Inge Lønning (H) [19:57:37]: I den budsjettinnstilling som komiteen gjorde seg ferdig med i uken som gikk, er det skrevet inn følgende setninger:

«Komiteen mener at habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet i helsesektoren. En slik satsing vil bidra til bedre livskvalitet og større grad av selvstendighet for pasientene, samtidig som behovet for omsorgstjenester kan reduseres.»

Jeg røper ingen stor hemmelighet ved å fortelle at dette opprinnelig var del av en større merknad utformet av Høyres fraksjon i komiteen. Vi er særdeles glad for at hele komiteen har sluttet seg til dette. Det er nemlig en ganske sterk markering fra en samlet komite av det som er sitert i teksten til interpellasjonen, og som statsråden selv har skrevet inn i budsjettproposisjonen, nemlig at det mangler en del på at habilitering og rehabilitering har høy nok prioritet innenfor dagens norske helse- og omsorgspolitikk.

Jeg hadde anledning til å utveksle noen synspunkter med statsråden i spontanspørretimen sist onsdag om samme tema. Jeg konstaterte med tilfredshet at det var full enighet mellom statsråden og meg om at begrepet «nødvendig helsehjelp» i realiteten også omfatter den bistand til opptrening, rehabilitering, som skal sette den enkelte pasient i stand til å mestre sin egen hverdag på det funksjonsnivå som det ut fra vedkommendes forutsetninger er mulig å oppnå. Det burde være et godt utgangspunkt for et felles løft når det gjelder å sikre at rehabiliteringstilbudet blir godt nok.

Årlig er det mer en 40 000 nordmenn som har behov for opptrening og rehabilitering i institusjon etter sykdom og etter å ha vært innlagt på sykehus. Ca. 18 000 av disse får plass i statlige sykehus, ca. 27 000 får plass i private opptreningsinstitusjoner. Ansvaret for å sikre tilgang på rehabilitering og opptreningstjenester er i dag, som vi vet, lagt til de regionale helseforetakene. Det er deres ansvar å sørge for at tilbudet er stort nok, og at det kvalitativt sett er godt nok.

I SINTEFs rapport Nasjonal plan for rehabilitering – kartlegging av behov, fra august 2005, fremkommer det at de som er intervjuet i undersøkelsen, og det er representanter for landsdekkende organisasjoner som er aktive i rehabiliteringsfeltet, påpeker at det er til dels iøynefallende mangler i dagens tilbud. Ikke minst synes manglene å henge sammen med dels mangel på tilgang på kompetanse og dels mangel på adekvat samordning mellom alle de offentlige myndigheter som har et delansvar for å tilrettelegge rehabiliteringstilbudet. Rapporten dokumenterer en rekke svakheter både i kommunene, i spesialisthelsetjenesten og ikke minst i samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Samarbeidsregjeringen arbeidet med en handlingsplan for rehabiliteringsfeltet. Og ikke minst de partiene som i dag er regjeringspartier, og som i forrige periode var opposisjonspartier, understøttet dette meget aktivt i Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2005. Representantene for de nåværende regjeringspartiene skrev den gang i budsjettinnstillingen følgende:

«Disse medlemmer vil be om at en slik gjennomgang blir foretatt snarest mulig, og at den følges opp med en opptrappingsplan der både faglige og økonomiske forhold avklares og sikres.»

Nå har jeg registrert at etter regjeringsskiftet er ambisjonsnivået tilsynelatende skrevet betydelig ned. Det foreligger ikke lenger ambisjoner om en egen handlingsplan for rehabilitering. Nå snakker man isteden om en strategi for rehabiliteringsområdet.

I Høyres alternative statsbudsjett har vi foreslått å styrke dette feltet med til sammen 500 mill. kr, fordi vi mener at det er påkrevet, og at det er begynnelsen på denne opptrapping som hele komiteen nå er enig om at det er behov for. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor er den tenkte handlingsplanen nedskrevet til å bli en strategi? Og vil Stortinget på noen måte få seg forelagt de ambisjonene som Regjeringen i fortsettelsen vil legge til grunn for sitt arbeid på rehabiliteringsfeltet? Vil statsråden f.eks. sikre at Helse- og omsorgsdepartementets strategi er samordnet med tiltak som faller innenfor andre departementers ansvarsområder – det gjelder Arbeids- og inkluderingsdepartementets ansvarsområde, det gjelder Samferdselsdepartementets ansvarsområde, det gjelder Kommunal- og regionaldepartementets ansvarsområde, og det gjelder Kunnskapsdepartementets ansvarsområde når det gjelder barn i skolealder. Hittil har de fleste svar når man spør om slike ting vært begrenset til en gjentakelse av at man har økt kommuneøkonomien med så og så mange milliarder som skal dekke alle formål fra det å fylle opp svømmebasseng, styrke barnevernet, styrke antall lærere i skolen osv., men det er jo ikke noe svar på behovet for en målrettet handlingsplan for rehabiliteringsområdet.

Så noen ord om de private opptreningsinstitusjonene. Jeg refererte tallene som viser at den innsatsen om gjøres på dette området, har et langt større omfang innenfor de private opptreningsinstitusjonene enn innenfor de offentlige institusjonene. Det dreier seg om forskjellen på 27 000 og 18 000 brukere. Samtidig viser dokumenterte tall at kostnadene i forbindelse med opphold i de private opptreningsinstitusjonene er i underkant av 1/4 av tilsvarende døgnpris i offentlige sykehusinstitusjoner. Hvis vi i utgangspunktet er enige om at det er viktig at de ressursene vi bruker for å sikre pasientenes behov, strekker til for flest mulig, at flest mulig får et adekvat tilbud, så ligger det jo i kortene at det skulle tilsi at man kjøper der hvor tilbudet er rimeligst. Nå er jo realiteten den at mange av de private opptreningssentrene driver med underskudd og har måttet si opp ansatte. Det gjelder Steffensrud Rehabiliteringssenter, Bøverbru, det gjelder Landaasen Rehabiliteringssenter i Oppland, det gjelder Grande Rehabiliteringssenter, det gjelder CatoSenteret. Godthaab Rehabiliteringssenter har før midten av året opparbeidet et driftsunderskudd på 800 000 kr bare for inneværende år, og må selge eiendommer for å finansiere driften.

Vil statsråden sørge for at det gis tydelige nok styringssignaler til de regionale helseforetakene om at de skal inngå forpliktende, varige avtaler med de kvalitativt gode private opptreningsinstitusjonene?

Det har fra i fjor til i år vært en nedgang i antall rehabiliteringsopphold med 16 pst. innenfor spesialisthelsetjenesten. Også her er det grunn til å spørre statsråden: Vil hun respondere på dette i sine brev/dokumenter til de regionale helseforetakene slik at hun får snudd denne utviklingen i en konstruktiv retning?

Til sist et tema som jeg bare rekker så vidt å nevne, men som er ganske viktig. Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering har påpekt at det er et dramatisk udekket behov for kvalifisert forskning på det tjenestefeltet vi her snakker om. Hvilke planer har statsråden for å styrke forskningsinnsatsen?

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [20:08:00]: La meg først få si at jeg er glad for at det er så stort et engasjement, og at det langt på veg er bred enighet om at habilitering og rehabilitering er områder som det er verdt å satse på.

I Soria Moria-erklæringa har Regjeringa slått fast – og jeg vil gjenta det her – at den etter sjukdom vil «sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det». Vi vil også arbeide for at unger med funksjonshemning eller kronisk sjukdom får et godt og tverrfaglig habiliteringstilbud. Det betyr at vi skal kunne tilby gode, kompetente og tilstrekkelige rehabiliteringstjenester til både unge og eldre, både menn og kvinner – uansett hvor de bor i landet. Alle skal ha like muligheter til å leve et verdig liv og til å mestre problemer som hindrer dem i å delta i aktiviteter og i samfunnsliv.

Som representanten Lønning er kjent med, vil jeg på nyåret legge fram en nasjonal strategi for rehabilitering. Jeg vil komme nærmere tilbake til den. Det betyr ikke at Regjeringa nedprioriterer dette arbeidet. Jeg vil si snarere tvert imot.

Først føler jeg behov for å gjenta at dagens helselover skal sikre den enkeltes rett til rehabilitering. Det gjelder både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. I styringsdokumentene for 2006 til de regionale helseforetakene forutsatte vi særlig oppmerksomhet på pasienter som trenger habilitering og rehabilitering. Også i oppdragsbrevet for 2007, som de vil få i januar, kommer det til å stå klart at tjenestetilbudet skal utvikles, slik at behovene til disse pasientene blir ivaretatt. Kommunenes plikt til å ivareta denne pasientgruppa spesielt kommer tydelig fram i det årlige rundskrivet om kommunenes prioriteringer. Dette vil jeg selvfølgelig legge vekt på også i neste års rundskriv.

Departementet vil følge nøye med på hvordan spesialisthelsetjenesten og kommunene dekker disse oppgavene, bl.a. gjennom faste rapporteringssystemer.

Rehabilitering er en prosess som omfatter mange tjenester og tiltak, særlig i kommunene, men også i spesialisthelsetjenesten. Det er ulike behov som vi må forsøke å ivareta. Jeg tenker spesielt på lærings- og mestringssentrene i helseforetakene, egne enheter for rehabilitering og utstrakt samarbeid med private opptreningsinstitusjoner og spesielle helseinstitusjoner. Tilbudet fra de private leverandørene som har avtaler med de regionale helseforetakene, skal være en del av det helhetlige tilbudet til befolkningen. Det å sammenlikne døgnprisen i de private rehabiliteringsinstitusjonene med døgnprisen i sjukehusene, som representanten Lønning gjorde i interpellasjonen om de private avtalespesialistene 16. november i år, lar seg dessverre vanskelig gjennomføre. Institusjonssektoren skal ikke utføre tjenester på samme nivå som sjukehusavdelinger, men samarbeide tett om f.eks. oppfølging etter operasjoner og primær rehabilitering. Sjukehusavdelinger der det arbeides med rehabilitering, har personell – særlig leger, fysioterapeuter og sjukepleiere – og noen ganger også utstyr som de private institusjonene ikke har, og som heller ikke er nødvendig for at de skal kunne fylle sin funksjon. Det er ikke dermed sagt at ikke flere av disse institusjonene vil ha behov for mer kvalifisert personell.

Den forrige regjeringa la gjennom anbudsorganiseringa opp til en omstilling i opptreningsinstitusjonene og i andre rehabiliteringsinstitusjoner som medførte en omfattende reduksjon i antall institusjonsplasser. Noe av dette ble rettet opp etter at vi tok over regjeringsmakta, ved at vi etablerte et eget tilskudd som institusjonene kunne bruke til å utvikle sine tilbud. Flere institusjoner som ellers ville ha måttet legge ned, fikk med dette et grunnlag for å fortsette sin virksomhet.

Tilstrekkelig kapasitet i tjenestene er viktig, men det er ikke så lett å tallfeste dette helt nøyaktig. Ett og samme problem kan løses ulikt. Når det gjelder hofteopererte, kan det for noen være aktuelt med opphold i en opptreningsinstitusjon, mens andre har best nytte av et tilbud i kommunen. Når det gjelder mennesker som har som mål å komme i arbeid igjen etter sjukdom eller skade, kan det på samme måte være aktuelt med tiltak i samarbeid mellom helsetjenester i kommunene og NAV, mens det noen ganger kan være aktuelt med tilbud i institusjon. Disse problemstillingene er tatt opp i St.meld. nr. 9, Arbeid, velferd og inkludering, og vi vil følge opp dette videre gjennom sjukefraværsavtalen med partene i arbeidslivet. Jeg kan forsikre representanten Lønning om at vi samarbeider bredt med de berørte departementer, når vi nå utvikler den nye strategien.

Regjeringa er opptatt av at det skal være god kapasitet med hensyn til habilitering og rehabilitering. Da er det viktig å se på helheten i det tilbudet som gis. Kapasiteten med hensyn til rehabilitering i institusjon, herunder den geografiske fordelinga, er noe Regjeringa arbeider med, bl.a. som ledd i oppfølginga av St.meld. nr. 5 for 2003-2004, Inntektssystem for spesialisthelsetjenesten.

Rehabilitering av god kvalitet skal

• gjenspeile et helhetlig menneskesyn

• ta utgangspunkt i menneskets rett til sjøl å bestemme over vitale livsforhold og til sjøl å kunne sette seg egne mål

• fremme personlig ansvar og mestring og medvirke til at den det gjelder, får innsikt i egne behov, muligheter og begrensninger

• sikre størst mulig grad av egenkontroll over rehabiliteringsprosessen og legge til rette for aktiv deltakelse og medvirkning

Vi vet at et rehabiliteringstilbud ofte medfører at det må ytes innsats av flere instanser, og at det er viktig i størst mulig grad å skreddersy opplegg til beste for den det gjelder. Derfor skal både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, i tillegg til å bidra til funksjonsforbedring hos brukeren, også tilby opplæring i hvordan en ved sjukdom eller skade kan mestre den nye tilværelsen. Det gjelder for brukere så vel som for pårørende.

Lærings- og mestringssentrene skal bidra til at opplæring blir en integrert del av all medisinsk behandling og rehabilitering. Jeg mener at disse sentrene har en svært viktig rolle, men jeg er kjent med at det ikke fungerer like godt overalt. Det tar jeg på største alvor. Jeg vil sørge for at det kommer på plass.

Jeg vil også nevne utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet. Livet skal leves på mange arenaer. Det gjelder alle. Da er det viktig at det finnes kompetanse og ressurser til å bistå den enkelte i å nå de mål han eller hun har satt seg.

Som varslet i Nasjonal helseplan vil jeg legge fram denne nasjonale strategien på nyåret. Det som det er viktig for Regjeringa å sørge for, er:

• å sikre nødvendig kapasitet med hensyn til habilitering og rehabilitering

• å videreutvikle gode og forsvarlige rehabiliteringstjenester

• å få til bedre oppgavefordeling og samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten og mellom offentlige og private tjenesteytere

• å sikre rekruttering og god kompetanse i tjenestene

• å styrke forskningsinnsatsen

I dette arbeidet samarbeider vi tett med brukerorganisasjonene og med helsetjenesten. Og jeg er – i tillegg til å lytte til Stortinget – innstilt på og svært interessert i å høre hva brukerne og de ansatte i tjenesten har på hjertet.

Kravet til kvalitet vil gjelde for habilitering og rehabilitering som for andre helse- og sosialtjenester. De skal virke, de skal altså gi dem det gjelder, et bedre liv. De skal være trygge, de skal involvere brukerne og gi dem innflytelse. Og det er nødt til å være sammenheng i de tilbud som vi gir. Så må vi sørge for at vi utnytter ressursene på en god måte, at de er rettferdig fordelt, og at de er tilgjengelige for alle som trenger det.

Kommunene er ansvarlige for kvaliteten i de tjenester som de leverer. Dette gjelder selvfølgelig også for de regionale helseforetakene. Når det gjelder kvaliteten i de private institusjonene, skal den sikres bl.a. gjennom avtaler med de regionale helseforetakene.

Klageordninger og tilsyn med tjenestene er også viktige virkemidler for å sikre kvalitet på dette viktige området. Helsetilsynets tilsyn med habiliteringstjenesten og kommunenes tjenester til personer med sammensatte behov har avdekket mangler, jf. en nylig framlagt rapport. Det er mangler som må rettes opp for at vi skal være kvalitetsmessig på høyden.

I tillegg til kapasitet og kvalitet er det selvfølgelig viktig at helsetjenesten samhandler godt, slik også representanten Lønning var inne på, for vi vet at det ofte må være samhandling mellom både spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste og også på den kommunale siden når det gjelder sosial omsorg.

I flere år har individuell plan vært et viktig virkemiddel for behandling og oppfølging av hver enkelt. Jeg mener det er det fortsatt, men det er dessverre ulik praksis i forhold til hvordan dette fungerer rundt omkring. Derfor må vi sørge for at dette kommer på plass. Vi må også sørge for at det er god kontakt mellom alle instanser og mellom folk som arbeider på dette viktige området. Jeg vil også komme tilbake til spesielt de utfordringer vi har når det gjelder samhandling, inkludert den sentrale organiseringa av dette arbeidet.

Inge Lønning (H) [20:18:22]: Jeg takker statsråden for svaret, som bekrefter at når det gjelder oppfatning av hva rehabiliteringsutfordringen går ut på, er vi i det aller vesentligste enige.

Det spørsmålet hvor veiene skilles, er nok en gang ambisjonsnivået. Jeg skal ikke føre noen språkdebatt med statsråden om hva som er forskjellen på en handlingsplan og en strategi, men jeg konstaterer at mange av de store brukerorganisasjonene i forbindelse med budsjetthøringen har gitt uttrykk for betydelig skuffelse over at det ser ut som om ambisjonsnivået er jekket ned ganske kraftig. Og jeg fortenker for så vidt ikke de store brukerorganisasjonene i at de leser budsjettforslaget fra Regjeringen også slik at det ikke foreligger noen lesbare signaler om prioritering av dette feltet. Innenfor et ellers stort budsjett er det ikke noe som sier at Regjeringen er opptatt av å prioritere dette i forhold til andre formål innenfor helsesektoren. Det lengste man kommer i den retning, er den indirekte innrømmelsen, at det er ikke prioritert godt nok i dag – og det er vi 100 pst. enige om. Men spørsmålet mitt er jo da: Hva akter man å gjøre for å prioritere det høyere i fortsettelsen? Det synes jeg ikke statsråden gav noe klart og tydelig svar på.

Når det gjelder sammenligningen mellom offentlige og private institusjoner i dette feltet, har statsråden selvfølgelig rett i at en slik sammenligning er beheftet med en del metodiske problemer. Men de problemene går begge veier, for i den prisforskjellen som jeg refererte til, må man også inkludere at i døgnprisen i de offentlige institusjonene er avskrivningskostnader og andre ting ikke innregnet. De kommer i tillegg. Men de private opptreningsinstitusjonene er nødt til også å dekke denne type utgifter innenfor den faststående døgnpris på et sted mellom 1 100 og 1 200 kr. Derfor vil jeg gjerne utfordre statsråden en gang til: Vil hun i det minste være interessert i å bestille en skikkelig analyse av hvorfor kostnadsbildet er slik som det er, hvorfor forskjellen er så dramatisk stor? For det kunne jo tenkes at her er det en lærdom å trekke med hensyn til den måten vi driver rehabiliteringspolitikken på i fremtiden.

Statsråd Sylvia Brustad [20:21:39]: Jeg registrerer at representanten Lønning fortsatt forsøker å gjøre det til et poeng at Høyre og Regjeringa skiller lag når det gjelder ambisjonsnivå. Jeg mener at i den grad det er noen skilnad her, er det i hvert fall i denne regjeringas favør, for det er slik at det var den forrige regjeringa, som Høyre også var en del av, som la om ordninga knyttet til rehabiliteringsinstitusjoner. Det skjedde i juni 2005, og det ble innført fra i år. Og det er denne regjeringas arbeid – vi innførte et eget tilskudd – som er årsaken til at f.eks. rehabiliteringsinstitusjoner som Godthaab, Sofienberg, Sjømennenes Helseheim og Frydenberg har overlevd. Så i den grad det er noen skilnad på ambisjonsnivået på dette området, er det iallfall ikke i partiet Høyres favør.

Men jeg mener det er viktigere å se framover. Det er bra at det hvis en skreller vekk den retorikken, ser ut til å være et ganske bredt flertall som faktisk ønsker noe mer for å sikre rehabilitering for befolkningen. Det tror jeg faktisk at folk er mest opptatt av.

Fra Regjeringas side har vi god kontakt med brukerorganisasjonene. De er, og skal i fortsettelsen være, godt involvert i utarbeidelsen av den nye strategien. Jeg skal selvfølgelig også involvere Stortinget på egnet måte i forhold til rehabilitering i åra framover. Representanten Lønning sier vi ikke har gitt sterke signaler. Jo, denne Regjeringa har det, både gjennom mer penger og gjennom at vi i styringsdokumentene for inneværende år har gitt klar beskjed om at rehabilitering er et område som skal prioriteres. Jeg kan forsikre om at jeg kommer til å gjenta det for neste år.

Når det gjelder spørsmålet om kostnadsforskjeller mellom offentlige og private tilbydere, har jeg lyst til å understreke at jeg mener at private tilbydere, og særlig de ideelle på dette området – det være seg LHLs mange institusjoner eller andre – gjør en storartet innsats. Vi trenger dem, og vi vil ha mer av dem i tida framover til beste for våre pasienter.

Det er ikke enkelt å sammenlikne direkte mellom offentlige og private tilbydere fordi de i mange sammenhenger, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, har litt ulike roller å spille innenfor dette området. Men jeg skal undersøke nærmere der det er sammenliknbart, om det er ulike kostnader og eventuelt hvorfor. Men Regjeringa mener det vi sier i Soria Moria om at vi må sikre rehabilitering og habilitering til alle som trenger det. Det har vi på ulikt vis tenkt å følge opp i praksis, også i tida framover.

Jorodd Asphjell (A) [20:24:57]: Jeg er glad for at statsråd Sylvia Brustad i svaret til interpellanten veldig klart slår fast at den enkeltes rett til habilitering og rehabilitering sikres gjennom dagens helselover, og at dette gjelder både i kommunehelsetjenesten og ikke minst i spesialisthelsetjenesten.

Gjennom nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering som legges fram på nyåret, varsler statsråden og Regjeringen en offensiv satsing på å få til en bedre kvalitet og kapasitet framover innenfor dette viktige området.

Å ha god kapasitet på helsetjenestene er viktig og nødvendig for å gi lik behandling uansett hvor du bor i dette landet, slik at pasienter raskest mulig får nødvendig oppfølging og behandling ved sykdom og skade. Gjennom tidlig og god rehabilitering vil enkeltmennesket klare hverdagen på en langt bedre måte, og mange vil også kunne komme tidligere tilbake til arbeidslivet. Derfor er avtalen mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden om å sette av 631 mill. kr et viktig grep for å styrke rehabiliteringen.

Vi ser i dag at habiliterings- og rehabiliteringsinstitusjonene er ulikt fordelt mellom de fem helseregionene. Hvor disse helseinstitusjonene er blitt lagt, har en historisk bakgrunn. En endring av den strukturen kan ikke skje over natta, det må skje over tid. En må ikke bygge ned i ett område og bygge opp i et annet, men en må se på hvordan en utjamning kan skje på en god måte framover som ivaretar det brede og gode tilbudet som allerede finnes rundt omkring.

Kapasitet, kvalitet og nærhet til gode rehabiliteringstilbud er viktig. Derfor må denne utjamningen skje over tid. Skal en nå disse målene, må det være et godt samspill mellom stat, fylkeskommuner – eventuelt nye regioner – og ikke minst kommunesektoren. Kommunene og spesialisthelsetjenesten gir viktige tilbud på dette området, både i offentlige institusjoner og i private institusjoner drevet også av ideelle organisasjoner.

Det er viktig å bygge videre på det tilbudet som finnes i dag, og at en setter krav til videreutdannelse for dem som jobber her. Videreutdannelse vil bidra til styrket kvalitet og styrket faglig oppfølging av pasientgrupper som har behov for slik behandling. I Sør-Trøndelag har vi en god blanding av offentlige og private institusjoner og ideelle organisasjoner. Å utnytte den kapasiteten som f.eks. LHL på Røros har, som Selli Rehabiliteringssenter AS i Klæbu har, som Betania i Malvik har, og som Munkvold i Trondheim har, er viktig. De har god kapasitet, de har bakgrunn, og de har personell. Det er viktig å bygge videre på dette før en bygger ut nye konkurrerende institusjoner rundt omkring i alle fylker.

Som statsråden svarer, er lærings- og mestringssentre i helseforetakene viktige aktører – med bakgrunn i den bemanningen som finnes ved landets sykehus, gjennom leger, fysioterapeuter osv. Denne fagkompetansen er det også viktig å dra nytte av videre. Hvordan kan fagkompetansen bygges ut i alle områder av landet? Jeg tror at mestringssentrene kan være noe av det som kan legges til lokalsykehusene hvor en har dyktig helsepersonell. Det kan gi nærhet, trygghet og en god faglig kvalitet der hvor innbyggerne bor. Å ha nærhet til hjem, til pårørende og til familie er viktig når en skal gjennom en lang rehabiliteringstid etter sykdom og skade.

Det er alltid mulig å bedre helsetilbudet, som det er mulig å bedre alle andre områder i samfunnet. Det er bl.a. derfor statsråden legger fram en nasjonal strategiplan for rehabilitering på nyåret. Uten de sterke økningene som denne regjeringen og denne statsråden har lagt inn – i motsetning til de budsjettene som den forrige regjeringen la opp til – bl.a. 600 mill. kr til økt aktivitet i 2006 pluss 390 mill. kr nå, hadde vi ikke hatt muligheten til å satse så mye på habilitering og rehabilitering rundt om i helseforetakene.

Harald T. Nesvik (FrP) [20:30:24]: Først en liten visitt til siste representants innlegg, for det skulle blott mangle at man ikke klarer å bevilge litt mer penger til helsevesenet enn den forrige regjeringen gjorde. Aldri har denne nasjonen hatt mer penger, aldri har handlingsrommet vært større, og dermed er også mulighetene til stede.

På mange måter blir denne debatten litt en foregripelse av den debatten som vi skal ha her på onsdag. Jeg skal prøve å være litt forsiktig og ikke bruke opp alle poengene mine før onsdag, men jeg tror allikevel det er mer enn nok å ta fatt i når vi kommer til den debatten.

Det er helt åpenbart at den økonomiske situasjonen til helseforetakene også griper inn i rehabiliteringsdebatten, debatten om å bruke kapasiteten som er knyttet til opptrening og rehabilitering. Etter å ha hørt representanten Asphjells oppramsing av antall institusjoner i eget hjemfylke skjønner jeg godt at han også tok til orde for at omlegging og oppbygging andre steder må ta tid! Det er jeg helt enig med representanten Asphjell i. Men vi må ikke komme i den situasjonen at mange institusjoner i eget fylke er til hinder for å bygge ut der det er stort behov, bl.a. i Helse Vests område, som har en betydelig underdekning knyttet til opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner i forhold til en rekke andre steder.

Statsråden har også tatt til orde for og varslet at hun vil komme med en nasjonal strategi nettopp på dette området. Det setter jeg veldig stor pris på, og jeg ser fram til at den kommer. Undertegnede har nok en viss mistanke om at grunnen til at det ikke kalles for en handlingsplan eller rehabiliteringsplan, men at det går over til å bli en strategi, er vel litt behandlingsmåten og hvor denne saken skal behandles. Det er nok der mye av det ligger. Jeg kan jo utfordre statsråden på om hun kanskje likevel – selv om planen er døpt om til en «strategi» – vil invitere Stortinget til å være med og behandle dette. Da kan Stortinget også få si sin mening, ha en hånd på rattet, og komme med mange, gode og nyttige innspill, som statsråden helt sikkert vil sette pris på. Det kan være greit at saken også behandles i Stortinget. Den invitasjonen er herved gitt til statsråden. Jeg tror at det statsråden i sin tid gjorde knyttet til eldreomsorgen og utfordringene der – hun rakte ut en hånd til Stortinget og sa at hør her, vi ønsker gjerne innspill før vi kommer til det endelige resultatet, vi tar gjerne debatten fullt ut – hadde man vært godt tjent med også i denne saken. Rehabilitering og opptrening har å gjøre med å se hele mennesket. Det har å gjøre med å kunne følge en person fra man – jeg holdt på å si – har behov for hjelp og fram til man enten er tilbake i jobb eller er bedre i stand til å leve med sin egen sykdom. Det er nemlig ikke alle som kan få opptrening og rehabilitering og så komme tilbake til yrkeslivet, men veldig mange har behov for det for å takle sykdommen sin i framtiden. Det er det også viktig å ha på plass. De omfattes ikke av tilleggsbevilgningene på 604 mill. kr til kjøp av rehabiliteringstjenester, for den avtalen med partene i arbeidslivet var for å få ned sykefraværet, for å holde det lavt. Derfor er det viktig at vi øker handlingsrommet også for de regionale helseforetakene, for det er der betalingsansvaret knyttet til disse tjenestene nå ligger.

Jeg har vært og besøkt en av de rehabiliteringsinstitusjonene som representanten Asphjell var inne på, LHLs institusjon på Røros, som nettopp er en institusjon som har tatt inn over seg etterspørselen etter kvalitet – at vi sikrer oppbygging av kvalitet. Men da må vi også være villige til å betale for det. Det er jo det som er litt av problemet. På den ene siden vil man bygge opp kvalitet – da går også prisen opp – og så får man problemer i den andre enden; man taper anbudene fordi man har satset på kvalitet. Det er derfor vi må følge dette nøye. Vi har etterspurt kvalitet, vi trenger kvalitet, men da må vi også være villige til å betale for det.

Avslutningsvis vil jeg komme litt inn på det som har med individuell plan å gjøre. Det er jo krav til individuell plan. Man sier at man også har rett til helsehjelp knyttet til rehabilitering. Problemet er bare at vi ikke følger det lovverket som er der. Problemet i en individuell plan, som faktisk er en rettighet, blir fulgt i forsvinnende liten grad. Da må vi legge vekt på å sørge for at de lovene og reglene som faktisk er, blir etterfulgt. Det samme gjelder også i forhold til rehabilitering. Vel, det nytter ikke med et lovverk hvis lovverket ikke følges. Det er den problemstillingen vi må gripe fatt i nå.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [20:35:59]: I SV syns vi dette er en viktig interpellasjon, og det er veldig bra at representanten Lønning har tatt et slik initiativ. Jeg har lyst til å gi denne rosen i starten. Rehabilitering og habilitering av god kvalitet er nødvendig for å få et godt og helhetlig helsetilbud, og det er ikke uten grunn at de store pasient- og brukerorganisasjonene er veldig opptatt av akkurat dette temaet. Derfor ser vi fram til rehabiliteringsstrategien som snart kommer fra Regjeringa. Vi er også veldig opptatt av at rehabilitering og opptrening må være sentrale elementer når den omforente løsningen på sykefraværsdiskusjonen skal settes ut i livet. Her vil det bli brukt mye penger på å få ned sykefraværet, og vi vet at muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser er viktige årsaker til sykefravær. Å gi folk et tilbud raskt når de har falt ut av arbeidslivet, før de begynner å tvile på egne evner og egen mestring, får sosial angst eller utvikler mer alvorlige sykdommer enn det de hadde fra før, er fryktelig viktig.

Jeg er glad for at helseministeren vil legge særlig vekt på habilitering og rehabilitering i sine oppdragsdokumenter til de regionale helseforetakene. Det er veldig viktig. Det er viktig at både medisinsk og arbeidsrettet rehabilitering inkluderes i dette. Det er liten vits i å satse milliardbeløp på behandling av sykdommer og lidelser dersom vi ikke også sikrer at pasientene mestrer dagliglivet. Da havner de fort i svingdøra, ut og inn av sykehus. Særlig gjelder dette kronikerne. Det er viktig at også kommunene sørger for gode habiliterings- og rehabiliteringstilbud. Dette krever forståelse for rehabiliteringsproblematikken, gode samarbeidsløsninger og tilstrekkelig økonomi.

Det skal gjennomføres kartlegginger for å finne ut mer om det udekkede behovet for habilitering og rehabilitering som skal ligge til grunn for den nasjonale strategien. Det er viktig at strategien sikrer et helhetlig perspektiv på rehabilitering og omfatter både institusjonsbasert og kommunal rehabilitering. Vi har forventninger til at Regjeringas arbeid på dette området vil bidra til bedre måloppnåelse på rehabiliteringsfeltet i Norge.

SV er også opptatt av at habiliterings- og rehabiliteringsfeltets status må økes, og at det må bli bedre forståelse for habiliteringas og rehabiliteringas plass i et folkehelseperspektiv. God rehabilitering krever både tverrfaglighet og høy kompetanse. SV er opptatt av at helseforetakene må styrke og forbedre den institusjonsbaserte rehabiliteringa, i tillegg til at kommunene må gjøre en innsats. Vi må sørge for at ledig kapasitet i arbeidsrettet rehabilitering utnyttes, og at det legges til rette for langsiktige avtaler med institusjonene. Ledig kapasitet i eksisterende institusjoner må kartlegges. Dette har en enstemmig komite slått fast. Lang ventetid for rehabilitering og attføring fører til dårligere prognoser for vellykket behandling. Derfor er det også viktig å sikre aktiv bruk av individuell plan. Vi støtter helseministerens aktive holdning til dette. Det er nødvendig med et krafttak for å sikre at individuell plan brukes, fordi dette er et veldig godt verktøy, når det brukes riktig, for å sikre både samhandling, pasientmedvirkning og framdrift i behandlingsforløpet.

Vi er også glade for at anskaffelsesforskriften er endret slik at rehabiliteringstjenester som ytes utenfor sykehus, nå kan anskaffes etter prosedyren for såkalt direkte anskaffelse, hvor bare anskaffelseslovens hovedkrav må oppfylles. I tillegg er det veldig viktig å sikre langsiktighet i avtalene med institusjonene, særlig med de ideelle institusjonene. Kjøp av rehabiliteringsplasser skal håndteres likt, uavhengig av hvilken region man tilhører.

Jeg vil også trekke fram de spesielle helseinstitusjonene, dvs. Hernes Institutt, Attføringssenteret i Rauland, Beitostølen Helsesportsenter og Valnesfjord Helsesportssenter, som er landsdekkende og ideelle kompetanseinstitusjoner innen fagfeltet rehabilitering. Disse skal inneha en spydspissfunksjon og være pådrivere når det gjelder utvikling av spesialisert rehabilitering. Disse institusjonene har særlige utfordringer med tanke på forsknings- og utviklingsarbeid innenfor fagfeltet, som det er viktig at de regionale helseforetakene tar hensyn til i innkjøpsprosessen.

En enstemmig komite slår i budsjettinnstillinga fast, som representanten Lønning sa, at «habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet i helsesektoren». Dette er flott. En slik satsing vil bidra til bedre livskvalitet og større grad av selvstendighet for pasientene, samtidig som behovet for omsorgstjenester kan reduseres.

Til representanten Lønning har jeg til slutt lyst til å si at vi tar avstand fra påstanden om at ambisjonsnivået på rehabilitering er skrevet ned, som han sa. Soria Moria-erklæringa gjelder, og den slår fast at vi skal «sikre opptrening og rehabilitering til alle som trenger det.» Hvis vi først skal gå inn i interne forhandlinger i komiteens arbeid, kan jeg jo røpe at det var regjeringsfraksjonen som hadde saksordførerskapet til dette kapitlet, og at alle merknadene er godkjent av departementet.

Laila Dåvøy (KrF) [20:41:29]:Jeg vil også gjerne berømme representanten Lønning for å reise denne interpellasjonen.

Mennesker som er blitt syke, eller som har fått en skade, må møte et helhetlig behandlingstilbud med fokus på forebygging, behandling og rehabilitering. Dette må gjelde alle, uansett alder, type funksjonsnedsettelse og diagnose og videre uavhengig av den enkeltes evne til arbeid. Rehabilitering må ta utgangspunkt i respekten for menneskeverdet og også menneskets rett til selv å bestemme over vitale livsforhold og til å formulere egne mål.

Når vi ser hvor viktig habilitering og rehabilitering er for den enkelte, har også jeg store forventninger til Regjeringens varslede rehabiliteringsstrategi. Med mange innspill fra brukergrupper i ryggen hadde også jeg gjerne sett at det var en plan eller en stortingsmelding, for, som interpellanten har redegjort for, det er store mangler i rehabiliteringstilbudet til landets innbyggere. Dette har også statsråden påpekt. Men det viktigste er jo hva den strategiplanen som det nå er vedtatt skal komme, inneholder.

Personlig mener jeg at rehabilitering må få en sterkere stilling i lovverket. Dette vil jeg komme tilbake til i forbindelse med et eget representantforslag som jeg har framsatt. I dag er retten til rehabilitering nedfelt i loven som et underpunkt eller som en definisjon av helsehjelp, som riktignok er rettighetsfestet, slik også representanten Lønning presiserte. Men rehabilitering fortjener en langt mer synlig og selvstendig plass i lovverket. Det bekreftes også av flere pasientorganisasjoner. Og nettopp det at rehabilitering ikke fungerer i dag for mange pasienter og mange pasientgrupper, tilsier at loven ikke er eller oppfattes som sterk nok.

Sykdomsbildet i Norge forandrer seg. Forekomst av kreft og diabetes type 2 øker, og det blir stadig flere eldre. Et økende antall mennesker med kreft og kroniske sykdommer lever med sin sykdom i mange år og lærer å mestre mye selv. For å møte disse utfordringene må man fokusere mer på å sette pasientene i stand til å mestre egen sykdom og funksjonssvikt i dagliglivet, og også på forebyggende og helsefremmende tiltak, i samfunnet generelt og i forbindelse med sykehusopphold spesielt. Å redusere lidelse og øke livskvalitet er et viktig mål for den enkelte, samtidig som vi vet at det kan være god samfunnsøkonomi i svært mange tilfeller. Redusert behov for framtidig behandling, framtidig pleie, medisiner, større mulighet til å være i arbeid og til deltakelse ut fra egne preferanser og muligheter er ønskede effekter av god rehabilitering.

En undersøkelse ved Feiringklinikken viste at bare én av fem som får en alvorlig hjertehendelse, deltar i hjerterehabilitering. Lungerehabilitering reduserer akuttinnleggelse i sykehus for personer med KOLS. Det kan også dokumenteres.

En undersøkelse fra 2004 utført av Riksrevisjonen, om effektiviseringspotensial i sykehusene, viste at når det gjaldt hofteoperasjoner, benyttet de mest effektive sykehusene rehabiliteringsinstitusjonene som en integrert del av behandlingen.

Det må bli slik at en pasient ikke defineres som ferdigbehandlet når en operasjon er utført. Også rehabilitering er en viktig del av behandlingen. I mange tilfeller er det avgjørende å komme i gang med rehabiliteringstiltak kort tid etter at sykdom eller skade har inntruffet, bl.a. for å gjenvinne tidligere funksjonsnivå, eventuelt for å gjøre funksjonstapet så lite som mulig. Dette vil i neste omgang kunne forhindre hyppige reinnleggelser i sykehus. Raskere tilbud vil også kunne innebære spart lidelse og sparte helseutgifter.

Rehabilitering har ikke hatt tilstrekkelig prioritet verken i kommunene eller innenfor spesialisthelsetjenesten, noe som også påpekes i Nasjonal helseplan.

Til slutt vil jeg nevne at forskning er viktig, som også statsråden var inne på.

Helt til sist vil jeg påpeke det sentrale i at rehabiliteringen inkluderer pårørende. Lærings- og mestringssentrene spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Økt kunnskap og informasjon om egen sykdom og situasjon, i samarbeid med pårørende, er også av stor betydning.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [20:46:45]: Rett til habilitering og rehabilitering er hjemlet i rett til nødvendig helsehjelp, slik de fleste partier sier. Det er litt interessant, syns jeg, at Høyre og Kristelig Folkeparti, som har regjert sammen i fire år, er uenige om hvorvidt rehabilitering og habilitering er hjemlet i denne retten.

Vi har jo registrert at representanten Dåvøy har fremmet et forslag i Stortinget om rett til rehabilitering. Derfor er det kanskje ikke så underlig at den forrige regjeringen, Samarbeidsregjeringen, på et vis etterlot et kaos på dette området da den forlot regjeringskontorene. Ansvaret for rehabilitering ble overført til de regionale helseforetakene, og da Stoltenberg-regjeringen overtok, var det kaos i forbindelse med anbudsrundene, som ekskluderte mange institusjoner, også de institusjonene som representanten Inge Lønning talte så varmt om tidligere.

I tillegg valgte denne regjeringen å ikke gjøre noe med hensyn til fordelingen helseregionene imellom. Denne regjeringen og helsestatsråden sier i statsbudsjettet at en skal sette ned et utvalg som skal se på fordelingen av rehabiliteringsmidlene til de regionale helseforetakene. Det er åpenbart at deler av landet kommer svært dårlig ut etter den nyorganiseringen som den forrige regjeringen, Samarbeidsregjeringen, foreslo.

Rehabilitering er et ansvar som ligger på kommunehelsetjenesten, og det ligger innenfor spesialisthelsetjenesten. Jeg syns det er beroligende at statsråden så tydelig sier hvordan dette skal følges opp gjennom det årlige rundskrivet til kommunene og i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene.

Statsråden forteller at det skal legges fram en strategi for rehabilitering på nyåret, og det er viktig. Jeg syns det blir litt patetisk at det fører til et ordkløveri om hvorvidt det er en handlingsplan eller en strategi. Det vesentlige – enten man kaller det en handlingsplan eller en strategi – er jo at denne strategien eller handlingsplanen blir synlig i de årlige budsjettene, hvor man bestemmer nivået på rehabilitering framover.

Gunvald Ludvigsen (V) [20:50:47]: Rehabilitering og habilitering er eit viktig tema, men samtidig er jo desse orda – rehabilitering og habilitering – vanskelege omgrep. Det er nokre som meiner at rehabilitering er heile prosessen – frå ein kjem under medisinsk behandling til fullstendig restitusjon. Men omgrepet blir også brukt i andre samanhengar. Blir omgrepet brukt i den vidaste tydinga, omfattar det heile prosessen – frå eit menneske kjem under ei eller anna form for behandling til eit tilfredsstillande resultat er oppnådd.

Det kan vere freistande å spørje: Kva er tilfredsstillande rehabilitering? Kva er det eigentleg? Kva er god rehabilitering? Eg vil hevde at vi har for liten kompetanse, for liten kunnskap om kva som er god rehabilitering. Når det gjeld evaluering av rehabilitering, kva som skjer etter at ein har gjennomgått ei rehabilitering – resultatet av det er også eit forsømt område. Her er det eit klart behov for å styrkje forskinga for å få betre kunnskap om det vi gjer. Særleg gjeld dette muskel- og skjelettlidingar, der vi har altfor liten kunnskap om kva som faktisk verkar. Vi veit at vi har store utfordringar, og då er det viktig at vi gjer det vi skal på dette området, på best mogleg måte. Vi har knappe ressursar som vi må få mest mogleg ut av.

15 pst. av dei som går på sjuketrygd i eit år, kjem tilbake på jobb. 50 pst. hamnar på rehabilitering. 20 pst. får uføretrygd, og 15 pst. hamnar på attføring. Her er det eit stort potensial for å få folk tilbake i jobb ved å auke kvaliteten på rehabiliteringa. Vi treng, som vi har hørt før i dag, arbeidskraft som ikkje minst kan gå inn i helse- og omsorgssektoren.

Målet er at habilitering og rehabilitering skal bidra til at menneske med nedsett funksjonsevne skal kunne oppnå best mogleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og sosial deltaking i samfunnslivet elles.

Det har vore snakk om strategiplanar, men det finst jo også ei rehabiliteringsmelding, St.meld. nr. 21 for 1998-99, der kompetanseheving, utviklingsarbeid og forsking innanfor rehabilitering er omtalt. Men som eg allereie har sagt, eg trur vi framleis veit altfor lite om dette området.

Eit anna problem er at det er store forskjeller i rehabiliteringstilbodet i dei enkelte kommunane. Det har m.a. samanheng med at forskrifta blir tolka ulikt. Vi har iallfall fått mange tilbakemeldingar frå tilsette i kommunane som peikar på at det er store koordineringsproblem knytt til rehabilitering. Vi veit også at rehabilitering som er begynt på i andrelinjetenesta, ofte stoppar opp i førstelinjetenesta. Så her har vi nokre samhandlingsutfordringar. Eg trur at her har vi, som sagt, altfor mange som fell mellom to stolar.

Venstre meiner, som også representanten Lønning peika på, at ein måte å løyse dette på er å stimulere til meir forsking, som sagt, om kva som er god rehabilitering, og kva som faktisk verkar. Dessutan må koordinering av rehabilitering, spesielt mellom dei forskjellige tenestenivåa, setjast på kartet og evaluerast.

Eg oppfattar eigentleg statsråden slik at ho er oppteken av samhandlinga mellom tenestenivåa. Eg reknar derfor med at ved framlegginga av den varsla nasjonale strategien – viss det er det det heiter – over nyttår blir koordinerings- og samhandlingsutfordringane mellom tenestenivåa sette i fokus.

Berit Brørby (A) [20:55:44]: Å sikre rehabilitering til alle som trenger det, er viktig og en ambisiøs målsetting. Det betyr at en rekke mennesker som i dag har blitt uføretrygdet fordi det har manglet et godt rehabiliteringstilbud, nå kan få en ny sjanse. Det er viktig når en skal be helseforetakene prioritere rehabiliteringstilbudet i sitt område, at hele mennesket blir sett, eller, sagt på en annet måte, at det ligger et menneskesyn til grunn som går på at alle skal ha en rett til å få rehabilitering på den enkeltes premisser.

God rehabilitering er å få til en individuell plan, en koordinert og individtilpasset plan. Dette krever en innsats i hele behandlingskjeden fra primærlege til spesialistene og til lærings- og mestringssentrene. For eksempel for dem som har en alvorlig hørselshemning, og det er det faktisk mange som har, er et helhetlig tilbud særdeles viktig for at livskvaliteten bedres, og at så mange som mulig kan fortsette i jobb. Derfor må et godt rehabiliteringstilbud også innbefatte god tilrettelegging på arbeidsplassen.

Rehabilitering skal også være tilbud om veiledning og respekt for at behovet for den enkelte er ulikt i de ulike livsfasene og fasene av sykdommen. Jeg er veldig stolt av at statsråden så tydelig understreker at i en framtidig rehabilitering skal retten til å bestemme hva som er viktig i eget liv, være det overordnede.

Helseregionene må også utfordres på følgende: Har de fulgt opp hva Stortinget og Regjeringen har satt som krav til å ha et godt rehabiliteringstilbud? For noen tror jeg det er et stykke igjen, selv om de nå har fått et eget tilskudd. Her synes jeg at vi alle må være vaktbikkjer, slik at rehabilitering får den plassen som det skal ha i helseforetakene.

Jeg tror også at en god rehabilitering er avhengig av at en får bedret kunnskapsgrunnlaget for beslutninger om rehabilitering for den enkelte, og det i alle ledd av behandlingskjeden. Kvalitetsutvikling ved lærings- og mestringssentrene og forskning vil gi en mer optimal effekt. Jeg tror at alle som er blitt syke, og som har fått en eller annen funksjonshemning, ønsker å være en del av noe, en del av arbeidslivet, greie seg selv, få en livskvalitet som gir mindre tilleggssykdommer. Etterutdanning av helsepersonell er også viktig, og kanskje burde en stimulere til at flere burde lære mer om hva som er en optimal rehabilitering, f.eks. ved at flere kan ta mastergrad i rehabilitering.

Så vidt jeg vet, har vi 37 lærings- og mestringssentre i Norge. De tilbyr litt forskjellig rehabilitering, men det er viktig i den nye strategien for rehabilitering at kunnskapen de ulike lærings- og mestringssentrene har ervervet, må formidles mellom dem og gjøres bedre kjent hos primærleger og spesialister, og ikke minst hos forskningsmiljøene.

Det er veldig mye bra i det som statsråd Brustad har gjort rede for. Om strategien blir hektet på en forskrift vi allerede har, eller om den skal til Stortinget for en egen behandling, er ikke så viktig. Det viktige er at helseforetakene settes i stand til å gjøre den jobben de skal gjøre.

En god rehabilitering er bedre livskvalitet for den enkelte og faktisk også mindre utgifter for den enkelte og for samfunnet som helhet. Så får vi ta debatten om det forebyggende helsearbeidet en annen gang. For det er som Gro Harlem Brundtland en gang sa, alt henger sammen med alt.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:00:12]: Det har vært veldig mye snakk om rehabilitering og mindre om habilitering – kanskje spesielt for den gruppen som statsråden var inne på i sitt innlegg, barn som har en sterk funksjonshemning.

Høyre er opptatt av at tilbudet til funksjonshemmede barn må styrkes, og at det må skje en utvikling av tjenestetilbudet i samsvar med den kunnskap som foreligger om funksjonshemmedes muligheter for læring og utvikling.

Foreldre med hjerneskadde barn som trenger habilitering, må sikres likeverdige tilbud. De må sikres råd og veiledning, uavhengig av hvor de bor i landet. Vi har sett eksempler det siste året på forskjellsbehandling av familier med barn som trenger habilitering. Foreldre som følger intensive programmer for opptrening av barn med ervervet hjerneskade, mener vi representerer en ganske betydelig ressurs for barnets utvikling og en økonomisk besparelse for samfunnet også. Barn er forskjellige, familiene er forskjellige, og det er viktig at vi legger til rette for at de får tilbud som er individuelt tilpasset.

I mange år har alle partiene her i Stortinget vært enige i innstillinger om at foreldrene skal ha frihet til å velge mellom alternative intensive programmer for opptrening av sine barn. Barn har behov for langsiktige og koordinerende tilbud, og alle har ment at det må være en selvfølge at når foreldrene har valgt en metode og et intensivt program, skal foreldrenes valg respekteres. Det gjaldt helt til i fjor høst. Det som regjeringspartiene hadde støttet i mange år, nemlig at foreldrene skulle få velge opptreningsprogram og metode for barna sine, og at det valget skulle respekteres, hoppet regjeringspartiene av, og det er de heller ikke med på nå i denne budsjettinnstillingen. Det er veldig skuffende, nettopp fordi disse foreldrene er en betydelig ressurs for disse barna. De har en hverdag som jeg tror ingen av oss som er her, kan forestille seg. De stiller opp for ungene sine, og da er det viktig at vi stiller opp for de foreldrene og de familiene og prøver å gjøre det mest mulig enkelt å få hverdagen deres til å fungere. Jeg tror det er viktig at når de har valgt et slikt program, etableres det enkle og smidige godkjenningsprosedyrer med tilstrekkelig kapasitet regionalt, og, som sagt, basert på foreldrenes prioriteringer og valg i samarbeid med familienes lege.

Deler av dette er jo en spesialisthelsetjeneste, men jeg tror det er veldig viktig at helseforetakene må samarbeide med hjemkommunene, og at de sammen må ha ansvaret for økonomisk og praktisk støtte til familiene. Rammen rundt den enkelte familie må være individuelt tilpasset og bygge på en økonomisk forutsigbarhet.

Under budsjettbehandlingen fremmet Høyre et forslag om å sikre en faglig uavhengig gjennomgang av de ulike metodene og programmene som benyttes ved habilitering av barn med hjerneskader, og av den effekten de har. Grunnen til at vi vil det, er at det er uenighet i det faglige miljøet i Norge om hva som virker. Fagmiljøet i Norge er veldig lite. Jeg vet at mange av foreldrene bruker utenlandske metoder som er vel dokumentert. Jeg mener det er viktig at vi får en gjennomgang både av de nasjonale tilbudene og de internasjonale metoder og programmer, og vi foreslo derfor at Kunnskapssenteret, som et uavhengig forskningssenter, skal få den oppgaven. Vi fremmet et forslag om det, og jeg er veldig glad for at en enstemmig komite sluttet seg til det.

Nå går klokken veldig fort, president. – Vi hadde også et forslag om et brukerstyrt kompetanse- og ressurssenter. Det har ikke fått tilslutning. Det synes jeg også er skuffende. Som sagt er foreldrene en verdifull gruppe for fagmiljøene også, og de kunne samarbeidet. Men jeg håper jo at etter som tiden går, kan vi komme tilbake til det.

Inge Lønning (H) [21:05:30]: Først et par nødvendige oppklaringer. For det første: Det er ingen uenighet mellom Kristelig Folkeparti og Høyre. Det var det ikke mens vi satt i regjering, og det er det heller ikke i dag – heller ikke mellom representanten Dåvøy og meg. Jeg ser frem til anledningen til å diskutere hvorvidt lovgrunnlaget er godt nok når det gjelder å prioritere rehabilitering.

Statsråden falt i en liten del av sitt siste innlegg for fristelsen til å praktisere maksimen «angrep er det beste forsvar». Det er ikke alltid klokt. Det inspirerte nemlig representanten Skjælaaen til å praktisere den med enda større begeistring, og jeg er redd for at begge er på villspor.

Den forrige regjeringen etterlot seg ikke noe kaos på dette området. Derimot var de tre nåværende regjeringspartiene uenige seg imellom. Arbeiderpartiet, statsrådens parti, støttet Samarbeidsregjeringens forslag om at spesialisthelsetjenesten er helseforetakenes ansvar, og at dermed også bestillerfunksjonen på dette område bør være helseforetakenes ansvar. De to regjeringspartnerne var imot. Så i den utstrekning det er kaos, er det på den rød-grønne siden i synet på organiseringen.

Men la meg så understreke at det ikke primært er organiseringen og plasseringen av ansvaret for bestillerfunksjonen som er utslagsgivende for hvorledes ressursene forvaltes. Statsråden sitter med det øverste politiske ansvar uansett, og det er statsråden som har myndighet til å instruere helseforetakene hvorledes de skal prioritere de ulike formål de har ansvaret for.

På ett punkt konstaterte jeg tilløp til imøtekommende svar i statsrådens annet innlegg, og det var når det gjelder å undersøke hvorledes kostnadsbildet kan forklares i forholdet mellom de private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjonene og de offentlige. Det er jeg glad for, og jeg håper at statsråden vil følge det opp og komme tilbake med et svar på hva en slik undersøkelse frembringer av ny kunnskap.

Til sist forskning: Kunnskapsministeren har kommet i skade for å karakterisere Regjeringens budsjett når det gjelder forskning og høyere utdannelse, som et hvileskjær. Det er jo i skøytesporten noen tiår siden det var en aktuell problemstilling. Det ville vært ønskelig om vi hadde en regjering som så at forskning og etablering av ny kunnskap i sin store alminnelighet er den viktigste nøkkelen til fremtiden. Men på dette området er det viktig at nettopp helse- og omsorgsministeren, i forhold til sin kollega kunnskapsministeren, har høye ambisjoner om økt forskningsinnsats.

Statsråd Sylvia Brustad [21:09:01]: Representanten Lønning beskyldte meg og representanten Skjælaaen for å være på villspor da vi prøvde å antyde at det var en ikke helt oversiktlig og enkel situasjon på dette feltet da vi overtok regjeringsmakta, fordi ordningene når det gjaldt anbud, var lagt om og ansvaret overført til de regionale helseforetakene. Hvis denne regjeringa ikke hadde lagt inn noe mer penger for å redde en del rehabiliteringsinstitusjoner, hadde det vært langt færre plasser enn det som nå er situasjonen. Derfor kommer det i et noe merkelig lys når representanten Lønning beskylder denne regjering for at antallet rehabiliteringsplasser har gått ned. – Men la nå det ligge.

Det er ingen tvil om at vi skal satse sterkt på dette i tida framover gjennom sterke styringssignaler til RHF-ene, gjennom mer penger til rehabilitering, gjennom mer satsing på forskning – innenfor dette viktige området har vi også ambisiøse målsettinger – og gjennom å utnytte kapasiteten både i det offentlige og blant private tilbydere. Jeg kan bekrefte at når vi har foretatt en bredere gjennomgang og sammenliknet kostnader mellom private og offentlige, der det er mulig, skal jeg komme tilbake til Stortinget med dette. Noe av grunnen til at det kan være forskjell i kostnader, er at kvalifikasjonene til personellet er ulikt. Derfor kan det være dyrere enkelte steder sett i forhold til hva en kan stille opp med. Men dette kan vi komme tilbake til.

Vi er veldig oppmerksomme på det som flere representanter har vært inne på, nemlig den geografiske fordelinga av rehabiliteringspengene. Vi setter ned et eget utvalg som skal gå igjennom inntektsfordelingen mellom de regionale helseforetak, og derigjennom også til rehabiliteringsinstitusjoner. Det kommer vi også tilbake til.

Så er det viktig for meg å understreke at om en kaller det en strategi for rehabilitering eller en plan, er ikke det det viktigste. Det viktigste er at det virker som det er bred enighet om å styrke både rehabilitering og habilitering, som bl.a. representanten Sjøli var opptatt av, i tida framover når det gjelder barn, og at det er det vi nå skal satse på videre.

Jeg er enig med representanten Nesvik i at vi har en utfordring i å sørge for at de lover og regler som gjelder på området, blir fulgt, og da er det ingen tvil om at mennesker som trenger rehabilitering og habilitering i Norge, er omfattet av pasientrettighetsloven. Det burde overflødiggjøre at en gjør enda mer på lovsida. Men det er en utfordring at det faktisk skal fungere i praksis i alle sammenhenger.

I likhet med representanten Brørby og mange flere er jeg opptatt av at lærings- og mestringssentrene fungerer godt alle steder i landet, både av hensyn til dem det gjelder, og av hensyn til de pårørende. Jeg tror mange har sett på nært hold hvor viktig det er, hvor billig det er, men også hvor utrolig mye man får ut av det. Derfor må vi sørge for at det blir en realitet på langt flere steder enn det som er tilfellet i dag.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.