Laila Dåvøy (KrF) [13:21:18]: Alkoholforbruket i Norge er stigende. De siste månedene har jeg sett følgende overskrifter og problemstillinger i forskjellige aviser. Jeg presiserer at de følgende utsagn og påstander altså er hentet fra ulike dagsaviser.
Det første er fra Aftenposten 8. november i år:
«Ungdom fester mer.»
Videre kan vi lese:
«En av tre ungdommer mellom 15 og 17 år har drukket så mye alkohol at de ikke husker noe dagen etterpå, viser nye tall fra Sosial- og helsedirektoratet.»
Og videre:
«På begynnelsen av 1990-tallet drakk en norsk ungdom omtrent tre liter ren alkohol i året. Nå heller de ned over fem liter i gjennomsnitt.»
Blant skader av denne drikkingen nevnes vold, ulykker, uønsket og usikker sex og andre alvorlige hendelser.
I et annet oppslag, i Vårt Land 25. april i år, skriver man at en av ti trondheimsstudenter viser symptomer på alkoholproblemer. Studenter drikker så mye at helseeksperter går ut og advarer om at flere drikker så mye at de er i faresonen for å bli alkoholikere senere i livet. Det hevdes at det eksisterer et sterkt drikkepress i studentkretser.
I Vårt Land den 19. august 2006, heter det:
«Eldre er tørstere enn før. Alkoholkonsumet blant eldre går oppover.»
Ifølge Folkehelseinstituttet er det grunn til å være bekymret, fordi økt alkoholkonsum hos eldre kan medføre organskader og flere fallskader, og flere bruker medisiner som ikke bør kombineres med alkohol. Dette vil øke presset på helsesektoren.
I Dagsavisen 19. august 2006 står det:
«Frykter folk fortsetter feriefylla utover høsten. Vi har drukket rekordmye i sommer, og vel tilbake på jobb og i studier venter seminarer og bli kjent-fester. Det kan bli et problem for enkelte. Nordmenn har fått nye drikkevaner: Vi drikker vin til maten og tar en pils etter jobb. Samtidig beholder vi helgefylla. Det er en interessant trend at mange i tillegg til helgefylla har lagt seg til kontinentale drikkevaner. Det blir til sammen en stor konsumøkning.»
Og videre:
«Det er kick-offs, seminarer og «events» hvor det serveres alkohol. Flere arbeidsgrupper har opp til halvparten av alkoholkonsumet sitt i jobbsituasjoner. Da skal man ha ganske rett rygg for ikke å drikke på seg problemer etter hvert.»
Dette var så langt noen få utvalgte utsagn fra dagspressen det siste halve året. Alt dette gir grunn til bekymring når vi kjenner sammenhengen mellom forbruk og skader på grunn av alkohol.
Legeforeningen har i en resolusjon fra sitt landsstyremøte i mai 2006 sagt at alkohol er vårt største rusmiddelproblem. Legeforeningen er bekymret over at alkoholkonsumet i Norge er økende, og de utfordret myndigheter og arbeidslivets aktører til å styrke arbeidet når det gjelder å forebygge et høyt alkoholforbruk. Konkret oppfordret Legeforeningen til å opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk, arbeide for at unge utsetter alkoholdebuten lengst mulig og begrense inntaket. De viste også til AKANs anslag om at opptil 5 pst. av arbeidstakerne har et så stort forbruk av rusmidler at det vil kunne gå ut over jobben. Ifølge Røde Kors lever 200 000 barn med foreldre som ruser seg. Disse kalles de usynlige barna.
Når det gjelder situasjonen i Europa og i verden for øvrig, viser tall fra Verdens helseorganisasjon at i 2000 døde 1,8 mill. mennesker av alkoholrelaterte årsaker på verdensbasis. Alkoholrelaterte dødsfall og uførhet står for 4 pst. av den totale sykdomsbyrden. På verdensbasis forårsaker alkohol omtrent like stort helsetap i form av tapte leveår som tobakk. I industriland er alkohol den tredje største risikofaktor. Ifølge WHO er det årsakssammenheng mellom alkohol og over 60 ulike skade- og sykdomstyper.
Sosial- og helseministrene uttalte følgende på møte i Nordisk Ministerråd i oktober 2004:
«Sett fra et folkehelseperspektiv er det derfor viktig å begrense et stigende alkoholforbruk. Misbruk av alkohol kan innebære stor skade og lidelse på samfunnsnivå, og for den enkelte misbruker, pårørende og uskyldige ofre gjennom for eksempel vold, kriminalitet, ofre for fyllekjøring, omsorgssvikt overfor barn m.v. Alkoholpolitikken må bygges på viktige verdier som vern av menneskelivet, respekt for menneskeverdet, sosialt og personlig ansvar, frihet for enkeltmennesket og vern om familien.»
Det nordiske initiativet ble tatt i 2004. Hensikten var gjennom et nordisk samarbeid å jobbe for å redusere alkoholrelaterte problemer og skader, bl.a. ved å påvirke internasjonale forhandlinger og prosesser ut fra en felles forståelse av at alkohol ikke er en hvilken som helst vare, men må betraktes som en handelsvare med særlige helsemessige og sosiale konsekvenser. Også videreutvikling av en effektiv alkoholpolitikk på nasjonalt plan ble nevnt. Videre ble det vist til at økt globalisering og økt internasjonal handel gjør at det har blitt vanskeligere å opprettholde effektive nasjonale og lokale alkoholpolitiske virkemidler. EU og WHO er to sentrale institusjoner som fatter beslutninger som påvirker våre alkoholpolitiske virkemidler, som alkoholavgiftsnivået i EU-land, som igjen påvirker grensehandel og smugling.
Den forrige regjeringens nordiske alkoholpolitiske initiativ i 2004 var med på å bidra til en egen alkoholresolusjon på Verdens helseforsamling i WHO i 2005. Denne resolusjonen pålegger sekretariatet i WHO og medlemslandene å utarbeide analyser og anbefalinger. Dette krever nå oppfølging, hvis ikke vil Norges innsats for et lovende internasjonalt samarbeid om en effektiv alkoholpolitikk svekkes. Det press som internasjonaliseringen legger på et lite land som Norge i alkoholpolitikken, må møtes gjennom langsiktig internasjonalt arbeid.
Alkoholpolitikken har de siste årene kommet høyere på agendaen både i EU og WHO, bl.a. fordi alkoholrelaterte skader dokumenteres bedre. EU presenterte i oktober i år sin første alkoholpolitiske strategi: Medlemslandene skal støttes når det gjelder å redusere alkoholrelaterte skader. Alkoholens helseskadelige effekter ble stadfestet. Også i WHO er det ønske og behov for å få på plass en alkoholpolitisk strategi. Det er viktig å ivareta samfunnsmessige interesser i møte med en mektig alkoholindustri, som prøver å påvirke både EU og WHO gjennom å motarbeide det viktige arbeidet som er i gang for å redusere alkoholrelaterte skader.
Norge er ikke annerledeslandet. Vår solidariske alkoholpolitikk er et forbilde for Europa. EU starter nå sitt arbeid og slår for første gang fast at alkohol har helsemessige og sosiale konsekvenser. Da EU-kommisæren for helse la fram tiltakene, sa han det så treffende:
«Det er ikke produktene vi er imot, men misbruket.»
Han henviste også til beskyttelse av barn og unge.
Norge bør konsentrere seg om å følge opp arbeidet i WHO bilateralt og innen en nordisk ramme. Innenfor rammen av det nordiske initiativet bør Norge være en pådriver for at de nordiske EU-landene følger opp EUs alkoholpolitiske strategi. Norge bør også utforske muligheter for bredere allianser utover de nordiske. WHO må støttes både økonomisk og på andre måter for å sikre at oppgaven med å overvåke og rapportere alkoholrelaterte skader og rapportere om de mest effektive virkemidlene for å bekjempe disse kan bli gjennomført.
Verdens helseforsamling i mai 2007 blir en viktig milepæl for videreføringen av nettopp det nordiske initiativet.
Mitt spørsmål til statsråden er: Hva gjør statsråden for å følge opp det nordiske initiativet både i EU og i WHO?
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Statsråd Sylvia Brustad [13:30:17]: Problemer som skyldes alkoholbruk, er heldigvis satt høyere opp på den internasjonale dagsordenen. Det gjelder både i Verdens helseorganisasjon og i EU, som interpellanten var inne på. Da helseforsamlingen i WHO behandlet resolusjonene om skadelig bruk av alkohol i 2005, var det første gang på mange år at spørsmålet stod på helseforsamlingens dagsorden. Europaregionen i WHO har imidlertid arbeidet aktivt med alkoholrelaterte problemer i mange år.
Allerede i 1973 tok Europakontoret initiativ til en internasjonal studie i regi av finske og kanadiske forskere. Denne studien tok for seg ny forskning om hvordan endringer i gjennomsnittlig alkoholforbruk i et land påvirker omfanget av alkoholrelaterte skader. Studien ledet fram til en rapport om alkoholpolitiske tiltak i et folkehelseperspektiv, som ble et viktig faglig grunnlag for alkoholpolitiske tiltak i mange land. I 1983 vedtok Verdens helseorganisasjon en resolusjon på grunnlag av denne rapporten, og det ble oppnevnt en ekspertkomite. Den kom med anbefalinger som ble sett på som kontroversielle på den tida, og spørsmålet kom ikke opp igjen som et eget punkt på dagsordenen i Verdens helseforsamling før i 2005.
Tidlig på 1990-tallet vedtok imidlertid WHOs regionkomite for Europa den første europeiske handlingsplan om alkohol. Den handlingsplanen – riktignok i justert utgave – inngår nå i den alkoholpolitiske strategien som ble vedtatt for WHOs Europaregion høsten 2005.
Etter at Verdens helseforsamling vedtok en resolusjon om problemer forårsaket av skadelig bruk av alkohol, har flere av de andre regionale WHO-komiteene satt i gang et arbeid med tilsvarende planer som Europaregionen har. Det er bra.
Jeg skal ikke gjøre noe forsøk – det ville dessuten ha ført for langt – på å gå inn på årsakene til den tilbakeholdenhet, vil jeg si, som de senere årene er vist fra en del land. Jeg vil nøye meg med å peke på at tiltak for å redusere helseskader som kan skyldes uheldig livsstil, ofte er kontroversielle. Det ser vi også i vårt eget land. Det kan være dels fordi det berører folks valg, og dels fordi det berører økonomiske interesser som til dels er sterke. Vi kjenner det jo ikke minst fra arbeidet med både ernæring og tobakk også hos oss sjøl. En annen årsak jeg vil nevne, er at alkoholrelaterte skader lenge ble oppfattet som et problem som først og fremst rammet industrilandene.
Regjeringa ønsker – i likhet med interpellanten, Kristelig Folkeparti og sikkert flere – å styrke vektlegginga av tiltak som forebygger helseskader. I den globaliserte verden vi lever i, blir det stadig viktigere å samarbeide internasjonalt for å samordne slike forebyggende tiltak. Skal vi få resultater, er det avgjørende å finne løsninger som samler bredt, men det er slik på dette området som med alt internasjonalt arbeid, at det krever tålmodighet.
Et av de første WHO-dokumentene der man presenterte såkalte sjukdomsjusterte levekår, var Verdens helserapport 2002, som daværende WHO-direktør Gro Harlem Brundtland la fram, og som handlet om risikofaktorer for helse. Der valgte en ut 26 viktige risikofaktorer, og i den rapporten ble alkoholrelaterte helseskader rangert som den fjerde viktigste. Det var flere forhold som overrasket i den rapporten – for det første at alkohol er den fremste av 26 risikofaktorer i utviklingsland med låg dødelighet, og for det andre at alkohol var rangert nesten like høgt som tobakk som risikofaktor på verdensbasis.
Alkohol er som kjent også kommet høgt opp på EUs dagsorden. Helsemyndighetene kan ikke la være å forholde seg til en faktor som i så stor grad bidrar til å øke helseproblemene i hele Europa. Både interpellanten og jeg er jo veldig godt kjent med at daværende arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten i 2004 tok et initiativ til å samordne den nordiske politikken på dette området i internasjonale organer. Det var, sett fra mitt synspunkt, et meget viktig initiativ for å komme enda lenger i det internasjonale arbeidet på dette viktige området. Helse- og sosialministrene vedtok å forlenge denne samarbeidsavtalen på ministerrådsmøtet i sommer.
Så er det slik som representanten Dåvøy sier, at på helseforsamlinga i 2007 vil generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon legge fram en rapport om arbeidet, basert på resolusjonen fra 2005. Jeg kan forsikre representanten om at Norge har nær kontakt med de nordiske landene og andre land om hvordan spørsmålet skal følges opp ved helseforsamlinga til våren, men det er ingen tvil om at dette blir et meget viktig møte.
Mulighetene for å påvirke den alkoholpolitiske strategien i EU, som kommisjonen nettopp har lagt fram, vil være noe mer begrenset fra norsk side, av grunner som ikke minst interpellanten sjøl kjenner godt til. Men jeg vil opplyse om at det er god kontakt mellom Norge og de nordiske EU-medlemmene om oppfølginga av kommisjonens arbeid. Vi deltar også i kommisjonens ekspertkomite for alkohol på embets- og tjenestemannsnivå. Spørsmål knyttet til det indre marked og avgifter har vært drøftet av finansministrene i Nordisk Ministerråd, men Norge deltar jo som kjent ikke i disse drøftelsene i EU. Det dreier seg først og fremst om regler som ikke brukes i Norge, men hvor de indirekte virkningene likevel er betydelige også for oss.
Jeg vil til slutt få understreke betydninga av internasjonalt samarbeid for å oppnå resultater med forebygging av livsstilsrelaterte helseskader generelt og skadelig bruk av alkohol spesielt. Jeg vil i den forbindelse peke på den økte oppmerksomheten som rettes mot mennesker som er rammet av andres uansvarlige bruk av alkohol. Ikke minst gjelder det, som interpellanten også var inne på, barn som lever i familier hvor en eller begge foreldre misbruker alkohol. Men det gjelder også de mange som blir rammet av ulykker som skyldes andres voldsbruk, og vi har mer enn nok eksempler på det, ikke minst her i Oslo. Jeg vil også si at den økende voldsbruken vi ser blant unge, i stor grad skyldes skadelig bruk av alkohol.
Jeg vil si at et bredt internasjonalt samarbeid – i Norden, i EU, i Verdens helseorganisasjon og for den saks skyld i alle andre fora – vil være viktige bidrag for å redusere helseproblemer og sosiale problemer som skyldes alkoholbruk. Jeg vil forsikre interpellanten om at Regjeringa følger opp det nordiske initiativet på dette svært viktige området.
Laila Dåvøy (KrF) [13:37:53]: Jeg vil takke statsråden for et godt svar.
Det er klart at det er et tankekors at så mange organisasjoner, også store, som Verdens helseorganisasjon og EU, har vært svært, svært tilbakeholdne. Jeg tror nok også, som statsråden var inne på, at de kommersielle kreftene er utrolig sterke, og at de sannsynligvis er mye sterkere i andre land enn de vi vil finne her i Norge. Vi har tross alt en ganske stor oppslutning om vår strenge alkoholpolitikk. Jeg synes i mange tilfeller at også bransjen tar noe ansvar for det, selv om vi har en del debatter.
Statsråden sier at vi må ha tålmodighet. Det er riktig. Når man jobber internasjonalt, er det ikke bare å beslutte noe i det norske storting eller i den norske regjering, og så skjer det av seg selv. Jeg tror at det at WHO i så mange år har hatt dette på dagsordenen, og at en fikk en ny giv også der i 2005, skjer jo heller ikke av seg selv. Det er noen stater, noen land som må føle ansvar for at så skjer. Jeg er stolt av at de nordiske ministrene, med Dagfinn Høybråten i spissen, i 2004 tok det viktige initiativet. Det er også viktig at disse prosessene holdes ved like. Jeg er veldig glad for at statsråden så klart og utvetydig sier at dette skal følges opp, og at hun har godt samarbeid med de nordiske kollegene, både med tanke på helseforsamlingen i 2007 og på oppfølgingen av EU-strategien.
For en tid tilbake, i mars i år, stilte Jan Bøhler et spørsmål til statsråden i spørretimen. Da lovet statsråden å se på om Norge kunne gjøre noe, og hva man eventuelt kunne gjøre for å støtte WHOs arbeid finansielt på dette området. Jeg tror kanskje det også er viktig, og jeg har lyst til å spørre statsråden om dette har vært vurdert, og om Norge kan støtte dette viktige arbeidet på en slik måte. Kan statsråden tenke seg å vurdere det, hvis hun ikke har hatt mulighet for det til nå?
Statsråd Sylvia Brustad [13:40:36]: Jeg vil bare understreke at sjøl om vi må være tålmodige når det gjelder internasjonalt arbeid også på dette området, er Regjeringa utålmodig etter å prøve å bidra til å finne løsninger. Vi mener at vi har noe å bidra med i Norge, sjøl om ikke alt er perfekt hos oss heller. Det er derfor vi viderefører det veldig bra initiativet som statsråd Høybråten og hans regjering tok i sin tid. Vi gjør det på alle arenaer, i Norden, i EU, i Verdens helseorganisasjon og også i andre fora, og vi gjør det i tett dialog med ulike brukerorganisasjoner på området, som jeg mener har veldig mye positivt å tilføre. Jeg kan forsikre om at disse prosessene i høyeste grad holdes ved like.
Når det gjelder om vi kan bidra finansielt i forhold til WHO osv., er det noe vi løpende vurderer. Vi har ikke konkludert endelig på det, men vi har en veldig åpen holdning til det. Hvis det er behov for det, og det er gode grunner til det, er vi åpne for det.
Harald T. Nesvik (FrP) [13:41:55]: Interpellanten reiser på mange måter en todelt debatt. Den ene delen går på den generelle alkoholpolitikken, og den andre går selvfølgelig på det samarbeidet som man har på nordisk ministernivå. Halvparten av debatten dreier seg om vår egen alkoholpolitikk og om hvordan den fungerer, mens man på den andre siden ser det i et litt mer internasjonalt perspektiv. Jeg skal prøve å komme inn på begge deler.
Innledningsvis vil jeg si at jeg tror det er litt viktig at vi tar inn over oss at det nevnes stadig at andre land er i ferd med å nærme seg norsk alkoholpolitikk, at man ser til Norden. Jeg tror representanten Dåvøy så sent som i alkoholdebatten i går viste til at man ser til Norge og Norden. Det som er problemet med det, er at det er et hav av forskjell mellom de landene man nå sier begynner å se til Norden og begynner å vurdere innskrenkninger i sin egen alkoholpolitikk, og den verden som vi lever i her. Det er helt åpenbart at Norge i hvert fall har en av Europas desidert strengeste alkohollovgivninger, og da særlig hvis man tar med det avgiftsnivået som vi har i Norge. Vi har en betydelig form for regulering gjennom alkoholloven og gjennom det å bruke avgiftssystemet.
Vi har i en årrekke sett flere kampanjer der man bruker en del virkemidler, særlig på skremselssiden, for å få folk til ikke å drikke alkohol. Disse har, med respekt å melde, vist seg ikke å fungere. Derfor er jeg veldig glad for at man i hvert fall har prøvd å tenke nytt, og at man har begynt å jobbe opp mot ungdommer. Jeg tror at skal vi komme litt videre med dette, er det først og fremst ungdomsgenerasjonen vi må gripe fatt i, både i forhold til bruken av alkohol, altså hvordan vi drikker, for å bli kvitt helgefylla, og ikke minst i forhold til det som har med voldsproblematikken og andre ting knyttet til alkoholmisbruk å gjøre. Jeg tror ikke det finnes en eneste politiker som sitter i denne sal – selv om det ikke er så mange som sitter her nå – som ikke tar inn over seg at alkoholmisbruk medfører skade – for det gjør det. Da er spørsmålet: Hvordan kan vi klare å begrense skadeomfanget, slik at vi får minst mulig skade av alkoholmisbruken? Jeg tror vi har mest å hente ved å gå via ungdommen. Jeg tror også vi har veldig mye å hente ved å se på hvilke trender vi har, hvordan ungdommen opplever sin egen situasjon, og hva man har av muligheter. Men hvis vi skal lykkes med å få ned alkoholmisbruken, må man ha aksept i befolkningen for de virkemidlene som man bruker. Da er det også viktig at vi ikke bare bruker ett eller to forskjellige institutt hver gang vi skal vite noe i forbindelse med alkohol. Det er andre aktører enn Blå Kors og SIRUS som finnes der ute, og som kan brukes også til å foreta undersøkelser. Jeg vil også oppfordre til å se på andre måter å sjekke disse tingene på, utforme kampanjer og få dette vurdert. La oss ikke minst lære litt av utlandet. La oss se på de landene som har ført kampanjer som har fungert. La oss bl.a. se på Canada, som har en kampanje som har gått over flere år, og som har gitt resultater.
Videre tror jeg også at flere av oss ble ganske glade da vi så på Frokost-TV i morges. Når vi ser over kjølen til Sverige, ser vi at det har vært en nedgang i alkoholkonsumet blant ungdom den siste tiden. Det synes i hvert fall jeg er veldig positivt. Hvis vi kan ta med oss den trenden videre, er det noe av det aller viktigste vi kan gjøre. Jeg tror nettopp det er viktig at vi samarbeider over landegrensene for å lære av hverandre.
Problemet er at i norsk alkoholdebatt har vi låst oss fast ved å si at det er bevist at tilgjengelighet og pris er det eneste som virker. Jeg tror at det også er andre ting som virker. Skal en få aksept i befolkningen, må en også kunne bruke andre virkemidler, som f.eks. holdningskampanjer. Men vi må slutte å bruke skremselspropaganda, vi må la noe virke over tid. Derfor er jeg veldig glad for at hele komiteen og også statsråden har bekreftet at bl.a. ungdomskampanjen «Rolig nå», som er utarbeidet av ungdom for ungdom, skal gå videre. Det setter jeg veldig stor pris på, og jeg tror at noe av det viktigste vi nå kan bygge videre på, er den måten vi kommuniserer på. Men dette er bare ett av mange tiltak.
Jeg tror at vi skal lære av hverandre i de forskjellige landene, men vi skal også ta inn over oss at Norge ikke klarer å løse disse problemene alene.
Jeg ser fram til det arbeidet som skal bli gjort. Jeg håper at vi kan få ned alkoholkonsumet, ikke minst det misbruket som vi ser. Alle er tjent med det. Oslo-problematikken var nevnt her. Ja, for en stund tilbake førte man en kampanje bl.a. i Kristiansund kommune, der politiet gikk ut i helgene. Vi kunne lese i Tidens Krav i forrige uke at det var ingen problemer i byen den helgen, fordi det var mye politi som var synlig i gatene.
Inge Lønning (H) [13:47:28]: Det er et helt sentralt helsepolitisk spørsmål interpellanten reiser. Jeg vil gi henne honnør for å reise det i den sammenhengen hvor det hører hjemme, nemlig i det internasjonale perspektiv. Det er helt klart at uansett hva man måtte mene om graden av vellykkethet av vår norske alkoholpolitikk, er det begrenset hvor stor handlefrihet det enkelte land har i forhold til naboland og i forhold til den internasjonale politikk på området.
Derfor er jeg enig med interpellanten i at initiativet til å få til et nordisk samarbeid var et godt og betimelig initiativ. Allerede der står vi overfor betydelige utfordringer, fordi kulturforskjellene også mellom de nordiske land er meget store, som vi vet. Danmark har en tradisjon som atskiller seg meget klart fra den vi har i Norge og Sverige, bare for å nevne ett eksempel.
Samtidig er det grunn til å bemerke at når interpellanten ytrer ønske om at Norge skal være pådriver for at de øvrige nordiske land, som er medlemmer av EU, skal følge EUs politikk på dette området, inneholder jo det et aldri så lite paradoks. Det hadde unektelig – får jeg si til interpellanten – vært noe enklere å påvirke det hvis vi hadde vært med selv. Det at EU er i ferd med å utvikle en alkoholpolitikk som er felles for medlemslandene, ser jeg for min del som et klart bevis på at EU-samarbeidet forsterker den sosiale dimensjonen som er felles for EU-landene. Det er i seg selv et usedvanlig viktig bidrag, også når det gjelder å skape rammebetingelser for en god norsk politikk på dette området.
Det er ikke vanskelig å bli enige om omfanget av alkoholrelaterte helseskader. Det er heller ikke vanskelig å bli enige om de overordnede målsettingene når det gjelder å bekjempe alkoholrelaterte helseskader. Det som er den store vanskeligheten, er å finne ut hvilke virkemidler vi har til rådighet, og hvorledes disse virkemidlene skal doseres for å gi det best mulige resultat. Her står jo dilemmaene i kø.
Der er tre virkemidler som har vært brukt, og som står til rådighet. Det ene er lovgivning. Vi har historiske erfaringer i Norge for en ekstremt restriktiv bruk av lovgivningen, forbudstiden. Erfaringene med det frister på ingen måte til gjentakelse. For hvis man overbruker en restriktiv lovgivning, oppnår man regelmessig det motsatte av det man tilsikter – man oppnår å stimulere til illegal produksjon, illegal omsetning og enda flere helseskader.
Så har man avgiftsmuligheten. Også det er et tveegget sverd, for all erfaring viser at det er vanskelig å finne det riktige balansepunktet hvor avgiftspolitikken bidrar til å dempe etterspørselen samtidig som den ikke stimulerer til illegal omsetning og import.
Så er det det tredje virkemiddel, som vi i Norge har satset tungt på, nemlig et statlig monopol for omsetning av alkohol. Det er også et tveegget sverd. Når denne regjering, i likhet med den forrige, har satset på å bygge ut Vinmonopolets lokale salgsnett i Norge – senest i går ble det begrunnet med at man vil ha lik tilgang over hele landet, og det er jo et interessant synspunkt – må man konstatere at Vinmonopolet er blitt den mest vellykkede statsbedrift i dette land. Den er toppmodernisert, den er blitt strømlinjeformet, den går så det suser økonomisk. Men det store spørsmål man sitter tilbake med, er jo: Hvorledes rimer dette med statens egen overordnede politikk på området?
Jeg tror at vi skal være ærlige nok til å innrømme alle sammen at her er et alkoholmonopol blitt et nokså iøynefallende uttrykk for det vi i andre sammenhenger kaller dobbeltmoral. Det burde egentlig oppta oss alle å diskutere det litt mer inngående enn vi hittil har gjort.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:52:33]: Jeg har også lyst til å berømme interpellanten for å ta opp et viktig tema. Som helseministeren sa, er problemer som skyldes alkoholbruk, satt høyere opp på den internasjonale helsepolitiske dagsordenen de seinere åra. Det har til dels vært vanskelig å få støtte til tiltak som skal redusere alkoholkonsumet gjennom de to mest virksomme reguleringsmekanismene vi har, nemlig pris og tilgjengelighet. En viktig årsak er antakelig at det står store næringsinteresser på spill: Det er mye penger i omløp og mange arbeidsplasser å ivareta. I tillegg spiller det sjølsagt en rolle at regulering kan være upopulært blant mange. Det er klart at det kan være irriterende for folk at ølen er dyr, eller at ølsalget stenger før butikken sjøl stenger. Men det har likevel vist seg å være ganske stor oppslutning om mange av de virkemidlene vi har tatt i bruk i Norge, kanskje fordi de fleste av oss skjønner at det er fornuftig å behandle alkohol som noe annet enn en vanlig vare, på linje med melk og brød.
Vi ser likevel at det er et sterkt press i mer alkoholliberal retning, og det er bekymringsfullt at grensehandelargumentet har så stor gjennomslagskraft mange steder at det hindrer stater i å føre en fornuftig alkoholpolitikk. Det vil ofte være de landene som har de laveste avgiftene eller de mest liberale reglene, som setter standarden. Det har vi sett i Danmark, i Sverige og i Finland, for å nevne noen land. Hardest gikk det for seg i Finland, hvor prisene ble satt drastisk ned fordi Estland var på vei inn i EU, og Finland, i motsetning til Norge, hadde svært store importkvoter. Importbegrensningene skulle vekk fordi man fryktet at disse skulle føre til at enorme mengder billig sprit tok den korte veien over Bottenviken fra Estland. Avgiften på alkohol ble brått satt ned med en tredjedel og sterkspriten med hele 40 pst.
Ifølge Social- och hälsovårdsnytt i Norden er den vanligste dødsårsaken for voksne finlendere over 45 år hjerneskader som følge av fyll, og i gjennomsnitt drikker finlenderen seg full, med hensikt, 32 ganger i året. Nå ringer heldigvis alarmklokkene hos finske velferdspolitikere. I en utgave av Analys Norden fra i høst gis et rystende bilde av hva en kraftig senking av prisen på alkohol kan føre til, særlig for de allerede marginaliserte sosiale gruppene i Finland. Dette er et poeng i seg sjøl, for stort sett har finnene det helt bra. Men sist høst kom det fram at 20–30 pst. av barna i hovedstadsområdet vokser opp i familier med misbruk, vold, kriminalitet og annen vanskjøtsel. Dette tallet har økt kraftig på svært kort tid. Sjøl om årsakene ikke bare er et altfor høyt alkoholforbruk, selvfølgelig, er det en medvirkende årsak. Uansett kan vi være helt sikre på at den drastiske avgiftssenkinga for noen år siden ikke har bedret disse barnas situasjon, snarere tvert imot. Derfor er det SVs klare oppfatning at vi bør ha et klart barne- og sosialpolitisk perspektiv på norsk alkoholpolitikk. Norge har en viktig oppgave internasjonalt i å støtte opp om en fornuftig alkoholpolitikk som ikke setter solidariteten og folkehelsa til side til fordel for mindre viktige og kortsiktige behov.
Jeg er bekymret for hva som vil skje med norsk alkoholpolitikk og Norges pådriverrolle dersom det blir et reint borgerlig flertall etter neste valg. Fremskrittspartiets politikk er særlig ensidig. Man argumenterer over knappe to sider i finansinnstillinga for en senking av alkoholavgiftene til svensk nivå, uten så mye som å nevne folkehelseperspektivet, barns oppvekstvilkår eller kriminalitet som følge av alkohol – heller ikke skader. Man har rett og slett valgt å ignorere det. Det er ille at ikke partiet interesserer seg mer for de massive forskningsresultatene vi nå har, men isteden, på samme måte som i miljøpolitikken, turer fram som om vi ikke visste bedre.
For Regjeringa og oss som tilhører flertallet i Stortinget, er det iallfall viktig å vektlegge den forskninga vi har på dette feltet, og vi kommer til å fortsette pådriverrollen som Laila Dåvøy ønsker seg, og som bl.a. Dagfinn Høybråten har ære for. Vi vet nok.
Myndighetene kan ikke la være å forholde seg til en faktor som i så stor grad bidrar til å øke helseproblemene i Europa, og det ser flere og flere regjeringer også. Spørsmålet er om Fremskrittspartiet kan det.
Alkoholmisbruk medfører skade, sa representanten Nesvik. Ja, selvfølgelig. Men hvor mange mennesker skal defineres som misbrukere i Fremskrittspartiets verden? Ungdommer som må pumpes fordi de ikke visste hvor grensa gikk? Voksne på julebord som tok akevitten på strak arm og gikk på nesa i asfalten? Fulle folk som tar livet av seg på grunn av rusforsterket kjærlighetssorg, eller som krasjer i fylla? Bruken er også et problem, og det er vi faktisk nødt til å ta inn over oss.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:57:53]: I går kveld hadde vi en debatt her i Stortinget der Norge nærmest ble framstilt som et molboland av Høyre-representanten Martin Engeset. Vi fikk høre at det nærmest truet det lokale folkestyret at vi ønsker å ha en nasjonal alkoholpolitikk. Derfor stiller jeg meg noen spørsmål knyttet til om det er så veldig stor enighet i Stortinget, om det bare er Fremskrittspartiet som har en annerledes alkoholpolitikk. Høyre ønsker også økt salg og økt tilgjengelighet på dette området, og at alkohol skal betraktes som en dagligvare på lik linje med andre ting vi handler i butikken. Det var det inntrykket vi satt igjen med i går, etter å ha deltatt i den debatten som gjaldt åpningstider.
Jeg synes interpellanten, Laila Dåvøy, tegnet et bilde av de faresignaler som vi ser i vårt eget land, og vi forstår at ungdom drikker stadig mer alkohol. Vi vet at det vil føre til økt helseskade i befolkningen. Det vil føre til at flere faller utenom, og det vil øke helsebudsjettene våre.
Representanten Nesvik kommenterer dette ved å si at det er signaler fra andre land også på at alkohol er skadelig, og at en må sette i verk noen tiltak og vurdere det. Men han legger til i samme setning at i de andre landene er problemene så mye større fordi det drikkes så mye mer. Jeg opplever at det faktisk er en kjempestor utfordring at vi også i vårt land har et økende alkoholforbruk, som dermed også vil føre til økte helseskader.
Det er interessant at Verdens Helseorganisasjon setter alkoholrelaterte helseskader som den fjerde største trusselfaktoren når det gjelder helse. Som helseministeren nevnte, er det i noen utviklingsland faktisk den største trusselen. Det er også interessant å se hvordan markedskreftene og sterke kapitalinteresser markedsfører alkohol i mange av utviklingslandene i dag. Det har det vært vist mange eksempler på i mediene.
Jeg mener at Høybråtens initiativ for et par år siden i Nordisk Råd-sammenheng er veldig bra. Jeg vil sammenligne det med kampen mot tobakksskader, som Høybråten tok et initiativ til, og der en ser at mange land faktisk følger etter. Vi kan gjerne snakke om at alkoholproblemene i Norge er små sammenlignet med alkoholproblemene i andre land. Jeg tror faktisk det er andre land som også ser til Norge nettopp fordi vi har ført en alkoholpolitikk som har begrenset tilgangen og som dermed også slår ut i mindre helseskader. Men jeg opplever samtidig at det faktisk er sterke krefter i Stortinget som ønsker å liberalisere alkoholpolitikken, selv om en får signaler fra mange andre land og også fra andre verdensdeler faktisk om at alkoholen skaper svære problemer.
Jeg er tilfreds med at Regjeringen vil videreføre dette viktige arbeidet internasjonalt og ta opp denne problematikken i de fora der det er nødvendig å gjøre det.
Jan Bøhler (A) [14:03:42]: Som interpellanten var så hyggelig å nevne, stilte jeg et liknende spørsmål i spørretimen før sommeren. Jeg er enig i det Dåvøy sa i sitt innlegg, og er veldig glad for at hun setter press på disse problemstillingene og bringer fram mange nye fakta, nye opplysninger og bidrar til å gi oss et overbevisende bilde.
Det er helt riktig at alkoholen er et økende problem også på verdensbasis, ikke minst i utviklingsland, hvor den mer og mer er på vei inn. Jeg støtter Dåvøy der hun fulgte meg opp ved å si at vi må bidra også med ressurser til arbeidet i internasjonale organisasjoner på dette punktet. Det kan også være initiativ som bør tas i andre FN-sammenhenger enn bare i WHO, f.eks. i UNESCO.
Jeg mener det er viktig at Norge fortsatt må være et sterkt internasjonalt eksempel på en god, forebyggende og restriktiv alkoholpolitikk, og at vi må forbedre den politikken. Det vi burde diskutere, er hvordan vi kan forbedre oss når det gjelder å være et eksempel, og ikke tilpasse oss den internasjonale situasjonen, enten det er i Europa eller i verden ellers.
Vi må passe på at denne viktige debatten om det internasjonale aspektet ikke blir en sovepute. Det er lett å diskutere det internasjonale aspektet og være enige om de helsemessige skadevirkninger når vi snakker om andre, men vi må også snakke om oss selv og sørge for at vi fortsatt er et sterkt og overbevisende eksempel.
Når man snakker om dobbeltmoral og om måter å kommunisere på, som Harald Tom Nesvik var inne på, må jeg si at konsekvensen av det vi diskuterte i går, i mange kommuner i realiteten ville vært ølsalg hele døgnet til ungdom som er på fest, og som kan få tatt seg en tur innom og fylle på utpå natten med en kasse øl. Jeg vet hva en slik situasjon ville betydd her i Oslo. Man diskuterer dette som om man diskuterte ut fra sitt eget behov for å få øl akkurat når man vil, ikke ut fra et bredt forebyggende arbeid overfor utsatte grupper som ikke har den samme styringen med oppførselsmønsteret sitt som det virket som noen av talerne mente de selv hadde. Man foreslår økte skjenketider, lenger enn til halv fire på natten, slik det nå er i Oslo – jeg var i en fjernsynsdebatt nylig hvor Høyre bl.a. lanserte det. Man går inn for vin i butikkene, som jeg oppfatter at både Høyre og Fremskrittspartiet går inn for. Man går inn for lavere avgifter, tilpasning til det europeiske avgiftsnivået, og man går inn for – som man drev med på Høyres forrige landsmøte og før forrige valgkamp – sprit til 18-åringer. Når dette er det politiske bildet man står for nasjonalt, mener jeg at det blir en måte å kommunisere på. Når man da bekymrer seg for skadevirkningene og utviklingen internasjonalt, blir det dobbeltmoral, og det blir vanskelig for den ungdommen vi skal påvirke, å henge med på hva man egentlig kommuniserer.
Jeg synes særlig Fremskrittspartiet i stor grad snakker om noe annet. De vil gå foran når det gjelder forebyggende ungdomskampanjer, men bare de fem punktene jeg nevnte nå med endringer i alkoholpolitikken i dramatisk negativ retning, viser en helt annen praksis. Det blir stor avstand mellom tale og praksis.
Det er ett punkt når vi snakker om forbedringer i den norske alkoholpolitikken, hvor jeg mener vi bør sammenlikne oss med andre land, og hvor vi burde undersøke mer hva som er den norske situasjonen i forhold til den internasjonale situasjonen, og det gjelder skjenkepolitikken. Skjenkepolitikken representerer hele signalvirkningen overfor store ungdomsgrupper og befolkningen for øvrig når det gjelder bruk av alkohol. Vi leser reportasjer om at mens det er rolig og stille på gaten i New York i 23–24-tiden, er det da ungdom begynner å trekke inn til Oslo sentrum, for her er 500 skjenkesteder åpne til kl. halv fire om natten. Man kan sammenlikne og se hvordan man har fått til dette i andre land. Vi som har vært på besøk i ulike europeiske byer, ser at situasjonen er en annen utover kvelden, at det ikke er den drikkekulturen som nå har utviklet seg – ikke bare i Oslo, vi har hørt liknende historier fra Kristiansand, Bergen, Tromsø osv.
Det kunne være interessant også å snu det andre veien, se hvordan vi ligger an i forhold til den internasjonale situasjonen, så vi ikke bare tror at vi har alt i orden, mens andre land er så ille. På noen punker har vi også våre problemer.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:08:43]: Man skulle til tider tro at man hadde en diskusjon som gikk på om man var for eller imot alkohol.
Det man må spørre seg selv om, er: Hvorfor har vi den type kultur vi har i dag? Og hvorfor er det slik at andre land har en helt annen type kultur?
Jeg vet at mange vil hevde at sosialismen som sådan er den største påvirker i forhold til at vi i dag har vår drikkekultur og våre holdninger til alkohol, bl.a. gjennom forbudstiden. Men jeg tror vi må mye lenger tilbake i tid for å finne et fornuftig svar. Jeg tror faktisk vi må gå så langt tilbake som til reformasjonen. For ser man på hva som skjedde under og i etterkant av reformasjonen, er det liten tvil om at skillelinjen gikk mellom de protestantiske land i Norden og de ortodokse i Øst-Europa, og den gikk mellom de protestantiske land i nord og de katolske i sør. Det er den største skillelinjen vi har. Historien har vi dratt med oss videre.
Derigjennom ble en ganske streng alkoholpolitikk ført i de nordiske land. De nordiske land hadde en gang en noenlunde felles politikk på dette området, og det største bruddet her har skjedd gjennom EU og ved at andre nordiske land har blitt medlemmer. Der ligger vår utfordring i dag. For i dag er det vi som skiller oss helt klart ut i forhold til de andre nordiske land, hva angår både avgifter og prisnivå på alkohol.
Det er litt artig å høre at Fremskrittspartiet blir beskyldt for både det ene og det andre, at vi ignorerer alkoholens skadevirkninger, når vi faktisk har stått her oppe og hevdet det motsatte. Sammenlikner man sosialdemokratiet og Kristelig Folkeparti i Norge med andre kristeligdemokratiske og sosialdemokratiske land, er det ikke så veldig vanskelig å finne land som har den samme alkoholpolitikk som Fremskrittspartiet ønsker å ha. Så kan man på mange måter sammenlikne seg med hva man måtte ønske.
En annen side i denne saken er at vi alle ser at vi har utfordringer, vi har problemer ved vår alkoholpolitikk, men dem har vi altså fått til tross for at Fremskrittspartiet aldri har sittet i en reell maktposisjon i denne sal. Det blir da meningsløst å bruke denne taburetten og si at det er vi som har dårlige holdninger overfor alkoholproblematikken, når det faktisk er helt andre partier som har vedtatt den politikken vi har. Da bør man heller være litt mer ydmyk og kunne se noe mer nyansert på problematikken.
Foruten Finland, som ønsker å sette opp minimumsskattene og avgiftene på alkohol noe, gadd jeg vite hvilke andre land det er som ser til Norge. Hvilke andre land er det som reelt ønsker å innføre norske avgifter og norsk prisnivå på alkohol? Andre land har ikke samme utgangspunkt som Norge: kolossale overskudd på sitt statsbudsjett. De kunne med enkelhet fått det ved å gjennomføre det. Til tross for dette velger man å se på alkohol som en vare som er helt legalt i salg både fra butikker og andre steder.
Laila Dåvøy (KrF) [14:13:50]: Jeg har lyst til å takke kollegaer i Stortinget for en god debatt.
Jeg har en del kommentarer, ikke minst til Fremskrittspartiet. Harald Nesvik sa at det er store forskjeller mellom Norge og andre land hva gjelder alkoholpolitikk – og det er det. Det er også fordi vi har en strengere alkoholpolitikk, at vi har færre skader i Norge. Her er det en sammenheng. Jeg tror det er utrolig viktig at vi ser på den dokumentasjonen og den forskningen vi har.
Jeg begynte å jobbe med alkoholpolitikk for over 30 år siden som lokalpolitiker i min egen kommune, og det at økt tilgang gir økt forbruk, har vært en rettesnor i alle disse årene. At representanten Nesvik føler at vi er låst fast i dette, får så være, virkeligheten er faktisk sånn selv om Fremskrittspartiet ikke liker det. Kampanjer – slik Fremskrittspartiet går inn for i alle sammenhenger – er heller ikke nok. Det er faktisk vår strenge alkoholpolitikk som er det viktigste virkemiddelet til at vi har færre skader i Norge, og som gjør at andre land faktisk ser til Norge. Representanten Fredriksen nevnte Finland. Ja, det er ikke rart at de vil sette opp avgiften, for de har fått en eksplosjon i alkoholrelatert vold og alkoholrelaterte dødsfall etter at de satte ned avgiften for to år siden.
Så noen få ord om vinmonopol. Det er klart at i Norge er vinmonopol et alkoholpolitisk virkemiddel. Og det er slik at det er krefter i Norge – som vi jo hører fra denne talerstolen også – som ønsker å ha både vin og brennevin i butikkene, i alle fall vin. Det er vi imot. Hvis det hadde vært opp til meg alene – hvilket det overhodet ikke er, dessverre – ville jeg gjerne hatt øl også på Vinmonopolet, for da hadde vi virkelig hatt et vinmonopolsystem som vi kunne sagt var et skikkelig godt alkoholpolitisk virkemiddel. Men jeg foreslår det ikke fra denne talerstol, og jeg ville antageligvis aldri fått flertall for det. Men, som jeg sier, hvis jeg hadde bestemt, så ville jeg foreslått det av hensyn til barn og unge.
Så kan man likevel sette spørsmålstegn ved om statsråden tar vel hardt i når hun vil ha 100 nye pol. Det vil alltid være en diskusjon om hvor mange. Jeg kan tenke meg å spørre statsråden – jeg har forresten spurt om det skriftlig også – om hvilke råd faginstansene har gitt når det gjelder 100 nye pol, og hva Vinmonopolet selv sier når det gjelder det næringspolitiske, de skal jo drive forretningsmessig, i forhold til å opprette 100 nye pol.
Så vil jeg helt til slutt be om at statsråden virkelig ser på Jan Bøhlers forslag, nemlig om å undersøke skjenkepolitikken i Norge i relasjon til andre land. Det kunne vært veldig, veldig spennende.
Statsråd Sylvia Brustad [14:17:11]: Dette er en svært viktig debatt, og jeg synes vi har avdekket både gjennom den debatten vi hadde her i Stortinget i går kveld, og debatten i dag at i denne saka går skillelinjene mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti på den ene sida og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre. Venstre er jeg ikke helt sikker på hvor er.
Jeg må si at jeg undrer meg noe når representanten Fredriksen her sier – jeg husker det ikke helt ordrett – at sosialismen er årsak til at vi drikker mye, og at Fremskrittspartiet ikke er i reell maktposisjon. Nei, ikke i landet for øvrig, men i denne byen og i flere andre kommuner er Fremskrittspartiet i høyeste grad i reell maktposisjon, og jeg er faktisk tilhenger av at det er det vi gjør, som teller, og ikke det vi sier. Da hjelper det svært lite å holde festtaler fra denne talerstolen eller fra andre talerstoler når partiet i denne byen beviselig har åpnet skjenkesteder en masse, er talspersoner for å utvide skjenkestedene enda mer, legger ned fritidsklubber – som vi vet står for godt forebyggende arbeid – som står for en politikk der en vil senke avgiftene, noe vi vet hva fører til. På den samme sida står Høyre, som vi hørte i debatten her i går var svært bekymret fordi tyske turister ikke kunne få lov til å kjøpe seg øl til bratwursten kl. 23.
Med respekt å melde mener jeg denne saka er for alvorlig til å si en masse ting hvis en faktisk i praksis står for noe helt annet. Og det er realt – en har lov til å mene forskjellige ting, og en har lov til å tro på forskjellige ting. Jeg mener at denne saka er så viktig at jeg tror vi gjør klokt i å lytte til forskere som sier at alkoholproblemer har veldig stor sammenheng med prisen på alkohol, med hvor mange skjenkesteder man har, åpningstider, tilgjengelighet osv. Vi hører det samme fra politiet, som er bekymret – ikke bare i Oslo, men i mange av våre store byer – over hvordan situasjonen nå er, og vi har det fra brukere, vi har det fra brukeres organisasjoner og mange andre. Jeg vil i hvert fall på vegne av Regjeringa si at vi lytter veldig til de signaler som kommer, og jeg er stolt av at vi har en forholdsvis restriktiv alkoholpolitikk i Norge – på landsplan.
Så ser jeg at noen kommuner går en annen vei, og det mener jeg vi skal ta på største alvor. Det er en utfordring til de lokale politikerne. Da er det bra å støtte opp under kampanjer som f.eks. «Rolig nå», som er rettet mot ungdom, som Fremskrittspartiet tar til orde for. Jeg skal ha møte med dem, og vi er også veldig positive til det. Men det alene hjelper jo ikke hvis en står for en politikk som beviselig fører til at flere vil få alkoholproblemer. Jeg er helt enig med representanter som har sagt at det ikke bare er misbruket som er problemet, men også bruken. Det er jo bruken på en tilfeldig lørdagskveld eller fredagskveld som gjør at unger blir mishandlet, at kvinner blir voldtatt, og at det er elendighet f.eks. i denne byen. Da må en velge. Tar en det inn over seg, er det viktig å gjøre noe med det. Hvis en velger å ikke ta det inn over seg, er selvfølgelig det også et valg, men det er ikke et valg som Regjeringa vil anbefale.
Presidenten: Da er debatten i sak nr. 3 avslutta.