Dagfinn Sundsbø (Sp) [18:09:12]: Kulturopplevelse har helsefremmende effekt. Vi aktiviseres, gledes, provoseres og/eller engasjeres ved deltakelse i og opplevelse av kultur. Både kropp og sinn henter næring fra det.
Den rød-grønne regjeringen satser på kultur. Kulturløftet er en av de store prioriteringer som denne regjeringen vil bli husket for. Likevel er det beskjedne størrelser vi snakker om i forhold til statsbudsjettet totalt. Mens samlede utgifter på Kultur- og kirkedepartementets budsjett er på vel 7 milliarder kr for inneværende år, blir Helse- og omsorgsdepartementets budsjett saldert med over 110 milliarder kr – det er før bebudede underskudd ved sykehusene også dette året. Av de 110 milliarder kr er for øvrig 1,2 milliarder kr avsatt til innsats i folkehelsetiltak. Innsatsen for forebyggende og helsefremmende arbeid innen helsesektoren er altså liten i forhold til utgiftene til behandling. Det er ikke sikkert det er en klok prioritering, sett i et langsiktig perspektiv.
Jeg, og svært mange med meg, mener at vi ville være tjent med en langt sterkere fokusering på hvordan vi kan fremme folkehelsen ved å inngå samarbeid og partnerskap mellom kulturliv og helsetjeneste. Men før jeg går videre inn på det, er det viktig for meg å understreke at jeg ikke ønsker å se samfunnets bidrag til kultur og frivillig organisasjonsliv først og fremst i forhold til hvilken nytteverdi vi kan trekke av kulturlivet på andre sektorer. Innsats innenfor kunst, kultur og frivillige organisasjoners arbeid skal selvsagt først og fremst bedømmes ut fra den egenverdi som ligger i kulturtiltaket. Men det er jo også sånn at når noe som er verdifullt i seg selv, i tillegg gir overrislingseffekt på andre områder, må vi vite å benytte oss av det.
Kultur styrker helsen, både den fysiske og den psykiske. Gleden ved opplevelse av kunst og kultur, deltakelse i frivillig arbeid og ved sosialt samvær på de møteplasser som kulturlivet gir, har alt sammen helsefremmende effekt.
Dette er oppfatninger jeg også deler med Stortinget. Under behandlingen av den forrige regjeringens kulturmelding, Kulturpolitikk fram til 2014, sier kulturkomiteen:
«Komiteen mener det er viktig å styrke forskningen omkring helseperspektivet i kulturpolitikken (…) Bedre kjennskap til sammenhengen mellom psykisk eller fysisk helse og tilgang på kulturtilbud kan gi gode innspill til satsing på kultur generelt, og utformingen av kulturpolitikk i stat, fylke eller kommune spesielt.»
I samme innstilling viser komiteen til forsøksprosjektet «Kultur gir helse» som Norsk kulturråd gjennomførte i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet. Prosjektet ble avsluttet i 1999, men arbeidet ble videreført ved at Nasjonalt knutepunkt for kultur og helse ble lagt til Levanger, og en nasjonal rådgivningsgruppe for kultur og helse ble opprettet. Dennes funksjonstid var fra 2000-2003, men komiteen bad om at arbeidet til den nasjonale rådgivningsgruppen ble videreført sammen med satsingen på feltet i samarbeid med berørte departement. Jeg er usikker på om dette er fulgt opp.
Også gjennom samarbeidet i Nordisk Råd er behovet for mer kunnskap om kulturlivets betydning for helsefremmende arbeid tatt opp, med spesiell vekt på frivillig sektor. I et medlemsforslag fra Midtengruppen bes Nordisk Ministerråd om å etablere et prosjekt som bidrar til å utvikle en felles nordisk strategi for kultur som helsefremmende tiltak, bl.a. gjennom å samle forskningsbasert kunnskap på området.
I november 2006 åpnet for øvrig kulturministeren en stor kultur- og helsekonferanse – Kulturbeite psykisk 2006 – i Oslo, og det er jo hyggelig å kunne vise til at en representant fra landstinget i Ørebro reiste entusiastisk hjem og innarbeidet kultur–helse-satsing i sine regionale planer med direkte henvisning til stiftelsen NaturKulturHelse, NaKuHel, som vi er så heldige å ha lokalisert i Akershus. Det er altså et bredt engasjement på ulike nivåer og over hele Norden for å utvikle kunnskap og tiltak innenfor kultur–helse-området.
I Norden er frivillig sektor en sentral ressurs for tilrettelegging av kulturopplevelser og kulturell egenaktivisering av innbyggerne. Frivillige organisasjoner er sentrale samfunnsaktører i vår nordiske tradisjon. I tillegg til sine medlemsaktiviteter er organisasjonene i sine lokalsamfunn bidragsytere til økt livskvalitet og bedre helse.
Jeg mener det er på tide at vi går i en tettere dialog med denne organisasjonsressursen for å legge opp et mer systematisk arbeid når det gjelder innsatsen for å fremme folkehelsen. Gjennom Helsedepartementets folkehelsesatsing i samarbeid med fylkeskommunene, gjennom Den kulturelle spaserstokken som er Kulturdepartementets satsing for å aktivisere våre eldre, gjennom frivillighetssentralene og gjennom samarbeid med den nydannede overbyggingen for organisasjonslivet – Frivillighet Norge – har vi en rekke instrumenter å spille på.
Soria Moria-erklæringen lover en ny og helhetlig frivillighetspolitikk, bl.a. gjennom videreutvikling av frivillighetssentralene. Jeg tror mange kommuner ville være tjent med å overlate ansvaret for organisering av frivillighetssentralene til organisasjonslivet lokalt. NaturKulturHelse-nettverket har forutsetninger for å være en overbygning og ressurskilde for en slik satsing.
Fra Akershus kjenner jeg også fylkessammenslutninger for organisasjonslivet som har stor vilje til å delta i det helsefremmende arbeidet. Akershus musikkråd, folkeakademiene, NaturKulturHelse og Mental Helse i samarbeid med fylke og kommuner har presentert et opplegg til kulturformidling og kulturaktivitet for eldre. I første omgang, gjennom oppsøkende virksomhet rettet mot institusjoner og eldresentre, tilbyr de regelmessig kontakt gjennom 1 100 arrangement, etablering og drift av tolv kor for eldre, i tillegg til andre prosjekt. Det er lokale kor, teatergrupper, kulturskoler m.m. som vil danne ryggraden i tilbudet, men gjennom fylkesvis organisering sikres et fylkesdekkende og regelmessig tilbud for alle dem som ønsker å benytte det. Jeg håper prosjektet lykkes. Vi trenger denne typen initiativ for å sette deltakelse i frivillig kulturarbeid til egen glede og utvikling inn i en større sammenheng, der aktiviteten kommer flere til gode. Én ting er opplevelsene beboere og brukere av våre eldreinstitusjoner vil få, men kanskje like viktig er muligheten til å skape nye møteplasser og bygge bro over generasjonskløften – det helsefremmende arbeid.
Jeg håper Kulturdepartementet i sitt arbeid, ikke minst i den bebudede frivillighetsmeldingen, vil bidra til å øke den politiske fokuseringen på kultur som helsefremmende tiltak. Jeg håper også at statsråden vil sørge for å stimulere de frivillige organisasjonenes muligheter til å yte sin skjerv i dette arbeidet, både gjennom å ta initiativ til tverrdepartemental fokusering på frivillig sektors plass i folkehelsearbeidet og gjennom egne tiltak. Det ligger muligheter til å høste store gevinster for relativt få kroner om anledningen benyttes.
Statsråd Trond Giske [18:17:31]: Jeg er helt enig med representanten Dagfinn Sundsbø i at frivillig sektor er en sentral ressurs i samfunnet. Det at vi har bredden i idrett, friluftsliv, musikk, kor, dans, teater, folkeopplysningsarbeid og humanitært arbeid gir livskvalitet og bedre helse. Derfor prioriterer Regjeringen å utvikle den statlige frivillighetspolitikken til beste for de frivillige organisasjonene.
Representanten Sundsbø reiser spørsmål om jeg i mitt arbeid med å utvikle en ny og helhetlig frivillighetspolitikk, herunder videreutvikle frivillighetssentralene, vil bidra til å øke den politiske oppmerksomheten på kultur som helsefremmende tiltak og i den sammenheng fremme forslag som stimulerer de frivillige organisasjonenes deltakelse i å fremme folkehelsen. Svaret på spørsmålet er ja. Kunst, kultur, idrett og frivillighet gjør samfunnet rikere og bidrar positivt til menneskers livskvalitet, fellesskap og utvikling.
La meg innledningsvis understreke at representanten Sundsbøs spørsmål berører flere departementers ansvarsområder. Tilskudd og samhandling med frivillige organisasjoner ses i sammenheng med de sektorpolitiske målene det enkelte departement er ansvarlig for. Derfor ligger det sektorpolitiske ansvaret for frivillig virksomhet i de enkelte departementer, mens Kultur- og kirkedepartementet har samordningsansvaret for den statlige frivillighetspolitikken, i tillegg til sektoransvar for de frivillige organisasjonene på området kultur og idrett.
Sektoransvaret for helse ligger i Helse- og omsorgsdepartementet. Det betyr selvsagt ikke at det ikke foregår et samarbeid mellom det departement som har sektoransvar, og øvrige departementer som er aktører på det aktuelle området. Dette er Regjeringens nylig framlagte St.meld. nr. 20 for 2006-2007, Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller, et godt eksempel på. Meldingen legger føringer for hvordan Regjeringen og departementene skal arbeide med utjevning av sosiale helseforskjeller det neste tiåret. Meldingen framhever at det er mange faktorer som bidrar til å skape og opprettholde sosiale helseforskjeller. Sammenhengene er komplekse, men det slås fast at det i hovedsak er sosiale betingelser som påvirker helse, og ikke omvendt.
Den politiske oppmerksomheten på kultur- og organisasjonsdeltakelse i et helsefremmende perspektiv er i meldingen løftet fram med økt tyngde. På sentrale områder som trygge oppvekstvilkår og like muligheter til utvikling og målrettet innsats for inkludering er kultur- og organisasjonsdeltakelse framhevet som viktige virkemidler. Deltakelse i kulturaktiviteter og frivillige organisasjoner har stor betydning også for andre samfunnsmål som læring og kreativitet, helse og integrering og inkludering. Mennesker som har gode erfaringer med aktiviteter i organisasjoner i oppveksten, er også mer aktive i voksen alder. Derfor er det spesielt viktig å rette innsatsen mot barn og unge.
Det er dokumentert store forskjeller i befolkningen når det gjelder deltakelse i kulturlivet. Personer med lav inntekt bruker i langt mindre grad enn andre offentlig finansierte kunst- og kulturtilbud. Grupper med høy inntekt og lang utdanning deltar mer aktivt enn grupper med lav inntekt og kort utdanning i frivillige organisasjoner. Barn fra inntektsfattige husholdninger deltar i mindre grad i aktiviteter i fritiden og i skolesammenheng enn andre barn og unge. Dette er en utfordring både for myndighetene og for kultur- og organisasjonslivet, og det er en utfordring til økt samarbeid.
Vårt mål er at alle skal ha likeverdig mulighet til å delta i kultur- og organisasjonslivet. Dårlig økonomi og sosial utstøting øker risikoen for dårlig helse og tidlig død, mens sosial støtte og gode sosiale relasjoner er fremmende for helsen. For familier med dårlig økonomi kan deltakelse i organisasjons- og kulturlivet være for dyrt. Resultatet kan bli at barna stenges ute fra sosiale arenaer.
Tradisjonelt møter barn kunst og kultur sammen med foreldrene. Dermed får vi sosiale forskjeller når det gjelder hvem som bruker kulturtilbudet. Den kulturelle skolesekken, med det brede kunst- og kulturtilbudet den rommer, gjør at sosial tilhørighet, etnisitet og geografi ikke i så stor grad blir utslagsgivende for hvilke kulturuttrykk barna møter. Kulturtilbud i skolen sørger for en kulturell ballast for alle, og fremmer bruk av kulturaktiviteter senere i livet. I 2007 vil det også bli iverksatt noen pilotprosjekter i videregående skole for å utvide målgruppen for Den kulturelle skolesekken.
Kulturskolene er også en viktig rekrutteringsarena for framtidige aktører innenfor de ulike kunstartene, både for amatører og profesjonelle. Skolene gjør levende musikk og andre kunstuttrykk tilgjengelig for et bredt publikum i store og små lokalsamfunn. Et åpent og inkluderende kulturskoletilbud med plass for alle som ønsker seg inn, vil fjerne forskjeller ved å gi rom for flere til å utvikle viktige sider av seg selv.
Dessverre er det slik at det forrige stortingsflertallet, regjeringspartiene den gangen, med støtte fra Fremskrittspartiet fjernet den øremerkede støtten til kulturskolene, fjernet taket på foreldrebetalingen. Vi ser at det fortsatt står mange tusen barn i kø, og prisene stiger kraftig i mange kommuner. Det gjør at færre får oppleve tilbudet om å gå i en kulturskole, og dermed øker forskjellene også på dette området.
Kulturkort for ungdom gir billigere adgang for ungdom i aldersgruppen 16–20 år og vil kunne motvirke sosiale forskjeller i kulturbruken. Prøveordningen med kulturkort for ungdom videreføres og styrkes i 2007. Flere fylker er i full gang med å utprøve ulike alternativer.
Frivillighetssentralene står sentralt i interpellantens innlegg. Frivillighetssentraler er mangfoldige og viktige møtesteder for frivillig innsats. De er arenaer for deltakelse og tilhørighet i nærmiljøet, de er arenaer hvor folk kan delta uten nødvendigvis å være med i det organiserte frivillighetsarbeidet. Frivillighetssentralene har stor bredde i sosiale omsorgstiltak så vel som i kultur-, fritids- og nærmiljøaktiviteter. Frivillighetssentralene bidrar til å skape gode og levende lokalmiljø og til å koordinere lokalt engasjement, samfunnsansvar og kultur.
Sentralene har gått nye veier for å øke deltakelsen i frivillig virke. En aktiv og inviterende holdning og konkrete arbeidsoppgaver har gitt resultater. Det er flere hjemmeværende, trygdede og arbeidsledige i frivillighetssentralene enn i de tradisjonelle frivillige organisasjonene. Samarbeid med lag, foreninger, menigheter, offentlige myndigheter og enkeltpersoner er sentralt. Å knytte kontakter, utvikle nettverk og koble dem som har noe til felles, er viktige og nyttige oppgaver for å stimulere og utvikle lokalt frivillig virke, samtidig med at det kan ha positiv innvirkning på enkeltmenneskene som deltar.
Kultur- og kirkedepartementet gir tilskudd til inntil 20 nye frivillighetssentraler i år, i tillegg til de elleve nye som vi bidrog til etter regjeringsskiftet høsten 2005, i budsjettet for 2006. Det vil stimulere til utvikling av flere frivillighetssentraler, større bredde og større mangfold i sentralene.
Idrettsbevegelsen er en av de viktigste aktørene for å fremme folkehelsen i Norge. Det viktigste idrettspolitiske virkemiddelet for å sikre folk gode rammer for å drive idrett er tilskudd til idrettsanlegg. Særlig nærmiljøanlegg, turveier, lysløyper o.l. er viktige for den egenorganiserte aktiviteten og gjør at det er lettere å være fysisk aktiv for flere grupper.
Kultur- og kirkedepartementet forvalter en ordning med tilskudd til inkludering i idrettslag, storbyprosjektet, som det tidligere var kalt. Ordningen retter seg mot idrettslag i byområder med spesielle utfordringer knyttet til å rekruttere barn og ungdom. Formålet med ordningen er å inkludere grupper som til nå har deltatt lite i lagenes ordinære aktivitetstilbud. Målgruppen er barn og ungdom som står overfor økonomiske eller kulturelle hindre for å delta i organisert idrett. Særlig satses det på tiltak for å rekruttere innvandrerjenter. Kultur- og kirkedepartementet styrker i år ordningen med inkludering i idrettslag og tildeler 8 mill. kr gjennom ordningen i 2007.
Gjennom de siste 10–15 årene har det vært et omfattende utviklingsarbeid med bruk av kulturelle virkemidler i helsesammenheng i Norden og Norge. Arbeidet har styrket antakelsen om at kulturaktiviteter bidrar til å fremme folks evne til å mestre hverdagens krav og er en ressurs i folkehelsearbeidet.
Den kulturelle spaserstokken er et konkret eksempel på økt erkjennelse av at kultur fungerer som et virkemiddel i det helsefremmende og trivselsskapende arbeidet. Spaserstokken skal gi kulturtilbud til eldre som ikke bruker det ordinære kulturtilbudet i like stor grad som andre. Det viser seg nemlig at når folk når pensjonsalderen, bruker de kulturtilbud mye sjeldnere enn da de var yngre. Det kan være fordi helsen svikter, fordi man ikke trives så godt med å dra ut om kvelden, eller det kan ha økonomiske årsaker. Den kulturelle spaserstokken er et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet, og vi arbeider for tiden med å fastlegge innholdet i og organiseringen av denne ordningen.
Prosjektet Kultur gir helse, som ble satt i gang av Norsk kulturråd i samarbeid med daværende Sosial- og helsedepartementet, er avsluttet. Mye arbeid ble satt i gang i kommunene og er fremdeles aktivt. Konklusjonen for prosjektet var at engasjement i kultur har helsefremmende effekter.
Jeg hadde som kulturminister gleden av å holde åpningsforedraget på den nasjonale konferansen om kultur og psykisk helse som ble gjennomført i november 2006. Konferansen gav en rekke eksempler på hvordan kultur kan virke forebyggende på helseproblemer, og det ble dokumentert et overbevisende resultat av en rekke metoder der kultur hadde en sentral rolle.
Slike konferanser er viktige fordi de bidrar til økt oppmerksomhet, økt kunnskaps- og erfaringsformidling og ikke minst økt bevissthet om sammenhenger mellom kultur og helse. Derfor arrangeres det konferanser både i 2007 og 2008, og jeg er positivt innstilt til å promotere disse konferansene.
Representanten Sundsbø berører i sitt spørsmål frivillighetens egenverdi. Regjeringen ser at frivilligheten har en stor egenverdi i tillegg til at den kan bidra til å oppnå andre viktige politiske samfunnsmål.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [18:27:42]: Jeg takker statsråden for svaret. Det gav et klart inntrykk av at departementet både forstår og arbeider etter de linjer jeg oppmodet om skulle bli tatt hensyn til både i arbeidet med frivillighetsmeldingen og i forhold til å se det arbeidet som skjer i Kulturdepartementet, i sammenheng med hvordan det totalt sett virker i en helsefremmende sammenheng.
Statsråden viste til at departementene, hvert enkelt av dem, selvsagt har et ansvar for å se hvordan deres arbeid virker i en helsefremmende sammenheng og også kan spille på lag med kulturlivet, men han sa også at Kulturdepartementet vil ta på seg en samordnende rolle i den sammenheng. Jeg tror faktisk det er viktig, for er det noe politikk, forvaltning, samfunnsliv, kan bære for mye preg av, er det at vi jobber sektorvis, og at vi jobber med å løse oppgaver innenfor de rammer som vår sektor har et ansvar for. Men det er jo det å se sammenhengen, det å se sektorene i en større sammenheng og se hvordan aktiviteter, virksomhet, har en betydning også i andre forhold, som kanskje kan gjøre at vi får mer igjen for innsatsen, mer igjen for hver investert krone. Jeg tror faktisk det er et behov for at Kulturdepartementet tar på seg sin samordnende rolle og ser seg selv som oppdragsgiver for Helsedepartementet, Undervisningsdepartementet, Familiedepartementet og også andre departementer, ut fra dette at Norge er et land hvor frivillig sektor er utrolig sterk, har enorme ressurser og dermed kan gjøre en formidabel innsats, hvis den bare gis arbeidsbetingelser som gjør at man frigjør innsatsen. Det er vel sånn at noen hver av oss er villig til å strekke oss langt for å delta i organisasjonsliv hvis det gir glede for oss selv. Og hvis det i tillegg kan være til nytte for andre, ser vi det bare som positivt. Men hvis frivillighet som helsefremmende tiltak først og fremst blir en appell om bare å gjøre en innsats for samfunnets skyld uten at en skal ha glede av det selv, tror jeg kanskje det vil skorte på det.
Så det å se på kultur, som i sitt utgangspunkt er til glede for egen opplevelse og til glede for egen deltakelse, også i en sammenheng hvor det kommer til nytte for andre, har betydning for andre og har betydning for samfunnet generelt sett, er det som skal til. Det er der kulturforvaltningen kan gjøre en innsats som vi vil ha behov for å hente mer ut av.
Statsråd Trond Giske [18:31:14]: Jeg tror interpellanten og jeg er helt enige om hvilket potensial det ligger i å utnytte frivilligheten i et bredere samfunnsperspektiv. Samtidig er det, som interpellanten også understreker, veldig viktig å anerkjenne frivillighetens autonomi og frihet. Den er fri, og den skal være villig, og den skal være basert på medlemmenes og de aktives egne valg i forhold til hva man ønsker å holde på med. For det er hele kjernen i frivilligheten at den eksisterer ikke for noe annet enn det medlemmene og de aktive selv ønsker. Det skal være deres egeninitierte mål og aktiviteter som er styrende, ikke samfunnets rammebetingelser. Derfor har vi f.eks. en målsetting i Soria Moria-erklæringen om å redusere øremerkede tiltak og gi større pengesummer på frie rammeoverføringer når vi skal støtte opp om frivilligheten.
Min jobb som frivillighetsminister er å legge rammebetingelser for hele det brede frivillighetsfeltet og være en aktiv medspiller for alle mine regjeringskolleger i forhold til den generelle frivillighetspolitikken og hvordan vi kan stimulere og legge til rette for økt frivillighet. Den daglige kontakten på de ulike sektorene står de ulike fagdepartementene for. De samarbeider tett og får veldig mange innspill og gode råd. Ofte ser vi at bl.a. nye omsorgstilbud først oppstår i frivillig sektor, fordi de er de første til å oppdage og avdekke et nytt behov, og så kommer det offentlige sterkere og sterkere inn. Krisesentre er et sånt historisk eksempel på hvordan det er frivillighet som først tar tak i et problemområde. Vi skal legge til rette for det, og så skal vi selvsagt ha full glede av den store samfunnsbetydningen frivilligheten har.
Jeg tror veldig på at det forebyggende samfunnet, det samfunnet som legger til rette for livskvalitet til aktive medlemmer som trives, er mye bedre, men også mye rimeligere for et velferdssamfunn enn reparasjonssamfunnet, hvor man får problemene, og så skal man gjennom helsevesenet eller gjennom justisvesenet eller omsorg for rusmisbrukere eller hva det nå er, reparere de skadevirkningene man får av et samfunn som ikke fungerer så godt som vi ellers kunne fått til. Frivilligheten kan utføre en formidabel oppgave, men den må som sagt skje på frivillighetens egne premisser.
Så tror jeg at særlig det vi gjør på frivillighetssentraler, har en stor effekt ved at det er en aktivitet som man kan ha tilgang til over en veldig, veldig lav dørstokk. Det er enkelt å delta, en trenger ikke å binde seg opp til å være med i et styre, sitte som kasserer eller være med på det organisatoriske. En kan bare stille opp med sine arbeidskrefter i konkrete arbeidsoppgaver. Det er en møteplass, en jevnbyrdighet mellom dem som tar i et tak, og dem som får en håndsrekning, som jeg tror er veldig verdifull også for brobygging i et mangfoldig samfunn.
Tove Karoline Knutsen (A) [18:34:32]: Frivillig arbeid og frivillig aktivitet utgjør et svært viktig bidrag til samfunnsbygginga. I Soria Moria-erklæringa er frivilligheten viet stor plass. Under overskrifta «En ny og helhetlig frivillighetspolitikk» trekker Regjeringa opp de viktigste perspektivene for det frivillige arbeidet. Her peker man på noen viktige grep som kan være med og synliggjøre frivillig arbeid og aktivitet. Utgangspunktet er at man ser på frivillighet som en egen sektor i samfunnet, og at man ut fra dette er opptatt av å beskrive frivillighetens karakter i et moderne samfunn.
Soria Moria-erklæringa peker på flere forhold: Muligheten for å utarbeide et frivillighetsregister, frivillighetssentralene, betydninga av å se på momsordninga for frivillig sektor, som i dag oppleves som urimelig av mange, og tilpasning av regelverk og tilskuddsordninger, slik at man kan fange opp de ulike organisasjonsformene og også de mer lause tilknytningsformene som finnes innenfor frivillig sektor.
Noe av det første regjeringa Stoltenberg gjorde etter valget, var å ta inn igjen det kuttet som Bondevik-regjeringa hadde foretatt i Frifond-ordninga og i voksenopplæringsmidlene. Det var viktige og kjærkomne grep for frivillighetssektoren. Regjeringa vil – som det også er nevnt her – følge opp dette med ei egen melding om frivillighet som kommer nå i vårsesjonen.
Representanten Sundsbø er i sin interpellasjon opptatt av å se frivillig sektor – og særlig kulturaktiviteter – i et helsemessig perspektiv. Det er ei viktig vinkling på frivillig engasjement. Vi veit at trivsel gjennom det å oppleve og få til noe i lag med andre er av stor betydning for livskvaliteten til den enkelte. Sjøl har jeg som profesjonell kunstner gjennom mange år samarbeidet med aktører innen det frivillige kulturfeltet og har på den måten ved egen erfaring opplevd det engasjementet som legges for dagen. Så har jeg også hatt mye kulturelt samarbeid med institusjoner av forskjellig slag. Og da er det ikke vanskelig å få øye på den nære sammenheng som finnes mellom livskvalitet, kultur og helse. Dette er en sammenheng som nok ikke fullt ut er anerkjent i vårt land i dag. Ved eldresenter, sykehus og andre institusjoner finnes et uforløst potensial for kulturell, skapende virksomhet og livsbejaende kulturopplevelser. Og den frivillige sektoren, ikke minst innenfor kultur, vil kunne være et svært viktig redskap for å møte det behovet for kulturopplevinger som finnes hos mennesker, uansett hvilken livssituasjon man måtte befinne seg i.
Stortinget har i dag behandlet omsorgsmeldinga, hvor det kulturelle perspektivet kommer til syne bl.a. gjennom Den kulturelle spaserstokken, en kultursatsing som er rettet inn mot de eldre. Og uansett om man liker navnet eller ikke – som representanten Inge Lønning gjorde et poeng av tidligere i dag – er dette et flott tiltak. Den tankegangen som ligger til grunn for denne satsinga, fanger opp noe av det som er intensjonen bak representanten Sundsbøs interpellasjon. Interpellanten går imidlertid enda breiere ut og ser frivillig engasjement i et forebyggende perspektiv, forebyggende i den forstand at satsing på skaperkraft, glede og aktivitet kan gi helsebringende effekt til det breie laget av folket. Dette er et viktig perspektiv å ha på frivillig engasjement, uten at det av den grunn er til forkleinelse for en synsmåte der kulturell egenaktivitet har betydning først og fremst i kraft av seg sjøl og ikke nødvendigvis må begrunnes av andre, utenforliggende hensyn, som også interpellanten var inne på. Men det er nå engang sånn at «alt henger sammen med alt». Som mennesker har vi et behov for å skape, og skape i lag med andre. Det gjør oss friere og gladere – og kanskje i neste omgang friskere. Kanskje er veien å gå, som interpellanten var inne på, et tydeligere og mer forpliktende samarbeid mellom organisasjoner, politikk og forvaltning. Og så er det viktig at vi har en frivillighet som når ut til de mange, de uorganiserte, de som er mer opptatt av aktivitet enn formål og – ikke minst – til mennesker fra andre kulturer, som kanskje ofte føler at terskelen til det frivillige fellesskapet av og til blir for høg. Det er derfor en oppgave å knytte arbeidet med «Det kulturelle mangfoldsåret 2008» til den strategien for det frivillige Norge som skal nedfelles i frivillighetsmeldinga, som blir lagt fram nå i vår.
Karin S. Woldseth (FrP) [18:39:34]: Først vil jeg si at det er bra at representanten Sundsbø tar opp dette temaet, om frivillighet, selv om vi nå har et representantforslag som ligger til behandling i komiteen – vi skal ha et stort frivillighetsseminar på torsdag, og vi får en frivillighetsmelding om ikke så lenge. En god sak kan vel ikke diskuteres ofte nok.
Det er vel heller ingen tvil om at frivillig sektor fremmer folkehelsen, for det første den delen av sektoren som driver direkte med helsefremmende aktiviteter, som idrettslag, friluftsliv og dans. Men også den andre delen av sektoren fremmer folkehelse, den inkluderer, gir sine medlemmer følelsen av å bli sett, og man bygger sosiale relasjoner, som er svært viktig i dagens samfunn, hvor mange er preget av både tidsklemme og isolasjon. De frivillige lag og organisasjoner gir barn og unge følelsen av mestring og selvhevdelse. Jeg er så heldig å sitte i kulturkomiteen, og jeg blir like fascinert hver gang vi er på komitereise landet rundt og ser hva barn og unge faktisk presterer, og den gleden de presterer med. Enda flottere er det å se den stoltheten de viser når de lykkes. At frivillig sektor bidrar til å styrke psyken hos barn, unge og voksne, er det liten tvil om, og at psykisk helse er en viktig helsefaktor, er det vel heller ingen diskusjon om.
Derfor er det viktig at de økonomiske rammebetingelsene er på plass. Jeg tror at hvis den frivillige sektor skal kunne overleve i et svært hektisk samfunn, må den ha forutsigbare rammebetingelser. Det bekymrer meg. Vi vet at svært mange frivillige lag og organisasjoner får bortfall i inntekten sin fra 1. juli i år, uten at det blir kompensert på noen som helst slags måte. Og når man da mener, slik Fremskrittspartiet gjør, at frivillige lag og organisasjoner utfører et helt unikt arbeid i dagens Norge, bør man sikre en forutsigbarhet for det arbeidet de gjør.
Jeg blir utrolig provosert av statsråden når han snakker om hva forrige regjering – sammen med Fremskrittspartiet – gjorde, og forteller oss fra denne talerstol om hvordan køene vokser ved kulturskolene. Regjeringen burde vel heller gjøre noe for å få ned køene enn å peke på hvordan køene vokser. Regjeringen har nå sittet i 1 1/2 år og hatt full mulighet til å gjøre noe. Isteden sitter den passiv og ser på at køene vokser. Det er jo ikke noe veldig imponerende arbeid.
Svært mange av de frivillige lag og organisasjoner er drevet fram av ildsjeler, som har gjort alt fra å aktivisere og å søke om midler til å drive med loppemarkeder og lotterier for å få hjulene til å gå rundt. Ildsjelene blir i altfor stor grad tatt som en selvfølge og ikke satt pris på, men når man nå mister inntekten fra 1. juli og må gå nye runder for å sikre barn og unge et tilbud, er jeg ikke sikker på at ildsjelene heller orker mer. Kanskje er ikke ildsjeler annet enn noe man snakker om om 20–30 år?
Som sagt, vi lever i et hektisk samfunn, hvor tid dessverre er blitt en knapphetsfaktor for mange. Da er det viktig å ta vare på ildsjelene og sørge for at det blir enklest mulig å drive lag og organisasjoner. Det hjelper ikke om de driver helsefremmende arbeid hvis de selv sliter seg helseløse på grunn av arbeidet. Jeg håper at frivillighetsminister Giske vil legge fram en økonomisk ramme for de frivillige lag og organisasjoner som ikke bare gjelder en rekke søknader og skjemaer, når han legger fram den bebudede frivillighetsmeldingen, slik at vi kan sikre et blomstrende Frivillighets-Norge også etter 1. juli 2007, som kan bidra til at svært mange mennesker i Norge kan drive med helsefremmende aktiviteter også i framtiden.
Magnar Lund Bergo (SV) [18:44:02]: Jeg vil få takke representanten Sundsbø for at han reiser problemstillingen. Dette inviterer egentlig til mange debatter. Jeg skal ikke ta alle aspektene, men jeg har lyst til å komme inn på et par.
For dem av oss som har vært så heldige å vokse opp i små bygdesamfunn, er det lett å forstå hva frivillighet dreier seg om, fordi sammenhengene blir så tydelige. For meg har de vært så tydelige at jeg tror jeg kan si at dersom frivilligheten og aktiviteten ikke hadde vært der, og ildsjeler ikke hadde gjort den jobben de gjorde den gangen jeg var ungdom, hadde jeg aldri kommet hit på Stortinget. Det er frivilligheten som ofte i lokalsamfunn fanger opp det som det offentlige kanskje skulle ha gjort, men som de ikke har mulighet til å gjøre. Den fanger opp, og den ser også ting på en annen måte og er ofte mye mer egnet til å fungere.
I Norge er den frivillige sektoren stor. Når vi snakker med folk i andre land, virker det som om Norge spesielt, men også andre deler av Skandinavia, er skrudd sammen på en spesiell måte. Norge er et foreningsland, der veldig mange er medlemmer og driver uselvisk aktivitet for både lokalsamfunn og medmennesker. Dette er kvaliteter som vi må sørge for å ta vare på. En del av den aktiviteten som en del av disse foreningene gjør i dag, mener jeg imidlertid kanskje burde ha vært statens oppgave direkte. Men det er en annen, mer prinsipiell diskusjon som vi kanskje ikke får tatt i denne omgang.
En del av aktivitetene – kan man si – er det helt nødvendig for samfunnet å få ivaretatt. Andre typer aktiviteter er på en måte overskuddsaktiviteter, som vi i og for seg kunne klart oss uten, men som beriker oss på en veldig god måte. Man bruker jo kultur veldig mye, og da inviterer man til en debatt om hvorfor vi skal bruke kultur – det som vi ofte kaller en slags instrumentell begrunnelse for kulturlivet. Jeg er ikke så veldig glad i det. Jeg tror at representanten Sundsbø og jeg er helt enige om effekten av det. Samtidig mener jeg at hovedbegrunnelsen for det kulturliv og den stimulans av det som er i Norge i dag, kan begrunnes i kulturen selv, og så er vi nok enige om effektene. Men jeg har ikke lyst til å binde opp viljen til å bruke kulturmidler. Jeg vil øke forståelsen for at de skal stå på egne bein og ikke må begrunnes sosialpolitisk.
Så har vi organisasjoner, som f.eks. Blindeforbundet, som utfører helt nødvendige oppgaver for store grupper, og vi vet at de ikke har de rammevilkårene som de kanskje burde hatt. For meg er det helt klart statlige oppgaver de utfører, og for en del slike organisasjoner ville jeg gjerne hatt et offentlig fundament i bunnen. Så kunne f.eks. den frivillige organiseringen tatt seg av overskuddet og gjort det som kunne være overflødighetshornet: å gjøre kvaliteten på ting bedre.
Vi ser jo i dag alt det som skjer i forbindelse med krisesentre og incestsentre. Jeg tror at nettopp slike institusjoner er bedre enn offentlige sykehus, institusjoner, lensmannskontorer, og hva det måtte være, til å fange opp hva som faktisk skjer – se hva som skjer, fordi de er en del av lokalsamfunnet selv – og også til å løse oppgavene.
Så har vi det som gjelder idrett, musikkliv og Røde Kors, og å følge opp alt det som – som representanten Woldseth sa – går usikre tider i møte. Da går vi over på det med finansiering. Den forrige regjeringen hadde varslet en melding om pengespill. Det ble aldri noen melding med full gjennomgåelse av pengespill og spill i Norge. Det ble en melding om automater, som var grei nok på det feltet. Men det vi nærmer oss nå, er stor usikkerhet fra 1. juli for finansiering av frivilligheten, og det kan disse foreningene ikke leve med. Jeg mener at det i forbindelse med frivillighetsmeldingen bør tas initiativ til at det samtidig kommer en melding om spill, som står for en stor del av finansiering av frivilligheten. Vi bør ha en full gjennomgang av spill. Hva slags type spill skal vi ha? Hva vil det bety for frivilligheten? Og hvordan skal inntektene fordeles til frivilligheten? Så må vi finne ut: Hva er resten der, og hva skal vi så ta ansvar for direkte på budsjettet?
Ola T. Lånke (KrF) [18:49:23]: Først honnør til representanten Sundsbø for å fokusere på kultur, helse og frivillighet. Det er temaer som også Kristelig Folkeparti er opptatt av. Det er ikke vanskelig å si seg enig med interpellanten i at frivillig sektor representerer en sentral ressurs i samfunnet, en ressurs som nok også kunne utnyttes enda bedre i samspill med det offentlige.
Representanten Sundsbø tar til orde for en helhetlig frivillighetspolitikk. Det har vært tatt til orde for en slik helhetlig frivillighetspolitikk også tidligere. Det har vært lagt fram flere frivillighetsmeldinger i årenes løp, og det har vært tema i mange diskusjoner, også her i Stortinget. Man har etter hvert gått så langt som å legge koordineringen av det frivillige arbeidet til ett departement og kalt det Frivillighetsdepartementet. Og man opererer med en frivillighetsminister, hører vi. Det skjedde allerede i 2004.
Hvis interpellanten med en helhetlig frivillighetspolitikk vil prøve å tvinge det frivillige arbeidet inn i én form og samle alle organisasjoner, tiltak og aktiviteter inn under én enhetlig overskrift, «Frivillighet», er ikke jeg sikker på om det er så hensiktsmessig. Utfoldelsen av frivillighet foregår nemlig på så mange forskjellige måter og på så ulike arenaer at de kanskje ikke bør samordnes under én paraply. Det er forskjell på den frivillighet som utfolder seg i regi av eksempelvis en stor humanitær organisasjon, og – la oss si – i regi av et musikkorps, for den saks skyld. Derimot har man til nå valgt å se tilskudd til frivillige organisasjoner i første rekke som en del av sektorpolitikken. De frivillige organisasjonenes arbeid har blitt sett i sammenheng med og som en del av ett politikkområde.
Mange av de frivillige organisasjonene har spilt en viktig rolle, som også statsråden var inne på, nettopp i utviklingen av den norske velferdsstaten på ulike områder, f.eks. innen helse og omsorg. Sektortilhørigheten har derfor gitt organisasjonene status som betydningsfulle samarbeidspartnere til offentlige myndigheter. De spiller fortsatt viktige roller i kampen for ulike interesser og som korrektiv til statlig politikk på de ulike arenaene. En samling av tilskuddsordninger i ett departement og redusert vekt på sektorspesifikke støtteordninger ville dessuten ha representert et brudd med de historiske båndene til staten og den rollen organisasjonene har hatt som viktige samfunnsaktører og nasjonsbyggere. Derfor er det ikke sikkert at det frivillige arbeidet vil være tjent med at dette skjer. Kanskje er det andre grep som er langt viktigere.
Jeg tror en av de erfaringer som mange som driver med frivillig arbeid, har gjort de senere år, er at mye tid går med til å fylle ut søknadsskjemaer og til å finne fram til prosjekter som det er mulig å søke om penger til. Dersom man hadde blitt spart for alt dette, kunne man heller brukt tiden på det man egentlig ville gjøre, nemlig å utføre frivillig arbeid.
For en del år siden begynte man i Norge en omlegging av politikken når det gjaldt tildeling av pengestøtte til frivillig arbeid. Det ble hevdet at tildeling av støtte til foreningsdrift førte til passivisering. Organisasjonsfolk gikk og hevet støtte, trodde man, og så ble det med det. Dermed snudde man helt om og gikk over til i større grad å yte støtte til tidsavgrensede prosjekter. Etter hvert svingte så denne pendelen helt over til den motsatte ytterlighet, til det kun å gi prosjektstøtte. Det førte igjen til at det viktigste i en organisasjon ble kunsten å fylle ut skjemaer. Derfor, når man nå bebuder en ny frivillighetsmelding, som man har gjort i dag, bør man nettopp ta tak i dette: mer av støtten til driftsstøtte.
Frivillige organisasjoner, frivillig arbeid og dugnadsinnsats utgjør en enorm kraft i samfunnet. Sammenhengen mellom frivillighet, kultur og helse, som interpellanten også peker på, er velkjent og uomtvistelig. Det er da prinsipielt viktig å understreke at først og fremst har kultur og frivillig innsats en egenverdi, dvs. en verdi i seg selv. At det så også bidrar til å styrke mange andre verdier, er selvsagt.
Det blir gjerne understreket at foreninger og organisasjoner er viktige som demokratiske aktører. Frivillige organisasjoner blir ofte kalt skoler i demokrati. Og så er jo organisasjonene meningsfylte, identitetsskapende fellesskap. Bånd til andre mennesker er en forutsetning for å bli formet som et sosialt vesen og for å få en identitet. Alt dette påvirker naturligvis også helsen.
Så har det en egenverdi at folk ønsker å gjøre en innsats for andre. Det er flott at mennesker gir av sin tid og sitt engasjement til andre eller en sak de brenner for. Det er en verdi som det er verdt å støtte opp under.
Trine Skei Grande (V) [18:54:42]: Dette er jo et tema som nå skal debatteres flere ganger i Stortinget. Det er veldig stor bredde over det som interpellanten tar opp, og det er blitt sagt veldig mye klokt om frivillighet her i dag. Jeg syns at oppryddingen til representanten Lånke i det ideologiske knyttet til frivillighet, var veldig god. Jeg tror det bare er noen av kommentarene til Bergo i dag som jeg kjenner at jeg i det hele tatt ikke er enig i.
Frivillighet er ikke akkurat en ressurs, som interpellanten skriver i interpellasjonsteksten. Jeg vil heller si at det er en grunnleggende drivkraft i det norske samfunnet. For finnes det i det hele tatt noen fellesskap eller samfunnsinstitusjon som ikke egentlig har sin opprinnelse i frivillig initiativ? Det er veldig få. Det er veldig få som er utklekt i denne salen. De aller fleste er utklekt i frivillige organisasjoner i hele landet, og deretter tatt opp i denne salen. Nesten alt innen utdanningssystemene våre, nesten alt innen helsesystemene våre, de grunnleggende grepene innenfor sosialomsorgen og de grunnleggende institusjonene innenfor kultur har veldig ofte, nesten alltid, hatt sin opprinnelse i et initiativ blant frivillige.
Frivilligheten er dermed basen for alt som er av kulturaktiviteter. Det fine med den norske modellen, som jeg syns er så bra på kultur, er at vi klarer både å balansere en elite som motiverer og som utvikler, og ha en bredde som engasjerer og rekrutterer. Det er den balansen mellom en elite og en bredde på hvert kulturområde som gjør Norge til den kulturnasjonen vi faktisk er.
Her kommer vi til det punktet der jeg nok er litt uenig med Bergo. Det intense ønsket om å ta over stadig flere av de oppgavene de frivillige i dag gjør, å ta over frivilligheten der den anses som verdig nok, syns ikke jeg er den riktige politikken på dette området. På kulturområdet og på en rekke andre områder der frivillig arbeid blir lagt ned, er det selve drivkraften i det at folk gjør det av eget ønske som er det som er spennende. Det er kanskje det som er det mest spennende, syns jeg, med frivillighetssentraler, som er en vanskelig balansegang mellom hva som er det offentliges jobb å gjøre, og hva som er frivilliges jobb å gjøre.
Det var en gang en diskusjon i Frivillighetssentralen om hvorvidt det var riktig av frivillige å mate pasienter på sykehjem. Det går det ikke an å sette noen regel for, for det som gjelder, er om den frivillige syns at det er noe han eller hun har lyst til å gjøre, for det er lysten som er drivkraften i frivilligheten. Det er aldri rett når samfunnet legger inn en bestilling hos frivillige organisasjoner. Det er aldri rett når samfunnet legger inn en bestilling om at sånn og sånn skal skje. Men hvis den enkelte som er frivillig, har lyst til å gjøre det, er det rett å gjøre det.
Derfor er det sånn som en frivillig på en frivillighetssentral sa en gang: I begynnelsen var det jeg som hjalp andre, men nå er jeg ikke helt sikker på hvem det er som hjelper hvem. Det er fordi vi er sosiale mennesker som gjennom den frivillige innsatsen vi gjør, ofte får mer positive tilbakemeldinger enn hvis vi hadde valgt kanskje bare å være brukere av et system. Det er den ekstraverdien vi mister hvis vi beveger oss inn i Bergos drømmesosialistiske samfunn, der staten har ansvar for alle ting som skal bety noe for folk.
Det som jeg er veldig enig med representanten Sundsbø i, er det han sier om helse og kultur. Og jeg er veldig glad for at representanten Sundsbø også ønsket å påpeke at han ikke hadde noe instrumentelt syn på kultur. Men da betyr det kanskje at vi burde hatt helseministeren og utdanningsministeren mer i denne salen i dag, for kunnskapen om helse og hvor helsebringende det er å få mer kultur inn i institusjonene, burde kanskje vært brakt sterkere inn i inn i utdanningen vår, inn i helseutdanningen, og også blitt prioritert i forhold til ledelse av de viktige helseinstitusjonene våre. Jeg tror det er en kunnskap som kan være med og bringe oss framover.
Det går an å gjøre en stortingsrepresentanttest på dette: Når man går hjem fra jobb og er veldig sliten, kan man sjekke hvor mye energi man får av å gå og oppleve noe kultur, og hvor mye energi man får av å sette seg i sin egen sofa.
Espen Johnsen (A) [19:00:09]: Representanten Sundsbø har teke opp ei veldig viktig sak – og med ein høgst relevant innfallsvinkel. Kultur og frivilligheit er i seg sjølv viktig. Kulturens eigenverdi er det aller viktigaste. Han er viktig for kvar enkelt av oss, og han er viktig for oss som samfunn. Han har stor betydning for folkehelsa, og slik sett er kultur og frivilligheit også god helsepolitikk. Når vi da har tidenes satsing på kultur, er det bra for folkehelsa, og alle som er opptekne av god helse, bør òg vere opptekne av kultur og frivilligheit.
Eg trur det er lett å vere einig i at det å delta i og oppleve kunst og kultur, det å delta i frivillige lag og organisasjonar absolutt er å føretrekkje når det i tillegg til all gleda vi finn i det, òg kan spare oss for framtidige helseplager. Frivillige sjølve er av dei som vel kanskje aller mest er bevisste på og opptekne av at dei også spelar ei viktig rolle i forhold til folkehelsa, bl.a. er veldig mange engasjerte i førebyggjande arbeid av ulikt slag.
I innlegget sitt var statsråden inne på mange viktige satsingsområde for Regjeringa. Vi har mange tiltak i budsjetta som er vedtekne, og vi skal lage ei eiga stortingsmelding om frivilligheit. Eg meiner vi er godt i gang og i rute med å styrkje frivilligheita.
Den innfallsvinkelen som Sundsbø har teke her i dag, bør òg gjenspegle seg i stortingsmeldinga om frivilligheit, meiner eg, fordi det er ein så viktig tilleggsdimensjon til det frivillige arbeidet elles.
Dei frivillige organisasjonane gjer ein uvurderleg innsats. Vi må prøve å leggje best mogleg til rette slik at flest mogleg får ta del, anten det er innafor idretten eller andre delar av det frivillige arbeidet. Vi treng å gjere det reint praktisk, men vi må òg gjere det økonomisk.
Når vi styrkjer Frifond-ordninga til barn og unge, når vi løyver pengar til fleire frivilligheitssentralar, når vi vil lette kvardagen for organisasjonane gjennom eit eige frivilligheitsregister, og når vi på mange andre måtar styrkjer arbeidet dei frivillige organisasjonane gjer, må vi håpe og tru at det bidreg til meir aktivitet for fleire, og at helsa for folk og samfunn blir betre av det. I tillegg meiner eg at det at Kommune-Noreg no opplever ei betre helse enn på lenge, også er viktig sett ut frå kva som gagnar folkehelsa. Mange kommunar er – etter regjeringsskiftet – mykje betre i stand til å stimulere til aktivitet og hjelpe lag og organisasjonar i lokalmiljøet enn det dei var for eit par år sidan.
Dersom vi f.eks. greier å gje eit tilbod om kulturskule til alle barn som ønskjer det, og med ei låg foreldrebetaling, vil det gje oss mange nye og flotte kulturutøvarar innan ulike genrar, men det vil ikkje minst gje desse ungane ein livskvalitet som er god å ha, også for å ta vare på folkehelsa. Det same gjeld prioriteringar av kulturkort for ungdom og studentar. Den kulturelle skulesekken, som bør utvidast til også å gjelde vidaregåande utdanning – og barnehagen, for den sakas skyld – eller annan aktivitet i lokalsamfunnet.
Eg oppfattar det slik at Framstegspartiet var bekymra for at staten vann fram i automatsaka i EFTA-domstolen for kort tid tilbake, det høyrdest i alle fall slik ut, utan at det skal vere eit stort poeng i dag. Det at staten vann fram der, er kanskje det viktigaste bidraget for å betre folkehelsa til dei kanskje 70 000 som i dag lir av speleavhengigheit. Så her har vi nok ein ulik innfallsvinkel til kva som er bra folkehelsearbeid.
Det er bra at statsråden og Regjeringa er opptekne av det interpellanten her har teke opp. Eg ser fram til stortingsmeldinga om frivilligheit og det vidare arbeidet for ein heilskapleg frivilligheitspolitikk som også gagnar helsa til kvar og ein av oss.
Carl I. Hagen hadde her overtatt presidentplassen.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [19:04:14]: Alle som har uttalt seg, er nok enig i de frivillige organisasjoners store betydning for samfunnet. Men så er det også slik at flere har ønsket å gi uttrykk for at det er noen grenser for hvordan man skal se frivillige organisasjoner som en del av det offentliges strategi for å løse oppgaver. Det er jeg helt enig i. Når f.eks. representanten Trine Skei Grande sier at frivilligheten er en grunnleggende drivkraft i seg selv, ikke først og fremst en ressurs i det offentliges tjeneste, er vi selvsagt enig i det. Men så er det også slik at har vi en grunnleggende drivkraft i samfunnet, kan jo det offentlige som også ønsker å være en drivkraft i samfunnet spille på lag. Det offentlige og de frivillige organisasjonene kan spille på lag for å løse oppgaver til beste for samfunnets innbyggere. Det er det representantene har vært opptatt av i denne sammenhengen.
Jeg hører med til dem som er skeptisk til at enkelte kommuner ser på frivillige som en ressurs for å løse omsorgsoppgaver som de synes er dyrt å løse selv. Jeg tror de gjør feil ved først og fremst å kalkulere inn frivillig innsats for å spare offentlige ressurser, istedenfor å se på frivillig innsats som en drivkraft for å skape et inkluderende samfunn, et mer kreativt samfunn og dermed et friskere samfunn – også på eldreinstitusjoner. Det at vi klarer å trekke inn frivillige i institusjonsbasert omsorg, betyr først og fremst at vi klarer å skape møteplasser for folk, at vi klarer å skape glede for mennesker som ellers kanskje er isolert, og at vi klarer å skape en merverdi som i seg selv gjør oss friskere, og som gjør at vi blir mindre behandlingstrengende i ettertid.
Jeg er også av dem som er glad for at kulturministeren er tillagt en rolle som frivillighetsminister. Så er vi enige om at alle departementer har et ansvar for å tenke hvordan frivillige kan være en ressurs. Det er vel ingen departementer som ikke har en post som går på støtte til frivillige organisasjoner. Men det betyr like fullt at det er avgjørende at vi har en statsråd som har som ansvar å se på sammenhengen og samordningen av alt dette frivillige arbeidet. Statsråden har også fått en organisasjon ved sin side, Frivillighet Norge, som er talerør for summen av frivillige organisasjoner – om det er kor, orkestre eller humanitære organisasjoner. Så alt ligger til rette for en god samhandling og en vekst i frivillighetens betydning.
Statsråd Trond Giske [19:07:40]: Det viktigste med denne debatten er kanskje at den manifesterer et stort engasjement og stor støtte til frivillig sektor, tverrpolitisk i Stortinget. Det tror jeg er viktig, fordi frivillig sektor utgjør en veldig stor verdi for det norske samfunnet, delvis ved alle de samfunnsnyttige oppgavene som løses gjennom frivillig arbeid, men kanskje først og fremst ved den glede og livskvalitet som enkeltmennesket opplever ved å kunne organisere seg, delta i aktiviteter, bli anerkjent og sett og føle samhørighet med andre mennesker i det frivillige organisasjonslivet.
Selvsagt er det en viktig debatt hvor grensene går for hva man pålegger frivillige organisasjoner og hvilke oppgaver man forventer at frivillige organisasjoner skal løse. Her tror jeg hemmeligheten er å la de frivillige organisasjonene og de frivillige aktivitetene selv bestemme hva de ønsker å gjøre. Bestemmer de seg for å løse oppgaver som samfunnet synes er nyttige og riktige, og som kommunene synes bidrar til å løse lokale problemer, er det såre vel, fordi det er basert på de frivillige aktivitetene og de frivillige valgene som organisasjonene og deltakerne selv gjør.
Det vi først og fremst kan bidra med, er å legge til rette for at alle de frivillige kan jobbe med det de faktisk ønsker å holde på med – at folk i idretten kan jobbe med trening, turneringer, kamper og å organisere aktivitetene, at folk innen kulturlivet kan drive på med musikk, korps, kor og teater og alt det som de driver med, at de humanitære organisasjonene kan drive med sitt arbeid, og at vi legger til rette for at minst mulig av arbeidet, iallfall så langt som mulig, ikke trenger å brukes på loddbøker, tombola, julesalg og alt det som ofte er det som virker mest tyngende for frivilligheten, nemlig det å hele tiden skulle skaffe penger til den aktiviteten som man egentlig ønsker å drive med. Hvis vi kan bidra til det gjennom ordninger som Frifond, frivillighetssentraler, skatte- og avgiftsordninger eller redusert byråkrati og søknadsvelde og gjennom direktetilskudd til frivillige organisasjoner, er ikke det å gjøre frivilligheten avhengig av det offentlige – det er å gjøre dem mer uavhengige, mer selvstendige og mer i stand til å drive med de aktivitetene som de ønsker, og til og med være et korrektiv til det offentlige.
Gjennom det arbeidet kan de også bidra til et samfunn som ikke bare reparerer alle skadene som av og til oppstår i ulike områder, men bidra til forebygging, til sterkere livskvalitet, et miljøvennlig og menneskevennlig samfunn. Jeg håper at den tverrpolitiske entusiasmen for frivilligheten som har manifestert seg her, også kommer til uttrykk når vi skal behandle frivillighetsmeldingen som kommer i løpet av året, for der kommer vi til å legge nettopp de rammebetingelsene som forhåpentligvis kan bidra til at frivilligheten i Norge får enda bedre kår.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed over.