Se også behandlingen av sak nr. 5 på formiddagsmøtet.

May Hansen (SV) [18:01:13]: Jeg vil takke interpellanten som setter i fokus dette viktige temaet vi nå diskuterer.

Jeg har lyst til å ta et litt faglig utgangspunkt, fordi jeg som jordmor i flere år har jobbet med seksuelle overgrep både i svangerskapsomsorgen og i skolehelsetjenesten. Det har kommet noen spark til noen representanter fra SV her. Det mener jeg er veldig urettferdig. Mange av de gode tiltakene som statsråden og andre har vært inne på her i dag, ble foreslått av SV i forrige stortingsperiode, med bl.a. undertegnede som forslagsstiller i komiteen. Det gjelder Barnas hus, ny finansiering av incestsentrene, ny finansiering av krisesentrene og incesttelefon. Den kartleggingen som mange nå ser fram til resultatet av, ble også foreslått av SV i forrige periode. Vi er veldig opptatt av dette, og det er helt klart at vi må få på plass bedre kompetanse og mer målrettede tiltak for barn som er utsatt for overgrep.

Det er helt riktig som interpellanten her peker på, at dette med gutter og menn som er utsatt for seksuelle overgrep, er underrapport. En av årsakene, som mange har vært inne på, er nok at terskelen for å innrømme at man har vært utsatt for et seksuelt overgrep, ligger mye høyere for menn og for gutter. Det er også riktig, som mange har vært inne på, at det er mer tabubelagt å snakke om kvinner som overgripere.

Men det jeg er veldig uenig med interpellanten i, er at vi har et omfattende hjelpe- og støtteapparat for dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er etablert for få støttesentre for incest rundt omkring i Norge. Kommunehelselovens «rett til nødvendig helsehjelp» er i dag grunnlaget for hjelp til og behandling av dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep, men det er svært få kommuner som har beredskap og tiltak. Det er også veldig mange kommuner som ikke støtter incestsentrene fordi de mener at dette ikke er et problem for dem. Det vet vi også gjelder krisesentrene. Det er mange kommuner som ikke støtter dette økonomisk på tross av at vi nå har en ny finansieringsordning på plass. Kommunene har problemer med å finansiere sine lovpålagte oppgaver, så SV mener at det ikke er realistisk å få på plass et tilbud over hele landet hvis ikke også disse sentrene blir lovfestet, akkurat som vi har foreslått når det gjelder krisesentrene.

Incestsentrene er et lavterskeltilbud som er målrettet og godt. Sentrene er avhengig av god økonomi, som jeg har vært inne på, slik at de kan få på plass en forutsigbar drift og også ha mulighet til å ansette kvalifisert personell. Incestsentrene er etablert i mindre grad enn krisesentrene, de er mindre kjent, mer tabubelagt, og, som sagt, de støttes av færre kommuner.

SV foreslo i forrige periode å opprette en døgnåpen, nasjonal og gratis krisetelefon for incestutsatte og er, som statsråden har vært inne på, glad for at dette nå er på plass.

Seksuelle overgrep er et problemområde hvor det er store mangler når det gjelder kunnskap, og det er store mørketall. Vi er nødt til å styrke de ulike utdanningene på dette området. Personell som jobber i skolen, i barnehager, ved helsestasjoner og i helsevesenet må få dette inn som fag i sin utdanning. Altfor mange barn, både jenter og gutter, er blitt oversett under hele oppveksten på tross av at de på mange ulike måter viser at de har vært utsatt for overgrep. Disse barna blir sviktet av hjelpeapparatet. Jeg har flere ganger som jordmor opplevd at jeg var den første som stilte spørsmålet om de hadde vært utsatt for et overgrep, og jeg var den første de fortalte det til i svangerskapsomsorgen. Dette er altfor dårlig. Mange av dem jeg har jobbet med, både barn og voksne, har hatt en meget dårlig livskvalitet, og mange av dem er uføre i ung alder.

Jeg mener det viktigste nå er å få på plass Barnas hus, som undertegnede sammen med representanten Inga Marte Thorkildsen fremmet forslag om i forrige periode. Barnas hus er en ny avhørs- og behandlingsmodell for barn som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Erfaringer fra andre land viser at dette er en god modell å jobbe etter. Det fører til flere dommer, som også noen har vært inne på. Jeg mener faktisk at vi må ha en rubrikk på helsekortet, både til gravide og til alle barn i dette landet, hvor man spør om man har vært utsatt for overgrep.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [18:06:23]: Eg vil også takke interpellanten for å ta opp eit viktig og til dels forsømt tema, seksuelle overgrep mot gutar. Det er ein myte at det berre er jenter som blir seksuelt misbrukte. Biletet av den farlege faren har fått dominere våre førestellingar om seksuelle overgrep mot barn. Sjølv om forsking pr. i dag klart konkluderer med at menn er i hovudrolla når det gjeld seksuelle overgrep retta mot barn av begge kjønn, er det også kvinnelege overgriparar. Det er også viktig å streke under at seksuelle overgrep mot barn og mindreårige oftare skjer utanfor heimen enn i heimen.

Fleire og fleire menn vågar å fortelje om korleis dei har vore misbrukte av menn og kvinner i barne- eller ungdomsåra. Det kan vere spesielt vanskeleg for gutar og menn å avsløre at dei har vore seksuelt misbrukte, slik som fleire av talarane har vore inne på her i dag.

Forsking til no viser at ein av sju gutar er utsette for seksuelle overgrep. Dei fortel at dei har måtta utføre seksuelle tenester for eldre barn eller vaksne, eller at det kan vere at dei er blitt valdtekne.

Regjeringa Bondevik II lanserte ein samla plan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn. Planen har fire hovudmålsetjingar: å hindre overgrep, avdekkje overgrep, gi dei utsette tilstrekkeleg hjelp og behandling og heve hjelpeapparatets kompetanse når det gjeld slike overgrep.

Førebygging er gitt betydeleg plass både i denne planen og i handlingsplanen Vold i nære relasjoner. Vald i nære relasjonar skal synleggjerast og førebyggjast gjennom haldningsendringar. Ein seier m.a. at det er nødvendig å skape full merksemd i befolkninga generelt om seksuelle og fysiske overgrep og om skadeverknader etter å vere eksponert for vald i nære relasjonar – dette både for å hindre vaksne i å gjere seg skuldige i overgrep og for å auke merksemda blant vaksne, slik at dei hindrar andre i å gjerne seg skuldige i overgrep. Eg er glad for at Regjeringa følgjer opp dette viktige arbeidet.

I planen mot seksuelle overgrep seier ein m.a. at det er viktig å førebyggje fysisk avstraffing og vald i oppdraginga for å førebyggje den meir alvorlege valden barn blir utsette for. Foreldrerettleiing er eit førebyggjande tiltak som gir tilbod om støtte til foreldre i omsorgs- og oppdragarrolla og bidreg til å motverke utvikling av negative handlingsmønster og psykososiale vanskar hos barn og unge.

Barnevernets hovudoppgåve er å gi barn, unge og familiar hjelp og støtte i vanskelege situasjonar. Barnevernet skal vere ein garanti for at alle barn og unge blir sikra omsorg, tryggleik og utviklingsmoglegheiter. Barnevernet skal beskytte barn mot omsorgssvikt og hindre at barn lir fysisk og psykisk overlast.

Det kan vere behov for å heve kompetansen også i barnevernstenesta og gjere tenesta endå meir handlekraftig enn ho er i dag. Ein del barnevernstenester manglar erfaring med overgrepssaker og familievald. Barneverntenesta vil kunne få hjelp i vanskelege familievaldssaker og overgrepssaker frå fagteam innanfor barne-, ungdoms- og familieetaten.

Mannstilbodet ADÁM ved Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep har ei samtalegruppe for menn som har opplevd overgrep på barne- og skuleheimar. Gruppetilbodet gir deltakarane moglegheit til å dele erfaringane sine og oppleve støtte frå andre som har opplevd noko tilsvarande.

ADÁM er eit tilbod til menn, drive av mannlege fagpersonar med relevant utdanning. Dette er eit tilbod som eg håpar at Regjeringa vil bidra til å vidareutvikle.

Seksuelle overgrep er eit alvorleg og til dels skjult samfunnsproblem. Å bli utsett for seksuelle overgrep har store konsekvensar for dei som blir ramma, og det påverkar m.a. individets helse, sjølvkjensle, tryggleik og livskvalitet. Seksuelle overgrep angår oss alle, anten vi er foreldre, politikarar, tilsette i hjelpeapparatet eller i frivillige organisasjonar, eller medmenneske. Vi har eit felles ansvar for å hjelpe og beskytte dei utsette, anten det er kvinner, menn, jenter, gutar, etnisk norske eller personar med minoritetsetnisk bakgrunn. Vi må styrkje vår evne til å sjå og handle. Vi har eit særleg ansvar for å hindre at barna blir påførde skade – skade som kan påverke deira helse, livskvalitet og levekår som vaksne.

Erling Sande (Sp) [18:12:06]: Seksuelle overgrep råkar både jenter og gutar. Senterpartiet meiner at interpellanten tek opp ei viktig problemstilling, nemleg at det støtteapparatet vi har, i stor grad kan synast å vere tilpassa kvinner som har vore utsette for seksuelle overgrep som born. Menn som har vore utsette for tilsvarande overgrep, har ikkje det same tilbodet, ifølgje interpellanten.

Eg har òg lyst til å seie at innlegget til representanten Skei Grande utfordrar oss, fordi ho snakka om kvinna som overgripar både når det gjeld seksuelle overgrep og når det gjeld vald. Det er klart at det er ikkje vanleg kost i samfunnsdebatten.

Dersom den beskrivinga av behandlingssituasjonen som representanten Skei Grande gjev, stemmer, er det grunn til å stille følgjande spørsmål: Er det slik at lovverket eller retningslinjene forskjellsbehandlar menn og kvinner? Eg kjenner ikkje til noka slik forskjellsbehandling, derfor er det naturleg å gripe fatt i det som også interpellanten brukar mest tid på, nemleg det som gjeld behandlingstilbodet. Det er grunn til å sjå på om det er tilstrekkeleg med kompetanse i hjelpeapparatet på det som gjeld menn og overgrep, og om det kan vere noko av grunnen til at færre menn oppsøkjer hjelpeapparatet. Truleg peikar både interpellanten og statsråden på den viktigaste grunnen til at ikkje fleire menn søkjer hjelp, nemleg at det ikkje samsvarar med den rådande oppfatninga av mannsrolla.

Vi står altså overfor eit todelt problem, både at behandlingstilbodet for menn som er utsette for overgrep, ikkje er godt nok, og at truleg for få menn oppsøkjer hjelpeapparatet.

Frå Senterpartiets side er vi opptekne av å sikre alle som søkjer til hjelpeapparatet kortare eller lengre tid etter eit seksuelt overgrep, den hjelpa dei treng, uansett om offeret er kvinne eller mann, og uansett kor i landet ein bur. Dersom det er slik at menn som er utsette for overgrep, ikkje oppsøkjer hjelpeapparatet for naudsynt hjelp, må det vere viktig å styrkje informasjonsarbeidet. Det er viktig at informasjonsarbeidet for ungdom i skule, på fritidsklubbar, i idretten og på andre arenaer der ungdom møtest, er synleg. Vi er i alle fall frå Senterpartiets side opptekne av og fornøgde med at statsråden grip fatt i desse viktige problemstillingane.

Odd Einar Dørum (V) [18:15:02]: Det har vært tilløp i debatten til noe som det av og til er i Stortinget, at man prøver å si hvem som har vært flinkest. Jeg følte at debatten før pausen hadde en eksistensiell intensitet, som både interpellanten og statsråden skal ha stor heder og ære for.

Siden vi har hatt en pause, vil jeg minne om at kjernepunktet til representanten Skei Grande var at vi følelsesmessig står overfor tre utfordringer samtidig: for det første det å være offer – det er man jo uansett hva slags offer man er – og så det at en mann er offer for en kvinne, og den kvinnen er mannens mor. Der har man de to andre temaene samtidig.

Representanten Skei Grande har møtt en person som har vært i den situasjonen. Vi har hørt historien, og jeg skal ikke dra den lenger enn den var. Men jeg synes at hun på en svært god måte fikk fram den eksistensielle dimensjonen. Jeg synes det er veldig viktig i en debatt i Stortinget å holde den der, bare vi klarer å få den bevisstheten på plass på de stedene hvor vi har folk som faktisk kan se og gjøre noe. Når jeg, akkurat som representanten Skei Grande, vil be statsråden se på om hun vil lage en handlingsplan, er det ikke for å gjøre det til en av politikkens øvelser i bortforklaringer, men for at den gode handlingsplanen rett og slett kan være et sted å samle mye god energi – og litt penger, men kanskje først og fremst målrettet bruk av penger og målrettet bruk av folk. Jeg vil, akkurat som representanten Skei Grande, vise til det samarbeidet som jeg tror barne- og likestillingsministeren kan ha både med helse- og omsorgsministeren og justisministeren. Jeg kjenner selv til den type samarbeid, når man går nær innpå – for å si det slik. Jeg har i tidligere roller i mitt liv vært med på det i forbindelse med trafficking og vold i nære relasjoner.

Det tyngste er ikke å ha kollekten og samle inn pengene, selv om det er en krevende øvelse. Det tyngste er når man utfordrer – skal vi kalle det – faglige og administrative kulturer. Å gjøre det som politiker synes jeg er ombudsrollen vår verdig. Jeg tolket både interpellantens innlegg og statsrådens svar dit hen at de er villige til å gå inn i den rollen. Jeg synes at statsråden skal ha heder og ære for virkelig å forholde seg til temaet på den måten som hun har gjort. Temaet er veldig lett å bortforklare.

Jeg er også glad for at det nå begynner å bli kvinnelige deltakere, for hadde debatten handlet om vold i nære relasjoner, ville noen ha spurt om hvor det hadde blitt av alle de mannlige deltakerne – det ble etter hvert en del mannlige deltakere i den debatten også. Det er noe med at Stortinget, en så stor sal, kan skape nærhet til noe som er vanvittig vanskelig.

La oss ta et lite eksempel, som ikke har noe med interpellantens eksempel å gjøre, men som likevel berører temaet. TV 2 hadde en dokumentar forleden om en ung gutt som var blitt misbrukt seksuelt av en mann, en rektor, som førte til en ganske skjellsettende tingrettsdom. Vedkommende var funksjonshemmet, og bare gjennomgangen forteller jo hvor mange bortforklaringsmekanismer man møter også hos folk man skulle ha tiltro til, enten det er lærere, helsepersonell eller annet.

Jeg støtter interpellasjonen og synes det er utmerkede tiltak som statsråden viste til at hun for sin del ville gjøre noe med. Kunne hun komme med noe som systematiserer det, tror jeg at det ville kunne bringe verden et skritt videre for dem det gjelder.

Vi vet at vi er ganske gode i Norge når vi tør være så nær vanskelige ting, og når vi også tør stole så mye på folk at vi løfter det fram. Det er i et av de øyeblikkene vi kan få til noe i norsk politikk. Det er en god ting vi kan gjøre det med den tyngden som ligger i at vi har en partipolitisk konkurranse, ikke i betydningen hvem som er verst, men hvordan vi faktisk kan oppmuntre hverandre til god innsats.

Jeg tok i grunnen ordet bare for å oppmuntre til det. Jeg synes at den grunntonen som ble satt mellom interpellant og statsråd, var av de mer gylne øyeblikk i denne salen. Jeg har hatt noen. Jeg synes det er viktig å si det, fordi det er et krevende emne som har blitt løftet opp. Det å utfordre tabuer krever mye mer enn de ordene vi kan legge igjen her. Men at vi kan legge igjen noen ord her, betyr i hvert fall noe for noen berørte mennesker. Jeg tror for min del at når det blir noe politisk energi rundt dette, vil det også bli en del gode handlinger, mange små og viktige skritt. Et av de små og viktige skrittene som flere bør se på, både statsråden og for den saks skyld Oslo kommune, er hvordan man kan nå fram til det kontoret som representanten Skei Grande fortalte om, dit man ofte ringer og ringer uten å komme fram. Det er av de skrittene som det kan gjøres noe med.

Dette er en viktig interpellasjonsdebatt. Jeg vil gjerne gi ros til min partifelle Trine Skei Grande for at hun tør gå inn på emner som er brysomme og ganske nærgående.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:20:25]: Jeg har også lyst til å starte med å gi ros til Trine Skei Grande for å ha reist denne debatten. Jeg tror det er helt nødvendig. Jeg tror at det nesten ikke finnes grenser for hvor mange ganger dette er nødt til å bli et tema hvis vi skal få bukt med den tabukulturen som råder. Det er helt nødvendig å holde fram støttesenterbevegelsens gamle slagord: Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel.

Det er klart at incest og seksuelle overgrep er tabu, og når gutter er utsatt, og kvinner er overgripere, er det enda mer tabu.

Støttesenterbevegelsen har gjort – og gjør – en kjempejobb på dette området. Jeg har bl.a. lyst til å trekke fram Incestsenteret i Vestfold, som nå har fått betjene den grønne telefonlinjen, som vi setter veldig stor pris på at Regjeringen har lagt nettopp dit, slik at vi får kompetente folk i den andre enden. Det skal være en telefon både for utsatte, for pårørende og for fagpersonell, slik at de kan ringe og be om råd. De har også en egen hjemmeside som har oversikt over hjelpetilbud over hele landet. Den er helt unik.

I tillegg har jeg lyst til å trekke fram Senter for misbrukte menn i Oslo, der bl.a. Endre Førland har stått på som en helt gjennom mange år, med de belastningene det helt sikkert har medført ved å stå fram på den måten. Men han har ikke gitt seg, han har krevd å få et ansikt i den debatten. Det synes jeg det står stor respekt av, og det er grunn til å bøye seg i støvet for den innsatsen.

Å være mann og stå fram med slike historier er forferdelig tøft – og nok ekstra tøft. Det krever et stort mot. Institutt for klinisk sexologi og terapi har også gjort mye for å synliggjøre denne kjønnsdimensjonen i overgrepsproblematikken. Jeg har hatt glede av å ha nær kontakt med dem også gjennom mange år.

Mange overgripere trøster seg med at barna som de forgriper seg på, har i utgangspunktet oppsøkt overgriperen. Det handler bl.a. om at mange av disse barna i utgangspunktet er ganske ensomme og har behov for voksenkontakt. Jeg sier ikke at alle har det sånn, men en del, og de ønsker seg nærhet. Men det overgriperne skal vite, er at barna ofte tar enda mer skade av overgrepet når det er barna sjøl som har oppsøkt dem. Det syns jeg det er verdt å tenke over, fordi det som vanligvis preger seksuelle overgrep, er nettopp dette med hemmeligholdelse og tabukultur, og det blir enda sterkere når skyldfølelsen kommer på toppen av dette. Det gjelder særlig når barnet sjøl har oppsøkt overgriperen. Det pleier de også å si på Institutt for klinisk sexologi og terapi, og være veldig tydelige på. De har jo også overgripere til behandling hos seg.

I SV er vi veldig opptatt av å styrke tilbudet til utsatte barn. Fagfolk som har kompetanse og mot, som tør å stille spørsmål og tør å forholde seg til svarene som de får, fagfolk som samarbeider, som er engasjert i faget sitt, og som har ledere som er tett på og engasjerte – dette er enormt viktig. Det er også utrolig viktig at vi tar et oppgjør med tabukulturen som råder – på alle felt, vil jeg si – i samfunnet, og det gjør vi bl.a. her nå.

Vi må snakke om dette der hvor barn befinner seg til daglig. Jeg hadde en samtale med Ada Austergard, moren til Stine Sofie som ble drept i Baneheia. Hun sa at hun syns det var merkelig at hennes datter på seks år har lært om alkohol og tobakk, men ikke om vold og overgrep. Det syns jeg er et tankekors. Man må begynne å snakke med barn om dette, så de i hvert fall kan få vite at dette ikke er noe hysj, hysj og fy, fy.

May Hansen redegjorde bl.a. for forslag som vi har stått bak, og særlig dette med Barnas Hus må vi nå få på plass. Det kan spille en veldig viktig rolle for disse barna og deres familier, men også for hjelpeapparatet, som kan få veiledning.

Så vil jeg bare si helt til slutt at de som påstår at SV benekter at dette rammer menn, de tror jeg egentlig vet bedre. Så jeg vil gjerne at vi skal slippe å diskutere det mer. Vi er veldig opptatt av at dette også rammer gutter – selvfølgelig gjør det det – og at også kvinner er overgripere. Men jeg tror kanskje at den misforståelsen bunner i at jeg redegjorde for skader som utsatte kvinner får, og som vi vet om, fordi kvinner er blitt forsket på. Men nettopp der kommer også en diskriminerende faktor inn. Vi har forsket for lite på menn, og det er vi nødt til å gjøre noe med.

Knut Gravråk (A) [18:25:52]: Først må også jeg få lov til å føye meg inn i rekken av folk som har takket representanten Skei Grande for å ta opp et så viktig spørsmål. Dette er ikke bare et veldig viktig spørsmål, det er også et utrolig vanskelig tema å snakke om. Selv om det høres veldig merkelig ut, og dette har blitt nevnt av mange før meg i dag, kan det virke som det er mye lettere for jenter ikke bare å snakke med sine nærmeste om tidligere overgrep, men også å ta kontakt med hjelpeapparatet. Og det som er det verste, er at det også virker som om hjelpeapparatet har mye lettere for å hjelpe jenter enn gutter. Det er bred enighet i denne salen om at skadevirkningene etter seksuelle overgrep mot barn er like store uansett hvilket kjønn barnet har. Men vi må innse at menn er langt mindre åpne om overgrep de har opplevd i barndommen, og jeg tror dette gjør at menn sliter i langt større grad og mye lenger med senvirkninger enn det det andre kjønn gjør.

Nå må ikke folk misforstå meg, men for meg er det nærliggende å snakke om det sterke og det svake kjønn. For det er jo ingen tvil om at i denne sammenhengen er det menn som er det svake kjønn. Av en eller annen merkelig grunn finnes det ikke den samme aksepten for at en mann forteller vennene sine eller støtteapparatet om tidligere overgrep. Men er det virkelig sånn at vi ikke kjenner til grunnen?

Dessverre finnes det i verdens mest likestilte land, som Norge faktisk er, enorme forskjeller mellom menn og kvinner. Spesielt gjelder det de forventede kjønnsrollene – og den kjønnsrollen som norske gutter indirekte får beskjed av samfunnet om å innta. Det handler i stor grad om å være tøff, om å være maskulin og om å ta igjen hvis noen prøver å skade deg. Og hvis du ikke greier å ta igjen, da skal du i hvert fall ikke begynne å grine eller sladre til noen – da er du en pyse. Men noen ganger er det ikke like lett å ta igjen. Jeg tror ikke det er så veldig lett for en åtte år gammel gutt som blir seksuelt mishandlet av en av foreldrene sine, å ta igjen mot overgriperen. Konsekvensen av disse holdningene som norske gutter får trædd ned over hodet sitt av det norske samfunnet, er at mannlige ofre for denne typen overgrep ofte skylder på seg selv, de klandrer seg selv for ikke å ha vært i stand til å forsvare seg, og de skammer seg. De skammer seg så mye at de ikke tør å ta kontakt med folk som kan hjelpe dem med problemene de sliter med.

I den norske likestillingsdebatten blir det fra tid til annen hevdet fra enkelte hold at det snart ikke er mulig for menn å være menn lenger – mannsrollen er i ferd med å forsvinne. Akkurat i dette tilfellet tror jeg virkelig ikke at den tradisjonelle mannsrollen er noe vi kommer til å savne nevneverdig.

I denne sammenhengen synes jeg det var flott det statsråden sa om at det er viktig å la menn være ofre. Det er kanskje noe av det viktigste vi diskuterer her. Vi kan ha det beste hjelpeapparatet i hele verden, men det hjelper ikke menn hvis de ikke greier å innse, og tør innse, at de har vært ofre for en grusom handling som de selv ikke er skyld i.

Det har vært veldig mange gode ord i salen her, og det er veldig bred enighet om problemstillingen – og jeg har ingen planer om å sabotere denne gode stemningen. Likevel syns jeg at jeg må nevne at jeg syntes det var litt trasig av Fremskrittspartiet å fokusere så pass mye på straff. Samfunnet skal så klart straffe gjerningsmennene som gjør seg skyldig i denne typen forferdelige overgrep, men det er veldig viktig å holde fokus, for det er jo uendelig mye viktigere at vi får på plass et skikkelig tilbud til ofrene, enn at vi skal bruke tid på å spekulere på hva som blir den verst mulige straffen for gjerningsmannen.

Vi må få flere menn inn i hjelpeapparatet, slik at det blir lettere for menn å snakke om problemene de sliter med. Vi må spre informasjon via skolehelsetjenesten for å fange opp problemene på et tidlig stadium og forhåpentligvis kanskje unngå at overgrep finner sted. Vi må sørge for at den kompetansen og de ressursene som trengs, finnes både i helsetjenesten og i støtte- og hjelpeapparatet på dette området. Ikke minst er det viktig at vi sier fra til gutta at det er ok å ikke alltid være verdens tøffeste, og at det er ok å være offer.

Trine Skei Grande (V) [18:31:15]: Jeg vil først takke for en god debatt, der alle partiene har deltatt. Jeg må bare si at hvis noen oppfattet meg slik i starten at jeg kritiserte SV, var ikke det tanken, men jeg var veldig tankefull etter den debatten om hvorfor man ble så sint som man ble, for det var tydelig en følelse som oppstod. Jeg føler at de aller, aller fleste her i debatten har hatt en litt tankefull, tilbakelent rolle, og det syns jeg har vært bra. Jeg må også si at jeg syns det har vært veldig bra at vi har hatt en debatt om seksuelle overgrep med et flertall menn som deltakere. Da har vi også kommet et stykke på vei.

Det som jeg også syns har vært fint, er at vi har kunnet bruke Stortingets talerstol til å drepe noen tabuer. Dette er jo et tema der det ikke bare er politiske grep som trengs, men også en offentlig debatt. Jeg syns at Olemic Thommesens bilde av brorskap og søsterskap viser hvor vanskelig dette er, for alle ser for seg at det er litt lettere å fortelle hvis det er to venninner som sitter i sofaen med et rødvinsglass, eller to kompiser som sitter i sofaen med ei ølflaske. Vi ser for oss at bildet av situasjonen der det er lett å fortelle noen noe, er forskjellig i den sammenhengen.

Jeg for min del skrev særoppgave i tredje gym om Tora-trilogien. Jeg, som hadde hatt en beskyttet oppvekst og nesten ikke forsto hva det var snakk om engang, oppdaget virkelig at en forfatter kunne åpne en verden som gjorde at jeg fikk forståelse for noe, fikk et politisk engasjement for noe, og at jeg faktisk også følte et ansvar for å gjøre noe.

Jeg syns at vi bør bruke den muligheten vi nå har, til både, som Inga Marte Thorkildsen gjorde, å hedre pionerene på området som har jobbet for det, og å åpne en debatt som kanskje kan få andre på banen, både for å få gjort noe politisk, få gjort noe faglig og også å få gjort noe i en samfunnsdebatt der dette ikke må ses på som tabu lenger. Da trenger vi kanskje også en forfatter som er villig til å skrive trilogien om Tore.

Statsråd Karita Bekkemellem [18:33:45]: Jeg har lyst til å si veldig kort avslutningsvis at hvert av de innleggene som er blitt holdt her i salen i denne interpellasjonsdebatten, har vært særdeles gode og har gitt veldig viktige innspill i et tema som er tabubelagt. Jeg skal ikke gå inn på hvert innlegg som er blitt holdt, men jeg har lyst til å si at representanten Dørum holdt en veldig verdig og godt poengtert oppsummering av det jeg følte mange gav uttrykk for. Så jeg synes at hans ord kan bli stående som en veldig god slutt på denne debatten.

Jeg kan bare love at vi kommer til å følge opp de konkrete innspillene som har kommet i debatten, både når det gjelder kunnskap, kompetanse, hvordan hjelpeapparatet vårt kan fokusere, og det å tørre å begynne å stille spørsmål om seksuelle overgrep på en helt annen måte enn det som er gjort. Det er også en viktig kjønnsdimensjon i det som interpellanten har trukket opp i dag, nemlig at vi er nødt til også å ha fokus på menn i forhold til disse spørsmålene på en helt annen måte enn vi har klart hittil.

Så har jeg også lyst til på tampen å forsvare SV litt. Jeg kan forsikre opposisjonen om at SVs engasjement i mange av disse spørsmålene er helt genuint, og det er også vektlagt i de veivalgene vårt departement og også Justisdepartementet gjør i disse spørsmålene. Jeg hadde bare lyst til å si det, for det er nettopp samspillet mellom partiene som gjør at vi kommer ut på den måten. I så måte skal vi også ta med Venstres bidrag i dette temaet.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.