvorvidt det var en feilinformasjon eller ikke. Om en statsråd feilinformerer, er det ikke noe statsråden «forledes til», men faktisk noe han har et ansvar for.

Hvis det er tillatt å si det i en alvorlig sak: Dette forsøket på å skape en ny parlamentarisk praksis som innsnevrer statsrådenes ansvar her i salen, er kanskje også en del av Fremskrittspartiets forberedelse til å bli regjeringsparti. Da kan det jo hende at de vil se seg tjent med at denne type ansvarsfraskrivelse fikk feste seg. Men jeg tror ikke Fremskrittspartiet kommer til å få gehør for det i denne sal.

Per-Kristian Foss (H) [12:29:19]: Det er både trist og leit at grove saksbehandlingsfeil i offentlige etater har medført unødvendig lidelse for partene i denne saken. Høyre, sammen med en enstemmig komite, forutsetter at Riksadvokaten gjennom sin oppfølging av saken verner mot gjentakelse av tilsvarende feil og mangler og på denne måten bidrar til å sikre borgernes rettsvern generelt.

Jeg vil ikke med utgangspunkt i denne enkeltsaken gå så langt som sakens ordfører gjør i sin kritikk mot politi og påtalemyndighet, og omtale dette som å bekjempe en kultur i politi og påtalemyndighet. Jeg mener at en enkeltsak ikke gir grunnlag for å slå fast at det er en kultur. Jeg har også opplevd andre enkeltsaker i politiet som er uheldige, sterkt kritikkverdige, og jeg tror man skal være litt forsiktig med å gjøre dette til en gruppeopptreden som man kan kalle en kultur.

Denne saken ble brakt til en juridisk avslutning gjennom et forlik mellom staten ved Justisdepartementet og det berørte ekteparet, A og B, der staten betaler omkostninger på til sammen 1,2 mill. kr. I forliket understrekes det at saksbehandlingen fra politiet og påtalemyndigheten har vært kritikkverdig, og at klageren, A, er renvasket for de straffbare handlingene. Partene har altså inngått et forlik og følgelig godtatt erstatningen. Dette avskjærer ikke nødvendigvis en erstatningsutbetaling fra Stortinget eller fra Stortingets organer. Men her skal det etter min oppfatning være billighetserstatningsordningen som er det aktuelle instituttet, og dette bør behandles på vanlig måte. Høyre støtter derfor ikke forslagene nr. 1 og 2, fra Fremskrittspartiet.

Gjennom komiteens behandling av saken er det kommet frem at Riksadvokaten har innskjerpet rutiner og instrukser for god og effektiv saksbehandling, og at ombudsmannens uttalelse i sin helhet er sendt samtlige statsadvokatembeter, med en spesifikk påtegning til Hordaland statsadvokatembete om å gjøre uttalelsen kjent for politimesteren i Hordaland. Det er vel det nærmeste man i den etat kommer en refs, hvis man skal bruke et uttrykk hentet fra en annen offentlig etat av lignende karakter, og jeg tror nok sånn sett at man har merket seg det, for å si det forsiktig, i Hordaland.

Jeg kan for øvrig være enig med sakens ordfører i at saken som sådan egner seg for å bli tatt inn i undervisningsopplegget for Politihøgskolen, fordi det er slik opptreden man for enhver pris må unngå. Og det å bruke case i undervisningen, det er visstnok moderne for tiden.

Det synes ut fra dette at kritikken tas alvorlig, hvilket er nødvendig. Jeg vil derfor ikke støtte forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet. At en samlet komite uttaler at en forutsetter at det tas nødvendige grep på bakgrunn av denne saken, er et meget sterkt signal til de angjeldende myndigheter, som jeg forventer vil bli fulgt opp.

Jeg skal i likhet med siste taler bare kommentere den hypotetiske feilinformasjonsanklagen som er rettet mot tidligere justisminister Odd Einar Dørum. Jeg tror nok Stortinget er tjent med at man tar standpunkt til slike saker og ikke fremsetter en mellomvariant av en slags hypotetisk, nesten adresseløs, feilinformasjonsanklage.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:32:50]: Dokument nr. 4:1, om politiet og påtalemyndigheitene si behandling av to meldingar, er oppsiktsvekkjande og skakande lesnad. Stortingets ombodsmann gir her innsyn i ei så slett handtering av meldingar at det mest ikkje er til å tru. Her er det påvist sein saksbehandling, manglande svar på førespurnader, unnlating av registrering og etterforsking av motmeldingar samt mangelfull journal- og dokumentstyring. Det er heilt på sin plass at Riksadvokaten har beklaga saksbehandlinga og har iverksett innskjerpingar for at slikt som dette ikkje skal skje på ny. Det er òg på sin plass at denne saka blir følgd opp så vel i samband med, som saksordføraren føreslår, Politihøgskolen sitt utdanningsopplegg som i politiet og påtalemyndigheitene si interne kursverksemd.

Det synest rett og rimeleg at det blir gitt erstatning frå det offentlege i dette tilfellet. To justisministrar har arbeidd med den delen av saka. Eit akseptert forlik er inngått med Justisdepartementet 26. januar i år, etter rask og ryddig innsats frå justisminister Storberget.

Saksordføraren har gjort grundig greie for dei ulike elementa i denne saka og for fleirtalet og mindretalet sine vurderingar. Senterpartiet er med i det fleirtalet som gir si støtte til det forliket som er inngått, som òg viser til at det ikkje skal hindra at ein har moglegheit til å gå vidare med denne saka, anten i domstolsapparatet eller i høve til Stortinget sine eigne erstatningsordningar, altså rettferdsvederlaget.

Det er ei stor påkjenning å bli utsett for ei falsk melding. Det er høgst forståeleg at det er ei ekstra stor påkjenning i ei sak som denne. Det å ikkje bli teken på alvor, verken då eller ved motmelding, det må ikkje skje, og vi føreset at dei nødvendige tiltaka som no er sette i verk, vil hindra det. Vi støttar fleirtalet i komiteen, slik som saka ligg i dag. Vi meiner og håpar at det forliket som er inngått, vil gi ekteparet det her gjeld, moglegheit til å leggja ei svært tung og vanskeleg tid bak seg.

Statsråd Knut Storberget [12:36:27]: Jeg har fulgt denne saken med uro og bekymring over lang tid, også i tida før jeg ble utnevnt til statsråd, ikke minst fordi saken har rammet enkeltpersoner og avdekket alvorlige saksbehandlingsfeil innenfor politi- og påtalesystemet.

Det er slik at når feil rammer enkeltpersoner på denne måten, kan det ramme svært hardt. Men det er også slik at hvis vi skal ha et velfungerende, effektivt justissystem, hvor vi skal bruke mer og mer inngripende metoder for å komme til bunns i alvorlige, rettmessige anklager, så er vi helt avhengige av en saksbehandling som gir metodene, politiet og justissektoren tillit. Derfor er denne saken viktig også utover de personene som er rammet.

De kritikkverdige forholdene som er påpekt av Sivilombudsmannen og Riksadvokaten, er alvorlige. Som justisminister har det for meg vært viktig å sikre at saken har fått nødvendig oppfølging, slik at man for framtida kan forhindre at enkeltpersoner blir unødig rammet, og slik at politi og påtalemyndighet opptrer på en måte som ikke skulle gi grunnlag for lignende kritikk.

Det har videre vært av stor betydning for meg å medvirke til en rask og minnelig løsning av saken, som allerede har strukket seg over mange år. Jeg tok derfor i desember 2005 initiativ til gjennom et eget system å løse saken gjennom et utenrettslig forlikstilbud til A og B. Til tross for at staten strengt juridisk ikke har erkjent erstatnings- eller oppreisningsansvar i henhold til klagers søksmål, fant jeg det rimelig at staten på grunnlag av de kritikkverdige forhold som er avdekket og erkjent, tilbød saksøkerne en ikke ubetydelig økonomisk kompensasjon til dekning av påførte utgifter. Etter nærmere forhandling mellom partene ble det 26. januar d.å. inngått et slikt utenrettslig forlik, som Stortinget er kjent med, hvor det bl.a. fastslås at staten skal betale klagerne 1,2 mill. kr i kostnadsdekning for påløpte utgifter.

Ved min oversendelse av forliket til Stortinget fant jeg grunn til å presisere dets innhold noe nærmere, da enkelte media i sin omtale av forliket synes å tolke forliket noe annerledes enn staten som part i saken. Jeg anså dette som en nødvendig opplysning for å sikre sakens fulle opplysning og av betydning for dens videre behandling i Stortinget. Det var min eneste hensikt. Jeg har lyst til å presisere når det gjelder de merknader som kommer fra Fremskrittspartiet i forhold til mitt brev av 28. februar i år, at jeg hadde ikke til hensikt å begrense forlikets ordlyd med henblikk på hva som var statens ståsted, snarere tvert imot.

Som jeg nevnte, har det for meg vært viktig å sikre at saken er gitt slik oppfølging at man forhindrer lignende kritikkverdig saksbehandling i framtida. Som ansvarlig for straffesaksbehandling i politiet og påtalemyndigheten har Riksadvokaten i et brev til klager beklaget politiets og påtalemyndighetens saksbehandling. Han har videre gjort saken kjent overfor samtlige statsadvokater og tydelig innskjerpet regler og rutiner for straffesaksbehandlingen. Riksadvokatens kritikk og oppfølging innen politi- og påtalesystemet ble ansett som en meget sterk kritikk og som en irettesettelse av involverte medarbeidere.

Jeg har lyst til å føye til at en slik sak også i framtida vil kunne kaste lys over mye av det arbeid som gjøres i departementet i forhold til å sikre saksbehandlingen, og jeg syns for så vidt også innspillet fra saksordføreren om å bruke saken som eksempel under undervisning, men også det å ha en slik sak i bakhodet når man skal utforme nye regler, er viktig. Det gjelder ikke bare Regjeringa og justissektoren, men det gjelder også når vi skal lage lover her i Stortinget.

Justisdepartementet har ikke iverksatt konkrete tiltak eller øvd påtrykk overfor de lokale tilsettingsorganer som har myndighet til å ilegge eventuell ordensstraff, da dette antas å ligge utenfor departementets ansvarsområde.

Jeg vil avslutningsvis presisere at jeg som justisminister finner den saksbehandling som har funnet sted, sterkt beklagelig. Jeg legger til grunn at den oppfølging saken har fått gjennom bl.a. riksadvokat, sivilombudsmann og Stortingets egen behandling, fører til at man for framtida unngår lignende saksbehandling innenfor politiet og påtalemyndigheten, og at den generelle rettssikkerhet blir vernet.

For øvrig finner jeg grunn til å opplyse at det foretas et kontinuerlig arbeid for å sikre og forbedre kvaliteten på politiets og påtalemyndighetens straffesaksarbeid. Jeg har en løpende dialog med både Riksadvokaten og Politidirektoratet for å sikre at arbeidet gis nødvendig prioritet. Jeg finner det meget positivt å kunne registrere bl.a. at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i politiet den senere tid er blitt redusert.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:42:04]: Denne saken har vært rystende lesning for oss som har blitt innført i den gjennom Sivilombudsmannens dokumenter og øvrige dokumenter i saken. Ombudsmannens undersøkelser konkluderer med en usedvanlig kraftig kritikk av politi og påtalemyndighet, og etter Kristelig Folkepartis oppfatning er den helt på sin plass. Vi slutter oss fullt ut til kritikken.

Jeg må si at i min tid i politikk og forvaltning har jeg ikke vært borti maken til dette. Sen saksbehandling, manglende svar på henvendelser, unnlatelse av å etterforske motanmeldelse og dårlig dokumentstyring er noen av konklusjonene. Men det aller alvorligste er de lidelser som det offentliges mangler og feil har medført for de berørte. Det er sterkt å beklage. Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at saken blir fulgt opp på en skikkelig måte.

Når det gjelder de erstatningsmessige sider av saken, viser komiteens flertall til billighetserstatningordningen som er laget for slike tilfeller, og jeg slutter meg til det som er sagt fra de partier som er med i flertallsinnstillingen, i så måte.

Men etter å ha lyttet til statsråden har jeg to spørsmål til ham. Jeg vil for det første spørre: Hvordan kunne dette skje? Har statsråden noen refleksjoner å gi til Stortinget i forhold til at dette var mulig? For det ville være med og kaste lys over spørsmålet om dette er et enkeltstående tilfelle, eller om det er en del av et større problem, enn si et kulturproblem, slik saksordføreren var inne på.

Mitt andre spørsmål går på: Her legger vi alle til grunn – fra Riksadvokaten til kontrollkomiteen og Stortinget – at det Riksadvokaten har foretatt seg, vil forhindre at dette kan skje igjen. Det er jo en formulering som er ganske sårbar for ettertidens kritikk hvis den ikke blir skikkelig fulgt opp. Jeg må nok si at jeg skulle ønske at statsråden enda tydeligere hadde gitt uttrykk for hvordan han for sin del kan forsikre Stortinget om at han vil bidra til at dette blir fulgt opp, slik at det vi alle legger til grunn, også blir en realitet.

Carl I. Hagen (FrP) [12:45:13]: Noen kommentarer til innleggene i debatten:

Først vil jeg gjenta min store forbauselse over at det ser ut til at Fremskrittspartiet blir stående alene om å prøve å få avsluttet saken. Svein Roald Hansen sa på vegne av Arbeiderpartiet at man håpet at de berørte, ekteparet A og B, nå med denne behandling kunne «legge saken bak seg». De har altså hatt dobbelt så store saksomkostninger og har fått en betydelig økonomisk gjeld for å dekke dem, noe de altså fortsatt vil ha. Stortingsflertallet kan ikke si at man skal «legge saken bak seg» med et betydelig økonomisk tap som følge av statens oppførsel. Det flertallet her gjør, er jo i realiteten å si til ekteparet at hvis de vil få dekket sine saksomkostninger, dokumenterte utgifter, må de gå til rettsapparatet, eller de kan søke – det er vel det flertallet mener – om billighetserstatning. Der er det også klare regler, og det er også klare beløpsgrenser – det har vært det i hvert fall – som ville bli sprengt hvis man skulle dekke kostnadene. Det er et politisk prinsipp og en politisk avgjørelse: Skal man når det gjelder ekteparet, som har kjempet siden 1994 og vunnet frem – det er «rystende lesning», som Dagfinn Høybråten nettopp sa, noe alle har vært enig i – og nettoresultatet er at de allikevel har et gedigent økonomisk tap, gå utover billighetserstatningsrammene for å gjøre opp for seg? Her dytter flertallet det politiske spørsmålet om vi skal dekke saksomkostningene for dette ekteparet, over til et billighetsutvalg. Det er den fraskrivelsen av det politiske ansvaret som vi altså ikke er med på.

Så er det flere som snakker om at billighetserstatning er den naturlige ordningen. Opprinnelig var dagsordenen for i dag, tror jeg, planlagt i en annen rekkefølge, hr. president, men la meg i hvert fall vise til neste sak som kommer til behandling, som dreier seg om berørte av en tragisk flyulykke, berørte som også har slåss mye for å prøve å få en annen konklusjon på hva årsaken til Mehamn-ulykken var, enn det den første kommisjonen kom frem til. Der er det en samlet komite som fremmer forslag om å etablere en særskilt erstatningsordning for etterlatte etter Mehamn-ulykken. Der er det ikke noen henvisning til billighetsutvalg, og dette gjelder personer hvor staten egentlig ikke er part i det hele tatt, hvor staten egentlig ikke har noe ansvar, for det har vært en tragisk ulykke, der det har vært uenighet om hva som kan ha vært årsaken. Staten har ikke noen skyld i ulykken. Det er vanskelig å si at staten har noe skyld når det gjelder de kommisjoner som har etterforsket og undersøkt dette også. Der skal det imidlertid etableres en særskilt erstatningsordning, men her hvor det er statens skyld og kritikkverdige forhold, «rystende lesning», som Dagfinn Høybråten sier, skal det ikke være noen særskilt erstatningsordning. Når det gjelder Mehamn-ulykken – man kommer tilbake til dette under behandlingen av saken – skal det være en egen nemnd som også får i oppgave å fastsette erstatningsbeløp, mens i denne saken, som altså gjelder ett ektepar, fullstendig ødelagt liv på grunn av et mangelfullt system i justisapparatet som ikke fanger opp denne typen graverende feil, der må man fortsatt kjempe videre mot den norske stat for bare å få dekket sine kostnader. Og hvis man i tillegg skal ha noen erstatning for oppreisning osv., må det også gjøres ved å kjempe videre. Jeg synes det er rystende, for å bruke Dagfinn Høybråtens uttrykk, at stortingsflertallet henviser dem til det, og det er umulig, slik Svein Roald Hansen anmodet om, for dem å skulle legge saken bak seg.

Så kommenterte også Svein Roald Hansen noen av våre merknader hvor vi gir uttrykk for – og det er vår holdning, vi aksepterer at andre mener noe annet – at en statsråd er blitt forledet til å gi noen feilaktige opplysninger til en stortingskomite. Ja, det har jeg faktisk også sagt tidligere, for jeg har hatt debatt med den forrige stortingspresidenten om det. Vi har et veldig greit prinsipp, men jeg synes ikke at man alltid kan bruke prinsipper. En statsråd har så mange saker på sitt bord at statsråden er helt avhengig av å få korrekt informasjon fra sine undersåtter, det være seg politi, påtalemyndighet, departement eller andre, informasjon som ikke han eller hun kan kontrollere. Å gå på statsrådsjakt, mistillit osv., når det er helt åpenbart at statsråden ikke hadde noen muligheter for å kontrollere opplysninger, synes jeg er feil, og det har jeg sagt før. Hadde det vært den sittende justisminister, kunne vi brukt et daddelvedtak. Det kan man ikke bruke mot tidligere statsråder. Man kan heller ikke ha noen virkemidler mot tidligere statsråder. Dette har jeg ment lenge før vi gjorde det bra på meningsmålinger, hvis det er det Svein Roald Hansen tenker på. Jeg synes det er for absolutt. Jeg synes at dette med opplysningsplikten skal gjelde når det er åpenbart at statsråden kunne og burde vite hva som var det riktige. I denne type sak om detaljer hadde ikke daværende statsråd egentlig noen muligheter til å greie det.

Det har også dukket opp opplysninger i etterkant bl.a. når det gjelder dette forliket, der jeg er veldig glad for at statsråden nå, slik jeg oppfatter det, kom med en klargjøring. Han gjorde det i hvert fall klart at det ikke var hans hensikt å gi noen ukorrekt informasjon til Stortinget i sitt brev av 28. februar, vedlegg 1, hvor forliket, som gikk på at statens anførsler i en tidligere sak ikke var riktige, ble begrenset til «enkelte anførsler». Jeg er fornøyd med at statsråden sa det han sa i den anledning. Men også det er et nytt bevis – og der kan man når det gjelder denne type saker, kanskje bli litt paranoid, når det altså er ti år med feilinformasjoner og kritikkverdige forhold – og så er altså det siste brevet fra statsråden til Stortingets kontrollkomite ikke korrekt når det gjelder sitater fra forliket. Da er det jo klart at da burde man følge godt med i det apparatet man styrer i et departement.

Det er helt riktig at strengt juridisk er det ikke nødvendig med noen erstatningsplikt, vil mange kunne hevde. Jeg aksepterer det. Om det er riktig, får domstolene i tilfelle avgjøre. Men jeg viser altså til at i en annen sak, som er langt mindre graverende når det gjelder statens oppførsel, gjør man akkurat det vi prøver å foreslå når det gjelder dette ekteparet. Så vi fastholder selvsagt våre forslag.

Når det gjelder dette med kulturen, merket jeg meg at Per-Kristian Foss kommenterte det. Jeg sa ikke at dette gjaldt hele justisapparatet. Det var de deler av det som har vært inne i dette sakskomplekset, jeg forholdt meg til.

Jeg la også merke til det Dagfinn Høybråten sa på slutten av sitt innlegg: Hvordan kan vi være sikre på at det ikke skjer igjen? Hvorfor gikk det som det gikk i denne saken? Det er det vi ønsker å få gransket. Vi har ingen system som vil avdekke det. Det er det som er problemet. Det er derfor vi har fremmet forslag om et polititilsyn som kan behandle klager på politiet, som ikke nødvendigvis gjelder strafferettslige brudd, men slendrian og kritikkverdige forhold. Det er jo ingen som behandler det.

Det aller viktigste er at det må gjøres et eller annet, fordi politi og rettsapparat er myndighetsutøvere, og de er de eneste som kan bruke makt. Og er det noen vi trenger kontroll av, er det av dem som kan utøve fysisk makt og sterk makt. Der er det ingen reelle kontrollsystemer. Man kan klage til Sivilombudsmannen, men det har ikke vært mange som har gjort det. Man kan gå til SEFO, men det gjelder mye mer graverende forhold. Og går man til departementet eller til Politidirektoratet, får man beskjed om å gå ned i systemet.

Denne saken ble avdekket, men tilsvarende saker blir ikke – heller ikke for fremtiden – avdekket med mindre vi foretar en systemendring og innfører et polititilsyn. Vi har tilsyn på veldig mange andre områder, men vi mangler det også når det gjelder barnevernets maktutøvelse. Det mangler et barnevernstilsyn. Jeg håper at statsråden tenker litt mer igjennom dette, når det er avdekket et system som ikke virker – her har det i alle fall ikke virket. Det er kun ekteparet A og Bs stahet og trassighet som har medført at denne saken ligger her i dag. Og jeg synes det er trist at stortingsflertallets takk for at de har avdekket feil og mangler som kan forbedre systemene i fremtiden, er at de må betale langt over 1 million kr, være i bunnløs gjeld og fortsette med saken i årevis. Det er altså belønningen stortingsflertallet gir. Det er uverdig av stortingsflertallet.

Statsråd Knut Storberget [12:54:48]: Aller først til representanten Hagens innlegg nå: Mitt brev av 26. februar – som jeg har vært inne på i innlegget mitt, så jeg skal ikke bruke så mye tid på det – inneholder ikke direkte sitat fra forliket. Jeg tror det bør behandles som en brevtekst fra meg, hvor jeg beskriver det. Men jeg har gitt uttrykk for hva jeg legger i det, og jeg registrerer også at representanten Hagen er fornøyd med det.

Så reiser representanten Høybråten to essensielle spørsmål i anledning saken, som selvfølgelig er en hovedutfordring. Begge spørsmålene henger sammen. For det første: Hvordan kunne dette skje? Og: Hva er vår erfaring i forhold til spørsmålet om hvorvidt dette er en enkeltstående sak, eller om det er en kultur? Jeg må si at det er vanskelig å gi noen analyse i forhold til hvordan slike saker kan skje. Men jeg er av den oppfatning at det som er essensielt i denne typen saker, er å få ned saksbehandlingstiden. Når saker blir liggende, på ethvert nivå, ser vi at risikoen for saksbehandlingsfeil også øker, av mange forskjellige grunner.

Nå har jeg selv som forsvarer – før jeg havnet i politikken – erfaring med å skulle se på nettopp straffesaker med et kritisk blikk, og jeg må si at denne typen saker, av et slikt omfang og med en slik alvorlighet, ser vi heldigvis svært sjelden. I så måte har vi en politi- og en påtalemyndighet, og også et domstolsvesen, som i de fleste saker opptrer svært ryddig, hvor man har en grundig og god saksbehandling.

Vi ser det også i de sakene hvor man faktisk tar ut tiltale, hvor man får dom, og hvor domstolene på mange måter kontrollerer det arbeidet som politiet har gjort, at domfellelsesprosenten i Norge er rimelig høy. Det er en indikator på at vi her ikke står overfor et kulturproblem i forhold til politi og påtalemyndighet.

Så er det spennende spørsmålet, og det viktige spørsmålet, som jeg også var inne på i mitt innlegg, følgende: Hvordan kan vi i større grad bidra til at dette faktisk ikke skjer igjen? Og hvordan vil vi følge det opp? Jeg har lyst til å nevne noen punkter som jeg syns er viktige i forhold til dette. For det første mener jeg at politi og påtalemyndighet, det offentlige og staten tjener mye på å være rausere, raskere og mer imøtekommende når man faktisk oppdager feil, slik at man i mye større grad tar lærdom av det ved å gjøre det man bl.a. har gjort i denne saken, å vise vilje til å inngå forlik. Det tror jeg er viktig.

Jeg nevnte i mitt innlegg at jeg har tatt opp dette ved en rekke anledninger, både med Politidirektøren, med Riksadvokaten og med andre aktører ute i strafferettspleien, og det vil jeg fortsette med.

Så minner jeg om at vi nylig har etablert et helt nytt særskilt etterforskningsorgan for politisaker. En av intensjonene med dette organet var nettopp å styrke den kritiske tilnærmingen til politiets arbeid. Organet skal være uavhengig, og det skal fokusere på at politiet må håndtere saker korrekt. Jeg tror det er i ferd med å skje. Vi er i ferd med å få den effekten.

Jeg mener også at den klagesaksbehandlingen som departementet nå har initiert, og som allerede, slik jeg har fått opplyst, startet i januar, internt i politiet, vil få effekt for de saker som representanten Hagen var inne på, hvor man ikke kan konstatere straffbarhet, men hvor det er nødvendig å klage på bakgrunn av uakseptabel adferd eller etterforskning fra politiets side.

Så er det min mening at hvis vi virkelig ønsker at slike saker ikke skal komme i framtiden, er det avgjort viktig at vi får ned saksbehandlingstiden i strafferettspleien, som jeg var inne på i stad. Der vil Regjeringa komme tilbake til Stortinget, i løpet av nær framtid – det er min intensjon å komme før sommeren – med en tiltakspakke for å sikre raskere straffesaksbehandling. Det gjelder tiltak i forhold til både politi og påtalemyndighet, og ikke minst i forhold til domstolene. I den sammenheng er det også viktig at vi sikrer det arbeidet som norsk politi nå er i ferd med å gjøre, å bygge ned de restansene man har i politiet, altså gamle saker. Det er man godt i gang med. Man var godt i gang med det under den forrige regjeringen, og det arbeidet fortsetter.

Vi har vært inne på spørsmålet om utdanning og Politihøgskolens situasjon i vår kontakt med Politihøgskolen og det arbeidet som skal gjøres i forhold til å utvikle Politihøgskolen. Både med hensyn til pensumplaner og innhold vil jo dette være sentralt.

Vi mener også at i forhold til regelutforming når det gjelder spørsmål om en generell tilnærming til bl.a. politiets metodeutvikling, er det avgjørende at vi også har med oss at vi setter personvern og rettssikkerhet i høysetet. Det er jeg glad for at Stortinget i stor grad har vært enig i når man nettopp har utvidet metodebruken i forhold til de mer inngrepne metodene. Der hvor skade eller feilbruk av metoder kan ramme svært hardt, har man vært opptatt av både det personvernsmessige og det rettssikkerhetsmessige og bl.a. krevd mer bruk av domstolene og mer bruk av domstolskontroll ved politiets inngrepne metoder. Det er en linje Regjeringa vil fortsette også i framtida: i større grad å bruke domstolene for å kontrollere det arbeidet som faktisk gjøres.

Med det bidrar vi også til et punkt som jeg syns er viktig, nemlig å gjøre systemet mer transparent, altså mer gjennomsynlig, slik at man faktisk har mulighet til å oppdage slike saker også i de tilfellene hvor de som rammes, har mindre ressurser og ikke orker å kjøre en slik sak som den Stortinget bl.a. behandler i dag, gjøre systemet mer gjennomsynlig, slik at man faktisk har mulighet til å kontrollere.

Det gjelder også spørsmål om dokumentinnsyn og spørsmålet om å få innsyn i det som er relevant materiale i etterforskningen. Jeg tror det er avgjørende hvis vi skal avdekke denne type feil og andre lignende feil, at man også sikrer at innsynsreglene er gode nok, i tillegg til å ta de andre hensyn som gjelder i strafferettspleien, det å kunne verne f.eks. kilder og vitner.

Det siste jeg har lyst til å nevne, er at jeg tror at det er viktig for å unngå denne typen saker at vi sikrer at forsvarerbistand kommer inn på et tidlig tidspunkt, og at det gis rom for forsvarerne til å drive det arbeidet som nettopp kan bidra til å avdekke denne type arbeid.

Dette var ingen uttømmende oversikt over tiltak, men det er noen av de tiltakene som Regjeringa er obs på, og som vi vil fremme forslag om. Vi utelukker heller ikke at det vil komme flere.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.