Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trine Skei Grande (V) [15:39:50]: (ordfører for sak nr. 8): Jeg kommer stort sett bare til å berøre den saken jeg er saksordfører for, som det er bred enighet bak, og som har vært en veldig spennende sak.

Jeg har lyst til å begynne med Guédelon i Frankrike, i 1997. Der startet man bygginga av en svær middelalderborg. Jeg var middelalderhistoriefan, så det er derfor jeg velger dette eksempelet. Der begynner man å bygge opp en borg som skal vise hvordan middelalderlivet var. Det holder man fortsatt på med, fordi alt skal gjøres håndverksmessig akkurat slik som det ble gjort da man bygde borger i middelalderen. De har ikke kommet så veldig langt, men i 2005 var det 245 000 mennesker som besøkte borgen for å se på håndverksarbeidet som var gjort.

Da er vi ved sakens kjerne, nemlig det å ta vare på håndverkstradisjoner, det å ta vare på minner og det å ta vare på opplevelser og alt det som ligger ikke bare i ting, men også rundt ting. Jeg tror nok at de aller fleste i denne salen må innrømme at når ABM-meldinga gjorde mange viktige grep på dette området, var dette meldingas store svakhet – den immaterielle kulturarven.

Å arbeide med ratifikasjonen syns jeg har vært spennende. Den har løftet mange områder. Det har vært snakket om å være bevisst ikke bare på håndverkstradisjonene våre, som er så viktige å ta vare på, og som gjør at vi skjønner at det å ta vare på utdannelse innen håndverk ikke bare er å sørge for arbeidsplasser eller å ta vare på noen arbeidere i dag, men også på å ta vare på en kulturarv vi er forpliktet internasjonalt til å ta vare på.

Det er på samme måte med dansen. Det er lett å tenke hvis det ikke er noen som syns det er interessant å holde på med folkedans, at det går bare an å kutte i overføringene. Jeg vet i hvert fall om en i forrige debatt som hadde vært villig til å gjøre det. Men når man gjør det, kutter man også båndene til den tradisjonen, den historien, den kunnskapen og all den formidlinga som ligger i forståelsen av dansen og folkedansen vår – alle fortellingene. Det som det kanskje har vært lettest å ha forståelse for, er det å ta vare på folkemusikken vår og alle de lydopplevelsene som ligger i det.

Som kvinne må jeg si at jeg syns at dette er spesielt spennende jobbing, fordi det er så veldig mye av kvinnekulturen som er immateriell kulturarv. Det er så mye av historien som er tatt vare på, som også er kvinnenes historie. Så dette er en viktig kvinnepolitisk sak å løfte også.

Når det gjelder folkemusikken, er det ikke bare snakk om å holde musikken i hevd og det å ta vare på lyden, ta vare på notene og det som ligger der, men det er også å bringe det videre i dag som en levende kultur. Sånn sett vil riksscenen for folkemusikken være et viktig grep for å ivareta det som ligger i konvensjonen. Det er viktig at dette bevares gjennom bruk.

I konvensjonen ligger den klare forventninga om registrering, om oppgradering av arkiver, digitalisering og det at man satser på disse områdene. Komiteen har sagt at vi forventer at statsråden og Regjeringa kommer tilbake til hvordan det skal gjøres. Det er klart at jeg, som har reist rundt til mange av disse arkivene, f.eks. for folkemusikk, ser at de er i en forfatning som gjør at det gir noen skumle perspektiver for hvor lenge dette kan vare, og hvor mye ressurser man faktisk trenger for å ta vare på den. Venstre har plusset på dette i statsbudsjettet, men det trengs en større satsing på folkemusikkarkivene våre for å klare å ta vare på dem.

Det er bred enighet om tilslutninga. Fremskrittspartiet mener at det ikke skal koste noen penger, men det får vi bare ta. Flertallet i komiteen ønsker å slutte seg til og ratifisere konvensjonen. Jeg syns det er et spennende tiltak, og jeg er spent på hvordan Regjeringa vil komme tilbake til Stortinget, hvordan vi skal oppgradere, digitalisere våre arkiv, hvordan vi skal lage registre på dette, og hvordan vi skal komme med andre tiltak for å ivareta konvensjonens intensjoner.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:44:41]: (ordfører for sak nr. 9): Regjeringa ber om Stortingets tilslutning til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk. Det er brei enighet om tilslutning til konvensjonen i komiteen.

Konvensjonen om kulturelt mangfold ble vedtatt på UNESCOs generalkonferanse 20. oktober 2005, der kun to stater stemte imot. Arbeidet med konvensjonen ble igangsatt i 2003, og skiftende regjeringer har aktivt støtta arbeidet med å få til en slik konvensjon. I St.meld. nr. 19 for 2002-2003, En verden av muligheter, gikk daværende regjering inn for at Norge aktivt skal delta i det internasjonale arbeidet for vern og fremme av kulturelt mangfold. Det er i den forbindelse viktig å understreke betydningen av at regjeringa Stoltenberg har vedtatt at 2008 skal være markeringsår for kulturelt mangfold her hos oss. Formålet med konvensjonen er å gi medlemslandene reelle muligheter til å utforme en kulturpolitikk som bygger på et mangfold av kulturuttrykk, og ratifikasjonsprosessen pågår nå i en rekke stater, bl.a. i EU. Konvensjonen anses som en sak av stor betydning, og det er derfor nødvendig med Stortingets samtykke til ratifikasjon i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

Fortalen til konvensjonen framholder at et mangfold av kulturuttrykk er en viktig forutsetning for demokrati, toleranse, sosial rettferdighet og gjensidig respekt mellom folk og kulturer. Det understrekes også at kultur er viktig for sosial samhørighet generelt og bemerkes spesielt at kultur gir mulighet til å forbedre kvinners status. Det er også grunn til å merke seg at opphavsrettens betydning blir understreket når det gjelder å støtte skapende kulturvirksomhet. Et mangfold i kulturlivet, der ulike kulturuttrykk får mulighet til utfoldelse, er også et viktig grunnlag for å skape et kvalitativt bedre kunst- og kulturliv.

Konvensjonen framholder at kultur og kulturell aktivitet har to sider, en økonomisk og en kulturell, og at kommersielle hensyn ikke må få dominere kulturlivet. Det er en av konvensjonens viktigste perspektiver. Konvensjonen holder fram at globaliseringsprosessene skaper nye betingelser for samspill mellom kulturer. Samtidig understreker konvensjonen at dette kan være en utfordring for det kulturelle mangfoldet, med fare for ubalanse mellom rike og fattige land. Dette er et fokus som man ikke må tape av syne i det videre arbeidet.

Konvensjonens intensjon er nedfelt i 35 artikler som bl.a. inneholder veiledende prinsipper, virkeområder og tiltak for konvensjonen. Likeledes defineres de enkelte begrepene som benyttes i konvensjonen, samt regler for partenes rettigheter og forpliktelser.

Konvensjonen har vært på høring, og 30 høringsinstanser, bl.a. seks departementer samt ulike organisasjoner og institusjoner, har uttalt seg positivt til konvensjonens tekstutkast.

Konvensjonen bygger på en grunnleggende oppfatning av det kulturelle mangfoldets betydning for demokrati, utvikling og samhandling både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Samtidig er det viktig at konvensjonen understreker betydningen av å ivareta tradisjonelle kulturuttrykk i kombinasjon med økt åpenhet for et mer variert og inkluderende kulturelt samfunn. Det er også viktig at konvensjonen har som intensjon å verne sårbare kulturuttrykk i utviklingsland gjennom det rammeverk som legges for internasjonalt arbeid.

Et viktig forslag som er nedfelt i konvensjonens Artikkel 18, er opprettelsen av et internasjonalt fond for å fremme kulturelt mangfold. Dette fondet skal forvaltes av en mellomfolkelig komite, og det er grunn til å tru at fondet vil være et godt redskap også for vårt lands kunst- og kulturliv i en internasjonal og globalisert verden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 8 og 9.