Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre foreslår presidenten at det vil bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eva Kristin Hansen (A) [13:09:40]:(ordfører for saken): Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har fremmet forslag om at unge uføre som flytter til utlandet, skal få beholde sin tilleggspensjon. De har fremmet hvert sitt Dokument nr. 8-forslag, Dokument nr. 8:1 og Dokument nr. 8:2, men komiteen har valgt å behandle disse forslagene i samme innstilling, da forslagene tar opp de samme problemstillingene.

I 1993 ble regelen om at garantert tilleggspensjon til unge uføre ikke utbetales til personer som oppholder seg i utlandet og ikke lenger er medlem i folketrygden, iverksatt. Dette skjedde med bred tilslutning i Stortinget, også fra de partiene som i dag fremmer forslagene. Konsekvensen av forslagene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er at man går tilbake til ordningen som var før 1993, da det ikke var restriksjoner på eksport av denne tilleggspensjonen.

Da saken ble behandlet sist, var et av hovedargumentene for å innføre restriksjoner at den garanterte tilleggspensjonen til personer som er født uføre, eller som er blitt uføre i ung alder, var innført med bakgrunn i norske forhold og med tanke på personer som oppholdt seg i Norge. Derfor vurderte man da hensiktsmessigheten av at denne og andre ytelser som ikke bygger på avgiftsinnbetaling, uten videre utbetales i utlandet i lengre perioder, f.eks. når stønadsmottakeren flytter til utlandet for godt. Videre mente man at vår ordning ville skille seg ut i forhold til andre land, og påføre folketrygden store forpliktelser sammenlignet med internasjonale ordninger. Hensikten var at ordningen skulle forbeholdes personer som oppholdt seg i Norge, som en ren sosial ytelse.

Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet argumenterer for at ordningen er urettferdig. Mange reiser og flytter mer enn tidligere, og det er urimelig at man skal bli minstepensjonist ved flytting til utlandet hvis man er ung ufør.

Det er fullt mulig å forstå at en redusert ytelse vil oppfattes som urimelig og uforståelig, men flertallet mener samtidig at denne saken berører så mange prinsipielle sider, ikke minst økonomiske sider, at man trenger en bredere vurdering av spørsmålet. Derfor mener flertallet at det ville være klokt å få en oversikt over hvor mange dette gjelder, noe statsråden allerede har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om. Videre mener flertallet at det vil være naturlig å se denne saken i sammenheng med den pågående uførepensjonutredningen til det offentlige utvalget som ledes av Oluf Arntsen. Flertallet foreslår derfor at forslagene vedlegges protokollen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:12:36]: Med utgangspunkt i å likestille funksjonshemmede med andre i vårt samfunn har Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmet de forslagene som vi nå behandler. Forslagene handler om å gjøre noe, ikke bare prate.

Folk flest arbeider store deler av livet og opparbeider seg både hjem og pensjon. For dem som er født funksjonshemmet eller har blitt dette i ung alder, stiller det seg annerledes. Ikke har de rukket å skaffe seg et hjem, og ikke har de opparbeidet seg en trygdeytelse de kan leve av. For denne gruppen blir det gitt et tillegg som kalles «ung ufør».

Stadig flere nordmenn flytter til andre land. Eldre, kronisk syke og funksjonshemmede opplever at de får et mye lettere og bedre liv i varmere klima. Disse tar med seg sin pensjon og flytter ut. Unge uføre kan ikke på samme måte ta med seg sin pensjon. De opplever å bli fratatt store deler av sitt livsgrunnlag. Er det virkelig dette vi mener, når vi sier at alle skal ha de samme rettigheter og muligheter?

Flertallet viser til at tillegget tar sikte på å sikre en nøktern levestandard i Norge, og at denne tilleggspensjonen er en ren sosial ytelse.

En ung, sterkt funksjonshemmet norsk dame som har flyttet til Spania for å få et bedre liv, reagerte voldsomt på denne uttalelsen. At legestanden ødela hennes liv under en operasjon som 15-åring, var nå én ting, men at hun var redusert til en økonomisk byrde som måtte ha sosial ytelse – en almisse, som hun kalte det – gjorde henne fortvilet.

Ifølge regelverket kan hun beholde sitt tillegg dersom hun periodevis oppholder seg i Norge. Hvis hun hadde hatt økonomi til bolig i to land, hadde hun også klart seg uten tillegget. Hadde hun hatt en deltidsjobb, hadde hun også kunnet beholde sitt tillegg. Vel, som sterkt funksjonshemmet er hun 100 pst. ufør og ikke i stand til å ha en deltidsjobb. Denne avkortingsregelen kan ikke oppfattes som annet enn ren diskriminering.

Det er også vanskelig å forstå statsrådens behov for et økonomisk overslag over forslaget. Alle unge uføre har fått dette tillegget, og kostnaden ligger allerede inne i budsjettet.

Det handler altså om en innsparing dersom flere unge uføre flytter ut av landet, og innsparingen er faktisk ganske så betydelig. I tillegg til å miste sitt tillegg mister de også tilpasset bil, hjelpestønad, grunnstønad og medisiner på blå resept. Dersom man er opptatt av de budsjettmessige sidene av denne saken, burde man strengt tatt vedtatt forslaget umiddelbart og håpet at enda flere benyttet muligheten til å flytte til et annet land.

Fremskrittspartiet er glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre er enig med oss i at denne regelen fratar en liten gruppe mennesker de samme muligheter som resten av befolkningen har.

Fremskrittspartiet registrerer at regjeringspartiene i denne saken, som i de fleste andre saker, velger å skyve den endelige avgjørelsen foran seg. Disse viser i sin merknad til at det er nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede ny uførepensjonsordning, og at man ønsker å avvente dette forslaget før man eventuelt vil ta stilling til om unge uføre skal kunne flytte til et annet land uten avkorting av sin trygd.

Det er noen få unge uføre der ute som ikke ønsker eller har tid til å vente på denne rapporten, og mindretallet, bestående av Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet, fremmer derfor et konkret forslag nå, slik det ligger i saken.

Forslaget er hermed opptatt.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Karin Andersen (SV) [13:16:42]: (komiteens leder): Det er en ganske vanskelig sak vi behandler i dag. Både det saksordføreren skisserte, og noen av de synspunktene som representanten Kjønaas Kjos hadde i sitt innlegg, viser at dette er en kompleks og litt vanskelig sak.

Jeg tilhører et parti som stemte imot denne innstrammingen da den ble innført, med en del av de begrunnelsene som også blir framført i dag. Særlig mener jeg at når vi skal se på denne saken framover, blir det viktig å se både på de likestillingspolitiske aspektene, som det har vært sagt her, i forhold til andre, og i forhold til andre uføre, og sjølsagt også på viktige helsemessige begrunnelser som man kan legge vekt på for at folk kanskje skal kunne få et bedre liv. Vi vet at en del helsetilstander påvirkes av f.eks. et varmere klima, som kan være godt for mange.

Det hadde sjølsagt vært hyggelig å kunne si ja til denne saken i dag, men jeg er i likhet med mine kolleger i Regjeringen innstilt på at saken bør ses i en helhet sammen med innstillingen fra Uførepensjonsutvalget, for det kan være mange sider ved både uføretrygden ellers og denne som må ses i sammenheng for at det skal bli et riktig system, slik at vi ikke fortsetter å lappe på systemet, nå som vi har satt i gang et større arbeid på dette området.

Så tror jeg også jeg vil understreke hva dette tillegget dreier seg om. Det blir kanskje oppfattet veldig negativt når man sier at det er en sosial ytelse. Da tillegget kom, var det knyttet til kostnader ved å leve i Norge og ved det ikke å ha mulighet til å opparbeide seg en tilleggspensjon som skulle være en del av ytelsen man fikk. Det er det denne sosiale ytelsen betyr. Det betyr ikke at det er en almisse; det betyr rett og slett en erkjennelse av at kostnadsnivået i Norge vil være sånn at for en ung ufør vil det være urimelig og vanskelig å skulle leve på en minstepensjon helt fra man er 20 eller 18 år, og til man blir pensjonist. Det er altså begrunnelsen, og det er ingen nedvurdering i det. Så jeg vil be om at det ikke blir lagt inn i det, for det har ikke vært meningen, tror jeg, fra dem som innførte den, og det lå ikke i det i det hele tatt fra oss heller den gang denne regelendringen ble vedtatt.

Det er nok kanskje heller noen bekymringer knyttet til inngangskriteriet, at du kan få den ytelsen etter ett års botid. Det er en av vanskelighetene med den. Det tror jeg vi kan se når vi får sett disse ytelsene i sammenheng – hva slags rettigheter og plikter som knyttes til de ulike ytelsene, hva man får når man oppholder seg her i landet, og hva man kan få når man flytter til utlandet. For det er jo ikke bare denne ytelsen det kan være grunn til å se på når det gjelder muligheten til å ta med seg ytelsene og bo i et annet land. Det er helsemessige grunner til at folk flytter, men det er jo også andre grunner til at folk flytter. Det er veldig mange som trives med det og flytter mellom land av helt frivillige grunner. Derfor må også trygdesystemet sjølsagt tilpasses det, men på en slik måte at vi ikke får uheldige utslag, som vi ikke kontrollerer.

Jeg tror også at jeg vil understreke noe av det som representanten Kjønaas Kjos var inne på, nemlig at dette er en ytelse som folk får når de er her i landet. Det er altså ikke noen økning i utgiftene i seg sjøl, men heller en innsparing som ligger der hvis folk flytter. Jeg tror heller ikke meningen med forslaget har vært at det skal være en innsparing, men at man skal få en ekstra ytelse knyttet til levekostnadene i Norge. Det var hele begrunnelsen da den ble innført.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:21:30]: I dag er det nødvendig å minne representantene for de rød-grønne partiene om hvilket fundament de har lovet velgerne å bygge sin politikk på. I Soria Moria-erklæringen står det følgende under overskriften «Personer med nedsatt funksjonsevne»:

«Regjeringen vil legge prinsippet om samfunnsmessig likestilling og universell utforming til grunn i sitt arbeid.»

Det er nærmest uforståelig at partier som har forpliktet seg til å ta beslutninger som fremmer «samfunnsmessig likestilling» for funksjonshemmede, faktisk går imot forslagene i Dokument nr. 8:1 og Dokument nr. 8:2 – dette fordi disse dokumentene inneholder forslag som gir økt mulighet til likeverdighet, likeverdig livsutfoldelse for personer som enten er født uføre, eller er blitt uføre i ung alder.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har i et brev til komiteen datert 9. november i år begrunnet Regjeringens motstand mot å gi unge uføre rett til å beholde sin tilleggspensjon ved flytting til utlandet. Han frykter trygdemotivert innvandring.

I Kristelig Folkeparti er vi opptatt av å verne velferdsstaten mot juks og bedrag. Vi er også opptatt av at asylinstituttet skal forbeholdes dem som faktisk trenger beskyttelse for liv og helse. Men vi er samtidig svært opptatt av at våre trygdeordninger skal gi den som er ufør, et økonomisk grunnlag for god livskvalitet og likeverdig livsutfoldelse. Ikke minst må dette være det førende prinsippet for dem som i trygdelovgivningens forstand defineres som «unge uføre».

Vi tror ikke at vårt trygdesystem vil komme under press dersom vi åpner for eksport av unge uføres tilleggspensjon. Og dersom det skulle skje at en funksjonshemmet utlending fikk med seg tilleggspensjonen til hjemlandet etter noen års botid i Norge, ja så lever vi i Kristelig Folkeparti godt med det. Vi mener dessuten at Regjeringens frykt for trygdemotivert innvandring i betydelig grad kan avhjelpes med visse endringer i tildelingskriteriene. Man kan f.eks. tenke seg at dagens krav om botid heves fra ett til tre år.

Personer som er definert som «unge uføre», har en klar og definert sykdom. Flere av disse vil kunne få en bedre livssituasjon dersom de f.eks. bosetter seg i varmere strøk, eller der det finnes spesielt gunstige behandlingstilbud. Dette vil på noe lengre sikt kunne gi den unge uføre mindre behov for helse- og omsorgstjenester. I andre tilfeller kan familietilknytning gjøre det naturlig for den enkelte å flytte til utlandet.

Samfunnet bør etter Kristelig Folkepartis mening derfor tilrettelegge for at også mennesker som i ung alder er blitt arbeidsuføre, skal ha en reell mulighet til fritt valg av bosted. Å tillate eksport av tilleggspensjonen for denne gruppen vil innebære at unge uføre gis mer likeverdige muligheter til livsutfoldelse enn tilfellet er i dag.

Jeg vet om flere unge uføre som er svært skuffet over utfallet av denne saken. Dette er personer som av helt legitime og fullt forståelige grunner ønsker å flytte til utlandet, men som ikke kan gjøre det dersom deres inntekt reduseres til minstepensjonsnivå. Jeg håper statsråden vil tenke over hvilke begrensninger dagens regelverk faktisk innebærer for deres liv.

Jeg regner med at vi vil få anledning til å komme tilbake til denne saken etter at det såkalte Uførepensjonsutvalget har framlagt sin innstilling. Dersom Regjeringen skulle endre oppfatning innen den tid, har den Kristelig Folkepartis tilslutning.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:26:09]: Jeg oppfatter ordningen med garantert tilleggspensjon slik at den primært tar sikte på å sikre en nøktern levestandard for unge uføre som oppholder seg i Norge. Dette er også bakgrunnen for at man i 1993 bestemte at ytelsen ikke skulle gis utenfor landet.

Dette synspunktet har også fått fullt gjennomslag i internasjonal sammenheng. Den garanterte tilleggspensjonen er således unntatt fra det ellers strenge eksportkravet etter EØS-avtalen, og eksportforbud er innforhandlet i våre trygdeavtaler uten innsigelser fra avtalelandene.

Jeg har likevel forståelse for at den enkelte unge uføre kan oppleve det som urimelig å miste den garanterte tilleggspensjonen ved flytting til utlandet. I de fleste andre tilfelle kan jo pensjonene fra folketrygden utbetales utenlands uten endringer. Jeg er også oppmerksom på at den enkelte kan ha gode grunner for å flytte utenlands, bl.a. helsemessige.

Nå er det slik at dagens regler ikke hindrer enhver utbetaling av denne tilleggspensjonen i utlandet. Faktisk kan den unge uføre oppholde seg utenfor Norge i vel fem måneder av året uten at det får konsekvenser. I internasjonal sammenheng er dette en gunstig ordning, ikke minst når man tar i betraktning at Norge ser ut til å være alene om å gi en slik særytelse.

Den garanterte tilleggspensjonen faller bort først når den direkte tilknytning til Norge og norsk samfunnsliv opphører ved utflytting. Det som da skjer, er at pensjonen omregnes til en vanlig minstepensjon, dvs. at man er sikret en årlig pensjon på 112 000 kr.

Gjeldende ordning tar som nevnt sikte på å sikre en rimelig levestandard i Norge, og er dermed nært knyttet til Norge og norske samfunnsforhold. Reglene er derfor lagt opp slik at unge uføre har lettere tilgang til pensjon enn andre grupper, der det inntil videre kreves medlemskap i folketrygden i de siste tre årene før uførheten inntrådte.

Gruppen med garantert tilleggspensjon som unge uføre omfatter derfor personer som ut fra sin tilknytning til Norge normalt ikke ville kvalifisere for en norsk pensjon. Pensjonen gis nettopp fordi de oppholder seg her og har behov for ytelsen. En opphevelse av eksportforbudet uten endringer i reglene om kvalifiseringsperiode ville derfor legge forholdene til rette for spekulasjon i denne ordningen. Ved å flytte til Norge som ufør og oppholde seg her en kort tid ville man kunne få livsvarig rett til tilnærmet full pensjon.

På denne bakgrunn er jeg glad for at komiteens flertall går inn for å utsette denne saken inntil utredningen fra Uførepensjonsutvalget foreligger. Dette vil legge forholdene til rette for en balansert revurdering av reglene, som må tilpasses dagens virkelighet med økende internasjonalisering og et stadig mer utbygd internasjonalt system for trygdekoordinering.

La meg bare helt til slutt legge til at det som jeg kjenner at jeg reagerer på i den debatten vi har hatt så langt, er at f.eks. representanten fra Kristelig Folkeparti sier at det er «nærmest uforståelig», det standpunkt vi har. Det er ikke mer uforståelig enn at det er fullt ut i tråd med det standpunkt Kristelig Folkeparti har hatt i denne saken. Det er jo i tråd med det standpunkt Kristelig Folkeparti hadde da ordningen ble innført, og det i dag å framstille det samme standpunkt som man selv har hatt, som «nærmest uforståelig», det må jeg si at jeg reagerer på. Det var jo Kristelig Folkepartis egen leder som i sin regjeringsperiode tok initiativ til å få nedsatt et utvalg som skulle utrede helheten i den framtidige uførepensjonen, og at denne regjeringen da velger å avvente den utredningen inntil vi begynner å gjennomføre endringen, synes jeg heller ikke er et urimelig standpunkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.