Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Hilde  Magnusson  Lydvo  (A)  [10:11:11]: (ordfører for saken): Representantforslaget reiser viktige spørsmål, som vi nå skal gå inn på her. Jeg regner med at mindretallet gjør rede for sitt syn, så jeg tar for meg det flertallet i komiteen mener.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at forebygging av seksuelle overgrep mot barn er et sentralt anliggende for Regjeringen. Dette er understreket i Soria Moria-erklæringen.

Til forslagets punkt 1 og 2: Flertallet viser til at det brukes ressurser på flere områder for å styrke arbeidet for å hindre seksuelle og andre overgrep mot barn. Det er bl.a. utarbeidet bedre og mer dekkende lovgivning for å beskytte barn, heving av kompetansen hos personer som arbeider med saker om seksuelle overgrep mot barn, bedre organisering av etterforskningen av slike saker samt bedre samarbeid tverrsektorielt mellom fagpersonell som arbeider med disse sakene.

Flertallet understreker at etter at planer er utarbeidet, er det viktig å følge opp med handling. Regjeringen skal derfor etablere Barnas hus, etter modell fra bl.a. Island, i løpet av 2006. Et slikt hus vil være med på å samle de ulike offentlige etatene som er involvert i denne type saker, på ett sted, og det vil bli lettere å gi ut informasjon til ofrene.

Jeg merker meg at Høyre vil ha tre Barnas hus, men at de i den tiden de satt i regjering, ikke klarte å få til ett.

Til forslagets punkt 3: Flertallet viser til at med utvidelse av Internett og såkalt chatting på nettet har også området der barn blir utsatt og eksponert for overgrep fra voksne, blitt utvidet. Flertallet deler forslagsstillers bekymring for og vurdering av at denne type handlinger som gjelder forberedelse til eventuelle seksuelle overgrep mot barn, er høyst alvorlig. For å motvirke slike overgrep legger Regjeringen i høst fram et forslag i straffeloven om å innføre en bestemmelse om «grooming», der det foreslås at det blir straffbart med forberedelseshandlinger. Forslaget tar utgangspunkt i den britiske bestemmelsen vedtatt i november 2003.

Til forslagets punkt 4 og 5: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil bygge videre på den brede kompetanse som finnes på dette feltet både i offentlig og privat sektor. Flertallet viser til at Redd Barna og Telenor sammen med Kripos har vært med på å utarbeide et datafilter som hindrer tilgang til sider med overgrepsmateriale med barn. Flertallet mener at internasjonalt samarbeid er viktig for å få best mulig resultat i denne type saker. Kripos har etablert en base hvor alle overgrepsbilder i Norge skal samles. Basen skal kunne kobles opp mot Interpols base. Dette vil lette arbeidet for etterforskerne betraktelig.

Flertallet viser til at Regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe med bred erfaring fra flere fagområder med mandat til å fremme forslag for å forebygge Internett-relaterte overgrep mot barn. Vi ser det som naturlig at denne gruppen ser på om Norge eventuelt skal slutte seg til Virtual Global Taskforce. Før det vurderes om det skal opprettes ytterligere et kompetansesenter for bekjemping av overgrep mot barn, vil vi avvente innspill og forslag fra nevnte arbeidsgruppe. Vi vil understreke at forslagsstillerne reiser spørsmål som er viktige, og at disse problemstillingene vil gi oss store utfordringer i tiden framover. Flertallet vil derfor følge nøye opp arbeidet knyttet til seksuelle overgrep mot barn.

Forslag til vedtak er at Dokument nr. 8:74 vedlegges protokollen.

Solveig Horne (FrP) [10:14:54]: Det er en veldig viktig sak som forslagsstillerne tar opp i dag. Vi er jo foreldre nesten alle vi som sitter her i denne salen, og det er vel ingen andre vi er mer redd for og bekymret for enn barna våre. Det å sette søkelyset på at det mangler effektiv beskyttelse for barn, er veldig viktig, som forslagsstillerne viser til her. Det er gledelig å se at det faktisk er en samlet komite, og også justisministeren, som er opptatt av å forebygge seksuelle overgrep mot barn. Det å vise til det arbeidet Redd Barna og Telenor har gjort i samarbeid med Kripos, er veldig viktig, og det er snakk om å utvide dette arbeidet.

Mindretallet i denne saken vil ha et større trykk på dette temaet. Vi ser at det er viktig å fokusere på barns sårbarhet i dagens elektroniske samfunn – derfor dette forslaget. Det er et veldig stort behov for å samordne det hjelpeapparatet som møter barna våre, og derfor er det viktig å få på plass Barnas hus. Justisministeren har varslet at det kommer ett i løpet av 2007, men likevel mener mindretallet at det er viktig å få på plass flere Barnas hus.

Dette er en sak som ikke blir ferdig debattert i dag. Det kommer flere saker om dette temaet i løpet av neste år og framover, har justisministeren varslet, og vi ser fram til en videre debatt om denne saken som er så viktig. Men man må ikke glemme at mye av det dette handler om, er forebygging. Fremskrittspartiet har den siste tiden blitt beskyldt for at vi ikke har snakket om forebygging og ikke er opptatt av forebygging, men det vil jeg på det sterkeste avvise. Det er tross alt foreldrene som har hovedansvaret for sine barns Internett-bruk, det er foreldrene som må være opptatt av å se på hva barna holder på med på Internett, også på skolen. Jeg var på et møte som forelder til min ti år gamle datter når det gjaldt noe som heter BarneVakten, som skal lære oss foreldre til barn i grunnskolen om Internett-bruk. Det viser seg jo at barna våre er mye mer oppe på nettet enn det vi foreldre er. Jeg håper justisministeren er klar over og legger merke til det arbeidet som blir gjort av BarneVakten. Men skolene har også et ansvar. Det viser seg jo at disse små barna som bruker Internett mer og mer på skolen, er så oppe på nett at de – også min ti år gamle datter – har egen nettside. Det er det disse ti år gamle jentene som går på barneskolen, er opptatt av. Da er det viktig at vi foreldre er klar over hva de holder på med, og derfor er foreldrenes og skolenes forebygging veldig viktig å ha med seg i denne saken.

Jeg tar opp de forslagene som mindretallet fra Høyre og Fremskrittspartiet har i saken.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [10:18:09]: Lakmustesten på kriminalpolitikken må etter Høyres mening være dens evne til å ta vare på og beskytte de svakeste blant oss. Barn demonstrerer ikke på Eidsvolls plass eller sender kravsterke resolusjoner til justisministeren og justiskomiteen. Ansvaret for å beskytte barn påligger voksne. Det er bakgrunnen for at Høyre våren 2006 fremmet en rekke forslag med det ene formålet: å bedre barns rettssikkerhet generelt og bekjempe seksuelle overgrep mot barn i kjølvannet av økt bruk av elektroniske media.

I dag har Stortinget sjansen til å utvise handlekraft på vegne av barn som utsettes for overgrep som kan komme til å prege dem hele livet, og for å hindre at nye barn rammes. I dag kan Stortinget bidra til at Norge tar steget opp blant de landene i verden som gjør aller mest for dem som er aller minst. Norges ambisjon internasjonalt må være å ligge i tet på dette området, ikke å dilte etter.

Jeg ble ganske oppmuntret da justisministeren i gårsdagens spørretime så klart understreket Regjeringens vilje til å styrke barns rettssikkerhet, men jeg etterlyser nå den samme vilje hos regjeringspartiene i justiskomiteen og utfordrer dem nok en gang til å støtte forslagene fra mindretallet i saken. Forslagene vil, om de blir vedtatt, kunne markere et tidsskille i forhold til at også Norge tar på alvor de nye farene barn og unge utsettes for gjennom bruk av nye elektroniske media.

Norske barn ligger fremst i verden når det gjelder å ta i bruk ny teknologi – på godt og vondt – for det betyr samtidig at norske barn også er blant de første til å erfare de negative sidene ved den nye teknologien, enten vi snakker om mobiltelefonens eller Internettets fantastiske muligheter og forunderlige verden.

Det barna ikke har visst om, og som mange voksne ennå ikke har tatt fullt inn over seg, er de farlige fellene barn risikerer å gå i om vi ikke veileder dem i trygg bruk.

Voksne pedofile har gjennom chattesteder på nettet dessverre fått nye arenaer å utfolde seg på, og utgjør en stor potensiell fare for barn som ikke kan forventes å være i stand til å avsløre voksne menn som utgir seg for å være noen helt andre enn de i virkeligheten er. Kynisk spekulerer de i å vinne unge jenters og gutters fortrolighet, og slik lokker de til seg sensitiv informasjon om sine mulige ofre.

Voksne frivillige som overvåker trafikken på norske chattesteder, forteller om en rekke tilfeller der de griper inn, varsler politiet og sørger for at nettstedet stenger ute dem de mistenker er voksne med gale hensikter på jakt etter barn. Men husk, de færreste chattesteder har slik overvåking, og når vi vet hvor populært chatting er, kan vi lett forstå den fare barn og unge utsettes for.

Flere av forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet omhandler styrking av Kripos og politiets kompetanse og ressurser for å kunne overvåke og patruljere nettet på en mer systematisk måte og for å kunne gripe inn når man må forstå at barn har opplevd eller risikerer overgrep.

I lys av dette er det interessant å lese uttalelsene fra Politiembetsmennenes Landsforening og Riksadvokaten. I begge blir det klart tatt til orde for en skarpere «grooming»-paragraf enn den Regjeringen sendte på høring. Disse rådene bør justisministeren lytte nøye til.

Jeg mener det er et nytt overgrep mot barnet om loven tillater at voksne vet og ikke griper inn, men krever at det fysiske møtet mellom overgriper og barn skal skje, før det kan gripes inn. Ukjente voksne som via chattekanaler gjør møteavtaler med fremmede barn, er spesielt, særlig om barnet avtaler og vil reise til slike møter alene uten sine foreldre. Da må alle alarmklokker ringe.

Hensynet til barnet som den svake part må være utgangspunktet for samfunnets handlemåte. Et lovverk som skal beskytte og verne barnet mot overgrep, må utvikles på barnets premisser.

Barn i alvorlig krise og deres foresatte møter i dag et splittet hjelpeapparat. Voksne kan gå inn én dør til NAV, mens små barn må gå inn mange dører når de skal møte sitt hjelpeapparat. På Island har man for lengst etablert Barnas hus, der hjelpeapparatet samlet møter barnet. I Sverige er seks regionale Barnas hus snart på plass – faktisk på bakgrunn av den norske utredningen som var ferdig i 2004. Det er utforståelig at vi i Norge to år etter fortsatt holder på med utredninger.

Jeg har to bønner til justisministeren: Han må sørge for et temposkifte og snarlig etablering av Norges første Barnas hus, som er lovet i 2007 – ikke i 2006, som saksordføreren her sa. Han må sørge for at det så raskt som mulig også kan etableres regionale Barnas hus, slik at vi får et landsdekkende tilbud, og at norske barn uansett bosted skal kunne ha slik kompetanse i nærheten.

Regionale Barnas hus må ha en funksjon som kompetansesenter for omkringliggende politidistrikter og bidra til kompetansebygging hos de politifolkene som møter barnet først, og som må vite hvilke knapper de skal trykke på når mistanken om overgrep er til stede.

Jeg viser med dette til de mindretallsforslagene som er tatt opp av representanten fra Fremskrittspartiet, og vil nok en gang oppfordre regjeringspartiene til å stemme for forslagene.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:23:55]: Representanten Aspaker hadde to bønner til justisministeren og flertallet. Jeg har jo veldig sans for at man har tro på bønnens makt, så jeg kan i grunnen slutte meg til de to forslagene som hun gjerne ville ha respons på fra flertallet. Med det har jeg også sagt at Kristelig Folkeparti kommer til å støtte mindretallsforslagene slik de står i innstillingen.

Når det er sagt, synes jeg likevel det er grunn til å peke på at det i hele innstillingen er en samlet positiv omtale av dette forslaget, og en vilje til å ta denne nye situasjonen som den nye teknologien innebærer, på alvor. Vi vet jo dessverre at det er noen som makter å bruke den nye teknologien også i forhold til barn på en ekstremt uheldig måte. De som vet å utnytte barn både seksuelt og i andre misbrukssammenhenger, er dessverre ofte de som er raskest til å finne de nye veiene innenfor teknologien.

Nå kommer det jo et replikkordskifte, men jeg er spesielt interessert i å få vite hvordan justisministeren ser på denne gjennomgangen av den spesielle delen av straffeloven, og om man her har et føre var-prinsipp i forhold til den virkelighet vi ser foran oss, og for så vidt er i allerede.

Representanten Horne nevnte BarneVakten. Det skal altså ikke komme noen beskyldning herfra om at Fremskrittspartiet nå ikke snakker om forebyggende tiltak, for dette er et meget viktig forebyggende tiltak. Jeg har egentlig et håp om at myndighetene i større grad kan samarbeide med BarneVakten. Det går også på budsjettet. Vi får muligheten ved senere anledninger, om kort tid, til å styrke deres mulighet til å få i tale alle de foreldre som dessverre ikke er helt klar over hva nettet gir av utfordringer for barna, og for så vidt også for dem selv. Jeg har hatt et møte med BarneVakten, og det er, som de sier, en utrolig naivitet blant mange foreldre i forhold til hva som skjer på gutte- og jenterom knyttet til Internett, MSN osv.

Så er det i innstillingen vist til SAFT-prosjektet. Der har jeg også en liten bekymring. SAFT-prosjektet, som er veldig godt, og som faktisk framheves i Europa som et av de fremste – den norske delen av SAFT-prosjektet ligger i front – er nå organisert med Medietilsynet. Jeg er litt i stuss om hvorvidt det er den rette organiseringen for SAFT-prosjektet. Om det der er i det beste selskap, skal være usagt, men jeg kunne f.eks. tenke meg å se på om Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kunne være en bedre organisering for SAFT-prosjektet, slik at det også kan komme høyere opp på agendaen.

Ellers vil jeg gi ros til Regjeringen for den «grooming»-bestemmelsen som nå snart kan iverksettes. Det var jo justisminister Dørum som i sin tid startet arbeidet med en slik bestemmelse. Jeg var selv med på et av de første møtene med organisasjonene knyttet til dette, bl.a. Redd Barna, BarneVakten mv. Det var samstemthet der om at dette var en viktig bestemmelse for å hindre mulig straffbar aktivitet. Det er klart at det stiller strenge krav til dem som skal påtale den type atferd, ikke minst bevismessig, men like fullt mener vi fra Kristelig Folkeparti at det er en rett vei å gå.

Som det er sagt, teknologien gir utrolige muligheter, men den har sine skyggesider. Det er det jeg oppfatter at representantene har villet få fram i dette dokumentet, og det er en positiv tilslutning til det. Vi vil stemme for forslagene fra mindretallet.

Olav Gunnar Ballo (SV) [10:28:55]: I SV er vi glad for det brede engasjementet som er i Stortinget i alle partier knyttet til mulig overgrepsproblematikk når det gjelder barn, og ikke minst hvordan rå overgripere utnytter Internett og nye elektroniske hjelpemidler for både å forberede overgrep og gjennomføre det.

Justiskomiteen har gjennom det året som har vært siden forrige stortingsvalg, brukt en god del tid på å få større innsikt i spørsmålet. Vi har hatt en reise til London, der vi besøkte Metropolitan Police og New Scotland Yard, og vi fikk en presentasjon av erfaringer med en «grooming»-paragraf i Storbritannia. Vi har vært og besøkt Europol og Interpol og fått en presentasjon av den type arbeid som foregår i Europa – i samarbeid mellom ulike europeiske land – også i Norge, når det gjelder å forebygge overgrep mot barn. Vi har også hatt møter med Kripos og Politidirektoratet, der vi har fått innføring i det samme og det som skjer i Norge og det som skjer i et internasjonalt samarbeid. Og i sum – både opp mot den kunnskapen som justiskomiteen har fått, og de tiltakene som Regjeringen nå gjennomfører – ser vi at vi har mulighet for å oppnå resultater på det området.

Det at man også har en opposisjon som presser på for at det skal skje noe, er i seg selv positivt. Samtidig synes jeg det er grunn til å advare mot at man skaper en slags konkurranse i tiltak uten at man sikrer at tiltakene forankres faglig. Det at Regjeringen nedsetter en arbeidsgruppe som nettopp skal se på tiltak, er en måte å sikre at tiltakene blir målrettete og også gir de resultatene som man forventer.

SV var jo i sin tid forslagsstiller når det gjelder etablering av Barnas hus, og fikk gjennomslag for det. Det ser ut som det nå er bred tilslutning i hele Stortinget til etablering. Det er også utålmodighet.

Justiskomiteen skal i januar til Reykjavik og se på erfaringene med Barnas hus der. Men det er viktig at Norge finner modeller for Barnas hus på nasjonale premisser, slik at tiltaket blir mest mulig målrettet ut fra den situasjonen vi har i Norge.

Så ser jeg at Høyre har forslag om etablering utover det antall som har vært skissert fra Regjeringen. Det er også en utålmodighet man i utgangspunktet kan sette pris på. Men det må være slik at vi sikrer det faglige innholdet, er konkret på det og får fram tiltak, slik at det ikke bare blir en ren konkurranse i kvantitet, men at kvaliteten er i høysetet. Men med den utålmodigheten som flagges fra opposisjonen, kan vi vel være rimelig sikre på at vi klarer å holde trykket knyttet opp mot overgrepsproblematikk mot barn i hele stortingsperioden. Det er SV veldig glad for, for det er en av de sakene vi ønsker å gi høyest prioritet når det gjelder kriminalitetsforebyggende arbeid.

Odd Einar Dørum (V) [10:32:16]: Det får være slik at det er en tid for strid og en tid for fellesskap. Selv om jeg kommer til å stemme for mindretallets forslag – det skal jeg komme tilbake til – synes jeg at det er de tunge fellesskapslinjene som er det viktige i denne saken.

Jeg vil gjerne for min egen del være det tidsvitnet at jeg synes det ville være helt urimelig å si at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av forebygging. Det er litt rart at jeg skal si det på talerstolen, men jeg har da i alle fall – hva heter det – fire års politisk samboerskap med representanten Ellingsen. Jeg kan fra denne talerstol slå fast at hans engasjement på dette feltet er dypt og ekte. Så la realitetene være det de er. Det er nok av områder hvor vi har ærlig uenighet, men på dette området tror jeg det er riktig som representanten Ballo sa det. Jeg vil definere det i min språkbruk: Det er en form for vennligsinnet konkurranse. Den er vennligsinnet på den måten at man er utålmodig på en saklig måte for å få til løsninger overfor sårbare mennesker og på områder som også er juridisk vanskelige.

Så vil jeg si, med den erfaring jeg har fra litt andre roller i mitt liv, at det kan være litt greit for en justisminister å bisitte et storting som har et visst trykk. Når statsråden ikke bare skal være statsråd i eget departement, men krysse departementslinjer, føre krevende debatter om barnevernsmyndigheters forhold til det ene og det andre, kan det være veldig godt å ha litt medvind – ikke fra havet, men fra salen. Det kan være godt det. Og det kan være litt greit når man deltar i disse refleksjonene, som min tidligere kollega Victor Norman har beskrevet i en bok, når man nærmer seg finanspolitikkens kjerneområder, å slåss for noen viktige småpenger, som kanskje ikke er så store når man veldig ansvarstynget flytter på milliardene, men som er livsviktige for dem det gjelder. Jeg føler at justiskomiteen i grunnen har lagt opp til den tonen. Jeg føler det.

Jeg synes også at i den ånd er det riktig av meg å rose forslagsstillerne som har tatt initiativet, for den energien som ligger i det, og for at opposisjonen i komiteen, Høyre og Fremskrittspartiet, står sammen om det forslaget som er framlagt.

Jeg er for en «grooming»-bestemmelse. Jeg har vært det fra starten av. Jeg er klar over at det er juridisk vanskelig, i den forstand at forberedelseshandlinger nærmer seg hverdagslivets handlinger så mye at å trekke grensesnittet er utrolig krevende. Når jeg var villig til å gjøre det på dette feltet, er det fordi jeg har vært i nærheten av voksne mennesker som enten på en grovt kynisk eller en grovt utspekulert måte har nærmet seg barn. Hvis vi i hvert fall kan reise en faneparagraf som lager den symbolmarkeringen at dette liker vi ikke, dette finner vi oss ikke i, så må vi kanskje leve med at jusen blir vanskelig når det kommer til stykket. Jeg opplever paragrafen når den kommer, som en mobilisering av det som både flertallet og mindretallet i komiteen skriver om, nemlig en mobilisering av de gode krefter i samfunnet, i det sivile samfunn, der f.eks. Redd Barna har gjort en uvurderlig innsats veldig tidlig, og alle andre deler av det sivile samfunn, og at man kan dyrke fram det at politikere ser det som sin oppgave, i tillegg til å flytte på kroner, i tillegg til å komme med lovbestemmelser, å dyrke den kulturen som gjør at departementer og etater samarbeider med hverandre, og som gjør at mennesker ikke blir knust av systemer fordi systemer i prinsipp skal ha rett. Jeg føler at det er denne undertonen som nå ligger inne i komiteens innstilling.

Så må jeg tilstå, som tidligere sjef for politiet, at det er både spennende og kreativt at mindretallet vil ha en politistasjon på nettet. Det er jo slik at når du kommer i cyberspace, så må enhver borger være sheriff i den forstand at borgerne må si fra. Det mindretallet her ønsker, er egentlig at politiet skal være tilgjengelig på en så praktisk måte at det heller ikke på den kybernetiske prærie skal råde lovløshet. Der skal også de som finner sin glede eller sin sorg over å vandre der, vite at de kan være nærværende. Det er ikke noe mer oppsiktsvekkende enn at det som er en selvfølge for en ung generasjon, må være en naturlig ting også for etater. Det er jo rett og slett – hva skal vi kalle det – en teknologitilpasning mindretallet ber om. Jeg synes nok at justisministeren skal merke seg forslaget, for det er en måte og en vilje til å si at heller ikke på den kybernetiske steppe er det lovløshet. Det er en sheriff til stede, og borgerne vet hvor de skal kunne henvende seg når de har vitnemål å bære fram, i tillegg til det de skal gjøre i de sosiale rom, der vi treffer hverandre daglig – i denne sal eller andre steder.

I den utålmodige ånds navn stemmer jeg for mindretallets forslag på vegne av Venstre. Jeg vil heie på justisministerens utfordrende kamp på indre bane. Hva heter det? Man skal ikke si lykke til, man får bruke uttrykket skitt fiske!

Statsråd Knut Storberget [10:37:26]: Jeg takker for gode råd. Det er helt åpenbart at vi har felles utfordringer. Men det er ingen tvil om at Regjeringa står samlet i arbeidet mot denne type overgrep som forslagsstillerne her foreslår å sette i verk tiltak mot.

For Regjeringa er forebygging av seksuelle overgrep generelt og mot barn spesielt et av de aller viktigste innsatsområdene. Dette er da også understreket i Regjeringas erklæring fra Soria Moria. Sjøl om man i løpet av de siste 10–15 årene suksessivt har iverksatt tiltak for å styrke stillingen til barn som utsettes for seksuelle overgrep mv., ser jeg likevel at det er behov for ytterligere forbedringer på flere områder når det gjelder denne form for overgrep og vold. Og la meg ile til: Jeg syns alle ideer, innspill og forslag er verdt å ta med seg i debatten. Jeg oppfatter også debatten – og for så vidt forslaget fra flertallet – som ikke å sette bom for noen gode forslag, men det handler litt om prosess. Nettopp det at mye er gjort, tolker jeg som en bred tilslutning til arbeidet for å bedre stillingen for disse ofrene vi her snakker om.

Jeg kan her kort peke på Barne- og familiedepartementets plan «Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009)», med en samlet oversikt over flere tiltak som gjelder beskyttelse av barn og håndtering av saker som gjelder overgrep mot barn, og Sosial- og helsedirektoratets veileder «Seksuelle overgrep mot barn. En veileder for hjelpeapparatet», som nettopp bidrar til å styrke samarbeidet mellom faggruppene som arbeider med slike saker. Det brukes med andre ord mye ressurser på flere områder i forhold til den innsatsen som forslagsstillerne også etterlyser.

Jeg merker meg med tilfredshet mindretallets merknad om støtte til etablering av Barnas hus som et mer helhetlig tilbud til barn som har blitt utsatt for overgrep eller vold. Stortinget har bedt om at Regjeringa vurderer etablering av et pilotprosjekt med Barnas hus. Dette har vært utredet og etter mitt skjønn lagt så mye press på som vi kan gjøre fra regjeringshold, bl.a. har vi selvfølgelig sørget for den nødvendige tid til høringsinstanser osv. Men Barnas hus er nå absolutt under planlegging og klart for iverksetting i løpet av 2007 som et pilotprosjekt i tråd med de retningslinjer som er gitt fra Stortinget, og med sikte på en bedre og mer samordnet håndtering av seksuelle overgrep mot barn. Jeg mener at slike sentre som Barnas hus kan bli, også vil være viktig i forhold til kompetanseheving.

Et samarbeidsprosjekt som Barnas hus, der flere profesjoner skal samarbeide til barnets beste, krever også en avklaring av reglene om taushetsplikt og informasjonsplikt – jeg understreker det siste – og en vurdering av spørsmålet om det er behov for regelendringer, slik at ikke taushetsplikt skal stå unødvendig i veien for samarbeidet, enten den er godt juridisk forankret eller i så måte bare blir hevdet fra dem som står i situasjonen. En slik vurdering er Justisdepartementet nå i ferd med å foreta. Jeg mener at det kanskje er noe av det aller viktigste man kan gjøre for ikke bare å bygge et hus, men for at huset faktisk skal få en reell funksjon for de miljøer og de ofre som det skal ha funksjon overfor.

Det er nødvendig med en bred tilnærming og stor kompetanse på flere områder for å kunne videreutvikle innsatsen mot overgrep. Som nevnt i mitt svar til justiskomiteen av 10. mai i år, har jeg nedsatt en arbeidsgruppe med bred erfaring fra flere fagområder med mandat til å fremme forslag for å forebygge Internett-relaterte overgrep mot barn, herunder vurdere tiltak som justiskomiteens mindretall nevner i Innst. S. nr. 38 for 2006-2007. Arbeidsgruppen skal samle kunnskap om barns bruk av Internett og kartlegge i hvilken grad barn har erfaring med henvendelser fra voksne, samtidig som gruppen også skal ha dialog med driverne av chattekanaler og andre aktører i bransjen. Mange av de innspillene som kommer her, mener jeg det er naturlig at også denne arbeidsgruppen vurderer i sitt arbeid.

Arbeidsgruppen er i ferd med å avslutte sitt arbeid og skal etter planen levere sin utredning til meg like over nyttår. Det ser jeg fram til. Jeg vil derfor avvente arbeidsgruppens utredning og forslag før jeg tar stilling til slike spørsmål som et eget nasjonalt kompetansesenter for bekjemping av overgrep mot barn etter mønster av det engelske Child Exploitation and Online Protection Centre.

Jeg vil også nevne at informasjon både til barn og foreldre om bruk av Internett og forebygging av overgrep mot barna, er en viktig oppgave. Jeg vil ta initiativ til å gjennomføre en informasjonskampanje som retter seg både mot barn og deres foreldre, og vil i den sammenheng vise til at man i Storbritannia har gjennomført en vellykket kampanje på dette området.

Når det gjelder spørsmålet om «grooming»-paragrafen, ser jeg at man i forslaget fra mindretallet kommer med en henstilling til oss om å legge til grunn Riksadvokatens vurderinger. Slik det er formulert i innstillingen, er det litt uklart for meg hva som er mindretallets forslag – jeg tillater meg å si det. Men på et så viktig felt hvor det er ganske store juridiske utfordringer, som også representanten Dørum pekte på, syns jeg det ville være rart om man legger en sånn føring på lovarbeidet i departementet og i Regjeringa. Jeg tror det er viktig at vi nettopp får frihet til å vurdere alle høringsinnspill, og så får Stortinget når loven kommer til behandling, vurdere hvordan den skal være. Så det er et forslag som jeg ikke kommer til å følge videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Elisabeth Aspaker (H) [10:42:42]: Flere har her nevnt det såkalte SAFT-prosjektet, som gjelder trygg bruk av Internett, og flere har problematisert at det prosjektet i dag er tilknyttet Medietilsynet. Det er også en realitet at Kirke- og kulturdepartementet har vist betydelig uvilje med hensyn til å ville diskutere framtiden til dette prosjektet.

Det er en realitet at EU-finansieringen ebber ut – jeg vet ikke om det er i år eller tidlig neste år. Det er gjort et solid, godt og grundig arbeid, og mange av partene i prosjektet er nå veldig bekymret for hva som skal skje heretter.

Jeg har rett og slett et spørsmål til statsråden: Vil han nå vil ta et initiativ til å få reorganisert prosjektet, vurdere om dagens forankring i Medietilsynet er den mest hensiktsmessige, og også få den over på en permanent finansiering? Det kan ikke være sånn at et så viktig prosjekt skal dø ut, selv om EU-prosjektmidlene forsvinner.

Statsråd Knut Storberget [10:44:06]: I likhet med de andre som har hatt ordet her i dag, må jeg også si at jeg har sans for mye av det som ligger i SAFT-prosjektet. Jeg mener vi har to utfordringer i forhold til dette. For det første skal det finansieres opp, og det andre gjelder forankring og organisering.

Jeg kan ikke her i dag love at jeg vil få med meg hele Regjeringa på at dette skal forankres annerledes. Men det jeg kan love, er at dette er en problemstilling jeg skal ta med meg i det videre arbeidet i forhold til bl.a. innsatsen, som vi ønsker å forsterke, mot vold og overgrep mot barn generelt. Jeg skal ta det opp med relevant regjeringskollega.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:44:57]: Jeg ønsker å utfordre statsråden når det gjelder handlekraft.

Som opposisjonspolitiker var vår nåværende statsråd kjent for å være veldig to the point, raskt ute med å konkludere med mulige løsninger. Det var veldig sjelden tvil om hvor den nåværende statsråd ønsket å gå. Etter at han har byttet jobb og blitt statsråd, er nedsettelse av arbeidsgruppe blitt et mer tradisjonelt verktøy som han tyr til.

Det er fristende å spørre statsråden om han savner gamle dager, for å bruke et slikt begrep, i forhold til å ha mer framdrift på ting, være tydeligere. Og savner statsråden å kunne være tidligere ute og gi politiske signaler om hvor han vil? Eller er det slik at han føler seg komfortabel med at alt i dag må pakkes inn gjennom å nedsette arbeidsgruppe etter arbeidsgruppe?

Statsråd Knut Storberget [10:45:46]: Hvis det hadde vært tilfellet at vi bare hadde nedsatt arbeidsgruppe etter arbeidsgruppe, hadde jeg ikke vært komfortabel i den nåværende situasjon. Jeg er meget komfortabel med å sitte i regjering og kunne være med på å utforme justispolitikken i Norge.

Akkurat på dette feltet har jeg faktisk ikke særlig dårlig samvittighet. Noe av det viktigste vi skal gjøre, og som vi har drevet med i hele år, er nettopp å utforme det representanten Dørum var inne på, ganske vanskelige nye lover som skal dekke bl.a. mulige forberedelseshandlinger, en «grooming»-paragraf. Jeg kan ikke med min beste vilje se at vi ikke har hatt den framdriften med en slik bestemmelse som en slik ny lov faktisk vil kreve. Det har jeg sagt at vi skal komme til Stortinget med så fort man er ferdig. Det er det som er knyttet opp mot lovverket, som jeg syns er spennende.

Når det gjelder spørsmålet om Barnas hus, ligger det inne i budsjettet for neste år, slik at vi har levert når det gjelder det. Vi har levert ved at man nå har avsluttet høringsrunden, så det er ingen arbeidsgruppe lenger, og dette skal implementeres. I så måte syns vi faktisk at det er godt stelt.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:47:00]: Justisministeren sa at han var svært komfortabel med å sitte i regjering, og jeg tror ingen i denne sal har merket noe annet!

Så til spørsmålet: Vi får nå snart en ny spesiell del i straffeloven. Er det noen områder når det gjelder det vi diskuterer i dag, som statsråden særlig vil fokusere på når det gjelder f.eks. heving av straffenivået på den spesielle delen?

Statsråd Knut Storberget [10:47:29]: Nå skal jeg være varsom med å utbasunere hva vi tenker oss i den nye spesielle delen i straffeloven. Opp mot det som ble sagt fra representanten Ellingsen, er det også noen ganger i justispolitikken behov for å tenke helhet. Hva slags områder er det vi skal satse mest på? Hva skal vi kriminalisere? Hva skal vi belegge med de strengeste straffene, og hva skal vi kunne si er mindre viktig? Vi vet at politiets og strafferettsapparatets ressurser er begrenset. Jeg mener at det å lage ny straffelov vil være en unik anledning for Stortinget til å foreta en helhetsvurdering, og man skal være varsom med å konkludere på forhånd.

Det står i Soria Moria-erklæringen, og det er jeg opptatt av, at vi skal skjerpe straffenivået i forhold til bl.a. grov voldtekt, grove voldssaker, drap og sedelighetssaker. Der er nettopp denne problematikken inne. Så jeg syns det er åpenbart at det vil være en del av det. Det kan være flere mekanismer her. Det er en diskusjon om minstestraffer. Det er en diskusjon om hvor vide strafferammene skal være, og også i hvilken grad vi skal gi klarest mulige signaler bl.a. i lovens forarbeider.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

André Oktay Dahl (H) [10:48:56]: Jeg skal bare ta opp litt av det som ble sagt om det pedagogiske problemet vi kan ha i forhold til å forklare enkelte jurister og advokater hva en «grooming»-paragraf i fremtiden vil være. Jeg tror grunnen til at mange jurister sliter med å gå god for en slik «grooming»-paragraf, rett og slett er at de i likhet med veldig mange voksenpersoner ikke kjenner til hva barn og ungdoms Internett-bruk faktisk er, og at en del foreldre nesten ved en tilfeldighet oppdager at barnet deres har utviklet en seksualitet når de er 25. Disse som holder på på nettet, vet at barn gradvis utvikler en seksuell interesse og bearbeider dem bevisst underveis, selv om de ikke er modne for noe som helst. De nyttige spørsmålene som vi alle må stille når vi skal søke å påvirke og etablere kulturene som er nødvendige for at alle innenfor både politi og påtalemyndighet og i juristmiljøer skal forstå hva dette handler om – ikke bare utforme en lov, men få den håndhevet også – er: Hvordan hadde du reagert hvis dette var din sønn eller datter? Og ikke minst: Hva hvis du hadde opplevd at en mann kjørte rundt i kvartalet hver dag og prøvde å gi godteri til ungen din og prøvde å få han eller henne inn i bilen? Det er det dette faktisk handler om, bare at det skjer på en annen arena.

Den pedagogiske utfordringen har på en måte en parallell til datalagringsdirektivet, som ser ut til å gli rett igjennom, og som kommer til å bidra til en ekstrem kontroll av vanlige personer når det gjelder kontroll av telefon. Hadde man stilt opp en kontrollør ved alle postkasser i landet og spurt hvem du er, hvem du skal sende til, og hva brevet inneholder, ville alle ha reagert. Det viser at jus og hverdag kan være to vidt forskjellige ting. Så jeg tror vi har en veldig stor pedagogisk oppgave alle vi som sitter her, når vi skal jobbe med å få loven vedtatt og håndhevet som vi forutsetter, at alle forstår det samme som justiskomiteen forstod da vi var i London og fikk gjennomgått prosessen frem til en domfellelse, som var preget av sterke rettssikkerhetsgarantier, men også av hensyn til de barna som på en annen måte har blitt «groomet».

I tillegg er det ekstremt viktig at vi ikke glemmer at overgrep faktisk ikke bare skjer via nettet. Det foregår på den gode, gammeldagse måten – det er fælt å si det, men noen kaller det det – via f.eks. inn i bil med godteri. Det er faktisk vel så alvorlig, så vi må ikke glemme at hoveddelen av overgrepene også foregår på helt andre måter enn via Internett. Det er ekstremt viktig at vi alle tar på oss denne pedagogiske oppgaven med å oppdra deler av det juristsegmentet som har veldig mange gode tanker om hvordan man får til gode lovtekster, men som ikke alltid er helt inne i virkeligheten til f.eks. barn og unge som bruker Internett på en helt annen måte enn de selv gjør.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.