Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter det enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thomas Breen (A) [12:07:05]: (ordfører for saken): Det gikk litt fort med sakene før denne, så jeg er litt andpusten.

Den proposisjonen som vi skal behandle nå, omhandler endring på statsbudsjettet for inneværende år på diverse kapitler administrert av Justis- og politidepartementet. Det er særlig to endringer jeg vil si litt om.

Den første endringen omhandler Mehamn-ulykken. Da Stortinget behandlet saken i vår, ble det gjort et enstemmig vedtak om å etablere en særskilt erstatningsordning for de etterlatte etter den tragiske ulykken. Det ble også fattet et vedtak om å opprette en egen nemnd som skulle se på hvem som skulle omfattes av en slik ordning, og hvilke beløp som skulle gis. Nemnden avgav sin innstilling til departementet i oktober, og senere en rettet innstilling hvor de anbefaler at 70 etterlatte skal få en erstatning på til sammen 8,8 mill. kr. Summen for hver enkelt varierer fra 50 000 til 350 000 kr, og denne variasjonen skyldes en rekke momenter som nemnden har vurdert på bakgrunn av søknader og intervjuer.

Jeg vil også minne om at bakgrunnen for å opprette en slik ordning i denne saken var at man ville bidra til å skape ro i saken, og at man erkjente at styresmaktenes håndtering av saken ikke klarte å skape en allment akseptert forklaring på ulykkesårsak på et tidlig nok tidspunkt. Det er nettopp dette tidsaspektet som man nå vil kompensere for, fordi det har bidratt til en unødvendig ekstrabelastning for de etterlatte. Jeg håper at vi med dette også kan bidra til å skape ro rundt den tragiske ulykken som skjedde utenfor Gamvik den 11. mars 1982.

Det andre punktet jeg ville si litt om, er de omprioriteringene som har ført til at vi nå kan få på plass noen investeringer allerede under årets budsjett for norsk politi. Det er i sum blitt en økning og en omprioritering på om lag 44 mill. kr. Politidirektoratet bruker nå ca. 30 mill. kr til å fremskynde innkjøp av pistoler, noe som betyr at denne investeringen ikke blir belastet det enkelte politidistrikt. Dette er bra, når en vet hvor store prioriteringer politidistriktene står overfor. Det er også funnet rom for å investere i en del utstyr til kommunikasjonskontroll samt en styrking av Politiets sikkerhetstjeneste på til sammen ca. 11 mill. kr.

Til slutt vil jeg si at det er en enstemmig komite som tilrår Stortinget å følge innstillingen i denne saken.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:10:12]:Jeg må innledningsvis få lov til å si at jeg er glad for at resten av justiskomiteen kom til salen. Jeg var bekymret et øyeblikk for at det kun ble jeg selv og statsråden i salen. Det hadde sikkert gått bra, men det hadde kanskje blitt litt smalt.

Jeg synes saksordføreren på en fremragende måte har lagt fram innstillingen i denne saken, med humor og med nødvendige pauser underveis.

Det er to–tre ting jeg synes er viktige i denne saken, som saksordfører også var inne på. Den ene og kanskje den viktigste er Mehamn-saken, som nå sannsynligvis nærmer seg en endelig konklusjon og avslutning for Stortingets del. Samtidig er det også slik at en del av de pårørende etter ulykken ikke er udelt positive til den erstatningen som er foreslått. Jeg regner jo med at statsråden tar med seg de signalene og de innspill som kommer, og at han foretar en vurdering av disse. Og skulle det være behov for endringer på dette området hvis det skulle dukke opp ting, regner jeg med at statsråden på nytt kommer til Stortinget og ber Stortinget være med på det. Etter mitt skjønn er det kommet noen påpekninger som man absolutt bør se på og foreta en vurdering av i etterkant av det som er foreslått.

Så har saksordføreren på en fremragende måte påpekt omprioriteringer innenfor Politidirektoratet. Det synes vi også er veldig positivt. Jeg synes det er bra at man her bistår og hjelper til, slik at politiet kan få det nødvendige verneutstyr på plass. Enkelte av oss ser faktisk også på håndvåpen som en del av et nødvendig verneutstyr. Vi har en hverdag som tidvis er veldig tøff, og jeg tror, som jeg sikkert også har sagt her før, at skal vi forvente at norske politikvinner og -menn skal gjøre jobben, stille opp og på en måte være beskyttelsen for oss andre, må de føle at de har politisk støtte og det nødvendige verktøyet for å gjøre jobben sin på en forsvarlig og god måte.

Elisabeth Aspaker (H) [12:12:13]:Saken her i dag gjelder endringer i statsbudsjettet for 2006, og det er positivt at Politidirektoratet med sine omprioriteringer nå bidrar til at Regjeringen følger opp viktige krav fra Stortinget og prioriteter innkjøp av personlig verneutstyr til det norske politikorpset. Det personlige verneutstyret er av stor betydning for den enkelte politimanns og -kvinnes sikkerhet og trygghetsfølelse i deres daglige arbeid. I lys av en kriminalitetsutvikling der den organiserte kriminaliteten griper om seg og setter politiet på en stadig hardere prøve i møte med kriminelle som er villige til å ta alle tenkelige midler i bruk, er det avgjørende at vi har et politikorps som er utrustet til å møte denne trusselen uten at vi utsetter dem for unødig fare.

Vi har i de siste årene sett en utvikling med stadig grovere kriminalitet på tvers av landegrensene. Internasjonalt organiserte kriminelle har utvidet sin virksomhet også til Norge, og norske miljøer blir inspirert av metoder som tas i bruk i andre land. Samtidig har mange av de tradisjonelle målene for raske penger, bidratt til skjerpet sikkerhet. Vi vet at f.eks. bankene har investert i stadig bedre sikkerhetsutstyr og forbedrede rutiner, som medfører at det ikke lenger er like mye å hente for kriminelle ved bruk av de gamle metodene.

I kjølvannet av dette opplever vi en utvikling i retning av stadig mer brutaliserte fremgangsmåter og midler som de kriminelle er villige til å ta i bruk for å nå sine mål. Klimaet på den kriminelle banehalvdelen er blitt tøffere og hardere, og kriminelle miljøer benytter til dels rå metoder både for å holde indre justis og overfor rivaliserende grupper. Gjengoppgjøret med skyting på Aker Brygge forteller oss at det trolig bare er et tidsspørsmål før dette vil kunne ramme uskyldige. Samtidig tyder erfaringer, bl.a. fra NOKAS-saken, på en utvikling der kriminelle i større grad går på enkeltpersoner som kan innvie dem i sikkerhetsrutiner og annen sensitiv virksomhetsinformasjon.

Denne utviklingen stiller store krav til den politistyrken som må møte disse utfordringene. Samfunnet er totalt avhengig av motiverte, dyktige og godt utstyrte politifolk. Dersom vi forventer at politiet skal ta opp kampen mot de farligste kriminelle, kan det ikke stå på utrustningen. Det norske folk har en berettiget forventning om at politiet skal møte de kriminelle miljøene offensivt, for å sikre tryggheten til alle oss andre. Derfor er det positivt når det i innværende år kan tas et ekstra løft for at politiet skal få et mer tidsmessig, tilstrekkelig og oppdatert utstyr, og i størst mulig grad kunne oppleve trygghet når de skal rykke ut på samfunnets vegne.

Høyre har ved gjentatte anledninger tatt til orde for at nødvendig utstyr må komme på plass, og forutsetter samtidig at det også tas hensyn til Oslo politidistrikts spesielle utfordringer når det gjelder investeringsbehov. Jeg viser også til at Høyre i sitt alternative budsjett for 2007 foreslo å styrke politiets driftsutgifter med 45 mill. kr, og at vi også ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i år foreslo å styrke politiet, for å sette dem bedre i stand til å bekjempe den organiserte kriminaliteten og for å imøtekomme Oslo-politiets særlige behov i dette viktige arbeidet.

Høyre har alltid tatt til orde for og søkt å legge til rette for et samfunn og et lokalmiljø der alle skal kunne oppleve trygghet og ha tillit til at politiet har de nødvendige ressursene for å ivareta vår felles sikkerhet. En forutsetning for dette er at politiet har reelle muligheter for å være synlige og til stede når situasjonen krever det.

Fra Høyres side ber vi om at Regjeringen fortsatt må ha et årvåkent blikk på politiets evne til effektiv kriminalitetsbekjempelse, og om nødvendig komme tilbake med ekstra bevilgninger i revidert nasjonalbudsjett for 2007, slik at alle politidistrikter snarest får på plass nytt, personlig verneutstyr. Jeg føler meg ikke overbevist om at hele pistolregningen er betalt, og i tillegg venter jo annet utstyr på oppgradering og utskifting.

Som nevnt er det positivt at vi nå får økt takten i fornying av utstyr til politiet. Samtidig må jeg si at jeg undres litt over at Politidirektoratet har funnet fram til såpass store omdisponible midler, all den tid Oslo-politiet og bekjempelsen av organisert kriminalitet har trengt mer penger gjennom hele 2006. Jeg håper derfor at man ikke har brukt kniven for hardt i direktoratet, men at justisministeren også ved neste korsvei kan finne fram nye friske midler, slik bl.a. Høyre la opp til i sitt alternative statsbudsjett.

Statsråd Knut Storberget [12:16:53]: Dette er en omprioritering innenfor budsjettåret 2006. Det er litt underlig å høre på Høyres representant, for Høyres forslag til politibudsjett lå jo 100 mill. kr under det forslaget som endelig ble vedtatt, slik at det at vi ikke valgte å følge den forrige regjerings resept, gjør sitt til at vi nå faktisk har mulighet til å ta det grepet som vi bl.a. gjør når det gjelder utstyr.

Vi holder fast ved det vi har lovet i Soria Moria-erklæringa i forhold til å øke bemanninga i norsk politi, til å gjøre noe med utstyrssituasjonen – og der forserer vi ved dette forslaget – og også til å gjøre noe med soningskøene. Jeg er glad for at vi på tampen av dette året faktisk ser at vi klarer å gjøre allerede i 2006 det vi i statsbudsjettet for 2007 lovet å skulle gjøre i 2008 med hensyn til håndvåpen.

Jeg deler representanten Ellingsens oppfatning av hvor viktig det er at vi får oppgradert våpensituasjonen for norske polititjenestemenn og -kvinner. Det er absolutt en del av verneutstyret. Videre har vi som ambisjon at vi skal følge den planen vi har opplyst Stortinget om tidligere, at når det gjelder særlig vernevester og øvrig verneutstyr, skal vi ta store deler av det innenfor neste års budsjettrammer.

Så til representanten Aspaker, som er opptatt av situasjonen i Oslo. Det er også Regjeringa. Vi er svært opptatt av den. Men jeg ber Høyre og representanten Aspaker legge merke til at de som leder arbeidet i forbindelse med gjengkriminalitet i Oslo, bl.a. sjøl har gitt uttrykk for at man nå faktisk mente at man fikk nok midler til å kunne iverksette det prosjektet, og at man nettopp gjennom samhandling med de øvrige politidistrikter, med Økokrim og med Kripos, har tatt grep i forhold til den gjengsituasjonen vi hadde i Oslo, et grep som det er all grunn til å være begeistret for. Dette er da sett i lys av at vi nå faktisk er i en situasjon hvor oppklaringsprosenten for norsk politi øker. De er innenfor saksbehandlingstiden i forhold til de mål som Stortinget har satt, og vi ser også at restansene så å si er nedbygd i Politi-Norge. Det betyr egentlig at vi i løpet av neste år kan bruke mye tid på bl.a. å initiere den kursen som Regjeringa har pekt på med hensyn til å ta den organiserte kriminaliteten hardere, og samtidig også ha en stor fokusering på vold og trusler i nære relasjoner.

Alt i alt mener jeg at vi skal glede oss over at Politidirektoratet faktisk finner midler til denne investeringa, samtidig som Regjeringa foreslår et tillegg til politiet som gjør det mulig nå å foreta den investeringa som jeg oppfatter at Stortinget har bedt om i ganske lang tid, og som i hvert fall denne regjeringa, som jeg representerer, har valgt å gi såpass prioritet at vi forserer den i denne runden.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:20:21]: Det vi behandler i dag, er jo en inndekning av kostnader for medgåtte utgifter på inneværende års budsjett som ikke har vært helt forutsigbare. Slik sett er det ikke naturlig å gå inn og kommentere mange enkeltposter, for på mange måter ligger det lite politikk i de fleste postene. Det er kun en inndekning for å ha balanse i budsjettet.

Jeg ønsker likevel å kommentere på ett nivå, og det er knyttet til Mehamn-ulykken. Som finnmarking husker jeg naturligvis veldig godt ulykken tilbake i mars 1982, og de mange ringvirkningene den har hatt i forhold til Finnmark-samfunnet. Det har vært mange reaksjoner, og man har sett hvordan Stortinget på ulike tidspunkt har vært inne i bildet, også knyttet opp mot gjenopptakelse og gransking. Jeg er også glad for at vi fikk nedsatt ei nemnd som skulle se på erstatning til de etterlatte. Nemnda er etter hvert kommet fram til 70 personer som skal få erstatning.

Jeg har registrert at det i media i Finnmark har vært tatt opp at det kan være konklusjoner knyttet til nemnda som noen av de etterlatte ikke er enige i. Det gjør jo også at en del av oss har hatt kontakt med etterlatte, der det har vært noen som har hatt forventninger til at man i Stortinget til dels skulle overprøve nemnda og eventuelt komme med avvikende vedtak knyttet til erstatningsbeløpet.

Jeg må si at i utgangspunktet er det forståelig at den typen forventninger vil kunne oppstå fra noen pårørende dersom de mener at det har vært trukket urimelige konklusjoner. Samtidig er det viktig å understreke at Stortinget er et helt uegnet organ for den typen overprøving av ei nemnd. Det er jo slik at når nemnda går inn i sitt arbeid, så har man mulighet for å foreta intervju med hver enkelt. Man har mulighet til å kartlegge omstendigheter og se på forløp over tid med hensyn til hvordan den enkelte har hatt det. Kanskje har man måttet ha andre til å gå inn som foreldre for dem man mistet, eller noen kan ha utviklet sykdom og har hatt behov for behandling. I det øyeblikket Stortinget hadde gått inn og overprøvd disse forholdene overfor noen enkeltindivider, ville man veldig raskt ha kommet i den situasjonen at det var andre konsekvenser man ikke hadde overskuet, som ville ha skapt en ubalanse, og som ville gjort at Stortinget måtte ha begynt å overprøve andre nye enkeltsaker. Derfor er det veldig vanskelig å se noen andre måter å håndtere et slikt spørsmål på enn ved at det overlates til ei nemnd, der premissen blir at man enten har tillit til nemndas arbeid eller – hvis man ikke har det – ber om at enten nemnda, eller ei ny nemnd, på nytt gjør et arbeid. Konsekvensen av det siste ville ha vært at de mange som nå får erstatning, eventuelt måtte ha fått utsatt det, og så måtte man hatt en helt ny runde.

Jeg tror at det er heldig at vi nå kan legge også dette kapitlet knyttet til Mehamn-ulykken til side, at de pårørende som har blitt sterkest berørt, får erstatning – det vil alltid kunne være diskusjon om erstatningsbeløp – og at man på den måten også får satt enda et kapittel knyttet til Mehamn-ulykken til side.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:24:13]: Eg tek ordet i denne saka fordi eg var saksordførar for Mehamn-saka sist, og fordi eg oppfattar det slik at det i Stortinget i dag blir sett eit endeleg punktum.

Eg var veldig fornøgd då ein samrøystes kontroll- og konstitusjonskomite gjorde vedtak om å etablera ei særskild vederlagsordning, og at vederlagsbeløpet skulle fastsetjast av ei eiga nemnd, som i tillegg til å ha oppgåva med å fastsetja vederlagsbeløp òg skulle definera kven som skulle omfattast av ordninga. Meininga frå kontroll- og konstitusjonskomiteen si side var nettopp å gi eit skjønnsmessig vederlag for dei påkjenningane som styresmaktene si gransking av ulykka har medverka til over fleire tiår. Vi sa òg at Mehamn-saka er spesiell. Vi sa at det er avgjerande at omfattande ulykker generelt må granskast på eit vis som fører til at slike saker mykje lettare kan avsluttast på eit tidleg stadium. Komiteen meinte òg at framtidige vederlagssaker fyrst og fremst bør kanaliserast gjennom rettferdsvederlagsordninga.

Eg er veldig fornøgd med at departementet raskt oppnemnde den nemnda som fekk dette oppdraget, og at dei òg brukte så kort tid, altså frå juni til oktober.

Eg deler Ballo si vurdering av at det går an å stilla spørsmål til ulike nemnder sitt arbeid. I kontroll- og konstitusjonskomiteen har vi registrert at det no har begynt å koma brev, fordi saka låg i justiskomiteen.

Eg forstår at justiskomiteen har vurdert dei spørsmåla som har kome, og at dei har lagt til grunn at det eigentleg skal veldig mykje til for at komiteen no går inn og overprøver det som denne nemnda hadde fått i oppdrag. Eg deler den oppfatninga. Eg registrerer òg at justiskomiteen er samrøystes i si tilråding.

Eg stussa over Framstegspartiets representant her som no synest å oppfordra statsråden til å gå ein ytterlegare runde. Her er det altså ein samrøystes komite som har vurdert dei innvendingane som har kome så langt, og som har kome med ei samrøystes tilråding. Då går eg ut frå at det som her var intensjonen, nemleg å setja eit endeleg punktum, blir slik.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.