May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:16:46]: Mange barn som barnevernstenesta overtek omsorga for, har levd i ein belastande omsorgssituasjon over tid. Fleire har utvikla sårbarheit og har behov som krev særleg merksemd og innsats.

Ein ny studie frå NIBR viser at barnevernsbarn i større grad enn andre barn gjer seg skuldig i sjølvmord eller døyr av ulykker og sjukdom. Dødsfall og dødelegheit er ein viktig helseindikator. Tala frå undersøkinga NIBR-forskar Lars B. Kristoffersen har gjort, viser at det er dramatiske forskjellar i dødelegheit mellom barnevernsbarn og andre barn.

Allereie ved omsorgsovertaking skal barnevernstenesta vedta ein plan i forhold til barnets omsorgssituasjon. Omsorgsplanen skal bidra til at vidare innsats og vedtak heng saman, og leggje grunnlag for eit meir systematisk oppfølgingsarbeid.

Barn som treng barnevernstiltak for ein kort eller lengre periode, bør få tilbod frå hjelpeapparatet om samtale for å setje ord på opplevingane og erfaringane dei sit inne med. Dette samtaletilbodet bør ein ha så lenge barnet er i tiltaket, med moglegheit til seinare lett å kunne kontakte hjelpeapparatet ved behov. Foreldre bør også få liknande tilbod om samtale.

I 1998 blei barnevernslova endra slik at barnevernet har plikt til å vurdere om det er behov for ettervern etter fylte 18 år. Tal frå Statistisk sentralbyrå viser at det blir fleire og fleire unge mellom 18 og 23 år som får ettervern. Mange fosterforeldre og ungdomsinstitusjonar er klare over kor tøft det er ikkje å ha noko rom å komme tilbake til når «å bli voksen-prosessen» periodevis blir tøff.

Barnevernslova § 1–3 andre ledd gir høve til å oppretthalde igangsette tiltak utover aldersgrensa på 18 år, eller erstatte desse med andre tiltak som er nemnde i lova, inntil ungdommen har fylt 23 år. I utgangspunktet vil alle typar tiltak etter lova kunne oppretthaldast. Dette kan f.eks. gjelde fosterheims- eller institusjonsplassering, eller hjelpetiltak etter § 4– 4 i lova. Men for plassering i barnevernsinstitusjon gjeld eigne reglar. Slik plassering kan i utgangspunktet ikkje oppretthaldast utover fylte 20 år, jf. § 9– 4.

Det er viktig at barnevernstenesta, i god tid før ungdommen fyller 18 år, informerer ungdommen om moglegheita til å kunne oppretthalde tiltak etter fylte 18 år, og at ein avklarer med ungdommen kva vedkommande sjølv ønskjer. Barnevernstenesta må gjere ei heilskapsvurdering av ungdommens situasjon i det enkelte tilfellet og ta stilling til om tiltak skal oppretthaldast. Dersom ungdommens behov ikkje kan ivaretakast like godt gjennom tiltak eller tenester etter anna lovgiving, f.eks. etter sosialtenestelova, kan dette tilseie at tiltak etter barnevernslova bør oppretthaldast eller erstattast med eit anna tiltak etter lova.

Målsetjinga med å yte tiltak er å setje ungdommen i stand til å klare seg sjølv. Barnevernstenesta må oppfordrast til å vise fleksibilitet og kreativitet i opprettinga av tiltak som tek vare på den enkelte ungdommens særlege behov for å få hjelp fram mot vaksenlivet.

Ei tydeleggjering av barns særlege behov bidreg til å streke under det ansvaret barnevernstenesta har for å følgje opp behova over tid. Dersom planen er at barnet skal vekse opp under barnevernstenestas omsorg, er det spesielt viktig at omsorgsplanen gjer det tydeleg at barnet vil ha behov for særleg støtte ved viktige overgangar, bl.a. overgangen til eigen busituasjon.

Dei fleste ungdommar har ein lang lausrivingsprosess i forhold til barndomsheim og familie. Dei får gradvis større fridom for så til slutt å stå meir eller mindre på eigne bein. Slik er det ikkje for unge som flytter frå fosterheim eller institusjon ved fylte 18 år.

Psykolog og forskar Elisabeth Bache-Hansen har peikt på at det er ein risikofaktor i seg sjølv for barnevernsbarna ikkje å ha ein familie for livet. Det blir stilt mykje større krav til desse ungdommane om at dei skal klare seg sjølve. Andre unge som flytter heimanfrå, har ein lang fase der dei stadig kjem heim. Barnevernets unge treng òg lang tid, og deira hovudprosjekt er å skaffe seg «nokon» som kan stå bi.

Jan Storø, barnevernspedagog og kjend talsmann for barnevernsbarna, har gjennomført ein hovudfagsstudie av barnevernsungdommens overgang til eit sjølvstendig tilvere. Han har gitt studien tittelen «Å gå over brennende bruer» – eit uttrykk ein av informantane hans brukte om den store overgangen.

Norsk Fosterhjemsforening er også blant dei som har påpeikt at ettervernspraksisen er for dårleg i mange kommunar. Fleire av fosterbarna får ikkje ettervern sjølv om dei ønskjer det, og fosterforeldre får heller ikkje god nok oppfølging. Manglande ettervern kan føre til at det arbeidet barnevernet har gjort for barnet fram til det fyller 18 år, kan bli øydelagt.

Ungdom som vil fri seg frå det dei føler som mangel på fridom fram til dei fyller 18 år, seier ofte nei til ettervern, og når dei angrar, kan det vere for seint. Då er barnevernsbrua brent, og dei blir skuva over som sosialklientar. Dette må vi unngå, og eg håper at statsråden vil ta tak i denne problemstillinga.

Det er heldigvis mange barnevernsungdommar som klarer seg bra etter at dei forlèt barnevernet. I Storø si undersøking var det to tredjedelar av dei unge som klarte seg ganske bra, medan resten klarte seg dårleg. Han erfarte at når dei unge hadde nådd ein alder på 22 år, var dei meir opne for å snakke om situasjonen sin og å reflektere over kva dei trong og kva dei ville.

Desse funna indikerer at ein ettervernsperiode fram til 23 år kan vere eit godt verkemiddel for å hjelpe og støtte dei unge fram til nødvendig mogenskap. Det er derfor urimeleg at det offentlege brenn bruene mellom den unge og barnevernet. Det bør ikkje vere ugjenkalleleg og irreversibelt. Både fosterforeldre og miljøarbeidarar bør vere ei forankring for varig støtte. Enkelte i barnevernet seier at dei ventar med å lukke boka for å behandle saka i tilfelle den unge skal ombestemme seg, men dette er veldig variabelt og går ut frå skjøn i den enkelte kommunen. Så for dei som lukkar saka i barnevernet, er det ein del som ikkje får teke opp saka att. Det er også unge som ønskjer ettervern, medan ein kommunalt meiner at han eller ho ikkje treng det.

Sosiolog Elisabeth Fransson held på med eit doktorgradsarbeid om ettervern. I hennar arbeid kom det fram at det oftast var jentene som ønskte å flytte ut, mens gutane gjerne ville bli. Ei av jentene fortalde at «det er som når du reiser på ferie til et fremmed land og må lære deg alt der. Du har bare deg selv å stole på.»

I Fransson si undersøking flytta ein tredjedel av dei unge inn i eigen bustad, og tre fjerdedelar av dei syntest det utvikla seg i negativ retning. Halvparten melde om stoff- og alkoholproblem, og mange fortalde om psykiske problem, praktiske problem og problem i samband med institusjonaliseringa dei hadde opplevd. Mange hadde også eit problematisk forhold til familien sin.

Fransson fann ut at ca. 50 pst. av hennar informantar fekk ettervern etter utflyttinga. Det som er mest problematisk, er at «problemungdommane» ikkje fekk ettervern. Dei som ikkje følgjer reglane, mister ettervernet. Det gjeld unge med f.eks. stoffproblem. Fleire blei avviste av ettervernet. Dette er alvorleg, og det må det takast tak i.

Ungdom som har vore under barnevernet si omsorg, har ofte eit mindre og meir sårbart familienettverk enn ungdommar flest. Behovet for å ha faste planar og å ha det føreseieleg når det gjeld denne gruppa, er av den grunn særleg stort. Barnevernstenesta skal i god tid før ungdommen fyller 18 år, utarbeide ein tiltaksplan i samarbeid med vedkommande, jf. barnevernslova § 4–15 fjerde ledd.

Dersom ungdommen bur i fosterheim og f.eks. skal flytte på hybel eller på folkehøgskule, vil fosterforeldra kunne vere viktige støttespelarar i oppfølginga av ungdommen. Det er derfor viktig å la fosterforeldra ta del i planarbeidet. Det samme kan gjelde andre som ungdommen har særleg tillit til, f.eks. tilsette ved institusjonen ungdommen har budd på.

Det er ikkje uvanleg at ungdom ikkje ønskjer å ta imot tiltak frå barnevernstenesta etter fylte 18 år, men at vedkommande ombestemmer seg når det har gått ei tid. Tiltaksplanen bør derfor utformast slik at barnevernstenesta igjen kan gi tilbod om tiltak etter barnevernslova, sjølv om kontakten med ungdommen formelt har vore avslutta ein periode.

Forsking viser at mange barnevernsungdommar slit med ulike problem når dei er mellom 18 og 23 år, og det synest som om det er behov for nye tiltak. Lovfesta rett til ettervern fram til 23 år er eit mogleg grep. Eit anna grep er lønn til fosterforeldre i ein viss periode etter utflytting, for mange fosterforeldre ønskjer å halde kontakten, og ønskjer gjerne å vere til hjelp vidare.

Kva vil statsråden gjere for å sikre ettervern for dei som ønskjer det, og for å gi ungdom som bryt med barnevernet på 18-årsdagen, ei retrettmoglegheit?

Statsråd Karita Bekkemellem [13:26:42]: Først takk til interpellanten for at hun tar opp et viktig spørsmål.

Først og fremst vil jeg understreke at det ikke skal herske noen som helst tvil om at Regjeringen anerkjenner betydningen av et godt fungerende ettervern. Grunnen til dette er også at ettervernet er nevnt spesielt i Soria Moria-erklæringen.

Uavhengig av dette har Barne- og likestillingsdepartementet de siste årene hatt et særlig fokus på ettervernsarbeidet. Vi har i den forbindelse bl.a. gitt fyldige retningslinjer om hvordan ettervernet skal praktiseres. Disse er etter det opplyste blitt meget godt mottatt så vel i kommunene som i fosterhjemmene. De nevnte retningslinjene slår fast at barnevernstjenesten, i god tid før ungdommen fyller 18 år, skal informere vedkommende om adgangen til å opprettholde tiltak etter barnevernsloven etter fylte 18 år. Samtidig skal barnevernstjenesten avklare med ungdommen hva vedkommende selv ønsker.

Sjøl om målsettingen med å yte tiltak er å sette ungdommen i stand til å klare seg selv, påpeker man i retningslinjene at oppregningen av de ulike hjelpetiltakene i barnevernsloven ikke er uttømmende. Barnevernstjenesten oppfordres derfor til å utvise fleksibilitet og kreativitet i opprettelsen av tiltak som ivaretar den enkelte ungdoms særlige behov for hjelp fram mot voksenlivet.

Som representanten Molvær Grimstad også peker på, er det en kjensgjerning at mange ungdommer som har vært under barnevernets omsorg har et mindre og mer sårbart familienettverk enn det ungdommer flest har. Behovet for planmessighet og forutsigbarhet for denne gruppen er av den grunn særlig stort. Barnevernstjenesten skal derfor, i god tid før ungdommen fyller 18 år, og i samarbeid med ungdommen, utarbeide en tiltaksplan for den enkelte. Tiltaksplanen kan eksempelvis gå ut på at ungdommen fortsatt skal bli boende i fosterhjemmet sjøl om den formelle omsorgen opphører, eller den kan gå ut på at ungdommen skal ha fosterhjemmet som en base, et sted å komme hjem til i en overgangsperiode. Uansett vil fosterforeldrene kunne være viktige støttespillere i oppfølgingen av ungdommen. I retningslinjene for ettervernsarbeid oppfordres det derfor til å la fosterforeldrene delta i utarbeidelsen av tiltaksplanen. Det samme gjelder andre som ungdommen har særlig tillit til, f.eks. ansatte ved institusjonen der ungdommen har bodd.

Det hender at ungdom som har vært under omsorg ikke ønsker å motta tiltak fra barnevernstjenesten etter fylte 18 år, men at vedkommende ombestemmer seg når det har gått en tid. Derfor går det også uttrykkelig fram av retningslinjene at tiltaksplanen bør utformes slik at barnevernstjenesten igjen kan gi tilbud om tiltak etter barnevernsloven sjøl om kontakten med ungdommen har vært formelt avsluttet for en periode.

Dersom barnevernstjenesten avslår ungdommens ønske om å opprettholde tiltaket eller erstatte tiltaket med et annet tiltak etter barnevernsloven, skal barnevernstjenesten informere ungdommen om at avslaget kan påklages til fylkesmannen. Det kan allikevel stilles spørsmål ved om retten til å klage er godt nok kjent for alle det berører. Kommunene har plikt til å gjøre oppmerksom på klageretten dersom det gis avslag på søknad om tiltak, men det er usikkert om dette alltid gjøres. Departementet vil derfor på nytt ta initiativ til å informere kommunene om plikten til å gi informasjon om klageretten.

Dersom tiltak etter barnevernsloven ikke blir opprettholdt, skal barnevernstjenesten i samråd med ungdommen og i god tid før tiltak etter barnevernsloven opphører, undersøke om det er behov for andre tiltak eller tjenester. Dersom det er behov for slike tiltak, vil sosialtjenesten ha et særlig ansvar etter sosialtjenesteloven. I disse tilfellene må barnevernstjenesten informere sosialtjenesten om ungdommens behov og eventuelt bistå sosialtjenesten med å finne fram til aktuelle tiltak.

Jeg vil i den forbindelse nevne at det synes å være en utbredt misforståelse at ungdom som har behov for hjelp etter sosialtjenesteloven, ikke kan tilbys hjelpetiltak som tradisjonelt blir oppfattet som et barnevernstiltak. Det er selvfølgelig fullt mulig for sosialtjenesten å tilby tilsvarende tiltak. Verken sosialtjenesteloven eller barnevernsloven er til hinder for et samarbeid mellom etatene så lenge vedkommende som søker hjelp, samtykker. I retningslinjene for ettervernsarbeid oppfordrer derfor departementet sosialtjenesten og barnevernstjenesten til i enda sterkere grad å samarbeide om tilrettelegging av tiltak for ungdom som trenger hjelp fra det offentlige.

I løpet av våren 2006 og fram til tidlig utpå høsten vil departementet motta rapporter fra to komiteer som har oppdrag knyttet til nettopp hjelpetiltak i barnevernet.

Det ene oppdraget fokuserer på å samle forskning om og dokumentasjon av hjelpetiltak som finnes både nasjonalt og internasjonalt, herunder tiltak etter fylte 18 år. Målet er nettopp å få fram nye gode tiltak og metoder som kan brukes i barnevernet.

Det andre oppdraget er en undersøkelse om kommunenes bruk av hjelpetiltak. Hensikten er å få større kunnskap om hvilke hjelpetiltak kommunene bruker, hvilken terskel kommunene har for å iverksette hjelpetiltak, og hva som legges til grunn for valg av hjelpetiltak.

Gjennom disse rapportene ønsker vi å få bedre innsikt i hvor det eventuelt svikter i dag når det gjelder ettervernet og mer dokumentert kunnskap om hva som så bør settes inn av målrettede tiltak. Departementet vil vurdere og konkretisere et videre oppfølgingsarbeid når rapportene foreligger. Blant annet tenkes det utarbeidet en eksempelsamling av gode ettervernstiltak som kan distribueres ut til kommunene.

Departementet har i 2006 også finansiert et filmprosjekt om ettervern, i regi av Landsforeningen for barnevernsbarn og organisasjonen Voksne for Barn. Filmen skal fokusere på erfaringer som ungdommen sjøl har, og er ment å være et verktøy for dialog mellom dem, fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Sluttproduktet vil være en DVD-plate som skal bli sendt til alle landets kommuner.

Det har skjedd store endringer i samfunnet de siste tiårene. Det stilles bl.a. større krav enn tidligere til utdanning og til kvalifikasjon for å kunne etablere seg på arbeidsmarkedet og i boligmarkedet. De fleste som fyller 18 år i Norge i dag, går på videregående skole. De bor fortsatt hjemme eller får annen støtte fra sine foreldre i noen år til. Jeg mener det er viktig at dette også avspeiles i de tiltakene som barnevernet setter i verk når det gjelder unge over 18 år. Vi vet at overgangen fra barn til voksen er en sårbar fase for alle unge, og at barn i barnevernet er en spesielt utsatt gruppe i så måte. Jeg vil derfor nøye følge opp dette arbeidet videre, for å bidra til at denne overgangen blir en mest mulig positiv opplevelse for de unge som barnevernet har et ansvar for.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:35:27]: Eg vil takke statsråden for svaret på interpellasjonen. Eg ser fram til at dei to rapportane om hjelpetiltak i barnevernet som statsråden fortalde om, kjem. Då får vi endå meir kunnskap og informasjon.

Det som er veldig viktig, og som statsråden var inne på, er at den tiltaksplanen som skal utarbeidast for dei unge, ikkje berre bør, men på ein måte må utformast slik at ein kan ta opp igjen ettervernet. Det er ulik praksis og ulik tolking av dette i ulike kommunar. Kanskje må ein vere endå meir presis, slik at alle får moglegheit til å ta det opp igjen, at alle får moglegheit til å leggje til rette for det. Det bør ikkje vere berre eit «bør»-omgrep.

Eg lurer litt på kva statsråden tenkjer om dette med fosterforeldre, for det er klart at det er ei utfordring. Når eit barn er 18 år, er det myndig. Alle som har barn, veit at når ein først har barn, har ein det heile livet. Kontakten er der mellom foreldre og barn: Om barna er blitt 20 eller 30 eller 40 år, er dei på ein måte framleis foreldra sine barn. Mange fosterforeldre har kanskje hatt fosterbarnet frå det var to år til det fylte 18 år. Når fosterbarnet er blitt myndig, har fosterforeldra, på grunn av teieplikta, ingen rett til til å få informasjon om fosterbarnet, sjølv om det på ein måte er deira barn. Vi veit om dei fleste foreldre at opplever dei at 18–19–20-åringen kjem ut på skråplanet, så dreg dei ut og leitar etter han eller ho, medan fosterforeldre ikkje har noka moglegheit til å krevje å få informasjon, sjølv om dei er like glade i desse barna som foreldre er i dei biologiske barna sine. Dette er vanskelege problemstillingar, for mange fosterforeldre ønskjer framleis å kunne vere til hjelp. Samtidig har ein dette dilemmaet med myndigalder. Om barnet seier at no er eg fri – mange kan bli opprørske i den tida der dei skal lausrive seg frå dei vaksne – kan det likevel vere godt å ha nokre vaksne som bryr seg, og som kanskje tek kontakt. Når dei blir eldre, finn dei ut at det er godt å ha fosterforeldre som bryr seg om dei, også etter at dei er blitt vaksne. Det er mange fosterforeldre som ønskjer det, men dei føler at dei blir avskorne frå moglegheita til det.

Når det gjeld økonomisk stønad: Sjølv om ungdomen flytter på hybel og studerer, kan det vere behov for ei gradvis kompensasjonsordning for fosterforeldra, slik at dei kan vere i heimen og ta imot desse ungdomane når dei vil reise heim til jul og til påske. Eg veit at mange fosterforeldre som har hatt mange fosterbarn, får kanskje mange fosterbarn heim, som vil vere saman med den familien. Då bør ein kanskje også sjå på den sida.

Statsråd Karita Bekkemellem [13:38:45]: Jeg har lyst til å si at Regjeringen vil gjøre sitt ytterste. Vi vil snu hver en stein for å hjelpe de barna som har kommet i en vanskelig situasjon.

Jeg har lyst til å gjenta det jeg sa i innlegget mitt, at grensen på 18 år mange ganger kanskje er litt kunstig, når vi vet hvordan virkeligheten er. Derfor er det også viktig at det offentlige systemet i vårt land, som kanskje gir noen av de beste rettighetene i verden, der vi har klare lover som gir oss rettigheter nesten i enhver situasjon, forvalter dette med klokskap, og at vi også utøver en stor grad av fleksibilitet mange ganger. For det vi opplever, og som jeg føler at interpellanten var inne på, er at det kan være ulik praksis i de forskjellige kommunene. Derfor mener jeg at det er særdeles viktig, nesten uansett hvilket felt vi snakker om, at vi fokuserer mye mer på hvordan vi kan nå ut med informasjon til befolkningen om hvilke rettigheter den faktisk har.

Jeg har også lyst til å si at etter alle disse årene som jeg har vært med i norsk politikk, har mange av de fortellingene som enkeltmennesker har gitt om møter med det offentlige, gjort stort inntrykk på meg. Det må vi ta på alvor. Derfor er det også viktig at vi gir dem som jobber med disse sakene, kompetanse, slik at de er kvalifiserte til å gå inn i disse vanskelige situasjonene og gi nødvendig hjelp og støtte.

Interpellanten var også inne på problemer knyttet til fosterhjem. Jeg har lyst til å si at alt som er knyttet til fosterhjem, går Regjeringen nå igjennom. Vi vet at det er store utfordringer. Vi har behov for flere fosterhjem. Vi vet at det er mange som sliter i forhold til vilkårene.

Interpellanten var inne på en annen viktig problemstilling, knyttet til ettervernet. Jeg har bare lyst til å si at dette er en problemstilling som vi jobber med nå, og vi kommer tilbake mer konkret til det. Vi venter som sagt på to konkrete rapporter. Når de foreligger, føler jeg at jeg vil ha et mye bedre beslutningsgrunnlag enn det jeg har nå. Vi vil da komme tilbake og se på hvilke type tiltak og virkemidler vi kan sette inn.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:41:35]: Barn og unge som er eller har vært under omsorg av barnevernet, er i mange tilfeller mennesker som bærer med seg en tung bør i livet. Det er derfor svært viktig å ha et våkent øye på de lover og forordninger som gjelder for denne gruppa, og på håndteringa av det samme lovverket. I dag er det slik at unge mennesker under omsorg av barnevernet kan – dersom de sjøl ønsker det – få tilpassa støtte og hjelp fra man er 18 år til fylte 23 år, i henhold til de endringene som kom i barnevernsloven i 1998. En del av ungdommene ønsker dette, mens andre vil klare seg sjøl ved oppnådd myndighetsalder.

Så er det slik, som interpellanten og også statsråden har pekt på, at noen ungdommer som i utgangspunktet gjerne vil klare seg uten hjelp fra barnevernet, kanskje etter en tid må innse at det ikke er så lett å fly «for egne vinger» når man har en litt for tung bør i bagasjen. Det er derfor ikke uvanlig at enkelte ungdommer innenfor denne gruppa ombestemmer seg etter at de først har takket nei til ettervernstiltak ved fylte 18 år. Da er det viktig å peke på at det er fullt mulig for en ungdom som ser at livet blir vanskeligere enn han eller hun tenkte, å be om hjelp fra barnevernet, noe også statsråden understreka.

I det rundskrivet som er sendt ut om ettervernstiltak for denne gruppa, går det klart fram at barnevernstjenesten skal søke å gi tilbud til en ungdom mellom 18 og 23 år som ber om det, sjøl om denne ikke har hatt kontakt med barnevernet i en periode. Dersom barnevernet ikke finner å kunne etterkomme ungdommens ønske, skal ungdommen få informasjon om de ankemulighetene som finnes. Man har ikke, slik jeg har forstått det, noen klar statistikk på hvor mange ungdommer som ombestemmer seg med hensyn til oppfølging fra barnevernet. Jeg har imidlertid, etter å ha sett på forholdene i min egen region, en klar forståelse av at man i barnevernet er oppmerksom på denne ungdomsgruppas sårbare situasjon, og at man så langt som mulig prøver å finne gode og tilpassede tiltak for det unge mennesket som etter en tid måtte komme tilbake til barnevernet med behov for hjelp, sjøl om det sjølsagt kan variere veldig mellom kommuner og regioner.

Det er også viktig å understreke at det er fullt mulig for barnevernet å samarbeide med f.eks. sosialtjenesten om å finne de beste løsningene for denne gruppa av ungdom. Det dreier seg om voksne, myndige mennesker som har svært individuelle problemer å hanskes med, og som derfor vil ha behov for skreddersydde løsninger, enten de nå måtte ønske å bo for seg sjøl eller å ha tilknytning til en eventuell tidligere fosterfamilie, som for mange unges vedkommende er deres egentlige familie.

Jeg er derfor glad for at statsråden understreka den store fleksibiliteten som det er lagt opp til i forbindelse med ettervernet av denne gruppa, og at det også må legges til rette for et samarbeid på tvers av etatene for å finne det beste hjelpetilbudet, så lenge ungdommen sjøl samtykker i at så kan skje.

Jeg er også glad for at departementet nå har ute to komiteer som har i oppdrag å komme med rapporter om de ulike hjelpetiltakene som finnes i barnevernet. Her vil man bl.a. få innsikt i og kunnskap om de tiltak som er iverksatt for denne aktuelle ungdomsgruppa, slik at man kan søke å forbedre både tiltak og metodikk.

Barn og unge under omsorg av barnevernet er en utsatt gruppe, til tross for at det sjølsagt er store individuelle forskjeller. Vi vet at mange av dem som har hatt en vanskelig barndom og ungdom, finner vi igjen i kriminalstatistikken eller som sosialt vanskeligstilte seinere i livet. Å finne gode, målrettede tiltak for barn og unge som opplever omsorgssvikt fra foreldre eller andre voksne, er derfor en av de viktigste oppgavene denne regjeringa har når kampen mot fattigdom er definert som jobb nr. 1. Jeg er derfor veldig glad for at statsråden her har bekrefta at Regjeringa tar denne oppgaven på største alvor.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:45:51]: Det er et svært viktig tema som representanten Molvær Grimstad tar opp i sin interpellasjon. Når jeg har stått ute på «stands», har jeg møtt mange unge som har vært under offentlig omsorg, som har pekt nettopp på denne problemstillingen og på de store variasjonene som det er mellom kommunene. At det kan være vanskelig, sier seg selv. Kanskje føler ikke ungdommen lenger noen tilhørighet til sin biologiske familie, samtidig som institusjonene stadig skifter ansatte og fosterhjem får nye fosterbarn. Ungdommen kan da fort føle seg til overs og uønsket, og det var neppe intensjonen med omsorgsovertakelsen.

Jeg har lyst til å peke på at de aller fleste barnvernsbarn også har en biologisk familie – den har ikke vært veldig mye nevnt hittil – og at selv om mor eller far ikke er i stand til å ta vare på ungdommen, så finnes det annen biologisk familie som det kan være viktig å holde kontakt med under hele den perioden hvor barnet er under offentlig omsorg.

Svært mange fosterbarn og institusjonsbarn blir avskåret fra å ha kontakt med sin biologiske familie, fordi det liksom henger igjen fra gammel barnevernstenkning, enda Stortinget har sagt noe helt annet i sin revidering av barnevernsloven. De tenker at dette er ikke bra for barnet. Men er det noe som ikke er bra for noen, er det å føle seg overflødig og uønsket.

I barnevernsloven står det, som flere har påpekt, at det for alle ungdommer før de fyller 18 år, skal vurderes om de trenger videre plassering, eller om de trenger andre hjelpetiltak. Altfor ofte blir det syndet mot dette. Barnevernsbarna blir henvist til sosialkontoret, til et helt annet regime enn det de er vant til i barnevernet. Det er ikke rart at barnet kan kjenne seg både ensomt og hjelpeløst.

I de tilfeller hvor ungdommen blir plassert i en hybelleilighet og ikke blir forsvarlig fulgt opp, er det fort gjort å innarbeide dårlige vaner og falle utenfor. Dessverre viser det seg at ikke all ungdom som har vært under offentlig omsorg, klarer seg bra. Mange av dem sliter enten med psykiske problemer, med rus eller med begge deler. Jeg sier ikke at dette er på grunn av barnevernet, for som regel er dette risikobarn, og heller ikke at det er på grunn av den omsorgen de har fått i barnevernet. Men det bør bekymre oss, og vi bør se på tiltak for å forhindre dette.

Det står også i loven at de som ønsker det, skal kunne få utarbeidet en tiltaksplan fra barnevernet. Problemet er at svært mange barnevernskontor – og dette vet vi gjennom Riksrevisjonens rapporter – ikke engang har tiltaksplaner for barna mens de er under offentlig omsorg. Det er ikke helt overbevisende at de da skal greie å hoste opp en tiltaksplan etter at barna har forlatt barnevernet. Men jeg er veldig glad for at statsråden nå har bedt om rapporter om ulike tiltak og planer for barnevernsbarn, både fra kommuner og internasjonalt.

Vi i Fremskrittspartiet har altså to forslag til løsninger som vi gjerne vil bidra med. Det første er at vi vil sikre at ungdom under offentlig omsorg beholder kontakten med biologisk familie. Grunnen er selvsagt at det gir ungdommene en følelse av samhørighet og betydning også etter at de er ute av offentlig omsorg. Det andre er at vi vil opprette et fritt og uavhengig barnevernstilsyn, som ser til at alle ungdommer får det tilbudet og de hjelpetiltak de har krav på etter loven, og påpeker overfor de kommunene som ikke gir ungdom et slikt tilbud, at de faktisk bryter loven.

La oss med dette begynne. Jeg er sikker på at dette vil være en god begynnelse.

Selv om det er litt forslitt, har jeg likevel til slutt lyst til å lese ett vers av Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove», for jeg syntes det passet så innmari godt her:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Karin Andersen (SV) [13:50:41]: I dag har vi igjen en viktig interpellasjon, som SV er glad for blir tatt opp. Jeg tror ikke det er slik at det er noen politikere som glemmer dette temaet. Men det er vanskelig. Det er vanskelig fordi utgangspunktet her er barn som har opplevd veldig tung omsorgssvikt, kanskje vold. I tillegg er det en tapssituasjon, som det er vanskelig å kompensere for. Derfor er jeg glad for at interpellasjonen kommer opp. Den kan vel minne oss alle sammen på mange av de rapportene vi får fra barnevernet om at tilstanden i barnevernet ikke alle steder er slik som vi ønsker det. Et viktig utgangspunkt som vi må ha med oss hele veien, er at der er det mye igjen. Men jeg tror ikke at det står på – for å si det slik – manglende vilje eller innsikt, når det ikke har løst seg. Det kan nok i noen tilfeller stå på økonomi, men at det er noen som glemmer dette, det tror jeg ikke.

Det som har vært i fokus her, har vært den vanskelige overgangen til voksenlivet, som kan være vanskelig nok i vanlige familier med vanlige barn. Og det er klart at den overgangen kan oppleves som at man blir satt på bar bakke – kanskje en også i en periode ønsker det sjøl – og at veien tilbake igjen til barnevernet, hvis man trenger hjelp derfra, ikke er åpen og tydelig.

Da har jeg lyst til å understreke det som flere har sagt før meg, det som står i lov- og regelverket om at barnevernet i god tid før ungdommen fyller 18, skal informere om og ta opp dette med adgangen til fortsatt å være under barnevernet.

Jeg har også lyst til å si at jeg synes det må være en helhet i vurderingen av om man skal være i tiltak under sosialtjenesten eller under barnevernet, for det er ikke åpenbart logisk at det er viktig å være under sosialtjenesten da. Det kan like gjerne være at man skal være under barnevernstjenesten lenger.

Slik som det er i dag, er det ikke noe hinder i loven for at man kan fortsette etter 18 år hvis man har avbrutt kontakten med barnevernet. Men jeg føler meg noe usikker på om signalene om at det er slik, er tydelige nok ute, og da ikke bare med hensyn til barna det gjelder, men også til forvaltningen. Vi har fått opp eksempler på at barnevernstiltakene ikke har vært bra nok, og da sier de som jobber med dette der ute, at de har økonomiske begrensninger. Men i lovverket står det tydelig at her skal man ha tjenester uavhengig av om det er lagt restriksjoner på f.eks. kommunale budsjetter. Da blir det viktig om statsråden kan si noe om det også gjelder i forhold til disse barna som har passert 18-årsdagen, og eventuelt skal kunne være under barnevernet i en lengre periode.

Det er klart at det er økonomisk press på mange av disse tjenestene, og det blir viktig at man har den samme holdningen til barnevernstjenester etter 18-årsdagen som man har til dem før den dagen. Det er ikke fordi dette er barn, men fordi det er unge voksne som er i en sårbar periode, som trenger denne kontakten kanskje mer enn noen annen.

Jeg har lyst til å sette spesielt søkelys på en gruppe som ingen har nevnt i dag. Det er enslige mindreårige asylsøkere. Det er kanskje den gruppa som er aller, aller mest alene i hele verden, og som nesten ikke har nettverk rundt seg, annet enn eventuelle personer som kanskje er ute etter å lure dem ut på dårlige veier. Slike folk vet vi finnes, og de har ganske gode antenner når det gjelder å finne fram til barn og ungdom som er i en sårbar og ensom fase og posisjon i livet sitt. Derfor er det så utrolig viktig at man forsøker å være tydelig på å tilby denne oppfølgingen etter 18-årsdagen til alle, og at man er oppmerksom på de enslige mindreårige asylsøkerne.

Jeg har også lyst til å si at når det gjelder dette med fosterforeldre og deres rett til og behov for å vite, er det slik at vanlige foreldre også har svært begrenset tilgang på slik informasjon etter at barnet er fylt 18 år. Slik er det.

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å lese VGs artikkel fra 29. april i år som tar opp problemene til barnevernets gjengangere, og som forteller om en virkelighet som er slik at de fleste av oss nesten ikke orker å tenke på den. Men det er faktisk slik ennå. Vi har derfor en lang vei å gå og et stort arbeid foran oss før situasjonen er trygg for barn som har det vanskelig hjemme.

Erling Sande (Sp) [13:56:11]: Interpellanten skal ha ros for at ho set på dagsorden eit tema som er viktig. Vi veit at for mange ungdommar er det ikkje slik at trongen for oppfølging fell vekk den dagen ein blir 18 år. Perioden frå ein er myndig og fram til starten av tjueåra er ei utfordrande tid for mange unge, og kanskje spesielt for den gruppa som har eller har hatt kontakt med barnevernet.

Ettervernet kan vere avgjerande for kva liv denne gruppa får etter tida under barnevernstenesta. Frå Senterpartiet si side er vi tilfredse med at fleire ungdommar i alderen 18-23 år no får eit tilbod om oppfølging. Det er likevel eit langsiktig mål å nå alle i denne gruppa som har trong for det, og som har ynske om oppfølging. Difor deler vi den intensjonen som interpellanten har.

Eg er spesielt glad for at statsråden understrekar at Regjeringa er oppteken av å finne alternative måtar å formidle informasjon om tilbodet til ungdommane på. Det er særdeles viktig. Det er særdeles viktig at det apparatet som er rundt desse unge, har kunnskapar om det tilbodet som dei kan nytte seg av etter fylte 18 år, og at det blir formidla til dei unge dette gjeld.

Det er òg viktig at kommunane har både kompetanse og økonomi til å ta sin del av ansvaret på dette politikkområdet. Vi veit at ein god kommuneøkonomi ikkje berre er med på å sikre oppfølgingstilbodet til alle. Han er òg med på å sikre kvaliteten i tenesta. Difor var det viktig det lyftet Regjeringa gjennomførte i kommuneøkonomien òg i forhold til dette punktet. Statsråden har vidare sagt at dette er eit saksområde som er i fokus i hennar arbeid og i arbeidet til Regjeringa. Det blir òg omtala i Soria Moria-erklæringa.

Det har vore sagt svært mykje godt i denne debatten, og eg ser ikkje nokon grunn til å gjenta alt det. Eg har berre lyst til å stille meg bak og støtte den intensjonen om styrking av ettervernet som har kome til uttrykk her i dag.

Lars-Henrik Michelsen (V) [13:58:43]: Det var svært gledeleg at statsråden, 2. mai trur eg det var, gjekk ut i Aftenposten og inviterte til ein brei debatt rundt barnevernet. Men det var eitt tema eg sakna litt, som ikkje kom så mykje fram. Det var nettopp ettervernet. Derfor vil eg stille meg bak dei som har takka interpellanten for å reise denne viktige debatten, og håpar at statsråden tek dette med seg og set det på «to do»-lista over dei gjeremåla og dei tilhøva ein vil sjå på som er knytte til barnevernet.

Det er i dag stadig fleire barn under barnevernet. Men kva skjer eigentleg når barnevernet tek over omsorga for eit barn? Svaret er at det offentlege trer inn i den rolla som foreldra har hatt, med dei pliktene det inneber. Skilnaden på det offentlege og dei vanlege foreldra er at ved fylte 18 år forsvinn den offentlege omsorga.

Eg må innrømme at då eg skulle førebu meg til denne debatten og leite etter informasjon, var eg litt overraska over ein ting: Det er utruleg lite fakta og kunnskap om dette temaet. Det overraska meg at vi i den tida vi lever i, og med all den informasjonen vi har, t.d. om støvkvaliteten på Mars, ikkje veit meir enn vi gjer om korleis barnevernsbarn har det, og kva som skjer når det offentlege har fråskrive seg ansvaret. Ein antek, men ein veit ikkje sikkert.

Interpellanten viste til at to tredelar av barnevernsbarna klarer seg ganske bra, medan ein tredel ikkje gjer det. Om det stemmer, er det ein situasjon som ikkje er god nok, og som vi må gjere noko med. Eg er glad for lovnadene om den kunnskapen ein venter på i form av desse to rapportane.

Som barnevernsbarn veks du opp på ein institusjon eller i ein fosterheim. Institusjonslivet er ofte prega av ulike menneske på skift. Fosterheimane kan vere svært ulike. Nokre fosterbarn blir av fosterfamilien rekna som biologiske barn livet ut, mens andre fosterfamiliar fråskriv seg pliktene den dagen barnet fyller 18 år, eller den dagen familien har avtale om med kommunen eller det offentlege.

Barnevernsbarn manglar ofte ein stabil primærfamilie, og på grunn av mykje flytting kan mange ha problem med å knyte til seg nære og gode vener.

Kva brukar ein eigentleg ein primærfamilie til? For dei aller fleste er familien noko som varar heile livet ut, same kva som måtte skje. Det er familien som bryr seg. Det kan vere små og store problem – det kan vere eksamen som er vanskeleg, ein har hatt ein tøff første dag på jobb, ein har problem med å søkje sommarjobb, møte den første kjærasten, dårleg eksamensresultat eller ein treng hjelp til å kjøpe seg bustad. Om ein manglar primærfamilien, manglar ein nokon som bryr seg. Noko av det viktigaste som blir sagt i denne debatten, må vere at behovet for støtte – som den førre representanten sa – ikkje forsvinn sjølv om ein passerer 18 år.

Medan ny barnevernslov av 1993 ikkje sa noko om ettervern, kan ungdom som har vore under barnevernstiltak i Noreg, i dag få ettervern fram til dei fyller 23 år. Men det er ikkje sjølvsagt, som mange har sagt tidlegare, at dei får dette. Det er avhengig av korleis kommunen vurderer deira rett. I loven står det at ein har plikt til å vurdere behovet for ettervern, ikkje at ein har plikt til å tilby det. Denne plikta til å vurdere gjer at det er veldig ulik praksis frå kommune til kommune. Medan ettervern i nokre kommunar blir sett på som det same som å sluttføre eit engasjement på ein god måte, er haldninga heilt annleis i andre kommunar.

Venstre ønskjer å lovfeste retten til ettervern for å gje desse barna det dei treng mest av alt, føreseielegheit. Det kan ikkje vere slik at ein – før ein har fylt 18 år – gruer seg til å få brevet som seier at no er du snart er 18 år, så no fråskriv vi oss ansvaret. Venstre meiner at staten må ta sitt ansvar fullt ut, og at ein gjer dette gjennom lov. Det meiner vi er riktige vegen å gå.

Eg vil gjerne understreke at ettervern må vere basert på frivilligheit og ikkje tvang – at det er noko den einskilde ungdommen faktisk ønskjer, og ikkje noko ein blir tvinga til. Spørsmålet er om dei som ønskjer det, faktisk får det.

Eg vil avslutta med å seie at i 2000 var det ca. 8 000 personar i alderen 16–22 år som var under barnevernstiltak, medan i alderen 18–22 år var dette talet i underkant av 4 000 personar. Det er mange tusen personar som forsvinn ut den dagen dei fyller 18 år. Spørsmålet vi må stille oss då (presidenten klubbar), er om dei har fått det tilbodet dei treng.

Eg vil òg (presidenten klubbar) takke for denne debatten og håpe at statsråden tek dette vidare med seg (presidenten klubbar) og fokuserer på ettervern.

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden holdes.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [14:04:33]: Eg vil takke alle for debatten vi har hatt om dette viktige temaet, som vi har fått belyst.

Representanten Karin S. Woldseth var inne på kontakt med biologiske familie – det gjeld dei barna som anten er i barnevernsinstitusjon eller hos fosterfamilie. Det er sjølvsagt veldig viktig at ein fokuserer på det. Samtidig må ein fokusere på at det må vere til barnet eller ungdommen sitt beste. I enkelte tilfelle kan det vere at dei kjem frå kompliserte familieforhold, med store rusproblem eller anna, og då seier det seg sjølv at det ikkje er det beste for barnet å ha direkte kontakt. Dette må ein vurdere i dei ulike sakene. Vi sit med historier frå begge gruppene – nokon har hatt for lite kontakt med sin biologiske familie, og andre plassar har det blitt stilt spørsmål om kor lurt det er å ha hyppig kontakt, i forhold til korleis det verkar inn på barnet i etterkant. Det er veldig viktig at det temaet får merksemd.

Representanten Karin Andersen var inne på einslege mindreårige asylsøkjarar. Det er heilt klart at det der òg er store utfordringar i forhold til den ekstra ballasten dei har med seg når dei kjem.

Når det gjeld barnevern, er det veldig mange utfordringar. Vi kunne brukt mykje tid på å diskutere det. Eg valde å konsentrere meg om ettervernet, fordi fasen frå å vere barn til å bli vaksen er veldig krevjande, og spesielt for barnevernsbarn. Eg har høyrt fleire forskarar som har vore inne på konsekvensane – kva som skjer med desse etter dei blir 18 år, korleis det går. I Sverige har det vore noko forsking på korleis det går med desse. Derfor føler nok mange fosterforeldre at ein del av det viktige arbeidet som har blitt gjort, blir øydelagt når barna blir vaksne, om ein ikkje greier å ta vare på dei etter dei er 18 år òg.

Som representanten Karin Andersen sa, har vi ikkje mykje vi skal ha sagt når barna blir 18 år. Det gjer at dette er vanskeleg, for i teorien er dei myndige. Vi veit at dei som har biologiske barn og som høyrer rykte om at barnet har problem, dreg ut for å leite sjølv om barnet er 18 eller 20 år. Som fosterforeldre har ein faktisk ikkje lov til det om det formelle arbeidet er avslutta.

Eg har ikkje nokon klare løysingar på denne utfordringa, men eg trur det er veldig viktig at departementet diskuterer og drøftar det: Kva gjer ein, og kva kan ein gjere i samarbeidet med fosterforeldra? Å lytte til dei trur eg er veldig viktig, så eg vil oppfordre statsråden til at ho tek dette med seg i det vidare arbeidet.

Statsråd Karita Bekkemellem [14:07:45]: Igjen har vi hatt en konstruktiv debatt hvor det ble pekt på en del av utfordringene, men også på hva det er viktig å ha fokus på.

Avslutningsvis har jeg lyst til å komme inn på et par ting, bl.a. det Karin S. Woldseth nevnte om det med biologiske foreldre. Det har vært en endring i barnevernet de siste årene når det gjelder tenking på det feltet. Det brukes nye metoder i dag, med mer nærmiljøbaserte tiltak som nettopp har som utgangspunkt at vi skal gå inn så tidlig som mulig for å gi barnet – også hele familien – hjelp, slik at de skal slippe å oppleve en tung og alvorlig omsorgsovertakelse. Hele den tenkingen vi prøver å få til i barnevernet i dag, er nettopp å ha det som utgangspunkt. Det er et veldig viktig punkt representanten tok opp, og det er jeg selv veldig opptatt av.

Det andre er det punktet Karin S. Woldseth var inne på som gjaldt tilsyn. Jeg har lyst til å si at vi skal ha et godt fungerende tilsyn. Fylkesmannen skal ha ressurser til å gå inn og være veldig streng, og ha ressurser til å føre tilsyn som også gjør at vi er trygge på at barnevernet leverer på en ordentlig måte. Det er viktig!

Som Karin Andersen var inne på i sitt innlegg, var det i VG en reportasje fra Oslo, som jeg tror opprørte alle. Jeg har lyst til å si at departementet tar det veldig på alvor. Vi følger meget tett opp med Oslo kommune.

Til det som representanten Lars-Henrik Michelsen var inne på: Vi vil ha et bedre beslutningsgrunnlag når vi har fått de to rapportene på vårparten. Mye av dette er komplisert, det er vanskelige avveininger, og derfor er det viktig at vi ikke bare tror, men at vi vet, før vi fatter politiske beslutninger.

Jeg avslutter med det og takker for debatten.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 slutt.