Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heidi Sørensen (SV) [11:54:44]: (ordfører for saken):Nå som ulven har overlevd nok en debatt i Stortinget, kan vi ta fatt på behandlingen av et nytt Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet. Denne gangen gjelder det følgende forslag fra Fremskrittspartiet:

«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå alle særnorske miljøkrav som kan medføre konkurranseulemper for norsk industri, og fremme forslag om nødvendige endringer som sikrer samme miljøkrav for norsk industri som er gjeldende i EU og andre sammenlignbare konkurrentland.»

Komiteen har behandlet dette forslaget, og det er gledelig, vil jeg si, at en enstemmig komite viser til at det er en målsetting at Norge skal bli et miljøpolitisk foregangsland. For at framtidens generasjoner skal ha tilgang til et godt miljø og ren natur, må hensynet til miljøet være gjennomgripende i alt vi foretar oss. Norge skal være en pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet. Det er godt at det er en enstemmig komite som sier det.

Videre viser komiteens flertall, med unntak av Fremskrittspartiet, til at det å være et foregangsland innebærer å gå foran med nye tiltak og virkemidler i miljøpolitikken. Flertallet peker òg på at miljøreguleringer kan bidra til å redusere kostnader og risiko for bedrifter, og dermed være med og styrke norske bedrifters konkurranseevne. Flertallet vil også peke på at noen bransjer har vokst kraftig som følge av nye miljøkrav, f. eks. leverandører av renseteknologier og avfallssystemer.

I de seneste månedene har vi sett et glitrende eksempel med børsnotering av REC – Renewable Energy Corporation – som har hatt rekordnoteringer. Det er et selskap som jobber for å fremme solenergi, og som bl.a. i sin portefølje har bedriften ScanWafer, som er noe av det mest spennende industrieventyret vi har i Norge. ScanWafer produserer «wafers», som er det man trenger for å lage en solcelle. På dette området har de i dag 30 pst. av verdensmarkedet – et verdensmarked som vokser med over 20 pst. i året.

Flertallet viser videre til at selvfølgelig er internasjonalt samarbeid viktig for å løse miljøutfordringene. Videre peker flertallet på at strengere miljøkrav kan gjøre at Norge vil ligge i forkant i utviklingen av miljøteknologi, noe som også over tid kan være med og styrke norsk næringslivs konkurranseevne ettersom strengere miljøkrav også gjøres gjeldende i andre land. Kombinerer vi den satsingen med en satsing på økt forskning og utvikling, kan miljøpolitikken være et viktig bidrag i næringspolitikken. Flertallet understreker videre at det selvfølgelig er de totale rammebetingelsene norske bedrifter møter i forhold til sine internasjonale konkurrenter, som er det avgjørende, og ikke miljøkrav alene.

Et annet flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringen vil samarbeide med utbyggerne av gasskraft om anlegg for CO₂-fangst. Dette er noe som kan få Norge helt i tet når det gjelder å utvikle teknologi som vil bli svært viktig framover. Det kan være den teknologien som kan gjøre at vi globalt klarer å møte den største miljøutfordringen vi står overfor, nemlig trusselen om menneskeskapte klimaendringer.

På denne bakgrunn avviser komiteens brede flertall, med unntak av Fremskrittspartiet, Dokument nr. 8-forslaget.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Rolf Terje Klungland (A) [11:59:06]: Selv om jeg nok kommer til å nevne Fremskrittspartiet, som forslagsstillere, i dette innlegget òg, vil jeg si at det har ingenting med forkjærlighet til partiet å gjøre, for på tross av Fremskrittspartiets mistrivsel mener vi i Arbeiderpartiet at vi lever i et fantastisk flott land.

Jeg er så gammel at jeg kan huske da vi innførte tvungen renovasjon i Norge. Da var det sånn at det i bekker og elver fløt av bleier, plast, bilbatterier og diverse tungmetaller. Så ble det altså foreslått tvungen renovasjon. I min hjemkommune ble det stiftet et parti med én sak på programmet: De var imot tvungen renovasjon. De kom inn i kommunestyret med fire representanter. Dersom en tar en tur til Kvinesdal i dag og spør om det er noen som vil gå tilbake til frivillig renovasjon, er jeg helt sikker på at svaret er entydig. Det er det ingen som vil.

Jeg begynte å jobbe på Tinfos Jernverk i 1981. På Tinfos hadde man et slamrenseanlegg som vi stoppet en gang i året for vedlikehold. Da spylte vi dritten på fjorden, ett døgn i året. Så ble de pålagt av SFT å bygge et renseanlegg til, slik at de slapp å spyle den på sjøen. De protesterte veldig og sendte meg som fagforeningsleder inn til Thorbjørn Berntsen for å protestere, for dette var bortkastede penger. Men Thorbjørn Berntsen sa: Nei, de skal bygge dette renseanlegget.

Da de startet renseanlegget, gikk direktøren ut i media og sa at dersom renseanlegget står i ett døgn, vil vi slippe ut like mye dritt som vi ville ha gjort i løpet av 100 års drift med renseanlegget. I fagforeningen på Tinfos Jernverk følte vi oss rundlurte. Det var 3,65 pst. av utslippene fra Tinfos. Men da de fikk renseanlegget, tilsvarte det 100 års utslipp med renseanlegget i drift. Det viser at vi er helt avhengige av at det stilles miljøkrav.

Fiskaa verk i Kristiansand hadde et avfallsproblem. De fylte opp størrelsen av en fotballbane med ti meter støv hvert år. De ble pålagt å slutte med det. Så fant forskningsavdelingen som de hadde, ut at det gikk an å tjene penger på støvet. Etter den tid kjørte de ovnene så dårlig de kunne, for å få mest mulig støv. De tjente mer på å selge støvet enn de tjente på å selge metallet. Det gjorde de på grunn av miljøkravene som ble pålagt dem.

Når Fremskrittspartiet i sitt forslag skriver at de ber Regjeringen «fremme forslag om nødvendige endringer som sikrer samme miljøkrav for norsk industri som er gjeldende i EU og andre sammenlignbare konkurrentland», må man spørre: Hva er det? Kan Fremskrittspartiet svare på det? Når det gjelder velferd, har vi ingen sammenlignbare konkurrentland. Det må altså være i forhold til industrien. Skal vi ha samme miljøkrav som i Russland, som i Qatar, som i Brasil, som i Afrika? Fremskrittspartiet må begynne å svare for den politikken de står for. De harselerer med flertallet på grunn av at vi har 80 pst. av EUs miljølovgivning implementert i den norske miljølovgivningen. Tinfos hadde altså 100 års utslipp med 3,65 pst.

Jeg er stolt over at vi skal føre en offensiv miljøpolitikk, at Regjeringen har sagt at vi skal bli miljønasjonen. Da trenger vi en aktiv politikk. Det er noe alle vil tjene på. Jeg håper virkelig at den teknologien vi kommer fram til, kan overføres til andre land, ikke minst til kineserne, sjøl om Fremskrittspartiets formann mener at de skal ha samme forbruk som oss.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:04:33]: Akkurat nå er jeg glad for at jeg ikke er jente med langt hår. Da hadde det lugget godt i flettene mine!

Fremskrittspartiet er for et godt miljø, til representanten Klunglands orientering. Vi er for rent vann. Vi er for ren luft. Vi er for tiltak som sikrer dette, og vi er også for tvungen renovasjon – ja, tenk det! Men vi er imot en ren symbolpolitikk som kun ødelegger for norsk næringsliv, uten å ha særlig effekt på miljøet. Det er en slik symbolpolitikk vi tar opp i forslaget. Vi ser ikke på om det har konkret effekt lokalt. Godt miljø er i alles interesse. Uenigheten går på hvor strenge særnorske krav man skal ha på en del områder i forhold til utlandet. Internasjonale miljøutfordringer må løses internasjonalt, ikke kun gjennom smale norske tiltak som ikke har noen reell effekt på det internasjonale miljøet.

Forslaget vårt har bakgrunn i Hydro Årdal-saken. Det var faktisk regjeringspartienes egen opptreden i den saken som gjorde at vi fremmet dette forslaget. For det er miljøregler som tvinger fram nedstengingen av Søderberganlegget tidligere enn Hydro hadde ønsket. Jeg har ingen interesse av å ta opp en debatt om det er fornuftig eller ikke. Jeg konstaterer at det skjer, og at det sannsynligvis har en del positive effekter på miljøet lokalt. Det er bra. Men Regjeringen satte seg selv i en vanskelig situasjon ved at de i valgkampen lovet at de skulle redde Hydro Årdal. Gjennom den kaotiske oppførselen mange i regjeringspartiene hadde da Hydro bestemte seg for nedleggelse av Årdal, skapte de usikkerhet og tvetydighet om hva de lovte, og om hva de skulle gjøre. Representanten Heidi Sørensen fra SV sa i Dagsavisen at det var umulig for Regjeringen å endre noe på dette, for dette var internasjonale forpliktelser som vi ikke kunne komme oss vekk fra, mens næringsminister Eriksen og statsminister Stoltenberg ønsket at Hydro ville søke om dispensasjon for å kunne forlenge driften. Var det da internasjonale krav som stoppet Hydro fra å kunne gjøre det, eller ikke? Det er slike ting vi ønsker å ta opp her. Hva er det som gjelder? Det er høyst usikkert hva som er Regjeringens politikk. Det er nok å sitere Tor Steinum, informasjonsdirektør i Norsk Hydro, som sa til Dagsavisen den 23. februar:

«Man kan få inntrykk av at miljøpolitikken prioriteres den ene dagen, og arbeidslivspolitikken den neste. (…) Det er flere sider ved politikken rundt dette som vi synes ikke akkurat er ryddig i forhold til langsiktig avklarte rammebetingelser og styringssignaler.»

Det er dette Fremskrittspartiet her ønsker å ta opp, ikke gå tilbake til en tid da man sprang rundt med bøtter for å tømme doen, slik representanten Klungland indikerte.

Så registrerer jeg at innstillingen, istedenfor å ta opp den reelle problemstillingen, kun går på festtaler om at Norge skal være et foregangsland, alt er positivt med særnorske krav. Likevel sier en at stort sett alle miljøregler i Norge kommer fra EU, så det er ikke noe å bekymre seg over at de skal være særnorske. Så er det en hyllest til gasskraftverk og CO₂-rensing. Men problemstillingen som Hydro Årdal-saken viste, er høyst reell.

Jeg skal bruke to eksempler for å illustrere det. Særnorske miljøkrav – ja, vi har undertegnet Kyoto-avtalen. Den tilsier at vi skal regulere CO₂-utslippene globalt. En kan kjøpe og selge kvoter, og en kan foreta investeringer i andre land. Likevel vil den rød-grønne regjeringen at vi skal ha særnorske krav for CO₂-rensing. Det er ikke et krav som er pålagt oss i Kyoto-avtalen. Det er ikke et krav som noen andre land har. Effekten er at en får ikke nye konsesjoner for rensing på plass.

Så er det noen som sier at Kårstø-anlegget er bygd, men Kollsnes og Skogn er ikke lønnsomme – ergo vil ingen andre heller være lønnsomme. Det er mulig, men så lenge en ikke tillater konsesjoner på samme vilkår som Kårstø har, har en en forskjellsbehandling. Lyse Energi har sagt i Stavanger Aftenblad at så lenge det er krav om CO₂-rensing, vil de ikke engang vurdere å sende inn en søknad. Mongstad har sagt at de kan finne lønnsomhet i et gasskraftverk, men ikke hvis det er krav om CO₂-rensing. Tjeldbergodden sier de kan få til lønnsomhet i gasskraftverk, men de forlanger at staten skal dekke kostnadene for CO₂-rensing. Sist nå har Industrikraft Møre sagt at de kan få på plass gasskraftverk som er lønnsomt innen 2008, men uten CO₂-rensing. Regjeringens særnorske rammevilkår vil ikke tillate at det skjer.

På samme måte så vi at særnorske rammevilkår for treforedlingsindustrien gjorde at Norske Skog gikk ut i Dagens Næringsliv den 3. mars i fjor og sa at hvis de ikke får like rammevilkår i Norge som i EU, vil de måtte vurdere sin tilstedeværelse i Norge. Da var det ingen som reagerte. Da Norske Skog senere flyttet ut fabrikken Union, var alt på plass, men da var det allerede for sent. Det skjedde på grunn av særnorske rammevilkår.

Fremskrittspartiets forslag er bra. Det tar opp gode miljøregler. Vi legger oss på linje med EU og andre vestlige land vi konkurrerer med. Forslagene er gode. Alle kan stemme for dem hvis de vil gi et signal til Regjeringen. Vi svekker ikke norsk miljøvernpolitikk, men vi tar vekk symbolpolitikken, som kun er til hinder for norsk næringsliv.

Jeg tar herved opp forslagene.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen tok opp de forslagene han refererte til.

Ivar Kristiansen (H) [12:10:19]: Grunntanken i Fremskrittspartiets forslag har jeg stor forståelse for, men jeg tror samtidig det er viktig at når vi snakker om næringslivets rammebetingelser, konkurranseutsatt sektors rammebetingelser, må vi se disse i en total helhet, de totale rammebetingelsene, som selvfølgelig er avgjørende for hvordan vi skal klare oss, hvordan vi skal skape verdier for fordeling til alle de goder vi har som mål å skape i stor nok grad til den norske befolkning. Dette er vi nødt til å ha i bakhodet, og det er jeg sikker på at også forslagsstillerne har.

Vi har sett tendenser til at norsk industri på noen områder ikke har vært konkurransedyktig. Vi så spesielt på begynnelsen av dette årtusen at en del foretak valgte å flytte ut av landet og etablere seg i bl.a. Baltikum. Ikke alltid har det skyldtes særnorske miljøkrav, men heller andre økonomiske forutsetninger som gjorde at vi på begynnelsen av årtusenet ble lite konkurransedyktige. I dag er situasjonen annerledes, og på mange områder er vi særdeles konkurransedyktige.

Selvfølgelig vil vi aldri kunne konkurrere med produksjon fra Østen, fra Kina og India, når vi sammenlikner deres betingelser med norske lønnsbetingelser, arbeidsbetingelser, osv. Jeg tror at på mange måter er det bare positivt at vi har fått en globalisering som kan gi muligheter for alle, ikke like muligheter enda, dessverre, men likevel muligheter som gjør at noen land som har vært og er underutviklet, nå har fått mulighet til å selge det de kan, og forutsetning for å produsere til den moderne delen av verden.

På den annen side er det Høyres klare oppfatning at Norge må være et foregangsland i miljøpolitisk sammenheng. Det er ikke noe land i verden som har mer å tjene på å ha en høy miljøprofil. Skal vi med kraft gyve løs på andre land som ikke har tilnærmelsesvis vår standard, er vi nødt til å ha vår egen sti rein på område etter område. Vi er totalt prisgitt at vi har et økosystem for all vår eksistens, all vår bosetting og på mange måter også for vår verdiskaping.

Det er også viktig at vi har strenge krav og setter en standard som gjør at vi kan få med oss andre land, enten som da vi var med på å utvikle en Kyoto-protokoll, eller at vi velger å se fremover, hvordan vi skal håndtere klimapolitikken, eller ulike miljøtrusler som vi har rundt oss. Vi må være et foregangsland, en foregangsnasjon, når det gjelder både klimapolitikk, forvaltningspolitikk, fiskeripolitikk osv. Skal vi fortsatt kunne leve i en trygg verden i trygge omgivelser, skal vi kunne markedsføre oss på den måten internasjonalt som vi ynder å markedsføre oss på, må vi ha en høy standard, og derfor må vi sette en høy standard.

Klimapolitikken og miljøtrusler må vi først og fremst prøve å løse i en internasjonal sammenheng. I parentes sagt: Når vi likevel adopterer det meste av internasjonale og nasjonale miljøregler fra EU, er det veldig synd at Norge ikke kan være innenfor Europas beslutningsorganer og påvirke de standardene som settes der.

Vi må også se det positive i det å sette strenge standarder. Norsk industri har på mange måter lyktes i å utvikle seg til å være miljøvennlig. Vi ser det spesielt innenfor det som er lokomotivet i norsk økonomi, olje- og gassnæringen, hvor norsk standard, norsk miljøteknologi, norsk teknologi i særdeleshet, er blitt en merkevare som eksporteres for flere titalls milliarder til utlandet. Vi ser at dette også er et fortrinn når vi ser på utviklingen innenfor offshore i andre land. Det er imidlertid de totale rammebetingelsene som må være avgjørende i en økonomisk sammenheng.

Når det gjelder miljø, er det viktig og nødvendig at Norge er et foregangsland.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:15:37]: Kristelig Folkeparti har en målsetting om at Norge skal bli en ledende miljønasjon. Da må vi gå i front og satse på miljøvennlige løsninger. Vi vet at klimaproblemene er så enorme at de krever særskilte løsninger. Vi trenger derfor en rekke tiltak og omfattende bruk av virkemidler for å redusere klimautslippene. Vi må oppfylle våre utslippsforpliktelser gjennom nasjonale tiltak, supplert med bruk av Kyoto-mekanismene. Vi er forpliktet til å redusere våre samlede klimagassutslipp i femårsperioden 2008–2012. Dette er bare et første skritt for å møte den globale klimautfordringen. Det er behov for langt større utslippsreduksjoner på lengre sikt, og alle land må bidra til dette – Norge og norsk industri inkludert.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre arbeidsplasser i Norge, og å skape gode rammevilkår for norsk industri. Men det er også viktig å presisere at det ikke nødvendigvis er miljøkravene som gjør at arbeidsplasser i Norge er truet og også legges ned, slik det er blitt hevdet fra Fremskrittspartiet.

Det har, slik Kristelig Folkeparti ser det, mer å gjøre med våre lønnskostnader, vår skatte- og avgiftspolitikk og også de totale rammebetingelser som norske bedrifter møter i forhold til sine konkurrenter på det internasjonale markedet. Rammebetingelser for norsk industri blir i dag i stor grad fastlagt gjennom internasjonale avtaler. Det gjelder både det internasjonale handelsregelverket gjennom WTO, internasjonale miljøavtaler bl.a. gjennom FN eller avtaler på andre områder. Vi vet at 80 pst. av norske miljøregler kommer fra EU som følge av EØS-avtalen. Studier fra EU viser også at miljøregulering kan styrke norske bedrifters konkurranseevne. Det har vi sett bl.a. innenfor renseteknologi og avfallssystemer.

Det er også viktig å få fram at uten miljøkrav til industrien vil det ta lengre tid før industrien kanskje selv satser på å utvikle miljøvennlig teknologi og miljøvennlige løsninger.

Kristelig Folkeparti har krevd CO₂-håndtering ved bygging av gasskraftverk i Norge. Mange trodde ikke dette var mulig. Nå ser vi at Statoil og Shell satser på CO₂-håndtering. Det vil bli til fordel for Norge. Vi vil ligge i forkant av utviklingen innen miljøteknologi, og dette må vi ta vare på.

Gunnar Kvassheim (V) [12:18:46]: (komiteens leder): Venstres ambisjon er at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland. Det er også et mål for Venstre at Norge skal være et attraktivt land å drive næringsvirksomhet i. Derfor er gode rammevilkår for industri og annet næringsliv viktig.

I Norge har vi vist at det ikke er noen motsetning mellom det å lede an i miljøpolitikken og det å ha et konkurransedyktig næringsliv. Internasjonalt samarbeid er avgjørende for at vi skal nå flere av våre miljømål. Derfor er det viktig med høye og strenge miljøkrav i flest mulig land. Rundt 80 pst. av norske miljøregler kommer fra EU, som følge av EØS-avtalen. Det betyr at på dette området er vi i all hovedsak på linje med sammenlignbare land. Venstre ønsker at Norge skal vise vei ved at vi lar miljøhensyn veie tungt på stadig flere områder. Dette innebærer at når hensynet til miljøet tilsier det, må vi være villige til å lede an og sette krav selv om det ikke er stilt tilsvarende krav i alle sammenlignbare konkurrentland. Det bør tvert imot være en utfordring for oss dersom det er områder hvor vi ligger etter, og hvor andre sammenlignbare land stiller strengere miljøkrav enn oss. Slike områder fins, og det må vi gjøre noe med.

En god miljøpolitikk som inkluderer at vi setter strenge miljøkrav overfor industrien, er framtidsrettet og også en fordel for industrien. Krav utløser gode løsninger og ny teknologi som gjør bedriftene mer konkurransedyktige, ikke mindre. De som møter krav tidlig, tilpasser seg og får konkurransefortrinn framfor bedrifter som møter lignende krav på et senere tidspunkt. Det vil være meningsløst om norsk industri skal forurense mer eller sløse med ressurser fordi eventuelt andre får anledning til det.

Vi må se på miljøkrav som en mulighet og ikke som et problem. Arbeidet med å få renset CO₂-utslipp fra gasskraftverk er et godt eksempel på det. CO₂-rensing åpner for ny energiproduksjon og er nødvendig om vi skal nå målene i Kyoto-avtalen. Men krav om CO₂-rensing bidrar også til utvikling av løsninger innen teknologi, som kan eksporteres og selges til andre. Det er bra for miljøet, og det er bra for industrien.

Som storeksportør av olje og gass er det naturlig at Norge bidrar til å utvikle og gjøre kommersiell teknologi som forurenser mindre enn den vi har i bruk i dag. Mange har latt seg overraske av Fremskrittspartiets engasjement for gode rammevilkår for fornybar energiproduksjon. Dette engasjementet har vært positivt. I den saken vi nå behandler, er Fremskrittspartiet tilbake i den posisjonen vi har vent oss til at partiet har i miljøpolitikken. Når partiet ber Regjeringen lempe på miljøkrav dersom de er strengere enn dem som stilles i andre land, betyr det større utslipp til skade for miljø og helse. Og det mener Fremskrittspartiet at vi skal gjøre i et land som har verdens beste økonomi, rekordhøy sysselsetting og en industri som gjennomgående går veldig bra.

La oss konsentrere oss om å finne områder i miljøpolitikken hvor vi kan bli enda bedre, gjøre noe med det og dermed lede an i miljøpolitikken. Så kan vi være stolte av det og la det være en inspirasjon for andre land, som kan følge etter.

Jeg kommer til å sikre meg en utskrift av representanten Klunglands innlegg i dag, for det var veldig bra. Det knyttet et overordnet mål til praktiske eksempler. Jeg håper bare at dette nå er representativt for Klunglands syn, og ikke for de synspunktene han gav uttrykk for før valget, da han gjorde seg til talsmann for et stort antall gasskraftkonsesjoner uten krav om CO₂ -rensing.

Statsråd Helen Bjørnøy [12:22:45]: Jeg vil understreke at de miljøkravene som norske bedrifter møter fra myndighetene, skal løse viktige og alvorlige miljøproblemer. Som det framgår av mine tidligere redegjørelser for komiteen i denne saken, er rammebetingelsene for norsk industri med hensyn til miljøkrav i stor grad fastlagt gjennom internasjonale avtaler.

I Norge har vi høy miljøstandard bl.a. fordi EU – som vår viktigste handelspartner – stadig innfører mer ambisiøse miljøregler. Når europeisk næringsliv er underlagt tilsvarende miljøregler, betyr det at norsk næringslivs konkurranseevne ikke svekkes som følge av miljøreglene.

For Regjeringen er det samtidig viktig at Norge spiller en aktiv rolle internasjonalt for å utvikle avtaler og regelverk på miljøområdet. Jeg vil understreke betydningen av internasjonalt samarbeid som en vesentlig forutsetning for å finne gode løsninger på en rekke av de alvorlige miljøproblemer vi står overfor. Der EU foreløpig ikke har utviklet fellesharmoniserte standarder, vil Norge kunne fastsette strengere nasjonale krav. Dette vil Regjeringen benytte hvis sårbar natur, teknologiutvikling og nasjonale eller internasjonale miljøhensyn tilsier det.

Jeg er glad for at alle partier unntatt Fremskrittspartiet i all hovedsak gir støtte til den miljøpolitikken Regjeringen ønsker å føre på dette området. Det er således ikke behov for å foreta en gjennomgang av alle norske særkrav, slik Fremskrittspartiet foreslår.

Det er viktig å være klar over at norske miljøkrav fastsettes etter at det er foretatt en bred avveining som skal ivareta hensynet til norsk industri. Man kan derfor ikke på et generelt grunnlag fastslå at norske miljøkrav medfører konkurranseulempe for norsk industri. Bedrifters konkurranseevne er sammensatt av svært mange faktorer, og i den sammenheng er det gledelig at studier fra Europa viser at miljøreguleringer kan gi konkurransefordeler og skape nye, gode arbeidsplasser og teknologimarkeder. Med andre ord kan miljøreguleringer være god butikk.

Det er viktig at utfordringene industrien møter på miljøområdet, vurderes i en bred samfunnsmessig sammenheng. I stortingsmeldingene om Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand blir Stortinget presentert for de miljøutfordringene Norge står overfor, hvilket internasjonalt samarbeid Regjeringen vil delta i, og hvilke virkemidler og tiltak Regjeringen vil gjennomføre for å møte miljøutfordringene. Regjeringen gir på denne måten Stortinget en god orientering om forhold som er av betydning for norsk industri.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:27:16]: Jeg merker meg at statsråden sier at strenge miljøkrav kan gi konkurransefordeler, men det poenget som Fremskrittspartiet prøver å få fram i denne debatten, er at det ikke alltid gir konkurransefordeler. Av og til ser vi at strenge norske miljøkrav, som vi ikke finner maken til i andre land, og som heller ikke har noen lokale miljøkonsekvenser av betydning, faktisk medfører at industrien relokaliserer seg. Den flytter ut av Norge og etablerer seg i andre land, med de samme globale miljøutslippene.

La oss se på Norske Skog. Norske Skog gikk ut i avisene den 3. mars 2005. Konserndirektør Ketil Lyng sa til Finansavisen at selskapet er et globalt selskap som må vurdere tilstedeværelsen i Norge hvis særordningene ikke endres. Og – jeg siterer:

«Det vil alltid være et spørsmål hvor investeringene bør gjøres. Det taler ikke til Norges fordel i for mange sammenhenger å drive særpolitikk i det rammevilkår etablerer seg globalt.»

Da er spørsmålet: Var det fornuftig av Norge ikke å inkludere treforedlingsindustrien i klimakvoteloven? Og vil eventuelt statsråden gjøre noe med dette som her er tatt opp?

Statsråd Helen Bjørnøy [12:28:30]: Det er viktig å understreke at vi står overfor store miljøutfordringer, og jeg forventer at representanten kan gjøre rede for det dersom det er riktig, det han sier, at vi bare driver med symbolpolitikk når det gjelder miljøstandarder.

Vi står overfor miljøutfordringer av dimensjoner både i Norge og internasjonalt. Derfor er de kravene vi stiller, nettopp forankret i nødvendige tiltak for å nå målsettingen om bl.a. å redusere utslippene i forhold til klimaproblemet. De reglene vi har innført der, er helt nødvendige, og det må komme kraftigere tiltak til for at vi skal kunne redusere klimautfordringene som vi står overfor.

Ivar Kristiansen (H) [12:29:43]: Når vi ser den energipolitiske beslutningskrisen som preger dagens regjering, som medfører at Regjeringen sier nei til alt som kan bidra til å løse den kommende energikrisen, først og fremst i Midt-Norge, men også i fedrelandet generelt, og man velger å si nei til norske gasskraftverk med en internasjonal standard for CO₂-håndtering, tvinger spørsmålet seg frem: Vil dette komme til å medføre eller ikke at statsråden en gang i løpet av perioden kommer til å si ja til sterkt forurensende mobile gasskraftverk for å løse den akutte krisen?

Jeg synes representanten Gunnar Kvassheim sa det ganske godt i sitt innlegg: Det er meningsløst at Norge kan forurense fordi andre gjør det. Det ser ut til at Regjeringen kommer i den situasjonen.

Statsråd Helen Bjørnøy [12:30:43]: Jeg skal forsikre Stortinget om at når Regjeringen har konkludert med hensyn til tiltak rettet mot utfordringene i Midt-Norge, vil Stortinget få seg forelagt konklusjonene.

Men det jeg har lyst til å si, er at denne regjeringen første halvåret har ført en offensiv klimapolitikk. Vi har kommet noen gode skritt i riktig retning for å nå de forpliktelsene vi har under Kyotoprotokollen, og vi har satt i gang tiltak som vil ha stor betydning for norsk klimapolitikk. Det gjelder i forhold til CO₂-håndtering, det gjelder de sektorvise klimaplanene, og det gjelder det vi nå setter i gang med av tiltak på området biodrivstoff. Vi er i gang med å oppfylle våre internasjonale forpliktelser under Kyotoprotokollen gjennom nasjonale tiltak. Så jeg skal forsikre om at vi er godt på vei for å nå klimamålsettingene våre.

Gunnar Kvassheim (V) [12:32:05]: Jeg stiller meg i det store og hele bak de synspunktene som statsråden gav uttrykk for i sitt innlegg, og som også er reflektert i innstillingen der hvor regjeringspartiene og Venstre står sammen.

Jeg har lyst til å knytte et spørsmål til det som siste replikant tok opp, nemlig muligheten for å ta i bruk mobile gasskraftverk, som regjeringspartiene åpenbart holder åpen i forhold til situasjonen i Midt-Norge. Ser miljøvernministeren at en eventuell bruk av mobile gasskraftverk vil komplisere arbeidet med å nå våre Kyoto-forpliktelser? Og ser statsråden at Norge med de forutsetninger vi har når det gjelder energiproduksjon, dersom vi tok i bruk disse sterkt forurensende gasskraftverkene, som har lav effektivitet, ville sende signaler til andre land som er annerledes enn dem både statsråden og undertegnede vektla i våre innlegg, nemlig at vi skal lede an?

Statsråd Helen Bjørnøy [12:33:10]: Jeg kan forsikre representanten Kvassheim om at jeg ser alle problemer knyttet til bruk av mobile gasskraftverk, både forurensningsproblematikken og det at det er lite effektivt, iallfall etter det som vi vet om gasskraftverkene i dag.

Det er klart at alle tiltak som en eventuelt kan tenke seg som slipper ut mer enn vi har tenkt, fører oss i gal retning. Derfor er det ikke noe ønskelig å prioritere mobile gasskraftverk.

Nå er det mange avveininger som skal gjøres, og Regjeringen har altså ikke trukket de konklusjonene som skal trekkes om hvilke tiltak som skal benyttes når det gjelder kraftsituasjonen i Midt-Norge. Det vil vi komme tilbake til Stortinget med.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Terje Aasland (A) [12:34:51]: Rammebetingelsene for industrien er viktige. Det er viktig med forutsigbare rammebetingelser, og da kanskje i første fase de økonomiske rammebetingelsene. Likeledes er kraftprisene viktige. Det er viktig også hvordan en behandler og bruker andre naturressurser, f.eks. gassen, etter hvert som industrien kan ta den mer i bruk.

Men det er klart at vi ikke kan være med på å legge til rette for industrien ved å si nei til miljøkrav og også nei til særskilte miljøkrav i Norge. Faktum er at vi ikke er urimelige i dette landet når vi setter krav til industrien. Det foreligger faktisk ganske grundige, saklige og nøkterne vurderinger bak de kravene som settes. Det er ingen urimelighet bak dem. Vi får teknologi gjennom de kravene som settes, og vi får totalt sett et bedre miljø.

Selv kommer jeg fra Grenland, som er et godt eksempel på nettopp at miljøkrav ikke gir den usikkerheten som Fremskrittspartiet hevder, bl.a. gjennom forslaget. Det gir faktisk gode miljøgevinster, men også betydelige økonomiske gevinster for industrien. Jeg anbefaler på det sterkeste og varmeste Ketil Solvik-Olsen å ta en tur til Grenland og besøke industrien og høre hva industrien selv sier, i det området hvor en har forent miljøkrav med også å tjene penger, og samtidig sørget for at beboerne har det rimelig greit.

Så sier Ketil Solvik-Olsen at han ønsker å ta et oppgjør med symbolpolitikken. Men det er jo ikke det Fremskrittspartiet gjør gjennom forslaget. Tvert om, de framhever nok en gang symbolpolitikkens effekter og bruker Hydro og Søderberglinjen i Årdal som ett eksempel. Her er Hydro tilbudt teknologi fra Elkem på Lista, som kunne medført at de kunne drevet med Søderberg-teknologien videre på en enkel og grei måte innenfor de miljøforpliktelsene som foreligger. Men Hydro har altså takket nei.

Så blir Norske Skog tatt fram som det andre eksemplet, og det blir vist til Union. Det er faktisk sånn at Union som bedrift i Norske Skog-konsernet aldri har betalt CO₂-avgift. Det er faktisk feil det som representanten Solvik- Olsen hevder.

Så sier han at det handler om rammebetingelsene og situasjonen for Norske Skog. Jeg har lyst til å påpeke hva Oksum sa, og han understreket det i saken om nedleggelsen av Union i Skien, at dette handler ikke om myndighetenes rammebetingelser, men om et marked som de ville styre ene og alene selv. Så det er direkte feil bruk av sitater og direkte feil vinkling i forhold til det som er forslaget. Dette er altså ikke et forslag som tar et oppgjør med symbolpolitikken, men et forslag som tvert om forsterker denne. Det er faktisk det det handler om. Det er økonomisk forutsigbarhet, utnyttelse av naturressursene og aktive myndigheter som bidrar til industri og næringsutvikling.

Tord Lien (FrP) [12:38:24]: Representanten Solvik-Olsen får jo svare for seg selv, men jeg blir gjerne på vegne av Fremskrittspartiet med til Telemark og industrien der. Vi kan jo til og med besøke Union – nei, det kan vi ikke, for Union ble ikke reddet, slik Regjeringen lovte.

Jeg skal imidlertid besøke industrien i Mosjøen i løpet av de nærmeste par månedene. Industrien i Mosjøen er veldig opptatt av tilgangen på kraft, og Regjeringen er veldig opptatt av å verne den eneste reine kilden til kraft som kan sikre industrien i Mosjøen tilgang på strøm, nemlig Vefsna.

Vi har strenge miljøkrav i Norge, og verre skal det bli, men jeg har lyst til å trekke en parallell. Vi har altså noe som heter CO₂-avgift i Norge. Det har vi hatt i en del år. Det har hatt liten eller ingen effekt på miljøet. Men så har vi et SO₂-fond, et svovelfond, som industrien har, industriens miljøfond. Det har hatt stor effekt. Utslippet av SO₂ fra industrien i Norge har blitt kraftig redusert, for gjennom markedsmekanismene har man latt de beste og mest effektive tiltakene realiseres først. Belastningen på den enkelte bedrift har på den andre siden vært begrenset. Så skal vi altså redusere utslippene av NO_x fra norsk industri. Og hva gjør man? Jo, da tar man jaggu – unnskyld uttrykket, president – da tar man og kopierer den avgiften som ikke har fungert, nemlig CO₂-avgiften, og lager en NO_x-avgift, i stedet for å kopiere det som har fungert, nemlig SO₂-fondet. En NO_x-avgift vil primært være en fiskalavgift til staten. Den må settes svært, svært høyt. Norsk industri er klokkeklar på det, avgiften må settes svært høyt dersom den skal medføre investeringer for å redusere utslippene. Det er to måter industrien kan redusere utslippene av NO_x på. Den ene er å flytte industrien til Dubai og Kina, og den andre er å gjøre disse investeringene. Men da må altså avgiften være svært høy. Da vil jeg utfordre regjeringspartiene: Hvorfor ikke lage et NO_x-fond i stedet? Det vil, i motsetning til NO_x-avgift, medføre mindre belastninger for industrien, og det vil være bedre for miljøet. Men så er spørsmålet: Hva er Regjeringen mest opptatt av når det gjelder innføring av NO_x-avgift? Er det å få mer penger i statskassa, eller er det å gjøre miljøet bedre?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:41:17]: Det er en viss tendens til å demonisere Fremskrittspartiets miljøsyn ved enhver anledning, istedenfor å forholde seg til det vi faktisk sier. Vi har vist til utfordringer som miljøpolitikken bringer med seg ved at det innføres særnorske ordninger av internasjonale miljøhensyn, på områder der det ikke er særlige miljøkonsekvenser å ta hensyn til lokalt. De innføres kun på grunn av f.eks. klimapolitikken.

Så har jeg vist til utfordringene som Norske Skog tok opp, der de sier at særnorske krav, som gjør at de ikke får være med i treforedlingsindustrien, vil påvirke deres investeringsbeslutning i et globalt marked. Når det gjelder gasskraftverk, vet vi at krav om CO₂-rensing på gasskraftverk fra dag 1 er et særnorsk krav, og vi vet at det er nok investorer – Mongstad, Lyse, Industrikraft Møre – for å ta tre konkrete eksempler, som sier at de kan få lønnsomhet i dette, men de kan ikke få lønnsomhet hvis de må ta hele eller mye av kostnaden ved CO₂-rensingen. I og med at en ikke aksepterer Norske Skogs konserndirektør eller Hydro Årdals informasjonsdirektør som sannhetsvitner på hva konsernene mener, skal jeg referere til Rolf Terje Klungland, representanten fra Arbeiderpartiet, som sa at hvis det stilles krav om CO₂-rensing, vil det bety at aluminiumsindustrien flytter ut, og det vil koste milliarder for norsk næringsliv. Det sa han i Aftenposten i februar i fjor, og da tror jeg at han faktisk mener det, men det er mulig at han også blir ekskludert fra dem en kan sitere i en debatt som dette.

La meg understreke igjen: Det er ikke særnorske krav på alle områder. Det påstår ikke Fremskrittspartiet. Men det er trist at vi prøver å fornekte at det på noen områder faktisk er særnorske miljøkrav som har internasjonal betydning, men ikke lokal miljømessig betydning, miljøkrav som skaper negative effekter, og dermed kan være tungtveiende for om en virksomhet stenger eller ikke, og ikke minst for om de velger ikke å investere på ny. Derfor er det realitetene vi er opptatt av, det er altså de særnorske delene av miljølovgivningen, ikke om de er strenge eller ikke. Jeg kan godt ha verdens strengeste miljøregler, men jeg skal da vite at konsekvensene av de reglene ikke er at norsk industri bare flytter ut av landet, og at det opprettes tilsvarende produksjon i andre deler av verden, for da har en ikke oppnådd noe som helst miljømessig, og en har i tillegg hatt en veldig dårlig næringspolitikk. Det er det vi har sett på en del av disse områdene som har blitt tatt opp. Det er Hydro Årdal selv som sier at Regjeringens politikk på dette området har vært lite forutsigbar, og det er slike ting vi prøver å få rettet opp når vi fremmer dette forslaget. Kyoto-avtalen er et eksempel på at en kan få til internasjonale rammevilkår, der rammeverket i seg selv ikke er så verst. Det dekker ikke nok land til at Fremskrittspartiet synes det er godt, men det er positivt at en åpner for bruk av fleksible mekanismer mellom landene som gjør at en kan gjennomføre tiltak der de er mest nyttige i forhold til kostnadene. Men selv der har jo Regjeringen sagt nei, og innfører særnorske regler på f.eks. gasskraftverk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.