Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:08:28]: (ordfører for saken): Martin Engeset og Per-Kristian Foss har på vegne av Høyre fremmet forslag om alternative modeller for vurdering av søkernes funksjonsevne og medisinske forhold i uføresaker. Forslagsstillerne viser til at det har vært en sterk økning i antall uføretrygdede over en årrekke. Tall fra trygdeetaten viser samtidig at bare 17 pst. av de som har vært sykmeldte et helt år, kommer tilbake i jobb. Tallene er bekymringsfulle. Legene, og da svært ofte den enkeltes fastlege, spiller en svært viktig rolle fram mot uføretrygd. Mye kan tyde på at disse legene er for nær pasienten og i for stor grad legger vekt på pasientenes begrensninger framfor muligheter, samtidig som det uten tvil er fastlegen som til syvende og sist vet mest om pasienten. Det kan være grunn til å se på disse to sidene ved fastlegenes betydning før uføretrygd innvilges.

Ifølge brev fra statsråden av 9. oktober 2006 har OECD pekt på behandlende leges sentrale rolle i det norske trygdesystemet som et problem. I de fleste andre OECD-land vurderes søknader om uføreytelser av nøytrale leger som ikke kjenner pasienten. Disse er enten ansatt i trygdeadministrasjonen eller utfører denne jobben ved siden av annen praksis. Videre viser statsråden til at trygdeetaten i 2005 gjennomførte et todelt forsøk med bruk av uavhengige leger for vurdering. I det ene forsøket gikk uavhengig lege gjennom uføresøknadene, og i det andre forsøket innkalte de uavhengige legene til undersøkelser. Målet ved forsøket var, ifølge statsråden, å se om bruk av uavhengige leger ville sikre bedre kvalitet på de vurderinger som ble forelagt trygdeetaten.

Prosjektet ble evaluert av SINTEF Helse. De meste interessante funnene disse fant, var at legene etterlyste større bruk av funksjonsvurdering for å tydeliggjøre sammenhengen mellom sykdom og nedsatt arbeidsevne, og at man burde ha avklart de medisinske forholdene tidligere i stønadsløpet. SINTEFs leger konkluderer med at spesialistvurderinger ikke hører hjemme i sluttfasen.

Trygdeetatens prosjekt og evalueringen av dette viser klart et behov for en gjennomgang av legenes rolle i uføresaker, noe både Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig i. Regjeringspartiene derimot mener i denne saken, som i de fleste andre saker, at dette kan sees på i en annen sammenheng en eller annen gang i framtiden. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener dette er en altfor passiv tilnærming til et økende problem, nemlig den voldsomme veksten i antall uføretrygdede i Norge.

Norge har mangel på arbeidskraft, samtidig som det å bli uføretrygdet er et problem for den uføretrygdede selv på sikt. Strammere økonomi og det å ikke være en del av arbeidsmarkedet oppleves av mange som svært ekskluderende og vanskelig. Det er derfor viktig at man i mye større grad greier å kartlegge den enkeltes restarbeidsevne og tilrettelegge for at denne restarbeidsevnen kan brukes. I den sammenheng vil legene ha en viktig og sentral rolle.

Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer derfor et konkret forslag hvor vi ber om at problemstillingen blir vurdert og belyst.

Med dette tar jeg opp forslaget slik det ligger i saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Eva Kristin Hansen (A) [13:12:17]: Det er en samlet opposisjon som i dag fremmer en sak der de ber Regjeringen om å komme med forslag til alternative modeller for vurdering av søkernes funksjonsevne og medisinske forhold i uføresaker, herunder bruk av rådgivende leger og legespesialister. Flertallet har foreslått at dette forslaget skal vedlegges protokollen. Grunnen til det er ikke at vi ikke ønsker å diskutere de problemstillingene som blir tatt opp – tvert imot. Men legenes rolle ved tildeling av trygdeytelser er tema for Uførepensjonsutvalget som skal legge fram sitt arbeid i mai 2007, altså om under to måneder. Vi mener derfor det er naturlig å vente på det de kommer med.

Opposisjonen kommer med kritikk av dette i sine merknader og kaller det å skyve spørsmålet inn i framtiden. Det er det ikke. Jeg vil heller si at det er forhastet å dra konklusjonene nå i underkant av to måneder før utvalget kommer med sine ting.

Når det er sagt, tror jeg det er riktig at allmennlegen har en sentral rolle når det gjelder tildeling av trygdeytelser, og kanskje særlig i forhold til å vurdere uførepensjon. Det er fastlegen som kjenner pasienten best. OECD har på sin side pekt på at allmennlegens dominerende rolle ved tildeling av uføreytelser kan være et problem, og at det i mange andre land er uavhengige leger som vurderer søknader om uførepensjon. Men når SINTEF Helse evaluerte forsøket som trygdeetaten hadde i 2005, som saksordfører også var inne på, om å la uavhengige leger vurdere uføresøknader, kom man fram til at allmennlegene og de uavhengige legene stort sett hadde sammenfallende vurderinger. Da er det betimelig å stille spørsmålet om det er klokt å bruke ytterligere legeressurser, når det faktisk ikke medfører noen endring i selve uførevurderingen.

Noe annet som de kom fram til i evalueringen, var at man burde bli bedre til å avklare medisinske forhold tidligere i stønadsforløpet. Det siste henger nært opp til den debatten vi hadde i stad om St.meld. nr. 9 for 2006–2007, hvor man nettopp legger opp til at folk skal få avklaring og oppfølging tidlig, også på det medisinske området.

I tillegg har jeg lyst til å nevne det som Stortinget tidligere har vedtatt i forhold til oppfølging av sykmeldte, ved behandling av Ot.prp. nr. 6 for 2006–2007. Der ble det nemlig vedtatt at det skal utarbeides oppfølgingsplaner så tidlig som mulig – og som helt avgjørende for å redusere utstøting og uføretrygding ved tidligere og bedre samspill mellom primærlegen, den ansatte og arbeidsplassen om tilrettelegging og oppfølging. Som vi skriver i våre merknader i denne innstillingen, mener vi at dette kanskje er en mer hensiktsmessig bruk av medisinsk personell enn å bruke ressurser på ren kontrollvirksomhet. Vi har ikke sagt at vi avviser å diskutere de problemstillingene som opposisjonen tar opp, men vi mener faktisk at vi burde vente og se på det som Uførepensjonsutvalget kommer fram til, og ikke dra forhastede konklusjoner i dag.

Martin Engeset (H) [13:15:44]: Da vi for mange måneder siden fremmet dette forslaget, var det med utgangspunkt i den meget bekymringsfulle veksten i antall uføretrygdede. Men vi sa da vi fremmet forslaget, at vi ønsket å behandle det i sammenheng med stortingsmeldingen. I det lå selvfølgelig en forventning om at forslaget ville bli tatt under reell behandling i den sammenheng, ikke bare bli utsatt på ubestemt tid. Hadde det vært så enkelt som representanten Eva Kristin Hansen sier, at det er snakk om at vi skal behandle dette om to måneder, hadde det vært til å leve med. Men som jeg tidligere har vært inne på i dag, er det som skjer om to måneder, at det kommer en NOU med forslag som skal på høring. Så skal det skrives en stortingsmelding, som kommer våren 2008, og deretter skal de konkrete forslag leveres, som i beste fall presenteres for Stortinget i 2009. Så det er ikke snakk om to måneder. Det er snakk om minst to år! Det er det som gjør den store forskjellen her. Vi ønsker å gjøre det vi kan gjøre nå, for å komme i gang med endringer som på sikt kanskje kan gi effekt.

Vi har en alvorlig utfordring når det gjelder utviklingen i antall uføretrygdede, både for den enkelte, for arbeidsmarkedet og for bærekraften i velferdssystemet. For den enkelte innebærer en uførepensjonering at man blir utstøtt. Veldig mange ønsker mest av alt å fortsette i arbeidsmarkedet, men får ikke anledning til det. Vi mener at uførepensjon først burde utløses når alt annet er forsøkt. Videre er det et stort behov for arbeidskraft, og mangelen på arbeidskraft hemmer verdiskapingen og bidrar også til at vi får en høyere rente enn vi ellers hadde hatt. Når det gjelder bærekraften i velferdssystemet, står det nå stadig færre arbeidstakere bak hver person som lever av en eller annen form for trygdeytelse. Dette er alvorlig.

Alle fortjener en ny sjanse. Mennesker som faller utenfor, skal møtes med medisinsk og funksjonsmessig vurdering, tiltak og oppfølging. Forslaget fra Høyre er ment å gi brukerne og mennesker som faller utenfor, en kvalitetssikker vurdering for at disse skal kunne følges opp på en best mulig måte. Dette burde være et mål det var mulig å nå i det som kalles verdens rikeste land.

En samlet opposisjon ber Regjeringen komme med alternative modeller for vurdering av funksjonsevne og medisinske forhold i uføresaker. Vi opplever at de rød-grønne ikke er uenige i substans, men i tempo, og at de vil avvente en utredning, få en stortingsmelding, hvis tiltak først vil ha virkning fra ca. 2010, som jeg pekte på innledningsvis. Dette er for passivt med tanke på den meget alvorlige utfordringen som veksten i antall uføretrygdede representerer, både for bærekraft og arbeidsmarked. Dette er for passivt overfor alle dem som blir skjøvet ut av arbeid uten å få den oppfølgingen de fortjener. Det er heller ikke slik, etter vår oppfatning, at det er noen motsetning mellom det å komme med endringer nå og å implementere en større reform i 2009 eller 2010, tvert imot. Da vil man ha et enda bedre erfaringsgrunnlag for å vurdere ulike løsninger til beste for dem som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Det fortjener disse menneskene, og det er nødvendig av hensyn til velferdssamfunnets videre utvikling.

Karin Andersen (SV) [13:19:58]: Jeg tror det er stor enighet om hensikten, nemlig at ingen skal skyves ut av arbeidslivet ufrivillig og havne på trygd. Men det er jo en diskusjon om det forslaget som er fremmet i dag, er det rette virkemiddelet, at det er en slags forsterking av portvokterfunksjonen og vurderinger knyttet til de rent medisinske forhold som er de viktigste grep å ta for å hindre at flere havner på uføretrygd. Dermed er man nok langt mer tilbakeholden i SV enn i Høyre med å tro på slike virkemidler, som at ytelsene er for høge og porten for vid.

Problemet her er at man ikke får oppfølging tidsnok, at vurderinger av medisinske forhold, men også av en del sosiale forhold ikke blir gjort tidsnok og godt nok, og at de vurderingene som blir gjort på arbeidsplassene, heller ikke er gode nok. Da er det ikke bare legefunksjonen som er viktig, men det er annet helsepersonell som kanskje er enda mer relevant, som burde komme inn, f.eks. fysioterapeuter og ergoterapeuter, altså personer som kan mer om hvordan man kan fungere med sine vondter og plager i en arbeidssituasjon. De må inn i vurderingen av arbeidsevne, for det er jo det vi snakker om nå, at man skal ha en arbeidsevnevurdering. Men det er også viktig å ikke være naiv, for sjøl om man kanskje kan finne en liten restarbeidsevne, er det jo ikke sikkert at vi har et arbeidsliv som sier: Velkommen til oss, vi er villige til å ta deg imot. Derfor kommer Regjeringen med bl.a. lønnstilskuddsmuligheten, som gjør at dette skal bli enklere.

Denne arbeidsevnevurderingen må være noe langt mer enn en medisinsk vurdering av helsa. Den må være en vurdering av muligheter, interesser og erfaringer, slik at man kan bygge folk opp, kanskje på tross av medisinske plager som de har, men der man tar fatt i det vi snakket mye om i forrige sak, nemlig sjøltilliten, sjølbildet og trua på at man er verdt noe. Det er kanskje det aller viktigste, for hvis man har det, kan man stå gjennom livets kast både når det gjelder helse og andre ting.

Noe av det jeg syns det blir snakket lite om, men som representanten Eva Kristin Hansen var inne på, er at en slik dobbelkontrollering av uføresøknader, som jeg mener Høyre og opposisjonen tar til orde for nå, krever store legeressurser som jeg ikke kan se at dette landet har. Hvis vi hadde hatt det, skulle vi bruke dem til dette, eller skulle vi isteden bruke dem til å gi de folkene som vi vet i dag står i kø for å få medisinsk behandling, den behandlingen de trenger? Fra SVs side tror jeg vi kan si veldig klart at ja, det vil vi. Vi har tro på at de virkemidlene vi nå foreslår innen arbeidsmarkedspolitikken, kommer til å virke. Det er en mye viktigere innfallsvinkel enn å si at vi skal doble med flere sett leger, hvor den ene legen skal kontrollere den andre, særlig når vi ser på den SINTEF-rapporten som har konkludert med at problemet ikke var at den vurderingen som ble gjort til slutt, var feil, men at en ikke fikk helsehjelp tidsnok. Da er det viktig å husholdere også med de helsepersonellressursene vi har, på en slik måte at folk faktisk får helsehjelp. Det må være hovedfokuset vårt.

I forrige debatt snakket vi mye om at det kanskje er veldig mange som får uføretrygd, som har en arbeidsevne som de gjerne vil bruke, og at vi vil hjelpe folk med det. Men samtidig er det også klart at det er noen som ikke får uføretrygd når de skal ha det. Det er mange historier fra unge uføre som forteller at de blir tilbudt uføretrygd – som det første de møter når de kommet til NAV. Men det er også mange folk som danser rundt i dette systemet i årevis, fra ytelse til ytelse, til sosialhjelp og til ny ytelse. Alle vet at disse menneskene skulle hatt en uføretrygd. Derfor blir det veldig viktig at vi greier å gjøre denne sorteringen riktig framover, slik at ressursene kan brukes optimalt i forhold til de som skal i jobb, og har muligheter til det, men folk som er sjuke, skal få lov til å ha fred og være i fred, ha en ytelse, og ikke bli påført dårlig samvittighet fordi de har vært uheldige i livet sitt og kanskje fått en sjukdom som gjør at det er umulig å stå i arbeidslivet.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:25:02]: Et samlet politisk Norge er bekymret for økningen i antallet uføretrygdede. Særlig er det urovekkende at andelen uføretrygdede menn under 30 år og andelen kvinner mellom 30 og 40 år øker forholdsvis mye. For mange er uføretrygd et dårlig alternativ som innebærer isolasjon og mangel på deltakelse i samfunnet. Det er derfor svært viktig at vi innretter velferdssystemet slik at alle som har mulighet til å delta i arbeidslivet, kan delta.

Arbeidet med å inkludere flere i arbeidslivet er viktigere enn noen gang. Det er viktig fordi vi ønsker et inkluderende samfunn med plass til alle. Det er viktig fordi vi ønsker at den enkelte skal gis mulighet til å bidra med sine unike egenskaper, og det er viktig fordi samfunnet trenger flere omsorgsfulle hender og kloke hoder.

Vi har tidligere i dag drøftet St.meld. nr. 9 for 2006-2007, og hovedfokuset har vært hvordan vi gjennom arbeidsrettede tiltak kan få flere i arbeid. Kvalifisering og motivering av det enkelte menneske som i dag står utenfor arbeidslivet, er svært viktig om vi skal lykkes. Men det er også avgjørende at de medisinske vurderingene som gjennomføres forut for behandlingen av en søknad om uføretrygd, er så grundige og objektive som overhodet mulig.

Til tross for høy ressursbruk og gode arbeidsmarkedstiltak har OECD påpekt at Norge har relativt svake resultater å vise til. Det skyldes i stor grad at tiltak ofte settes inn for sent. Gjennomsnittlig går det f.eks. mer enn to og et halvt år fra sykdom til attføringstiltak settes i gang. Tall fra NAV viser at bare 1,5 pst. av de som i dag får tidsbegrenset uføretrygd, har aktivitetstilbud. Dette er for dårlig.

Det er viktig at statsråden sammen med NAVs ledelse sørger for at kunnskapen om at det er lettere å få mennesker tilbake i jobb dersom tiltak settes inn raskt, får større betydning i det daglige arbeidet i etaten.

Vi i Kristelig Folkeparti er enig med Høyre i at det er behov for å utrede alternative modeller for vurdering av søkerens funksjonsevne og medisinske forhold i uføresaker. Veksten i antallet uføretrygdede er av en slik karakter at den må adresseres fra ulike innfallsvinkler. Vi må ha flere tanker i hodet på en gang, både arbeide for at flere uføretrygdede kommer tilbake i jobb, og at færre henvises til en ordning som innebærer passivitet.

I Kristelig Folkeparti har vi ikke konkludert med hvilken modell som er best for å vurdere arbeidsmulighetene til dem som søker uføretrygd, men mye kan tale for at en slik vurdering bør foretas av helsepersonell som har et noe mer distansert forhold til pasienten enn dennes fastlege. Jeg tror ikke dette nødvendigvis vil medføre økt bruk av legeressurser, men at ressursene brukes på en måte som tjener både den enkelte og samfunnet bedre.

Uførepensjonsutvalget har en viktig oppgave, og dets utredning vil bli studert med stor interesse. Jeg håper at utvalget vil komme med forslag som kan snu den negative utviklingen i antallet uføretrygdede. Det vil være viktig med en grundig diskusjon både av om dagens retningslinjer for hvilke krav som skal stilles til medisinsk dokumentasjon, er gode nok, og om den faglige prøvingen av kravene holder tilstrekkelig kvalitet.

Kristelig Folkeparti ser fram til et tverrpolitisk samarbeid om uførepensjonsordningen framover. Jeg viser for øvrig til innstillingen og de forslag som er foreslått der.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:29:28]: Jeg tror at flertallets innstilling til vedtak er den klokeste nå. Det vil være unødvendig og uheldig å rushe fram en sak for Stortinget om alternative modeller for vurdering av funksjonsevne i uføresaker og bruk av rådgivende leger før vi har fått Uførepensjonsutvalgets innstilling, spesielt siden resultatene fra de forsøk som har vært gjennomført med bruk av uavhengige leger til å vurdere uføresøknader, ikke har gitt svar som tilsier at resultatene ville blitt annerledes enn med dagens system.

Vi er alle enige om at økningen i antallet uføretrygdede er foruroligende. Så er spørsmålet om dette er på grunn av «snille» leger som «hjelper» sine klienter ut av arbeidslivet, slik forslagsstillerne kan forstås å mene, eller om det er arbeidslivet som ikke er tilstrekkelig fleksibelt til å fange opp endringer i ansattes arbeidsforutsetninger. Jeg tror det er like stor grunn til å ha oppmerksomhet mot arbeidslivets evne til å absorbere mennesker med endret eller nedsatt arbeidsevne som å fokusere på feildiagnostisering fra legenes side. Men begge deler er det viktig å ha søkelyset mot.

Ut fra dette er jeg glad for de endringer vi har fått i IA-avtalen. Mer systematikk i oppfølgingen av syke arbeidstakere og sterkere involvering av arbeidsgiver i vurderingene som gjøres, er ensidig positivt. Det er viktig at arbeidstakerne opplever at det rettes forventninger og forpliktelser mot alle parter, altså mot arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunn i sum. Det er dette som kan bidra til at vi får endringer og flere tilbake i arbeid tidligere.

Jeg er enig med medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre når de sier at dette er et spørsmål «om samfunnets vilje til å gi mennesker som faller utenfor en ny sjanse i arbeidslivet». Det er vi enige om. Så er jeg sterkt i tvil om de arbeidstakerne vi snakker om, føler at disse partiene lever opp til sitt utsagn når de ensidig peker på faren for at behandlende lege står «for nær» pasienten til å kunne foreta en nøytral vurdering.

Jeg motsetter meg ikke på prinsipielt grunnlag en «second opinion» fra en rådgivende lege i trygdesaker, men jeg vil gjerne veie nytten opp mot ressursbruken av en mangelressurs. Dessuten må ikke dette bli det virkemiddelet som vi henviser til for å få flere tilbake til arbeid istedenfor over på trygd.

André N. Skjelstad (V) [13:32:33]: Forslagsstillerne peker på at utviklingen er svært bekymringsfull, og stiller krav til utprøving av nye virkemidler for å stanse den langvarige veksten i antall uføretrygdede.

Det pekes også videre på legenes avgjørende rolle, noe jeg vil si meg enig i. Jeg vil også si at omlegging sammen med andre tiltak, som f.eks. tidsbegrenset uførestønad, vil føre til en reduksjon i veksten av antall uføretrygdede.

Jeg vil videre bemerke at en er positiv til det som har skjedd tidligere i dag i forbindelse med St.meld. nr. 9, at en foreslår å innlemme de som i dag mottar tidsbegrenset uførestønad, inn i en ny midlertidig folketrygdytelse sammen med dagens ordninger for attføring og rehabilitering – dette med henblikk på at det faktisk kan ligge en stor forenklingsgevinst i det for brukerne på sikt.

Jeg mener at det er nødvendig og ønskelig å foreta en gjennomgang av alternative modeller for vurdering av funksjonshemmende og medisinske forhold ved behandling av søknad om uføreytelser, herunder bruk av rådgivende leger og legespesialister. Vi vil at det ikke først og fremst skal være et spørsmål om ressurser, men om samfunnets vilje til å gi folk som faller utenfor, en ny mulighet i arbeidslivet. Det er viktig at det enkelte menneske får den oppfølging og uavhengige vurdering som det burde få, når spørsmålet er om dette menneske kan delta med sine ressurser i arbeidslivet eller ikke.

Jeg vil også bemerke til det representanten Andersen sa tidligere i denne debatten, om at hun var bekymret over at en skulle bruke legeressurser på dette, og om det var en rett å bruke ressursene på denne måten, at jeg mener dette også handler om verdighet for dem som går mellom disse beskrankningene, og at man må være villig til å la dem få en avklarende behandling for å komme videre. Jeg tror ikke at det nødvendigvis medfører noe mer bruk av legetjenester.

Ut fra dette støtter Venstre mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:35:11]: Høyres gjennomgangstone i debatten i dag har vært at Regjeringen er for sendrektig. Det går for lang tid, vi er for passive.

Jeg må si jeg synes det er ganske morsomt å høre at det nettopp er det Høyres representanter fremmer som hovedkritikk. Det gjentas i denne saken. Hvis det var slik at det store problemet i Norge knyttet til veksten i antall uføre var mangel på leger som foretok en vurdering, og hvis det store problemet er at det nå går for sent, kan man jo lure på hvorfor Høyre aldri foretok denne endringen da de selv satt i regjering og hadde muligheten til å styre de forslagene som kom fra regjeringen. Høydepunktet i debatten var jo da Per-Kristian Foss etterlyste hvorfor man ikke gjorde noe med avkortingsreglene for dem som ønsket å jobbe i alderen mellom 67 og 70 år, for ifølge Foss var det bare å fremme et forslag til budsjettvedtak. Er det noen som har hatt muligheten til å fremme slike forslag til budsjettvedtak, må det jo være representanten Per-Kristian Foss, og det kan ikke være uten grunn at han greide å være finansminister i fire år uten å være halvnært et slikt forslag. Slikt gjør ikke veldig inntrykk på meg, det må jeg si.

Men på ett område foretok jo den forrige regjeringen seg noe. De valgte nemlig å oppnevne et offentlig utvalg som skulle gjennomgå uføretrygden, for det var stor vekst i antall uføretrygdede, og uføretrygden ble påvirket av pensjonsreformen. Så løsningen mens de satt i regjeringskontorene, var å oppnevne dette offentlige utvalget, som jeg tok over da jeg kom i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Nå skal utvalget legge fram sin rapport om et par måneder. Vi vet at blant de temaene de berører, er f.eks. legens rolle i forhold til uføretrygd. Da skulle det ha tatt seg ut om vi – rett før vi får den rapporten fra noen som har gått grundig inn i dette spørsmålet – skulle si at den vil vi ikke lese før vi begynner å utrede alternative modeller. Nei, det har vi ikke tid til å vente på, etter at vi nå har ventet i to år på rapporten fra det utvalget som Høyre selv var med på å oppnevne da de var i regjeringsposisjon.

Min innfallsvinkel til dette vil være at jeg gjerne vil lese rapporten. Når vi har fått dette utvalget – og jeg tror Høyre bidro til at det er mange kloke mennesker som sitter i det – vil jeg lese hva de har kommet fram til. Så får vi se om deres analyse viser at årsaken til veksten i antall utføretrygdede er mangel på leger som foretar vurderinger. Så langt viser ingen evalueringsrapporter i Norge at det er hovedutfordringen. Det er mange utfordringer, men få viser til det. Hvis det er slik at analysen fra Uførepensjonsutvalget viser at det store problemet når det gjelder veksten i antall uføretrygdede, er mangel på en ekstra lege til å gå igjennom saken, kan jeg love at vi ikke behøver å vente i årevis på å fremme forslag om å gjøre noe med det. Etter å ha lest analysen og eventuelt blitt imponert over den kan vi fremme den type forslag uten å vente på høring og på en stortingsmelding. Men la oss først lese hva som står i den utvalgsrapporten.

Jeg har også lyst til å si at det er viktig å huske at noe av det mest kritiske vi står overfor i denne sammenhengen, er at vi kommer for sent i gang, og det er det mange som har påpekt i debatten. Derfor gjør vi nå store, viktige grep i sykemeldingsperioden ved at vi har pålagt IA-bedrifter å ha et dialogmøte etter seks uker, der legen skal trekkes inn, og at det skal være et dialogmøte etter seks måneder, arrangert av NAV, der legen skal trekkes inn. Det blir 60 000–70 000 møter der legen skal trekkes inn tidligere for å forhindre at en sak ender med uføretrygd.

Slik jeg analyserer denne situasjonen i forkant av Uførepensjonsutvalgets rapport, er at vi nå gjør klokt i å la legene først og fremst innta den viktige rollen som dialogmøtet vil representere. Det er en enorm ekstra arbeidsoppgave for både NAV og legestanden i Norge. Så får vi lese rapporten fra Uførepensjonsutvalget, og så får vi se om det der finnes et grunnlag for strakstiltak i forhold til det dette Dokument nr. 8-forslaget behandler.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.