Sonja Irene Sjøli (H) [14:25:31]: Det er en svært viktig debatt vi nettopp har avsluttet – men det er også en viktig debatt vi nå skal ta fatt på. Den skal handle om dem som det ikke finnes noen helbredende behandling for, men som vi har et stort ansvar for å sikre en god lindrende behandling og en verdig omsorg for.

Å sikre en god og verdig omsorg ved livets slutt er en av de mest krevende oppgaver innen helsetjenesten. Hver eneste dag opplever mennesker å bli rammet av alvorlig sykdom og nære tap, noe som tvinger dem inn i en totalt endret livssituasjon. For de fleste betyr det at de blir sterkt avhengige av andre. De mister muligheten til å foreta egne valg, og de mister kontroll over eget liv.

Vi møter slike utfordringer svært forskjellig, avhengig av hvor forberedt vi er, av livssituasjonen vi er i, av reaksjoner i omgivelsene og – ikke minst – av den hjelp som tilbys av helse- og omsorgstjenesten.

Respekten for menneskeverdet blir satt på en alvorlig prøve når vi møter mennesker i sluttfasen av livet. Det er i slike situasjoner det egentlige menneskesynet og holdningene i helsetjenesten og i samfunnet for øvrig blir tydelige og synlige. Det er nettopp nær ytterpunktene vi finner de verdimessige prøvestener i vårt samfunn. Selv om tilbudet har blitt atskillig bedre de siste årene, er det fortsatt mange eksempler på at alvorlig syke og døende får for dårlig hjelp.

For å motvirke kravene om at helsetjenesten skal medvirke til selvvalgt avslutning på livet, er det viktig å sikre at det tilbudet som blir gitt til mennesker mot slutten av livet, er så godt som mulig, både menneskelig og faglig. Ønsket om aktiv dødshjelp må møtes med aktiv livshjelp. Kravet om dødshjelp springer ofte ut av en opplevelse av uverdighet. Derfor er det behov for fortsatt satsing i helsevesenet på en helhetlig livshjelp. Det forutsetter en økt innsats for lindrende behandling der det ikke er noen helbredende behandling for sykdommen.

Palliativ behandling har som mål å bedre pasientenes livskvalitet og opprettholde funksjon så lenge det er mulig. Palliativ medisin omhandler behandling, forskning og fagutvikling hos pasienter med en uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid. Tradisjonelt har fagfeltet omfattet pasienter med kreftsykdom, men behandlingsprinsippet er relevant for andre sykdomsgrupper. Målet for all palliativ behandling er å gi pasienten og hans eller hennes familie en best mulig livskvalitet.

Spesialiseringen i helsevesenet kan bidra til at helheten i omsorgen blir borte. Her har hospice-filosofien vist vei. Verdigrunnlaget i hospice-filosofien er optimal behandling og pleie og omsorg rettet mot pasientenes fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov. Vi vet at gode, gjennomtenkte tilbud skaper tillit og trygghet for pasientene, for pårørende og for helsepersonell.

Antall eldre kreftsyke og kronisk syke som vil ha stort behov for et godt tilbud om lindrende behandling og pleie og omsorg i livets sluttfase, vet vi vil øke i årene framover. Da gjelder det å være godt forberedt.

Utformingen av tilbudet om omsorg ved livets slutt må ta høyde for at mennesker har ulike ønsker og ulike behov. I dag dør om lag to av fem i sykehus. Det samme antall dør i sykehjem. Én av fem dør hjemme. Vi mener det er både viktig og riktig å gi alvorlig syke og døende et reelt valg med hensyn til hvor de ønsker å tilbringe livets siste dager. Dette er særlig viktig sett i lys av at vi er et flerkulturelt samfunn, og hvor det er ulike syn på hva en opplever som en verdig avslutning på livet.

For mange vil det være viktig å kunne være hjemme. Andre ønsker – og føler større trygghet ved – å være et annet sted der de kan få ro og hvile. Dette krever at vi både legger til rette for en god, hjemmebasert omsorg og pleie og samtidig bygger flere hospicer. Jeg har besøkt flere hospicer, bl.a. Hospice Stabekk, og sett hvor godt og gjennomtenkt de ivaretar alvorlig syke og døende og deres pårørende.

Dersom flere pasienter skal få mulighet til å avslutte livet hjemme i tråd med egne ønsker, må vi gi dem og deres pårørende trygghet for at de får kvalifisert hjelp. Ambulerende palliative team kan gi denne tryggheten, forutsatt at man har fleksible ordninger der kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten samarbeider om et helhetlig tilbud.

Private tilbud som er finansiert av det offentlige, kan være en viktig ressurs i tjenestetilbudene til alvorlig syke og døende. Slike tilbud må tilpasses det ordinære tjenesteapparatet og være en del av det totale tilbudet til den enkelte pasient. Private, frivillige og ideelle organisasjoner har lange tradisjoner som viktige bidragsytere i helse- og omsorgstjenesten. Høyre mener denne innsatsen er en stor ressurs som må ha en plass i omsorgen for alvorlig syke og døende også i framtiden.

Tilbudet om omsorg ved livets slutt har blitt styrket de senere år. Det er opprettet regionale kompetansesentre for lindrende behandling i alle helseregioner, som driver undervisning, rådgivning og forskning. Disse kompetansesentrene skal være pådrivere for lindrende behandling og omsorg i hele regionen.

Kreftplanen har bidratt til å bygge ut og sikre drift av hospiceplasser i sykehus, mobile team og ved kommunale sykehjem. Det er bevilget midler til drift av hospice i tilknytning til Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen og Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo. Det er også bygd opp særskilte omsorgsavdelinger for kreftpasienter ved bl.a. Bærum sykehus og St. Olavs Hospital.

Både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten skal etablere og opprettholde tilbud om lindrende behandling gjennom sine rammebevilgninger. Samarbeidsregjeringen ønsket imidlertid å satse særlig på tilbud om lindrende behandling og etablerte derfor et ekstraordinært tilskudd til lindrende behandling utenfor sykehus. Tilskuddet er i 2006 på 21,1 mill. kr og går til prosjekt i regi av kommunehelsetjenesten og private organisasjoner. Samarbeidsregjeringen innførte også egne polikliniske takster for lindrende behandling og tilleggsrefusjon gjennom ISF-systemet.

Vi står imidlertid overfor en betydelig utfordring når det gjelder å gi flere god behandling og en verdig omsorg ved livets slutt. I dag mottar bare 20 pst. av alle døende et tilbud fra en enhet for lindrende behandling. Derfor mener Høyre det er nødvendig å etablere flere ambulerende team og hospicer, som alternative tilbud til dem som ønsker det.

Slike tilbud krever ikke minst god samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Dessuten er det avgjørende at vi har finansieringsløsninger som stimulerer til slike tiltak. Jeg er også opptatt av at forholdene for pårørende som ønsker å ta seg av uhelbredelig syke, må tilrettelegges bedre. Høyre mener det er udekkede behov på dette området. Det er mange pårørende som ønsker å kunne være sammen med og ta seg av sine nærmeste i hjemmet dersom de er uhelbredelig syke, og dersom den som er syk, ønsker det. Jeg mener dagens ordninger ikke fullt ut ivaretar dette behovet godt nok. Det er en mangel på fleksibilitet i dagens system. Jeg mener vi må være villige til å tenke nytt og tilpasse ordningene etter behovet.

Det er et like stort behov for en god omsorg ved livets slutt som det er ved livets begynnelse. Derfor bør det kunne være mulig å ta ut en form for permisjon, slik det er i dag med fødselspermisjon. Det er i dag mulig å benytte seg av ordningen med pleiepenger fra folketrygden under fravær fra arbeid. Pleiepenger ytes for 20 dager. Det er også en ordning med omsorgslønn i kommunene.

Jeg vil be statsråden vurdere om det er behov for å utvide antall dager det ytes pleiepenger, f.eks. inntil et halvt år der det er mulig, til dem som pleier en nær pårørende i hjemmet, og se på om det er andre fleksible løsninger som ivaretar både den sykes og de pårørendes behov. Dette handler om å gi en best mulig omsorg, en best mulig trygghet og en mest mulig verdig situasjon og avslutning for mennesker i livets sluttfase. Jeg ser fram til å høre statsrådens vurderinger og svar når det gjelder denne omsorgen.

Statsråd Sylvia Brustad [14:35:07]: Omsorg ved livets slutt er et viktig tema. Det initiativet interpellanten har tatt gjennom denne interpellasjonen, er derfor prisverdig. Arbeidet for å tilrettelegge for at flere mennesker og flere pårørende skal få oppleve den siste livsfasen med mindre smerte og mindre fortvilelse, er høyst betimelig. Mange mennesker frykter – forståelig nok – en smertefull dødsprosess, og mange frykter selve døden. Vi har et ansvar for å sikre at pasienten får en verdig og en så lite smertefull avslutning på livet som mulig.

I Soria Moria-erklæringa har Regjeringa sagt at tilbudet til pasienter i livets sluttfase må utvikles videre. Som også representanten Sjøli var inne på, ønsker mange å tilbringe siste del av livet i eller i nærheten av sitt eget hjem – forståelig nok. Det å møte døden i trygge og kjente omgivelser tror jeg er viktig både for pasienten og for de pårørende. Regjeringa har derfor vært klar på at helsetilbudet til disse pasientene må videreutvikles, slik at dette ønsket så langt som mulig kan oppfylles. Det betyr at vi må legge opp til gode tilbud både i sjukehusene, i sjukehjemmene og ikke minst i hjemmesjukepleien.

I dag er det slik at ca. 40 pst. dør i sjukehus, 38 pst. dør i sjukehjem og 19 pst. dør hjemme.

Nesten halvparten av de som dør, dør av hjerte- og karsjukdommer. Mange av disse møter en brå død, mens andre, f.eks. kreftpasienter, som kjent gjennomgår et mer langvarig og ofte smertefullt dødsleie. Mellom 70 og 90 pst. av kreftpasientene har store smerter i den avsluttende fasen av sjukdomsforløpet. Da er det viktig å sikre god symptomlindrende behandling, riktig pleie og god omsorg i vid forstand til disse pasientene.

Det er som kjent bygd opp en rekke regionale kompetansesentre i regi av helseforetakene som har en rådgivende og samarbeidende funksjon overfor kommunene. I alle helseregioner finnes det egne kompetansesentre for lindrende behandling. I alt 18 foretak i alle helseregioner har etablert egne sjukehusposter som tilbyr lindrende behandling. Til sammen har disse 84 sengeplasser. I tillegg er det etablert 18 palliative team i alle helseregionene som kan bistå enkeltpasienter og kommunenes pleie- og omsorgstjenester.

For et par uker siden var jeg med og åpnet et senter i Vestfold. Der får denne gruppen av kreft- og smertepasienter et høyt kvalifisert tilbud i nærheten av sitt hjemsted. Det mener jeg er et fint og helt nødvendig tilbud, som vi trenger mer av også i andre deler av landet.

Siden 2002 har vi hatt en egen tilskuddsordning på rundt 15 mill. kr pr. år som har gått til å styrke tilbudet om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt utenfor sjukehus utover de ordinære bevilgningene. Tiltakene som har vært prioritert, har gått til å bygge opp egne enheter og sengeposter i sjukehjemmene og til å utvikle palliative team. I tillegg kommer en rekke kompetansehevende tiltak som skal sikre at de ansatte får bedre kunnskap om lindrende behandling. Som en følge av denne ordninga er det etablert 169 sengeplasser i sjukehjemmene, og det er gjennomført kurs og undervisning for personalet i pleie- og omsorgstjenestene i kommunene. Det er også gitt tilskudd til en rekke hospiceplasser. Om lag halvparten av alle sjukehjemsplassene til lindrende behandling ligger i Helse Øst eller i Helse Sør – hvor befolkningskonsentrasjonen er størst – men alle helseregioner er tildelt midler gjennom denne ordninga i 2005.

Tilskuddsordninga må også ses i sammenheng med den virksomheten som foregår i de såkalte undervisningssjukehjemmene. Slike sjukehjem er opprettet i hver helseregion, og disse sjukehjemmene har i særskilt fokus pleie, omsorg og behandling av døende. Det er satt i gang samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, sjukehus, høyskoler, universiteter og andre som det er naturlig å samarbeide med. Tiltaket er etter hvert blitt godt kjent og har oppnådd status. Jeg mener at disse undervisningssjukehjemmene bidrar til økt kvalitet, både gjennom forsknings- og fagutviklingsprosjekter som er forankret i sjukehjemmet, og i samarbeid med andre sjukehjem i andre kommuner. Sosial- og helsedirektoratet har i samarbeid med undervisningssjukehjemmene ansvar for at erfaringer og oppnådde resultater blir spredd og gjort lett tilgjengelige for andre kommuner og samarbeidspartnere, altså at en kan lære av hverandre.

Det er imidlertid en utfordring å sikre kompetansen i de kommunale tjenestene. Over halvparten av landets kommuner har som kjent under 5 000 innbyggere. Dette stiller særlige krav til organisering for å få til en kvalitetsmessig god tjeneste. På denne bakgrunn ønsker vi at tilskuddsordninga til lindrende behandling skal prioritere prosjekter som skal gi god fagutvikling og kompetanseheving, og som har nasjonal overføringsverdi. Tiltakene må også ses i sammenheng med den nye nasjonale kreftstrategien, som vi diskuterte i den forrige debatten. Denne strategien sier noe om at vi må bli bedre til å følge opp i den kommunale tjenesten. Tiltakene må ses i sammenheng med undervisningssjukehjemmene som sikrer praksisnær forskning og fagutvikling. Jeg vil også ta med at det er viktig å sikre de pårørendes organisasjoner, slik at de også blir hørt på en kanskje bedre måte enn tilfellet er i dag. Kreftforeningen og andre aktører blir aktive medspillere i arbeidet med å utvikle gode tjenester også i livets sluttfase.

Lindrende behandling er et fagfelt i sterk utvikling. Nye og bedre metoder kommer til, og tilbudet utvides. Det er et stort engasjement blant fagfolk i feltet, og det finnes gode faglige standarder og et godt tverrfaglig samarbeid. En av de største utfordringene er, som jeg allerede har nevnt, å sikre at det er tilstrekkelig og god kompetanse over hele Norge, både i små og i store kommuner. I tillegg til de tiltak jeg allerede har nevnt, vil Regjeringas styrking av kommuneøkonomien også sikre at kommunene kan rekruttere nye fagpersoner, men også videreutvikle og videreutdanne de som allerede er ansatt, noe som også er viktig.

Så Regjeringa er opptatt av å kunne bidra til at vi kan gjøre enda mer på dette feltet. Vi er i gang, og i den sammenheng vil det selvfølgelig, utover det jeg nå har svart og nevnt, som representanten Sjøli utfordret meg på, være ting som også vil bli vurdert nærmere.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:42:42]: Jeg takker statsråden for svaret. Det var et godt svar. Jeg vet at statsråden har et stort engasjement på dette området, og ikke minst vil jeg også gi honnør for den nasjonale strategien som nå er lagt fram. Jeg håper det blir en helhetlig strategi som også vil ha i seg det som har vært temaet nå, det å få en god omsorg ved livets slutt. Dette var ikke veldig mye nevnt da man snakket om strategi i den forrige debatten, men det var kanskje fordi det skulle komme nå. Men det handler om verdighet, og det handler om de grunnleggende verdiene i vårt samfunn, hvordan vi tar vare på de absolutt svakeste, og hvordan vi skal rusle ut av dette livet – det betyr mye – med en verdighet og en god omsorg hvor man får lindring for de smerter en måtte ha.

Det er absolutt rom for bedring på dette området, og jeg tror at det er viktig å ha flere strategier her, både en hjemmebasert omsorg og et ambulant team som kan komme hjem. Det å ha gode permisjonsordninger for pårørende i en slik situasjon er jo også samfunnsøkonomisk meget besparende – hvis det er noen som skulle tro at dette blir en utgift – og også hospice og det å få integrert hospicefilosofien i behandlingen av syke og døende også i sykehjem, tror jeg er svært viktig. Jeg er glad for at statsråden også bekreftet at hun vil følge opp de tilskuddsordningene som Samarbeidsregjeringen la opp til på dette området.

Jeg er også opptatt av barn og unge og deres møte med død og sorg, og det synes jeg er en særlig utfordring. Det viser seg jo at sorg hos barn og unge kan føre til helseproblemer og atferdsvansker, og at ungdom er mest utsatt. Oppfølging av arbeidet med beredskapskapsplaner i barnehager og skoler og et bevisst informasjonsarbeid på dette området mener jeg er viktig. Jeg kunne godt tenke meg å høre hva statsråden ville fremme av tiltak på det området, og også når det gjelder helsepersonell, ved grunnutdanning, videreutdanning og etterutdanning – og ikke bare helsepersonell, men alle som har med omsorgen ved livets slutt å gjøre. Det gjelder lærere, førskolelærere, ansatte i begravelsesbyrå, politi – alle som har å gjøre med noen som er i den fasen og deres pårørende. Det gjelder også barn og unge.

Statsråd Sylvia Brustad [14:45:58]: Jeg oppfatter at interpellanten og undertegnede er enige om det aller meste og hva som er målet, nemlig at vi skal få en bedre omsorg for alvorlig sjuke mennesker som er døende og i livets sluttfase. Da handler det om at vi må se på helheten også her, slik vi må på andre områder. Derfor er det også viktig å kople den debatten vi hadde i forrige runde, med den vi har nå, men selvfølgelig i vid forstand.

Jeg er helt enig med representanten Sjøli i at det handler om verdighet. Det skal en ta på største alvor. Det er klart at dette er ekstremt vanskelige situasjoner, først og fremst for dem det gjelder, deres pårørende, og også for helsepersonell. Da ligger det meg veldig sterkt på hjertet å sette ungene i fokus, som jeg forstår at det også gjør for representanten Sjøli og sikkert for alle andre her, både i og utenfor denne salen.

Jeg tror vi har vært altfor lite flinke til det, både på dette området, som kanskje er noe av det mest krevende, og også i andre sammenhenger – enten når unger selv blir alvorlig sjuke, eller når en av foreldrene eller noen av de nærmeste blir alvorlig sjuke. Hvor er ungene oppe i alt dette?

Jeg har ikke i dag fasitsvaret eller oppskriften på hvordan vi skal bli bedre, men jeg kan i alle fall bekrefte at dette er jeg veldig opptatt av. Vi jobber med det. Vi har startet et arbeid innenfor psykiatrien, som i og for seg er noe helt annet, hvor vi nå trekker unger med med hensyn til hvordan de skal forholde seg. Det må vi også gjøre her.

Jeg kan bare bekrefte at her vil jeg komme tilbake med tiltak, men jeg har ikke alle fasitsvarene i dag. Det er også viktig at de som møter dem dette gjelder – helsepersonell og andre – kan nok om hvordan dette skal håndteres, og ikke minst at det er en oppfølging gjennom barnehager og skoler.

Jeg er enig med representanten Sjøli i at hospice er gjennomgående gode tilbud. Vi bør nok ha mer av dem og så langt som mulig tilrettelegge en omsorg som er på premissene til dem dette faktisk angår. Vi vet at det sannsynligvis er enda flere som ønsker å avslutte livet hjemme, men som i dag kanskje ikke får muligheten til det av ulike årsaker. En bør bestrebe seg på at en oppfyller de ønsker som er. Når det ikke er mulig, mener jeg at i tillegg til sjukehjem og sjukehus er hospice et veldig viktig tiltak.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [14:49:01]: Interpellanten fokuserer på et emne som det ofte kan være veldig vanskelig å snakke om, som veldig mange ikke liker å prate om. God omsorg ved livets slutt betyr mye for den det gjelder, og ikke minst for dem som er pårørende og som blir igjen. Omsorgen skal gi lindring til begge parter, både fysisk og psykisk. Siden dette er så sammensatt, er det også veldig vanskelig. I Soria Moria-erklæringen nevnes dette også som en utfordring for framtida. Hvordan løser vi det best for dem som er i situasjonen? Hvordan løser vi det best for dem som skal jobbe med dette? Hvordan skal vi gi det beste tilbudet?

Dagens pasienter som trenger palliativ behandling, det være seg av kreft eller annen sykdom, har ofte tanker om hvordan man ønsker å leve den siste tida kanskje mye mer enn de generasjonene som har vært før. Mange har veldig bestemte ønsker og meninger, og de bør også oppfylles så langt som mulig. Noen har ikke ork til å tenke i det hele tatt, eller får ikke sjansen til noe valg fordi sykdomsforløpet er så raskt, eller de er alene uten pårørende. Derfor må alt legges til rette best mulig for alle dem som her er nevnt.

Det må være kapasitet på sykehus, sykehjem og hospice for dem som ønsker det, og det må skapes trygghet, hjelp og smertelindring godt nok i hjemmet for dem som ønsker det. For å gi trygghet, hjelp og støtte til pårørende er en godt utbygd hjemmesykepleie med bred kompetanse den viktigste aktøren.

Det nyåpnede senteret som statsråden nevner i Vestfold, er et av de gode tilbudene som finnes. Det er bygd opp med gode tanker for palliativ behandling. Det viser at det er mye flott som skjer rundt omkring og veldig mye som er godt tilrettelagt for terminalpleie, også rundt om i kommunene. Men dessverre er ikke alt like bra, og tilbudet er ikke like godt i hele landet.

Jeg har lyst til å trekke fram lokalsykehusenes rolle i denne saken. Den tror jeg blir viktig i framtida når det gjelder hjemmemiljø, mindre forhold og i forhold til funksjonsfordelingsdebatten – i tråd med NOU 1999:2, der vi ønsker pleie i nærmiljøet.

For å få til de gode tilbudene, trenger vi nok fagpersonell. Utdanning og påbygging av kunnskap er nødvendig. Mange plages av sterke smerter, psykiske lidelser, redselen for å dø, redselen for å forlate dem som en har kjær, og av spørsmålet om hvordan de pårørende skal takle det som skjer. Det skal ivaretas av personell som skal være tilgjengelig, oppdatert og til stede, og de skal finne løsninger. Det er også viktig da at det finnes kontinuitet av pleiepersonell fordi det skaper trygghet for dem som er i situasjonen. Det betyr igjen at det må være nok folk i pleie- og omsorgssektoren.

Det er også nødvendig med tverrfaglighet. Samarbeid er en viktig og nødvendig del av tiltakskjeden. En av de største utfordringene er, som jeg har nevnt, å sikre at det finnes tilstrekkelig og god kompetanse i det kommunale tjenesteapparatet. En styrket kommuneøkonomi vil gi hjemmesykepleien mer tid, mer personell og mer rom for den viktige delen av pleien. Det er vi i gang med å gjøre noe med.

Omgivelsene rundt den syke er også en del av den palliative pleien. Rom som en kan sette preg på, og som innbyr til privatliv, der familien kan være sammen i denne vanskelige tiden, er viktig å ta med seg. Det er gjort flere steder, og det bør utvikles videre.

Jeg har i en liten setning lyst til å nevne ernæring, men med en helt annen vinkling enn den vi pleier å ha, der det går på å bli bra. Nei, her gjelder det heller å ha det bra. Tilbud og kunnskap om god tilrettelegging og god mat kan skape de gode stundene der det er nødvendig. Det er viktig, som interpellanten sier, at vi er forberedt på den økende graden av palliativ pleie som vil komme med den stadige utviklingen og forekomsten av kreft. Jeg tror at flere vil ønske å være hjemme i trygge omgivelser den siste tida, men da må vi legge til rette for at kommunene har fagpersonell og kunnskap nok til å klare det.

Jeg tror vi må våge å tenke flere alternativer når det gjelder hvordan vi skal ha den palliative pleien, hvor den skal være, og naturliggjøre det å dø som en siste del av livet. Omsorg ved livets slutt er viktig, og jeg tror vi er enige om at det må omhandles med verdighet.

Vigdis Giltun (FrP) [14:54:03]: Jeg vil begynne med å takke interpellanten som har reist denne interpellasjonen, og også interpellanten som reiste den forrige, for veldig viktige temaer, som det er viktig å ta opp og drøfte grundig, selv om det er blitt laget en plan.

Det er en kjensgjerning at flere og flere får kreft. Flere og flere blir behandlet over lang tid, men dessverre er det en del som får den triste beskjeden om at det ikke kan gjøres noe mer, og at de går inn i en siste fase. Da er det viktig med smertelindring, pleie og omsorg, og at det primært ikke legges vekt på sykdomskontrollen, men på livskvaliteten til pasienten og de pårørende. Målet med denne behandlingen skal være pleie, omsorg og økt livskvalitet i den siste tiden av dødsprosessen. Det skal ikke være å forlenge livet eller forlenge dødsprosessen.

Nærheten til hjemmet i den siste fasen vil være ønskelig og viktig for de fleste. Målet er at pasienten skal få være hjemme så lenge det er mulig. Dette er bare mulig dersom helsevesenet organiseres som en sammenhengende kjede med stor grad av fleksibilitet. I tillegg er det nødvendig å inkludere familien som en ressurs, og å forberede og lære pårørende pleie av alvorlig syke.

Leger og sykepleiere vil være de mest sentrale i et palliativt team sammen med prest, fysioterapeut, sosionom, ernæringsfysiolog, ergoterapeut og psykolog samt andre.

Det vil bli et større behov for styrking av hjemmebasert omsorg og egnede plasser i sykehjem. Det bør være små enheter som er atskilt fra ordinære sykehjemsplasser hvor pleiefaktoren er høy – anbefalt 1,5. Det er ikke snakk om å legge denne pasientgruppen inn på ledige ordinære sykehjemsplasser. Det er behov for helt spesielle tilbud hvor man kan få den roen og rammen rundt dette som er nødvendig. Andrelinjetjenesten må ha egnede sengeenheter, poliklinikker og ambulante team ved sentralsykehus og større lokalsykehus.

Det sies at det i dag er mellom 2 000 og 3 000 som har så komplekse smerter og sykdomsbilder at de krever kompetanse som ikke er godt nok tilgjengelig, verken i første- eller andrelinjetjenesten.

Palliasjon gis også til pasienter med bl.a. kronisk langtkommen hjerte- og lungesykdom, MS og aids. Vi vil sannsynligvis se et økende behov for denne typen omsorgs- og pleietilbud i årene som kommer, også når det gjelder andre sykdommer. Dessverre henvises ofte pasienten til palliative team og enheter sent i sykdomsforløpet.

Presset på sykehusene gjør at man i sykehjemmene i økende grad må ta seg av komplekse problemstillinger. De døende blir eldre, og 40 pst. av alle dødsfall i Norge skjer i sykehjem. Palliasjon for den eldste aldersgruppen byr på spesielle utfordringer, både av medisinsk-faglig og psykososial karakter. Dette betyr at spesialistene i palliativ medisin må kunne bistå sykehjemslegen ved konsultasjoner, og at teamets øvrige kompetanse kan benyttes.

Det må også flere leger inn i sykehjemmene og i denne typen tjenester. Det er helt klart behov for å øke legeressursene, og at flere sykehjemsleger får spesialutdanning i palliativ medisin. Det er behovet for formalisert kompetanse, systematisk videre- og etterutdanning, organisering av palliasjon som integrert del av det offentlige helsevesenet, og ikke minst økonomiske incentiver, som vil gjøre det mulig for sykehusene og kommunehelsetjenesten å leve opp til disse anbefalingene.

Gjennom øremerkede midler over statsbudsjettet er det både i 2004 og 2005 fordelt 15 mill. kr til prosjekter innenfor lindrende behandling. Jeg kontaktet Fredrikstad kommune, og de hadde mottatt 250 000 kr i fjor som de satte meget stor pris på. Der fantes det ikke noen palliativ sykehjemsavdeling, ikke en eneste plass, og det var heller ikke planer om det.

Forklaringen var ganske enkel: Finansiering av lindrende behandling på sykehus er ivaretatt gjennom ISF-ordningen knyttet til DRG-kode. Det er satt spesielle krav til institusjonene for å utløse denne taksten. Problemet er at pengene ikke utbetales til sykehjemmene. Finansiering av lindrende behandling på sykehjem er fortsatt ikke satt i system. Det er en av de største utfordringene for videreutviklingen av palliative tilbud i tiden som kommer, og trenger en snarlig løsning. Det handler igjen om finansiering av omsorg og pleie, og kanskje kan det være løsningen at pengene følger pasienten. Dette er en propp i systemet, at i det øyeblikket pasienten flyttes inn i kommunehelsetjenesten eller på et sykehjem, følger det ikke penger med. Det gjelder til finansiering av både medisiner og bemanning.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er over. Da det kun er få talere igjen, vil presidenten foreslå at møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:59:46]: Dette er også en viktig interpellasjon, på samme måte som den vi nettopp har debattert, var. Det er veldig viktig å sikre døendes behov for god lindrende behandling og omsorg, inkludert pasientens og de pårørendes fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov, som interpellanten sjøl var inne på.

Den 25. april hadde jeg gleden av å delta på åpninga av senter for lindrende behandling ved Sykehuset i Vestfold. Statsråd Brustad forestod selve åpninga, og hun la vekt på at en del av pasientene som har behov for lindrende behandling, har hatt et så komplekst sykdomsbilde at de har stått uten et godt tilbud. Med åpninga av senteret ved Sykehuset i Vestfold har denne gruppen fått et høyt kvalifisert tilbud i nærheten av sitt hjemsted. Tilbudet inkluderer en sengepost, et ambulant team og en poliklinikk, og det var mange som stod i kø for å gratulere.

I Soria Moria-erklæringa står det at tilbudet til pasienter i livets sluttfase må utvikles videre. Helsetilbudet må utvikles i nærhet til brukernes hjemsted. I nasjonal strategi for kreft, som presenteres i dag, vil det bli lagt vekt på lindrende behandling.

En av dem som talte under åpninga av senteret for lindrende behandling i Tønsberg, er den svært anerkjente professoren i lindrende medisin – nå også strategidirektør – Stein Kaasa, som har vært omtalt tidligere i dag. Han la i sitt foredrag særlig vekt på at vi trenger randomiserte studier på dette feltet. Han viste til studier av hva vi ønsker oss når vi skal dø, noe flere har vært inne på tidligere. Disse studiene viser, ikke overraskende, at mange ønsker å dø hjemme. Samtidig er det klart at en forutsetning her er at alt er lagt til rette for pasienten og pasientens pårørende. En del har vel blitt spurt ganske lenge før det eventuelt kan være aktuelt at man skal dø, og sånn sett har de kanskje en annen holdning til det enn de ville hatt hvis de var midt oppi det.

Det er klart at det i varierende grad vil være mulig å legge så godt til rette i pasientens eget hjem at det til sjuende og sist vil være noe man ønsker seg. Derfor er det veldig viktig å sikre god oppfølging og omsorg i sykehus, ikke minst i sykehjemmene, i tillegg til tilgang til hospice.

Det er viktig å huske på at det som tilbys pasienten, har stor betydning for pårørende også etter at pasienten er død, som flere også har vært inne på. For å sikre et tilstrekkelig godt tilbud i sykehjem, hvor mange tilbringer sin siste levetid, trengs det både leger, sykepleiere, godt tilbud om etter- og videreutdanning og integrasjon mellom palliativ enhet og sykehjemmene, eventuelt også lokalsykehusene, som bl.a. representanten Sonja Mandt-Bartholsen var inne på. Vi tror nok dette vil spille en større rolle i denne type behandling i framtida.

SV har lenge vært opptatt av å få en nasjonal minstestandard for legedekning på sykehjem. Uansett hva slags virkemidler vi ender på til slutt, er det viktig at det på en effektiv måte sørges for en god og forsvarlig legedekning. I dag vet vi at det ikke er uvanlig at leger har fire timer på 70 pasienter, noe som ikke er holdbart. Derfor jobbes det med dette fra Regjeringas side. I tillegg er det viktig å styrke geriatrien. Vi vet at systematisk, geriatrisk intervensjon bedrer overlevelsesevnen for pasientene.

Litt om palliasjon til slutt: Den palliative kultur innebærer

• helhetlig tilnærming

• respekt

• aktiv og målrettet holdning

• fokus på åpen kommunikasjon og informasjon

• tverrfaglig arbeid og koordinering

Palliasjon kjennetegnes av symptomlindring, med bakgrunn i både fysiske, psykiske, sosiale og åndelige eller eksistensielle forhold.

Pasienten og familien trenger en bred tilnærming fra mange profesjoner. Lege og sykepleier vil være de mest sentrale, men prest eller kanskje imam, fysioterapeut, sosionom, ernæringsfysiolog, ergoterapeut og psykolog kan alle komme med viktige bidrag i et behandlingsteam. Det er også viktig med nærhet til hjemmet, og det er et stort behov for forskning og utvikling.

I Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr. 3 2006, anbefaler den nevnte professor Stein Kaasa m.fl. følgende:

• Alle leger trenger en grunnutdanning i palliasjon, og undervisningen i medisinstudiet må styrkes.

• Palliasjon bør integreres i spesialistutdanningen i relevante kliniske spesialiteter.

• Palliativ medisin bør bli en påbyggingsspesialitet.

• Det er et stort behov for forskning innenfor palliativ medisin, og det bør settes av tidsbegrensede, øremerkede, statlige midler til palliativ forskning.

• Det bør opprettes hovedstillinger i palliativ medisin ved alle de medisinske fakultetene.

Dette er i hvert fall noe vi bør vurdere videre.

Jeg er også glad for at statsråden nevner de pårørendes organisasjoner, også Kreftforeningen, spesielt i sitt innlegg, fordi frivillige brukerorganisasjoner er viktige og må høres og tas med i politikkutforminga. Jeg vil også nevne det flotte arbeidet som bl.a. Fransiskushjelpen gjør.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [15:05:05]: Dagens to interpellasjoner passer som hånd i hanske til hverandre og setter viktige temaer på dagsordenen.

Samarbeidsregjeringen iverksatte en rekke tiltak for å bedre helsetjenesten for pasienter i livets sluttfase. Blant annet ble dette fokusert i nasjonal plan for kreftomsorgen og i det videre strategiske arbeidet innen kreftomsorgen. I en rapport fra 2004 om nasjonal strategi for arbeid innen kreftomsorgen ble det vist til at det fortsatt er et forbedringspotensial når det gjelder mulighetene for lindrende behandling i livets sluttfase. Jeg synes det er svært positivt at helseministeren vil følge dette opp.

Det er særlig viktig å formulere et felles verdigrunnlag om livshjelp og lindrende behandling. Ved uhelbredelig sykdom og i avslutningsfasen av livet må helsetjenesten bidra til at pasienter og pårørende får en verdig og verdifull tid sammen.

Det er behov for ytterligere styrking av tilbudene om lindrende behandling. Kristelig Folkeparti ønsker å bygge ut hospiceplasser som gir pasienter i livets sluttfase et helhetlig tilbud, bl.a. gjennom lindrende behandling og ivaretakelse av andre behov, også eksistensielle og åndelige. Det bør satses mer på å bygge opp ambulante team for lindrende behandling, slik at det kan gis tilbud om nødvendig behandling og pleie hjemme. Det er viktig med desentraliserte tilbud, slik at alle sikres et godt tilbud, uavhengig av hvor man bor i landet. Dette gjelder både i forhold til spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten.

Ved Sørlandets sykehus i Kristiansand er det i de siste årene gjort en formidabel innsats for kreftomsorgen. Befolkningen på Sørlandet har gjennom Stråleaksjonen vært med på å gi midler til strålemaskiner på sykehuset. Strålemaskinene på Senter for kreftbehandling har gitt mulighet til stråling lokalt, noe som har gjort at Sørlandet som lå på bunn når det gjelder stråleterapi, nå ligger på et nasjonalt toppnivå. Da aksjonen var avsluttet, inngikk initiativtakerne et nytt samarbeid med sykehuset og Kristiansand Sanitetsforening om å bygge en ny avdeling som skal gi tilbud om spesialisert lindrende behandling til mennesker med alvorlig sykdom med kort forventet levetid. Den nye avdelingen skal inneholde døgnposter og dagbehandling, og det ambulerende lindrende teamet skal også være tilknyttet avdelingen. Kostnaden for bygget er 28,5 mill. kr. Sørlandets befolkning har selv samlet inn 10 mill. kr, Kristiansand Sanitetsforening har bevilget 10 mill. og Sørlandet sykehus skulle ta de resterende drøye 8 mill. kr. Bygget stod ferdig og skulle åpnes i januar 2005. Personell var ansatt, og det var kompetent personell, slik statsråden understreket viktigheten av. Alt var ferdig. Men én måned før åpningen gav sykehuset kontrabeskjed: Avdelingen skulle ikke åpnes ennå, den ble utsatt til januar 2006. Avdelingen ble heller ikke da åpnet, men den ble utsatt til januar 2007. Dette har frustrert bidragsyterne og befolkningen på Sørlandet. Dette er et tilbud til mennesker som virkelig trenger å bli ivaretatt.

Kristelig Folkeparti mener at lindrende behandling til mennesker i siste fase av deres liv må prioriteres. Jeg kunne tenke meg å spørre om statsråden i sin dialog med sykehusledelsen kan ta opp dette, slik at dette tilbudet ikke blir en salderingspost på grunn av økonomi. Avdelingen er ferdig, sengene er til og med oppredd. Engasjementet befolkningen har vist for å gi omsorg til mennesker med alvorlig sykdom, må tas på alvor. Dette flotte tilbudet må bli en realitet.

Hva vil statsråden gjøre for å styrke tilbudet om omsorg ved livets slutt, slik at alle sikres lindrende behandling, uavhengig av hvor man bor?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:09:56]: Det er viktig både for pasient og for pårørende å kjenne trygghet for at en blir møtt med en optimal palliativ behandling når aktiv kurativ behandling ikke lenger er aktuelt. Som sykehusprest fikk jeg følge mange mennesker gjennom sykdomsforløp der det skiftet fra håp til fortvilelse, men også fra fortvilelse til håp. Usikkerheten om prognosene framover, frykten for smerte, og ikke minst den lange og tunge prosessen det er å skulle si farvel til livet, må bli møtt med et sett av virkemidler. I denne situasjonen skal helsevesenet, spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten samhandle på en slik måte at både pasienter og de pårørende slipper å kjenne på utrygghet.

Palliativ omsorg er langt mer enn bare smertelindrende medisin. Den er viktig, og det kreves ofte svært tett og god oppfølging for at symptomlindrende behandling skal ha sin gode effekt.

Statsråden sier i sitt svar at 18 helseforetak har etablert egne sykehusposter som tilbyr lindrende behandling. Men det er viktig å understreke at det er tilbud om lindrende behandling også ved mange andre avdelinger og sengeposter og ikke bare der det er registrert egne palliative sengeposter, som en snakker om.

Ved flere sykehusavdelinger fungerer det slik at pasienten kanskje blir operert for en kreftdiagnose, får komme tilbake til samme avdeling når han eller hun måtte ønske det og trenge det, alltid åpen retur, slik at pasienten kan være hjemme en periode og så komme på sykehus og få symptomlindrende behandling, få de samme å snakke med hver gang, møte det samme personalet, når de måtte ønske det. Slike ordninger funger veldig, veldig godt.

Når det gjelder hospice, som vi har hørt om, er det mange gode eksempler på hvordan pasienter kan få god oppfølging. I Bergen har vi Sunniva Hospice som ett eksempel. Vi har dagsentervirksomhet med poliklinikk, oppfølging til kommunehelsetjenesten hvor ansatte fra hospice foretar hjemmebesøk og er med, en bruker frivillige, en har tiltak for pårørende, og en har etterlattesamlinger når vedkommende de har fulgt, er død. Palliativ omsorg handler om noe langt mer enn bare smertelindring med medisiner. Det å ha en å snakke med og få hjelp når det gjelder eksistensielle spørsmål, er en viktig side ved det å skulle være med og bidra til at pasienten får trygghet for det som ligger foran.

Hospice-bevegelsen, som vi har flere av i Norge, har sammen med andre tilsvarende tiltak en svært viktig oppgave med å bygge kompetanse for personell bl.a. i kommunehelsetjenesten, i tillegg til å være et supplement i den aktive behandlingen. De statlige bevilgningene som gis årlig, er viktig for den type virksomhet.

Når det gjelder sykehjemmene, understreker statsråden undervisningssykehjemmenes viktige rolle som kompetansebyggere. Det at noen sykehjem gis spesialoppgaver, der en kan arrangere både kurs og seminarer, drive etter- og videreutdanning for helsepersonell rundt omkring i Kommune-Norge, er faktisk veldig viktig. Der har undervisningssykehjemmene en viktig rolle.

Det sies at omkring 40 pst. dør på sykehus, 40 pst. dør på sykehjem og 10 pst. dør hjemme. Jeg har møtt mange pasienter – og det er viktig å understreke – som ønsker å være hjemme, og som får veldig god oppfølging når de er hjemme, men hvor det ofte kommer til et punkt der de – og ikke minst ser de pårørende det – faktisk ønsker seg tilbake igjen til sykehuset, om det så kanskje er bare noen dager før livet ebber ut. Statistikken taler ikke helt sant omkring dette.

Anne Margrethe Larsen (V) [15:15:03]: Takk til representanten Sjøli for å ha satt søkelyset på omsorg ved livets slutt. Det er et veldig viktig tema.

I dag vet vi at det kommer en stadig økende gruppe av eldre og andre syke som ved livets slutt ønsker å dø hjemme. Denne omsorgen krever en høy grad av respekt, av omsorgsfullhet og av faglig innsikt, sammen med krav om forsvarlighet for den enkelte pasient.

Omsorg ved livets slutt vil f.eks. innebære respekt for pasientens integritet og lydhørhet overfor pasientens problemer av fysisk, psykisk og åndelig og sosial art. Vi trenger en helhetstenkning i denne sektoren også i forhold til pasienten. Vi må gi pasienten best mulig livskvalitet i en vanskelig periode. Dette krever helsepersonell som både har en høy grad av forståelse for og kompetanse til å gi god nok pleie i samråd med den enkelte pasient. Statsråden nevnte at undervisningssykehjem kan gi en god kompetanseheving, og jeg er enig i at dette er et viktig tilbud.

Et annet viktig moment i helseretten er at ingen kan utsettes for behandling mot sin vilje. Valgmulighet til å dø på et sykehus eller å dø hjemme og rådgivning omkring dette krever også respekt og kompetanse fra dem som utfører pleie.

Det er et stort press på kommunene i disse sakene. I dag er det mye kortere behandlingstid, og mange ønsker å dø hjemme. For kommuner som i liten grad kommer i kontakt med problemstillingen, må det sikres et godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Ordningen med åpen retur, der pasienten kan henvende seg til sykehuset dersom vedkommende har behov for det, er viktig.

Representanten Sjøli ønsker flere sykehjemsplasser for palliativ omsorg. I mange sykehjem i små kommuner er poenget ikke nødvendigvis at det skal opprettes egne sykehjemsplasser for palliativ behandling, men at man kan oppgradere noen av sykehjemmenes korttidsplasser og dermed sørge for en stor grad av fleksibilitet i systemet. Hospice-filosofiens tenkning er viktig for å ivareta helheten til døende mennesker i omsorgstjenesten.

I dag er det videreutdanning for sykepleiere og hjelpepleiere innenfor dette feltet. Jeg vil spørre statsråden om det er noen vilje hos Regjeringen til videre satsing på videreutdanning i en lindrende behandling for disse gruppene.

Lokalsykehusene er nevnt, og de er viktige. Flere lokalsykehus samarbeider med kommunehelsetjenesten, og det er viktig at en i kommunene har kvalifisert personell, og at de har mulighet for fleksibilitet. Dette er jo ikke noe statisk system, men mennesker som jobber tverrfaglig må følge pasienten. Innenfor dette felt er det stor grad av administrering av smertelindring, riktig ernæring og psykisk støtte. Man trenger stor kompetanse for å være i stand til å utføre dette.

Samarbeidsregjeringen satset på dette i forrige periode, og i årene som kommer, må det en videre satsing til, en satsing som møter behovene for en stadig økende palliativ behandling av eldre og yngre syke mennesker. En opptrapping av rekrutteringsplaner for videreutdanning i palliativ medisin er en viktig forutsetning for å kunne styrke tilbudet om omsorg ved livets slutt.

Representanten Woie Duesund nevnte den satsingen som folk på Sørlandet har gjort for kreftomsorgen ved Sørlandet sykehus. Den avdelingen må prioriteres.

Venstre mener det er viktig å ha et godt utbygd system med ambulerende team som kan bistå pasienter og ikke minst pårørende i både sykehjem og innenfor kommunehelsetjenesten. Dette kan være en god, fleksibel ordning i mange små kommuner. Jeg tror det er et vesentlig argument i forbindelse med videre oppbygging av omsorg ved livets slutt, ved smertelindring av f.eks. kreft i terminalfasen. Her er det også viktig å trekke inn pårørende som trenger støtte og informasjon. Venstre ønsker å påvirke kommunene til å legge til rette for ambulerende team.

Hvordan kan statsråden sørge for nok og kvalifisert bemanning til å sikre omsorg ved livets slutt? Dette handler om verdighet og livskvalitet.

Presidenten: Presidenten må be om ro i salen.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:20:15]: Jeg vil takke statsråden og representantene for en god debatt. Jeg er svært glad for at det er bred enighet om disse spørsmålene. Jeg hadde selvsagt heller ikke ventet noe annet, men jeg tror allikevel at det er viktig å fokusere på dette området. Jeg håper også vi kan komme tilbake til disse spørsmålene når vi skal behandle den omsorgsmeldingen som statsråden har varslet i juni, men også i forbindelse med behandlingen av den nasjonale kreftstrategien som statsråden har redegjort for i dag.

Jeg er glad for at statsråden og flere av representantene har nevnt de pårørendes organisasjoner og det de har å bidra med. De sitter på en enorm erfaring og kompetanse som det er viktig å få med i dette arbeidet.

Kvaliteten på de ulike tjenestene innenfor eldreomsorgen og omsorgen for alle som har en uhelbredelig sykdom, er viktig, ja, den er helt avgjørende for at den enkelte skal føle trygghet for at de har fått nødvendig og god hjelp når de trenger det. De siste levemånedene er en viktig del av livet, og livskvaliteten hos de aller svakeste, de hjelpetrengende gamle, de alvorlig syke og døende må bli bedre. Livet kan oppleves som verdifullt også mot slutten hvis samfunnet legger til rette for det, og tiden nær døden har stor betydning både for den som skal dø, og for dem som skal leve videre. Livserfaring skal formidles, livet skal oppsummeres, ansvar skal overføres til nye generasjoner, og fellesskap og tid med sine nærmeste er viktig. Flere må få muligheten til mer tid sammen med de nærmeste, til å få være hjemme ved slutten av livet dersom de ønsker det. Å få avslutte sitt liv hjemme eller sammen med de nærmeste bekrefter vår identitet, vår verdighet og vår tilhørighet. Mange har unødig lange sykehusopphold siste leveår. Derfor er det nødvendig å bygge ut tilbudene ved våre sykehjem og å legge til rette for en god og trygg omsorg i hjemmet for dem som ønsker det. Jeg er glad for at statsråden også har sagt så klart at de vil legge til rette for flere hospice.

Avslutningsvis vil jeg takke statsråden og alle representantene for en god debatt. Nå er det viktig at ord følger handling, og at vi alle også er bevisste på at handling krever økte økonomiske og personellmessige ressurser. Men det regner jeg med at vi kommer tilbake til i forbindelse med de kommende budsjetter.

Statsråd Sylvia Brustad [15:23:09]: Det er et viktig tema som er satt på dagsordenen i dag, og det er et veldig vanskelig tema. Jeg oppfatter i likhet med representanten Sjøli at det er veldig bred enighet om målet, og også om hva som må til for å komme dit.

Flere har vært inne på lokalsjukehusenes framtid og rolle i forhold til dette. Det er klart at de også i framtida må spille en sterkere rolle enn hva tilfellet er i dag, sammen med alt det som har vært framme i debatten om sjukehjem, om den hjemmebaserte tjenesten, hospice osv. Og det er helt klart at det er avgjørende viktig at vi har nok folk i sektoren som har nok tid, og at de også kan mye om det vi her snakker om.

Så er det flere som har vært inne på omgivelsene. Jeg har også besøkt en del hospice, i likhet med flere representanter, og det er klart at det at det ser pent ut, at det er farger, at det er bilder osv. også spiller inn i vanskelige situasjoner.

Oppsummert: Det skjer mye bra på dette området. Vi er ikke i mål. Derfor er det viktig at det er så bred enighet, for da er det også mulig å få gjort noe med det.

Helt til slutt vil jeg si til representanten Woie Duesund om det som ble tatt opp om Kristiansand sykehus, at det skal jeg ta opp med Helse-Sør. Det er de som avgjør hvordan de prioriterer, men jeg skal i hvert fall love å sjekke saken.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.