Jan Bøhler (A) [13:11:00]: Ved forskjellige besøk og ulik kontakt med deler av helsevesenet har jeg fått beskrevet en situasjon når det gjelder IKT-utviklingen, som byr på store utfordringer. For eksempel skal det ikke være mulig å sende elektroniske journaler direkte mellom sentrale sykehus som Rikshospitalet og Ullevål universitetssykehus. Det er ikke mulig å sende journaler, selv når det haster, fra Legevakten i Oslo til Ullevål til akuttbehandling der. Det er lokalsykehus som ikke kan få sendt journaler direkte til de sentrale universitetssykehusene, f.eks. mellom sykehuset i Narvik og universitetssykehuset i Tromsø. Det er problemer med å få sendt epikriser og journaler elektronisk fra sykehus til f.eks. sykehjem eller rehabiliteringssteder, og det vil da kunne ta lang tid før nødvendig informasjon om pasienten foreligger.
Det er også kommet fram gjennom media og andre steder at det er vanskelig, og mange steder ikke mulig, å sende informasjon mellom røntgeninstitutter/røntgenlaboratorier og sykehus eller mellom andre deler av helsevesenet, så det brukes mye penger på å sende dette i papirutgaver med drosje og andre framkomstmidler.
Til og med innenfor det enkelte sykehus kan det være problemer med den elektroniske kommunikasjonen mellom avdelingene når pasienter sirkulerer. Dette er bare noen eksempler på situasjoner jeg har fått beskrevet, men det kan ligge alvor i dem.
Folk oppholder seg mer og mer på forskjellige steder i landet – de er mobile i forbindelse med arbeid og utdanning osv. For pasienter kan det bety at når man er i en akutt sykdomstilstand, vil det kunne være forbundet med livsfare at man ikke straks kan få tilgjengelig pasientinformasjon der man blir behandlet. Selv ved planlagte inngrep kan det gå for tregt med å få fram den nødvendige pasientinformasjonen.
Det kan også være mangler i journalene fordi det ennå finnes blandingssystemer. Sykehus har f.eks. til dels innført elektroniske journaler, men gjennomfører det ikke fullt ut, slik at en del opplysninger også ligger i papirjournaler, en del på huskelapper osv. Som sagt kan det ta altfor lang tid før epikrisene, opplysninger om pasienten, kommer ut i kommunehelsetjenesten igjen eller til rehabiliteringsinstitusjonene hvor pasienten skal være etter behandling.
Det kan også være et problem for pasientene at det systemet vi har i dag, som er en hybrid av papirutgaver og elektroniske systemer, ikke har strenge standarder og kvalitetssikring. Det kan også føre til at personvernet for pasientene kan være svakere enn ved et sterkt utviklet felles system med strenge standarder når det gjelder pålogging, autorisasjon og registrering av hvem som har vært innom og sett i journalene.
Det kan for pasientene også bety at man får dårligere service av helsevesenet. Det kan ta for lang tid før prøveresultater kommer og diagnoser blir stilt. Det er vanskelig uten et elektronisk system å kunne gå inn og bestille tjenester selv. Man kunne via god elektronisk kommunikasjon fått mye opplæring ut til pasientene om hvordan man skal leve med egen sykdom, og pasientene kunne fått mye bedre tilgang på telemedisin. Man kunne da f.eks. slippe å reise, slippe innleggelser, og man kunne f.eks. ved dialyse av nyrepasienter bruke telemedisin og dermed få bedre service, mer hjelp og en enklere hverdag.
For personalet kan også det at man ikke har kommet langt nok i IKT-utviklingen by på store problemer. Fremdeles bruker personalet mye tid på å lete etter, hente, rydde, lagre papirjournaler i de sykehusene og på de institusjonene der man har blandingsløsninger eller fortsatt i hovedsak har papirløsninger. På et større sykehus kan opp til et par hundre av personalet være innom og ha oppgaver i forhold til en pasient i løpet av et sykehusopphold – faser gjennom forskjellige avdelinger – og det kan fort bli et uoversiktlig system også for personalet, med beskjeder, huskelapper og bruk av tavler osv. for å formidle nødvendig informasjon om pasientens sykdomsforløp. Det er behov for å bygge opp en elektronisk journal som alle holder seg til, der det er et fast rutinemessig system, hvor man vet at alt av det man trenger å vite når man kommer på vakt, er lagt inn. Dette kan nå gjøres veldig effektivt. Vi kjenner til at f.eks. på Ullevål universitetssykehus tar de nå i bruk språkteknologi. Det betyr at man kan snakke inn det som skal legges inn i journalen. Det skrives inn ved hjelp av språkteknologi, og det blir dermed mye mer effektivt enn slik vi gjør det i dag.
Når det gjelder IKT-utviklingen, har det også stor betydning for personalet å kunne få tilgang på videokonferanser og dermed spesialisthjelp fra andre steder i landet, for å få rask tilgang på analyser, røntgenbilder, undersøkelser osv. og ikke gå å vente på dette i timevis eller dagevis.
Så det ville være et stort potensial for pasientene og for personalet – og for samfunnet – å få mer sving på IKT-utviklingen. Jeg kan nevne at jeg på et stort sykehus forhørte meg om dette og spurte om hvor mye ressurser de brukte på å håndtere denne blandingen av papirjournaler og elektroniske journaler. Svaret jeg fikk, som selvsagt ikke trenger å være representativt, var at på en stor avdeling på et stort sykehus mente de at de kunne bruke opp til 18 årsverk på å sortere, lagre, finne, hente, ordne, skrive inn i disse journalene. Så det er store ressurser å tjene på å ta grep her. Jeg har også fått analyser som viser at for kronikerne i landet kan det være opp til 63 pst. reduksjon i sykehusopphold når det gjelder å foreta kontroller samt utføre løpende behandling, hvis man brukte IKT, telemedisin osv. på en gjennomført måte.
Man kunne samle tekniske funksjoner. Veldig mange steder rundt i landet kunne man sluppet å foreta f.eks. analyser av røntgenbilder, hvis man gjennomførte samlede elektroniske grep på det området.
Det gjøres framskritt. Det er åpenbart, og vi har eksempler på det. Sykehuset Arendal fjernet allerede i 2001 1 600 hyllemeter papirjournaler, og har gjennomført et fullstendig elektronisk system. Mange sykehus har kommet etter, men det er mange steder også en blanding. For eksempel er det bare 28 pst. som sender ut epikriser elektronisk. Norsk Helsenett er et høyhastighetsnett som når alle helseforetak, alle sykehus, men det er fremdeles slik at man må si at det bare er i startgropen. For eksempel er 12 pst. av kommunene med, og 12 pst. av avtalespesialistene er med. Det er bedre når det gjelder fastleger. Der er 55 pst. med.
Vi kan si at vi har kompetansesentre, og vi har et nasjonalt råd. Ting er på gang, men vi har problemer med framdriften. Jeg tror noe skyldes lovsituasjonen. Det er slik at man for å kunne kommunisere foretakene imellom når det gjelder f.eks. pasientjournaler, må man be om lov. Man må ha en prosedyre for hva man skal ha utlevert. Det kan ta altfor lang tid, f.eks. i akutte situasjoner.
Så vil jeg bringe inn spørsmålet om å få til en slags nasjonal kjernejournal. Jeg skjønner at ikke all informasjon om detaljert pasientbehandling og ømfintlige opplysninger skal inn i en nasjonal kjernejournal, men spørsmålet er om man kunne lage en standard for ting som det er absolutt nødvendig å vite, og legge dette inn i et system som med streng autorisasjon og strenge sikkerhetsregler er tilgjengelig samme hvor man er i landet, samme hvilken del av helsevesenet man oppholder seg i når man trenger hjelp, når de som behandler, trenger tilgang på dette.
Det er også mye uklarhet om finansieringen av telemedisin, og hvor utgiftene skal tas, fordi det ligger på forskjellig nivå. Telemedisinen er jo finansiert via spesialisthelsetjenesten, mens man også kanskje kan gi hjelp ute i kommunehelsetjenesten, og derved ikke får koblet finansieringen mellom de to leddene.
Det er mange problemstillinger knyttet til dette, men jeg ser fram til å høre hvordan statsråden vurderer problemstillingen, og hva som bør gjøres.
Statsråd Sylvia Brustad [13:21:29]: Representanten Bøhler tar opp et viktig spørsmål, nemlig hvordan vi kan bruke IKT til å forbedre informasjonstilgangen i helsesektoren på en slik måte at de som trenger det, raskere kan få tilgang til pasientinformasjon, og at vi derved kan gi bedre pasientbehandling.
For at pasientene skal få gode helsetjenester, er det ingen tvil om at nødvendige helseopplysninger må være tilgjengelig for helsepersonell i det øyeblikk de trenger det. Rask tilgang til pasientinformasjon vil ofte være helt avgjørende for kvaliteten på den helsehjelp som ytes. Her er det mange muligheter til å bli enda bedre, og vi bør bli enda bedre når det gjelder disse mulighetene.
Informasjon som skal utveksles, vil helsepersonellet finne i den elektroniske pasientjournalen, forkortet til EPJ. Elektroniske pasientjournaler vil være tilgjengelig for flere personer samtidig, uavhengig av hvor de befinner seg. Tilgangen til nødvendige pasientopplysninger vil bli raskere og lettere når informasjonsutvekslinga er lagt til rette. Full overgang til elektroniske pasientjournaler og elektronisk samhandling over Norsk Helsenett gir svært gode muligheter for raskere og enklere utveksling av informasjon. Samtidig som behandlende personell skal ha tilgang til opplysninger om pasienten, må man også sikre at uvedkommende ikke får tilgang til journalene. Det gjøres ved å etablere sperrer for dem som ikke skal ha tilgang.
Virksomhetene i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har plikt til å sørge for at journal- og informasjonssystemene er forsvarlige og ivaretar hensynet til personvern.
De regionale helseforetakene avgav i desember i fjor en felles utredning om elektronisk tilgang, utveksling og deling av pasientrettet informasjon mellom helseforetakene og internt i foretakene. Denne utredninga belyser de forhold som er velkjente for dem som arbeider i sjukehusene, men som er vanskelig å få dokumentert og omtalt i det videre arbeidet med å gjøre informasjonen tilgjengelig. Det påvises at det skjer en rekke overføringer av pasienter mellom helseforetakene. Pasienter behandles ved flere helseforetak – dels planlagt og dels i akuttsituasjoner. De viktigste grunnene til det er fritt sjukehusvalg, spesialisering og funksjonsfordeling mellom sjukehusene. Det er ofte behov for rask tilgang til journalopplysninger ved akutt overføring av pasienter. Men også når behandlinga er planlagt, er det behov for effektiv tilgang til relevante opplysninger, f.eks. om det som representanten Bøhler var inne på, undersøkelser, laboratorieanalyser og røntgenbilder – for å nevne noe.
Utredninga fra de regionale helseforetakene og departementets vurderinger viser at slik informasjonsutveksling som vi her snakker om, bør hjemles i lov. Dagens lovverk er etter mitt syn – og jeg skjønner at representanten Bøhler deler det synet med meg – ikke tilstrekkelig til å sikre at helsepersonell får tilgang til nødvendig pasientinformasjon på tvers av helseforetak og tjenestenivåer. Jeg vil derfor utrede nødvendige lovendringer, som selvfølgelig også skal ivareta personvernet på en trygg måte. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med dette på en egnet måte så snart vi har det klart.
Som vi har omtalt i Nasjonal helseplan, har Sosial- og helsedirektoratet fått i oppdrag å utarbeide konkrete forslag til nødvendige lovendringer som gjør det mulig å dele informasjon, eller gjør den tilgjengelig for behandlende helsepersonell. Det kan være i og mellom helseforetak, i og mellom private sjukehus og mellom private sjukehus og helseforetak. Da må direktoratet også vurdere ansvarsforholdene for pasientopplysningene. De er også bedt om å lage utkast til forskrift om hvilke sikkerhetsmessige tiltak som helseforetakene skal sette i verk for å kunne åpne opp for utvidet adgang, slik jeg nettopp har omtalt.
I tillegg vil det bli vurdert om forslagene som kommer opp, også kan gjelde for primærhelsetjenesten, eller om dette må ivaretas i en eventuell fase to.
I Nasjonal helseplan beskrives felles informasjons- og kommunikasjonsløsninger som skal gjøre det mulig for personalet å få tilgang til oppdatert informasjon i møte med pasienten. Det kan gjøres ved at man f.eks. kan slå direkte opp i de elektroniske journalsystemene eller ved å etablere en nasjonal journal. Målet er at tilgang til informasjon i større grad må kunne knyttes til pasient og behandlingsforløp. Å opprette en nasjonal journal vil kunne bidra til å bedre kvaliteten i behandlinga ved at helsepersonell får tilgang til kritisk pasientinformasjon på tvers av helseforetak og nivåer i helsetjenesten vår. En nasjonal journal kan inneholde opplysninger om hvor opplysninger finnes, og den kan inneholde deler av eller hele den individuelle pasientjournalen.
I dag er det slik at våre helseforetak i stor utstrekning bruker ulik programvare. Det kan føre til tekniske hindre for utveksling av pasientinformasjon mellom helseforetakene. Helseforetakene har også kommet ulikt i innføring av elektronisk pasientjournal, og noen helseforetak har fremdeles, som representanten var inne på, delvis papirbaserte pasientjournaler. EPJ-systemer kan til en viss grad tilpasses og endres i noen helseforetak, mens systemene i andre helseforetak er så foreldet i funksjonalitet og teknologi at de må skiftes helt ut. Jeg er innstilt på å sette stort trykk på dette arbeidet, slik at vi så langt som mulig får like systemer, og at vi får samhandlinga mellom de ulike nivåer og foretak til å gli enda bedre i framtida.
Lovendringer vil også være ett av flere tiltak for å øke samhandlinga. Bruk av nasjonale standarder er, i tillegg til det jeg har nevnt, også avgjørende for å få til samhandling i stor skala mellom sektorer, innen helsesektoren og innenfor det enkelte helseforetak. Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren, forkortet KITH, har nedlagt et betydelig arbeid på dette området. Bruken av standarder har til nå vært forsøkt og vært basert på frivillighet fra leverandørenes side og for kjøperne av systemene.
Jeg har gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å utrede en ordning med nasjonal godkjenning av standarder for meldingsutveksling og elektronisk pasientjournal. Denne godkjenningsordninga vil også forplikte helsepersonell, helseforetak og ansvarlige for helsetjenester til å ta i bruk de felles standardene. Nasjonale krav til EPJ-system vil også gjøre arbeidet med å utforme systemene enklere for leverandørene, og skal også muliggjøre kommunikasjon mellom systemer som har nødvendig adgangskontroll og funksjonalitet.
Jeg har i foretaksmøtene med de regionale helsefortakene bedt om at de stiller krav til sine leverandører om at alle standarder for meldinger i helsesektoren skal være godkjent av sektorens kompetansesenter. Utveksling av pasientinformasjon skal gå over Norsk Helsenett, som er sektorens sikre kommunikasjonskanal for helseopplysninger. Det er også fra min side stilt krav om å få fortgang i utviklinga av IKT-tjenester, også i kommunehelsetjenesten og i pleie- og omsorgssektoren, der vi har muligheter til å mene noe om det. Kravene følges opp av Nasjonal IKT, som er de regionale helseforetakenes samarbeidsforum på området.
Vi vet at pleie- og omsorgstjenesten i kommunene står for det meste av kommunikasjon med helseforetakene ved inn- og utskrivning av brukere som har omfattende tjenestebehov. Vi vet at IKT er et svært godt virkemiddel for å få til bedre samarbeid og samhandling mellom de ulike nivåer. Vi vet også mye om at kommunene her har kommet veldig ulikt. Det finnes fortsatt kommuner som ikke har anskaffet et EPJ-system i det hele tatt. Blant de kommuner som har dette systemet, er det bare 60 pst. som har inkludert pleie- og omsorgstjenesten i systemet.
Kommunene er som kjent sjølstendige rettssubjekter som ikke kan styres direkte av staten. Det gjelder også når vi prater om anskaffelse, finansiering og bruk av IKT-utstyr. Kommunenes Sentralforbund har imidlertid laget en strategi om hvordan IKT kan brukes på en mer aktiv måte i kommunesektoren. Det er viktig. Vi vil fra departementets side følge opp for å finne fram til egnede samarbeidsformer mellom sjukehusene våre og mellom kommunene, representert ved Kommunenes Sentralforbund.
Jeg mener også at det ligger et stort potensial i telemedisin, slik representanten Bøhler var inne på. Desentralisering og gode samarbeidsløsninger betyr jo at tilbudet om spesialisthelsetjenester kommer nærmere pasienten, og det bør vi ha mer av. De regionale helseforetakene har som kjent finansieringsansvar både for behandling og sjuketransport. Samlet finansieringsansvar oppmuntrer til desentraliserte spesialisthelsetjenestetilbud der det er hensiktsmessig, fordi det da blir behov for mindre sjuketransport. Innsparte reisekostnader som skyldes at en bruker telemedisinske løsninger, tilfaller det regionale helseforetaket. Det finnes aktivitetsbaserte refusjonstakster for telemedisin, men Regjeringa har som kjent nå også oppnevnt et eget utvalg som skal gjennomgå finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten med sikte på å få til et enda bedre pasientforløp. I den sammenheng vil spørsmålet om finansiering av telemedisin bli vurdert nærmere.
Avslutningsvis mener jeg vi har en kjempeutfordring i å få flere legekontor koblet opp mot Helsenettet. Som representanten Bøhler var inne på, er det dessverre ikke altfor mange som er med der ennå. Vi vil prøve å bidra til at de blir med, for vi må ikke bare få orden på IKT i sjukehusa, vi må også få det i kommunene for at pasientene skal få bedre behandling.
Anders Anundsen hadde her inntatt presidentplassen.
Jan Bøhler (A) [13:31:39]: Jeg takker ministeren for et svar som vitner om at hun vil ta kraftig tak i tingene. Jeg er særlig fornøyd med at det skal utarbeides lovendringer for at man skal unngå å slite altfor mye med prosedyrer i forbindelse med å få overført journaler. Jeg tror at det haster mye med å få gjort det – det er åpenbare behov – så jeg håper det blir en prosess som ikke tar for lang tid. Jeg håper også at man særlig konsentrerer seg om å få dette gjennomført i akuttkjeden, fordi det i akuttkjeden, som jeg beskrev i mitt forrige innlegg, fra legevakter til ulike deler av spesialisthelsetjenesten i alle deler av landet er et stort behov for at dette skal fungere på øyeblikket.
Det er også positivt at ministeren sa at det skal gjøres et arbeid for å skape nasjonale standarder når det gjelder elektroniske journaler. Det er åpenbart at det trengs standarder for hva de skal inneholde, og jeg håper man kan se på om man skal ha en kjernejournal, med opplysninger som det er avgjørende at man får tak i samme hvor pasienten oppholder seg i landet, og som man har mulighet til å få tilgang til raskt og uten opphold. Ved den enkelte institusjon kan det selvsagt være mange, mer personlige detaljer i pasientopplysningene, som ikke trenger å ligge i den kjernejournalen alle straks kan få tak i.
Jeg vil også bemerke at i forhold til det som både ministeren og jeg er ute etter her, så er det et gap mellom antallet sykehus, helseforetak som har innført elektroniske journaler, og antallet som ikke på noen måte får gjennomført bruken av dem fullt ut. For eksempel er det, ifølge en oversikt fra Helse- og sosialdirektoratet for 2006, bare 46 pst. av dem som har elektroniske journaler og fullt gjennomført IKT-system i sykehusene, som bruker dette i forhold til laboratoriesvar, undersøkelser og den type kommunikasjon. Det er bare 28 pst. som bruker det til epikriser, og det er nesten ingen som bruker det til henvisninger på kryss og tvers, osv. Så det er også et behov for å se på opplæringstiltak, se på styringstiltak og kreve gjennomføring av de redskapene man allerede har.
Jeg tror også at det er nødvendig å utdype mer hva som ligger i problemet med å få gjennomført telemedisin. Alle har vært sterke tilhengere av det nå i mange år. Det er noe med finansieringsløsningene på tvers av forskjellige nivåer i forvaltningen vår som gjør at gevinsten ikke kommer direkte til dem som må bygge opp tjenestene. Jeg håper vi kan komme tilbake til det også.
Statsråd Sylvia Brustad [13:35:17]: Jeg opplever at representanten Bøhler og jeg er helt enige om målet og at en ikke skal bruke lengre tid enn nødvendig på dette området. Jeg skal i hvert fall forsikre om at jeg fra min post skal gjøre det jeg kan for å holde stort trykk i denne saken.
Det er nok en utfordring, som sagt, at dette har kommet i veldig ulikt tempo både i sjukehusa og i kommunene. Det er også utfordringer knyttet til en del leverandører, som heller ikke er helt uproblematisk. Men vi kommer med forslag til lovendringer, og vi skal lage nasjonale standarder. Jeg er helt enig med representanten Bøhler i at det må være slik at en raskt skal kunne gå inn i journalen når en pasient trenger hjelp, uansett hvor man befinner seg i landet, og at en også kan kommunisere på tvers. Jeg er enig i at dette haster mye. Jeg er helt enig i at det er åpenbare behov, særlig knyttet til akuttjenesten, og kanskje også i forhold til pasienter som har særlig store behov, og som ofte blir sendt fram og tilbake mellom ulike nivåer. Jeg vil også si at når det gjelder området telemedisin deler jeg den oppfatningen at vi både kan og bør gjøre enda mer.
Representanten Bøhler brukte dialysepasienter som eksempel. Det er helt åpenbart at for dialysepasienter som må dra mange mil for å få behandling kanskje fire timer tre dager i uka, har vi vunnet utrolig mye hvis de kan få behandling mye nærmere der de bor. Det er den type tiltak vi ønsker å stimulere. I den sammenheng er jeg også innstilt på at vi går igjennom det som dreier seg om finansieringsordninga, for å oppmuntre mer til telemedisin og den type løsninger.
Det som representanten tar opp når det gjelder opplæringstiltak, tror jeg også er et viktig poeng, og jeg skal ta det med meg i det videre arbeidet med denne saken.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 5 minutter.
Harald T. Nesvik (FrP) [13:37:35]: Først av alt vil jeg få lov til å takke interpellanten for at han tar opp den problemstillingen som han her gjør, knyttet til IKT innenfor helsetjenesten. Dette er et særdeles viktig tema, som vi i hvert fall etter undertegnedes mening mest sannsynlig har diskutert for lite. Vi har i helsetjenesten hatt veldig stor fokusering på hvordan vi kan bli bedre på behandlingssiden, hvordan vi kan få ned ventetiden, og hvordan vi kan få mer ut av kronene i helsevesenet. Men der vi nok har vært litt unnfallende, er på IKT-siden, for vi bruker nok ikke det potensialet som faktisk ligger i denne sektoren.
Så er det helt åpenbart at det også er en rekke fallgruver når det gjelder bruken av IKT. Det går selvfølgelig på det som har med feilinformasjon å gjøre, det går på informasjonssikkerhet, det går på utvikling av gode programvarer, og ikke minst at de som er i den andre enden, også skal gjøre seg nytte av den informasjonen man får via nettet.
Når det gjelder elektroniske pasientjournaler, tror jeg nok vi er i gang, og det gjøres et betydelig arbeid. Men det som er litt viktig, er at vi ikke har all fokusering bare på journalene. Det som er det viktigste, er å få på plass et system der de forskjellige datasystemene til alle helseforetakene kan snakke med hverandre – ikke bare på pasientjournalnivå, det går på bildediagnostikk, det kan gå på oversendelse av store data knyttet til epikriser og en rekke andre ting. Da trenger vi også at det som kalles for hardwaren, altså maskinvaren, og programvaren skal kunne snakke med hverandre mellom de forskjellige helseforetakene.
Det er i den forbindelse svært viktig at statsråden i foretaksmøte tar et grep fra sentralt hold, nettopp for å gi en tindrende klar beskjed om at når vi utvikler datasystemer, skal systemene kunne snakke på tvers av de forskjellige helseforetaksgrensene. For det blir litt meningsløst at man kjører forskjellige system – og ikke bare mellom helseregionene. Man har faktisk enkelte eksempler på at sykehus innenfor samme region også har forskjellig system. Sånn kan det ikke fortsette, og det må det ryddes opp i en gang for alle.
Jeg skal også prøve å synliggjøre et par områder som det er viktig å sette i fokus. Norge er et langstrakt land, og vi har bl.a. en ambulansetjeneste som vi er svært avhengig av. Det er utrolig hvor mye informasjon man kan hente inn i forbindelse med en ambulansetur som varer over rimelig lang tid. Det er viktig å få på plass et enda bedre kommunikasjonssystem mellom ambulanse og sykehusene for å kunne overføre data bl.a., som man da kan legge inn. Man sparer tid. Videre vet vi også at det har vært sterk kritikk knyttet til epikrisetid ved en del av landets sykehus. Ved å kunne ha datasystemer på plass og ha maskinvaren og programvaren på plass vil man også mye raskere kunne få på plass en epikrise.
Det er også helt åpenbart at i samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten er det svære utfordringer som nettopp går på utveksling av informasjon. Derfor er det litt viktig at man i de samtalene og forhandlingene man har med f.eks. KS, og i de avtalene man inngår, også sørger for at kommunene får på plass et elektronisk pasientjournalsystem. Helse- og omsorgskomiteen har vært i Sosial- og helsedirektoratet i dag og fått framlagt en del tall. De viser at det bare er 12 pst. av kommunene i Norge som har på plass et slikt system. Det er for dårlig. Om man skal bruke pisk eller gulrot, skal ikke jeg uttale meg om, men jeg tror i hvert fall det er viktig at vi tar styringen og får dette på plass. Jeg tror vi ville få mer ut av pengene vi bruker, og jeg tror pasientene ville være betydelig mer fornøyd, fordi man raskere får epikrisen, man får raskere behandling, man får raskere svar. Det er alle sammen tjent med.
Når det gjelder telemedisin, vil jeg bare knytte en liten kommentar til det: Ja, vi skal ha på plass mer telemedisin, men telemedisin kan aldri erstatte legen. Vi må sørge for at det kommer i tillegg til og ikke istedenfor. Det er et veldig viktig moment å ha med oss videre i debatten.
Elisabeth Aspaker (H) [13:42:53]: Det er et veldig spennende og et veldig viktig tema interpellanten har satt på dagsordenen. Det er helt rett som det er påpekt, at det er viktig at vi greier å samle Norge til ett rike telemedisinsk.
Da vi hadde 19–20 fylkeskommuner som var sykehuseiere, hadde vi antakelig 19–20 forskjellige IKT-systemer som snakket mer eller mindre sammen. Nå har vi fem – eller etter hvert fire – helseregioner, men dessverre må vi bare konstatere at de heller ikke snakker så godt sammen. Så vi har fortsatt en utfordring knyttet til at vi som pasienter reiser rundt og besøker forskjellige helseinstitusjoner, men ikke noen garanti for at vi dermed kan finne vår journal – f.eks. hvis jeg skulle oppsøke et sykehus her i Oslo.
Så har jeg lyst til å si at det har vært veldig spennende å følge utviklingen av det telemedisinmiljøet vi har i Tromsø, og det har også vært litt spennende å se hvordan det miljøet blir brukt av Verdens helseorganisasjon og bilateralt av mange land som enten oppsøker Tromsø – jeg holdt på å si – fysisk der oppe eller på andre måter tar kontakt med dem og inngår avtaler om å utvikle tjenester i sine land. Og har vi avstandsmessige utfordringer i Norge, har man det i hvert fall i Afrika. Det er en del afrikanske land som nå ser at dette er den måten de kan greie å få gode helsetjenester ut til sin befolkning på. I så måte har også dette et bistandsperspektiv, dersom vi i Norge kan være med og bidra til at denne teknologien kan sikre gode helsetjenester i land langt borte fra oss.
Det er altså en realitet at Nasjonalt senter for telemedisin i Tromsø har spilt en nøkkelrolle i arbeidet med å utvikle ny teknologi som skal kunne gi pasienter tilgang på spesialisthelsetjenester der man faktisk bor. Telemedisin bedrer tilgjengeligheten til legespesialister, og vi vet også at det kan spare store pasientgrupper for lange reiser, og samfunnet dermed også for store reisekostnader. Nord-Norge er jo den første helseregionen som har alle primærleger og sykehus knyttet sammen på et helsenett, så ingen steder i landet ligger det vel bedre til rette for at man skal kunne ta i bruk telemedisin som metode.
I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 2006 foreslo faktisk Høyre at vi skulle styrke miljøet i Tromsø med 10 mill. kr øremerket utvikling av telemedisinske tjenester på kommunenivå. For også her viser det seg at telemedisin kan være et veldig godt egnet virkemiddel for å bidra til overføring av viktig nøkkelkompetanse som mange mindre kommuner faktisk sliter med å få tak i på egen hånd.
I Troms har vi også utviklet to distriktsmedisinske sentra, i Lenvik og i Nordreisa, som er arenaer for bruk av telemedisin som metode. Det er vel ingen tvil om at telemedisin har stort potensial, men det er også slik at når man bruker telemedisin, støter man på visse utfordringer både knyttet til DRG-systemet og legetakstrefusjonene. For når man bruker telemedisin, opplever man en ny arbeidsdeling mellom primærlegen og legespesialisten, og da er det dessverre slik at takstene ikke er laget på en slik måte at de uten videre kan deles. Mange steder er det faktisk slik at de som gjør den største jobben, får den minste betalingen, eller ingen betaling, og det gjør at en i en del situasjoner hvor en virkelig burde ha tatt i bruk telemedisin, blir straffet hvis en gjør det. Det er merarbeid for primærlegen, og han eller hun får altså lite eller ingenting betalt for å gjøre den jobben.
Hvis jeg tar utgangspunkt i Nord-Troms, Nordreisa, er det 3 1/2 timers reisevei – hver vei – hvis en pasient skal til Tromsø på Universitetssykehuset Nord-Norge for behandling. Når vi vet at vi har en befolkning som, jeg holdt på å si, mer og mer består av kronikere og folk i høy alder, skjønner vi at det er en stor belastning hvis man for relativt greie ting som kunne vært undersøkt på stedet, skal måtte reise til og fra Tromsø for å få gjort det. Så her er det mange utfordringer knyttet til å legge til rette på stedet alt fra mobile desentraliserte røntgensystemer til andre tjenester som kan tilbys på stedet. Men det er en rivende utvikling. Nå hører vi om diabetespasienter som veiledes når det gjelder insulindosering, og det siste nye jeg har hørt, er at man nå skal lage systemer der slag- og blodtrykkspasienter i framtiden via sin mobiltelefon skal kunne bli veiledet i forhold til dosering av medisin.
Jeg ser tiden er i ferd med å renne ut her, men jeg skal helt til slutt bare ta opp en ting med statsråden, og utfordre henne på at det er et forskningsprosjekt som er ferdig planlagt, og som skulle vært satt i gang mellom Sonjatun og (presidenten klubber) UNN, som ikke har fått de nødvendige godkjenninger når det gjelder takstrefusjoner. (Presidenten klubber.) Jeg får nesten komme tilbake til det i et senere innlegg.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:48:27]: Jeg vil også starte med å rose interpellanten. Dette er en veldig viktig diskusjon, som for så vidt kan strekke seg over mange forskjellige tematiske områder – det er jo et stort felt. Men jeg mener i hvert fall at det er nødvendig å ta sentrale grep på dette feltet, og at vi altfor ofte, som mange har påpekt, har sett at ulike aktører som skal samarbeide og samordne arbeidet sitt, har investert i helt forskjellige løsninger. Det er også mye frustrasjon mange steder over løsninger som ikke har vært tilpasset behovene til dem som faktisk skal bruke dem.
I St.meld. nr. 17 sier Regjeringa ved Fornyingsdepartementet at den teknologiske utviklinga vil «halde fram i raskt tempo, i minst 10 år til». Det betyr raske endringer, kontinuerlige endringer. Samtidig kan avgjørelsesprosessene knyttet til ny politikk og nytt regelverk ofte ta år. Det blir dermed en risiko for at vurderinger og forslag «går ut på dato». Meldinga understreker behovet for tverrgående initiativ. Dette er viktig, for vi må se helheten for å unngå at vi stadig lager nye problemer ved at de flyttes et annet sted. Men vi må heller ikke bli handlingslammet. I bunnen for meldinga ligger det en tro på at de land som fører en politikk som tar i bruk mulighetene og høster gevinstene ved ny IKT, samtidig som de evner å motvirke og dempe uønskede virkninger, vil oppnå en større vekst og en bedre velferdsutvikling enn de landene som ikke tar tak i disse behovene for endring og fornyelser.
Bruk av tilpassede og helhetlige IKT-systemer vil gi oss sikrere behandling og raskere behandling. Det vil gi potensial for tverrfaglighet og helhet i pasientbehandlingen. Det vil kunne føre til at feil lettere blir oppdaget, og at personvernet blir bedre ivaretatt. Men det kan også føre til at personvernet blir dårligere ivaretatt. Som det sies i St.meld. nr. 17: «Føremåla kan ofte vere dei aller beste, nettopp derfor er det òg viktig å erkjenne kor sårbart personvernet er.»
Undersøkelser viser at kunnskapen om personvern er dårlig, både blant folk flest og i bedriftene, sikkert også i sykehusene og i helsetjenesten ellers. Det samme gjelder etterlevelsen av personvernlovgivningen.
Det er viktig at befolkninga har tillit til teknologien. Derfor må vi både ha sikre systemer, god kontroll, informasjon og kommunikasjon. Vi må som hovedregel ivareta muligheten til full anonymitet, sikre innsyn og dessuten sikre at endringer i journaler osv. blir registrert.
Komiteen har vært på besøk i Nordreisa i kommune i Indre Troms for ikke lenge siden, og vi fikk en demonstrasjon av hvordan telemedisin kan brukes på en måte som hindrer unødig og ofte tidkrevende og belastende reising for pasientene, at telemedisin kan spre og demokratisere kunnskap og kompetanse og gi mulighet til å desentralisere tjenestene. Telemedisin ligger mitt hjerte nær. Jeg mener at vi så raskt som mulig må få endret finansieringssystemet slik at det ikke lenger skal være ulønnsomt å ta i bruk telemedisin, og jeg slutter meg til det representanten Aspaker har sagt om dette. Regjeringa har i den forbindelse også en viktig oppgave med å få til bredbåndsdekning over hele landet.
I dag har komiteen vært hos Sosial- og helsedirektoratet og fått en innføring i IKT-arbeidet i helsesektoren bl.a. Jeg tror at hele komiteen har store forventninger til Norsk Helsenett, men det er et problem, som mange har redegjort for også, at bare 12 pst. av kommunene og avtalespesialistene og bare 55 pst. av fastlegene er med. Når det gjelder informasjonsutveksling, er det bare samhandlinga mellom allmennlegene og laboratoriene som i utstrakt grad foregår elektronisk Forholdet mellom pleie- og omsorgstjenester og allmennleger og helseforetak er f.eks. bare under pilotering – altså i oppstartsfasen..
Det er ytterst viktig at alle aktørene bruker de samme åpne standardene. Det tror jeg er helt enormt viktig blir kommunisert helt utvetydig fra sentralt hold. Jeg har full tillit til at helse- og omsorgsministeren vil ha fullt trykk på akkurat det. Kanskje er det rom for mer sentralisert styring, og jeg er også spent på hvilke konklusjoner som kommer fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten når det gjelder f.eks. et annet felt som sertifisering og akkreditering.
Da jeg hospiterte på sykehuset i Vestfold i januar, var noe av det første de viste meg, sterilsentralen på sykehuset, som de, helt av seg sjøl, hadde fått ISO-sertifisert. Dette mente de var en av de beste investeringene de hadde gjort, fordi det ble et stort effektivitetsløft. Det var også veldig viktig for pasientsikkerheten.
Jeg tror også IKT kan ha veldig stor nytte i selvhjelpsarbeidet ved f.eks. å lage grupper på nett hvor man kan snakke sammen om sin sykdom.
Laila Dåvøy (KrF) [13:53:51]: Gode IKT-løsninger i helse- og omsorgssektoren kan gi store gevinster gjennom bedre behandling og omsorg for pasienter. Jeg vil rette honnør til interpellanten for å ha satt dette på dagsordenen og dermed skaper bevissthet rundt behovet for koordinering og standardisering på området. En del av utfordringene, særlig knyttet til personvern, ble diskutert for noen uker tilbake, da representanten Lønning tok opp utfordringer knyttet til elektronisk pasientjournal.
Jeg er glad for at statsråden vil gi dette området prioritet framover, ut fra de utfordringer som ligger foran oss. Jeg vil særlig trekke fram viktigheten av at fagfolk innen helse- og omsorgssektoren får ta del i IKT-utviklingen.
Helse- og omsorgspersonell innehar grunnleggende omsorgsprinsipper, bl.a. fokuseres plikten til å gi god hjelp til enkeltpasienter og brukere. Det er viktig at slike prinsipper ivaretas i de IKT-løsningene som utvikles, og at systemene legger til rette for god fagutøvelse.
I en doktoravhandling utført av Kåre Lines, høgskolelektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, kommer det fram at utviklingen av IT-systemer har vært styrt av myndighetenes og den kommunale administrasjonens behov for å oppnå mer helse for hver krone. Deres perspektiv preges av, sies det, at de ønsker vitenskapelige data for å kunne gjøre tjenesteproduksjonen mest mulig effektiv. Det konkluderes med at en slik fokusering har bidratt til å redusere søkelyset på tradisjonelle omsorgsverdier. Det anbefales altså at helse- og omsorgsarbeidere trekkes mer inn i utviklingen av IT-systemene.
Det er ikke noe galt med effektivitet, men man må også ha oppmerksomhet på kvalitet. Utviklingen av IKT-systemer i helse- og omsorgssektoren må altså ikke bare handle om effektivisering, men også om å øke den faglige kvaliteten på tjenestene.
Videre må helsesektoren satse på IT-opplæring i takt med satsing på IKT-løsninger. Ifølge Sykepleierforbundet forsømmer helsesektoren IT-opplæringen. Det vises til at sykepleiere generelt sett har for dårlige datakunnskaper og altfor lite bruker IT som verktøy. Det gjelder helt sikkert også andre faggrupper. Tillitsvalgte rapporterer at opplæring nedprioriteres, og at det settes av for lite tid. Elektroniske pasientjournaler, administrasjonssystemer og fagsystemer stiller stadig høyere krav til datakunnskaper hos helsearbeidere.
Også når det gjelder fagstøttesystemer og elektronisk samhandling mellom avdelinger, er det store utfordringer. Disse har liten nytte dersom de ikke brukes, eller også dersom de ikke brukes riktig.
Når det gjelder telemedisin, har flere vært inne på at helse- og omsorgskomiteen fikk en flott demonstrasjon av det i Helse Nord. En avhandling i sosiologi av Anne Granstrøm Ekeland ved Universitetet i Tromsø om teleradiologi i Nord-Norge avdekker at dette har ført til mer effektiv akuttjeneste ved at digitaliserte røntgenbilder kan sendes fra lokalsykehusene til eksperter ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Dette fikk vi også demonstrert på en flott måte da vi var der nå.
Samtidig utfordrer teleradiologi helseforetakene til å tenke i nye baner når det gjelder organiseringen av røntgentjenestene. Tjenesten har ført til større press på spesialister på sykehusene. Et viktig prioriteringsspørsmål å stille er hva som skal vurderes av spesialist, og hva en generalist skal ta seg av. Videre avdekkes det at mye tid brukes til avklaringer og forhandlinger om hvordan teleradiologi skal utnyttes.
Det er viktig med overordnede politiske føringer for hvordan telemedisintjenestene skal utvikles, fordi bruken i stor grad handler om prioritering og fordeling av ressurser. Jeg er derfor svært glad for at statsråden vil engasjere seg, og allerede har gjort det, i utviklingen av telemedisinen, slik at overordnede helsepolitiske føringer ivaretas i arbeidet. Det er også positivt at statsråden i dag signaliserer vurderinger av behovet for bedre lovgivning på området og større likhet i programvare. Et annet arbeid er å få alle deler av helsetjenesten til å bruke IKT, og det er heller ikke noe som kommer av seg selv.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:59:06]: For at pasientene skal få en god og sikker behandling, er det viktig at de nødvendige pasientopplysninger er tilgjengelige. Som vi har hørt flere si, er det ofte vanskelig å få tilgang på nød-vendige pasientopplysninger, fordi pasientjournalen ligger et sted og må kanskje manuelt finnes fram. I tilfeller der pasientjournalen er elektronisk, hindres ofte utveksling av pasientopplysninger på grunn av lovverk eller mangel på lovverk, eller fordi de forskjellige elektroniske systemene ikke kommuniserer med hverandre.
Det er imidlertid helt essensielt at personvernet blir ivaretatt på en trygg og god måte, slik at personopplysninger ikke kommer uvedkommende i hende.
Det er positivt at statsråden varsler at hun vil utrede nødvendige lovendringer som skal sikre at helsepersonell får tilgang til nødvendig pasientinformasjon på tvers av helseforetak og tjenestenivåer, og at en slik lovendring skal ivareta personvernet på en trygg måte.
Statsråden viste til at Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede lovendringer for spesialisthelsetjenesten. Det er viktig at også primærhelsetjenesten ses på i denne sammenheng. Samhandling på tvers av tjenestenivåene er svært viktig, og det er faktisk en forutsetning for at en skal kunne få en sømløs pasientflyt. Et annet problem er jo dette at helseforetakene bruker forskjellige standarder, dvs. systemer som ikke kommuniserer med hverandre. Det er ikke lenge siden jeg leste i en avis om et regionalt helseforetak som måtte skifte leverandør av pasientjournalsystem fordi en i samarbeid med dette firmaet etter flere år oppdaget at de ikke kunne levere et tilstrekkelig godt system.
Jeg mener det er nødvendig med nasjonale standarder for å få til den nødvendige samhandlingen. Og det er bra, slik statsråden sa, at Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren, KITH, legger ned et stort arbeid i å få dette realisert. Jeg mener vi trenger en sterk styring av dette om vi skal lykkes. I dag er bruken av standarder både hos leverandørene og hos kjøperne av systemene basert på frivillighet. Jeg synes det er veldig bra at statsråden i foretaksmøtene har bedt om at helseforetakene stiller krav til leverandørene om at alle standarder for meldinger i helsesektoren skal være godkjent av sektorens kompetansesenter, KITH, og at utvekslingen av pasientinformasjon skal gå over norsk helsenett, som er den sikre kommunikasjonskanalen for helseopplysninger.
For fem–seks–syv år siden var jeg på språkteknologisenteret på Voss, som utviklet det å kunne snakke inn et elektronisk brev. Derfor er det ganske interessant å høre at leger fra f.eks. fra Buskerud sentralsykehus nå går på talekurs for å kunne bruke denne teknologien, som faktisk er utviklet i Norge, til å lese inn en elektronisk journal og således kunne gå utenom skrivestuene, som ofte er en flaskehals på sykehusene, og dermed også kunne sende epikrise med pasienten når pasienten reiser fra sykehuset.
Heldigvis skjer det noe, men det er viktig at statsråden og departementet holder trykket oppe, slik at man kan få systemer som kan snakke med hverandre, og få en god flyt i dette til beste for pasientbehandlingen.
Anne Margrethe Larsen (V) [14:03:59]: Representanten Bøhler skal ha ros for å fokusere på dette viktige spørsmålet, som både omhandler telemedisin som diagnose- og behandlingstilbud og de praktiske løsningene som helsetjenesten må finne. Det har flere nevnt før meg. Det har over tid vært knyttet store forventninger til utviklingen av telemedisin. Det er store muligheter i framtiden for utvikling av dette, for pasientkontakt og for opplæring.
Når IKT og telemedisin kan spare pasienter for langvarige reiser, er det grunnleggende positivt. For mange i Distrikts-Norge, og spesielt i Nord-Norge – som flere har nevnt – ser Venstre de positive mulighetene på dette feltet. Generelt er det mange av oss som ønsker oss muligheten til å få spesialistråd på nettet.
Men hvordan fungerer de praktiske løsningene med pasientutveksling på data? Det er ingen hemmelighet at Venstre her er veldig opptatt av personvern. Venstre er bekymret for et vedvarende, økende press for å gjøre det enklere å samle, bruke og oppbevare personopplysninger knyttet til helse. Mange IKT-ingeniører mener at dagens personvern faktisk er dårlig innen helsetjenesten, der f.eks. altfor mange helsearbeidere har tilgang til opplysninger om pasienter og leser journaler som de egentlig ikke har behov for å lese. Det er etter Venstres mening svært betenkelig at et stort antall instanser skal ha tilgang til private opplysninger om oss. Når det er sagt, må dette selvsagt veies opp mot hensynet til god behandling. Det må det ikke være noen tvil om. Det store spørsmålet vil da være: Hvor mange skal ha tilgang til opplysningene? Ett helseforetak oppgir at de har samdrift av journalsystemer med flere selvstendige helseforetak. Det vil selvsagt være helt nødvendig å dele pasientjournaler med andre helseforetak, men det må være strenge rutiner for hvor mange som skal ha denne tilgangen.
Etter Venstres mening er det et større hinder for IKT at de elektroniske løsningene som kjøpes inn, ikke er kompatible. Sykehusforetakene kan altså ikke formidle nødvendige pasientdata på grunn av ulike IKT-systemer i dagens Norge. Det må være et krav at systemene skal kunne snakke med hverandre – systemene må altså være kompatible. Det har vært en tendens til at litt for mange lokale småkonger har valgt sine egne «perfekte» tekniske løsninger. Det er også viktig at helsepersonell som jobber med dette til daglig, er aktivt med i utviklingen av IKT, som også representanten Dåvøy sa. Dessuten, når vi som pasienter etter hvert får egenjournaler som kan formidle opplysninger om vår egen sykdom og våre symptomer, må disse IKT-systemene sikre både tilgang og oppdaterte IKT-løsninger slik at vi som pasienter kan velge hvem som skal ha opplysninger om oss.
Jeg er helt enig i at statsråden her må påtvinge helseinstitusjonene å benytte vanlige standarder – det må være noe av det viktigste i denne saken – for på den måten å samkjøre og fremme samarbeid. Statsråden nevnte også i sitt innlegg at hun ville utrede nødvendige lovendringer for sektoren.
Jeg er også glad for at statsråden nevnte samarbeid mellom sykehus og kommunehelsetjenesten. Her er det store utfordringer og mye arbeid for å få IKT-løsninger på plass.
Venstre er positiv til de løsningene som telemedisin og IKT gir, men det er viktig å ha med seg at det aldri vil erstatte menneskelig kontakt. Medisin er ikke bare tredimensjonal – den handler også om møte mellom mennesker.
Anne Marit Bjørnflaten (A) [14:08:48]: Interpellanten peker på at til tross for at det lenge har vært et mål å bruke IKT og telemedisin for å få bedre samhandling innen den medisinske behandlingskjeden, ligger det store hindringer i veien for at dette i dag kan brukes som et effektivt verktøy.
Jeg er helt enig i at det må legges bedre til rette for bruk av IKT og telemedisin i spesialisthelsetjenesten, men jeg er opptatt av at også den kommunale helsetjenesten må heves til samme teknologiske nivå som spesialisthelsetjenesten.
Det er i dag en gråsone mellom kommunalt styrt helsetjeneste og statlig styrt helsetjeneste. Den kommunale helsetjenesten mangler kvalifisert personell, og Regjeringen har satt seg høye mål med hensyn til å ansette flere i helse- og omsorgssektoren. Det er et økende antall brukere, og det er også økt sykelighet blant brukerne. Erfaringen så langt er at IKT brukes i liten grad, og det meste av dokumentasjonen foregår på papir og kommunikasjon med telefon og brev. Enkeltkommuner er i gang med prosjekter og tjenester, noe bl.a. KS og Samspill 2007 har bidratt til. Men det er nesten ingen samordnet satsing på IKT og elektronisk samhandling mellom kommuner og mellom kommuner og sykehus.
Helseforetakene har hittil vært de mest sentrale drivkreftene for å øke samarbeidet med kommunene, men deres hovedfokus er spesialisthelsetjenesten. Den statlige helsetjenesten er preget av høy status, høyt kvalifisert personell, økende antall brukere og pasienter og mer komplekse problemstillinger. For å støtte den statlige helsetjenestens bruk av telemedisin og IKT er det opprettet en rekke sentre og funksjoner, som f.eks. Nasjonal IKT, Nasjonalt senter for telemedisin, KITH, Norsk Helsenett osv. Tilsvarende ressurser er ikke tilgjengelig for kommunal sektor, og jeg mener at dette er en problemstilling vi må ta tak i.
At det er mye å hente, kan et eksempel fra Tromsø illustrere. Der igangsatte Nasjonalt senter for telemedisin et prosjekt på ett av de kommunale sykehjemmene i byen, i samarbeid med Tromsø kommune. Kroken sykehjem og to omsorgsboliger i Tromsø var de første aldersinstitusjoner i Norge som ble koblet til et nasjonalt helsenett. Prosjektet hadde som mål å etablere elektronisk kommunikasjon mellom sykehjemmet og tilsynslegene for å utveksle spørsmål og svar via sikker e-post. I tillegg ble det etablert elektronisk kommunikasjon mellom sykehjem og sykehus for å få svar på laboratorieprøver og motta epikriser. Dette førte til at sykepleierne kunne spare mye tid på ikke lenger å vente i telefonen på opptatte leger, svar på laboratorieprøver kom mye tidligere, og sykepleierne opplevde det som lærerikt og effektivt å bruke nye verktøy. Tromsø kommune har nå fem sykehjem og to hjemmetjenesteenheter på nett og er i gang med fullskalaimplementering av elektroniske løsninger. Kommunen tenker på framtidig rekruttering og kan ikke sitte stille og se på at spesialisthelsetjenesten forblir mer attraktiv for nyutdannet helsepersonell.
Det bør være en målsetting å heve kommunene opp til et tilsvarende teknologisk nivå som spesialisthelsetjenesten. Jeg vil derfor be statsråden utdype hvordan hun mener det teknologiske nivået i kommunehelsetjenesten kan utvikles og heves.
Jan Bøhler (A) [14:12:42]: Jeg vil gjerne takke alle som har holdt innlegg, for hyggelige kommentarer om viktigheten av temaet, og for at alle er med på å sette trykk på at her må vi få framdrift – få resultater.
Det er mange som har vært inne på at alle systemene må kunne snakke sammen, at vi må få til et sømløst IKT-system, der man ikke har hvert sitt revir og utvikler hver sine elektroniske løsninger. Det blir å kaste penger ut i luften, til skade for en samordnet, god og effektiv pasientbehandling i hele landet.
Det trengs sterke grep for å samordne. Det kan også være et spørsmål om det har vært mye ressurssløsing ved at man har utviklet systemer som ikke kan brukes videre, og at man dermed har gjort investeringer som er bortkastet. Det vil vise seg etter hvert. Heldigvis kjenner jeg til at f.eks. SINTEF-miljøet i Norge nå utvikler en metode for at systemer som ikke har kunnet snakke sammen, lærer seg å snakke sammen. Det er også en del av IKT-utviklingen at man blir bedre til å få systemer som har vært isolert, til å komme i samordning med hverandre. Så her har vi heldigvis en utvikling som gjør at vi kan få et felles system raskere enn vi kanskje hadde trodd.
Det andre hovedspørsmålet som mange av talerne har tatt opp, gjelder kommunene og gjennomføringen av IKT-utviklingen i helse- og omsorgstjenestene der. Det har vært gjentatt av så å si alle at bare 12 pst. av kommunene nå er med. Jeg tror det er viktig å se på hvilke redskaper vi nå bruker for å få med kommunene. Det er klart at det er nødvendig for befolkningen å ha tilgang på helse- og omsorgstjenester, og det er nødvendig å få hevet kvaliteten og samordningen. Det er bra at KS er engasjert. Men jeg mener at man i lovarbeidet rundt spørsmålet om IKT-utviklingen i Helse-Norge også bør se på om det er behov for på et eller flere punkter å gå lovveien for å få kommunesektoren med.
Telemedisin er det også satt trykk på i debatten. Det har vært nevnt at det aldri kan erstatte leger, at vi må legge vekt på kvalitet og ikke bare på effektivitet. Jeg tror at alt det vi har snakket om her i dag, har gått på bedre pasientbehandling – det er åpenbart at det blir høyere kvalitet når man har den informasjonen man trenger for å gi pasienten god behandling. Det vil gi høyere kvalitet om pasienten f.eks. slipper å reise fram og tilbake til sentrale sykehus for kontroller og annet som kan gjøres via telemedisin. (Presidenten klubber.) Her kan vi få store framskritt, og jeg viser til at direktoratet i en rapport for 2006 understreker at det er behov for sterke sentrale føringer.
Statsråd Sylvia Brustad [14:16:08]: Jeg vil bare si meg enig i at dette har vært en god debatt. Jeg er glad for at det er bred enighet om dette spørsmålet – at vi er på vei, men at ganske mye gjenstår, virker det også som det er enighet om.
Her er det f.eks. brukt eksempler på at flere sjukehus – jeg vil si heldigvis – nå går over til at legene snakker direkte inn på datamaskinen, for å si det enkelt, og at en del av skrivestuene blir overflødige. Dette er prosesser som ikke går uten sverdslag. Men det er helt riktig å gjøre det, for da kommer opplysningene raskere fram og pasienten får raskere og forhåpentligvis bedre behandling. Og de som fram til i dag har sittet på skrivestuer, kan gjøre veldig mye annet fornuftig arbeid som vi trenger mer av i sjukehusene. Men vi må også være klar over at en del av de prosessene som det nå virker som det er bred enighet om, slett ikke kommer til å gå uten sverdslag i tida framover heller.
Så er jeg enig i det som også sies her om kommunene. Jeg merker meg det som ikke minst representanten Bøhler nå sa helt på tampen, at en mener at en må se om det finnes flere verktøy for å få koplet på flere kommuner raskere. Det tar jeg selvfølgelig med meg i den videre prosessen.
Når det gjelder telemedisin, så har jeg kommentert det. Representanten Elisabeth Aspaker og flere har vært inne på det. Men jeg vil understreke at det er veldig viktig at vi greier å bygge ut hele det norske helsenettet, altså at alt dette henger i hop. Og når det gjelder telemedisin, er det jo slik at de som bruker telemedisin – og det er bra at folk gjør det – må følge de sikkerhetskrav som gjelder for all informasjonsutveksling som inneholder sensitive opplysninger. Dette er ivaretatt nettopp gjennom Norsk Helsenett. Men det betyr jo at det bare vil være brukere som er tilkoplet helsenettet, som kan dra nytte av de effektiviseringsgevinster som bruk av telemedisin gir. I dag er det bare om lag 35 kommuner som er koplet opp mot helsenettet, og det betyr at det er svært liten, eller i noen kommuner slett ingen, bruk av telemedisin. Det sier også noe om hvilke store utfordringer vi har også på det feltet.
Så har jeg merket meg at flere representanter her understreker at det er behov for mer nasjonal styring. Det er jeg innstilt på å utøve. Som det ble sagt her, var det før 19 forskjellige systemer – om det ikke var riktig så mange, er det i hvert fall flere systemer. Det å få færre systemer og få til bedre samhandling er jeg innstilt på å prøve å bidra til gjennom lovendringer, gjennom nasjonale standarder, gjennom meget sterke kontakter også med kommunesektoren, og vi skal vurdere verktøy for å få det mer på plass. Så jeg opplever at her er det bred enighet. Jeg er også innstilt på at fagfolkene selv skal kunne være med å utvikle dette videre, og at dette i bunn og grunn handler om å gi bedre kvalitet til pasientene våre. Det er jo derfor vi kanskje har akkurat disse jobbene.
Presidenten: Sak nr. 12 er ferdigbehandlet.