Presidenten: Etter ønske frå kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvart parti og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det ikkje blir gitt høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Carl I. Hagen (FrP) [10:54:02]: (ordfører for saken): Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder ble lagt frem i september 2006.

Rapportens formål var å evaluere arbeidet med kartlegging og overvåking i forhold til målet om å ha et kunnskapsbasert forvaltningssystem på plass innen 2007, og ikke minst skulle rapporten også evaluere i hvilken grad områder vernet i medhold av naturvernloven forvaltes i tråd med sine respektive verneformål.

Opprettelsen av Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold representerer ifølge rapporten nyskapende arbeid. Da er det beklagelig at rapporten samtidig påviser en manglende felles forståelse for og plattform for programmets bidrag og nytte. Dette ser ut til å ha ført til at bidragene fra de ulike departementene har variert, og at man verken har prioritert tid eller ressurser til utredning av viktige og nødvendige tiltak.

Ifølge St.prp. nr. 1 for 2001-2002 skulle Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold utgjøre bærebjelken i det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet.

Videre ble det slått fast under energi- og miljøkomiteens behandling av St.meld. nr. 42 for 2000-2001 at

«kunnskapen som opparbeides gjennom kartleggingen av biologisk mangfold, må være lett tilgjengelig for beslutningstagere og offentlighet».

Det er nå seks år siden disse målene ble satt. Derfor er det beklagelig at det ifølge Riksrevisjonens rapport ikke ser ut til å være klart hvilke tiltak som faktisk bør gjennomføres, og på hvilken måte man best kan gjennomføre dem. Rapporten peker også på at den kommunale kartleggingen og Nasjonalt program har bidratt vesentlig mindre til en bedret kunnskapsstatus enn forutsatt.

Rapporten viser til at etableringen av Artsdatabanken er gjennomført. Denne antas å bli en sentral aktør for å gjøre data om biologisk mangfold tilgjengelig for beslutningstakere på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Dette fordrer imidlertid aktiv oppfølging av storting og regjering.

Videre viser rapporten til at introduserte arter utgjør en vesentlig trussel, også i vernede områder. Dette ble påpekt så tidlig som i 1995. Riksrevisjonen konkluderer med at introduserte arter ikke har blitt satt på dagsordenen i tilstrekkelig grad.

Det kanskje mest påfallende med rapporten er at flere vernede områder nå omtales som truede, og at artsmangfoldet i disse områdene fortsetter å gå tapt. Dette skjer ifølge Riksrevisjonen fordi det er et alvorlig misforhold mellom bevilgningene til nytt arealvern og forvaltning og skjøtsel av eksisterende verneområder. Fra 1. januar 2006 var ca. 12,5 pst. av Norges fastland vernet etter naturvernloven. Vern uten tilhørende verneplaner er altså en trussel for biologisk mangfold og de vernede områdene.

Riksrevisjonen påpeker i sin rapport at myndighetene fortsatt i begrenset omfang vet hvor langt man har kommet i arbeidet med å identifisere områder med stor verdi for det biologiske mangfoldet.

Komiteen uttrykker i innstillingen bekymring for at få tiltak er iverksett i de nevnte områder, og ser med uro på det faktum at vernede områder forvitrer i stedet for at verdien av området opprettholdes i tråd med målsettingene for vernet. Det kan se ut som det har gått prestisje i høye verneambisjoner uten at det har vært tilstrekkelig vilje til å følge opp med bevilgninger til forvaltning og skjøtsel. Et av de mest oppsiktsvekkende forholdene rapporten peker på, er at statsforvaltningen mener det først må fokuseres på å verne – nærmest mest mulig – for senere å fokusere på forvaltning og skjøtsel av de vernede områdene.

Det vil bli interessant å høre miljøvernministerens synspunkter på komiteens innstilling og Riksrevisjonens rapport, og hva hun har tenkt å foreta seg for at det skal bli bedre samsvar mellom målsettinger for og oppfølging av verneplanene.

Ivar Skulstad (A) [10:58:48]: I tillegg til saksordførerens gode gjennomgang av den saken vi nå behandler, vil jeg passe på å komme med noen egne betraktninger.

Det er altså slik at opptil 30 pst. av verneområdene i dag er truet, og det er mangler ved forvaltningen av disse områdene. Manglende evne til å omsette høye ambisjoner i konkrete tiltak er en viktig årsak, og det er jo for så vidt et fenomen som vi til stadighet møter på mange områder. For nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservat er det imidlertid avgjørende viktig at de høye ambisjonene følges opp. Ellers vil det kunne få svært så alvorlige følger. Mangfoldet kan rett og slett gå tapt.

Sikringen av det biologiske mangfoldet og forvaltningen av verneområdene stiller myndighetene overfor store utfordringer. Målet er å ha et kunnskapsbasert forvaltningssystem på plass innen 2007, med Nasjonalt program for kartlegging og overvåking som bærebjelke. Artsdatabanken må fungere slik at den kan bli en sentral aktør for å gjøre data om biologisk mangfold tilgjengelig for beslutningstakere på lokalt, regionalt og sentralt nivå.

Jeg har merket meg at miljøstatsråden har understreket at sikring av biologisk mangfold er en prioritert oppgave for Regjeringen. Det er jeg glad for. Målet om å stanse tapet av mangfoldet innen 2010 skal stå fast, fastslår også Regjeringen. Likevel gir det grunn til bekymring når det nå, over fem år etter at det nye forvaltningssystemet ble vedtatt, ifølge Riksrevisjonen ennå ikke er konkretisert hvilke typer tiltak og aktiviteter det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet skal bestå av samlet sett, eller hvilket omfang tiltakene skal ha før systemet skal kunne sies å være ferdig etablert. Det er åpenbart behov for en bedre samordning av de ulike departements arbeid på dette feltet. Felles forståelse av hva det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold skal bidra med, og hvorledes arbeidet skal drives framover, framstår som helt nødvendig for at en skal lykkes. Prioritering av oppgaver, begrunnet oppfatning av hvilke tiltak som haster mest, og rekkefølgen disse tiltakene bør iverksettes i, krever i det minste nær kontakt på tvers av departementsgrenser.

Kommunenes medvirkning i arbeidet med å kartlegge og identifisere områder er av stor verdi for å sikre det biologiske mangfoldet. Også her viser Riksrevisjonens rapport et betydelig forbedringspotensial. Det er å håpe at de nødvendige økte bevilgningene fra Regjeringen til kommunene kan bidra i dette arbeidet. Kanskje kan det i de kommende år vurderes om det er riktig å øremerke midler til arbeidet med biologisk mangfold i kommunene. Det må i hvert fall til et taktskifte, for det haster. Det er grunn til bekymring. Andelen truede verneområder har økt de senere årene: fra 18 pst. i 1995 til 30 pst. i 2006. Selv om dette også skyldes at nye områder er vernet, er dette en utvikling vi må sette oss i stand til å snu. Det er dramatisk når 82 pst. av de 579 verneområdene som er rapportert truet i 2004, fortsatt har et udekket behov for tiltak. Tankekorset blir komplett når manglende oversikt over kostnadene ved å forvalte vernede områder og avsetting av midler til dette framstår som en av årsakene til den situasjonen man har kommet opp i.

Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket alvorlige svakheter i vår innsats for å sikre det biologiske mangfoldet. Det handler i særlig grad om styring og gjennomføring. Jeg forutsetter at Regjeringen tar funnene alvorlig og setter inn ressurser for å sikre en ønsket utvikling.

Per-Kristian Foss (H) [11:03:56]:I denne saken synes jeg faktisk at departementets svar er like interessant som selve forvaltningsrapporten. Jeg finner, i motsetning til sistnevnte taler fra regjeringspartiene, ikke noen grunn til å betvile at departementet tar arbeidet med biologisk mangfold på alvor. Det står det faktisk å lese i departementets svar, gjengitt på side 5 i innstillingen, at en i høyeste grad gjør. Jeg har lyst til å sitere følgende fra departementets svar:

«Departementet har tidligere uttalt at det ikke kan si seg enig i alle Riksrevisjonens premisser og vurderinger i rapporten. St.meld. nr. 42 (2000-2001) «Biologisk mangfold – sektoransvar og samordning» ble behandlet i Stortinget i juni 2002, og det var etter departementets oppfatning noe tidlig å starte en revisjon av dette omfattende arbeidet allerede våren 2004. Myndighetene er godt i gang med arbeidet, og det er her snakk om kunnskaps og ressurskrevende oppgaver hvor aktivitetene går over flere år og derfor er i løpende forandring og utvikling.»

Det er ikke helt ukjent parlamentarisk praksis at stortingsmeldinger har ambisjoner som Stortinget ikke selv ser seg i stand til å oppfylle i første, andre, tredje, fjerde, femte eller sjette budsjettbehandling deretter. Om det sier noe om at målsettingene kanskje er for vidtfavnende, eller om det sier noe om manglende oppfølginger i bevilgninger, skal jeg la være usagt, men i en vurdering av hvorvidt Regjeringen har fulgt opp Stortingets målsettinger, er det ganske viktig at Riksrevisjonen også har fokus på at Stortinget jo har den årlige ressurstildeling gjennom budsjettbehandling. Det er også Stortingets oppfatning. Det står i komiteens innstilling ganske klart – det var noe som sakens ordfører ikke siterte, derfor får jeg ta det med – på side 8:

«Riksrevisjonen har nok i sin gjennomgang lagt avgjørende vekt på prinsipielle uttalelser fra Stortingets side, som henvist til ovenfor, og ut ifra slike formuleringer mener revisjonen at departementene ikke har fulgt opp tilstrekkelig i de årlige budsjettene.»

Det står altså i sitatet at departementene ikke har fulgt opp tilstrekkelig.

Så sier komiteen videre:

«Det blir ikke helt ut dekkende under henvisning at bevilgningsnivået fastsettes i den årlige budsjettprosessen og i budsjettprioriteringene. Det er Stortinget som hvert år bestemmer bevilgningsnivået og ambisjonsnivået; ikke departementene.»

Dette synes jeg det er grunn til å understreke.

Så sier komiteen at det å innhente én forskningsinstitusjons vurdering – blant manges – av hvorvidt departementet har gjort det rette, knapt nok er godt nok i en forvaltningsrapport. Komiteen sier også:

«Etter komiteens vurdering krever slike tolkninger en forvaltningsmessig, folkerettslig og politisk vurdering.»

Det er jeg nødvendigvis enig i, det er en del av den enstemmige merknaden, men jeg synes dette kanskje er verdt å merke seg for Riksrevisjonens del.

Og hvis jeg skal få lov til å foreta en frimodig betraktning til slutt, måtte det være at jeg synes nok det er mange andre områder enn akkurat dette som hadde krevd øremerkede bevilgninger til kommunene – med henvisning til siste talers ønske om øremerking. For det er alltid slik at man på et sektorområde ønsker øremerking av bevilgninger til kommunene når det er sektordebatter i Stortinget. Men når kommunalkomiteen diskuterer forhold som gjelder kommunene, hører vi jo parti etter parti stå opp og fortelle at øremerking svekker det kommunale selvstyret, og at det er ønskelig å komme bort fra for mye øremerking – noe Regjeringen har understreket med varierende intensitet og delvis også fått gjennomført.

Ola T. Lånke (KrF) [11:08:24]: Stortinget har ved flere anledninger drøftet bruk og vern av biologisk mangfold. Nasjonale strategier og handlingsplaner er laget for å følge opp innenlands de nasjonale og internasjonale målene som er satt.

Biologisk mangfold går tapt i et tempo som bare kan sammenlignes med tempoet i globale naturkatastrofer og brå klimavekslinger. Det er svært påkrevd med en felles dugnad for å få redusert og stanset tapene.

Riksrevisjonens undersøkelser viser at selv om tiltak er iverksatt og fulgt opp, er det mye ugjort på området – det gjelder både kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder. Riksrevisjonen og fagdepartementene har vel noe ulikt syn på det som framkommer. Miljøverndepartementet er bl.a. ikke enig i Riksrevisjonens uttalelser om at den kommunale kartleggingen og Nasjonalt program har bidratt vesentlig mindre til en bedret kunnskapsstatus enn forutsatt. Det er urovekkende at andelen av vernede områder som er truet, er økende.

Det er viktig og nødvendig å sette i verk tiltak som gjør at verdiene av de vernede områdene opprettholdes. Samtidig må vi også ha in mente at det ofte vil være interessekonflikter knyttet til forvaltningen av verneområder. Det kan noen ganger være i vernets egen interesse å inngå kompromisser med andre positive interesser, f.eks. knyttet til ferdsel og lokal næring.

Så gir Riksrevisjonen uttrykk for at de årlige bevilgningene ikke har vært på det nivå som var anslått som nødvendig knyttet til finansieringen av Nasjonalt program. Til dette kan det i høyeste grad være grunn til å påpeke, som representanten Foss så riktig gjorde, at det er Stortinget som hvert år fastsetter nivået på bevilgningene, og dermed også ambisjonsnivået.

Like etter at komiteen avgav innstilling i denne saken, la Artsdatabanken fram den nye rødlisten. Denne viser at 3 785 norske arter er i faresonen, og for 285 av dem er situasjonen kritisk. Dette viser hvor viktig det er at arbeidet med bevaring av biologisk mangfold blir prioritert i tiden framover.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:11:12]: Senterpartiet sitt syn på Dokument nr. 3:12 går fram av innstillinga, der vi er med i breie fleirtalsmerknader. Lat meg likevel knytta to kommentarar til dette dokumentet.

For det fyrste: Det er tankevekkjande lesnad når Riksrevisjonen finn at verna område blir omtala som trua område. På ti år er omfanget av vern av Noregs fastlandsareal etter naturvernlova auka frå 6 til 12,5 pst. Mens Riksrevisjonen i 1995 fann 18 pst. av dei verna områda trua, er altså talet i 2006 rapportert å vera 30 pst. Det er ikkje berre tankevekkjande, men det er oppsiktvekkjande at det som blir framstilt som vern, som skal vareta ein arts mangfald, i nokre tilfelle kan beskrivast meir som vanskjøtsel.

Det er ekstra oppsiktvekkjande i lys av dei interessekonfliktane som av og til er knytte til forslag til nye verneområde. Det er ein merknad her som eg finn grunn til å streka under i ein slik samanheng, som går på at det på den eine sida er viktig å vera oppteken av å sikra artsmangfald, men at det samtidig òg er viktig å vera oppteken av god skjøtsel. Det står i innstillinga:

« Flertallet viser til at det ofte vil være interessekonflikter knyttet til forvaltningen av et verneområde. Det kan i noen sammenhenger være i vernets egen interesse å inngå kompromisser med andre gode interesser, for eksempel knyttet til ferdsel og lokal næring.»

Det er noko dette dokumentet i seg sjølv er ei påminnning om.

Då Stortingets kommunalkomite i førre periode besøkte Oppland, møtte vi ein ordførar som var stolt av at hans kommune, Lom, hadde eit stort omfang av verneområde. Han såg det som ei moglegheit til å styrkja reiselivet, til å stimulera nye lokale næringar, men han viste òg heilt tydeleg til det samspelet som hadde vore mellom statlege og lokale styresmakter, grunneigarar og andre interesser, for å få dette til.

God forvalting av verneområde betyr god lokal forvalting. Det er heilt avhengig av eit samspel mellom nasjonale styresmakter og eit mangfald av lokale interesser. Slik sett er nok Dokument nr. 3:12 ei viktig påminning inn i det arbeidet som til kvar tid føregår i Regjeringa, og òg ei påminning i forhold til dei debattane som går både i og utanfor denne salen, om kva som reelt er vern.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:15:48]: Riksrevisjonens undersøking av myndigheitenes arbeid med kartlegging, overvaking og forvaltning av verneområde viser at vi har behov for ei betydeleg styrking av det klassiske naturvernet. Vi kan ikkje, som rapporten slår fast, tillate oss at den delen av verneområda som er trua, aukar. I 1995 opplyste Direktoratet for naturforvaltning at 18 pst. av områda var trua, mens delen i 2006, som vi også har høyrt andre har sagt, ligg på 30 pst. Sjølv om dette også kjem av at nye område blir verna, gir funna grunn til bekymring, og viser at dette arbeidet har fått for låg prioritet.

Ifølgje FN er det globale tapet av biologisk mangfald no så høgt og så omfattande at det etter kvart vil kunne undergrave grunnlaget for ei berekraftig utvikling. Det er ei skremmande utvikling. Biologisk mangfald har ein verdi i seg sjølv, men det er også dette som dannar livsgrunnlaget for alle menneske, også i Noreg. Det er viktig å ha dette som bakgrunn når ein vurderer tiltaka som er sette i verk for å redusere tapet av biologisk mangfald. Noreg har internasjonale forpliktingar til å verne om det biologiske mangfaldet. Som eit av verdas rikaste land må vi makte å følgje opp desse forpliktingane.

Når Riksrevisjonen meiner at arbeidet så langt har vore prega av manglande evne til å omsetje høge miljøambisjonar til konkrete tiltak, må vi ikkje redusere ambisjonane, men forsterke innsatsen. Venstre har merka seg at det er fem år sidan det nye kunnskapsbaserte forvaltningssystemet blei vedteke, men utan at det enno er konkretisert kva type tiltak og aktivitetar det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet består av samla sett. Heller ikkje er det angitt kva omfang tiltaka skal ha før systemet skal kunne seiast å vere ferdig etablert.

Den kunnskapsbaserte forvaltninga som St.meld. nr. 42 for 2000-2001 i si tid la opp til, var i stor grad avhengig av eit nasjonalt program for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald. Artsdatabanken er no etablert og kan – og bør – bli ein sentral aktør for å gjere data om biologisk mangfald tilgjengeleg for alle avgjerdstakarar på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Venstre stiller seg bak komiteen, som reknar med at det blir sett fortgang i arbeidet med å konkretisere tiltak og aktivitetar, men vil også påpeike at Artsdatabanken må få tilstrekkeleg finansiering til det viktige arbeidet som blir gjort der.

Blant anna på grunn av forholda som her er framkomne, gav Venstre eit varsku i samband med framlegginga av statsbudsjettet for 2007, då det blei klart at miljøvernministeren var blitt budsjettapar. Det var i hovudsak det klassiske naturvernet som blei skadelidande. Regjeringa har også vedteke å utsetje spørsmålet om petroleumsaktivitet knytt til store havområde på bakgrunn av manglande kunnskap om miljøverdiar, økosystem – og dermed det biologiske mangfaldet. Venstre var derfor skuffa over at Regjeringa valde å løyve meir pengar til innsamling av seismikk i områda enn det som blei løyvt til marin kartlegging av miljøverdiar. Miljøvernministeren har sagt at ho vil gjenreise Noreg som miljønasjon. Så langt kan vi konstatere at denne satsinga ikkje har kome. Venstre oppfordrar derfor Regjeringa til å styrkje Miljøverndepartementet sitt budsjett betydeleg i samband med dei komande budsjettrundane. Det ønskjer Venstre gjerne å bidra til.

Statsråd Helen Bjørnøy [11:20:21]:Jeg er glad for at Riksrevisjonen med denne rapporten har satt biologisk mangfold på dagsordenen. Det å ta vare på naturen og sikre biologisk mangfold er en prioritert oppgave for denne regjeringen. Vi har som mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. I dette arbeidet er kunnskapsgrunnlaget svært viktig. Det er også grunnen til at vi i årets budsjett har styrket arbeidet med kartlegging og overvåkning av biologisk mangfold med over 9 mill. kr.

Vi er nå godt i gang med å planlegge det videre arbeidet fram mot 2010. Da vil vi naturligvis ta lærdom av den prosessen vi har hatt. Her vil Riksrevisjonens rapport være meget nyttig, og jeg er selvsagt enig med komiteen i at det er nødvendig å følge opp de mangler som er påpekt av Riksrevisjonen. Jeg vil samtidig peke på at til tross for de mangler som er påpekt, har det nasjonale programmet for kartlegging og overvåkning vært et nyskapende arbeid mellom en rekke departementer. Dette har vært viktig for nettopp å samordne arbeidet med biologisk mangfold. Alle sektorer må være med og dra lasset for at vi skal oppnå å stanse tapet av biologisk mangfold.

Men vi har altså fortsatt en utfordring i forhold til å skape en felles forståelse av hva det nasjonale programmet bidrar med, og som komiteen også påpeker, er det nødvendig å treffe tiltak for å sikre en felles forståelse og bedre samordning av virksomheten.

Jeg vil også vise til det arbeidet som Artsdatabanken gjør på dette feltet. Her er vi godt i gang med å bygge opp en solid kunnskapsbase, og Artsdatabanken kan være en viktig leverandør for viktige beslutninger. Ett eksempel på det er den norske rødlisten over truede arter som ble lagt fram nå før jul, og som vil ha betydning for de beslutninger vi fatter framover.

Kritikken i rapporten går også ut på at vi ikke har tatt godt nok vare på verneområdene våre, det som kalles forvaltning og skjøtsel. Dette jobber vi nå med å rette opp.

Jeg vil nevne at en arbeidsgruppe nylig har lagt fram en rapport om det videre arbeidet for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneområdene. Denne arbeidsgruppen har pekt på at det nå må legges rammer for framtidig utvikling i verneområdene, og at det må iverksettes en rekke tiltak slik at verneverdiene ikke blir redusert eller ødelagt.

Denne arbeidsgruppen understreker at forvaltningen av verneområdene må styrkes vesentlig dersom verneområdene i Norge i større utstrekning også skal kunne brukes som ledd i næringsutvikling og verdiskaping. Forvaltningen av verneområdene må tilføres mer ressurser for å kunne følge opp de forpliktelsene som ligger i et vernevedtak. Vi har også til vurdering et forslag om et eget verdiskapingsprogram for naturområder.

Jeg har satt stor pris på denne arbeidsgruppens rapport, og den gir et godt grunnlag for å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette viktige temaet, slik energi- og miljøkomiteen bad om i budsjettinnstillingen sist høst. Så jeg vil også ta med meg rapportens forslag inn i arbeidet med budsjettet for 2008.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Torny Pedersen (A) [11:25:12]: I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen klare mål i forhold til biologisk mangfold. Mange arter er truet, og situasjonen er alvorlig. Det vil denne regjeringen gjøre noe med, og vi legger fram en handlingsplan for bærekraftig bruk og skjøtsel av nasjonalparker og andre verneområder. Regjeringserklæringen slår fast at det så snart som mulig etter fattede vernevedtak skal utarbeides forvaltningsplaner – dette for å klargjøre hensikten med vernet, og hvilke vilkår som skal gjelde. Dette gjelder særlig for nasjonalparkene.

Det påbegynte arbeidet med å utvikle nasjonalparkene som en ressurs for lokalsamfunnene og for lokal verdiskaping skal fortsette. Vi vil gjenreise fagkompetansen i kommunene innenfor natur- og miljøvern, og mener dette vil bidra til en ny og offensiv vernepolitikk i landet vårt.

Riksrevisjonens rapport og evaluering har tilkjennegitt at vi ikke forvalter og skjøtter det vi allerede har vernet, på en tilfredsstillende måte. Dette er foruroligende, og det er en sterk påminnelse om at bevaring av det biologiske mangfoldet handler om mer enn å ekspedere vernevedtak. Skjøtsel og bærekraftig forvaltning av det som er vernet, er minst like viktig. Vi må styrke den kunnskapsmessige delen av forvaltningen.

Jeg blir mer og mer overbevist om at et godt samspill med lokalbefolkningen er helt nødvendig dersom vi skal nå våre målsettinger om bevaring av det biologiske mangfoldet, og dersom vi skal nå våre internasjonale forpliktelser. Vi får ikke resultater ved å tre ting ned over hodet på folk!

Vi har flere utfordringer, og da tenker jeg på den enorme gjengroingen vi opplever over hele landet på grunn av manglende beite og slått. Denne gjengroingen er også en trussel i våre to verdensarvområder – Vega på Helgeland og Geiranger- og Nærøyfjorden – som er kulturlandskapsområder. Her må det midler til for å kunne drive en aktiv skjøtsel. Skal vernearven forvaltes til beste for våre etterkommere, må aktiviteten gjenskapes og opprettholdes. Dette arbeidet blir vi målt på internasjonalt allerede i 2011/2012, da disse to stedene skal evalueres.

Norge har ratifisert Landskapskonvensjonen fra 2000. Den trådte i kraft 1. mars 2004. Målet med den er å sikre en bærekraftig utvikling av kulturlandskapet, og at befolkningen må delta og få medinnflytelse for at verdiene skal kunne forvaltes på en god måte. Vi har en jobb å gjøre gjennom de årlige budsjettene, spesielt når det gjelder Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet.

Tord Lien (FrP) [11:28:42]: La meg begynne med å peke på det ene positive som Riksrevisjonens rapport peker på, nemlig at etableringen av Artsdatabanken vil kunne – dersom den blir fulgt opp på en skikkelig måte av oss og av Regjeringen – bidra til at kunnskapsbasert forvaltning i framtiden vil fungere. For øvrig spør jeg meg selv om «slakt» er et begrep man skal bruke fra Stortingets talerstol – men resten av Riksrevisjonens rapport må vel kunne betegnes som slakt av Regjeringens vernepolitikk. Og for så vidt har komiteen gjennom sine merknader også slaktet Stortingets arbeid med vernepolitikk.

Fremskrittspartiet har i flere perioder påpekt at passivt arealvern i seg selv ikke er et godt miljøpolitisk virkemiddel, og at ressursene i større grad må settes inn på aktiv forvaltning og aktivt artsvern.

Så er det to forhold i Regjeringens svar som er spesielt urovekkende. Det ene var representanten Hagen inne på, at Regjeringen ved Miljøverndepartementet sier at «forvaltning og skjøtsel av allerede vernede områder vil bli prioritert på et senere tidspunkt». Dette sier Miljøverndepartementet etter å ha lest Riksrevisjonens rapport, og det er urovekkende.

Likeens gir departementet i svarbrev til Riksrevisjonen uttrykk for at merknadene som Stortinget skriver, ikke bør tillegges vekt som styringssignaler. Nå er jeg opposisjonspolitiker, og at mindretallets merknader ikke blir tillagt vekt, skjønner jeg for så vidt, men at også enstemmige komitemerknader ikke skal tillegges vekt av Regjeringen, overrasker meg. Da konstaterer jeg at jeg har kastet bort mange kveldstimer på Stortinget med arbeid som likevel ikke blir fulgt opp.

Det store problemet i denne saken er at arter forsvinner, også fra vernede områder. Kunnskapsbasert forvaltning, slik den ble vedtatt for fem år siden, er langt fra å være implementert på en skikkelig måte.

Passivt arealvern medfører svært ofte konflikter mellom grunneiere og lokale politikere på den ene siden og Regjeringen på den andre siden. Stortinget har gang etter gang påpekt at konfliktnivået i slike saker må reduseres. Når grunneiere som mister forvaltningsretten til sin egen grunn, samtidig får vite at artsmangfoldet i området fortsetter med å forsvinne – og, mest sannsynlig, ikke blir bedre ivaretatt – tror jeg kanskje at konfliktnivået vil øke.

Jeg vil bare nok en gang påpeke at Fremskrittspartiet flere ganger har tatt til orde for at man nå må ta en pause i vernearbeidet og heller se på forvaltningen og de økonomiske og biologiske konsekvensene av den vernepolitikken som Regjeringen har ført. Jeg gjør oppmerksom på det.

Børge Brende (H) [11:32:10]: Først må jeg få lov til å si at jeg håper vi også får andre anledninger til å diskutere viktigheten av artsmangfoldet i verden og de truslene det står overfor, enn når vi har en rapport fra Riksrevisjonen på bordet.

Grunnen til at jeg sier det, er at etter de menneskeskapte klimaendringene som vi står overfor, er nok det at artsmangfoldet vårt forsvinner i et tempo som kanskje er hundre ganger høyere enn det som følger av en naturlig utvikling, en av de store miljøutfordringene i vår tid. Det er faktisk slik at livets bibliotek er i brann. Mange arter forsvinner, og en art som forsvinner, den forsvinner for alltid. Derfor har vi fra norsk side hatt en aktiv holdning internasjonalt, bl.a. under Johannesburg-toppmøtet, til at vi skal stoppe tapet av det biologiske mangfoldet globalt og også i Norge. Jeg kan slutte meg til mange av de vurderingene som miljøvernministeren kom med i sitt innlegg, knyttet til de utfordringene vi står overfor.

Én måte å håndtere tap av artsmangfold i Norge på er å ta vare på områder og sikre dem mot unødvendige inngrep. Hvis det er rødlistearter som er truet, kan man sikre dem mot nye veiutbygginger i området. Man kan også sikre ved ikke å føre høyspentledninger inn i truede områder. Dette gjør man gjennom den tradisjonelle arealvernpolitikken, slik at man tar vare på naturen for kommende generasjoner. Når man har økt nasjonalparkarealet i Norge de siste årene med 60 pst., kan ingen komme og fortelle meg at det ikke er en viktig del av strategien for at Norge også skal oppnå sine internasjonale forpliktelser på området. Det er i så fall en misforståelse.

Det Riksrevisjonen gjør, er ikke å slakte den vernepolitikken som Norge har ført. Andre land, bl.a. USA, har kommet minst like langt som Norge når det gjelder å sikre inngrepsfrie områder. Men det Riksrevisjonen påpeker, er at når det vernede arealet øker, må man også øke ressursene til skjøtsel. Det er jeg helt enig med Riksrevisjonen i.

Jeg har også merket meg at en samlet komite sier at det er Stortinget som formulerer hvilke målsettinger man har, og at det er Stortinget som hvert år vedtar et budsjett som er summen av de statlige utgifter Norge kan tåle, slik at vi også fremover skal kunne ha en ansvarlig nasjonal politikk. Jeg synes at man må merke seg det komiteen skriver:

«Det er Stortinget som hvert år bestemmer bevilgningsnivået og ambisjonsnivået; ikke departementene.»

Flere av dem som har talt, har vært med på de årlige budsjettforlikene. Jeg har merket meg at det sågar er de som har bevilget mindre penger til dette området, som også har meldt seg på i debatten og ikke er fornøyd med at man ikke bruker mer penger.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.