«Dersom vi skal kunna halda oppe og vidareutvikla eit levande demokrati i Noreg, er det avgjerande at vi har eit felles nasjonalspråk som blir brukt på ein god, klår og situasjonstilpassa måte. Eit velfungerande nasjonalspråk er òg viktig for tryggleiken, effektiviteten og ressursutnyttinga på alle område i samfunnet.»

Dette er sitat fra sammendraget i utredningen «Norsk i hundre!», som Språkrådet har fått utarbeidet. Utredningen er gjennomført av en egen gruppe nedsatt av Språkrådet. Innledningsvis heter det videre i sammendraget:

«Eksistensen til norsk som språk er ikkje truga i dag. Når vi tek omsyn til korleis heile det norske samfunnet i dag er tufta på norsk språk, ser vi det som svært usannsynleg at norsk forsvinn i overskodeleg framtid. Viktige samfunnsområde kan likevel gå tapt til engelsk. På desse områda må det difor setjast i verk tiltak.»

Ett område der norsk språk kan gå tapt, er som fagspråk, som akademisk språk. Det er ikke bare Språkrådets utredning som roper et varsko. I forrige uke ble det offentliggjort et professoropprop, der over 200 professorer, hovedsakelig innenfor humaniora og samfunnsfagene, protesterte mot et system som stimulerer til å skrive og publisere på engelsk fordi det gir større økonomisk uttelling for institusjonene.

Universitetet i Oslo har fått laget en egen utredning om språkpolitikken ved universitetet. Utvalget skulle spesielt vurdere hvilke prinsipper Universitetet i Oslo bør legge til grunn når det gjelder språkbruk i undervisning, bruk av engelsk som internt arbeidsspråk og egen innsats i å utarbeide læremateriell på norsk. Bakgrunnen var bl.a. å vurdere hvordan universitetene skulle utøve sin rolle som en tung norsk kulturinstitusjon. De konkluderte med at det overordnede prinsipp er at norsk skal være hovedspråk ved undervisningen ved Universitetet i Oslo. Det er også grunn til å minne om at dette var formuleringen i den gamle universitetsloven. Denne bestemmelsen fjernet flertallet – mot SVs vilje – da den nye loven ble vedtatt. Dessuten konkluderer de med at universitetet har et ansvar for å ivareta og utvikle norsk som fagspråk. Det de med dette understreker, er at norsk fortsatt skal være domenespråk for høyere utdanning og forskning. Det dreier seg i prinsippet om at universitetet skal være den sentrale premissleverandør når det gjelder kompetanse for samfunn og næringsliv, ved å vedlikeholde nødvendige forutsetninger for norsk kulturell identitet og et fungerende demokrati.

Dette er bra. Men det viser også at det nå bør utvikles en politikk som omfatter hele sektoren. Det er vår oppgave å lage overordnede prinsipper, som så må konkretiseres av den enkelte institusjon. Universitetet i Oslo har tatt et ansvar, men lovbestemmelser vil tydeliggjøre og bevisstgjøre hele sektoren. Det vil dessuten virke styrende når det skal vedtas rammer for institusjonenes virksomhet. Det er grunn til å tro at med en lovbestemmelse ville vektingen i finansieringsmodellen ha sett annerledes ut.

Det er ikke lett å akseptere at en lærebok skrevet på norsk av en fagperson, til bruk på universitetet, skal gi dårligere uttelling enn en artikkel skrevet på engelsk, selv om det er i et renommert internasjonalt tidsskrift. Slik jeg oppfatter professoroppropet, er det dette som er deres konkrete anliggende. Men bak dette ligger en bekymring for hva som kan skje med norsk som fagspråk og som akademisk språk.

Jeg har lyst til å bruke noen tall til å illustrere utviklingen i faglitteraturen. I 1998 var omsetningen av lærebøker til høyskoler og universiteter på om lag 170 mill. kr. I 2005 var omsetningen sunket til 152 mill. kr. Omregner vi dette til dagens kroneverdi, tilsvarer det et fall fra ca. 200 mill. kr i 1998. Det er en reell reduksjon på knapt 25 pst. Vi finner tilsvarende nedgang i antall solgte eksemplarer. I 1998 ble det solgt 930 000 eksemplarer til høyskole- og universitetsutdanningen. I 2005 var salget redusert til under 700 000 eksemplarer, altså en nedgang på over 230 000 eksemplarer. Følgelig kjøper norske studenter om lag 25 pst. færre norske fagbøker enn det de gjorde i 1998, og det skjer mens studenttallet er om lag det samme. Vi opplever altså en sterk nedgang i produksjonen av norsk faglitteratur og en sterk økning i omsetningen av engelskspråklig litteratur.

Den forrige regjeringen snudde opp ned på norsk bokbransje på en uansvarlig måte. Nødvendigheten av å beholde fastprisene på fagbøker for høyere utdanning ble aldri skikkelig diskutert. Det ble ikke reflektert over at en rekke EU-land har gått i en helt annen retning enn vi har gjort i Norge. Land etter land har fattet vedtak om fastprislover for å verne om ytringsfriheten og den nasjonale kulturen.

Det er innlysende for alle som er opptatt av utdanning og kunnskapsnivået i samfunnet, at kvaliteten er avhengig av at norsk faglitteratur videreutvikles og stimuleres innenfor etablerte sjangere, innenfor nye sjangere – i nye og gamle meddelingsformer, på papir i bøker og tidsskrifter og gjennom forskjellige digitale formater. Den norske faglitteraturen inneholder resultater og erfaringer fra den samlede forskningen som drives i Norge. Den inneholder både de tekstene som norske forskere skriver for hverandre og sine internasjonale kolleger, og de tekstene som norske forskere skriver for å gjøre oss alle kjent med forskningens resultater og utfordringer. Uten en rikholdig og kvalitetssikret faglitteratur vil vi ikke ha tilgang til norske tekster som på en troverdig måte forteller oss om den raske utviklingen innenfor bioteknologien, og de etiske problemer denne viktige forskningen stilles overfor. Uten en norsk faglitteratur vil vi ikke bli kjent med diskusjonene omkring den internasjonale kampen om verdens energiressurser, og de kriger og konflikter den fører med seg.

Lærebøkene i skolen er kjernen i skolens kunnskapsformidling og et nødvendig vilkår for elevenes arbeid med å utvikle seg til reflekterte mennesker i et komplekst og lite forutsigbart samfunn. Det er gjennom faglitteraturen at de sakene som behandles dagsaktuelt og kortfattet i pressens nyhetsdekning, blir presentert og diskutert i dybden for dem som søker innsikt. Gjennom biografier, essaysamlinger, reiseskildringer, historiske framstillinger og debattbøker gis en arena for det mer ettertenksomme ordskifte på den offentlige scenen.

De intellektuelle og faglige utfordringene det norske samfunnet står overfor i globaliseringens tidsalder, kan ikke løses gjennom å sløve et av de viktigste redskapene vi har for å møte disse utfordringene. Norskspråklig faglitteratur må videreutvikles og styrkes dersom vi skal være den framstående kunnskapsnasjonen som vi ønsker å være – og som vi også ønsker å si at vi er. Samlet sett er utfordringene slik at en utredning om faglitteraturens stilling er nødvendig. Bare en slik utredning kan kartlegge hele feltet og peke på hvilke virkemidler som bør settes inn for å sikre og utvikle politikken på dette området. Slik sett vil dette – slik jeg ser det – være en naturlig oppfølging av Soria Moria-erklæringen, der Regjeringen lover å fornye norsk litteraturpolitikk.

Statsråd Øystein Djupedal [11:22:48]: Norsk fagspråk er viktig. Jeg er enig med representanten Reikvam i at en svekkelse av norsk som fagspråk vil være et problem for demokratiet. Med generelt økende internasjonalisering av arbeidsplasser, utdanning og forskning er dette et viktig tema. Det er derfor nødvendig med en beredskap og en bevissthet om språkvalg. Med andre ord: Det er behov for en språkpolitikk. Regjeringen vil derfor i 2007 legge fram en stortingsmelding om en samlet språkpolitikk, der også fagspråk vil få en bred plass. Jeg mener at universiteter og høyskoler må være blant de fremste til å bruke, forsvare og utvikle norsk språk. Jeg er derfor glad for det engasjementet vi ser bl.a. gjennom oppropet fra norske forskere i Aftenposten for noen dager siden, og for at vi får diskusjon og oppmerksomhet, slik at vi kan finne gode løsninger. Også på institusjonsnivå er det engasjement. Universitets- og høgskolerådet har nedsatt en arbeidsgruppe som skal legge fram forslag til en språkpolitikk ved universiteter og høyskoler innen 1. juni 2006.

Representanten Reikvam viser i sitt spørsmål til denne innstillingen og den bekymring for det norske språkets stilling innenfor akademia, som uttrykkes der. Jeg er enig i at dette er en reell utfordring.

Innstillingen fra Universitetet i Oslo peker samtidig på en annen utfordring: For å kunne kommunisere med andre forskere og formidle kunnskap til forskningsmiljøer verden over har norske forskere behov for høy kompetanse i engelsk og andre fremmedspråk. Vi må huske at norsk forskning utgjør 0,4 pst. av verdens samlede forskning. Det betyr at nesten all forskning foregår i andre land, og at nesten alle forskningsresultater publiseres på andre språk enn på norsk. Store deler av denne forskningen er tilgjengelig og utgjør en internasjonal kunnskapsbase. Vi vil at norsk forskning skal prøves i ledende internasjonale fagmiljøer, at den skal bidra til den internasjonale kunnskapsoppbyggingen, og at den skal være tilgjengelig for andre. Samtidig må vi delta i internasjonal forskning for å nyttiggjøre oss andres forskning og kunnskap. Men det kanskje viktigste vi må ta med oss, er at kommunikasjon med andre lands forskere – på andre språk enn norsk – er helt grunnleggende for å drive forskning av høy internasjonal kvalitet. Uten slik kommunikasjon vil norsk forskning forvitre og bli irrelevant, og norsk fagspråk likeså.

Den enkelte forsker og det enkelte fagmiljø har frihet til å velge hvilket språk man ønsker å publisere på, bl.a. ut fra hvem man ønsker å nå, hvilke faglige diskusjoner man ønsker å delta i, hvilke faglige miljøer man ønsker å få innpass i og eget faglig nivå.

Norske forskere må kommunisere med den internasjonale forskerverdenen. Like viktig er det at norske forskere formidler resultater til allmennheten utenfor universitetene og høyskolene. Vi må ha en fagterminologi som kan formidle norsk og internasjonal forskning til folk på en god måte. Dette er viktig både for forskningens legitimitet i befolkningen og ikke minst som et demokratisk prinsipp.

Jeg tror forskere flest tenker best på sitt eget språk. Språket har betydning for selve tenkningen. Uten gode norske begreper og fagtermer svekker vi evnen til kunnskapsutvikling. Muligheten og evnen til å uttrykke seg må utvikles både på norsk og på det som er det internasjonale forskningsspråket, nemlig engelsk.

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er et viktig virkemiddel. Det er imidlertid relativt lite midler som omfordeles gjennom forskningskomponenten – 9 promille av det totale budsjettet for universiteter og høyskoler er knyttet til indikatoren for vitenskapelig publisering i budsjettet for 2006. Foreløpige tall og beregninger kan tyde på at budsjettendringene for 2007, gitt videreføring av omfanget av potten som skal omfordeles, for de fleste institusjonene vil være på under 0,1 pst. av budsjettet.

Vitenskapelig publisering er et av de viktigste resultatene fra forskningen. Antall vitenskapelige publiseringer brukes derfor som en av flere indikatorer i finansieringssystemets forskningskomponent. Institusjonene får uttelling på bakgrunn av antall vitenskapelige publikasjoner og kvaliteten på publiseringskanalene, dvs. tidsskriftene og forlagsredaksjonene som utgir monografier og antologier. Utviklingen av indikatoren for vitenskapelig publisering har skjedd i tett samarbeid med forskningsmiljøene gjennom Universitets- og høgskolerådet og Kunnskapsdepartementet. De faglige vurderingene gjøres imidlertid utelukkende av fagmiljøene selv. Det er derfor ikke riktig, slik enkelte har gitt uttrykk for, at publisering på engelsk prioriteres foran norsk. Det er forskningen og kvaliteten på forskningen som belønnes. Vi må erkjenne at vi nok ikke har nådd ut til alle med korrekt informasjon om hvordan publikasjonskanaler vurderes, og på dette området vil departementet derfor ytterligere forsterke sitt arbeid.

Jeg vil påpeke at innstillingen fra Universitetet i Oslo anbefaler at inndelingen i ulike kvalitetsnivåer skal videreføres. Det er åpenbart at når en stor andel av forskningen foregår i andre land og publiseres på andre språk enn norsk, vil også publiseringskanaler på andre språk utgjøre et flertall av de beste og viktigste. Jeg vil også legge til at det naturlig nok er store forskjeller mellom fagdisipliner. I fag som norsk, historie, jus og andre som i stor grad handler om norske forhold, vil norske publiseringskanaler ofte være i flertall blant de beste og mest prestisjefylte.

Vi vil at universiteter og høyskoler skal ivareta norsk som fagspråk, men ikke minst skal de nå målene som er satt for kvalitet og internasjonalisering innen utdanning og forskning. I noen situasjoner kan disse kravene komme i konflikt med hverandre. Innstillingen fra Universitetet i Oslo er imidlertid tydelig på at man må håndtere slike dilemmaer og ivareta rollen både som forsvarere av norsk språk og rollen som viktige forskningsinstitusjoner. Jeg er helt enig i denne konklusjonen, og vi vil jobbe for at institusjonene skal klare begge disse målene.

Det er allerede mange mekanismer som bidrar til å styrke norsk som fagspråk. Utdanningen i Norge foregår i stor grad på norsk. Sammen med et krav om at undervisningen skal være forskningsbasert, innebærer det at norske forskere må vedlikeholde og utvikle norsk fagspråk. Vitenskapelig tilsatte ved norske institusjoner må også i all hovedsak bruke norsk språk i formidlingen til allmennheten gjennom aviser og medier. Også i den mer brukerorienterte formidlingen rettet mot f.eks. norsk næringsliv og offentlig virksomhet er norsk et naturlig språkvalg. Lærebøker vil likeledes også ofte være på norsk.

Det viktigste momentet for at norsk fagspråk skal kunne overleve og utvikle seg, er at norske forskningsinstitusjoner og norske forskere er målbevisste i sine språkvalg. De må ha bevisste holdninger når de velger språk for ulike anledninger. Det foregår nå en prosess i universitets- og høyskolesektoren som viser at man tar temaet norsk fagspråk på alvor, og jeg tror at et av de beste tiltakene vil være å støtte opp under disse prosessene.

Kulturdepartementet legger fram en språkmelding neste år. Vi vil inn mot meldingen vurdere om universiteter og høyskoler i sin formålsparagraf skal få et særskilt ansvar for å utvikle norsk fagspråk, og hvorvidt departementet skal stille krav om språkpolitiske dokumenter ved den enkelte høyere utdanningsinstitusjon.

Departementet arbeider med å utvide finansieringssystemet med en formidlingskomponent, og har gitt Universitets- og høgskolerådet i oppdrag å finne gode indikatorer. Formidling som skjer på norsk, og incentiver på dette området, vil kunne bidra til å styrke norsk som fagspråk. Uttelling for lærebøker kan være en viktig indikator i denne sammenhengen.

Jeg har lyst til å runde av med noen hovedpunkter som er viktige i den videre diskusjonen om norsk fagspråk.

Norsk som fagspråk er under press. Samtidig vil jeg peke på at det er en stor utfordring å få norske forskere til å publisere i de viktigste tidsskriftene og derigjennom få tilgang til de beste forskningsmiljøene. Det er viktig ikke å miste de overordnede målene for norsk forskning av syne, slik disse er formulert bl.a. i forskningsmeldingen.

Publiseringer på engelsk og andre fremmedspråk har vært vanlig i lang tid innenfor mange fagmiljøer. Indikatoren for vitenskapelig publisering ble først innført nå i budsjettet for 2006. Det bør ikke endres på denne nå, både av hensyn til forutsigbarhet for institusjonene, og fordi det er for tidlig å evaluere effektene av indikatoren. Departementet vil imidlertid følge utviklingen meget nøye. En ny formidlingskomponent vil kunne styrke norsk som fagspråk fordi norsk i de fleste formidlingssammenhenger vil være et naturlig språkvalg.

Universiteter og høyskoler må kunne klare å håndtere parallellspråklighet. Institusjonene må sikre både norsk som fagspråk og høy kvalitet i internasjonal sammenheng. Vi må bli bedre og mer bevisste både i forvaltningen av norsk fagspråk og i vår evne til å kommunisere med andre forskere på andre språk.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Rolf Reikvam (SV) [11:32:52]: Jeg takker for svaret. Jeg takker for de positive reaksjonene som lå i svaret i forhold til å se på lovverket, spesielt universitets- og høyskoleloven, om det er behov for å legge inn en egen formålsparagraf eller presiseringer om norsk som undervisningsspråk, som hovedregel. Selvsagt skal det også kunne undervises på andre språk, det er ikke det som er poenget – poenget er å gi sterke føringer. Jeg takker for det. Dessuten oppfattet jeg svaret slik at statsråden er interessert i å se på om en skal legge inn egne føringer i forhold til universitetenes og høyskolenes ansvar for å utvikle norsk som fagspråk.

Jeg registrerer også at det skal legges fram en stortingsmelding i 2007 om språkpolitikk – dette på bakgrunn av – går jeg ut fra – Språkrådets utredning «Norsk i hundre!». Det er bra. Men jeg mener fortsatt at det vil være riktig å foreta en egen utredning, muligens også en egen stortingsmelding, om norsk som fagspråk.

Utredningen «Norsk i hundre!» omfatter hele bredden av det norske språk. Det er riktig. Men hvis man ser på den biten som omfatter fagspråket, norsk som akademisk språk, er den forholdsvis begrenset – selv om dette er et ganske omfattende og stort område. Derfor skulle jeg ønske at statsråden ville si at her er det behov for å lage en egen utredning, få en vurdering og en skikkelig gjennomgang, og så eventuelt komme med en egen melding til Stortinget om norsk som fagspråk. Så kunne man knytte det opp mot eventuelle forpliktelser som vi skal legge inn mot universitetene og høyskolene i universitets- og høyskoleloven. Det tror jeg ville være riktig. Symbolsk ville det også være viktig i forhold til dem som er opptatt av problemstillingen, jf. professoroppropet, med 200 professorer innenfor humaniora og samfunnsfag. Hadde de gått ut bredere, hadde de sikkert fått alle professorer i Norge til å være med og skrive under på dette.

Så jeg tror det er nødvendig å ta et grep. Et slikt grep kan være å sette i gang en omfattende utredning eller en vurdering, som igjen kan lede fram til en egen melding. Jeg tror Stortinget har behov for å diskutere norsk som fagspråk, som akademisk språk, uavhengig av hva som skjer innenfor andre områder av det norske språket. Jeg skulle ønske at statsråden ville være med på det. Hvis han kan bekrefte at han i alle fall vil se på det, vil jeg være tilfreds – også i forhold til det han sa om universitets- og høyskoleloven, ville jeg være meget tilfreds hvis jeg fikk en slik tilbakemelding nå.

Statsråd Øystein Djupedal [11:36:08]: Jeg takker interpellanten for en veldig viktig debatt. Denne debatten om norsk språk er selvfølgelig en debatt man aldri blir ferdig med.

I en stadig mer internasjonal og global verden er presset mot små språkområder, som det norske, større. Samtidig har vi dette dilemmaet som små språkområder selvfølgelig bestandig vil være i – det å ivareta vår egenart, ivareta språkets viktige funksjon både som fagspråk og som formidlerspråk i alminnelig dagligtale og samtidig ha en internasjonal horisont. Det skal man tenke igjennom. Vi publiserer 0,4 pst. av verdens totale forskning. Det er et ganske beskjedent tall. Vi er helt avhengig av at våre fremste forskere og universiteter og høyskoler formidler på et språk som er rettet inn mot kompetente og dyktige fagmiljøer internasjonalt. Det er dette dilemmaet vi hele tiden står overfor.

Vi vil legge fram en stortingsmelding neste år, i 2007, der norsk som fagspråk vil ha en sentral rolle. Vi ønsker å legge fram dette i sammenheng, for etter min vurdering, og her deler jeg nok ikke helt interpellantens holdning, tror jeg det er veldig viktig å se fagspråket sammen med bruk av norsk i sin alminnelighet. Det å ha en diskusjon i Stortinget om en separat melding om norsk som fagspråk, som er frikoblet fra norsk i sin alminnelighet, tror jeg ikke er heldig. Inntil det motsatte er bevist velger vi denne tilnærmingen, nemlig at det å ha en felles behandling av dette, er klokt. Det er lenge siden Stortinget har fått en slik sak – helhetlig – til behandling, og jeg tror også Stortinget vil sette pris på å få denne muligheten til en bred gjennomgang av de ulike utfordringene vi står overfor knyttet til norsk språk.

Så vurderer vi, selvfølgelig, som jeg sa i mitt hovedsvar til representanten Reikvam, hvilke ulike grep vi kan gjøre i lovverk og på annen måte for å styrke norsk som fagspråk. Når jeg da ikke velger å gå inn i den indikatoren som interpellanten gjør, er det fordi den utgjør en ganske liten del og har virket i ganske kort tid. Men vi er nå i en prosess med å utvikle en indikator som går på formidling av dette. Der ser vi at norsk har betydning i veldig mange sammenhenger. Også det at lærebøker kan bli en del av dette, tror jeg vil ha stor betydning. Når det gjelder formålsparagrafen – som interpellanten også la merke til at jeg nevnte – mener vi at dette er ulike tiltak som sammen gjør at vi klarer denne vanskelige balansegangen.

La meg bare understreke helt avslutningsvis at det er fryktelig krevende for et lite språkområde å ivareta språkets egenart og betydning som fagspråk samtidig som en stadig større del av verden er internasjonal, og kunnskapsbasene er internasjonale. Men vi må klare dette dilemmaet. Det er det Universitetet i Oslo – og ulike innstillinger – nå viser, nemlig at disse dilemmaene kan man ikke komme rundt. Man er nødt til å være bevisst. Og la meg si at mitt inntrykk er at universitetene og høyskolene er seg bevisst det dilemmaet.

Gunnar Gundersen (H) [11:39:22]: Utfordringen som interpellanten tar opp, er viktig og må være noe av det nærmeste man kommer det muliges kunst. Å holde øye med – og holde diskusjonen og balansegangen levende – norsk språk som vitenskapelig språk er viktig. Vårt språk er vår kulturarv og identitet, og de fleste av oss ønsker å se at det blomstrer, og at det lever videre. Derfor er jeg enig med statsråden i at dette nok er en debatt man aldri helt blir ferdig med. Men så er det jo også veldig mange «conflicts of interest», hvis man skal bruke sånne ord i en slik debatt.

Vi ønsker alle forskere som blir sitert ute, forskere som forsker/skriver sammen med forskere ute, og vi ønsker at norske forskere skal delta i internasjonale fora. I dagens Aftenposten kan vi bl.a. lese at skal vi nå 3 pst.-målet for forskning så er det nødvendig med 15 000 nye forskere, og ifølge Aftenposten kommer det til å bli en storstilt import av forskere for å nå det målet. Vi ønsker jo forskere med ambisjoner, så her er det åpenbart vanskelig å forene alle interesser.

Det samme gjelder studenter. Vi ønsker internasjonale studenter ved norske læresteder, og vi ønsker at norske studenter skal få tilgang til den beste kompetansen, bl.a. gjennom lærebøker. Statsråden var inne på at norsk forskning utgjør 0,4 pst. – så her har vi faktisk en ganske betydelig utfordring.

I en globalisert verden der informasjonen skal og må flyte, er Norge faktisk ganske avhengig av den informasjon og kunnskap som kommer utenfra. Vi er mer avhengige av dette enn verden er avhengig av kunnskap herfra – og språket blir da en betydelig utfordring.

Når det er sagt, må norsk også kunne brukes på områder der forskning er norsk rettet, enten på grunn av problemstilling, fagområde eller andre områder som er av norsk karakter og særpreg. Det faktum at Universitetet i Oslo gikk til det skritt å oppnevne et eget språkutvalg, er et godt tegn. Hvor vellykket oppfølgingen blir, tør jeg ikke spå om, men problemstillingen er iallfall satt på kartet. Oslo-utvalget har bl.a. pekt på dagens finansieringssystem, at det legger opp til urimelig favorisering av publisering på norsk. Jeg oppfatter det også slik at det slett ikke er full enighet om det innenfor universitets- og høyskolesystemet, men de stadige påstandene om at det lønner seg bedre å publisere en artikkel om norsk historie i et internasjonalt tidsskrift enn i vårt eget Historisk tidsskrift, tyder på at dette er noe man bør se på under evalueringen av Kvalitetsreformen.

Det er kanskje også et paradoks at frykten for norskens framtid som fagspråk kommer omtrent samtidig som institusjonene i samsvar med forutsetningene i Kvalitetsreformen strever for å gi mer av undervisningen på engelsk både for å gjøre det fristende for utenlandske studenter å komme til Norge og for å forberede norske studenter på framtiden og på hvilke utfordringer de møter hvis de skal til utlandet for å studere.

Jeg er enig med Konkurransetilsynet i at det er vanskelig å se logikken mellom fastpris på bøker og tilgjengeligheten av lærebøker på norsk, og jeg er redd for at de tiltak som er antydet, vil komme til å virke mot sin hensikt. Økt konkurranse innen bokhandel har gitt lavere priser på bøker. En bør selvfølgelig alltid ha et blikk mot markedet for å se på hvordan man eventuelt kan korrigere uheldige utslag – det kan være innkjøpsordninger, og det kan være å sikre norske forfattere betingelser som gjør at man fortsatt får bøker på norsk. Men en reversering av konkurransen er ikke løsningen. Når norske studenter kjøper færre bøker, er det jo også et uttrykk for hva de velger.

I næringslivet har vi det samme. Det gir faktisk litt status i norsk næringsliv – det bør man også ta med i en slik diskusjon – å bruke engelsk i benevnelse av stillinger, noe en del selskaper er helt avhengige av om det er snakk om et internasjonalt konsern. Så her er det mange utfordringer.

Som en kuriositet til slutt er det fristende å minne om at Høyre stod fullstendig alene da vi i forbindelse med behandlingen av Kvalitetsreformen sa følgende:

«Komiteens medlemmer fra Høyre viser til henvendelse av 23. mai 2001 fra Norsk språkråd til komiteen (…)» (Presidenten klubber.)

Jeg får ikke tid til å sitere alt. Men her har oppmerksomheten i Høyre vært stor. Jeg tror problemstillingen er veldig viktig. Det er viktig at man har en åpen debatt om det, og jeg ser fram til en videre oppfølging.

Ola T. Lånke (KrF) [11:44:53]: Interpellanten Rolf Reikvam har satt fokus på en veldig viktig og interessant, men samtidig uhyre krevende utfordring: å sikre det norske språkets stilling som fagspråk. Fra Kristelig Folkepartis side er vi helt enig i at det igjen er på høy tid å sette fokus på dette også i politiske fora. Representanten Reikvams varsku er derfor høyst påkrevet.

Når dette også blir krevende, er det naturligvis på grunn av det ufravikelige faktum at vi nordmenn må bli bedre i fremmedspråk – framfor alt i engelsk – for å kunne henge med. Det gjelder ikke bare i akademiske diskusjoner. Det gjelder i alle internasjonale relasjoner: i politisk samarbeid, i næringsliv, i handel, i kultur, i økumenikk – kort sagt i alt hvor det foregår utveksling av informasjon. Dette er ikke bare viktig, det er nødvendig.

Det synes å være et generelt problem i internasjonale fora at de som behersker engelsk på morsmålsnivå, har en tendens til å dominere. Personer med mer haltende engelsk blir ikke i like høy grad tatt på alvor, fordi det faglige presisjonsnivået blir for dårlig. Selv fagfolk på høyt akademisk nivå risikerer å bli tatt for å være middelmådige fordi de ikke behersker språket. Dette er den ene siden. Den andre siden er at midt oppe i dette står norsk språk i fare for å miste fotfestet. Dilemmaet blir så: Hvordan kan man gjøre det ene og ikke la det andre være ugjort?

Norsk språk er under et enormt press – det har mange understreket – naturligvis ikke bare innenfor akademia. Hele mediehverdagen bidrar til at engelsk språkføring gradvis sniker seg inn på oss. Så kan man da spørre: Er det så farlig? Det samme skjedde jo under dansketiden, da dansk språk fortrengte norrønt og gammelnorsk. Svaret på spørsmålet er: Dette må motarbeides. Vi vil ikke gå fra ille til verre. Da vil mye gå tapt. Språket er en bærebjelke i vår kulturelle identitet – vi har ikke råd til å miste den.

I en tid da norske skjønnlitterære forfattere har sin storhetstid – det er kjempebra – må vi ikke oppleve at akademia bidrar til å bryte ned dette. Derfor er det her viktig å merke seg Språkrådets oppfordring:

• Språkpolitikk må ikke avgrenses til kulturpolitikk.

• Hele forvaltningen og samfunnet for øvrig må trekkes inn.

• Vi må få en samlet språkpolitikk.

Så langt er det ikke vanskelig å være enig, men hvordan skal vi løse dilemmaet? Kanskje gjør vi rett i å følge oppfordringen fra filosofen Lars Johan Materstvedt ved NTNU i Trondheim. Han skriver i en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening:

«Den beste måten å bli bedre i engelsk på, er å bli bedre i norsk først.»

Materstvedt skriver videre:

«Å beherske sitt eget språk skikkelig har en overføringsverdi (til engelsk og andre språk) som vanskelig kan overvurderes.»

Han hevder også i artikkelen:

«Dersom norske studenter og ansatte skal ha faglige meningsutvekslinger på engelsk i auditoriet og i problembasert læring (...), vil det virke hemmende på kreative og kritiske evner.»

Materstvedts oppskrift er at undervisningen må foregå på norsk – dette var jo for øvrig også statsråden inne på – men han mener selvsagt ikke at det skal slakkes av på krav og forventninger til norske forskere som skal hevde seg internasjonalt. Han mener tvert om at de vil gjøre det bedre ved å ta det norske språket på alvor. Det samme var også – som jeg sa – statsråden inne på.

Jeg tror dette er et viktig poeng. Slik situasjonen har utviklet seg, gjør vi kanskje rett i å innrømme at det i forbindelse med behandlingen av lov om universiteter og høyskoler var uheldig å sløyfe kravet om at forelesningene skal holdes på norsk. Antakelig bør dette vurderes på nytt.

Jeg er enig i at det er veldig bra hvis det allerede foregår en prosess i universitets- og høyskolesystemet med tanke på å styrke norsken i de faglige diskusjonene og i utviklingen av fagene.

Interpellanten Reikvam peker på at universitetenes finansieringsmodell og måten den blir praktisert på, er uheldig, og at den stimulerer til å skrive vitenskapelige arbeider på engelsk fordi norske lærebøker vektes for lavt. Dette kan sikkert være et poeng. Jeg er enig i at statsråden og departementet må ta tak i dette, men i realiteten stikker problemet dypere enn som så. Det handler framfor alt om bevisstgjøring av holdninger og om mentalitet også innenfor akademia – som i samfunnet for øvrig. Derfor er Språkrådets oppfordring om en overordnet strategi betimelig.

I en tid da norsk litteratur og norsk kultur på mange måter er i en positiv utvikling, bør vi gripe sjansen og få til det samme på det vitenskapelige området. Påstanden om at ferdigheter i norsk er en viktig forutsetning for å nå langt faglig, bør ikke minst gjennomtenkes og utredes nærmere.

Spørsmålet er: Skal vi ha én overordnet utredning eller melding om dette? Mye taler for det, fordi dette jo henger sammen. Jeg tror ikke det ene (presidenten klubber) motsier det andre. Man kan nok gjøre begge deler, men perspektivet må være overordnet. Det spørs om det ikke bør være en utredning (presidenten klubber) spesielt for dette området.

Så langt støtter Kristelig Folkeparti interpellanten Reikvams (presidenten klubber) syn.

Presidenten: Presidenten må be om at ein respekterer taletida.

Inger S. Enger (Sp) [11:50:28]: Først og fremst vil jeg rose representanten Rolf Reikvam for at dette temaet blir tatt opp. Det er svært viktig.

Før jeg begynner, vil jeg skynde meg å si at det selvfølgelig er viktig å beherske engelsk. Denne debatten kan fort bli en debatt mot engelsk, og det er ikke meninga. Jeg sier det allerede nå, fordi jeg altfor ofte hører at vi ikke må være slike heimfødinger som absolutt ikke vil bruke engelsk. Det er ikke dette det går ut på. Saken er større enn som så.

Norsk er et minoritetsspråk i verden, og det er en kulturoppgave å ta vare på det. Språk er identitet. Den som kjenner seg sjøl, kjenner også sitt eget språk – og er altså trygg på seg sjøl. Og den som er trygg på seg sjøl, er ikke redd for andre. God språkpolitikk er derfor også viktig i kampen mot diskriminering.

Lørdag ble Forum for statskirken lansert. I den forbindelse sa forfatteren Edvard Hoem at skolen, kirken og staten må samarbeide om å passe på språket. Det er en tankevekker.

I akademia står forskningen i høgsetet. Forskning er internasjonal. Det er en kamp for å få store forskningsprosjekter, og det er en kamp for å få publisert sine resultater internasjonalt – altså på engelsk. Det største en forsker kan oppleve, er å få publisert en artikkel i et anerkjent utenlandsk tidsskrift. For en forsker på f.eks. Universitetet for miljø- og biovitenskap, UMB, på Ås vil en artikkel i «Nature» bety svært mye. Det vil ikke bare gi prestisje, det vil også gi penger.

Belønningssystemet ved universitetene er slik at man blir honorert etter forskjellige aktiviteter. Pengene styrer aktiviteten. Institusjonen får penger for antall uteksaminerte kandidater, for oppslag i aviser osv., men aller mest for å skrive en artikkel i et anerkjent engelskspråklig tidsskrift. Dette som systematikk kan fort gi en kulturpolitisk slagside; det lønner seg rett og slett å bruke engelsk. At dette er utilsiktet, gjør det neppe bedre. La meg illustrere med et poeng. Dersom de store, norske forskerne hadde levd i dag, ville bildet muligens sett slik ut: Sverre Steen hadde kanskje ikke brukt så lang tid og mange krefter på sitt store historieverk. Vi eldre husker radioopplesningene av «Langsomt ble landet vårt eget». Han ville fått vesentlig mer penger dersom han hadde skrevet en tresiders artikkel i «Science».

Det er neppe riktig å angripe at forskerne belønnes for sine internasjonale artikler, men en bør kunne oppjustere det arbeidet som gjøres på norsk. Det bør kunnskapsministeren se nærmere på. Det bør også kulturministeren interessere seg for.

Akademia fører ingen kulturpolitikk – de driver forskning! De er ute etter det beste, sier de. Dette er overlatt til den enkelte forsker og den enkelte lærer. Det er nemlig lærerne som velger fagbøker i sine fag. Vi konstaterer at de oftere velger engelske fagbøker. Som et eksempel: På UMB er andelen engelske fagbøker økt fra 40 pst. til 60 pst. av det totale boksalget de siste fire–fem åra. Det er en dramatisk dreining. Spørsmålet blir da: Er det bare fordi engelske fagbøker er best, eller er det fordi man synes det er greit at studentene også kan lese engelskspråklig litteratur? Det skal jeg ikke uttale meg helt sikkert om, men det kan dessverre også være et utslag av kulturpolitisk ubevissthet.

Dette er en viktig debatt. Universitetet i Oslo har tatt ballen. De har laget en utredning om språkpolitikk ved universitetet. Universitetet i Oslo sier at universitetets språk er norsk, og at deres språkpolitikk skal være omtrent slik: Norsk på bachelor-nivå og engelsk på master-nivå. Dette er en begynnelse.

Hele poenget er at en skal ha et eget norsk fagspråk, og at det skal brukes i det daglige virke. Forskernes funn og forskernes oppdagelser har et nytteformål, enten det skal brukes i forvaltning eller i forretningslivet. For å kommunisere forskningsresultatene må de jo forstås. De som skal bruke kunnskapen, er i mange sammenhenger den alminnelige mann og kvinne i Norge. Da virker det meningsløst om vi skal ha alt dette på engelsk. Derfor bør flere universiteter og høgskoler ta opp hansken og diskutere språket.

Representanten Reikvam har et godt poeng når han mener at lovteksten i lov om høgskoler og universiteter bør endres til slik den var.

Jeg er også glad for at statsråd Djupedal nevnte at det kommer en stortingsmelding om norsk språk, hvor også fagspråk skal få stor plass.

Dette er mer enn kulturpolitikk! Det koster, men det er viktig for landet.

Odd Einar Dørum (V) [11:55:57]: Jeg vil takke interpellanten for initiativet. Så vil jeg bare si her i stortingssalen at det er ikke lenge siden fagkomiteen var i USA for å se på hvordan amerikanerne tok vare på dannelsen. Den amerikanske «liberal arts»-tradisjonen er et uttrykk for at man i amerikansk akademia satser på at dannelse, allmenndanning, er helt avgjørende. Det er en styrke ved det samfunnet, det er en styrke ved de institusjonene. Derfor er det min inngangsvinkel til interpellantens initiativ at det å være språkdyktig, enten det er på engelsk, som vi legger opp til ut fra alle internasjonale forpliktelser, eller på norsk, som er vårt eget språk, er en del av forsvaret for allmenndanningen i dette landet, det er en del av dannelseskampen.

Så må det være slik at vi kan diskutere hvilke praktiske virkemidler vi har da, gitt de internasjonale forpliktelsene vi har, til å kunne gi merittering av norsk som forskningsspråk. Det er det som er temaet. Jeg tror interpellanten er inne på noe veldig viktig, at i tillegg til det positive arbeidet som flere har vist til, og som har foregått ved Universitetet i Oslo, må vi få en egen utredning fra Kunnskapsdepartementet om norsk som fagspråk. Hvordan den kommer, er ikke avgjørende, men det kunne vært et interessant vedlegg til en helhetlig utredning og stortingsmelding, som Regjeringen har bebudet. Vi må kunne forvente en egen utredning, og vi må kunne forvente det fra fagdepartementet når vårt største universitet har tatt det ansvaret som det har gjort, ved å lage en egen utredning om hvordan norsk kan fremmes som forskningsspråk. Dette er det all mulig grunn til å rose.

Hvis man ser på forslagene som man har kommet med, tror jeg det er mye å hente der, både i forbindelse med en egen sak om norsk språkpolitikk og i forbindelse med det arbeidet som jeg rett og slett forutsetter at Kunnskapsdepartementet setter i gang; at de lager en skikkelig utredning for å følge opp dette initiativet fra vårt største universitet.

Jeg er enig med statsråden i at forskjellige virkemidler kan brukes. Jeg er også enig i hans understrekning av betydningen av å belønne formidling. Det er nemlig slik at hvis du er en god forsker, men ikke klarer å formidle det på begripelig norsk, er det flere som har et problem. Forskeren har i hvert fall et problem. Hvordan i all verden skal vi kunne opprettholde et livskraftig folkestyre og et demokrati hvis man ikke på en enkel og tydelig måte kan formidle det man har sagt? Da må det være et eller annet som svikter i hele dannelsen før man kommer så langt.

Jeg vet jo at folk kan dette. Jeg velger derfor å se på debatten i dag slik at vi, ikke fordi vi er redde for noe, men fordi vi nettopp lever i en situasjon med internasjonalisering, ønsker å være gode til å ta vare på de virkemidlene som gjør at vi klarer begge deler – at vi klarer å delta internasjonalt, og at vi klarer å ta vare på vårt eget språk, ikke bare som et skjønnlitterært språk, men som et fagspråk.

Når det gjelder meritteringen, har det kommet forskjellige innspill. Formidling er et viktig punkt. Jeg vil bare oppfordre statsråden til å se på hvordan man nettopp kan belønne merittering i det arbeidet. Jeg oppfattet det slik at det var grunnholdningen i innlegget hans og i tilsvaret til interpellanten – at det var det han ville.

Så vil jeg understreke hvor positivt det er at utdanningsinstitusjonene tar ansvar selv. Det er svært positivt – interpellanten understreket også det – at Universitetet i Oslo har gjort det. Andre bør følge opp dette. Andre i vår store, tunge forskningsverden må følge opp det initiativet som er tatt ved Universitetet i Oslo. Dette burde være en inspirasjon til at man innenfor alle våre store, tunge forskningsmiljøer følger opp det som Universitetet i Oslo har gjort, fordi sjansen for at kloke folk kommer med kloke forslag øker jo flere det er som deltar i debatten. Da slipper man også å få en angstbitersk debatt. Da vil man få en debatt som er framtidsrettet, og som nettopp trekker fram bredden. Det er ikke enten–eller når det gjelder å mestre engelsk godt, eller å mestre norsk godt – det gjelder begge deler.

Jeg har stått på denne talerstolen i andre sammenhenger og snakket varmt om det flerspråklige. Det er helt naturlig å gjøre det i denne sammenhengen også. Jeg vil avslutte der jeg begynte. Jeg forventer at når Regjeringen kommer tilbake med sin melding, og ut fra mitt og Venstres synspunkt med et svært og omfattende trykt – eller utrykt – vedlegg om fagspråket, ser Regjeringen dette som en del av et dannelsesprosjekt, det prosjektet som gjør at det er begripelig også i 2006 og i 2007 å forklare folk flest hvorfor det er bra at du kan noe om hva du burde kunne, selv om det ikke er det du har satset ditt på i livet, og at du er så ydmyk der du kan noe, at du er nysgjerrig på at andre kan noe annet. Essensen i selve dannelsesprosjektet er jo at man klarer å holde dette perspektivet oppe. Og, som sagt: Komiteen fikk sterke impulser om at det i amerikansk høyere utdanning er sterk vilje til å holde dette oppe. Vi kan ikke være dårligere her på berget. Vi har hatt tradisjoner før oss, vi kan fornye dem. Det er det som interpellanten ønsker med sin interpellasjon, og Venstre støtter hensikten.

Anders Anundsen (FrP) [12:01:12]: Det norske språket har vært under press i all tid og er det fortsatt. Det norske forskningsspråket er altså under press fra engelsk og andre internasjonale språk, mens vårt eget språk for tiden presses sterkt av bl.a. såkalte SMS-forkortelser. Jeg har selv problemer med å forstå hva min sønn prøver å fortelle meg når han skal snakke fort og «gæli» etter en beordring fra far. Og ikke vet jeg hvordan norsk akademia ser ut når den generasjonen skal gjøre seg, som representanten Dørum sa, kort og konsist forstått i akademisk sammenheng.

Men jeg har lyst til å snu problemstillingen litt på hodet. Det er sagt mye vettugt fra denne talerstolen i dag om norsk som forskningsspråk på bakgrunn av den interpellasjonen som representanten Reikvam har fremmet. Samtidig må vi altså erkjenne, og jeg synes statsråden for så vidt delvis var inne på det i sitt svar, at vi er 4,6 millioner mennesker her på berget, som representanten Dørum sa, og det er 4,6 millioner mennesker som bruker vårt språk, og det er den andelen av de 4,6 millionene som er opptatt av det forskerne skriver og utgir, som leser forskningsrapportene og leser forskningsmaterialet på norsk. Før var det kanskje slik at det var mye forskning for Norge, som var rettet inn mot Norge. Men det er ikke slik lenger. Jeg har ikke engang tall på hvor mange internasjonale forskningsorganisasjoner Norge er medlem av, og den nye forskningstrenden er at det forskes internasjonalt. Forskningsgrupper settes ikke lenger sammen av forskere bare ved et norsk universitet, de settes ofte sammen i grupper med sterk internasjonal samblanding. Da er det etter vår oppfatning viktig at man har et godt fundament for en internasjonal språkformulering.

0,4 pst. av verdenspublisert forskning er norsk. Det tror jeg er illustrerende nok i forhold til hvor viktig det er å sørge for at vi er dyktige på engelsk og annet fremmedspråk. Jeg har lyst til bare i en bisetning å nevne at vi tidligere år har hatt en runde om hvor tidlig man skal starte språkopplæring, ikke minst i forhold til et obligatorisk 2. fremmedspråk, hvor opposisjonen har vært veldig tydelig på at det er viktig å ha en god språkfaglig drakt allerede fra grunnskolen av. Den fokuseringen har dessverre ikke Regjeringen hatt, men jeg tror det er en sammenheng i disse to spørsmålene.

Jeg tillater meg også å stille et spørsmål på oppløpssiden: Hvor mye ressurser skal man egentlig bruke på å holde forskningsspråket i Norge norsk? Det forstår jeg også at statsråden har varslet at han kommer tilbake til i den helhetlige meldingen knyttet til dette. Da vil jeg også anta at statsråden kommer tilbake til ressursbruken i forhold til hvor mye ressurser som faktisk skal gå til å bevare norsk forskning norsk. Kanskje burde denne interpellasjonen, eller en annen interpellasjon, heller handlet om hvordan norske forskere skal bli enda bedre til å produsere forskningsresultatene sine på engelsk og trygge språkdrakten både i engelsk, tysk og andre internasjonale språk på forskningssiden. For det er altså slik at kvaliteten på forskningen ofte blir målt i antall spaltemillimeter i internasjonale forskningsblader, og det hjelper ikke å publisere norske forskningsrapporter i den typen blader på norsk.

Rolf Reikvam (SV) [12:05:14]: Først vil jeg takke for engasjement og deltakelse i en viktig politisk debatt.

I min innledning valgte jeg å ikke dra i gang en debatt om engelsk og andre fremmedspråk på universiteter og høyskoler. Det er åpenbart at også norske forskere skal bruke engelsk og andre språk for å publisere både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke det som er problemstillingen. Det er selvsagt at en også må ha et undervisningstilbud på engelsk på universitetene. Det er ikke det som er problemstillingen. Problemstillingen er hvordan vi skal kunne påvirke for å stimulere til at en fortsatt skriver på norsk, utvikler norsk fagterminologi osv. på universiteter og høyskoler. Det er det som er debatten, for innerst inne – når vi kommer helt inn – dreier dette seg egentlig om vår egen identitet, vår egen forståelse av oss selv, vår egen kultur og også vårt eget demokrati. I det øyeblikket vi mister språket, mister vi også helt sentrale deler av vår egen forståelse av vår egen historie og vår egen kultur. Derfor: Det å ta vare på språket, det å utvikle språket, det å utvikle ny terminologi på områder hvor det trengs å utvikle språket, er helt nødvendig og helt sentralt.

Jeg registrerer også og er veldig glad for den støtte jeg fikk til at det i forbindelse med en eventuell stortingsmelding er behov for en omfattende utredning omkring fagspråkets stilling. Om det eventuelt blir et omfattende tillegg, som representanten Dørum nevnte, til en generell stortingsmelding, eller om det blir en egen utredning med sikte på en egen stortingsmelding, er ikke så viktig for meg, men det er viktig at vi får en skikkelig gjennomgang hvor vi involverer de tunge fagmiljøene i dette arbeidet. Det er helt nødvendig, og det må vi klare.

Så er jeg enig med statsråden i at målet er ikke i dag å endre dette finansieringssystemet som vi har valgt for universiteter og høyskoler. Det er ikke det som er poenget. Det skal evalueres i 2007. Da får vi se hvorledes det funker. Poenget er at vi må se på de ulike vektingene innenfor dagens system – hvordan de ulike publiseringene skal vektes. Skal en lærebok – som også statsråden var inne på – legges inn og gis vektvis uttelling? Det oppfattet jeg at statsråden var opptatt av, og det er jeg glad for. Vi skal ikke ta systemet, men vi skal diskutere hvordan vi skal utvikle systemet og gjøre det bedre slik at en fanger opp det som noen av oss er opptatt av å fange opp. Det er det jeg tror er viktig i første omgang, og så – som statsråden tidligere har presisert og understreket – kan det være aktuelt å se på loven. Jeg er glad for den støtten jeg fikk til det. Det er behov for å slå ring om det norske fagspråket og utvikle det.

Statsråd Øystein Djupedal [12:08:30]: La meg avslutte med det representanten Reikvam sa helt avslutningsvis i denne interpellasjonsdebatten: Det er behov for å slå ring om det norske språket også som fagspråk.

Jeg er glad for den brede støtten interpellanten har fått i Stortinget for å fokusere på dette. Det er en stigende fokusering også i akademia på dette. Universitetet i Oslos rapport, Universitets- og høyskolerådets rapport og Språkrådets utredning viser det. Det betyr at vi fra vårt departement også fokuserer på dette, og at Stortinget får anledning til å diskutere norsk språkpolitikk i helhet, vil være en enestående anledning til å vektlegge norsk.

Dette er, som nesten samtlige i debatten har påpekt, et dilemma, fordi norsk er et lite språkområde. Mens språk er mer enn en kulturbærer, språk skal også være et fagspråk i akademia. Dermed har man disse ulike vanskelige dilemmaene. Uansett hvordan man snur og vender på det, ønsker vi at norsk forskning skal være internasjonalt orientert, og at norske forskere også skal være opptatt av publisering i internasjonale kanaler.

Rapporten fra Universitetet i Oslo viser at 80 pst. av dem som velger engelsk, gjør det for å bli lest, og at 50 pst. velger engelsk for å få en fagfellevurdering av det de publiserer. Publisering i samarbeid med utenlandske forskere er blitt mer og mer vanlig de siste årene. Det er det som er bakgrunnen for de valgene de ulike forskerne gjør når de velger publiseringskanal.

Det er ikke, selv om det ofte påpekes i den offentlige debatten, forskjell på publisering i et engelsk og et norsk tidsskrift. Det er ikke språket som er avgjørende, men publiseringskanalen. Publiseringskanalen er det institusjonen og forskerne selv som gir en vekting av. Det er ikke en politisk vurdering, men det går på hvor prestisjefylte de ulike tidsskriftene anses å være. Og slik sett er det jo riktig at innenfor mange fagfelt er de mest prestisjetunge tidsskriftene og publiseringskanalene på et annet språk enn norsk. Det betyr altså at det saklig sett ikke er språket som er avgjørende, men publiseringskanalen som sådan.

Da er vi igjen tilbake til det jeg svarte interpellanten i starten, nemlig at norsk er et lite forskningsspråk internasjonalt – 0,4 pst. er et beskjedent antall, og 4,5 millioner mennesker er også et beskjedent antall i forhold til verden der ute.

Jeg tar med meg alle de innspillene som har kommet i debatten. Vi deler i stor grad holdningen til hvordan vi skal gå videre med dette. Vi vil fra departementet forberede dette sammen med Kulturdepartementet. Det er Kulturdepartementet som vil legge fram meldingen om norsk språkpolitikk, men fagspråk vil være et viktig element i dette, og vi vil forberede dette fra Kunnskapsdepartementets side. Hvordan vi forbereder dette er det litt tidlig å ta stilling til nå, men vi vil selvfølgelig forberede dette i tett samarbeid med ulike fagmiljøer i Norge.

Presidenten: Handsaminga av sak nr. 2 er ferdig.