Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og landbruks- og matministeren 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra partienes hovedtalere og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Sigrun Eng (A) [21:24:57]: (ordførar for saka): Innst. S. nr. 236 og St.prp. nr. 68 byggjer på eit framforhandla resultat frå Norges Bondelag og staten. Norsk Bonde- og Småbrukarlag følgde ikkje med heilt til underteikninga. Dei meinte avtala ikkje var god nok for sine medlemer. I botnen for dette oppgjeret ligg føringane frå St.meld. nr. 19 for 1999-2000, og Regjeringa har lagt sine premissar inn i regjeringserklæringa.

Så kan mykje seiast om innhaldet, og eg skal kome meir inn på det, men fyrst vil eg kommentere ynsket og forventningane bøndene hadde og har til det som står i Soria Moria-erklæringa. Mange avvegingar skal gjerast når ein skal leggje føringar for ein ny politisk kurs – endringar for ei næring som ynskjer langsiktigskap og ein føreseieleg situasjon.

Soria Moria-erklæringa står fast. Ho har eit fireårig løp. Innretninga på jordbruksavtala er blitt ei anna enn under den førre regjeringa. Fordelingsprofilen tilgodeser meir til dei som har mindre og mellomstore bruk, der næringa likevel er ein viktig del av inntektsgrunnlaget.

På nokre område skal partane sjå på konsekvensane av den politikken som har vorte ført dei seinare åra, før ein eventuelt justerer strukturen. Ikkje minst for dei som har gjort investeringar, og som er avhengige av innteninga, er det viktig.

Eg skal ikkje dvele lenge ved opposisjonen sine haldningar til avtala, men eg må få lov til å seie litt om det felles synet Høgre, Framstegspartiet og til dels Venstre har på jordbruksforhandlingane. At desse politiske partia ynskjer å fjerne forhandlingsretten, er mildt sagt oppsiktsvekkjande. Eller er det kanskje ikkje det? Er ynsket om å «knuse» organisasjonsstrukturen så sterkt at det ikkje kan pakkast inn lenger, men kjem klart til syne? Regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti meiner forhandlingsretten er ein demokratisk prosess og støttar opp om den.

Komiteen sine medlemmer, alle utanom Framstegspartiet, skriv saman i merknad at vi i Noreg skal ha ein nasjonal matproduksjon som er tufta på naturgrunnlaget, og som byggjer opp under spreidd busetnad og lokale produksjonar. Vi i regjeringspartia har eit større fokus på at familiebruka sitt inntektsgrunnlag skal styrkjast, òg for å sikre nyrekruttering.

Bønder bør i større grad få utnytte ressursar som dei rår over. Det har over år blitt eit etterslep i investeringane i høve til tiltak og pålegg om dyrevelferd. Da hjelper det godt at det i årets avtale blir avsett eit betydeleg beløp til investeringstilskot, òg for å oppnå meir rasjonell drift. Det gjev viktige signal om at vi ynskjer å satse på landbruket.

Vi hadde i 1989 100 000 jordbruksbedrifter. No nærmar vi oss halvparten. Landet vil totalt endre karakter om dette held fram. 38 pst. av jordbruksarealet er leigejord. Det har blitt 30 pst. færre mjølkeprodusentar i løpet av dei siste 15 åra. Når det gjeld samdrift, med kolossale investeringar, er talet no 1 500.

Dette er nokre eksempel på dramatiske endringar som kan få utilsikta verknader om vi ikkje gir stimuleringstilskot for å demme opp for ei utvikling vi ikkje ynskjer oss.

I 2004 vart dei norske fjordane kåra til verdas beste naturbaserte reisemål. Da er det eit paradoks at utviklinga innan landbruket på Vestlandet tilseier størst avgang på talet på gardsbruk i landet. Kva skal turistane oppleve om teigane gror att? Kva om dyra blir borte som «ryddemannskap»? Det er dei som demmer opp for attgroing.

Tilleggskvota på 1 million liter mjølk til Finnmark for å styrkje mjølkeproduksjonen der er òg eit godt eksempel på ein villa politikk som styrkjer grunnlaget for vidare drift.

Det var nødvendig med beitetilskot i årets oppgjer. Samspelet mellom dyr og menneske sørgjer for det biologiske mangfaldet i langt større grad enn vern. At dyra får gå i skog og mark, styrkjer i tillegg dyrehelsa, og det viktigaste som vi ser, er at krattskogen ikkje får overtak der beitedyra hjelper til. Fjell blir framleis fjell og ikkje nedgrodde av småskog.

Årets jordbruksavtale har fleire element i seg, både på friske pengar og skattegrep. Effektiviseringsuttak er med som eitt av elementa, og ei forventa utflating av utgiftene ligg òg til grunn. Auka jordbruksfrådrag er eit anna.

Til saman har partane, på bakgrunn av tal budsjettnemnda kalkulerer med, kome fram til at dette utgjer om lag 270 mill. kroner i påpluss ut over lik prosentvis utvikling med samanliknbare grupper. Og heile avtala inneheld 850 mill. kr meir til bønder. Det er resultatet.

Innretninga er auka satsing og stimulering for meir økologisk produksjon. Målet om 15 pst. økologisk i 2015 er høgt, men om alle ledd er med i dette samarbeidet, heilt fram til varehandelen, skal vi lykkast. Folk er villige til å betale meir, og folk er opptekne av helserelaterte råvarer, som økologisk mat er. Det er òg viktig at marknadspris blir mest mogleg lik målpris. Det styrkjer økonomien, og det gjeld spesielt svineproduksjonen, der det for tida er ein stor overproduksjon.

At ein no har fått forbetra ordningar for velferdstiltak, og at ein har fått forbetra avløysarordning ved sjukdom, har mykje å seie, særleg for yngre bønder. Det å kunne få nokre dagar ferie med familien, vite at ein ikkje må «truge på» når ein helst skulle liggje i senga, men har dei nødvendige ordningane som alle andre har, er ein tryggleik.

Satsing på skog er viktig. Ungpleie og nyplanting er blitt godt teke imot, og det er tilfredsheit i skogbruket. Vi skal stimulere til biobrensel og andre miljøtiltak, men vi må faktisk ikkje gløyme at skogen har sin plass når det gjeld eksportinntekter og papirproduksjon. Og så er det ein fornybar ressurs på linje med sol og vatn. Her kan ein med god forvaltning få til mange arbeidsplassar og inntektsauke av stor betydning for store delar av landet.

Landbrukspolitikk er vanskeleg å få full oversikt over. Forvaltninga ligg på mange nivå. Samtidig er det vår oppgåve å sørgje for at mest mogleg av overføringane kjem bønder og forbrukarar til gode. Både innanfor forskingsområdet og innanfor Mattilsynet sine oppgåver skjer det samordningar. Eg tenkjer f.eks. da på rapporten om «Helhetlig kvalitetssystem i norsk matproduksjon».

Vi har, og vil i åra som kjem, få auka fokusering på dokumentasjon om produksjonskjeda frå jord til bord. Det viste òg siste saka som var til behandling her.

Eg er glad for at næringa er så bevisst på desse utfordringane og aktivt jobbar for å utnytte ressursane best mogleg for å tilfredsstille oss forbrukarar.

Når det så gjeld Mattilsynet si rolle, står det uttrykkeleg i Soria Moria-erklæringa at ein større del av utgiftene til drift skal dekkjast av det offentlege. I Arbeidarpartiet ventar vi at det skjer. Bønder betaler uforholdsmessig mykje, og oppgåvene kan heilt sikkert sjåast i samanheng med veterinær som ofte er på gardsbesøk.

Noreg ligg langt mot nord. Vi har dei beste føresetnadene for å ha rein og trygg mat. Kalde vintrar sørgjer for at sprøytemiddelbruken er låg. Eple frå Argentina er sprøytte mange fleire gonger enn det våre er.

Vi brukar pengar på å få fram gode dyrerasar, jf. pengar vi brukar til utskifting av geiter.

Den norske matproduksjonen er langt på veg økologisk, og stimuleringstilskot må auke over år for at vi skal kome til målet.

Landbruket har mange oppgåver, men i ei rekkjefølgje der nasjonal matproduksjon står fyrst. Vi må sørgje for vår eiga sjølvforsyning, og får da i tillegg levande bygder og beitande dyr, som demmer opp for attgroing. Dyrehald bidreg til eit biologisk mangfald, som gir oss alle eit kulturlandskap vi er glade i.

Føringane i Soria Moria-erklæringa har klare formuleringar for å nå desse måla. Årets jordbruksavtale gir innretninga. Det blir partane si oppgåve å ta det i bruk.

Bondelagets leiar sa under høyringa at årets jordbruksavtale var ein viktig snuoperasjon for å få betre vilkår for næringa, og vi er samde med Bondelaget i at vi i fellesskap er godt i gang med jobben. Dette gir grunn til optimisme, og det trengst.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:34:10]: I innstillingen fra komiteen sier flertallet i en merknad:

«For å gi bøndene en inntektsutvikling på line med andre grupper, er det viktig å nytte ut dei ressursane garden har.»

Det er ingen tvil om at det norske landbruket er den mest gjennomregulerte næringen som fins her i landet, antakeligvis den mest gjennomregulerte landbruksnæringen i hele verden.

Er det staten eller er det den enkelte gårdbruker som vet hvilke ressurser den enkelte gård har? Og tror saksordføreren at å oppheve reguleringer og gi bonden næringsfrihet tilbake, slik som alle andre næringsdrivende har, vil kunne bidra til å gi den enkelte bonden en inntektsutvikling utenfor offentlige budsjetter, slik at bonden også da kan stå på egne ben?

Sigrun Eng (A) [21:35:19]: Eg har nesten lyst til å begynne med å seie at vi er på kvar vår planet når det gjeld den landbrukspolitikken Framstegspartiet står for, og den Arbeidarpartiet står for – og regjeringspartia, for den sakas skuld.

Når Framstegspartiet er veldig oppteke av å oppheve reguleringar, er det fordi dei plukkar landbruket ut av heilskapen. For oss er det viktig å sjå landbruk saman med at vi òg skal bruke det som ei distriktsnæring.

Vi vil ha nokre fleire formål med målsetjinga for landbruket vårt. Vi vil ikkje tømme bygdene og la dei gro att for at nokre store bruk på det sentrale austlandet, eventuelt på Jæren, skal få lov til å blomstre fram – og så ha import på resten. Vi skal ha matproduksjon i heile landet. Vi har heilt andre formuleringar og heilt andre tilnærmingar til det som er landbrukspolitikk, og der er vi så fundamentalt usamde at eg trur faktisk ikkje at det er nødvendig å kommentere noko meir.

Torbjørn Hansen (H) [21:36:28]: Landbruks- og matministeren har gitt uttrykk for at hvert bruk som blir nedlagt, er et nederlag for landbrukspolitikken. Vi har altså nå en situasjon hvor vi har en nedgang i antall bruk og årsverk hvert eneste år på 3–4 pst.

Mitt spørsmål er om Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talskvinne deler statsrådens syn, at hvert bruk nedlagt er et nederlag. Eller ser også Arbeiderpartiet at landbruket fortsatt har et behov for omstilling, at utviklingen når det gjelder antall bruk, vil fortsette, og at det er en nødvendig utvikling for landbruket? Kan vi se for oss at Regjeringens politikk i slutten av perioden vil ha medført at man faktisk ser at nedgangen stopper opp, og at man ikke får disse «nederlagene», som statsråden definerer det som?

Sigrun Eng (A) [21:37:16]: Til det siste spørsmålet: Eg håpar iallfall at det ikkje skal vere 4 pst. nedgang når vi har hatt fire år med Soria Moria-politikk – berre så det er sagt.

Ja, landbruket har behov for omstilling, og det vil vere omstilling i landbruket. Det vil òg vere effektivisering, og det vil vere slik at maskinar tek over. Eg skal ikkje bruke dei orda som statsråden har brukt – eg er ikkje sikker på om eg klarer å følgje han fullt ut der – men vi ser vel kvar dag at det blir borte nokre bruk. Det er nokså alvorleg når det er slik at bruk for 20–30 år sidan hadde 100 mål i snitt og no har 200 mål.

Det blir atskilleg fleire brukarar. Og vi er snart på tur til å setje av pengar i budsjettet til krattrydding fordi dyra blir borte.

Kva skal vi bruke landbrukspolitikken til? Vi må snart ha nokre drøftingar som er om – nær sagt – det heilt elementære: Kva vil vi med landbruket? Det trur eg vi bør ta ein debatt om i fellesskap.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [21:38:31]: Representanten sa at jordbruksoppgjeret var starten på ei kursendring. Eg må innrømma at eg kanskje ser ei lita kursjustering – det kan sjølvsagt ha si årsak i at eg har litt vanskeleg for å få auge på denne kursendringa – og ei lita kursjustering, det er noko anna. Eg ser at omtrent halvparten av jordbruksoppgjeret er gjeve i form av skattelette, og dersom kursendringa går i retning av at skattelette skal verta hovudverkemiddelet i jordbruksoppgjeret, ser eg at det kan vera ei kursendring.

Men ei kursendring er ikkje eit mål i seg sjølv. Det er eit verkemiddel for å nå eit mål. Så eg er litt nysgjerrig når det gjeld denne omtalte kursendringa – som eg ikkje har fått auge på enno. Kor hen har regjeringspartia tenkt seg? Kva hamn har dei tenkt å føra oss til, med denne kursendringa som dei ser for seg?

Sigrun Eng (A) [21:39:25]: Dersom eg fyrst gir meg til å kommentere skattelette, er sikkert representanten Sørfonn og eg einige om at det var ei god ordning denne gongen å gi nokre signal om at dette var noko ein kunne putte inn i den grøne boksen. Vi står altså framfor nokre store utfordringar i forhold til WTO. Det blir nok ikkje det store framover. Vi må nok finne nokre andre verkemiddel. Vi synest at vi allereie har gitt nokre signal i den retninga.

Eg har lyst til å kommentere f.eks. noko som i seg sjølv er lite, men som betyr veldig mykje: beitetilskot. Vi ynskjer eit distriktslandbruk. Vi aukar overføringane til distrikta. Vi gir tilskot til smådyrhald – sau og geit – som betyr mykje meir enn det: Det betyr at vi får nokon som gneg – noko vi sannsynlegvis er opptekne av begge to – og ikkje dei store sentrale mastodontane, der dyra knapt nok skal kome ut og trekkje frisk luft.

Vi vil sjå mange kursendringar, men som eg òg sa i innlegget mitt – som representanten kanskje la merke til: Ein kan ikkje snu alt over ende over natta. Dette er ei næring som ber om at ein er litt langsiktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:41:01]: Innledningsvis vil jeg ta opp de forslagene i innstillingen som Fremskrittspartiet står bak.

Vi har nå lagt bak oss vårens dyreste eventyr – jordbruksoppgjøret. Regjeringen og Norges Bondelag markedsfører årets jordbruksavtale som en stor seier og en ny kurs og vending innen jordbrukspolitikken. For andre enn disse to partene er det svært vanskelig å se hva denne nye kursen innebærer, og hvorfor det i år er grunn til å heise flagg og bruke hornmusikk og fanfarer for å feire. Selv ved bruk av lupe kan man ikke finne noen større endringer. Når dette skrytet av en avtale kommer uten at det nære samarbeidet mellom Norges Bondelag og Senterpartiet nevnes i det hele tatt, bør noen varselklokker ringe.

Det ville være helt utenkelig at Norges Bondelag skulle bryte årets forhandlinger, slik Småbrukarlaget har gjort. Det ville ha stilt Senterpartiet i en helt uholdbar situasjon og vært et stort prestisjenederlag. Landbruksministerens nære relasjoner til ledelsen i Norges Bondelag illustrerer dette godt.

Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til den jordbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden, og som fortsatt ønskes videreført av den sittende regjeringen. Vi kan derfor ikke på noen måte stille oss bak den fremforhandlede jordbruksavtalen, fordi den ikke bærer bud om noen ny innretning i landbrukspolitikken – til tross for at både landbruksnæringen og andre aktører som er knyttet til landbruket, har bedt om en kursomlegging av landbrukspolitikken. Den politikken som har vært ført mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment, som har bidratt til at den norske bonden har blitt fanget inn i et nett og i et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av.

Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere landbruksnæringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass, har blitt borte. Bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen, som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest har blitt fraværende i store deler av landbruket.

Det er også grunn til å påpeke at landbruksavtalesystemet har blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det bør være bekymringsfullt. Det er også verdt å merke seg at det ikke er noe annet land innen OECD-området – eller i hele verden – som har funnet det formålstjenlig å praktisere et system med en landbruksavtale.

Det er god grunn til å anta at det omfattende regelverket i landbruket skaper et enormt byråkrati – både i offentlig forvaltning og hos aktørene i næringen – som legger bånd på store ressurser, som heller kunne ha vært benyttet til verdiskaping i landbruket og tilflytt aktørene i næringen som inntekt heller enn som offentlige overføringer, som i dag. Jeg har stilt statsråden spørsmål om hvor mange byråkrater som jobber med jordbruksrelaterte spørsmål. Det er vanskelig å få noe klart svar på det. Jeg synes det er merkelig at statsråden ikke ønsker å svare på hvor mange offentlig ansatte som er knyttet til landbruket i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning. Det er god grunn til å anta at antallet ansatte landbruksbyråkrater er svært høyt, og at lite gjøres for å redusere antallet. Fremskrittspartiet mener at dette har avdekket en svakhet i offentlig forvaltning ved at man ikke har oversikt over hvilke arbeidsoppgaver de ansatte i offentlig sektor har.

Dagens oppslag i media rundt WTO viser at det vil bli et sterkt redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utvikling gjennom WTO-forhandlingene. Dette er en utvikling som Norge ikke styrer alene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritikkverdig. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en blåmandag når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Jeg tror også at det er helt uaktuelt for den sittende regjering å legge ned noe veto mot noen WTO-forhandling. Det tror jeg ikke Arbeiderpartiet vil være med på.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at utviklingen av en mer robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må ha topp prioritet og må utvikles før importvernet faller. Den norske næringsmiddelindustrien er under press fra utlandet, og det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket, slik at enhetskostnadene går ned.

Industrien er konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon. Men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og kan med økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskapingen i industrien. Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er at produksjonen er relativt arbeidsintensiv til tross for at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må derfor benytte den tiden som ennå er igjen, til å tilpasse primærproduksjonsleddet til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Regjeringen må derfor ha en aktiv holdning til dette og ikke, som i dag, forholde seg helt passiv til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien. Jeg viser også til våre merknader hvor vi viser til anbefalingen fra et flertall i det regjeringsoppnevnte Industriutvalget når det gjelder hvilke rammevilkår næringsmiddelindustrien må ha for å overleve i fremtiden. Det er verdt å merke seg at også sentrale representanter fra enkelte av regjeringspartiene er blant det flertallet.

Landbrukspolitikken medfører betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Alle de begrensningene og hindringene som er satt gjennom konsesjonsbegrensninger, administrative priser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Fremskrittspartiet vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet.

Analyseselskapet ECON utarbeidet i 2004 en rapport på vegne av Landbruks- og matdepartementet. Denne rapporten konkluderer med at de mange reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves, da de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen og virker negative i forhold til verdiskapingen i landbruket. De konklusjoner som fremkommer i ECON-rapporten, må snarest gjennomføres, slik at ny vekst og optimisme i landbruket kan sikres. Det vil jo være oppsiktsvekkende dersom Landbruks- og matdepartementet ikke vil gjennomføre konklusjonene i en rapport som de selv har bestilt, så derfor regner jeg med at denne rapporten er godt lest i departementet, og at vi her i Stortinget vil kunne se resultatet av den ganske snart.

Jeg vil også kommentere et forhold i denne innstillingen som er svært interessant. Innstillingen viser at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre ser svært likt på landbrukspolitikken. Det lover godt for et samarbeid også om landbrukspolitikken, og jeg mener at alt bør ligge til rette for at disse partiene i innstillingen neste år kan utarbeide en rekke felles merknader som kan vise ny vei og ny kurs i landbrukspolitikken. Dette står i kontrast til hva enkelte har uttalt i mediene om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk.

Representanten Ivar Kristiansen fra Høyre sa til Stavanger Aftenblad den 19. mai at det er «lysår» mellom Fremskrittspartiets og Høyres landbrukspolitikk, og at Høyre nå skal ha en ny kurs i landbrukspolitikken. Det er godt å konstatere at representanten Ivar Kristiansen ikke har fått gjennomslag for sitt syn i Høyre, men at Høyre ønsker å føre en mer offensiv landbrukspolitikk. Jeg kan også i stor grad slutte meg til mange av de merknadene som også Venstre har i innstillingen.

Nå er det viktig å fokusere på utviklingen videre i landbruket, skape optimisme, stanse den ensidige problemfokuseringen som er i norsk landbruk, gi bonden friheten tilbake og stimulere til nytenkning.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigrun Eng (A) [21:51:15]: Det er eitt parti som skil seg sterkt ut i denne innstillinga, og det partiet er – ikkje overraskande – representanten Kielland Asmyhr sitt, Framstegspartiet. Dersom Framstegspartiet hadde fått gjennomslag for sin politikk, ville det ikkje ha vore mykje landbruk att i dette landet, med den konsekvensen det ville fått.

Framstegspartiet hevdar at talet på bruk og aktive bønder avskalar raskare med dagens landbrukspolitikk enn om dei hadde fått sleppt til. Ja, det er rett at omstilling og rasjonalisering skjer i landbruket, men det er jo forskjell på å barbere seg og å skjere av seg heile hovudet.

Framstegspartiet vil modernisere landbrukspolitikken ved ikkje lenger å innlemme landbruket i distriktspolitikken. Har Framstegspartiet tenkt på kva slags konsekvensar dette ville få for busetjingsmønsteret og kulturlandskapet?

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:52:12]: Det er helt riktig observert av representanten at Fremskrittspartiet på dette området står for en annen politikk enn mange av de andre partiene. Det gjør Fremskrittspartiet også på mange andre samfunnsområder. Det har noe med det å gjøre at Fremskrittspartiet er et offensivt parti, det er et parti som tenker nytt, det er et parti som tør å ta de utfordringer som vi opplever i samfunnet. Jeg synes det er ganske freidig av en representant fra Arbeiderpartiet som har sittet med styringen over landbrukspolitikken i hele etterkrigstiden, å beskylde Fremskrittspartiet for avfolkning av norske distrikter, når man ser hva som har vært situasjonen. I denne perioden har det vært en stor fraflytting fra distriktene inn til sentrale strøk, og man kan i dag høre mye klagesang fra det man kan kalle distrikter. Man bør gjøre opp eget bo før man skyter på Fremskrittspartiet.

Torbjørn Hansen (H) [21:53:26]: Fremskrittspartiet stemmer mot årets jordbruksoppgjør og har begrunnet det i sin innstilling. Der viser de til et spørsmål til landbruksministeren hvor det av svaret framgår at det ikke er noe annet land i OECD-området som har en slik jordbruksavtale som fastsettelsesordning for rammevilkår for jordbruket. Men av det samme svar framgår det at både EU og USA har høringsprosesser og konsultasjonsordninger som gjør at landbruket har en mulighet til å påvirke sine rammevilkår og til å gi innspill før dette kommer i statsbudsjettet. Det vil jeg tro er ganske viktig, fordi det er veldig mange enkeltparametre her som vil påvirke landbruket i stor grad.

Ser ikke også Fremskrittspartiet at hvis vi skal gå bort fra jordbruksoppgjøret som en form for landbrukspolitikk, må man ha en konsultasjonsordning eller en høringsprosess i forkant av at disse rammevilkårene kommer i statsbudsjettet?

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:54:24]: Jeg synes det er et merkelig spørsmål fra en representant fra partiet Høyre. Fremskrittspartiet er et parti som generelt er positivt til høringsordninger. Men jeg skulle like å vite hvilke andre næringer Høyre har en konsultasjonsordning med før næringenes rammevilkår fastsettes.

Fremskrittspartiet vil ha en nær og tett dialog med samtlige næringer i dette landet. Vi fører en tett dialog og tar opp de utfordringer og problemstillinger som disse næringene står overfor. Det vil være naturlig at man også fra landbruket kommer inn til Stortinget under en høring når statsbudsjettet skal fastsettes, slik at Stortinget kan få innspill om hvilke utfordringer landbruksnæringen har, i tråd med det også andre næringer har – f.eks. industrien – hvor det i dag ikke er noen konsultasjonsordning. Jeg vil anta at Høyre heller ikke vil ha den typen konsultasjonsordning i forhold til den type næring.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [21:55:39]: I sine alternative budsjetter har Fremskrittspartiet alltid foretatt dramatiske kutt i støtten til landbruket. I forrige periode hadde Fremskrittspartiet anledning til å påvirke landbrukspolitikken. Realiteten var at de årene de gjorde opp budsjettene med regjeringen, ble det vedtatt 40 milliarder kr til bøndene. Det er et betydelig gap mellom de kuttene som ble foreslått, og det faktiske resultatet. 14 milliarder kr ble foreslått i kutt over tre år, og 20 mill. kr ble oppnådd – og kuttene på 20 mill. kr var til overmål på Mattilsynet og Veterinærinstituttet, som i dag begge er viktige kompetansemiljøer med tanke på jakten på farlige matbakterier.

Da mener jeg det er grunn til å spørre om Fremskrittspartiet egentlig tror at de kuttene de ønsker seg, er mulige å gjennomføre når det kommer til stykket.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:56:27]: Representanten vet at vi ikke lever i noen ideell verden. Jeg vil anta at SV heller ikke får gjennomslag for alle sine programposter i det samarbeidet som de er i nå.

I forrige periode forhandlet vi om budsjettet med de daværende regjeringspartiene. Vi fikk gjennomslag for veldig mye fremskrittspartipolitikk i de fire årene – og vi måtte gi oss på andre områder. Landbrukspolitikken var et av de områdene vi ikke fikk stort gjennomslag på, selv om det da var en mer positiv utvikling i landbrukspolitikken enn det vi kommer til å se i de neste fire årene.

Våre budsjetter og merknader er skrevet ut fra at Fremskrittspartiet har flertall i Stortinget. Jeg vil anta at det også gjelder for SV – at man i et samarbeid ikke kan anta at man får gjennomslag for alle sine programformuleringer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Hansen (H) [21:57:50]: Jordbruksforhandlingene og det endelige oppgjøret for 2006 ble etter min mening et noe overraskende opplegg. Forhandlingstilbudet inneholdt ikke vesentlige kursendringer verken på innretning eller på ramme fra den politikken Bondevik II-regjeringen førte, og forhandlingene endte dessuten med at Bonde- og Småbrukarlaget brøt ut og gikk imot avtalen.

Bonde- og Småbrukarlaget skriver i sin sluttkommentar i høringsnotatet til næringskomiteen at avtalen viderefører hovedtrekkene i dagens landbrukspolitikk, og er i strid med de mål Regjeringen selv har kommunisert for norsk landbruk. Bonde- og Småbrukarlaget illustrerte dette overfor næringskomiteen ved å gi komiteen et timeglass som et symbol på landbrukspolitikken under Senterpartiet med følgende sitat inngravert: «Hvert bruk som legges ned er et nederlag». Dette stemmer godt med landbruksministerens uttalelser i Varden 26. januar 2006:

«For meg er kvar nedlegging eit nederlag.»

Antall jordbruksbedrifter falt med 46 pst. fra 1989 til 2005, en nedgang på 46 200 bruk totalt på 16 år. Prognosen for 2006 med ny regjering er en fortsatt nedgang på nesten 4 pst. Landbruksministeren står dermed ansvarlig for en politikk som i år gir om lag 2 100 nedlagte bruk, og vi kan gjerne beskrive dette som 2 100 nederlag for Regjeringen bare i år. Det er imidlertid underlig at Regjeringen ikke viser tegn til å justere den politiske kursen i nevneverdig grad dersom man oppfatter den utviklingen som en nederlagets utvikling. Her er avstanden mellom retorikken i valgkampen, Soria Moria-erklæringen, kommentarer fra statsråden og den faktiske politikken utført av Regjeringen, betydelig.

Vi står altså overfor et tradisjonelt jordbruksoppgjør. Dette viser at de utviklingstrender og utfordringer norsk landbruk står overfor, er de samme nå som før valget, og at virkemidlene for å møte utfordringene er de samme nå som før valget. Et møte med virkeligheten, slik bl.a. Senterpartiet nå får oppleve, tror jeg er sunt for debatten om norsk jordbrukspolitikk.

Høyre mener at jordbruket er en viktig næring for mange bygder og kommuner, og at livskraftige lokalsamfunn betyr mye for en desentralisert bosetting. Høyre mener i likhet med flertallet, med unntak av Fremskrittspartiet, at Norge må ha en matproduksjon som tar hensyn til matsikkerhet, lokale tradisjoner og naturgrunnlaget. Å ha muligheter for landbruk i alle deler av landet er et viktig virkemiddel for å opprettholde en desentralisert bosetting. Norske bønder trenger stabile og forutsigbare rammevilkår på linje med annet næringsliv.

Dette betyr ikke at framtidens landbruk blir slik som det er i dag. Omstillingstakten er høy, og jordbrukets effektiviseringsprosesser går kontinuerlig. Høyre er opptatt av å fremme forslag som sikrer bedre lønnsomhet og bedre rekruttering i jordbruket.

Men selve jordbruksavtalen som virkemiddel er vi prinsipielt imot. Høyre mener det er prinsipielt feil at bondeorganisasjonene alene sammen med staten forhandler fram rammevilkår for egen næring, for næringsmiddelindustrien og for forbrukerne samt sentrale deler av distriktspolitikken, og at alt dette skjer utenom ordinær budsjettbehandling.

I år er det også slik at en av organisasjonene, Bonde- og Småbrukarlaget, har brutt og tatt avstand fra avtalen. Dermed blir det hele et oppgjør og en avtale mellom Bondelaget og Regjeringen. Dette mener vi er problematisk i et demokratiperspektiv og et hinder for å se denne delen av nærings- og distriktspolitikken i sammenheng med andre deler av politikken, slik statsbudsjettet legger opp til.

Jordbruket er svært gjennomregulert, og jordbruksoppgjøret fastsetter i detalj rammevilkår for mange bønder. Vi mener at kompleksiteten er høy, og at justeringer på enkelte parametere vil kunne få store konsekvenser for mange bønder. Høyre mener derfor at bondeorganisasjonene og næringsmiddelindustrien bør få en fast konsultasjonsordning med staten for å kunne gi innspill til budsjettet. Dette vil da være en spesiell ordning for denne næringen i motsetning til andre bransjer, men det vil være et betydelig skritt i forhold til dagens ordning med egne forhandlinger og et jordbruksoppgjør før statsbudsjettet.

Konsultasjonsordninger og høringer er også den metoden som brukes i andre vestlige land i jordbrukspolitikken. Så langt vi kjenner til, er det ingen andre land som har jordbruksforhandlinger. Det sier litt om at dette instituttet har gått ut på dato for lenge siden. Høyre fremmer på denne bakgrunn to forslag, ett hvor vi går imot årets jordbruksavtale, og ett hvor vi foreslår en konsultasjonsordning i forbindelse med statsbudsjettarbeidet.

Høyre synes det er positivt at regjeringspartiene nå igjen børster støv av skattelettelser som næringspolitisk virkemiddel. Dette vil komme bønder med næringsinntekter til gode. Men for Høyre er det uakseptabelt dersom Regjeringen planlegger å finansiere disse skattelettelsene til bøndene med næringsfiendtlige skatteskjerpelser for andre grupper. Høyre vil ikke delta i en slik inndekning dersom den skulle komme i statsbudsjettet. Vi vil for øvrig vise til at dette er en kursendring, i og med at Regjeringen skjerpet skattleggingen av bl.a. jordbruket betydelig i budsjettet for 2006.

Høyre er opptatt av å gi den enkelte bonde som næringsdrivende størst mulig evne til å stå på egne bein og til å utnytte de ressurser og muligheter som ligger på det enkelte gårdsbruk. Vi mener at det helt åpenbart er den enkelte bonde, ikke staten eller bondeorganisasjonene, som er best skikket til å bestemme hvordan driften bør innrettes for å oppnå størst mulig avkastning. Vi mener derfor at jordbruksnæringen trenger færre reguleringer og bedre rom for kreativitet.

I den sammenheng har vi pekt på at samdrifter er en måte å organisere driften på som kan frigjøre ressurser. Samdrift er ikke bare moderne og lønnsomt. Det gjør også næringen mer attraktiv for unge mennesker som vil satse på jordbruk. Jeg tror at de som i dag satser med friskt mot på jordbruket, er opptatt av å ha muligheter for en ordnet arbeidstid, ferie og fritid. Vi reagerer derfor på at bønder flere steder blir nektet å organisere seg i samdrifter som følge av et stivbeint regelverk for antall deltakere. Vi merker oss også at senterpartirepresentanter fra Ørskog i Møre og Romsdal protesterer på dette stivbeinte regelverket, uten at de blir hørt av sine partifeller i Landbruksdepartementet. Høyre lytter imidlertid til disse innspillene, og vi fremmer derfor forslag til oppmykning av regelverket for samdrift.

Høyre mener at en sterkere eiendomsrett innen jordbruket og i distriktene er nødvendig for å sikre at bøndene får beholde sine verdier, og for at bønder som næringsdrivende kan føle trygghet for framtidige investeringer. Når eiendomsretten blir svekket, blir også prisene ved omsetning av bruk fastsatt på et for lavt nivå, og få tar sjansen på å investere i framtidig infrastruktur.

Dagens strenge regulering av bruk og omsetning av eiendom virker sterkt hemmende på utviklingen av jordbruksnæringen. Høyre vil derfor oppheve det generelle delingsforbudet i jordloven. Vi legger her avgjørende vekt på den argumentasjonen som skogbruksnæringen fører i forhold til at bonden selv er best egnet til å ta beslutninger som berører egen eiendom, og vi tar avstand fra en politikk som ikke respekterer de verdier som norske bønder har bygget opp på sine bruk gjennom generasjoner.

I tillegg vil en mer liberal omsetning av eiendom gjøre det lettere for andre enn bønder å bo på eller i nærheten av jordbrukseiendom. Dette tror vi i Høyre er en viktig kvalitet i forhold til å bo på landsbygda, noe jeg ser at kommunalministeren i dagens Aftenposten også er opptatt av. Vi må ta mulighetene i distriktene i bruk skal vi klare å gjøre det attraktivt for flere å bli boende i distriktene.

Vi står også sammen med Fremskrittspartiet på en merknad om at vi ønsker likeverdige konkurransevilkår også innen meierisektoren. I den sammenheng er det viktig at ordningen med etterkontroll blir videreført fram til vi får på plass et fungerende system med kapitalavkastningskrav for Tine. At det haster å få orden på konkurransevilkårene i meierisektoren, blir kraftig understreket ved at Q-meieriene i dag har tatt ut søksmål mot staten. Q-meieriene krever erstatning på minimum 150 mill. kr for feil og åpenbare mangler ved utforming og gjennomføring av markedsordningene som etter deres oppfatning er i strid med Stortingets forutsetninger. Høyre synes det er beklagelig at vi har fått denne situasjonen på meierisiden, og vil oppfordre Regjeringen til å rydde opp, slik at konkurransen kan skje på mest mulig like vilkår.

Jeg vil avslutte med å ta opp Høyres forslag i innstillingen.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her igjen teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Torbjørn Hansen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A) [22:06:13]: For nøyaktig to år siden i dag vedtok de daværende regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, sammen med Fremskrittspartiet å fjerne hovedavtalen for fiskerinæringen, den såkalte fiskeriavtalen. Denne nesten 40 år gamle viktige samfunnsavtalen ble fjernet uten noen forutgående drøfting med fiskerinæringen, og i en innstilling som gjaldt en helt annen sak. Jeg tillot meg den gangen å stille spørsmål ved når jordbruksavtalen ville gå samme vei. Den gangen fikk jeg sterke reaksjoner fra Høyre, med beskjed om at dette ikke var en aktuell politikk. Jeg hørte ikke noe om det i representanten Hansens innlegg her i dag.

Hva er det som har skjedd i disse to årene som gjør at Høyre nå fremmer et forslag som betyr en fjerning av jordbruksavtalen? Har Høyre denne gangen hatt kontakt med de berørte næringene om hva de mener om dette forslaget, før det ble fremmet?

Torbjørn Hansen (H) [22:07:18]: Jeg vil innledningsvis si til representanten Arnesen at det å fjerne fiskeriavtalen har jo gått aldeles utmerket. Jeg har ikke registrert mange i næringen som savner den i særlig stor grad. Hvis det skal være grunnlaget for å beholde jordbruksoppgjøret som rammevilkår for landbruket, tror jeg ikke dette er noe stort problem. Men vi ser også at utviklingen i landbruket går raskt nedover, uten at dagens innretning av disse oppgjørene har nevneverdig effekt.

Vi mener at man må gjennomføre en avregulering av bransjen. Vi tror at det er fornuftig at dette blir gjort i budsjettmessig sammenheng, slik at man får sett disse virkemidlene i sammenheng med andre næringspolitiske virkemidler. Vi tror at en slik konsultasjonsordning og en slik høringsprosess som vi ser at mange land, både i EU og USA, tar i bruk, er virkemidler som gir landbruket gode muligheter til å påvirke sine rammevilkår. Det tror vi er en bedre løsning enn dagens ordning, som vi mener har gått ut på dato.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [22:08:27]: På side 14 i innstillingen hevder de tidligere regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, at den landbrukspolitikken som ble ført i perioden 2001–2005, skapte ny optimisme i næringen og dannet grunnlag for satsing for dem som vil skape et levebrød innenfor den utvidede landbrukspolitikken.

For det første kunne det være interessant å høre hvorfor ikke Høyre har sluttet seg til denne virkelighetsbeskrivelsen fra sine tidligere kolleger. Er Høyre uenig? Det er mulig at forklaringen ligger nettopp i at Høyre ønsker å avvikle forhandlingsinstituttet – selve grunnpilaren i norsk landbrukspolitikk, ja i norsk forhandlingsøkonomi.

Det kunne være interessant å høre om det også er andre områder hvor Høyre ønsker å avvikle forhandlingsinstituttet. Hvis ikke, kan representanten Hansen forklare hvorfor det derimot er riktig å beholde forhandlingsinstituttet innenfor reindriftsnæringen, som jo er neste sak på programmet?

Torbjørn Hansen (H) [22:09:22]: Jeg synes det står mye fornuftig i Kristelig Folkepartis og Venstres merknader, men vi har skrevet våre egne merknader og har valgt å legge vekt på dem. Jeg ser derfor ikke noen grunn til å gi ytterligere kommentarer til det som Kristelig Folkeparti og Venstre har sagt.

Vi har ikke planer pr. i dag om å fjerne reindriftsavtalen, men den er jo en avtale som er av et format på rundt 100 mill. kr, mens jordbruksoppgjøret utgjør over 11 milliarder kr hvert år. Det er jo et virkemiddel av en slik dimensjon at det i en budsjettmessig sammenheng er naturlig å se jordbruksoppgjøret i sammenheng med de andre næringspolitiske virkemidlene. Som sagt er det ikke en brå fjerning av hele muligheten til å få jordbruket til å spille inn sine synspunkter på rammevilkårene. Vi ønsker en konsultasjonsordning som gir en mulighet til å påvirke, slik at man ikke får uønskede effekter av en slik ordning.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [22:10:27]: Høyre ønsker fortsatt at det skal være overføringer til landbruket. Høyre ønsker også at det skal være diverse virkemidler som er tilrettelagt fra det offentlige, for en så viktig næring, og Høyre hevder at de er et parti som tar næringslivet på alvor.

I årets jordbruksoppgjør vil Høyre ta fra næringsorganisasjonene forhandlingsretten med staten, ett av de virkemidler Høyre selv sier de er opptatt av. Ser Høyre at det er et paradoks at Høyre som parti legger til rette for mer statsstyre uten å ta næringsorganisasjonene med på råd og umyndiggjør viktige organisasjoner når det gjelder utvikling av norsk landbruk?

Torbjørn Hansen (H) [22:11:07]: Jeg vil gjøre representanten Slagsvold Vedum oppmerksom på at det er ingen andre bransjer i dette landet, og sannsynligvis ingen andre land i verden, som har en slik ordning for landbruket. Etter vårt syn vil en konsultasjonsordning være en helt naturlig modernisering av rammevilkårene for landbruket og vil fortsatt gi store muligheter for demokratiske innspill i den prosessen.

Så vil jeg også gjøre representanten oppmerksom på at Stortinget er demokratisk valgt, og at Regjeringen som regel er demokratisk utnevnt. Så det at storting og regjering fastsetter rammevilkår for en næring, er en demokratisk og naturlig prosess. Det som gjør landbruket spesielt, er at den næringen pr. i dag er så til de grader detaljregulert at man er nødt til å ha en prosess for å sørge for at virkemidlene ikke får uønskede effekter dersom man gjør endringer. Så lenge næringen er såpass detaljregulert som den er, må vi ha mekanismer som sikrer næringen god innflytelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [22:12:30]: Når Stortinget i kveld stemmer for årets jordbruksoppgjør, går det et historisk sus gjennom luften. 1. desember 1975, for over 30 år siden, fattet Stortinget det berømte opptrappingsvedtaket, etter et initiativ fra SVs Berge Furre.

I dag godkjenner Stortinget en avtale og et jordbruksoppgjør som for første gang i historien er gjort mellom landbruket og en regjering hvor SV deltar.

Disse to punktene i tid – i nyere norsk historie – bindes sammen av et SV som i hele denne perioden har et bankende, varmt hjerte for norsk landbruk. Det er det mange grunner til.

At mat produseres i Norge, betyr at maten transporteres kortere enn om vi hadde importert den samme maten, noe som er bra for miljøet. At maten produseres i vår egen bakhage, betyr at norske myndigheter har større mulighet til å legge føringer for kvalitet og trygghet på norske matvarer enn vi har for maten som importeres.

Men landbruk er også mer enn mat. Det dreier seg om arbeidsplasser i hele landet. Det dreier seg om skogbruk, om kultur og om tradisjon for dyrehold, og det dreier seg om kulturlandskap. Landbruket har mange funksjoner og mange verdier.

Dette betyr ikke at landbruket er feilfritt eller uten utfordringer. De fleste vet at SVs sterke kjærlighet til landbruket er krysset med en kritisk holdning til at det flere steder i landet må settes inn ekstraordinære tiltak for å rydde opp etter avrenning fra landbruket. Vi har sett mange eksempler på mishold av dyr de siste månedene. Det er ingen statshemmelighet at det er enkeltpersoner og ildsjeler innenfor landbruket som fungerer som pådrivere for å ta i bruk økologiske og mer framtidsrettede produksjonsformer.

Spørsmålet er hvordan man kan ta tak i disse utfordringene på en positiv måte, for samtidig å skape mer optimisme i næringen, for å øke rekrutteringen og skape ny glød i landbruket.

Jeg er stolt over at årets jordbruksoppgjør har tatt fatt i flere av disse utfordringene. Det som skiller dette jordbruksoppgjøret fra den foregående regjeringens, er den genuine viljen til å få til noe – en ny retning, en ny optimisme i landbruket.

Når det gjelder optimisme og rekruttering, er det godt å kunne peke på at det i årets avtale er framforhandlet en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. For rekrutteringen er også behovet for bedre velferdsordninger innen landbruket viktig, og årets avtale har tatt høyde for dette. I tillegg til ordningen for ferie og fritid er det også forbedringer når det gjelder avløserordningen ved sykdom. Dette er positivt.

Investeringsbehovet i næringen er stort. Det er derfor viktig med midler til utviklingstiltak og ny næringsutvikling innen jordbruket. Rammen for investeringsvirkemidler økes derfor med 45 mill. kr., og dette er et viktig politisk signal om at det skal satses på norsk landbruk.

Miljøprofilen styrkes i årets avtale gjennom målretting av virkemidlene. Etablering av et nytt beitetilskudd er viktig for å stimulere til økt beiting, kulturlandskapspleie og for å demme opp mot gjengroing.

Avtalen innebærer en økning av bevilgningene til SMIL-ordningen, om spesielle miljøtiltak i jordbrukets kulturlandskap. Grønt reiseliv er også en viktig satsing, og i avtalen legges det opp til et utviklingsprogram for grønt reiseliv i Norge innenfor en ramme på 25 mill. kr.

Avtalen legger til rette for å øke produksjonen og forbruket av fornybar energi. Regjeringen varsler at den vil komme tilbake til fordeling på tiltak og utforming av virkemidler for både skogbruk og bioenergi i budsjettproposisjonen for 2007.

Det økologiske perspektivet skal også få sterkere fokus framover. Det er et ambisiøst mål Regjeringen har satt seg om økologisk produksjon og forbruk på 15 pst. i 2015. I denne sammenhengen vil jeg minne om at et flertall i næringskomiteen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2006 uttalte:

«Dette flertallet peker på at grunnlaget for denne utviklinga bør legges så tidlig som mulig, og ber derfor Regjeringa om å komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan dette målet skal oppnås.»

I dagens innstiling understreker regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti viktigheten av å videreføre og forsterke tiltak som gir bedre marked for økologiske produkter. I det videre arbeidet med utvikling av det økologiske jordbruket ber også Stortinget partene om å vurdere tiltak for økologisk kjøttproduksjon. Dette er elementer som Regjeringen får anledning til å komme tilbake til i den varslede planen.

Jordbruket har fortsatt utfordringer. Det har også jordbrukspolitikken. Jeg vil derfor minne om at årets oppgjør er det første av i alt fire oppgjør i denne perioden. Det er en vei å gå, og den veien skal vi gå.

Selv om Norges Bondelag under høringen viser til at årets jordbruksoppgjør har vært en viktig snuoperasjon for å bedre rammevilkår for næringen, er vi ikke i mål med dette. Det var naturligvis trist at Bonde- og Småbrukarlaget valgte å bryte forhandlingene, men jeg kan forsikre om at regjeringspartiene har merket seg at det under høringen ble gitt uttrykk for behov for at små og mellomstore bruk og familiebruk i større grad skal prioriteres, noe som jeg er helt enig i.

I Soria Moria-plattformen heter det:

«Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet.»

Og det står videre:

«Norsk matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for våre etterkommere.»

Jeg er stolt av at vi i dag vedtar det første skrittet for å oppfylle disse løftene. Dette er det første av i alt fire oppgjør i denne perioden. Det er en vei å gå, og den veien skal vi gå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [22:17:56]: Jeg la merke til at representanten i sitt innlegg sa at man skulle satse på små og mellomstore bruk. Det kunne være interessant å spørre representanten om SV har merket seg at Småbrukarlaget har brutt disse forhandlingene, og hva SV vil gjøre med det for å komme Småbrukarlaget i møte i senere forhandlinger.

Så kan det være på sin plass å stille spørsmål om hva SV synes om å bruke skatt som virkemiddel mot næringer. SV er jo et parti som ikke akkurat ønsker å stå for skattelette. Hvordan ser SV på at denne skatteletten ikke kommer unge bønder som investerer i eiendommene sine, og små bønder som sliter med å få opp inntekten, til gode?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [22:18:58]: Til det første spørsmålet: Jeg synes naturligvis, som jeg også gav uttrykk for fra talerstolen, at det er trist at Bonde- og Småbrukarlaget valgte å bryte forhandlingene. Men jeg mente også det jeg sa fra talerstolen, at i forbindelse med kommende års jordbruksoppgjør er det viktig at små og mellomstore bruk og familiebruk blir prioritert, på grunn av strukturen i landbruket. I den sammenheng vil jeg også vise til det strukturutvalget som er satt ned som en oppfølging av årets jordbruksoppgjør.

Når det gjelder skatt som virkemiddel, er det en fundamental misforståelse at SV er imot å bruke skatt som virkemiddel. Tvert imot er SV veldig for å bruke skatt som virkemiddel i bl.a. fordelingspolitikken. Når det gjelder jordbrukspolitikken, ser vi på skatt som ett av flere virkemidler som i en helhet kan danne grunnlag for et livskraftig landbruk.

Petter Løvik (H) [22:19:55]: Representanten brukte uttrykk som «historisk sus», SV sitt bankande hjarte for landbruket og, ikkje minst, arbeidsplassar i heile landet – høg retorikk, fine ord, som for så vidt er positivt ladde på alle måtar. Men så er det dette med realitetane, altså frå retorikk til realitetar. Eit av dei store problema som dei små bruka slit med, iallfall på Vestlandet, som eg kjenner best, er dette med moglegheiter til å organisere drifta på ein slik måte at dei familiane som driv bruka, både kan få fritid og ha moglegheiter til å investere på ein skikkelig måte gjennom samdrift. Der er eit regelverk i dag som gjer at små bruk ikkje har moglegheiter til å kome opp i det volum som skal til, fordi det er sett eit tak. Vi foreslår no å fjerne eller iallfall å auke dette taket, slik at også små bønder kan kome med. Alternativet er at mange av dei legg ned. Korleis ser SV på dette?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [22:21:01]: I utgangspunktet vil jeg vise til det nevnte strukturutvalget som er satt ned som en oppfølging av årets jordbruksoppgjør. Jeg regner med at dette er et av de spørsmålene som strukturutvalget kommer til å drøfte. Samdrift vil ha konsekvenser for struktur på sikt. Det vet vi skjer når bønder går sammen i samdrift. I første generasjon kan det drives som samdrift, men framtiden er uviss i forhold til om det kan få konsekvenser for størrelsen på norske bruk dersom denne driftsformen i framtiden en gang skulle bli endret. Det er en bekymring som vi har, i forhold til hvilke enheter vi skal ha innenfor jordbruket i framtiden. Dette spørsmålet er noe som man naturligvis må komme tilbake til.

Gunn Berit Gjerde (V) [22:21:56]: Sauer er ålreite dyr», var eit munnhell som hang ved SV i mange år. Sjølv om representantane no viser til at dei vil ta parti for små bruk, er det ein realitet at Småbrukarlaget gjekk ut, og at det var Bondelaget som gjekk sigrande ut av desse forhandlingane. Er SV, som tidlegare har hevda at dei var forkjemparar for dei små og mellomstore bruka, for småbrukarane og for gardbrukarane i distrikta, komfortable med at dei har tapt i årets jordbruksforhandlingar, og at det er Bondelaget og dei større gardane som har fått fordelar?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [22:22:40]: Jeg har med glede merket meg at det som partene i landbruket fremmet som sine forslag i forhandlingene, var preget av Bonde- og Småbrukarlagets interesser. Det mener jeg også er mulig å finne igjen i det endelige forhandlingsresultatet, og det er kanskje ikke overraskende, gitt at Bonde- og Småbrukarlaget gikk ut veldig sent i forhandlingsrunden. De klarte faktisk å sette et preg på forhandlingene selv om de brøt i siste omgang.

Jeg vil gjenta det som jeg sa innledningsvis, at jeg synes det er trist at Bonde- og Småbrukarlaget valgte å bryte. Men jeg tror vi har et utgangspunkt for kommende års jordbruksoppgjør, og vi har fortsatt tre igjen i denne stortingsperioden. Jeg tror at med satsing på små og mellomstore bruk og familiebruk, med det signalet som er gitt i forhold til privatisering av kvoterettigheter, og signalet som er gitt i forhold til økologisering av landbruket, har vi mye å samarbeide med Bonde- og Småbrukarlaget om i de videre oppgjørene.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [22:23:54]: Innstillinga i denne saka viser at det trass i alt er brei politisk einigheit om måla for landbrukspolitikken.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig

• 1. å sikra bøndene stabile og føreseielege rammevilkår og same inntektsutvikling som andre yrkesgrupper

• 2. å ha ein matproduksjon som tek omsyn til mattryggleik, lokale tradisjonar og naturgrunnlag

• 3. å ha eit aktivt landbruk for å halda ved lag hovudtrekka i det busetnadsmønsteret me har i dag, og som kan leggja til rette for ein variert bruksstruktur

Kristeleg Folkeparti er glad for at eit breitt fleirtal – alle parti unnateke Framstegspartiet – sluttar opp om desse måla, som til forveksling er lik formuleringane i Kristeleg Folkeparti sitt partiprogram. Det har me sjølvsagt ingen ting imot!

I Kristeleg Folkeparti meiner me det er viktig med eit samarbeid mellom staten og organisasjonane i landbruket. Eit slikt samarbeid aukar moglegheitene for å nå måla i landbrukspolitikken. Me ønskjer eit demokratisk system som gjev organisasjonane ansvar og innverknad over utviklinga i næringa.

Når det gjeld sjølve avtalen som er inngått, er det noko ulike vurderingar. I Kristeleg Folkeparti opplever me det slik at regjeringspartia, som naturleg nok sterkast forsvarer avtalen, driv litt romantisk rosemåling. I Kristeleg Folkeparti meiner me det er grunn til ei litt meir edrueleg tilnærming.

Kristeleg Folkeparti meiner at dei viktigaste verkemidla for nyrekruttering til landbruksnæringa er inntektsutvikling på linje med andre yrkesgrupper og tilfredsstillande velferdsordningar.

Me er noko tvilande til om den føreliggjande avtalen gjev særleg auke i netto inntekt. For det er ikkje berre inntektene som stig. Kostnadene stig også, spesielt energikostnadene og renteutgiftene. Ein aukande gjeldsgrad gjer òg at denne næringa er meir sårbar for eventuell renteauke.

Noko overraskande er det òg at skattelette vert Regjeringa sitt hovudgrep for å auka landbruksinntektene. I Kristeleg Folkeparti er me ikkje negative til skattelette som verkemiddel, men det må skje i lag med andre tiltak. Eit auka jordbruksfrådrag er først og fremst eit gode for dei som har næringsinntekt over eit visst nivå, medan t.d. unge brukarar som nett har overteke garden, og andre utsette grupper som ofte har låg inntekt, berre i liten grad får nytte av eit auka jorbruksfrådrag.

Auka inntekt er det beste verkemidlet for å få ned det høge tempoet i nedlegginga av bruk. Også denne regjeringa legg til grunn ein nedgang i talet på årsverk på ca. 4 pst. I Kristeleg Folkeparti er me urolege for at eit høgt tempo i omstillinga kan gje ei utilsikta sterk nedbygging av landbruket.

Levande gardar er heilt nødvendige for å ta vare på kulturlandskapet vårt. Difor er Kristeleg Folkeparti einig i at me no set fokus på husdyrbeite gjennom eit eige beitetilskot, og at målprisane aukar for sau, lam og grønsakproduksjon.

St.meld. nr. 19 for 1999-2000 hadde sterkt fokus på det multifunksjonelle landbruket. Det er difor viktig at det ikkje vert bygt opp til motsetnad mellom volumproduksjon og nisjeproduksjon. Begge delar er nødvendig dersom me skal ha eit robust landbruk i tråd med måla i St.meld. nr. 19.

Matproduksjon vil alltid vera hovudpilaren, og her har òg økologisk landbruk sin naturlege plass. Men landbrukspolitikken må ha breidd nok til å utnytta heile potensialet for inntekt på gardane. Målet om ein variert bruksstruktur må vera styrande for utforminga av støtteordningane.

Innstillinga i denne saka viser at det er rimeleg brei politisk einigheit om måla for landbrukspolitikken, men at det er noko ulike vurderingar av kor god avtalen er, og av enkelte element i avtalen.

Kristeleg Folkeparti registrerer òg at Regjeringa gjennom denne avtalen ikkje gjev særleg nye politiske føringar for den framtidige landbrukspolitikken.

Frå Kristeleg Folkeparti si side vil me i landbrukspolitikken framover særleg leggja vekt på

• at landbruket treng ei betre nettoinntekt for å få ny rekruttering

• at tilskota til velferdsordningane må verta betre

• at produktivitetsauken må nyttast til å auka bøndene sine inntekter

• at omstillingstempoet ikkje må verta så høgt at me får ei utilsikta nedbygging

• at me ikkje ser nokon motsetnad mellom nisjeproduksjon og volumproduksjon; me treng faktisk begge delar

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [22:29:06]: Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har ofte stått sammen i landbrukspolitikken, og vi i Arbeiderpartiet merker oss at vi ved årets oppgjør fant sammen med Kristelig Folkeparti i forbindelse med mange sentrale og viktige merknader i innstillingen. Det er vi glad for, for det vil si at vi har et breiere og mer solide flertall bak denne avtalen. Så jeg vil spørre representanten Sørfonn om dette betyr at Kristelig Folkeparti er enig i den retningen jordbrukspolitikken nå tar.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [22:29:57]: Kristeleg Folkeparti er oppteke av at norsk landbruk skal få gode vilkår, for me treng norsk landbruk, og me søkjer alliansar der det er mogleg for å få ein så god landbrukspolitikk som mogleg.

Det er rett at me støttar avtalen. Me synest at når det er inngått ein avtale, så er det rett å støtta han. Samtidig har me prøvd å peika på at han har visse svakheiter.

Det er nok rett som representanten seier, at Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti av og til har funne saman, men dersom ikkje minnet mitt er heilt på villspor, meiner eg òg at det ikkje har vore så uvanleg at Høgre og Arbeidarpartiet har funne saman under behandlinga av landbrukspolitikken i Stortinget. Så det er eit mangfaldig og brokete kart me har sett opp gjennom tidene når det gjeld alliansar i landbrukspolitikken.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [22:31:04]: Innstillingen spriker jo i alle retninger når det gjelder de tidligere regjeringspartiene. Jeg har merket meg at Kristelig Folkeparti ikke har noen egne forslag i innstillingen, og at de har funnet årets jordbruksoppgjør godt nok til at de vil stemme for innstillingen. Dette er gledelig.

Samtidig er det jo ikke overraskende at de tidligere regjeringspartiene skiller lag i synet på årets oppgjør. Avstanden er nokså stor mellom på den ene siden Høyre og Fremskrittspartiet, som ønsker å avvikle forhandlingsinstituttet, og på den andre siden Kristelig Folkeparti og Venstre, som uttrykker tilfredshet med den landbrukspolitikken som har vært ført de siste årene.

Det kunne ha vært interessant å høre om Kristelig Folkeparti i grunnen ikke er nokså lettet over å slippe å diskutere jordbruksoppgjøret med sin gamle regjeringskollega Høyre, for ikke å snakke om å forhandle og gjøre opp budsjetter med tidligere budsjettkamerat Fremskrittspartiet?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [22:31:56]: Nei, dette har ikkje vore og er ikkje noko problem. Me har aldri lagt skjul på at Kristeleg Folkeparti og Høgre, og for så vidt òg Venstre, er forskjellige parti som har ulik politikk på mange område. Men i regjering hadde me ikkje problem med å finna saman. Eg minner òg om at i alle dei jordbruksoppgjera som me hadde i den fireårsperioden me hadde Samarbeidsregjeringa, var det einigheit med Bondelaget om oppgjera. Så eg kjenner det ikkje på noko vis som ei lette. Eg vil berre gjenta det eg sa til den førre replikanten, at for oss i Kristeleg Folkeparti er det genuint viktig at me kan medverka, uansett om me er i posisjon eller i opposisjon, til at me får så gode rammevilkår som mogleg for norsk landbruk. Me treng norsk landbruk for å ta vare på heile landet, og dette kjem me til å fortsetja med.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Lars Peder Brekk (Sp) [22:33:25]: (komiteens leder): Norge har rike beiteressurser, et kaldt klima og små eiendommer. Den internasjonale kampen om billig mat vil Norge aldri vinne. Men Norge har et ansvar for å medvirke til å sikre matvaresikkerheten i verden. For Senterpartiet er det derfor viktig å føre en landbrukspolitikk som bidrar til å utnytte landets ressurser til matvareproduksjon.

Et sterkt landbruk i hele landet er avgjørende for å sikre bosetting og sysselsetting, og for å ivareta kulturlandskap og miljø. Landbrukspolitikken må ta utgangspunkt i den store betydning landbruket har for samfunnet og for distriktene, og ikke minst i en grunnleggende respekt for eiendomsretten.

I Soria Moria-erklæringen understreker Regjeringen at den vil «sikre utøvere i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper». I denne uttalelsen ligger det en klar forpliktelse om at Regjeringen i stortingsperioden skal øke inntektsmålsettingene og styrke velferdsordningene i næringen. Det er viktig å slå fast at denne regjeringen har et vesentlig høyere ambisjonsnivå for inntektsutviklingen i jordbruket enn det vi opplevde at den forrige regjeringen hadde.

Inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre grupper har økt markert de siste årene. Den svake inntektsutviklingen over flere år er kanskje den viktigste årsaken til den sterke nedgangen i antall bruk. I lys av det var det nå nødvendig at det kom en jordbruksavtale der det er muligheter for inntektsvekst i næringen. Slik sett er jeg derfor glad for at det i år ble en avtale med Norges Bondelag. Uten denne avtalen hadde situasjonen for jordbruket i landet vært betydelig verre og mer uklar.

Hovedgrepet for økt inntekt i årets oppgjør er skattelettelser i form av økt jordbruksfradrag. Dette er et WTO-robust virkemiddel, og som sådant viktig også i en videre sammenheng. Når komiteens flertall uttrykker en noe reservert holdning til dette virkemidlet, har ikke dette sammenheng med at en ikke mener at skattelettelser kan benyttes i forbindelse med en jordbruksavtale, men først og fremst har det sammenheng med at dette virkemidlet i stor grad bare kommer dem til gode som allerede har en betydelig næringsinntekt. Unge brukere som nettopp har overtatt gården, og som er i en investeringsfase, vil som oftest ha lavere næringsinntekter. De vil bare i begrenset grad få nytte av økt jordbruksfradrag. Av den grunn må skattevirkemidler som økt jordbruksfradrag generelt kombineres med andre tiltak som øker inntektene i næringen.

I Soria Moria-erklæringen påpekes at en vil at næringens utøvere skal ha «sosiale vilkår på linje med andre grupper», og at en ønsker å gi «velferdsordningene en spesiell prioritet gjennom forslag til bedre avløserordninger og sikring av ferie og fritidsmuligheter».

Sosiale vilkår betyr i denne sammenheng først og fremst muligheter for ferie og fritid, sikkerhet ved sykdom og pensjon. Gode velferdsordninger er av stor betydning for landbruket, ikke minst for rekrutteringen. Ved årets avtale ble satsene for avløsning ved sykdom økt med ca. 20 pst. og ved ferie og fritid med 3 pst. Dette er også et viktig skritt i riktig retning, men disse ordningene må fortsatt styrkes i årene framover.

I Soria Moria-erklæringen påpekes også at en vil «sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Strukturprofilen må styrkes». I dette ligger det en klar forpliktelse om at en vil jobbe for fortsatt mangfold i næringen og for en styrking av familiejordbruket. Det er viktig å motarbeide en ytterligere todeling av landbruket mellom såkalt nisjeproduksjon og volumproduksjon. Dette innebærer også at en er nødt til å ta mer hensyn til den varierte bruksstrukturen i jordbruket når en utformer virkemiddelbruken.

Tilskuddsordningene må ha en strukturprofil som gjør det mulig med tradisjonell gårdsdrift for både små og større bruk. Det er også nødvendig å ha et regelverk som setter klare begrensninger i muligheten for å utvide produksjonen i retning av et industrialisert jordbruk. Det understreker Bondelaget i sin høringsuttalelse, og det er jeg helt enig i. Begrensningene i mulighetene for samdrift i melkeproduksjonen må forstås og forsvares i denne sammenheng.

Når det gjelder diskusjonen om struktur, synes jeg det er viktig å understreke at partene i sluttprotokollen ble enige om en gjennomgang av strukturutviklingen. Jeg forutsetter at dette arbeidet blir prioritert, slik at gjennomgangen, analysen og vurderingene kan inngå som viktige premisser under neste års jordbruksforhandlinger.

Generelt er det viktig å understreke at den påbegynte kursendring i landbrukspolitikken blir fulgt opp i hele stortingsperioden, slik at både ambisjonsnivå og lovnader i regjeringserklæringen blir innfridd over tid.

Avslutningsvis vil jeg understreke flertallsmerknaden fra regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om betydningen av forhandlingsinstituttet og viktigheten av samarbeidet mellom staten og næringens organisasjoner. Det samarbeidet øker mulighetene for å nå målene i landbrukspolitikken.

Sett i relasjon til Høyre og Fremskrittspartiets holdning til denne problemstillingen er det viktig å understreke flertallets klare holdning om at forhandlingssystemet må bli ført videre, slik at organisasjonene i jordbruket gis reell mulighet til ansvar og innflytelse over utviklingen i næringen, både med hensyn til inntekt og andre forhold av betydning for næringens utøvere og ikke minst for sysselsetting og bosetting i hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [22:38:31]: Jeg stilte saksordføreren et spørsmål om en merknad i innstillingen som jeg ikke fikk noe særlig godt svar på. Det gjelder dette at man skal utnytte alle de ressursene som gården har. Senterpartiet er et parti der eiendomsretten – tradisjonelt i hvert fall – har stått veldig sterkt, og utnyttelse av ressursene på gården henger veldig nøye sammen med eiendomsretten. Beklageligvis er det slik at mange offentlige reguleringer begrenser den eiendomsretten som den enkelte bruker har, og som gjør at han ikke kan utnytte det ressursgrunnlaget gården har. Det kan være at han ønsker å fradele noen tomter til hytter for å få inn kapital til gårdsdriften, eller det kan være at han ønsker å utnytte andre ressurser som offentlige reguleringer legger begrensning på.

Er det slik å forstå at Senterpartiet er for en begrenset eiendomsrett når de ikke ønsker å oppheve disse reguleringene?

Lars Peder Brekk (Sp) [22:39:51]: Det er riktig at vi er opptatt av å utnytte alle ressurser på gården. Det er viktig for inntektsnivået til dem som driver gårdsbrukene, det er viktig for å videreutvikle gårdsbrukene, og det er ikke minst viktig for at bygdene der gårdene ligger, skal få en positiv utvikling. Men det er også slik at noen ganger må en veie selvstendig styring av gårdens ressurser opp mot det langsiktige formålet med driften av gården. Det å selge ut tomter kan bety at en på sikt bygger ned muligheten til å videreutvikle en god næring på gården, bygger ned muligheten til at gårdsbruket kan utvikles positivt og langsiktig, bygger ned muligheten for at neste generasjon kan overta og drive på et fornuftig vis. Så det å fradele tomter for å øke inntekten kan være å skjære seg selv i foten – en oppnår ikke mye. Vi ser det ikke slik at det er et problem i forhold til eiendomsretten at man har et langsiktig forhold til utnyttelsen av gårdens ressurser.

Petter Løvik (H) [22:40:58]: Sjølv om talet på bønder går nedover, og har gjort det i mange år, er det ein god del ungdom som har lyst til å satse på landbruket og jordbruket i åra framover, men dei vil ikkje ha dei same forholda som forfedrane. Dei krev ordna fritid, dei krev ei organisering av bruket som gjer at dei kan klare å få både fritid og ei rimeleg inntekt. Då må vi igjen inn på dei organiseringsmåtane som ligg i samdrift, og som har vore eit stort tema på Vestlandet i lang tid. Vi må forstå dei avgrensingane som ligg når det gjeld samdrift, seier representanten Brekk. Det er mogleg at Senterpartiet forstår dette, men det er svært vanskeleg å få dei små gardsbruka og bøndene som driv dei, til å forstå at dei skal nektast å gjere dette. Alternativet er ikkje at dei held fram som besteforeldra og foreldra gjorde, men rett og slett ei nedlegging. Korleis ser Senterpartiet på dette?

Lars Peder Brekk (Sp) [22:42:03]: Spørsmålet om strukturutvikling har vært et av de viktigste temaene i forbindelse med landbruksforhandlingene som har vært gjennomført, og samdriftsproblematikken er selvsagt en bit av det temaet. Det skal vurderes videre hvordan man skal utvikle en positiv struktur i næringen. Det skal næringens organisasjoner være med på. Jeg håper det skal gi gode signaler for oss før neste landbruksoppgjør.

Når det gjelder samdrift og størrelse, vil det bestandig være slik at når en velger å ha noen begrensninger, medfører det problemer. Landbrukets organisasjoner har valgt å sette begrensninger på antall bruk med samdrift og avstanden mellom brukene. Jeg tror det er riktig, selv om det dermed oppstår problemer for enkelte som ønsker å slå seg sammen, slik som representanten Løvik nevner i forbindelse med situasjonen i Ørsta kommune.

Det er viktig at vi ser på grenseproblematikken, men samtidig må vi sikre at vi fortsatt har samdriftsorganisering som ikke fører til et industrialisert landbruk.

Gunn Berit Gjerde (V) [22:43:26]: No forsvarer representanten samdrift og taket for det, og eg vil igjen inn på det som Petter Løvik var inne på.

Etter årets jordbruksforhandlingar vart taket halde ved lag. Det er bønder som har søkt dispensasjon, og som har sagt at viss dei ikkje får til ei ordning, ser dei ikkje noka anna moglegheit enn å leggje ned. Og det er ikkje enkelte bønder, det er ganske mange bønder både i Ørskog kommune og i Ørsta kommune, berre det eg kjenner til, og det er fleire på andre plassar. Korleis kan det ha seg at desse ikkje skal få dispensasjon, men må gjere slik som det står i dagens Sunnmørsposten: No legg dei ned.

Er det interessant for Senterpartiet og for landbruket at dei ikkje får til samdrift og får dispensasjon slik at dei kan ta seks eller sju inn i samdrifta, slik at dei kan halde fram med drifta si og berge dyr og kvote i bygdene? No forsvinn kvotane og dyra ut av bygda.

Lars Peder Brekk (Sp) [22:44:33]: Samdriftsproblematikken er viktig å jobbe videre med, slik jeg påpekte i mitt tidligere svar på replikk.

Når det gjelder situasjonen i de kommunene, er det tilsvarende også andre steder. Men det kommer av at vi er nødt til å sette grenser for hvor stor samdriften skal være. Vi ønsker ikke å videreutvikle et industrialisert jordbruk, og vi ønsker ikke at vi skal drive strukturutviklingen slik at en tar bort for mange bruk fra bygdene rundt omkring. Det er den grensegangen vi må gå, og som man kommer opp i i de områdene representanten Gjerde nevner.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Gunn Berit Gjerde (V) [22:45:52]: Venstre meiner at landbruket skal ha ein viktig plass i Noreg også i framtida. Venstre vil ha eit levande og variert landbruk. Det er mange grunnar til at vi meiner det: Vi må sikre at vi har tilgang på mat – og trygg mat. Vi vil oppretthalde busetnaden i distrikta. Vi vil oppretthalde landbrukskulturen og kulturlandskapet som forfedrane våre har rydda stein for stein, og som er så umåteleg viktig for trivselen for fastbuande og for turistar som ønskjer å sjå sjø, fjell og vatn. I tillegg er dette viktige arbeidsplassar i distrikta.

Venstre ser på gardbrukaren som ein sjølvstendig næringsdrivande, men med eit spesielt forvaltaransvar. Difor er vi heilt klare på at vi må ha statlege overføringar til gardbrukarane, men vi er også klare på at landbruket må moderniserast for å ha ein sjanse til å overleve i framtida. Landbruket må også få mindre øyremerking, færre skjema, færre og enklare retningsliner.

Gründermentaliteten må vere der for å skape produkt og produksjonsmetodar som har framtida og økonomien i seg. I tillegg til å produsere mat og trevirke, ser vi det som naturleg at gardbrukaren i framtida får ei rekkje nye og utradisjonelle oppgåver, t.d. som småkraftprodusent, biobrenselprodusent, kulturlandskapsvernar – også utover sitt eige område – og ikkje minst leverandør av omsorg og opplevingar.

Framstegspartirepresentanten Hans Frode Kielland Asmyhr seier at Venstre, Høgre og Framstegspartiet i stor grad ser likt på landbrukspolitikken. Dette vil Venstre ta sterkt avstand frå. Venstre trur ikkje, i sterk motsetning til Framstegspartiet, at alle gardsbruk kan greie seg sjølve dersom berre bonden er flink nok, produktiv nok og oppfinnsam nok. Eg trur nok at framstegspartiordføraren i Stranda ville grine om framstegspartipolitikken vart innført og ein ikkje fekk tilskot til sau- og geithaldet som skulle halde kulturlandskapet oppe i Geiranger.

Vi erkjenner at det må vere overføringar frå staten på om lag same storleik som vi har i dag, dersom vi skal oppretthalde bruka. Men vi vil ha tilskotsordningar som er meir produksjonsnøytrale enn i dag. Vi vil ha jordbruksforhandlingar som ein reindyrka inntektsavtale mellom staten og gardbrukaren. Alle andre tilskot og ordningar bør overførast til ordinære postar på statsbudsjettet, eller kommunebudsjettet, som blir vedteke etter opne diskusjonar i folkevalde organ og ikkje etter forhandlingar i lukka rom.

Men vi ser ingen grunn til at landbruket skal regulerast så sterkt at det ikkje er rom for lokale tilpassingar, og vi meiner det er direkte underleg at det skal vere geografiske avgrensingar for samdrifter, og endå meir underleg at det skal vere eit tak på kor mange gardbrukarar som kan gå saman om ei samdrift, så lenge dei held seg til taket på talet mjølkeliter. Eg vil vise til eit eksempel i Bondal i Ørsta der 13 gardbrukarar ønskjer å gå saman i to samdrifter på seks og sju deltakarar, og no har dei fått avslag på dispensasjonssøknaden. Dei skulle ikkje produsere meir enn 500 000 liter pr. samdrift. Forstå det den som kan! Det er i alle fall det motsette av det som er intensjonen med desse reglane.

Eg har fleire gonger teke opp satsinga på økologisk landbruk med statsråden. Eg er difor glad for at løyvingane til økologisk landbruk vert auka med ca. 25 mill. kr i 2007 innafor ramma av jordbruksavtalen. Det er ei stor utfordring at desse midlane vert brukte mest mogleg effektivt.

Så til den generelle landbrukspolitikken som dette forhandlingsresultatet seier noko om. Frå dei raud-grøne partia, særleg frå Senterpartiet, var det sterke og hissige angrep på landbrukspolitikken som Bondevik II-regjeringa førte, både når det galdt overføringane og WTO-forhandlingane. Dette kulminerte i valkampen, og det skapte ei enorm forventing blant bøndene om at ei ny regjering ville kome med sterkt auka overføringar. Ut frå dette forstår eg at Bonde- og Småbrukarlaget sa nei til avtalen som Regjeringa og Bondelaget har vorte samde om.

Forslaget i jordbruksavtalen for 2006–2007 inneheld ei rekkje sentrale element frå landbrukspolitikken i Bondevik II-regjeringa. Avtalen, slik som vi ser det, inneber verken i ramme, utforming eller struktur noka kursendring. Vi kan difor ikkje forstå at det blir prøvt å provosere med at det skal vere ein konflikt mellom dei tidlegare regjeringspartia og dei noverande regjeringspartia når det gjeld landbruksavtalen. Vi ser at det ikkje har vorte så stor forskjell. Regjeringa har no, trur eg, innsett at det er umogleg å halde fast på fortida. Det er viktig at denne politikken held fram. Og så langt eg kan forstå, er det det som skjer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [22:51:20]: Vi har tidligere i dag hørt at Fremskrittspartiet og Høyre faktisk går inn for å avvikle forhandlingene mellom frie parter i jordbruket.

Jeg merket meg at Venstres representant nå gikk et skritt på samme vei ved å ta til orde for at man nå skal ha en såkalt rendyrket inntektsavtale mellom gårdbrukere og staten, mens da andre ordninger som påvirker bønders inntekter og inntektsevne, skal avgjøres i denne salen. Jeg må nesten be representanten Gjerde utdype dette noe nærmere.

Gunn Berit Gjerde (V) [22:52:18]: Det vil eg gjerne utdjupe, for slik som jordbruksavtalen er i dag, inneheld han mykje anna enn det som går til inntekter for gardbrukaren. Ein del av dette vart jo overført til andre budsjett av den førre regjeringa. Eg trur vi må fullføre det.

I jordbruksavtalen skal ein ha dei reine inntektene og prisen på varene, ikkje det som f.eks. har med bygdeutvikling å gjere. Venstre vil ha ein jordbruksavtale, jordbruksforhandlingar, men det andre vil vi ha over i folkevalde organ.

Ole-Anton Teigen (SV) [22:53:05]: Venstre har skrevet i sine merknader:

«Landbruket må få mindre øyremerking, færre skjema, færre og enklere retningsliner.»

I tillegg skal det være

«ein full gjennomgang av lov- og regelverk med sikte på ei kraftig modernisering».

Venstres Lars Sponheim var landbruksminister helt til i fjor høst. Hvorfor gjorde ikke Venstre noe med dette da de satt i maktens korridorer og hadde mulighet til å gjøre noe av det representanten etterspør? Er ordene «kraftig modernisering» et ønske om mer liberalisering og tro på markedets frie spill?

Gunn Berit Gjerde (V) [22:53:45]: Representanten kan ikkje ha følgt særleg godt med. Dersom han hadde følgt med på den jordbrukspolitikken som vart ført av den førre regjeringa, ville han ha oppdaga nettopp det som eg peikte på i det førre svaret mitt, at mykje vart overført utanom jordbruksforhandlingane til opne folkevalde organ. Det er ei modernisering. Det er også ei modernisering at ein har gjeve gardbrukarane eit anna inntektsgrunnlag ved f.eks. å leggje til rette for grøn omsorg, satsing på biobrensel og også rydding av kulturlandskapet.

Ola Borten Moe (Sp) [22:54:34]: Også jeg har merket meg Venstres merknad om at man ønsker å ha en rendyrket inntektsavtale mellom gårdbrukerne og staten. Man nevner ikke bygdeutviklingsbildet spesielt, men man snakker om alle andre tilskudd og ordninger som bør overføres til ordinære poster i statsbudsjettet eller i kommunebudsjettet, hvis jeg har forstått representanten rett.

Jeg oppfatter at i det alt vesentlige omhandler de tilskudd og ordninger som går til landbruket, direkte de ulike bønders inntektsforhold. Jeg vil gjerne ha utdypet litt nærmere hva man tenker på. Er det kun bygdeutviklingsmidlene, eller er man inne på tilskudd til drift, tilskudd til kulturlandskap og andre ting? Da synes jeg i så fall at det er vanskelig å skjelne mellom inntekt og øvrige poster.

Gunn Berit Gjerde (V) [22:55:40]: Som eg sa tidlegare, ønskjer vi å ta vekk frå jordbruksforhandlingane det som ikkje har direkte med bondens inntekter å gjere. Bygdeutviklingsmidlane var før, og er delvis også i dag, inne i jordbruksforhandlingane. Vi meiner at det høyrer til på andre budsjett, slik at det vert meir rom for andre til å samhandle om bygdeutviklingsmidlane. Det er også andre ting som ikkje har direkte innverknad på bondens inntekt og på prisen på matvarer, som vi meiner ikkje høyrer inn under jordbruksavtalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Statsråd Terje Riis-Johansen [22:56:35]: Jordbruksavtalen som behandles i kveld, er en god avtale for jordbruket. Det er den beste på veldig mange år. Den gir jordbruket et nødvendig inntektsløft og følger opp punkt for punkt med tiltak for å nå målsettingene flertallsregjeringa har beskrevet for landbrukspolitikken i vår politiske plattform, Soria Moria-erklæringa.

Avtalen styrker distrikts- og strukturprofilen. Den prioriterer bønder som henter en vesentlig del av inntektene fra gården. Den bedrer kapitaltilgangen ved å øke investeringsvirkemidlene. Den styrker miljøprofilen. Den styrker tiltak for beiting med husdyr vesentlig. Den forbedrer velferdsordningene. Den styrker det økologiske jordbruker kraftig, og den legger til rette for næringsutvikling. – Alt dette, samtidig som avtalen ivaretar verdikjedeperspektivene og tar hensyn til konkurransekraft i industrien. Det er god landbrukspolitikk. Det bygger opp under de målene vi har for landbrukspolitikk i Norge, og tar samtidig tak i noe av det som ble forsømt under Samarbeidsregjeringa.

Til tross for en rekke kritiske merknader og forslag til alternative vedtak, herunder å avvise hele avtalen, hevder opposisjonen at avtalen ikke representerer noen kursendring, verken i ramme, utforming eller struktur. Det er riktig at årets avtale ikke representerer noen revolusjon – det er uklokt å revolusjonere rammebetingelser for nærings-drivende med generasjonsperspektiv – men det er en klar kursendring.

Under Bondevik II-regjeringa ble målprisene økt, samtidig som man kuttet i overføringene, dvs. i de vel 5 promillene av BNP vi bruker for å ha et aktivt jordbruk over hele landet. Bondevik II-regjeringa omfordelte produksjonstilskudd fra de minste til de store. Denne avtalen gjør det motsatte. Bondevik II-regjeringa satte i verk en rekke strukturtiltak. Denne avtalen endrer kursen på en ansvarlig måte. Bondevik II-regjeringa la til rette for nisjene og de største. Denne avtalen tar også ansvar for alle dem som er imellom, der de fleste er – ryggraden i distriktsjordbruket. Bondevik II-regjeringa gav ikke noen nivåheving i inntektene i sitt første virkeår – tvert om. De prøvde bare i sitt siste, valgåret.

Et aktivt landbruk over hele landet har som forutsetning at jordbruksdrift er tilstrekkelig lønnsomt i et mangfold av produksjoner og bruksstørrelser. Med økende internasjonal konkurranse er vi nødt til å se at tiltak over budsjettet antakelig i økende grad blir viktig for å nå dette målet. Utvidelsen av jordbruksfradraget er et godt grep, både fordi skattetiltak ikke berøres av WTO-avtalen, og fordi det treffer foretak som forsøker å leve av jordbruket, på en god måte, både med fullt fradrag i bunnen og økt prosentvis fradrag deretter.

Samtidig må midlene i jordbruksavtalen også stimulere utvikling og ta i bruk hele gårdens ressurser og flere markeder. Derfor er satsing på grønt reiseliv, skog og bioenergi og økologisk landbruk viktige deler av avtalen. Det samme er økningen i investeringsvirkemidlene. Mange er nå i en investeringsfase. Investeringstilskuddene reduserer viktige flaskehalser og bidrar til en jevnere inntektsfordeling over generasjonsintervallene. Jeg er åpen for, som flere nevner i innstillinga, å styrke investeringsvirkemidlene ytterligere.

Flere har pekt på at avtalen benytter Budsjettnemndas prognose for reduksjon i arbeidsforbruket på vel 4 pst. i oppbygginga av rammen. Partene har lang tradisjon for å legge Budsjettnemndas tall til grunn. Det er også gjort i år. Partene har gjort anslag over utviklinga i driftskostnader, kapitalkostnader, redusert arbeidsforbruk og økning i inntekter. I tillegg er det lagt inn en nivåheving og andel av produktivitetsgevinsten på 270 mill. kr. Jeg mener det viktigste vi som politikere kan gjøre for å bremse strukturutviklinga, er å gi et økonomisk grunnlag som gjør det interessant å drive i ulik skala. Vi øker strukturtilskuddene med 100 mill. kr. Vi setter et tak på investeringsstøtte på foretak, så midlene fordeles på flere. Og vi sørger for at mer av melkekvotene kan fordeles på mange. Fram til neste år er partene enige om å gå igjennom strukturspørsmål og omsetning av melkekvoter.

For meg og Regjeringa er beiting og kulturlandskap en helt sentral del av en god landbrukspolitikk som skal bidra til å gi landbruket legitimitet framover. Derfor har vi en bevisst strategi, hvor det å få flere dyr ut på beite er et viktig tiltak. Sammen med en satsing på bioenergi skal det synes i kulturlandskapet at vi har et aktivt landbruk over hele landet. Det er viktig i samspill med reiselivet, og det er viktig for å sikre en bred oppslutning om et landbruk som leverer levende bygder, trygg mat og et velpleiet landskap. Denne jordbruksavtalen bidrar på en god måte til å utvikle dette landbruket videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [23:01:19]: Sånn jeg ser det, har denne statsråden lagt lista veldig høyt for sin gjerning i Landbruksdepartementet. Han har sagt at ethvert bruk som blir nedlagt, er et nederlag for ham personlig. Og da er spørsmålet, fordi antall bruk vil fortsette å gå ned: Hvor går grensen, hvor mange bruk kan statsråden akseptere blir nedlagt, før han tar sin hatt og går – og reiser hjem til Telemark?

Statsråd Terje Riis-Johansen [23:02:03]: Denne statsråden er nok en gründer av legning, og sånn sett er det flott å se den utvikling som kan skje ute på bygda, og i og for seg i landet for øvrig. Jeg synes det er flott når et tømrerfirma får det til å svive og gå. Jeg synes det er flott når unggutter starter et bilfirma og klarer å få det til å gå. Og jeg synes det er negativt når det motsatte skjer; når folk av ulike årsaker ikke klarer å utvikle næringa si – det kan være gode grunner til det.

På samme måte er for meg gårdsbruk en mulighet til å utvikle. Det er en mulighet til å utvikle næringsvirksomhet, enten ved å produsere kjøtt, melk, korn og egg eller ved å produsere bioenergi, tjenester innenfor grønn omsorg eller andre tjenester knyttet til landbruket. Det å utvikle en gård er positivt, det er det vi prøver å oppnå. Det betyr at en gård som blir nedlagt, er en mulighet som forsvinner for oss.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Petter Løvik (H) [23:02:54]: Statsråden sa nettopp at han er gründer av natur, og det synest eg er ein veldig god eigenskap. Men kva med alle dei gründerane i landbruket som prøver å organisere drifta på ein ny måte for å kunne skaffe seg ei betre inntekt og ei rimeleg fritid, ved samdrift? Eg stilte for få veker sidan spørsmål til statsråden om den saka, og fekk som svar at han ikkje kunne svare fordi saka var ein del av landbruksforhandlingane. No er landbruksforhandlingane i Stortinget, og eg håpar statsråden vil kunne seie litt om dette.

Det har vore sagt her no tidlegare i kveld av representanten frå SV, som svar på replikk frå meg, at dette vil bli vurdert. Men det hjelper lite dei bruka som no blir nedlagde i påvente av desse vurderingane. Frykta for industrielt landbruk og færre bruk har vore framtredande i to av svara eg har fått på dette tidlegare, men å frykte framtidig nedlegging når alternativet er nedlegging i dag, er vel ein dårleg strategi for norsk landbruk.

Statsråd Terje Riis-Johansen [23:04:03]: Jeg synes representanten Brekk svarte godt på samme spørsmål for kort tid tilbake.

Mitt utgangspunkt for å lykkes med landbrukspolitikken er at vi har flere mål for politikken vår. Det betyr kulturlandskap, det betyr levende bygder, det betyr trygg mat. Skal vi klare det, må vi også ha en variert bruksstruktur. Da er vi nødt til å ha noen grenser for politikken. Vi er nødt til å sette noen begrensninger som gjør at vi klarer å tilpasse landbruket, ser behovene i de ulike delene av landet. Da må landbruket i Norge nødvendigvis også ha en småskalaprofil. Det er det som er en naturlig landbrukspolitikk i Norge. Da må vi også kunne ha begrensninger som gjør at man i praksis har en profil som er tilpasset det målet. Jeg tror at det er framtidsrettet å ha denne varierte profilen, den varierte størrelsen på brukene, og at det er det som over tid gir resultater i forhold til kulturlandskap, levende bygder og trygg mat.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [23:05:03]: Eg har to spørsmål til statsråden.

Det første: Det er eit omgrep som har gått mykje igjen i jordbruksoppgjeret, nemleg familiebruk. Det er lagt vekt på familiebruk. Men det er ikkje eit eintydig omgrep, så ein liten definisjon av det kunne vore greitt.

Det andre spørsmålet er knytt til nisjeproduksjon og volumproduksjon, for like tilbake til St.meld. nr. 19 for 1999-2000, som Kåre Gjønnes la fram, har det multifunksjonelle landbruket vore understreka – fleire bein å stå på osv. Det har aldri vore snakk om anten–eller, men både–og – både nisje og volum for å få ein variert bruksstruktur. Mitt spørsmål til statsråden er då: Vil han bekrefta at han vil halda fram med denne linja, at det ikkje vert brot på den linja?

Statsråd Terje Riis-Johansen [23:05:06]: Det er vel en kjent sak at den regjeringa som representanten Sørfonns parti var en del av, fokuserte på nisje på den ene siden og volum på den andre siden. Det er et legitimt standpunkt å ha å ønske å utvikle landbruket i en todelt strategi. Jeg mener at det med en sånn inngang er noe helt vesentlig som glipper, og det gjelder alle dem som er i midten, det som faktisk er det tradisjonelle landbruket i Norge, som er ryggraden i distriktsjordbruket, og som jeg tror er det landbruket som over tid er det framtidsrettede landbruket i Norge. Jeg mener at det i forrige stortingsperiode ble satset for lite på det som er i midten: det tradisjonelle, vanlige norske landbruket, og jeg ønsker å satse mer på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arne L. Haugen (A) [23:07:02]: Årets jordbruksavtale er etter mitt skjønn så absolutt en akseptabel avtale for jordbruket. Ja, en av forhandlingspartene gav sågar uttrykk for at statens tilbud, som av noen ble dømt nord og ned, hadde vært et riktig så godt tilbud hvis det hadde kommet fra Bondevik-regjeringen. Og etter at avtalen er inngått, har det vært trivelig å få positive tilbakemeldinger på den fra forskjellige deler av landet.

Både krav og tilbud lå vesentlig over fjorårets nivå, og Arbeiderpartiet er tilfreds med at årets avtale oppleves som et sporskifte når det gjelder jordbrukspolitikken. Det er en god start for en ny kurs. Men forventningene var alvorlig store, og det er grunn til å beklage at det ikke lyktes å få til en avtale med begge landbrukets organisasjoner. Men vi må respektere at Småbrukarlaget ikke fant å kunne undertegne.

Så er det, etter mitt syn, grunn til å merke seg at Høyre slår følge med Fremskrittspartiet i å avvise avtalen og også vil avvikle jordbruksavtalen som forhandlingsinstitutt for å fastlegge inntektsforholdene i landbruket. Det synes jeg er interessant – og beklagelig – ut fra at i hvert fall ikke jeg hørte sånne signaler fra Høyre i forbindelse med behandlingen av avtalen i fjor. Jeg tror de fleste skjønner at det vil avstedkomme betydelig usikkerhet og uheldige konsekvenser å kaste om på dette systemet i en håndvending. Derfor vil Arbeiderpartiet signalisere at vi, sammen med de andre regjeringspartiene, og sammen med partene, vil videreutvikle og modernisere forhandlingssystemet.

Det er slik at jordbruksavtalen ved siden av å strukturere produksjonen og sikre gårdbrukerne forsvarlige inntekter også ivaretar viktige samfunnsmessige målsettinger med kulturlandskap og grunnlag for utvikling av et moderne, originalt reiselivsprodukt. Minst like viktig er det å sikre næringsmiddelbedriftene våre, som er en stor og viktig del av vår industri, gode råvarer til sin produksjon.

Fremskrittspartiet har en omfattende merknad knyttet til det forhold at bøndene skal være fanget i et nett av landbruksbyråkrater som hindrer dem i å utnytte mulighetene for arbeid og inntekt som ligger på det enkelte bruk. De skal være fanget på en slik måte at partiet har formulert et politisk slagord – «slipp bøndene fri». Med respekt å melde, president – jeg er usikker på hva det er lov å si fra denne talerstolen – det er mulig jeg er enfoldig, men jeg oppfatter dette som det reneste tøv.

Som gårdbruker og ordfører de siste 25 årene har jeg hatt omfattende samarbeid med landbruksbyråkratiet i egen kommune, i egen region og i egen landsdel. Jeg oppfatter dette miljøet som meget serviceorientert, det er nyttige samtalepartnere for den enkelte bonde, og de er i stand til å drive kompetent rådgivning. Jeg oppfatter, og jeg er helt sikker på at bøndene, i hvert fall i min del av landet, mener at den lokale landbruksforvaltningen er deres fremste samtalepartnere, støttespillere og heiagjeng. Den fremskrittspartietablerte myten om behovet for å slippe bonden fri fra et omfattende regelverk og regime er etter mitt skjønn totalt feil. Vår oppgave er nå å legge rammer, slik at vi sikrer bønder, i alle deler av landet og med ulik bruksstruktur, levelige inntekter.

Jeg mener at vi må slutte med å forsøke å stakkarsliggjøre bonden. Det er feilslått strategi. De fleste bøndene er dyktige fagfolk og bedriftsledere som satser på landbruket som en spennende og utfordrende næring. Der ser vi i dag mange som satser framtidsrettet og dristig. Vi må ønske dem lykke til.

Presidenten: Representanten Haugen antydet selv at «tøv» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Øyvind Korsberg (FrP) [23:11:45]: Etter å ha hørt det siste innlegget og en god del av innleggene her i dag synes jeg synd i den norske bonden. Mange av innleggene bærer preg av at man ønsker å stikke hodet enda lenger ned i sanden. For det er et faktum at fra 1989 og fram til i dag er antall jordbruksbedrifter halvert, fra 100 000 til 50 000.

Jeg tror ikke det finnes en annen næring som er blitt utsatt for en sånn rasering, og det forteller vel alt om de rammevilkår næringen har, eller – sagt med kanskje litt andre ord – den tvangstrøyen næringen har på seg. Og så kan man stille spørsmålet: Hva er årsaken, og hva skjer i næringen? Det er rett og slett mangel på styring over egen eiendom og over egen arbeidsplass. For slik som sosialistene ser det, er en bonde en offentlig ansatt, og det er jo en god ideologi for sosialistene. For har bønder mulighet til å bli selvstendig næringsdrivende? Det har de ikke. De har ingen mulighet til frihet, til å møte virkeligheten, til å møte en hverdag som består av deregulering, avbyråkratisering og ikke minst det å kunne håndtere rovdyrpolitikken selv.

Så er det sikkert mange som vil stille spørsmålet: Hva er virkeligheten? Noen prøver jo å framstille Fremskrittspartiets forslag som en forferdelig virkelighet. For sosialistene her i salen finnes det faktisk en virkelighet som er verre, og den heter WTO. For å ruste den norske bonden, for å møte framtiden, som er WTO, må han få muligheten. Vi har bl.a. sett at man innenfor fiskeripolitikken har avviklet fiskeriavtalen. Norsk fiskerinæring har fått frihet og står i dag på egne ben – uten subsidier. Samtidig er norsk fiskerinæring i stand til å møte internasjonal konkurranse. At norske bønder ikke skal få den muligheten, er jeg forundret over, men det er altså et politisk flertall, sammen med bondeorganisasjonene, som ikke ønsker å gi den norske bonden denne muligheten.

Da jeg sa at det stod bra til med fiskerinæringen, glemte jeg å føye til at Regjeringen jo fører en fiskeripolitikk som gjør at Barentshavet blir plyndret av andre nasjoner.

Så er det mange som hevder at Fremskrittspartiet vil fjerne norske bønder. Nei da, vi har ingenting imot selvstendig næringsdrivende som driver med matproduksjon. Vi ønsker å gi dem muligheten og legge forholdene til rette. Vi vil ikke fjerne norske bønder. Vi vil fjerne den tvangstrøyen og den landbrukspolitikken som flertallet har tredd nedover skuldrene på dem. Vi vil fjerne systemet. Vi er imot det gammeldagse og umoderne systemet som man har hatt siden krigen. Vi vil møte framtiden for norske bønder med et nytt system, der de får friheten, der de får muligheten, der de får anledning til å råde over sin egen grunn, og sørge for at de vil kunne drive sånn som de vil som kan det best. Jeg tror ikke det er de som sitter i denne salen, som kan bestemme hvordan norske bønder i framtiden skal klare seg. Det tror jeg de klarer godt selv, og det viser faktisk også flere forskningsrapporter at de har muligheter til.

Så skal jeg helt sånn på slutten komme med en innrømmelse, og det er rett og slett: Vi har ikke fått gjennomslag for vår politikk i landbrukspolitikken. Vi har riktignok forhandlet og stemt subsidiært for en del budsjettforslag tidligere, men gjennomslag i landbrukspolitikken har vi ikke fått. Allikevel har altså antall bønder blitt redusert i løpet av de 15 siste årene, og det forsvinner stadig vekk flere og flere bruk. Er det ikke på tide at flertallet etter hvert begynner å innse at den politikken man har ført, er riv ruskende gal? Skal man ha en mulighet til å overleve på landsbygda, skal bygdene ha en sjanse til å overleve, må det komme en ny og forbedret politikk. Men jeg har dessverre ikke noen tro på at det kommer til å skje før i 2009, og da har det vært et stortingsvalg.

Steinar Gullvåg (A) [23:17:19]: På Holm Gård i Re kommune i Vestfold går gårdbruker Ivar Sørby rundt med planer om å etablere et biogassanlegg. Anlegget er basert på kretsløpstenkning. Grunnlaget for produksjon av biogass er husdyrgjødsel fra gården og ferdigbehandlet matavfall. Biogass gir energi i form av kraft og varme. Biproduktet fra anlegget er gjødsel som foredles, og dermed øker i verdi. Produksjon av biogass vil også gi en vesentlig reduksjon i utslippene av klimagasser fra denne gården.

Investeringskostnadene er beregnet til 3 mill. kr. Energiproduksjonen fra anlegget vil dekke det årlige energibehovet for ca. 25 boliger. Prosjektets lønnsomhet er avhengig av rammebetingelsene for fornybar energi.

Det er svært viktig at myndighetene støtter opp om slike prosjekter. Bioenergi er et satsingsområde i landbruket. Landbruks- og matdepartementet har et eget bioenergiprogram som nå har løpt over tre år. Interessen for prosjektmidler er økende, og målgruppen er nettopp jord- og skogbrukere. Også komiteflertallet peker på de mulighetene som produksjon av bioenergi representerer.

Når jeg nevner dette, er det selvfølgelig fordi norsk landbruk, som et resultat av WTO-forhandlingene, sannsynligvis vil møte betydelige omstillingskrav i åra som kommer. Vi må regne med at alle former for eksportstøtte blir fjernet innen utgangen av 2013, og at tollsatsene blir vesentlig redusert på viktige produksjonsområder. Dermed reduseres også importvernet. Utfordringen for norsk landbruk blir å finne fram til nye og lønnsomme produksjonsområder som kan holde liv i norske bygder, slik at kulturlandskapet kan holdes i hevd. Da må vi også finne fram til «grønne støtteordninger», som er unntaket i det jordbruksregimet som er i ferd med å etableres under WTO. Beitestøtten er i og for seg et godt eksempel på dette.

Paradoksalt nok kan EU komme til å bli en av norsk landbruks viktigste forbundsfeller i en slik sammenheng. EU har allerede innført nye støtteordninger som tilfredsstiller kravene i det man kan kalle «grønn boks» i WTO.

Jeg er ganske sikker på, og det er også et viktig element i jordbruksavtalen, at norsk landbruks evne til å produsere «ren og trygg mat» er et av de viktigste fortrinnene vi har. Nå skal det i sannhet medgis at vårt selvbilde på dette området er midlertidig svekket av den såkalte E. coli-skandalen. Alle sider av akkurat den saken skal som kjent belyses, inkludert Mattilsynets håndtering av saken. Jeg vil imidlertid be landbruksministeren interessere seg spesielt for den gjennomførte omorganiseringen av Mattilsynet og privatiseringen av laboratorievirksomheten. Den kan ha svekket vår matsikkerhet. Og det er ting som tyder på at omleggingen av kontrollvirksomheten kan ha ført til mer lemfeldig kontroll, ikke minst i produksjonsbedriftene.

Altfor ofte når vi behandler jordbruksspørsmål, glemmer vi den gjensidige avhengigheten mellom bonden og industrien. Næringsmiddelindustrien sysselsetter hele 50 000 mennesker rundt om i landet. Dersom noen av disse skulle falle på tanken om å stemme Fremskrittspartiet ved et framtidig valg, er det i hvert fall ikke egeninteressen som driver dem.

Ved siden av kursendringen i norsk landbrukspolitikk er det nemlig et annet trekk ved behandlingen av årets jordbruksavtale som påkaller interesse, nemlig det forhold at Fremskrittspartiet, og faktisk også Høyre på litt andre premisser, går til angrep på selve forhandlingsinstituttet. De vil ikke ha forhandlinger. Isteden vil de overlate alt til et internasjonalt åpent marked. Da vet vi hvordan det går: Da raseres norske bygder. Da gror kulturlandskapet igjen. Da vil de som arbeider i matindustrien, miste jobbene sine.

Da får min gode venn Åge Hovengen rett når han fra denne talerstol i sin tid fryktet at det skulle bli så langt mellom gårdene på bygdene at gårdbrukerne måtte holde seg med «hainkatt» selv.

Ikke engang katter vil kunne overleve Fremskrittspartiets landbrukspolitikk.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [23:22:38]: Et aktivt landbruk i alle deler av landet er et viktig virkemiddel for å opprettholde hovedtrekkene i dagens bosettingsmønster og også et levende kulturlandskap. Dette medfører at vi må legge til rette for en variert bruksstruktur. Skal vi få dette til, må vi ha et robust jordbruk. Kristelig Folkeparti mener at vi trenger både volumproduksjon og nisjeproduksjon, og at disse ikke må settes opp imot hverandre. Når det gjelder volumproduksjon, må jo det defineres ulikt i de ulike delene av landet, og jeg ser derfor ikke noen motsetning mellom disse begrepene og det statsråden i sitt innlegg kaller «ryggraden» i landbruket.

I mitt fylke, Østfold, ligger landskapet godt til rette for å dyrke korn. Det gjør vi, og det skal vi fortsette med. Men skal vi få dette til, er det viktig å sikre bøndene stabile og forutsigbare rammevilkår som gir mulighet til den samme utviklingen i inntekt som for andre. At Regjeringen bruker skattelette som hovedgrep for å øke inntektene, ja det er nokså overraskende med denne regjeringen. Men for meg må det også være lov til å spørre: Hvor mange bønder vil få full uttelling på skatteseddelen? Jeg forutsetter at regningen for denne skatteletten ikke blir belastet kommunene, men at staten kompenserer dette på et gitt tidspunkt.

Et flatt og frodig fylke som Østfold er, gir noen miljømessige utfordringer – jeg tenker her på avrenning. Å satse på fangdammer er da av stor betydning. Det er derfor med stor skuffelse jeg registrerer at det ikke blir gjort unntak i årets jordbruksoppgjør i forhold til SMIL-forskriften når det gjelder finansiering av fangdammer i vassdrag med særskilte utfordringer. Statsråden sa i sitt innlegg at denne avtalen «styrker miljøprofilen». Ja, men et viktig tiltak for landbruket i min del av landet nådde dessverre ikke opp i denne miljøstyrkingen. Skal vi klare å drive med kornproduksjon til beste for landet, trenger vi noen ordninger som ivaretar dette i forhold til landskapet vi snakker om. Jeg må si det er skuffende å merke at det var Regjeringen som ikke så nødvendigheten av en slik endring, ikke landbruksnæringen.

Helt til slutt: Jeg er glad for den satsingen som kommer til uttrykk gjennom satsing på bioenergi. Dette er god landbrukspolitikk, det er god energipolitikk, det er god miljøpolitikk – og da er det vel som et kinderegg.

Bendiks H. Arnesen (A) [23:25:55]: Vi kan se av innstillingen at Høyre er enig med Fremskrittspartiet i å fjerne jordbruksavtalen. Dette gjør de gjennom å stemme mot årets avtale med den begrunnelse at partiet er prinsipielt mot avtalen.

Jordbruksavtalen ble vedtatt av Stortinget i 1950, og er noe langt mer enn en økonomisk avtale. Den er i høyeste grad også en samfunnsavtale.

For nøyaktig to år siden i dag vedtok Stortinget å si opp den 40 år gamle hovedavtalen for fiskerinæringen. Også dette var i høy grad en samfunnsavtale. Dette ble gjort med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Regjeringen Bondevik II kom med dette forslaget som lyn fra klar himmel, og det ble lagt inn i innstillingen om en helt annen sak. Fiskerinæringens representanter var helt uforberedt på dette og fikk ingen mulighet til å komme med sine motargumenter. Dette vakte meget sterke reaksjoner i fiskerinæringen, og i ettertid har det også vist seg hvor feil dette vedtaket var. Jeg har merket meg at verken Høyre eller Fremskrittspartiet har fått med seg virkningen av det.

I dag prøver Høyre og Fremskrittspartiet å gjenta dette, ved at de nå vil fjerne jordbruksavtalen. Også denne gangen fremmes forslaget uten at det har vært noen forutgående kontakt med de berørte i næringen. Igjen viser disse to høyrepartiene sitt sanne ansikt.

Denne gangen er det heldigvis slik at vi har et annet flertall på Stortinget, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gledelig er det også at Kristelig Folkeparti og Venstre nå, i motsetning til da fiskeriavtalen ble vraket, står sammen med de rød-grønne partiene.

Jordbruksavtalen er, som jeg sa, noe langt mer enn en økonomisk avtale. Den er også i høyeste grad en samfunnsavtale, hvor en meget viktig næring forhandler med staten om hvordan næringen skal videreføres, og hvordan samfunnets interesser gjennom en slik avtale kan ivaretas. Høyrepartiene vil i kjent stil også overlate dette til markedet. Dette gir ikke et landbruk over hele landet, og det skaper heller ikke bosetting på bygdene. Det har vi faktisk fortsatt her til lands, uansett hva man måtte si om det.

Velgerne satte sist høst inn et nytt flertall og en ny regjering. Derfor berger vi jordbruksavtalen i dag, mens fiskeriavtalen måtte vike for to år siden, under et annet flertall.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [23:28:50]: Landbruket og landbruksbasert næringsmiddelindustri er blant de absolutt største sektorene i norsk næringsliv når det gjelder både sysselsetting og verdiskaping – 100 000 årsverk og 107 milliarder kr i omsetning. De tiltak og overføringer vi i dag vedtar gjennom jordbruksavtalen, kommer hele denne verdiskapingskjeden til gode.

Landbrukssamvirket er hovedaktør i næringsmiddelindustrien med sine 54 milliarder kr i omsetning, 50 000 medlemmer og 18 500 ansatte. Gjennomføringen av jordbruksavtalen er avhengig av dette samvirket blant bønder. Dette er også inntatt i Regjeringens proposisjon, hvor det under henvisning til Soria Moria-avtalen heter at en vil videreføre markedsordningene og sikre samvirkets rolle som markedsregulator.

Det er helt riktig som det heter i stortingsproposisjonen, at det

«er et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien. Primærproduksjonen er avhengig av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri».

Det norske matvaremarkedet er ikke så beskyttet som det ofte hevdes. Bearbeidede matvarer tar større markedsandeler, og disse har begrenset beskyttelse mot import. Bakervarer er et eksempel på viktige importvarer, og for ost har importen økt med 21 pst. fra 2004 til 2005. Arla og Tulip er blitt vanlige merkevarer i norske butikkhyller.

«For å opprettholde en konkurransedyktig næringsmiddelindustri må det (…) legges til rette for å sikre industrien konkurransedyktige rammevilkår», heter det fra Regjeringen. Jeg er glad for at dette er så klart nedfelt, men spør meg om alle myndigheter har den samme strategi. Konkurransetilsynet har f.eks. en klar tendens til å se bort fra de store nordiske og internasjonale matvareselskap som posisjonerer seg i det norske matmarkedet, når de uttrykker at det er liten konkurranse i norsk matvareindustri. De synes dessuten å ha en antipati mot samvirkebaserte løsninger. Skal vi også i framtiden sikre at norske matvareprodusenter har en næringsmiddelindustri som prefererer norske råvarer og bidrar til å sikre en effektiv omsetning av norsk mat, er det svært viktig at Regjeringen står ved de positive signalene om å sikre samvirkebasert næringsmiddelindustri også når tilrettelegging av konkurransevilkår står på dagsordenen.

Samvirke er en vanlig organisering av matindustrien i store deler av verden, så vel som innenfor andre virksomhetsområder. Det er på tide at vi får på plass en samvirkelovgivning også i Norge som gir trygge rammer for denne organisasjonsformen. Jeg håper Regjeringen vil sørge for å sette dette på dagsordenen snarest mulig.

Ole-Anton Teigen (SV) [23:31:51]: Jordbruksoppgjøret er i havn, og vi skal endelig banke det igjennom i denne sal nå i kveld.

Under årets jordbruksoppgjør brøt Norsk Bonde- og Småbrukarlag forhandlingene i tolvte time. Hovedbegrunnelsen for bruddet lå i statens tilbudsdokument, der det ble slått fast at de ulike tiltak som den forrige regjeringen gjennomførte, skal videreføres. Videre var det manglende strukturprofil på de forslag som staten kom med i sitt tilbud. Dette gjelder primært virkningen av det utvidede jordbruksfradraget, som utgjorde om lag 75 pst. av rammen i statens tilbud. Den opprinnelige rammen ble under forhandlingene økt med 270 mill. kr, til 850 mill. kr, der halvparten er redusert skatt – noe lagt i bunnen og noe på toppen.

Årets avtale gav en brutto inntektsvekst pr. årsverk på ca. 14 000 kr. Etter fradrag av økte kostnader knyttet til driften, som utgjør ca. 10 000 kr pr. årsverk, blir det en netto inntektsvekst på ca. 4 000 kr pr. årsverk.

Norske bønder får ikke den inntektsutviklingen som sammenlignbare grupper får, men mye mindre. Nå vil noen si at det er mange måter å regne på – og det er det også – men det er slått fast at årets oppgjør ikke var det man ropte høyest hurra for ute på bygda, verken i nord eller sør, den 17. mai.

Hva vil så framtida vise? Jeg tror Regjeringens merknader legger noen klare føringer som kan være svært viktige for framtidige jordbruksoppgjør. Jeg tror regjeringspartiene vil gjøre noen viktige grep i løpet av høsten og vinteren som vil være med på å legge noen klare føringer for hvordan veien framover skal bli, slik at vi om ett år kan vedta en jordbruksavtale som vil gi ny optimisme fra landsende til landsende.

Endringene håper jeg vil gå på struktur og innretning, at de vil gå på noen klare prioriteringer, ikke minst på en ny politisk retning, og at det vil si noe om hvilke økonomiske premisser som blir lagt til grunn for framtidige oppgjør.

Jeg har god tro på at Regjeringen vil ta de grep som vil være nødvendige for å få ny optimisme i landbruket og på bygda. Det er nemlig tre svært viktige virkemidler for å skape optimisme, bosetting og verdiskaping på bygda. Det ene er differensiert arbeidsgiveravgift, som Regjeringen har kjempet på plass fra 1. januar 2007, og så er det jordbruksavtalen, som gir norske bønder inntektsmuligheter, og i tillegg er det å satse på å gi kommunene et skikkelig økonomisk fundament, slik at vi kan få de velferdstilbudene som folk vil ha.

Vi har fått en god start. Denne regjeringen leverer de varene folk trenger. Gi oss bare litt mer tid, så skal Norge virkelig bli det positive annerledeslandet som andre vil se som det gode eksempel. Det er en vei å gå, og den skal vi gå.

Ola Borten Moe (Sp) [23:35:10]: Denne landbruksavtalen markerer starten på en kursendring, hvis vi skal tro saksordføreren og det som står i merknadene. Og det er det behov for, for vi opplever et landbruk som har en veldig stor bruksavgang. Det er en stor sentralisering av produksjonen til de mest fruktbare områdene. Vi opplever mindre beiting, vi opplever gjengroing av landet. I min kommune bygger man nå store løsdriftsfjøs for storfe, der man fôrer inne hele året. Det betyr at de områdene der man ikke kommer fram med tremeters slåmaskin, gror igjen og blir ikke brukt. Vi opplever dermed òg en bruksmåte og en bruksstruktur som jeg i alle fall ikke tror øker legitimiteten til norsk landbruk.

Vi står overfor store utfordringer for den viktige næringsmiddelindustrien. Vi opplever at økoproduksjon av mat stagnerer. I tillegg kommer utfordringene landbruket kommer til å møte innenfor WTO-avtalen. Det er mye som taler for reform og nytenkning, og jeg ønsker at vi i denne perioden skal ha en ambisjon om å tenke nytt innenfor landbruket for at vi skal kunne møte disse utfordringene.

Det betyr at vi nok er nødt til å foreta en del valg. For det første: Hvilke mål skal norsk landbruk primært oppfylle? Er det billig mat? Er det distriktslandbruk? Er det innen bosetting? Er det kulturlandskap? Er det miljø? Hvilke deler av norsk landbrukspolitikk er det som det er spesielt viktig å verne om? Og sist, men ikke minst: Kan vi gjøre noen ting annerledes og likevel oppnå de tingene vi ønsker? Det kan nemlig være slik at de målene vi har satt, har vært så vide, og den virkemiddelbruken vi har, er så spredt at vi ikke er i stand til å oppnå de målene vi må definere som de mest sentrale innenfor norsk landbrukspolitikk og -produksjon.

Det finnes land som har gjort slike valg før oss. Jeg vil peke på Sveits, og det vil selvsagt være en politisk oppfatning om det landet har lyktes bedre enn Norge. Men det er et faktum at hvis man peker på bosettingen i distriktene, hvis man peker på struktur, hvis man peker på miljø og kulturlandskap, har man etter mitt skjønn der kommet lenger.

En åpen diskusjon om målene og ambisjonene for norsk landbruk vil etter mitt skjønn ikke bare være en viktig og interessant debatt, men den vil også være avgjørende for oppslutningen om, for kunnskapen om og legitimiteten til norsk landbruk.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [23:38:15]: Innledningsvis vil jeg si at dette har vært en god debatt. Det er dog lite selvkritikk å spore fra de sittende regjeringspartiene i forhold til den politikken og de virkemidlene som de har stått for i landbruket, i forhold til om den har vært så vellykket som de ønsker å tro.

Flere talere har sagt at Fremskrittspartiet ikke ønsker å ha en matproduksjon basert på matsikkerhet og lokale tradisjoner og naturgrunnlaget. Fremskrittspartiet har valgt ikke å gå inn på noen av de merknadene som flertallet har, fordi vi har våre egne merknader som står godt, og som forklarer vår politikk godt.

Representanten Gunn Berit Gjerde fra Venstre vil ha seg frabedt at det er likhet mellom Fremskrittspartiets og Venstres landbrukspolitikk. Da må jeg sitere fra en av Venstres merknader i innstillingen:

«Skal vi lukkast med dette, må moderniseringa av det norske landbruket halde fram. Denne medlemen ser på gardbrukaren som ein sjølvstendig næringsdrivande med eit spesielt forvaltaransvar. Difor er det viktig at gründermentaliteten får ein viktig plass innanfor landbruket. Ressursgrunnlaget på bygdene må i større grad utnyttast til næringsutvikling og til busetting også for folk utan direkte tilknyting til primærnæringane. Det må bli meir mangfald i landbruket. Lokale styremakter må få betre høve til lokal tilpassing og til å sjå landbrukspolitikken i samanheng med annan næringspolitikk. Landbruket må få mindre øyremerking, færre skjema, færre og enklare retningsliner.»

Dette er som musikk i mine ører. Fremskrittspartiet kunne ha sluttet seg til mye i Venstres merknader, men på grunn av at det var enighet i komiteen om at disse merknadene skulle stå for seg selv, gjorde vi ikke det. Men dersom Venstre fortsetter denne kritikken av Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, vil vi vurdere å gjøre det i et senere år.

I tillegg er Venstre og Fremskrittspartiet veldig enige når det gjelder samdriftsproblematikken. Når det gjelder samdriftsproblematikken, synes jeg statsråden gav dårlige svar. Det har kommet mye kritikk både mot statsråden og mot Bondelaget for den holdningen som de har til dette, og det kunne være interessant å høre om statsråden mener at tidligere økning i deltakerantall og antall liter har vært uheldig. I tillegg kommer spørsmålet om vi kan vente oss en reversering av de rammevilkår som samdriften har, slik Bondelaget ønsker.

Samdrifter bidrar til samarbeid, det bidrar til å gi optimisme, og det bidrar til å gi unge bønder som ønsker å satse, en mulighet til å gjøre det i samarbeid med andre unge bønder som også ønsker å satse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [23:41:36]: Det legges årlig ned 2 000–3 000 gårdsbruk. 2 000–3 000 arbeidsplasser forsvinner. Siden år 2000 er det fulldyrkede jordbruksarealet redusert med 170 000 dekar. Matvaresikkerheten svekkes. Landbrukets betydning som bærer av grunnleggende kulturelle verdier reduseres i takt med avviklinga.

På samme måte svekkes landbruksbedriftenes betydning som senter for innovasjon og knoppskyting i distriktene. Landbruket er i mange områder i ferd med å nærme seg en kritisk nedre grense. Fra fiskeriforvaltningen vet vi at når en populasjon kommer under en minste mengde, vil den nesten uavhengig av hvilke tiltak som settes inn, uttynnes og forsvinne.

Årets jordbruksavtale vil ikke snu denne utviklinga. Avtalen vil forhindre en ytterligere akselerasjon som ville ha vært resultatet av opposisjonens politikk, men en vil neppe oppnå noen markert oppbremsing i 2007. All verdens reparasjonstiltak og økonomiske stimulanser til innovasjon, kunstige ordninger for å holde landskapet åpent, og museumsbasert kulturbevaring vil ikke kunne kompensere for skadevirkningene av at landbruket i seg sjøl svekkes. Det er derfor ikke noen god avtale for de formål det snakkes varmt om at jordbruket skal fylle.

Avstanden mellom jordbruksinntekt og inntektene ellers i nærings- og arbeidslivet vil øke de kommende åra. De tilleggene som gis, er langt fra tilstrekkelige for å sikre samme kronemessige inntektsutvikling som andre grupper. Avtalen gir ikke inntektsløft til de grupper i landbruket som er mest truet. Avtalen gir heller ikke noe signal om at disse gruppene kan forvente noe løft framover.

Skattepolitikken er et sentralt spørsmål. Det er riktig og nødvendig å legge vekt på det. Men det er problematisk med avtalens innretning på dette området, og det må drøftes nærmere. I stortingsproposisjonen forutsettes det skatteendringer med en provenyramme på 283 mill. kr, som skal tilsvare en inntektsverdi på 425 mill. kr. Det må foreligge en dokumentasjon ved behandlingen av statsbudsjettet for 2007 som viser hvordan en kommer fram til dette.

Den inngåtte avtalen bør godkjennes av Stortinget. Noe annet ville innebære en alvorlig mistillit til Regjeringa og forhandlingssystemet. Stortinget har imidlertid et soleklart ansvar for å legge premisser for framtidige oppgjør. Erfaringene tilsier at det kreves klare og entydige signaler fra stortingsflertallet. Jeg velger å tro at Regjeringas ambisjoner for landbruket står ved lag, og at årets oppgjør er en svært forsiktig start på dette. Dette forutsetter imidlertid at en i kommende statsbudsjett og ved kommende jordbruksoppgjør tar betydelig mer effektive grep og vil signalisere noe annet framover enn det en har lagt til grunn videre. Inntektsutviklinga må gjøre det interessant for ungdommen å gå inn i næringa. Det må føres en offentlig strukturpolitikk som sikrer vanlige, mindre og mellomstore familiebruk. Privatisering av produksjonsrettigheter innenfor melkeproduksjonen må reverseres. Miljøpolitikken må forsterkes. Slike grep er avgjørende for måloppnåelsen på et område som er av avgjørende betydning for Regjeringas omdømme i by og bygd.

Ola Borten Moe (Sp) [23:45:00]: Jeg vil ta opp et punkt som Fremskrittspartiet brukte mye tid på i sitt hovedinnlegg, nemlig forholdet til næringsmiddelindustrien. Det ble understreket, og det er jeg helt enig i, at dette er en av Norges viktigste industrier. Det står at man skaper verdier for 120 milliarder kr. Det utgjør 20 pst. av den samlede industriproduksjonen i Norge. Fremskrittspartiet trekker da den feilslutning, etter mitt skjønn, at bare man får ned råvareprisen, vil denne industrien være berget for framtiden. Jeg skal fortelle hvorfor dette er feil. Representanten var selv inne på det i sitt innlegg da han sa at dette er en arbeidskraftintensiv industri. Jeg har lyst til å spørre: Finnes det eksempler på andre arbeidskraftintensive industrier som i vesentlig omfang har overlevd i Norge uten noen form for beskyttelse? Jeg er forholdsvis overbevist om at hvis man bygger ned norsk landbruk og produksjonen av mat, samtidig som man bygger ned tollvernet, vil man ikke bare bygge ned landbruket. Man vil også flytte produksjonen av mat ut av landet, og man vil følgelig også flytte industriarbeidsplasser ut av landet. Det regnestykket synes jeg Fremskrittspartiet bør ta med når de fremmer sin politikk for avfolking av bygdene og avindustrialisering av Norge.

Jeg har også lyst til å si at det Fremskrittspartiet og Høyre derimot gjør, er systematisk å svekke den viktige næringsmiddelindustrien man har. Det understrekes skriftlig i innstillingen gjennom merknaden der man ønsker å dele Tine i to. Man har uttrykt seg negativt om viktige strukturtilpasninger innenfor næringen for å møte framtidig konkurranse. Her er det altså en stor forskjell mellom Norge og de andre landene i umiddelbar nærhet. Hvis man ser på Sverige og Danmark, har myndighetene der bygd om sin landbruks- og næringsmiddelindustri. Det har ikke bare vært en nasjonal suksess, men det har også vært en internasjonal suksess. Det samme ser man i Finland.

Jeg synes at Fremskrittspartiet har liten eller ingen troverdighet når det gjelder industripolitikk, når man med åpne øyne velger å føre en politikk som ikke bare er imot interessene til industrien, men også er i direkte motstrid til en fornuftig utvikling innenfor næringsmiddelindustrien.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [23:48:01]: Fremskrittspartiet fører en aktiv og offensiv industripolitikk. Når det gjelder næringsmiddelindustrien, er råvareprisen et ledd i dette. Fremskrittspartiet er et industriparti, for vi vil gjøre det som er riktig for å beholde industrien i Norge. Hvis man snakker med næringsmiddelindustrien selv, påpeker man der dette med råvareprisen. Det er noe industrien selv ønsker.

Representanten Borten Moe nevnte i sitt første innlegg dette med at det blir mindre beiting. Spørsmålet er også hvordan Senterpartiet med sin nye rovdyrpolitikk vil kunne opprettholde dette og koble det sammen, for rovdyrpolitikken er et svært viktig rammevilkår for landbruket. Jeg kunne tenke meg at Borten Moe svarte på dette spørsmålet, slik at vi kan få se hvordan man skal koble mer beiting sammen med rovdyrpolitikken.

Presidenten: Presidenten mener at det kunne være en idé av Stortinget å observere at det begynner å bli ganske sent, og at vi har flere saker til behandling. Presidenten sier ikke dette av hensyn til stortingsrepresentantene, men av hensyn til en demokratisk behandling av sakene. Det er ingen god idé å behandle saker midt på natten.

Øyvind Korsberg (FrP) [23:49:46]: Siden klokken snart er fem på tolv både her i salen og for norske bønder, skal jeg holde et for så vidt kort innlegg.

Jeg har behov for å få oppklart en sak. Det gjelder faktisk fiskeriavtalen – det skulle man ikke tro når man behandler jordbruksoppgjøret. Representanten Arnesen var inne på fiskeriavtalen som ble avviklet for to år siden. Da er mitt spørsmål til regjeringspartiene og kanskje til komitelederen: Kommer Regjeringen til å gjeninnføre den fiskeriavtalen man hadde for to år siden, slik representanten Arnesen tok til orde for da han kritiserte den forrige regjeringen som fjernet den? Jeg håper at komitelederen kan avklare det.

Ellers har det vært interessant å høre på debatten, og ikke minst representanten Teigen fra SV og Troms. Da tilbudet fra staten kom, var det ikke måte på hvor hardt han trampet i fjøsgulvet i frustrasjon over det tilbudet. Da var han riktignok ikke her på Stortinget. Da var han hjemme i fjøset i Lyngen som vararepresentant. Nå når han har kommet inn på Stortinget, har pipa fått en annen lyd. Det er jo interessant å merke seg at partipisken også fungerer for SV, og at de bare får stå på åkeren og protestere mot egen regjering.

Lundteigen gikk veldig langt i å kritisere Regjeringen i sitt innlegg. Jeg synes jo det er interessant at kritikken nå er flyttet inn i salen, og at den ikke bare kommer på yttersiden.

Gunn Berit Gjerde (V) [23:51:40]: Eg skal ta hintet og vere kort. Eg skal heller ikkje snakke om fiskeriavtala.

Det er gledeleg dersom Framstegspartiet vil slutte seg til Venstres jordbrukspolitikk. Og det er gledeleg at det vert sitert frå merknadene til Venstre, og at Framstegspartiet kan slutte seg til dei merknadene. Eg vil òg håpe at representanten la merke til at midt i den merknaden som han las opp, står det at gardbrukaren har «eit spesielt forvaltaransvar». Det er altså bakgrunnen for at Venstre lenger ut i merknaden seier veldig tydeleg at vi difor meiner at gardbrukarane også må ha overføringar frå staten som dei spesielle forvaltarane dei er.

Representanten Øyvind Korsberg viste til at sia krigen har alle regjeringar trekt på bøndene ei tvangstrøye, og at dette må dei frigjerast frå no – dei må få gjere slik som dei vil. Då lurer eg på: Har Framstegspartiet spurt bøndene om kva slags trøye dei vil ha på? Eller har dei tenkt å ta av tvangstrøya, som har vore ein omforeint landbrukspolitikk sia krigen, og dermed rasere heile landbruket – og deretter spørje kva bøndene vil?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.

(Votering, se side 2878)