Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Terje Aasland (A) [12:05:52]: (ordfører for saken):Energibalansen er utvilsomt et viktig element i vårt samfunn, ikke minst vitner de siste to timenes debatt om akkurat det. Det er faktisk sånn at svært mye avhenger av en sikker og stabil energiforsyning, ikke minst vår egen velferd og vår egen mulighet til verdiskapning. Et importbehov på 7–8 TWh i et normalår er utvilsomt ikke tilfredsstillende.

På bakgrunn av dette er Dokument nr. 8-forslaget fra Fremskrittspartiet om en energipolitisk handlingsplan interessant. Men etter våre vurderinger tar forslaget ikke opp i seg noe nytt, med unntak av én merknad fra Fremskrittspartiet, der man tar til orde for at man skal være fordomsfri i forhold til atomkraft.

Men forslaget peker utvilsomt på ett viktig forhold, og det er at Norges samlede evne til å produsere elektrisitet har vært tilnærmet uendret siden 1990 og fram til i dag. Men den forbruksveksten som har vært gjeldende i de samme årene, har vi gradvis utviklet en negativ kraftbalanse. Fra 1990 og fram til i dag har også bruttoinvesteringene i ny kraftproduksjon vært på i underkant av 2 milliarder kr, mens i perioden før 1990 var bruttoinvesteringene i ny kraftproduksjon vesentlig høyere. Som et eksempel var bruttoinvesteringene i 1980, omregnet til 2005-kroner, på om lag 10 milliarder kr – altså fem ganger så store investeringer i 1980 som i 2005. Det er grunn til å reflektere litt over hvorfor dette markante skillet i investeringsnivå og stans av utbygging av ny kraftproduksjon skjedde på 1990-tallet. Utvilsomt henger dette sammen med innføring av markedsmekanismen som kom i form av energiloven. Det understreker også etter min vurdering at markedet ikke regulerer forholdet mellom tilbud og etterspørsel på en tilfredsstillende måte, ikke minst med tanke på forsyningssikkerhet og prisnivå, som er noe av grunnlaget i forslaget.

Forslagsstillerne trekker fram også et annet element som jeg er enig i – at forsyningssikkerheten med så høy andel vannkraftproduksjon er sårbar, og likeledes at sårbarheten øker i takt med utnyttelsen.

Hovedspørsmålet blir om dagens situasjon kan avhjelpes med en energipolitisk handlingsplan. Det er et faktum at når det gjelder energiproduksjonen, er det ikke akkurat mangel på planer, ei heller debatter, men mangel på investeringsvilje som er hovedproblemet. Det er spesielt på to områder uenigheten framkommer. Det pekes i en merknad fra Høyre og Fremskrittspartiet på at Regjeringen er imot konvensjonell vannkraftutbygging. Ja, det er riktig at de store vannkraftutbyggingenes tid er over, og jeg vil legge til at dette har vært forankret i et bredt flertall i denne sal, og er det fremdeles. Men vi er ikke imot å utnytte det energipotensialet som ligger i små-, mini- og mikrokraftverk, og vi er heller ikke imot opprustning av eksisterende vannkraftanlegg. Når man kommer til realitetene, tror jeg også mindretallet vil erkjenne at denne strategien er riktig når det gjelder framtidig utnyttelse av vannkraftproduksjonen. Ved inngangen til 2001 hadde vi en produksjonsevne på 118 TWh. Ved inngangen til 2005 er denne økt med 1 TWh, til 119 TWh. Det viser i praksis at de store vannkraftutbyggingenes tid er over. Da er det med noe undring jeg registrerer at Høyre spesielt nå ivrer for konvensjonell vannkraftutbygging, i den forstand at det må bety større vannkraftutbygginger.

Et annet område det pekes på, er gasskraftverk. Det er også slik at det er den nåværende regjering som med sitt forslag om å bygge gasskraftverk med CO₂ -håndtering skaper et bredt flertall i denne sal for bygging av gasskraftverk. Ja, nå er selv miljøorganisasjonene for det. Dette står i sterk kontrast til realitetene i forrige periode, hvor Kårstø faktisk ikke kom på bakgrunn av aktiv handling fra Bondevik-regjeringen, men på bakgrunn av hva som skjedde i perioden før Bondevik-tiden.

Når regjeringspartiene har valgt å avvise forslaget – for det er nettopp de to områdene som er hovedtrekket i forslaget fra Fremskrittspartiet, som også støttes av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – er det tre viktige grunner til dette:

Punkt 1: Regjeringspartiene har allerede på et bredt felt, med flere energikilder involvert, trukket opp retningslinjene for energipolitikken i de nærmeste årene. Det er en politikk som ligger fast, og som det egentlig er en bred tilslutning til i denne sal.

Punkt 2: Det er tvilsomt om en energipolitisk handlingsplan vil bidra til mer kraft.

Punkt 3: En energipolitisk handlingsplan, slik mindretallet legger opp til, kan kun tolkes i retning av at man ønsker nye runder om bygging av konvensjonelle gasskraftverk og bygging av konvensjonelle store vannkraftanlegg som vil berøre vernede vassdrag.

Med denne bakgrunnen avviser regjeringspartiene forslaget. Jeg er litt forundret over at Venstre og Kristelig Folkeparti faktisk støtter opp om den strategien Høyre og Fremskrittspartiet står for.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:11:39]: Fremskrittspartiet fremmer i dette dokumentet forslag om at Regjeringen må fremme en energipolitisk handlingsplan for å sikre den innenlandske kraftforsyningen, både på kort og på lang sikt, i alle deler av landet. Dette forslaget fra Fremskrittspartiet avvises dessverre av regjeringspartiene, men på den andre siden merker vi oss at forslaget gledelig nok støttes av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Det at Fremskrittspartiets forslag nå nedstemmes av det rød-grønne flertallet, er etter mitt syn svært uheldig. På den andre siden er denne avvisningen fra de rød-grønne svært betegnende for den påtagelige handlingslammelse Regjeringen er preget av i energipolitikken. Fremskrittspartiet har i flere år etterlyst en langt mer offensiv og handlekraftig norsk energipolitikk – dessverre uten å få særlig gehør hittil. Fremskrittspartiet ser derfor behovet for å sette landets forsyningssikkerhet og energisituasjon totalt sett inn i et mer helhetlig perspektiv gjennom en energipolitisk handlingsplan. Vi mener bl.a. at det er behov for å drøfte og analysere de samfunnsmessige skadevirkningene dersom et tørrår inntreffer og kraftsituasjonen blir prekær i Norge.

Det er viktig gjennom en energipolitisk handlingsplan å formulere klare energipolitiske målsettinger og peke på energipolitiske strategier som samlet sett kan bidra til å øke den innenlandske kraftproduksjonen for å styrke den stadig mer anstrengte kraftbalansen i Norge. Fremskrittspartiet mener det er viktig å øke den innenlandske kraftproduksjonen og gjøre oss mindre importavhengige av strøm i framtiden. Resultatet av at man tidligere ikke har villet lytte til advarende røster som har pekt på behovet for økt kraftproduksjon, er at vi har fått en stadig strammere kraftbalanse i Norge de siste årene.

Norges kraftforsyning er helt spesiell i verdenssammenheng, for Norge henter 99 pst. av strømforbruket fra vannkraft, og ingen andre land i hele verden er i nærheten av å være så ensidig avhengig av vannkraft som nettopp Norge. Landets ensidige avhengighet av vannkraft gjør oss spesielt sårbare i år med nedbørssvikt, såkalte tørrår. For det er et stort paradoks at verdens tredje største eksportør av olje og gass og verdens sjette største produsent av vannkraft, Norge, nå er kommet i den uheldige situasjon at vi selv i et normalår for nedbør er blitt helt avhengige av å importere store mengder elektrisk kraft fra danske kullkraftverk og svenske atomkraftverk.

Norge har etter mitt syn altfor lenge hvilt på laurbærene etter energiloven i 1990. Den gangen var Norge et energipolitisk foregangsland ved å deregulere kraftmarkedet som et av de aller første land i Europa og i verden. Norsk olje- og gassproduksjon har riktignok økt betydelig siden 1990-tallet, men økningen i kraftproduksjonen har vært helt marginal siden energiloven ble vedtatt i 1990. I 1990 var f.eks. kraftproduksjonen totalt i Norge nesten 122 TWh, mens kraftforbruket den gang bare var 106 TWh. Men fra 1990 til 2005 økte det norske innenlandske kraftforbruket med hele 20 TWh, altså tilsvarende 19 pst. økning i en 15-årsperiode, mens økningen i produksjonskapasiteten i samme periode bare var rundt 1/4 av forbruksøkningen. For eksempel var økningen i det innenlandske kraftforbruket i tiårsperioden fra 1990 til 2000 18 TWh, mens kraftproduksjonen altså bare økte med 3,9 TWh.

Gapet mellom økningen i forbruk og produksjonskapasitet er blitt dramatisk større de siste 10-15 årene. En slik dramatisk svekkelse av kraftbalansen tilsier at vi trenger en mer helhetlig gjennomgang av situasjonen i form av en energipolitisk handlingsplan, der man analyserer og synliggjør utfordringer og løsninger vedrørende landets forsyningssituasjon.

Jeg må si frustrasjonen nå er blitt stor i Fremskrittspartiet over Regjeringens mangel på energipolitisk handlekraft. Det bare snakkes, det handles nesten ingenting. Det virker nesten som om den eneste energipolitiske handlingsplanen Regjeringen har, er å bruke mest mulig energi på å motarbeide Fremskrittspartiets mange forslag. Det er en lite konstruktiv energipolitisk linje fra Regjeringens side. Jeg fremmer avslutningsvis derfor forslaget i innstillingen fra mindretallet, der Fremskrittspartiet er med.

Presidenten: Representanten Torbjørn Andersen har tatt opp det forslag han refererte til.

Børge Brende (H) [12:16:59]: Først vil jeg si at jeg synes det er bra at vi nå har en diskusjon om den norske kraftbalansen. Olje- og energiministeren sa den første uken etter at han tiltrådte, at en av hans viktigste oppgaver blir å skape balanse når det gjelder kraftproduksjonen i Norge. Så langt har vi ikke sett et eneste konkret forslag på bordet fra den nye regjeringen når det gjelder å oppnå denne målsettingen. Det er sånn at en diskusjon om energi og kraft i Norge får et litt surrealistisk preg.

Vi er, som også representanten Torbjørn Andersen var inne på, verdens tredje største eksportør av olje og gass, og vi er verdens sjette største produsent av vannkraft. 1 pst. av gassen som tas opp i Norge, blir brukt i Norge, mens vi dekker opp kraftunderskuddet i år hvor det regner lite, gjennom å importere atomkraft fra Russland og kullkraft fra Danmark. Men om man vil si ja til en rensefri periode for et gasskraftverk på Tjeldbergodden som kan bidra til at man iallfall kan unngå en strømkrise, får vi ingen avklaring på.

Jeg har stilt to spørsmål så langt i dag, i den forrige debatten. Jeg gjentar dem nå, i håp om at statsråden i sitt innlegg iallfall kan forsøke å komme inn på spørsmålene. Jeg skal ikke skru opp forventningene for høyt når det gjelder virkelig å få bevart spørsmålene, men det hadde jo vært det aller beste hvis spørsmålene kunne blitt besvart.

Spørsmål 1: Er det ikke bedre å si ja til en rensefri periode på Tjeldbergodden, og få satt i gang med det, slik at det kan realiseres innen 2009, enn mer enn å antyde mobile gasskraftverk, som slipper ut dobbelt så mye CO₂, og som har dobbelt så høy pris? Iallfall må man prøve med å si ja til en konsesjon for Tjeldbergodden først, og så får man se om det er tilstrekkelig til å møte en eventuell strømkrise. Det er jo litt avhengig av etterspørselen etter elektrisitet, og hvor mye det regner også, og hvordan vi kommer ut i så måte. Så hvis statsråden i sitt innlegg kan svare på følgende spørsmål: Er det slik som miljøvernministeren sier, at det er helt uaktuelt å åpne for en rensefri periode? Eller er det faktisk slik at statsråden, når han skal fremlegge et forslag om en handlingsplan til høsten – da knyttet til strømkrise i Midt-Norge, ikke en handlingsplan generelt – vurderer også en rensefri periode for Tjeldbergodden?

Så det andre spørsmålet, som jeg har stilt tidligere i dag, men som jeg heller ikke har fått noe svar på. Jeg tror ikke sjansene for å få noe svar på det spørsmålet blir så mye større heller, for det virker ikke som om statsråden øyensynlig er veldig opptatt av hva som foregår fra Stortingets talerstol. – Jeg registrerer nå at jeg har statsrådens oppmerksomhet igjen, og det første spørsmålet gikk på Tjeldbergodden og en rensefri periode. Det andre spørsmålet, som jeg stilte i replikkordskiftet, var: Når kommer de grønne sertifikatene? Det eneste jeg fikk til svar, var at det passet ikke å spørre om de grønne sertifikatene i en diskusjon om en strømkrise i Midt-Norge. Men jeg antar at i en diskusjon om et handlingsprogram for å unngå en fremtidig strømkrise, eller for å sørge for kraftbalanse i Norge, må det være relevant å kunne besvare: Når kommer et alternativ til de grønne sertifikatene?

Diskusjonen i dag har også vist at det er mange som nå hever stemmen ved svakt argument. I forrige periode sprang jo arbeiderpartirepresentanter rundt og lovet at det skulle settes i gang gasskraftverk på Skogn. Det har vært litt stillere nå, men statsministeren var ute 1. mai og garanterte at dette skulle skje. Så jeg bare lurer på: Når er det dette gasskraftverket vil komme? Det var også en garanti for at det skulle bli lavere priser for industrien på strøm. Når vil dette industrikraftregimet komme? Man er interessert i det på Bjølvefossen, som står overfor et mulig tap av 100 arbeidsplasser. Og så lurer jeg på hvilke forslag Arbeiderpartiet hadde i den forrige perioden som ville bidratt til at det hadde vært en annen situasjon nå. Det er et relevant spørsmål som ble stilt fra Fremskrittspartiet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:22:15]: Debatten om kraftsituasjonen i Midt-Norge tidligere i dag kan kanskje være en illustrasjon på situasjonen i Norge på lengre sikt. Energisituasjonen i Norge har endret seg betydelig de siste 10–15 årene. Fra å være et land med overskudd på elektrisk kraft har vi i dag et underskudd i innenlandsk kraftforsyning. Vårt forbruk av elektrisk kraft er høyere enn vannkraftproduksjonen i år med normal eller lite nedbør, og usikkerheten i forhold til en kraftkrise øker stadig.

Kristelig Folkeparti er enig i mange av de initiativene som nevnes i Soria Moria-erklæringen, og som også statsråd Enoksen ved flere anledninger har sagt at Regjeringen skal satse på og følge opp. Jeg ser jo også at ting i Soria Moria-erklæringen er i samsvar med det tidligere regjering har jobbet for og med. Men det er noe som mangler, det å ta et nødvendig grep som kan sikre en bedre balanse mellom kraftproduksjon og forbruk. Det mangler en overordnet plan for kraftforsyning, og fra Kristelig Folkepartis side savner vi også litt flere konkrete tiltak fra Regjeringens side. Ikke minst er vi utålmodige etter Regjeringens lenge varslede satsing på ny fornybar energi, en satsing som Regjeringen selv har sagt skal være en bedre ordning enn de grønne sertifikatene ville vært, og også billigere for forbrukerne. For å få fram flere konkrete tiltak og handlinger fra Regjeringens side støtter Kristelig Folkeparti forslaget om en energipolitisk handlingsplan som kan sikre kraftforsyningen i Norge på kort og på lang sikt.

Gunnar Kvassheim (V) [12:24:17]:(komiteens leder): Det er tre hovedgrunner til at Venstre ønsker en energipolitisk handlingsplan. For det første gir det anledning for Regjeringen til å gjøre klart hva den mener, og til å rydde opp i indre handlingslammende uenighet når det gjelder energipolitikken. For det andre er det behov for planmessig handling i forhold til kortsiktige utfordringer vi står overfor både regionalt og nasjonalt. Og sist, men ikke minst: Det er behov for plan med fokus på muligheter og utfordringer på det energipolitiske området i et mer langsiktig perspektiv.

Innen energipolitikken er det behov for og store muligheter for økt kraftproduksjon, og det finnes store muligheter for å spare og for å husholdere bedre med energien. Få land har Norges muligheter på energisektoren. Vi kan og vi bør i et normalår ha netto eksport av kraft produsert av fornybare energikilder og gasskraftverk uten CO₂-utslipp.

Skal vi komme i denne situasjonen, trengs det beslutninger som kan gi resultater både på kort og på lang sikt. En energipolitisk handlingsplan kan her være et nyttig redskap, og jeg kan forsikre saksordføreren, Terje Aasland, at det at vi er sammen med Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti om å ønske en slik plan, ikke betyr at de fire partiene er enige om alle elementene som bør med i en slik plan. Tvert imot er det vel slik i energipolitikken at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i lange perioder i forhold til mange saker har vært de nærmeste naboene.

Det har vært interessante lekkasjer fra det såkalte Lavutslippsutvalget. De lekkasjene tyder på at det finnes betydelige muligheter for å redusere utslippene av klimagasser, til overkommelige kostnader. Det viser at de mulighetene vi har for å redusere klimagassutslippene, i høy grad henger sammen med vår energipolitikk og med behovet for en omlegging av energipolitikken. Noen av de stikkordene som går igjen fra det som synes å være konklusjonen til Lavutslippsutvalget, er energiøkonomisering, CO₂-nøytral oppvarming, elektrifisering av sokkelen, gasskraft med CO₂-håndtering, småkraftverk, vindkraft og annen fornybar energiproduksjon. I lys av dette og disse spennende mulighetene og perspektivene er det god grunn til å følge opp med en energipolitisk handlingsplan, som kan gi tiltak både på lang og på kort sikt. Jeg synes det er skuffende at regjeringspartiene ikke ser det behovet.

Statsråd Odd Roger Enoksen [12:27:27]: Norge har svært gode forutsetninger for energiproduksjon. Energikildene våre vil i lang tid framover være meget viktige for verdiskaping og velstand. Det er derfor et hovedmål i energipolitikken å sikre en effektiv, konkurransedyktig og sikker energiforsyning, med tilstrekkelig tilgang på energi. Dette kan også bidra til at Norge får en sterk rolle i det nordiske og nordeuropeiske energimarkedet.

Det er imidlertid slik at flere år med forbruksvekst kombinert med en begrenset utbygging av kraft har ført til at Norge i dag er netto importør av kraft i år med normal nedbør. Det er beregnet at importen i et normalnedbørsår i dag vil være 7–8 TWh. Norsk energiforsyning har dermed blitt mer sårbar overfor svikt i nedbøren.

Sårbarheten i den norske energiforsyningen er i første rekke knyttet til situasjoner med svikt i tilsig. Virkningen av tørrår i kraftsystemet avhenger imidlertid av flere forhold. Blant annet vil det være avgjørende om tilsigssvikten rammer hele Norden eller bare Norge, størrelsen på denne svikten og når i løpet av året den oppstår.

Regjeringen presenterte hovedtrekkene i sin energipolitiske handlingsplan i Soria Moria-erklæringen. Som det framgår av erklæringen, er det et overordnet mål å legge til rette for sikker og effektiv energiforsyning med akseptable priser til husholdninger og industri. Denne regjeringen har tatt den manglende produksjonskapasiteten på alvor og startet det viktige arbeidet med å legge til rette for å øke kraftproduksjonen i Norge. Den siste tiden har Statoil fått energikonsesjon for et gasskraftverk på Tjeldbergodden, og Industrikraft Midt-Norge har fått forlengelse av sin konsesjon for bygging av gasskraftverk på Skogn. Samtidig har Regjeringen satt i verk tre prosjekter som skal klargjøre utforming og omfanget av det statlige engasjementet knyttet til CO₂-håndtering og etablering av eventuelle CO₂-kjeder.

Energikonsesjon og utslippstillatelse er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for at det blir investert i ny gasskraftproduksjon. Beslutningene om investering i ny kapasitet i det norske kraftmarkedet skjer på bakgrunn av selskapenes vurderinger av lønnsomheten i prosjektene, og lønnsomheten i det enkelte prosjekt vil avhenge av en rekke forhold. For nye gasskraftverk vil bl.a. tilgang på gass, gasspriser og utviklingen i framtidige kraftpriser være av stor betydning. I de siste årene har det vært en betydelig økning i gassprisene.

Regjeringen vil også legge til rette for økt kraftproduksjon ved en aktiv satsing på miljøvennlige energiformer. Energifondet og Enova har vært de viktigste verktøyene for å bidra til miljøvennlig energiomlegging. Et norsk-svensk elsertifikatmarked lot seg ikke gjennomføre fordi en uforholdsmessig stor del av regningen ville blitt lagt på norske forbrukere.

Representanten Børge Brende etterlyser tidspunkt for når Regjeringen vil legge fram alternativene. Jeg vil ikke gi noen dato, men det jeg kan si, er at Regjeringen har besluttet at det samlede måltallet for satsing på fornybar energi skal økes fra det måltallet Enova så langt har hatt på 12 TWh i perioden 2001–2010, opp til 30 TWh i perioden 2001–2016. Det innebærer en massiv satsing på fornybar energi, som vil bidra til at vi vil sikre kraftbalansen, i lag med de andre tiltakene som det nå jobbes med, bl.a. CO₂-håndtering i forbindelse med gasskraftverk.

Når det gjelder finansiering og innretning på dette, skal jeg komme tilbake til det ved en senere anledning, men nettopp for å imøtekomme Børge Brende til en viss grad har jeg i alle fall nå signalisert ambisjonsnivået til Regjeringen. Det er Regjeringens beslutning på det området.

Det er også viktig å arbeide for et velfungerende og sikkert overføringsnett. Som systemansvarlig nettselskap har Statnett ansvar for å sikre momentan balanse mellom forbruk og produksjon samt gjennomføre nødvendige investeringer i sentralnettet, herunder overføringsforbindelser til utlandet. NVEs inntektsrammeregulering og andre nettreguleringer, som f.eks. KILE-ordninger, legger til rette for at nettselskapene skal foreta de investeringer og det vedlikehold som er nødvendig for å ha et skikkelig og veldrevet nett på region- og distribusjonsnivå.

Norge er gjennom overføringsforbindelsene en del av det nordiske og nordeuropeiske kraftmarkedet. Utviklingen av utvekslingskapasiteten innenfor Norden og med resten av Europa er også viktig for forsyningssikkerheten i det nordiske kraftmarkedet. Videre er det viktig at den eksisterende overføringskapasiteten utnyttes mest mulig effektivt. Alle de nordiske landene vurderer store investeringer i overføringsnettet, og det er igangsatt et nordisk arbeid for å harmonisere regler og metoder for bedre utnyttelse av overføringsnettet.

Regjeringen legger sterk vekt på å bidra til en mer diversifisert og dermed sikrere energiforsyning som legger til rette for akseptable priser til kraftkrevende industri og samfunnet for øvrig. Samtidig vil jeg understreke at Regjeringen vil arbeide videre med å vurdere hensiktsmessige tiltak i forhold til produksjon, i forhold til forbruk og i forhold til overføring, som kan styrke forsyningssikkerheten for strøm i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:32:57]: Som statsråden var inne på i sitt innlegg, er vi alle kjent med at forbruket av strøm i Norge har økt langt mer de siste 10–15 årene enn utbyggingen av ny produksjonskapasitet. Dette er en alvorlig utvikling om den får fortsette på samme måte videre framover.

Nå er det jo slik at Soria Moria-erklæringen viser til at man skal foreta en evaluering av energiloven der man skal gå gjennom viktige deler av loven med sikte på endringer. Nå ser vi at denne regjeringen til stadighet legger skylden på den forrige regjeringen for de problemer som har oppstått i kraftforsyningssammenheng, men er det slik at Regjeringen også legger skylden på energiloven fra 1990 for den situasjonen som i dag er oppstått når det gjelder underskudd på kraftbalanse, truet forsyningssikkerhet og slike ting? Er det slik å forstå at man mener at energiloven ikke er hensiktsmessig, at man kanskje ønsker vesentlige endringer i den loven og legger opp til det?

Statsråd Odd Roger Enoksen [12:34:05]: Regjeringen er allerede i gang med arbeidet med å evaluere energiloven. Det betyr selvsagt ikke at energiloven skal legges bort, og det betyr at også denne regjeringen, slik som man tidligere har gjort, har sett på om det er nødvendig å gjøre justeringer i energiloven for å få den bedre tilpasset de utfordringer som man til enhver tid har innenfor energisystemet vårt. Det arbeidet er altså i gang.

Det er ingen grunn til å si at energiloven ikke har fungert godt i en periode med stort overskudd av kraft. Da har den sørget for at vi har fått samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk fornuftige utbygginger. Den har også sørget for at vi har hatt akseptable priser i denne perioden. Så er det sider ved energiloven som gjør at den ikke i tilstrekkelig grad gir incitamenter til f.eks. å få ny produksjon på plass når det kreves. Det er blant de ting som vi ser på, uten at jeg dermed vil gå nærmere inn på innholdet i den evalueringen som vi gjør. Det er et arbeid som er igangsatt, og vi vil komme tilbake til elementene i denne satsingen når evalueringen er ferdig og den legges fram for Stortinget.

Børge Brende (H) [12:35:30]: Jeg merket meg at statsråden lovte at ambisjonsnivået skal være det samme i det systemet som etter hvert kommer – det er ikke tidsbestemt noe mer – som skal erstatte de grønne sertifikatene. Kan statsråden avkrefte at gasskraftverk med CO₂-håndtering er en del av denne målsettingen om fornybar energi?

Presidenten: Statsråd Enoksen.

Børge Brende (H) [12:36:02]: Det var det ene spørsmålet, president. Jeg er enig i at det er all grunn til ikke å forlenge denne debatten unødvendig. Jeg har nok et forbedringspotensial der, i likhet med et par andre.

Det første spørsmålet mitt var altså ganske enkelt og gjaldt om gasskraftverk som håndterer CO₂, skal være med. Så er det det andre spørsmålet: Vurderer statsråden fortsatt en rensefri periode for Tjeldbergodden, slik at man kan igangsette det allerede i 2009?

Det bør være ganske klare og enkle spørsmål å besvare for statsråden.

Statsråd Odd Roger Enoksen [12:36:37]: Det var oversiktlige spørsmål.

Svaret på spørsmål 1 er at ambisjonsnivået på 30 TWh innen 2016 ikke inkluderer gasskraftverk med CO₂-håndtering. Dette gjelder satsing på fornybar energi, og gass er ikke fornybar energi. CO₂-håndtering er en måte å håndtere CO₂ på. Det blir ikke mer fornybart av den grunn.

Som jeg sa i forrige debatt, vil vi tidlig i høst legge fram en handlingsplan for å møte den situasjonen vi har i Midt-Norge. I forbindelse med det arbeidet som vi der gjør, vurderer vi alle mulige tiltak som kan bli nødvendige for å møte den kritiske situasjonen vi har i Midt-Norge. Vi starter selvsagt med å ta i bruk de mest fornuftige og mest langsiktige tiltakene. Disse vil bli først igangsatt. Det betyr at f.eks. Midt-Norge vil bli prioritert med hensyn til satsing på fornybar energi i perioden framover, for å få det raskt på plass, men det betyr også at vi vurderer alle andre tiltak som kan bli nødvendige å sette inn for å møte den situasjonen som er. Det vil bli presentert i en handlingsplan tidlig i høst.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet.

Rolf Terje Klungland (A) (fra salen): President! Jeg ber om ordet.

Presidenten: Rolf Terje Klungland får en taletid på inntil 3 minutter.

De talere som heretter får ordet, har altså en taletid på inntil 3 minutter.

Rolf Terje Klungland (A) [12:38:08]: Takk for det, president!

Grunnen til at jeg ikke bad om ordet og ventet til nå, var at da jeg gjorde det forrige dagen, trodde presidenten at jeg skulle ha en replikk på Trond Giske. Derfor ventet jeg nå til statsråden hadde satt seg, før jeg bad om ordet.

Jeg har lyst til å ta ordet nå, for det er helt klart at i disse debattene er det behov for at noen beskriver historien slik som den står i Stortingets dokumenter. La meg allikevel først si at jeg synes det er helt utrolig at de forrige regjeringspartiene – ja inklusiv statsråder og statssekretærer – i det hele tatt tør å ta ordet «energibalanse» i sin munn. De foretok seg absolutt ingen ting i forrige periode, og de små tingene vi fikk til etter at de først hadde gått en runde i Stortinget og så måtte komme tilbake, skjedde etter at de hadde blitt dratt i ørene av opposisjonen og av Arbeiderpartiet her i huset.

Men grunnen til at jeg tar ordet er den forvrengningen som opposisjonen foretar i forhold til energiloven. Jeg skal derfor sitere fra behandlingen av energiloven. Da sa energipolitisk talsmann fra Arbeiderpartiet, Ernst Wroldsen, i debatten:

«For å sikre at vi ikke får kraftmangel på grunn av for sen utbygging, mener Arbeiderpartiet at Statkraft må pålegges et spesielt ansvar for å følge med i utviklingen, og selv bygge ut ny kraft dersom andre aktører ikke reagerer tidsnok.»

Videre sa han at vi med den nye energiloven

«får et system som sannsynligvis vil føre til senere utbygging enn det vi nå har. Det er klart at det vil bli prisdrivende i seg selv».

Fremskrittspartiet, med energipolitisk talsmann Petter Bjørheim, sa derimot:

«Når andre partier hevder at den nye energiloven vil føre til høye kraftpriser, er dette en påstand som er politisk motivert.» (…) «Det er første gang jeg har hørt om at fri konkurranse fører til høyere priser.»

Ja vel, så var det første gang Fremskrittspartiet hørte om at markedet førte til høyere priser, men det var jammen ikke den siste gangen. Likevel holder altså det partiet på med sin retorikk her fra talerstolen og lurer den norske befolkning til å tro at de har noen løsninger. Fremskrittspartiet har ikke framlagt forslag til én eneste løsning på energisituasjonen i Norge. Det som har vært viktig for Fremskrittspartiet, er å hyle og gape og provosere, og sørge for at de igjen og igjen kom i mindretall her i salen.

Presidenten: Karakteristikker mener presidenten er unødvendige fra talerstolen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:41:37]: Dette er vel nok et eksempel på at angrep er det beste forsvar. Men det å vise til ting som skjedde i 1991, er for så vidt relevant, hvis man er historieforsker.

Men det har skjedd ting siden 1991 også, og det er det Klungland ikke tar med seg i denne saken. Forutsetningen for at markedet skal virke, er jo at det er fri tilgang både på produksjons- og etterspørselssiden. På etterspørselssiden har vi fri tilgang. Man kan kjøpe strøm – man har vel krav på å bli koblet opp til strømnettet også – men på produksjonssiden har man ikke et fritt marked, fordi stortingspolitikere har sovet siden 1991 og sagt nei til stort sett alle kraftutbygginger av betydning. Da kan man heller ikke bli forundret over at markedet til slutt begynner å presse prisene opp – når man altså har en økning i etterspørselen år for år, men ikke en økning i tilbudet. Det har vært mer enn nok av kraftprosjekt som har blitt framlagt for Stortinget, der Arbeiderpartiet og representanten Klungland og resten av flertallet har stemt imot utbyggingen, eller for en halvering – senest nå i Sauda og i Øvre Otta. Det er en masse erfaringer.

Vi sier ikke at det frie markedet alltid vil gi de resultatene man ønsker, men det vil sannsynligvis være bedre enn alternativet, nemlig at politikerne skal styre. Det ser vi på elavgiften, den holdes høy til tross for høye kraftpriser. Men det vi så av erfaringene fra det frie energimarkedet, var jo at i de første ca. ti årene var prisnivået lavere enn det hadde vært ti år før energiloven ble endret. Altså: Prisnivået var lavere med et fritt marked enn med et politikerstyrt marked. Men så får man konsekvensene som vi nå har problemer med, at når politikerne har strupet tilbudssiden, går prisene i taket. Det skal ikke jeg benekte. Slik fungerer markedet. Hvis man ikke får lov til å tilfredsstille den etterspørselen som er, går prisene i taket, for da begynner folk å by. Det burde Rolf Terje Klungland også forstå når han sitter i finanskomiteen, og da må han forstå mekanismene som virker her. Da må han istedenfor å si at det er Fremskrittspartiet som ikke har forstått hvordan et fritt marked fungerer, ta konsekvensene av den politikken han selv har vært med og ført i denne sal.

Terje Aasland (A) [12:44:17]: Debatten tok en liten dreining her. Men i sitt siste forsøk på å svare Klungland gir vel Solvik-Olsen vel egentlig uttrykk for at han ønsker at det skal være fritt fram for å produsere kraft i dette landet, nettopp for å bedre tilbudet. Det er den eneste mekanismen for å få det til å fungere. Og da tror jeg Fremskrittspartiet vil være ganske alene i denne sal om å ha den tanken om en framtidig energiforsyning i Norge. Det er åpenbart at man må foreta reguleringer, og det er åpenbart at man må vektlegge samfunnets syn.

Det forundrer meg litt at en som er så markedsliberalistisk som det Solvik-Olsen er, samtidig kan ivre for et grønt sertifikat-marked der en tar penger fra forbrukerne for å subsidiere markedet i den andre enden. Det blir noen paradokser når Fremskrittspartiet taler, som jeg syns begynner å bli ganske sterke. De må jo forherlige dette markedet sitt. I Fremskrittspartiets program står det jo kun om marked. Det blir meningsløst når de tillater seg å vingle sånn som de gjør nå, hvor de på den ene side sier at forbrukerne skal betale, men at vi på den andre side skal ha et fritt marked uten innblanding. Det er greit å bli klar over at de faktisk heller ikke ønsker at samfunnet skal regulere tilgangen på produksjon. Men det er åpenbart et problem at markedet ikke har fungert. Det viser historien fra energiloven kom og fram til nå, spesielt når etterspørselen begynner å bli for stor. Prisen vil måtte være betydelig høyere for å få en kraftoppdekning som er forsvarlig, og det burde Fremskrittspartiet også erkjenne ut fra den historien som faktisk ligger der.

Rolf Terje Klungland (A) [12:46:09]: Nå har jeg vært med i politikken – her i huset, i alle fall – siden 1993, så den historien som Solvik-Olsen etterlyser, tror jeg nok at jeg kan forklare ham hva er. La meg begynne med at det som i alle fall ikke har forandret seg fra 1991, er Fremskrittspartiets hugging på alle dem som bringer resultater fram i samfunnet slik at vi har fått det samfunnet vi har.

Så er han faktisk såpass freidig at han påstår at det ikke er et fritt marked i forhold til strøm. Men det er altså 12 TWh med gasskraft som det er gitt konsesjon på, som ikke er bygd ut. Det ligger en rekke søknader i departement og direktorat i forhold til vannkraft som ikke er stoppet. Når vi greide å få til en halv utbygging av Sauda – vi ønsket en full, men vi greide å få flertall for en halv utbygging – greide ikke Fremskrittspartiet noen ting. Når vi har greid å få ut nesten like mange GWh fra Øvre Otta som Fremskrittspartiet ønsket i første omgang, var ikke Fremskrittspartiet med på det. Det som er viktig i politikken, er resultatene som kommer av å drive en politikk der en har vilje og mot til å ta noen avgjørelser der en tar hensyn både til miljøet og til energibalansen.

Jeg syns faktisk at Fremskrittspartiet bør være svært takknemlig for Soria Moria-erklæringen. De bør være svært takknemlige, for nå ser vi at det er en regjering som har satt i gang med å bygge et gasskraftverk som skal ha CO₂-håndtering. I 1991 var jo heller ikke klimautslippene noe problem for Fremskrittspartiet. De blåste av det og sa at det var bare tull. Nå har innrømmelsene begynt å komme.

Det samme gjør de i forhold til grønne sertifikater. De stemmer altså for en ordning som vil føre til at vi skal betale omtrent dobbelt som mye som svenskene for å få et grønt sertifikat-marked. Og grunnen til at Fremskrittspartiet gjør det – har de skrevet i stortingsdokumenter – er at næringen ønsker det, og at kundene ønsker det. Det er bakgrunnen for at de stemmer for noe som de vet de kommer i mindretall på. Det har bare én hensikt: å score billige politiske poeng.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:49:30]: Det kommer veldig mange «løgne» utsagn fra representanten Klungland. Det er vanskelig å imøtegå alle, for de fleste er så «far fetched» at skal en sette dem i en sammenheng, vil en bruke mye mer enn tilmålt taletid.

La meg bare minne representanten Klungland om at vedtaket om bygging av gasskraftverk faktisk ble fattet under den forrige regjeringen. Det er ikke Stoltenberg-regjeringens ære at det nå bygges gasskraftverk på Kårstø.

Når det gjelder fornybar energi: Det var faktisk et forslag i Stortinget fra Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet og SV, om at dette skulle innføres. Det at en da kanskje ikke forstod at dette ville bli for dyrt, sånn som Klungland nå påstår, er jo litt snodig. Men problemet er at det at det blir for dyrt har Regjeringen ennå ikke klart å sannsynliggjøre. De har ikke klart å komme med et eneste regnestykke som kan påpeke at dette blir dyrt for norske forbrukere. Men veldig mange andre har kommet med regnestykker som viser at dette ikke blir dyrt. Da er det Klungland som sitter med bevisbyrden her, selv om han elsker å slenge ut masse dritt om Fremskrittspartiet.

Det overrasker meg at representanten fra Telemark vil framstille seg selv som mindre intelligent enn han er.

Prisnivået i Norge henger selvsagt sammen med tilbud og etterspørsel. Men det er et faktum at de første ti årene etter at energiloven ble vedtatt, var prisnivået på strøm lavere enn det var ti år før energiloven ble vedtatt. Så har vi fått en situasjon der forbruket fortsatt øker, og utbyggingen ikke har klart å følge opp. Da er det helt naturlig at prisen går i været. Men er dette Fremskrittspartiets feil, når alle de andre partiene har ønsket å bygge ut mindre kraft enn det Fremskrittspartiet har gjort?

Fremskrittspartiet er ikke ansvarlig for at Arbeiderpartiet og andre partier sier nei til kraftutbygging, når Fremskrittspartiet sier ja. Så er det er godt mulig at en burde inngått kompromiss for å få være med i et bredt flertall for å få redusert alle kraftutbyggingene. Men det er ikke løsningen hvis en er bekymret over at industrien og husholdningene får en stadig stigende strømpris. Da må en faktisk bygge ut.

Så skrytes det av at det ligger 12 TWh med gasskraftkonsesjoner som en ikke har brukt. Men hva med alle de utbyggingsprosjektene som ikke ligger an til å få konsesjoner de kan leve med? Mongstad sier at de kan bygge et varmekraftverk som de får lønnsomhet i, men uten CO₂-rensing fra dag 1. Og det er altså forutsetningen. De vil ikke få konsesjon, hvis en lytter til Bjørnøy. Miljøvernministeren har sagt at det vil ikke komme på tale å gi konsesjon uten rensing fra dag 1. Når det gjelder Tjeldbergodden, er det stilt krav om rensing fra dag 1, selv om dette ikke er ferdig behandlet av SFT. Men deres anbefaling i media har vært rensing fra dag 1. Vil Industrikraft Møre få bygge ut, uten rensing fra dag 1? Så langt sier Soria Moria-erklæringen at det skal være rensing fra dag 1.

Det at en gjerne ikke får lønnsomhet i ei pølsebu på Finnmarksvidda, betyr ikke at det ikke er lønnsomhet i ei pølsebu utenfor Ullevaal Stadion. Det er det samme her. At en ikke får lønnsomhet i et gasskraftverk på Kollsnes, betyr ikke at det ikke er lønnsomhet noen som helst andre steder.

Presidenten: Presidenten vil henstille til representantene å vurdere valg av ord og karakteristikker.

Børge Brende (H) [12:53:03]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet mer i denne debatten. Jeg hadde iallfall ikke tenkt å ta ordet flere ganger i debatten for å forsvare Fremskrittspartiet. Men de sparkene som arbeiderpartirepresentanter nå har gitt Fremskrittspartiet, synes jeg faktisk ikke går an.

Det blir fra Klunglands side hevdet at Fremskrittspartiet ikke har hatt noe forslag som ville bedret energibalansen. Man kan si mye om Fremskrittspartiets politikk, men å si at de har mangel på forslag, synes jeg faktisk er meget uberettiget. Fremskrittspartiet har hatt mange forslag, har mange forslag og jeg vil også tro at de vil komme med mange forslag i tiden fremover. Så kan man selvsagt diskutere hvor realistiske de er når det gjelder det å få flertall, men det blir en litt annen diskusjon.

Vi er så heldige at vi også i denne debatten har en meget kompetent president. Jeg har også sittet i denne salen noen år – det forstår jeg at representanten Klungland i sitt innlegg også syntes var viktig å understreke at han hadde gjort – så når Klungland uttaler at Fremskrittspartiet nå har hylt, gapt og provosert i alle de år, synes jeg det er meget betimelig at presidenten slår ned på det. På den måten man karakteriserer andre, karakteriserer man seg selv best. Jeg forstår at representanten fra Agder, og ikke minst representanten fra Telemark, som har bedt om ordet etterpå, nå må heve stemmen fordi det er veldig lite igjen av den offensive og aktive nærings- og energipolitikken som Arbeiderpartiet lovte i forrige periode.

Hver dag Stortinget var samlet, var det en eller annen klage på at den daværende regjeringen ikke var offensiv nok. Vi bygde ut mer vannkraft i løpet av de fire årene enn man gjorde på hele 1990-tallet. Vi jobbet intenst for å få de grønne sertifikatene på plass. Og det var også slik at Kårstø, som representanten Solvik-Olsen var inne på, ble igangsatt under den forrige regjeringen. Men den største kontrasten er at alt snakket fra Arbeiderpartiet om industrikraftregimet, nå ikke nevnes. Gassrør til Grenland? Nei, nå er det skutt frem til 2011 – hvis det kommer. Industrikraft Midt-Norge skulle settes i gang med gass fra Trøndelag. Det var en garanti. Det har ikke flyttet seg en millimeter. Det eneste som har skjedd, er at man i tillegg til at det var kommersielt vanskelig å få gjennomført gasskraftverkene i forrige periode på grunn av høy gasspris, har stilt krav om at alt skal CO₂-håndteres, og altså kommet med en tilleggsregning. Og hittil har ikke Regjeringen engang slått fast at den i så fall skal dekke hele den tilleggsregningen, så det har blitt enda dyrere å sette i gang dette.

Terje Aasland (A) [12:56:25]: Med respekt å melde synes jeg representanten Brende nå begynner å bli litt frimodig og husker nok litt feil også. Det er drøyt å påstå at det var den forrige regjeringen som fikk i gang byggingen på Kårstø. Med litt edruelighet i debatten er det ingen tvil om at det var konsesjonen som ble gitt under den forrige Stoltenberg-regjeringen, som var årsaken til at en hadde byggestart på Kårstø i fjor. Litt realisme er på sin plass.

Så til Solvik-Olsen og markedet. Det viktige er at vi i ti år etter at energiloven ble innført, hadde lave priser. Så har vi nå hatt fem–seks år med et voksende prisnivå. Problemet er at til tross for et høyere prisnivå utløser ikke det utbygging av ny kraft. Det er det som er hovedproblemet. Da begynner en å snakke om statlige bidrag, statlige ordninger og incitamenter for å få i gang den kraftutbyggingen, og det jobbes det med. Det er et klart faktum at det å overlate forsyningssikkerheten til markedet alene, ikke fungerer. Det ble påpekt av Arbeiderpartiet allerede ved innføringen av energiloven, som Klungland korrekt har påpekt, hvor Fremskrittspartiet stilte seg avvisende til akkurat det. Men realiteten i dag er at vi ennå ikke har et prisnivå som utløser ny kraftutbygging. Derfor diskuterer vi grønne sertifikater. Derfor diskuterer vi andre incitamenter og ordninger for å få i gang kraftutbygging. Det er realiteten, og det burde man forholde seg til i denne saken.

Presidenten: Representanten Klungland har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad på inntil 1 minutt.

Rolf Terje Klungland (A) [12:58:09]: Det er interessant å merke seg at Fremskrittspartiet bare i løpet av denne debatten faktisk har snudd fra å skjelle ut den forrige regjeringen til nå å omfavne den. Jeg registrerer også at lillebror Høyre er svært interessert i å få et godt forhold til sin storebror.

Så må jeg bare få rette opp noe. Er det Fremskrittspartiets feil at vi har underskudd i kraftbalansen? Nei, men jeg vil minne representantene fra Fremskrittspartiet om at i energipolitikken har Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i hovedsak stått sammen i utgangspunktet, men kompromissene og utbyggingene, det å dra Bondevik II etter ørene for å få til noe, er det altså Arbeiderpartiet som har sørget for. For oss er det resultatene som er viktig, ikke det å stå og brøle og ikke komme fram med noen som helst slags løsning.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:59:18]: Jeg må med respekt å melde si at jeg blir veldig provosert når representanten Rolf Terje Klungland kommer feiende inn i stortingssalen og nærmest springer opp på talerstolen og begynner å æreskjelle og rakke ned på alt det Fremskrittspartiet tidligere har gjort når det gjelder energipolitikk, og faktisk presterer å påstå at Fremskrittspartiet ikke har fremmet noen forslag. Det er så feil som det kan bli. Det er vel, når det gjelder energipolitikk, ingen partier i denne sal som har fremmet flere forslag de åtte–ti siste årene enn nettopp Fremskrittspartiet. Representanten Rolf Terje Klungland sier at han har vært her siden 1993 og har fulgt godt med på det som har skjedd, men han kan ikke ha fulgt særlig godt med når han hevder det han hevder vedrørende Fremskrittspartiets energipolitikk.

Energiloven kom opp som et tema. Det er ingen tvil om at hvis sertifikatsystemet hadde kommet på plass, ville det betydd at vi hadde fått inn mer kapasitet, kanskje 24 TWh, i det nordiske markedet. Det ville i seg selv virket prisdempende. Får man inn mer kapasitet i et stramt kraftmarked, vil det bety at prisene går ned istedenfor opp. Så også her er det som representanten Rolf Terje Klungland sier, høyst usikkert.

Ut fra debatten i dag er det vel ingen tvil om at Fremskrittspartiet har fremmet flere av de forslagene som behandles i denne sal i dag, og med det bevist at vi tar energipolitiske utfordringer på ramme alvor. Vi er genuint opptatt av den situasjonen som Norge er stilt overfor i energimessig sammenheng videre framover. Vi vet at vi har en anstrengt kraftbalanse. Det er slik at mange av de forslagene Fremskrittspartiet har fremmet i en årrekke, har blitt nedstemt nettopp av Arbeiderpartiet og representanten Rolf Terje Klungland. I forrige periode satt han i energi- og miljøkomiteen og var med på å stemme ned flere av forslagene fra Fremskrittspartiet – forslag som ville gitt økt produksjonskapasitet når det gjelder strøm i Norge. Det vet representanten Rolf Terje Klungland utmerket godt er sant.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.